Det er nødvendig å påpeke at hele poenget med det nye regelverket er å fjerne behovet for en egen særlov i yrker som driver med mye trening og øvelse. Hele poenget med den generelle ordlyden vi nå bruker, er at ingen skal være redd for å trene eller øve i noe yrke. Det jeg er bekymret for i denne debatten, er at vi har en høyreside som nå skaper tvil om det. Vi har til og med fått Forsvarsdepartementet og forsvarsministeren til å slå fast helt klart at her er det ingen tvil: Alle skal være trygge. Jeg har lyst til å bemerke at det er påfallende at man her løper ærend for ett, ganske mannsrikt yrke, når vi vet at det i mange kvinnedominerte yrker også foregår veldig mye trening og øvelse som de også har behov for å være sikre på at nå blir ivaretatt. La meg bare svare helt tydelig på det: De er ivaretatt med den nye lovformuleringen, de skal være det, og det er også regjeringens intensjon. Takk for en god debatt!

Det kan ikke være tilfeldig at det er korpsmusikk utenfor, for feiringen er på en måte allerede i gang, sånn som representanten Unneland spurte om. Det lover jo godt for stemningen i salen her nå. Det jeg vil gjøre, er å takke for en veldig god debatt, for alle de innleggene som har bidratt med eksempler fra det virkelige arbeidslivet, og ikke minst for oppslutningen om endringer i yrkesskaderegelverket. Jeg er stolt over at Stortinget i saker som dette klarer å finne sammen, og at det er den enstemmigheten som får stor betydning når sakene nå skal til vurdering der ute. I debatten har det vært løftet utålmodighet over at regjeringen må levere videre på politikk for arbeidstakere som blir skadet eller syke som følge av arbeidet sitt. Arbeiderpartiet deler selvfølgelig den utålmodigheten. Vi har allerede varslet at vi vil legge fram en ny yrkessykdomsliste og nye kriterier for å ta inn sykdommer på den listen. På den måten trenger vi ikke lenger å ta dette til Stortinget hver gang det kommer ny kunnskap på bordet, men kan kontinuerlig sørge for at listen er faglig forankret og oppdatert. Vi sørger også for en sikkerhetsventil for sykdommer som ikke blir dekket av denne sykdomslisten, og vi skal følge opp alle de utfordringene som kommer ved yrkesskade og hjemmekontor. Jeg har forståelse for alle dem som kunne ønske seg tilbakevirkende kraft i disse sakene. Samtidig skal vi ha respekt for at det er arbeidsgiverne som i disse sakene bærer kostnadene som økt forsikringspremie medfører, og at forutsigbare lovendringer krever at det er mulig å forutsi de konsekvensene som de fører med seg. Arbeiderpartiet er utålmodige etter å sørge for at det nye regelverket trer i kraft, og vi er glade for at Stortinget har valgt å hastebehandle denne saken, sånn at det kan komme på plass så fort som mulig. Men vi har tenkt å forsvare endringene, også om de medfører økte kostnader ved at flere får rett til erstatning. På den måten er vi egentlig overbevist om at balansen gir nødvendig forankring til det nye regelverket og forståelse for de endringene som nå kommer, og samtidig ivaretar arbeidsfolk på best mulig måte. Stortingets sedvane er rett og slett at de lovene vi vedtar, skal gjelde for framtiden, og det synes jeg det er ryddig at vi fortsetter med. Men jeg vet at det er mange som de siste årene har tatt tunge kamper uten å ha rett til yrkesskadeerstatning. Jeg vil at dere skal vite at selv om disse lovendringene ikke endrer deres saker, har de kampene dere har tatt, aldri vært forgjeves, for uten de kampene hadde vi ikke kunnet vedta så tydelige og gode regler som vi gjør i dag. De kommer nettopp takket være dere, så jeg vil takke dere stort for de kampene dere har kjempet. Jeg vil takke alle igjen som sitter på galleriet og følger denne debatten. Det har betydd utrolig mye i denne saken, og i dag er det dere som får seieren til slutt.

Se for deg at du er sykepleier. Du skal løfte en pasient i forbindelse med påkledning, men du skader deg i ryggen og blir varig ufør av hendelsen. Likevel har du fram til i dag ikke hatt rett på yrkesskadeerstatning med begrunnelsen; dette er en risiko du må tåle å ta i jobben som sykepleier. Eller se for deg at du er brannkonstabel. Du skal trene og øve på livsfarlige situasjoner, der man skal bære mennesker ut av brennende bygg, men du skader deg under trening og øvelse. Likevel har du fram til i dag ikke hatt rett på yrkesskadeerstatning, fordi trening og øvelse ikke har vært et område som har vært dekket av loven. Nå gjør vi slutt på dette. Stortinget skriver historie når vi i dag vedtar de største endringene på yrkesskadeområdet på over 30 år. Og vi gjør det etter alt å dømme enstemmig. For Arbeiderpartiet er trygghet for arbeidsfolk en grunnpilar i vårt partis historie. Forslaget vi nå har fremmet til Stortinget om et nytt arbeidsulykkebegrep og omvendt bevisbyrde, er en forlengelse av den samme historien. Men når vi vedtar dette i Stortinget i dag, er det ikke først og fremst en seier for oss. Det er en seier for alle som går på jobb hver eneste dag og som skal vite at når de bidrar til fellesskapet på jobb, stiller også fellesskapet opp hvis ulykken først er ute. Dette er en seier for likestillingen, for alle de kvinnerike yrkene som i altfor lang tid har opplevd at typiske skader som kvinner kan få, blir bagatellisert og relativisert, der menn før har blitt tatt på alvor. Det er en seier for den brede fagbevegelsen som i år etter år har måttet stå i disse kampene i rettsvesenet uten å vinne gjennom. Jeg vet at for mange av dere som sitter på galleriet her i dag, er ikke denne saken bare ord eller lovtekst på et papir, det er ansikter og mennesker som dere har kjempet for i lang, lang tid. Jeg har lyst til å takke dere for at dere har vært tydelige til oss, men også gitt oss tydelige høringssvar og tilbakemeldinger etter at denne saken kom til Stortinget, slik at vi kan kunne tydeliggjøre hva vi mener når vi endelig skal vedta et nytt yrkesskadebegrep og snu bevisbyrden. Jeg vil derfor bruke resten av innlegget mitt på å tydeliggjøre intensjonene som ligger bak vedtaket som Stortinget i dag skal fatte. La det ikke være noen tvil – disse endringene må forstås utelukkende som en utvidelse av yrkesskadedekningen. Det må bety at enhver skade og situasjon som godkjennes etter dagens trygderetts- og rettspraksis også må godkjennes med lovendringene som Stortinget i dag vedtar. Over altfor lang tid har det foregått en rettspraksis der stadig færre får godkjent sine skadetilfeller. Det har vært i strid med vår intensjon, og i dag rydder vi opp. I høringen valgte arbeiderpartiregjeringen å gå bort fra begrepet om «livets alminnelige risiko». I stedet inkluderer den nye lovformuleringen nå «risiko ved arbeidet eller arbeidsstedet som ikke er helt bagatellmessig». Det er en vesensforskjell, og det er avgjørende at ikke det tidligere foreslåtte begrepet blir brukt i vurderingene om erstatning, selv om det kan dukke opp eksempelvis i proposisjonsteksten. Tvert imot, poenget med det nye begrepet er å understreke at det må innebære et meget lavt risikonivå. En arbeidsulykke skal fortsatt være en plutselig ytre hendelse, men det er ikke lenger et krav om at den skal være uventet. Å bli skadet gjennom løft av voksne mennesker, barn som spreller eller mennesker som generelt utagerer, er alle eksempler på situasjoner som kan medføre rett til yrkesskadeerstatning. Det er også viktig å påpeke at løft eller oppgaver som på papiret kan se enkle ut, likevel kan gi alvorlig eller varig skade. Og det skal ikke være mangelfullt HMS-arbeid på arbeidsplassen som gjør at den enkelte står ansvarlig for konsekvensene, for poenget med disse reglene er å styrke arbeidsgivernes interesse av forebygging og å hindre skader. Når vi snur bevisbyrden i disse sakene, er det også viktig å understreke at beviskravet skal være alminnelig sannsynlighetsovervekt. Det er Arbeids- og velferdsetaten som nå må sannsynliggjøre manglende årsakssammenheng for at sykdommen ikke skal regnes som en yrkessykdom, eller at det er mer sannsynlig at annen sykdom eller annen påvirkning er årsaken. Presumpsjonsregelen må være reell i praksis, og det må ikke utvikle seg en praksis med skjerpede eller doble krav til årsakssammenhenger. Nav er også generelt pliktig til å følge forvaltningsloven og sørge for at saker er godt opplyst, og omvendt bevisbyrde skal praktiseres slik at de reelt styrker den skadelidtes stilling. På vegne av Arbeiderpartiet vil jeg takke alle som har gitt høringssvar i denne saken og hele komiteen for et utrolig godt arbeid. Jeg vet at ordene vi har valgt å bruke får stor betydning i yrkesskadesaker. Nå ser jeg fram til at vårt arbeid også kan gjøre en forskjell og forbedring i praksis. (Innlegg er under arbeid)

Noen ganger får kompromisser i budsjettenigheter fram det beste i ulike partier. Da Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Rødt, SV og MDG i statsbudsjettet for 2026 ble enige om å øke fribeløpet for uføre til 1 G, var det et eksempel på nettopp det. Forslaget Stortinget nå kommer til å vedta, betyr at alle som har mottatt uføretrygd i to år eller mer, kan tjene opptil 1 G. Med det nye trygdeoppgjøret, som har økt med 4,91 pst., vil det bety 136 549 kr. For Arbeiderpartiet er det viktig å sørge for at alle mennesker som mottar uføretrygd, skal leve et verdig liv. Dette er et skritt på veien. For veldig mange kan økningen i fribeløpet til 1 G være inngangen til å tørre og prøve å jobbe litt mer, og så finne ut at man klarer mer enn man trodde. For alle er ikke sykdom en A4-pakke som passer inn i kategorier som 80 pst., 70 pst. eller 100 pst. ufør. I noen perioder kan det være sånn at helsen er bedre og arbeidsevnen høyere, mens helsen i andre perioder ikke gir den samme muligheten. Fribeløpet er en trygghet til å prøve og gjør det mulig å se om det kan gå. Også i Arbeiderpartiets partiprogram har vi slått fast at vi vil gjøre overgangen fra trygd til arbeid enklere for dem som kan jobbe, bl.a. gjennom å øke beløpsgrensen for avkorting av uføretrygd. Når de rød-grønne partiene nå har blitt enige om denne løsningen, er det en løsning som en god, og som også vi synes det er godt å være en del av. Ser vi til høyresiden er det i hvert fall én ting som er sikkert: Uføre aner ikke hva de kan vente seg. Der klarer ikke partiene å finne sammen, og historisk sett har de stort sett pleid å enes om én ting, nemlig å gjøre det verre for dem som trenger velferdsstaten aller mest. Selv om Fremskrittspartiet opportunt nok står bak flertallet i dag, ville de ikke fått flertall sammen med Høyre, for de har nemlig en helt annen løsning, som for de aller fleste er helt umulig å forstå. I hvert fall er det håpløst for uføre som allerede i dag teller på kroner og gjør beregninger over egen inntekt hele tiden, og som får en fullstendig forvirrende modell hvis høyresiden hadde fått flertall. Nei, jeg tror vi skal være glade for at det er rød-grønt flertall i dette landet, og at vi kan finne sammen om flertall som dette. Vi skal følge med på utviklingen og konsekvensene dette får for systemet vårt som helhet, men vi skal gjøre det med vissheten om at vi nå sikrer viktig politikk for mange av dem som trenger det aller, aller mest. Det gjør Arbeiderpartiet med god samvittighet.

