OverStortinget

Jeg vil begynne med Canadas liberale statsleder Mark Carneys tale. Jeg noterer meg med en viss glede at det gjorde også SVs representant, for selv om våre partier kanskje har vært uenige om en del ting i handelspolitikken, tror jeg vi kan slutte oss til Mark Carneys konklusjon om at vi ikke lenger kan tenke som før. Vi kan ikke basere oss på sannheter som nå er utdatert. Carneys tale var tydelig, og budskapet var prinsipielt. Land som trekker seg tilbake bak egne murer og forsøker å bli en selvforsynt festning, vil bli både fattigere, mer sårbare og dårligere rustet til å kutte utslipp og ta vare på naturen. For å beskytte og utvikle velstanden vår, friheten vår og det regelbaserte internasjonale systemet må de liberale demokratiene samarbeide tettere, ikke mindre. Mark Carneys tale var egentlig litt intellektuell, på grensen til tørr og preget av økonomifaglig språk og veldig globale perspektiver. Likevel synes jeg at den er lett å oversette til norske forhold, for bak de store ordene ligger det et enkelt poeng: Små og mellomstore land har alt å vinne på forpliktende samarbeid og veldig mye å tape på å stå alene. Oversatt til norsk virkelighet betyr det én ting: Norge bør bli medlem av EU. Et Norge som insisterer på å stå på utsiden, er i en langt mer utsatt posisjon enn vi trenger å være i en stadig mer urolig verden, og forestillingen om at vi kan plukke fordelene ved et europeisk samarbeid uten fullt ut å ta del i fellesskapet, blir stadig vanskeligere å forsvare. For det første ser vi hvordan vår velsignede utenforposisjon i praksis gir oss mindre og ikke mer kontroll. Norske stålverk har nylig blitt viklet inn i EUs kvoter, minstepriser og handelstiltak for å få tilgang til det europeiske markedet. Saken om EUs mottiltak mot ferrolegeringer illustrerer dette veldig tydelig. Dette er ikke bare krevende for norsk industri, men også et varsku om hvor begrenset EØS-avtalens beskyttelse faktisk er, når det virkelig blåser opp til handelspolitisk uvær. Vi er tett knyttet til EUs indre marked, men uten å få være med og bestemme. For det andre minner den siste tidens handelspolitiske spenninger oss om hvor raskt situasjonen kan eskalere. Det er ikke lenge siden Donald Trump truet med 10 pst. straffetoll utløst av konflikten rundt Grønland. EU svarte med å signalisere bruk av sin såkalte handelsbazooka. Heldigvis ble truslene trukket tilbake før de fikk konkrete konsekvenser, og Norge slapp å havne midt i kryssilden denne gangen. Men det er et åpent spørsmål hva som skjer neste gang et sånt framstøt kommer, og om vi da vil være like heldige. Poenget er uansett: Handelspolitikken er blitt mer urolig, mer uforutsigbar og mer preget av maktpolitikk. I et sånt landskap er vi langt tryggere sammen enn hver for oss. Tett samarbeid med våre nærmeste venner og naboer, land som Sverige og Danmark, gir oss større trygghet, større forutsigbarhet og større innflytelse over beslutninger som uansett påvirker oss. Derfor mener Venstre at Norge bør bli medlem av EU. Dersom fullt medlemskap fortsatt er et for stort steg for noen, burde det være et minimumsmål at Norge blir en del av EUs tollunion. I en verden der samarbeid er den nye sikkerheten, er det mest liberale valget å velge det demokratiske fellesskapet.