Både representanten og jeg er tilhengere av et samfunn hvor ikke myndighetene kan gi jobbgaranti til alle som velger. Da er vi inne i en helt annen samfunnsmodell. Men det at vi har en økonomi som går bra, at vi har gjennomgående lav arbeidsledighet, at hovedutfordringen ute i arbeidsmarkedet er at det nå er for få folk, og det er konkurranse om å få tak i folk, er i hvert fall et utgangspunkt for at de med kompetanse har muligheter for å komme i jobb. Så tenker jeg at kunstig intelligens og nye teknologier som skal inn i arbeidsmarkedet, nå framover kommer til å føre til kanskje enda større endringer enn vi har vært vant med til nå. Det ser jeg som den absolutt tyngste samfunnsendringen vi står overfor. Det kan bety at en lang rekke jobber som er i dag, kommer det ikke til å være behov for. Det kan vi se en del andre steder. Men det vil jo alltid være sånn med teknologisk utvikling at da åpner det seg muligheter for å gjøre andre oppgaver som samfunnet trenger. Det kan ikke politiske myndigheter bestemme, men vi kan legge til rette for det. Det er en av grunnene til at jeg er veldig for at vi har en aktiv velferdsstat som tar det ansvaret, også her.

Ja, det er jeg helt åpen for. Nå skapes det jo mange nye bedrifter, virksomheter, i Norge. Norge er et godt land å skape bedrifter i, så der er det høy aktivitet. Så tror jeg at når det gjelder veien inn til arbeidsmarkedet, må vi også kommunisere til unge mennesker at den drømmejobben som passer akkurat med utdanningen, lysten og motivasjonen din, ikke alltid er den første jobben du får. Det å komme seg inn i arbeidsmarkedet krever også at du følger med på utviklingen, kommer inn, får en erfaring og så kan gå videre. Så er det flere veier inn. Kompetansen som nyutdannede har, samsvarer ikke alltid med det arbeidsgivere etterspør, så det å få til god dialog mellom utdanningspolitikken og arbeidsmarkedspolitikken, aktive organisasjoner for arbeidstakere og for bedriftene og gode vilkår for oppstart er helt klart blant de tiltakene vi bør jobbe videre med.

Jeg tror det er et godt råd til unge mennesker at de skal stå på. Det vil jeg fortsatt gi, for det handler om å ha kraften og motivasjonen til å komme seg inn i arbeid og klare seg. Vi er jo ikke passive når det gjelder dette. La oss ta utgangspunktet at sammenlignet med andre land har vi mange i arbeid, høy sysselsetting og lav ledighet. Men vi har en utfordring for unge. Det er klart at for de unge i dag som må velge sin utdanningsretning i et arbeidsmarked hvor teknologien er i ferd med å slå inn for fullt, hjelper det ikke nødvendigvis at du har enn teknologiutdanning, hvis de teknologiene som nå blir satset på, er andre. Det er noe som vi må jobbe godt med og gi informasjon om til dem som tar utdanning. I dag, 15. april, er det opptak til videregående utdanning. Allerede da begynner jo valgene om hvilken vei du skal ta videre, om du skal ta en yrkesfaglig eller studiefaglig retning. Det er jo ikke sånn at vi ikke har en kraftfull innsats overfor unge. Vi er jo opptatt av dem under 30 år, av at de skal komme i jobb og ikke bli gående gjennom livsløpet på utsiden. Vi har ungdomsgarantien, som ble innført i 2023, og som gir unge en fast kontaktperson i Nav, med tidlig og tett tilpasset oppfølging. Her har jeg selv vært med på samarbeid med en del av de store bedriftene og næringsorganisasjonene for at de også er med på det spleiselaget det er å sikre å få flere unge under 30 år i jobb. Vårt mål er 30 000 flere under 30 år i jobb innen 2030. Det er jo mange av dem som ikke har høyere utdanning som kan ha en enda vanskeligere vei inn i arbeidsmarkedet, for det er færre av slike jobber. Jeg er opptatt av at arbeidsgivere må ha god kunnskap om de behovene de har. At den utdanningen utdanningsinstitusjonene våre tilbyr, svarer på de behovene samfunnet har framover, mener jeg at vi ikke skal gå inn og detaljstyre, men vi kan være tydeligere – dette gjør vi gjennom våre oppdrag – på hvor vi mener at hovedutfordringen kommer. Vi har altså flere tiltak. Vi har bl.a. lønnstilskudd for unge og rekrutteringsprogram innen helse- og omsorgssektoren. Det er også viktige tiltak vi skal høste erfaringer av og om mulig styrke.

Det er ikke noe jeg uten videre vil si jeg er imot. Jeg synes bostedsløshet er et av de vanskeligste og vondeste temaene å se, særlig for barnefamilier, så der er jeg helt enig. Jeg viser nå til mine tidligere svar og at dette selvfølgelig henger sammen med at vi får bygget flere boliger, at vi får lagt bedre til rette for leie, eller at vi får bygget flere studentboliger. Vi har, som jeg har sagt, satset på Husbanken og gjort den mer tilgjengelig for folk. Det er også sånn at bostøtten er et av de mest tilgjengelige virkemidlene vi har for å hjelpe husholdninger med lav inntekt og høye boutgifter. Den er blitt økt og har vært noe av det vi har gjort i møte med strømpriser og annen dyrtid. Det er selvfølgelig viktig at kommunene nå får det bedre økonomisk. 17 mrd. kr til kommunene i fjor ga kommunene mer handlefrihet til å løse dette viktige oppdraget som de har. Vi har satt i gang et samarbeid med kommunene for å se på bedre bruk av kommunale utleieboliger, og jeg tror det er slik at det i vår periode er kommet opp mot 10 000 flere kommunale boliger. De må ha en standard som er akseptabel, men det er også et utviklingstrekk vi kan forsøke å forsere.

Jeg vil først berømme dem som tar den jobben, og som deler ut mat og støtte til dem som trenger det. Det er mange mennesker som gjør en veldig viktig og engasjert jobb der. Hvis vi går inn og ser på dem som står i de matkøene – som jeg har lest og sett statistikk på, og jeg har også selv vært og besøkt dem – vil vi se at det er mange flyktninger og asylsøkere. Det er mange ukrainere i Norge som registrerer at det er gratis mat, og de tar imot det tilbudet, for de er jo i en situasjon som også kan være utsatt. Jeg vil ikke umiddelbart si at det at det finnes utdeling av mat, er et uttrykk for at det er sosial nød. Når det er utdeling av mat – som ofte kommer fra overskudd som er i butikkene, mat som ikke kan destrueres – og noen tar imot det, kan det være mange gode og naturlige grunner til det. Jeg vil ikke trekke den automatiske slutningen at det sånn sett er blitt verre, men det er sårbare grupper i vårt land som tar imot det tilbudet, og det får vi også si at er bra for dem.