Det ble sagt fra høyresiden i denne debatten at det er viktig å sikre balanse. Det skulle man kanskje ikke ha trodd når man hørte forrige taler, men jeg mener heller ikke at det har troverdighet i forbindelse med noe av høyresidens politikk. De har aldri vært særlig opptatt av balanse i arbeidslivsspørsmål. Det ble sagt på talerstolen i denne debatten at FrP er opptatt å anerkjenne det uorganiserte arbeidslivet. Vel, det er oppskriften på mindre trygghet for arbeidsfolk, mindre seriøsitet i arbeidslivet og et arbeidsliv som går i helt gal retning. Det er å flytte makt, for fleksibilitet er ikke fleksibilitet for alle – det er fleksibilitet for arbeidsgiver. Det er helt riktig at vi i dag har regler for arbeidstidsbestemmelser. Det som er viktig, er at vi må ta på alvor de tilbakemeldingene som kommer fra folk ute på gulvet. En av de som representerer dem, er Morten Sandanger i vår komité. Han er en av dem jeg er stoltest av å være kollega med her på Stortinget, for han har vist gjennom sin historie og sin kamp for tariffavtale på McDonald’s at det allerede i dag, i bransjer som hotell- og restaurantbransjen, er langt mellom den teoretiske ideen og idealet om hvordan arbeidslivet ser ut, og hvordan realitetene er på gulvet. Jeg skulle ønske at Høyre og Fremskrittspartiet var litt mer opptatt av å lytte til arbeidsfolks beskrivelser av nettopp realitetene i arbeidslivet, ikke de teoretiske ideene om hvordan det skulle ha vært, for da ville man ha visst at det ikke alltid er balanse overalt. Det er ikke første gang i vår periode at Høyre og Fremskrittspartiet stemmer mot å få mer kunnskap, for til syvende og sist er det det dette forslaget handler om. Jeg synes det er rart, for hvis jeg var dem, ville jeg ha vært engasjert i vilkårene til arbeidsfolk i dette landet. Det er ingen fasit på hvordan vi skal løse det, men det er jo poenget med å utrede det nærmere og ta folks bekymringer på alvor. Jeg vil utfordre høyresiden til å stemme for det, og de burde være med på det, for det handler om å lytte til folk der ute, men tvert imot har høyresiden egentlig allerede bestemt seg for hva løsningene er. De skriver jo i forslagene sine at de vil ha mer liberalisering og mer makt til arbeidsgiver. Det gir mindre sikkerhet for arbeidsfolk og enda mer useriøsitet i arbeidslivet. Arbeiderpartiet vil en annen vei: Vi vil sikre et trygt og rettferdig arbeidsliv. Vi vil ha gode samarbeid på arbeidsplassene mellom arbeidstakere og arbeidsgivere. Det har vi veldig mange steder i dag, veldig mange steder er arbeidslivet vårt utrolig godt. Partssamarbeidet fungerer veldig bra. Det skal vi ta vare på, og derfor er vi også nødt til å slå ned på det hvis det forekommer utnyttelse av de regelverkene som vi har i dag.

Jeg har lyttet til denne debatten. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta ordet, men det ble for vanskelig å holde seg unna, først og fremst fordi jeg synes at den diskusjonen som har vært nå, er litt som å ta en tidsmaskin tilbake til 1994. Jeg må innrømme én ting: Jeg var ikke født i 1994, så jeg vet ikke helt hvordan ting var da, men jeg er ganske sikker på at det var noen yngre versjoner av dem som har stått på talerstolen her oppe, som var der da, som deltok i diskusjonen den gangen, og som sa cirka de samme tingene den gangen også. Det jeg opplever, og som jeg også tror preger min generasjon i denne debatten, er en helt annen kontekst for hva EU er, hva EU gjør, og ikke minst også når det gjelder vår kobling til det i EØS-avtalen. Når hører på f.eks. Frøya Skjold Sjursæther, fra MDG, eller Jonas Andersen Sayed, fra KrF, i denne diskusjonen, synes jeg de har ganske andre momenter å bidra med inn i debatten. Ja, til og med Martin Virkesdal Jonsterhaug, fra FrP, har det, selv om jeg synes FrP har et veldig forvirrende standpunkt når det gjelder hvordan de forholder seg til EU og til EØS. Jeg tror alle vi representerer en generasjon som opplever verden som et mye farligere sted. Vi opplever klimaendringer som er mer truende og dramatisk enn noen gang før. Vi opplever en mye mer polarisert og kraftigere politisk debatt, og vi opplever dramatisk økende ulikheter. Jeg tror at utenriksministeren har helt rett: Skal Norge forstå mer av hva som faktisk skjer i EU, trenger vi en bredere tilstedeværelse. Jeg tror Ine Eriksen Søreide har rett i at vi godt kan få mer kunnskap, men jeg tror ikke den kunnskapen kommer i form av én enkeltstående rapport som noen veldig interesserte folk skal lese. Vi trenger en mer aktiv og levende EU-debatt i Norge om hva det betyr for oss. Den viktigste måten vi kan få det på, er ved å være mer til stede i EU. Det er egentlig grunnen til at jeg er her nå. Arbeids- og sosialkomiteen var nemlig på besøk i Brussel i forrige uke. Da kan det være verdt å spørre seg: Ble jeg mer eller mindre mot EU eller mer eller mindre for EU? Vel, svaret er egentlig ingen av delene. Det viktigste man gjør ved å være Norge der nede, er å lære, diskutere og å ha tilgang til de diskusjonene som EU står i, og som oppleves utrolig fraværende her hjemme. Veldig mange av de politiske debattene vi har her, mangler nyanser og mangler diskusjoner. Vi kommer også veldig sent på banen. Å besøke Brussel gir også konkrete eksempler på gode og dårlige ting som vi kan ta med oss hjem til Norge. På arbeidslivsfeltet, f.eks., går man nå gjennom en svær trygdekoordinering på tvers av land, som vi i Norge antakeligvis og etter alt å dømme kunne hatt veldig godt å ha vært en del av for ikke veldig mange år siden. Det fikk ganske store konsekvenser at vi her hjemme forsto så lite av rammene for EØS-avtalen. EU diskuterer demografi og behovet for arbeidskraft i årene framover. Jeg er litt bekymret for at de diskuterer markedets behov for arbeidskraft litt mer enn de diskuterer velferdsstatenes behov for arbeidskraft. Omsorgen for markedene er kanskje litt større i EU, og omsorgen er kanskje litt liten for velferdsstatene våre. Det vi gjør her hjemme, er å sette ned et arbeidsinnvandringsutvalg. Det skal vi jobbe med i arbeidslivskomiteen framover, for vi ser at arbeidslivet påvirkes av at folk jobber på tvers av landegrenser. Mange i Arbeiderpartiet plasserer meg ofte et godt sted på venstresiden. Jeg er ikke så glad i å bli plassert steder, men jeg lever godt med det. Jeg har allikevel et tvilende ja-forhold til EU-medlemskap. De argumentene har kommet fra en utvikling av EU fram til hva det er i dag, ikke fra en idé om hva det kunne eller burde eller ikke skulle vært. Det handler om at i en klima-, digitaliserings- og forbrukerrettssituasjon er ikke EU lenger bare en markedstilrettelegger, men også en markedsregulator. I diskusjonen om Draghi-rapporten, f.eks., som vi gjerne kunne diskutert i denne sammenheng, om europeiske reguleringer, skulle jeg gjerne stått sammen med den europeiske venstresiden og den europeiske arbeiderbevegelsen, som sier ja til kloke forenklinger, men nei til å bare innføre mer høyrepolitikk i EU. Det er kloke diskusjoner, som jeg tror vi skulle vært en del av. Uansett tror jeg at denne debatten burde handlet mer om den verdenen vi er en del av. Når USA framover bruker sin makt og innflytelse på i veldig stor grad å bygge ned institusjoner, trenger vi å bygge de andre. Jeg er glad for at utenriksministeren er tydelig på at Norge skal forsvare institusjonene sine, en regelstyrt verdensorden og demokratiene våre.

Når jeg og mine kollegaer i Arbeiderpartiet er ute og møter arbeidsfolk på arbeidsplasser rundt om i landet, eller møter tillitsvalgte i fagbevegelsen, er det særlig én sak som dukker opp, nemlig økningen i bestridelser av sykmeldinger. Flere og flere melder nå tilbake til oss at de ser hvordan misbruk av bestridelse er noe de opplever skjer oftere og oftere. A bestride en sykmelding har ingen konsekvenser for arbeidsgiver, men for den ansatte har det store konsekvenser å bli gående i lang tid uten inntekt. La meg være helt tydelig: For Arbeiderpartiet er det viktig at arbeidsgivere har rett og mulighet til å bestride en sykmelding dersom de er i tvil om grunnlaget for sykmeldingen. Det skal de gjøre. Men vi kan aldri akseptere at arbeidsgivere misbruker ansattes rettigheter til å få full lønn under sykdom når de åpenbart er syke. Arbeiderpartiet kan aldri akseptere at trusler om bestridelse av sykmeldinger blir brukt i arbeidskonflikter eller mot utsatte arbeidsfolk. For mange er konsekvensen å miste inntekten over natta, og den er dramatisk hvis man til og med helt åpenbart er syk og ikke har mulighet til å jobbe. Tilbakemeldingene fra fagforeninger og tillitsvalgte der ute gjør det helt åpenbart for oss: Dette er vi nødt til å følge opp, fakta må på bordet, og vi må undersøke grundigere. Det er det vi nå skal gjøre. Derfor fremmer Arbeiderpartiet sammen med Rødt i dag forslag i Stortinget. Vi ber regjeringen kartlegge utviklingen i bestridelser av sykmeldinger, med mål om å forhindre at bestridelse av sykmeldinger misbrukes. Det er legitimt å være uenige om sykelønnsordningene vi har i dette landet. Det kan og bør vi ha politiske debatter om. Men det som ikke er legitimt, er å uttrykke den misnøyen gjennom å misbruke etablerte ordninger som er ment å ivareta arbeidsfolks rettigheter. Arbeiderpartiet jobber hver eneste dag for å redusere sykefraværet og sette inn tiltak mot det. Derfor er det så viktig for oss å styrke HMS-arbeidet på arbeidsplassene, styrke dialogen med fastlegene og ikke minst støtte det viktige arbeidet som skjer gjennom IA-avtalen. Men alle tiltakene som vi innfører for å redusere sykefraværet i norsk arbeidsliv, må jo skje innenfor rammen av de rettighetene som arbeidsfolk har kjempet fram – ikke gjennom å uthule de samme rettighetene. Derfor håper vi at et flertall på Stortinget nå går sammen med oss for å kartlegge denne utviklingen og undersøke om det er bransjer eller bedrifter som særlig stikker seg ut. Vår jobb er å forsvare ansatte som står i en særlig utsatt posisjon. Det er å slå ned på misbruk, og det er å ta til oss de tilbakemeldingene vi møter fra mange der ute. Derfor fremmer vi dette forslaget, og det håper vi også får flertall.

