OverStortinget

Kongehusets verdi verken kan eller bør måles i enkelthendelser eller avisoverskrifter i et øyeblikksbilde, heller ikke i dag. Kongehuset må måles i hvilken stabilitet det bidrar til over tid, for kongehuset er et generasjonsprosjekt. Sannheten er at Belgia, Nederland, Luxembourg, Storbritannia, New Zealand eller Australia, av verdens mest stabile og demokratiske land, samtlige er konstitusjonelle monarkier. Jeg tror ikke det er tilfeldig. Jeg tror kongehuset bidrar til nettopp den stabiliteten som gjør demokratiet vårt stødig, for monarkiet er ingen motsetning til demokratiet. Dessuten stemmer norske velgere hvert fjerde år over kongehuset, på samme måte som vi stemmer over regjeringen gjennom indirekte valg. Ønsker folket republikk, kan det stemme på partiene som vil endre statsform i Norge. Inntil videre forblir de republikanske partienes oppslutning i Norge beskjeden. Vi trenger aldri å bygge opp Norge fra bunn. Å ta stilling til skrivebordsrealiteter som spørsmålet om hva vi ville ha gjort dersom det eventuelt skulle inntreffe, er derfor ikke spesielt relevant. Det samme spørsmålet kunne vi jo f.eks. stille om rødvin: Ville vi funnet opp rødvin i dag dersom vi hadde bygd opp samfunnet vårt på nytt? Eller om politiske partier: Ville vi funnet opp partiet SV dersom vi hadde bygget samfunnet vårt på nytt? Men det skal vi forhåpentligvis ikke gjøre, og det er for meg det viktigste prinsippet. Det er enkelte som bruker Norges økende mangfold som et argument for å bygge ned de fellesinstitusjonene som vi har. Jeg ser det stikk motsatt. Det er nettopp når samfunnet vårt blir mer mangfoldig, vi skal holde fast på institusjonene våre, og blant dem som bygger ned forskjellene mellom livssyn, bakgrunn og identitet, står kongehuset i en særstilling. La oss holde det slik.