Som sagt: Jeg tror det er viktig at vi nå holder hodet kaldt og minner oss selv på at Trump er påtroppende president. Vi har åpne og ærlige diskusjoner på tvers av Atlanterhavet. Det klarte vi også under den forrige Trump-administrasjonen. Den tradisjonen skal vi videreføre. Det innebærer også å skape rom for dialog og engasjere USA på områder av felles interesse. Pekefingerdiplomati har imidlertid sjelden en positiv effekt. Den norske regjeringens fremste oppgave er å ivareta norske interesser. Derfor vil jeg understreke at god dialog med de til enhver tid sittende amerikanske myndigheter er overordnet for oss.

Jeg er helt enig med representanten i at ord betyr noe. Påtroppende president Trumps ordbruk i denne saken er problematisk, det er utfordrende, og det skaper unødvendig usikkerhet. Samtidig tror jeg vi bare må erkjenne at Trump er en annerledes politiker. Han bruker ofte store ord for å sette søkelyset på et tema han er interessert i. Da må vi ta det han sier, seriøst, men ikke alltid helt bokstavelig. Jeg vil bare understreke at det er viktig for Norge å støtte uttalelsen og håndteringen fra danske myndigheter. Verken danske eller grønlandske myndigheter ønsker at ordbruken i denne saken eskalerer, særlig ikke i sosiale medier, og vi har tett dialog med danske myndigheter og andre nordiske land om hvordan vi skal håndtere denne situasjonen.

Som statsministeren og utenriksministeren tidligere har uttrykt, er vi kritiske til den ordbruken vi har sett, som skaper unødvendig usikkerhet. Respekt for nasjonal suverenitet og territoriell integritet er bærende prinsipper i folkeretten. Grønland er en del av Kongeriket Danmark, og vi støtter uttalelsen og håndteringen fra danske myndigheter. Verken danske eller grønlandske myndigheter ønsker at denne saken eskalerer. Grønlands sikkerhet ivaretas av NATO, og Grønland er ikke et sikkerhetstomt område. Vårt fellesskap i NATO bygger på en felles sikkerhet, som ikke bare er forankret i traktater og regler, men som bygger på et verdifellesskap og en type solidaritet som spenner over et veldig bredt område, både geografisk og politisk. Norge har de siste årene hatt et veldig godt samarbeid med andre stater i vår nordområdepolitikk og arktiske politikk. Norge er godt skodd til å følge, forstå og formidle utviklingen. Det Norge gjør i nord på vegne av de allierte, er viktig også for USA, og regjeringens hovedoppgave forblir å verne om våre interesser i bredt. Det inkluderer å bevare et godt forhold til USA. Det er avgjørende å holde hodet kaldt og motvirke splittelse mellom allierte, for splid er ingen tjent med, heller ikke USA.

Det kan tenkes at representanten burde ha stilt spørsmålet til digitaliseringsministeren, for dette er en utfordring knyttet til digitalisering og det praktiske. Jeg vil minne om at tilskuddsportalen, som er en del av den samme pakken som ble lansert i sin tid, er i full drift og fungerer etter hensikten. Det viste seg imidlertid at det var praktiske problemer med å aggregere resultater til publisering på den måten Astrup i sin tid hadde en visjon om. Det betyr ikke at vi ikke publiserer det på andre måter. Hensikten er å gjøre det er så tilgjengelig for folk som overhodet mulig.

Representantens initiativ da han hadde min post i regjering, var godt. Dessverre var dette vanskelig å gjennomføre i praksis. Vi har støtt på betydelige praktiske problemer med å lage en resultatportal som er så tilgjengelig og pedagogisk for folk flest at den tjener sin hensikt. Selv om ideen var god, har vi konkludert med at vi må finne andre måter å presentere resultater på enn det designet av portalen som i utgangspunktet var planen under forrige regjering. Vi er helt enige om at det å få fram de gode resultatene av bistand, bistand som virker, er utrolig viktig for tilliten til bistanden.

Jeg er delvis enig i anbefalingene. Jeg er helt enig i at vi ikke nødvendigvis får mer effektiv bistand ved å bruke multilaterale kanaler, men man må gå grundig inn i hvert enkelt fond og fondsmekanismene. Det er interessant, for jeg har gang på gang måttet svare på kritikk i denne sal fra partiet representanten planlegger å gå i regjering med, om GPE, Det globale partnerskapet for utdanning, og fått kritikk for å redusere bevilgningene dit, som nettopp er et av disse fondene Riksrevisjonen har pekt på at har lav effektivitet.

Jeg vil minne om at en av begrunnelsene forrige regjering hadde for å lempe mer kapital over i multilateral bistand og fond, var en idé om at dette var en mer effektiv forvaltet bistand. Det er et premiss jeg ikke er umiddelbart enig i. Det er viktig at representanten også har med seg at det kan være mange begrunnelser for hvilke kanaler man benytter, og hva slags programmer man bruker bistanden på. Det er ikke alt som lett kan settes inn i en matrise hvor man kan måle effekt med enkle tallindikatorer. Nettopp derfor er det så viktig at regjeringen går grundig inn i de ulike fondsmekanismene og effektiviserer der vi kan, men likevel har et kritisk blikk på den systemendringstankegangen som ligger bak den enkelte investering. Jeg er uenig i premisset om at man enkelt kan måle effektivitet ut fra sånne matriser.

Jeg vil takke representanten for et godt og viktig spørsmål, og jeg er helt enig i premisset, nemlig at vi har sett en fragmentering i den multilaterale bistanden, under forrige regjering. Det var nettopp derfor denne regjeringen i Hurdalsplattformen erklærte at vi ønsket å ha en kritisk gjennomgang av bruken av globale fond, for å sikre en mer effektiv utviklingsbistand. Dette arbeidet er regjeringen godt i gang med. Vi har hatt en dybdegjennomgang av 240 av disse fondene og fondslignende mekanismene, nettopp for å rydde opp og redusere den fragmenteringen vi så en skarp tendens til under forrige regjering.

Jeg tror at vi i tiden framover vil se et økende engasjement også for dette feltet, ikke minst i lys av det representanten Aukrust nevnte, nemlig at den påtroppende amerikanske presidenten allerede har annonsert at USA vil trekke seg ut av WHO-samarbeidet. Vi vet at USA for tiden står for omtrent 20 pst. av finansieringen av deres budsjetter, så dette vil bli et krevende felt i framtiden. Representanten Stensland gjentar påstanden om at effektiviteten av investeringer i matproduksjon er lite dokumentert. Det stemmer ikke. Verdensbanken og FNs internasjonale fond for landbruksutvikling opererer med en multiplikatoreffekt på mellom 7 og 11 pst. når det gjelder denne typen investeringer, men jeg skal la det ligge. Poenget er at ernæring er essensielt også for god helse, og det håper jeg at representanten Stensland kan være enig med meg i. Jeg vil benytte mitt avslutningsinnlegg til å løfte et felt som ikke var nevnt i Stoltenberg-utvalgets rapport, men som jeg synes vi i fellesskap skal være stolt over. Det er samarbeidet som Norge hadde under covid-19-pandemien med Sør-Afrika i forbindelse med det såkalte ACT-Accelerator-initiativet. Det hadde som formål å øke lands tilgang på vaksiner, testutstyr og medisiner og sørget for to milliarder vaksinedoser og over 200 millioner tester. Dette samarbeidet ble videreført. Jeg tror vi kan være enige om at den aller beste bistanden er investeringer i problemer som vi kanskje aldri leser om i avisene, nemlig kriser og katastrofer som ble forebygget. Faktum er at dette samarbeidet førte til at responsen på utbruddene av mpox, også kjent som M-kopper, og Marburg-viruset i Afrika det siste året i all hovedsak forebygget utbruddene. Vi unngikk et massivt epidemisk utbrudd nettopp fordi denne bistanden hadde vært effektiv. Avslutningsvis: Bevilgningene til global helse var ekstraordinært høye under pandemien. Det skulle bare mangle. Men nye behov, som dem i Ukraina, påvirker bistandsbudsjettet. Til tross for dette vil jeg forsikre om at regjeringen prioriterer arbeidet med global helse. Norge har fortsatt ledertrøya på. Arbeidet pågår for fullt ute i verden.