Agnes Nærland Viljugrein (A) [16:47:16] (ordfører for saken): På tvers av partier i Norge deler vi ambisjonen om å redusere sykefraværet og beholde flere i arbeidslivet. Skal vi sikre en friskere befolkning, trenger vi å styrke innsatsen rundt den enkelte, men også i arbeidslivet – ikke minst når vi vet at en tredjedel av det lengeværende sykefraværet rapporteres av forhold på arbeidsplassen. Etter flere år med sterk vekst i sykefraværet viste 2025 det laveste nivået for sykefravær på tre år, redusert med 2,7 pst. Det er gode nyheter, og skal vi ta gode debatter om dette framover, bør vi alle gå mer i detalj for å forstå hva disse grunnene handler om. Jeg vil derfor takke forslagsstillerne, som har gitt Stortinget nok en mulighet til å diskutere dette. I norsk politikk er det viktigste arbeidet mot sykefravær og frafallet i arbeidslivet avtalen om et inkluderende arbeidsliv. Staten, arbeidsgiverne og arbeidstakerne går sammen om IA-avtalen med mål om å skape et arbeidsliv med plass til alle. Fra 2025 til 2028 fikk vi en ny periode og en forsterket innsats. Avtalens to første år skal bestå i å kartlegge og gjøre et bredt kunnskapsinnhentingsarbeid, og fra 2027 skal det settes i verk flere kraftfulle tiltak. En samlet komité er opptatt av å følge dette arbeidet tett og å støtte partene i deres arbeid. Med dette vil jeg videre kommentere Arbeiderpartiets standpunkt i saken. For Arbeiderpartiet er retten til full lønn under sykdom en grunnleggende rettighet. Derfor kommer vi alltid til å forsvare sykelønnen, stå opp for grunnleggende rettigheter i arbeidslivet og kjempe imot høyresidens uendelige forsøk på å rokke ved retten til full lønn under sykdom. Vi skal være opptatt av å få ned sykefraværet, men ingen blir mindre syke av å bli fattige. Ingen får det bedre av å økte forskjeller. Arbeiderparti-regjeringen vil ha et mer systematisk HMS-arbeid på den enkelte arbeidsplass og nok ressurser til Arbeidstilsynet. Vi legger fram en nasjonal arbeidsmiljøstrategi i tråd med anbefalingene fra kvinnearbeidshelseutvalget. Vi gjennomgår allmennlegetjenestens rolle i å kartlegge sykefravær og sørger for at fastleger faktisk har tid, ressurser og kompetanse til å følge opp. I tillegg er det mange som er borte fra jobben, som rett og slett venter på å få nødvendig helsehjelp, og derfor er også ventetidsløftet noe av det denne regjeringen prioriterer. Alt i alt er dette et arbeid som står høyt på dagsordenen, både hos Arbeiderparti-regjeringen og hos partene i arbeidslivet. Vi har tenkt å følge det tett videre og å komme med nye oppfølginger til Stortinget når det blir aktuelt. Med dette vil jeg også ta opp det forslaget Arbeiderpartiet er med på, men jeg vil komme tilbake til argumentasjonen for forslaget i et senere innlegg.

Nav har et tillitsproblem – et problem med tilliten til den enkelte, som altfor ofte opplever å måtte kjempe en kamp for å få rettighetene sine oppfylt, og et problem med tilliten til den enkelte ansatte, som i altfor stor grad må fylle ut skjemaer og forholde seg til systemer, oppfylle kompliserte regelverk og gjennomføre prosedyrer som tar vekk fokuset fra det en har lyst til å bruke tida si på, nemlig å hjelpe folk. Nav har også et tillitsproblem i samfunnet. Klarer vi å hjelpe folk ut i jobb? Klarer vi å sikre at det er de som faktisk har rett på ytelsene, som får dem? Klarer vi å styre folketrygden vår på en sånn måte at den er bærekraftig for framtida? Tillitsreformen i Nav trengs. Det trengs en tillitsreform som gjør det lettere for dem som trenger Nav, en tillitsreform for at den enkelte ansatte lettere kan gjøre jobben sin, og en tillitsreform av Nav der vi gjenreiser tilliten ute blant befolkningen. 20 år etter Nav-reformen er tida inne for å være ærlig. Det er mye med Nav som ikke fungerer, både for at Nav skal kunne hjelpe folk inn i arbeidslivet, og for at folk som trenger hjelp, skal få den hjelpen de har rett på, til rett tid. Jeg vet at det jobber tusenvis av ansatte i Nav som gjør en kjempeinnsats for alle de menneskene de møter hver dag. Problemet er at vi politikere ikke har gitt dem forutsetninger for å gjøre den beste jobben. Gjennom år har vi lagt på regler, unntak, justeringer og nye tillegg i et system som bare blir mer og mer komplisert. Det er lang saksbehandling, for svak internkontroll og gammeldagse teknologiske løsninger. Altfor mange opplever personlig å få brev de ikke forstår, vedtak som ikke gir mening, ytelser som ikke strekker til, eller at helsa ikke passer sammen med det systemet som er laget. Derfor har Arbeiderpartiet en tydelig beskjed. Nav er nesten like gammel som meg, og skal vi hjelpe flere i jobb, gi flere trygghet når de blir syke, få ned sykefraværet og inkludere flere, er tida inne for å se på hele Nav på nytt. La meg også være tydelig på at de ansatte og folk som trenger Nav, selvfølgelig skal være en del av ekspertutvalgets arbeid. De er allerede en del av vårt arbeid med Nav, og vi jobber tett sammen med både ansatte og brukere i alle ledd av denne prosessen. Jeg har allerede over år reist rundt og møtt ansatte og tillitsvalgte på både små og store Nav-kontor i hele landet. For oss er det uaktuelt å ikke involvere. Vi må la de ulike gruppene være representert. Nav består av så mange forskjellige folk, og det er avgjørende at vi hører på bredden av dem. Å legge hele Nav under lupen innebærer at vi tør å være kritiske, at vi tør å tenke annerledes, og at vi klarer å legge politiske skylapper bak oss. Jeg ser fram til å brette opp ermene og komme i gang med arbeidet.

Det ble vanskelig ikke å tegne seg når det blir påstått mye rart fra denne talerstolen fra representantene fra Fremskrittspartiet. Hadde det vært sånn at vi alle var enige om at sommer- og deltidsjobber for unge var viktig, hadde vi også prioritert det, men la meg ta dere med til min egen by, til Oslo. Der har vi et høyrebyråd, styrt i samarbeid med Fremskrittspartiet, som kutter i nettopp sommer- og deltidsjobber for unge. Det er sommerjobber som gir dem erfaring i butikk, i næringsliv, ute i kommunen – arbeidsplasser som er sunne og gode for ungdommene, og som gir dem muligheter de ikke ville hatt tilgang på hvis det ikke var for de ordningene. Nå ser vi resultatet av høyrepolitikken i min by. Jobbene forsvinner i bydel etter bydel, fordi det kuttes over en lav sko i velferden fra høyrebyrådet og med bred støtte fra Fremskrittspartiet. Det verste er at det blir påstått fra representanten fra Fremskrittspartiet her at unge i jobb er veldig bra mot kriminalitet. Det er helt riktig. Politiet sier også dette. Oslopolitiet sa veldig tydelig at da man under det rød-grønne byrådet styrket sommer- og deltidsjobber for ungdom, ble det mindre kriminalitet på sommeren. Det ble faktisk den roligste sommeren på veldig mange år. Hadde man vært opptatt av dette, kunne man videreført den politikken. Man kunne støttet det der man har ansvar og styrer. I stedet står prioriteringene tydelig. Kuttene rammer unge som kunne fått sin aller første jobb. I stedet kommer man hit til Stortinget og foreslår svekkede rettigheter for unge. Man foreslår mer utrygge arbeidsplasser, og man foreslår muligheter som ikke er de mulighetene de burde hatt. Jeg synes ikke det er et verdig tilbud for våre unge. Det blir påstått veldig mye rart om Arbeiderpartiets politikk her. For det første har antallet unge uføre stabilisert seg. Samtidig så vi at PISA-resultatene som kom etter åtte år med borgerlig styre, var et alvorlig varsko for norsk skole. Er det én ting vi vet, er det at unge også trenger tid på å fullføre skolen, på å drive med skolearbeid, og at jobb skal være et supplement til skolen, ikke en erstatning for hovedvirket man driver med. Derfor er jeg veldig trygg på den politikken Arbeiderpartiet står for i dag. Hvis Høyre og Fremskrittspartiet hadde delt det samme engasjementet vi i Arbeiderpartiet har for å få unge i jobb, bør de starte med der de selv styrer.

