OverStortinget

Oppbyggingen av distriktspsykiatriske sentre skulle sikre desentralisert behandling, bidra til godt samarbeid om pasientene med kommunene og inngå som en del av det helhetlige behandlingstilbudet innen psykisk helse. Likevel kan vi stadig lese om tilbud i hele landet som står i fare for å bli kuttet kraftig eller lagt ned. Vi hører historier og erfaringer fra pasienter, familie og støtteapparat om pasienter som ikke får tilbudet som trengs for å få hjelp og oppfølging, selv om de har stort behov for helsehjelp. Et eksempel kunne vi lese i en VG-sak fra desember, der det vises til en systematisk nedbygging av det distriktspsykiatriske tilbudet i Vesterålen og Lofoten over flere år, til tross for at det i oppdragsbrev fra departementet gjentatte ganger er blitt pekt på at slike tilbud skal styrkes. I 2014 gikk man fra tre til ett behandlingstilbud, og tjuefire døgnplasser ble redusert til åtte. Nå skal Vesterålen, med sine åtte gjenværende døgnplasser, dekke et stort geografisk område med rundt 56 000 mennesker. I 2024 ble også disse plassene foreslått lagt ned. Det ble heldigvis stoppet. I VG kunne vi lese om psykiater Reiulf Ruud, som på 1980-tallet flyttet til Nord-Norge og bygget opp det psykiatriske tilbudet i Vesterålen, som ifølge VG ble landsledende. Føringen den gangen og det som for psykiater Ruud ble avgjørende for at han flyttet til Vesterålen, var at det skulle være høyest mulig kompetanse, nærmest der folk bor. Det må fortsatt være en føring. Folk må få den hjelpen de trenger, nærmest mulig. Politiet i Lofoten og Vesterålen melder på sin side om minst 10–15 politioppdrag i måneden, som ofte varer mellom 2 og 18 timer per oppdrag, hvor politiets ressurser ubetinget låses til helseoppdrag. Politiet i Vesterålen og Lofoten melder om økte kostnader som følge av reduksjonen i helsetilbudet og om at andre politioppgaver må nedprioriteres. Slike signaler får vi også fra Helgeland og øvrige områder der avstandene er store, og sannsynligvis vil vi få slike beskrivelser om Seljord og Storsteinnes, med flere, blir lagt ned. Det kan ikke være sånn at politiet skal finansiere sentralisering og nedleggelse av distriktspsykiatriske tilbud. Utviklingen er og har vært bekymringsfull. Vi trenger derfor denne gjennomgangen av tilbud innen psykisk helsevern og en tidfestet plan for utvikling av distriktspsykiatriske sentre, og vi må hindre nedbygging av slike tilbud.