La meg starte med å si at vi kan dele begeistringen over at norsk og internasjonal helseinnsats nytter. Vi har oppnådd svært gode resultater med norsk bistand de siste 20 årene, gjennom skiftende regjeringer, når det gjelder barnedødelighet, mødrehelse, hiv, malaria og andre smittsomme sykdommer, bare for å nevne noe. Vi må likevel rette blikket framover. Derfor er jeg glad for at representanten Stensland tar opp rapporten fra det såkalte Stoltenberg-utvalget. Utvalget bekrefter at Norge har spilt en viktig og stor rolle i det globale helsearbeidet, og så fremmer de noen forslag som absolutt er godt i samsvar med regjeringens egen politikk og prioriteringer på området. Blant annet tar rapporten opp behovet for reform av de globale helseinitiativene. Dette er jeg veldig opptatt av. Det er behov for nå å rette fokus mot å bygge beredskap og robusthet i de nasjonale helsesystemene. Det har vært ignorert for lenge. Derfor har Norge vært en pådriver i den såkalte Lusaka-agendaen, sammen med Kenya, som handler om at vi må styrke samarbeidet mellom disse globale initiativene som vi har vært inne på, som CEPI og Gavi, sånn at de samarbeider bedre, og ikke minst at vi må understøtte landenes egne initiativer på feltet. Rapporten til Stoltenberg peker også på behovet for å styrke primærhelsetjenesten, og her er vi også helt på linje. Derfor gjennomfører regjeringen en bevisst dreining av helsebistanden i retning styrking av nasjonale helsesystemer, universell helsetilgang og en bedre primærhelsetjeneste. Så har jeg lyst til å nevne at jeg er veldig stolt av at Norge sto sentralt i å etablere Afrikas aller første mRNA-hub, slik at det i framtiden skal kunne produseres vaksiner på det afrikanske kontinentet. Vi husker at det var en grunnleggende svakhet under covid, og vi må altså bygge landenes egen selvforsyning av vaksiner og medisiner. Utvalget til Stoltenberg viser også til problemet med antimikrobiell resistens, og i fjor la jeg, sammen med fem regjeringskollegaer, bl.a. helseministeren, fram en tverrdepartemental AMR-strategi. Den er et veikart for det videre arbeidet med dette svært alvorlige problemet, som bare kan løses gjennom samarbeid på tvers av land og på tvers av organisasjoner. Dette er den typen utfordringer som vi jobber med, og det er her Norges initiativ for global helse er en nøkkelkomponent for å finne løsninger.

Jeg vil berømme interpellanten for at han tar opp et tema som ettertrykkelig viste sin relevans gjennom covid-19-pandemien. Det er helt riktig, som representanten påpeker, at Norge har investert massivt i global helse i en årrekke. Det norske engasjementet for global helse er videreført. Det er videreutviklet av flere norske regjeringer, og det har gitt oss en styrke og en tillit internasjonalt. Den norske innsatsen er fremdeles betydelig, både finansielt og gjennom våre bidrag til internasjonal politikkutvikling på feltet. Jeg er derfor helt uenig i representantens premiss om at Norge i dag spiller en mindre rolle enn før. Våre økonomiske bidrag til global helse er fortsatt veldig store. Årlig bevilger denne sal mellom 3 og 4 mrd. kr over bistandsbudsjettet til global helse. At det nå utgjør en mindre del, relativt sett, av bistandsbudsjettet, ligger først og fremst i det faktum at bistandsbudsjettet siden 2022 har hatt en stor økning, særlig på grunn av Russlands angrepskrig mot Ukraina. Dessuten hadde bevilgningene til global helse en ekstraordinær økning under covid-19-pandemien. Det skulle bare mangle, men justert for dette har støtten til global helse holdt seg forholdsvis stabil over tid. Akkurat slik forrige regjering gjorde omdisponeringer på grunn av covid, har dagens regjering også gjort sine prioriteringer, bl.a. på matsikkerhet. Men la meg få tilføye: Matsikkerhet og ernæring handler i høyeste grad om helse, selv om det ligger på en annen budsjettlinje. Representanten refererte til Bill Gates, og jeg vil også referere til Bill Gates og Gates Foundations rapport fra i fjor, som fastslår at feilernæring er den største helsekrisen blant barn i verden – den største helsekrisen. Apropos matsikkerhet kan jeg bare fastslå at Høyre kuttet 840 mill. kr til matsikkerhet i Afrika i sitt alternative budsjett. De kuttet 855 mill. kr til bistand til Afrika, som inkluderer støtte til helse, og de la ikke inn økt støtte til global helse i sitt alternative budsjett, slik representanten selv oppfordrer til at regjeringen bør gjøre. Så de som er opptatt av global helse, bør ikke belage seg på Høyres støtte. Så er det viktig å understreke at dette området handler om veldig mye mer enn finansielle bidrag. Vel så viktig er den faglige og den politiske innsatsen i arbeidet med å utvikle systemer, institusjoner og rammeverk, og Norge har vært instrumentell i mye av politikkutviklingen på dette feltet de siste tiårene. Vi var med på å etablere Gavi, vi var med på å etablere vaksinekoalisjonen CEPI, vi støtter opp om WHO, Verdens helseorganisasjon, og så sent som i november i fjor ga vi et ekstraordinært frivillig bidrag på ytterligere én milliard til Verdens helseorganisasjon. Vi har vært særs aktive i forhandlingene om en ny pandemitraktat – bare for å nevne noe. Så har jeg lyst til å benytte anledningen til å nevne et annet, mindre kjent eksempel. Siden 1996 har Norge støttet utviklingen av et åpent helseinformasjonssystem med utgangspunkt i Universitetet i Oslo. Dette er verdens største helseinformasjonssystem. Det brukes nå av helsemyndigheter og andre i mer enn 80 land, hvorav de aller fleste er lavinntekts- og mellominntektsland. Et godt eksempel på hvordan dette systemet blir brukt, er Sri Lanka under pandemien, hvor man raskt kunne utvikle en app for smittesporing og vaksinering som reddet liv. Helsebistand redder liv. Derfor er det et viktig område for regjeringen. Norge er fortsatt ledende innen global helse, men vi må jobbe annerledes enn da Gavi og CEPI ble opprettet. Vi må ha fokus på å bygge robuste helsesystemer i landenes helseapparat på bakken. Dette ble bl.a. slått fast i Lusaka-agendaen, der Norge og Kenya sammen ledet arbeidet, og som nettopp handler om å sette utviklingslandenes egne prioriteringer i fokus. Arbeidet for global helse er en viktig prioritering for regjeringen, og jeg kan forsikre om at Norge fremdeles er et fyrtårn – med lyset på.

Jeg har bedt om ordet for å bekrefte representanten Aukrusts saksopplysning om endringer knyttet til nysalderingen og presisere at det handler om et rom for omprioritering i lys av de dramatiske omveltningene vi har sett i Syria de siste dagene, hvor vi alle ønsker å bidra til at regimeendringen blir fredelig, basert på demokratiske og inkluderende krefter. Utenriksministeren og jeg møtte humanitære organisasjoner i dag, som kunne bekrefte at det er enorme humanitære behov på bakken i store deler av Syria. Det er sult, det er matmangel, og det er enorme behov knyttet til infrastruktur på vann og energi, bare for å nevne noe. Den gode nyheten er at organisasjoner har både kapasitet og tilgang til mennesker i nød i Syria, og det er derfor veldig fint at det er flertall i denne sal for å kunne prioritere 55 mill. kr til humanitær innsats i Syria i 2025. Når jeg nå har anledning, har jeg også lyst til å kommentere representanten Schous lille oppspill til prioriteringsdebatten. Jeg skal ikke gjenta poengene knyttet til det alternative budsjettet til Fremskrittspartiet, som Høyre planlegger å forhandle med, men jeg har lyst til å kvittere ut hennes utfordring på hvorfor denne regjeringens prioritering av matsikkerhet er en god investering. Ifølge IFAD, som er FNs småbrukerfond, er investeringer i matsikkerhet og særlig småskalabønder elleve ganger mer effektivt for fattigdomsreduksjon sør for Sahara enn investeringer i andre sektorer. Det handler rett og slett om at de fleste fattige her i verden bor på landsbygda, de er småbønder, og at investeringer i matsikkerhet gir økt beredskap, økonomisk utvikling og jobbskaping, og det reduserer veksthemming. Det er rett og slett sånn at barn uten mat i magen lærer dårlig, og at hivpositive ikke får effekt av sin medisin uten god ernæring, for å nevne noe – så multiplikatoreffektene er store. Det er også grunnen til at f.eks. Brasil satte nettopp denne prioriteringen på topp under sitt lederskap i G20 i inneværende år, og vi ser at Sør-Afrika har gjort de samme prioriteringene for neste år. Der har Norge mye å bidra med, og jeg ser fram til det arbeidet neste år. Jeg håper vi alle får et fredeligere år i 2025 enn vi gjorde i 2024.

Jeg er glad for oppmerksomheten rundt den nye statlige garantiordningen. Som sagt er dette nybrottsarbeid; det har ikke vært forsøkt før. Det er viktig for oss å samle erfaringer og kunne vise til konkrete, vellykkede resultater. Jeg er overbevist om at dette kommer til å være vellykket, men vi ønsker å kunne dokumentere det før vi eventuelt justerer eller oppskalerer ordningen. Jeg tror det er i alles interesse at vi nettopp sikrer den type dokumentasjon. Det er viktig for legitimiteten til bistands- og utviklingspolitikken på sikt, som jeg vet at både representanten Ulstein og jeg er veldig opptatt av.

Jeg er helt enig med representanten i at det å mobilisere mer private midler inn i kampen for bærekraft er avgjørende. Bistand vil fortsatt være viktig, men den bør sikres til de formålene det kanskje ellers ikke er mulig å tiltrekke seg privat kapital til. Den statlige garantiordningen er et viktig skritt videre i så måte. Jeg vet at tidligere regjeringer har forsøkt å få på plass en slik garantiordning uten å lykkes. Jeg er veldig stolt over at den nå er på plass. De første utlysningene har nettopp kommet, og de første prosjektene vil sannsynligvis underskrives om få måneder. Størrelsesordenen starter på 5 mrd. kr. Det er fordi vi ønsker å samle erfaring med dagens modell. Den ligner noe på den svenske modellen, men er allikevel ikke helt lik, og det er viktig for oss å sanke erfaring for senere å se hvordan den eventuelt kan justeres og oppskaleres.

