Da jeg hørte Fremskrittspartiet bruke uttrykket «planøkonomi» om regjeringens industri- og klimapolitikk, klarte jeg ikke å dy meg. Regjeringen driver ikke med planøkonomi, men vi hjelper lønnsomme virksomheter å utvikle ny teknologi i Norge og å omstille seg. Det er ikke noe nytt konsept i læreboken om hvordan man driver med fornuftig verdiskaping og industriutvikling. Alle som har åpnet en samfunnsøkonomibok, vet at næringslivet alene i utgangspunktet underinvesterer i både forskning og teknologiutvikling fordi verdien av det og risikoen ved det er mindre enn det verdien er for samfunnet som helhet. Det er nettopp derfor vi støtter aktører som Hagens Transport på Hamar, når vi gir tilskudd til at de kan ta i bruk nullutslippslastebiler og benytte seg av ladeinfrastrukturen for tungtransporten, som har gått fra null til 500 ladestasjoner i løpet av de tre siste årene. Det er derfor vi er opptatt av CO2-kompensasjonen, som treffer Alcoa på Lista og gjør at de har kunnet åpne opp igjen en del av produksjonen sin etter den energikrisen som har truffet dem hardt, og som i tillegg gir dem en ordning som gir dem enda sterkere insentiver til å drive fram teknologiutvikling og investeringer i Norge. Det er derfor jeg ikke tror man kommer til å møte en eneste person ved Heidelbergs sementproduksjon i Brevik som synes det er dumt at de nå har fått etablert karbonfangst og -lagring, som viser en teknologi som er framtiden og både kutter klimagassutslipp og ruster dem for å kunne ha framtidig konkurransekraft. Slik jeg ser det, forstår ikke Fremskrittspartiet hvordan man driver med langsiktig verdiskaping, jobbskaping eller omstilling av norsk industri. Det gjør man ved å ta på alvor de klimaendringene vi allerede ser, og som kommuner rundt omkring i hele Norge allerede opplever konsekvensene av. Det gjør man ved å ta på alvor at enten man liker det eller ikke, har Europa et regelverk for omstilling som også Norge og norsk virksomhet som ønsker å eksportere til Europa, er nødt til å følge opp, og som gjør at CO2-utslipp i stadig større grad blir en konkurranseulempe for industrien. Det gjør man ved å lage verktøy og virkemidler hvor staten samarbeider og ikke jobber mot næringslivets omstilling, og hvor vi finner løsninger i fellesskap, slik vi alltid har gjort i Norge, sånn at vi kan klare flere ting på en gang: kutte utslipp og skape jobber i hele landet vårt.

Det er et mål at det skal skje mer bearbeiding i Norge. Jeg skjønner veldig godt hvorfor statsministeren og næringsministeren har latt seg begeistre over dette prosjektet, for det er et spennende prosjekt. Og det er en type næring som vi i utgangspunktet ønsker mer av i Norge. Vi må samtidig sørge for at vi følger det lovverket vi har, at vi leter etter det handlingsrommet som potensielt kan finnes. Det er også bakgrunnen for at vi jobber grundig med denne saken spesifikt. Det er kjent at vanndirektivet og vannforskriften kan ha noen krevende utslag fordi det f.eks. noen steder kan legge opp til at i stedet for å belaste noen vannforekomster litt mer og på den måten kan skjerme andre vannforekomster, så legger det til at man kan belaste andre vannforekomster litt. Det er ikke unikt for Norge, slik er det for andre europeiske land i tillegg. Det er også grunnen til at vi må jobbe grundig, skikkelig, for å se på handlingsrommet i denne saken.

For det første må jeg korrigere representanten Pollestad litt når det gjelder det inntrykket fra det som ble sagt i 2022. Jeg har sjekket statsministeren, og han sa den gang at; det jeg hører her, er at de ønsker seg kortere saksbehandlingstid for konsesjonssøknader osv. Det er jeg veldig klar over, og det jobber vi med å følge opp. – Det vil jeg bare si, at det har regjeringen generelt jobbet med å følge opp. Det er en av grunnene til at vi nå tester ut dette systemet med forhåndsmøter f.eks., for å sørge for at industrien skal kunne få avklaringer så raskt som mulig. Det er ingen tvil om at dette også er en sak hvor det potensielle handlingsrommet i regelverket i utgangspunktet er snevert. Det er en teknisk krevende sak. Det har også kommet informasjon til departementet, og ganske tung informasjon, etter at saken ble oversendt fra bedriften til departementet som det har vært behov for å gå gjennom. Det er også grunnen til at det har tatt noe tid å få vurdert denne klagen endelig.

La meg for det første bare si at jeg fullt og helt deler det representanten Pollestad sier om at dette er en krevende sak for bedriften, for de ansatte, og det er også en krevende sak for Norges del. Det er bakgrunnen for at Norge var så tydelig før EU i det hele tatt foretok denne regelverksendringen om at dette ville kunne gi uheldige utslag. Jeg har sagt at vi skal snu alle steiner for å se på handlingsrommet i denne saken. Det skal ikke ta en dag lenger enn det som er nødvendig, men det skal ta den tiden det trenger for at vi skal få gått gjennom handlingsrommet grundig. Jeg jobber for at vi kan komme med den avklaringen så fort som mulig, men vi skal være helt trygge og sikre på det vi gjør. Det er også viktig for forutsigbarheten til næringen framover. Vi kommer også selvfølgelig til å være tydelig på hvordan regelverket potensielt også slår ut framover for Norges del.

En verden der vi får klimaendringer vi ikke klarer å håndtere, er i hvert fall ikke bra for konkurransekraften til industrien. Jeg mener Norge er et bevis på at det går an å ha både en offensiv klimapolitikk og samtidig styrke konkurransekraften vår. Se på hva norsk industri har gjort de siste tretti årene. De har redusert klimagassutslippene sine betydelig samtidig som de har økt verdiskapingen. Det viser at hvis man har en politikk som er langsiktig, forutsigbar og kraftfull, og som gir gode insentiver til å utvikle ny teknologi og ta den i bruk, er det fullt mulig å få til dette. Det partiet som er mot den politikken, er Fremskrittspartiet, som ønsker å legge ned Enova, som stort sett er skeptisk til alle de virkemidlene som industrien rundt omkring i landet vårt heier på. Det er det som vil svekke konkurransekraften og føre til at vi legger ned norsk industri og norske arbeidsplasser, ikke en offensiv politikk hvor vi klarer å ha flere tanker i hodet samtidig.

Jeg var i Berlin i går og hørte den tyske kansleren snakke om sin holdning til kvotesystemet, og han var helt tydelig på at han var for å beholde kvotesystemet med noen oppdateringer. Det er også Norges tilnærming til kvotesystemet framover. Fremskrittspartiet skal alltid trekke parallellen at det å drive med klimapolitikk er dårlig for konkurransekraften i Europa. Det er ikke riktig. Hvis det ikke hadde vært for kvotesystemet i Europa, hadde vi antakeligvis hatt betydelig mindre fornybar elektrisitetsproduksjon i Europa nå. Gitt den prisvolatiliteten vi ser i dagens energimarked, kan vi være ganske glad for at kvotemarkedet har vært med og bidratt til mer strategisk suverenitet på energi i Europa. Hovedutfordringene knyttet til tilgang på energi i Europa akkurat nå er egentlig utløst av bortfallet av billig russisk gass og ikke av klimapolitikken i seg selv. Så må vi alltid ha en klimapolitikk som kan stå seg langsiktig, og som er realistisk og gjennomførbar. Norge er for det. Det er Tyskland og Europa også for, og det er det den norske regjeringen jobber for.

Jo, vi har spilt inn at det er behov for oppdateringer i deler av EUs klimaregelverk for at det skal treffe enda bedre: både kutte utslipp og ivareta konkurransekraften i Europa framover. Det vi har advart mot, er at man f.eks. setter systemet på pause eller skaper usikkerhet for hva som skal gjelde framover. Det er dette det er umulig for næringslivet å tilpasse seg etter og faktisk investere basert på, sånn som jeg gjentatte ganger har hørt at Fremskrittspartiet i utgangspunktet ønsker seg i industripolitikken. Så bare til selve regelen: Jeg vil advare litt mot tolkningen i seg selv, for grunnen til at man nok har endret på dette, er at det blir færre vederlagsfrie kvoter framover fordi det blir færre kvoter i kvotesystemet. Det gjør også at EU har gjort noen prioriteringer knyttet til om virksomheter som i utgangspunktet ikke har utslipp, skal få den type tildelinger. Norge har advart mot noen uheldige tilfeller. Det er også bakgrunnen for at vi var imot regelverksendringen, men vi må følge det EU-regelverket som nå gjelder.

La meg starte med å si at det er en glede å debattere med representanten igjen, og det i en viktig sak for Norge. For det første vil jeg understreke at jeg mener saksbehandlingen i de fleste saker er effektiv. Vi har også tatt grep for å effektivisere dette. Vi har fått på plass Tilde, som er en tjeneste som moderniserer det tidligere IKT-verktøyet om forurensning, som gjør at arbeidet i seg selv går fortere. Vi har nå fått på plass en test av et system med forhåndskonferanse, et frivillig møte mellom bedrifter og Miljødirektoratet før innsending av søknad om tillatelse til forurensende aktivitet, som også kan være med og bidra til å effektivisere. Så til regelen som omhandler Norske Skog: Der jobber vi nå godt med å se på handlingsrommet, men selve regelverksendringen som EU foretok, var Norge imot da man gjennomførte den. Det har vi klart kommunisert før. Og så er det sånn at vi har det samme regelverket som det våre naboland har med tanke på hvordan regelen skal praktiseres.

La meg starte med å takke for et viktig initiativ. Behovet for forutsigbarhet og like markedsvilkår som næringslivet i EU hører jeg i så godt som alle mine møter med industrien. Dette er jeg også opptatt av, og jeg mener miljømyndighetene bidrar til det, både gjennom samarbeidet med EU og gjennom miljømyndighetenes arbeid overfor industrien. Det betyr ikke at klima- og miljøregelverkene som kommer fra EU, er få eller enkle, de er nok heller mange og til dels ganske kompliserte. Alt i alt mener jeg likevel norsk industri er tjent med å ha like regler som de som gjelder i vårt viktigste marked. Samtidig jobber vi kontinuerlig med å være en konstruktiv samarbeidspartner og gir innspill på hvordan regelverkene fungerer for norske forhold, og hvordan de kan fungere enda bedre i framtiden. Industrien har også selv et ansvar for å kjenne sine forpliktelser og sette seg inn i foreslåtte endringer i regelverk, slik at de kan endre, utvikle og innrette seg på en best mulig måte. Regjeringen er opptatt av forutsigbarhet og effektiv saksbehandling. Derfor arbeider miljømyndighetene kontinuerlig med å forbedre prosesser, styrke dialogen med aktørene og ta i bruk nye digitale løsninger som kan bidra til mer effektiv saksbehandling. Men det kan også være viktig å være tydelig på at enkelte saker vil være komplekse og ta tid. Når det gjelder for eksempel inngrep i natur og påvirkning på vannmiljø, må beslutningene være godt fundert, både faglig og rettslig. Det er en forutsetning for at vedtakene skal stå seg over tid, og dermed også gi reell forutsigbarhet for næringslivet. Industrien skal gjennom en formidabel omstilling på veien mot et lavutslippssamfunn, men det er både store utfordringer og store muligheter i denne. Produkter med lave utslipp skal få en fordel i det europeiske markedet. Timingen er kanskje vanskelig, men produksjon uten klimagassutslipp er framtiden. Det er klart at industrien vil ha behov for støtte for å utvikle og oppskalere nye løsninger og ordninger som skjermer mot karbonlekkasje. Samtidig vil prising av klimagassutslipp gjennom CO2-avgift og deltakelse i EUs kvotesystem (EU ETS) fortsatt være et viktig virkemiddel i norsk klimapolitikk. Forurenser skal betale. Det skal være hovedregelen, men vi skal også ha støtte og hjelp i omstillingen. Nesten alle verdens land har skrevet under på Parisavtalen og et felles mål om en verden som unngår farlige klimaendringer. I årene framover vil konsekvensene av klimaendringene bli mer og mer tydelig, og jeg er overbevist om at det vil komme et punkt hvor alle forstår at kraftfull klimapolitikk er en nødvendighet. Regjeringen er bevisst på at arbeidet med grønn omstilling er krevende for deler av næringslivet, særlig i en situasjon der ny teknologi kan være umoden, kostbar eller lite tilgjengelig på sikt. Vi fører derfor en politikk der man kombinerer langsiktige rammevilkår, som prising av utslipp gjennom avgifter og kvoter, med mer målrettede og tidsavgrensede støtteordninger som kan avhjelpe markedssvikt i tidlige faser. Enova er regjeringens viktigste verktøy for klima- og energiomstilling. Samtidig er det en grunnleggende forutsetning at staten verken kan eller bør ta all risiko fra virksomhetene. De som mottar støtte, må selv bidra med kapital og ta del i risikoen, og støtten skal heller ikke være varig. Formålet er at vi klarer å legge til rette for omstilling og teknologiutvikling i en oppstartsfase, slik at markedskreftene etter hvert kan ta over innenfor langsiktige og stabile rammer, at vi utvikler langsiktige, lønnsomme bedrifter som står på egne bein. Karbonfangst og -lagring er en av de viktigste mulighetene industrien har til grønn omstilling. Svært mange industriutslipp, som f.eks. produsenter av sement eller ferrolegering, har i dag en blanding av både fossile og biogene utslipp, og treforedlingsvirksomhetene har nesten bare utslipp av biogen CO2. Klimasamarbeidet med EU har i dag ikke noe insentiv for å fange og lagre biogen CO2, som kan gi såkalte negative utslipp. For negative utslipp er det heller ikke en forurenser som skal betale, men en tjeneste det må og bør betales for. Regjeringen arbeider derfor med en rettighetsbasert ordning som kan gi nettopp dette. Ved å få på plass et insentiv for å fange og lagre også de biogene utslippene er det lettere for industrien å regne hjem klimaløsninger som karbonfangst og -lagring som løsning. Samtidig har Enova annonsert at de er i gang med å utvikle et nytt konkurransebasert virkemiddel, som skal utløse reduksjoner av blandede og biogene klimagassutslipp. Avslutningsvis vil jeg understreke at regjeringen jobber for at Norge skal være et land hvor vi klarer mange ting på en gang. Vi skal utvikle industri, redusere klimagassutslippene og ta vare på naturen. Det er nettopp balansen mellom disse hensynene som er grunnlaget for langsiktig tillit, både fra industri, investorer, arbeidstakere og samfunnet som helhet. (Innlegg er under arbeid)

Det siste spørsmålet er i og for seg enkelt å svare ja på at vi skal følge opp. Vi har, som jeg nevnte i mitt svar, satt av 10 mill. kr årlig til arbeidet med å sikre og få et bedre kunnskapsgrunnlag, gjennomføre utredninger i særlig utsatte områder, og målet med det er at vi skal finne og sette i verk tiltak som kan redusere rovvilttap, i samarbeid med reindriftsnæringen. Hvilke eventuelle lovendringer det kan bli aktuelt å gjøre som en oppfølging av dette arbeidet, og om det er behov for lovendringer, får vi i så fall komme tilbake til. Mitt mål er egentlig at vi skal finne raske og effektive måter å følge opp anbefalinger vi har fått, også det vi vet er viktig for næringen der ute. Lovendringer tar ofte ganske lang tid, og det kan være at det er andre, mer effektive grep, men det skal vi selvfølgelig komme tilbake med til Stortinget.

Akkurat hvordan man skal følge opp denne typen spørsmål, og om det er behov for å gjøre lovendringer, er noe jeg må komme tilbake til, men jeg har lyst å si at jeg er veldig glad for at vi har fått denne rapporten og denne grundige gjennomgangen. For meg er det ikke sånn at vi enten skal ivareta forpliktelsene våre etter Bernkonvensjonen eller ivareta forpliktelsene våre overfor urfolk etter FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 27. Vi skal klare begge deler på én gang.

Jeg takker for spørsmålet. Samisk reindrift står overfor flere krevende utfordringer. Rovvilt er en av disse, sammen med bl.a. klimaendringer, arealkonflikter og tilpasning av reindriften til beitegrunnlaget. Utfordringene kan være ulike mellom ulike områder, og samtidig står rovviltbestandene også overfor utfordringer. Ulv er kritisk truet i Norge, og brunbjørn, jerv og gaupe er sterkt truet. Det betyr at det er en risiko for at disse artene, som er naturlig hjemmehørende i norsk natur, kan gå tapt på sikt. Jeg kommer til å gå grundig gjennom ekspertutvalgets utredning, vurdere anbefalingene og avklare hvordan utredningen skal følges opp. Utvalget peker på at det i enkelte reinbeiteområder kan være en så stor tapsbelastning at det kan være brudd på folkeretten, og jeg tar selvfølgelig den vurderingen på alvor. Utvalget er samtidig tydelige på at de ikke har et tilstrekkelig faktagrunnlag til å kunne si noe mer presist om dette, så det er fortsatt spørsmål her som vi er nødt til å følge opp videre. En del av anbefalingene i utredningen går inn i pågående diskusjoner og vurderinger på rovviltfeltet og må derfor også ses i en større sammenheng. Ett av tiltakene i regjeringens tiltakspakke for reindrift og energi fra 2023 innebærer at det er satt av 10 mill. kr årlig til å utrede og sammenstille kunnskap om tap av tamrein til rovvilt og konflikt i de mest sårbare reinbeiteområdene. Dette arbeidet, og utvelgelsen av områder, skal skje i nært samarbeid med reindriften. Målsettingen er å få mer presis og omforent kunnskap om utfordringene reindriften står overfor, og iverksette presise tiltak for å bedre situasjonen. Å gjøre utredningen områdevis er nødvendig fordi situasjonen ikke er lik i alle landets reinbeiteområder. Et annet tiltak i tiltakspakken er å utrede reduksjon av bestandsmålene for gaupe og jerv, med mål om å redusere belastningen for reindriften i de tre nordligste forvaltningsregionene. Klima- og miljødepartementet ga Miljødirektoratet det oppdraget, og mottok svar på dette i februar. Jeg vil ta med meg utvalgets anbefaling i oppfølgingen av dette arbeidet. I det videre arbeidet kommer jeg, som jeg har vært inne på, til å legge stor vekt på å få fram et enda bedre faktagrunnlag i samarbeid med samisk reindrift, slik at vi kan redusere tapene i reindriften mest mulig og samtidig være helt trygge på at vi følger opp våre folkerettslige forpliktelser, både de som gjelder ivaretakelse av naturmangfold og – selvfølgelig også – de som gjelder beskyttelse av samisk kulturutøvelse.

Det er ikke et mål for meg at sånne saker skal ligge en dag lenger i departementet enn det som er nødvendig, og gitt kompleksiteten og det vi har gått gjennom siden vi fikk denne saken til departementet, synes jeg vi har gjort mye allerede. Og jeg skal i hvert fall love interpellanten at vi jobber for å komme med en avklaring i denne saken så fort som mulig. Jeg skjønner at han kunne ønske seg en dato. Det kan jeg ikke gi, men det skal i hvert fall ikke ta en dag lenger enn det som trengs. Så må jeg bare få kommentere noen av de tingene som ble sagt underveis i debatten. Jeg takker for en god debatt, og jeg er helhjertet enig i at vi må jobbe for å få til mer foredling i Norge. Jeg kan love representanten Lillestøl at denne saken ikke har ligget stille i departementet en eneste dag. Dette er komplekse, kompliserte vurderinger som gjøres, og som sagt har det kommet inn tilleggsinformasjon fra bedriften underveis. Det må vi selvfølgelig gå gjennom og vurdere på en skikkelig måte, og det har vi også gjort. Signalet i Norge skal på ingen måte være «ikke kom hit». Signalet skal tvert imot være at når du får en tillatelse i Norge, så vet du at den kan stå seg fordi det handlingsrommet man eventuelt har utnyttet, er et reelt handlingsrom. Det kan stå seg når det eventuelt blir prøvd etterpå. Vi følger opp det regelverket og de forpliktelsene som vi har, og det må næringslivet kunne være trygge på – med henvisning til f.eks. Repparfjord-saken, som vi diskuterte her tidligere i dag. Derfor mener jeg heller ikke, som Sveian sier, at vi er den største «bremseklossen» i denne saken. En eventuell bremsekloss er et direktiv og et regelverk i Europa som vi også er omfattet av. Der har Norge noen punkter vi mener kunne sett annerledes ut, og det kommer vi til å spille inn, som jeg nevnte. Men regelverket er likevel sånn som det er, og det må vi forholde oss til. Det er også grunnen til at det er viktig at vi gjør grundige vurderinger av det handlingsrommet som eventuelt finnes. Helt til slutt til det som interpellanten var inne på, knyttet til det som gjelder framover: Jeg opplever at miljømyndighetene har lært mye av disse komplekse sakene. Jeg opplever at man jobber med tidlig involvering nå i en større grad enn det man gjorde før, sånn at man kan jobbe for å veilede virksomheten i de enkelte sakene. For det er klart at resipientene og vann rundt omkring i ulike deler av Norge er ulikt, så jo tidligere man kommer i dialog, jo mer kan man få gjort, også f.eks. i en designfase av et prosjekt, som legger til rette for at man kan gi tillatelser så raskt som mulig. Der har det skjedd mye godt arbeid allerede, og det pågår mye godt arbeid. Jeg kommer til å være en pådriver for at det skal skje mer av det, sånn at vi kan realisere det fantastiske potensialet som finnes i norsk industri, også i årene framover.

Igjen takk for gode momenter som interpellanten tar opp. Jeg deler mange av betraktningene knyttet til viktigheten av dette prosjektet spesifikt, med tanke på hva man i utgangspunktet har et ønske om å få til, og generelt viktigheten når det gjelder raske og effektive avklaringer på dette området for næringslivets del. Jeg kjenner meg ikke igjen i at Norge eventuelt har strengere praktisering av dette regelverket enn andre land, men det er noe av det vi har vært opptatt av å se på når vi har jobbet med denne klagesaken – hvordan eventuelle land det er naturlig å sammenligne oss med, praktiserer dette regelverket – for å sikre at vi har den samme praksisen som det andre land har, og å bruke det handlingsrommet som finnes i regelverket. Det gjør vi nettopp fordi lignende investeringer skal oppleve at forholdene er så gode som mulig i Norge, og at vi ønsker å få til mer foredling i Norge og skape arbeidsplasser og verdier hos oss, basert på en tanke om at vi ønsker å utvikle industriaktivitet rundt omkring i hele landet vårt. Det er samtidig slik at handlingsrommet i dette regelverket er snevert. Det vet vi, og i tillegg vet andre europeiske land det. Det er krevende. Det betyr på en måte at jeg ikke kan finne opp et handlingsrom som ikke er der. Jeg kan maksimalt bruke det handlingsrommet som faktisk finnes i regelverket, og det er det som har vært krevende, og som det tar noe tid å gjennomgå. Det betyr at hvis jeg skal levere på interpellantens bestilling om bare å gi en rask avklaring, ville en rask avklaring i denne saken måttet bli at vi ikke kunne gitt en tillatelse fordi vi ikke hadde undersøkt grundig nok det handlingsrommet som eventuelt kan være der – mulighetene som eventuelt finnes til å kunne imøtekomme søknaden fra bedriften. Avslutningsvis: Norge har før pekt på at dette regelverket er for snevert og for krevende. Det mener jeg det er på noen punkter. I EU er det nå en frist for å levere høringsinnspill på forenkling av vanndirektivet – fristen er 14. april – og det kommer Norge til å gjøre, for vi mener regelverket ikke treffer oss godt nok på alle punkter. Det er allikevel et regelverk vi er forpliktet av. Det betyr at jeg mener det riktigste og beste vi kan gjøre for næringslivet, er å gå grundig gjennom det potensielle handlingsrommet som finnes, og gjøre alt vi kan for å avdekke hvor stort det eventuelt er. Det er også den beste muligheten for å kunne åpne opp for at gode investeringer i Norge faktisk skal kunne få tillatelse.