Først vil jeg si at jeg synes det er veldig bra at KrF går grundig inn i matmomsspørsmålet, for det er fristende å si at hvis man halvere matmomsen ytterligere, den er jo satt ned nå, blir det billigere mat. Det er for det første grunn til å stille spørsmål om det er det som skjer. Kanskje de første ukene og månedene, men erfaring fra Norge og andre land er at det blir spist opp – bokstavelig talt – ikke av oss forbrukere som får billigere mat, men av kjedene og andre som kan hente inn de pengene. Da er det dårlig anvendte penger. Det andre er at det sosialt er veldig skjevt. Folk med god økonomi bruker mer penger på mat og får større lettelser av det. Så når det gjelder Kristelig Folkepartis sosiale tilnærming til disse spørsmålene, er jeg veldig glad for at de har tatt den grundige posisjonen. Så kommer spørsmålet: Kan vi da se på andre tiltak vi kan gjøre – det ble nevnt barnetrygd, det ble nevnte skatt? Nå har det jo skjedd en betydelig økning av barnetrygden de siste årene, også på vår vakt. Dette er spørsmål som vi har funnet enigheter om gjennom brede forhandlinger – ikke med Kristelig Folkeparti, men jeg tror vi er enige om det, man kan ha ønsket mer, men det har vært en utvikling. Og så har vi altså satt ned skatten for dem med midlere og lavere inntekter med 16 mrd. kr. Det er fordi vi tror det er en riktig sosial fordeling at det er der kuttene kommer. Nå er det en skattekommisjon som arbeider. Jeg tror at det å vurdere skatt i forhold til sosial fordeling, men også oppmuntring til arbeid, er et viktig forhold. I alle disse spørsmålene, er spørsmålet: Hvor blir pengene tatt fra? Hvis det er slik at man tar penger for å gi de skattelettelsene, og så må kutte i andre ting som er viktig for folk – jeg var inne på det i spørsmålet om Oslo kommune, altså de har penger og kutter i eiendomsskatt, mens de også kutter i sosiale tiltak som er viktig for sårbare mennesker – er det en dårlig veksling. Vekslingen må være god, men jeg vil ikke utelukke at vi kan fortsette utviklingen med lavere skatt på arbeid for dem som har lave inntekter.

Jeg tror vi kan redusere forskjeller gjennom politikk. Det er derfor jeg tror på en velferdsstat som er i stand til å være til bruk og ikke til pynt, og på å kunne handle også for å støtte opp under dem som trenger tilrettelegging og støtte for å få muligheten til å ta vare på seg selv og egen økonomi. Vi har nå til gagns brukt de mulighetene siden 2021, stort sett i enigheter også med SV. Kan vi fjerne og utslette kreftene som bidrar til økte forskjeller? Nei, det tror jeg er en utfordring. Jeg tror det er grunnen til at vi må tro på politikk og demokratisk politikk, for det er kraftige maskiner som ligger i teknologisk utvikling, som ligger i en forskjellsutvikling, og som ligger i det at noen har kortere vei til startstreken i livet enn andre. Så det er en vedvarende oppgave der vi også må engasjere oss politisk. Men jeg tror fortsatt på et samfunn hvor vi alle sammen har tilgang til gode skoler, til gode helsetilbud, til god opplæring og kompetanse og til å komme i jobb. Det aller viktigste er at vi kan velge å være i gode og trygge jobber.

Her er det flere saker vi kan snakke godt om. Jeg er kjent med SVs forslag, og vi jobber med en boligleielov som vi skal komme med. Vi er opptatt av å få gode innspill til den med forslag, for her vil det være mye erfaring blant dem som leier, som har hatt positive og negative erfaringer. Noen steder er det snakk om markedsdominans, også innenfor leie, som kan påvirke prisene, så her er vi åpne for rett og slett å legge fram lovforslaget med så mange gode innspill som mulig.

Det gjelder her at alle skal ha et trygt sted å bo, uavhengig om man eier eller leier. Vi har vært opptatt av å bidra til et godt leiemarked. Det gjelder selvfølgelig å komme i gang med boligbyggingen og legge til rette for målet om 130 000 nye boliger. Det kan være boliger som også skal gå til leie. Det å få nye boliger inn på de stedene hvor folk søker bolig, er viktig. Vi jobber nå med en ny boligleielov, som skal styrke leiers rettigheter, men også ivareta balansen mellom leier og utleier. Så har vi et eget tema som det er verdt å ta opp, og det møtte jeg også da jeg var på besøk i Tromsø i helgen, nemlig korttidsleie, altså leie som blir vanskelig tilgjengelig fordi det er lagt beslag i en type leiemarked, Airbnb osv. Det må vi også ta tak i. Sånn vi ser det, er det aktuelt å endre plan- og bygningsloven for å gjøre det lettere for kommunene å følge opp ulovlig korttidsleie.

Jeg slutter meg til den siste setningen som representanten der sier. Det bør være trygt å bo, og det er kanskje det aller viktigste i hverdagen gjennom ulike faser av livet: at det er trygge boliger. Gjennomgående er det også bildet i Norge at folk bor bra. Vi skiller oss fra mange andre land ved at folk i hovedsak eier egen bolig, og vi har ambisjoner. Samtidig er jeg helt enig med representanten i at en av våre største samfunnsutfordringer nå er knyttet til bolig. Det kan være et paradoks, der Norge er kommet i utvikling, at vi skal ha denne utfordringen. Det gjelder dem som har vanskelig for å ha bolig i det hele tatt, de bostedsløse, og der må vi ha gode tiltak for å kunne avhjelpe situasjonen, særlig for barnefamilier. Det gjelder også unge mennesker som skal inn på boligmarkedet. Det gjelder ikke bare midt i denne byen, det gjelder også for han som kjøper seg hus aller lengst nord på Senja: Kan han være trygg på at det lånet han tar opp, gjenspeiler verdien av den boligen han kjøper, slik at han kan være sikker på framtiden? Dette er heller ikke bare en norsk utfordring. Hvis man reiser til store byer i Europa og USA, er boligbygging et stort, stort tema. Dette mener jeg altså vi må ha en politisk god diskusjon om og gode ordninger for. Vi har styrket Husbanken. Vi går inn – som jeg sa til et tidligere spørsmål – og reduserer byggetekniske forskrifter for å senke kostnadene for å bygge boliger og legge til rette for at det gjøres, i samspill med det de gjør i kommunene med planarbeid og å gjøre tomter tilgjengelig og gi ulike typer løyver. Utfordringen her er egentlig ikke mangelen på vilje, det er å finne de rette grepene som kan treffe dette. Jeg tror ikke vi kommer tilbake igjen til et politisk styrt boligfelt i Norge – at politikerne bestemmer hvordan og hvor folk i Norge kan bo. Det må også være et spørsmål om tilbud og etterspørsel – men det kan vi påvirke, og det må vi gjøre på best mulig måte. Det vi har skrevet i «Bustadmeldinga», det vi har gjort i budsjettene ved å styrke Husbanken, det vi gjør gjennom ambisjonen om å bygge 130 000 nye boliger, og det viktige tiltaket med å bygge studentboliger: Alt er eksempler på tiltak regjeringen gjennomfører.

Det synes jeg er vanskelig å være helt enig i. Jeg er opptatt av at det kan være fleksibilitet i utdanningene ved ulike linjevalg, men jeg sett i andre land at man har skille mellom hva politifolk har kompetanse til å gjøre. Noen har kort utdanning, som folk med ett års utdanning, og skal f.eks. gå med våpen, med alt det fører til. Dette er et forslag jeg ikke vil avvise rett over bordet. Det er fremmet her i dag. Jeg sier bare at det er mange spørsmål å stille til det, og jeg hører også at politiet selv stiller spørsmål ved om det er en god vei å gå. Jeg tror at et politi som har den brede kompetansen og tilliten som vi har i Norge i dag, er en utrolig viktig ressurs. Det er flere ting å gjøre for å utnytte ressursene bedre i politiet, bl.a. det vi gjør nå med digitalisering. De har datasystemer fra tilbake til 1990-tallet i deler av politiet. Gjør vi riktig jobb der, kan vi frigjøre ressurser som kan brukes på mer operative oppgaver. Vi må også forstå at operative oppgaver også kommer til å handle om helt nye oppgaver, som vi ikke har sett før, og som det kreves tilleggsutdanning for. Jeg tror fortsatt at vi skal hegne om ressursen med det godt utdannede politiet som vi har, med den treårige utdanningen.

