«Verdensarven tilhører hele Norge, men konsekvensene av verdensarvstatus bæres ofte av en kommune. Det er egentlig kjernen i denne saken. De åtte norske verdensarvområdene ligger i stor grad i distriktskommuner som allerede kjemper mot fraflytting, svak demografi og begrenset økonomisk handlingsrom. Samtidig er det disse kommunene som i praksis står i førstelinjen for å oppfylle Norges internasjonale forpliktelser etter UNESCO-konvensjonen. Hva skjer når staten pålegger kommunene et stadig større ansvar, men ikke følger opp med tilstrekkelige virkemidler? Norges Verdensarv peker selv på et økende gap mellom behov og statlige bevilgninger.»

«Bente Estil (A) [13:59:31] (komiteens leder): Norges verdensarvområder rommer både materielle og immaterielle verdier – bygninger, landskap, håndverkstradisjoner og levd kultur. Dette er en del av vår felles arv og en viktig kilde til tilhørighet og stolthet i våre lokalsamfunn over hele landet. Verdensarvstatusen bygger på lokal tilslutning og samarbeid, og når et område blir nominert, skjer det gjennom brede prosesser, med avtaler mellom grunneiere og kommuner, fylkeskommuner og stat. I tillegg har vi verdensarvrådene, som skal sikre god dialog og forankring mellom lokale og sentrale myndigheter. Verdensarv er et felles prosjekt.»