OverStortinget

For 80 år siden lå verden i ruiner. To verdenskriger hadde vist hva som skjer når makt får gå foran rett. Svaret fra verdenssamfunnet var ikke mer maktpolitikk. Svaret var noe helt annet, nemlig folkeretten. Man bygget institusjoner, skrev konvensjoner og etablerte et rettssystem som skulle være enkelt i sin idé: at også stater, selv de mektigste, skulle være bundet av regler. Det var et historisk gjennombrudd, og i flere tiår fungerte det – ikke perfekt, men godt nok til at antallet kriger mellom stater faktisk gikk ned. Et regelbasert system var med og sørget for at verden ble litt tryggere. I dag ser vi noe farligere. Vi ser en verdensorden som slår sprekker. Vi ser stater som tester grenser for hva de kan slippe unna med. Vi ser regler som tidligere ble respektert, nå bli utfordret. Vi ser en økende tendens til at makt igjen forsøker å gå foran rett. Da er spørsmålet: Hva gjør Norge? For små og mellomstore stater er ikke folkeretten bare et ideal. Det er vår sikkerhetspolitikk. Norge er størst i verden i vinter-OL, og «inshallah» vinner vi fotball-VM til sommeren, men vi er ingen stormakt. Vi er et lite land, og derfor har vi mer til felles med andre små, sårbare stater – med Ukraina som kjemper for retten til å eksistere innenfor egne grenser, med Palestina hvor folk håper på at internasjonale regler faktisk skal beskytte dem, og med små land over hele verden som vet at hvis reglene faller, står de igjen alene. For dem er ikke folkeretten noe man bryr seg om når det passer, men forskjellen på eksistens og utslettelse. Jeg har hatt privilegiet å representere norsk ungdom som ungdomsdelegat til FN under fjorårets generalforsamling. Der så jeg noe som ofte glemmes her hjemme i Norge. Jeg så at disse reglene faktisk betyr noe. For mange land, særlig i det globale sør, er folkeretten den eneste arenaen hvor også små stater kan bli hørt, hvor makt alene ikke utgjør og avgjør utfallet, og hvor rett fortsatt teller. Jeg har vært i Bangladesh og snakket med unge mennesker som følger nøye med på hvordan verden håndterer konflikter. Jeg har vært i Palestina og møtt unge som stiller seg det samme spørsmålet gang etter gang: Gjelder reglene for alle, eller bare for noen? Det er et spørsmål vi i denne salen må ta på alvor. Folkeretten er ikke en sushibuffet. Det kan ikke være noe vi velger å plukke fra når det passer oss, og legge bort når det blir politisk vanskelig. Reglene må gjelde for alle: for små stater, for store stater, for våre motstandere og også for våre allierte. Det farligste for folkeretten er ikke når den brytes. Det farligste er når den brytes uten konsekvenser – når noen stater kan ignorere reglene fordi de er sterke nok, mens andre forventes å følge dem til punkt og prikke. Da får vi ikke et regelbasert system. Da får vi et system basert på makt. Norge har historisk vært blant de landene i verden som har hatt størst troverdighet i spørsmålet om folkerett. Det skyldes at vi har forsøkt å være prinsipielle, at vi har sagt det samme uansett hvem som bryter reglene, at vi har stått opp for sivile under krig, og at vi har støttet internasjonale domstoler og institusjoner. Det er en tradisjon vi er nødt til å holde fast ved – ikke bare fordi det er moralsk riktig, men fordi det er i Norges egeninteresse. Hvis reglene svekkes, er det de små statene som først taper. Verden i dag står ved et veiskille. Enten kan vi akseptere at folkeretten gradvis uthules – konflikt for konflikt, unntak for unntak – eller vi kan gjøre det motsatte. Vi kan stå tydeligere opp for prinsippet som ble etablert etter andre verdenskrig: at rett skal gå foran makt, at sivile liv skal beskyttes, at grenser ikke skal flyttes på med våpenmakt, og at internasjonale regler gjelder for alle, ikke bare når det ikke er ubehagelig. Hvis vi ønsker en verden der små stater kan leve trygt, hvis vi ønsker en verden der unge mennesker, enten de bor i Norge, Bangladesh, Ukraina eller Palestina, kan tro på internasjonale regler, har vi et ansvar. Norge må være en tydelig stemme for folkeretten, ikke bare når det er enkelt, men nettopp når det er vanskelig.