Jeg er enig med representantene i at bedre bruk av eksisterende bygg kan bidra til flere boliger og ivareta hensyn til klima og natur. Regjeringen vil legge til rette for bygging av 130 000 nye boliger innen 2030, inkludert boliger som kommer til gjennom ombygging, og vi har satt i gang en rekke tiltak for å øke boligbyggingen. Flere virkemidler bidrar allerede til bedre bruk av eksisterende bygg. Plan- og bygningsloven legger til rette for mer effektiv utnyttelse av bygningsmassen, og Direktoratet for byggkvalitet veileder om mulighetene regelverket gir. Husbanken gir lån og tilskudd til oppgradering av boliger. Vi bruker i år Statens arkitekturpris til å løfte fram gode prosjekter der bygg er transformert til bolig. I tillegg gir vi tilskudd til FutureBuilt for å bidra til å realisere klimavennlige og kostnadseffektive forbildeprosjekter i byggsektoren. Det er sammensatte årsaker til at bygg og boliger står tomme, og det er høyst uklart om forslagene knyttet til skatt på tomme boliger og endringer i dokumentavgiften vil være treffsikre virkemidler for å få til bedre bruk. De foreslåtte tiltakene vil være vanskelige å administrere og kontrollere, med risiko for skattetilpasning i stedet for bedre utnyttelse av boligmassen. Regjeringen arbeider med flere grep for å løse utfordringene med korttidsutleie. Vi ser på hvordan vi kan tilrettelegge for dette gjennom gode data og gjennom å utveksle erfaringer. Vi har lansert en veileder om grensen mellom bolig og næring, og vi vurderer lovendringer for å gjøre det lettere for kommunene å følge opp ulovlig korttidsutleie. Her er lokale hensyn viktig. Vi følger også EUs arbeid med korttidsutleie tett. Jeg mener kommunene er best egnet til å vurdere potensialet for ombruk i den lokale bygningsmassen. Det er god boligpolitikk å støtte kommunene i deres arbeid. Regjeringen bidrar bl.a. gjennom utvikling av analyseverktøy, sånn at kommunene får et bedre grunnlag for å vurdere boligbehov og boligpotensial i egen kommune. Samtidig styrker vi kommunenes kompetanse. Husbanken har fått en tydeligere veiledningsrolle, og støtter sammen med Direktoratet for byggkvalitet opp om kommunenes arbeid. Vi har satt i gang en rekke tiltak for en mer effektiv og forutsigbar byggesaksbehandling. Jeg har stor tro på at dette og det øvrige arbeidet vi gjør for å øke boligbyggingen, også vil bidra til at det blir enklere å ta vare på bygg.

Jeg har i flere omganger, også på tidligere spørsmål fra representanten, gitt uttrykk for at det er bra at vi har en ordning som gjør at man ikke får for mye hopp og sprett i kommuneøkonomien, og at de ordningene vi har, har en stabiliserende effekt. Når man skal vurdere premieavviket på 63 mrd. kr, skal man også ha med seg at premiefondene utgjør – grovt anslått – 45 mrd. kr for sektoren. Så når vi skal diskutere dette spørsmålet, er det viktig å ha med seg hele bildet.

Bakgrunnen for det som ble varslet i kommuneproposisjonen for 2026, som vi har fulgt opp, er jo nettopp at dette premieavviket er så stort som det er. Det blir en felles jobb å legge til rette for at dette kan bringes inn i en annen situasjon over tid. Det er noe som ikke er mulig å gjøre fra ett år til et annet. Vi vil komme tilbake til det i kommuneproposisjonen, som legges fram om ikke veldig lenge. Så her må representanten smøre seg med en liten dose tålmodighet. Den dosen behøver heller ikke å være veldig stor, for hvis jeg ikke tar helt feil, er det vel på tirsdag at den legges fram.

La meg først peke på at representanten ikke gir et helt riktig bilde av pensjonskostnadene i 2025. Det er ikke riktig at Tromsø kommune betalte 430 mill. kr mer i pensjonspremier enn det kommunen kostnadsførte i 2025. Regnskapet viser at kommunen betalte 170 mill. kr mindre enn samlet pensjonskostnad. Det samme bildet ser vi for kommunesektoren under ett: I 2025 ble det totalt kostnadsført noe mer i pensjon enn det som ble betalt i premier. Jeg må også understreke at anslaget for vekst i pensjonskostnadene som legges til grunn for forslaget til statsbudsjett, lages ut fra kommunesektorens samlede pensjonskostnader, inkludert kostnader til nedbygging, såkalt amortisering, av premieavvik. For Tromsøs del var samlet pensjonskostnad ifølge regnskapet på over 600 mill. kr, inkludert amortisering. Det er riktig at over tid har de betalte premiene vært høyere enn de årlig beregnede pensjonskostnadene. Dette resulterte i en betydelig økning i det såkalte akkumulerte premieavviket, særlig i 2023 og 2024. Hovedårsaken er høy pris- og lønnsvekst som ga en sterk vekst i premiene, mens kostnadene ble beregnet ut fra stabile forutsetninger. For å bidra til lavere forskjeller mellom premie og kostnad, dvs. lavere årlig premieavvik og styrket likviditet, varslet Kommunal- og distriktsdepartementet i kommuneproposisjonen for 2026 at det tas sikte på å gjøre gradvise justeringer i beregningsforutsetningene for pensjonskostnadene i årene framover. Dette ble påbegynt i 2026. Forutsetningene for 2027 kommer departementet tilbake til i kommuneproposisjonen nå i mai. Dagens regler for regnskapsføring av pensjon i kommunesektoren har gitt kommunesektoren mer forutsigbare og stabile rammebetingelser, sammenliknet med om kommunene måtte ha håndtert store årlige premiesvingninger innenfor en på forhånd fastsatt inntektsramme. Dette er viktig for kommunene, velferdstjenestene og innbyggerne fordi det bidrar til å redusere usikkerheten i kommunenes økonomi. Ordningen har samtidig ført til redusert likviditet, noe som isolert sett er en ulempe siden dette medfører rentekostnader. Det er også slik at rentekostnadene påvirker driftsresultatene i sektoren. Regjeringen ser selvsagt hen til den samlede situasjonen i kommuneøkonomien i de årlige budsjettforslagene, og vi vil, som jeg sa, komme tilbake i kommuneproposisjonen for 2027 med en nærmere omtale av pensjonskostnadene i kommunesektoren.

Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet har allerede sendt ut et supplerende brev til statsforvalterne der næringsutvikling understrekes som et formål som statsforvalterne skal se til i ulike sammenhenger. Jeg tenker at det som er spesielt med det prosjektet som representanten tar opp her, er at det både er et relativt stort næringsprosjekt i en veldig liten kommune folketallsmessig og ressursmessig, og at mineralnæringen er av strategisk betydning. Det tilsier at dette er et område som en bør være oppmerksom på – fra alle som har en rolle – for å få realisert. Under regionreformen skjedde det ikke veldig mye med de fylkeskommunale tjenestene, men én ting som ble understreket, var rollen som fylkeskommunen har som samfunnsutvikler. Den bør også være relevant i denne sammenheng.

Jeg skal være forsiktig med å stå på talerstolen her og gi råd til Røyrvik kommune. Det er jo en kommune som nå har etablert et godt interkommunalt samarbeid i Indre Namdal, ikke minst basert på de mulighetene som vi i departementet har gitt dem, der dette samarbeidet kan treffe enkeltvedtak. Der har vi fire kommuner som alle er relativt små, og som alle har et relativt stort areal, som har funnet løsninger for tjenesteproduksjon gjennom interkommunalt samarbeid. Om det vil være løsningen på dette spørsmålet, skal jeg være forsiktig med å mene noe om. Så tenker jeg at i den grad Røyrvik kommune skulle ha behov for statlig drahjelp for å lykkes med denne viktige etableringen, får initiativet ligge hos kommunen. Vi vil alltid være åpne for å diskutere den typen henvendelser, men jeg kan ikke stå her og på noen som helst måte love konkrete bidrag når det, så langt iallfall, ikke foreligger en søknad om det.

Det stemmer at kommuner eller regioner med vesentlig fall i sysselsettingen over relativt kort tid kan motta tilskudd over Kommunal- og distriktsdepartementets budsjett på kapittel 553, post 65 «Omstilling og utvikling i område med særlege distriktsutfordringar». Omstillingsarbeid skal være en ekstraordinær satsing i kommuner eller regioner med negativ samfunnsutvikling knyttet til f.eks. nedlegging av bedrifter. Omstillingsarbeidet skal sette søkelys på næringsutvikling og økt utviklingsevne i et geografisk avgrenset område. Stortinget bevilget 117 mill. kr til omstillingsordningene i statsbudsjettet for 2026. Vi trenger et levende næringsliv og aktivitet i hele landet, ikke minst i distriktene. En stor og ny næringsetablering vil i mange tilfeller være av stor betydning for en kommune og kan bidra til at både skatteinngangen i kommunen og andre inntekter øker. Kommunene har et selvstendig ansvar innenfor egne budsjetter for å prioritere innsats knyttet til f.eks. kommunal infrastruktur, boliger og planlegging for å legge til rette for etableringer og ikke minst bidra til ringvirkninger av en etablering. Jeg vil også understreke at private næringsaktører som etablerer større virksomheter, bærer et samfunnsansvar. Samtidig ser jeg at det kan være utfordrende å møte behovene knyttet til store nyetableringer, særlig for mindre kommuner. Dette gjelder bl.a. kostnader knyttet til behov for økt plankapasitet eller utbygging av infrastruktur. Enkelte kommuner har de siste årene mottatt støtte, i form av både veiledning og økonomisk støtte. To eksempler: Nærings- og fiskeridepartementet tildelte 5 mill. kr til Nome kommune i 2025 for å sikre god framdrift for arealavklaring og utvikling av Fensfeltet. Midlene kom i tillegg til 2,5 mill. kr som ble tildelt i 2024, som oppfølging av regjeringens mineralstrategi. Etter ønske fra Nome kommune har regjeringen besluttet at det skal utarbeides en statlig plan for Fensfeltet. Det gjennomføres en nasjonal pilot for å styrke samarbeidet i nord mellom Forsvaret og forsvarskommunene Sør-Varanger, Bardu og Målselv, og disse kommunene får i 2026 1 mill. kr hver til å styrke samarbeidet om bolig- og stedsutvikling. Sør-Varanger kommune får i tillegg 3 mill. kr til bolig-, steds- og sentrumsutvikling. I tillegg til de ordinære rammeoverføringene til kommunene fra KDD forvalter statsforvalterne en stor del av skjønnsmidlene etter retningslinjer fra departementet og har stor frihetsgrad til å vurdere behovet hos kommunene i sine fylker. For å oppsummere: Det overordnede prinsippet for statlig styring av kommunesektoren er rammestyring og at kommunene selv prioriterer innenfor gjeldende statlige rammer. Dette utelukker ikke at det i særskilte tilfeller er riktig at storsamfunnet stiller opp for å sikre at etableringer som har regional eller nasjonal betydning, kan realiseres.

Det er selvsagt sånn at hvis tre kommuner blir til en, så ligger det også sentralisering i det. Normalt blir det én sentraladministrasjon i stedet for tre. Det blir ett kommunestyre i stedet for tre. Det er også positive elementer i det at kommuner velger å slå seg sammen. Det handler om at større kommuner har større handlingsrom, større muligheter for å bygge sterke fagmiljøer og dermed levere gode tjenester. Det må alltid balanseres opp mot at vi bor slik vi bor i landet våre. Vi bor mer spredt i noen deler av landet enn i andre deler av landet. Derfor er det også min holdning at det er kommunene som må være i førersetet i spørsmålet om man ønsker å slå seg sammen eller ikke, og så må vi ha ordninger som gjør at det blir trygge og gode prosesser, og at man opplever å få den støtten fra nasjonale myndigheter som man trenger når man velger å gå inn i slike prosesser.

Det er to viktige ting jeg tenker vi må bidra med når det gjelder gode rammebetingelser for kommunene. Det ene handler om forutsigbare inntekter – det er jo rammestyring som er hovedprinsippet her – og at de frie inntektene har en utvikling som gir kommunene et økonomisk handlingsrom til å produsere de tjenestene som vi ønsker at kommunene skal levere. Det er det ene. Det andre handler om at i møte med de store befolkningsendringene som mange kommuner nå er oppe i, og andre kommuner har rett foran seg, må vi ta ned den statlige detaljstyringen, for dette gir et omstillingsbehov i Kommune-Norge, som jeg tror at Kommune-Norge samlet sett ikke har stått overfor før. Da må vi gi dem det handlingsrommet som skal til for at man kan klare den omstillingen. Det må produseres mye, mye mer helse- og omsorgstjenester i årene som kommer, samtidig blir det færre i arbeidsfør alder i 80 pst. av kommunene våre. Det er litt av en jobb for kommunene.

Jeg har redegjort for hvordan jeg ser for meg at vi skal få gjennomført denne evalueringen. Vi vil invitere de fremste fagmiljøene vi har i Norge som har kunnskap om disse spørsmålene, og så tror jeg vi må få komme tilbake til hvordan oppfølgingen av det arbeidet vil være. Det er det for tidlig å svare ut i dag.

Kommunereformen som ble innført av regjeringen Solberg i perioden 2014 til 2020, medførte den største endringen i kommuneinndelingen i Norge siden 1960-tallet. 119 kommuner ble slått sammen til 47 nye kommuner. Rammene for kommunereformen ble presentert i kommuneproposisjonen 2015. Stortinget sluttet seg til fire mål for reformen. Disse fire målene var: gode og likeverdige tjenester til innbyggerne helhetlig og samordnet samfunnsutvikling bærekraftige og økonomisk robuste kommuner styrket lokaldemokrati På oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet, som det het den gangen, ble det gjennomført en nullpunktsmåling for kommunereformen. Nullpunktsmålingen ble gjennomført av Senter for økonomisk forskning ved NTNU, NIVI Analyse, Handelshøyskolen BI, Samfunnsøkonomisk analyse og Telemarksforsking. Hovedrapporten ble publisert i 2017. Nullpunktsmålingen definerte indikatorer for de fire målene for kommunereformen. Hovedrapporten gir et situasjonsbilde for disse indikatorene per 2017. Nullpunktsmålingen gir et godt grunnlag for å kunne evaluere effektene av reformen på egnet tidspunkt. Med grunnlag i den målingen vil det være mulig å sammenligne utviklingen i sammenslåtte og ikke-sammenslåtte kommuner. Jeg mener det er viktig at reformer evalueres på et egnet tidspunkt. Det er nå seks år siden de nye kommunene ble etablert. Jeg er enig med representantene i at det vil være nyttig med et kunnskapsgrunnlag om effektene av den norske kommunereformen. Jeg mener det mest hensiktsmessige er å gjennomføre evalueringen som en offentlig utlysning som tar utgangspunkt i nullpunktsmålingen fra 2017. Et forsknings- og utredningsoppdrag etter en offentlig utlysning vil kunne gi ulike fagmiljøer mulighet til å foreslå sine løsninger for gjennomføring av evalueringen. Flere av temaene som nevnes av representantene, ligger som grunnlag i nullpunktsmålingen, og vil være aktuelle momenter i en evaluering. Den kunnskapen vi vil få om kommunereformen gjennom dette forskningsoppdraget, vil være svært nyttig. Departementet tar derfor sikte på å lyse ut oppdrag om evaluering av kommunereformen i løpet av denne våren.

Spillereglene for kommuner som søker om fylkesbytte eller ønsker sammenslåing, er de samme spillereglene som ble etablert i forbindelse med kommunereformen, da Høyre og Fremskrittspartiet satt i regjering. Der er det veldig tydelig gitt til kommunen å avgjøre om man vil ha en innbyggerundersøkelse, en innbyggerhøring eller en folkeavstemning, og også hvordan man vil gjøre dette. Det har jeg forholdt meg til. Det har vi i departementet forholdt oss til. Det tror jeg er klokt at også Stortinget forholder seg til. Statsforvalteren har vært tydelig på at det har vært en tvil fordi det er forhold som trekker i begge retninger, men har landet på en tilråding om at Gran kommune bytter fylke. Det kunne vært interessant når vi igjen er på talerstolen i lag, om representanten kunne svart meg på hva som har forandret seg siden man flyttet seks kommuner på tvers av fylkesgrenser under kommunereformen, og fram til i dag.

Det er slik at Gran kommune samarbeider både med kommuner i Innlandet og med kommuner i Akershus, men aller mest går samarbeidet i retning av kommuner i Akershus. Det handler selvsagt om den lange historien der de tre Hadelands-kommunene var en del av samme fylke fordi dette er en naturlig region. Det er også bakgrunnen, slik jeg oppfatter kommunestyret i Gran, for at man ønsker å bytte fylke. Det er først og fremst fordi de to andre kommunene som utgjør Hadelands-regionen, er i Akershus. Med tanke på å få til gode tjenester: Også når det gjelder videregående skole, vil det ha betydning. Det har vært viktig for oss. Representanten nevnte selv at det var kjent hva partiene mente i valgkampen. Valgresultatet i kommunevalget i Gran var, så vidt jeg kan huske, slik at alle partiene som ønsket å bytte fylke, gikk fram, mens de som ønsket å ikke bytte fylke, gikk tilbake i valget.

Vi har flere verktøy for kommuner som ønsker å slå seg sammen. I motsetning til det som var linjen da Høyre og Fremskrittspartiet satt i regjering, der man slo kommuner sammen med tvang og flyttet ganske mange kommuner over fylkesgrenser som en del av de sammenslåingene, ønsker vi å stimulere til at man der kommunene selv sitter i førersetet, får gode prosesser. Derfor kan kommunene søke om ulike typer virkemidler. Man kan få bevilgning til å høre innbyggerne, til innbyggerundersøkelse. Man kan få bevilgning til dekning av engangskostnader. Så er det det store virkemiddelet, som handler om inndelingstilskuddet. Det gjør at hvis f.eks. tre kommuner slår seg sammen, vil de beholde overføringene fra staten som om de var tre kommuner. Det vil være noe mer penger enn om det var én, fordi basistilskuddet er per kommune. De beholder det i 15 år, og så er det en nedtrapping over fem år.

Det er sånn at i proposisjonen har vi omtalt undersøkelsen i tråd med den omtalen som Sentio selv har gitt. Så har jeg registrert at det har gått en relativt stor offentlig debatt, der noen stortingsrepresentanter har vært mer aktive enn andre. Det har også vært tema her i stortingssalen gjennom flere spørsmål til skriftlig besvarelse og i flere spørretimer. Det betyr at den delen av dette som representanten nå tar opp, også er rikelig belyst. Men tilbake til hovedpoenget: Regjeringen, departementet, har først og fremst lagt vekt på kommunestyrets klare ønske, basert på statsforvalterens utredning og vurdering, og på ønsket om at hadelandskommunene samles i samme fylke igjen – med de konsekvenser det kan få for best mulige tjenester til innbyggerne i hadelandsregionen, inkludert Gran kommune.

Jeg har understreket i alle sammenhenger at når det gjelder spørsmålet om mandatfordeling, så gjennomfører Kommunal- og distriktsdepartementet den oppgaven som vi er tillagt, nemlig å beregne og fordele mandatene mellom valgdistriktene, basert på folketallet i de ulike valgdistriktene per 1. januar året før stortingsvalget. Det betyr 1. januar 2028. Den beregningen vil foreligge i løpet av våren/vinteren 2028 og danner grunnlaget for fordelingen av stortingsmandater mellom valgdistriktene. Så er det sånn at det har gått en diskusjon, og den baserer seg på to ulike beregninger som er gjort. Poll of polls har gjort en beregning basert på tredje kvartal 2025, og NRK Innlandet har gjort en beregning basert på tall som er noen måneder nyere, altså 1. januar 2026. De gir forskjellig resultat. Jeg har nok tillatt meg å kommentere det, men det offisielle tallet kommer i 2028, basert på folketallet 1. januar 2028.

Jeg har fra første dag og fram til i dag vært veldig trygg på at den informasjonen Stortinget har fått gjennom proposisjonen og gjennom de mer enn 25 spørsmålene jeg har besvart om dette, er korrekt. Jeg har heller aldri hatt noen intensjon om å skulle gi noe annet enn korrekt informasjon. Jeg registrerer at det likevel framsettes påstander om motiv jeg aldri har hatt. Det er vel en frihet vi har i det norske demokratiet, og som jeg sånn sett blir nødt til å forholde meg til.

Det er opp til kommunene om og eventuelt hvordan de ønsker å høre innbyggerne i saker om grenseendringer. I proposisjonen har regjeringen valgt å presentere undersøkelsen sånn Sentio presenterer den selv, der man bruker hele utvalget når man framviser resultatet. Hvis vi ser på de to utvalgene – eller hovedutvalget, ekstrautvalget og totalbildet – er det sånn at i spørsmålet om hvor viktig det er for innbyggerne at Lunner, Jevnaker og Gran er i samme fylke, er resultatet at 72 pst. mener det er viktig eller litt viktig, enten man legger hovedutvalget eller totalen til grunn. Når spørsmålet er hvilket fylke man ønsker at Gran kommune skal høre til i framtiden, er forskjellen mellom hovedutvalget og totalen at 51 pst. og 49 pst. ønsker Innlandet, og når det gjelder Akershus, er det 42 pst. og 45 pst. Det betyr at et flertall av innbyggerne ønsker at Gran skal være i Innlandet.

Saken vi behandler i dag, gjelder forslag om å endre fylkestilhørigheten for Gran kommune fra Innlandet til Akershus. Gran kommune ønsker å bli en del av samme fylke som nabokommunene Lunner og Jevnaker. Dette vil samle hadelandsregionen i ett fylke, slik situasjonen var fram til etableringen av Viken. Fram til 2018 var både Gran, Jevnaker og Lunner kommuner i Oppland fylke. Regjeringen foreslår å innvilge søknaden fra Gran kommune i tråd med kommunens ønske. Gran kommune sendte søknad om fylkesbytte til Statsforvalteren i Innlandet 24. juni 2024, sammen med en egen utredning. Konsekvensene for samarbeidet i hadelandsregionen og tjenestetilbudet til innbyggerne på lang sikt er blant argumentene for et fylkesbytte til Akershus. Som del av kommunens utredning ble det gjennomført en innbyggerundersøkelse. Syv av ti respondenter mener det er «viktig» eller «litt viktig» at hadelandskommunene tilhører samme fylke. Undersøkelsen viser samtidig at et flertall av innbyggerne ønsker at Gran forblir i Innlandet. Gran kommune vedtok likevel å søke om fylkesbytte. Et vektig argument mot fylkesbytte er at det kan forsterke den regionale ubalansen mellom Akershus og Innlandet. Statsforvalteren i Innlandet tilrådde under tvil et fylkesbytte. Etter en samlet vurdering mente statsforvalteren at ulempene ved et fylkesbytte ikke var tilstrekkelig tungtveiende til å veie opp for kommunens klare ønske og fordelene et fylkesbytte vil ha for kommunen og deres innbyggere. Saken har også skapt mye engasjement, og det er forståelig fordi fylkestilhørighet har betydning for folk. Saker som gjelder å flytte en hel kommune fra et fylke til et annet, reiser mange problemstillinger, og det vil være argumenter både for og imot et fylkesbytte. Denne saken er ikke noe unntak, og det er flere ulike hensyn som må veies opp mot hverandre. I vurderingen av saken har departementet bl.a. lagt vekt på kommunestyrets ønsker og vedtak, fylkeskommunenes syn, hvilke konsekvenser et eventuelt fylkesbytte kan få for tjenestetilbudet til innbyggerne i den aktuelle kommunen og i de berørte fylkeskommunene samt virkninger for den regionale balansen. Når det gjelder de synspunktene som er kommet til uttrykk, har nabokommunene Jevnaker og Lunner gitt uttrykk for at de ønsker at hadelandskommunene samles i ett fylke. Akershus fylkeskommune er positiv til et fylkesbytte, mens Innlandet fylkeskommune stiller seg negativ til at Gran kommune endrer fylkestilknytning. Departementet har ikke lagt avgjørende vekt på innbyggerundersøkelsen i denne saken, men funnet andre momenter mer tungtveiende – herunder kommunestyrets klare ønske, statsforvalterens vurdering samt det å legge til rette for bedre og mer effektive tjenester og en bedre og mer helhetlig samfunnsutvikling når hadelandskommunene samles i samme fylke. I 2023 vedtok Stortinget en endring i inndelingsloven som innebærer at saker om flytting av en eller flere kommuner fra et fylke til et annet skal legges fram for Stortinget for avgjørelse. Begrunnelsen for denne endringen er at slike grensejusteringer også får betydning for valgdistriktene til Stortinget. Fylkeskommunene har viktige oppgaver i gjennomføringen og godkjenningen av stortingsvalg. Dersom ansvaret for et valgdistrikt skulle vært delt mellom flere fylkeskommuner, ville det kunne gi en uklar ansvarsfordeling, en mer komplisert ansvarsfordeling og økt risiko for feil. Som en konsekvens av regjeringens forslag om at Gran kommune skal tilhøre Akershus fylke, foreslås det derfor samtidig en endring i valgloven slik at Gran kommune blir flyttet fra Oppland valgdistrikt til Akershus valgdistrikt. Regjeringen foreslår derfor at Gran kommune blir en del av Akershus fylke og valgdistrikt. Jeg er glad for at flertallet i både kommunal- og forvaltningskomiteen og kontroll- og konstitusjonskomiteen er enig i regjeringens forslag. Dersom Stortinget deler denne vurderingen, bør det fattes vedtak i tråd med regjeringens forslag.

Det jeg sa i mitt innlegg, var at dersom en vei f.eks. går 70 meter fra havet, kan det være naturlig å legge byggegrensen på nedsiden av den veien, framfor å bruke lovens generelle hundremetersgrense. Det var et synspunkt som jeg har dekning for – gjeldende lovverk gir denne muligheten. Det kan kanskje også være en del av forklaringen på at Arbeiderpartiets stortingsgruppe velger ikke å stemme for forslaget. Det vet jeg ikke sikkert, men det kan kanskje være slik det henger sammen.

Jeg tror ikke debatten her i dag er tiden for statsråden til å garantere verken det ene eller det andre. Jeg peker på det mulighetsrommet som ligger, og det handlingsrommet som finnes. Vi har også hatt arealsaker den siste tiden der jeg i en sak har funnet det rett å ta et møte med en kommune og en fylkeskommune og peke på hva som er handlingsrommet for å løse saken. Det handlet om IKEA-saken. Slik jeg oppfatter det, er man nå i gang med å gå den veien og se på hvordan en planprosess kan løse det som kommunen var opptatt av å løse.

Representanten Trellevik ga en ganske god redegjørelse for hva som ble gjort i 2021. Det var Høyres statsråd som la fram proposisjonen, som ble vedtatt med et bredt flertall i Stortinget. For meg som kommunal- og distriktsminister er spillereglene veldig enkle: Stortinget fatter en beslutning om hvordan noe skal virke, og da styrer regjeringen etter det. Vi har igangsatt et innsigelsesprosjekt som handler om å skape større forutsigbarhet, større effektivitet og mer effektive prosesser knyttet til innsigelser – for det tar for lang tid, og det vil være bra for lokaldemokratiet og det kommunale selvstyret at problemstillinger kommer tidlig på bordet i planprosessen. Når det gjelder spørsmål om bygging i områder som har status LNF eller LNFR, er reglene veldig klare, men det er også mulig for kommunestyrer å vedta LNFR med spredt boligbebyggelse. Da har man et annet handlingsrom når det gjelder å søke om bygging. Dispensasjonsadgangen er stram, og den må praktiseres stramt.

Maktfordelingsprinsippet i Norge er veldig tydelig, og det betyr at regjeringen selvsagt forholder seg til Stortinget og de vedtak som fattes i Stortinget. Når det gjelder de enkelte partienes landsmøter, kan det jo være mange gode grunner til å følge ekstra med på dem. Så tror jeg det vil være litt ulikt hvilke signaler fra Fremskrittspartiets landsmøte som var av interesse for min del, og hvilke som ikke var det.

Jeg tror nok det vil sitte ganske langt inne at representanten og jeg vil ha det samme synet på hvordan ting fungerer i praksis. Ja, vi har tatt inn over oss at konfliktnivået mellom staten og kommunene i arealpolitikken har økt. Det er også en del av bakgrunnen for at jeg har varslet en arealmelding der Stortinget vil få anledning til å diskutere arealpolitikken i stort. Så er det slik at hvis vi ser på hvordan ting spiller seg ut i praksis, fikk vi vel 13 saker som gjaldt arealplaner, som ble klaget inn for departementet i 2025. Det er et veldig lite antall. Vi jobber hardt med å holde nede den restansen og sørge for at saker blir klarert ut. Men de aller, aller fleste sakene som handler om innsigelser, løses gjennom diskusjon mellom kommunen som arealmyndighet og statsforvalteren, og det er bra.

Jeg tror kanskje ikke det er så veldig formålstjenlig om representanten og jeg skulle ha en diskusjon om hva vi tror blir sagt i møtet mellom statsforvalter og kommuner. Jeg holder fast ved at Stortinget har lagt arealmyndigheten til kommunestyrene, og så har vi ganske mange statlige etater som på ulike områder kan levere innsigelse til planer, som kan igangsette ny prosess hvis det er nasjonale eller vesentlige regionale interesser som er i spill. Det er en ordning som vi har hatt ganske lenge. Temaet i denne saken er jo strandsonen, og der er det sånn at de statlige planretningslinjene tilsier at vi har det strengeste vernet av strandsonen i indre Oslofjord. Så har vi sone 2, som strekker seg videre nedover mot sørspissen av landet vårt. Så er det sone 3, som er resten av kysten, oppover Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge. Det har stått fast over tid, og jeg tror at det er en klok tilnærming.

Kommunene er gitt et betydelig handlingsrom i arealplanleggingen gjennom plan- og bygningsloven. Arealplanene er lokaldemokratiets verktøy for helhetlig og langsiktig styring av bruken av arealene. Likevel blir dette verktøyet ofte ikke utnyttet fullt ut. Mange kommuner sliter med utdaterte planer, og konsekvensen er et økende behov for dispensasjoner. Som påpekt i innstillingen skal dispensasjonsadgangen i stor grad baseres på juridiske vurderinger. Kommunene kan bare velge å gi dispensasjon dersom lovens vilkår er oppfylt. At dispensasjonsadgangen er snever, er tilsiktet, og den ble strammet inn her i Stortinget våren 2021. Dispensasjoner er en viktig sikkerhetsventil i plan- og bygningsloven, men lokaldemokratiet har langt større makt og handlingsrom i rollen som planmyndighet. Høyesteretts nylige avklaring er etter mitt syn i tråd med både etablert praksis og departementets veiledning. Det er viktig at vi ikke flytter arealdisponeringen over i enkeltsaksbehandling. En slik utvikling, med en utbredt dispensasjonspraksis, vil uthule og undergrave arealplanene og i realiteten kunne gi lokaldemokratiet mindre, ikke mer, makt. Samtidig vil det skape stor grad av uforutsigbarhet for både innbyggere og næringsliv, og det vil redusere mulighetene for reell medvirkning. I mange tilfeller vil en planendring, eventuelt etter forenklet prosess, være et langt bedre alternativ enn å forsøke å bruke dispensasjonsadgangen. Å definere et tydeligere skille mellom nedbygd og ubebygd areal i strandsoneforvaltningen gjennom nasjonalt regelverk, vil bli sjablongmessig, og sjansen er stor for at det vil kunne bli dårlig tilpasset lokale forhold. Det vil også kunne slå feil ut, slik at nedbygde og privatiserte områder, som kan være svært sårbare, ikke får nødvendig vern. Det vil også kunne svekke lokalpolitikkens betydning i arealpolitikken. Både arealplanlegging og dispensasjonsvurderinger krever interesseavveininger mellom mange motstridende hensyn. Strandsoneområdene langs kysten er svært forskjellige, og en videre fortetting i nedbygde områder vil slå veldig forskjellig ut. Gjennom byggegrenser i kommune- eller reguleringsplaner kan kommunene gjøre konkrete vurderinger av hvilke deler av strandsonen som er særlig viktige å verne, og hvilke som er mindre sårbare. Byggegrensen kan tilpasses faktiske lokale forhold. Dersom en vei for eksempel går 70 meter fra sjøen, kan det være naturlig å legge byggegrensen på nedsiden av veien framfor å bruke lovens generelle 100-metersgrense. Gjeldende lovverk gir allerede denne muligheten. Kommunene kan på denne måten fastsette en såkalt funksjonell strandsone i sine arealplaner.