La meg først si: På vei til Stortinget i dag møtte jeg dem som sto rundt bygningen fordi president Zelenskyj var i huset. Jeg takket dem for jobben de gjorde. De sa: Selvfølgelig, vi er på jobb. De var ikke på et vanlig vaktoppdrag; de er med og beskytter nasjonalforsamlingen mot det som kan være terrorfare. Jeg hørte representanter for Politiets Fellesforbund i dag si at de ulike jobbene, som vakthold utenfor ambassader, har ulike oppgaver som kan være mer engasjerende og mindre engasjerende, men det er utrolig viktig at vi kan sikre dem på en ordentlig måte, for det handler om å beskytte Norge mot terror. Det vil jeg ikke gi avkall på. Jeg er trygg på vårt veldig godt utdannede politi – vi har det best utdannede politiet i verden – vi stoler på dem, de kan situasjonsforståelse, og de kan håndtere komplekse situasjoner. Derfor satser vi på politi. Siden 2021 har vi økt driftsbudsjettet med 31 pst., om lag 6,5 mrd. kr. Det jobber oppunder tusen flere i politiet nå enn det gjorde da vi tiltrådte. Det jobber nå flere i politiet og PST enn da Fremskrittspartiet hadde ansvaret. Poenget er at de må gjøre jobbene som svarer til det kriminalitetsbildet vi har. De som er ute og jobber i gaten, gjør viktige jobber for den daglige sikkerheten. Mange av utfordringene vi står overfor, som kriminelle nettverk og nettverk på tvers av landegrensene, må jobbes med fra bak en pc. Det må gjøres gjennom solid etterforskning, å bedre kompetansen på etterforskning og å jobbe med de nordiske landene og i bred krets. Jeg skjønner at med den internasjonale situasjonen er dette krevende. Jeg har løpende møter med PST og løpende møter med politidirektøren, og vi har en justisminister som er opptatt av å gjøre det vi kan for å legge til rette. Vi har ikke en kvikkfiks – at ved å lage en ettårig utdanning så er dette løst med noen typer vaktoppdrag rundt omkring. Vi må satse på at vi får jevn tilføring av dyktige folk i politiet, at de som har tatt utdanningen, får jobb. Nå kommer de alle sammen i jobb. Vi har også økt opptaket ved utdanningen, noe som gir mulighet for at vi får gode, kvalifiserte folk også i framtiden.

Nei, det mener jeg ikke. Jeg besøker mange kommuner, også Høyre-kommuner, og møter ordførere. Jeg har respekt for det arbeidet de gjør. Det er lokalpolitikere, de er valgt. Igjen: Det bildet jeg peker på, er at man gjør en avveining i en stor by som Oslo. Man kutter til sårbare grupper, gir kutt til dem som har dyre boliger. Jeg mener det er et galt valg. En av grunnene til at vi nå begynner å se bedre resultater i kommunene, er at de får økt skatteinngang, det går bra i norsk økonomi, det kommer tilbake igjen, og at vi i fjor hadde et rekordstort kommuneøkonomivedtak som ga en håndsrekning til kommunene der ute. Det gjaldt Høyre-styrte kommuner og kommuner styrt av andre partier. Jeg er helt trygg på – og det kan vi være helt enige om – at lokalpolitikere gjør de vedtakene de mener er best og riktig for folk. Ingen ønsker at situasjonen og velferden skal bli dårligere, men noen ganger har de valg, og når de tar valg hvor de prioriterer dem som har en god og sterk økonomi, og kutter hos dem som har en utsatt økonomi, mener jeg det er feil valg.

Den endringen vi gjorde i kommuneøkonomien, fordelte disse ressursene på en mer rettferdig måte. Det er en ganske teknisk gjennomgang. Det første til at også kommuner jeg tror representanten er opptatt av, hvor Høyre styrer – om det er Drammen, Lillestrøm eller Tønsberg – har fått bedre økonomi. Da er Oslo i en situasjon, som storby og hovedstad, med en annen type økonomi, så det var en rettferdig justering av det. I tillegg ble Oslo gjennom de endringene vi gjorde i kommuneøkonomien i fjor, tilført en halv milliard ekstra kroner, og de har hatt en økonomisk mulighet til å foreta sine valg. Da bare registrerer jeg og politikerne her i Oslo at mens det kuttes i tilbud til sårbare grupper i byen, senkes eiendomsskatten for dem som har de dyreste boligene. Det mener jeg er en sosial profil som er gjenkjennelig for Høyre. Jeg er uenig i den og mener det ikke er det man skal forfølge. Hvis man går gjennom kommunene, er det en lang rekke Høyre-kommuner som har brutt det løftet de ga i 2023 – de har økt avgiftene ganske betydelig.

Kommunene gjør jo sine beslutninger om bl.a. eiendomsskatt. Når vi snakker om at Høyre kutter fordi de vil: Jeg bare registrerer at Høyre i Oslo har hatt en situasjon på grunn av en halv milliard ekstra kroner som kommer inn, så kutter de på en lang rekke områder til sårbare grupper, og så kutter de eiendomsskatten til dem som har store boliger. Det er et politisk valg jeg er uenig i. Vi må kunne diskutere det som prioritering. Det er en ulik prioritering man gjør. Det jeg sa om Tromsø, er at om det skulle ende med at Tromsø kom på ROBEK, har det jo ikke konsekvenser i dagliglivet til folk fra én dag til en annen. Tromsø må gjøre tilpasninger. De er i gang med tilpasninger. De har gjort store tilpasninger gjennom fjoråret, og de kommer til å gjøre det framover. Jeg var i Tromsø i helgen og snakket med kommunepolitikere der. De er klar over den oppgaven de må gjøre for å komme i den balansen. Når deres regnskap er vedtatt, vil Statsforvalteren i Troms og Finnmark vurdere om de skal på den ROBEK-listen, men omstillingen må fortsette, og det er til det beste for innbyggerne over tid.

Tromsø gjør omstillinger fordi de må. De kan ikke ha et merforbruk på denne måten, og de har også satt det i gang. Situasjonen i Tromsø skyldes høye investeringer over tid, fra før det flertallet som nå styrer, kom i kontorene, og også gjennom perioden. Tromsø er en by med veldig høy aktivitet. Det skjer ting også på demografi. Det er mange store, viktige investeringer. De må gjennom de tiltakene, og det er for å få en økonomi i balanse. Det har vært gjort kraftfulle tiltak gjennom fjoråret og også i år. Jeg har tro på at de kommer til å komme i mål med det. Her har vi eksempler på annet, hvis vi går tilbake til 2023, da daværende Høyre-leder lovet at det ikke skulle komme økninger i avgifter på vann og avløp, kommunale avgifter. Det var liksom malen som ble lagt. Det har vært økninger på det i så å si alle Høyre-styrte kommuner. Her må man komme tilbake og se på hverdagen og praksisen. Det er en politikk også Høyre har ført.