La meg først starte med å takke interpellanten for spørsmålet. Regjeringen er opptatt av å foredle mer av norske råvarer i Norge. Det gir grunnlag for økt verdiskaping og flere arbeidsplasser i hele landet. Jeg har stor forståelse for at det er mange som er opptatt av at klagen i denne saken avgjøres raskt. Det er en stor og kompleks sak som regjeringen har prioritert høyt. Etter at Billerud Viken fikk avslag fra Miljødirektoratet, valgte selskapet å klage, og det er sendt inn omfattende dokumentasjon, også underveis i klagebehandlingen. Klima- og miljødepartementet arbeider så raskt vi kan med å vurdere saken. Grundige vurderinger tar imidlertid tid, og når det kommer ny dokumentasjon etter klagefristen, bidrar det også til at saksbehandlingen forlenges. Det er viktig for meg at vi treffer beslutninger som står seg, både faglig og juridisk. Saken er omfattet av et europeisk regelverk, som jeg har nevnt før, hvor handlingsrommet er begrenset. Formålet med regelverket er å beskytte vannmiljøet og sikre velfungerende økosystemer, særlig i tilfeller der vannmiljøet allerede er under press. Hvilke begrensninger regelverket innebærer i den enkelte sak, vil bero på påvirkningen fra virksomheten og tilstanden i den aktuelle resipienten. For å finne løsninger som både ivaretar miljøet og tilrettelegger for treforedlingsindustri i akkurat dette tilfellet, har det vært nødvendig å gå grundig gjennom hvilke muligheter som faktisk finnes innenfor regelverket. Det skal jeg være ærlig og si at er et krevende arbeid, men det er også nødvendig for å sikre en forsvarlig og korrekt behandling av saken. Jeg kan naturligvis ikke si noe mer om det endelige utfallet av klagesaken nå, men regjeringen er opptatt av at saksbehandlingen av tillatelser etter forurensningsloven skal være effektiv, forutsigbar og forsvarlig. For næringslivet er det avgjørende at vi har gode og stabile rammebetingelser, og det inkluderer også en saksbehandling som er til å stole på. Min vurdering er at systemet for tillatelser etter forurensningsloven i all hovedsak fungerer godt. Forurensningsmyndighetene forvalter et komplekst regelverk og håndterer et stort antall saker hvert eneste år. I de aller fleste tilfeller skjer behandlingen innenfor rimelig tid og i tillegg med god kvalitet. Samtidig er det sånn at enkelte saker er mer komplekse enn andre. Saker som innebærer nye typer industrivirksomhet, store utslipp eller krevende miljøfaglige vurderinger, vil naturlig nok kunne ta lengre tid. Vi arbeider kontinuerlig med å forbedre både systemer, veiledning og samhandling med næringslivet. Over tid har det vært et tydelig fokus på å effektivisere disse prosessene. For eksempel har Miljødirektoratet utviklet digitale løsninger, som Tilde, for å effektivisere søknadsprosesser, saksbehandling og rapportering fra virksomhetene. Tilde er Miljødirektoratets løsning for innsending av søknader, behandling av tillatelser og lovpålagt rapportering innen miljø og klima. Tilbakemeldingene fra næringslivet er også positive. Videre tilbyr Miljødirektoratet nå forhåndskonferanser for å komme tidlig i kontakt med tiltakshavere. Det skal også bidra til at krav til dokumentasjon og kunnskapsgrunnlag blir tydeliggjort før søknader sendes inn. Tidlig og god dialog kan bidra til å redusere saksbehandlingstid. Regelverket har blitt mer omfattende og detaljert de senere årene. Vi stiller i dag høyere krav til både kunnskapsgrunnlag og vurderinger. Dette er nødvendig for å ta vare på miljøet, men det innebærer også noe mer tidkrevende prosesser. Regjeringen jobber for at Norge skal være et land hvor vi både utvikler industri og tar vare på naturen vår. Det er nettopp balansen mellom disse hensynene som er grunnlaget for langsiktig tillit, fra både industrien, investorer, arbeidstakere og samfunnet som helhet. Avslutningsvis synes jeg den første miljøsaken vi snakket om i salen i dag, viser hvor viktig det er at vi har grundige og gode prosesser. En del av de vurderingene vi gjør nå, som kanskje tar noe mer tid, gjør også at vi kan være helt sikre på det juridiske grunnlaget for den beslutningen vi lander ned på helt til slutt. Det er ingenting jeg er mer bekymret for med tanke på forutsigbarhet for næringslivet, enn at man potensielt eventuelt får tillatelser det viser seg i ettertid at ikke står seg juridisk. Det bør også bety at det i komplekse saker av og til er grunnlag for å gå ekstra nøye runder for å se på det handlingsrommet som faktisk finnes, sånn at vi er helt trygge på de beslutningene vi som forvaltning gjør.

Som vi har redegjort for før: Estimatet på forsterkingen av klimapolitikken var i størrelsesorden 10–21 mrd. kr. Det la vi fram før vi foreslo vårt oppdaterte klimamål. Det underlaget finnes fullt ut tilgjengelig for alle. Den totale regningen for hele klimapolitikken blir preget av de valgene vi gjør underveis. Noen av de valgene vet vi, og noen av de valgene vet vi ikke, f.eks. kostnadene ved å bygge ut en del typer teknologi. Der er det usikkerhet fordi teknologien utvikles underveis. Det er noe av det som er vanskelig, ikke bare i klimapolitikken, men også i helsepolitikken, f.eks. Når man skal utvikle et samfunn over tid, er det ikke alt vi vet allerede i dag. Vi må planlegge under usikkerhet. Det som allikevel er riktig, og som Fremskrittspartiet aldri synes å ville forholde seg til i spørsmålet om klimapolitikken, er at for oss som land og for verden i stort er det mye mer lønnsomt å drive med klimapolitikk enn ikke å drive med klimapolitikk, for kostnadene vi eventuelt må bøte på hvis vi får store, uhåndterlige klimaendringer, er betydelig større enn alternativet. Dette ser vi resultatet av rundt omkring i Norge allerede i dag. Hvis man ser på de ekstremværhendelsene som påvirker små og store lokalsamfunn i vårt land, er det en kostnad som er i ferd med å vokse, og den vokser betydelig. Jeg møter ikke én kommune, ikke ett forsikringsselskap og ikke én lokal bank som ikke er bekymret for kostnadene forbundet med klima – ikke med klimapolitikken med å kutte utslipp, men kostnadene forbundet med at vi ikke klarer å kutte utslippene både i Norge og i verden generelt raskt nok. Jeg må avslutte med å si at det er litt spesielt å lese én av merknadene fra Fremskrittspartiet. De «fremholder at det næringslivet først og fremst etterspør, er stabile, forutsigbare og langsiktige rammevilkår.» Ja, det er helt riktig, men hva er det de langsiktige rammevilkårene handler om? Det er at enten vi liker det eller ikke, så har EU vedtatt et klimamål om å kutte utslippene med 90 pst. innen 2040. Vi må omstille industrien vår, enten vi liker det eller ikke, for å klare å være konkurransedyktige på det europeiske markedet i framtiden. Av samme grunn må vi være med og tilrettelegge for at industrien skal kunne kutte sine utslipp på en mest mulig effektiv og lønnsom måte. Det gjør en ikke ved å legge ned Enova, for å si det mildt. Det er oppskriften på at arbeidsplasser rundt omkring i hele Norge blir borte. Det ønsker ikke Arbeiderpartiet, og nettopp derfor ønsker vi både å kutte utslipp og skape jobber rundt omkring i hele landet.

Det er fordi det har tatt tid å få avklaringer fra Kommisjonen om på hvilke vilkår Norge eventuelt kan delta i dette fondet. Vi er som sagt forpliktet til å bidra til den finansieringen som skjer gjennom det som ellers ville vært norske kvoteinntekter, men vi er ikke automatisk forpliktet til å delta i selve fondet. Jeg skulle gjerne ønsket det hadde gått fortere å finne ut av de vilkårene, og at vi kunne få raskere svar fra Kommisjonen i f.eks. de spørsmålene, så vi raskere kunne kommet tilbake til Stortinget med vår anbefaling. Det er det som har tatt tid, men vi jobber i hvert fall for at det skal skje så fort som mulig. Jeg er enig med representanten i at det er viktig å ha en sosialt rettferdig klimapolitikk. Jeg er enig i at det er viktig at vi sørger for å bidra til omstillingen for folk. Det er klart at jo flere som kan kjøpe seg elbil i Norge, jo mindre eksponert er man for det som skjer i det internasjonale oljemarkedet, f.eks. Det er i utgangspunktet en bra ting for folk i Norge, og vi skal være med og bidra til det på en positiv måte.

Jeg må få lov til å korrigere gulrot-historien bitte litt, for det er sånn at finansieringen av EUs sosiale klimafond er regulert gjennom det forsterkede klimakvotedirektivet. Norge er gjennom deltagelsen i EUs klimakvotedirektiv derfor pliktig til å bidra til finansieringen i den forstand at det som ville vært en andel av norske kvoter, sånn sett blir holdt tilbake og brukes til å finansiere dette fondet. Det er et annet spørsmål enn hvor mye Norge eventuelt i tillegg selv – over statsbudsjettet – skal være med og bidra til finansieringen, hvor mye vi eventuelt får tilbake fra det fondet dersom vi deltar i det, og også hvilke tiltak vi eventuelt skal være med og betale for. For å si det på en litt annen måte: Totalregningen er egentlig ikke helt kjent i dag, og hva vi eventuelt får tilbake, er ikke kjent i dag. Det har tatt lang tid å avklare det. Jeg håper det kan gå raskere. Vi er i dialog med Kommisjonen om disse spørsmålene, og vi skal i hvert fall bidra så raskt som mulig fra Norge for å få avklart disse tingene.

Jeg er veldig glad i gulrøtter, spiser ofte gulrøtter, så gulrøtter er helt utmerket også i klimapolitikken. Samtidig er det sånn at man før man spiser gulrøtter, gjerne vil vite hva gulrøttene koster, og hvilke betingelser de eventuelt kommer med. Det er det vi egentlig ikke helt har svar på i denne saken. Det er spørsmål som hvor mye Norge kan få gjennom EUs sosiale klimafond, hva vi kan gi til av tiltak, og hvor mye vi eventuelt må stille opp med av ekstra nasjonal finansiering i tillegg. Jeg mener at mye av tanken bak EUs sosiale klimafond er god, og jeg støtter helhjertet at vi skal ha en sosialt rettferdig klimapolitikk som skal være med og bidra til at omstillingen skjer på en måte som tar godt i vare folk, men de spørsmålene mener jeg vi må ha avklart før vi kan bestemme oss for å takke ja eller nei til de gulrøttene som her kommer fra EU. Det er også det vi jobber raskt med å få avklart.

Vi skal ha en rettferdig omstilling mot lavutslippssamfunnet, der alle grupper i samfunnet har gode forutsetninger for å delta. Når klimapolitikken gjør at de som slipper ut CO2 må betale for det, følger politikken et etablert prinsipp om at forurenser betaler. Selv om dette er å anse som rettferdig i seg selv i mange tilfeller, kan det føre med seg uheldige og uønskede konsekvenser for grupper i samfunnet. Når kvoteplikten i ETS2 trer i kraft, og bl.a. fossile brensler til oppvarming og transport får en kvotepris, aktualiseres problemstillingen ytterligere. EU har opprettet et sosialt klimafond som et svar på dette, og fondet skal avbøte negative konsekvenser for de mest sårbare. Norge er allerede forpliktet til å bidra til å finansiere fondet, og for å få støtte må vi innlemme forordningen om det sosiale klimafondet. Det krever bl.a. at vi er grundige i det juridiske forarbeidet. Vi må utrede behovet for tilpasninger, og i tillegg reiser forordningen konstitusjonelle problemstillinger. Vi blir forpliktet til å bidra med nasjonale midler tilsvarende 25 pst. av det vi får i støtte om vi deltar, og spørsmålet om finansiering må også avklares. Fordelene ved å delta kan være store. Pengene går til sårbare grupper og kan bygge opp under omstillingen vi er så godt i gang med. For medlemslandene har EU regnet ut hvor mye de kan få i støtte. For Norge mangler vi denne informasjonen. Dersom vi skal få vite det, er det nødvendig å gå i dialog med Kommisjonen. Deretter må vi utrede hvilke tiltak i Norge slike midler bør og kan gå til. Det er et viktig poeng at den nasjonale finansieringen ikke kan dekkes av eksisterende tiltak. Dessuten har vi i dag få eller potensielt ingen tiltak som følger kravene i forordningen. På alle disse punktene jobber regjeringen for å få mer informasjon. Jeg mener det er for tidlig nå for både et ja og et nei til å delta i EUs sosiale klimafond. Samtidig er jeg klar over at det begynner å haste med en avklaring. Fondet er allerede operativt og varer til 2032, og det vil ta tid å få alt på plass dersom Norge skal delta. Jeg forsikrer om at vi gjør det vi kan for å få fortgang i saken, så vi kan få en avklaring så fort som mulig.

For det første opplever ikke jeg at dette er et selskap som driver i strid med gitte tillatelser. Det er rett at de i juni 2025 startet et arbeid med en atkomsttunnel inn til forekomsten, uten at de hadde nødvendig byggetillatelse. Det har de senere fått. Så er den riktignok påklaget, men likevel: De har fått en byggetillatelse. For det andre er jeg ikke enig i at vi gambler med noe i denne saken. Det var gjort grundige miljømessige vurderinger den gang, og man landet på at det var en risiko man var villig til å akseptere for å tillate dette prosjektet. Det handler om – og vi kan like eller mislike det – at vi trenger mineraler inn i det kritiske grønne skiftet, og inn i den kritiske sikkerhetssituasjonen vi er i akkurat nå. Det har miljømessige konsekvenser, og mitt mål er at de skal bli så små som overhodet mulig, men i noen spesifikke saker kan det være riktig å tillate sjødeponi likevel. Dette er et eksempel på en sånn sak.

Igjen: Denne saken handler ikke om hvorvidt vi skal tillate et nytt sjødeponi eller ikke. Det handler om hvorvidt vi skal trekke tilbake en allerede gitt tillatelse. Framover i tid er det fullt lov til å ha ulik inngang til om vi skal ha sjødeponi eller ikke i Norge, men for meg handler denne saken om at næringsaktører som har fulgt spillereglene, og som har fått tillatelser, må kunne forholde seg til at de tillatelsene faktisk gjelder, hvis det ikke er helt særskilte ting som har endret seg. Det betyr ikke at jeg ikke er bekymret for naturen, f.eks. Selvfølgelig må vi gjøre mer i årene framover. Det aktualiserer også at det kan bli nødvendig med strengere vilkår i noen saker, fordi det blir mer presserende og mer krevende enn det man hadde sett for seg. Avslutningsvis er det en annen sak, et annet prosjekt, som nå er oppe for Høyesterett. Vi vil selvfølgelig følge opp det Høyesterett bestemmer seg for. Så får vi også se om det kan ha innvirkning på andre saker.

Innledningsvis er denne tillatelsen gitt lenge før min tid, så dette handler om hvorvidt vi skal trekke tilbake en allerede gyldig tillatelse som forvaltningen har gitt. Jeg vil advare litt mot å bruke språkbruk som «hinsides sunn fornuft». Det er helt fair at det er ulike meninger om man skal bruke og tillate sjødeponi i Norge eller ikke, men det er sånn at alle mineralprosjekter – og mange av dem har vi behov for, også for å gjøre den jobben vi skal gjøre for å omstille oss på klimaområdet – vil ha miljøkonsekvenser. Det er ikke gitt at landdeponi er bedre, etter en total miljømessig vurdering, enn å velge sjødeponi. Jeg skjønner at de som bor der et sånt sjødeponi blir tillatt, reagerer på det og vil ønske seg andre løsninger. Det har jeg veldig stor respekt for, men ut fra en helhetlig samfunnsmessig vurdering, kan det være riktig allikevel. Jeg klarer ikke å se at det er noe i denne saken som sier at det er mindre riktig nå enn da den tillatelsen i sin tid ble gitt.

Aller først må jeg si at det er jo en del ting som loven gir oss anledning til å gjøre, men som vi allikevel skal være litt varsomme med å gjøre. Jeg er opptatt av at vi må ha en forvaltning i dette landet som gjør det mulig å drive næringsvirksomhet, som gjør at næringsaktører kan stole på de tillatelsene som er gitt, og som gjør at det er mulig å skape arbeidsplasser rundt omkring i hele landet vårt. Jeg vil advare veldig sterkt mot at vi skal ta stadige omkamper om tillatelser – som også kan gå motsatt vei, som også f.eks. kan handle om å fjerne miljøkrav som er satt.

Da får jeg gjenta det jeg sa, at jeg er svært bekymret for villaksen og mener at vi må gjøre de tiltakene som sikrer at vi tar vare på villaksen på en god måte. Men som jeg nevnte til representanten i stad, ble dette grundig vurdert da man gjennomgikk klagen i sin tid, og man kom til den konklusjonen at man ikke forventer at man kommer til å se nevneverdig påvirkning, på grunn av de vilkårene som allerede stilles i tillatelsen. Så er det sånn, som jeg også nevnte i mitt innlegg, at hvis forurensningsmyndighetene ser at det er grunnlag for å gjøre justeringer underveis, at det skulle være en tilstand som er annerledes nå, og som krever at man strammer ytterligere inn på vilkårene, så er jo ikke virkemiddelet å trekke tilbake tillatelsen; det er at de gjør jobben sin som forurensningsmyndighet og setter strengere vilkår i den tillatelsen som er gitt. Det tror jeg vi også skal ha tillit til at de kommer til å gjøre, hvis det blir behov for det.

Innledningsvis: Jeg er svært bekymret for tilstanden til villaksen, og det er ingen tvil om at vi må gjøre grep på flere områder for å klare å ta tak i den alvorlige situasjonen som er for laksen. Samtidig er det sånn at klagen i 2016 blant annet også gjaldt deponiets påvirkning på villaks i Repparfjorden. Det ble vurdert grundig den gangen, og det står seg også i dag at laksen ikke blir påvirket i stor grad av deponiet. Det er sånn at laksesmolten oppholder seg kort tid i fjorden, beveger seg i de øverste vannlagene, hvor det på grunn av strenge vilkår i tillatelsen ikke skal være noen påvirkning på deponiet. Det er de faktaene jeg legger til grunn, og som gjør at jeg mener at det argumentet ikke er et gyldig argument for at man eventuelt skal komme til konklusjonen om å trekke tilbake denne tillatelsen.

I 2016 ble det gitt tillatelse etter forurensningsloven til sjødeponi i Repparfjorden. Tildelingen skjedde etter grundig utredning og vurdering av konsekvensene sjødeponiet ville innebære, bl.a. for samiske interesser i området og for villaksen. Det stemmer at forurensningsloven § 18 tredje ledd i prinsippet gir myndighetene adgang til å trekke tilbake en utslippstillatelse når det har gått ti år siden tillatelsen ble gitt. Når man vurderer om denne adgangen skal brukes, skal man vurdere både fordeler og ulemper ved tilbaketrekking, inkludert kostnadene det vil påføre bedriften å trekke tilbake tillatelsen. Jeg mener at det ikke er grunnlag for å trekke tilbake tillatelsen i denne saken. Det er ikke, slik forslagsstillerne hevder, i seg selv problematisk at forurensende virksomhet skjer på bakgrunn av tillatelser som ble gitt for flere år siden. Tvert imot – for meg er det viktig at bedrifter kan forholde seg til tillatelser som er gitt, og de bør kunne regne med at tillatelser skal gjelde over tid og kunne innrette driften sin etter det. Dette er spesielt viktig for denne type prosjekter, gruveprosjekter, der prosjekteringen tar lang tid og tidshorisonten for drift i tillegg er lang. Hvis driften ikke har andre konsekvenser enn da tillatelsen ble gitt, kan tilbaketrekking av tillatelse etter ti år framstå både vilkårlig og urimelig, særlig når dette kan medføre betydelige tap for innehaveren. Dersom vi får ny kunnskap om miljøkonsekvensene som tilsier at bedriftene bør få strengere vilkår, gir forurensningsloven oss samtidig mulighet til det. I den gjeldende tillatelsen, som vi nå snakker om, stilles det strenge krav til miljøovervåking, utslippskontroll og rapportering. Miljødirektoratet vil følge driften nøye og vil justere vilkårene dersom det er grunnlag for det, slik de også gjør i andre saker. Spørsmålet om stans eller tilbaketrekking av tillatelse til sjødeponi i Repparfjorden har vært tema for flere representantforslag tidligere, både i 2018, i 2019 og i 2022. Alle gangene har forslaget blitt nedstemt. Jeg mener vi bør ha tillit til at forurensningsmyndighetene følger opp tillatelsen på en god måte, og at de vil justere vilkårene underveis hvis det er sånn at de skal gjøre det, og at utfallet av denne saken derfor bør bli det samme i Stortinget som i de foregående sakene.

Jeg følte behov for å kommentere en ting den siste representanten var inne på, og det var dette med å ivareta folk. Jeg har bare lyst til å understreke at jeg er veldig opptatt av at vi skal ivareta folk på en god måte, men jeg sliter med å se at det å gjøre en skikkelig og grundig vurdering av hva som er den beste løsningen for å sikre at Roseslottet og den historien det formidler, kan være der over tid og for framtiden, er i motstrid med å være opptatt av folk. Det handler selvfølgelig om at marka og det å ivareta helheten i marka på en god måte, er hovedhensynet med markaloven, og at vi da må være helt trygge og sikre på at vi ikke gjør ting som setter presedensvirkninger for f.eks. andre prosjekter. Det mener jeg faktisk at det er grunnlag for å ta seg tid til å gjøre, særlig når man vet at kommunen kan jobbe for å forlenge sin dispensasjon. Avslutningsvis: Vi diskuterte litt billettpriser her i stad, og jeg vil gjenta at Roseslottet selvfølgelig må få inntekter til å kunne drive den viktige formidlingen de driver med, men jeg opplever ikke nødvendigvis Fremskrittspartiet som det partiet som er mest opptatt av å sikre kulturbudsjetter eller andre overføringer som gjør at folk faktisk kan delta og være med. Det koster i dag 500 kr for en familie å besøke Roseslottet, altså mer enn økningen i drivstoffpriser for en gjennomsnittsbilist med de tingene man har sett i det siste. Fremskrittspartiet engasjerer seg mye i drivstoffpriser, og det er flott, det, men de engasjerer seg lite i å sørge for å at familier skal kunne bruke denne type kultur- og demokratitilbud. Det engasjementet gleder jeg meg til å se framover, etter denne viktige saken!