Det er nok en grunn til at et stort flertall på Stortinget valgte å stemme ned Høyres forslag. Også deres markant større storebror på borgerlig side syntes det var en dårlig idé å bruke tiden på å lage nye strategier nå. Det handler selvsagt om at det ikke er lenge siden vi la fram boligmeldingen som Stortinget har behandlet, og som gir oss nøklene vi trenger. Min oppgave er nå å følge opp de konkrete tiltakene og jobbe med det. Da har ikke jeg noe ønske om å bruke tiden på å utvikle en ny strategi, men på å følge opp det som boligmeldingen, som var en godt gjennomarbeidet melding, og som Stortinget fikk gitt alle partienes synspunkter på. Vi er godt i gang, vi er i farta, vi leverer konkrete tiltak nesten hver eneste uke, og vi skal fortsette med det framover.

Jeg tenker at det siste svarte jeg på i mitt første svar. Vi tar nå initiativ for å kunne jobbe på tvers av departementene mer tverrsektorielt med problemstillingen. For at det skal bli enklere å komme inn i boligmarkedet, trenger vi flere boliger. Det er det aller viktigste svaret akkurat nå, for det har vært så krevende tider i byggenæringen med lav byggeaktivitet over tid. Det handler selvsagt om den dyrtiden som har truffet Europa etter fullskalainvasjonen i Ukraina. Det er et ambisiøst mål, men vi tror vi kan få det til og jobber hver eneste dag for å få det til. Vi tar en rekke grep for å nå målet. Vi forenkler og moderniserer byggteknisk forskrift. Vi forenkler og digitaliserer plan- og byggesaksprosesser. Vi setter i gang et arbeid som skal bidra til innovasjon og produktivitetsvekst i byggenæringen. Vi satser på studentboliger og tiltak for å sikre et velfungerende leiemarked. Vi har nesten doblet lånerammen til Husbanken. Og vi ser at vi må utnytte ressursene i dagens bygningsmasse og legge bedre til rette for transformasjon av ulike typer bygg til bolig.

Jeg er veldig bekymret for at flere er bostedsløse, og særlig at det er flere barn. Det å ikke ha en fast plass å bo har store konsekvenser og påvirker alle deler av livet. Det skal ingen unger måtte oppleve, og målet er derfor helt klart at ingen skal være bostedsløse. Midlertidige botilbud er aldri en god løsning for barn og bør unngås så langt som overhodet mulig. Kommunene har hovedansvaret for å hjelpe vanskeligstilte på boligmarkedet, og i den boligsosiale loven heter det: «Kommunen skal gi individuelt tilpasset bistand til vanskeligstilte på boligmarkedet.» Mange kommuner gjør en solid jobb, og det er også mye av grunnen til at utviklingen i flere år gikk i riktig retning. Vi må samtidig erkjenne at det øker presset på kommunene. Strammere kommuneøkonomi, først og fremst på grunn av befolkningsendringer, mangel på kommunale boliger og bosetting av nesten 90 000 flyktninger de siste årene gjør dette arbeidet er mer krevende for kommunene nå. For å lykkes med å gi de mest vanskeligstilte et trygt og godt botilbud må hele regjeringens boligpolitikk ses i sammenheng, og vi må jobbe mer på tvers av fag og sektor. Det å koordinere det boligsosiale arbeidet ligger til mitt departement. Jeg ser behov for å forsterke samarbeidet med de andre velferdsdepartementene framover for å vurdere hva slags treffsikre tiltak vi skal iverksette. Jeg vil også invitere storbyene til et møte om saken og se nærmere på hvordan Husbanken kan bidra direkte inn mot disse kommunene. Det viktigste vi gjør, er å forebygge at folk blir bostedsløse. Bostøtten hjelper vanskeligstilte på boligmarkedet med å skaffe seg eller beholde en egnet bolig, og vi har i flere runder styrket bostøtten. Vi har også satt ned et utvalg som skal vurdere bostøttens rolle og virkemåte. Vi vil gi kommunene bedre veiledning om boligsosialloven, og jeg vil legge fram en ny boligleielov. Vi ønsker å legge til rette for at kommunene bedre kan utnytte den boligmassen de har, og har satt i gang et samarbeid med kommunal sektor om en bærekraftig kommunal utleiesektor. Husbanken har òg utviklet Kobo, et digitalt fagsystem for kommunale boliger og boligsosialt arbeid. Kobo gjør det lettere å finne rett bolig til den enkelte søker. For å støtte kommunene i det boligsosiale arbeidet får alle kommuner nå tilbud om å ta i bruk Kobo helt gratis. Vi trenger flere boliger, og regjeringen har mål om å igangsette bygging av 130 000 boliger innen 2030. Målet er et konkret tall, men det innebærer også en klar intensjon om å løfte og revitalisere boligpolitikken. Det er særlig tre områder som trenger oppmerksomhet når vi fornyer boligpolitikken: å legge bedre til rette for boligbygging, å ta bedre i bruk eksisterende bygg og å legge til rette for et velfungerende leiemarked.

Jeg aner at jeg hører en undertone som tilsier at representanten her kanskje er i overkant forutinntatt. Min inngang til dette er positiv. Jeg respekterer selvsagt Stortingets vedtak. Det at vi ser på terskelen er viktig. Jeg har ikke tenkt å bruke dette prosjektet til å se om terskelen ligger på rett nivå, fordi jeg mener den er for lav. Jeg forstår ikke riktig helt hvilken konflikt representanten her ønsker å etablere eller målbære. Vi følger selvsagt opp. Jeg har stor respekt for de beslutningene som tas i denne salen. Det at jeg finner det riktig å fortelle om hva regjeringen og jeg er i gang med allerede, kan ikke leses som at jeg på noen som helst måte antyder at Stortingets arbeid er unødvendig. (Innlegg er under arbeid)

Selvsagt har jeg fått med meg at Stortinget har gjort et vedtak. Når jeg svarer sånn som jeg gjorde, er det fordi den prosessen vi allerede er i gang med, er godt designet for å levere på det Stortinget har bedt oss om.

Innsigelsesinstituttet skal sikre at kommunene ikke vedtar planer som kommer i konflikt med nasjonale og vesentlige regionale interesser. Innsigelser kan bare fremmes i høringsfasen og begrunnes i vedtatte nasjonale eller regionale mål, rammer og retningslinjer. Hverken statsforvalteren eller andre innsigelsesmyndigheter kan fremme innsigelse til planer som bare har lokale konsekvenser. Jeg legger til grunn at statsforvalterne er bevisst på dette når de fremmer innsigelser innenfor egne ansvarsområder og når de samordner innsigelser fra andre statsetater. De fleste innsigelsessakene løses lokalt, og det er få saker som blir sendt til departementet for avgjørelse. Jeg er likevel enig i at innsigelsesordningen har utfordringer. De nasjonale føringene for arealplanleggingen blir stadig flere, og samordningen mellom sektorene er ikke god nok. Mange kommuner opplever at det lokale handlingsrommet er begrenset, og at planprosessene blir langvarige. Regjeringen er allerede i gang med et arbeid for å forbedre innsigelsesordningen. Gjennom innsigelsesprosjektet kartlegger vi hvordan innsigelsesmyndighetene arbeider overfor kommunene, og om praksis varierer på tvers av statsforvalterembetene. En viktig del av prosjektet er å vurdere om vi kan konkretisere og samordne de statlige styringssignalene i arealpolitikken bedre. Da må vi også vurdere om terskelen for innsigelser ligger på riktig nivå. Innsigelsesprosjektet skal gå over to år, men vi venter ikke med å gjennomføre tiltak som kan forbedre praksisen nå. I supplerende tildelingsbrev til statsforvalterne har vi presisert at de skal legge vekt på forsvar, samfunnskritisk digital infrastruktur, næringsutvikling og fornybar energi når de vurderer om de skal fremme innsigelse. Det er tidligere framhevet at bolig også er et viktig hensyn for statsforvalteren. For å redusere konfliktnivået i arealplanleggingen må staten samordne styringssignalene og legge større vekt på tidlig dialog. Samtidig må kommuner og private forslagsstillere legge nasjonal politikk til grunn og invitere staten inn i planprosessene tidlig. Jeg har god tro på at innsigelsesprosjektet vil bidra til tiltak som gir raskere og bedre planprosesser samtidig som vi styrker kommunenes handlingsrom som planmyndighet.

Jeg er veldig enig i inngangen til representanten Fasteraune her. Når vi nå har en så historisk satsing på Forsvaret, der Forsvaret både skal bygge, etablere ny aktivitet og engasjere seg større i mange relativt små samfunn – også i større samfunn, men i mange relativt små samfunn – små kommuner som har begrenset kapasitet til å håndtere de utfordringene som følger med dette, er det viktig at vi stiller opp. Vi har stilt opp for forsvarskommuner, sist for fire kommuner i Troms som ønsket å etablere et interkommunalt plankontor, og sammen med Statsforvalteren i Troms og Finnmark sørget vi for at de fikk ressurser til å få det på plass. Så har jeg selv personlig tatt initiativ til at Kommunal- og distriktsdepartementet og Forsvarsdepartementet bør samarbeide nærmere om disse spørsmålene. Vi har en strålende forsvarsminister som tok den pucken på strak arm, så vi er i gang med å utvikle et samarbeid om hvordan vi kan bidra til at forsvarskommunene lykkes, og at vi får størst mulig ringvirkninger og mest mulig totalberedskap av den forsvarssatsingen som kommer.

Det viktigste jeg kan gjøre i denne sammenhengen, er å jobbe med tiltak som kan øke boligbyggingen. Det er det aller viktigste som ligger på mitt ansvarsområde. Så er det sånn at jeg også er medlem av regjeringen, og for regjeringen er det viktig å holde et høyt investeringsnivå på statlige prosjekter. Det at vi har løftet fylkeskommunene på en måte som skiller seg vesentlig fra det som var situasjon under forrige regjering, gjør at også fylkeskommunene har handlingsrom til å drive fram byggeprosjekter innenfor både infrastruktur og annet. Det at anleggsnæringen har arbeid å gå til, betyr mye. Det er nok i byggesektoren det er aller, aller tøffest. Vi ser at det ikke er flere konkurser nå enn normalt, men det er flere mellomstore og store selskaper som har gått over ende som også er tradisjonsrike selskaper. Det bekymrer meg veldig, og det gjør at det arbeidet vi er i gang med for å levere på målet om 130 000 igangsatte boliger innen 2030, bare blir enda viktigere.

For Arbeiderpartiet er det viktig å ha en god politikk for både by og land, og vi har en distriktspolitikk vi kan stå inne for. Jeg vil gjenta at de beste løsningene for å ha en god distriktspolitikk ligger i skjæringspunktet mellom de rød-grønne partiene, der alle vet hvor Senterpartiet står. Så er det sånn at en regjering er nødt til å prioritere stramt i den tiden vi lever i. Vi er nødt til å være forsiktige med oljepengebruken, for det betyr så mye for å kunne holde prisveksten lav og få den ytterligere ned, og for å legge grunnlaget for at Norges Bank også kan sette ned renten, eller at den i alle fall ikke går mer opp enn nødvendig. Vi gjør noen viktige prioriteringer. Vi har doblet innsatsen, altså forsvarsbudsjettene. Vi har løftet kommunene på en måte som ikke har vært gjort før, og vi styrker også sykehusene. Men vi er nødt til å ha trygge, ansvarlige budsjetter, og i den sammenhengen må vi balansere alt. Jeg mener vi har en distriktspolitikk som vi kan stå inne for.

Når det gjelder spørsmål om samferdselspolitikk, tror jeg det er rett at representanten Sande retter dem til samferdselsministeren, men jeg kan forsikre representanten om at samferdsel er viktig for kommunal- og distriktsministeren og er et område jeg har engasjert meg i, i mange, mange år. Jeg tror derfor at Senterpartiet nasjonalt, her på Stortinget, kanskje bør tenke over om de skal sitte stille og se på hva Senterpartiet i f.eks. Nordland holder på med. I skjæringspunktet mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet finnes kanskje det beste mulighetsrommet for å ha en god politikk for både by og land, der Arbeiderpartiet tar ansvar for både by og land, og der jeg opplever at Senterpartiet vil strekke i tauet med tanke på distriktene. Det synes jeg går helt fint. Men når vi ser Senterpartiet i det borgerlige samarbeidet i Nordland – etter all den harmen Senterpartiet klarte å uttrykke i løpet av de få dagene som gikk før Arbeiderpartiet selv ryddet opp i det som lå i forslaget til statsbudsjett – forventer jeg faktisk at representanten Sande tar med seg partiledelsen i Senterpartiet og gir beskjed til fylkeslaget sitt i Nordland om at gratis ferge ikke er noe vi har til pynt. Det gjelder også i Nordland. Der har man nå gått inn for å fjerne det, og det har skapt harme langs hele kysten. Nordland er fergefylke nummer én, med 26 samband. Der går det altså i feil retning, med Senterpartiet som en av bidragsyterne.

Den store forskjellen som vi må få gjort noe med, er forskjellen på de som klarer å komme seg inn på boligmarkedet, og de som ikke klarer det. For meg er det ikke en stor utfordring at det finnes folk som har så mye penger at de kan bygge en bolig som vi andre ikke behøver å drømme om engang. Det går helt fint. Det som er vanskelig, og som vi må klare å få gjort noe med, er at spesielt unge, men også andre blir stående utenfor boligmarkedet. Derfor er det det viktigste jeg arbeider med nå. For å følge opp med tanke på hva vi kan gjøre for kommunene: Vi er også i gang med et stort forenklingsprosjekt for å gi kommunene større handlingsrom til å klare den store omstillingen som kommunene enten er midt inne i, i starten av eller har framfor seg de nærmeste årene, som handler om at vi får en stor vekst i oppgavene innenfor helse og omsorg. Det må vi ruste kommunene for. Da er ett av svarene at vi må være litt mer nøye med hvor mye detaljstyring staten skal legge på kommunene, for vi ønsker at de skal kunne levere på velferdstjenestene. Vi har ikke en velferdsstat – vi snakker om det – vi har velferdskommuner med litt stat på toppen.

Vi tar mange grep for å ruste kommunene til å ta sitt boligsosiale ansvar. Det var en lovbehandling her i Stortinget, der Arbeiderpartiet og SV ble enige om hvordan den loven skulle se ut til slutt. Vi har også jobbet sammen for å sørge for at kommuneøkonomien er i sterk bedring – et historisk løft for kommuneøkonomien gjennom 2025 og 2026, der vi vel har passert 26 mrd. kr i vekst i de frie inntektene, altså på toppen av lønns- og prisvekst, på to år. Det har vel aldri skjedd før i norsk historie. Derfor ser vi også at kommuneøkonomien er i bedring, og at kommunesektoren totalt sett nå har netto driftsresultat for 2025 som ligger over anbefalingene til TBU, teknisk beregningsutvalg, og omtrent på snittet de siste tiårene. Det er på bakgrunn av kriseåret 2024, som var veldig, veldig vanskelig for mange kommuner. Så at vi både styrker kommuneøkonomien, bruker Kobo og hjelper kommunene til å ta sitt boligsosiale ansvar, er viktig. Vi ser også at 8 000 nye kommunale utleieboliger er framskaffet, mot 1 000 på de åtte årene før, og det viser at mange kommuner gjør denne jobben.

Vi gjør mange ting samtidig, og det er fordi det ikke er én ting alene som kan fikse dette. Det er helt åpenbart for meg at det å klare å øke boligbyggingen er det aller, aller viktigste. Jeg synes det blir nesten umulig for meg å skulle svare på det representanten spør om, uten å nevne at vi er godt i gang med arbeidet med en ny husleielov. Jeg har lovet den i løpet av neste år. Jeg kan forsikre representanten om at vi er veldig godt i rute og kommer til å ha få problemer med å levere på det. Det kommer til å være et viktig arbeid. Vi har også økt bostøtten fra – jeg tror det var – 2,7 mrd. kr i 2021 til 4,1–4,2 mrd. kr i inneværende år. SV har vært en god medspiller for at vi har kommet oss dit. Det betyr mye. Det er massevis av husholdninger som får utbetaling hver eneste måned for å klare husleien sin. Nå skal det snart forhandles om revidert nasjonalbudsjett. Det å ha trygg og ansvarlig styring sånn at prisveksten kan fortsette å gå ned, er også helt grunnleggende for at vi skal nå disse målene.

Det er ingen tvil om at den veldig krevende situasjonen vi har i boligmarkedet og når det gjelder boligbygging, handler om at det er flere ting som har inntruffet samtidig. Det ene er at kostnadene har gått opp, prisveksten på innsatsfaktorer er den største delen. Det handler selvfølgelig om at vi også har høyere rente nå enn vi hadde for en del år siden, og det handler om at vi har krav som kan være krevende å oppfylle samtidig som man har innovasjon og produktivitetsvekst i byggenæringen. Det viktigste jeg gjør nå knyttet til det med byggereglene og hvilke krav vi har, handler om å få tydelige og enkle krav og samtidig ha åpning for at næringen kan ha innovasjon, sånn at vi kan få ned kostnadene. Jeg har ikke noe som helst ønske om at vi skal få dårligere boliger, men for å ta et eksempel: Jeg var på en byggeplass i forrige uke. Der ser vi at lyskrav til oppholdsrom som også innebærer kjøkken, gjør at når man kommer litt lavere ned i etasjene, må kjøkkenet flyttes nærmere vinduene, altså inn i det som egentlig er stue/oppholdsrom. Det arealet som lenger oppe i etasjene kan brukes til kjøkken, blir omgjort til en bod, og det blir dermed mindre oppholdsrom. Jeg tror ikke at vi får en bedre bolig av det. Selvsagt skal vi ha lyse, trivelige leiligheter, men når resultatet av måten kravet er utformet på, er at man får mindre boareal og større boder når man kommer ned i etasjene, tror jeg vi må innse at det er klokt å gjøre noe her. Det er ett eksempel på hvorfor vi går gjennom dette. Det at vi har bosatt 90 000 ukrainske flyktninger, at kommunene har gjort en formidabel jobb med å få det til, har også påvirket boligmarkedet. Det gjør at selv om kommunene har framskaffet 8 000 flere kommunale utleieboliger på vår vakt – tallet var bare 1 000 på åtte år med den forrige regjeringen – er det tøft i leiemarkedet. Derfor har vi en stor jobb å gjøre.

Selve byggeprosessen tar den tiden som den som står for byggingen, beslutter og rigger seg for. Det vi først og fremst kan gjøre noe med når det gjelder plan- og byggeprosesser, er den første delen av dette: fra noen starter opp et prosjekt og ønsker å regulere området, til å komme fram til at spaden kan gå i jorda. Det viktigste svaret vårt, og der vi har fått gjort mye, handler om digitalisering av disse prosessene, sørge for at det blir færre feil i søknader, og å få ned tidsbruken. Jeg kan ikke gjøre noe med jobben kommunene gjør. Der er det store forskjeller. Noen kommuner bruker ca. to år på disse prosessene, mens andre bruker opp mot ti år. Jeg tror at de kommunene som bruker lengst tid, kan la seg inspirere av de som klarer å redusere tidsbruken. Innsigelsesprosjektet er viktig. I Stortinget har det vært mange debatter om det med innsigelser. Jeg ønsker å effektivisere prosessene og å gjøre dem mer forutsigbare. Vi skal også se på terskelen, og at den ligger på rett nivå.

Jeg har ikke noe behov for å gjøre egne vurderinger av hva lokalpolitikere måtte mene om min innsats som kommunal- og distriktsminister, og dermed som en statsråd som har en del ansvar når det gjelder arealpolitikken, men jeg skal heller forsøke å svare på noen av de problemstillingene representanten Njåstad nevnte. Når det gjelder det med myr, er regjeringen i gang med å følge opp et representantforslag og et anmodningsvedtak fra Stortinget. Vi vil komme tilbake på egnet måte om det. Dette handler selvsagt om at myr, særlig djup våtmyr, er viktige karbonlager. Jeg tror at også Fremskrittspartiet anerkjenner at det å ta ned klimagassutslippene også i Norge betyr noe, selv om vi kanskje har litt ulike vurderinger av hvor viktig det er. Når det gjelder utslippsfrie byggeplasser, har regjeringen gitt kommunene mulighet til å stille det kravet, hvis de ønsker det. Vi ser at noen få kommuner har gjort det i noen få prosjekter, andre har ikke gjort det. Og hvis vi fra talerstolene her er enige om at lokaldemokratiet er viktig, burde det kanskje også være mulig å være enige om at det er en sak lokalpolitikerne kan få bestemme. Når det gjelder energikrav, som vi har levert på, har vi sendt på høring et opplegg vi har samarbeidet tett med byggenæringen om. Min måte å arbeide politisk på når vi er inne på ting som er viktige for en næring, er at vi samarbeider nært med næringen og de organisasjonene som er i byggenæringen. Det vi har prøvd å få til med de nye kravene, er å levere på det som vi må levere på, samtidig som det skal være større fleksibilitet for næringen, slik at det er mulig å innfri disse kravene uten å låse seg til bestemte løsninger. Da kan vi få innovasjon. På Byggenæringens klimakonferanse opplevde jeg at de nye forslagene vi sendte på høring, ble veldig godt mottatt. Vi vil behandle dem videre når høringen er over og vi har fått mer formelle tilbakemeldinger.

Når det gjelder de interne prosesser og hvordan vi fordeler oppgaver i regjeringen, er det en diskusjon vi skal ta i regjeringen. Jeg er kjent med representanten Langballe Dalins ståsted i den sammenheng, og det er veldig greit. Vi må sørge for å bruke naturen med varsomhet. Over dette står, etter mitt syn, at vi må skaffe oss mer fornybar energi, få energien fram dit den skal, og gjøre vår del av jobben med å redusere klimagassutslippene. Her går det an å ha to tanker i hodet samtidig, og jeg er trygg på at den balansen vi trenger i dette spørsmålet, vil vi være i stand til å finne.

Arbeiderpartiet og MDG er enige om at vi må ta klimaendringene på det største alvor, at Norge selvsagt skal ta vår del av ansvaret med å kutte klimagassutslippene, og at naturen – selv i et land som Norge med så mye natur som vi har – er en begrenset ressurs som vi må bruke med varsomhet. Det er også sånn at bosetting, arbeidsplasser og verdiskaping rundt om i hele landet vårt er betinget av at vi greier å ha en god balanse mellom det å ta vare på og det å ta i bruk. Den balansen er blitt enda viktigere på naturens vegne de siste årene. For meg er det i alle fall sånn at en tanke om at vi ikke kan røre natur, ikke har noen god klangbunn, men å se til at vi ikke bruker natur unødig, og at vi har en balanse i det vi gjør, er viktig. Så er planen min å komme til Stortinget med en arealmelding, der også disse spørsmålene kan bli en del av diskusjonen.

Jeg legger merke til hvordan representanten fra Kristelig Folkeparti omtaler de reglene man etter regjeringsskiftet sto igjen med etter forrige regjering. Jeg er ikke enig i at det er sånn. Ja, en del regler er nok kostnadsdrivende, og derfor gjør vi jobben med å forenkle de reglene som vi arvet. Jeg har nok – jeg håper det er lov til å si det – større forventninger til en representant fra Kristelig Folkeparti når det gjelder sannheten og virkeligheten, enn det jeg følte at jeg opplevde akkurat nå. Riktig nok er det sånn at Høyre påstår at regjeringen trikser med tall, til tross for at vi svarte ut spørsmålet om ombygging av eksisterende bygninger til representanten Mudassar Kapur ca. en uke etter at vi lanserte målet i februar 2025. Vi svarte at selvsagt inngår ombygginger av næringsbygg og hva det måtte være til boliger, i dette tallet, fordi det er en god måte å skaffe nye boliger på. Det utgjør en liten andel, men den er viktig nok i seg selv.

Regjeringen handler ikke først nå. Vi har handlet hele veien. Vi har brukt penger i tre budsjetter på rad for å få tempoet opp i plan- og byggesaksprosesser, og det har jeg store forventninger til at vi skal få effekter av. Mens utlånsrammene til Husbanken stort sett sto helt stille gjennom de åtte årene da KrF var støtteparti eller regjeringsparti, har vi nesten doblet den på fire år, så vi gjør mange grep. I 2025 satte vi også tre nye norske rekorder når det gjelder studentboligbygging: 3 050 tilsagn ble gitt, 12 633 – ta det med litt forbehold – prosjekter fikk utbetalt tilskudd, og over 5 000 studentboliger var under bygging. Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i fortellingen om at vi ikke gjør noe, og i går hadde jeg et stort møte med byggenæringen der vi lanserte forslag til hvordan vi kan forenkle byggereglene som vi arvet etter forrige regjering.

Det viktigste svaret vårt, i tillegg til alle de grepene vi gjør for å få bygd flere boliger, er at vi ønsker å bidra til at transformasjon av ulike typer bygg som står tomme, kan bli til gode boligprosjekter. I år har vi dedikert Statens arkitekturpris til nettopp det formålet. Det går an å gå inn og se på disse prosjektene. Det er veldig mange spennende prosjekter, så det blir spennende å se hvem som stikker av med seieren. Dette er jo fordi vi ønsker å ha fokus på det og vise fram hva som er mulig å få til. I tiden jeg var her på Stortinget, bodde jeg oppe ved Vulkan og gikk forbi de gamle kornsiloene som har blitt til studentboliger, og tenkte: Er det ikke fantastisk at man kan bygge boliger av noe som ellers bare ville ha stått tomt og kanskje til forfall? Vi har mange sånne prosjekter og sånne eksempler rundt om i landet, og vi ønsker flere av dem.

Regjeringen har lagt fram en arkitekturstrategi, som er det viktigste svaret på det. Det har Norge savnet i mange, mange år, og jeg er veldig fornøyd med at vi la fram den. Den følger vi opp, og Stortinget skal også få anledning til å være med og diskutere den, for når vi legger fram en arealmelding til Stortinget, vil den også handle om arkitektur. Det betyr mye at vi har gode nabolag, at omgivelsene er trivelige, og at vi har gode boliger å bo i. Når det gjelder forenklingsarbeidet for de tekniske kravene, som vi er i gang med, handler det om at vi skal ha de kravene vi må ha, men vi kan ikke ha ekstra krav på toppen i en tid der byggekostnadene er så høye som de er nå. Derfor gjør vi det arbeidet, og jeg har store forventninger til det. Til dem som tror at det skal ende opp med at vi ikke stiller krav og ikke får gode boliger: Nei, vi skal ha gode boliger i Norge. Det er jeg veldig trygg på. Men vi trenger ikke både belte og buksesele for å holde buksene oppe.

Det har vært en suksess i Norge at Gerhardsen-regjeringen rett etter krigen valgte eierlinjen, og at vi under skiftende regjeringer har holdt fast på den. Den gjør at vi har en bedre boligstandard i Norge enn i de andre landene det er naturlig å sammenligne oss med. Det er viktig at vi holder fast på den videre, og jeg oppfatter at Arbeiderpartiet og Høyre er veldig enige der. Vi har ca. en million som leier boligen sin, og jeg tror mange av dem som eier bolig, har leid bolig deler av livet. Derfor må vi ha et godt opplegg for det, og vi har varslet en ny boligleielov, som vi kommer til å komme til Stortinget med. Jeg ser fram til behandlingen av den. Den må gjøre det tryggere for dem som må leie bolig, samtidig som vi må passe på at det også er attraktivt nok å være utleier. Vi har vært i Stortinget med flere saker, både for å åpne for mer leie-til-eie og for å gi kommunene mulighet til å kreve at en større andel skal være borettslag i nye boligprosjekter, og flere andre tiltak som Stortinget har sluttet seg til, og det er bra.

Vi fulgte opp i praksis lenge før Høyre kom med sine forslag. Vi er i gang med et stort prosjekt som skal handle om å gjøre det enklere å bygge boliger, og målet mitt er også at vi skal få ned kostnadene på det vi kan gjøre noe med. Tid er penger når man snakker om plan- og byggesaksprosesser. Derfor er det viktig at vi klarer å lykkes med denne jobben. Jeg har forventninger til at også Stortinget vil stille opp når vi kommer dit at vi kommer til Stortinget med de tingene som Stortinget må beslutte. Ja, jeg viste til Sverige. Jeg kan også vise til andre land. De nordiske landene samarbeider godt, og jeg mener at vi har noe å lære av hverandre. Rapporten som det ble vist til, var en rapport der man også i noen sammenhenger sammenlignet epler og pærer, og der det også var informasjon som ikke var oppdatert. Det var bakgrunnen for min kommentar rundt den. Jeg har aldri sagt at vi ikke skal se til andre land. Selvsagt kan vi lære av andre land. Det aller viktigste er at vi har fokus på det vi kan gjøre noe med. Det er mitt fokus, og derfor tror jeg at vi skal klare å få boligbyggingen opp igjen.

Først må jeg få si at det representanten Kapur omtaler som rigide regler, er regler som hans regjering lagde. Jeg tror at det var altfor sterk ordbruk, men vi ser på forenkling. Vi ser på hvordan vi kan løse dette. Et motto for arbeidet vi er i gang med, er at vi skal ha de reglene vi trenger, men ikke ett eneste ekstra krav. Så til boligmålet. Som sagt gjør vi en rekke tiltak for å nå det. Boligbyggingen lå på et historisk lavt nivå. Vi setter et mål på 130 000. Det betyr 26 000 per år. I 2025 hadde vi en forsiktig vekst. Jeg tror – med forbehold – at det var rundt 7 pst., nesten 22 000, og det betyr at vi må nå 27 000 i gjennomsnitt i årene som kommer. Det er ambisiøst, men det viktigste for meg er å gjøre det jeg kan gjøre noe med, og derfor arbeider vi intenst med forenklinger og å legge bedre til rette for økt boligbygging.

Først vil jeg si at jeg tror dette er et altfor viktig område og en for viktig politisk satsing til at vi skal la retorikk som er relativt langt på siden av sannheten, være det som skal prege debattene. Da Arbeiderpartiet kom inn og overtok ledelsen av Kommunaldepartementet etter 24 år der Høyre og Senterpartiet har vekslet på å ha statsråden i departementet, satte vi det ambisiøse målet om 130 000 igangsettelser innen 2030. Det er et mål som ikke har vært satt på mange, mange år. Vi gjorde det fordi det var nødvendig, og vi jobber systematisk med å nå det. Boligmarkedet i Norge står i en veldig vanskelig situasjon. Det er på mange måter en perfekt storm. Prisveksten på innsatsfaktorer har økt veldig etter at krigen i Ukraina brakte dyrtid til Europa og Norge. Vi har tatt imot og bosatt 90 000 ukrainske flyktninger. Det er klart at alt dette til sammen gjør at situasjonen er krevende. Det vi gjør, er å jobbe med forenkling og ta ned tiden på plan- og byggesaksprosesser gjennom en målrettet digitalisering av disse planprosessene. Vi er i gang med et innsigelsesprosjekt som skal gjøre at vi får mer strømlinjeformede, forutsigbare og effektive prosesser knyttet til innsigelser. I går lanserte jeg en rekke tiltak som handler om å gå gjennom TEK-en, altså byggereglene. De reglene som ble fastsatt under forrige regjering, inneholdt forenklinger, men vi ser at vi er nødt til å gjøre mer. Når det gjelder tellemetode, synes jeg vi må forholde oss til hvordan ting er. Jeg skjønner at det tar tid å ta innover seg nye ting, men Statistisk sentralbyrå endret dette i 2012, så det begynner å bli noen år siden at man begynte å inkludere ombygginger også. Når det er snakk om ombygging, snakker jeg ikke om ombygging av boliger, men først og fremst ombygging av andre bygg til boliger.

Jeg har registrert det som representanten viser til, at et av de byråene som driver med målinger, har gjort en utregning av dette spørsmålet basert på det jeg tror var folketall fra tredje kvartal 2025. Men det kan jo være et ganske annerledes bilde når vi kommer til 2028. Det vil befolkningsutviklingen i hele landet, i ulike valgdistrikter, avgjøre. Så jeg anbefaler igjen – hvis man skal være så skråsikker – å forsøke å gjøre seg noen regnestykker til før man beskylder meg for å holde på på den måten som representanten nå sier. Så har vi lagt fram en proposisjon for Stortinget. Der har vi redegjort for helheten som ligger til grunn for at regjeringen foreslår at Gran får bytte fylke. Vi har også redegjort for hva som er begrunnelsen for dette. Når det gjelder kommunens måte å høre sin befolkning på, har Stortinget gjennom det regelverket som vi fikk under den forrige regjeringen, sagt at kommunestyret kan velge om man skal gjøre det, og hvordan man vil gjøre det.

