OverStortinget

Jeg er ikke den første på talerstolen i dag som sier at vi lever i en urolig tid. Det har ikke vært så mange kriger og konflikter i verden siden andre verdenskrig. Det er krig på vårt kontinent, og det er tvil om hvor hardt amerikanske sikkerhetsgarantier for Europa vil holde. Også klimaendringene vil i årene som kommer, forsterke kampen om ressurser og skape konflikter og uro. Stortingsmeldingen beskriver denne utviklingen godt, men drøfter i liten grad hva den betyr for Norges strategiske rolle og handlingsrom på lengre sikt. Det vurderes verken hvor Norge bør trappe opp eller trappe ned innsatsen, eller hvordan eksportkontrollpolitikken kan brukes mer aktivt for å styrke nedrustning, menneskerettigheter og global sikkerhet. Det er etter vårt syn en vesentlig svakhet. Det er riktig og viktig at Norge i den tiden vi er i, også satser på Forsvaret. Vi må styrke vårt eget forsvar og støtte våre europeiske allierte i en tid da selve limet i vår verdensorden, nemlig folkeretten, er under angrep fra alle kanter. Derfor er det enormt synd at regjeringen ikke har gjort en større innsats for å sikre regelverket rundt eksport av forsvarsmateriell til tredjeland. Det er bekymringsverdig at vi i år har fått bevis på at norske våpen ender opp i land som bryter folkeretten. Et eksempel på det så vi da norskutstyrte F-35-jagerfly havnet i Israel og ble brukt i Israels krigsforbrytelser mot Gaza. FN-jurister har nå i hele to år advart mot at videresalg til Israel kan gjøre stater medskyldige i menneskerettighetsbrudd og krigsforbrytelser. Norge og norsk våpeneksport er en del av Arms Trade Treaty. Artiklene 6 og 7 i denne traktaten slår fast at stater bærer ansvar for å hindre våpenbidrag til krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd. Flere jurister mener at forpliktelsene også gjelder nettopp vurderinger rundt re-eksport. Norge har et tydelig ansvar for å sikre at norskprodusert forsvarsmateriell aldri ender opp i land som bryter menneskerettighetene eller folkeretten, eller deltar i krigshandlinger vi ikke kan være bekjent av. Likevel vet vi at risikoen for videresalg og tredjelandsoverføring er reell. Når norsk materiell først er eksportert, er det ofte for sent å gripe inn. Derfor ber vi nå regjeringen om å etablere en tydelig og etterprøvbar metodikk for hvordan menneskerettighetsrisiko, internasjonal humanitærrett og risiko for videresalg skal vurderes i UDs og DEKSAs behandling av eksportlisenser. Vi trenger klare kriterier som sikrer at re-eksport ikke godkjennes når risikoen er høy, og at vurderingene gjøres mer åpne og transparente i den årlige meldingen om norsk våpeneksport. Dette handler ikke om å svekke norsk industri. Det handler om å sikre at Norge fører en etisk forsvarlig eksportkontroll som faktisk hindrer at norsk materiell brukes i konflikter eller av regimer vi aldri i verden ville solgt direkte til. Dette er et ansvar Norge ikke kan skyve fra seg. Når verden blir mer urolig, må våre prinsipper bli tydeligere, ikke svakere. En styrket og mer transparent eksportkontroll er ytterst nødvendig dersom vi skal kunne fortsette å si at Norge står opp for folkeretten, menneskerettighetene og en regelstyrt verdensorden. Det er et ansvar vi skylder både oss selv og dem som rammes av konfliktene våre beslutninger påvirker, å ta. Med det vil jeg framsette MDGs forslag i saken.