Noe av det jeg er stoltest av når jeg tar med meg besøk hit på Stortinget, er å peke på plassen til stortingspresidenten og si: Der sitter Masud Gharahkhani. Han er en flyktning som kom til Skotselv og Drammen i Norge. Han jobbet i helsevesenet, tok utdanning, ble folkevalgt, og i dag er han den mektigste personen i landet vårt – etter kongen. Det sier noe om landet vårt, og det sier noe om Norge – at man nettopp ikke må kjenne de riktige menneskene, omgi seg i kretser med innflytelsesrike folk eller ha stor formue for å bli folkevalgt, men at makten i vårt land tvert imot ligger i folket, ligger i nasjonalforsamlingen, ligger her i Stortinget. Det er bare ett problem med den historien, og det er at man må si «etter kongen». Selv om vi i praksis utøver det demokratiet vi alle er stolte av, har vi i prinsippet bygget opp samfunnsmodellen vår med en monark på toppen av samfunnet som arver sin makt. Det er jeg overbevist om at er grunnleggende feil. Når Stortinget i dag skal diskutere nettopp Grunnloven, en lov som skal stå seg over tid og representere våre prinsipper, mener jeg at den burde vært bygget på prinsippet om folkestyre, som republikk. Selvfølgelig skal vi ivareta tradisjoner, kulturbærere, kontinuitet og trygghet i en urolig tid, men det trenger ikke bygge på prinsippet om at én person arver makt, i kraft av å være født inn i en mektig familie. Tvert imot bør vi sikre de verdiene gjennom et system som forsvarer dem, men samtidig er forankret i et system for ansvarliggjøring. I vårt demokratiske system har den ansvarligheten alltid vært bygget opp gjennom valg. Styrken i tillit ligger også i å kunne stille våre øverste ledere til ansvar, og at det er folk som får avgjøre når de ikke lenger har tilliten vår. Mange i debatten har referert til prosessen hvor den tapende statsministeren reiser til Slottet og foreslår den neste, men det er jo en konsekvens av at vi har et velfungerende demokrati, ikke monarki. Norske tradisjoner eksisterer i samfunnet vårt fordi vi som fellesskap tar vare på dem, fordi noen av oss spiller i kirken på julaften, vi går i 17. mai-tog, vi tar vare på de tradisjonene når vi stemmer i nasjonalsangen vår sammen med landslaget vårt før en fotballkamp, eller det skjer når Musti synger «Gro Harlem Brundtland» og på den måten viderefører viktig historie i Norge til nye generasjoner. Det fellesskapet er så vanvittig mye sterkere som kulturbærer enn prinsippet om at det er noen som skal arve makt i samfunnet vårt. Det er godt at vi har ledere som kan representere og ivareta verdiene våre. Historien her i Norge har vist oss at også folkevalgte ledere har evnen til å samle oss. Ta f.eks. den rollen Bent Høie og Raymond Johansen spilte for mange av oss under pandemien. Da samlet vi oss rundt TV-sendinger og fant håp i deres ord om at hverdagen snart ville komme tilbake. Enda viktigere er hvordan Jens Stoltenberg fant ordene etter 22. juli som vi andre ikke klarte, om mer åpenhet, mer demokrati, men aldri naivitet. I Norge har vi 357 ordførere, politisk valgte ledere i kommunene våre, tettest på folk, og som likevel fungerer samlende i både høytider, krisesituasjoner eller som talspersoner for sine geografiske områder i Norge. Det er lett å finne eksempler på folkevalgte ledere og presidenter der ute som ikke samler eller forener et folk, og det er også lett å finne eksempler på monarker som heller ikke gjør det. Den grunnleggende forskjellen på de to rollene er likevel at en president må velges, en monark sitter på livstid. Jeg er fantastisk glad for kong Harald. Jeg er også blant alle dem som opplever ham som en veldig samlende konge, og en vi alle er stolte av. Likevel er jeg overbevist om at han har den tilliten hos oss fordi han gjør jobben sin godt, fordi han tar rollen sin på alvor, ikke først og fremst fordi han er født til det. Folkevalgte ledere bør også etterstrebe folks tillit, akkurat som vi som er folkevalgte her i Stortinget, bør etterstrebe folks tillit. De som pragmatisk støtter kongehuset, bør være tydeligere på når det er vi har et kongehus som samler, og når det ikke lenger gjør det. Jeg er sosialdemokrat fordi jeg er grunnleggende overbevist om at det er fellesskapet som er vår sterkeste kraft, og fordi jeg vil videreføre en del av sosialdemokratiets og arbeiderbevegelsens historie. Da Arbeiderpartiet ble stiftet i 1887, var en av våre fire saker i valgprogrammet allmenn stemmerett. Den politiske kampen gikk også til kjernen av Arbeiderpartiet. Vårt mål var å organisere arbeidsfolk fra fagforeninger over hele landet og representere dem politisk i en demokratisk organisasjon. Arbeiderpartiet var folkemakt mot pengemakt, arbeiderinteresser mot kapitalinteresser. Ikke minst representerte vårt parti helt vanlige folks inntog på Stortinget og deres deltakelse i demokratiske prosesser. Ved å representere stemmene til helt vanlige folk kunne Arbeiderpartiet bidra til å utvide demokratiet og bygge et mer representativt folkestyre i Norge. I vårt parti har vi ulikt syn på monarki og republikk, og det går helt fint. Når jeg i dag forsvarer mitt standpunkt, mener jeg det også er forankret i sosialdemokratiet og i arbeiderbevegelsens aller dypeste historie i Norge. I politikken brenner jeg for et samfunn der makt og innflytelse ligger hos vanlige folk, at det ikke spiller noen rolle hvem man er, hvor man kommer fra, hvilken bakgrunn man har, hvilke relasjoner man har, hvem ens familie er, eller hvor mye penger man har. Jeg mener at det skal være opp til folk i dette landet å avgjøre hvem som skal være våre mektigste ledere, hvem som skal være vårt statsoverhode. Det mener jeg bør skje gjennom en folkeavstemning, og det er det jeg kommer til å stemme for i dag.

Her stusser jeg litt over representanten Raja, for dette er jo en debatt om planen for Norge, og en av grunnstenene i planen er nettopp å forsvare det organiserte arbeidslivet. Jeg var veldig glad for at representanten var så tydelig på at han også ønsket seg et organisert arbeidsliv og inviterte til en debatt om nettopp det, for jeg stusser på at Venstre nettopp har prioritert samarbeid med FrP framfor Arbeiderpartiet og vår plan for Norge. Fremskrittspartiet er jo et parti som vil øke forskjellene, øke utenforskapet, øke segregeringen, føre en klimafiendtlig politikk og en kamp mot arbeidsfolk. Egentlig er det sånn at FrP er mot alt det Venstre er for, og for alt det Venstre er imot. Bør ikke Venstre og representanten Raja heller la seg inspirere av regjeringens plan for Norge og bli med i kampen for et mer rettferdig Norge, med små forskjeller, en trygg økonomi, flere i arbeid og et godt organisert arbeidsliv?

I november gikk representanten Raja ut og hadde lyst til å begrave stridsøksen med fagbevegelsen og to millioner organiserte nordmenn. Noen av oss vil jo mene at etter 141 år i konflikt med fagbevegelsen og vanlige folk, var det på tide. De er rett og slett hjertelig velkomne på laget. Problemet er at Venstre dagen etterpå kom med en rekke usosiale kutt, bl.a. i både sykelønn og avtalefestet pensjon, som kan bety 2 000 kr i mindre i måneden i pensjon for dem på AFP. Det er to av de kanskje viktigste sakene vi har for nettopp arbeidsfolk. Derfor lurer jeg på om Venstre kunne oppklart følgende: Synes de selv at å kutte i lønnen til folk som har blitt sjuke, eller å ta pensjonen fra folk som ikke lenger kan jobbe, er et godt frieri til å samarbeide med to millioner fagorganiserte nordmenn?

Det blir vanskelig ikke å engasjere seg når det kommer så mange sterke ord fra denne talerstolen. Vi er alle på dette stortinget enige om at oljepionerene fortjener en tydelig kompensasjon. Derfor kommer også Stortinget i dag til å stemme for det, og derfor ligger det også inne i statsbudsjettet, i forslag fra Arbeiderpartiet. Alt det flotte og viktige som er sagt om den innsatsen, er vi alle enige om. Det står vi alle bak. Vi er ikke helt enige om størrelsen på den kompensasjonen. Da må de partiene som ønsker å øke den, starte med å se på sine egne budsjetter. Jeg synes det er ganske spesielt at det fra representanter fra Fremskrittspartiet kommer påstander fra denne talerstolen om at det ikke er noen skam å snu. Vel, da burde de begynt med sitt eget alternative budsjett, for der ligger det altså ikke en krone ekstra til det Fremskrittspartiet i dag prøver å stemme for. Jeg synes det er ganske skammelig at man står her og gir uttrykk for at man skal bevilge mange milliarder ekstra som man overhodet ikke har funnet inndekning for. Det gjelder flere partier, men Fremskrittspartiet må kanskje sies å være det partiet som har brukt mest tid på det fra denne talerstolen. Det synes jeg ikke er oljepionerene våre verdig. De burde vært behandlet på en mye bedre og mye redeligere måte enn som så. Det skulle bare mangle at partier i denne salen som ønsker å styre dette landet på en ansvarlig, trygg og seriøs måte, ikke også er villig til å sette av penger til det vi ønsker å binde Stortinget opp på. Jeg vil oppfordre de partiene som nå ønsker å stemme for dette, om også å vise kortene sine på ekte, vise i sine alternative budsjetter at de faktisk prioriterer det. Vi er enig i dette stortinget om den fenomenale og viktige innsatsen oljepionerene våre har gjort, men det er tydeligvis ikke alle her som er villig til også å sette penger bak ordene sine. Med det takker jeg for en viktig debatt. Det har vært sagt veldig mye godt. Jeg ønsker alle sammen en god jul, og så håper jeg man går hjem og leser alternative budsjetter i jula og kanskje kommer med litt flere summer på nyåret.

Helt siden Arbeiderpartiets opprinnelse har vi kjempet for arbeidsfolks interesser og rettigheter i arbeidslivet. Dette budsjettet er intet unntak. Med gode venner i Senterpartiet, Rødt, SV og MDG har vi forhandlet fram et budsjett som fortsetter arbeidet for et trygt arbeidsliv, mot arbeidskriminalitet og for å få flere inn i jobb og færre på trygd. Det handler om at vi skal sikre tryggheten for en jobb å gå til, trygghet for at det er ålreit på jobben, og trygghet hvis en faller utenfor jobb. Det er særlig tre ting i budsjettforslaget jeg har lyst til å snakke om, og som er noen av de viktigste bærebjelkene i arbeids- og sosialpolitikken. For det første er det trygghet for velferdsstaten vår. At vi har en velferdsstat som kan ta en imot hvis en faller, er noe av det som gjør Norge unikt. Det er ingenting selvsagt med det, det er en politisk prioritering vi i Arbeiderpartiet har kjempet for siden vår begynnelse. De på høyresiden bruker ofte mye tid på å snakke om velferdsstatens bærekraft, de også, men realiteten er at politikken deres er usolidariske velferdskutt, fordekt med ord for omsorg. Fremskrittspartiet og Høyre har alltid vært opptatt av å kutte i tilbud om støtte når en trenger det, ikke av å forsterke sikkerhetsnettet vårt. Hvem rammer det? Vi hører mye om hvordan det rammer dem som trenger det aller mest, og det er sant, men det er ikke bare dem det går ut over, det rammer oss alle. Det rammer konkurransekraften til dem som vil tørre å ta risiko i næringslivet, det rammer folk som tar sjanser i arbeidslivet og har lyst til å satse, og det rammer folk som er syke, og som kjemper for å komme seg tilbake i jobb – for trygghet for velferdsstaten vår er også Norges store konkurransefortrinn. At vi har folk i jobb som er trygge på at noen tar dem imot hvis det går galt, er en suksessoppskrift. Vi i Arbeiderpartiet tar på alvor at det er for mange utenfor arbeidslivet, at økningene til folketrygden er store, og at det utfordrer bærekraften i økonomien vår, men vi løser det med helt andre virkemidler enn høyresiden. Derfor er vår hovedsatsing 550 mill. kr mer til å få flere inn i arbeidslivet. For det andre har jeg lyst til å løfte fram at vi har fått inn 200 flere plasser i varig tilrettelagt arbeid, VTA, som vi totalt styrker med 700 plasser i år. Som stortingsrepresentant har jeg allerede vært ute og reist, til bl.a. Fretex Jobb og Spir Oslo her i byen min, og sett hvor meningsfylte og viktige jobbene deres er. Jeg vet at de har mange flere ønsker til oss, og de tilbakemeldingene skal vi fortsette å jobbe med. Det siste jeg vil nevne, handler om trygghet når en er på jobb. Arbeiderpartiet har i flere runder løftet dette arbeidet, og i budsjettet styrker vi nå Arbeidstilsynet med til sammen 25 mill. kr. Det er bare å slå fast at dette er et budsjett som sikrer tryggheten for økonomien til vanlige folk og tryggheten for velferdsstaten vår. Det gleder jeg og Arbeiderpartiet oss til å stemme for her i Stortinget.