For Arbeiderpartiet er systemet i valgloven slik som det ligger, et veldig godt system, der vi fordeler representanter, mandater, mellom valgdistriktene etter et system der både innbyggertall og areal betyr noe. Det at Fremskrittspartiet ønsker å fjerne systemet med areal og på den måten sørge for at store deler av Distrikts-Norge blir dårligere representert i nasjonalforsamlingen, tenker jeg er en diskusjon som hører hjemme andre steder enn i en spørsmålsrunde her mellom en statsråd fra Arbeiderpartiet og en representant for Senterpartiet. Vi lar det ligge. Så hører jeg at representanten er skråsikker på hva som vil være utfallet. Jeg anbefaler at man, hvis man vil leke seg med den typen regnestykker, vel må bruke de tallene som blir oppdatert, og så regne med og uten denne endringen. Det kan kanskje være en bedre framgangsmåte for å kunne være såpass påståelig som jeg opplever at representanten er nå.

Jeg har lagt fram et forslag for Stortinget om at Gran kommune blir en del av Akershus fylke sammen med nabokommunene Lunner og Jevnaker. Bakgrunnen for dette forslaget er søknaden fra kommunestyret i Gran kommune. Søknaden begrunnes med at et fylkesbytte for Gran vil bidra til å legge bedre til rette for å opprettholde og utvikle samarbeidet mellom Hadelandskommunene, og at dette på sikt vil kunne gi en mer effektiv tjenesteproduksjon og bedre kommunale tjenester til innbyggerne i Gran kommune. Mandatfordelingen til Stortinget beregnes hvert fjerde år uansett hvem som sitter i regjering. Neste beregning skal gjennomføres i 2028 og vil være grunnlag for stortingsvalget i 2029. Et eventuelt fylkesbytte for Gran vil da være med i beregningen, i tillegg til andre endringer knyttet til befolkningsutviklingen i de ulike valgdistriktene. Mandatfordelingen gjøres for hele landet, og flytting av innbyggere og areal vil påvirke hele beregningen. Det betyr også at andre valgdistrikter vil kunne få flere eller færre mandater som følge av en slik endring. På nåværende tidspunkt er det ikke mulig å si noe sikkert om hvordan en endring i strukturen vil slå ut for mandatfordelingen som skal gjøres i 2028. Det vil ikke være mulig å si sikkert før innbyggertall for 1. januar 2028 foreligger. Det vanlige er at denne beregningen gjøres av departementet som har ansvaret for den etter valgloven, og offentliggjøres i april/mai året før et valgår.

Det er det for tidlig å svare på. Jeg har gått ganske langt, selv om vi ikke har konkludert, i at jeg tenker at når vi snakker om nye verktøy, hvis vi får til verktøy som kan fungere, vil det være mest aktuelt at det er verktøy man lokalt kan velge å ta i bruk. De aller, aller fleste kommunene i Norge melder tilbake i en undersøkelse Husbanken har gjort, at de ikke har spesielle problemer knyttet til korttidsutleie. Tvert imot, som jeg sa i mitt første innlegg, kan korttidsutleie i passe omfang ha positive effekter både for reiseliv, for den som leier ut, og for dem som trenger en plass å overnatte for en kortere periode. Jeg tror nok jeg må trøste representanten Stenvaag med at jeg får komme tilbake når jeg har mer å fortelle. Det gjør jeg gjerne, og departementet er allerede i gang med arbeidet.

Jeg kan ikke i dag foregripe hva regjeringen vil foreslå. Jeg har heller ikke lyst til å gi en tidsplan før jeg er veldig trygg på den. Med tanke på at de utfordringene vi ser med korttidsutleie, er veldig ulike i ulike deler av landet, er det å gi virkemidler på lokalt nivå noe vi vurderer. Jeg er åpen for å vurdere flere virkemidler til kommunene for å håndtere korttidsutleie, men det er også mange hensyn som må avveies i vurderingen av hvilke virkemidler kommunene skal ha. De løsningene som trengs, må ta hensyn til både leietakere, utleiere, lokalbefolkningen og kommunen.

Det har vært en betydelig vekst av korttidsutleie av boliger, særlig i enkelte kommuner. For de fleste kommuner går dette greit, da korttidsutleie i de fleste kommuner er et positivt supplement til andre overnattingstilbud og en mulighet for boligeiere til å skaffe seg utleieinntekter, f.eks. når de selv reiser på en litt lengre ferie. For andre, og da særlig Tromsø, Lofoten og andre reiselivskommuner, har korttidsutleie ført til store utfordringer. Før påske lanserte jeg som lovet en veileder om korttidsutleie. Denne var et svar på ønske fra kommuner om mer veiledning om når bruken av en bolig går over til næringsvirksomhet. Jeg ønsker å være tydelig på hva en veileder er, og hva det ikke er. En veileder gir oversikt over hvilke regler som gjelder nå, og forklarer hvordan disse skal forstås og praktiseres. En veileder synliggjør altså kun hva som er dagens rettstilstand, den skaper derimot ikke ny rett. Veilederen om korttidsutleie inneholder ikke ny informasjon, men systematisert informasjon. Det som står der, er basert på bl.a. lovforarbeider og praksis. Det nye er at veilederen sammenstiller og strukturerer informasjonen på en måte som gjør sakskomplekset mer tilgjengelig. Dette kan gjøre det lettere å orientere seg og bruke regelverket rett. Jeg er klar over at for Tromsø og Lofoten vil ikke veilederen isolert sett være nok for å løse alle utfordringene de står overfor. Det kan ikke en veileder gjøre, og det har heller ikke vært meningen med den. Det finnes ikke en enkel kvikkfiks-løsning på utfordringene særlig attraktive turistkommuner opplever med korttidsutleie. Her er det nødvendig med en bred tilnærming. Å bygge flere boliger er en viktig del av løsningen, og mange kommuner har skaffet mange kommunale utleieboliger de siste årene. Jeg er samtidig opptatt av å ta på alvor kommunene som har størst utfordringer med korttidsutleie. Mitt departement ser derfor på muligheten for flere verktøy for kommunene til å kunne regulere og håndheve korttidsutleie på en mer effektiv måte. Dette arbeidet er noe jeg vil komme tilbake til. Det må nødvendigvis ta noe tid. Det var en del av bakgrunnen for at jeg sa at vi fikk starte med en veileder. Jeg lovet den før påske, jeg leverte den før påske. Jeg hadde nær sagt: Sier vi det, så gjør vi det!

Slik jeg oppfatter det, er det vedtakene fra 2025 man har gått igjennom, og de er vel ikke to og et halvt år gamle. Men jeg forstår veldig godt den uroen som er skapt. Det formidlet jeg både til ordførerne som jeg møtte, jeg har formidlet det her i salen, og jeg har også formidlet det gjennom intervjuer i medier. Jeg forstår godt at det er skapt en uro. Prinsippet om lovlighetskontroll har det i seg at man kan ikke ha lovlighetskontroll av vedtak før de er fattet, så det er en kontroll som kommer i ettertid. Det jeg har sagt, er at Statsforvalteren har anledning til å gjøre det som Statsforvalteren har gjort, og det er akkurat det jeg har sagt, uansett hvordan representanten måtte velge å karikere den uttalelsen både ute i media og i diskusjonen her i Stortinget.

Det må være et mål for alt vi gjør i forvaltningen i Norge at man kan stole på forvaltningen. Så har vi noen institutt som inngår i plan- og bygningsloven. Vi har byggeregler, vi har statlige planretningslinjer, og alt dette må også forvaltes. Jeg er opptatt av forutsigbarhet, og jeg er glad for at Statsforvalteren i Agder nå tar initiativ til veiledning for god kommunikasjon med kommunene i Agder, slik at man kan ha en felles forståelse av det som kanskje er stridens kjerne her, nemlig hva som ligger i den dispensasjonsadgangen som ligger i plan- og bygningsloven, og kanskje spesielt når vi snakker om dispensasjonsadgang i strandsonen. Den dispensasjonsadgangen ble strammet inn våren 2021, altså under den regjeringen som Fremskrittspartiet var en del av i sju år, og var støtteparti for det siste året. De reglene må følges.

Statsforvalterne har et særlig ansvar for rettssikkerheten til borgerne. Embetene skal sikre likebehandling og forutsigbarhet for tiltakshavere, naboer og andre berørte. I dispensasjonssaker i strandsonen er det ofte motstridende interesser, og et vedtak kan være fordelaktig for en part og til ulempe for en annen. Strandsonen er en felles ressurs som må forvaltes helhetlig og i et langsiktig perspektiv. Statsforvalterne har et særskilt ansvar for å påse at strandsonen langs sjøen ivaretas i tråd med regelverket og føringene som ligger i de statlige planretningslinjene. Statlige planretningslinjer for differensiert forvaltning av strandsonen langs sjøen ble fastsatt ved kongelig resolusjon 28. mai 2021, under forrige regjering. Rettssikkerhet oppnås gjennom riktig praktisering av regelverket. Lovlighetskontroll er et viktig virkemiddel for å sikre at vedtak er i tråd med regelverket, for å ivareta hensynet til nasjonale målsettinger og hensynet til rettssikkerhet. Jeg har full forståelse for at det er betydelige ulemper med å oppheve vedtak der man har fått tillatelse i god tro, det har gått lang tid, eller der byggearbeidene er igangsatt eller fullført. I vurderingen av om et ugyldig vedtak bør oppheves, skal Statsforvalteren bl.a. se på momenter som skyld, i hvilken grad søker har innrettet seg etter vedtaket som er fattet, og den tiden som er gått siden vedtaket ble fattet. Å oppheve et lovstridig vedtak kan åpenbart være svært uheldig for bl.a. tiltakshaver, og det er derfor viktig at Statsforvalteren i Agder nå får på plass nye rutiner og bedre veiledning som kan motvirke flere lovstridige vedtak. Statsforvalteren i Agder har gjennomgått 178 saker og funnet mangler i 80 pst. av dem. Av disse har Statsforvalteren valgt å gjennomføre lovlighetskontroll i syv saker.

Den bevilgningen på 4 mill. kr som jeg redegjorde for, går til Statsforvalteren i Agder for å ta ned tidsbruken på saksbehandling i sin helhet. Jeg er opptatt av å ta de grepene som kan være fornuftige, for at alle de som ønsker å utvikle landet vårt videre, kan møte saksbehandlingstider, forutsigbarhet i saksbehandling, osv. Derfor jobber vi nå med å korte ned tiden på plan- og byggesaksbehandling. Derfor har vi startet et innsigelsesprosjekt, der vi skal få en best mulig struktur på innsigelser, og der vi ser på at terskelen for hva som er nasjonale og viktige regionale interesser, ligger på samme nivå i de ulike statsforvalterembetene. Det er et systematisk arbeid som vi er i gang med, og som jeg har forventning om at vi skal få gode resultater ut av.

Jeg har fra denne talerstolen gitt uttrykk for at jeg selvsagt ser utfordringer med både saksbehandlingstid og andre forhold, men jeg tror det er viktig å repetere tallene her: For det første har statsforvalteren anledning til å gjøre det statsforvalteren har gjort. Etter en gjennomgang av 178 saker der statsforvalteren har konkludert med at det er mangler ved 80 pst. av dem, er det altså lovlighetskontroll av sju som er resultatet der vi står i dag. Jeg har også redegjort for de reglene og føringene som foreligger for når man skal ta den endelige vurderingen om hvordan det skal konkluderes. Innrettelse, skyld og tiden som har gått, er vesentlige momenter, og jeg har tillit til at det landes på en klok måte. Når det gjelder saksbehandlingstid, har vi fått en klar melding fra Statsforvalteren i Agder om at for å kunne få tatt ned disse restansene og få en saksbehandlingstid som man ønsker, trenger man 4 mill. kr, og mitt departement og Klima- og miljødepartementet har sagt at vi skal spleise på det.

Oppheving av et endelig vedtak er i praksis kun aktuelt dersom det er ugyldig, og det er heller ikke slik at alle ugyldige vedtak oppheves. Dette må vurderes konkret i hver enkelt sak, som jeg har sagt tidligere i denne salen. Skyld, innrettelse og tiden som er gått, er blant momentene som har betydning. Statsforvalteren har f.eks. selv uttalt at det skal mye til for at de foretar lovlighetskontroll av et vedtak hvor det er gitt tillatelse til å oppføre en fritidsbolig og vedtaket er gjennomført. Statsforvalteren har ved å gjennomgå en del endelige vedtak fra 2025 konkludert med at det er behov for å endre praksis. Statsforvalteren har også orientert departementet om at de ser behov for å utarbeide en veileder for kommunene om behandling av dispensasjonssaker. Ved praksisendring og økt veiledning ønsker statsforvalteren å forebygge nye feil og sikre forutsigbarhet for både næringslivet og andre tiltakshavere. Statsforvalteren har selv uttalt at de vil sikre en praksis i samsvar med lov, og med dette ivareta grunnleggende verdier knyttet til rettssikkerhet og likebehandling. Fokuseringen på å unngå lovstridige vedtak framover vil gi bedre trygghet for næringslivet og andre. Til spørsmålet fra representanten: Jeg ser ikke behov for at næringslivet innfører en karenstid etter at de har fått en endelig tillatelse. Statsforvalteren i Agder har gjennomgått 178 saker, og funnet mangler i 80 pst. av dem. Av disse har statsforvalteren valgt å gjennomføre lovlighetskontroll i sju saker.

Det skal være høy terskel for å gjennomføre kontroll på eget initiativ. Et viktig utgangspunkt er at det er usikkerhet ved om vedtaket er gyldig. I vurderinger av om et ugyldig vedtak bør oppheves, skal Statsforvalteren ta hensyn til forhold som skyld, innrettelse og tiden som har gått. Jeg velger å ha tillit til at det er føringer som blir brukt i det videre arbeidet. Jeg kjenner på at jeg både trives med og tar på alvor ansvaret det er å lede Kommunal- og distriktsdepartementet. Jeg har ingen personlige behov for verken å framstå sjefete eller på annen måte opptre i det offentlige rom. Vi har handlekraftigheten og besluttsomheten som trengs, og jeg tror ikke det vil kle noen som helst statsråd om man skulle tatt oppfordringen med å være ute og vise hvem som er sjef. Vi tar beslutningene som er rette å ta, og som er nødvendige å ta. Som sagt er det veldig klare føringer for hvordan man skal behandle dem som har innrettet seg, og tiden som har gått, når det skal tas endelige beslutninger.

Både jeg og regjeringen er opptatt av å hegne om det lokale selvstyret. Det må det ikke være noen tvil om. Vurderinger av om dispensasjoner fra planer skal gis, baseres på rettslige vurderinger. Det er en rettstilstand, en rammebetingelse, som det var bred enighet om da siste endringer ble gjort i lovverket som styrer dette. Det betyr at det først er da de rettslige vilkårene for å gi dispensasjon er oppfylt, at kommunen kan velge om de vil gi dispensasjon. Det er altså ikke tale om at Statsforvalteren overprøver kommunens frie skjønn når man diskuterer og har ulike meninger om hvorvidt det rettslige grunnlaget for å gi dispensasjon, er på plass. Statsforvalteren vurderer om regelverket er fulgt i behandlingen av saker og om vedtakene er lovlige. Jeg vil legge til at jeg hadde et godt møte med ordførerne som besøkte departementet, og jeg oppfattet at også de synes det var et bra møte. Jeg har tillit til at sakskomplekset som vi nå diskuterer, landes klokt.

Lovlighetskontroll er et viktig virkemiddel for å sikre at vedtak er i tråd med regelverket, for å ivareta hensynet til grunnleggende nasjonale målsettinger, forvaltningens omdømme og hensynet til rettssikkerhet. Lovlighetskontroll er hjemlet i kapittel 27 i kommuneloven, som ble vedtatt av Stortinget i 2018 – et årstall å ta med seg. Ordningen ble i hovedsak videreført fra kommuneloven av 1992. Det ligger i instituttets natur at det skal brukes på vedtak som allerede er fattet. Statsforvalteren kan gjennomføre lovlighetskontroll på eget initiativ når det foreligger særlig grunner. Det skal være høy terskel for å gjennomføre en sånn kontroll og utgangspunktet er at det foreligger mistanke om at vedtaket er ugyldig. Statsforvalteren i Agder har som en av flere oppgaver å bidra til at strandsonehensynene blir ivaretatt i den kommunale saksbehandlingen. Statsforvalteren har prioritert å gå gjennom en del dispensasjonssaker i strandsonen mot sjøen for å undersøke nærmere om strandsonehensynene er godt nok ivaretatt. Dette er vurderinger som Statsforvalteren har full anledning til å foreta, og jeg har gitt uttrykk for at jeg har forventninger om at gjennomgangen landes klokt. Strandsonen mot sjøen er av nasjonal og vesentlig regional interesse, og statsforvalterne har et særskilt ansvar for å påse at strandsonen ivaretas i tråd med regelverket og føringer i de statlige planretningslinjene. Statlige planretningslinjer for differensiert forvaltning av strandsonen langs sjøen ble fastsatt ved kongelig resolusjon 28. mai 2021, altså før dagens regjering tiltrådte. Jeg har stor forståelse for de ulempene som følger av at behandling av ulike saker tar tid. Statsforvalterne må foreta løpende og helhetlige prioriteringer for å sikre at de ulike oppgavene de forvalter, håndteres på en god måte. Statsforvalteren i Agder har anslått at de trenger 4 mill. kr i ekstra ressurser fordelt over to år. Klima- og miljødepartementet og Kommunal- og distriktsdepartementet gir Statsforvalteren disse ressursene.

Både i norske kommuner og i storting og regjering er det politikk vi jobber med, og de fleste spørsmål er i så måte politiske spørsmål. Vi har lagt vekt på lokaldemokratiet sitt ønske, vedtak i kommunestyret i Gran, og vi har lagt vekt på de andre utredningene, herunder også innbyggerundersøkelsen. Så er det etter en samlet vurdering at vi foreslår for Stortinget at Gran bytter fylke. Nå ligger saken i Stortinget, og så får det bli opp til Stortinget å konkludere. Sånn er lovverket vårt innrettet, og jeg har også tillit til at Stortinget fatter en beslutning, for jeg tror det betyr ganske mye for Gran kommune, og for så vidt også for Hadelandskommunene, at dette spørsmålet blir avklart.

Jeg viser til mitt tidligere innlegg. Jeg mener at det er forskjell på null av 35 og 19 av 35. Men jeg vil igjen understreke at det er etter en samlet vurdering at vi har lagt fram proposisjonen sånn som vi har gjort, og nå er det opp til Stortinget å ta en beslutning.

Etter at Hadelandsregionen ble delt i ulike fylker, mener kommunene at det interkommunale samarbeidet har blitt vanskeligere. Gran kommune peker bl.a. på at nåværende situasjon med Hadelandskommunene fordelt over to fylker krever god samordning mellom de to fylkeskommunenes administrative og politiske nivå og mellom fylkeskommunene og kommunene innenfor samtlige av fylkeskommunenes ansvarsområder. Gran kommune deltar i 35 interkommunale samarbeid, og alle er med kommuner som tilhører andre fylker enn Innlandet – Akershus, Buskerud og Oslo. Dersom Gran bytter fylke til Akershus, vil totalt 19 av de 35 interkommunale samarbeidene være innenfor samme fylke, sammenlignet med null i dag. Gran kommune peker særlig på at det vil være en fordel om samarbeidet rettet mot sårbare grupper, som NAV Hadeland, flyktningtjenesten og voksenopplæring, kan samles i ett fylke. Statsforvalteren i Innlandet støtter kommunene i deres vurdering, og mener at et fylkesbytte for Gran vil bidra til å legge bedre til rette for å opprettholde og utvikle samarbeidet mellom de tre Hadelandskommunene, og at dette på sikt vil kunne gi en mer effektiv tjenesteproduksjon og bedre kommunale tjenester til innbyggerne i Gran kommune. Departementet har lagt vekt på dette i sin vurdering. Gran kommune har nå over lang tid diskutert spørsmålet om fylkestilhørighet, og det er viktig at det settes et punktum i saken. Det er positive og negative konsekvenser ved å gjennomføre et fylkesbytte for Gran kommune. Til slutt er det Stortinget som skal fatte endelig vedtak i saken.

Jeg finner det rett å sitere det Sentio selv skriver: «Utvalget består av totalt 4061 personer i alderen 16 år og eldre, som er bosatt i Gran kommune. Hovedutvalg: Det ble sendt ut invitasjon til undersøkelsen på SMS til alle innbyggere i Gran kommune med tilgjengelig mobilnummer. Vi sendte ut invitasjon til 6087 innbyggere. Av disse svarte 3518. Dette gir en svarprosent på 52 prosent.» Og videre: «Ekstrautvalg: For at de som ikke har tilgjengelig mobilnummer skulle få muligheten til å delta i undersøkelsen, åpnet Gran kommune for at de kunne kontakte kommunen og legge igjen sitt mobilnummer. I alt var det 723 mobilnummer som ble innhentet. Etter at vi fjernet dubletter og nummer som var med i hovedutvalget, ble det sendt ut invitasjon til 635 mobilnummer. Av disse svarte 543. Dette gir en svarprosent på 85 prosent.» Og til slutt: «Hovedutvalget og ekstrautvalget inngår begge i det samlede resultatet, men vi har i tillegg sett på forskjeller i resultatene i de to utvalgene.» Dette er det vi har lagt til grunn fra departementet i kommunikasjonen jeg har hatt, og jeg klarer ikke å se at det skulle være mulig å tolke dette feil.

Jeg har ingen grunn til å tro at er det gitt feil informasjon, og ønsker kanskje at representanten Krokeide kunne være konkret når det gjelder hva det i så fall måtte handle om. Jeg oppfatter at det her foreligger en reell uenighet om vektlegging av ulike ting i denne saken. Det er greit, men det påvirker ikke meg til å tro at det er gjort noen feil, og jeg klarer ikke å se at vi har gitt noen som helst feil opplysninger til Stortinget. Det har vi en veldig sterk ambisjon om å aldri gjøre, og jeg ser ikke at det er gjort heller. Som jeg sa i mitt første innlegg, er disse spørsmålene svart ut relativt mange ganger. Vi har nesten hatt bibelske dimensjoner. Jeg tenker på Paulus’ brev som utgjorde 13 i tallet – her har vi passert det for lenge siden. Nyere bibelforskning viser vel at Paulus bare var avsender av sju av brevene, her har representanten klart å levere langt mer. Jeg har forsøkt å svare etter beste evne.

Som representanten Krokeide peker på, har han stilt meg en rekke spørsmål til skriftlig besvarelse angående departementets proposisjon om endring av fylkestilhørighet for Gran kommune fra Innlandet fylke til Akershus fylke. Jeg har sågar besvart 15 skriftlige spørsmål fra representanten som direkte eller indirekte gjelder fylkesbytte for Gran kommune. Spørsmål nummer 16 ligger til behandling i departementet og vil bli besvart. I tillegg har jeg tidligere fått to spørsmål fra representanten i ordinær spørretime før vi i dag møtes for tredje gang. Flere av spørsmålene har vært knyttet til en innbyggerundersøkelse Sentio Research gjennomførte for Gran kommune i 2022. Departementets vurdering av spørsmålet om et fylkesbytte for Gran kommune er basert på alle relevante forhold i saken, slik de framkommer av kommunens utredning av innkomne høringssvar fra Statsforvalterens høring i saken og Statsforvalterens tilråding. Innbyggerundersøkelsen var en del av kommunens utredning og ble gjennomført av et anerkjent analyseinstitutt. Innbyggernes mening er ett av flere momenter som er vurdert. Som det framkommer av Prop. 34 LS, er det argumenter både for og imot å vedta et fylkesbytte for Gran kommune. Departementet har i vårt forslag til Stortinget tilrådd å innvilge søknaden fra Gran kommune. Det kan være at representanten legger vekt på andre momenter i saken og dermed er uenig i en del av vurderingene departementet har gjort. Det er selvsagt helt greit. Nå er det opp til Stortinget å vedta om Gran kommune skal bli en del av Akershus fylke og valgkrets.

Jeg kan forsikre Sande om at når jeg har satt i gang et innsigelsesprosjekt, er det fordi jeg mener at det trengs. Vi trenger å ha ordninger rundt det som handler om innsigelser. Både Statens vegvesen, Kystverket, Sjøfartsdirektoratet, statsforvalterne og Sametinget har rettigheter til å levere innsigelse i plansaker når det er interesser som tilsier det. Jeg er opptatt av at disse prosessene skal være så strømlinjeformet som mulig, skal ha så stor forutsigbarhet som mulig for kommunene som er arealmyndighet, og at tidsbruken ikke er større enn strengt nødvendig. Dette er en jobb jeg har satt i gang fordi jeg synes den er viktig, og jeg har forventninger om at det også skal svare på noe av det Sande i sin siste utfordring her ga uttrykk for.

Jeg er egentlig litt overrasket over retorikken til representanten Sande her i dag. Det var en litt ny side. Vi styrer nå på et regelverk som sist ble revidert under både min og Sandes forgjenger, daværende kommunalminister Sigbjørn Gjelsvik. Det ble gjort noen kloke grep i 2022 og 2023 for å imøtekomme noen av de problemstillingene som er, basert på hva som var mulig ut fra at sikkerheten alltid må ivaretas. Det styrer vi på. Jeg har signalisert nå at vi går gjennom arealpolitikken. Vi kommer til å komme til Stortinget på egnet måte i den forbindelse. I den sammenhengen ser vi på både forenklinger og hvordan arealpolitikken og det vi nå er innom, kan ha størst mulig legitimitet. Så vidt jeg husker, ligger det ikke igjen noen store grep etter daværende kommunal- og distriktsminister Erling Sande. Derfor var jeg litt overrasket over temperaturen her i utfordringen, men det er nå helt greit for meg.

Vi kan ikke ta lett på naturfarer som f.eks. kvikkleire. At et tiltak blir gjennomført på egen eiendom, er ingen garanti for at det ikke kan påvirke egen eller naboens sikkerhet. Hvor omfattende kartlegging som er nødvendig i den enkelte sak, vil avhenge av flere forhold og må nødvendigvis vurderes konkret i det enkelte tilfellet. Det som i noen tilfeller kan framstå som urimelige høye krav til kartlegging, kan gi avgjørende informasjon for å sikre at byggeprosjekter ikke utløser farlige situasjoner for omgivelsene. Som absolutt hovedregel sier plan- og bygningsloven at reell fare skal være avklart på siste plannivå, når det er snakk om å legge til rette for bygge nye boenheter eller andre større tiltak. Mindre tiltak, som garasjer og tilbygg, er derimot enklere og kan som regel avklares i byggesak. Dette prinsippet har også vært lagt til grunn i to innsigelsessaker jeg avgjorde i høst, og som jeg antar er litt av bakgrunnen for spørsmålet. Det felles kartgrunnlaget blir stadig bedre, og aktsomhetskartene fra NVE og andre myndigheter blir mer og mer presise. Det er derfor mulig for kommunene å friskmelde betydelige arealer i arbeidet med revisjon av kommuneplanen, og mange kommuner gjør en god jobb med dette. For områder som er friskmeldte, slipper beboere og utbyggere å gå gjennom ytterligere prosesser for å dokumentere at det f.eks. ikke er kvikkleire på eiendommen. Jeg er enig med representanten Sande i mange ting, men også i at vi må unngå at det stilles krav om unødvendig omfattende kartlegginger som ikke bidrar til økt sikkerhet. Mitt departement jobber nå med en helhetlig gjennomgang av arealpolitikken og plansystemet, og vi ser på tiltak som kan bidra til å forenkle og effektivisere planprosessene. Et klart mål er å gjøre det enklere for folk å bygge boliger, men det må åpenbart skje uten at det går på bekostning av sikkerheten.

Vi er i gang med et innsigelsesprosjekt. Målet er større forutsigbarhet for kommunene som er tillagt arealmyndighet gjennom plan- og bygningsloven, for hva slags innsigelse som kan være aktuell der ulike sektormyndigheter på ulikt grunnlag er gitt rett gjennom lovverket til å kunne levere en innsigelse. Her vil statsforvalterne få en viktig rolle i både samordningen og veiledningen og i det å få i gang dialogen med den kommunen som har ansvaret for planleggingen, så tidlig som mulig. Vi har et bredt sett av lover som ligger til grunn for denne forvaltningen, og det må alltid gjøres avveininger. Prinsippene som ligger til grunn, gir oss det vi trenger, men det er gode grunner til å gå gjennom hvordan innsigelsessystemet vårt fungerer i praksis. Det arbeidet er vi i gang med.

Regjeringen følger selvsagt opp de vedtakene Stortinget fatter. Det er et grunnleggende prinsipp i det norske folkestyret, så jeg ser ingen grunn til at det skal sås tvil om det. Ellers er det slik at den utålmodigheten jeg merker her i Stortinget, knyttet til arbeidet regjeringen har igangsatt, ikke plager meg i det hele tatt. Jeg synes det er bra, det er en kvalitet ved det norske demokratiet at vi kan ha en bred enighet om saker som er viktig for hvordan velferdstjenestene våre kan leveres godt til folk rundt om i hele landet. Så er det nok sånn at den utålmodigheten gir seg litt forskjellige utslag. Jeg ser at det ene forslaget som handler om å heve terskelen til en mill. kr for rapportering, er avklart av regjeringen allerede for lenge siden, så jeg er glad for at de andre forslagene kanskje er mer offensive på timing enn akkurat det.

Som jeg har sagt tidligere her fra denne talerstolen, vil vi komme tilbake til Stortinget på egnet måte med de endringene regjeringen foreslår, som hører hjemme i saksbehandling i Stortinget. Ellers vil jeg takke representanten Mudassar Kapur hjerteligst for den konstruktive inngangen, og så må jeg takke for de fine ordene om måloppnåelse, selv om jeg var i stand til å høre den smule ironien som lå bak. Hvis det er lov å uttale seg slik, kler dette representanten Mudassar Kapur langt bedre, selv med litt innbakt ironi, enn de voldsomme retoriske og innøvde ordene som vi hørte tidligere i dagens debatt.

Når det gjelder oppfølging av kommunekommisjonen, tror jeg nok det ville ha vært en langt større overraskelse og kanskje fått langt større reaksjoner i denne salen hvis vi skulle ha tatt fatt på å følge opp kommunekommisjonens forslag mens den var på høring, enn hvis vi kommer med forslag etter at vi har mottatt høringen, lest høringsinnspillene og satt oss inn i hva ikke minst kommunesektoren mener om de forslagene som framsettes, men også alle andre som er høringsinstanser i denne sammenhengen. Jeg synes ikke det blir rett før meg å gjøre en analyse fra Stortingets talerstol av de statsrådene som har vært før meg i departementet, fra et annet parti. Jeg kan bare konstatere at det Arbeiderpartiet gjorde da vi overtok Kommunaldepartementet og ble alene i regjering, var å sette i gang et arbeid. Kommunekommisjonen er et sånt. Vi jobber også med hvordan vi kan korte ned behandlingstiden og bruke mindre økonomiske ressurser på plan- og byggesaksbehandling, for å nå det ambisiøse målet vi har satt om 30 000 igangsatte boliger innen 2030.

Det korte svaret er ja. Det er også sånn at det store arbeidet vi er i gang med, i stor grad handler om det som representanten her er veldig opptatt av. Hvis jeg kan være litt frimodig, vil jeg si at det er en stor fordel at vi har opposisjonspartier som er opptatt av at regjeringen leverer på det som regjeringen er i gang med. Hvis det er sånn at både Fremskrittspartiet og Høyre er mer opptatt av å få gjort ting når man sitter i opposisjon, enn når man sitter i regjering, er kanskje det en god løsning for landet.

Det korte svaret er ja. Det litt lengre svaret er at vi allerede er i gang med et innsigelsesprosjekt der vi skal se på flere ting knyttet til de prosessene som er når ulike statlige organer som har rett til å levere innsigelser, gjør det. Bakgrunnen for at vi setter det i gang, er at vi ønsker å forenkle plan- og byggesaksprosesser og sørge for at kommunene kan være tidligere kjent med hva slags innsigelser som vil kunne være aktuelle, sånn at man skal tilpasse planleggingen ut fra det. Vi ønsker også at vi i den sammenhengen skal se på om terskelen for innsigelser ligger rett, og når det gjelder det forslaget som er nevnt her, er vi jo inne på noe av det samme.