Ja, hvis Oslo kommune forlenger dispensasjonen til Roseslottet, har vi noe bedre tid til å vurdere de ulike handlingsalternativene. Det er også derfor jeg sier at jeg mener det er noe prematurt å velge hvilken løsning vi skal gå for allerede nå. Det er altså bare to ganger man har brukt statlig plan i Marka de senere årene: for nytt beredskapssenter for politiet i Nordre Follo og for ny regional sikkerhetsavdeling på Ila i Bærum. Roseslottet er viktig, og jeg skjønner godt det sterke engasjementet som finnes om det, men jeg føler ikke at det havner helt i samme kategori som de tilfellene vi har brukt statlig plan til tidligere. Derfor tenker jeg at en fornuftig løsning ville vært at man fikk forlenget dispensasjonen og gått i dialog med kommunen, og at vi kunne kommet tilbake til Stortinget med en ordentlig vurdering av de ulike forslagene som ligger på bordet til hvordan man kunne sikret en varig løsning. Så vil Stortinget «shortcutte» den prosessen, og det har jeg respekt for.

Jeg er opptatt av å jobbe godt for å finne løsninger for Roseslottet som bidrar til at vi kan fortsette å formidle den viktige historien som Roseslottet bidrar til å formidle. Samtidig er vi, i motsetning til Fremskrittspartiet, åpenbart opptatt av å ivareta flere hensyn på en gang. Jeg merker meg jo at Fremskrittspartiet ikke engang i komitéinnstillingen vil merke seg min understreking om at ivaretakelsen av markalovens formål ikke må svekkes. Det synes jeg, med respekt å melde, er litt spesielt. Jeg tror folk i Oslo også er glade for at vi er opptatt av å ivareta en prosess som sørger for at vi ikke får økt press på bit-for-bit-nedbyggingen av Marka, og at den skal bestå for framtiden. Derfor mener jeg også at det er prematurt å velge en løsning allerede nå. Jeg registrerer at Stortinget vil gjøre det allikevel. Det har jeg full respekt for. Det har Stortingets flertall anledning til, og derfor vil jeg også selvfølgelig følge det lojalt.

Det er litt rart å høre Fremskrittspartiet omtrent nulle argumentet om at det at det er en inngangsbillett å betale for Roseslottet, gjør at det er litt annerledes enn andre ting man kan oppsøke i Marka. Jeg har full respekt for at Roseslottet tar inngangspenger og trenger inntekter for å kunne drifte den kunstinstallasjonen, men jeg tror 180 kr for en del familier i Oslo faktisk er en del penger å betale for å kunne besøke Roseslottet. Det betyr i hvert fall at det er et poeng å framheve, mener jeg, at det er et annerledes tilbud enn resten av Marka, som alle folk i Oslo og omegn kan besøke uten å betale for det. Det trenger ikke være avgjørende for om man lander på den ene eller den andre løsningen, men for folk – og for statens tiltak i Marka – er det allikevel relevant, mener jeg.

Regjeringen anerkjenner at kunsten på Roseslottet formidler viktig historie om demokrati, fred og frihet. Derfor foreslo også regjeringen i 2024 et tilskudd på 3 mill. kr til Roseslottets norgesturné. Samtidig minner jeg om at markaloven ble vedtatt for å ivareta friluftsliv, naturopplevelser, idrett og natur i Marka. Jeg er glad for at de fleste i komitéinnstillingen ser ut til å være enig i at ivaretakelsen av disse forbeholdene ikke bør svekkes. To virkemidler i loven er avgjørende for å nå målene: forbud mot bygge- og anleggstiltak og regler om tiltak som kommunale planer kan åpne for. Stortinget behandlet i fjor en større revisjon av loven, og ulovfestet rett om hvilke tiltak kommunale planer kan åpne for, ble skrevet inn i loven. I forarbeidene er det presisert at kommunale planer ikke kan åpne for nye tiltak som primært har kulturformål. Markaloven åpner for å fravike byggeforbudet gjennom statlig arealplan. Statlig plan bør likevel brukes med forsiktighet og ikke som en enkel utvei for å bygge tiltak i Marka som ikke er i tråd med lovens formål. Marka er den viktigste arenaen for naturopplevelser og friluftsliv i vår mest folketette landsdel. Markalovens byggeforbud gir forutsigbarhet for utbyggere og kommuner og sikrer 1,2 millioner mennesker tilgang til natur. Skal framtidige generasjoner ha tilgang til den samme naturen, bør nye bygge- og anleggstiltak i regionen lokaliseres andre steder enn i Marka. Varig etablering av Roseslottet i Marka kan gi noen uheldige presedensvirkninger og føre til mer bit-for-bit-nedbygging av natur i Marka, som vi ser ellers i landet. Jeg er i tvil om det er klokt å gjøre unntak fra byggeforbudet i Marka for private utbyggingstiltak gjennom statlig plan. Samtidig registrerer jeg at det er flertall for det, og vedtaket vil derfor naturligvis bli fulgt opp på egnet måte. Departementet har i svar på henvendelsen fra stiftelsen Roseslottet minnet stiftelsen på at det er mulig å søke til kommunen om midlertidig forlengelse av dispensasjon i påvente av resultatet av Stortingets vedtak. Avslutningsvis merker jeg meg at et flertall i komiteen skriver i innstillingen at jeg har pekt på statlig plan som den best egnede løsningen. Jeg vil understreke at jeg i mitt svarbrev til komiteen ikke har vurdert om noen av løsningene det er redegjort for, er bedre egnet enn andre, men vært opptatt av å synliggjøre ulike handlingsalternativer for komiteen.

Denne saken vil vi helt sikkert komme tilbake til, for som nevnt er jeg opptatt av at vi nå skal gjøre ferdig jobben med å få klarhet i regelverket og finne fram til hva som er riktig tolkning. Så er det vanskelig for meg å gå inn på hva andre har uttalt, men jeg er opptatt av at det regelverket vi har, skal følges. Det er lov å gjøre feil med tanke på regelverk, men i så fall må vi følge opp for å sørge for at vi tar tak i de feilene som eventuelt er gjort, på en best mulig måte. Jeg ønsker velkommen den klargjøringen som kommer, og jeg er veldig glad for representantens engasjement i denne saken. Det er klart at Forsvaret kommer til å ha behov for å drive mer øvingsaktivitet i en mer utrygg og usikker tid. Da må vi passe på at det skjer innenfor de rammene som regelverket måtte sette. Derfor ser jeg fram til å komme tilbake til denne saken om forhåpentligvis ikke veldig lenge.

Hvis det er opplevelsen, synes jeg det er synd. Jeg kan veldig tydelig slå fast at det ikke er riktig, for vi er opptatt av å få klarhet i denne saken og sørge for at vi jobber så raskt som mulig for å få et godt bilde av hva regelverket på dette området faktisk er. Samtidig er grunnen til at det har tatt noe tid, at det er flere aktører inne i bildet her, som også representanten har vært inne på. Som jeg nevnte, opplever vi at de aktørene har forstått regelverket noe ulikt. Derfor har det vært viktig for oss å ha kontakt med de forskjellige aktørene om hvorfor de har forstått regelverket på den måten de har. Slik kan vi forstå de eventuelle forskjellene som ligger der, få et bilde av hvordan dette har blitt tolket ulikt, og på den måten jobbe oss fram til hva som er rett regelverkstolkning. På den måten kan vi unngå at det eventuelt blir gjort feil i framtiden i denne typen saker.

Jeg takker for spørsmålet. Som representanten var inne på, ble de utrangerte fregattene KNM Trondheim og KNM Bergen senket som en del av Forsvarets øvelse i Andfjorden i september 2025. Formålet da var å teste et bombesystem for senking av skip. Skipene var i forkant strippet for forurensende materiale, og Forsvaret hadde også vært i kontakt med Miljødirektoratet, Fiskeridirektoratet og Statsforvalteren om saken. Først vil jeg bare nevne at spørsmål om denne øvelsen generelt skal besvares av forsvarsministeren, og jeg er også kjent med at han har svart på enkelte spørsmål knyttet til senkingen i spørretimen 19. november i fjor. Det jeg som klima- og miljøminister imidlertid kan si noe om, er forholdet til forurensningsloven og forskrifter under denne loven, som også er et tema som har kommet på spissen i denne saken. Generelt er det forbudt å senke og etterlate skip på havbunnen. Så har forurensningsloven et unntak for vanlig forurensning fra Forsvarets aktivitet. Et sentralt spørsmål i denne saken er om unntaket fra regelverket gjelder for tilfeller som dette. Jeg har, som representanten var inne på, tatt initiativ til at disse spørsmålene skal vurderes nærmere. Jeg mener det er viktig at vi gjør det grundig og skikkelig, og arbeidet er foreløpig ikke helt ferdig. Jeg håper å kunne komme med et tydeligere svar enn jeg kan gi nå, i løpet av ganske kort tid. Det gjennomgangen hittil har vist, er at ulike aktører synes å ha forstått regelverket ulikt. Et hovedfokus for meg videre er først å avklare hva som er den rette forståelsen av regelverket, og deretter mener jeg det er viktig å formidle dette utad for å sikre en felles forståelse av hvilke regler som gjelder, med tanke på framtidige saker. Avslutningsvis: Hvilke oppfølgingstiltak som kan være aktuelle, er noe vi må komme tilbake til når forholdet til regelverket er nærmere klarlagt. Jeg vil allikevel allerede nå peke på at eventuelle oppfølgingstiltak skal stå i forhold til den skaden eller ulempen som senkningene har ført med seg. Et tiltak som f.eks. heving av et skip er ofte svært kostbart og vil normalt bare være aktuelt dersom skipet anses å være til fare eller vesentlig ulempe.

Jeg kan love at jeg er alt annet enn desperat. Det er fordi vi som regjering gjennom regjeringens plan for Norge har laget et veldig godt grunnlag for å klare å sikre at vi tar bedre i vare klima- og miljøverdier enn det vi har klart før. Se på hvilket tempo vi nå klarer å kutte norske utslipp i, se også på det betydelige arbeidet som er satt i gang for å være med og utvikle et annet system for å sette rammer for naturen vår – bl.a. med god hjelp fra SV i Stortinget i tillegg, for å få på plass noen viktige ordninger som gir god effekt. Jeg er overbevist om at det kommer til å bli veldig bra. Forvaltningsplanene har et regelmessig system. De kommer vi tilbake med hvert fjerde år. Jeg mener at energiministeren og jeg har bevist før at vi klarer å lage gode, helhetlige rammer der vi både setter fornuftige begrensninger og tillater ønskelig aktivitet. Det er jeg overbevist om at vi skal klare å legge grunnlaget for i de neste forvaltningsplanene også.

Igjen: Det er litt vanskelig for meg å svare på spørsmål om hvilken dato en annen statsråd har tenkt å legge fram en stortingsmelding. Det spørsmålet må nesten rettes til energiministeren. Jeg mener fortsatt at timingen for – ganske snart, i hvert fall – å ha en helhetlig gjennomgang av petroleumspolitikken i Stortinget er ganske god, gitt situasjonen i Europa og de utfordringene vi står overfor knyttet til omstilling her hjemme. Jeg er sikker på at vi uavhengig av behandlingen av den også skal finne gode måter å bruke den kunnskapen omstillingskommisjonen skal gi oss, på. Jeg synes representanten har en litt selektiv bruk av kunnskap fra Miljødirektoratet, som er vårt viktigste fagdirektorat for natur. I noen tilfeller blir det pekt på som veldig viktig, men når Miljødirektoratet sier det er rom for mye landbasert vindkraft i Norge uten at det trenger å gå hardt utover naturverdier, er ikke det noe representanten trekker fram, f.eks.

At det er veldig skummelt at vi skal legge fram en petroleumsmelding, stiller jeg meg litt undrende til. Den får energiministeren lov til å legge fram når han legger den fram, men gitt tiden vi er inne i akkurat nå – med betydningen Norge har for Europas energisikkerhet, og samtidig vissheten om at produksjonen kommer til å falle framover, at vi kommer til å trenge å skape nye bein å stå på – tror jeg det at vi har en grundig og helhetlig gjennomgang i Stortinget av den politikken, bare bidrar til å sikre at den står seg bedre. Jeg er klar over at all utbygging av kraft og nett har miljømessige konsekvenser, men jeg må bare si at jeg er dønn uenig i Rødts tilnærming, som er å si nei til all kraft på land, nei til all kraft til havs. Det er ikke måten vi legger grunnlaget for at Norge skal nå sine klimamål på. Vi må prioritere bedre i naturpolitikken. Når vi prioriterer kraft og nett opp, må noe annet prioriteres ned, men løsningen på utfordringene våre er ikke å si nei til alt.

Jeg er opptatt av å ivareta miljøverdier langs hele Norges kyst og på land i tillegg, på en god og forutsigbar måte. Det opplever jeg at vi har et veldig godt samarbeid om fra Klima- og miljødepartementets og Energidepartementets side. Vi ønsker den diskusjonen velkommen med alle partier på Stortinget som ønsker å være med på den. Jeg er ikke helt enig i beskrivelsen av at Arbeiderpartiet går sammen med FrP i petroleumspolitikken. De siste som gjorde det, var vel Rødt, da man fant sammen for å skape uforutsigbarhet knyttet til investeringene og oppgraderingene på Melkøya, et av de viktigste klima-, nærings- og energiprosjektene vi har i Norge framover. Vi er opptatt av langsiktige, forutsigbare linjer og rammebetingelser for næringen, knyttet til både hvilke vedtak man skal kunne stole på fra staten, og også selvfølgelig hvilke miljømessige rammer som skal gjelde, sånn at vi klarer å balansere hensyn til næring og miljø på en klok og forutsigbar måte.

Petroleumspolitikken er ikke på mitt område, men på energiministerens område. Men det er helt åpenbart at representanten kan ha andre forventninger til Arbeiderpartiet enn til Fremskrittspartiet knyttet til hvordan man jobber med å sikre energisikkerhet og å være med på å sikre klimaomstilling, og i tillegg at miljøhensyn blir tatt på alvor på en god måte. Det synes jeg vi har demonstrert ved mange anledninger. Jeg synes vi fikk en god illustrasjon på det tidligere i spørretimen, knyttet til hvordan Fremskrittspartiet i utgangspunktet ikke peker på klimatiltak man er for, men også gjennom f.eks. Arbeiderpartiets arbeid med den forrige forvaltningsplanen, hvor vi fant en god balanse mellom det å gi langsiktig og forutsigbar tilgang til arealer – som situasjonen i Midtøsten nå eksemplifiserer at om mulig er enda viktigere for Europas energisikkerhet enn tidligere – og samtidig sørge for at vi tar gode miljøhensyn. Jeg er helt sikker på at det i tillegg kommer til å være inngangen til Arbeiderpartiets arbeid med en petroleumsmelding. Vi har hatt et avklart forhold, f.eks. knyttet til områdene i Lofoten, Vesterålen og Senja lenge, og vi kommer til å være opptatt av å sørge for å ha en balansert petroleumsmelding som sørger for at vi kan utvikle, ikke avvikle, samtidig som vi setter kloke og gode rammer som sikrer at vi både tar klimahensyn på en god måte, tar miljøhensyn på en god måte og er med og sørger for å legge til rette for en langsiktig omstilling av dette.

Kongen får selv avgjøre om han skal ta trikken eller andre transportformer. Vi jobber i hvert fall gradvis og kontinuerlig med å sørge for at vi faser ut bruken av fossil energi på mange områder i Norge. Et grep vi lanserte i forbindelse med klimameldingen var å lage egne tidslinjer for utfasing av bruken av fossil energi i ulike sektorer i Norge. Vi ser at det fungerer veldig godt som et planleggingsverktøy, for å se hvor vi trenger å forsterke virkemiddelbruken framover. På noen områder i Norge er det i utgangspunktet veldig bra, f.eks. transportsektoren. Der skjer det en storstilt omstilling egentlig hver eneste dag. Nesten 100 pst. av nye biler som selges i Norge, er elbiler. Vi ser at vi er helt i front i verden i f.eks. lastebil- og tungtransporten, som nå kommer etter. Den samme typen tilnærming bør vi også ha på andre områder for å sørge for at vi holder tempoet i omstillingen oppe.

Jeg er nok ikke for å innføre nye avgifter for å fordele noe tilbake. Da tror jeg mer på å fordele tilbake til folk noe av det man tar inn allerede i dag. Jeg mener Arbeiderpartiet i regjering har en god politikk. En viktig del av regjeringens plan for Norge er å se ting i sammenheng, og sørge for både trygghet for landet, trygghet for folk og trygghet for folks lommebok i praksis. Det er en del av bakgrunnen for at vi i statsbudsjettet for i år fordeler tilbake en del av klimaavgiftene gjennom generelle skatte- og avgiftslettelser. Det treffer egentlig enda mer presist enn det representanten er inne på, for det treffer f.eks. dem som har lave lønninger aller best. Det mener jeg er en veldig god omfordelingsmodell for å sørge for at vi sikrer legitimitet, at folk fortsatt skal ha råd til å leve et godt liv, og at vi samtidig bidrar til langsiktig omstilling av norsk næringsliv og norsk økonomi.

Det er klart at hvis man setter ned en avgift, vil man i utgangspunktet forvente å få mindre klima- og miljøeffekter av den enn man hadde tenkt seg i utgangspunktet. Det er klart at en sånn eventuell reduksjon eller andre måter for å kompensere for den situasjonen som man ser akkurat nå, f.eks. med ekstraordinært høye drivstoffpriser, også må ses i sammenheng med legitimiteten til klimapolitikken, f.eks. at folk skal kunne ivareta livene sine og ivareta behovet sitt for mobilitet rundt omkring i hele landet. Så det er flere ting man må vurdere samtidig. Det som kanskje er aller viktigst for meg, er at vi ikke må rokke ved den stabiliteten og forutsigbarheten som folk og næringsliv trenger i klimapolitikken. Vi skal et sted med CO2-avgiften, f.eks., og vi har varslet et viktig opptrappingsnivå for 2035. Det bør vi holde på, samtidig vi er åpne for kortsiktige justeringer for å møte den situasjonen som vi står i akkurat nå.

Inngangen til spørsmålet blir kanskje noe for generell, for noen steder i Norge kan det være, og er, et mål at folk skal kjøre mindre bil og elbil. For eksempel her i Oslo, i Stavanger, hvor jeg kommer fra, og i Bergen er det mange steder hvor det er godt tilrettelagt for at folk kan bruke kollektivsystemet eller sykle eller gå til jobben, som også har gode effekter for folkehelsen som vi bør være opptatt av. Men at folk i distriktene som er helt avhengig av bilen sin, ikke skal kunne kjøre i framtiden, er jeg selvfølgelig imot. Mobilitet er viktig. Det skal vi sikre, sånn at folk kan bo rundt omkring i hele landet. Det kan vi heldigvis etter hvert sikre på en måte som er mer klimavennlig, for folk kan svitsje over til en elbil, kjøre utslippsfritt og ivareta den mobiliteten som man er opptatt av å ivareta.

Først: Miljødirektoratet mener verken at forslag er veldig bra eller veldig dårlige. Miljødirektoratet mener bare noe om hvordan man kan nå norske utslippsmål gjennom kutt i Norge. Så er det vi som politikere som er satt til å forvalte jobben med å bestemme hvilke tiltak som er bra og dårlige. Da har flere fra mitt parti – og jeg er enig med dem – vært tydelig ute og sagt at f.eks. et forslag som vil gjøre rødt kjøtt dyrere, som vil få den effekten at mye produksjon vil legges ned, ikke er et aktuelt tiltak for oss i Arbeiderpartiet. Da kan vi egentlig bare gå rett videre i diskusjonen. Da kan vi gå over til den diskusjonen som jeg opplever at store deler av landbruket er veldig interessert i, nemlig å se på hvilke andre tiltak vi da kan gjennomføre. Hvordan kan vi bidra til å sørge for at vi gjør tiltak på gårdsnivå som får god klimaeffekt, samtidig som vi f.eks. kan levere på selvforsyningsmålet? Den diskusjonen er det jeg har med landbruket, f.eks. når vi diskuterer hvordan vi skal operasjonalisere klimapolitikken.

Jeg kan først berolige representanten med å si at både regjeringen og denne klima- og miljøministeren har mange egne tanker. Jeg er veldig opptatt av at vi må bygge en klimapolitikk som både kutter utslipp, skaper jobber og har legitimitet ute blant folk. Det er hele hovedgrunnlaget for hvorfor Grønn bok er viktig som styringsverktøy i politikken. Så kommer det som egentlig er den årlige diskusjonen knyttet til forslaget om dyrere rødt kjøtt. Jeg har sagt før at det er det ikke flertall i Stortinget for, og derfor er det egentlig heller ikke et relevant klimatiltak å diskutere når vi diskuterer hvilke tiltak vi skal gjennomføre i klimapolitikken. Jeg er likevel glad for at Miljødirektoratet legger fram alle forslag. Det handler selvfølgelig om at når vi skal omstille oss, bør vi også vite hva vi sier nei til – effekten av det vi sier nei til – og da er det bra å ha et bredt grunnlag som viser utslippspotensialet på alle områder.

Vi har et anmodningsvedtak i Stortinget, som også Senterpartiet var med på, som sier at vi skal komme tilbake i revidert nasjonalbudsjett med et forslag til hvordan man kan gjøre noe med de 400 000 tonnene som – alt annet likt – utslippene økte med som følge av kompensasjonen gjennom veibruksavgiften. Jeg har ikke fått noen andre signaler fra stortingsflertallet enn at vi skal følge opp det anmodningsvedtaket, og så får man i Stortinget ta stilling til nøyaktig hva man vil gjøre med det. Jeg er veldig glad for – og det kjenner representanten godt til, som tidligere finansminister – at vi har utviklet verktøyet Grønn bok, som gir oss mer jevnlige oppdateringer i klimapolitikken og sørger for at vi ser på utslippene underveis og i størst mulig grad følger tallene slik de faktisk utvikler seg, sånn at vi får et grunnlag for å gjennomføre presis klimapolitikk, effektiv klimapolitikk og rettferdig klimapolitikk i Norge.

Alt annet likt er det riktig at vi som følge av kompensasjonen fra veibruksavgiften totalt over perioden fra 2026 til 2030 fikk en beregnet økning i utslippene på 400 000 tonn. Hva som er situasjonen nå, må vi komme tilbake til. Det er klart at pris har en effekt, så at prisene går opp, fører jo generelt til at forbruket går noe ned. Det gjør – alt annet likt – at utslippene går noe ned. Jeg får legge til at den situasjonen vi er i nå, er ingen målsetting i seg selv. Jeg mener det er bra at vi har en langsiktighet for opptrappingen av CO2-avgiftene som gjør at næringsliv og folk rundt omkring i landet vårt kan planlegge omstilling og ta den gradvis – etter hvert som man f.eks. skal bytte ut bil allikevel. At den situasjonen man nå er i, er krevende, har jeg veldig stor forståelse for, og det må vi også jobbe godt med.

Innledningsvis må jeg få peke på at nå har jeg hørt gjentatte spørsmål hvor Fremskrittspartiet peker på ting man er mot, og ingenting man er for. Sånn sett er partinavnet litt misvisende, for det virker ikke som om man er opptatt av å ta den omstillingen som vi nå står oppe i, på reelt alvor og sørge for å finne gode løsninger der ute. Jeg mener det er veldig bra at vi har fått en omstillingskommisjon for å kunne bidra til å legge grunnlaget for noe av den debatten vi må klare å ha i Norge. Vi vet av alle produksjonsframskrivinger at produksjonen av olje og gass kommer til å gå ned i årene framover, og leverandørindustrien på Vestlandet, f.eks., kommer til å trenge prosjekter som supplerer olje- og gassprosjektene for å sørge for at det skal være arbeidsplasser til folk framover. Det skulle jeg ønske meg at Fremskrittspartiet også var opptatt av og var interessert i å ta tak i, for alternativet kommer dessverre til å være at mange områder, ikke minst Stavanger, der jeg kommer fra, kommer til å møte tøffere tider framover.

