OverStortinget

En av de viktigste delene av velferdssamfunnet vårt er det sosiale sikkerhetsnettet vi har bygd opp over de siste 100 årene. Det er en grunnleggende trygghet for oss alle i å vite at dersom man blir syk eller av andre grunner mister arbeidsevnen, skal ikke det bety umiddelbar fattigdom – det skal bety et system som tar deg imot og hjelper deg på bena igjen. De som jobber i Nav, gjør en enorm innsats for å sikre nettopp det – at de som kan jobbe, får muligheten til å jobbe, at de som er syke, skal få de midlene som trengs for at de skal kunne bli friske så fort som mulig, og at de som er for syke til å jobbe, fortsatt skal tas vare på og ha muligheten til å leve et godt liv. Dessverre ser vi at systemet altfor ofte utgjør et hinder framfor å være et hjelpemiddel. Ressursene i Nav brukes i for stor grad til å følge opp enorme kontrollbehov og til å utkvittere minimumskrav for alle, framfor til målrettet og tilpasset oppfølging av dem som trenger det aller mest. Dette handler ikke om dem som jobber i Nav; det handler om for dårlig politisk oppfølging. Etaten står i en enormt vanskelig spagat mellom en standardisert oppfølging av alle sykmeldte, som først og fremst handler om politisk bestemte, lovpålagte krav om kontroll og vilkår og tilpasset oppfølging av de menneskene som trenger hjelp for å sørge for at kortvarige sykmeldinger ikke blir langvarig frafall og utenforskap. Jeg og MDG mener at ministeren har et ansvar for å gå igjennom både regelverk og rutiner for å frigjøre slik at ressursene kan brukes på det sistnevnte. For veldig mange av dem som oppsøker Nav, er det den mest sårbare dagen i hele deres liv. For mange gir den dagen kanskje en følelse av nederlag, fordi man trenger hjelp til noe man skulle ønske at man fikk til selv. Dagen representerer kanskje at man er sykere og derfor ikke kan gjøre alt man vil, eller alt man har pleid å gjøre. For den norske staten og det norske fellesskapet er denne perioden blant de viktigste i noens liv. Det er nå vi alle har sjansen til å sørge for at noen som står i fare for å falle ut, hankes inn igjen og får den hjelpen de trenger. Men da må de som jobber i Nav, vite hvem dette er, og ha ressurser til å følge opp. Derfor er en av de mest alvorlige konklusjonene fra Riksrevisjonen nettopp dette: Nav har ikke gode nok systemer til å identifisere hvem som står i fare for å falle ut. Da blir oppfølgingen også for svak og for tilfeldig. Nav har selv sett på bruk av maskinlæring for å identifisere brukere med behov for mer målrettet oppfølging, som et mulig tiltak for å sikre nettopp det Riksrevisjonen og vi som politikere etterlyser: bedre treffsikkerhet, tidligere innsats og smartere prioritering av ressurser. Men for at dette arbeidet skal kunne utredes videre, trengs det et hjemmelsgrunnlag. Miljøpartiet De Grønne håper derfor at regjeringen kommer tilbake til oss i Stortinget så fort som mulig med et forslag som sikrer dette. Vi trenger en annen politikk, en som er mer proaktiv, mer treffsikker og mer menneskenær – en politikk som griper inn tidligere, som bruker de verktøyene vi faktisk har, og som sørger for at færre mennesker blir stående alene i overgangen fra jobb til utenforskap. Det kan vi få til, men da må vi bruke ressursene enda klokere enn det denne rapporten viser at vi gjør i dag.