Jeg er enig med forslagsstillerne i at statlig detaljstyring begrenser handlingsrommet til kommunene og fylkeskommunene. Statlig detaljstyring går ut over muligheten kommunesektoren har til å prioritere og levere tjenester tilpasset behovet til innbyggerne. Kommunesektoren opplever økende knapphet på arbeidskraft og store demografiske endringer. Dette krever omstilling av tjenestetilbudet. For at kommunesektoren skal kunne fortsette å levere gode tjenester, må vi se på hvordan vi kan redusere det statlige styringstrykket. Dette er bakgrunnen for at regjeringen i mai i fjor satte ned en kommisjon som skal foreslå endringer i statens styring av kommunesektoren. Forslaget til endringer skal legge til rette for god ressursbruk, fleksibel bruk av personell og effektiv oppgaveløsning. Kommisjonen skal også vurdere og foreslå tiltak om andre forhold som binder kompetanse unødvendig, bidrar til unødvendig høye kostnader eller lite effektiv oppgaveløsning i kommuner og fylkeskommuner. Den første rapporten fra kommisjonen kom i januar. Den andre rapporten skal komme rundt neste årsskifte. Regjeringen vil redusere den statlige styringen av kommunesektoren. Dette inngår i regjeringens plan for Norge. Flere av forslagene fra forslagsstillerne korresponderer godt med regjeringens arbeid med dette. Vi har allerede gjennomført, eller er i gang med, flere av tiltakene som er foreslått. Den første rapporten fra kommunekommisjonen er sendt på offentlig høring. Høringsfristen er satt til 16. april, altså om en uke fra i dag. Høringsinnspillene blir en viktig del av kunnskapsgrunnlaget for regjeringens oppfølging.

Jeg ser ingen grunn til å avvise problemstillingene representanten tar opp, men jeg føler det er rett for meg å gi uttrykk for hva vi synes er det viktigste vi jobber med når det gjelder planområdet. Det handler om at plan- og byggesaksbehandling tar for lang tid, om at det krever for store ressurser, i form av både tid og penger, og om flere andre ting, som det ambisiøse målet om å igangsette bygging av 130 000 boliger innen 2030. Det handler også om at det etter 30 år med den samme plan- og bygningsloven etter mitt syn er helt rett å se nærmere på hvordan det fungerer. Vi har satt i gang flere prosesser som handler om det. Jeg tror også vi må ta inn over oss at samtidig som vi må passe på at vi tar vare på naturen vår, må vi også legge til rette for nye næringer. Det vil være en viktig del av Norges framtid.

Jeg lar meg faktisk imponere av representanten Mudassar Kapur. Etter å ha jobbet 6–7 år med kommunereform og regionreform, der kommunene fikk en ny oppgave med at ordfører kan stå for vigsel, og der vi kjenner til fylkeskommunens oppgaver og hvor små endringer som skjedde der, skal altså representanten Mudassar Kapur utfordre dagens regjering på at det er noe som er for stusslig. Det imponerer meg faktisk at man kan bruke så sterk retorikk når man har relativt små resultater å se tilbake på. Jeg er som sagt opptatt av at kommunene og fylkeskommune klarer å levere på de oppgavene de har. Noen av oppgavene vokser betydelig. Oppgaver innenfor eldreomsorg og helse vil vokse veldig i årene framover, og jeg har et stort prosjekt som handler om å sette kommunene i stand til det. Fylkeskommunene har også store oppgaver, som de fikk overført i 2020, som de bør få ro til å levere på.

Som jeg sa i innlegget mitt: Etter at Høyre-regjeringen gjennomførte en regionreform og gikk gjennom oppgaveporteføljen til både kommune og fylkeskommune, i henholdsvis kommunereformen og regionreformen, som de gjennomførte gjennom sine 8 år i regjering, tror jeg det er klokt at fylkeskommunene har ro til å levere på sine oppgaver. Reformen kom i 2020. Jeg har derfor ingen planer om å flytte oppgaver fra fylkeskommune til kommune der vi står i dag. Jeg tenker at min viktigste oppgave, når Kommune-Norge står i en stor utfordring som krever omstilling, og med den demografiske utviklingen vi har, er å ta fatt på den statlige detaljstyringen som har utviklet seg over mange år. Det er gode argumenter for hvert eneste vedtak som er gjort under skiftende regjeringer, men vi ser at de ikke går sammen med utfordringene Kommune-Norge står overfor. Derfor vil jeg ha fokus på den oppgaven, og så tenker jeg at fylkeskommunene skal få ro til å levere på de oppgavene som Høyre-regjeringen ga dem i oppdrag.

Jeg synes jeg har orientert tydelig for hvorfor det er viktig å ha tre folkevalgte nivåer i Norge. Jeg tror at det kan være ekstra viktig i den landsdelen som Bjørn Larsen og jeg kommer fra, for der er avstandene ekstra store. Så registrerer jeg hva Fremskrittspartiet gjør når det kommer i posisjon. I fylket som representanten Bjørn Larsen og jeg kommer fra, Nordland, kom de – etter å ha kritisert det forrige fylkesrådet, som Arbeiderpartiet ledet, for å ha for mange fylkesråder – til makten, og det første grepet de gjorde, var å utnevne en ekstra fylkesråd, altså å øke kostnadene til byråkrati og administrasjon. For meg er det iallfall slik at det viktigste er at det er sammenheng mellom det man sier, og det man gjør, og det tror jeg kan være klokt for alle å ha som et bærende prinsipp.

Dette handler vel ikke på noen som helst måte om at noen skal bevare makten, men om at Norge ser ut slik som Norge gjør. Jeg vil bare gjenta at det ekspertutvalget som den forrige regjeringen, altså Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen, satte ned, konkluderte med at hvis kommunene skulle overta videregående opplæring, måtte man ta utgangspunkt i en kommunestørrelse på 100 000 innbyggere per kommune. Det vil være et helt annet Norge enn det vi har i dag. Jeg tror det er klokt at flere representanter tar inn over seg at det er en konsekvens, og det er nok en konsekvens som jeg fra denne talerstolen tør gi uttrykk for at jeg er usikker på om representanten Bjørn Larsen vil være bekvem med.

Regjeringen har ingen allergi mot å utfordre systemet. Tvert imot, systemet må ikke stå i veien for gode løsninger. Når det er sagt, er det ingen land som er sammenlignbare med Norge i geografi og demografi som jeg kjenner til, som har valgt å ha færre enn tre folkevalgte nivåer. Det er det gode grunner til. Jeg mener at det viktigste vi kan gjøre i dagens situasjon, er noe som Fremskrittspartiet snakker mye om, men som jeg ikke har noen opplevelse av at de leverte veldig mye på da de hadde muligheten i regjering, nemlig å avbyråkratisere og gjøre forenklinger i den statlige detaljstyringen av Kommune-Norge. Der har vi en viktig jobb å gjøre, den er vi i gang med, og jeg ser fram til at vi også her i denne salen kan diskutere viktige tiltak i den sammenheng.

I Norge gjelder generalistkommuneprinsippet. Det betyr at alle kommuner og fylkeskommuner har ansvar for de samme oppgavene, uavhengig av størrelse, geografi og andre kjennetegn. Dette er en kvalitet ved det norske samfunnet, og bidrar til likeverdige velferdstjenester i et land med store geografiske og demografiske forskjeller. Et annet viktig prinsipp er nærhetsprinsippet i kommuneloven, som sier at offentlige oppgaver fortrinnsvis bør legges til forvaltningsnivået som er nærmest innbyggerne. Disse prinsippene er sentrale i vurderinger av hvilke oppgaver som bør ligge til hvilket forvaltningsnivå. Fylkeskommunene har ansvar for flere krevende oppgaver som går på tvers av kommunegrenser, og som bl.a. krever regional samordning og utvikling og spesialisert fagkompetanse. Eksempler er fylkesveier, tannhelse, kollektivtransport og videregående opplæring. Dette er ikke oppgaver som egner seg å overføre til kommunene, som har ulike forutsetninger når det gjelder kapasitet og kompetanse. Flere oppgaver, f.eks. videregående opplæring og oppgaver på samferdselsområdet, krever kommuner med stor befolkning for å sikre god og effektiv oppgaveløsning. Dette har ekspertutvalget for kriterier for god kommunestruktur omtalt, og i sin sluttrapport konkluderte de med at kommunene burde ha minst 100 000 innbyggere for å kunne ta over ansvaret for videregående opplæring. Mange fylkeskommunale oppgaver vil trolig være for store for svært mange kommuner, gitt dagens kommunestruktur. Dette gjelder også flere av forslagene som foreslås utredet. Det innebærer at oppgavene må løses gjennom interkommunale samarbeid dersom ansvaret overføres til kommunene. Dette vil igjen bl.a. kunne føre til mer byråkrati, mindre oversikt for de folkevalgte og økte administrasjonskostnader. Et alternativ kunne ha vært oppgavedifferensiering, der enkelte kommuner får oppgaver som andre ikke har. Vi har imidlertid ingen tradisjon i Norge for oppgavedifferensiering, da dette bryter med generalistkommuneprinsippet og ville kreve et helt annet og mer komplisert system for fordeling av inntekter mellom kommunene enn dagens inntektssystem. En overføring av fylkeskommunale oppgaver til staten vil bety at oppgavene plasseres lenger fra innbyggerne enn i dag, noe som ikke er i tråd med nærhetsprinsippet. Det ville også betydd en storstilt sentralisering av relativt store kompetansemiljøer – fra dagens fylkeshovedsteder til en eller flere av storbyene våre. Det fylkeskommunale nivået har vært gjenstand for oppgavegjennomgang ved flere anledninger, senest i forbindelse med regionreformen i 2020. Jeg mener fylkeskommunene bør få ro til å fortsette det gode arbeidet de gjør med viktige samfunnsoppgaver. Fylkeskommunene representerer en viktig del av det norske folkestyret og gir innbyggerne mulighet til å påvirke regionale prioriteringer gjennom valg. Jeg ønsker derfor ikke en oppgavegjennomgang med mål om å overføre fylkeskommunens oppgaver til henholdsvis staten eller kommunene. Vi bør heller fokusere på å gjøre kommunesektoren mindre byråkratisk og redusere det statlige styringstrykket. Det er et arbeid regjeringen er i gang med.

Vi har de tiltakene vi har. Vi øker studentboligbyggingen, og vi arbeider også på lang sikt med å legge bedre til rette for studentboligbygging, ikke minst ved at vi har innført studentboliger som et eget arealformål i kart- og planforskriften i året som gikk. Statistikk viser – uten at jeg på noen som helst måte skal bagatellisere det – at selv om utfordringene kan være ganske store i august, så finner de fleste studentene en løsning for å kunne gjennomføre studiene og bo som folk i løpet av høsten, mens det i andre enden av semestrene ofte kan være litt annerledes. Da står ganske mange studentboliger tomme. Så jeg tror også at studiestedene kan se litt på hvordan man innretter seg, ikke minst når det gjelder fremmedstudentene. Men dette er et ansvar som ligger til en annen statsråd enn meg, så jeg tror ikke jeg skal gå dypere inn i det.

Jeg må vel være ærlig nok til å innrømme at det finnes et bedre alternativ til det, men hvis det skulle finnes en mulig grunn til ikke å stemme Arbeiderpartiet, må man ha anledning til å vurdere også SV i den sammenheng. Jeg synes at vi har fått til mye gjennom budsjettforhandlinger i lag. Det at vi har økt både kostnadsrammen og tilskuddssatsene i 2025, betyr mye. Vi setter ny rekord med tilskudd til 3 050 hybelenheter, og vi kom i fjor opp i – hvis jeg ikke husker feil – 2 366 utbetalte tilskudd til ferdigstilte studentboliger. Vi har fått til mye i lag, og jeg ser fram til at vi kan fortsette med den viktige jobben framover. Vi har også hatt en vekst i studiefinansieringen gjennom de siste fire–fem årene som nesten savner sidestykke i norsk historie, og det betyr også mye for studentene.

Først hjertelig takk for spørsmålet. Det gir meg mulighet til å snakke om et område som er viktig for regjeringen. Studentboliger ligger under forsknings- og høyere utdanningsministerens ansvarsområde, mens boligpolitikken i stort sorterer under meg. Jeg svarer derfor spørsmålet i samråd med og på vegne av forsknings- og høyere utdanningsministeren. I regjeringens plan for Norge har vi mål om å sette i gang bygging av 130 000 boliger innen 2030. Målet er ambisiøst, men vi har fortsatt tro på at vi skal få det til. Tiltak for økt boligbygging og trygg økonomisk styring bidrar til å lette trykket på leiemarkedet. Det vil også komme studentene til gode. Studentboliger er et tydelig prioritert område i boligpolitikken. Den klart største enkeltutgiften for de fleste studenter er husleie, så et av de viktigste grepene vi kan gjøre for å bedre studentenes økonomi, er å bygge flere rimelige studentboliger. Vi har høye ambisjoner om å bygge flere studentboliger de neste årene. Regjeringen har gjennomført flere tiltak de siste årene for å få opp tempoet på bygging av studentboliger. De viktigste grepene vi har tatt, er å øke kostnadsrammen og tilskuddssatsene, og vi har økt antall tilsagn om tilskudd og innført studentboliger som eget arealformål i ny kart- og planforskrift. Det er nå rekordhøy byggeaktivitet med over 5 000 boliger under bygging. Det var også rekordhøy ferdigstilles av studentboliger i 2025 – om lag fire ganger så mange som året før. Det er store variasjoner mellom studiestedene, og det er flere studiesteder som kan tilby studentbolig til alle som ønsker det. Behovene er størst i flere av de store byene. Det gjør at vi framover vil prioritere å bygge flere studentboliger i pressområdene, som Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Forsknings- og høyere utdanningsministeren og jeg er i tett dialog med studentsamskipnadene og Husbanken om hvordan vi skal nå ambisjonene for bygging av studentboliger de neste årene.

Jeg tror det viktigste bidraget jeg kan levere på kort sikt, handler om å sørge for at planprosesser kan bli mer effektive, at de kan bli enklere og kan gå raskere. Jeg vil gjenta det som er mitt hovedsvar når det gjelder problemstillinger knyttet til landbruks-, natur- og friluftsområder. Der er mitt hovedsvar at hvis kommunene ønsker spredt boligbygging i disse områdene, må kommunene sørge for at arealplanen legger det formålet i de områdene der det er ønskelig. Jeg har god erfaring med det. Jeg har vært kommunepolitiker i 28 år og har vært med på å vedta kommunale arealplaner og kommunedelplaner i flere omganger. Det er fullt mulig å få det til hvis forholdene ligger til rette for det. Jeg bor i en ren landbruksbygd. Der er det nå boligbygging i gang. Det er en bygd som det er rom for å bygge i, selv om det er en viktig landbruksbygd. Det handler om at den kommunale planleggingen ikke må legge opp til at den ønskede utviklingen skal komme gjennom dispensasjoner, for dispensasjonsadgangen i det lovverket som Stortinget har gitt oss, og som en mindretallsregjering selvsagt styrer på, gir en smal åpning for at dispensasjoner skal være veien å gå. Jeg sa i mitt innlegg at vi er i gang med å se nærmere på det tiltaket som handler om en mer effektiv planprosess, sånn at man kan få forenklet den. Jeg vil bare understreke, også her fra denne talerstolen, at det å benytte dispensasjonsadgangen til alle mulige formål vil kunne uthule og svekke arealplanene som ordinære styringsverktøy. Det vil kunne vanskeliggjøre samordning av sektorinteresser og gi dårligere forutsigbarhet for både grunneiere og tiltakshavere. Jeg er opptatt av at kommunene er planmyndighet. Det er kommunene som sitter i førersetet og har begge hendene på rattet når man utvikler arealplaner, og det er i forbindelse med arealplanene disse vurderingene må gjøres. Historien viser at når Stortinget tar beslutninger, betyr det noe. Jordvernet er strammet opp i flere omganger, og i 2025 – hvis jeg ikke husker feil, det kan hende at tallet var fra 2024 – er vi altså nede i en omdisponering på 2 500 dekar per år. Det er langt mindre nedbygging enn vi hadde for bare noen få år siden. Nå er målet å komme ned til 2 000 dekar innen 2030, og da må det også ligger til grunn for kommunenes arbeid. En av mine forgjengere deltok i å sende ut et brev til kommunene der man understreket jordvernstrategien, og jeg ser at kommunene tar i bruk det verktøyet og tar den beskjeden. Jeg vil bestride at det ikke går an å bygge i distriktene på grunn av jordvern. Det er massevis av arealer som kan bygges på. Vi må ta vare på den viktigste landbruksjorden.

Jeg er enig med representanten Svardal Bøe i at det er viktig å legge til rette for at unge velger å bosette seg i distriktene. Jeg bor sånn selv, det kan anbefales. Tilgang til egnede boliger tilpasset innbyggernes og lokalsamfunnets behov er et fundament for vekst og utvikling i distriktet. God boligpolitikk skal bidra til bosetting, men også til tilgang til arbeidskraft, tjenestekvalitet og næringsutvikling. Jeg mener imidlertid at dette langt på vei kan gjøres uten at vi trenger å bygge ned dyrka mark. Ved å utvikle gode tettsteder og bygder, kan unge bo i nærheten av venner og familie og med tilgang til lokale tjenestetilbud og sosiale møteplasser. Dette kan de fleste steder gjøres uten å måtte omdisponere god landbruksjord. Jeg har stor forståelse for at endel ønsker en annen boform, f.eks. gjennom å restaurere gamle gårdsbruk. Det er noe jeg støtter helt og fullt. At gamle bygg folk kunne bodd i, står og forfaller, er ikke en ønsket utvikling. Jeg mener at distriktskommunene har gode verktøy i verktøykassen for å oppnå bosetting i hele kommunen, med ulike typer boligtilbud. Kommunene må likevel følge hovedregelen, som er å legge til rette for ny utbygging gjennom planlegging, i stedet for gjennom bruk av dispensasjoner. Dispensasjonsadgangen er strengt lovregulert, og den åpner ikke for tiltak som er i vesentlig strid med arealformålet. Dette er også grunnen til at flere dispensasjonsvedtak som åpner for boligbygging i det vi kaller LNFR-områder, blir påklaget av statsforvalteren. En dispensasjonspraksis som åpner for tiltak som er vesentlig i strid med arealformålet, er rett og slett ikke lov. Det beste kommunene kan gjøre hvis de ønsker å legge til rette for noe mer utbygging i LNFR-områdene – altså landbruks-, natur- og friluftsområder – er å bruke arealformålet LNFR spredt bebyggelse i kommuneplanen. Ved å avsette arealene til LNFR spredt, kan det f.eks. legges til rette for oppføring av enkeltboliger innenfor disse områdene. Muligheten til å bruke LNFR spredt er viktig for distriktskommuner med lite utbygging og der det ikke er enkelt å forutse hvor etterspørselen etter en bolig, fritidsbolig eller næringstomt vil komme. En planmessig avsetting av områder for spredt boligbebyggelse kan redusere potensialet for konflikt og stimulere til positiv utvikling i et område. Det ligger imidlertid en begrensning i at kommunene må forvalte arealene i samsvar med nasjonal politikk, besluttet her i Stortinget. Dette gjelder også med hensyn til det nasjonale jordvernmålet. Stortinget vedtok i 2023 et nytt og innskjerpet mål om ikke å omdisponere mer enn 2 000 dekar dyrka mark per år innen 2030. Å ta vare på dyrka marka blir stadig viktigere, også for den nasjonale forsyningssikkerheten. Bare 3,5 pst. av Norges fastland er dyrka jord, og vi har over lang tid bygget ned store jordbruksarealer, bit for bit. Dette er bakgrunnen for at jordvernet bør praktiseres strengt. Den som ønsker å bygge, kan i de aller fleste tilfeller finne andre arealer å bygge på som ikke er egnet for matproduksjon. Alt i alt mener jeg at regelverket vi har, er godt, og at vi fortsatt bør ha en streng praktisering av jordvernet. Jeg ønsker likevel å se nærmere på om vi kan gjennomføre tiltak som forenkler og effektiviserer planprosessene, slik at det blir enklere for kommunene å ha et oppdatert planverk.

Først vil jeg berømme den jobben som gjøres i norske krisesentre. Jeg skulle ønske at vi ikke hadde hatt behov for den jobben, men dessverre er situasjonen den at norske krisesentre er på jobb hver eneste dag for å hjelpe folk som står i sin ytterste nød. At folk kan komme seg over i en ordinær bolig etterpå, betyr selvfølgelig alt. Det er ingen formelle hindringer for norske kommuner for å bygge flere utleieboliger, men det er klart at med den økonomiske situasjonen som var i 2024, var det vanskelig å prioritere. Jeg har stor tro på at med den utviklingen i kommuneøkonomien som vi ser nå, der pilene har snudd, vil flere kommuner se et handlingsrom for også å gjøre mer på dette viktige området. Alle de andre tingene jeg jobber med – som skal bidra til at prisene for å bygge boliger ikke øker, og at vi får ned tidsbruken og ressursbruken i plan- og byggesaksbehandlinger – blir viktig også på dette område. Men det foreligger ingen formelle hindringer for kommunene for å bygge flere boliger.

Jeg må gjenta at vi jobber på mange områder. Jeg vil berømme representanten fra SV for det gode samarbeidet som vi har hatt rundt flere budsjetter, som har gjort at vi har klart å løfte det vi har klart å løfte. Det er ingen tvil om at kommunenes boligpolitiske ansvar er stort. Nå snur pilene for kommuneøkonomien. Mens 2024 var et kjempevanskelig år for veldig, veldig mange kommuner, med 0,1 pst. netto driftsresultat i snitt og et fall i skatteinntekter som var voldsomt, fikk vi tall i forrige uke som tilsier at for 2025 er vi kommet opp på 2,7 pst., altså langt over det målet vi har for kommunesektoren. I lag med SV og andre har vi klart å legge fram et statsbudsjett som møter en utvikling som er veldig, veldig krevende. Den nye loven som ble vedtatt her i Stortinget, har nå snart virket i to år. Det vi jobber intenst med, er å hjelpe kommunene til å ta et boligsosialt ansvar. Veldig mange kommuner gjør det på en god måte, og andre kan bli bedre.

De viktigste grunnene til at vi har store utfordringer i boligmarkedet, er to ting: Det ene er at vi har bosatt 80 000 flyktninger i løpet av godt og vel tre år. Det andre er at vi har hatt en prisutvikling, først og fremst som følge av dyrtiden som kom av krigen, som gjør at det er blitt for dyrt å bygge boliger. Derfor jobber vi langs mange spor for å komme i gang. Vi har satt en veldig høy ambisjon. Den skal vi nå, med 130 000 igangsettelser innen 2030, og vi ruller ut tiltak på tiltak for å komme dit. Vi bidrar også til bygging. I 2025 setter vi ny rekord i antall studentboliger. Vi ga tilskudd til over 3 000, og det er 5 000 studentboliger under bygging. Så vi gjør mye. Enhver ny bolig inn i boligmarkedet er en bolig bedre enn hvis den ikke hadde kommet. Vi øker også Husbankens utlånsramme, med over 15 mrd. kr – den sto stille så lenge Høyre satt og regjerte her i landet – og det betyr også noe. Ting må få lov til å virke, og den nye loven, som nå snart har virket i to år, den kommer til å gi resultater.

Jeg mener at vi gjør mange grep, og når det gjelder de tiltakene som vi har gjennomført, ligger de offentlig tilgjengelig. Det er ingen bevart hemmelighet i et eller annet departement – alt vi har gjort, ligger offentlig tilgjengelig. Jeg har også vært tydelig på hva slags arbeid jeg er i gang med. Det er mange som mener at det som er mest kostnadsdrivende i boligsektoren og for boligbyggingen, er TEK17. Jeg skal ikke bli flåsete, men den bærer navnet TEK17 fordi den kom i 2017. Jeg regner med at også representanten vet hvem som styrte landet da vi skrev år 2017. Vi går igjennom byggereglene nå, vi må ha regler, men vi skal ikke ha flere regler enn vi trenger. Det forenklingsarbeidet som Fremskrittspartiet snakker så varmt om, er vi i gang med, og jeg har god tro på at det skal gi resultater. Vi er også i gang med en ny husleielov. Den skal Stortinget få anledning til å behandle når vi har den ferdig. Jeg ser fram til å få de gode diskusjonene som kommer rundt det. Men aller viktigst er det å følge opp de beslutningene som allerede er tatt.

Grunnen til at vi gikk ut med et oppdrag – det sto vel i avisene i går – der vi ønsker å se nærmere på og gå dypere i hva som driver prisutviklingen i boligbyggingen, er fordi jeg synes alle debatter blir bedre hvis man har mest mulig kunnskap. Vi vet en del, men jeg ønsker å vite mer. Et eksempel er: Jeg har ikke innført en eneste ny regulering eller en eneste ny bestemmelse som driver prisene opp. Likevel øker prisene for å bygge boliger. Så vi skal gå dypere ned i det. Og så gjør vi mye. I fjor vår satte vi ned et hurtigarbeidende utvalg med partene som kom med 72 forslag som vi kunne bruke som verktøykasse for å nå disse målene. Vi har allerede fulgt opp halvparten av dem, og vi jobber fortsatt videre med å følge opp flere. For meg er det viktig at vi gjør de forenklingene som er mulig, slik at vi får bygd flere boliger. Det er det aller viktigste enkelttiltaket for å bedre boligmarkedet.

Først vil jeg berømme representantens presise beskrivelse i hans første innlegg av det vi står i, og hva som virker. Jeg synes det var mange kloke ord som ble sagt der. For meg er det viktig å gjøre det som virker. En regjering har et valg når det gjelder hvordan man går inn i denne typen problematikk. Man kan velge å legge fram en strategi som blir regjeringens dokument, og som regjeringen på mange måter eier alene, eller man kan velge å legge fram en stortingsmelding og gå til Stortinget, involvere hele Stortinget i utviklingen av politikk på et område. Vi valgte det siste, vi valgte å gå til Stortinget med bustadmeldinga og fikk mange gode innspill og gode diskusjoner, og vi har satt i gang mye arbeid for å øke boligbyggingen. Det er det aller, aller viktigste vi kan gjøre, få i gang boligbyggingen igjen. Det synes jeg også representanten hadde mange gode refleksjoner rundt. Så må vi også jobbe med leiemarkedet. Det gjør vi, og vi har styrket Husbanken med ikke mindre enn 15 mrd. kr siden regjeringsskiftet.

Jeg er glad for at representantene engasjerer seg på dette viktige området. I likhet med forslagsstillerne er jeg bekymret over økningen vi nå ser i antall bostedsløse personer, og at bruken av midlertidig botilbud øker. Jeg er særlig bekymret for utviklingen blant barnefamilier. Jeg kan forsikre Stortinget om at vi arbeider løpende med hvordan vi kan forbedre vår innsats for å redusere antall bostedsløse. Mange kommuner melder om at flere innbyggere trenger hjelp til å skaffe seg eller beholde en egnet bolig, og at det er vanskelig å finne boliger i et presset leiemarkedet. Økt rentenivå, bosetting av rekordmange flyktninger og lav boligbygging har bidratt til å øke disse utfordringene. Skal vi lykkes med å gi de mest vanskeligstilte et trygt og godt botilbud, må vi ha en helhetlig boligpolitikk. Regjeringen har et ambisiøst mål – igangsette bygging av 130 000 boliger innen 2030. I tillegg øker vi botryggheten og tilbudet i leiemarkedet. Vi fornyer husleieloven og bygger flere studentboliger. Bostøtten er styrket og startlån bidrar til at mange får bistand til å kjøpe egen bolig. Kommunenes boligsosiale ansvar er tydeliggjort i boligsosialloven fra 2023. Gatejuristen undersøkte i fjor hvordan loven følges opp i kommunene. De fant at kommunene i for liten grad kjente til og følger opp loven. Vi ba derfor Husbanken undersøke hva kommunene trenger av veiledning og bistand i sitt arbeid. Med bakgrunn i disse innspillene, vurderer vi nå hvordan vi kan bistå kommunene om loven. Vi må unngå at folk blir bostedsløse etter løslatelse fra fengsel, utskrivelse fra institusjon, etter tiltak i barnevernet eller etter opphold i krisesenter. Vi må ha et godt system for å hjelpe vanskeligstilte i sårbare overganger. Husbanken utreder nå hvordan Kobo, fagsystemet for boligsosialt arbeid, kan videreutvikles for å styrke samarbeidsstrukturene i sårbare overganger og forebygge bostedsløshet. Jeg ønsker at Kobo skal bli et slags finn.no for kommunene, der de kan sette seg ned med innbyggere som trenger kommunal bolig, og finne den som passer best for hver enkelt. Jeg deler representantenes ønske om strategisk og god innsats mot bostedsløshet. Det er verdt å peke på at Norge ikke har like store økonomiske forskjeller som mange andre land i Europa. Mye av dette kan trolig forklares av velferdsordninger og omfattende omfordelingspolitikk som demper forskjeller. Eierlinjen har også bidratt til gode boforhold for det brede lag av befolkningen, samtidig som vi vektlegger viktigheten av et trygt og velfungerende leiemarked. Jeg mener at vi allerede har tydelige nasjonale føringer for den boligsosiale politikken. Min viktigste prioritet er å følge opp mål og tiltak vi har, og vurdere behov for nye tiltak som gir raskest mulig resultater for dem det gjelder.

Svaret på det er nei, det mener jeg ikke. Jeg forsøkte å resonnere litt rundt denne problematikken uten å gå inn i saken. Jeg tror representanten forstår veldig godt at den diskusjonen som nå går mellom kommunen og statsforvalteren, må få gå uten min innblanding. Sånn må det nesten være. Så håper jeg at vi i denne saken, som i de aller fleste andre saker der det er ulike syn mellom statsforvalter og kommune, finner løsninger lokalt. I fjor var det 13 saker, mener jeg det var, som ble sendt til departementet, der man ikke fant ut av det lokalt. Det beste er jo at man klarer å finne disse løsningene lokalt.

Det er riktig som representanten er inne på, at Stord kommune ligger i sone 3, der det er mindre press på strandsonen. Kommunene har større handlingsrom for planleggingen i strandsonen enn man har i sone 2, og aller strengest er det i sone 1. Planretningslinjene er likevel tydelige på at det ikke bør tillates utbygging i områder som har spesiell verdi for friluftsliv, allmenn ferdsel, naturkvaliteter, naturmangfold, kulturmiljø og landskap. Det er også sånn at i sone 3 bør hensynet til bolig og næring prioriteres framfor fritidsbebyggelse. Det jeg oppfatter at denne diskusjonen handler om, er at i det øyeblikket man etablerer et våtrom i et naust, det har jeg også opplevd i egen kommune, kan det være gode grunner til å tenke gjennom at det blir mer krevende for kommunen å ha oversikt over hva som er bruken av bygningen. Og det er jo bruken av en bygning som først og fremst avgjør om det er naust eller fritidsbebyggelse. Det er klart at en sånn tilrettelegging vil kunne ha betydning, og den diskusjonen skal de få gjøre seg ferdig med.

Den konkrete kommuneplanen i Stord kommune, som representanten viser til, er fortsatt under behandling. Det er derfor ikke riktig av meg å gå inn i den konkrete problemstillingen om mulige innsigelser til kommunens arealplan. Men jeg kan si noe om den lange, flotte kystlinjen vår. Strandsonen er viktig for friluftsliv, bosetting og næringsliv. Fiskeri, havbruk og reiseliv er eksempler på næringer som er avhengig av areal i tilknytning til sjøen. Regjeringen har lagt opp til større handlefrihet i områder med lite utbyggingspress. I pressområdene er vi strengere. Jeg vil likevel understreke at all utbygging i strandsonen skal vurderes opp mot hensynet til naturmiljø, friluftsliv og andre allmenne interesser i strandsonen. Verktøyet for en god forvaltning av strandsonen er kommunenes arealplaner. Å ivareta allmenne interesser i strandsonen er åpenbart en nasjonal interesse. Det er derfor viktig at kommunene følger opp de statlige planretningslinjene for differensiert forvaltning av strandsonen. Disse retningslinjene gir nasjonale føringer for kommunenes planlegging i strandsonen i ulike deler av landet, og ble sist oppdatert før regjeringsskiftet. Kommunale arealplaner som kan bidra til unødvendig nedbygging av 100-metersbeltet langs sjøen, kan være i strid med nasjonale interesser for strandsonen. Dersom en kommune er uenig i en innsigelse til en arealplan som åpner for nedbygging av strandsonen, kan de bringe saken inn til mitt departement. Jeg legger til grunn at med den brede erfaringen representanten har, vet han også at det er derfor jeg er tilbakeholden med å gå inn i en sak som kan havne der.

Det viktigste vi gjør i forhold til Husbanken, er at vi har gitt Husbanken en historisk høy ramme. Utlånsrammen er økt fra 19 mrd. kr ved regjeringsskiftet til 34 mrd. kr i løpet av fire år. Det andre er at vi gir Husbanken en enda tydeligere rolle i å støtte opp om kommunene i deres boligpolitiske arbeid. Det er fordi boligpolitikken utvikles i nært samarbeid mellom mange aktører, der regjering og storting er den ene delen, der kommunene har en stor rolle, og vi ønsker at Husbanken skal forsterke den rollen som de har, som går langt utover det å være en bank. Når det gjelder forenkling: Hovedfokuset i departementets arbeid med forenkling handler om plan- og byggesaksprosesser, og det handler om digitalisering og automatisering. Derfor har vi styrket digitaliseringsarbeidet til Direktoratet for byggkvalitet, og derfor er vi også i gang med å gå gjennom byggereglene og TEK-en, som mange har vært opptatt av, og målet er forenkling.