Først må jeg få korrigere representanten, for det er ikke riktig at det er Statsforvalteren som har bestemt at skal være 1 099 parkeringsplasser på IKEA. Det er det i praksis lokalpolitikerne på Nord-Jæren som har bestemt, gjennom at de har vedtatt en parkeringsnorm. Den har de vedtatt fordi de har inngått en forpliktende avtale med staten, en byvekstavtale, som gjør at Nord-Jæren får milliarder av kroner i midler til å utvikle et godt kollektiv- og sykkeltilbud. Det er helt sikkert andre måter enn ved en slik parkeringsnorm at regionen kunne fulgt opp den avtalen, men det er en avtale som man lokalt har et ansvar for å levere på allikevel. Jeg synes Aftenbladet sier det godt: Hvis man skulle ha gitt en dispensasjon i denne saken, hvorfor skulle man ikke gitt det til Plantasjen, XXL, Elkjøp eller andre store? Da må i så fall lokalpolitikerne vise andre måter de vil følge opp byvekstavtalene på. Men det er altså et lokalt spørsmål å bestemme seg for det, og det bør man også ta stilling til lokalt.

Først og fremst: Det som vil gjøre det mye dyrere for folk og bedrifter i Norge, er at vi ikke tar klimaendringene på alvor, slik det dessverre ser ut til at Fremskrittspartiet ikke gjør. Jeg kommer rett fra et arrangement hos Finans Norge hvor man snakket om den eksplosjonen i forsikringsutgifter som nå skjer som følge av at klimaendringene ikke lenger ligger foran oss, men treffer landet vårt, også her hjemme. Jeg gleder meg litt til den dagen Fremskrittspartiet ikke bare er mot ting i klimapolitikken, men også kan vise til hva de faktisk støtter opp om og er for. Vi er opptatt av at dette skal gjennomføres på en ordentlig, skikkelig måte. Derfor synes jeg det er bra i Norge at Miljødirektoratet som en faginstans kommer med sine uavhengige forslag. Så kan vi diskutere dem politisk, og det er helt lov å være både for og mot ting i klimapolitikken – det er mye hos Miljødirektoratet jeg ikke nødvendigvis mener vi skal innføre i Norge – men man må også være for ting hvis vi skal ta den omstillingen vi må gjennom, på alvor.

Norge har særskilte forpliktelser til kutt på hjemmebane i den avtalen vi har med EU om hvordan vi gjennomfører klimapolitikken. Det betyr at vi skal levere på de forpliktelsene for å sørge for at norske bedrifter skal kunne ivareta sin markedsadgang til Europa og delta på like konkurransevilkår. Vi skal sørge for at norske arbeidsplasser ikke blir utkonkurrert som følge av at vi bryter med våre forpliktelser. Jeg har forstått at det ikke har vært spesielt viktig for Fremskrittspartiet siden valget. Jeg har ikke hørt et eneste klimatiltak Fremskrittspartiet er for. Det får stå for deres regning, men vi legger opp til en langsiktig og god omstilling av norsk økonomi, der vi kutter utslipp på en effektiv måte samtidig som vi skaper jobber og muligheter. Og igjen, som jeg var inne på: I et Europa hvor man produserer lite av den oljen og gassen man trenger selv, bidrar også denne omstillingen til at vi kan ivareta norske forbrukere ved å skjerme dem fra noen av de effektene vi nå ser av krigføringen i Midtøsten.

Innledningsvis må jeg bare si at jeg slutter meg fullt og helt til de betraktninger som finansministeren har gitt rundt den situasjonen som vi står i akkurat nå, og at dette helt klart er noe vi må følge tett og vurdere inn mot behandlingen av revidert nasjonalbudsjett. Når det er sagt: Det er litt spesielt å høre representanten nesten legge skylden for den situasjonen som vi er i nå, på klimapolitikken. Det er det jo på ingen måte. Grunnen til at vi opplever drivstoffpriser på det nivået vi nå ser, er situasjonen i Midtøsten, hvor en stor andel av verdens olje- og gassproduksjon ikke lenger er tilgjengelig for markedet. Da får man selvfølgelig også en situasjon hvor prisene øker. Dette er ingen ønskelig situasjon, og regjeringen er opptatt av at vi skal ivareta norske forbrukere på en god måte i den situasjonen vi nå ser. Da vil jeg minne representanten om at vi nå på mange måter står i en bedre situasjon enn det man eksempelvis gjør i Sverige. Jeg kan ikke se at den lille nedsettelsen av avgifter man har gått inn for der, er bedre enn den norgesprisen som regjeringen har fått på plass, som sørger for at mange i Norge nå har trygghet for økonomien, fordi man kan ha forutsigbare strømregninger i den situasjonen man nå møter. Målsettingen med at klimaavgiftene framover gradvis skal trappe opp, er jo at vi skal omstille oss til noe, og det gjør jo folk i Norge i veldig stor grad. I størrelsesorden 30 pst. av bilene på norske veier er nå elbiler, og folk som lader hjemme med norgespris, er skjermet for de drivstoffprisene som vi nå ser. Det er et godt eksempel på at omstilling ikke bare er bra for klimaet, det kan også være bra for lommeboken til folk, og det må vi legge til rette for at enda flere kan ta del i framover.

Riksrevisjonen har gjort en grundig og god oppfølging av undersøkelsen som ble gjennomført i 2022, om myndighetenes arbeid med å tilpasse infrastruktur og bebyggelse til et klima i endring. Jeg er glad for at Riksrevisjonen peker på at det er gjort mange forbedringer i arbeidet med klimatilpasning. Blant annet har kunnskapsgrunnlaget og koordineringen blitt styrket. Riksrevisjonen peker også på god framdrift når det gjelder klimatilpasningsarbeidet i transportsektoren. På to områder er det pekt på behov for å følge opp videre. Det gjelder rapportering til Stortinget og kartlegging av naturfare. Disse områdene involverer også Energidepartementet og Kommunal- og distriktsdepartementet, i tillegg til Klima- og miljødepartementet. Klimatilpasning berører flere sektorer, og oppfølgingen av Riksrevisjonens undersøkelse er derfor gjort i samarbeid mellom flere departementer. Jeg svarer i dag på vegne av regjeringen og de berørte statsrådene. Riksrevisjonen anbefalte at rapporteringen til Stortinget om klimatilpasning i større grad skulle gi informasjon om hvilke resultater som er oppnådd, og hva som er de sentrale utfordringene i klimatilpasningsarbeidet. For å følge opp dette ble hver sektoromtale i Klimastatus og -plan for 2026 strukturert etter sentrale utfordringer, status for arbeidet med klimatilpasning i sektoren og planer for det videre arbeidet. Dette har styrket rapporteringen og gjort den mer konsistent. Samtidig er jeg enig med Riksrevisjonen i at rapporteringen fortsatt må videreutvikles. Derfor har Klima- og miljødepartementet gitt Miljødirektoratet i oppdrag å utvikle et nasjonalt system for monitorering, evaluering og læring i klimatilpasningsarbeidet innen utgangen av 2027. Systemet skal bygge på kunnskapen fra ekspertutvalget for klimatilpasning som legges fram i juni i år, og klimasårbarhetsanalysen som legges fram neste år, og samtidig ivareta våre internasjonale rapporteringsforpliktelser. Når dette systemet er på plass, vil det gi et bedre og mer helhetlig grunnlag for rapporteringen til Stortinget. Fram til systemet er ferdig utviklet, vil vi se på andre grep for å styrke rapporteringen. Riksrevisjonen slår fast at det er gjort mye for å styrke kartleggingen av naturfare. Det pekes på at det er satt i gang et omfattende arbeid med å oppdatere flomsonekart og å forbedre kartgrunnlaget slik at det tas bedre høyde for et klima i endring. Samtidig peker Riksrevisjonen på at det gjenstår mye arbeid, og at det må gjøres nye kartlegginger og beregninger, særlig når det gjelder flom. Regjeringen er enig i at det fortsatt er behov for systematisk innsats på dette området. Stortingsmeldingen om flom og skred, som regjeringen la fram i 2024, inneholder flere viktig grep, og regjeringen er godt i gang med å følge opp meldingen. NVE arbeider både med å oppdatere eldre flomsonekart og flomberegninger og med å legge inn oppdaterte klimapåslag. Målet er at alle flomberegninger som er mer enn 15 år gamle, skal fornyes innen juni 2028. I tillegg reviderer NVE kartleggingsplanene og veilederne for naturfare. Planen for flomsonekartlegging er ferdig og gjelder fram til 2030. I statsbudsjettet for 2026 bevilget regjeringen 180 mill. kr ekstra til flom- og skredforebygging. 14 mill. kr av dette går til kartlegging. Dette kommer på toppen av at dette området ble styrket i statsbudsjettene for 2024 og 2025. Riksrevisjonen er tydelig på at staten må forbedre forutsetningene for kommunenes arbeid. Derfor styrkes samordningen mellom sektorer gjennom etatssamarbeidet Naturfareforum. Statsforvalterne er i tillegg styrket med 34 mill. kr i 2025 for å kunne veilede og bistå kommunene bedre. Kunnskapsgrunnlaget er også styrket. Norsk klimaservicesenter publiserte rapporten Klima i Norge 2100 i ny utgave i oktober 2025, og vi har med det fått oppdatert kunnskap om dagens klima og hvordan klimaet vil endres framover. Samtidig ble fylkesprofilene oppdatert, og neste år publiseres kommuneprofiler, som vil gi kommunene mer presis lokal informasjon om forventede klimaendringer. Kunnskapsgrunnlaget for havnivåstigning, stormflo og bølgepåvirkning ble oppdatert i 2024 og danner grunnlaget for DSBs veileder «Havnivåstigning og høye vannstander i samfunnsplanlegging». Regjeringen merker seg at Riksrevisjonen er fornøyd med det meste av oppfølgingen, men vi tar på alvor at vi bes om å styrke rapporteringen til Stortinget og kartleggingen av naturfare. Dette jobber vi nå målrettet for å forbedre. Konsekvensene av klimaendringene vil øke i årene som kommer, og det stiller større krav til kunnskap, systematikk og god styring. Regjeringen vil derfor fortsette å arbeide langsiktig og helhetlig med klimatilpasning, slik at Norge står bedre rustet til å håndtere et klima i endring.

Jeg har behov for å kommentere noen ting. For det første blir det sagt fra Høyre at utfordringene knyttet til følsomme områder og de endringene som er gjort der, knapt er problematisert overfor EU. Dette er ikke riktig. Norge har i arbeidet med nytt revidert avløpsdirektiv vært veldig tydelig på hvilke konsekvenser noen av de reglene EU nå har bestemt seg for, kan få for Norge. Samtidig er det sånn at en konsekvens av å være med i EØS-avtalen, er at vi ikke alltid får fullt ut gjennomslag for vårt syn. Når vi da jobber med tilpasninger til regelverket, må vi også være realistiske med tanke på hvilke tilpasninger det går an å få. Hvis ikke, hvis det var sånn at vi kunne få akkurat de tilpasningene vi ville, ville jo EØS-avtalen egentlig ikke helt hatt en funksjon, for da kunne Norge uansett laget et særnorsk system. Derfor mener vi også at det riktige er å bruke vår politiske kapital inn mot EU på de tilpasningene det er realistisk at vi kan få til, og å bruke det handlingsrommet vi har, f.eks. knyttet til tettstedsbebyggelsesdefinisjonen, på å sørge for at dette blir gjennomført på en så god måte som mulig. Jeg kan berolige representanten Fasteraune med å si at vi skal komme tilbake til Stortinget med tydelig dokumentasjon på konsekvenser når vi vet mer om nøyaktig hvordan dette regelverket faktisk blir. Det er noen som har utfordret meg noen ganger på nøyaktig hvilke kostnader dette kan få for ulike kommuner, f.eks. Det er jo vanskelig å vite helt før vi er sikre på hvilken tettstedbebyggelsesdefinisjon vi faktisk kan legge til grunn, for da er det også vanskelig å vite nøyaktig hvor vi må bygge sekundærrensing i årene framover. Derfor mener jeg også det er riktig rekkefølge først å avklare hvilke handlingsrom som finnes, og så basert på det gjøre konsekvensanalysene og komme tilbake til Stortinget med den informasjonen. Helt avslutningsvis: Det er ingen hemmelighet at Senterpartiet har et annet syn på EØS-avtalen og forholdet vårt til EU enn oss i Arbeiderpartiet, men å si at vi skal lage pressmidler overfor EU på ting som helt åpenbart er omfattet av den EØS-avtalen Norge og norsk næringsliv tjener så godt på, er jeg meget skeptisk til – særlig i en utrygg og usikker tid som nå, der vi trenger markedsadgangen til EU, og hvor den er avgjørende for norske bedrifter og norske arbeidsplasser.

Det er ikke riktig at det ikke stilles krav til oppdrettsanlegg. Oppdrettsanlegg har også utslippstillatelser. Det er gjort flere grep, bl.a. i havbruksmeldingen, hvor det er bred politisk enighet om at man skal videreutvikle systemer for også å ta ned belastningen fra den næringen i årene framover. Jeg hører at Rødt sier at man er opptatt av miljøeffekten, men jeg er litt usikker. Det kan godt være at stortingsrepresentanten er en bedre ekspert enn meg på sekundærrensekrav og nøyaktig hvilke miljøeffekter det vil ha rundt omkring langs kysten vår, men det er klart at når man ser på miljøfaglige analyser, er det mange steder langs kysten vår som trenger bedre rensing i årene framover. Det er mange steder langs kysten hvor de nye reglene som kommer, vil være bra for både liv, helse og miljø for folk i Norge. Vi skal gjennomføre det på en klok måte som gjør at kostnadene ikke blir større enn de trenger å bli, men vi trenger strengere krav, og det er i utgangspunktet bra at det kommer strengere krav.

Det er jo en veldig underlig måte å jobbe på overfor EU å først si at man har til hensikt å bruke reservasjonsretten, og så skal man gå til dem og forhandle om hvordan et regelverk faktisk skal gjennomføres i praksis. Det er sånn at vi først avklarer om noe er EØS-relevant, så går vi i samtaler med EU om hvordan reglene skal gjennomføres for Norge, og etter det har vi det totale bildet over hvilke konsekvenser regelverket faktisk vil få for Norge. Det er en fryktelig uklok tilnærming til EU og EØS-avtalen å skulle gå til vår viktigste avtalepartner, vår viktigste handelspartner, og forskuttere ved å si at hvis vi ikke får det akkurat sånn som vi vil, skal vi bruke reservasjonsretten. Det er en fryktelig uklok tilnærming til reviderte avløpsdirektiv, og det er en fryktelig uklok måte å håndtere norsk næringslivs interesser i Europa på.

Jeg skal være forsiktig med å gi generelle uttalelser her om reservasjonsretten i EØS-avtalen. EØS-avtalen fungerer sånn at vi forplikter oss til å være med og følge opp de regelverkene som er EØS-relevante, og dette er et EØS-relevant regelverk. Det betyr òg at Norge må ta de forpliktelsene som gjelder etter det regelverket. Det betyr ikke at ting er skrevet i svart-hvitt, og det er derfor jeg bare vil advare litt mot noe av den utålmodigheten som Høyre synes å ha, og det var det som egentlig var poenget mitt i sted i tillegg. Det er klart at vi skal sørge for å bruke det handlingsrommet som finnes for å få gjennomført disse reglene på en måte som blir best mulig for Norge. Da må vi være sikre på at det handlingsrommet står seg over tid, at vi er trygge på den tettstedsdefinisjonen vi eventuelt legger til grunn, slik at vi f.eks. ikke får tilbakemelding om at vi har gjort det på feil måte og må gå tilbake og gjøre det på nytt. Det vil jo virkelig skape uforutsigbarhet for f.eks. kommunesektoren.

Vi bruker den tiden vi mener at vi trenger for å kunne gjøre dette på en skikkelig måte og være helt trygge på at vi bruker det handlingsrommet som finnes til å gjennomføre tettstedsdefinisjonen på en god måte. Og jeg må si til Høyre at det er litt spesielt å høre på noen av de karakteristikkene som brukes om vårt arbeid med dette reviderte avløpsdirektivet. De står i ganske sterk kontrast til f.eks. KS-lederen, som 5. januar i år, med tanke på det vi nå har sagt om måten vi jobber med tettsted på, sier: Vi er blitt lyttet til. Det betyr at vi tar på alvor den tilbakemeldingen vi får fra norske kommuner. Vi skal gå grundig inn i dette og jobbe for at kravene blir gjennomført på en så god og skikkelig måte som mulig. At det ikke betyr at vi har den samme utålmodigheten som Høyre, er jeg uenig i. Vi er utålmodige etter å få avklart dette så fort som mulig, men vi skal også sørge for at det blir gjort skikkelig, sånn at vi faktisk vet at vi har et regelverk som kan stå seg over tid, og som tar miljøutfordringene på alvor.

Det vil selvfølgelig avhenge av nøyaktig hvordan kravene blir gjennomført. Det er ingen hemmelighet at det er en foreløpig beregning av at sekundærrensekravet kan koste 30–50 mrd. kr. Sprer man det over en tiårsperiode, vil det være i størrelsesorden 3–5 mrd. kr mer i året, men det gir selvfølgelig også en miljøgevinst for Norge. Det er mange måter å sørge for at vi gjennomfører krav på en måte som ikke gjør at regningen til folk blir større enn den trenger å bli. Det Fremskrittspartiet ser ut til å se litt bort fra, er at det er et stort renseetterslep i Norge, og det har ingenting med revidert avløpsdirektiv å gjøre. Det handler om at vi ikke har gjort den jobben innenfor den infrastrukturen som vi burde ha gjort for lenge siden. Det får konsekvenser – ikke bare for miljøet, men for helse og liv rundt omkring i landet vårt. Det må vi ta på alvor og løse på en skikkelig måte. Det kommer også til å ha en regning, og det må vi være ærlige om.

Det er ikke sånn at det er viktigere med statens utgifter enn folks utgifter. Jeg er opptatt av at vi skal gjennomføre revidert avløpsdirektiv på en måte som sikrer at kostnadene ikke blir en krone høyere enn de trenger å bli. Nettopp derfor jobber vi også for å ivareta folk på en god måte når vi skal få gjennomført disse reglene, for å finne gode tilpasninger for Norge. Det er også en av grunnene til at jeg har sagt så tydelig at det er viktig at vi nå ser grundig på tettstedsdefinisjonen, sånn at vi sørger for at det er de rette stedene som får de rette kravene når vi gjennomfører dette direktivet. Jeg vil advare mot å gå inn i en diskusjon om bruk av reservasjonsretten til revidert avløpsdirektiv. Dette er for det første en del av kjernen av en viktig del av EØS-avtalen, og for det andre bør man i hvert fall ha et åpent syn på hvilke tilpasninger man kan få, og hvordan en samtykkeproposisjon faktisk ser ut, for å få et fullstendig bilde av hvordan vi kan gjennomføre dette direktivet.

Moderne avløpsrensing er viktig for å sikre helse og miljø. Bedre rensing reduserer overgjødsling, hindrer forurensning og bidrar til å beskytte fjordene våre. Dette er ambisjoner Norge har, helt uavhengig av EU-regelverk. Norge har et stort vedlikeholdsetterslep på avløpsområdet. Det er beklagelig. Uavhengig av revidert avløpsdirektiv er det behov for store oppgraderinger for at vi skal følge gjeldende regelverk og av hensyn til miljø. Revidert avløpsdirektiv peker ut en tydelig vei for hvordan vi skal redusere utslipp og sikre renere vann i hele landet. Vi må rense bedre langs kysten og gjøre mer for å fjerne mikroforurensing, miljøgifter og legemiddelrester. Det skal sikre at vi kan utvikle lokalsamfunnene våre, drikke rent vann, bade trygt, og at det er liv i elvene, innsjøene, fjordene og havet vårt. Regjeringen har hele tiden vært tydelig på at vi jobber for løsninger som er tilpasset norske forhold, og for at hensynet til norske kommuner og innbyggere skal bli ivaretatt på en best mulig måte. Det er forskjell på Berlin og Berlevåg, men jeg vil minne om at kravene i direktivet allerede avhenger av byens størrelse, behov og tilstanden i vannmiljøet. Derfor vil ikke små bygder med utslipp til kysten behandles på samme måte som store byer med utslipp til følsomme innsjøer. Vi vurderer nå bl.a. handlingsrommet i direktivet og definisjonen av tettbebyggelse. Vi jobber for at Norge får lengre tidsfrister, slik at vi prioriterer bedre rensing der det haster mest. Regjeringen er på jobb for Norges interesser. På mandag reiser jeg – sammen med flere viktige aktører – fra Norge til Brussel for å diskutere det reviderte avløpsdirektivet med miljøkommissæren. Uansett hvordan vi snur og vender på det, trenger vi å investere i bedre rensing i Norge. Jeg opplever at et samlet storting er enig i at vi skal gjøre det på en måte som sikrer at vi har kontroll på kostnadene og på konsekvensene. Regjeringen vil fremme en samtykkeproposisjon for Stortinget som ivaretar det. Der vil vi naturligvis også komme tilbake med konsekvenser og de tilpasningene vi eventuelt har fått gjennomslag for. Målet vårt er å sikre rent vann og et miljø vi kan overlate til kommende generasjoner. Det handler om ansvar – ansvar for vannet vi slipper ut, ansvar for naturen vi bruker, og ansvar for våre EØS-rettslige forpliktelser. Så skal vi selvfølgelig også ta ansvar for at det skjer på en gjennomførbar og god måte i Norge. God avløpsrensing er en investering i folkehelse, natur og framtidig verdiskaping.

For det første må jeg bare få si at grunnen til at det nå er kommet klare tidsfrister til kommunene, er at mange kommuner ikke har etterlevd et regelverk som har vært der i mange år allerede. Vi rydder opp etter en slags unnlatelsessynd. Det er en grunn til at tilstanden for Oslofjorden er blitt som den er blitt: Det er fordi vi ikke har tort å ta skikkelig tak, både lokalt og nasjonalt, i de store kildene til forurensning som faktisk er det som bidrar til å påvirke fjorden negativt. Jeg er også veldig opptatt av at når det gjelder de tidsfristene og de strenge kravene som nå stilles overfor kommuner, skal også staten være med og bidra til å veilede. Det er en av grunnene til at vi f.eks. har styrket statsforvalterne og øremerket 12 mill. kr til nettopp bidrag til avløpsrensing og det arbeidet som skjer der i Oslofjorden. Det er viktig for at vi skal ha god kompetanse på hvordan vi skal gjennomføre disse investeringene, og også for å sørge for at det ikke blir dyrere for folk enn det det trenger å bli.

Det er alltid vanskelig å gå inn i enkelteksempler som man ikke nødvendigvis har full oversikt over, men vi har valgt oss et system for avløp i Norge hvor det er kommunal selvkost som er utgangspunktet. Det betyr også at det er kommunene som har ansvar for å finne løsninger i sin kommune. Jeg har stor forståelse for at det kan være krevende hvis gebyrene øker fort og urimelig mye for folk der ute. Nettopp derfor har vi vært opptatt av å gjennomføre tiltak for å sørge for at disse kravene kan bli fulgt opp på en best mulig måte, slik at avløpsgebyrene for folk ikke blir høyere enn de strengt tatt må bli, og at man også kan få planlagt større og mer effektive renseanlegg som bidrar til å holde kostnadene nede. Det er jeg også opptatt av nå i arbeidet med ny oslofjordplan, som vi er godt i gang med, og som skal legges fram i løpet av året.