Svaret er enkelt – det er vanskelig å bruke 2 minutter på det: Nei, det er så klart ikke målet. Målet er trygg styring, med overskudd innenfor de rammene som er satt, som gjør det mulig å ha stabil utvikling av tjenestetilbud. Det har vært utrolig tøft for kommunene de siste årene. Det er et eksempel på at når inflasjonen kommer, og rentene øker, er det krevende for alle: personer, bedrifter, organisasjoner og kommuner, altså også offentlig sektor. Det vi har lagt vekt på, er at politikk handler om valg, og vi må kunne diskutere hvilke valg man gjør. Vi synes det er bra å legge opp buffere og planlegge for framtiden, og ha styring med det. Men eksempelet som vi har trukket fram, er Oslo, som fikk betydelig forbedring av sin økonomi, bl.a. gjennom en overføring gjennom kommuneøkonomien. Samtidig gjennomførte de, med ganske store overskudd, ganske tydelige kutt på en lang rekke områder som var viktige for folks hverdag. Utsatte grupper fikk dårligere tilbud, og kommunen tok seg råd til å kutte i eiendomsskatten. Det er en ærlig uenighet. Vi mener at det er feil prioritering. Så kan vi gå fra kommune til kommune. Det er litt ulike omstendigheter rundt det. Nå ser vi forbedring. Vi har på grunn av en veldig, veldig sterk satsing på kommunene i fjor – 17 mrd. kr kom til kommunene til slutt, det skyldes oppgjørene som vi gjorde her i denne sal – og vi ser at kommunene nå får bedre skatteinngang og bedre stabilitet i økonomien. Listen over kommuner som nå klarer seg bedre, er lengre. Så er det utfordrende fortsatt. Jeg har lyst til å si til alle som sitter og jobber i kommunene med å gjøre opp budsjetter og planlegge: Vi forstår at det er utfordrende, for oppgavene er mange, befolkningen blir eldre, og man skal gjøre store omstillinger. Men vi kommer til å ha uenigheter mellom høyresiden, som prioriterer bl.a. å kutte i utgifter som folk er avhengige av, og oss når det gjelder prioritering.

Jeg er enig i at det går dårlig for Norge når det går dårlig i Europa, så selv om vi isolert sett får mer igjen for det vi selger av noen energiråvarer, er det ikke bra. Vi er tjent med stabile priser over tid som bidrar til et energiskifte, et teknologiskifte, som får ned klimautslippene, og hvor tysk industri og europeisk industri går bra. Bildelprodusentene på Raufoss er avhengig av at bilene i Tyskland blir bygget, og hvis tysk økonomi går ned, går det også ut over oss. Men jeg er altså ikke enig i at norsk stabil leveranse av gass til Europa, både til energiforsyning og til industri, øker sårbarheten i Europa. Vi kommer til å trenge gass til industriformål også framover. Jeg tror ikke du finner én ansvarlig politiker i Europa i dag som sier at norsk leveranse av gass øker sårbarheten i Europa. De sier takk og lov for at det er ett demokratisk land som står ved leveransene, og som kan gjøre det på en stabil og forutsigbar måte. Det er det svaret jeg i alle fall får når jeg snakker med mine kollegaer.

Jeg tror vi har en rolle i å levere sikker, stabil energi til Europa. Det gjør vi i hovedsak gjennom gass. Jeg mener, og dette er jo et litt lengre resonnement, at det at vi er en stabil leverandør av gass, er et viktig bidrag til at Europa har trygghet til å utvikle sitt energiskifte. Mangelen på gass førte til at vi fikk åpnet kullkraftverk igjen, at vi fikk usikkerhet rundt energiforsyningen, og at mye industri ble stengt ned. Så er jo Norge en fornybar nasjon, vi leverer aluminium med det laveste CO2-utslippet. Da jeg besøkte Hydro Husnes for en uke siden, så jeg hvordan den utviklingen går. Vi er i gang med havvind, som også kommer til å åpne for flytende havvind, en ny teknologi som kommer til å være viktig. Vi er verdensledende på fangst og lagring av CO2, som nå virkelig tar tak også i Europa. Det diskuteres bygging av infrastruktur for fangst og lagring av CO2 basert på norske erfaringer. Listen er lang – den har utgangspunkt i de erfaringene Norge har som energinasjon.

Det er et stort spørsmål, men jeg tror at det som skjer i Midtøsten nå, kommer til å føre til at avhengigheten av fossile brensler generelt kommer til å gå ned. Man vil ønske å gjøre seg mer uavhengig, for man er også geopolitisk veldig truet, for å si det sånn. Det er en enkelt forbruker. Så jeg tror – bevisst eller ubevisst – at avhengigheten av energiformer som lener seg på olje og gass som kan være avhengig av Persiabukta, vil gå ned. Fortsatt er det attraktivt å investere i en elbil. Folk fortsetter å gjøre det. Nybilsalget av elbiler ligger nå langt oppe på 90 pst. At vi generelt sett får en elektrifisering i samfunnet, tror jeg kommer til å påvirke det. Så har vi jo norgespris, som er den prisen man betaler for strøm. Det handler om stabilitet i prisen når man lader bilen tilknyttet din egen husholdning. Det er flere slike tiltak som bør gjøre det til et mer stabilt og attraktivt tilbud for folk.

Det er jeg egentlig enig i. For veldig mange av dem som bor slik at kollektivtilbudet er det som avgjør om man kommer seg på jobb, er det selvfølgelig viktig. Det er en daglig utgift som skal finansiere både tilbudet, fornyelsen av kjøretøyparken og alt det som følger etter. Det er en illustrasjon på at hvis man mener at dette tiltaket for å redusere prisen på pumpa er et universelt tiltak som hjelper nordmenn flatt gjennom, så er det feil. Det er veldig mange som ikke kjører bil, og som ikke får noe utfall av det tiltaket – men det er neppe ett enkelt tiltak som er av en slik kategori at det treffer alle. Det er derfor vi har ment at vi må ha en helhetlig gjennomgang for å se på hvordan vi nå kan hjelpe og bidra for folk. Det med kollektivprisene har vi diskutert. Også her tror jeg vi har et grunnlag for å kunne finne gode løsninger, og det ser jeg fram til å diskutere videre i forbindelse med kommende budsjetter også.

Jeg tror at økte priser treffer folk aller sterkest gjennom mat. Ser vi på statistikker over matprisenes andel av folks månedsutgifter, har ikke de gått opp. I noen tilfeller kan de også være lavere. Men det er virkelig noe som svir, og matprisene har økt de siste årene. Tolvmånedersveksten i matvareprisene var i mars lavere enn prisveksten ellers for første gang siden 2022. Det er det verdt å merke seg. Det kan bety at en god del av tiltakene regjeringen har satt inn – styrking av Konkurransetilsynet, bedre handelsskikk, følge nøye opp, kalle dem inn og holde dem ansvarlig – virker. Men som jeg har sagt til representanten Martinussen og andre her i salen tidligere: Dette følger vi veldig nøye, og de skal også føle at vi følger det. De skal vite at hvis vi finner at denne konkurransen ikke virker fordi noen ikke opptrer i tråd med god handelsskikk, skal det også vente en reaksjon.

Neppe i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Jeg er veldig glad for at det som sto på førstesiden i Klassekampen, som jeg leste til kaffen i dag tidlig, nå er moderert av representanten. Jeg synes det var et litt underlig selskap – men det er nå så. 16 mrd. kr er kuttet i skatten til de med midlere og lavere inntekter på denne regjeringens vakt. Noe av det har vi vært sammen om, og det er bra. Så det er absolutt et tema jeg mener vi skal ha til diskusjon. Vi støtter opp om en arbeidslinje – det skal lønne seg å arbeide – og vi vet at hvis gjør noe med skatten på arbeid for dem med lavest inntekter, så gjør vi gulroten større for det å arbeide. Nå er det en skattekommisjon som jobber, og det blir interessant å se hva de kommer med. Vår linje har hele tiden vært å prioritere det. Det gjelder ikke den partneren som representanten likevel ikke er opptatt av å være sammen med, som går for å gi de store skattekuttene – milliardkutt – til dem på toppen, noe som øker forskjellene. Det er vi enige om.

Det blir god anledning til å diskutere det og å gjøre det på riktig måte. Igjen: Pensjonistene gikk i minus år etter år etter år. Det kan skje ett år, men når det skjedde år etter år, endret vi modellen for det i vår regjeringstid. Jeg mener at trygdeoppgjørene samlet sett de siste årene har vært gode. Så har vi vært villige til å innføre tiltak som skal treffe særlig utsatte grupper. Der er diskusjonen mellom Rødt og regjeringen og de andre budsjettpartnerne god. Det er en viktig diskusjon vi skal ha når statsbudsjettet kommer.