Jeg vil presisere at dette forslaget ikke pålegger noen utbyggere å gjøre noe som helst. Dette er et lovforslag som gir kommunene, der de mener at man har behov for å styrke enkelte nabolag, muligheten til å kunne pålegge utbygger at en andel av et prosjekt skal være borettslag. Det handler om at kommunene da får mulighet til å stille krav i nabolag der kommunene mener at det er nødvendig. Det har vi fått ønske om fra mange kommuner, og jeg mener vi leverer på det. Så er jeg veldig trygg på at kommunene vil bruke dette verktøyet på en fornuftig måte, og jeg er ikke bekymret for at dette skal utfordre det som er det overordnede målet for regjeringen, nemlig å klare 130 000 boliger innen 2030.

Jeg tror jeg har begrunnet det tidligere. Jeg setter veldig stor pris på at representanten synes det er bra at vi kan ha flere tanker i hodet samtidig. Jeg tror jeg det er en fordel, enten man sitter i regjering eller sitter på Stortinget, at man har en sånn tilnærming. For min del er dette et tydelig uttrykk for det. Den viktigste og den største jobben, og som jeg jobber med stort sett hver eneste dag, handler om hvordan vi kan digitalisere, hvordan vi kan automatisere, og hvordan vi kan forenkle plan- og byggeprosesser for å levere på det som næringslivet etterspør, nemlig at tidsbruken og dermed også den økonomiske ressursbruken kan gå ned. Jeg har samtidig en annen tanke i hodet, og den handler om hvordan vi legger til rette for gode nabolag, og at vi gir kommunene verktøy som kommunene etterspør. Jeg har sterk tro på lokaldemokratiet og jobber hver eneste dag for at lokaldemokratiet kan få lov å virke, og at vi kan ta ned det statlige detaljstyringstrykket. Så registrerer jeg at når vi står overfor valg, har Høyre en litt annen tilnærming. Da er ikke lokaldemokratiet like viktig som det man sier i festtaler.

Jeg forsøkte i mitt første svar å redegjøre for den jobben vi er i gang med, og som handler om å forenkle og om å fjerne krav, men jeg oppfattet at det nesten var en fornærmelse å svare det ut. Så var det veldig greit å se at representanten etter hvert ønsket et svar på den tilnærmingen. Jeg tenker at det må være greit – det vil også i de aller fleste tilfeller være rett – å klare å ha to tanker i hodet samtidig. Målet med dette lovforslaget er ikke forenkling eller å ta ned kostnadene, men det er målet med stort sett alt det andre arbeidet som jeg gjør innenfor boligpolitikken. Jeg klarer ikke å se at det skal være en utfordring. Vi må kunne tenke på kvalitet og på hvordan vi skal få til gode bomiljøer, samtidig som vi jobber på andre områder for å ta ned kostnadene knyttet til det å bygge bolig.

Jeg registrerer at den utfordringen som jeg på en relativt forsiktig måte forsøkte å framsette, ønsker ikke representanten å svare på. Det er for så vidt helt greit. Jeg har ikke en forventning om at dette lovforslaget isolert sett skal ta ned kostnadene ved boligbygging. Det er heller ikke meningen med dette forslaget. Dette er et forslag som gir kommunene ett nytt verktøy når det gjelder å legge til rette for gode bomiljøer. Det er etterspurt av mange kommuner, og jeg tror ikke at det kommer til å føre til økte kostnader i noen særlig grad. Det blir også spennende å følge med på i hvor stor grad man vil benytte seg av det, og hva slags kommuner som ønsker å benytte seg av det. Vi leverer samtidig forslag på forslag – og vi kommer til å fortsette å jobbe med det – for å bidra til å nå målet om 130 000 nye boliger innen 2030. Jeg har fortsatt god tro på at vi skal nå målet. Det er ikke mer enn ca. én uke siden jeg fikk den planen vi bestilte fra Direktoratet for byggkvalitet, for hvordan vi skal gå igjennom byggereglene i tiden som kommer.

Jeg takker for spørsmålet, men jeg tror jeg vil tillate meg selv å utfordre representanten på hva slags nye krav vår regjering har kommet med, som representanten mener øker kostnadene ved boligbygging. Det hadde vært veldig interessant å få et svar på det. Min linje er veldig, veldig klar. Jeg ønsker å bruke den perioden som vi nå er inne i, på forenkling og på å legge til rette for å nå det ambisiøse målet som regjeringen har satt. Det betyr at vi tar mange grep samtidig. Det handler om digitalisering, det handler om forenkling. Vi går løs på TEK-en, altså byggteknisk forskrift. Jeg vil bare minne om at det er TEK17 som gjelder nå. 17-tallet står for årstallet den ble vedtatt. Så jeg har god tro på at vi skal klare å få gjort mange ting i løpet av denne stortingsperioden som letter det trykket som representanten viste til. Vi må også kunne ha to tanker i hodet samtidig. Dette vil være en god mulighet for kommunene, og jeg tror de kommer til å benytte seg av den.

I Norge skal ikke bostedet avgjøre hvilke muligheter man får. Gode boliger og bomiljøer styrker lokalsamfunnene og legger viktige rammer for trygghet, fellesskap og muligheter. Lokalsamfunn er ikke minst viktig for å skape trygghet for barn og unge, som er ett av innsatsområdene i regjeringens plan for Norge. Mange arbeider hver dag for å styrke lokalsamfunnene våre, både blant beboere, blant frivillige, i næringslivet og blant offentlig ansatte. Gjennom dette arbeidet ser vi også hvilke muligheter og utfordringer nabolagene gir. En god boligmiks, med både eide og leide boliger og med forskjellige boligtyper og boformer, kan skape levende og inkluderende nabolag der folk med forskjellig bakgrunn og livssituasjon kan bo side om side. I områder med mye inn- og utflytting blant beboerne kan det være vanskeligere å få til engasjement og fellesskap i nærmiljøene. Mange kommuner har etterspurt bedre verktøy for å bidra til inkluderende og mangfoldige nabolag. Med dette lovforslaget vil vi gi kommunene et slikt verktøy. Vi vil gi kommunene mulighet til å stille krav om at en andel boliger i nye utbyggingsområder skal organiseres som borettslag. Borettslag er en trygg og god boform, der det som hovedregel kreves at eierne selv bor i boligene. Hvis folk blir boende i boligen sin over tid, kan det gi økt engasjement og tilhørighet til nabolaget, og styrke både skolemiljø, idrettslag og liknende. Politiets erfaring er at stabile nabolag der folk blir boende over tid og kjenner felles ansvar og eierskap til nabolaget, har mindre kriminalitet. Regjeringen har som mål å få bygd 130 000 boliger innen 2030. Vi arbeider med å forenkle og effektivisere plan- og byggesaksprosessene, og forventer at kommunene gjør det samme. Kommunene bør ikke regulere mer enn nødvendig, og de bør ha forutsigbar og effektiv saksbehandling. Mange kommuner legger vekt på at regulering bør skje i tett dialog med utbyggere, og det tror jeg er en veldig god tilnærming. Gjennom samarbeid kan vi få både økt boligbygging, gode boliger og godt bomiljø.

På vegne av regjeringen har jeg den ære å overbringe følgende to kongelige proposisjoner: Endring av fylkestilhørighet for Gran kommune fra Innlandet fylke til Akershus fylke og endringer i valgloven (endringer i valgdistriktene) Endringer i lov om supplerande stønad ved kort butid (presisering av reglene om behovsprøving)

Min inngang er at selv om vi har økt lånerammen til Husbanken historisk mye, fra 19 til 34 mrd. kr på de årene som har gått, er det ikke sånn at vi ikke må prioritere pengene. Jeg ønsker å gjøre dette på en måte som gjør at vi får flest mulig boliger ut av ordningen, og at de som kan finansiere på andre måter, gjør det. Den typen store prosjekter som det vises til her, kan sørge for finansiering på andre måter enn å bruke av den rammen. Selv om vi har økt lånerammen til Husbanken, er den begrenset. Jeg jobber også videre langs andre spor. Vi er i gang med store forenklingsprosjekter for å sørge for at plan- og byggesaksbehandling kan bli enklere. Det er et arbeid jeg har store forventninger til, og som jeg også tror kan bety mye. Nyboligbyggingen viser at vi kom opp i 22 000 boliger i 2025. Det er litt under det vi trenger for å nå målsettingen, men veksten er såpass høy at jeg er optimist for de årene som kommer.

Jeg mener jeg har redegjort ganske godt for hva som er vår tilnærming på dette området. Ellers er det sånn at både de generelle virkemidlene og ikke minst den økonomiske politikken, med trygg og ansvarlig styring, betyr noe for at vi skal kunne nå målet vårt om 130 000 boliger innen 2030. Jeg vil bare i den sammenhengen nevne at vi har økt Husbankens utlånsramme til 34 mrd. kr. Den var på 19 mrd. kr ved regjeringsskiftet. Det var ingen vekst under forrige regjering – kanskje heller tvert imot noen av årene. Vi har også fått på plass et tilskudd til privatpersoner som ønsker å oppgradere egen bolig, til eldre som ønsker å få det til. Det kan dekke inntil 25 pst. av kostnadene, maksimalt 75 000 kr. Vi har en låneordning som går parallelt med det. Det er Helse- og omsorgsdepartementet som bestyrer den. Den er på 89 mill. kr i 2026-budsjettet. Bildet av at vi ikke gjør noe, slutter jeg meg ikke til. Jeg mener tvert imot at vi viser at vi har stor framdrift på flere områder.

Regjeringen har store ambisjoner for å øke boligbyggingen og herunder bidra til flere egnede boliger for eldre. Vi vurderer fortløpende hvordan ulike virkemidler kan bidra til å realisere flere gode boligprosjekter. Det er litt uklart for meg hvilken ordning spørsmålsstiller viser til, men jeg vil gjøre rede for ordningene jeg ser som relevante i denne sammenhengen. Lån til boligkvalitet fra Husbanken skal bidra til å fremme og utvikle boligkvaliteter som fremmer miljø og tilgjengelighet i nye og eksisterende boliger. I Husbankens tildelingsbrev for 2025 står følgende: «Lån til boligkvalitet skal ikke gis i prosjekter der kommunen skal benytte tildelt investeringstilskudd til leie av omsorgsplasser.» Bakgrunnen for denne føringen er at Husbanken den siste tiden har fått flere henvendelser om lån til boligkvalitet fra private aktører som ønsker å bygge og tilby omsorgsboliger til kommuner. Dette er store prosjekter som tar en betydelig andel av den totale lånerammen til Husbanken. Når man mottar investeringstilskudd fra Husbanken som tar ned kostnadene, er det gjort en vurdering at disse aktørene bør kunne ta opp lån i det private kredittmarkedet. Min vurdering er at lånemidlene fra Husbanken heller bør bidra til å realisere flere boligprosjekter, enn til noen få store, der utbyggere kan søke lån også på det private kredittmarkedet. Lån til utleieboliger fra Husbanken skal bidra til flere egnede utleieboliger for vanskeligstilte på boligmarkedet. Husbanken kan gi lån til både kommuner, selskaper og andre som har til formål å leie ut boliger til vanskeligstilte. Med vanskeligstilte menes personer og familier som ikke har mulighet til å skaffe seg eller opprettholde et tilfredsstillende boforhold på egenhånd. Det kan også være eldre. For at private skal kunne få lån til utleieboliger, må de inngå en tilvisningsavtale med kommunen om at kommunen har eksklusiv rett til å tilvise 40 pst. av boligene til økonomisk vanskeligstilte på boligmarkedet i minst 20 år. Tilvisningsavtaler er et godt virkemiddel som fremmer langsiktige leieforhold. Slike boliger er beregnet for boligsøkere som av ulike årsaker faller utenfor det ordinære boligmarkedet, herunder eldre.

Først vil jeg gi uttrykk for at jeg ville satt pris på, hvis man skal gjengi det jeg har sagt, at det i alle fall var i nærheten av slik jeg valgte å si det. Jeg sa i forrige spørretime at sju av ti ønsker at de tre kommunene skal tilhøre samme fylke. Jeg sa ikke noe i forlengelse av det. Det er en konklusjon som det kanskje er lett å trekke, men som det er verdt ikke å trekke. Jeg ser hvordan spørsmålet er formulert, og jeg kan gjenta det jeg svarte i forrige spørretime: Sju av ti svarte at det er viktig eller litt viktig at de tre kommunene tilhører samme fylke. Jeg sa det sist, og jeg gjentar det i dag. 49 pst. ønsket at det skulle være Innlandet – de var kjent med hva som var realitetene bak spørsmålet – og 45 pst. ønsket at det skulle være Akershus. Jeg opplever ikke det som en voldsom forskjell.

Det overrasker meg faktisk at jeg får et slikt spørsmål. Det som omtales som «ekstrautvalget» her, er ikke innbyggere som ikke har tilgjengelig mobiltelefon. Det er innbyggere som ikke hadde et mobiltelefonnummer som var tilgjengelig for dem som gjennomførte undersøkelsen. Slik jeg leser undersøkelsen, og slik jeg så presist som mulig forsøkte å gjengi i forrige runde her i spørretimen, fordeler tallene seg – når man tar med totalen, slik man alltid gjør med slike målinger – slik jeg svarte, og i tråd med det jeg svarte. Jeg synes det kanskje er spesielt å så tvil om et slikt svar, basert på den tilnærmingen som representanten har her. I tillegg synes jeg nesten det er litt morsomt at et parti som er så opptatt av å legge ned fylkeskommunen, er så opptatt av hvilket fylke en kommune skal tilhøre. Men det er en annen sak.

For å unngå tvil vil jeg sitere direkte fra rapporten som Sentio Research Group leverte til Gran kommune i mars 2022. Når det gjelder spørsmålet «Hvilket fylke ønsker du at Gran kommune skal tilhøre i fremtiden?», skriver Sentio følgende: «Respondentene er delt på midten når det gjelder spørsmålet om hvilket fylke Gran kommune skal tilhøre i fremtiden: 49 prosent ønsker at Gran kommune skal tilhøre Innlandet. 45 prosent ønsker at Gran kommune skal tilhøre Akershus. 6 prosent svarer at det ikke har noen betydning.» La meg forsøke å bidra til å oppklare forvirringen hos representanten Krokeide. Undersøkelsen er basert på svar fra totalt 4 061 innbyggere i Gran kommune. Svarene fra undersøkelsen kan deles opp i et hovedutvalg og et ekstrautvalg. Hovedutvalget består av alle innbyggerne i Gran kommune som på det tidspunktet hadde tilgjengelig telefonnummer. 3 518 innbyggere svarte i hovedutvalget. Innbyggere som ikke hadde tilgjengelig mobilnummer på tidspunktet, kunne kontakte kommunen og legge igjen sitt mobilnummer. Disse utgjør ekstrautvalget. 543 innbyggere svarte i ekstrautvalget. For resultatene fordelt på de to utvalgene, vil jeg igjen sitere fra rapporten fra Sentio: I hovedutvalget ønsker 51 prosent at Gran kommune skal tilhøre Innlandet, mens 42 prosent svarer Akershus. I ekstrautvalget ønsker 61 prosent at Gran kommune skal tilhøre Akershus, mens 35 prosent svarer Innlandet. I det samlede resultatet inngår både hovedutvalget og ekstrautvalget. Det er det samlede resultatet Statsforvalteren har lagt til grunn i sin vurdering, og som jeg har lagt til grunn i min vurdering. Til slutt vil jeg gjenta at min og departementets vurdering er basert på alle relevante forhold i saken. Innbyggernes mening er ett av disse forholdene, sammen med andre relevante momenter.

Jeg har ikke i det hele tatt påvirket den saksbehandlingen som vi har gjort i departementet. I arealsaker som berører samiske rettighetshavere, f.eks. reindriften, har vi en særlig forpliktelse til å ta oss den nødvendige tid i konsultasjon med de samene som saken gjelder. Denne prosessen har vi forpliktet oss til bl.a. gjennom ILO-konvensjon nr. 169, om urfolk, som ble enstemmig vedtatt i Stortinget i sin tid. Vi har også en menneskerettslig forpliktelse til å sørge for at resultatet i saken ikke fratar samene retten til å fortsette å utøve sin kultur. Denne forpliktelsen er forankret i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, artikkel 27. Det er dette som er bakgrunnen for at dette tar tid. Jeg håper at vi innen rimelig kort tid kan ta en beslutning i denne saken. Jeg vil også berømme alle i Vefsn for engasjementet for å utvikle Vefsn og arbeidslivet og verdiskapingen der videre, også representanten Bjørn Larsen.

Som jeg sa i mitt første svar, er det sånn at de sakene som havner på departementets bord – det var 13 innsigelsessaker i 2025; det er mange år siden det har vært så få – er de sakene som er aller, aller mest krevende. I den saken vi diskuterer i dag, må vi være sikre på at aktivitet og ferdsel fra gondol ikke påfører reindriften i området store ulemper. Det tar tid å avklare det. Jeg mener at jeg var veldig tydelig i mitt svar på hva som er mitt ønske, og det har ikke endret seg etter valget, men det å få fram effektive avbøtende tiltak har vært et krevende arbeid som vi ikke er helt ferdig med. Jeg vil selvsagt avgjøre saken så snart det er praktisk mulig.

Kommunene er planmyndighet og har hovedansvaret for en helhetlig og bærekraftig arealforvaltning. Kommuneplanens arealdel er det viktigste verktøyet for å gjøre en samlet vurdering av arealbruken i kommunen, mens reguleringsplaner fastsetter rammene for konkrete prosjekter. Innsigelsesinstituttet er en sikkerhetsventil for å sikre nasjonale og viktige regionale interesser i arealforvaltningen. Statlige og regionale myndigheter kan fremme innsigelse til planer som kommer i konflikt med nasjonale eller viktige regionale interesser. Sametinget kan fremme innsigelse når planene er av vesentlig betydning for samisk kultur eller næringsutøvelse. Nord Gondol AS ønsker å bygge en gondol fra Mosjøen til toppen av Øyfjellet, som er et populært turmål. Ved toppstasjonen er det planlagt serveringstilbud og overnattingsenheter. Vefsn kommune mener at gondolen vil være et positivt tiltak for lokalsamfunnet og styrke grunnlaget for turistnæringen. Sametinget har fremmet innsigelse til reguleringsplanen for tiltaket. De er bekymret for konsekvensene for reindriften i området, og mener at kommunen ikke kan godkjenne nye tiltak før det er avklart hvordan Øyfjellet vindkraftverk påvirker reinflytting og reindriften. Det stemmer at statsforvalteren og fylkeskommunen har trukket sine innsigelser til reguleringsplanen. Begge la vekt på at den planlagte bilveien til toppstasjonen er endret til en midlertidig anleggsvei som skal tilbakeføres til natur når anlegget er bygget. Statsforvalteren la også vekt på at det ikke er planlagt avbøtende tiltak for flytting av rein gjennom Øyfjellet vindkraftverk mellom vindkraftverket og Stortuva. Innsigelsessaker som kommer til Kommunal- og distriktsdepartementet for endelig avgjørelse, må behandles grundig og bygge på et godt kunnskapsgrunnlag. Ved behandlingen av reguleringsplanen for Nord Gondol må vi forsikre oss om at vi har nok kunnskap om reindriftens bruk av Øyfjellet, og hvordan aktivitet og ferdsel fra den planlagte gondolen kan påvirke denne. Departementet har hatt flere konsultasjoner med Jillen-Njaarke reinbeitedistrikt, og vi har dialog med Landbruks- og matdepartementet som overordnet myndighet for reindriftssaker. Jeg ønsker å finne en løsning som kan gjøre det mulig å realisere gondolen i tråd med ønsket fra Vefsn kommune. Det forutsetter imidlertid at vi kan finne fram til effektive avbøtende tiltak som gjør at reindriftsinteressene ivaretas. Dessverre er vi ikke i mål med det ennå, men jeg kommer til å gjøre det jeg kan for å få avgjort saken så raskt som mulig.

Det har for meg ikke hatt noen betydning. Når det kommer til spørsmål om kommunesammenslåing, og også til de spørsmålene som vi her diskuterer, legger jeg stor vekt på hva kommunestyrets holdning er. Så er det det enkelte kommunestyre og den enkelte kommune som gjennomfører sine innbyggerundersøkelser og må bruke dem som grunnlag i de prosessene de har. Kommunal- og distriktsdepartementet velger å støtte opp om prosesser der kommuner ser på muligheten for å slå seg sammen hvis kommunene mener det er rett vei å gå. Vi gir tilskudd til kommunene for å få gjort innbyggerundersøkelser for å gjøre nødvendige utredninger. Vi har lagt til grunn en frivillig linje i sterk kontrast til den kommunereformen som Høyre og Fremskrittspartiet hadde, der man valgte å bruke tvangsmidler for å tegne opp et nytt kommunekart. Så kommunestyrenes ønsker og vedtak, som er de formelle vedtakene i en kommune, betyr mye for meg og for regjeringen, og jeg tror det er en klok linje å legge seg på.

Hvis vi skal bruke en innbyggerundersøkelse som grunnlag for en debatt, synes jeg det er viktig at vi gjengir innbyggerundersøkelsen korrekt. Det er slik at sju av ti svarte at det er viktig eller litt viktig at Gran, Lunner og Jevnaker kommuner tilhører samme fylke. Vi vet nå hvilket fylke de to andre kommunene er i, så det er styrende. Så er det slik at 49 pst. ønsker at Gran fortsatt skal tilhøre Innlandet, og 45 pst. ønsker at Gran skal tilhøre Akershus. Det var utgangspunktet da undersøkelsen var foretatt. Så registrerer jeg at Fremskrittspartiet er opptatt av distriktsrepresentasjon, men hadde Fremskrittspartiet fått gjennomslag for sitt forslag om å fjerne arealtillegget i valgloven, er det ganske mange fylker som hadde kommet dårligere ut – Hedmark hadde mistet en representant, Troms hadde mistet en, Nord-Trøndelag hadde mistet en, Sogn og Fjordane hadde mistet en, Nordland hadde mistet en og Finnmark hadde mistet to. Så jeg tenker at mitt gode råd til Fremskrittspartiet er at man ser gjennom hele politikken sin før man kritiserer enkeltbeslutninger – det ville hatt langt større effekter om den politikken hadde blitt gjennomført.

Endring av fylkestilhørighet for enkeltkommuner er krevende saker som har konsekvenser også utenfor den aktuelle kommunen. Dette er også tilfellet med søknaden om endret fylkestilhørighet for Gran kommune. Fordelene for Gran kommune, og for nabokommunene Lunner og Jevnaker, må veies opp mot ulemper for Innlandet fylke og den regionale balansen. Regjeringen har besluttet at det skal fremmes en proposisjon for Stortinget med forslag om at Gran kommune bytter fylkestilhørighet fra Innlandet til Akershus fylke. Sju av ti innbyggere svarte i innbyggerundersøkelsen at det er viktig eller litt viktig at Gran, Lunner og Jevnaker kommuner tilhører samme fylke. Regjeringen har lagt vekt på fordelen det vil være for disse hadelandskommunene å samles i ett fylke. Endring av fylkestilhørighet for enkeltkommuner innebærer konsekvenser for valgdistriktsgrensene. Det igjen kan ha betydning for mandatfordelingen, rett og slett fordi ett valgdistrikt blir større og ett blir mindre. En konsekvens av å flytte Gran kommune til Akershus fylke vil være at kommunen flyttes fra Oppland valgdistrikt til Akershus valgdistrikt. Mandatfordelingen gjøres for hele landet, og flytting av innbyggere og areal mellom valgdistrikter vil påvirke hele beregningen. Valgdistrikter som ikke er direkte berørt av endringen, kan derfor likevel ende opp med flere eller færre mandater som følge av at en kommune bytter fylke. Den neste mandatfordelingen skal gjøres våren 2028 på bakgrunn av oppdaterte innbyggertall og areal per 1. januar 2028. Dersom Stortinget vedtar endret fylkestilhørighet for Gran kommune, vil det bli tatt hensyn til i mandatberegningen som skal gjøres før stortingsvalget i 2029. Det er ikke i dag mulig å si sikkert hvordan en endring i valgdistriktgrensene vil slå ut i mandatfordelingen mellom valgdistriktene, ettersom også befolkningsutviklingen i de ulike distriktene vil ha betydning.

Ja, det er en ordning som det er viktig å få på plass, det å få gjort noe med dette premieavviket. Det er nettopp derfor vår regjering har tatt det initiativet som ble tatt i kommuneproposisjonen, og som vi også følger opp i statsbudsjettet for 2026. Når man snakker om rentekostnader, er det en viktig sak for alle oss som bor i Norge. Det er viktig for norske kommuner, og det er viktig for alle offentlige virksomheter og private virksomheter. Over alt det vi nå diskuterer, ligger behovet for å ha trygge og ansvarlige budsjetter og det at vi styrer trygt, sørger for at prisveksten kan fortsette å gå ned, og at Norges Bank gjennom det kan se grunnlag for å sette renta videre ned.

Det akkumulerte premieavviket er for tiden 66 mrd. kr. Det er et høyt beløp, og det betyr at å ta ned dette premieavviket, som vi har signalisert i kommuneproposisjonen og er i gang med, vil ta noe tid. Derfor er det også fint at Arbeiderparti-regjeringen her i Stortinget samarbeider med partier som er opptatt av å ha orden i kommuneøkonomien og styrke den. Vi har fått på plass en historisk styrking i 2025, med 15 mrd kr i vekst i frie inntekter, fulgt opp med 8,35 mrd. kr i 2026. Dette er en stor jobb å komme i mål med, men vi har varslet at vi skal gjøre den, og vi er i gang. Jeg tror jeg vil gjenta det jeg sa i mitt første svar: De ulempene som ligger her, må veies mot fordelene ved at kommunene har kunnet budsjettert stabilt over tid istedenfor å ha svingninger som ville kunne påvirke velferdstilbudet til folk rundt om i norske kommuner fra år til år.

For at kommunene skal ha forutsigbare rammebetingelser, er det fastsatt egne regnskapsregler for pensjon i budsjett- og regnskapsforskriften for kommunene og fylkeskommunene. Reglene går ut på at de store svingningene i hva kommunene betaler i pensjonspremie, jevnes ut i kommunebudsjett og kommuneregnskap over tid. Dette gir kommunene mer stabile rammer for utarbeidelsen av sine budsjetter. Dette er viktig for kommunene, velferdstjenestene og innbyggerne fordi det bidrar til å redusere usikkerheten i kommunenes økonomi. Reglene innebærer at kommunene i sine budsjetter ikke skal legge inn det de faktisk betaler i pensjonspremiene, men en beregnet pensjonskostnad, som er mer stabil enn premiene. Over tid har de betalte premiene vært høyere enn de beregnede kostnadene. Dette har resultert i en betydelig økning i det såkalte akkumulerte premieavviket og påvirket kommunenes likviditet. Samtidig har dette bidratt til at pensjonskostnadene har hatt lavere svingninger fra år til år. Det har dermed gitt sektoren mer stabile rammer, sammenlignet med om kommunene hadde utgiftsført premier. Inntektsveksten for kommunesektoren som foreslås i budsjettproposisjonen hvert år, har vært satt slik at den dekker den anslåtte økningen i pensjonskostnader. Skiftende regjeringer har fulgt opp Stortingets anmodning om å foreslå en vekst i kommunenes inntekter i de årlige budsjettforslagene som bl.a. fullt ut dekker demografi- og pensjonskostnader. På denne måten har den årlige veksten i pensjonskostnader, inkludert amortiseringskostnader, blitt ivaretatt i regjeringens forslag til kommuneopplegg. Det er derfor ikke riktig å si at pensjonskostnadene er underfinansiert i budsjettopplegget. Ordningen har konsekvenser for kommunenes likviditet. Redusert likviditet er isolert sett en ulempe, siden dette medfører rentekostnader. Ulempen må samtidig veies opp mot fordelene det har for kommunene å ha stabile og forutsigbare rammer. Ordningen har, som ønsket, gitt kommunene en mer forutsigbar økonomi og et mer stabilt tjenestetilbud til innbyggerne. Regjeringen legger stor vekt på disse fordelene, tross ulempene med redusert likviditet. Det er også slik at rentekostnadene påvirker driftsresultatene i sektoren. Regjeringen ser selvsagt hen til utviklingen og situasjonen i kommuneøkonomien i de årlige budsjettforslagene. Kommunal- og distriktsdepartementet varslet i kommuneproposisjonen for 2026 at det tas sikte på å gjøre gradvise justeringer i beregningsforutsetningene for pensjonskostnadene i årene framover, noe som er påbegynt i 2026. Målet er at pensjonskostnadene, gjennom forventningsrette anslag, over tid skal reflektere nivået på pensjonspremiene. Dette forventes isolert sett over tid å bidra til et redusert premieavvik og styrket likviditet. Departementet kommer tilbake til omtale av ordningen i kommuneproposisjonen til våren.

Jeg har aldri tatt til orde for at eierlinjen skulle være den eneste linjen som gjelder i norsk boligpolitikk. Ja, det har vært en suksesshistorie for Norge, for det norske folk, at Norge allerede rett etter annen verdenskrig valgte en så tydelig linje. Det gjør at vi har en bedre status på mange områder innenfor vår boligsektor, enn land som valgte en annen linje. Når det er sagt, har vi også en leiesektor som omfatter rundt én million innbyggere i Norge. Derfor er jeg også fornøyd med at vi har lagt fram lovforslag her som Stortinget har behandlet på en god måte, sånn at vi har utvikling på dette området. For at vi skal ha en leiesektor som fungerer, er vi avhengige av boligbygging. Derfor er det godt å se at vi har fått gode tall for utviklingen på igangsetting av nye boliger i dag – nærmest «as we speak». Det er jeg veldig fornøyd med. Det gir grunnlag for en forsiktig optimisme framover, som jeg ikke vil overdrive, men dog.

Først vil jeg gratulere representanten Fasteraune med et godt budsjett, og jeg synes det er lov til å uttrykke fra denne talerstolen at det også er en forbilledlig måte å kommunisere det på, om jeg kan tillate meg å si det. Når det gjelder det konkrete anmodningsvedtaket, tror jeg at jeg må få be om forståelse for at jeg må få lov til å gå litt lenger inn i det før jeg kan gi et svar fra Stortinget talerstol. Det er et vedtak som er lett å lese, men oppfølgingen av det vil jeg måtte trenge noe tid på.

Jeg registrerer at representanten Kapur fortsetter i sitt spor. Jeg synes kanskje jeg skal avstå fra å kommentere hvor kledelig jeg synes den måten å drive debatter fram på er. Det som er realiteten for enhver mindretallsregjering, er at man legger fram regjeringens forslag til budsjett. Det er det budsjettforslaget regjeringen mener er rett å legge fram. Så forhandler man i Stortinget for å få fram en endelig budsjettenighet. Sånn var det også da Høyre og Fremskrittspartiet satt i mindretallsregjering og forhandlet med Kristelig Folkeparti og Venstre. Jeg er veldig godt fornøyd med resultatet av disse forhandlingene. Når det gjelder de strategiene Arbeiderpartiet legger i forkant av en sånn prosess, tror jeg nok ikke at representanten Kapur er på lista over alle jeg kunne tenkt meg å diskutere de strategiene med, dessverre.

Jeg registrerer at etter at Høyre ble en juniorpartner på borgerlig side, med Fremskrittspartiet som er dobbelt så stort som dem, har retorikken – kanskje særlig representanten Kapurs – endret seg. Jeg legger til grunn at påstander som ikke er i nærheten av sannheten, ikke blir mer sanne om de blir gjentatt flere ganger. Jeg er veldig fornøyd med at det i regjeringens plan for Norge, som er regjeringens viktigste styringsdokument, er tre satsinger jeg kjenner på et sterkt ansvar for. Det ene handler om å legge til rette for 130 000 flere boliger innen 2030. Det andre handler om oppfølgingen av nordområdestrategien, der nordområdene er vårt viktigste strategiske satsingsområde, og vi kobler det opp til den store forsvarssatsingen i nord. Det tredje handler om å ta ned det statlige styringstrykket, forenkle overfor kommunene og sette kommunene i stand til å kunne levere på den omstillingen befolkningsendringene fører til i alle landets kommuner.

Jeg tenker at det er en grei regel for denne forsamlingen i denne salen at folk får velge de ordene de selv synes passer, innenfor rammene av det presidenten mener er parlamentarisk språkbruk. Jeg har ingen behov for å kommentere hvorvidt andre partier opplever perioder med sorg eller glede, eller at noe framstår som skammelig. Jeg er fornøyd med at vi fikk fram en historisk enighet om et trygt og ansvarlig budsjett for landet vårt, som bidrar til at de viktige målene regjeringen setter for budsjettet, står ved lag. Det er trygg styring, og det trengs i en veldig urolig tid. Jeg kan vel trøste representanten med at det at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet ikke samarbeider nært i nasjonal politikk, påfører meg verken sorg eller skam.