La meg starte med å takke representanten Stenvaag for et viktig spørsmål, for det er ingen tvil om at miljøtilstanden i Oslofjorden er alvorlig, og utslipp fra avløpsvann er en av de største påvirkerne. Dette er egentlig et felt som man burde ha tatt tak i for lenge siden, men hvor jeg er glad for at man nå er i gang, og at det er en plan for å sørge for å få på plass avløpsrensing i løpet av de neste par årene. Forurensningsregelverket stiller krav om rensing av utslipp av avløpsvann for å beskytte miljøet mot uheldige virkninger av denne typen utslipp. Hvor strenge rensekrav vi stiller, avhenger av vannforekomstens tilstand. Det gjør at vi får gode krav med tanke på hvordan situasjonen er lokalt. Gitt at vi vet at tilstanden i Oslofjorden er alvorlig, er strenge krav til rensing av avløpsvann et viktig tiltak for å ta vare på fjorden. Det er kommunene som har ansvar for avløpstjenestene, og kommunene må sørge for god og langsiktig planlegging for å etterleve rensekravene som oppstilles i regelverket og enkelttillatelser. Investeringer for å sikre god nok rensing av avløpsvannet er nødvendige kostnader å ta for å ivareta miljøet og helsen vår – vi klarer ikke å redde Oslofjorden hvis ikke – og i tråd med prinsippene om selvkost og at forurenser betaler, er det vi som bruker avløpstjenestene, som også betaler for dem. Jeg er også opptatt av at investeringene vi nå skal gjøre i årene framover, ikke skal føre til urimelig høye gebyrer for folk. Det er viktig for legitimiteten til arbeidet med å redde Oslofjorden. Regjeringen har derfor iverksatt flere tiltak som kan bidra til å dempe gebyrutviklingen og jevne ut kostnadene over tid. Vi har redusert merverdiavgiften på vann- og avløpstjenester fra 25 til 15 pst., og det gir lavere gebyrer for husholdningene. Vi har også justert avskrivningstiden for vann- og avløpsinfrastruktur, og dermed kan investeringene fordeles over lengre tid. For kommunene i Oslofjordens nedbørsfelt har vi også etablert og styrket tilskuddsordningen for kommunenes planlegging og prosjektering av nitrogenfjerning ved avløpsrenseanlegg. Til denne tilskuddsordningen har vi over fire år bevilget over 200 mill. kr, og gjennom ordningen delte Miljødirektoratet nylig ut 91 mill. kr til 32 nye prosjekter som omfatter 51 kommuner. Det bidrar til å ta ned kostnaden for kommunene ved prosjektering, men det bidrar også til at vi får planlagt mer rasjonelle avløpsrenseanlegg, som dermed også blir mer kostnadseffektive og billigere for folk ute i kommunene.

Det er, med respekt å melde, litt spesielt å høre både Høyre og Rødt egentlig forsvare at de ikke bidrar til å svekke norsk klimapolitikk i dag, for med det vi kan få inntrykk av, har da indirekte organisasjoner som WWF, ZERO og Naturvernforbundet, alt annet likt, fått gjennomslag i Stortinget for å svekke norsk klimapolitikk. Jeg er ganske overbevist om at det aldri var intensjonen. Hvis man f.eks. ser på ZEROs forslag om å avskaffe klimanøytralitetsmålet, er ikke det et mål som kan leses helt isolert, for ZEROs mål var jo samtidig å styrke andre ordninger for å sørge for at man i sum gjorde like mye i klimapolitikken. Det er ikke det Høyre og Rødt får gjennomslag for i Stortinget nå. Høyre og Rødt får gjennomslag for å ta ned den klimapolitikken som Norge har tenkt å føre framover. Til Høyre som sier at målet er uklart: Det kan jeg være enig i. Det er klart at man kunne tenke seg at dette målet burde ha blitt operasjonalisert, f.eks. av Solberg-regjeringen, som hadde fem år til å gjøre det. Vi kunne også i og for seg ha gjort det tidligere, i forrige stortingsperiode. Samtidig er det sånn at regjeringen nå har varslet at vi i løpet av de par neste månedene ønsker å komme tilbake til Stortinget med en klargjøring av hvordan dette målet kan gjennomføres. At det da skal være så hastverk med å svekke norsk klimapolitikk at man ikke har tid til å komme tilbake til det forslaget og f.eks. diskutere det som representanten Marhaug er bekymret for, at dette bare løses med kvoter, synes jeg også er noe spesielt. Jeg kan ikke forstå hastverket med å få fjernet et mål som vi altså har hatt i mange år i Norge allerede. Jeg må få lov til å gjenta det siste, som handler om kritikken av å bruke kvotekjøp. Jeg tror at alle her inne i utgangspunktet heier på Parisavtalen. Nå har vi altså fått et regelverk for hvordan man kan dokumentere utslippskutt under Parisavtalen, og det er det regelverket vi foreslår å bruke. Man kan være uenig i om det skal brukes mot norske klimamål, eller om det bare skal brukes til å gjennomføre mer klimapolitikk i verden enn det vi ellers hadde fått til, men jeg klarer ikke å skjønne hvordan det å bruke regelverk under Parisavtalen til å sikre langsiktige, ordentlige og skikkelige utslippskutt i utviklingsland klarer er negativt. Jeg er stolt over at Norge nå f.eks. skal bidra til å bygge ut og videreutvikle fornybarsektoren i Zambia, på en måte som kommer til å ha betydning for mange mennesker ute i verden, samtidig som vi bidrar til mer klimapolitikk. Det er det samme vi gjør med regnskogen. Også der betaler vi for dokumenterte utslippskutt, som måles og verifiseres før vi betaler for det. Det er egentlig i praksis akkurat det samme vi har tenkt at man kunne gjøre gjennom klimanøytralitetsmålet. Nå ønsker ikke Stortinget det. Det er i og for seg fair. Da håper jeg vi kan jobbe sammen om andre tilnærminger for å styrke klimapolitikken framover.

For å oppfylle temperaturmålet under Parisavtalen er ikke summen av dagens innmeldte mål under Parisavtalen nok. Verden må kutte mer. Det norske klimanøytralitetsmålet legger til rette for det. Norge har hatt et klimanøytralitetsmål siden 2008, da Stortinget vedtok at Norge skulle være karbonnøytralt i 2050. Stortinget sa samtidig at dersom det kom på plass en global og ambisiøs klimaavtale der også andre industriland tar på seg store forpliktelser, skulle Norge ha et forpliktende mål om karbonnøytralitet fra og med 2030. Jeg vil minne om at alle partiene på Stortinget, med unntak av Fremskrittspartiet, var enige i dette den gangen. Klimanøytralitetsmålet i sin nåværende form ble dermed vedtatt av Stortinget i 2016 i forbindelse med ratifiseringen av Parisavtalen. Formålet med det norske klimanøytralitetsmålet, slik det ble formulert av Stortinget, er å bidra til globale utslippsreduksjoner som kommer i tillegg til oppfyllelsen av Norges klimamål under Parisavtalen – eller en overoppfylling av forpliktelsen vår, om du vil. Klimanøytralitetsmålet reflekterer også Parisavtalens mål om at vi må oppnå balanse mellom utslipp og opptak. Klimanøytralitetsmålet representerer en selvstendig ambisjon som ikke fanges opp av andre klimamål. Å oppheve klimanøytralitetsmålet betyr derfor at norske klimaambisjoner reduseres. For å ta en slik beslutning mener jeg det er viktig at Stortinget har et tilstrekkelig beslutningsgrunnlag. Dette inkluderer hvordan målet bør defineres, hvordan målet kan gjennomføres, og hva det vil koste. Regjeringen har gjennom årets budsjettproposisjon formidlet at vi vil komme tilbake til hvordan klimanøytralitetsmålet skal innrettes, når vi har mer informasjon om utslippsutviklingen, og hvordan markedet for artikkel 6-kvoter under Parisavtalen vil utvikle seg etter 2030. Jeg mener derfor at det er svært uheldig å beslutte å oppheve klimanøytralitetsmålet nå og samtidig svekke norske klimaambisjoner før beslutningsgrunnlaget er lagt fram. Norge bidrar allerede til å utløse viktige investeringer i grønn omstilling og varige utslippsreduksjoner i utviklingsland gjennom samarbeid under Parisavtalens artikkel 6, altså kvotekjøp. Regjeringen har sagt at dette arbeidet kan bidra til å nå klimanøytralitetsmålet. Kjøp av klimakvoter er en svært effektiv måte å bidra til utslippskutt som ellers ikke ville skjedd. Før vi betaler, må utslippskuttene være gjennomført, dokumentert og bekreftet av en uavhengig tredjepart, noe som minner mye om hvordan vi gjør det i forbindelse med regnskogsatsingen, som vi alle i utgangspunktet er enige om. Vi vet at kjøp av klimakvoter kan utløse mange ganger større utslippskutt og private investeringer enn det Norge faktisk betaler for. Det er legitimt å være uenig om hvorvidt kvoter skal brukes for å nå våre mål under Parisavtalen eller slettes for å bidra til mer klimapolitikk, men kjøp av klimakvoter er en god måte å støtte utviklingslands grønne omstilling på. Norge har ingen tradisjon for å avlyse klimamål eller løpe fra sine forpliktelser før arbeidet har startet. Det ville sende et uheldig signal og vil bli lagt merke til internasjonalt. Det synes jeg det er synd at et flertall på Stortinget har bestemt seg for å gjøre.

Det er mange tiltak som kommer til å være med og bidra til naturregnskapet: De statlige planretningslinjene, et eventuelt forbud mot nedbygging av myr, Natursats og den planvasken vi har gitt tilskudd til mange kommuner for å kunne drive med – alt det er eksempler på helt konkrete tiltak vi har fått på plass. Det høres nesten ut som representanten mener dette er et problem som har oppstått i vår tid. Problemet med bit-for-bit-nedbyggingen av naturen har vi hatt siden før Miljøverndepartementet ble etablert i 1972. Jeg tror ikke det har manglet på vilje fra politikere til å gjøre noe med utfordringen med bit-for-bit-nedbygging av natur, men jeg tror kanskje det har manglet noe på forståelsen om at man må bygge et annet type system for å faktisk få det til. Nå har vi for første gang fått nasjonale mål for å redusere nedbyggingen. Vi er for første gang i gang med å lage ordentlige verktøy i form av kart som kan være med og bidra til det, en systematikk i arbeidet, hvordan vi skal komme tilbake til Stortinget, og tiltak som skal støtte opp under det. Det er det som kommer til å sette rammene naturen trenger.

Jeg jobber hver dag med å få på plass tiltak som skal å ta bedre vare på naturen vår og sette bedre rammer for den. Samtidig er det en balanse her, for vi ønsker å få til to ting på en gang. Vi ønsker å utvikle videre små og store lokalsamfunn rundt omkring i hele landet vårt. Kart over grå arealer kom f.eks. inn som et verktøy for å kunne sørge for at vi klarer begge deler på en og samme tid, og styre samfunnsutviklingen på en annen måte enn vi har klart tidligere. Så vil strengere rammer være en viktig del av det arbeidet. Vi har f.eks. hatt på høring et forbud mot nedbygging av myr. Det omfatter nesten 10 pst. av Norges landareal. Det klart at det kan bli et viktig verktøy hvis det ble utformet riktig i verktøykassen. Den typen eksempler er det mange av, for det er ikke én magisk løsning som kommer til å sette rammene naturen trenger. Det er summen av mange små og store tiltak vi er godt i gang med, og som vi skal videreutvikle framover.

For det første må jeg igjen minne en representant fra Venstre om at målene i naturavtalen i utgangspunktet er globale mål. Norge har riktignok sagt at vi skal gjøre vår del av jobben på hjemmebane i tillegg, og at vi har et mål om å verne eller sikre andre former for bevaring av 30 pst. av norske arealer. Jeg mener vi ligger godt an til å kunne klare det, bl.a. på grunn av det store og viktige arbeidet vi gjør med tiltaksplaner for villrein, som også kan være med på å sikre store, nye områder som vi bevarer og forvalter bedre enn vi har klart hittil. Også på de andre punktene er jeg opptatt av at vi skal følge opp de målene naturavtalen setter. Det er ingen liten jobb – det er høye ambisjoner i naturavtalen, men det er bra, for naturen vår trenger høye ambisjoner. Jeg gleder meg også til å kunne komme tilbake med den første oppdateringen til Stortinget i løpet av neste år, for videre diskusjon av Norges arbeid for å sette bedre rammer for naturen.

Norge har et rikt naturmangfold. Det er et resultat av et langsiktig og målrettet arbeid. Allerede i 2001 kom Norges første handlingsplan for naturmangfold. Den andre ble lagt fram i 2015. Som en oppfølging av naturavtalen er det forventet at hvert partsland oppdaterer sin handlingsplan for natur. Høsten 2024 la vi derfor fram naturmeldingen, som er Norges nye handlingsplan. Naturmeldingen legger til rette for bærekraftig bruk og bevaring av natur i Norge. I tillegg viser meldingen hvordan Norge vil bidra til at naturavtalens 23 mål fram mot 2030 kan nås. I naturmeldingen tar vi konkrete grep for å stanse naturtap, bygge et nytt system for arbeidet med naturen samt nå våre nasjonale målsettinger og de globale målene. La meg nevne tre eksempler. For det første har meldingen en mer helhetlig og systematisk måte for å tilnærme seg forvaltning av natur. Hvert fjerde år skal regjeringen nå legge fram en oversikt til Stortinget over status, tiltak og måloppnåelse, og den første kommer allerede i 2027. Det vil bidra til en regelmessighet som gir arbeidet forankring, legitimitet og system. For det andre utvikler vi nye verktøy for arbeidet med å ta vare på og sette rammer for naturen vår. Ett av dem er naturregnskap, som kommer i løpet av 2026, og som vil gi regelmessig og oppdatert kunnskap om utbredelsen av og tilstanden til naturen vår. Vi har også flere andre viktige verktøy på plass. Et eksempel er kart over grå arealer, som kom før jul, som gir kommuner og utbyggere en viktig oversikt som bidrar til å kunne planlegge bedre. Det samme gjør kart over naturskog, som vi fikk på plass kort tid etter at naturmeldingen ble behandlet i denne salen i fjor. Vi har også menyer av tiltak, som handler om å finne de beste tiltakene på tvers av sektorer for å oppnå en ønsket tilstand i økosystemene. For det tredje slår naturmeldingen endelig fast at vi trenger en mer arealgjerrig forvaltning av naturen vår. Vi har fastsatt nye mål om nedbygging av natur og om naturrestaurering som skal bidra til å få ned nedbyggingen. Kommunene er den viktigste arealforvalteren. Vi følger opp med konkrete tiltak for å styrke kommunenes kapasitet og kompetanse for naturvennlig planlegging og setter også tydeligere rammer. For eksempel har vi styrket Natursats-ordningen, som bidrar til bedre arealplanlegging i kommunene. Jeg er helt enig i at vi ikke er i mål. Vi har fortsatt en stor jobb å gjøre med å stanse bit-for-bit-nedbyggingen av norsk natur, som har fått pågå altfor lenge. I sum mener jeg imidlertid vi er godt i gang med bygge det systemet som skal få til nettopp det, og som skal sørge for at vi setter rammene naturen fortjener.

En konsekvens av økt CO2-avgift er at det blir dyrere å slippe ut, og det får selvfølgelig også innvirkning på drivstoffprisene, men det kan man ikke se isolert. Jeg er helhjertet for at man skal kompensere for noen av de økningene man gjennomfører. Det er riktig at regjeringen ikke valgte å kompensere gjennom veibruksavgiften, sånn som resultatet ble etter budsjettenigheten. Regjeringen valgte å kompensere på andre måter, f.eks. gjennom brede skatte- og avgiftslettelser til vanlige folk, som sørger for at de samme menneskene sånn sett ikke sitter igjen i en verre økonomisk situasjon enn før regjeringens forslag. Fordelen med den tilnærmingen er selvfølgelig at vi kan få til at vi får ned klimagassutslippene, samtidig som folk kan få mer igjen, i stedet for at man svekker effekten av klimapolitikken, som man gjør hvis man f.eks. kompenserer gjennom veibruksavgiften.

Som representanten fra Senterpartiet sikkert har god forståelse for, er jeg mer glad i å reise rundt i hele Norge enn å reise til Brussel – men jeg reiser mer enn gjerne til Brussel, og det gjør jeg titt og ofte. Jeg skal tilbake dit i mars. Jeg har tidligere tatt opp med mine kollegaer i EU og Europa at dette er en sak det er viktig at vi treffer riktig på, og det kommer jeg til å fortsette å være tydelig på framover. Kvotesystem er et godt virkemiddel brukt riktig i klimapolitikken, men det er klart at vi da må sikre at kvoteprisene ikke havner på et nivå som gjør at det slår urimelig hardt ut for folk. Det kommer vi selvfølgelig til å være opptatt av i gjennomføringen av ETS2, både i EU og i Norge.

Jeg kan garantere at hvis noen av de mest ekstreme scenarioene som har vært laget i noen analyser, skulle slå til, vil regjeringen bruke de verktøyene vi har i verktøykassen for å bidra til å kompensere for det. Det er ingen grunn til å tro at vi havner i de scenarioene, både fordi det er tatt tydelige grep fra kommisjonens side – som jeg også nevnte i mitt innlegg – for å sørge for at prisen holder seg på et relativt lavt og stabilt nivå, og fordi vi har fleksibilitet i måten vi gjennomfører dette regelverket på i Norge. Å bruke den fleksibiliteten på riktig måte er det vi nå bruker tiden vår på. Det er også noe av grunnen til at det i og for seg er bra at dette er utsatt med ett år, sånn at vi har noe bedre tid i det arbeidet. Vi skal gjøre det på en skikkelig og grundig måte, sånn at vi skal unngå et sånt prissjokk som noen har vist til.

EUs nye klimakvotesystem, ETS2, er et viktig virkemiddel for å kutte utslipp fra transport, oppvarming og deler av småindustrien i Europa. ETS2 vil gi en felles minstepris på utslipp i hele Europa og sikre at alle sektorer bidrar til å oppnå klimamålene. Et enstemmig storting stemte for innføring av ETS2. Nå følger vi opp våre forpliktelser. Det er ikke et alternativ for oss å stanse implementeringen av ETS2. EU er vår viktigste handelspartner og vår viktigste samarbeidspartner i klimapolitikken, og vi skal nå våre klimamål i samarbeid med EU. Representantene begrunner forslaget med at innføringen av kvotesystemet vil bety en betydelig økning i drivstoffprisene. Regjeringen er opptatt av at kvotesystemet ikke skal slå uheldig ut på drivstoffprisen eller for aktørene som blir omfattet. Vi jobber med å finne ut av hvordan det nye kvotesystemet skal innrettes i Norge. Først og fremst vil vi jobbe for å sikre at karbonprisen holder nivået som vi har varslet i Regjeringens klimastatus og -plan. Vi har flere verktøy for å motvirke det noen kaller et prissjokk for norske bilister når kvotesystemet starter opp, og vi vurderer bl.a. muligheten for å redusere CO2-avgiften for utslipp omfattet av ETS2. EU har nå, som nevnt flere ganger, bestemt å utsette oppstarten av kvotesystemet med ett år, fra 2027 til 2028, og foreslått en rekke tiltak for å sikre at kvoteprisen holder seg på et lavt og stabilt nivå, rundt 45 euro, fra lansering. Utsettelsen gjelder også for Norge, og det sørger for at vi får bedre tid til å sikre at gjennomføringen blir god også for oss. Norge har meldt inn et nytt klimamål for 2035 under Parisavtalen. Målet er at Norge skal kutte sine utslipp med minst 70–75 pst. innen 2035. Prising av utslipp er det mest effektive klimavirkemiddelet vi har for å nå våre klimamål gjennom nasjonale utslippskutt. ETS2 vil, sammen med CO2-avgiften og andre virkemidler vi har, være et viktig bidrag til at vi når våre klimamål – og at EU når sine – samtidig som vi ivaretar andre viktige samfunnshensyn.

For det første må jeg bare si at Riksrevisjonens kommentarer fra 2012 ikke er sammenlignbare med det rammeverket vi har i dag. I 2012 eksisterte ikke Parisavtalen, og derfor eksisterte heller ikke artikkel 6 om kvotekjøp under Parisavtalen. Det er altså regler som alle land er blitt enige om, og som vi dermed tar i bruk i dette samarbeidet for kvotekjøp. Vi kan være trygge i dag på at de prosjektene som vi inngår under dette rammeverket, som altså er en del av Parisavtalen som jeg tror også representanten heier på og ønsker at skal lykkes, også er gode og effektive prosjekter som faktisk bidrar til å kutte utslipp globalt. Man kan alltid lage en motsetning mellom det å bruke penger ute og det å bruke penger hjemme. Det kan vi jo si om regnskogsatsingen også. Det er klart at pengene vi bruker på å ta vare på verdens regnskoger, kunne ha vært brukt til å verne norsk skog i stedet, men jeg tror det er en farlig motsetning å lage. Jeg tror vi skal bruke mye penger på å være med og omstille industrien i Norge i årene framover, men jeg tror også vi skal bruke penger på å sørge for at resten av verden kan være med og omstille seg.

For det første er det ikke riktig, det representanten sier om at det er et slags hovedgrep at vi nå bare skal kjøpe kvoter i andre land. Hvis man ser på hvor vi er på vei, er anslagene at vi er på vei mot 47 pst. nasjonale utslippskutt i 2035, opp fra egentlig ingenting i perioden 1990 til 2020. Det sier mye om at vi kommer til å gjennomføre mye klimapolitikk i Norge i årene framover, og det er bra. Det er bra for at vi skal kutte vår andel av utslippene, det er bra for Norges vei mot lavutslippssamfunnet, og det er bra for konkurransekraften til norsk industri. Samtidig mener jeg at vi bør være åpne for at gode samarbeid med land som Zambia – der man skal investere i fornybar energi på en måte som kutter utslipp og gjør at de er bedre forberedt på de klimaendringene som kommer – kan være et supplement for å sørge for at vi også har noe fleksibilitet i måten vi gjennomfører klimapolitikk på, og er sikre på at vi gjennomfører en klimapolitikk som virker og kutter utslipp globalt.

