OverStortinget

Det har kommet mye ros til budsjettenigheten i denne sal i dag, og det kan nesten virke som det største problemet med denne budsjettenigheten er at oljenæringen ikke får nok statssubsidier. Derfor har jeg behov for å helle litt kaldt vann i årene på dem som faktisk er opptatt av klima. Den inngåtte budsjettavtalen inneholder en rekke tiltak som gjør at gapet mellom norske klimaforpliktelser og norske klimamål øker. Det burde bekymre denne salen. Redusert veibruksavgift på bensin og mineralolje, redusert opptrapping av CO2-avgiften for veksthusnæringen, økt pendlerfradrag, sikring av fiskeflåtens adgang til å bunkre som skip i utenriksfart og nei til innføring av avgift på mineralgjødsel – og jeg kunne fortsatt å ramse opp: Alt dette gjør at norske klimagassutslipp øker i forhold til regjeringens klimaregnskap i Grønn bok. Jeg kan også nevne fornybar energi. Regjeringen sier at vi skal styrke satsingen på fornybart, men faktum er at regjeringen i rekordfart avvikler satsingen på fornybar energi. Det er nesten daglige oppslag om fornybarsatsinger som skrotes, eller bedrifter som melder oppbud. Én ting er at statlig eide energibedrifter skrinlegger satsinger på fornybar energi med eierens åpenbare velsignelse, en annen er det regjeringen og flertallet gjør i statsbudsjettet for 2026: Innføringen av norgespris, som representanten fra MDG også nevnte, bidrar for alle praktiske formål til at ingen har noen insentiver utover ren altruisme til å foreta energieffektiviseringstiltak i egen bolig eller i boligsameier. Jeg kan også nevne kutt i tilskudd til Enova, på både klimaministerens og energiministerens budsjettområde, kutt i energitiltak i kommunale bygg, kutt i Innovasjon Norge samt ingen innføring av direktiver i EUs ren energi-pakke de neste fire årene, på tross av at det er umulig å skjønne hva regjeringen egentlig er imot i disse direktivene. Og i regjeringens plan for Norge er energi knapt omtalt, om vi ser bort fra olje. Summen av dette er færre klimakutt, mindre fornybar energi og et Norge som sakker akterut i den grønne omstillingen. Så har jeg behov for å si at man kan se til Oslo. I Oslo har flertall på begge sider av midtlinjen i norsk politikk gått sammen om å gå foran på klima, og det funker. Det får befolkningens oppslutning, det setter Oslo på kartet, og det bidrar til vekst i næringslivet – og er en modell denne regjeringen og deres støttepartier med fordel kunne følge.