Jeg registrerer at representanten i sitt innlegg er opptatt av utviklingen i forsvarskommuner i nord, og jeg tenkte at jeg kan dele en betraktning rundt det. Skal vi lykkes med å få et sterkere forsvar av landet vårt, er den store satsingen på forsvar i nord helt avgjørende – ikke som det eneste, men det er en veldig viktig satsing. Det tror jeg kanskje vi er enige om. For Arbeiderpartiet er det viktig at vi også klarer å få størst mulig ringvirkninger i lokalsamfunnene ut av den forsvarssatsingen, både fordi det i seg selv er en viktig verdi for landet vårt at vi har sterke lokalsamfunn i nord, og fordi det for totalforsvaret og forsvaret av Norge er så viktig som det er. Derfor er det vi legger inn såpass store satsinger som vi gjør i statsbudsjettet for 2026, for å følge opp nordområdestrategien – for å svare ut det helt eksplisitt.

Vår regjering har – også gjennom den tiden Arbeiderpartiet og Senterpartiet regjerte sammen – gjennomgått inntektssystemet for kommunene og for fylkeskommunene. I Norge er det ikke tradisjon for at det er en jobb som gjøres i hver eneste stortingsperiode, så jeg tror nok det vil være klokt å legge til grunn at det inntektssystemet som ganske nylig ble behandlet i Stortinget – i fjor, var det vel; det er mulig jeg tar feil på tidspunktet – er et inntektssystem som vil ligge til grunn for kommunesektoren framover. Det viktigste grepet vi gjorde i det inntektssystemet, var å forsterke utjevningen mellom skattesterke og skattesvake kommuner. Det oppfatter jeg at det ikke er alle partier som er enig med flertallet i, men det er vel for så vidt en posisjon vi er blitt vant til.

Kommunene er ryggraden i velferdsstaten, og de skal levere gode tjenester til folk i hele landet – fra før vi blir født, til etter at vi har gått ut av denne verden. Regjeringen sikrer kommunene et godt og forutsigbart inntektsgrunnlag. I år har det vært en vekst i frie inntekter på rundt 15 mrd. kr. Det er den høyeste veksten i nyere tid. For 2026 styrker vi kommunesektorens frie inntekter med ytterligere 8,3 mrd. kr. Vi løser ikke alle utfordringene med økte bevilgninger alene. Kommunene må tilpasse aktiviteten til inntektene og gjennomføre nødvendige omstillinger for å sikre en bærekraftig drift. Jeg forstår godt at dette ikke er en enkel oppgave, men jeg har tillit til at også lokalpolitikere gjør de grepene som trengs for at kommunene skal kunne fortsette å levere gode tjenester. Regjeringen har også satt ned en kommisjon som ser på statens styring av kommunesektoren. Den skal like etter nyttår komme med forslag til hvordan kommunene kan få større frihet og økt handlingsrom. Boligpolitikken er avgjørende for velferd og utvikling, og boligpolitikk har vært en sentral del av Arbeiderpartiets utvikling av velferdsstaten. Regjeringen har satt et ambisiøst mål om at det skal igangsettes 130 000 nye boliger innen 2030. I statsbudsjettet for 2026 foreslår vi å styrke digitaliseringsarbeidet med plan- og byggesaksprosesser med 30 mill. kr for å få fart på boligbyggingen. Dette er et tiltak som monner – her snakker vi om en mulig besparelse for byggenæringen og kommunene på om lag 1 mrd. kr allerede i 2032. I år har Husbanken en låneramme på 34 mrd. kr, den høyeste noen gang. Som følge av enigheten om statsbudsjettet for 2026 videreføres den rekordhøye lånerammen. Med lån fra Husbanken får flere mulighet til å eie sin egen bolig, og flere boliger med gode kvaliteter blir bygget. For Arbeiderpartiet har eierlinjen alltid vært sentral, og den har gjennom hele etterkrigstiden vist seg å være en suksess for landet vårt. Regjeringen ønsker at folk skal kunne leve et godt liv i hele Norge, med tilgang til arbeid, boliger og gode tjenester. Vi viderefører gratis ferge og gjeldsslette, og vi reduserer barnehageprisene ytterligere. Vi styrker Merkur-programmet til totalt 98 mill. kr for å sikre dagligvaretilbudet i små lokalsamfunn. Nordområdene er Norges viktigste strategiske satsingsområde. Regjeringen foreslår at vi bruker nærmere 140 mill. kr i 2026 til å følge opp nordområdestrategien som kom i høst. I budsjettforslaget for 2026 er det et bredt spekter av tiltak for å styrke beredskap, sikre ringvirkninger av forsvarssatsingen og styrke nærings- og lokalsamfunnsutviklingen i nord. Regjeringen foreslår 47 mill. kr i 2026 for å videreutvikle og sikre trygg drift av Kartverkets fellesløsninger for geografisk infrastruktur. Dette sikrer at de om lag 750 aktørene i offentlig sektor som benytter seg av geografiske data for å løse samfunnsoppdrag og levere tjenester til befolkningen og næringslivet, vil oppleve bedre tilgang og funksjonalitet. Fellesløsningene kommer både offentlig og privat sektor til gode og sikrer at Norges geodata, som er blant verdens beste, blir holdt ved like og forvaltet på en hensiktsmessig måte. Regjeringen følger aktivt opp vedtakene som ble fattet på bakgrunn av sannhets- og forsoningskommisjonens rapport, overfor både samene og de nasjonale minoritetene. Vi foreslår å styrke samiske formål med ca. 33 mill. kr i 2026, inkludert økningen på 10 mill. kr som følge av budsjettforliket. Sametingets ramme for 2026 er foreslått til 783 mill. kr. Sametinget bidrar med tiltak og utvikling av institusjoner, slik at aktører i det samiske samfunnet får et større grunnlag til å ta samisk språk, kultur og næringer videre. Å styrke de nasjonale minoritetenes språk og institusjoner er viktig for å sikre utvikling av deres kultur. Regjeringen styrker derfor arbeidet med de nasjonale minoritetenes språk og kultur, bl.a. ved å sette i gang arbeidet med en ny handlingsplan for kvensk språk. Dette budsjettet gir kommunene et godt og forutsigbart inntektsgrunnlag, styrker boligpolitikken og følger opp viktige, nasjonale mål. Regjeringen er opptatt av å føre en politikk for hele Norge, slik at folk kan leve et godt liv i både by og land.

Regjeringen er opptatt av et trygt leiemarked og gode og stabile boforhold. Noen ganger oppstår det konflikt i boligleieforhold. Da er det Husleietvistutvalget som behandler og avgjør saken enten gjennom mekling eller vedtak. De gir også veiledning til leiere og utleiere om leie av bolig. Husleietvistutvalget har dermed en helt sentral og jeg vil si avgjørende rolle for et godt og trygt leiemarked. Presset i leiemarkedet har vært høyt lenge, og konfliktnivået har dessverre økt over tid. Det er krevende å være i konflikt om husleieforhold, og det går på tryggheten løs. Regjeringen slår sammen Husleietvistutvalget og Husbanken, slik at vi skal få mer treffsikre tiltak for å forebygge konflikter og et større trykk for effektivt å løse dem. Husbanken har fått en ny nasjonal fagrolle for leiemarkedet, som de er godt i gang med å fylle. Husleietvistutvalget har samtidig sett en stor økning i antallet saker de mottar. Dette har ført til at saksbehandlingstiden har økt, og flere saker ligger lenge på vent før de blir behandlet. For å gi et bilde av dette: I 2022, som var det første året Husleietvistutvalget var landsdekkende, mottok de 3 169 saker. I 2024 var tallet steget til 4 303. Økningen har fortsatt inn i 2025, og antallet innkomne saker vil passere 5 000. Den store økningen forklarer økningen i saksbehandlingstid til tross for tidligere tiltak som skulle effektivisere saksbehandlingen. Ved å samle Husleietvistutvalget og Husbanken kan innsatsen i større grad vris fra tvisteløsning til forebygging. I budsjettet har vi også foreslått å styrke Husleietvistutvalget med om lag 2 mill. kr, slik at vi kan øke innsatsen for å få ned antall saker til behandling. Sammen med en mindre økning i gebyrene til utleiere øker handlingsrommet med ytterligere om lag 2 mill. kr. I lovforslaget vi legger fram i dag, sikres at behandlingen av husleietvister fortsatt vil være uavhengig etter sammenslåingen. Ved også å styrke rammene for Husleietvistutvalget gjør vi dem bedre i stand til å håndtere det økte antallet innkomne saker. Det er et tiltak som vil komme både utleiere og leiere til gode.

Hvis vi skal klare å få en Oslofjord som er tjenlig for alle som lever livet sitt rundt denne fjorden, er det ingen tvil om at det må sterkere lut til enn det vi har sett til nå. Jeg tror jeg vil anbefale representanten Njåstad å være forsiktig med å generalisere en uttalelse fra klima- og miljøministeren. Jeg stiller meg bak det som er sagt knyttet til Oslofjorden. Vi trenger sterkere tiltak for å sørge for at alle som lever livet sitt rundt denne fjorden, kan ha tilgang til den, ha tilgang til en fjord det er liv i, og der ikke hele strandsonen blir privatisert bit for bit. Jeg hører at representanten Njåstad sier at alt var mye bedre før. Vel, jeg var lokalpolitiker under alle de åtte årene Solberg-regjeringen styrte. I sju av dem satt Fremskrittspartiet i regjering. Det siste året var de støtteparti. Jeg klarer faktisk ikke å erindre ett eneste forenklingstiltak gjennom de åtte årene. Det kunne vært spennende hvis representanten Njåstad kunne peke på et sånt eksempel.

Jeg tror kanskje det er et bedre grep å sette ned en kommisjon som en god start på et offensivt arbeid for å nå et mål enn ikke å gjøre så veldig mye. Ser vi tilbake på de sju årene Fremskrittspartiet satt i regjering, har ikke jeg en opplevelse av at de problemstillingene representanten Njåstad nå tar opp, ble mindre. Det er nå vi ser at antallet innsigelser går ned. Da vi kom inn i regjeringskontorene, lå det igjen en ganske stor bunke med innsigelser som den forrige regjeringen ikke hadde klart å løse. Jeg har nå sittet i departementet og hatt ansvaret siden 16. september. Vi er godt i gang. Forenklingsarbeid for plan- og byggesaker vil være et viktig arbeid for meg. Vi skal levere resultater, og så tenker jeg at representanten Njåstad kan få felle dommen når vi ser resultatene av dette.

Jeg går vel ikke inn i spørretimen med noen store forventninger om at representanten Njåstad vil mene at regjeringen gjør nok for å styrke det lokale selvstyret. Når det er sagt, er jeg helt enig i at det på generelt grunnlag er nødvendig å ta grep for å redusere den statlige detaljstyringen av kommunene. Det er også derfor regjeringen har nedsatt kommunekommisjonen, som leverer sin første delrapport om ikke mange uker, rett over nyttår. Når det gjelder arealplanlegging spesielt, vet jeg at representanten Njåstad er særlig opptatt av innsigelser, ikke minst de som kommer fra statsforvalterne. Jeg deler bekymringen over omfanget av innsigelser, og hva dette fører til av forsinkelser i planprosessene. Dette gjelder særlig på reguleringsplannivå, der omfanget av innsigelser dessverre har økt de siste årene. Regjeringen har tatt grep for å bedre praktiseringen av innsigelsesordningen. Gjennom innsigelsesprosjektet vi er i gang med, vil vi bl.a. se nærmere på hvordan ordningen praktiseres på tvers av fylkesgrensene, og om det er overlappende innsigelseskompetanse mellom ulike statlige sektormyndigheter. Sammen med andre departementer vil jeg se nærmere på føringene for bruk av innsigelser, og jeg vil vurdere om det er grunnlag for å heve terskelen for innsigelser. Dette vil bidra til å øke det kommunale handlingsrommet i arealplanleggingen. For saker som kommer på mitt bord til avgjørelse, prøver jeg alltid å se om det finnes løsninger som kan komme kommunene i møte. Noen ganger er det likevel så sterke nasjonale interesser i sakene at disse må få forrang. Heldigvis har jeg nå færre uløste saker til behandling enn departementet har hatt på mange år. Så langt i år har jeg bare fått tolv nye saker på mitt bord. Helt konkret betyr det at kommunen fatter endelige vedtak i mer enn 98 pst. av alle plansaker. Jeg håper representanten Njåstad og jeg kan være enige om at 98 pst. er bra for det kommunale selvstyret

De statlige retningslinjene for strandsonen er tydelige, men både i plan- og bygningsloven og i annet regelverk som styrer arealutnyttelsen, legger vi også vekt på det lokale selvstyret. Jeg har etter 34 år som folkevalgt lokalt og regionalt et sterkt forhold til det lokale selvstyret, og gitt at kommunene klarer å håndtere det på en god måte, ser ikke jeg at det skulle være formålstjenlig å gripe sterkere inn i det lokale selvstyret. Hvis vi er enige om – som jeg tror Arbeiderpartiet og Høyre i stor grad er – at det lokale selvstyret har en stor verdi, må vi også kunne akseptere at kommuner vurderer ting forskjellig, innenfor de rammene som ligger i de nasjonale retningslinjene på dette området.

Departementet mitt er i gang med en stor jobb for å forenkle plan- og byggesaksprosesser for å sørge for å få tidsbruken i slike prosesser ned, og for å sørge for at kostnadene går ned. Den aller viktigste grunnen til at vi ønsker å gjøre denne jobben, er å få fart på boligbyggingen. Når det gjelder bygging i strandsonen, er min klare holdning at vi har et lovverk og et regelverk jeg ikke ser noe stort behov for å endre på. Det måtte i så fall være å se nærmere på statistikken for Oslofjorden, der vi har det strengeste regelverket for hva man kan gjøre i kommunene. Statistikken viser at det gis veldig mange dispensasjoner, det bygges fortsatt ut i stor grad langs en fjord der vi har det strengeste regelverket, så når det gjelder Oslofjorden i alle fall, ser jeg ikke hvorfor man skulle gjøre det enklere å bygge i strandsonen. Jeg tenker at skulle man gjøre en endring, måtte det heller være å ha en strengere tilnærming.

Plan- og bygningsloven har som kjent et byggeforbud som gjelder for 100-metersbeltet langs sjøen. Byggeforbudet omfatter de fleste byggetiltak, med unntak av fasadeendringer. Forbudet skal sikre hensynet til natur- og kulturmiljø, friluftsliv, landskap og andre allmenne interesser i strandsonen, og det skal hindre uønsket nedbygging. Det framgår av loven at kommunene kan fravike byggeforbudet ved å fastsette en annen byggegrense i sine planer. De kan også dispensere fra byggeforbudet i enkeltsaker, forutsatt at lovens krav er oppfylt. Forbudet mot tiltak er derfor ikke absolutt. Statlige planretningslinjer for differensiert forvaltning av strandsonen langs sjøen gir føringer for hvordan byggeforbudet langs sjøen skal praktiseres i ulike deler av landet. Retningslinjene er strengest for kommunene rundt Oslofjorden, altså i sone 1, mens i kommuner med mindre utbyggingspress er retningslinjene mindre strenge. Kommunene har følgelig et handlingsrom for å balansere mellom bruk og vern av arealene langs sjøen i sin arealplanlegging. Det er dessverre ikke slik at det kan trekkes opp et enkelt skille mellom områder med og uten bebyggelse når kommunene skal vurdere om det skal tillates mer utbygging i strandsonen. Mange plasser langs kysten er det allerede bygd altfor mye i områder med lite tilgjengelig strandsone eller sårbar natur. Viktige friluftsinteresser og naturverdier vil bli enda mer svekket eller gå tapt hvis kommunene sier ja til ytterligere utbygging uten en nøye vurdering. Jeg mener at kommunene har et tilstrekkelig handlingsrom til å planlegge og forvalte egen strandsone innenfor de rammene lovverket og de statlige planretningslinjene gir. Kommunene kan i kommuneplanens arealdel fastsette en annen byggegrense langs sjø enn 100 meter. De kan også bestemme i hvilke områder det er behov for en reguleringsplan, og hvor arealbruken er så avklart at det ikke er nødvendig med et plankrav. Hvordan kommunene velger å løse dette, må imidlertid baseres på en konkret vurdering og i dialog med berørte myndigheter.

Jeg mener at Kommunaldepartementet og regjeringen har gjort det som var rett, men det er noe som ikke har vært gjort i Norge før, nemlig å bevilge 163,5 mill. kr for å legge til rette for en frivillig sammenslåing mellom en kommune som ikke har klart å husholdere i eget hus, og en nabokommune. Jeg tenker at det i debatten rundt dette – som vi gjerne kan ha – er viktig at vi opererer med riktige tall. Nå har jeg hørt at det koster 28 mill. kr, og jeg har hørt at det koster 8 mill. kr, mens beregningene jeg har å støtte meg til, tilsier at differansen er ca. 800 000 kr i året. Det er fra i år og fram til 1. januar 2028. Jeg tenker at det er viktig at vi også er formelle her. Pengene er bevilget til den nye kommunen. I dag er det to kommuner. Det at pengene blir satt på en sperret konto, sånn at den nye kommunen får disse pengene når den oppstår, tenker jeg er viktig, og jeg tror ikke at det er klokt å skulle gi avkall på de prinsippene.

Det er viktig for departementet å gi gode insentiver for Moskenes til å husholdere på en bærekraftig måte i tiden fram til sammenslåingen. Når det gjelder påstanden om at dette koster 28 mill. kr ekstra, er nok ikke det helt korrekt. Moskenes har, som følge av svak økonomistyring og stort merforbruk, over lang tid pådratt seg driftskreditt med tilhørende renteutgifter, som kommunen selv er ansvarlig for. Samtidig vil den nye kommunen, som jeg har sagt, få renteinntekter på engangstilskuddet på 163,5 mill. kr. Når en ser på forskjellen mellom renteinntekter og renteutgifter for kommunene samlet, er differansen anslått til i overkant av 800 000 kr i året.

Departementet hadde et møte med Moskenes og Vestvågøy kommuner og statsforvalteren i Nordland den 9. april i år, på bakgrunn av den svært utfordrende og eskalerende økonomiske situasjonen i Moskenes kommune. På dette møtet informerte departementet om at det vil støtte en frivillig sammenslåing av Moskenes, Vestvågøy og eventuelle nabokommuner med et engangstilskudd i størrelsesordenen 160 mill. kr. På møtet formidlet departementet til kommunene at engangstilskuddet vil bli gitt på bestemte vilkår. Blant annet ble det formidlet at tilskuddet, inkludert renteinntektene, skal tilfalle den nye kommunen, og at kommunene fram mot sammenslåingstidspunktet vil være selvstendige kommuner med et selvstendig ansvar for egen økonomistyring. Den 20. august i år vedtok kommunestyrene i Vestvågøy og Moskenes å slå seg sammen. Departementet hadde et nytt møte med kommunene og statsforvalteren den 11. september. I dette møtet ble det gjentatt at utbetaling av tilskuddet vil bli foretatt allerede i 2025, men at midlene ikke vil bli tilgjengelige før ved sammenslåingen 1. januar 2028. Det ble videre slått fast at Moskenes og Vestvågøy er to selvstendige kommuner fram til sammenslåingstidspunktet, og de ble oppfordret til å sørge for god økonomistyring, sånn at oppstarten til den nye kommunen ikke blir vanskeligere enn nødvendig. Den 12. september fattet Kongen i statsråd vedtak om at Moskenes og Vestvågøy kommuner slår seg sammen med virkning fra 1. januar 2028. Samme dag sendte departementet et brev til kommunene der det ble gjentatt at vilkåret for faktisk bruk av de utbetalte midlene, inkludert renteinntektene, er ikrafttredelsen av sammenslåingen 1. januar 2028. Tilskuddet ble utbetalt til Vestvågøy kommune 2. oktober 2025, og vilkårene for engangstilskuddet ligger fast. Pengene skal stå på en sperret konto fram til sammenslåingstidspunktet. I perioden fram til sammenslåingstidspunktet utløses derfor renteinntekter, som også skal tilfalle den nye kommunen. Renteutgiftene på Moskenes kommunes kassakreditt er betydelige, men det er også renteinntektene på tilskuddet, så konsekvensene for kommunene samlet blir marginale når en tar med renteinntektene. Staten har ingen praksis for å dekke merforbruk til en eksisterende kommune, og jeg mener at det heller ikke er noe vi bør starte med. Midlene departementet har utbetalt, tilfaller Vest-Lofoten kommune den 1. januar 2028. Noe annet har aldri vært signalisert av departementet. Det Moskenes kommune nå må gjøre, er å husholdere i eget hus og få orden på økonomistyringen sin. Sammen med Vestvågøy kommune må de bruke energien på å bygge Vest-Lofoten kommune.

Det aller viktigste akkurat nå er at Statens vegvesen, som har det ansvaret, tar det. Departementet har vært krystallklart i hvordan man ser på saken, og så er det sånn at vi lever i en verden der ny teknologi kan muliggjøre nye typer å jukse på. Jeg har selv vært yrkessjåfør i mange år og har sett hva slags behov vi har på veiene våre for å greie å rekruttere nok nye sjåfører. Det må skje på en trygg og god måte. Ingen skal kunne jukse seg til førerkort, og det er utgangspunktet for hele den jobben som nå gjøres.

Jeg tenker også representanten ser at det, uavhengig av hvem som sitter i regjering, fra tid til annen oppstår nye situasjoner og nye muligheter som ikke bare har positive sider ved seg. Når vi er i en slik situasjon, er det aller viktigste at de som har ansvaret, tar det. Samferdselsministeren, som jeg svarer på vegne av i dag, er krystallklar i hvordan departementet ser på det. Statens vegvesen er på ballen, og som jeg sa: Den jobben de nå gjør, går i to spor, der det ene sporet handler om å bruke ekstern bistand for å finne ut om man har ting innenfor egne rekker man må rydde i. Det tenker jeg er bra.

Førerkortet skal være vår garanti for at trafikantene har nødvendig kunnskap og ferdigheter for å ferdes trygt på veien. Da er det selvfølgelig svært bekymringsfullt om kandidater kan gjennomføre deler av førerprøven uten å ha den kunnskapen de skal ha, og det er svært alvorlig at enkelte faktisk legger til rette for organisert juks. Statens vegvesen har de siste årene iverksatt betydelige tiltak for å forebygge fusk på teoriprøven. Det er innført karantenetid på inntil ett år for dem som blir tatt for fusk, det er opprettet en egen saksbehandlingsgruppe for fusk, antall oppgaver i oppgavebasen er økt, det er større rullering av oppgaver, og oppgaver og svaralternativer blir løpende randomisert. I tillegg er det innført obligatoriske opplæringskrav for prøveledere. Statens vegvesen opplyser at 64 kandidater de fem siste årene har fått vedtak om karantene på inntil ett år på grunn av juks. De mer alvorlige sakene blir politianmeldt. Det er eksempler på bakmenn som organiserer fusk som er dømt til ti måneders ubetinget fengsel, og kandidater som er dømt til 20–30 dagers ubetinget fengsel. Arbeidet mot fusk er en kontinuerlig oppgave. Statens vegvesen ser klare utfordringer med mer avanserte fuskemetoder og ny tilgjengelig og billig teknologi. Mye tyder på at de som organiserer fuskingen, får tak i Statens vegvesens teoriprøveoppgaver. En vanlig måte er å forsøke å ta bilder eller filme oppgavene i prøverommet. Statens vegvesen avslører fra tid til annen personer som forsøker dette, senest i forrige uke. Når det gjelder den konkrete saken som er avdekket av Klar Tale, følger Statens vegvesen den opp langs hovedsakelig to spor. Det ene er at de med bistand fra ekstern konsulent har igangsatt et arbeid for å følge opp påstanden om mulig medvirkning fra egne ansatte. I det andre sporet går Statens vegvesen gjennom spørsmålsbanken og gjør tiltak for å minimere muligheten for å skille rett alternativ fra alternativene som er feil, uten å ha nødvendig teoretisk kunnskap. De har allerede gjort noen endringer i oppgaver og svaralternativer. Statens vegvesen jobber også videre med å profesjonalisere tjenestene ytterligere, bl.a. gjennom å sikre at prøvelederne har tilstrekkelig kompetanse og erfaring med å kunne oppdage juks. Det er en alvorlig sak som er avdekket. Samferdselsministeren har tillit til at Statens vegvesen følger opp saken med det alvoret den fortjener, og han vil følge dette arbeidet videre.

Nei. Jeg tenker at min forventning til alle som er opptatt av samferdsel, er at man ser forskjell på det å bygge et togtilbud for hele landet og det å bygge opp et busstilbud. Vi står trygt inne for de beslutningene vi har tatt. Det er også slik at privatiseringsiveren til den forrige regjeringen ga ganske mange utslag, som jeg tror det blir litt for dårlig tid til å ta her i spørretimen i dag – det kan vi heller komme tilbake til. På den jernbanestrekningen jeg tilhører, for å si det slik, forsvant iallfall de rimelige togbillettene i samme farten som det ble finansiert.

Jeg er jo veldig fornøyd med at representanten på en så sporty måte finner seg i at det er «buss for tog» i spørretimen i dag. Hvis vi ser på den budsjettenigheten som ble endelig klar i natt, ligger det inne både en styrking av kollektivtrafikk og en styrking av fylkeskommunenes rammer, så i sum er jeg ikke bekymret for hvordan dette skal slå ut. Nå får vi jobbe videre med de beslutningene som er tatt. Det er ganske mange detaljer som skal på plass, og så vil Stortinget, når man behandler dette, se hvordan det endelig slår ut.

Det utarbeides ikke oppdaterte anslag for eventuelle gevinster av Solberg-regjeringens jernbanereform. Regjeringen som styrer landet i dag, fører en annen jernbanepolitikk enn Solberg-regjeringen. For å få mer jernbane for pengene har Samferdselsdepartementet gjennomgått styringsmodellen i jernbanesektoren. Gjennomgangen viste at rolledelingen ikke var tilstrekkelig avklart. Styringslinjene var ikke godt nok koordinert, og det manglet en helhetlig strategi for sektoren. For å gjennomføre vår jernbanepolitikk og rydde opp i utfordringene som er identifisert, har regjeringen iverksatt en rekke tiltak. Målet med direktetildelingen av togtilbudet på Østlandet til Vy var å få flere og mer fornøyde reisende, bedre kapasitetsutnyttelse, effektiv drift og en lavere pris for staten. Gevinstberegningene som ble gjort i forbindelse med konkurranseutsettingen av persontransport med tog, er i liten grad relevante i dag. Koronapandemien medførte tapte inntekter og økte kostnader for togoperatørene, og de ble kompensert av staten for dette. Som følge av krigen i Ukraina har energikostnadene økt betydelig, og det har generelt vært høy prisvekst. Trafikkavtalene har blitt reforhandlet, og staten tar nå et større ansvar for redusert etterspørsel og lavere billettinntekter samt at staten dekker deler av kostnader som følger av økte energipriser. For de reisende på jernbanen er det viktig at togene kommer når de skal, og at det er forutsigbart å bruke tog som transportmiddel. Regjeringen prioriterer tiltakene som skal få opp punktligheten: drift, vedlikehold og fornyelse av infrastrukturen og utskifting av de eldste togene. Vi vet hva som er diagnosen, og vi vet at medisinen virker.

Først tror jeg at jeg må få lov til å kommentere det representanten sier om at fylkeskommunenes økonomi er stram under denne regjeringen. Hvis jeg husker tallene rett – med litt forbehold – var veksten i frie inntekter til norske fylkeskommuner i løpet av de fire siste årene med forrige regjering til sammen ca. 600 mill. kr. Nå snakker vi om langt over tigangen av det på fire år, så det er ingen tvil om at en Arbeiderparti-ledet regjering prioriterer økonomien til fylkeskommunene på en helt annen måte enn den regjeringen representantens parti tilhørte eller støttet opp om. Som jeg sa i mitt første svar, er man nå i gang med ny handlingsplan. Jeg tenker at flere av de spørsmålene representanten her stiller, vil være relevante å vurdere i forbindelse med den handlingsplanen.

Jeg tror det er klokt at norske myndigheter er veldig tilbakeholdne med å peke på utsatte plasser i det offentlige rom, rett og slett fordi vi vet at det også kan føre til en utvikling vi ikke ønsker. Jeg er kjent med at det gjennom den siste tiden er gjort tiltak på tre bruer. Hvorvidt fylkesvegbruer er inne i det, er det litt vanskelig for meg å svare på nå, på stående fot, men jeg vil understreke at i dette arbeidet har alle vegeiere et ansvar. Samferdselsdepartementet samarbeider med ulike myndigheter for å oppnå de resultatene en ønsker.

Vi har en nullvisjon for selvmord i Norge. Å forebygge selvmord er et felles ansvar som krever felles innsats. Arbeidet med ny handlingsplan for forebygging av selvmord er nylig igangsatt. Å begrense tilgang til ulike metoder for selvmord er et viktig forebyggende tiltak. Innenfor samferdselssektoren er flere sikringstiltak aktuelle. Norge har mer enn 4 000 km jernbane med togtrafikk. Det er heldigvis relativt få tilfeller av selvmord på jernbanene, men når dette skjer, er det med tilnærmet lik fordeling på stasjonsområder og i åpen linje. Med en så lang jernbane er det nesten umulig å forutse hvor påkjørsel eller selvmord vil skje, men det finnes unntak. På slike plasser settes det eksempelvis opp gjerder for å hindre at folk skal kunne ta seg inn, og strakstiltak blir vurdert. Sammen med Jernbanedirektoratet følger Samferdselsdepartementet opp Bane NOR og andre relevante aktører om hvordan vi best mulig kan forebygge selvmord på jernbanen. Bane NOR har nedsatt en arbeidsgruppe som skal føre forskningsbasert arbeid for å kunne avklare hvordan viljeshandlinger kan håndteres i oppfølging og rapportering. Dette arbeidet konkretiseres nå med tiltak knyttet til utvalgte områder. Bane NOR har, i samarbeid med berørte kommuner, iverksatt strakstiltak der det i dag finner sted flest selvmord. Disse tiltakene er: oppgradering og montering av kameraer i hallen og på plattformer vektere på stasjonen hele døgnet samarbeid med Kirkens Bymisjon, med oppsøkende og tilstedeværende arbeid informasjonsplakater med telefonnummeret til Mental Helse, som er en medlemsorganisasjon for mennesker med psykiske helseutfordringer, pårørende og andre interesserte lokal samhandling med lokale aktører og etater installasjon av tekniske barrierer Basert på erfaringer med ovennevnte tiltak, samt faglige råd fra forskningsmiljøer, vil Bane NOR etablere en oversikt over egnede langsiktige tiltak. Det er svært viktig at mennesker i selvmordsrisiko fanges opp tidlig, får forståelse fra et medmenneske og får hjelp. Erfaringen viser at menneskelig kontakt på det kritiske tidspunktet er noe av det viktigste i forebyggende sammenheng. Nullvisjonen for drepte og hardt skadde i veitrafikken inkluderer også forebygging av selvmord. Dette gjøres bl.a. ved å utforme veier og bruer med sikte på å redusere risiko, f.eks. gjennom fysiske barrierer og begrenset tilgang til utsatte områder. Forebygging av selvmord er et prioritert område for virksomhetene i samferdselssektoren, og selvmord er noe samferdselsministeren er opptatt av å forebygge i samråd med andre myndigheter og aktører.

Situasjonen i boligmarkedet i Norge og i våre naboland har egentlig vært en unntakstilstand helt siden vi fikk krig på det europeiske kontinentet og dyrtid. Det at vi nå iverksetter en rekke tiltak for å bidra til økt boligbygging, tenker jeg er viktig for hele sektoren, for alle som ønsker å få komme inn i en bolig og starte på det livet som de ønsker å leve. Så tror jeg ikke at vi i det som jeg ser på som en unntakstilstand, skal kaste over bord det som har vært hovedlinjen i norsk boligpolitikk i mange, mange år, men heller fokusere på det vi kan gjøre noe med: bidra til at kostnader og tidsbruk i plan- og byggesaksprosesser går ned, fortsette å styrke Husbanken og se gjennom TEK-en – som ikke må være fordyrende, det er ikke naturgitt at den skal være det. Og så tror jeg at det at (presidenten klubber) Arbeiderpartiet, Rødt og Senterpartiet har funnet sammen om et ansvarlig og trygt og godt budsjett, lover godt for at vi framover kan ha en politikk som tar prisveksten videre ned, at Norges Bank kan fortsette å sette ned renten, og at vi sånn sett kan komme tilbake til … (Presidenten avbryter.)