Jeg tror det er viktig at vi ikke stikker under stol at det er risiko ved bistand. Dette er uhyre krevende kontekster. Det vil alltid være risiko, ikke bare for korrupsjon og misligheter, men eksempelvis at konteksten endres, at det oppstår konflikt eller naturkatastrofe. Ja, det er risiko, men vi har en nulltoleranse, og jeg er veldig stolt av at vi tross alt tilsynelatende har avdekket såpass få tilfeller av misbruk. Vi har hvert år saker som kommer opp, som varsles og etterforskes, hvor pengene kreves tilbake, men i all hovedsak skal vi være stolte av og tilfreds med at vi har så god kontroll på bistandspengene som vi har.

Jeg er stolt over at Norge ser seg råd til å bidra med én prosent av BNI til internasjonal utvikling. Det trengs, og det trengs stadig mer. Samtidig er jeg utrolig glad for at vi også får hjelp av Riksrevisjonen til å sørge for hele tiden å forbedre vår kontroll og vår etterlevelse av nulltoleransen i bistanden. Det er riktig at Riksrevisjonen påpeker – på systemnivå – at den overordnede systemorienteringen for risikostyring har noen mangler. Det er regjeringen i full gang med å forbedre. Det aller viktigste grepet vi har tatt, er bl.a. å samle all forvaltning i Norad. Det er landets fremste miljø på bistandsforvaltning. Det styrkes. Vi har også allerede satt i gang arbeid med styrking av internrevisjon og interne retningslinjer og opplæring.

Det er hyggelig at representanten gir meg en mulighet til å snakke om programarbeidet som jeg leder i mitt parti. Jeg vil understreke at jeg var særs glad og fornøyd med det mandatet jeg fikk fra Hurdalsplattformen. Jeg mener at det er viktige og riktige prioriteringer i utviklingspolitikken, og som jeg også vil si har styrket seg med de dramatiske omveltningene vi har sett internasjonalt etter at vår regjering tiltrådte. Det vil ikke være noen revolusjon i forhold til prioriteringene verken i Senterpartiets forrige program, Hurdalsplattformen, eller i vårt neste program, selv om dette selvfølgelig er opp til partiets landsmøte å vedta senere neste år.

Vi er alle i denne sal opptatt av resultater fra bistanden og at den skal driftes så effektivt som overhodet mulig. Samtidig må det være rom for politiske prioriteringer også på dette feltet. Utdanningsbistand er uhyre viktig, men jeg vil motsette meg å tegne et bilde av at Norge nærmest ikke bidrar på dette feltet. Det er riktig at budsjettlinjen utdanningsbistand har et kutt også i år fordi vi har vært tvunget til tøffe omprioriteringer, men norsk bistand til utdanningssektoren er fortsatt på 2 mrd. kr. Det er veldig, veldig mye penger, og vi fokuserer dem inn mot de behovene som er mest presserende akkurat nå, som vi mener er utdanning i krise og konflikt, utdanning for jenter, seksualundervisning og også skolemat, som vi vet har en betydelig effekt, både for å øke effekten av læring og for å sikre at barna kommer tilbake på skolen.

Russlands invasjon av Ukraina førte ikke bare til et sikkerhetspolitisk veiskille i Europa. Også globale maktforhold og internasjonale spilleregler har beveget seg, og Russland forsøker å søke støtte til sin nye verdensorden, som i realiteten er en verden i uorden. Investeringer i tiltak som kan bidra til en mer stabil og regelstyrt verden, er fortsatt særs viktig også for vår egen sikkerhet. Derfor er det så bra at Stortinget i dag vedtar et bistandsbudsjett på over én prosent av BNI. Disse midlene er ikke veldedighet. Dette er en investering i vår felles sikkerhet med hensyn til å forebygge kriser forårsaket av klima, konflikt eller globale helseutfordringer, for å nevne noe. Den såkalte énprosenten handler bl.a. om livsviktig energisikkerhet og vinterforberedelser i Ukraina, om matleveranser i verdens største humanitære krise i Sudan, og om investeringer i fornybar energi, som gir lys i husene i utviklingsland, og som samtidig kutter utslipp, bare for å nevne noe. I min utviklingspolitiske redegjørelse til denne forsamling for kort tid siden snakket jeg om regjeringens store satsinger, nemlig matsikkerhet, klima og kampen mot ulikhet. Det er naturlig at ulike partier har ulike prioriteringer politisk. Det gjelder også utviklingspolitikken. Samtidig klarer Norge med dette budsjettet å være en forutsigbar, langsiktig og troverdig partner internasjonalt, og det er viktig. Verden opplever økende forskjeller. Det handler ikke bare om økonomi, det handler også om rettigheter. Jeg skulle ønske at regjeringen ikke trengte å ha kvinners seksuelle og reproduktive helse og rettigheter som en prioritet i 2024 og 2025, men det er dessverre fortsatt aktuelt og i mange tilfeller kontroversielt. Utviklingen på dette feltet går feil vei. Regjeringen ønsker at Norge skal bidra til å forsvare de seirene som er oppnådd, men som nå går en uviss framtid i møte. Det har alltid vært et mål å gjøre bistand overflødig, men katastrofene har blitt mer komplekse og mer langvarige. De samme områdene som rammes av naturkatastrofer, rammes også ofte av konflikt, og vi ser at akutte humanitære behov øker. Derfor må vi klare å jobbe mer forebyggende for å redusere framtidige kriser. Dette krever vesentlige systemendringer, men disse systemendringene er både den norske regjeringen og andre land og organisasjoner i full gang med. Det er i Norges interesse å bidra til velfungerende internasjonalt samarbeid, dialog og respekt for folkeretten, og utviklingspolitikken kan og skal bidra til nettopp det, være et verktøy i verktøykassen – sammen med vår øvrige utenrikspolitikk.

Jeg er veldig glad for at det løftes spørsmål som gjør at vi også kan diskutere det substansielle og det litt instrumentelle i innretningen på bistanden her i dag. Spørsmålet om samarbeidet med EU er viktig, og det pågår noen veldig krevende diskusjoner også med EU-systemet om kondisjonalitet, ikke minst knyttet til f.eks. migrasjon. Så sent som i 2022 landet vi nye retningslinjer gjennom OECD-systemet om hvordan disse koblingene kan rammes inn. Jeg er veldig opptatt av at vi skal ha gode regler å forholde oss til når det gjelder hvordan bistanden innrettes, når man begynner å diskutere kondisjonalitet. I redegjørelsen min var jeg også opptatt av å løfte diskusjonen om samarbeid med andre, litt utradisjonelle partnere. Det kan være oljerike land, det kan være Kina, der vi er opptatt av å finne måter å samarbeide om utviklingspolitikk på samtidig som vi holder fast på vår verdibaserte innretning av bistanden. Det er krevende, men fullt mulig, og jeg er veldig opptatt av å utforske mulighetene i den typen samarbeid. Det er to aspekter til jeg er opptatt av at denne debatten må innom. Det ene er at vi ikke har diskutert forvaltning og effektivitet i forvaltningen. Det er viktig for å sikre bistandens legitimitet og troverdighet. Jeg vil bare minne om at denne regjeringen har gjennomført en veldig omfattende reform av bistanden, ved at Norad nå er ansvarlig for det aller meste av forvaltningen. Det er viktig fordi vi nå samler forvaltningen hos det mest kompetente forvaltningsmiljøet i Norge. Jeg tror det er viktig for videre effektivitet i bistanden. Det andre er diskusjonen om fond, som noen har vært inne på. I Hurdalsplattformen slår vi fast at vi ønsker en kritisk gjennomgang av de mange fondene og fondslignende mekanismene. Jeg vil minne om at det under forrige regjering var en rask økning i bruken av fond og fondslignende mekanismer, og man var kanskje noe ukritisk når det gjaldt transaksjonskostnader og effektiviteten av disse fondene. Om kort tid får jeg en rapport på mitt bord som konkluderer i denne gjennomgangen. Vi har allerede begynt å trekke oss ut av enkelte fondslignende mekanismer, noe som gjør at vi på en måte tar pendelen litt tilbake når det gjelder hva slags mekanismer vi benytter i bistanden. Det er også viktig for å sikre legitimitet og effektivitet.