Det er godt å høre at Høyre har ambisjoner, men realiteten er fortsatt en halv milliard i kutt til Nav i den viktigste oppgaven de skal gjøre. Det mener jeg er uansvarlig, men det er ikke bare det jeg mener er uansvarlig ved Høyres budsjett. Nå har de nemlig også begynt å budsjettere litt på FrP-måten. I sitt alternative statsbudsjett påstår Høyre at flere private i helsevesenet plutselig skal føre til at man sparer 300 mill. kr i sykepenger. Hvis effekten er én til én, sånn som Høyre budsjetterer med nå, lurer vi på: Hvorfor gjør dere det ikke mer? Hvorfor ikke en milliard, f.eks.? Hvorfor ikke flere milliarder? Hvis vi skulle begynt med denne useriøse måten å lage statsbudsjettet på som Høyre nå har begynt med, hvorfor skal vi egentlig stoppe der? Det kan jo se ut som litt økning i private helsetjenester kan løse hele sykefraværsproblemet. Skal vi tro Høyre, er det den måten vi skal budsjettere på i alternative budsjetter – eller hva sier du?

For Arbeiderpartiet har oppgaven om å få flere ut i jobb vært en avgjørende del av vår historie, så det er veldig hyggelig å høre at det er et politisk arbeid Høyre også er opptatt av. Utfordringen er at det kommer mest i ord, ikke i prioriteringer. Hvis man ser på Høyres alternative statsbudsjett for Nav, er det 335 mill. kr i kutt, 7 mill. kr i kutt oppå dette, og et flatt ABE-kutt på 1 pst som estimert kan utgjøre 156 mill. kr. Til sammen er realiteten en halv milliard i kutt i Navs budsjetter. Da blir ikke ordene om å få flere ut i jobb lenger troverdige. Man kan snakke om små prosjekter, men dette er det store prosjektet, og vi vet hvem det rammer: førstelinjen, folks mulighet til å gi tid til oppfølging og støtte til dem som skal komme seg ut i jobb. Mitt spørsmål er derfor: På hvilken måte skal færre ansatte, som må løpe raskere, ha enda flere brukere per ansatt og mindre tid, hjelpe dem som faktisk trenger støtte fra Nav til å komme seg ut i arbeid?

Jeg vil starte med å takke Marian Hussein fra SV, som også engasjerer seg i dette, og som velger å ta ordet i denne debatten. Jeg blir jo glad for at vi er flere som er opptatt av dette og har engasjert oss i det lenge. Jeg vil også bekrefte det representanten sier om at vi har stått sammen i mange av disse kampene før, og det er godt å vite at vi også står sammen om dem her i Stortinget, når vi begge sitter her. Samtidig må jeg få lov til å si at jeg synes det er skuffende at ikke flere partier deltar i denne debatten. Det gjør meg egentlig litt bekymret, for jeg tenker at dette er en debatt som bør engasjere oss alle. Den bør engasjere oss uansett hvilke arbeidsplasser eller bakgrunner vi kommer fra, for det å bygge sterke fellesskap over hele Norge og det å bygge trygge arbeidsplasser over hele landet vårt er en oppgave som angår oss alle. Jeg håper det er tilfeldig at flere av dem ikke er til stede her nå, og at de likevel fortsetter å engasjere seg i det utenfor stortingssalen. For Arbeiderpartiet har trygghet for jobb og trygghet på jobb alltid ligget i kjernen av vår politikk. Vi har gjennom hele vår historie kjempet for arbeidsvilkårene til vanlige arbeidsfolk, og vi gjør det også i dag. Derfor er kampen om å sikre ansattes trygghet på jobb også blant våre viktigste prioriteringer. Altfor mange i Norge sier at de er redde for å være åpne om sin tro, eller at de opplever hat og trusler for hvem de er. Jeg synes det er særlig bekymringsfullt at ikke bare er det mange som oppgir å ha opplevd rasisme eller diskriminering i en jobbsøkingsprosess, men de opplever det også på arbeidsplassen sin – fra brukere, når de jobber i førstelinjen, men også fra kollegaer eller andre. Det er også bekymringsfullt at mange gir tilbakemeldinger til meg om at de opplever å ha prøvd å si fra om dette på jobben, men møter ledere eller andre som ikke har tilstrekkelig kompetanse til å ta rasisme og diskriminering på alvor. Det er noe vi må jobbe videre med. Jeg tror at ikke bare må politikken jobbe videre med det, men partene i arbeidslivet er også nødt til å innlemme dette i oppfølging av tariffavtaler og HMS-arbeid, for det er et ansvar som også angår dem, og som vi får tilbakemeldinger på at også de må bli flinkere til. Det er slik at i vårt land skal man være trygg på jobben – uansett hvem man er, hvilken bakgrunn man har, eller hva man tror på. Jeg vil takke for debatten så langt, og jeg håper vi er langt fra ferdige med å diskutere dette.

Jeg vil takke arbeids- og sosialministeren for et veldig klokt svar. Det er godt å vite at dette er et arbeid som står høyt på dagsordenen i hele regjeringen og noe Arbeiderpartiet er opptatt av å ta på alvor. Min oppfordring på vegne av Stortinget vil være at dette er et arbeid som hele tiden er nødt til å fortsette, gjennom små og store tiltak og også på tvers av ulike departementer. Det vet jeg at også flere statsråder har vært opptatt av. Samtidig som det er et politisk ansvar, er det også et ansvar hos veldig mange arbeidsgivere. De skal sikre tryggheten på sine arbeidsplasser. Som ministeren selv sa fra denne talerstolen, og som også bl.a. FO har sagt: Det mangler ikke på regelverk; det mangler ofte på etterlevelse. Trygghet på arbeidsplassen skal skje i samarbeid med lokale tillitsvalgte og som ledd i tariffavtaler, IA-avtaler lokalt og HMS-arbeid. Arbeidsgiver har ansvar for å sikre at bemanningen er forsvarlig, at organiseringen er tilstrekkelig, og at de som til enhver tid er på jobb, er sikret nødvendig kompetanse og veiledning og har oversikt over de rutinene som gjelder på den arbeidsplassen de jobber på. Økonomiske argumenter er ikke et gyldig argument for å utsette ansatte for utrygge situasjoner på jobb. Da Arbeidstilsynet hadde gjennomgått saken etter drapet på Tamima, viste den foreløpige rapporten – jeg understreker det – svært alvorlige funn. Tilsynet peker på svikt på en rekke punkter og i det systematiske HMS-arbeidet i bedriften. Det var mangelfull vurdering av ansatte som jobber alene, mangelfull opplæring i arbeidsoppgaver, mangelfull informasjon med risiko for å bli utsatt for vold eller trusler om vold, manglende tiltak mot volds- eller trusselsituasjoner, mangel på oppfølging av arbeidsmiljøloven og manglende oversikt over hele organisasjonen. Det er svært alvorlig. Rapporten er svært alvorlig, men den viser også at Arbeidstilsynet gjør en avgjørende jobb i å følge opp arbeidsgivere og deres plikt til å sikre trygghet på arbeidsplassen. I budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet, Rødt og MDG er det nå lagt inn 15 mill. kr til styrking av Arbeidstilsynet. Det kommer oppå de 10 mill. kr som Arbeiderpartiet allerede hadde foreslått å styrke Arbeidstilsynet med i sitt opprinnelige forslag til statsbudsjett, og til sammen gir det en styrking på 25 mill. kr. Jeg har derfor lyst til å spørre arbeids- og sosialministeren om hun kan si noe om hvordan Arbeidstilsynet kan brukes til å styrke arbeidet med å sikre trygghet på arbeidsplassen og i førstelinjen i velferdsstaten vår, og ikke minst til å sikre at arbeidsgivere faktisk følger opp det ansvaret de har for å sikre at alle i dette landet er trygge på jobb.

Det finnes et bilde av en smilende jente med gule blomster i hånden. Hun har en grønn og fargerik topp og et rødt skjørt rundt livet. Bildet er fullt av liv, akkurat slik jenta på bildet ble beskrevet som av dem som kjente henne. Hun var brennende engasjert i yrket sitt, i barnevernet og for å hjelpe ungdommer. Navnet hennes var Tamima Nibras Juhar. Den 24. august ble hun drept på jobb på Kampen i Oslo, i mitt nabolag. Selv om savnet etter henne er stort, har vi et felles ansvar for å fortsette kampen for det samfunnet som hun trodde på. Vi har et ansvar for å kjempe for at alle som vokser opp eller går på jobb i dette landet, uansett bakgrunn, skal være trygge på jobb og i samfunnet for øvrig. Det er ikke Stortingets ansvar å felle en dom over årsakene bak eller hva som ledet til drapet, men det er vårt ansvar å ta de politiske implikasjonene av hendelsen og kjempe videre for et inkluderende samfunn i Tamimas navn. En realitet vi er nødt til å ta inn over oss, er at utrolig mange av dem som hver dag jobber i førstelinjen i velferdsstaten vår, enten det er i barnevernet eller i Nav, ble reddere for å gå på jobb fra denne dagen, og særlig at de som ble det, hadde innvandrerbakgrunn eller var muslimer. Sånn skal vi ikke ha det i Norge. Når tillitsvalgte i fagbevegelsen forteller oss at mange ansatte møtes med holdninger om at de må tåle vold og trusler i førstelinjen, er det et alvorlig budskap til oss. Ikke bare handler det om forebygging av drap; det handler også om sykmeldinger, slitasje og ukultur på arbeidsplassen. Trygghet er mer enn glassmontre, dobbeltdører og nødknapper. Det handler også om tid, tillit og fellesskap. Derfor er Arbeiderpartiet overbevist om at det velferdsstaten vår ikke trenger, er høyresidens rammekutt, men at vi tvert imot må styrke arbeidet med bemanning, tillitsreform og det organiserte arbeidslivet. Å miste venner og tillitsvalgte til høyreekstrem terror er noe mitt parti har kjent på. Det er en del av vår historie. Derfor har vi et ekstra ansvar for å fortsette å kjempe for et samfunn fritt for islamofobi, rasisme og diskriminering. Men det er ikke bare vi som har et ansvar for det. Det har alle vi som sitter på Stortinget, som styrer landet i regjering, og som utgjør Norges befolkning. At noen begår terror, kan være tilfeldig, men holdningene er ikke det. Vi må gjøre det vi kan for å knuse høyreekstreme miljøer og deres innflytelse, og vi må motbevise budskapene deres. Altfor mange i Norge sier at de er redd for å være åpen om sin tro, eller at de opplever hat og trusler for hvem de er. Særlig sier norske muslimer at de gjør det, og det bekymrer meg. Å fremme en interpellasjon for Stortinget som medlem av et regjeringsparti kan for noen kanskje virke som en litt merkelig prioritering, men det handler om to ting. Det er for det første fordi det har vært sjokkerende stille blant de politiske partiene på Stortinget etter drapet på Tamima. Vi kan ikke tillate oss å være stille, for kampen for trygghet på jobb og mot høyreekstreme holdninger må fortsette i Tamimas navn. Da 30 000 samlet seg i Oslos gater den 31. august i år og strakk de gule rosene sine mot himmelen, var alle partier utenom FrP til stede. Alle sto sammen og tok tydelig avstand fra ekstremisme og rasisme og hedret Tamimas liv og minne, selv om noens fravær var merkverdig. Vi har et ansvar for å føre kampen videre, også i denne salen, gjennom politiske forslag og arbeid i storting og regjering. Derfor håper jeg at flere partier vil delta i debatten i dag, for uansett om vi er enige eller uenige om hvilke tiltak som fungerer best, har vi et ansvar for å trygge arbeidslivet vårt for alle ute i førstelinjen. Den andre grunnen handler om at offentligheten bør være en del av diskusjonene om hva som må til for å løfte dette arbeidet videre. Noe av det første jeg gjorde da jeg ble innvalgt på Stortinget, var å invitere fagbevegelse og antirasistiske organisasjoner til å gi sitt innspill til nettopp dette arbeidet. Det handler om at denne diskusjonen ikke bare skal høre til internt hos oss i Arbeiderpartiet, men være noe som bør engasjere og involvere oss alle. Kampen for trygghet i arbeidslivet uansett bakgrunn er en kamp som er nødt til å fortsette. Vi fortsetter den i Tamimas navn fordi hun ikke skal glemmes av det samfunnet hun brant for. Derfor er mitt spørsmål til arbeids- og inkluderingsministeren følgende: Hvordan vil regjeringen følge opp arbeidet med å sikre tryggheten til ansatte på jobb i velferdsstaten, og særlig sikre tryggheten til mennesker med minoritetsbakgrunn?