For det første mener jeg det er mange tiltak som ikke er likt for alle. Vi har fattet vedtak hvor vi bruker velferdsstaten til å treffe dem som trenger det mest. Så er det noen viktige prinsipper i denne diskusjonen, som jeg også tror vi er enige om, at det er noen universelle sider ved velferdsstaten, hvor legitimiteten til velferdsstaten går ut på at det er ytelser som gjelder til alle. Enten det er den med høy inntekt eller med lav inntekt, så skal du ha et helsetilbud som er der, som er tilgjengelig, og som ikke forskjellsbehandler. Dette tror jeg er én grunn til at vi fortsatt har god grunn til å støtte et flertall – sammen – som ønsker en annen politikk enn Fremskrittspartiets politikk, som vil øke forskjellene mellom folk, som vil bruke velferdsstaten, som vil ta tiltak som treffer dem som er i en vanskelig situasjon. Det kommer vi fortsatt til å ha, men det må gjøres på en ansvarlig måte, så vi ikke gjør vondt verre. Men vi kan komme med velmente tiltak for grupper i Norge som gjør noe med statens utgifter, som igjen kan resultere i at renten går opp, og det er det vi må gjøre avveininger av, og det er regjeringens ansvar.

Jeg synes jo vi har gjort en god del for en viktig sosial profil i måten vi stiller opp som velferdsstat – det vi har gjort overfor studenter, pensjonister, bostøtte og andre tiltak som har vært viktige nettopp for å nå dem som strever mest. Det forslaget Arbeiderpartiet la fram her før påske, var jo at vi sammen skulle gå inn og se på tiltak som er treffsikre for å nå dem som trenger at vi stiller opp i en vanskelig tid. Så valgte stortingsflertallet en annen vei. Det må vi håndtere. Vi skal diskutere revidert budsjett når vi legger det fram, men vi er åpne for å vurdere framover hva som er rette tiltak. Så må vi passe på én ting: Vi må ikke gjøre vedtak hvor vi gir penger ut med den ene hånden – noen hundrelapper, kanskje tusen kroner – til dem som trenger det, og så bidrar vi, hvis vi gjør det på en gal måte, til at renten går opp, og det kommer en annen hånd og tar inn kanskje flere tusen. Da går ikke dette opp i riktig retning. Så det med å ha en trygg økonomisk styring og ansvarlig økonomisk politikk høres kjedelig ut, men det er veldig viktig nettopp for dem som trenger det mest.

Jeg mener ikke det er et naturlig grep. Nå er jo ikke det som skjer rundt krigen i Midtøsten, naturlig, det er en veldig dramatisk begivenhet, men med de virkningene vi har sett her hjemme, mener jeg vi skal være varsomme med å gripe inn for å utslette de ulike aktørenes reaksjon på det. Energi blir dyrere. Det er grunn til å være urolig for at det kan bli enda dyrere når det ikke kommer drivstoff ut av Persiagolfen, det er blokade og det ene med det andre, men vi har ikke sett det som en riktig inngripen fra regjeringen at offentlige etater skal kompensere de drivstoffavgiftene. Det ville hatt konsekvenser for den virksomheten de offentlige etatene har, enten det var sykehus, universiteter eller kommuner, og det må være et ansvar vi har som regjering og som storting.

Jeg tror igjen jeg skal vise til svaret jeg ga til representanten Vedum – at dette må ses i en helhet. Det er jo flere tiltak som skal bidra til å nå målet om matforsyning og trygg matproduksjon i hele landet. Som sagt tror jeg det er veldig viktig at vi viser respekt for det forhandlingsinstituttet jordbruksoppgjøret er. Det har representanten erfaring med. Det har jordbruksorganisasjonene forventninger til. Vi hadde møte i kontaktutvalget i forrige uke hvor vi så at det nå reiser seg noen spørsmål som følge av den internasjonale krisen som det blir naturlig å ta inn i de forhandlingene. Vi er opptatt av å følge de målene vi har, både for bondens inntekt, for vår egen forsyning og for vår egen beredskap. Da er det en lang rekke tiltak vi må vurdere for å nå de målene, og avgifter er selvfølgelig et av dem.

Dette er et litt kjedelig svar, men det er det egentlig helheten som avgjør. Avgifter tjener stort sett to formål. Det ene er å påvirke adferd – at man skal bli mer oppmuntret gjennom en gulrot, at man kanskje skal bli mindre oppmuntret til å kjøpe ting gjennom avgift. Det andre er inntekter til velferdsstaten som vi kan fordele til viktige formål, til aktiviteter i hele landet. Det er balansen vi må treffe. Jeg vil advare litt mot å tro at enhver politikk som reduserer avgifter, er bra for folk, for det kan ende opp med å ramme mange av de tilbudene som er viktige for folk. Norgespris koster penger og må finansieres, gratis SFO må finansieres og koster penger, billigere barnehage koster penger, og det er ulike typer inntekter til det, men vi er også bevisst på at avgifter kan ha sosiale effekter og kan treffe skjevt. Vi er veldig opptatt av at vi tenker grundig gjennom helheten før vi vedtar det. Jeg har ikke noen signaler om at det kommer økte avgifter i statsbudsjettet. Statsbudsjettet kommer i oktober, og da vil det være en trygg og ansvarlig helhet.

Ja, regjeringen følger Stortingets vedtak, og vedtaket er fra 1. mai. La meg bare si det slik: Det er vår fulle intensjon å gjennomføre det fra 1. mai. Det gjelder på månedsbasis, og da kommer det vedtaket – det skal vi gjøre alt vi kan for. Så er det riktig at en god del næringer rammes. Min kontakt med landbruksnæringen, som har vært ganske omfattende de siste dagene, er jo at et veldig viktig sted for å håndtere slike spørsmål er i landbruksoppgjøret, hvor man kan vurdere slike uforutsette prisøkninger når man diskuterer der. Spørsmålet er om vedtakene i denne sal er treffsikre, og det er der man kan stille spørsmål om avgiftslettelser. Ja, det har hatt betydning for mange, vi ser det på pumpeprisene – de går fortsatt litt opp og ned etter det vedtaket. Men det finnes jo folk som ikke kjører bil. Det finnes folk som ikke bruker drivstoff i det daglige, men som også har økonomiske utfordringer. Så hva som er mest treffsikkert for å hjelpe folk i en utsatt situasjon, mener jeg vi må ta en helhetlig diskusjon på. Det var Arbeiderpartiets forslag, og det skal vi følge opp også videre. Men selvfølgelig skal vi følge opp vedtak som er fattet med flertallet i Stortinget.

Det er riktig at jeg kan litt om Frankrike, og også om de gule vestene. Det som var interessant med det, var at ja, det som utløste protestene, var en økning i drivstoffavgiftene, men det ble beskrevet som dråpen som fikk begeret til å renne over. Hva var i begeret? Det var en politikk som hadde økt forskjellene mellom folk, mellom de som levde i de store byene, og de som levde ute på landet – en sosialpolitikk som kuttet i ordninger som ga folk trygghet i hverdagen, og nedleggelse av en lang rekke offentlige funksjoner som traff franskmenn. Dette vitner om at helheten i politikken er viktig, og vi har gjennomført politikk for å stabilisere strømprisene til folk – først en strømstøtteordning som vi sammen var med på å utvikle, og så en norgespris som gir stabilitet. Jeg kan varsle om at den kommer til å bli dyrere enn planlagt i år, men det gir stabilitet for folk og vi stiller opp og tar ansvar – billigere barnehager, gratis SFO, en lang rekke tiltak. Så ja, her har vi bidratt til å gi folk trygghet i hverdagen, og det skal vi fortsette å gjøre gjennom ansvarlige budsjetter i Stortinget.

