OverStortinget

La meg først få takke for muligheten til å redegjøre for forvaltningen av Statens pensjonsfond utland. Norge har gjennom flere tiår hatt store inntekter fra olje- og gassvirksomhet. Mange andre land med tilsvarende inntekter fra naturressurser har brukt for mye penger, for raskt. Resultatet for disse landene har i mange tilfeller vært at inntektene er blitt mer en forbannelse enn en velsignelse. Forekomstene av olje og gass på norsk kontinentalsokkel er ikke et resultat av egne valg, men av naturgitte fortrinn. Det som derimot er et resultat av egne valg, er hvordan vi har bygget opp en verdensledende næring, og hvordan vi har forvaltet de store inntektene. Vi har lyktes i å fase inn inntektene gradvis og unngått at petroleumsvirksomheten i for stor grad har skjøvet ut annen næringsvirksomhet. Ikke minst har vi greid å spare inntekter, slik at de også kommer framtidige generasjoner til gode. Dette er viktig fordi oljeinntektene ikke er vanlige inntekter, men derimot i stor grad en omplassering av formue under havbunnen til finansformue i utlandet. Vi har gjort en ikke-fornybar ressurs om til en fornybar ressurs med varig avkastning. Fondet er i dag et av verdens største statlige investeringsfond. Det er særlige tre politiske veivalg som har gjort dette mulig: hvor mye som settes inn hvor mye som tas ut hva fondet investeres i For det første: Alle de statlige inntektene fra olje- og gassvirksomheten blir plassert i pensjonsfondet. Det første innskuddet ble gjort i 1996, og siden den gang er det satt inn mer enn 9 000 mrd. kr. Dette har vært mulig fordi det meste av Norges samlede inntekter fra petroleum har tilfalt fellesskapet gjennom stort statlig eierskap og høye skatter. For det andre: Vi fikk etter hvert en klar regel for hvor mye vi kunne ta ut av fondet. Handlingsregelen fra 2001 sier at vi over tid bare skal ta ut den forventede realavkastningen. Den reelle verdien kan dermed opprettholdes. For det tredje: Vi bestemte tidlig at fondet ikke bare skulle investeres i rentebærende papirer, men også bredt i verdens aksjemarkeder. Det gir over tid høyere forventet avkastning, men også større svingninger underveis og risiko for tap. Våren 1997 sluttet et flertall på Stortinget seg til at 40 pst. av fondet kunne plasseres i aksjer. Senere er aksjeandelen i fondet økt i flere omganger, sist til 70 pst. i 2017. Beslutningen om å plassere fondets midler i aksjer har vist seg å være svært lønnsom for den norske stat, og dermed for hele det norske samfunnet. Over tid har plasseringene i globale finansmarkeder gitt oss nærmere 12 000 mrd. kr i avkastning, godt over halvparten av dagens fondsverdi. Fondet har altså hatt vesentlig større finansinntekter enn det har hatt tilførsel av petroleumsinntekter. Uten plasseringene i aksjer ville ikke fondet vært i nærheten av dagens verdi på 20 000 mrd. kr. Pensjonsfondet investeres i henhold til en referanseindeks fastsatt av Finansdepartementet. Det er åpnet for at Norges Bank kan avvike fra den fastsatte indeksen innenfor en begrenset ramme. Fondet er derfor langt på vei et indeksfond. Over 97 pst. av avkastningen så langt kan tilskrives det politisk bestemte valget av referanseindeks. Avkastningen finansierer i dag mer enn hver fjerde krone på statsbudsjettet. Fondets suksess hviler på at vi har bred politisk oppslutning om viktige veivalg og en klar ansvars- og rolledeling. Investeringene skjer innenfor et politisk bestemt rammeverk, men pensjonsfondet er ikke et politisk virkemiddel. Det er en finansiell investor. Ansvars- og rolledelingen sørger for armlengdes avstand mellom politiske myndigheter og beslutninger om enkeltselskaper. Finansdepartementet har det overordnede ansvaret, mens Norges Bank har oppgaven med å forvalte fondet etter mandatet fastsatt av departementet. Det omfatter bl.a. å ta investeringsbeslutninger og utøve eierrettigheter i enkeltselskaper. Denne arbeidsdelingen har bred tilslutning i Stortinget. En del av Norges Banks mandat gitt av Finansdepartementet er at pensjonsfondet skal forvaltes ansvarlig. Banken skal fastsette prinsipper for den ansvarlige forvaltningen basert på internasjonalt anerkjente standarder fra bl.a. FN og OECD. Norges Bank har utformet forventninger til selskapene fondet er investert i. Blant annet skal de styres effektivt, respektere eierrettigheter og ta hensyn til miljøet og samfunnet rundt seg. Banken har dialog med selskapene og stemmer på generalforsamlinger i tråd med sine uttrykte forventninger. I tillegg overvåker Norges Bank den løpende risikoen i fondet. Det gjelder også selskaper med virksomhet i krigs- og konfliktområder, der det skal utvises særskilt aktsomhet. Innenfor de politisk fastsatte rammene kan Norges Bank selge seg ut av selskaper dersom banken vurderer at det kan redusere risikoen for fondet. Slike nedsalg benyttes for relativt små investeringer der banken har avdekket at selskapene ikke opptrer i tråd med forventningene, og anser andre virkemidler som uegnet. Som for resten