I dag er en historisk dag i Stortinget. I dag vil Arbeiderpartiet og resten av flertallet innlemme FN-konvensjonen om likestilling for funksjonshindrede, CRPD. Det gjør vi fordi det må slås hardere ned på diskriminering av mennesker med funksjonsvariasjoner, og fordi vi er nødt til å fortsette kampen for reell likestilling. I dag er det altfor mange mennesker med funksjonsvariasjoner som har lyst til å bidra i samfunnet, men som opplever diskriminering, mangel på tilrettelegging, eller fordommer i arbeidslivet og i samfunnet for øvrig. Altfor mange kan og vil jobbe, men blir holdt utenfor. For tre uker siden møtte jeg gründerne i Common Grounds Company på Tøyen. De har altså gått så lei av å søke jobber og få avslag at de til slutt har skapt sin egen arbeidsplass. All ære til dem for den bedriften de har skapt, men det viser også at det er noe i samfunnet vårt og i systemet vårt som er alvorlig galt. Overkvalifisert arbeidskraft får altså ikke plass i arbeidslivet vårt. Som medlemmer i arbeids- og sosialkomiteen her på Stortinget er det noe vi er nødt til å jobbe videre med. Den konvensjonen og det vedtaket Stortinget gjør i dag, kommer ikke til å fjerne alle barrierer eller hindringer eller gjøre noe med all den diskrimineringen som finnes der ute. Den skal vi i Arbeiderpartiet fortsette å kjempe mot i regjering og her på Stortinget. Denne kampen fortjener mer enn flotte ord. Den fortjener politisk endring, endring for reell likestilling. Dette vedtaket tydeliggjør et ansvar i den kampen, et ansvar for å bygge opp strukturer som motvirker diskriminering, et ansvar for å skape inkluderende tjenester, bygge forventninger i skolen, legge ansvaret der det hører hjemme. Den plasserer ansvaret helt tydelig blant alle de institusjonene og kreftene som i dag ikke gjør nok. Til alle dere som er her i dag, vil jeg rette en veldig stor takk – til dere fra organisasjoner og til enkeltpersoner som har kjempet i så mange år for dette gjennomslaget. Dette har dere virkelig fortjent, dette er deres seier. Denne kampen for et likestilt samfunn er vi nødt til å kjempe hver eneste dag. Det er fortsatt altfor lang vei å gå før vi har reell likestilling for funksjonsvarierte i samfunnet vårt, men i dag tas et viktig skritt. I dag innlemmer vi CRPD i norsk lov. Både jeg og resten av Arbeiderpartiet gleder oss veldig til å stemme for det.

Oppfattelsen mange av oss unge møter i arbeidslivet, er at man ikke trenger forutsigbarhet når man er ung. Partier, som Fremskrittspartiet, argumenterer med at økt midlertidighet gir mer frihet i arbeidslivet. Det er feil. Det er ingen som føler seg mer fri i en arbeidshverdag der man ikke kan planlegge livet sitt framover. Ingen vil ha friheten til ikke å kunne få seg boliglån. Ingen ønsker seg friheten til ikke å kunne etablere seg eller stifte familie. Økt midlertidighet er det motsatte av frihet og muligheter. Det er økt utrygghet, og det er ufrihet. Gjennom denne trontaledebatten har vi hørt mange kjente toner fra Fremskrittspartiet, men jeg synes de kunne tillatt seg å være litt mer ærlige. De har en arbeidslivspolitikk som alltid har svekket det organiserte arbeidslivet, som har økt midlertidigheten, som har skapt usikkerhet om sykelønnsordningen og svekket seriøsiteten på norske arbeidsplasser. Fremskrittspartiet har aldri vært på lag med vanlige arbeidsfolk, det er det Arbeiderpartiet som har. La meg ta presidenten med til byen min, Oslo. Er det én ting vi har vært gode på bl.a. i bydelen min, Gamle Oslo, er det å gi unge en inngang tidlig i arbeidslivet. Vi har f.eks. et UngJobb-tilbud i Gamle Oslo, hvor ungdom får opplæring i arbeidsmiljøloven, søknadsskriving, rettigheter og får sin første arbeidserfaring eller deltidsjobb. Når jeg nå forlater lokalpolitikken, er det vel vitende om at vi i 2025 har sørget for at 800 unge får sitt aller første møte med et seriøst og organisert arbeidsliv, og vårt mål er 1 000 innen 2027. Dessverre har høyrebyrådet og Fremskrittspartiet i Oslo bestemt seg for å kutte i pengene til bydelene og pengene som støtter arbeidet med å få flere unge inn i jobb. Ikke bare er det dumt for unge som ønsker seg arbeidserfaring eller noe å sette på CV-en, men vi vet også at det er det motsatte av hva som skal til når vi skal forebygge ungdomskriminalitet. Når unge kan tjene egne penger, blir lovnadene fra de kriminelle gjengene mye mindre fristende. Når unge får troen på framtiden og blir inkludert i fellesskapet, ja, da forebygger vi utenforskap og ungdomskriminalitet. Arbeiderpartiet vil inkludere flere unge. Vi vil forebygge utenforskap og bekjempe kriminaliteten. Derfor er vårt løfte 30 000 flere unge i arbeid innen 2030. Vi har allerede startet, men jeg skulle ønske at Høyre og Fremskrittspartiet var med på jobben. Heldigvis er vi klare til å samarbeide med et rød-grønt flertall her på Stortinget, som har helt andre ambisjoner. Senterpartiet, SV, MDG og Rødt skal finne sammen. Ikke minst skal vi sørge for å gi unge trygghet for morgendagen og tro på framtiden. Vi er klare til å brette opp ermene og komme i gang med jobben.

Den 24. august i år ble Tamima Nibras Juhar drept på jobb i barnevernet på Kampen i Oslo, i mitt eget nabolag i Gamle Oslo. Saken har ennå ikke vært behandlet av domstolene, men det vi vet, er at drapsmannen er siktet for terror, at han hadde som intensjon å skade flere, og at han har sagt at handlingen var politisk motivert. Særlig har han uttrykt et ønske om å drepe muslimer. Folk i dette landet skal være trygge når de er på jobb. Vi skal ha nabolag og arbeidsplasser som er frie for rasisme, ekstremisme, islamofobi eller hat mot skeive. Det er nødt til å bety en ekstraordinær innsats fra alle oss – vi som er folkevalgt i denne sal – til virkelig å vise at vi mener alvor, at det betyr mer enn ord og ønsker, at det betyr politisk handling. For fire dager siden sto Tamimas venner, Mona, Kiya, Amina og Marius, i Aftenposten og ba om tydelige budskap fra ledende politikere. La meg være tydelig fra denne talerstolen: Det er nødvendig at vi tør å snakke om holdningene mot muslimer og innvandrere, og at de ikke utvikler seg i et vakuum, langt unna oss, men at de også kan utvikle seg hos mennesker nært og rundt oss. Det kan være tilfeldig at det ble akkurat han som endte med å finne fellesskap og mening i høyreekstreme miljøer, men miljøene er ikke tilfeldige. Fra Arbeiderpartiet er det i år en rekke nyvalgte stortingsrepresentanter med bakgrunn fra AUF i årene etter 22. juli 2011. Mange av oss meldte oss inn nettopp fordi vi ønsket å stå opp imot ekstremisme og fremmedfrykt, og å drive AUFs arbeid videre. En høyreekstrem terrorist forsøkte å ta livet av ungdom i vår organisasjon fordi de var framtiden i Arbeiderpartiet. Han tapte – for den generasjonen sitter i regjering eller på Stortinget. Vi som kom etterpå, har blitt voksne i den ungdomsorganisasjonen han prøvde å knuse. Vi kan stå på Stortingets talerstol i dag og si at innvandring er et gode for samfunnet vårt, at mangfold er en styrke, og at det i Norge er plass til deg, uansett hvor man kommer fra, eller hvilken bakgrunn man har. Det er politisk. For meg, for min AUF-generasjon og for hele Arbeiderpartiet er det slik at vi alltid kommer til å kjempe for den politikken. Ikke minst kommer vi til å gjøre det i arbeidslivet, fordi vi nettopp har sett konsekvensene av hva som skjer med tryggheten til arbeidsfolk hvis vi lar være. Trygghet for framtiden er ikke bare et slagord. Det er et løfte om at uansett hvem man er, hva man tror på, hvem man elsker, eller hvor man kommer fra, er Arbeiderpartiet alltid på jobb for et samfunn og et arbeidsliv som er trygt for absolutt alle.

Er det én ting de siste fire årene har vist, er det at Arbeiderpartiet og regjeringen har klart å bruke handlingsrommet i EØS-avtalen til å rydde opp i mange av de utfordringene arbeidslivet står overfor, og jeg håper vi skal fortsette å stå sammen om det også de neste fire årene. Noe av det som bekymrer meg, er mangelen på anerkjennelse av hvor viktig denne avtalen også er for veldig mange arbeidsplasser over hele landet vårt, og den bekymringen kommer ikke bare fra Arbeiderpartiet. La meg f.eks. vise til lederen for Avdeling 61 i Odda Kjemiske Arbeiderforening, Gard Folkvord. Også han bekymrer seg over at det er mange partier som ikke ser hvor avgjørende EØS-avtalen er, og han understreker i tillegg hvordan f.eks. frihandelsavtalen fra 1974 er helt utilstrekkelig med hensyn til det som trengs for å sikre industrien og arbeidsplassene på «Zinken» i Odda. La meg da spørre på en litt annen måte: Mener Rødt-lederen at klubbleder Gard Folkvord tar feil?

Jeg vil først gratulere Rødt med et godt valgresultat, og jeg merket meg av innlegget at det er mye politikk som Arbeiderpartiet og Rødt kan finne sammen om i Stortinget, ikke minst for arbeidsfolk. I en urolig tid trenger også arbeidsfolk trygghet, ikke minst trygghet for våre internasjonale samarbeid. På LO-kongressen i mai i år vedtok representanter fra hele fagbevegelsen en klokkeklar oppslutning om EØS-avtalen. La meg sitere: «Et forutsigbart og gjensidig samarbeid er nødvendig for å sikre Norge tilgang til EUs indre marked og rammevilkår som er likeverdige med andre EU- og EØS-land.» Og videre: «EØS-avtalen har siden inngåelsen ivaretatt Norges interesser på dette området. EØS-avtalen er derfor grunnlaget for LOs faglige europapolitikk.» Hvis Rødt-lederen er enig med oss i Arbeiderpartiet om å jobbe for arbeidsfolks interesser de neste fire årene, hvorfor er ikke stemmene til en million arbeidsfolk overbevisende nok for Rødt i dette spørsmålet?