Nå har jeg listet opp veldig mange av dem, så dem behøver jeg ikke gjenta. Jeg tror vi nå ser tegn til at dette begynner å bedre seg, og så må vi bidra til at forholdene ligger til rette for at kommunene gjør sin jobb med planprosesser, stiller tomter til ledighet osv. En av grunnene til at vi har et høyere rentenivå enn naboland, er at det går veldig godt i Norge. De er høy aktivitet, lav ledighet, høye investeringer og stort trykk. Mange steder er det mangel på arbeidskraft til utsatte jobber. Det legger den type press på økonomien. Så har Norges Bank sitt ansvar, og vi skal følge med på det. Det er en oppgavedeling i norsk økonomi mellom det regjeringen gjør gjennom sin politikk, finanspolitikk, og det er faktisk også noe som ligger til denne salen. Det er klart at det å fra én dag til en annen gå ut og fatte vedtak på flere milliarder kroner i bevilgning uten inndekning, ikke er noe godt bidrag i seg selv. Derfor skal vi komme til et revidert nasjonalbudsjett som tar ansvar for ansvarlig styring. Oppskriften på det Fremskrittspartiet driver med, med de enorme skatteletteløftene sine uten inndekning, er ikke veien å gå for å få stabilitet, heller ikke for byggenæringen.

Jeg holder med målet om 130 000 igangsatte boliger innen 2030. Nå har jeg akkurat flyttet inn i et bygg det tok 15 år å bygge. Det tar tid å bygge bygg. Jeg tror boliger kan bygges atskillig raskere enn regjeringskvartal, så vi opprettholder det målet. Det har vært krevende tider i byggenæringen og lav byggeaktivitet over tid. Vi ser at det nå er noen positive tegn med økning i antallet igangsatte boliger i 2025 sammenlignet med 2024, og vi tar en rekke grep for det. La meg bare nevne: forenkling og modernisering av byggteknisk forskrift, viktig for dem som bygger, forenkling og digitalisering av plan- og byggeprosesser, arbeid som skal bidra til innovasjon og produktivitetsvekst i næringen, studentboligbygging, som er et viktig tiltak, og ikke minst forsvarssatsingen, som har et stort element av bygg og anlegg rundt forbi. Og så har vi økt lånerammen i Husbanken. Den er rekordhøy, 34 mrd. kr i både 2025 og 2026. Her er et annet eksempel på at det er viktig å bidra til at renten ikke går videre opp, og at vi har en ansvarlig politikk gjennom både vedtak i Stortinget og finanspolitikk fra myndighetene.

Det var veldig hvor pertentlig Fremskrittspartiet har blitt med å gå inn i samfunnsdebatten. Her er man altså opptatt av om noen kan mene noe om rentepolitikken. Hva de mener, er en annen sak. At man går ut og kritiserer en aktør for å si sitt synspunkt i denne situasjonen, synes jeg er merkelig. I Arbeiderpartiets sentralstyre sitter medlemmer med ulike synspunkter. Stortingspresidenten sitter der, men han er ikke stortingspresident når han sitter i Arbeiderpartiets sentralstyre og diskuterer. LO-lederen har synspunkter på vegne av LOs medlemmer. Det er nyttig og historisk viktig for oss å lytte til de synspunktene. Jeg mener det er helt innenfor at vi har debatt. Jeg kan ikke på noen måte beklage for det. Jeg merket meg at NHOs sjefsøkonom hadde andre syn eller LOs sjefsøkonom på disse spørsmålene, og det er bra. Det er samfunnsdebatt, og det skal vi ha – om mandatet. Så får vi se om innspillene som er ute på høring nå, hvor det kommer innspill fra mange hold, legger grunnlag for å gjøre endringer. Jeg kan ikke forskuttere noe av det. Sentralbanken er uavhengig, og setter renten. Det er deres ansvar.

For det første er det litt oppsiktsvekkende at Fremskrittspartiet plutselig er veldig opptatt av renten og hva som ikke skal kludre til den prosessen. Jeg minner om at de gikk til valg på å kutte 150 mrd. kr. uten inndekning, noe som hadde ført til en ukontrollert oljepengebruk som hadde gjort renteutfordringen mer betydelig. Det tror jeg velgerne fikk med seg. Det jeg får, er i grunn det sentralbanksjefen sa veldig godt på radioprogrammet Politisk kvarter i dag: Det skal være, og det er bra at det er, debatt om renten. Den debatten bør ledende samfunnsaktører kunne delta i. LO-lederen er leder for 1 million medlemmer. At hun kan ha meninger om renten, mener jeg er helt riktig. Hun har ikke bedt om å instruere Norges Bank på noen måte, og denne regjeringen er tydelig på at mandatet nå er til diskusjon. Det er bra, og det kommer inn ulike synspunkter til det. Det er ingen tvil om at Norges Bank er uavhengig, og at de setter renten. Det er en del av vår modell, og vi kommer ikke til å instruere Norges Bank. Jeg er fullt innforstått med at LO, NHO og andre aktører i samfunnet kan være med i debatten om hva som er riktig politikk for å sette renten.

Jeg minner om at det ikke er regjeringen som har inngått avtale her. Det er partene som har gjort det. Det er Norsk industri som har funnet at de kunne gå med på dette. Det var diskusjoner i forkant av oppgjøret, hvor denne saken kom opp. Det ble gjenstand for forhandlinger. Riksmekleren har vært inne på helt vanlig måte. Så spørsmålet om belastningen for bedriftene går jeg ut fra at organisasjonen til bedriftene har vurdert når de har forhandlet og kommet til den løsningen. Men i den nære dialogen vi har med Nav – en stor organisasjon som gjør mye viktig og godt arbeid, men som også er i utvikling på saksbehandling og teknologi – håper jeg at vi kan bidra til at dette raskt går ned i tid, men jeg kan ikke sette noen dato for det. Intensjonen her er å gi et bidrag til den avtalen som, jeg gjentar, partene har inngått.

La meg først bruke anledningen til å si at den norske modellen virker og er i god gjenge. Frontfagsmodellen virker. Her var det altså Fellesforbundet og Norsk industri som forhandlet. Det er konkurranseutsatt industri som setter seg ned for å finne en riktig og rettferdig fordeling av det som er den økonomiske situasjonen ute i eksportbedriftene. De kan også ta opp andre typer saker som er viktig for arbeidsdagen til arbeidsfolk, og som passer inn i en ramme som man blir enige om gjennom forhandlinger. Det er ikke uvanlig at saker i slike oppgjør handler om noe annet enn fordeling av kroner. Andre typer saker har vært knyttet til kompetanseutvikling og andre typer tiltak. Det er heller ikke uvanlig at det i noen tilfeller er tiltak fra regjeringen som kan lette på ting, trekke i riktig retning og bidra til å finne løsninger. I år var det en slik sak.