Når vi ser hvilke konsekvenser klimaendringene bringer, ser vi også hvor viktig det er at vi når klimamålene. Da er det gledelig at norske utslipp er på vei nedover. Norge har kuttet utslippene med 13 pst. siden 1990, men det er mye som gjenstår, og det er godt å se at vi har fått fart på utslippskuttene de siste årene. I Klimameldingen 2035 staker vi derfor ut kursen for klimapolitikken fram mot nytt Paris-mål i 2035 og videre mot lavutslippssamfunnet i 2050. Budsjettforliket med Rødt, SV, MDG og Senterpartiet viser at det er bred støtte i Stortinget for regjeringens ambisiøse klimapolitikk. Dette gir oss grunnlaget vi trenger for å følge opp klimameldingen og klimastatus og -plan, og på den måten sørger for at Norge når sine klimamål. Et av våre mest effektive virkemidler er prinsippet om at det skal lønne seg å velge grønt, og at det skal koste å forurense. Kvotesystemet er en sentral del av norsk klimapolitikk, og det samme er CO2-avgiften. Derfor fortsetter vi opptrappingen av CO2-avgiften med målet om å nå 3 400 kroner per tonn CO2 i 2035. Det vil gi sterke insentiver til bedrifter og forbrukere om å ta bærekraftige valg. Gjennom Enova, Norges forskningsråd og Innovasjon Norge gjør vi det enklere for næringslivet å omstille seg. I tillegg stiller vi krav for å framskynde omstillingen, som eksempelvis økt omsetningskrav for biodrivstoff, forbud mot fossil gass til byggvarme og ny matsvinnlov. Arbeidet med å stoppe klimaendringene skjer ikke i Norge alene, det krever internasjonalt samarbeid. Derfor er det avgjørende at vi står sammen med våre internasjonale partnere for å kutte utslipp og nå våre klimamål. Internasjonalt er EU vår viktigste samarbeidspartner. Norge er allerede godt integrert i EUs klimapolitikk fram mot 2030, og vi bør ta sikte på å videreføre dette samarbeidet for sammen å nå 2035-målene. Å samarbeide med EU på klimaområdet gir oss stabilitet, forutsigbarhet og felles mål, som sikrer norsk konkurransekraft og en trygg vei mot lavutslippssamfunnet og – kanskje aller viktigst – en klimapolitikk som virker. Vi står midt i en avgjørende tid. Klimautfordringene vil bare bli større dersom vi ikke handler raskt og målrettet. Det krever politisk vilje, samarbeid og langsiktig satsing for å nå målene. Vi må fortsette å gjøre det dyrt å forurense og lønnsomt å velge grønt, investere i kompetanse og teknologi, og stå sammen med våre europeiske partnere. Ikke minst må vi sørge for at klimapolitikken henger godt sammen med de andre krevende utfordringene vi har i politikken, for hvis klimapolitikken blir sett isolert, kommer den ikke til å virke. Vi må sørge for at vi har en politikk som kutter utslipp, men som samtidig skaper jobber, skaper muligheter, og som henger sammen med de utfordringene som folk føler på og lever med hver eneste dag rundt omkring i hele landet.

Jeg takker for spørsmålet, og myren er et viktig område som regjeringen har jobbet mye med de siste par årene. Rett før jul ble det jo vedtatt et forbud mot nye torvuttak, noe som er en viktig endring for å ta bedre vare på myrene våre. Det har også vært et forbud mot nedbygging av myr på høring, der det har kommet mange gode høringsinnspill som vi nå jobber med hvordan vi skal ta videre. Nedbygging av myr – og nedbygging av natur generelt, i og for seg – er både en kilde til klimagassutslipp og samtidig den største trusselen mot naturen vår for velfungerende økosystemer. Vi ser det tydelig på hvordan villreinen sliter, villaksen har utfordringer, og andre arter blir påvirket. Her må vi klare å sette bedre rammer framover, og det er rammer som jeg er helt sikker på at vi skal jobbe godt også sammen med landbruket om, slik at vi kan finne en god balanse mellom ulike hensyn.

Jeg vil takke Riksrevisjonen for analysen av klimapolitikken på jordbruksområdet. Rapporten omhandler viktige samfunnsområder og gir et godt grunnlag for å videreutvikle politikken. Klimapolitikken går på tvers av sektorer og nivåer i forvaltningen. Klima- og miljødepartementet har det overordnede ansvaret, men hvert enkelt departement må ta ansvar for klimatiltak innenfor sitt område. Arbeidet med klimakutt er komplekst og krever utvilsomt god samordning. Styringssystemet for klimapolitikken bidrar til å samordne arbeidet for å nå målene. Regjeringen arbeider hele veien med å videreutvikle det styringssystemet for å gi bedre beslutningsgrunnlag og rapportering. Jordbruket er en viktig del av løsningen for å nå Norges klimaforpliktelser. For at vi skal nå klimamålene våre, er det viktig at jordbruket kutter i tråd med målet i intensjonsavtalen mellom staten og jordbruket. Hvis vi oppdager for sent at utslippskuttene uteblir, kan det bli vanskeligere å nå Norges klimaforpliktelser. Vi står samtidig overfor krevende avveininger. Regjeringen har et klart mål: redusere klimagassutslippene fra jordbruket samtidig som vi sikrer norsk matproduksjon og beredskap. Forbruket vårt er en viktig del av klimaløsningen. Regjeringens ambisjon er at alle spiser i tråd med kostrådene – det er bra for en – og at vi kaster mindre mat. Når vi spiser mer grønnsaker, frukt, grove kornprodukter og sjømat, gjør vi ikke bare noe som er godt for helsen, vi bidrar også til å kutte utslipp. Når vi kaster mindre mat, bidrar vi til at ressursene i samfunnet vårt utnyttes på en bedre måte. Riksrevisjonen har påpekt at det finnes målkonflikter, bl.a. mellom kostholdspolitikken, klimapolitikken og landbrukspolitikken. Når det gjelder selvforsyning, er ikke målkonfliktene nødvendigvis like tydelige. Flere utredninger viser at en vesentlig økning i selvforsyningsgraden er avhengig av bl.a. endringer i kostholdet i retning av mer energirike plantevekster som kan produseres i Norge, samtidig som den høye selvforsyningsgraden på husdyrprodukter opprettholdes. For å nå målene i både landbruks-, klima- og kostholdspolitikken, satser vi på å øke forbruket av norskproduserte plantebaserte matvarer, som korn, grønnsaker og belgvekster, gjennom bl.a. støtte til Opplysningskontoret for frukt og grønt. Parallelt søker vi å øke den norske produksjonen av disse matvarene gjennom satsingen på frukt og grønt over jordbruksavtalen, slik at kostholdsendringene skjer med norske råvarer. Vi styrker forskning og innovasjon for å utvikle produkter og løsninger som gjør det enkelt å velge sunt og bærekraftig. Vi har dialog med næringen gjennom jordbruksforhandlingene og andre prosesser for å finne løsninger som ivaretar både konkurransekraft, selvforsyning og kostrådene. Vi har revisjon av intensjonsavtalen for et sunnere kosthold samt tiltak for redusert matsvinn. Jordbruksforhandlingene er den viktigste arenaen for å forme norsk jordbruk. Jeg er enig med Riksrevisjonen i at vi kan samarbeide bedre mellom departementene for å finne en god balanse mellom departementenes målsettinger. Det bør alltid være en ambisjon. Helse- og omsorgsministeren, landbruks- og matministeren og jeg har jevnlig dialog gjennom året om arbeidet med å redusere klimagassutslippene fra jordbruket gjennom endringer. Dersom intensjonsavtalen med jordbruket i framtiden skal reforhandles, vil vi selvfølgelig også jobbe tett sammen i det arbeidet. God samordning er nødvendig, men målkonflikter vil alltid finnes. Vi kan ikke samordne oss bort fra dem. Politikernes oppgave er å finne løsninger som i sum tjener samfunnet vårt på en best mulig måte. Kunnskapsbasert politikk gir bedre beslutninger. Å synliggjøre utslippseffekten av endringer i jordbruksavtalen gir et bedre grunnlag for prioriteringer av politikere. Partene i jordbruksforhandlingene ble i fjor enige om at klimaeffekten skal beregnes eller beskrives ved vesentlige endringer. I år ble dette gjort i Grønn bok. Framover skal klimaeffekten av endringer i avtalen framgå i proposisjonen til jordbruksavtalen. Vi ser også fram til å få rapporten fra matsystemutvalget, som skal levere sin rapport mot slutten av året. Regjeringen følger opp Riksrevisjonens anbefalinger om å avklare ambisjonsnivå, virkemiddel og ansvarsforhold mellom departementene. Vi styrker arbeidet med å redusere matsvinn og fremme et sunt kosthold.

Det avhenger, som jeg har nevnt, av hvordan man gjennomfører disse kravene, hvordan man definerer tettbebyggelse f.eks. og hvilke steder i Norge som ville bli stilt overfor ulike plikter. Men avløpsrensing framover i Norge og i Møre og Romsdal og Haram kommune kommer til å bli dyrere enn det det er i dag, fordi vi har et stort etterslep å ta igjen og fordi vi har betydelige investeringer som vi burde ha gjort før, men som vi dessverre har utsatt over lang tid. Det er et faktum som vi må forberede oss på uansett innføring av revidert avløpsdirektiv eller ikke. Vi må forberede oss på både å forberede husholdningene på at vi er nødt til å gjennomføre disse investeringene, og også forberede oss ved å sørge for at vi gjennomgår alle deler av regelverket som vi kan, slik at vi kan få gjort det på en så billig måte som mulig, så gebyrene ikke øker en krone mer enn det som faktisk trengs.

Nei, det mener jeg i utgangspunktet ikke er riktig, men av og til når jeg hører enkelte som er skeptiske til det nye direktivet, framstår det som om absolutt alle som kommer over minimumsgrensen for tettsted, har akkurat de samme kravene etter det reviderte avløpsdirektivet. Det er ikke riktig. Det er en av de grunnene som gjør det viktig å jobbe med hvordan vi skal gjennomføre dette direktivet i Norge. Det betydelig flere vil få krav om etter det nye direktivet, handler særlig om sekundærrensing. Men det er flere typer rensegrader, og det er flere ulike krav man vil bli stilt overfor avhengig av hvor stort et tettsted er. Det gjør i praksis at Hamar og Hamburg ikke vil ha de samme pliktene og de samme kravene etter det nye, reviderte avløpsdirektivet.

Det er en glede å se at avløpsdirektivet skaper stort engasjement blant Stortingets representanter. Innledningsvis er det greit å vise til mine svar på spørsmålene nr. 16 og 18, som jeg har gitt allerede, knyttet til at moderne avløpsrensing er viktig for miljøet og helsen vår. Kravene i revidert avløpsdirektiv er basert på ny kunnskap. De vil bidra til bedre miljøtilstand og også til å redusere utslipp av en del viktige kilder, som jeg nevnte i stad. Vi jobber, som jeg har vært tydelig på, for å ivareta norske interesser i arbeidet med det reviderte avløpsdirektivet. Nå jobber vi grundig med å vurdere det nasjonale handlingsrommet, slik at vi finner så gode løsninger som mulig for norske kommuner og norske aktører og arbeider f.eks. med tilpasninger som gir lengre tidsfrister for Norge. Resultatet av det arbeidet er egentlig det som vil bestemme hvordan økonomien og kostnadene i regelverket vi skal gjennomføre, vil se ut og også kostnadene for kommuner og innbyggere i Møre og Romsdal f.eks. Det vil selvfølgelig også kunne få betydning for hvilke tettbebyggelser som omfattes av kravene. Det er grunnen til at vi ikke i dag har en endelig oversikt over hvilke tettbebyggelser i Møre og Romsdal som vil bli omfattet av nye krav. Når regjeringen har kommet lenger i arbeidet med å avklare handlingsrommet, hvilke tettbebyggelser som faktisk omfattes av regelverket, vil vi dele en slik nasjonal oversikt før vi fremmer en samtykkeproposisjon til Stortinget f.eks., for det er Stortinget som skal ta stilling til dette slik sett, og jeg vil være opptatt av at vi har den kunnskapen og informasjonen på plass. Norge har et stort vedlikeholdsetterslep på avløpsområdet, og uavhengig av nye krav er det behov for store investeringer for å oppgradere avløpsrenseanlegg og ledningsnett. Det er nødvendige kostnader for å ivareta miljøet, for helsen vår og for å overholde våre eksisterende EØS-rettslige forpliktelser. Vedlikeholdsetterslepet gjør at det er litt vanskelig å estimere kostnadene etter revidert direktiv alene, men den største kostnaden for Norge knytter seg til sekundærrensekravet, og den er foreløpig anslått totalt til 30 mrd. kr–50 mrd. kr. Det er stor variasjon mellom kommunene i hvordan kravene til sekundærrensing vil slå ut for avløpsgebyrer. Det avhenger bl.a. av hvilke valg kommunen gjør, og hvordan det står til i kommunen fra før. Miljødirektoratet har fått utarbeidet en modell som vil være viktig for å vurdere kostnadskonsekvenser og mulige tilpasninger til norske forhold, og den kommer vi til å utvikle i tråd med ny informasjon, slik at vi kan ha så god oversikt, så god kunnskap, som mulig. Jeg understreker at regjeringen jobber for løsninger som tar best mulig hensyn til norske forhold, kommunenes gjennomføringsevne og folks lommebok. Regjeringen vil opplyse Stortinget nærmere om dette i forbindelse med Stortingets behandling av saken.

Det er selvfølgelig sånn at det er summen av belastning som skaper den utfordringen som vi står i en del steder. Når vi ser på Oslofjorden, f.eks., er det ingen tvil om at det å få på plass bedre rensing av avløp er helt kritisk for å snu situasjonen, men det alene vil ikke være nok, hvis vi ikke samtidig klarer å fortsette en del av de grepene som vi har gjort overfor landbruket, og jobbe sammen med landbruket for å få til omstilling der, f.eks. noen av de tingene vi har gjort knyttet til fiskeri, og f.eks. det å få bukt med nedbygging i strandsonen. Vi vet jo av erfaringene fra Oslofjorden at vi ikke kommer til å komme i mål, og det må selvfølgelig prege diskusjonen vår i andre deler av landet hvor vi har utfordringer. Det må også, særlig i de delene av landet hvor det drives relativt mye oppdrett, være en del av diskusjonen der. Det er vi selvfølgelig åpne for, for det nytter lite å rense hvis en har andre påvirkningskilder – som i sum gir en så stor belastning at tilstanden for fjorder, f.eks., går feil vei.

Jeg er naturligvis bekymret for at store kostnader som husholdningene må bære, både kan svekke legitimiteten til et viktig miljøregelverk i seg selv og samtidig utfordre folks betalingsevne for de tjenestene som de får. Derfor kommer jeg alltid til å være opptatt av at når vi gjennomfører denne type regelverk, skal det ikke bli en krone dyrere enn det trenger å bli, og vi skal hele veien ha et blikk på at husholdningene der ute faktisk kan være med og bære de kostnadene. Samtidig vil jeg kanskje korrigere litt noe av det representanten sier. Jeg tror ikke jeg eller representanten er de beste til å beskrive miljøvirkeligheten rundt omkring langs den norske kysten. Det er riktig at vi er annerledes enn en del andre land i Europa, men så vidt jeg er kjent med, er det f.eks. gjort rapporter fra Irland, som har relativt lik resipient som oss, som viser at også strengere krav til rensing for mindre tett bebyggelse en del steder vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt, og vil ha miljømessig gode effekter.

Det reviderte avløpsdirektivet har som formål å beskytte mennesker og miljø mot utslipp av dårlig renset avløpsvann. Kravene skal i større grad forbedre vannkvaliteten og forhindre dårlig miljøtilstand. I tillegg vil kravene bidra til å redusere utslipp av bakterier, virus, mikroplast og miljøgifter samt rester fra bruk av legemidler og kosmetikk. Norge har et stort vedlikeholdsetterslep på avløpsområdet, og forurensningssituasjonen i f.eks. Oslofjorden er alvorlig, og den viser hvor alvorlige konsekvenser bl.a. dårlig avløpsrensing kan få. Det er også gjort bekymringsfulle målinger i flere norske fjorder. Moderne avløpsrensing er helt avgjørende for miljøet vårt, for helsen vår, og det er allerede behov for betydelige investeringer framover for å få på plass god nok rensing. De nye reglene fra EU peker ut en tydelig vei for hvordan vi skal redusere utslipp og sikre renere vann i hele landet vårt. Revidert avløpsdirektiv er en revisjon av avløpsdirektivet fra 1991 og er omfattet av EØS-avtalen. Derfor er vi forpliktet til å innlemme og gjennomføre direktivet i Norge. Det handler om å ha like spilleregler i det indre markedet som vi er – og ønsker å være – en del av. Vi har imidlertid gjort et betydelig påvirkningsarbeid under revisjonen av avløpsdirektivet. Blant annet er tidsfristene for å oppfylle visse krav i revidert avløpsdirektiv blitt lengre. Regjeringen jobber nå for å ivareta norske interesser i innlemmelses- og gjennomføringsfasen, og som en del av dette arbeidet vil vi se på det nasjonale handlingsrommet i direktivet og arbeide f.eks. for lengre tidsfrister for Norge. Representantens spørsmål er noe vi må komme tilbake til på et senere tidspunkt. Vi er nå i gang med dialogen med de andre EØS- og EFTA-landene for å få en felles forståelse oss imellom, og vi vil så starte dialogen med EU. Jeg tar selv sikte på å reise til Brussel i mars for å diskutere saken og norske utfordringer med EU-kommisjonen. Jeg viser til at regjeringen har varslet at den vil legge fram en samtykkeproposisjon for Stortinget. Fram til det er vårt fokus at norske interesser skal ivaretas på en så god måte som mulig i arbeidet med revidert avløpsdirektiv, innenfor de rammene som EØS-avtalen setter, og at vi skal få så god miljøeffekt for folk i Norge til en så lav kostnad som mulig.

Det er et litt rart spørsmål representanten stiller, for enten vi liker det eller ikke – og noen liker det, noen liker det ikke – er Norge en del av EØS-avtalen. Jeg mener den avtalen er bra for Norge, bra for norsk næringsliv. Når jeg nå ser på konsekvensanalysen av hva det f.eks. har kostet britene å tre ut på den måten de har gjort, er jeg usikker på om alternativet er bedre. Det er riktig at det rammeverket vi har med EU, gjør at vi må gjennomføre noe regelverk sammen med EU, og revidert avløpsdirektiv er et eksempel på det. Representanten har ikke engang nevnt at de kostnadene det har å rense bedre, også selvfølgelig har mange nyttevirkninger for oss som samfunn. Oslofjorden er det beste eksempelet, men det er også flere gode eksempler på fjorder, f.eks. på Vestlandet, som vil nyte godt av at man renser bedre og rydder bedre opp enn det man klarer i dag. Vi skal sørge for at vi maksimerer de nyttevirkningene så godt som mulig, til en så lav kostnad som det er mulig å gjennomføre dette regelverket med.

Som representanten også poengterer, skal altså Miljødirektoratet publisere en sånn digital oversikt. Det nevnte jeg i mitt svar i stad i tillegg, og det mener jeg er bra og viktig for å sørge for at flest mulig kan få innsikt i hvordan regelverket vil treffe for dem. Likevel: Det er nå vi skal i gang med en del av samtalene vi f.eks. skal ha med EU om hvordan vi skal implementere dette regelverket i Norge. At vi starter med å ha de samtalene for å få en så god oversikt som mulig, mener jeg er en viktig og relevant måte å jobbe med det på. Det vil også gi mer klarhet i hvordan dette regelverket vil treffe for ulike kommuner. Jeg kommer til å jobbe for at det blir så bra som mulig, både for at vi skal få så mye miljønytte ut av dette regelverket som mulig, og også for at dette ikke skal bli dyrere for små og store tettsteder rundt omkring i hele Norge enn det som strengt tatt er nødvendig.

Jeg får innlede med å si at det reviderte avløpsdirektivet er et viktig og nyttig miljøregelverk som inneholder krav til rensing av avløpsvann som skal sikre bedre vannkvalitet og bedre helse for folk i Norge. Vi har fortløpende vurdert hvilke konsekvenser det reviderte avløpsdirektivet vil ha for oss, og Norge har gjort et betydelig påvirkningsarbeid. Det er bl.a. gitt lengre frister i det endelige direktivet. Regjeringen jobber for norske interesser i arbeidet med revidert avløpsdirektiv, sånn at hensynet til norske kommuner og norske innbyggere skal ivaretas på en best mulig måte. Representanten viser til at 142 kommuner vil bli berørt av EUs reviderte avløpsdirektiv og spør hvorfor regjeringen ikke offentliggjør en sånn liste nå. Jeg vil gjøre det veldig klart at vi per i dag, på det tidspunktet vi er nå, ikke har en endelig oversikt over hvilke tettbebyggelser, kommuner og renseanlegg som vil bli omfattet av strengere krav og økte kostnader som følge av det reviderte avløpsdirektivet. Bakgrunnen for at det ikke er hensiktsmessig med en liste på nåværende tidspunkt, er at regjeringen arbeider med å avklare handlingsrommet i oppfølgingen av revidert avløpsdirektiv. Et sentralt spørsmål i det arbeidet er f.eks. hvilke tettbebyggelser som faktisk vil omfattes av regelverket. Her er den norske definisjonen av tettbebyggelse særlig relevant. Det arbeidet vil være helt sentralt for hvilke kommuner som blir omfattet av nye krav og ikke. En liste utarbeidet med dagens forutsetninger vil derfor ikke gi et riktig eller relevant bilde av konsekvensene for oss. Når resultatene imidlertid er klare og kvalitetssikret, vil Miljødirektoratet publisere en digital oversikt som kommer til å bli åpent tilgjengelig for alle. Når regjeringen har kommet lenger i arbeidet med å avklare handlingsrommet og hvilke tettbebyggelser som faktisk omfattes av regelverket, vil vi legge fram en oversikt over hvem som blir berørt. Det mener jeg er viktig, både for å kunne gi kommunene nødvendig forutsigbarhet og for at det skal kunne gjennomføres mer presise og treffsikre kost-nytte-vurderinger. En liste basert på dagens situasjon og uavklarte forutsetninger vil ikke gi noen av delene. Tvert imot tror jeg det vil skape mer usikkerhet rundt dette regelverket.

Først må jeg korrigere representanten Vedum litt, for dette handler ikke om å bygge nye utenlandskabler. Det handler om hvorvidt man skal reinvestere i noen kabler som Norge allerede har. Som energiministeren har vært veldig tydelig på, er det uaktuelt å fornye disse kablene f.eks. i et tilfelle hvor det ikke tjener Norges interesser. Vi jobber for å gjennomføre det partiprogrammet vi har gått til valg på, på samme måte som at jeg er sikker på at representanten Vedum hver eneste dag jobber for å gjennomføre mest mulig av det partiprogrammet han selv har gått til valg på. Det å utrede ulike alternativer – og dette vet sikkert representanten, som er tidligere finansminister – er viktig og klokt. Da vet man hvilke beslutninger man står overfor. Man vet hvilke valg man tar, og man vet hvordan de to tilfellene man eventuelt skal velge mellom, påvirker forsyningssikkerheten vår. Det tror jeg er kunnskap det er klokt å få på bordet av hensyn til Norge og norske beslutninger.

For det første må jeg igjen få lov til å understreke at det nå ikke er noen konsesjonssøknad eller et ja eller et nei til fornying av disse kablene vi egentlig diskuterer. Det vi diskuterer, er om regjeringen skal gå inn og pålegge Statnett å stoppe en utredning om hva som ville være tilfellet i tilfelle man reinvesterer i disse kablene, og hva som ville være tilfellet i tilfelle man velger ikke å reinvestere i disse kablene. Å få den kunnskapen og den informasjonen på bordet, tror jeg er viktig for oss alle i alle tilfeller, også fordi det er viktig å forstå hvordan det ville påvirke norsk forsyningssikkerhet å miste de kablene man har i dag. Så for Arbeiderpartiet er partiprogrammet vårt veldig tydelig. Vi får ta stilling til en eventuell konsesjonssøknad den dagen den kommer, men å stanse en kunnskapsinnhenting tror jeg ikke er klokt.