Jeg blir åpenbart nødt til å svare på noen av de anklagene som kom fra talerstolen i stad. Det jeg sa i mitt første innlegg, handler om at vi må snakke sant om hva disse sakene handler om, og det er jo godt å vite at representanten Drevland Lund allerede er litt mer ærlig i denne saken, ettersom han bruker ordet «kan», og ikke er like påståelig som sine partnere. Det er altså sånn at vi bestemmer selv over vår egen energipolitikk i dette landet, også med dette direktivet. Derfor har vi sagt så tydelig som vi gjør, at det ikke vil være kostnader for folk ved å innføre bygningsenergidirektivet. At huseiernes interesseorganisasjon løfter bekymringen om dette, får stå for deres regning, men det er altså ikke objektiv fagkunnskap om hva som er sannheten. Vi bestemmer over konsekvensene selv. Det som er viktig, er at vi og EU deler et felles mål om å spare energi også i bygg. Derfor er det i vår felles interesse nå å få vedtatt dette direktivet. Det synes jeg vi gjør klokt i å gjøre på en anstendig og ryddig måte, med kloke og gode argumenter, og heldigvis synes jeg debatten har gått litt mer den veien nå i det siste.

Min generasjon er avhengig av at dette stortinget lykkes med en oppgave ingen andre storting har klart før oss: Vi må dramatisk endre norsk klimapolitikk. Vi er nødt til å stanse klimaendringene før det får fatale konsekvenser. Vi som sitter i denne salen, har den oppgaven, og vi har ansvaret for å gjøre noe med det – ikke bare her hjemme, men for hele Europa, for hele verden. I bunn og grunn er det egentlig det denne diskusjonen handler om: at klimaendringene ikke bare skjer for noen andre der ute, men er noe som angår oss. Derfor trenger vi internasjonalt samarbeid og å gå sammen om å løse verdens aller største kriser. EØS-samarbeidet er et sånt samarbeid. Norge er en del av EUs indre marked og kan dermed også samarbeide om å nå klimamålene vi er nødt til å nå. Jeg blir voksen i en verden som er mer urolig, uforutsigbar og full av konspirasjonsteorier enn den kanskje noen gang har vært i vår tid. Norske samarbeidspartnere ute i verden er ikke lenger til å stole på på samme måte som før. Derfor er det viktigere enn noensinne at vi står opp for de samarbeidene som Norge er en del av, og at vi snakker med fakta og med sannhet om hva politikken vår handler om. Denne saken er et eksempel på hvor viktig det er. Her påstås det fra ulike hold at bygningsenergidirektivet vil påføre økte kostnader for folk i Norge, men det er altså ikke sant. Det er ikke det denne saken handler om. At det er partier i denne salen som er imot EØS-avtalen, er greit nok. Der er Arbeiderpartiet uenig. Vi kommer alltid til å stå opp for våre forpliktelser under EØS-avtalen. For meg er det ganske alvorlig når både Fremskrittspartiet, Rødt, Senterpartiet og SV går sammen og ber om unntak fra EUs bygningsenergidirektiv. Det er dumt, både for Europas klimapolitikk, og også for de internasjonale samarbeidene det er viktigere enn noensinne at vi står opp for. Skal vi være med og bidra til en offentlig samtale med mindre polarisering og radikalisering der ute, må det faktisk handle om at vi fører en oppklarende og ærlig samtale også om de politiske diskusjonene her hjemme i Norge. Det kommer i hvert fall Arbeiderpartiet alltid til å gjøre, for vi er overbevist om at i vår tid er det viktigere enn noensinne.

Jeg vil også takke utenriksministeren for hans viktige redegjørelse. I går, 9. april 2025, 85 år etter at Norge ble okkupert av nazistregimet, kom åtte pasienter til Norge fra Gaza. De kom hit fordi de ble medisinsk evakuert, og fordi Norge er en del av et internasjonalt helsesamarbeid for å redde liv. De åtte pasientene er alle barn. La meg gjenta: Alle de evakuerte pasientene er barn. Denne medisinske evakueringen er en dråpe i havet i forhold til de enorme skadene som Israels krigføring og okkupasjon har påført det palestinske folk. Helsesystemet i Gaza har kollapset. Fortsatt drepes tusenvis av palestinere, og den siste måneden har israelske myndigheter igjen stengt grensene for å hindre at nødhjelp kommer inn. Bruddene på folkeretten er åpenbare, men likevel har høyresiden her hjemme i Norge startet en debatt om hvorvidt det er strategisk lurt av Norge å bruke så mye tid på folkerettsbruddene i Palestina. De sier at det ikke angår oss, men få land er like avhengig av folkeretten som Norge. Vår fisk, olje og gass er vernet av havretten og FN-pakten. Vår grense mot Russland er forsvart i folkeretten. Det er avgjørende dersom vi skal få verden med på å støtte Ukrainas forsvarskamp mot Russlands folkerettsstridige angrepskrig, og det er avgjørende dersom vi skal få verden med på å stanse Israels folkerettsbrudd i Palestina. Høyresiden i Norge tar feil. Det er i vår egeninteresse at vi er en prinsippfast forsvarer av folkeretten, og ikke minst er det i vår interesse å bygge en rettferdig verden på forutsigbarhet og like regler for alle, for som tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland en gang sa: Alt henger sammen med alt. Nesten 40 pst. av all humanitær innsats kom fra USA, og da Trump-administrasjonen kuttet den innsatsen, forsvant den omtrent umiddelbart mange steder. Konsekvensene tas av mennesker i krise, på flukt eller i konflikt som er avhengige av nødhjelp. De tar nå de dramatiske konsekvensene. Globale kriser, klimakrise, humanitære katastrofer og millioner av mennesker på flukt krever at vi øker innsatsen for en fredeligere verden. En sånn fredeligere verden oppstår ikke først og fremst med våpen, militærmakt eller tollkrig, men gjennom solidaritet, freds- og forsoningsarbeid og å snakke med alle – både allierte og dem vi ikke deler verdier med. Vi kan ikke gjøre alt for å rette opp i de dramatiske konsekvensene, men vi kan gjøre noe. Derfor har Arbeiderparti-regjeringen økt den norske innsatsen med 300 mill. kr. I tillegg stiller vi opp i en verden hvor kriser rammer urettferdig. I jordskjelvrammede Myanmar har Norge besluttet å bidra med 30 mill. kr. I Sudan ser vi nå verdens største humanitære krise, og vi reiser til toppmøtet om situasjonen neste uke. Vi fortsetter å jobbe med en varig løsning for saharawienes frihet i Vest-Sahara gjennom FNs organer, og i Syria stiller vi opp med 400 mill. kr til humanitær nødhjelp, vann og medisiner, i håp om en varig og stabil løsning. For arbeiderbevegelsen handler dette om hva solidaritet betyr for oss: ikke veldedighet fra noen rike stater til utviklingsland i sør, men at vi samarbeider for å utjevne forskjeller og for å fordele makt og rikdom i verden. Det er avgjørende dersom vi skal få verden med på å støtte Ukraina, og det er avgjørende hvis vi skal stanse folkerettsbruddene i Palestina. Framover må vi ta en mer aktiv rolle, for det er gjennom bistand og kamp mot klimaendringer, ulikhet, forskjeller og fattigdom Norge bidrar til å minimere uro og forebygge krig og konflikt. Derfor går økt totalberedskap og trygghet for landet hånd i hånd med arbeidet for en fredelig verden. Etter den nazistiske okkupasjonen av Norge for 85 år siden lovet vi hverandre aldri å glemme. Historien om hvilken verdensorden vi vil leve i, skrives nå. Hvilke verdier valgte vi oss mens verdens sto i brann? Det er spørsmålet vi er nødt til å stille oss.

Arbeiderpartiet sikrer i dag flertall for et budsjett som skal gi trygghet for landet og trygghet for folks økonomi. For oss er det små forskjeller mellom folk som er det viktigste i politikken, ikke skattekutt til dem med mest fra før. Jeg må si at det er med bekymring jeg dermed leser Høyres alternative statsbudsjett, et budsjett som heldigvis ikke får flertall. Man trenger ikke reise langt for å finne konsekvensene av høyresidens budsjettprioriteringer. La meg ta deg med til byen min, Oslo. Der har det nyvalgte høyrebyrådet valgt å kutte 0,5 mrd. kr i eiendomsskatt for dem med de aller dyreste boligene. Konsekvensene, de tar vi – vi ute i bydelene som nå må legge ned lavterskeltilbud, forebygging og barne- og ungdomstilbud. Kuttene tar tusenvis av de menneskene som akkurat nå går i fakkeltog for ungdom på Holmlia, som mister Låven fritidsklubb. Kuttene tar barn på Torshov, som nå må oppleve at Oslo Nyes barneteater Trikkestallen legges ned. Kuttene tar ungene mine på Tøyen og Vahl skole, et nabolag hvor hvert tredje barn vokser opp i fattigdom, og som nå mister skolematen sin. Sånn kunne jeg ha fortsatt, for kuttene rammer usosialt og urettferdig over hele byen vår. De kuttene som nå skjer i Oslo, er ikke en tilfeldighet eller noe som bare må gjøres. Kuttene er et resultat av ren og skjær høyrepolitikk som vi nå får resultatene av. La dette være en advarsel: Politikken vi nå ser i Oslo, er resultatet vi kan få dersom høyresida vinner valget neste høst, men det er ikke politikken Oslo trenger. Vi trenger en politikk som utjevner forskjellene over hele byen vår. Vi trenger en politikk for mer rettferdighet mellom dem som har mest, og dem som har minst i byen vår. Vi trenger en politikk for mindre forskjeller, og vi trenger en politikk for mer trygghet for folk i byen vår. Derfor er mitt og Arbeiderpartiets løfte soleklart: at den største økonomiske prioriteringen vi gjør, er den som kommer fellesskapet til gode. Det er den prioriteringen som styrker velferdstilbudene våre, og som sørger for at bydelene i Oslo kan fortsette å levere gode barne- og ungdomstilbud over hele byen vår. Vi sikrer en økonomisk politikk som sikrer trygghet for hele dette landet, og trygghet for alle folk.