Jeg vil takke kontroll- og konstitusjonskomiteen for innstillingen og representantene for denne debatten. Det er en viktig debatt. Et samstemt storting reagerer sterkt på det som har framkommet i Epstein-dokumentene, og det gjør også jeg. La meg gjenta medfølelse til ofrene for overgrepene Epstein begikk gjennom mange år. Saken viser at det er mulig å kjøpe og misbruke innflytelse bare man er rik nok. Den viser samtidig kraften av at kvinner som er ofre, finner sammen og står fram, slik de har gjort i USA. Det er påvist koblinger til nordmenn i betrodde og sentrale posisjoner i Epstein-filene. Det er reist begrunnede spørsmål om koblingene er i strid med loven og mange sider av samfunnets etiske regelverk. Det er avgjørende at disse forholdene og spørsmålene de utløser, blir opplyst, og at fakta kommer på bordet. Jeg er enig med kontroll- og konstitusjonskomiteen om at saken reiser alvorlige spørsmål, og jeg er derfor enig i at det er avgjørende at disse spørsmålene blir belyst og besvart, slik at tillit kan gjenopprettes så snart som mulig. La meg kortfattet peke på at dette arbeidet nå blir fulgt opp langs flere spor, også av regjeringen. For det første: Når påtalemyndigheten ved Økokrim har åpnet etterforskning mot tre personer for grov korrupsjon og medvirkning til grov korrupsjon, har jeg forsikret meg om at Utenriksdepartementet bistår Økokrim og legger til rette for deres etterforskning. For det andre: I dag behandles kontroll- og konstitusjonskomiteens innstilling om å oppnevne en ekstern granskingskommisjon. Regjeringen mener det er viktig med en uavhengig gjennomgang, og at det derfor er riktig at det er Stortinget som oppnevner en granskingskommisjon, slik også representanten Myrli understreket i sitt innlegg. Regjeringen vil legge godt til rette for granskingskommisjonens undersøkelser. Når kommisjonen avlegger sin rapport, vil regjeringen gå grundig gjennom den. For det tredje: Utenriksdepartementet har en personalsak som gjelder en av deres medarbeidere. UD gjennomgår også tilskuddene som er gitt til og kontakten med International Peace Institute. I tillegg har kontroll- og konstitusjonskomiteen stilt mange spørsmål til regjeringen, inkludert to til meg. Jeg mener jeg har gitt grundige svar på disse spørsmålene, og vi vil selvfølgelig svare på alle spørsmål komiteen kommer med, og fra Stortinget og granskingskommisjonen. Jeg mener det er viktig å si, fordi mange er på jobb for norske interesser hver dag i utenrikstjenesten, at de gjør en viktig og god jobb for Norge, og mer enn det: De bidrar til at Norge kan stå opp for innsatsen for en mer rettferdig og fredeligere verden. Gjennom de siste tiårene har Norge engasjert seg i freds- og utviklingssamarbeid. Dette er ofte engasjement og ulike initiativ med sikte på å bidra til å bilegge konflikter, gjenoppbygging etter konflikt og medvirkning til rettsoppgjør. Ofte er dette arbeid på områder hvor det ikke er oppgåtte stier, hvor det ikke er gode rutiner, fordi det nettopp handler om sammenbrudd i forhold mellom mennesker. Selvsagt skal alle forhold ved dette engasjementet være åpent og tilgjengelig for diskusjon, kontroll og kritisk søkelys, men jeg vil si at vi ikke må komme dit – og særlig ikke i den situasjonen vi opplever i dag, der folkeretten brytes, og terskelen for å bruke militærmakt synes å bli senket av mektige stater – at denne typen arbeid blir gjenstand for mistenkeliggjøring, lettvint politisk retorikk og dratt ned på grunn av det enkeltpersoner har gjort i denne saken. Vi må rett og slett skille mellom dette. Jeg vil avslutte med noen ord om tillit. Tillit til myndighetspersoner er avgjørende i vårt demokrati. Det grunnleggende er at hver person med ansvar og tildelt myndighet er seg bevisst dette ansvaret og lever opp til de rettslige og etiske standardene vi har i vårt samfunn. Tillit ivaretas også av lover, retningslinjer, rutiner og kontrollmekanismer som oppdateres regelmessig. Fra regjeringens side sørger vi for god opplæring og oppfølging av alle dem som er i vår tjeneste. De siste årene har regjeringen også gjennomgått og oppdatert opplæringen den politiske ledelsen i departementene og ved Statsministerens kontor får. Det er gjort for å gi likere og bedre opplæring til alle politikere i regjeringsapparatet. Regjeringen får regelmessige oppdateringer, og vi diskuterer aktuelt regelverk, senest med en grundig gjennomgang i forrige uke. Samtidig er og må vi alltid være åpne for forbedringer og for å lære av feil. Derfor er det viktig at sakene som kommer opp gjennom offentliggjøring av Epstein-filene, nå gjennomgås grundig. Dette er viktig for folks tillit til demokratiet.

Jeg er opptatt av hverdagen til folk – tryggheten til folk, tryggheten for jobb, tryggheten for velferd, tryggheten for at du kan gå i nærmiljøet ditt uten å bli utsatt for kriminalitet. Jeg er opptatt av norsk hverdag. Representantens partnere i Manchester er for å melde Storbritannia ut av NATO. Jeg er imot det – det er en politikk som ikke jeg støtter. La oss gå fra land til land, vi kan godt diskutere det – la oss snakke om Norge. Hvordan bidrar vi til trygge lokalmiljø i Norge? Hvordan har vi en politikk som tar tak i tryggheten til folk når det gjelder velferd, arbeid, kamp mot kriminelle, kamp mot den delen av innvandringen som skaper utfordringer og problemer, og er ærlige om det? Det er det som motiverer oss. Jeg registrerer at Arbeiderpartiet har Norge som sitt nedslagsfelt. Vi fikk mandat etter valget til å styre bl.a. i samarbeid med representanten på viktige områder. Vi har lagt fram vår plan for Norge. Det er det vi styrer etter, og ikke det som måtte være forhold i Tyskland, Frankrike, Storbritannia og andre steder.

Dette er et bilde jeg overhodet ikke kjenner meg igjen i. Vi gjennomfører den politikken vi mener er riktig for å sikre at vi har en bærekraftig innvandring til Norge. Det er grunn til å stramme inn. Det er grunn til å sette bedre grenser, for vi skal ha kontroll. Vi skal ha kontroll ved grensen. Vi skal sørge for at vi har integrering. Vi skal sørge for at de gangene hvor innvandring kan ha overslag mot kriminalitet, skal vi ta tak i det. Vi skal sørge for at de som kommer til Norge, raskt får føringer for å komme ut i arbeid, lære språk og komme i arbeid. Det er politikk som jeg tror vi kan samle ganske bred støtte for i Stortinget. Når vi endrer integreringstilskuddet, samler dette for å være mer i tråd med arbeidslinjen, oppmuntre til arbeid og gjøre veien kortere til arbeid, er det bra for dem som kommer til Norge. De lærer seg språk, de kommer i arbeid. Det er hovedveien mot integrering. Når det gjelder tiltak mot gjengkriminelle, er jeg villig til å gå langt, for gjengkriminelle truer sikkerheten til lokalmiljøer, til familier og til sårbare mennesker. Det å skulle stille seg på gjengkriminelles side og si at her er det urimelige tiltak mot dem, er jeg helt uenig i. Det er ikke gjengkriminelle vi skal ha omsorg for, det er de menneskene som blir truet av gjengkriminelle. Det er nye fenomener som vi møter nå. Andre land møter det, vi møter det digitalt, vi møter det over grensene, og vi må møte det konsekvent. Vi har tatt imot opp mot 90 000 ukrainske flyktninger, og det er grunnen til at vi sier at når det gjelder kvoteflyktninger, må vi se det i sammenheng. Derfor er vi nede på 100, og vi mener at Norge nå tar imot mange. Det var også nødvendig å gjøre det vi gjør med hensyn til kollektiv beskyttelse for ukrainske menn i alderen 18 år og oppover, fordi vi må ha kontroll på den innvandringen. Det tror jeg også er forhold som Ukraina forstår. Så her er det Arbeiderpartiets politikk som vi søker gjennomslag for, og den får vi i samarbeid med partier i Stortinget.