av den ansvarlige forvaltningen er slike nedsalg motivert av å oppnå høyest mulig avkastning til en akseptabel risiko. I de første årene ble etiske hensyn i pensjonsfondet ivaretatt ved at fondet investerte i selskaper på anerkjente børser i land med velutviklet selskaps- og verdipapirlovgivning. Dette var land som vi har nære politiske og økonomiske bånd til, som var viktige handelspartnere for mange norske bedrifter, og som mange norske bedrifter investerte i. Da det i 2004 ble etablert egne etiske retningslinjer, ble hensynet til framtidige generasjoner definert som én av to etiske forpliktelser som fondet skal ivareta. Begge forpliktelsene har bred tilslutning i Stortinget. I innstillingen til stortingsmeldingen om Statens pensjonsfond for 2021 skrev en samlet finanskomité denne merknaden: «Komiteen viser til at SPUs etiske rammeverk bygger på to etiske forpliktelser. For det første skal fondet forvaltes med sikte på varig verdiskaping for nålevende og fremtidige generasjoner. For det andre skal fondet unngå investeringer i virksomheter som medvirker til eller selv er ansvarlige for grove brudd på etiske normer. Komiteen støtter disse.» Fondets andre etiske forpliktelse, de etiske retningslinjene, består dels av produktkriterier, der fondet pålegges ikke å investere i bl.a. tobakk, kull og noen våpentyper. De består også av atferdskriterier, der fondet kan utelukke selskaper som medvirker til eller selv er ansvarlig for bl.a. grov korrupsjon, alvorlig miljøskade og medvirkning til staters brudd på folkeretten. Retningslinjene er rettet mot selskaper, ikke stater. Det faglig uavhengige Etikkrådet vurderer om selskaper fondet er investert i, har virksomhet som er i strid med retningslinjene. Etikkrådets undersøkelser tar opp alvorlige saksforhold. Rådet har en grundig prosess, hvor selskapene får uttale seg, for å redusere risikoen for å ta beslutninger på feilaktig grunnlag. Etikkrådets tilrådinger blir offentliggjort og må være godt begrunnet og etterrettelige. Disse prosessene tar nødvendigvis noe tid. Når Etikkrådet avdekker virksomhet rådet mener er i strid med kriteriene, gir det råd til Norges Bank om observasjon eller utelukkelse. Hovedstyret i banken beslutter om selskapet skal settes til observasjon, utelukkes eller om eierskapsutøvelse er mer egnet. Samlet er i dag 180 selskaper utelukket fra fondet. Verken Etikkrådet eller Norges Bank har som oppgave å vurdere andre og bredere hensyn enn det som følger av retningslinjene. De etiske retningslinjene er en ordning for etterkontroll av selskaper fondet er investert i. Vi må derfor forvente at fondet vil kunne være investert i selskaper Etikkrådet senere vil gi råd om å utelukke. Det har vært stor oppmerksomhet om pensjonsfondets investeringer i lys av den ulovlige okkupasjonen av palestinske områder og den folkerettsstridige krigføringen i Gaza. I 2009 ble de første selskapene knyttet til okkupasjonen utelukket. I takt med at situasjonen har forverret seg og normbruddene er blitt grovere, har fondet trukket seg ut av flere selskaper. I dag er totalt 17 selskaper utelukket som følge av Israels krigføring og ulovlige okkupasjon, hvorav 8 etter den 7. oktober 2023. Disse utelukkelsene har skjedd på grunnlag av de etiske retningslinjene. I tillegg til dette har Norges Bank gjort nedsalg innenfor sitt mandat om å skape høyest mulig avkastning til akseptabel risiko. Banken har dessuten forenklet forvaltningen av den israelske aksjebeholdningen ved å selge seg ut av alle selskaper utenfor referanseindeksen og avsluttet avtalene med eksterne forvaltere. Alle disse tiltakene er begrunnet med økt aktsomhet. Samlet har pensjonsfondet siden utgangen av 2023 og fram til slutten av august i år solgt seg ned fra 76 til 33 israelske selskaper. Dette omfatter både utelukkelser under de etiske retningslinjene og nedsalgene Norges Bank har foretatt innenfor sitt mandat. Norges Bank har også forsterket sitt øvrige arbeid med ansvarlig forvaltning. Banken har iverksatt skjerpede tiltak, bl.a. gjennom styrking av analyseverktøy som brukes til å vurdere risiko, gjennomgang av rutiner og prosesser for behandling av tilrådinger fra Etikkrådet og vurdering av krav som stilles til eksterne forvaltere. I tillegg styrker Etikkrådet sitt arbeid gjennom systematisk og jevnlig gjennomgang av selskaper, bedre informasjonsdeling med banken og forsterket nyhetsovervåking. Over tid er de etiske retningslinjene blitt mer omfattende. Sist de ble styrket, var våren 2021, da et samlet storting bl.a. sluttet seg til at ikke bare kjernevåpen skulle omfattes av de etiske retningslinjene, men også plattformer for levering av slike våpen. Norge står nå i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Det er økende stormaktsrivalisering i verden. Vi har sett en ny brutal krig i Midtøsten, og det er en storskalakrig i Europa. Tilliten til internasjonale institusjoner svekkes, og normer for samarbeid undergraves. Økonomisk politikk og utenriks- og sikkerhetspolitikk henger tettere