Jeg har vokst opp i en kommunal bolig. Det handler om at jeg er sønn av en lærer, og vi vokste opp i en lærerbolig, en oppvekst som jeg ser tilbake på med stor glede. Det at vi har gode kommunale utleieboliger i Norge, er en bra ting, basert på de erfaringene jeg selv har. Samtidig ser vi at land som har satset tungt på det å ha et stort ikke-kommersielt, altså offentlig eid, boligmarked, ikke har noe bedre å vise til når det gjelder hvordan det faktisk står til, hvordan statusen er i det boligmarkedet. Ikke minst i København ser vi at statusen for boliger i levekårsutsatte områder er langt dårligere enn i Norge. Ja, vi skal sørge for at kommunene er rustet for å kunne fortsette å ha kommunale utleieboliger, men en storsatsing på den typen leiemarkeder som vi ser i andre land, vil jeg tilkjennegi at jeg ikke har stor tro på.

Det er litt for tidlig for meg å svare på dette i dag, men jeg vil understreke at for regjeringen er det helt grunnleggende at vi holder fast på den suksessen som eierlinjen har vært i den norske boligpolitikken. Helt siden Gerhardsen-regjeringen tok det veivalget etter krigen, har det gjort at vi har en bedre situasjon i boligmarkedet i Norge enn i de fleste land det er naturlig for oss å sammenligne oss med. Det at så mange som rundt 80 pst. eier sin egen bolig, er et veldig godt utgangspunkt for et trygt og godt liv. Så må vi passe på at også leiemarkedet, som omfatter rundt en million innbyggere i Norge, fungerer godt. Den største utfordringen vi har akkurat i dag, eller i den tiden vi nå lever i, er at boligbyggingen er for lav. Derfor er det aller viktigst for meg framover å sørge for å legge til rette for at boligbyggingen kan ta seg opp, at vi bygger flere studentboliger, at vi bygger flere aldersvennlige boliger, og at det bygges flere boliger generelt. Det vil ha stor betydning for leiemarkedet også.

Nå har vi jo satt i gang det forsøket som skal gjøre at startlån kan tildeles også til andre grupper enn dem som er aller mest utsatt på boligmarkedet, som liksom har vært linja fram til vi satte i gang forsøket. Jeg tenker at når vi setter i gang et sånt forsøk, er det klokt å høste noen erfaringer av det før man eventuelt skulle vurdere å gjøre nye skritt. Så vil jeg understreke at vi gjør mange ting som vil ha virkning på boligområdet. Det at Husbanken har fått større oppgaver knyttet til å støtte opp om kommunenes boligsosiale arbeid, og de utredningene som er i gang knyttet til korttidsutleie, Airbnb osv., er viktige oppgaver fra Husbanken, men over alt dette står nok det at vi klarer å levere ansvarlig og trygg politisk styring, sånn at vi kan bidra til at prisveksten fortsetter å gå ned, og at Norges Bank kan finne grunnlag for å sette renten ytterligere ned.

Jeg tror det viktigste vi har gjort, når vi kommer inn på bankområdet, er at vi – både i den perioden som Arbeiderpartiet og Senterpartiet styrte i lag, og nå, slik tre partier nå ser ut til å være enige om for statsbudsjettet i 2026 – har styrket Husbanken veldig. Det å øke lånerammen på fire år fra 19 mrd. kr til 34 mrd. kr er et stort løft. Det gjør at Husbanken, ikke minst når det gjelder startlån, kan nå flere. Vi har også lagt til rette for et forsøk der startlån kan tildeles grupper som tidligere ikke kunne få startlån. Det forsøket er i gang, og hvis jeg ikke husker feil, har over 70 kommuner nå benyttet seg av den muligheten. Jeg vil også understreke at Husbanken ikke skal overta det øvrige bankvesenet sine oppgaver for å finansiere boliger; den skal være et supplement på de områdene som vi har definert.

Situasjonen i boligmarkedet er veldig, veldig krevende. Det er ikke et norsk fenomen. Helt siden fullskalainvasjonen i Ukraina brakte dyrtiden til Europa, har kostnadsveksten vært høy i alle våre naboland og i de landene vi sammenligner oss med. Det at vi har hatt en så lav boligbygging over flere år, er jo bakgrunnen for at regjeringen har satt et veldig ambisiøst mål om 130 000 boliger innen 2030, og vi ruller ut politikk jevnt og trutt for å nå dette målet. Det aller, aller viktigste er nok det forenklingsarbeidet som vi er i gang med, der vi ønsker å få ned både tidsbruken og kostnader knyttet til plan- og byggesaksbehandling, men vi er også i gang med å gå gjennom TEK17, som vi har hatt i noen år, og som vi ser også er kostnadsdrivende.

Et mål i regjeringens boligsatsing er at flere skal få mulighet til å eie sin egen bolig. Å eie boligen bidrar til et forutsigbart, stabilt og godt boforhold. Med modeller som leie til eie og deleie kan flere få eie på et tidligere tidspunkt, f.eks. førstegangsetablerere som har betalingsevne, men som ikke har nok egenkapital eller foreldrehjelp, eller eldre som vil flytte inn i en eldrevennlig bolig. Borettslagsloven og eierseksjonsloven begrenser hvem som kan kjøpe og eie boliger. Begrensningene er ikke ment å hindre modeller der intensjonen er at leier skal bli eier av boligen. Jeg foreslår derfor lovendringer som gjør det mulig å tilby en større andel boliger med leie til eie og deleie i samme boligselskap. Leie til eie og deleie tilbys i boligmarkedet i dag. Dette lovforslaget åpner altså ikke for nye modeller, men modellene er fortsatt relativt nye og under utvikling. Jeg foreslår derfor en lovhjemmel til å gi forskrifter som fastsetter at aktører som tilbyr leie til eie eller deleie, kan eie en større andel enn i dag. Å forskriftsregulere dette gir mulighet til raskere å kunne stramme inn eller øke omfanget av modellene, og ikke minst til å justere minstevilkårene for eierskap. Samtidig må lovene ha noen overordnede rammer. For å sikre beboerdemokratiet foreslår jeg at omfanget ikke kan overstige 50 pst. av boligene i ett og samme boligselskap. Jeg foreslår også å lovfeste at retten til å kjøpe boligen ikke kan foreldes i avtaleperioden. Lovforslaget jeg legger fram, sammen med forskriftene som skal på høring, vil ramme inn modellene bedre enn i dag. Jeg er enig i behovet for en gjennomgang av øvrig lovverk for å sikre forbrukerne ytterligere. Dette vil vi arbeide med, men en sånn utredning tar noe tid. Dette lovforslaget er derfor et viktig første skritt.

Nå sitter helse- og omsorgsministeren i salen, og jeg tror han kan skrive under på at helsevesenet, norske sykehus, også er et prioritert område i regjeringens forslag til statsbudsjett for 2026 – og har vært det gjennom den stortingsperioden vi har bak oss. Det er også sånn at kommunesektoren, der mye av pleie og omsorg og helsetjenestene leveres, er prioritert av regjeringen. Jeg tror vi kommer til å bruke mer penger på helsetjenester framover. Det som var mitt poeng, er at når vi vet det som helsepersonellkommisjonen sier, og vi vet hvilke demografiske endringer som kommer, kan vi ikke la være å ta inn over oss at vi ikke har fri tilgang på mer folk å sette inn i tjenestene. Det gjør også at vi må arbeide på andre måter. Vi kan ikke bare bevilge oss ut av de utfordringene vi står i. Vi må ha budsjetter som er trygge og gir forutsigbarhet, men vi må også sørge for at vi klarer å arbeide på nye måter i alle tjenestene og bruke ressursene våre bedre.

Jeg tror at det alltid kan være en klar sammenheng mellom høyt arbeidspress og sykefravær. Det at Norge har et relativt høyt sykefravær, handler selvfølgelig også om at vi har veldig høy sysselsetting, og det betyr at mange av dem som ikke kan arbeide 100 pst., eller som har utfordringer knyttet til sin helse, er i arbeid i landet vårt, mens de i mange andre land ikke er i arbeid. Så det er mange grunner til at vi har et for høyt sykefravær. Jeg vet også at det står øverst på arbeidslisten til min kollega, arbeids- og inkluderingsministeren, å jobbe med sykefraværet. Vi fikk også på plass en ny IA-avtale, som gjør at partene i arbeidslivet arbeider videre med å legge til rette for å få sykefraværet ned. Helsepersonellkommisjonen sier med all tydelighet at tilgangen på nok helsepersonell vil være en veldig begrensende faktor for oss som nasjon i framtiden. Det betyr at det må arbeides på nye måter – det gjelder både i det statlige helsevesenet og innenfor kommunesektoren – og den omstillingen må vi legge til rette for at kan skje.

Jeg tror jeg har gjentatt det til det kjedsommelige fra denne talerstolen i dag: Det aller viktigste grepet vi kan ta for å gi kommunene større frihet til å gjennomføre den omstillingen – uten at det skal oppleves som bare å handle om å kutte og bli fattigere – handler om at vi må la kommunene få større frihet. Det betyr at vi må ta ned det statlige detaljstyringstrykket, og i tillegg må vi ha trygge og gode økonomiske rammer. Jeg mener at vi gjennom de siste fire årene har demonstrert at vi har prioritert kommunesektoren. I en veldig krevende tid, der vi har vært nødt til å holde igjen på de offentlige utgiftene for å ta ned prisveksten og legge grunnlaget for at Norges Bank har kunnet sette ned renten to ganger, for at folk skal få bedre råd, har vi prioritert kommunesektoren, vi har prioritert helsevesenet vårt, og vi har prioritert Forsvaret. Det er klart at det store løftet som Stortinget enstemmig har lagt til rette for i langtidsplanen for Forsvaret, vil gjøre at det blir tøffere prioriteringer framover. Befolkningsendringene gjør også at vi får tøffere prioriteringer, så det er ikke et alternativ å bare bevilge seg ut av de utfordringene vi står i. Men vi skal ha trygge, gode rammer, og så må vi gi kommunene større handlingsrom.

Kommuneøkonomien er krevende. Som jeg har sagt i flere svar tidligere i dag, handler det først og fremst om de store endringene i befolkningssammensetning som vi står oppe i i Norge, og som de kommunene som ikke allerede står oppe i det, vil stå oppe i innen få år. Vi blir flere eldre, vi blir færre unge, og i mer enn 200 kommuner blir det færre i yrkesaktiv alder framover. Det stiller Kommune-Norge, som er så sentralt i velferdsstaten vår, overfor store utfordringer, og da må vi bidra med to ting. Det ene er forutsigbare, trygge økonomiske rammer for kommunesektoren. Det andre er at vi må få gjort noe med den statlige detaljstyringen. Kommunene må få større frihet til å bruke ressursene sine godt, ellers vil de ikke klare å levere de gode velferdstjenestene som ikke minst Stortinget ønsker at kommunene skal levere. Jeg har selv vært ordfører. I den sammenhengen kan jeg understreke at selv om Lurøy kommune, som jeg var ordfører i fra 2011 til 2015, hadde god kontroll på økonomien og hadde styrt godt over mange år – jeg skal ikke rippe opp i hvem som hadde hatt ordføreren, jeg var bare i fire år, men det var trygg økonomisk styring over mange, mange år – var vi heller ikke i en situasjon der jeg som ordfører mente at vi fikk for mye penger. Jeg tror nok at man skal være forsiktig med å la seg fornærme, og jeg synes kanskje at flere har karikert uttalelser fra flere av Arbeiderpartiets fremste tillitsvalgte de siste dagene. Det er helt åpenbart at i den situasjonen som vi står i, må alle ta ansvar – ta det ansvaret de har. Jeg må ta mitt ansvar, Stortinget må ta sitt ansvar, fylkespolitikerne må ta sitt ansvar, og kommunepolitikerne må ta sitt ansvar. Jeg oppfattet at det var det tydelige budskapet som Arbeiderpartiets parlamentariske leder hadde. Jeg ser at noen karikerer det og framstiller det på en helt annen måte. Det blir ikke mer sant av den grunn.

Jeg vil avvise at regjeringen kutter i kommunebudsjettene. Realiteten er jo at vi i inneværende år har den høyeste veksten i frie inntekter til kommunene våre noensinne, og det er viktig. Det er fordi 2024 var et svært krevende år. Vi ser at brutto driftsresultat også går ned i kommunene. Det betyr at utgiftene vokser fortere enn inntektene, til tross for at vi legger inn en realvekst i frie inntekter som går langt utover lønns- og prisveksten. Dette er et uttrykk for at det i kommunene er behov for store omstillinger knyttet til befolkningsendringer, og det er ingen enkel øvelse. Det er sånn at man rundt om i veldig mange kommuner er nødt til å flytte pengene over fra tjenester til barn og unge til tjenester til eldre, i takt med at det blir flere eldre og færre unge. Det er ingen enkel øvelse, men det er ikke et alternativ å ikke klare det. Derfor er det så viktig for meg å understreke at vi skal lette på det statlige detaljstyringstrykket, sånn at kommunene får større muligheter til å gjennomføre den omstillingen.

Handlingsrommet for kommunene defineres i hovedsak på to måter. Det ene handler om økonomi, hvordan de frie inntektene, overføringene over statsbudsjettet, skatteinntektene og alle de inntektene som kommunene har, framkommer, og hvordan vi budsjetterer dem. Det andre handler om det handlingsrommet som er knyttet til hvor stor frihet kommunene har til å bruke ressursene sine på best mulig måte. Jeg tror ikke at løsningen på de utfordringene som er i veldig mange kommuner i dag, kun er det ene og ikke det andre. Her må vi finne en god kombinasjon av at vi har forutsigbare, trygge og gode økonomiske rammer for kommunene. Så er jeg helt overbevist om at hvis vi ikke klarer å gjøre noe med det statlige detaljstyringstrykket, vil ikke kommunene være i stand til å levere de gode velferdstjenestene som vi ønsker at de skal levere. Kommunene må derfor få større frihet, de må ha trygge og forutsigbare økonomiske rammer – og igjen: Nå ligger statsbudsjettet, herunder også hva vi skal bevilge til kommunesektoren, til forhandling mellom fem partier i Stortinget, og jeg tror ikke at jeg skal gå dypere inn i de diskusjonene som hører hjemme der.

Jeg tror jeg må korrigere det som er premisset for spørsmålet, for det er ikke sånn, som representanten hevder, at Arbeiderpartiet ikke er opptatt av å ha en god kommuneøkonomi. Vi har tvert imot demonstrert det sammen med Senterpartiet og SV gjennom fire år, da vi startet med å løfte kommuneøkonomien med 2,5 mrd. kr allerede i tilleggsproposisjonen. Så har vi bygd veksten i frie inntekter på toppen av det hvert eneste år, og vi setter altså norsk rekord i inneværende år med 15 mrd. kr. Det er også sånn at da Stortinget behandlet kommuneproposisjonen for 2026, ble Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV enige om et intervall. Så behandlet vi revidert. Der la vi 1,6 mrd. kr mer på bordet til sektoren, og vi var også enige om at dette skulle vi videreføre inn i 2026. Det betyr at vi, når vi tar med de 1,6 og legger det på de 4,2 milliardene som nå ligger i statsbudsjettet, er langt over det intervallet som vi samlet sett var enige om. Det tror jeg er bra for kommunesektoren. Så ligger forhandlingene om statsbudsjettet nå i Stortinget.

Finansiering er selvsagt helt grunnleggende, og for regjeringen er det å ha en trygg og forutsigbar kommuneøkonomi helt avgjørende. Jeg mener det var riktig av meg å peke på hva partiene på rød-grønn side har blitt enige om i de årene vi har bak oss, og så ligger ballen nå i Stortinget når det gjelder statsbudsjettet for 2026. Det er også sånn at en del av det som representanten tar opp, og som også jeg ser i de møtene jeg har med ulike organisasjoner i sektoren, handler om mangel på kompetanse og arbeidskraft på ulike områder. Jeg tror vi må ta inn over oss at det er en utvikling som vil forsterkes, og som økte bevilgninger i seg selv ikke vil løse. Det prosjektet som jeg er i gang med, og som blir så viktig når vi nå får kommunekommisjonens anbefalinger, handler derfor om å gi kommunene større frihet til å kunne gjøre kloke valg lokalt med tanke på hvordan man bruker arbeidskraften sin og ressursene sine, og jeg oppfordrer SV til å være med på å legge til rette for det.

Det at så mange kommuner fikk negativt driftsresultat i 2024, er en veldig alvorlig situasjon, og det var også bakgrunnen for at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV ble enige om å gjøre et historisk løft for kommuneøkonomien. Det ble påstartet i 2024 og videreført og forsterket i 2025 med historiens største økning i frie inntekter, med 15 mrd. kr på ett år. Jeg vil bare minne om at gjennomsnittet, hvis vi ser bakover i tid, har ligget på rundt 3 mrd. kr over en ganske lang periode. Så jeg tror vi deler virkelighetsoppfatningen – i alle fall har de tre partiene klart å finne løsninger sammen. Nå forhandles statsbudsjettet for 2026 i Stortinget. Jeg skal holde meg godt unna å gå inn i det som pågår i de forhandlingene, men jeg registrerer at alle de fem partiene som møtes til forhandlinger om statsbudsjettet, er opptatt av kommuneøkonomien. Jeg vil fra min side legge til at penger alene ikke kan ta oss ut av den store omstillingen som Kommune-Norge står i, eller som de kommunene som ikke allerede står i den, står overfor. Vi får en stor endring i befolkningssammensetningen, med langt flere eldre. I løpet av et par tiår vil vi ha fire ganger så mange eldre over 80 år som vi har i dag. Det vil kreve mye mer av helse- og omsorgstjenestene enn i dag. For veldig mange kommuner blir det færre unge, og for 200 kommuner blir det færre i yrkesaktiv alder. Det betyr at her er det en omstilling som må til. Det viktigste vi kan gjøre for å bidra til kommunene i den sammenhengen, er å redusere det statlige detaljstyringstrykket som har bygd seg opp under skiftende regjeringer og med skiftende politiske flertall over mange, mange år. For meg og for regjeringen blir det et viktig prosjekt, og jeg håper at vi også kan få støtte fra Sosialistisk Venstreparti når vi kommer dit.

For regjeringen er det et mål at vi gjennom trygg og ansvarlig styring skal få prisveksten videre ned. Jeg vil bare minne representanten om at i 2022 var prisveksten helt oppe i over 7 pst. Den er kommet ned, men vi har ennå ikke nådd målet om 2 pst., som er det nasjonale målet for prisveksten. Derfor er det viktig at vi også er i stand til å prioritere strengt når vi lager statsbudsjettet, og det lå også til grunn for det statsbudsjettet vi har lagt fram nå. Så er klimapolitikken viktig. Norge må levere på Parisavtalen, og vi vil derfor måtte ta ulike grep. Utgangspunktet for regjeringen er at vi skal ha en klimapolitikk som er rettferdig, og som ikke skaper nye forskjeller, men det er helt uaktuelt for regjeringen å ikke levere på klimapolitikken. Da tror jeg Norge ville kommet bakpå, og vi ville gått glipp av viktig innovasjon som er grunnleggende for at vi i Norge også skal klare oss godt og ha stor verdiskaping når vi går inn i lavutslippssamfunnet.

Vi ser at det er viktig å rulle ut konkrete tiltak for å få opp boligbyggingen, og derfor er det nettopp det vi som regjering er godt i gang med. Jeg har nevnt mange tiltak allerede. Det å få fart på plan- og byggesaksprosessene er det ene. Det andre er at vi fokuserer på hva vi kan gjøre med eksisterende bygg. Hvordan kan vi sørge for at eksisterende bygg, enten de har vært boligbygg tidligere eller har hatt andre formål, kan brukes til bolig? Jeg ser også at det å legge bedre til rette for økt boligbygging i de største byene der utfordringene på boligmarkedet er størst, er helt grunnleggende. Så har Arbeiderpartiet gått til valg på et skatteløfte. Det står ved lag. Det betyr at vi skal ha forutsigbare rammer rundt skattepolitikken, og det er også sånn at finansministeren har invitert til en skattekommisjon. Jeg håper dette er et arbeid vi kommer i gang med, sånn at vi tverrpolitisk kan se nærmere på hva man kan være enige om rundt skattesystemet vårt framover.

Det å ha en bolig er helt grunnleggende for at folk skal komme i gang med det livet de ønsker å leve. Bakgrunnen for at regjeringen har satt et så ambisiøst mål som 130 000 boliger innen 2030, er nettopp at vi etter at krigen brakte dyrtiden til Europa, har holdt boligbyggingen på et på et altfor lavt nivå. Derfor arbeider vi nå systematisk med å få opp boligbyggingen. Vi har gjort flere konkrete grep: Vi har styrket Direktoratet for byggkvalitet, sånn at vi får fart på plan- og byggesaksprosessene, og det er et arbeid vi vil følge opp videre. Vi har sendt på høring lov- og forskriftsendringer som skal bidra til færre byggesøknader med mangler og mer forutsigbar tidsbegrensning. Vi skal gå grundig gjennom byggereglene i TEK17, som er viktige bestemmelser. Vi har også understreket overfor kommunene, statsforvalterne og andre at boligbygging skal være et særskilt viktig område som det legges vekt på i forbindelse med plan- og byggesaksbehandling.

Lokaldemokratiets betydning i dette er helt grunnleggende for Arbeiderpartiet. Det jeg konkret har gjort knyttet til det som handler om innsigelser, er at jeg har satt fart på det innsigelsesprosjektet som er i gang, der målet er å få en bedre behandling av innsigelser. Det skal være mer forutsigbart, og vi skal ha raskere prosesser. Men det er også sånn at grunnlaget i de ulike lovverkene som ligger til grunn for at ulike instanser har mulighet til å fremme innsigelse, ligger fast. Det har også Stortinget stilt seg bak. For meg er det viktig å hegne om lokaldemokratiet, og hvis man ser på de avgjørelsene som departementet har tatt, tror jeg man ser at vi legger stor vekt på det lokale selvstyret. Så er vi også nødt til å forvalte det lovverket som Stortinget har vedtatt, og som regjeringen styrer på.

Departementet har for tiden 22 innsigelsessaker til behandling. Det er lavere enn på veldig lenge. Siden regjeringsskiftet i 2021 har Kommunal- og distriktsdepartementet avgjort 73 innsigelsessaker. De beslutningene har landet sånn rimelig jevnt fordelt på at innsigelser er blitt tatt til følge, at kommunenes og utbyggernes utgangspunkt er blitt tatt til følge, eller en løsning midt imellom. Det viser at det er en god balanse i vedtakene, og det gjør også at jeg ikke kjenner meg igjen i at antall innsigelser har økt veldig, i alle fall ikke de som ikke løses lokalt. Det at det fremmes innsigelser, er i seg selv ikke noe galt. I noen tilfeller er det selvsagt rett og slett ønskelig. Den gode historien handler jo om at dette løser man stort sett lokalt. Det er bare et fåtall av de ca. 80 000 sakene i løpet av ett år som havner i Kommunal- og distriktsdepartementet til avgjørelse.

Det å få ned saksbehandlingstiden er helt grunnleggende for det arbeidet. Vi jobber langs flere spor, og jeg har nevnt flere i tidligere svar her i dag, men jeg kan kanskje trekke fram et tiltak til – et av de viktige prosjektene jeg jobber med. Vi er i gang med det som er et innsigelsesprosjekt, der målet er at innsigelsesprosessene skal være mer smidige og ta kortere tid, der kommunene tidligere kan få melding om hvilke innsigelser som kan være aktuelle, sånn at man tidligere kan ta hensyn til det, men også at saksbehandlingstiden går ned. Det håper jeg representantens parti kan være enig i også når vi kommer til de konkrete beslutningene. Det er nå engang sånn at Norge er en nasjon som bygger veldig mye av vår velferd og vår velstand på at vi er i stand til å ta i bruk naturressurser på en god og bærekraftig måte – det ønsker jeg å fortsette å legge til grunn – der vi avveier ulike interesser mot hverandre og lander klokt. Helt grunnleggende: Den norske velferdsstaten skal også finansieres gjennom at vi tar i bruk naturressurser.

Jeg vil ta avstand fra den måten å omtale gode demokratiske prosesser på. Jeg har hatt møte med alle statsforvalterne, og et av budskapene mine i den sammenhengen var at de gjør en viktig jobb. De ivaretar bl.a. naturmangfoldloven, som jeg oppfatter at representanten er veldig opptatt av. Mange av de innsigelsene som leveres på ulike planer, knytter seg til akkurat det. De aller, aller fleste sakene løses i god dialog mellom – i dette tilfellet – statsforvalteren og kommunale myndigheter, og det er bare et fåtall saker som havner på departementets bord. Da er det også sånn at de sakene som havner hos meg, er de aller, aller vanskeligste sakene, der man ikke klarer å finne enighet om hvor det er rett å lande, knyttet til den uenigheten som finnes. Da blir det mitt ansvar å ta de beslutningene. Ofte gjør jeg det ikke alene, men sammen med andre statsråder. Hvis man ser bakover på statistikk rundt det, har vår regjering klart å ta mange beslutninger – noen har gått den veien statsforvalteren peker, andre har gått i retning av det kommunene ønsker, og en del saker har landet på en mellomting.

Det å ha en aktiv politikk for å møte klimaendringene og for at Norge skal kunne ta sin del av ansvaret i å levere på Parisavtalen, er helt grunnleggende. For vår regjering er også det som handler om å ta vare på natur, helt grunnleggende. Det beste instrumentet vi har for å ivareta dette, i tillegg til at vi har bestemmelser om jordvern som skal ta vare på matjorda vår, er plan- og bygningsloven. Gjennom plan- og bygningsloven sørger vi for at ulike interesser blir veid mot hverandre, og vi har også myndigheter som har ansvar for å passe på det som representanten nå tar opp, når det gjelder å kunne levere innsigelser hvis det ikke i stor nok grad blir tatt naturhensyn. Jeg har en veldig klar oppfatning av at dette i stort fungerer veldig bra. De aller fleste innsigelsessaker blir løst lokalt. Det er bare et fåtall saker som havner i Kommunaldepartementet og på mitt bord. Det er et uttrykk for at praktiseringen av plan- og bygningsloven, som skal sørge for at de riktige avveiningene blir gjort mellom utbygging/utvikling og natur, blir balansert på en god måte. Dette er absolutt et tema som er viktig for regjeringen, og som vi leverer på. Hvilke saker det vil være aktuelt å fremme for Stortinget om akkurat dette, ligger til klima- og miljøministeren, når man peker direkte på det å ta vare på natur – og så ligger arealpolitikken hos meg. Det vil jeg komme tilbake til Stortinget med på egnet måte for å kunne legge linjene for arealpolitikken framover.

Jeg har aldri hatt en 100 000-kronerslapp i hånden, så jeg vet ikke riktig hvordan den ser ut. Det må imidlertid ikke være noen tvil om at for regjeringen og Arbeiderpartiet er det å hegne om lokaldemokratiet helt grunnleggende. Jeg har gjentatt, nesten til det kjedsommelige, at lokaldemokratiet er edelsteinen i det norske folkestyret, og vi må ha tillit til norske kommuner. En vesentlig del av arbeidet med forenkling og å ta ned det statlige detaljstyringstrykket vil også handle om å redusere behovet for rapportering og byråkrati. Det viktigste kommunene gjør, er å levere de gode velferdstjenestene vi som innbyggere tar imot, fra før vi blir født og til etter at vi har forlatt denne verdenen. Statsbudsjettet for 2026 er lagt fram. Det betyr at diskusjonen om innlemming av øremerkede tilskudd, som er en veldig relevant diskusjon i denne sammenhengen, må komme i forbindelse med oppfølgingen av kommunekommisjonens arbeid. Jeg ser fram til å motta deres rapport – det er ikke lenge til vi får den – og til det videre arbeidet som skal gjøres deretter.

Hele bakgrunnen for at regjeringen har satt ned kommunekommisjonen, er nettopp at vi ser at summen av oppgaver og beslutninger, hvorav veldig mange er fattet i denne salen, ikke går opp når vi nå står overfor – mange kommuner står midt oppi dette – store endringer i befolkningssammensetningen. Det betyr at det blir mindre tilgang på arbeidskraft samtidig som oppgavene øker i omfang, særlig innenfor helse og omsorg. Jeg vil derfor si det så tydelig: Det er ikke et alternativ å fortsette som i dag. Selv om det at innbyggerne i Norge har fått flere rettigheter, og at kommunene har fått flere oppgaver, egentlig er en utvikling vi kan være stolte av, må vi erkjenne at i møte med de store befolkningsendringene, som nå også treffer de store byene, går ikke dette i hop. Altså er det ikke et alternativ å fortsette som i dag. Jeg hilser velkommen alle partiers engasjement i denne saken og håper at det varer til vi kommer til de konkrete beslutningene om hvordan vi skal ta ned det statlige styringstrykket.

Det er åpenbart rett at vi i Norge skal sørge for å ruste oss slik at vi kan ta igjen noe av det store etterslepet som er på vann- og avløpsområdet. Det er grunnleggende viktig for folk, bedrifter, næringsliv og industri. Jeg kommer selv fra den kommunen i Norge der det kanskje er dyrest å sørge for godt vann til alle innbyggerne og all industri. Jeg tror at også industrien ser hva det har hatt av betydning at vi har gjort store investeringer som gjør at vannkvaliteten er til stede. Vi har tre oppdrettsselskaper i Lurøy, og alle tre er helt avhengig av dette. Regjeringen har lagt til rette for å få gjort mer på dette området gjennom de grepene jeg nevnte. I tillegg har vi satt ned merverdiavgiften på dette området. På den måten kan vi gjøre det enklere for kommunene å gjøre investeringer som kommunene er nødt til å gjennomføre, uavhengig av det EU-direktivet som representanten er så opptatt av.

Det korte svaret er ja. I Norge har vi i ganske mange kommuner et etterslep på vann- og avløpsområdet. Det konstitusjonelle ansvaret for området vann ligger til helse- og omsorgsministeren, og det konstitusjonelle ansvaret for avløp ligger til klima- og miljøministeren, men jeg skal likevel svare veldig tydelig. Som kommunal- og distriktsminister er nemlig jeg også involvert i de vurderingene som gjøres. EU er nok i samme situasjon og ser et behov for å gjøre mer på vann- og avløpsområdet. Det er nok bakgrunnen for direktivet. Det som kommer til å bli veldig viktig når vi skal sørge for å få gjort mer på vann- og avløpsområdet, er for det første de grepene vi allerede har tatt. Vi har doblet avskrivningstiden på viktige områder, noe som gjør at når kommunene investerer, vil belastningen på gebyret bli lavere. Det andre vil handle om definisjonen av hva som er et tettsted. Der har vi en jobb å gjøre, og det får vi komme tilbake til på egnet måte.

Arbeiderpartiet tar de økonomiske utfordringene i kommunesektoren på stort alvor. Det har vi demonstrert, ikke minst gjennom at det for inneværende år er den høyeste veksten i frie inntekter noensinne – nesten 15 mrd. kr fra det ene året til andre. Når vi snakker om realvekst i frie inntekter, kommer det på toppen av pris- og lønnsvekst. I forslaget til statsbudsjett for 2026 har vi lagt oss over intervallet som ble vedtatt i forbindelse med behandlingen av kommuneproposisjonen. Det betyr at det utover demografikostnader er et handlingsrom på 1,3 mrd. kr. Slik jeg oppfatter de tilbakemeldingene vi har fått, ser det ut til at 2025 blir et langt bedre år enn 2024. Det er bra, for 2024 var et veldig krevende år, noe som også var grunnlaget for at vi handlet raskt, med de fem milliardene som ble lagt på bordet i nysalderingen. Vi sa også klart ifra om at det ville bli med over til 2025.

Å ha trygge, forutsigbare rammer for kommuneøkonomien er selvsagt helt grunnleggende for at norske kommuner og norske fylkeskommuner skal kunne planlegge hvordan man griper an den store omstillingen, som man er godt i gang med i mange kommuner, og som de kommunene som ikke er i gang med den allerede, er nødt til å komme i gang med. Regjeringen har vært opptatt av å stille opp for kommunene med romslige rammer, innenfor rammen av at vi skal ha et trygt og ansvarlig budsjett som bidrar til at prisveksten kan gå ned, at Norges Bank kan se et grunnlag for å sette ned renten ytterligere, og at folk på den måten kan få bedre råd. Statsbudsjettet ligger nå i Stortinget. Vi har lagt inn rammer for kommunene i forslaget til statsbudsjett som går ut over det intervallet som ble vedtatt i forbindelse med Stortingets behandling av kommuneproposisjonen. Der ble Senterpartiet, SV og Arbeiderpartiet enige om et intervall, og vi har lagt oss over det. Det er utgangspunktet for de diskusjonene som nå pågår i Stortinget.