Jeg vil starte med å si noe om det representanten Christian Tybring-Gjedde etterlyste: Bistand virker. Det er mange eksempler på at land som tidligere har vært avhengig av hjelp utenfra, har kommet seg ut av det og blitt giverland. Det er eksempler på viktige samarbeidsland, hvor Norge har vært aktiv, som er langt mindre avhengig av bistand enn de var tidligere. Et eksempel på det er Tanzania. Så bistand virker. Utviklingspolitikk er politikk, og en effektiv utviklingspolitikk handler om å bidra til systemendringer i landene vi jobber i. Jeg vil utkvittere noen utfordringer jeg har fått fra talerstolen. Til representanten Ingjerd Schie Schou: Utdanningsbistand er viktig, og Norge bidrar fortsatt med 2,7 mrd. kr årlig. Det er veldig mye penger. Vi har endret innretningen noe på den bistanden. Vi fokuserer som nevnt bl.a. på støtte til utdanning i krise og konflikt. Jeg skal gi representanten Schie Schou rett i at når noe prioriteres ned, må noe prioriteres opp, men jeg vil gjerne snu på spørsmålet: Hva mener representanten Schie Schou skal prioriteres ned for å prioritere utdanning opp? Jeg håper vi kan komme oss videre fra disse prioriteringsdebattene og ikke sette viktige tematiske områder opp mot hverandre. Jeg vil også påpeke at det ikke stemmer at investeringer i småskala matproduksjon, som er en viktig prioritet for denne regjeringen, ikke har store utviklingseffekter – tvert imot. Verdensbanken har påpekt at det å investere i landbrukssektoren i afrikanske land er sju ganger mer effektivt enn fattigdomsbekjempelse gjennom å investere i andre sektorer. Dette er også etterspurt av landene selv. Vi vet at afrikanske land importerer mat for 110 mrd. dollar årlig. Dette er verdikjeder som kunne bidratt til jobbskaping og utvikling i landene det dreier seg om. Jeg fikk også et spørsmål om samarbeid med Norden. Det er mindre sammenfall i prioriteringene mellom de nordiske landene på dette området nå – det må vi være ærlige om – men vi har definitivt lært av våre naboland når det gjelder mekanismer for å utløse privat kapital, som representanten Schie Schou påpekte. Det var også noe av bakgrunnen for at vi nå har fått på plass en statlig garantimekanisme. Jeg ser også fram til et tettere samarbeid med de nordiske landene når det gjelder SRHR, seksuell og reproduktiv helse og rettigheter.

Jeg kjenner ikke den konkrete rapporten representanten sikter til. Når det gjelder selvskryt i min redegjørelse, håper jeg at den var fri for det. Jeg liker iallfall ikke å framstå som en som skryter. Men jeg mener at regjeringen og Norge skal være stolte av det bidraget vi – gjennom skiftende regjeringer og gjennom mange tiår – har stått for når det gjelder internasjonal utvikling. Hvis representanten lyttet nøye til min redegjørelse, var jeg også opptatt av at dette ikke handler om veldedighet, det handler om at dette er i norsk egeninteresse. Jeg tror at representanten burde se koblingen mellom våre investeringer i internasjonal utvikling og hvordan det også gjør det mulig for oss å spille en rolle for å fremme interessene til Norge. Det handler ikke minst om en stabil verdensorden, respekt for folkeretten og internasjonal utvikling.

Jeg er utrolig glad for at vi står så samlet i denne sal om at bistand til Ukraina er riktig og viktig. Jeg var også veldig glad for støtten i denne sal til sør-pakken, som var så instrumentell da krigen brøt ut, og som virkelig satte spor etter seg i fjor. Vi må gjøre prioriteringer innenfor et helhetlig bistandsbudsjett, og jeg minner om at det er et bistandsbudsjett som har økt fra 41 til over 50 mrd. kr under denne regjeringen. Vi må gjøre tøffe prioriteringer, men at Ukraina også hører hjemme på bistandsbudsjettet, mener jeg bestemt. Ukraina kvalifiserer som et såkalt ODA-land, og prinsippene for bistanden til Ukraina følger de samme prinsippene som bistand til andre land.

Takk for at representanten retter lyset mot dette ekstremt viktige pågående arbeidet. Forhandlingene pågår fortsatt i New York. Norge har helt bevisst inntatt en rolle for å bygge bro mellom det vi kan kalle OECD-sporet, og FN-sporet. Likevel: Så lenge forhandlingene pågår, er det for tidlig for meg å si hvordan Norge kommer til å stemme i saken. Det som er helt sikkert, er at representanten har helt rett i at framgang i det internasjonale skattesamarbeidet er viktig for å sørge for at nettopp utviklingsland får muligheten til å mobilisere finansiering av egne velferdssystemer.

Jeg er veldig glad for at jeg nå får litt mer tid til å svare på det første spørsmålet. Jeg vil minne om at vi har måttet omprioritere 11 mrd. kr på dette budsjettet som en konsekvens av Ukraina-krigen. Det vil si at det ikke bare er utdanning som dessverre har opplevd kutt, vi har måttet gjøre veldig tøffe og smertefulle prioriteringer på en lang rekke områder. Sånn sett er det ikke noen tematisk nedvurdering av viktigheten av utdanningsområdet, men Norge lå på et meget høyt nivå på utdanning i utgangspunktet. Jeg vil også minne om at kuttet i støtten til GPE i 2021, som representanten viser til, handlet om et romertallsvedtak, altså ikke et budsjettkutt som sådant. Våre prioriteringer innen utdanning har endret seg også på grunn av omstendighetene. Vi fokuserer nå på utdanning i krise og konflikt, og det mener vi er et riktig veivalg også i utdanningsstøtten.

De ulike prioriteringene til nordiske land må de nasjonale regjeringene bestemme, men for tiden er det Sverige som leder den såkalte utviklingsgruppen. Vi hadde nylig et møte på politisk nivå i Stockholm for å diskutere disse tingene. En av sakene som var særlig løftet i den forbindelse, er migrasjon og hvordan vi ser bistand og migrasjon i sammenheng. For øvrig må jeg understreke at flere av våre naboland, ikke minst Sverige, har Ukraina som en hovedprioritet i sin bistand. Det har også vi, så det betyr at dette temaet selvfølgelig står veldig sentralt i vår koordinering av bistandsbudsjettet.

Ja, de nordiske landene har tradisjon for å stå samlet, ikke minst i det normative arbeidet i utviklingspolitikken. Så skal det ikke legges skjul på at akkurat nå er det nok litt ulik prioritering i de ulike nordiske land. Allikevel har vi en tett samordning, ikke minst når det gjelder prioriteringene i Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene. Jeg er spesielt glad for å se hvordan de nordiske landene har stått sammen f.eks. i Verdensbanken om de tematiske prioriteringene der, og også i støtten til Ukraina, som har vært høyt verdsatt og helt nødvendig i en situasjon hvor støtten kanskje har vært på vikende front blant andre velgergrupper i Verdensbanken. Når det gjelder samarbeidet med EU, er dette en løpende dialog. Jeg ønsker imidlertid å understreke at da jeg nevnte dette poenget i min redegjørelse, var det særlig samarbeidet med nye, kanskje litt uvante utviklingsaktører globalt som var påtenkt.

Jeg er naturligvis enig med representanten i at utdanning er høyst viktig for global utvikling. Behovet er stort, og det er særlig stort etter tilbakeslagene vi har sett under pandemien. Men jeg vil understreke at Norge fortsatt er en av de aller største giverne til en rekke viktige institusjoner på dette området. Jeg kan nevne UNICEF, og representanten nevnte selv GPE, Global Partnership for Education, hvor Norge fortsatt er en av de største bidragsyterne. Allikevel har vi på grunn av den utviklingen vi har sett, og på grunn av regjeringens prioriteringer, ønsket å øke bl.a. støtten til matsikkerhet, til klimafinansiering, osv. Jeg vil også understreke ... (Presidenten klubber.)