I 1924 åpnet Katti Anker Møller det første mødrehygienekontoret i Øvre Slottsgate 23 i Oslo. Etter to år overtok Oslo Arbeiderparti driften av kontoret. Kontorets formål var å spre seksualopplysning, undervise i prevensjon og selge eller dele ut preventive midler. I mer enn 100 år har Arbeiderpartiets kvinnebevegelse tatt kampen for kvinners seksuelle rettigheter og retten til abort. Derfor er det med både historisk stolthet og nåtids utålmodighet at jeg skal stemme for å utvide kvinners rettigheter i spørsmålet om vår seksualitet og til å bestemme i spørsmålet om abort. I dag tar Arbeiderpartiet kampen et steg videre, i tråd med vår historie. Når Stortinget i dag skal vedta en historisk endring i abortloven og sikre kvinners rett til å bestemme fram til uke 18, handler det om dette: at det ikke finnes noen bedre til å ta avgjørelsen om både fosterets framtid og den kvinnens liv enn nettopp hun som står i den situasjonen. For en kvinne som er i tvil om abort, er det ikke formynderi gjennom nemnder som gir henne trygghet og ivaretakelse. Det er det en lovfestet rett til oppfølging og hjelp fra helsepersonell og tryggheten om at beslutningen da til syvende og sist er hennes egen, som gjør. Derfor skal vi gjøre et historisk vedtak i Stortinget i dag: Vi skal utvide kvinners rett til å bestemme i abortspørsmål fram til uke 18. Vi vil lovfeste rett til nøytral veiledning i forkant og støtte i etterkant. Det gjentas ofte at nemnda skal være der for å støtte og hjelpe kvinner i en sårbar situasjon, men mange kvinner som har vært gjennom nemndbehandling, forteller om noe annet, nemlig at en allerede vanskelig situasjon ble enda verre. En kvinne som er utsatt for press eller tvang, får ikke mer frihet ved at noen andre bestemmer for henne – hun får det gjennom til syvende og sist å få bestemme selv. Abortloven har i snart 50 år spilt en viktig rolle for kvinner i hele landet, men nå er den utdatert. I dag tar vi en historisk beslutning. I dag utvider vi retten til selvbestemt abort fram til uke 18. Nå tar vi neste skritt i utviklingen av norsk abortomsorg – for et samfunn bygget på tillit til kvinnen og frihet for alle.

Agnes Nærland Viljugrein (A) [10:31:26] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke Riksrevisjonen for at de har levert et viktig arbeid til Stortinget i denne saken. I Riksrevisjonens rapport er deres overordnede vurdering at det er kritikkverdig at den arbeidsrettede bistanden fra myndighetene ikke bidrar nok til å få flere unge over i arbeid eller utdanning. Den arbeidsrettede bistanden er ikke tilstrekkelig tilpasset unge med sammensatte utfordringer, og unge med psykiske lidelser får ikke i tilstrekkelig grad en helhetlig og koordinert oppfølging av Nav og helsetjenesten. Riksrevisjonen anbefaler at Arbeids- og inkluderingsdepartementet følger opp at Nav i større grad tilpasser virkemidler og tiltak etter behovene til de unge, plikten de har til å stille vilkår om aktivitet, og at kravene i ungdomsgarantien om individuelt tilpasset oppfølging oppfylles. I tillegg peker de på at Helse- og omsorgsdepartementet må forsterke arbeidet sitt med samhandling, sånn at unge med sammensatte utfordringer får mer helhetlig og koordinert oppfølging gjennom å bygge ned barrierer og gjøre felles satsinger og strategier bedre kjent i Nav og helsetjenesten. Jeg vil takke komiteen for et godt samarbeid om denne rapporten. Det er en samlet komité som slutter seg til Riksrevisjonens anbefaling og viser til at bedre inkludering av unge mennesker i arbeidslivet har vært et sentralt politisk mål gjennom flere år, med flere politiske satsinger som har som mål å få unge inn i arbeidslivet og bort fra helserelaterte ytelser. Vi ber derfor Arbeids- og inkluderingsdepartementet vurdere hva som er årsakene til at tiltak gjennom mange år har hatt så liten effekt, og hvilke nye tiltak som kan ha effekt. En samlet komité viser til at Perspektivmeldingen fra 2024 også påpeker de samme utfordringene som Riksrevisjonen trekker fram i dag, og at det er behov for samarbeid på tvers for å løse disse utfordringene. Vi er urolige for funnene Riksrevisjonens rapport presenterer, og mener funnene om manglende psykisk helsehjelp bør føre til en politisk vilje til å få ned ventetidene og gjøre det lettere for unge å få den hjelpen de trenger. Partiene vil selv si noe om sine særmerknader, og jeg vil videre si noe om Arbeiderpartiets. For regjeringspartiene er målet om å få flere unge inn i arbeidslivet et av våre viktigste mål. Ingen unge skal måtte kjenne på følelsen av at samfunnet ikke har bruk for dem, for det har vi. Derfor har vi innført ungdomsgarantien for alle unge under 30 år, der de skal sikres tett og god oppfølging av Nav til å kunne fullføre utdanning eller komme seg ut i arbeid. Likevel er det en stor jobb å gjøre for å hjelpe flere unge tilbake inn i samfunnet. For meg er det viktig å si at hvis man er syk, blir ufør og ikke kan jobbe, har man rett på et fellesskap som stiller opp for en. Velferdsstaten vår er ikke til pynt, den er til bruk. Det er også en av grunnene til at noe av det første Arbeiderpartiet gjorde da vi kom i regjering, var å fjerne karensåret på AAP, som kastet folk ut av velferdsstaten – uten inntekt. Ingen blir mer friske av å kastes ut i fattigdom og usikkerhet. Tvert imot: Veien tilbake blir enda lengre. Rapporten vi behandler i dag, viser at vi må gjøre mye mer. Vi trenger å utvikle ungdomsgarantien i Nav videre, sånn at unge møter tett og tilpasset oppfølging av det offentlige. Vi trenger et arbeidsliv som tåler å ta imot folk som ikke alltid kan jobbe 100 pst., men der arbeidsdagen og arbeidsoppgavene er tilpasset det man har kapasitet til. Vi trenger også å få ned ventetidene på psykisk helsehjelp, som denne regjeringen jobber med, sånn at unge kan få den helsehjelpen de trenger, for jo lenger tid unge må vente, jo lengre blir veien tilbake. Alle skal ikke og kan ikke jobbe 100 pst, men vi må gjøre det mulig å jobbe litt, eller gradvis mer og mer, hvis man er klar for det. Kampen mot utenforskap, mot psykisk uhelse og for et arbeidsliv som har plass til alle, er en av våre aller største og viktigste kamper. Denne rapporten slår helt tydelig fast at vi fortsatt har en lang vei å gå.

Da denne representanten i 2022 leverte sin bacheloroppgave i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, var temaet nettopp Harberg-utvalgets utredning om Stortingets kontrollfunksjon. Det er med andre ord litt ekstra stas å få lov til å diskutere en av oppfølgingene til dette arbeidet, nemlig utredningen om Riksrevisjonens virksomhet. Jeg vet ikke hvor mange som synes det er like stas å få diskutere forhold ved Stortingets kontrollvirksomhet – det er kanskje et tema for litt spesielt interesserte – men det bør være noe vi synes er viktig, for folkestyret er noe som angår oss alle. At det til syvende og sist skal være Stortinget som er det høyeste organet i dette landet, som regjeringen følger opp vedtakene til, er avgjørende for å sikre demokratiet vårt. Derfor trenger vi god kontrollvirksomhet og tydelige rammer for arbeidet til vårt viktigste kontrollorgan, nemlig Riksrevisjonen. I dette innlegget skal jeg likevel ikke gå inn på alle forhold ved Riksrevisjonens arbeid, men jeg skal konsentrere meg om diskusjonen knyttet til det norske vertskapet for IDI. Flertallet viser til at utvalget oppfatter det norske vertskapet og finansieringen av IDI som et politisk spørsmål. Ved den norske overtakelsen av IDI var det antydet et perspektiv på 10–15 år. Vi er enig med utvalget i at det må bli vurdert om det er formålstjenlig at et medlemsland i INTOSAI ivaretar vertskapet for en organisasjon under INTOSAI i så lang tid, og at Riksrevisjonen i tillegg til å være vertskap for IDI skal drive bistand som en del av virksomheten. Det er et overordnet hensyn at den årlige løyvingen til Riksrevisjonen sikrer gjennomføring av Riksrevisjonens selvstendige oppgaver etter loven. I tråd med dette ber flertallet Stortingets presidentskap om å sette ned et utvalg for å gjøre en vurdering av finansiering og organisering av Riksrevisjonens deltakelse i internasjonal bistandsvirksomhet, inkludert sekretariatsfunksjonen vi i dag innehar. En slik utredning behøver ikke å være et hastearbeid. Det er noe som kan foregå på sikt. Det er ikke en skepsis til det arbeidet som er gjort, men for å forsikre oss om at det arbeidet som Riksrevisjonen tross alt skal gjøre, også har tid og prioritet. Vi tenker samtidig at det er en gjennomgang som en riksrevisor bør sette pris på at gjøres, for å sikre at arbeidet er i tråd med Riksrevisjonens hovedoppgaver, og at det foregår på en ryddig måte etter klare prinsipper.

Jeg vil også starte med å takke ministeren for en god redegjørelse om det nordiske samarbeidet. Når verden rundt oss blir mer utrygg og urolig, trengs det mer internasjonalt samarbeid for å skape trygghet. Russlands angrepskrig i Ukraina har ikke gjort samarbeidet mellom våre nordiske naboland mer usikkert, tvert imot – vi samarbeider tettere og sterkere enn på lenge. Sveriges og Finlands inntog i NATO viser at verden forandres, og at behovene også gjør det. I min levetid har tanken på et svensk NATO-medlemskap vært ganske uvirkelig – og partier her hjemme i Norge har også tatt til orde mot norsk NATO-medlemskap – men krig langs våre landegrenser har vist at truslene er nærmere både fysisk og i tid enn mange har trodd, og det har vist viktigheten av et tett NATO-samarbeid på tvers av landegrenser. En ny sikkerhetspolitisk situasjon har altså ført Sverige og Finland inn i alliansen. Det gir muligheter for økt trygghet for Norden, for Norge og for hele samarbeidet vårt. Samtidig vil jeg understreke at økt samarbeid for vår egen trygghet også stiller krav til økt samarbeid for en tryggere verden. Derfor er det viktig med nordisk samarbeid for at verden skal nå klimamålene, og det er viktig at vi samarbeider med våre nordiske naboland for å stå opp for folkeretten internasjonalt og for en rettferdig fordeling mellom land i verden. Når jeg møter som 27-åring på Stortinget, er jeg blant dette husets yngste representanter. Likevel er jeg nesten ti år eldre enn myndighetsalderen, og vi bærer alle et ansvar for at barn og unge blir hørt og får bestemme i saker som angår dem, særlig fordi de ikke er representert – verken her i Stortinget eller i Nordisk råd. Er det ett sted hvor vi kan la oss inspirere av barne- og ungdomsmedvirkning, er det blant våre naboland i Norden. I Danmark finnes det f.eks. et nettverk for ungdomsråd som driver opplæring og kompetanseheving av lokale råd, og jeg har egentlig lyst til å oppfordre alle partiene på Stortinget, på tvers av partigrenser, til å se på hvordan vi kan styrke vårt eget arbeid med barn og unges deltakelse i politikken og i politiske beslutninger. I Norge er det lovpålagt med ungdomsråd i kommuner og fylkesting, og det er et eget ungdomsråd i Nordisk råd. Kanskje kan vi utfordre oss selv, både her på Stortinget og i regjering, til å se på andre og flere strukturer for å la barn og unge bestemme også på nasjonalt nivå. Denne inspirasjonen og muligheten håper jeg også vi griper.