Regjeringen har som mål å sikre rikelig og rimelig tilgang på kraft for norske bedrifter og husholdninger. Vi legger vekt på at kraftutveksling med andre land skal være til nytte for Norge og bidra til å sikre forsyningssikkerheten. Som en del av strømpakken regjeringen la fram i slutten av januar 2025, ble det slått tydelig fast at Statnett ikke skal starte planlegging av flere nye undersjøiske utenlandsforbindelser fram til 2029. Vi har i mange tiår hatt kraftutveksling med Danmark, og de to eldste kablene ble satt i drift i 1976 og 1977 og nærmer seg den tekniske levetiden på om lag 50 år. De to kablene utgjør til sammen om lag 500 MW av en samlet utvekslingskapasitet mellom Norge og Danmark på 1 700 MW. Kraftsituasjonen i Danmark er annerledes i dag sammenliknet med hvordan situasjonen var for 50 år siden. Derfor er det viktig at Statnett utreder hva som skal skje med de to eldste kablene. Effekter av de ulike alternativene for kraftpris og utveksling er faktorer som vil inngå i disse utredningene. Jeg merker meg at Statnett vektlegger at en eventuell reinvestering skal være til gjensidig nytte for Norge og Danmark, og at Statnett også skal vurdere nullalternativet, der kablene ikke erstattes. Det er hensyn som er svært viktige for regjeringen også. Det er viktig å få belyst de ulike sidene ved en eventuell reinvestering i SK1 og SK2, altså Skagerrak 1 og Skagerrak 2, på en skikkelig måte. Det er også ryddig og forutsigbart overfor Danmark, som energiministeren også har vært inne på, og det er slik vi tradisjonelt har samarbeidet med våre naboland. En eventuell konsesjonssøknad vil først komme etter at utredningen er ferdig. Statnett opplyser at det antageligvis først vil være i løpet av siste halvdel av 2027. Derfor er det per i dag ingenting på bordet vårt som vi kan si ja eller nei til. Dersom vi mottar en konsesjonssøknad, vil hensynet til forsyningssikkerhet og effekter for kraftprisene for norsk næringsliv og norske husholdninger være en sentral del av vår vurdering. Det er ikke aktuelt å gi konsesjon hvis det ikke er til gunst for det norske kraftsystemet.

Nettopp det at vi lar eksisterende torvuttak fortsette, og at de som har fått tillatelse, får lov til å drive, bidrar til at man kan opprettholde næringen og sørge for at den får den tiden som skal til for å omstille seg. Jeg vil samtidig være litt forsiktig med å skjære alle degraderte myrer over én kam. Siden 2015 har Klima- og miljødepartementet gitt tilskudd til restaurering. Det er per september 2024 restaurert minst 190 myrer, med gode resultater. Det er klart at det også i degraderte myrer kan være klimagasser det er viktig å forsøke å unngå utslipp av, og biologisk mangfold og økologiske verdier som det kan være viktig å ta vare på. Derfor synes jeg det er bra at vi nå får en kursendring for å sørge for å ta vare på myrene våre for framtiden.

Jeg mener det er nettopp det at vi har truffet på balansen i måten vi gjennomfører dette – at vi gjennomfører det på en måte som gjør at det gradvis får virke over tid, og at næringen dermed også får mulighet til å gradvis omstille seg over tid – som er den riktige måten å tilnærme seg dette på. Jeg nevnte arbeidsgruppen som Miljødirektoratet har opprettet allerede, og jeg nevnte at vi har støtteordninger for dette allerede i dag. Jeg har ikke på andre områder hørt at folk er imot å være med og omstille hvis vi mener at det er riktig ut fra miljøhensyn. For eksempel blir også gummigranulat forbudt å omsette i Norge om ganske få år. Jeg har ikke hørt det blitt brukt som et argument at vi ikke har alternativer til gummigranulat, og at det likevel ikke er riktig ting å gjøre. Sånn mener jeg det er for torvuttak også. Det er viktig å ta vare på myren vår ut fra både klima- og naturhensyn. Derfor skal vi jobbe sammen, og vi skal klare å finne gode alternativer innen de 15 årene vi har.

Jeg synes det er litt synd at representanten har så liten tro, som det kan virke som, på innovasjonen vi kan få til og drive fram i denne næringen. Det er altså sånn at vi gjennomfører dette forbudet på en måte som sikrer at man kan fortsette med uttak i dagens tempo i 15 år, og bruke 15 år på å drive fram den forskningen og innovasjonen som skal til for å finne gode alternativer. Jeg er enig i at vi ikke har de alternativene i dag. At noe er vanskelig, betyr ikke at vi ikke skal ta sikte på å få det til i praksis. Jeg er glad for at Miljødirektoratet har fått oppgaven med å opprette en arbeidsgruppe som skal jobbe med overgangen til torvfrie produkter, og jeg er glad for at vi har gode støtteordninger som man kan være med og søke på. Jeg er helt overbevist om at vi skal få til dette på en måte som faktisk skaper nye jobber og muligheter i Distrikts-Norge, ved at man klarer å utvikle gode alternativer til torvprodukter.

Våtmark, og særlig myr, er viktig for karbonlagring og klimatilpasning, og bidrar til å bevare naturmangfoldet. Uttak av torv ødelegger myren og fører til utslipp av klimagasser, tap av naturmangfold og tap av en rekke økosystemtjenester, som f.eks. flomdemping. Et forbud mot nye næringsmessige uttak av myr vil derfor sikre at karbonet fortsatt lagres i myrene. I tillegg vil et sånt forbud bidra til å beskytte ulike naturtyper av myr, og å styrke myrens betydning for bærplukkere, turgåere og dyreliv. Med bakgrunn i EUs klimarammeverk mot 2030 forventes det økt internasjonal oppmerksomhet i årene framover på å redusere klimagassutslipp fra myr. Både FNs klimapanel og FNs naturpanel påpeker at ivaretakelse av myr er viktig for klima og naturmangfold. Et forbud mot nye næringsmessige uttak av myr er derfor et styringseffektivt virkemiddel i Norges arbeid med å redusere klimagassutslipp og å bidra til ivaretakelsen av vårt naturmangfold. Et forbud mot nye næringsmessige uttak av myr vil gradvis redusere klimagassutslipp, ettersom aktiviteten reduseres, og på et tidspunkt i framtiden vil utslippene fra torvuttak opphøre. Fordi dagens torvuttak ikke berøres av forslaget, vil effekten av et forbud de første årene bli begrenset, og et forbud med umiddelbar virkning ville i og for seg gitt en raskere effekt på klimagassutslipp og hensynet til naturmangfold. Samtidig har vi vært opptatt av å anerkjenne at næringen trenger tid til å omstille seg. Derfor vil en gradvis nedtrapping gi tid til å finne gode erstatningsprodukter, og til å utvikle nye miljøvennlige og bærekraftige alternativer til torv, sånn at forbudet kan stå seg på en god måte over tid og få den gode virkningen vi ønsker at det skal ha for både klima og natur.

Som flere andre følte jeg også et behov for å kommentere noe av det som er kommet opp i debatten. Det første er til representanten Vea, som pekte på at gapet øker. Det er riktig at gapet øker noe i det som heter innsatsfordelingen, men det er veldig rart å se selektivt på en budsjettenighet og bare nevne det som trekker i den ene retningen, og ikke i det hele tatt nevne en del av det som faktisk er med på å få omstillingen opp i årene framover. Der er det viktige elementer: 700 mill. kr mer til Enova bidrar. Mer penger til Klimasats bidrar. Enigheten om at vi også skal komme tilbake med en oppfølging knyttet til veibruksavgiften, kommer til å bidra. Det er også en del andre tiltak, f.eks. 1 mrd. kr mer til skogvern, som helt unektelig også vil ha positiv klimaeffekt i årene framover. Av innlegget kunne man også få inntrykk av at omstillingen i Norge står omtrent på stedet hvil. Fra 1990 til 2020 er det i og for seg riktig at omstillingen i Norge, i alle fall i stort, har stått på stedet hvil, men vi er altså på vei mot 47 pst. nasjonale utslippskutt i 2035. Det var vi før budsjettenigheten, og det er vi etter budsjettenigheten. Det er godt nytt, for det betyr at det er et helt annet tempo i årlige utslippskutt nå enn det som har vært tilfellet tidligere. Så må jeg bare si til representanten Spets’ innlegg: For det første kunne det høres ut som om Fremskrittspartiet er veldig opptatt av klimapolitikk – det er bare det at de er opptatt av effektiv klimapolitikk. Effektiv klimapolitikk er bra, men effektiv klimapolitikk må også analyseres ut fra rammene som markedene rundt oss setter. Veldig mye av det som norsk industri må gjennom i årene framover, er i og for seg ikke bestemt av Norge, det er ikke noe som er frivillig for norsk industri å gjøre, det er noe norsk industri må gjøre hvis de vil fortsette å levere varene og tjenestene sine til Europa. Den beskjeden Fremskrittspartiet har tenkt å sende til de arbeidsplassene – når de avvikler alle verktøyene som skal til for at de skal være med og omstille seg – er en ganske spesiell beskjed å sende rett før jul. For det andre: Når jeg ser på Fremskrittspartiets alternative budsjett, er de ikke egentlig opptatt av en effektiv klimapolitikk, for de foreslår jo f.eks. å legge ned hele regnskogsatsingen, som kanskje er det meste effektive klimatiltaket Norge noensinne har vært med og bidra til. Dette er det tiltaket som har gitt mest globale utslippsreduksjoner av alle, hvis det er det man først og fremst skal være opptatt av. Så når Fremskrittspartiet tar vekk det enkelttiltaket som er det mest effektive klimatiltaket, er min konklusjon at Fremskrittspartiet ikke er opptatt av klimapolitikk i praksis.

Takk for et godt og viktig spørsmål. På spørsmålet om hvorvidt Arbeiderpartiet har lyst til å gjennomføre det som står i partiprogrammet vårt, kan jeg svare et helt utvilsomt ja. Det har vi lyst til. Det var også det spørsmålet jeg svarte på i valgkampen, og som andre fra Arbeiderpartiet har svart på i valgkampen i tillegg: Har vi som målsetting å få gjort dette i løpet av denne fireårsperioden hvis vi får lov til å fortsette etter valget? Det er svaret fortsatt ja på. Jeg tror ikke Arbeiderpartiet er det eneste partiet som ikke har klart å legge inn alle sine gode mål fra partiprogrammet i sitt første statsbudsjett i høst. Jeg har tittet litt på MDGs forslag i tillegg, og jeg finner ikke igjen absolutt alt fra partiprogrammet. Sånn er det – man må prioritere i løpet av en fireårsperiode. Heldigvis har vi noen år igjen, og jeg gleder meg til å komme tilbake til Stortinget med forslag om hvordan vi skal styrke sirkulærøkonomi og få til mer gjenbruk og reparasjon framover.

Takk for et viktig spørsmål. Jeg deler helt og holdent representantens syn om at biogass kan være en viktig kilde til energi i Norge i årene framover, og er en ressurs det er viktig at vi utnytter. Nå er det bare et lite år siden det ble gitt en historisk tildeling gjennom Enova til viktige biogassanlegg i Norge. Jeg mener fortsatt at det er viktig å følge med på dem, og at Enova kan være og skal være – og er – et godt instrument for å være med og bidra til å utvikle biogass i Norge. Samtidig vil jeg advare litt mot å se på ordninger i andre land direkte og automatisk si at vi skal kopiere dem. Jeg mener kanskje at ordningene i noen av våre naboland, med direkte støtte per produsert enhet, er noe for rause. Jeg mener ikke at det å ha rause støtteordninger for næringslivet er et mål i seg selv. Da mener jeg at det er riktigere med den tilnærmingen vi har valgt i Norge, å bruke Enova som et instrument for å utvikle næringen framover.

At klima og miljø er et kulepunkt i regjeringens plan for Norge, klarer ikke jeg å forstå er negativt. Slik det er formulert, om at vi skal nå våre klimaforpliktelser, må jo det være det beste kulepunktet representanten kunne fått inn i Regjeringens plan for Norge. Vi har i tillegg løftet det inn under det punktet som handler om trygghet for arbeid og næringsliv, noe representanten mange ganger har understreket at bør være en hovedmotivasjon for å drive med klimapolitikk, nemlig at vi trenger den for å sikre en omstilling som sørger for at vi er konkurransedyktige i framtiden, og at vi tar inn over oss at måten vi driver næringslivet vårt på, kommer til å se annerledes ut i framtiden enn i dag. Dette burde egentlig også betrygge representanten om at vi tar det på alvor, og at vi kommer til å følge opp dette på en skikkelig, grundig måte. I tillegg har vi Grønn bok, som er et viktig verktøy for å sørge for at klima og miljø er en ramme rundt politikken. Den skal vi fortsette å styrke i årene framover. Jeg føler at klima og miljø er godt ivaretatt i Regjeringens plan for Norge.

Først: Ja, det er riktig at det ble bygd ut mer under Solberg-regjeringen, særlig knyttet til landbasert vindkraft, men det er jo måten de prosjektene ble håndtert på, som har vært med og bidratt til å skape mye av den motstanden som dessverre har vært mot landbasert vindkraft mange steder. Det er synd, for det er den rimeligste og mest konkurransekraftige kraften som vi kan bygge ut, og som vi trenger å legge til rette for framover, der det gå an å bygge det ut. Jeg har allerede pekt på flere av de viktige grepene: Det er å sørge for – der det er grunnlag for det, og der det er legitimitet og aksept for det – å få på plass store og viktige, lønnsomme kraftutbygginger, særlig på landbasert vindkraft. Det trenger vi, og det kan vi bygge mange steder i Norge, noe også Miljødirektoratet har pekt på. Vi kan fjerne de flaskehalsene som vi kan fjerne, sørge for at det er lokale insentiver for å være med og ta i bruk landbasert vindkraft, og sørge for at vi har gode rammer for å sikre riktige naturavveiinger, sånn at vi prioriterer arealer på en fornuftig måte.

For det første tror jeg det er viktig å huske på hvorfor det er gitt lite ny kraft i konsesjoner de siste par årene. Det er jo fordi måten konsesjonspolitikken ble håndtert på under Solberg-regjeringen, ikke bidrar til å skape legitimitet og grunnlag for store og viktige kraftprosjekter rundt omkring i hele Norge. Der opplever jeg at denne regjeringen har trukket en helt annen lærdom. Vi jobber på en helt annen måte i dag for å forankre prosjektene, og det er også gjort en betydelig innsats for å styrke konsesjonsarbeidet de par siste årene, som gjør at vi legger grunnlaget for at det kan bygges ut mer kraft i årene framover. I tillegg har vi fortsatt en jobb å gjøre framover. Vi må f.eks. prioritere bedre i natur- og arealpolitikken. Der tror jeg at jeg og energiministeren er veldig på linje. Vi må stramme inn på noen områder, nettopp for å kunne legge til rette for at vi skal ha mer arealer til kraftutbygging. Der opplever jeg at vi er godt i gang med de tiltakene som skal til for å legge til rette for nettopp det.

For de næringene som representanten nevnte, er omstilling like viktig som for andre næringer. For å ta elektrifisering av norsk sokkel som et konkret eksempel: Ja, norsk olje- og gassindustri er en del av kvotesystemet i Europa. For å kunne fortsette å være med og levere utover på 2030-tallet må man omstille seg. Det som virkelig vil gjøre noe for å legge ned norsk industri, er den politikken som Fremskrittspartiet står for. Tidligere i høst kunne vi høre representantens kollega, Tor Mikkel Wara, foreslå å legge ned Enova. I valgkampen så vi store, viktige næringsaktører på Vestlandet advare mot Fremskrittspartiets næringspolitikk. Det er fordi en ikke tar innover seg at alle må omstille seg for å kunne fortsette å levere til våre viktigste markeder. Det er en grunnforutsetning for konkurransekraften.

Takk for et godt spørsmål – og bare til FrPs opplysning: Ja, det haster med å kutte norske utslipp for å omstille norsk næringsliv. Kvotesystemet er vi en del av, enten vi liker det eller ikke. Det går tomt for kvoter i 2040, det er 15 år til. Det betyr at norsk industri kommer til å bli utkonkurrert om vi ikke kutter våre utslipp på hjemmebane. Det bidrar statsbudsjettet til. Vi har gode anslag som viser hvordan vi kutter framover. Norske utslipp er f.eks. anslått å være ca. 23 pst. lavere i 2030 enn de er i 2025, med den politikken som vi er med på å legge opp til. Representanten kan også slå opp i enhver post han måtte ønske på statsbudsjettet, for å se nøyaktig hvor mye vi gir til ordninger som Enova, CO2-kompensasjonsordningen og andre viktige tiltak, for å være med og legge til rette for at næringslivet skal kutte utslipp, skape jobber og verdier og styrke sin konkurransekraft.

Jeg er glad for at vi får et trygt og godt budsjett for landet vårt for framtiden, for folk og for næringsliv. Jeg er ikke minst glad for at det er et budsjett som gir en tydelig trygghet for at vi i Norge skal være med og gjøre vårt i klima- og miljøpolitikken framover. Vi er med og gjør vårt i Norge. På fire år har norske klimagassutslipp gått ned med 9,6 pst. Til sammenligning gikk utslippene ned med bare 3,6 pst. fra 1990 til 2020. I vår sluttet også Stortinget seg til Arbeiderparti-regjeringens forslag om et nytt og ambisiøst klimamål: å redusere utslippene med minst 70–75 pst. i 2035 sammenlignet med 1990. Med politikken i Grønn bok viser regjeringen at det også er et realistisk mål. Anslagene viser at vedtatt og planlagt politikk tar oss til 66 pst. kutt i 2035, medregnet effekten av å delta i EUs klimakvotesystem. Det er godt nytt, både fordi det haster med å kutte utslipp for å begrense klimaendringene, og også fordi det haster med å kutte utslipp for å styrke norsk industris konkurransekraft og norske arbeidsplasser. Vi foreslår nå, sammen med budsjettpartnerne på Stortinget, flere viktige grep for å fortsette å omstille oss og redusere norske utslipp. Vi fortsetter å trappe opp klimaavgiftene. Vi oppretter en tilskuddsordning på 620 mill. kr for billigere kollektivtransport. Vi styrker Enova med 700 mill. kr for å drive fram innovasjon, utvikling og bruk av ny teknologi som skaper muligheter og bidrar til utslippsreduksjoner. Vi skal sette ned en omstillingskommisjon, og vi sikrer også brede skattelettelser for å kompensere for at CO2-prisen går opp, for å sikre at klimapolitikken skal ha legitimitet. Det er bra å kutte hjemme og bidra til å omstille hjemme, men Norge kan også være med og bidra ute. Derfor er jeg også glad for at vi internasjonalt fortsetter satsingen på klima. Vi setter av 2 mrd. kr til klimainvesteringsfondet. Regjeringen har også annonsert at Norge vil være med og bidra med et lån på inntil 30 mrd. kr til et nytt regnskogfond. Gjennom klima- og skoginitiativet leverer vi betydelige utslippsreduksjoner i våre partnerland. Med dette budsjettet tar vi også bedre vare på naturen vår. Vi øker skogvernet med 1 mrd. kr i nysalderingen, og vi kan nå verne en rekke viktige skogområder i 2026. Vi er godt i gang med et krafttak for Oslofjorden, og det fortsetter. Neste år øker vi satsingen ytterligere, med totalt 152,5 mill. kr til bl.a. naturrestaurering, støtte til kommunenes prosjektering av renseanlegg og statsforvalternes arbeid. Vi styrker naturrestaurering generelt og Natursats, og vi styrker arbeidet med å bedre tilstanden for villreinen. Alt dette er godt nytt med tanke på å følge opp våre klima- og miljøforpliktelser.

Takk for spørsmålet. Det er helt riktig: Jeg var på et veldig hyggelig besøk hos Fæbrik-jentene, hvor jeg ble utfordret på – hvis Arbeiderpartiet vant valget – om jeg trodde vi kom til å levere på redusert moms på brukthandel og reparasjoner i løpet av denne fireårsperioden. Det står i Arbeiderpartiets partiprogram at vi ønsker å gjøre det, og derfor tror jeg fortsatt at vi skal levere på det. Vi hatt et ekspertutvalg på sirkulærøkonomi som har foreslått ulike løsninger for å gjøre reparasjon og ombruk billigere i praksis. De har foreslått litt ulike innganger til det. Den rapporten har vi hatt på høring. Høringsfristen gikk ut for ikke så veldig lenge siden, og vi jobber oss nå gjennom alle de svarene vi har fått etter den høringen. Der ligger det mye spennende, for markedet for ombruk og reparasjon har et kjempepotensial. Jeg er opptatt av å gjøre det billigere å ta i bruk de tjenestene, og det tror jeg vi skal klare å finne gode løsninger på sammen framover.

Fingeren er i hvert fall ute, så det skal ingen være i tvil om. Dette er en sak vi er opptatt av å finne løsninger for så fort som mulig. Samtidig er det et teknisk og komplisert regelverk som ligger til grunn for vannforvaltningen, og som også veldig tydelig er en del av de EØS-rettslige forpliktelsene Norge skal følge opp. Denne saken har ligget til behandling i departementet de siste par månedene, og det er en klagesak som er til behandling, så jeg skal ikke gå i detalj på den. Jeg er i hvert fall opptatt av at vi jobber oss igjennom denne saken så fort og så grundig som mulig. Når jeg sier «fort og grundig», tror jeg det handler om at bedriftene selvfølgelig er mer interessert i at vi på en skikkelig måte har fått utforsket hvilke potensielle handlingsalternativer vi reelt sett har, heller enn at vi bare tar en beslutning som vi er usikre på det rettslige grunnlaget for.

Gitt milliarden til skogvern trodde jeg kanskje at representanten Haltbrekken skulle gratulere meg med gull og grønne skoger, men det valgte han ikke å gjøre. Det var mye god klimapolitikk også i det forslaget regjeringen la fram. Hvis jeg skal peke særskilt på én ting, vil jeg nevne CO2-avgiften og opptrappingsplanen for CO2-avgiften etter 2030 og fram mot 2035. Det er et av de viktigste virkemidlene vi har både for å gi næringslivet forutsigbarhet til å omstille seg og for å gi dem kraften til å omstille seg. Det er ingen tvil om at det er med og virkelig driver fram de grønne løsningene og gjør dem lønnsomme i konkurranse med de løsningene som har utslipp. Regjeringen har jo latt seg inspirere tidligere. Vi har også vært med og styrket Enova i våre budsjettforslag, f.eks. Det er et konkret og viktig virkemiddel for å bidra til omstillingen av Norge. Jeg er veldig glad for at vi finner mye god klima- og miljøpolitikk sammen.

Når jeg får en konkret utfordring, prøver jeg alltid å ta den, men jeg tror representanten skal være veldig glad for at vi har et sektorregelverk i Norge som gjør at den enkelte sektor er ansvarlig for å følge opp på sitt område. Det gir mye bedre forvaltning av våre ressurser, mye mer sikkerhet for at vi faktisk jobber aktivt på alle områder for å begrense miljøforurensning. Det er også derfor jeg må svare på den måten jeg gjør. Først må vi selvfølgelig kartlegge hvor det er potensielle kilder til forurensning, og så må vi avklare hvem som er ansvarlig, og hvilken sektor det er som er ansvarlig for å følge opp de enkelte kildene. Jeg har fått slike spørsmål på noen andre områder, f.eks. knyttet til saken om senking av fregatter, som skjedde for ikke så veldig lenge siden. Der har jeg sagt at vi skal gå gjennom regelverket, for å ta det som et konkret eksempel, og det er vi selvfølgelig åpne for å gjøre også på andre områder der det er naturlig å gjøre det.