Jeg er utrolig glad for at vi nå møtes i denne sal for å debattere innholdet og retningen i Norges utviklingspolitikk. Det har vært flere år uten en utviklingspolitisk redegjørelse, og jeg setter pris på at denne sal ønsket denne debatten. Jeg vil takke for gode og substansielle innlegg. Allikevel må jeg si at jeg får et inntrykk av at deler av opposisjonen har glemt at vi faktisk befinner oss i en veldig annerledes og ny tid, en tid hvor bistandsbudsjettet ikke automatisk øker år for år, og en tid hvor 11 mrd. kr av budsjettet går til følgene av Ukraina-krigen. Det betyr at denne regjeringen må prioritere på en annen måte enn det tidligere regjeringer var nødt til. Det er ikke gitt at de tematiske prioriteringene skal være de samme i 2024 som de var i 2020. Det har vært noen turbulente år i bistanden, og det er derfor vi trenger denne debatten og også å komme oss forbi debatten som handler om størrelsen på enkeltposter. Representanten Søreide etterlyste oppfølging av Sending-rapporten – det var flere representanter som var inne på det. Jeg er uenig i beskrivelsen av at den ble lagt i en skuff i departementet. Det stemmer ikke. Både ideen om investeringsrammeverk, som ble nevnt, mekanismer for mobilisering av privat kapital og flere andre innspill som kom i rapporten, følges opp i Norad og i Utenriksdepartementet. Dessverre var det et av forslagene i Sending-rapporten som fikk mest oppmerksomhet – uovertruffent mest oppmerksomhet – i den offentlige debatten. Det var et forslag om et skille mellom såkalte globale fellesgoder og tradisjonell bistand. Det er et grep jeg hyller intensjonen bak, men som jeg mener at Norge ikke skal gå videre med unilateralt. Vi bidrar imidlertid til å løfte denne debatten internasjonalt. Jeg har forsøkt å redegjøre for regjeringens hovedprioriteringer i utviklingspolitikken. Det er, som dere vet, matsikkerhet, klima, helse og kampen mot ulikhet. De var grundig beskrevet i Hurdalsplattformen, og det er prioriteringer denne regjeringen og jeg har fulgt opp. Jeg forstår at flere i denne sal hadde og har andre prioriteringer i utviklingspolitikken, men la meg gjenta hvorfor vi prioriterer som vi gjør. Matsikkerhetssatsingen svarer ut et stort og økende behov i en verden som opplever stadig mer sult. Jeg vil minne om at det første bærekraftsmålet som begynte å gå i feil retning, var bærekraftsmål 2, om kampen mot sult. Det var det aller første som begynte å gå i negativ retning, allerede fra 2014, men den forrige regjeringen responderte overhodet ikke på det. Tvert imot fastholder de fortsatt sine overskrifter. Jeg mener det er uheldig at vi skal stå i denne sal og sette viktige og riktige mål opp mot hverandre, men faktum er at vi må prioritere, og verden har endret seg. Det er også et hovedelement i regjeringens strategi å forene klima- og utviklingspolitikken. Klimatilpasset landbruk og klimatilpassing generelt er et effektivt tiltak som også etterlyses av svært mange av de fattigste landene i verden. Jeg vet at mange i denne sal er opptatt av migrasjon. Jeg mener at hvis vi klarer å hjelpe f.eks. det afrikanske kontinent til å produsere mer mat til egen befolkning, er det sannsynligvis et viktig bidrag for å stagge den tendensen vi ser i dag. Det samme gjelder vår satsing på tilgang til ren energi, som sikrer mat, energi, arbeidsplasser og sikkerhet, og som gjør at folk blir boende i sine lokalsamfunn. I redegjørelsen min snakket jeg om hvordan utviklingspolitikken ikke er veldedighet. Vi skal være der med humanitær bistand for å lindre lidelser, men aller viktigst er det å bygge opp stater til det punktet hvor de ikke lenger trenger å motta bistand. Nå vet og ser vi at katastrofene har blitt mer komplekse, mer langvarige og sammensatte. Plasterlappløsninger fungerer ikke lenger. De samme områdene som rammes av naturkatastrofer, rammes ofte av langvarig konflikt, og vi må derfor jobbe mye mer helhetlig og mye mer med forebygging, også i våre humanitære innsatser. Verden opplever økende forskjeller. Det ble også nevnt i debatten. Dette handler ikke bare om økonomi, det handler også om rettigheter. Jeg skulle ønske at regjeringen ikke trengte å ha kvinners seksuelle og reproduktive helse og rettigheter som en prioritet i 2024, men dessverre blir det stadig mer aktuelt. Utviklingen går raskt feil vei. Regjeringen ønsker at Norge skal bidra til å forsvare de seierne som er oppnådd gjennom de siste tiårene, men som nå går en uviss framtid i møte. Norge kommer til å gå i bresjen for SRHR og kvinners rettigheter i tiden framover. Flere av representantene er opptatt av at Norge skal være en forutsigbar og pålitelig partner i utviklingspolitikken. Det er viktig, og det er denne regjeringen veldig enig i. Dette gjelder f.eks. innsatsen vår på global helse. Norsk innsats til global helse er på omtrent 4 mrd. kr i året. Det er en av våre aller største prioriteringer. Jeg vil understreke at dette handler om langt mer enn finansiell bistand til f.eks. pandemibekjempelse eller helsesystemer. Vi er også i førersetet normativt. Vi har vært det over tid, vi fortsetter å være det. Norge sto bl.a. sentralt i arbeidet med Lusaka-agendaen, som nettopp handler om å styrke de nasjonale helsesystemene. Vi vet at internasjonal innsats i f.eks. vaksinearbeid må kombineres med bygging av robuste helsesystemer på landnivå for faktisk å kunne gjøre jobben på bakken. Det kanskje aller viktigste vi kan gjøre, er å bidra til at landene selv settes i stand til å finansiere egen velferd. Derfor er arbeidet med en internasjonal skattekonvensjon høyt prioritert av regjeringen. Norge har akslet en lederrolle. Vi ønsker å være en brobygger i arbeidet med en rammekonvensjon om skatt. Helt til slutt vil jeg gjenta det jeg sa i min redegjørelse om hvordan utviklingspolitikken har blitt en del av sikkerhetspolitikken og utenrikspolitikken på en annen måte enn for noen år siden. Det handler ikke bare om Ukrainas inntreden i budsjettet, det handler også om våre målsettinger. Norsk utviklingspolitikk må ta innover seg den virkeligheten vi lever i. Det handler om å kombinere tradisjonell bistand med en aktiv utviklings- og utenrikspolitikk og ikke minst et diplomati som underbygger det arbeidet vi gjør. Jeg er stolt over den rollen Norge har spilt og fortsatt spiller i denne sammenheng.