Jeg tror vi er langt inne i det som er en annen statsråds ansvarsområde når jeg får spørsmål om bankrenter. Det tror jeg faktisk er et spørsmål som representanten enten må vurdere å framsette skriftlig eller stille til en annen statsråd. Jeg er veldig glad for å konstatere – sånn det også var da Arbeiderpartiet og Senterpartiet satt i regjering sammen – at vi deler mye av synet på hva som trengs for at kommunesektoren skal være i stand til å omstille seg i takt med de store befolkningsendringene. Jeg har også fått med meg at Senterpartiet har et stort engasjement rundt kommuneøkonomien, men det er jo sånn at statsbudsjettet nå ligger i Stortinget, og jeg tror at jeg skal overlate diskusjonen om de forhandlingene som pågår, til dem som sitter i de forhandlingene. Jeg tror at det må være mitt korte svar på spørsmålet.

Som jeg redegjorde for i et tidligere svar, er vi allerede i gang på flere områder. Det vil vi fortsette med. Når det gjelder den store forenklingsprosessen som handler om å ta ned det statlige styringstrykket, anser jeg at det blir en av mine viktigste oppgaver som kommunal- og distriktsminister. Jeg har selv vært lokalt og regionalt folkevalgt i 34 år. Jeg var det gjennom hele den perioden da Høyre styrte. Jeg så ikke et eneste forenklingstiltak som monnet på de åtte årene. Dette er en utvikling som ikke går lenger. Derfor vil vi følge opp denne kommisjonen, for det statlige styringstrykket, detaljstyringen av kommunene, må ned hvis kommunene skal klare å levere de gode velferdstjenestene som vi ønsker at norske kommuner skal stille opp med. Det handler om at endringene i befolkningssammensetningen er så store. Den kommunen som jeg bor i og var folkevalgt i for flere tiår siden, har tatt store grep for å omstille seg i takt med at det blir flere eldre og færre unge. Det er en omstilling som kommunene ikke vil klare hvis vi ikke letter på det statlige detaljstyringstrykket. Det tenker jeg er et veldig tydelig signal fra meg fra denne talerstolen.

Jeg hadde vel egentlig ikke forventet at representanten Kapur skulle bli fornøyd med mine svar. Det var vel forholdsvis forutsigbart før vi startet denne spørretimen. Jeg holder likevel fast på at den måten vi legger opp arbeidet på, er godt i pakt med de tradisjonene vi har i norsk politikk for å sørge for at om man skal gjøre store grep, har man utredet det ordentlig på forhånd. Når det gjelder bemanningsnormen, ble f.eks. den bemanningsnormen vi har innenfor skolesektoren, innført på Høyres vakt, hvis det er den representanten sikter til. Jeg skal ikke stå her og utelukke noe som helst, men jeg vil avvente kommisjonen, som er bredt sammensatt, der partene sitter, og der vi har godt med eksperter som vil overlevere meg to rapporter. Slik jeg har fått meg det forelagt fra lederen i kommisjonen, forventer de å overlevere den første rapporten rett over nyåret, og så vil de levere enda en NOU ca. ett år etter. Vi får da et godt grunnlag for å videreføre de gode diskusjonene som representanten legger opp til.

Vi er jo allerede i gang på flere områder, særlig det som handler om plan- og bygningsprosessene. Der gjør vi store forenklinger. Vi har gjort lovendringer. Vi er i gang med en gjennomgang av TEK17. Vi har sendt forslag på høring, og vi har lagt fram forslag i Stortinget, som Stortinget har sluttet seg til, for å forenkle det store arbeidet som kommunene har knyttet til plan- og bygningsloven. Når det gjelder kommunekommisjonen, ønsker jeg ikke å bryte med det som har vært en lang praksis i norsk politikk, også når Høyre har sittet i regjering, altså at når vi har satt ned en kommisjon, lar vi kommisjonen få gjøre arbeidet sitt ferdig. Jeg har hatt møte med lederen i kommunekommisjonen – et godt møte. Jeg ser fram til å få rapporten som kommer rett over nyåret. Da vil vi, på samme måte som da regjeringen fulgte opp forsvarskommisjonen og totalberedskapskommisjonen, bearbeide dette og komme til Stortinget med de forslagene som det er naturlig å bringe fram for Stortinget. Arbeidet med forsvarskommisjonen viser at det er en måte å arbeide på som lønner seg. Vi fikk et enstemmig storting rundt langtidsplanen for Forsvaret. Jeg synes det er veldig bra.

Først vil jeg bare få understreke at for regjeringen, for Arbeiderpartiet, er det å ha trygge rammer for kommunesektoren helt grunnleggende. Kommunene produserer mange av de viktigste velferdstjenestene til folk. Vi bor alle sammen i en kommune, og det er faktisk sånn at vi mottar velferdstjenester fra kommunene våre fra før vi blir født til etter at vi har forlatt denne verdenen. Det er også bakgrunnen for at noe av det første vi gjorde da vi kom i regjering i 2021, var å legge 2,5 mrd. kr på bordet i tilleggsproposisjonen for 2022-budsjettet for å øke de frie inntektene til kommunene – altså 2,5 mrd. kr mer enn det som var høyreregjeringens forslag – og så har vi bygd veksten i årene etter det på toppen av det nye, høyere nivået. Det er alltid en balansegang. Da det brøt ut krig i Ukraina, angrepet fra Putin-regimet på en selvstendig nasjon i Europa, brakte det også dyrtid til hele Europa og Norge. Da er trygg og ansvarlig økonomisk styring helt grunnleggende for regjeringen. Likevel, da vi utover høsten 2024 så den skattesvikten som norske kommuner sto overfor, handlet regjeringen raskt og la 5 mrd. kr på bordet i nysalderingen og sa samtidig at vi skulle videreføre det i 2025. Det gjør at i sum, med de grepene som regjeringen og Stortinget har tatt, er det i 2025 15 mrd. kr vekst i de frie inntektene – den høyeste veksten i frie inntekter til norske kommuner noensinne. Nå har vi lagt fram et budsjett for 2026, som ligger i Stortinget. Sammenlignet med kommuneproposisjonen våren 2025, som ble behandlet i Stortinget, ligger vi over intervallet som Stortinget vedtok.

Jeg tror at det er rett å ta inn over seg at det forbudet mot nedbygging av myr som nå er nedlagt, etter all sannsynlighet er begynnelsen på hvordan framtiden vil se ut. Det betyr at de kommunene som har store myrarealer, er nødt til å være enda flinkere til å se på hvordan de kan utvikle andre arealer. Denne prosessen er jo ikke helt fullført, så jeg tror ikke jeg skal stå her og være spåmann når det gjelder hvordan det til slutt vil ende, og hva slags handlingsrom som vil finnes, men at det også på dette området vil være noen stramme rammer vi som samfunn må forholde oss til, er jeg ganske så sikker på.

Det å ta steg inn mot det samfunnet vi alle sammen etter hvert skjønner at vi skal inn i, lavutslippssamfunnet, har alltid sine sider. I Norge har vi kommet langt på noen områder. Vi ligger i front når det gjelder å elektrifisere bilparken, vi har også masse spennende på gang når det gjelder maritim industri og skipsfarten, og vi stiller etter hvert krav som gradvis øker når det gjelder hvordan vi skal ta ned utslippene fra byggeplasser. Det at vi klarer å gjøre dette steg for steg, der vi leverer på Parisavtalen og samtidig innretter oss på en sånn måte at de ulike næringene klarer å omstille seg, tror jeg er helt grunnleggende. Den linjen jeg egentlig opplever at mange i Fremskrittspartiet følger når det gjelder klimapolitikken, at man bare skal sitte og vente, tror jeg er en linje jeg vil advare mot. Jeg tenker i så måte på at vi i Norge ikke skal ende opp som han i tegneserien om familien Flintstone endte opp, som den eneste som satt igjen i en annen alder.

I statsbudsjettet for 2026 foreslår regjeringen en rekke tiltak for å få fart på boligbyggingen. Vi har styrket Direktoratet for byggkvalitet betydelig de siste årene. I 2026 foreslår vi å øke bevilgningene med ytterligere 30 mill. kr. Denne økningen kommer på toppen av økningen på 30 mill. kr som kom i inneværende år. Disse midlene skal gå til en rekke forenklings- og digitaliseringstiltak, og jeg har selv besøkt direktoratet og ser at disse pengene kommer til nytte. For det første setter vi nå i gang med en omfattende gjennomgang av byggekravene. Vi skal gå gjennom de byggtekniske kravene og se på hva som bør være nasjonale minstekrav, og hvor strenge de trenger å være. Regelverktrykket byggenæringen står i, skal ned. For det andre skal vi få ned tidsbruken i plan- og byggesaksprosessen. Vi setter mer fart og kraft i arbeidet med å digitalisere og automatisere prosessene. Det vil gi store besparelser for både næringen og kommunene. Vi vil også se på frister for å øke framdriften i reguleringsplansaker og foreslår endringer i plan- og bygningsloven for å få raskere og enklere behandling av byggesøknader. Vi foreslår også 2 mill. kr til å sette i gang et arbeid for å fremme produktivitetsutviklingen i byggenæringen. Vi har også foreslått å styrke FutureBuilt med 5 mill. kr til arbeid med klimavennlige og kostnadseffektive forbildeprosjekter i byggesektoren. Vi fortsetter å satse på Husbanken. Lånerammen til Husbanken har under denne regjeringen økt betydelig. Rammen er i regjeringens forslag til statsbudsjett for 2026 på 32 mrd. kr. Husbanken har ikke hatt så store rammer på mange tiår, og ved regjeringsskiftet var rammen på 19 mrd. kr. Det eneste året som slår det som ligger i forslaget til statsbudsjett når det gjelder ramme, er rammen for inneværende år, etter at det ble lagt på 2 mrd. kr i revidert. Den økningen var ettårig, og vi viderefører lånerammen på et høyt nivå. I 2026-budsjettet foreslår vi i tillegg 9 mill. kr til at Husbanken kan bidra enda mer til lokal boligutvikling i nord, gjennom tettere oppfølging og økt nærvær overfor kommunene. Det var det lange svaret. Det korte svaret på det representanten nevnte i sitt spørsmål om dette var den eneste satsingen regjeringen la opp til i statsbudsjettet for 2026, er: Nei.

Jeg har en lang liste over tiltak vi allerede er i gang med, pluss at jeg har stått her nå og signalisert hva vi vil jobbe med videre framover. Min opplevelse er at vi har et veldig godt samarbeid med kommunene. I forrige uke var jeg på en stor konferanse med byggesaksbehandlere der vi gikk gjennom forventningene vi har til kommunene, både til hvordan de kan forenkle, og til hvordan de kan bruke de forenklingene vi legger til rette for. Vi har også god kontakt inn mot byggenæringen, senest i morges på frokostmøte med Norske Boligbyggelags Landsforbund. Der utfordrer man hverandre, og kommunene konkurrerer om hvem som er flinkest til å klare å legge til rette. Det ble faktisk også delt ut en pris i morges, og det synes jeg var skikkelig trivelig. Det viser at vi ved å inspirere hverandre, stimulere hverandre, legge til rette for konkurranse og sette dette i fokus, kan oppnå resultater hvis vi samarbeider godt. Regjeringen må gjøre sin del av det, men det gjelder også de andre aktørene hvis vi skal klare å nå målet. Jeg har troen på det.

Jeg er kjent med at det er gjort sammenligninger av byggekostnader og tekniske krav mellom Norge og Sverige, men det er også sånn at det er et omdiskutert tema. Kravene i Norge og Sverige er ulike på flere områder, og det er ikke nødvendigvis rett fram å sammenligne dem. Det er fordi det er flere regelsett i samspill på tvers av sektorer som gir et samlet kravnivå. Vi kan være strengere i ett regelverk for så å være lempeligere på et annet område, mens andre land kan ha valgt motsatt. Jeg tenker derfor at man skal være forsiktig med å konkludere med at de tekniske kravene i TEK alene er årsaken til differanse i byggekostnader. Vi går igjennom TEK, vi ser til andre land, og vi tar med oss de erfaringene som er å hente. Jeg tenker at min inngang er at vi må finne ut hva vi må regulere, og det vi kanskje kan eller bør regulere, kan vi like godt la være.

Ja, og vi gjør det. Vi har boligministermøter i vårt nordiske samarbeid, der vi møtes og kan lære av hverandre. Byggenæringen står i en krevende situasjon, med lav boligbygging og høye kostnader. Byggekostnadene påvirkes av en rekke forhold og vil variere mellom land. Det ser vi. Forskjellene kan skyldes tekniske krav, men også f.eks. tomtepriser, tidsbruk i plan- og byggesaksprosesser og ulike standarder. Det er ikke alltid klart hva som tas med i beregningene av byggekostnader, og det er heller ikke gitt at man sammenligner likt med likt når man sammenligner mellom land. Uavhengig av kostnadsnivået i Norge eller Sverige er regjeringen opptatt av å tilrettelegge for økt boligbygging her hjemme. Vi har satt et ambisiøst mål om 130 000 igangsettingstillatelser innen 2030. Før sommeren leverte en arbeidsgruppe med representanter fra byggenæringen og kommunene 72 forslag til tiltak for raskere boligbygging. Denne gruppen – en partssammensatt gruppe med kommunene, byggenæringen og staten – presiserte at byggteknisk forskrift, TEK, i hovedsak er på et fornuftig nivå, men at noen krav kan være unødvendig fordyrende. Det fokuserer jeg på. I forslaget til statsbudsjett foreslår regjeringen å styrke rammene til Direktoratet for byggkvalitet, for å sette mer fart og kraft i arbeidet med å forenkle og digitalisere plan- og byggesaksprosessene. Departementet skal gjennomgå kravene i byggteknisk forskrift, og forskriften skal tilrettelegges for både digital bruk og automatisk regelsjekk. I Norden er de boligpolitiske utfordringene både like og ulike, og dialog og erfaringsutveksling på tvers av landegrensene er noe regjeringen prioriterer.

Vi er allerede i gang med et eget innsigelsesprosjekt, der vi skal gå igjennom hvordan vi kan få prosessen knyttet til innsigelse til å være mer effektiv, for vi ønsker jo ikke at det skal være med på å dra ut tidsbruken. Når jeg sier at vi skal ha ned tidsbruken og kostnadene knyttet til plan- og byggesaksbehandling, gjelder det også den tiden som går med i de tilfellene der det leveres innsigelse. Vi er altså i gang med et slikt prosjekt, som jeg har forventninger til at skal kunne skape større forutsigbarhet, og bidra til at det som ligger til grunn for innsigelser, skal være kjent for plan- og bygningsmyndighetene så tidlig som mulig, slik at man kan tilpasse planer til det man vet vil komme av hindringer.

Det er nettopp det som er det viktigste jeg er i gang med på boligfeltet – å sørge for at vi får mer effektive plan- og byggesaksprosesser, at vi får ned saksbehandlingstiden, at vi får større forutsigbarhet rundt tidsfrister, osv. Når det gjelder innsigelser, som dette spørretimespørsmålet startet med, har jeg lyst til å slå fast at mitt mål er at det skal fremmes så få innsigelser som mulig, men så mange som er nødvendig for å ivareta nasjonale interesser i planleggingen. Vi må se hva som skjer i praksis når det gjelder innsigelser. De aller, aller fleste sakene er det ikke innsigelser i. Når det gjelder de sakene det er innsigelser i, handler ikke alle om bolig. Det kan være helt andre formål som gjør at det kommer innsigelse til en plan. De aller fleste innsigelsessaker løses også gjennom dialog mellom kommunen, som er planmyndighet, og statsforvalter. Da jeg var ordfører og la fram tre bebyggelsesplaner, opplevde jeg selv å få innsigelse til alle tre, men vi fant ut av det. Det er noen ytterst få som havner på mitt bord.

Tilstrekkelig boligbygging er et viktig mål, som bl.a. er nevnt i plan- og bygningslovens formålsparagraf. Da Arbeiderpartiet overtok ministerposten med ansvar for boligbygging, løftet vi fram at det er et viktig mål å få satt i gang bygging av 130 000 nye boliger innen 2030. Vi har også tydeliggjort at bolig er et viktig hensyn i planprosessene. Statsforvalterne har, på linje med andre myndigheter, et ansvar for å bidra til å nå dette målet. Bolighensyn er ett av flere hensyn de skal vektlegge når de vurderer om det skal fremmes innsigelse mot et planforslag. Vi skal bidra til at det blir bygd mange flere nye boliger, men vi må også sikre at verdifull natur blir bevart, og at Stortingets mål om å begrense nedbyggingen av matjord blir nådd. Bolig er altså ikke det eneste hensynet, men det er ett av flere. Derfor betyr ikke den økte vektleggingen av tilstrekkelig boligbygging at det aldri bør komme innsigelser fra statsforvalterne eller andre mot boligplaner. Dersom f.eks. en kommune som allerede har satt av mye areal til nye boliger, foreslår å sette av et nytt boligområde på god matjord, vil det nok være i tråd med nasjonal arealpolitikk å fremme en innsigelse. Jeg vil gjøre oppmerksom på at det også finnes eksempler på saker der statsforvalter har fremmet innsigelse mot en kommunal plan fordi den leverer for få boliger. Statlige planretningslinjer stiller krav om høy utnyttelse ved kollektivknutepunkt. Dersom en kommune regulerer for spredt og for lav bebyggelse ved et kollektivknutepunkt, kan statsforvalter fremme innsigelse mot dette.

Min opplevelse er at mange kommuner bidrar veldig tungt inn i dette. Vi har også et godt samarbeid med byggenæringen. Da vi startet med dette forenklingsarbeidet i vår og satte ned en arbeidsgruppe der kommunene, byggenæringen og staten var representert, tok det bare et par måneder å få fram en ganske stor mengde med konkrete forslag til hvordan vi kan forenkle, slik at det systemet vi arvet etter forrige regjering, kan forenkles og gjøres til et bedre system, og slik at vi i løpet av perioden kan klare å legge til rette for at tidsbruken og kostnadene knyttet til plan- og byggesaksbehandling går ned. Vi er også i gang med å gå gjennom TEK-en og se på hvordan vi kan gjøre forenklinger der som kan bidra. Hvis representanten heller velger å se på hva vi konkret legger på bordet i stedet for å gi seg hen til slagord og retorikk, kan vi kanskje finne løsninger vi kan være enige om, og som bringer dette rett vei.

La det ikke være noen som helst tvil: Regjeringen tar ansvar. Derfor legger vi fram et budsjett som er basert på at vi må ha trygg og ansvarlig økonomisk styring. Vi har faktisk klart – på i overkant av tre år – å komme ut av en rente- og inflasjonsspiral som følge av at krigen brakte dyrtiden til Europa. Jeg tør minne representanten om at sist vi hadde en tilsvarende situasjon, med prisvekst og renteoppgang etter jappetiden på 1980-tallet, tok det over ti år før man fikk kontroll over norsk økonomi igjen, slik at man kunne begynne å få ting til å gå i riktig retning. Jobben er likevel ikke ferdig, vi ser det. Derfor er det budsjettet regjeringen lagt fram, et budsjett som er tilpasset denne situasjonen, der trygg og ansvarlig økonomisk styring er viktig. Vi vet at hvis vi gjør vår del av jobben politisk, både i regjering og i storting, vil Norges Bank ha et mye bedre grunnlag for å kunne sette ned renten.

Min bekymring handler om alle dem som ønsker å komme seg inn på boligmarkedet for å kunne leve det livet man ønsker å leve. En trygg og god bolig er grunnleggende for folk. Det er bakgrunnen for at vi har satt et så ambisiøst mål som vi har satt. Regjeringens ambisjon om å legge til rette for bygging av 130 000 boliger innen 2030 står ved lag. Det vil innebære en høyere byggeaktivitet enn det vi har sett de siste årene, det vil jeg gi representanten helt rett i. Vi ser forsiktige tegn til at utviklingen går i rett retning. De første ni månedene i år steg salget av nye boliger med 7 pst. sammenlignet med samme periode i fjor. Videre er styringsrenten i Norges Bank nå en halv prosentenhet lavere enn for bare et halvt år siden. En trygg og ansvarlig økonomisk styring gir resultater over tid. Forhåpentligvis vil rentenedgangen bidra til å forsterke det optimistiske bildet – det får tiden vise – men folk har fått økt kjøpekraft, og jeg tror også at folk har større tro på den økonomiske utviklingen nå enn for et par år siden. Samtidig er det betydelige usikkerhetsmomenter, og det har regjeringen hele tiden vært åpen om. Vi jobber hver eneste dag for en trygg styring som kan holde prisveksten nede, og dermed også legge grunnlag for at renten kan holdes nede. Det er en viktig forutsetning for å kunne nå målet vi har satt. For å få opp farten som trengs på boligbyggingen, trenger vi også en felles innsats. Både lokale myndigheter, regionale myndigheter og statlig nivå må ha et godt samarbeid med byggenæringen, og så skal vi i regjeringen gjøre vårt. Av de grepene vi gjør, vil jeg trekke fram effektivisering og digitalisering av plan- og byggesaksprosesser med mål om å få tiden ned. Forenkling er viktig for alle parter og vil også spare samfunnet for store kostnader. I budsjettet for i år styrker vi Direktoratet for byggkvalitet med 30 mill. kr for å sette mer fart og kraft i dette arbeidet, og i statsbudsjettet for 2026 foreslår vi en ytterligere økning på 30 mill. kr til direktoratet for å forenkle plan- og byggesaksreglene. I inneværende år ligger vi også an til å kunne gi tilskudd til et rekordhøyt antall studentboliger, kanskje over 3 000. Alle nye boligprosjekter er med og bidrar til at vi kan nå det ambisiøse målet vi har satt.

EUs forordning om innsamling og deling av data knyttet til korttidsutleietjenestene ble vedtatt i fjor. Den skal gjelde i EU fra 20. mai 2026. Det som pågår nå, er at Norge, etter de prosedyrene vi har, jobber sammen med EØS-/EFTA-landene for å innlemme denne forordningen i EØS-avtalen. Når det er gjort, kan arbeidet i Norge starte med å gjennomføre den i norsk lov. Jeg kan ikke stå her og forutsi hvor lang tid det tar, men det er et viktig arbeid. Det vil være helt grunnleggende for at vi skal kunne iverksette nye rammeverk, hvis det er det vi lander på at vi vil gjøre. Som jeg sa i mitt første svar: Vi går i gang med det arbeidet, så vi også kan ha gjort nok til at det kan gå videre når lovverket er på plass.

Jeg ser ingen grunn til at vi skulle lukke øynene for det som foregår utenfor Norges grenser, og jeg var senest i forrige uke på et nordisk kommunalministermøte der også dette var tema. I Danmark – hvis jeg kan gi en overordnet kortversjon – er jo erfaringen med det de har gjort i København, at det ikke helt fungerer etter hensikten. For meg er det et klart signal om at vi skal utrede ordentlig før vi eventuelt iverksetter noe, sånn at vi er trygge på at vi oppnår ønsket hensikt og ikke får utilsiktede virkninger. Representanten var inne på det med registrering, som er helt grunnleggende for at vi kan få til noe som helst. Her pågår det et arbeid i EU, og det er Nærings- og fiskeridepartementet som holder i Norges tilknytning til det. Når vi vet at det kommer en ordning for innsamling av data gjennom EU-systemet, ville det være dumt om vi skulle bruke masse penger på å lage en annen ordning.

Det er stor oppmerksomhet og stort engasjement rundt korttidsutleie, og den store veksten i korttidsutleie slår ulikt ut. Noen kommuner, som Tromsø, opplever større utfordringer enn andre. Jeg forstår at kommuner som opplever et stort innslag av korttidsutleie, ikke opplever å ha gode nok verktøy for å håndtere situasjonen. Boliger i områder regulert til boligformål skal brukes som boliger. Når boliger brukes til korttidsutleie, blir spørsmålet: Når går dette over til næringsvirksomhet? Det å leie ut boligen mens en selv er på ferie, er jo i utgangspunktet ikke bare uproblematisk, det kan rett og slett være bra. En bolig som derimot året rundt kan bookes til korttidsopphold gjennom ulike delingsplattformer, brukes i strid med boligformålet. Grensen mellom disse to ytterpunktene er altså vanskelig å trekke, og her er kommunene nødt til å gjøre konkrete vurderinger. Jeg har forståelse for at dette er krevende, både juridisk og bevismessig. Jeg vet også at flere kommuner, organisasjoner og partier på Stortinget ønsker å få på plass en tydeligere regulering av korttidsutleie, og jeg er åpen for å gi kommunene flere og bedre verktøy for å styre. For å lage gode og målrettede regler som kan håndheves effektivt, trenger vi faktisk mer kunnskap om effektene av korttidsleie for boligmarkedet. Vi har allerede satt Husbanken i gang med dette, og de har dialog med flere kommuner. Vi sitter likevel ikke stille og venter på Husbankens leveranse. Mitt departement utreder ulike muligheter til å regulere korttidsutleie, og i den forbindelse ser vi også hen til hvordan Sverige, Danmark og Finland organiserer seg og regulerer dette, og hvilke erfaringer de har. Nærings- og fiskeridepartementet holder i arbeidet med å gjennomføre EUs forordning om innsamling og deling av data knyttet til korttidsutleietjenester. Avslutningsvis vil jeg si at jeg forstår utålmodigheten flere kommuner kjenner på. Det er likevel viktig at eventuelle nye regler er godt utredet, og at vi finner løsninger som er balansert. Det er dette vi jobber med.

Ja, og vi er godt i gang. Jeg har et mål om at vi skal klare å gjøre forenklinger på et nivå som svarer på de utfordringene vi står i. Jeg deler deler av den virkelighetsbeskrivelsen representanten legger fram her. Det er åpenbart at det er behov for forenklinger. Jeg er også helt sikker på at digitalisering vil bety noe, for da kan man få automatisert prosesser. Jeg besøkte Direktoratet for byggkvalitet og fikk eksempler på at prosesser som hadde tatt opptil åtte–ti uker, kunne løses på to minutter. Det gjør meg oppglødd. Det viser at hvis vi ikke bare bedriver retorikk, men faktisk bedriver politisk håndverk, kan vi oppnå resultater. Det vil jeg fortsette å gjøre, og jeg håper det kan bidra til at vi når det ambisiøse målet vi har satt oss.

Jeg tror kanskje det vil være en fordel om vi diskuterer på en mest mulig saklig måte. Vi har satt et mål vi vet er ambisiøst. Om representanten velger å gå inn i diskusjoner rundt det målet med en høy grad av pessimisme, får det være et personlig valg. I alle diskusjoner jeg har hatt, har jeg vært åpen på at dette er et ambisiøst mål, og at det finnes skjær i sjøen for å komme dit, men vi ruller ut en rekke tiltak for å legge til rette for at vi skal komme oss dit. I 2026 foreslår vi 89 mill. kr til et nytt tilskudd til privatpersoner til oppgradering av egen bolig. Det nevnte jeg ikke i stad, jeg vil nevne det her nå. Vi styrker digitaliseringen i Direktoratet for byggkvalitet, noe som kan få ned tidsbruken på både behandling av plansaker og byggesaksbehandling. Vi gjør også en rekke andre tiltak som skal bidra til at vi når det målet. Om vi når det, får tiden vise. Jeg velger å gå inn i det med optimisme og pågangsmot, og så er det opp til representanten hvordan han vil vurdere det.

Vi har ikke brutt dette boligmålet ned på ulike aldersgrupper, men nye boliger som bygges, må vi sørge for at har god kvalitet. Byggteknisk forskrift, TEK17, stiller krav til funksjonalitet i utforming av rom og planløsning, tilgjengelighetskrav til boliger og krav om at boligbygg med mer enn to etasjer skal ha heis. Nye boliger er av den grunn godt egnet for at eldre kan bo lengst mulig hjemme, og er dermed også aldersvennlige. Husbanken stiller også krav utover TEK17 i sitt lån til boligkvalitet, som bl.a. kan brukes til oppføring av livsløpsboliger. Vi fortsetter å satse på Husbanken. Lånerammen til Husbanken har under denne regjeringen økt betydelig, og Husbanken har ikke hatt så store rammer på mange tiår. Lånerammen for 2026 foreslås til 32 mrd. kr. I tillegg vil innsatsen med forenkling av plan- og byggesaksprosesser bidra til å gjøre det raskere å realisere gode boligprosjekter, herunder flere aldersvennlige boliger. Siden representanten tar opp boliger til eldre, vil jeg avslutningsvis ta meg friheten til å nevne helse- og omsorgsministerens forslag om å bruke 3,5 mrd. kr til et eldreløft i neste års budsjett, bl.a. et helt nytt tilskudd i Husbanken til privatpersoner for å oppgradere egen bolig og gjøre den mer aldersvennlig. Dette tiltaket gir ikke nødvendigvis flere nye boliger, men kan gi flere gode boliger for eldre.

Jeg har redegjort for mange tiltak, og vi skal som sagt i tillegg arbeide raskt. Jeg tenker at kommunekommisjonen er et godt eksempel på at når Høyre glimter til og fremmer gode forslag, er det ingen allergi hos Arbeiderpartiet mot å følge dem opp. Jeg ønsker egentlig representanten Kapur lykke til med det. Selv om det er en samlet regjering som har dette som et viktig prosjekt, tror jeg det ikke bare i departementsstrukturen, men også blant organisasjoner og de politiske partiene kommer til å være motstand når vi skal gjøre forenklinger og redusere det statlige detaljstyringstrykket. Jeg oppfordrer heller egentlig representanten Kapur tilbake om å se til at Høyre blir en støttespiller, så vi klarer å lande klokt og godt og sikre det som er det viktigste med disse tiltakene vi nå er i gang med, nemlig å sørge for at kommunene klarer de omstillingene de står i, og kan levere gode velferdstjenester til det norske folk også i framtiden. Da må vi klare å ta ned det statlige styringstrykket, og det skal vår regjering klare hvis Stortinget ønsker å være med på det.

Når vi har satt ned en kommunekommisjon og gitt den et veldig romslig mandat, er det fordi vi ønsker alle mulige gode innspill i den prosessen vi skal gjennomføre. Jeg vil ønske representanten Kapur og partiet hans velkommen etter. I hele den perioden den forrige regjeringen satt, var jeg lokalpolitiker, og jeg klarer iallfall ikke i farten å erindre en eneste lettelse på det statlige styringstrykket gjennom de årene. Den første rapporten fra kommunekommisjonen forventer jeg å få på nyåret. Da kommer vi i departementet til å kaste oss over den, og så kommer vi til å foreslå tiltak etter hvert som vi får bearbeidet de forslagene som kommer. Vi tar allerede mange grep som også påvirker kommunene. Vi tar mange grep for å sikre å nå ambisjonen om 130 000 flere boliger innen 2030. Det er forenklingsgrep, det er grep jeg opplever at kommunesektoren tar godt imot. Vi har hatt en arbeidsgruppe som på rekordtid la fram 72 forslag. Vi har allerede satt i verk 26 av dem og vil fortløpende kunne legge fram flere. Vi tar grep, men kommisjonsarbeid har jeg veldig stor respekt for.

Først vil jeg takke for gratulasjonen! Regjeringen la i forrige uke fram sitt forslag til statsbudsjett for 2026. I forslaget prioriterer regjeringen en vekst i kommunesektorens frie inntekter på 4,2 mrd. kr. Det vil gi et handlingsrom på 1,3 mrd. kr etter fratrekk for merkostnader til demografi. I 2025, altså i år, har regjeringen bidratt til at kommunesektoren har fått en rekordhøy vekst i frie inntekter på om lag 15 mrd. kr. Som representanten Kapur er inne på, har kommunesektoren over tid fått stadig flere oppgaver, og innbyggerne i Norge har fått stadig flere rettigheter. Det er en utvikling vi kan være stolte av, men måten det er gjort på av skiftende regjeringer og gjennom flere storting med ulik partifarge, innebærer at hensynet til det kommunale handlingsrommet har måttet vike for nasjonale mål i mange saker. Regjeringen er opptatt av å slå ring om kommunesektoren og redusere det statlige detaljstyringstrykket, slik at kommunene får et større handlingsrom. Det er bakgrunnen for at regjeringen har satt ned kommunekommisjonen, som skal foreslå endringer i statens styring av kommunesektoren og vurdere og foreslå tiltak om det er andre forhold som bidrar til uhensiktsmessig ressursbruk. Det er et etablert prinsipp at kommuner samlet sett skal kompenseres fullt ut for nye oppgaver. Dette er nødvendig for at kommunenes økonomiske handlingsrom skal opprettholdes. I budsjettproposisjonen fra Kommunal- og distriktsdepartementet er det gjort rede for endringer i kommunenes rammetilskudd som følge av bl.a. oppgaveendringer.