Takk for et viktig spørsmål. Det å fokusere på miljøforurensning er utvilsomt viktig. Som representanten er inne på, starter det med kartlegging for å finne ut hvor vi har miljøforurensning vi må få ryddet opp i, og så fortsetter det med en kartlegging av hvem som er ansvarlig for å rydde opp. Det vil i utgangspunktet være de enkelte sektorer som er ansvarlig for det, men at jeg har et stort engasjement for at vi skal få gjort noe med alvorlig miljøforurensning, skal ikke representanten være i tvil om. Der vi, fra mitt departements side, kan være med og bidra, skal vi absolutt ta den rollen. Det har vi gjort i dette budsjettet på et viktig punkt, som handler om vrak fra småbåter, hvor vi for første gang på mange år øker tilskuddssatsene. Det er veldig positivt. Vi ønsker også å være med og bidra på andre områder hvor vi ser at det skjer miljøforurensning vi må ta tak i.

Nå er vi langt inne på energiministerens konstitusjonelle ansvarsområde, men jeg tror han lever greit med at jeg svarer likevel. For å gjenta: Jeg stiller meg selv av og til spørsmål om Fremskrittspartiet egentlig ser hvor raskt kvotesystemet går i null, og hvor stort behovet for omstilling også i norsk olje- og gassektor faktisk er. Jeg synes det er bra at Norge har en langsiktig og forutsigbar politikk for olje- og gassnæringen, og at vi skal kunne være med og bidra inn i energisikkerheten i Europa, også i den omstillingen man skal gjennom i årene framover, for det behovet kommer helt definitivt til å være der. Jeg hadde møte med DNV om energiframskrivingene deres rett før jeg kom hit, og de viser tydelig at det behovet finnes. Da må man imidlertid ha en politikk som legger opp til at man skal kunne omstille seg for å være der i framtiden i tillegg. Det opplever jeg at regjeringen har, men jeg er mer usikker på om Fremskrittspartiet står for det.

Det folk vil miste jobben på grunn av, er Fremskrittspartiets klimapolitikk, som ikke forholder seg til at uansett hvordan man snur og vender på det, kommer CO2-prisen i stadig større grad til å bli en mer krevende innsatsfaktor i produksjonen. Olje- og gassnæringen i Norge er en del av EUs kvotesystem, og i kvotesystemet går antallet kvoter til null i 2040. Det må også olje- og gassnæringen forholde seg til. Hvis vi ikke lager rammebetingelser som gjør at denne næringen, på lik linje med alle andre, får lov og mulighet til å omstille seg, blir næringen konkurrert bort, til fordel for produksjon i andre land. Jeg kan legge til at jeg legger merke til at Fremskrittspartiet har vært ute og sagt at de ønsker å legge ned hele Enova i løpet av denne høsten. Da får vi tilsvarende effekter for store deler av norsk industri. Jeg håper Fremskrittspartiet blir litt mer bekymret for konkurranseulempene med egen klimapolitikk framover.

Jeg vil starte med å gratulere både representanten Sivertsen og meg selv med at Viking nylig har vunnet seriegull. Det synes jeg er veldig hyggelig, og det er bra at Sivertsen har på Viking-pin i stortingssalen. Når det er sagt, mener jeg alltid at det er klokt å gjennomgå dobbel virkemiddelbruk for å sikre at den har den effekten man faktisk ønsker. Derfor mener jeg også at det var helt rett av regjeringen å skrive i budsjettet at vi ønsker en sånn gjennomgang velkommen før man gjør en videre opptrapping. Jeg lever godt – det tror jeg energiministeren og resten av regjeringen også gjør – med at vi har fått den enigheten vi har fått. Med hensyn til andre rammebetingelser for olje- og gassnæringen framover tror jeg at i hvert fall det ikke å gå inn for f.eks. elektrifisering – som jo representanten Sivertsens parti har vært svært skeptisk til – vil bidra til at man stenger ned felt tidligere enn man ellers ville gjort. Det bør man kanskje være mer bekymret for enn en slik opptrapping.

Jeg er stolt over den budsjettenigheten Rødt, SV, Senterpartiet, MDG og Arbeiderpartiet har landet. Den gir trygghet for landet, trygghet for økonomien og arbeidsplasser og ikke minst trygghet for at vi skal gjøre vårt i klima- og miljøpolitikken framover. Som klima- og miljøminister er det kanskje ingen overraskelse at det ikke er noe jeg ønsker meg mer til jul enn et budsjett som holder takten i norsk omstilling oppe, kutter utslipp og tar bedre vare på naturen vår, og det er ingen tvil: Denne enigheten er et godt budsjett for både klima og natur. Selv om vi er fem ulike partier, viser de siste ukene at vi klarer å finne sammen og se norsk klimapolitikk i en helhet, også i krevende spørsmål og saker. Arbeiderparti-regjeringen er allerede godt i gang med å kutte norske utslipp. I fjor gikk utslippene ned med 4,1 pst. sammenlignet med året før, og de siste årene har de gått ned med 9,6 pst. sammenlignet med nivået i 1990. Det står i klar kontrast til kuttene i perioden fra 1990 til 2020, hvor de i sum i stor grad sto på stedet hvil. Vi snakker ikke bare om omstilling lenger – vi omstiller. Det er avgjørende både for å begrense klimaendringene og ikke minst for arbeidsplassene våre og næringslivets konkurransekraft. I vår ble det flertall i Stortinget for et nytt klimamål for 2035, og målet er at vi skal kutte klimagassutslippene med minst 70–75 pst. sammenlignet med nivået i 1990. Det er uten tvil ambisiøst, men med politikken i Grønn bok klarer vi i aller høyeste grad å vise at det er både realistisk og nødvendig. Anslagene er tydelige. De viser at vedtatt og planlagt politikk tar oss til 66 pst. kutt i 2035, 47 pst. i Norge, når vi ser på effekten av politikken. Det viser at vi ligger godt an til å nå de målene vi har satt oss, dersom vi fortsetter arbeidet med å styrke klimapolitikken i årene som kommer. Jeg har tro på at Arbeiderpartiet skal klare det sammen med de fire budsjettpartnerne våre etter den enigheten vi har lagt fram. Budsjettenigheten viser nemlig tydelig hvordan vi kutter utslipp, styrker konkurransekraft, skaper jobber og tar bedre vare på naturen. Vi fortsetter den forutsigbare opptrappingen av klimaavgiftene fram mot 2035, sånn at næringslivet får tid til å omstille seg. Vi øker støtten til Enova med 700 mill. kr sammenlignet med regjeringens forslag, sånn at vi kan gå foran i å innovere, utvikle, ta i bruk og skape muligheter basert på ny teknologi. Vi setter av 2 mrd. kr til klimainvesteringsfondet, vi skal sette ned en omstillingskommisjon, vi skal øke CO2-avgiften på sokkelen, og vi sikrer mer penger til kollektivtrafikken. Ikke minst sikrer vi også brede skatteletter for å kompensere for at CO2-prisen går opp, for å nevne noe. Regjeringen skal også komme tilbake i revidert nasjonalbudsjett med et forslag om hvordan vi unngår økte klimagassutslipp som følge av endringen av veibruksavgiften i budsjettenigheten. Arbeiderpartiet kommer til å fortsette å arbeide for at klima og miljø skal være rammen rundt all politikk. Det er ikke noe man bare kan vedta – det er noe man må jobbe med hver eneste dag. Vi skal sørge for at vi i 2050 har kuttet minst 90 pst. av alle våre utslipp. Det skal vi klare samtidig som vi fører en politikk som gir folk en jobb å gå til, og som sørger for at folk kan leve et godt og trygt liv i hele landet vårt også i framtiden. En effektiv og rettferdig klimapolitikk er en forutsetning for å få til det, og det er en forutsetning for en trygg økonomi i en mer urolig verden. Derfor er vi avhengig av å fortsette å kutte utslipp, sikre norsk konkurransekraft og trygge folks arbeidsplasser. Vi skal gjøre dette samtidig som vi tar bedre vare på naturen vår, og jeg er glad for at vi styrker arbeidet med det i dette budsjettet. Takket være budsjettavtalen og enigheten her får vi bl.a. sikret 1 mrd. kr mer til skogvern det neste året. Vi styrker arbeidet med naturrestaurering, og vi får en enda større satsing på å ta vare på Oslofjorden, som jeg vet er i altfor dårlig tilstand. Jeg tror alle i denne salen er enige om at vi må etterlate oss kloden i bedre stand til framtidige generasjoner. Når det gjelder klimapolitikken, trengs det imidlertid mer enn bare fine ord – det trengs handling. Vi må kutte utslipp og utvikle og omstille næringslivet hver eneste dag. Denne budsjettenigheten leverer på det, og vi skal fortsette å levere i tiden framover.

Jeg må få lov til å si at jeg er veldig glad for at vi har debatter som dette i stortingssalen. Det er mye vi er uenige om, og sånn skal det være, men det er også mye vi er enige om. Sånn er det ikke i alle land. At vi er så enige om en så stor miljøutfordring som det plast i havet er, er et godt utgangspunkt for at Norge fortsatt kan spille en langsiktig rolle for å finne løsninger på dette problemet. Jeg er også glad for at alle er så enige om at denne problemstillingen handler om hele livsløpet, og at vi ikke bare klarer å gjøre dette gjennom ryddetiltak i Norge alene. Jeg synes representanten Grøthe sa det godt da hun minnet oss på evighetsperspektivet, som mange som er der ute og rydder i dag, opplever. Det er nettopp fordi havstrømmene hele veien tilfører ny plastforurensing vi ikke får ryddet opp i hvis vi ikke klarer å gjøre noe med hele verdikjeden her i praksis. Det skal vi være med og bidra til. Nettopp fordi vi skal være med og bidra til det, vil jeg bare si til representanten Bjørnsen at jeg skjønner veldig godt hvor utfordringen om hvorvidt vi skal gå for alle land eller bare noen land, kommer fra. Det kan også være at vi kommer til et punkt hvor vi reelt må ta et sånt valg. Foreløpig mener jeg imidlertid at vi fortsatt skal kjempe for en avtale alle land er med i. Grunnen til det er at mange av de landene som ikke i utgangspunktet ønsker seg tiltak, nettopp er landene som designer og produserer plast. Hvis de landene ikke er en del av en forpliktende avtale, kommer det til å bli veldig vanskelig å finne en avtale som reelt gir løsninger på bredere plastutfordringer enn bare avfallshåndteringsproblematikken. Jeg tror ikke vi kommer til å lykkes hvis ikke vi klarer å lage en avtale som ikke er perfekt fra starten, men som kan utvikles over tid, og hvor både land som forbruker plast, og land som produserer plast, er en del av den. Det er fortsatt det Norge jobber for. Avslutningsvis vil jeg for det første si at jeg veldig gjerne tar imot utfordringen fra representanten Trellevik. Jeg vil takke for interpellasjonen, og vandrehvalen er hjertelig velkommen på mitt kontor i løpet av vinteren. Jeg vil også takke alle dem som gjør en innsats for å være med og begrense plastforurensing og plastproblemet. På Hold Norge Rent finnes verktøyet Rydde. Der kan man se både hvor det er behov for ryddeaksjoner, og hva man kan gjøre, og man kan melde inn hva man har gjort. Det er et meget godt verktøy for dem som har lyst til å engasjere seg videre i denne problematikken. Dette er viktig for Norge, ikke minst symbolisert ved at jeg brukte nesten en uke i Genève midt i valgkampen. Vi skal fortsette å ta lederskap på dette området. Det haster med å få på plass en avtale, og vi skal gjøre vårt for å være med og bidra til det. Takk for debatten.

La meg starte med å si at jeg takker for lykkønskningene. Dem tror jeg vi trenger i dagens internasjonale situasjon, for selv på et område som plastforurensning, hvor vi bør ha en sterk felles interesse av å finne løsninger, er det krevende å komme fram til tiltak internasjonalt som kan være med og bidra til å ta oss i riktig retning. Allikevel, som jeg nevnte i mitt første innlegg: Dette er et område hvor jeg har stor tro på at vi skal klare å finne enighet, at vi skal klare å få på plass en avtale som vi kan utvikle over tid, for dette er et forurensningsproblem som mange land ser og forstår at vi må gjøre noe med i samarbeid. Jeg er også helt enig med representantens inngang: at en sånn avtale ikke bare kan ta tak i avfallshåndtering, men at den også må ta tak i hele plastens livsløp, fra plasten blir designet og produsert, til den blir til avfall helt til slutt. Mye av det vi gjør i Norge, virker, og det beviser at dette er problemstillinger som det går an å ta tak i. I Norge har vi gode måter å drive med avfallshåndtering på, vi har f.eks. et veldig godt pantesystem som viser hvordan det går an å gjøre dette for drikkeemballasje. Vi har også gode måter å jobbe på med opprydding – nå f.eks. med gummigranulat, som er et felt hvor vi har økt innsatsen og kommer til å øke den videre for å finne alternativer framover – og vi har eksempler på hvordan det går an å forby enkeltprodukter eller stramme inn på bruken av dem, noe som gjerne særlig handler om engangsplast. Samtidig er det ingen tvil om at vi ikke kan gjøre alt alene, ikke minst fordi mye av det vi forbruker i Norge, produseres i andre land og er en del av en internasjonal verdikjede. Nettopp derfor er Norge, som et lite land med en liten, åpen økonomi, helt avhengig av at vi finner internasjonale måter å gjøre dette på, og internasjonale regler som kan virke. Jeg kan love – på vegne av oss, i hvert fall – at vi skal være med på å gjøre mer framover. Vi har fått gode anbefalinger i rapporten fra ekspertutvalget for sirkulærøkonomi. Det er også noe vi kan fortsette å følge opp på hjemmebane. Vi har fortsatt innsatsen vår internasjonalt med tanke på marin forsøpling, og vi skal også fortsette med den lederrollen som Norge har vært med på å spille i disse plastforhandlingene. Norge har bl.a. tatt initiativ til at ulike land med ulik inngang kan møtes her i Oslo for å diskutere konkret hvordan en avtale faktisk kan se ut. Jeg opplever at den brobyggerrollen har bidratt til at vi nå er nærmere enn noensinne en tekst som verden faktisk kan enes om, en avtale som vi faktisk kan få på plass. Det er i hvert fall inngangen vår til så raskt som mulig å få på plass en videre prosess, så vi kan få landet denne avtalen.

La meg starte med å takke representanten Trellevik for å ta opp en viktig internasjonal miljøprosess og ikke minst for et hyggelig hvalbesøk på kontoret. Global plastforurensning vil dobles innen 2040 hvis vi ikke endrer måten vi håndterer plast på, viser rapporter fra FN og OECD. Som representanten Trellevik helt riktig påpeker, er havets miljøtilstand under sterkt press. Å få på plass en effektiv internasjonal plastavtale er ett viktig tiltak for å forbedre miljøtilstanden i havet framover. Plastforurensning er et grensekryssende, globalt miljøproblem som ingen land kan håndtere alene, og miljøproblemene begrenser seg heller ikke til havet. Det er tilførsel av plast og mikroplast til land og luft, og det er også betydelige klimagassutslipp og negative helseeffekter gjennom plastens livsløp fra plastproduksjon til håndtering av plastavfall. Forhandlinger om en internasjonal, juridisk bindende plastavtale har pågått siden FNs miljøforsamling i 2022. Mandatet vi skal levere på, er å utvikle et juridisk bindende internasjonalt instrument, med tiltak gjennom hele plastens livsløp. Etter seks runder med intense forhandlinger står vi fortsatt uten enighet, og den siste runden i Genève i august endte dessverre med brudd. Land starter denne prosessen med ulik forståelse av miljøproblemet og hvilke tiltak som er nødvendig for å stanse plastforurensningen, og forhandlingene har vist at effektive løsninger utfordrer vårt lineære forbruksmønster. Overgang til en mer sirkulær plastøkonomi påvirker økonomiske interesser i etablerte verdikjeder. Sammen med over 100 land jobber Norge for en effektiv plastavtale med forpliktelser til mer bærekraftig produksjon og forbruk av plast, inkludert global utfasing av enkelte plastprodukter og farlige stoffer i plast, økt sirkularitet og bedre avfallshåndtering. Alle typer plastprodukter kan bidra til plastforurensning, og det er derfor ikke ønskelig å begrense virkeområdet i avtalen til kun noen produkter. Norge leder høyambisjonskoalisjonen med over 70 medlemsland fra alle regioner i verden, og i denne gruppen har vi samarbeidet om en rekke forslag vi har fremmet i forhandlingsprosessen. Forslagene har blitt diskutert i løpet av de siste tre årene, og flere har fått bred støtte, mens andre har møtt motstand. Det er naturlig i en forhandlingssituasjon der ulike land har ulike interesser og hensyn som de vektlegger. Flere store utviklingsland samt Russland og USA ønsker en mer overordnet tilnærming, der land på frivillig basis vurderer hvilke tiltak de vil gjennomføre. De ønsker hovedsakelig vektlegging av avfallshåndtering, og flere ønsker avtalen begrenset til plastemballasje og andre plastprodukter som brukes én gang. Det betyr at plastforurensning fra andre typer plastbruk, som i fiskeutstyr, tekstiler eller ulike utslipp av mikroplast, i så fall ikke vil omfattes av avtalen. Vi mener tydelig at det også må ses på denne type kilder dersom vi skal løse det globale miljøproblemet. Å legge den typen begrensninger på avtalen er heller ikke i tråd med mandatet fra FNs miljøforsamling. Svak ledelse har også bidratt til at noen få land har kunnet trenere forhandlingene og stoppe nødvendige diskusjoner av ulike tiltak. Lederne av forhandlingsprosessen gikk av for noen uker siden etter ganske massiv kritikk under siste forhandlingsmøte. Avslutningsvis vil jeg si at den store oppmerksomheten rundt plastforurensning og den brede oppslutningen blant land i forhandlingene gjør at jeg tror vi kan få på plass en avtale. Det blir i så fall første gang en global miljøavtale omfatter tiltak som fremmer en grønn, sirkulær økonomi. Det er grunnleggende at en avtale må kunne styrkes over tid, og mer kunnskap vil gi grunnlag for nye tiltak. Jeg tror vi skal være ærlige og si at det ikke kommer til å være en avtale som er perfekt fra start, men som vi nettopp kan utvikle og styrke gjennom å finne gode tiltak som vil virke. Det skal velges en ny leder av forhandlingene 7. februar 2026. Vi håper at forhandlingene vil gjenopptas til høsten neste år. Norge vil fortsette å jobbe for at forhandlingene ender med en mest mulig effektiv avtale. Jeg skal også til FNs miljøforsamling neste uke, og det vil bli en god anledning for å diskutere veien videre, sånn at vi så raskt som mulig kan få på plass en viktig avtale for å begrense plastforurensning.

Jeg er ikke helt enig i at arbeidet er fragmentert, men det er mange ulike aktører som har et ansvar, og som også må vise sin del av lederskapet inn i det arbeidet som skal til. Avløp, som representanten er inne på, er f.eks. et kommunalt ansvar. Det kan godt være at Høyre ønsker en annen finansieringsmodell f.eks. for gjennomføringen av det vi skal gjennom framover. Jeg kan ikke se at de alternative statsbudsjettene legger opp til det, men hovedutgangspunktet er allikevel at det er kommunene som har ansvar for å gjøre den delen av innsatsen for at Oslofjord-arbeidet skal bli vellykket. Så skal staten være med og gjøre sin andel, slik at det arbeidet kan gå så raskt, smidig og enkelt som mulig og ikke bli dyrere for folk enn det som er nødvendig. Nettopp derfor er det denne regjeringen som har tatt ansvaret for å få på plass tilskuddsordninger som skal bidra til det. På den måten bidrar vi til å sikre at alle aktører kan gjennomføre sin del av arbeidet, sånn at vi i sum gjør nok for fjorden.

Det er vanskelig å se at det finnes et bedre prosjekt enn en helt konkret tiltaksplan med tiltak alle tiltakshavere skal følge opp, og hvor staten også tar tydelig lederskap for å sørge for at de tiltakene som er identifisert, blir fulgt opp. Det har vært utgangspunktet for den første Oslofjord-planen, som vi tydelig har fulgt opp på alle områder i utgangspunktet, hvor vi ser at det på noen områder har skjedd for lite, hvor det absolutt må skje mer, og hvor tempoet må gå raskere, men det får også være utgangspunktet for den neste Oslofjord-planen. Jeg håper at vi kan ha et bredt politisk eierskap til den planen, for der trenger vi at alle på kommunalt, fylkeskommunalt og statlig nivå er med og bidrar. Jeg kan love at jeg skal lede det arbeidet også framover, sørge for at den planen blir så god og kraftfull som mulig, og så håper jeg alle føler eierskap til å gjennomføre sine tiltak for at vi skal snu situasjonen for Oslofjorden.

Jeg vil takke for et viktig spørsmål. Arbeidet med å bedre Oslofjordens tilstand er en av regjeringens høyest prioriterte oppgaver. Vi er godt i gang med et krafttak for fjorden, og vi har gjennomført en rekke viktige tiltak mot de viktigste påvirkningene, som er jordbruk, avløp og fiskeri. Representanten peker på at en helhetlig koordinering mangler, men det kjenner jeg meg ikke igjen i. Regjeringen følger nemlig aktivt opp Oslofjordplanen, som regjeringen Solberg selv la fram i 2021. Planen inneholder en rekke tiltak innen utvalgte innsatsområder. Ansvarlig myndighet for hvert tiltak er også klart angitt. Jeg leder selv Oslofjordrådet, hvor vi senest i går hadde et godt møte. I rådet deltar en rekke ordførere fra kommuner i fjordens nedbørsfelt, i tillegg til fylkesordførerne og statsforvalterne. Jeg stiller klare forventninger til rådets medlemmer om framdrift på punktene de er ansvarlig for, og de stiller selvfølgelig også klare forventninger til meg og til staten. Ansvarlig myndighet skal årlig rapportere på gjennomføring av tiltak til sekretariatet for Oslofjordrådet, som årlig legger fram en statusrapport. Den tredje statusrapporten, for 2023–2024, slår fast at arbeidet er mer samordnet enn tidligere, og også tydelig forsterket på viktige områder. Regjeringen har altså gjennomført og iverksatt mange tiltak for å bedre Oslofjordens tilstand. Ved årsskiftet trer tre nye, store og robuste nullfiskeområder i kraft. Innen jordbruket har vi vedtatt nytt gjødselregelverk og fått på plass regionale miljøkrav i jordbruket. Over jordbruksavtalen er 170 mill. kr øremerket vannmiljøtiltak i Oslofjord-fylkene. Innen avløp har vi varslet at krav om nitrogenfjerning kommer. Kommunene har ansvaret, og stadig flere tar nå en aktiv rolle. I budsjettet for 2026 har regjeringen foreslått å styrke tilskuddsordningen for planlegging og prosjektering av nitrogenfjerning med ca. 70 mill. kr i tillegg til 12 mill. kr til statsforvalternes avløpsarbeid. Regjeringen jobber kontinuerlig med å styrke tiltak og virkemidler på tvers av både forvaltningsnivåer og kommunegrenser. Til våren vil vi legge fram en ny Oslofjordplan. Den vil inneholde nye, kraftfulle tiltak for å bedre fjordens tilstand. Vi vurderer også nye organisatoriske grep for å se på om vi kan styrke samordning og koordinering ytterligere. Der er jeg åpen for videre innspill til den nye planen, og vi har også en innspillfrist, 12. desember, for dem som ønsker å komme med tilbakemeldinger. Avslutningsvis: Gjennomføring av tiltak og det å se effekten av iverksatte tiltak er noe som vil ta tid, men erfaring viser at det er mulig, og vi i regjeringen jobber for at vi skal gjøre det vi kan for at vi igjen skal få oppleve en ren og rik Oslofjord.