En julinatt i fjor, over Odesa i Ukraina, skar droner og krysserraketter gjennom nattehimmelen. Det ukrainske luftforsvaret skred til verks og nøytraliserte det meste av angrepet, men noen av rakettene fant sine mål. Disse rakettene var ikke sendt for å ta ut militærbaser, landingsstriper eller ammunisjonslagre. Rundt Odesa og i havnen eksploderte det i lastekraner, lagerbygg og kornsiloer. 60 000 tonn med korn brant gjennom natten den 19. juli i fjor. I dag er det ingen tegn til at Russland har endret målsettingene med sin ulovlige krig. De ønsker fortsatt full politisk kontroll over landet og å tvinge Ukraina til forhandlingsbordet. De ønsker å ramme den viktige korneksporten. Krigen skaper frykt og påvirker verdensøkonomien. Land og hele regioner destabiliseres. Millioner av mennesker verden over drives ut i sult. Jeg starter denne redegjørelsen i kornsiloene i Odesa fordi det illustrerer hvordan en krig i Europa har endret rammevilkårene for norsk utviklingspolitikk. For det første har Russlands krigføring svekket sosial og økonomisk utvikling i mange av verdens fattigste land. For det andre har stormaktsrivalisering og geopolitikk økt mistilliten og polariseringen og gjort det vanskeligere å samarbeide om internasjonal utvikling. For det tredje har krigen tvunget fram nye prioriteringer både her og i andre vestlige land. Jeg vil oppsummere endringene slik: Utviklingspolitikken har blitt stadig tettere sammenvevd med den øvrige utenrikspolitikken og sikkerhetspolitikken. Det gir oss nye utfordringer og dilemmaer når vi skal manøvrere. For Norge, som er en betydelig aktør i internasjonal utviklingspolitikk, gir det også noen muligheter. Utviklingspolitikken har blitt tema i nye sammenhenger og nye fora. Sikkerhetskonferansen i München ser matsikkerhet som en integrert del av sikkerhetspolitikken. Finansministrene i verdens mektigste land i G20 diskuterer internasjonal finansieringsarkitektur. Og Norge er en relevant deltaker rundt bordet. Utviklingspolitikk er ikke noe vi driver med for å framstå som gode mennesker. Utviklingspolitikk er ikke veldedighet. Også utviklingspolitikk er interessepolitikk. Det er i vår interesse å føre en politikk for at verden henger sammen i sømmene. Det er i vår interesse at verden er stabil og regelstyrt, og at respekt for folkeretten og menneskerettighetene preger internasjonalt samkvem. Fra begynnelsen av 2000-tallet og fram til 2013 gikk antallet som lever i ekstrem fattigdom i verden, ned med 75 millioner i året i gjennomsnitt. Med pandemien kom det et kraftig tilbakeslag. Optimismen fra tusenårsmålene og bærekraftsmålene er snudd til pessimisme. Pandemien og deretter Russlands angrepskrig mot Ukraina har også skapt en dyp global tillitskrise. Skjevfordeling av vaksiner og vestlige lands fokus og prioriteringer har provosert mange utviklingsland. Dette har bl.a. Russland utnyttet til å skape falske narrativer, til å knytte nye allianser og til å øke polariseringen. Dette bør bekymre oss – både fordi aggressorstaten Russland vinner fram med sine løgner, og fordi mangel på tillit gjør det vanskeligere å løse de store utfordringene som verden må løse i felleskap. Ulikhetene i verden har blitt større. Gjeldsnivået til mange lavinntektsland er uhåndterbart. Sulten har økt. Det er flere voldelige konflikter enn på lenge. Det er økende flyktningstrømmer. Vi ser flere autoritære regimer og tilbakegang for demokratier. Likestillingen møter motbør. Folkerett og liberale verdier er under press. Effektene av global oppvarming rammer de fattigste landene hardest. I denne situasjonen trenger verden mer samarbeid, ikke mindre. Da er utviklingspolitikken et verktøy. Ved å være en god og langsiktig utviklingspartner for mange afrikanske land, Brasil, Indonesia og andre i det globale sør er Norge i en bedre posisjon til å bygge broer. Vi kan skape bredere forståelse for våre interesser og respekt for folkeretten og FN-pakten. Russlands krig har fått store konsekvenser for utviklingspolitikken nasjonalt og globalt. Ukraina har blitt den største mottakeren av bistand fra OECD-land og fra Norge. Regjeringen foreslår å forlenge Nansen-programmet med tre år, og at den samlede rammen for Nansen-programmet økes fra 75 mrd. kr til rundt 135 mrd. kr i perioden 2023–2030. Det er en selvfølge at vi stiller opp når et europeisk land blir angrepet. Ukraina er klassifisert som et utviklingsland og kvalifiserer til å motta offisiell utviklingsbistand, ODA. Målet med den sivile innsatsen i Nansen-programmet er først og fremst å styrke Ukraina i kampen for egen frihet. Mye av innsatsen er den samme som i andre land: å støtte demokratiske institusjoner, rettsstaten, frie medier og sivilsamfunnet og å sikre kritiske velferdstjenester og infrastruktur. I tillegg er vi blant de største humanitære bidragsyterne til Ukraina. Med norsk hjelp står ukrainerne bedre rustet til å klare seg gjennom nok en hard vinter. Ukraina har ikke endret målene eller prinsippene for norsk bistand. Verden er større enn Europa. Hamas’ terrorangrep på Israel og Israels krigføring i Gaza og i Libanon ryster oss alle. Angrepene og begrensningene på den humanitære tilgangen i Gaza har skapt en katastrofal situasjon for sivilbefolkningen. Volden på Vestbredden har også eskalert, og palestinske myndigheter sliter med å overleve finansielt. Norge har bidratt med betydelig humanitær støtte til Gaza, og vi har jobbet diplomatisk for tilgang for nødhjelp og hjelpearbeidere. Våre budskap til partene i konflikten har vært klare: Folkeretten må etterleves. Hjelpearbeidere og sivilbefolkningen må beskyttes, og de må få tilgang til den humanitære hjelpen de har krav på. Livsnødvendig infrastruktur som sykehus, vann og matsystemer må skånes i angrepene. Norge opprettholder, og har økt, støtten til FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger, UNRWA, på et tidspunkt da organisasjonen og dens ansatte er utsatt for massivt israelsk press. Når kamphandlingene tar slutt og en politisk løsning er etablert, vil det være stort behov for å bidra i gjenoppbyggingsarbeidet. På sikt kan det ikke bli varig fred i Midtøsten uten en tostatsløsning. Regjeringen vil derfor fortsette å støtte oppbygging av palestinske statsinstitusjoner for å styrke rammebetingelsene for en levedyktig palestinsk stat. En av vår tids største humanitære katastrofer er knapt i medienes søkelys. I Sudan sulter nå flere enn 26 millioner mennesker. I august ble det bekreftet hungersnød i deler av Darfur. Det er første gang på sju år at FN erklærer hungersnød. Likevel slipper ikke partene i konflikten hjelpen fram. Norges diplomatiske engasjement for humanitær tilgang i Sudan er betydelig. I tillegg har vi doblet støtten fra det vi lovte på givermøtet for Sudan i april. Også i Sudan ser vi at sult brukes som våpen. Dette er menneskeskapte kriser, hvor hjelp aktivt blir forhindret fra å komme fram. Det er uakseptabelt. Selv de mest brutale krigene har regler, og de reglene skal følges. Det står i sterk kontrast til det vi er vitne til i flere av dagens konflikter. Parter i konflikter bryter folkeretten. Verdenssamfunnet for øvrig bidrar til å undergrave og svekke respekten for folkeretten hvis vi ikke er krystallklare på at reglene gjelder for alle krigførende parter, overalt. Derfor er Norge tydelig i vår fordømmelse av brudd på folkeretten i Ukraina, i Gaza, i Sudan og i andre konflikter. Norge skal ikke kunne beskyldes for dobbeltmoral når vi påpeker brudd på humanitærretten. På samme måte vil jeg minne om at verden følger nøye med på hva vi bidrar med av bistand utenfor Europa. Denne balansegangen er krevende, men vi må ikke miste den av syne. Jeg må nevne valget i USA. USA står for en fjerdedel av all offisiell utviklingsbistand i verden. Endringer i amerikansk politikk og bistand vil derfor ha stor betydning. Den forrige Trump-administrasjonen gjennomførte omfattende endringer, særlig knyttet til klima og seksuell og reproduktiv helse. Vi er ikke tjent med å forskuttere den nye administrasjonens politikk, men vi må nøye vurdere både konsekvensene av endret amerikansk politikk og hvilke områder som peker seg ut for å videreføre det gode samarbeidet vi har hatt med USA om mange utviklingspolitiske temaer. Jeg sa at bistand ikke er veldedighet. Målet med bistand er å gjøre den overflødig. Regjeringen vil at norsk bistand skal bidra til at land kan skape verdier fra egne ressurser, i egne verdikjeder. Det har vi prioritert i den nye Afrika-strategien vi lanserte i vår. Det afrikanske kontinentet hadde liten tilgang til vaksiner og medisinsk utstyr da covid traff. Norge var raskt ute med å støtte et program for utvikling av mRNA-vaksiner og teknologioverføring i Sør-Afrika. Gjennom vaksinealliansen Gavi har Norge bevilget 274 mill. kr til arbeid med afrikansk vaksineproduksjon. Vi deltar nå i arbeidet i G20 med å etablere en allianse for lokal og regional produksjon av vaksiner. Et annet eksempel er matproduksjon. Den afrikanske utviklingsbanken anslår at afrikanske land kommer til å importere mat for over 1 200 mrd. kr hvert år fra 2025. Dette er mat de kan produsere eller høste selv, og som kunne gitt arbeidsplasser og verdiskaping på veien fra matprodusent til forbruker. Det er nettopp det afrikanske statsledere gjentar til meg at de ønsker: kapasitetsutvikling og investeringer i egen matsuverenitet. Det er snart to år siden vi lanserte vår strategi for matsikkerhet i utviklingspolitikken. På klimatoppmøtet i fjor, COP28, ble matsikkerhet viet særlig oppmerksomhet gjennom en erklæring om klima, landbruk og matsikkerhet. Norge deltar aktivt i arbeidet under klimakonvensjonen som skal bidra til matsikkerhet, klimatilpasning og utslippsreduksjon i landbruket og matsystemene. G20 har under Brasils formannskap løftet sult og fattigdomsbekjempelse som en hovedprioritering. Norge bidrar aktivt i etableringen av den globale alliansen mot sult og fattigdom som lanseres under G20-toppmøtet neste uke. Økningen av våre bidrag til FNs organisasjon for ernæring og landbruk har gitt tusenvis av

Jeg vil takke for en veldig god og veldig engasjert debatt. Det positive, og det jeg synes er veldig givende med å være nordisk samarbeidsminister, er at man kan få til endringer som virkelig betyr noe i hverdagslivet til folk, særlig langs grensen mellom Norge og Sverige, som jo er Europas lengste grense. Det positive er også at her kan storting og regjering virkelig samarbeide om å bygge ned hindre. Vi kan både ved utarbeidelse og forberedelse av nye lover og regler og ved vedtakene i denne sal, stille spørsmålet om dette bidrar til å bygge ned hindre, og ikke minst om dette bidrar til å lage nye grensehindre. Det ble i debatten referert til Vaajma-regionen og Namdalen, hvor jeg på nært hold fikk se praktiske hindre for det offentlige, for lokalt næringsliv, men også for nødetater og beredskap, der man ikke har den nødvendige fleksibiliteten for samarbeid. Pandemien lærte oss også hvordan begrensede geografiske områders behov ble overskygget av den nasjonale dramatikken når vi skulle håndtere krisen. Dette har lært oss at det kreves bevissthet fra oss som politikere for å unngå uforutsette virkninger av vedtak som gjøres, og den bevisstheten er jeg opptatt av at vi skal ta innover oss. Jeg har også lyst til kort å nevne ungdom og demokrati, som også ble referert til i debatten. Prosjektet Demos er neste års budsjettvinner fra Nordisk ministerråd. Det er en søknadsbasert ordning hvor sivilsamfunnet i hele Norden kan få finansiert tiltak for å styrke demokrati og demokratisk debatt i våre land. Jeg er helt enig med representanten som nevnte at også Norge har mye å lære av våre naboland når det gjelder å involvere ungdom og stimulere til demokratisk debatt hos ungdom. Det ønsker jeg å ta med meg i videre arbeid.

Jeg er uenig med representanten i at dette utgjør et grensehinder. Tvert imot har vi en ganske klar definisjon på hva som utgjør nordiske grensehindre. Ja, vi har grensehindre på skatteområdet, men formuesskatten, eller skattenivået som sådan, er ikke et av dem. Tvert imot: Da jeg f.eks. møtte store nordiske bedrifter i Stockholm nylig og utfordret dem på hva vi må gjøre for å gjøre det lettere å arbeide på tvers av grensene, kom dette overhodet ikke opp i samtalen. Derimot formidlet de stor frustrasjon over en rekke konkrete ting, f.eks. når det gjaldt byråkratisk innretning fra skatteetatens side, når det gjaldt informasjon og kunnskap om hvor man var skattepliktig i ulike situasjoner. Den type ting er et stort grensehinder, et reelt hinder for at ulike bedrifter ønsker å etablere seg på hver side av grensene, og det jobber vi med.

Jeg kommer ikke til å ta et sånt initiativ som representanten nevner. Som nordisk samarbeidsminister er min fremste oppgave når det gjelder skatteområdet, å redusere grensehindre. Ulikt skattenivå eller ulik innretning på f.eks. formuesskatten er ikke definert som et nordisk grensehinder. Det er tvert imot når det er vanskelig for enkeltpersoner eller enkeltbedrifter – f.eks. i mitt hjemområde, Halden, eller i Kongsvinger eller i Skibotn – å tilby tjenester eller sin arbeidskraft på hver side av grensen. Der har Norge et stort arbeid å gjøre for å harmonisere regelverk, men harmonisering av selve skattestrukturen eller nivået på skattene er ikke del av dette grensehinderarbeidet.

Vår oppgave er til enhver tid å ivareta nasjonale interesser, og nasjonale interesser i Norge kan noen ganger skille seg fra våre nabolands og også fra enkelte EU-lands. Ikke minst på det sakskomplekset innenfor natur og miljø som representanten sikter til, ser vi at våre naboland noen ganger har interessemotsetninger når det gjelder EU-regelverk eller enkeltland i EU. Jeg opplever stadig at det er hensiktsmessig å samarbeide og alliere seg med våre nordiske land, også når det gjelder å påvirke EU-regelverk. Når det gjelder å ta ned etterslepet i regelverksharmoniseringen, som representanten nevner, har regjeringen satt i gang et arbeid på det, og jeg mener det er viktig nettopp for å kunne stå opp for nasjonale interesser i møte med EU. Jeg mener også at det er et potensial for tettere nordisk samarbeid på de områdene hvor vi har felles sak.

Svaret er ja. Det er utrolig viktig at vi får opp støtten til samisk utdanning også fra våre naboland, og jeg tar gjerne det budskapet med meg. I den forbindelse har jeg lyst til å nevne at Sametinget har presentert for regjeringen en liste over samiske grensehindre, altså grensehindre på tvers i Norden som er særlig relevante for den samiske befolkning. Ett av disse grensehindrene som ble presentert, eller utfordringen som har blitt presentert for oss, handler om at Norge tidligere ikke ga studiestøtte til deltidsstudier i samiske fag i utlandet. Dette er en begrensning når det gjelder studiestøtte til deltidsstudier i samiske fag, som helt sikkert ikke var tilsiktet, og jeg er derfor glad for at regjeringen nå har implementert denne regelverksendringen. Så vi tar fatt i de store, men også de små sakene.

Jeg tar gjerne en EØS-debatt, og for så vidt også en debatt om EU-medlemskap, selv om jeg ikke tror det er så relevant med den nordiske hatten på. Det jeg opplever, er at det nordiske har en egenverdi, og at det nordiske samarbeidet har en egenverdi helt irrelevant av at det i denne sal er ulike meninger om tilknytningen til EU. Som jeg nettopp påpekte: Det faktum at Sverige og Finland søkte seg til NATO da den sikkerhetspolitiske situasjonen ble mer krevende, er vel nettopp et eksempel på at samarbeidet med EU ikke tar oss hele veien når det gjelder egen sikkerhet.

Jeg tror jeg skal overlate til forsvarsministeren å kommentere på rammeavtalen med EU, men faktum er at vårt forsvarspolitiske samarbeid med EU er dypt, og det utdypes stadig fordi tiden tilsier det. Samtidig er jeg veldig glad for at Sverige og Finland valgte å bli medlem av NATO. Det tyder på at de ser at EU i seg selv ikke er en tilstrekkelig sikkerhetspolitisk garanti for dem, men at NATO, som er vårt primære rammeverk for vår sikkerhet, er helt essensielt. Samtidig er jeg opptatt av at vi nå skal utnytte mulighetene som dette nye nordiske tyngdepunktet i NATO gir, også for å se på ringvirkninger i samfunnet for øvrig.

I min redegjørelse på tirsdag la jeg vekt på mulighetene i det nordiske samarbeidet og understreket hvordan Norden har et stort strategisk fortrinn. Men dersom vi skal utnytte det, må vi ønske å prioritere det, og jeg synes debatten i denne sal har vist at det nettopp er vilje til å prioritere det. Da må vi ta tak i store saker, men også små saker, både på nasjonalt og på nordisk nivå, som setter de konkrete begrensningene for et mer integrert Norden. Vi må søke felles løsninger, også når det innebærer at vi må gjøre noen endringer i vårt eget system. Jeg pleier å si at hver for oss er de nordiske landene små land i verden, men sammen utgjør vi en aldri så liten stormakt. Samtidig var jeg i min redegjørelse opptatt av å få fram både bredden og omfanget i det nordiske samarbeidet, alt fra konkurransekraft og kunstig intelligens til kultur – og alt det som ligger imellom. I den tiden vi står i, med klimakrise, naturkrise og en krevende sikkerhetspolitisk situasjon, får dette nordiske samarbeidet en enda større dimensjon. Vårt samarbeid om de pågående plastforhandlingene, f.eks., er et godt eksempel. Jeg har gleden av å lede det arbeidet på vegne av regjeringen, og de nordiske initiativene har hatt stor betydning for framdriften i nettopp disse forhandlingene. Jeg har også lyst til å nevne Ukraina. Representanten Elvestuen nevnte samarbeidet i Norden om Ukraina. Jeg er enig i at samarbeid på vårt nivå er viktig når det gjelder støtte. Vi utfyller hverandre. Vi har til en viss grad litt ulik profil på vår støtte, men det er viktig at vi koordinerer oss og støtter hverandre. Jeg har også lyst å nevne et konkret eksempel på at vi i Norden kan utgjøre en normativ forskjell. Da jeg selv deltok på vårårsmøtet i Verdensbanken og IMF i fjor, så vi hvordan den nordisk-baltiske gruppen satte ned foten da andre land delvis ønsket å vanne ut språk hva gjaldt Ukraina-krigen. Men vi var faste og lyktes i å unngå en sånn normativ utvanning av språket. Det var viktig. Så har jeg lyst til å si noe om kultur og språk, som jeg tror vi alle er enige om, og som egentlig er utgangspunktet og brødet og smøret i vårt nordiske samarbeid. Da jeg var barn, hadde vi utstrakt undervisning i litteratur på de ulike språkene, og vi hadde utveksling til Danmark. Det la et viktig grunnlag for meg som barn når det gjaldt interesse for nordisk kultur. Den type arbeid mener jeg er viktig for å sikre fortsatt språkforståelse i oppvoksende generasjoner. Vi har imidlertid fått nye problemstillinger på kulturområdet, ikke minst KI, som også ble nevnt i debatten. Det er avgjørende at KI-modeller tar hensyn til våre språk og verdier dersom KI skal speile hvem vi er i Norden. Representanten Tybring-Gjedde foreslo at Norge skal ta lead i arbeidet, og det er et forslag jeg har stor sans for. Også kulturens rolle ved krig, krise og beredskap er viktig, og det har blitt løftet under det svenske formannskapet. Tidligere i år ble det lansert en felleserklæring om kulturens og kulturarvens rolle nettopp i slike krisesituasjoner. De nordiske utdanningsministrene og kulturministrene la også fram en språkdeklarasjon i mai som fokuserer på språket som vår felles identitet og betydningen av at nordisk bl.a. fortsatt skal fungere som vitenskapelig språk. Det er mye fra debatten jeg gjerne skulle kommentert mer på. Jeg synes dette har vært en veldig forfriskende debatt. Samtidig preges debatten av at vi er tverrpolitisk veldig enige om at nordisk samarbeid er viktig. Det er flott. Men la oss passe på at det ikke blir en svøpe, for jeg tror det er helt avgjørende for at det nordiske skal være levende og utvikle seg, at vi holder arbeidet og debattene levende. La oss hjelpe hverandre slik at nordisk samarbeid ikke er festtaler, men konkret og praktisk dag-til-dag-arbeid for å gjøre det lettere å leve sammen i Norden.

En stor takk for anledningen til å holde en redegjørelse om nordisk samarbeid. Da jeg for to år siden holdt min første redegjørelse, hadde Russland noen uker tidligere invadert Ukraina, og vi var akkurat kommet ut av pandemien. Nå, drøye to år etterpå, er hele Norden samlet i NATO. Samarbeid om beredskaps- og krisehåndtering har fått en ny giv, og vi arbeider med å etablere militære transportkorridorer gjennom de nordlige delene av Norge, Sverige og Finland. Et integrert Norden handler om å gjøre oss tryggere, men det handler også om at vi kan utrette mer sammen enn hver for oss. Et integrert Norden skal bidra til vekst, næringsutvikling, arbeidsplasser og bosetting. Etter snart tre år som nordisk samarbeidsminister er jeg mer enn noen gang overbevist om at de nordiske landene står i en særstilling for å utvikle gode løsninger sammen. Vi har et godt fundament i form av rik tilgang på naturressurser, sterke velferdssamfunn, høy utdanning og ikke minst høy tillit. Likevel: Skal Norden utnytte dette strategiske fortrinnet til fulle, må vi prioritere det. Det fordrer at vi tar tak i de små og store sakene som setter begrensinger for et mer integrert Norden. Vi må være villige til å søke felles løsninger også når det betyr endringer i vårt eget system. Hvis vi klarer å utnytte våre felles fortrinn, kan vi også bidra til gode løsninger i de store omstillingene Europa og verden står midt i. En av mine hjertesaker er arbeidet med å fremme nordisk mobilitet og bygge ned grensehindre. Hvorfor er dette viktig? Jo, fordi et tettere integrert Norden ikke er mulig om vi ikke klarer å få offentlige registre mellom landene til å snakke sammen digitalt, eller om byråkrati og ulikt regelverk på hver side av grensen setter stopper for at vi kan ta oss arbeid på den andre siden av grensen. I august besøkte den svenske samarbeidsministeren og jeg Morokulien på grensen mellom Eidskog i Norge og Eda i Sverige. Der fikk vi høre fra næringsliv og lokale myndigheter hvordan nasjonale lover og regler vanskeliggjør nordisk integrasjon. I grensestrøkene er Norge og Sverige ett arbeidsmarked, men ulikt nasjonalt regelverk er til hinder for store og små bedrifter som ønsker å utnytte dette felles markedet. Faktum er at næringslivet på begge sider av grensen sliter med å rekruttere kompetent arbeidskraft. Dette gjelder alle grensesamfunn fra sør til nord, også i de samiske områdene. Byråkrati og usikkerhet om skatt gjør at arbeidstakere kvier seg for å ta arbeid på den andre siden av grensen. Fortsatt er det slik at en rørlegger utdannet i Sverige ikke kan ta seg jobb i Norge, fordi hennes utdanning ikke automatisk godkjennes her. Det er forskjeller i byggeregler mellom nordiske land, noe som kan påvirke nordiske bygg- og anleggsbedrifter når de opererer i et større marked. Summen av mange hindre setter en stopper for ambisjonene våre. Derfor er jeg glad for at det er bred nordisk enighet om å styrke grensehinderarbeidet i tiden framover. Under det svenske formannskapet er det gjennomført en evaluering av alle sider ved grensehinderarbeidet. Fra 2025 opprettes et nytt program som skal sikre bedre samordning og målretting av dette arbeidet. Grensehinderrådet vil fortsatt ha en viktig uavhengig rolle som pådriver og ombudsmann. Rådet har de siste årene konsentrert arbeidet om færre, men større saker. Jeg vil særlig løfte fram rapporten Arbeid på tvers av Norden. Denne har satt søkelys på forenkling av skatteregler med fokus på mobilitet. Det foregår et arbeid i OECD med å forenkle skatteavtaleløsninger for arbeidskraftmobilitet, noe alle de nordiske landene deltar i. La det være sagt: Mange grensehindre er løst, men de som står igjen, er veldig krevende å løse, og det fordrer at vi prioriterer dem – også nasjonalt. I Hurdalsplattformen satte regjeringen som mål å utvide og fordype det nordiske samarbeidet innen forsvars- og sikkerhetspolitikk. Lite visste vi da at vi skulle gå inn i en ny epoke i nordisk forsvarssamarbeid, med finsk og svensk NATO-medlemskap. Med felles alliansetilhørighet kommer også ansvaret og ambisjonene om å samarbeide tettere på tvers av våre landegrenser. Det eksisterende samarbeidet har vært spesielt godt innen luftområdet, men vi må nå kunne samarbeide sømløst innen alle områder som muliggjør forsvar og avskrekking av alliansens territorium. De nordiske forsvarsministerne undertegnet i april en ny NORDEFCO-visjon, som tar høyde for denne utviklingen. NATO er nå rammen for det nordiske forsvarssamarbeidet. Et konkret eksempel på dette er NATOs felles forsvarsplanleggingsprosess, som danner grunnlaget for vurderinger av langsiktige samarbeidsformer, også i en nordisk sammenheng. Et samlet Norden i NATO gir helt nye muligheter for tettere integrasjon på kort sikt og i bredden av områder. I dag pågår det samarbeid innenfor bl.a. luft, land, logistikk, utdanning, øving og trening. Under øvelsen Nordic Response 2024 ble det øvet på dette. Øvelsen ga nyttige erfaringer knyttet til det nordiske totalforsvarssamarbeidet. Slike øvelser bidrar til å identifisere både det som fungerer bra, og også det vi må endre og samarbeide tettere om. Krigen i Ukraina har endret det sikkerhetspolitiske landskapet. Som utenriksministeren påpeker, blir de strategiske forbindelsene mellom nordområdene og østersjøområdet enda viktigere. Det, sammen med svensk og finsk NATO-medlemskap, knytter nå Norden og Baltikum enda tettere sammen. La meg her trekke fram det uformelle N5- og NB8-samarbeidet, som er preget av høy tillit og fortrolighet. Verdien av den sikkerhetspolitiske dialogen med våre nordiske og baltiske naboer er betydelig. La meg også nevne at Russlands fullskalainvasjon av Ukraina har fått store konsekvenser for samarbeidet i nord. Den regionale samarbeidsstrukturen i Barentsregionen ble etablert i en helt annen tid, da Russland var en del av samarbeidet. Nå må vi, sammen med Sverige og Finland, på både regionalt og nasjonalt nivå, se på mulige områder nord i Norden der vi har gjensidig interesse av videre samarbeid på tvers av grensene våre. Som jeg innledet med, skjer det mye på beredskapsområdet. La meg gi et par eksempler: Justis- og beredskapsministeren leder i år Norges formannskap i Haga-samarbeidet. Norske prioriteringer er bl.a. nordisk sivilt samarbeid, vertslandsstøtte og tettere samarbeid mellom Haga og NORDEFCO. Innenfor Haga-samarbeidet har Norge tatt et initiativ til kartlegging av de mest sentrale aktørene som ivaretar vertslandsstøtte i de nordiske landene. Kartleggingen skal synliggjøre ansvar, roller og myndighet knyttet til mottak av allierte innenfor Norden. Kartleggingen vil bidra til å styrke det nordiske sivil-militære forsvaret, og det er også i tråd med forventningene til vertslandsstøtte som NATO har arbeidet med det siste året. Det foregår nå utstrakt informasjonsutveksling og erfaringsdeling om konsekvenser av NATO-medlemskap på sivil side, særlig med svenske myndigheter og akademia. I desember vil Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, DSB, være vertskap for det nordiske sjefskurset i samfunnssikkerhet og beredskap. Nød- og beredskapsetatenes behov er sammenfallende på tvers av landegrenser og godt egnet for samarbeid. Grenseoverskridende kommunikasjon og operasjonell mobilitet over landegrensene er spesielt for det nordiske samarbeidet og skal videreføres i det nye bredbåndsnødnettet. Dette vil også være et viktig element i vertslandsstøtten og det nordiske totalforsvaret. De nordiske landenes sivile krisehåndteringsorganisasjoner samarbeider også tett. I Norge er dette krisestøtteenheten hvor sivilt situasjonssenter er plassert. Det gjennomføres årlige møter mellom de nordiske krisehåndteringsorganisasjonene for å dele erfaringer. Et område det er viktig å videreutvikle, er forsyningssikkerheten. Norge har en bilateral forsyningsberedskapsavtale med Finland. Den omhandler bl.a. å avstå fra bruk av unntaksbestemmelser i EØS-regelverket, slik at vare- og tjenestebyttet kan fortsette også i krigs- og krisesituasjoner. Denne avtalen utgår i 2025, og landene har siden i vår hatt dialog om oppdatering og videreføring. Et langsiktig mål er å utvide den norsk-finske avtalen til å omfatte alle de nordiske landene. Norge har i forskjellige nordiske sammenhenger gitt uttrykk for at det er viktig å få en slik fellesnordisk avtale på plass. La meg legge til at krigen i Ukraina også har ført til økt nordisk samarbeid om felles matvareberedskap og robust og bærekraftig matproduksjon. På møtet i Karlstad i juni undertegnet ministerrådet for fiskeri og havbruk, jordbruk, matvarer og skogbruk en erklæring om beredskap innen forsyningssikkerhet og skog. Ministrene vil bl.a. arbeide for robuste logistikkjeder, utarbeide sårbarhetsanalyser for fiske og akvakultur og styrke kriseberedskapen innen jordbruk og skogbruk. Erklæringen er en viktig politisk veiviser fordi den går på tvers av sektorer og land. I lys av pandemien og den sikkerhetspolitiske situasjonen har vi prioritert opp arbeidet med helseberedskap. Den nordiske helseberedskapsgruppen, et samarbeid som er regulert i den nordiske helseberedskapsavtalen, bidrar til å styrke det nordiske samarbeidet om helseberedskap. Regjeringen la i november 2023 fram en stortingsmelding om helseberedskap – den første i sitt slag. Her slår vi fast at internasjonalt samarbeid er helt sentralt for å lykkes. Visjon 2030 er vårt felles veikart for det nordiske samarbeidet. Vi er nå i ferd med å legge planene for den siste perioden av denne visjonen. La meg i den forbindelse få lov til å takke Nordisk råd for veldig god dialog underveis i arbeidet. For å kunne gjennomføre de mange aktivitetene og målsettingene i det nordiske samarbeidet er vi avhengig av god styring og godt planverk – også i Nordisk ministerråd. Dette året har de ulike sektorene i Nordisk ministerråd arbeidet grundig og målrettet med samarbeidsprogrammer for den neste perioden. Samtidig har det vært jobbet godt med de mange pågående aktivitetene. La meg gi noen eksempler på hva vi sammen har fått til de siste p