Det kan hende at det er prinsipper de legger fram i disse forordningene som kan være relevante også for oss. Jeg er veldig glad i norsk natur, men jeg er også veldig glad i norske arbeidsplasser og norsk velferd. Jeg er glad i at det er lys i husene rundt om i landet. Jeg er veldig bevisst på at vi har en stor utfordring hvor vi trenger mer kraft, mer nett og mer enøk. Derfor vil jeg bare si at jeg mener mange av de konsesjonsprosessene tar for lang tid. Vi må inn og se på om det er mulig å ivareta viktige hensyn knyttet til planprosesser, natur og miljø, på en måte som allikevel kan korte ned på tiden. Her er det et perspektiv, og det er sikkerhetspolitiske vurderinger i deler av landet, hvor jeg mener at ordinære prosesser tar for lang tid i forhold til de behovene vi har. Jeg skal ikke konkludere med hva som skal gjøres for å få den tidsbruken ned, men vi har fått ned tidsbruken på noen områder, og jeg er åpen for å se på om det er mulig å ivareta forsvarlig behandling med å få tidsbruken ytterligere ned.

Vi skal ha kontroll over vårt eget nett – der har vi store utbyggingsoppgaver – og vi skal ha kontroll over om det bygges utlandskabler. Det bestemmer Norge. Jeg mener det er veldig viktig at Norge er med i dette energisamarbeidet i Europa. Norge er Europas viktigste energileverandør gjennom gassen. Vi er et demokratisk land, hvor de nå har vært avhengig av land som ikke er demokratiske. De skal frigjøre seg fra russisk gass. Akkurat i disse dager har de utfordringen ved at tilgangen på LNG fra Midtøsten-regionen er utsatt på grunn av krigen som raser der. Norge skal være forutsigbart og langsiktig, og da er det viktig at vi er med i det samarbeidet. Det er ikke overraskende at Europa diskuterer disse spørsmålene for det europeiske grunnmarkedet, altså landene som er på kontinentet, som skal utvikle fornybar kraft fra sol og vind og gjøre nye ting. De har et nett som er veldig, veldig lite tilpasset at de skal kunne få fordeler av det. Da må Norge se om dette er relevant for oss. Hvis det ikke er relevant for Norge, er det også noe vi skal argumentere mot og ikke gå inn på. Der har vi gode partnere, som bl.a. Sverige.

Det skal jeg komme tilbake til å kunne svare på, for jeg har ikke sett vurderingen Energidepartementet har gjort på det, men det jeg kan være veldig tydelig på, er at Norge avgjør bygging av utenlandskabler. Der har regjeringen gjort det klart at vi ikke går inn for bygge utenlandskabler i denne perioden. Vi sa nei til NorthConnect-kabelen. Vi har vært tydelige på at det er riktig beslutning for oss nå. Jeg er enig med representanten i at vår nettleie skal brukes til å utvikle vår nettstruktur. Jeg tror det er viktig å snakke mye om dette, for det kommer til å være store utfordringer og store oppgaver for å bygge ut nettet vårt og tilpasse det. Én ting er å bygge ut nye muligheter – og ikke minst gjelder det i nord, aller lengst i nord, i Finnmark, for å få fram kraft – men det er også mye av vår nettinfrastruktur som trenger å oppdateres og oppgraderes, fordi den er gammel. Den er bedre stilt enn veldig mange andre land i Europa, men det trengs arbeid der. De ressursene vi får fra dette, skal vi bruke på norsk struktur.

Jeg deler mange av de vurderingene representanten gir av denne nettpakken, og det er et uttrykk for at Europa er i sin omstilling på energi. Jeg snakket om at det er en av de store revolusjonene vi lever gjennom. Vi skal over til det fornybare. Vi har jo en veldig fornybar infrastruktur for vår energi, men vi ser at utfordringen vår like mye er utvikling av nett som utvikling av fornybar kraft. Der er representanten imot begge deler. Vi tror vi må gjøre det bedre også i Norge, men vi har et ganske godt utgangspunkt. Europas utgangspunkt er mye dårligere, for nettet binder ikke Europa sammen, slik vi i større grad har det i Norden. Kraft låses inne, og det reiser store utfordringer. Forslagene om å gjøre noe med de utfordringene varierer en del. Jeg tror det er riktig at Europa klarer å koble sammen de delene av Europa som kan produsere fornybar kraft fra vind og sol, med deler av dem i Europa som trenger å bruke den kraften. Da kan man få situasjoner med innelåst kraft, noe som reiser spørsmål som er særegne for forhold mellom land i Europa. Dette forslaget har, så vidt jeg har registrert, også vakt veldig mange kritiske spørsmål blant mange EU-land. Ett av dem er Sverige, som har noe av den samme situasjonen som oss, nemlig at de har områder hvor de får flaskehalser, og de inntektene vil de bruke på egne formål. Vi skal komme grundig tilbake til Stortinget med vår vurdering av det, men for oss er flaskehalsinntektene viktige ressurser vi kan bruke for utvikling av vårt eget kraftsystem, vårt eget nettsystem, og vi legger vekt på å kunne beholde den muligheten også i framtiden.

Jeg hører ikke veldig tydelig hva SV foreslår her at man skal gjøre. Man ønsker å være uavhengig, man ønsker å redusere avhengighet. Det kan jeg være enig i, men det er ikke et rett fram svar for det. La meg nevne et spor som jeg tror er interessant nå. Det utvikler seg en dialog mellom Canada og Europa om hvordan vi innenfor kunstig intelligens og innenfor noen av skytjenestene kan utvikle en tilnærming som har fokus på åpenhet og kontroll. Det er en dialog jeg har tenkt å ta videre med den kanadiske statsministeren, som jeg egentlig har ganske mye kontakt med, også på dette området. Det er en type bevissthet her, men det er en bevissthet som skal kombinere to hensyn. Det er at den teknologiske utviklingen ligger i selskaper som er amerikanske. Jeg vil ikke uten videre si at det er en trussel for oss. For et land som skal ha kontroll med kritisk infrastruktur, skal vi på vanlig måte sørge for at vi har det også på dette området. Da finnes det ikke en enkel norsk løsning for det, men jeg tror at det å ha gode europeiske prosesser og å samarbeide med likesinnede land som Canada, er en vei å gå.

Det er fristende å bruke et bilde og si at vi heller ikke må sveve av gårde på en sky. Dette handler om realiteter her og nå, og det handler om noe vi bruker som holder hele samfunnet vårt i gang. Norge er kanskje det mest digitaliserte samfunnet i verden – statistikken er litt uklar på det. Hele vårt samfunn og vårt moderne liv avhenger av disse digitale løsningene. Vi kan ikke bare si at vi ikke liker dem som utvikler disse tjenestene, så nå skal vi bytte dem ut. Vi må sikre oss best mulig kontroll. Det som kalles markedsplanen for skytjenester, tildelte kontrakter og rammeavtaler for infrastruktur og plattformtjenester over tre år med opsjon for ytterligere ett år på 10 mrd. kr til fire amerikanske leverandører. Det er etter en grundig vurdering av hva som gir fleksibilitet, hvordan vi kan skalere opp, og kostnadseffektivitet for å digitalisere offentlig sektor. Vi må sørge for at vi er trygge på hvor vi lagrer, og at vi er trygge på hvor det sensitive materialet går, og det har regjeringen stor oppmerksomhet på.

Jeg vil iallfall ikke slå fast nå at USA per definisjon er et utrygt land. Dette med å utvikle en skykapasitet som gjør at vi kan være trygg på hvor vi laster opp kritisk sensitive data, jobber vi med. I budsjettenigheten ble vi enige om å jobbe med nasjonal sikkerhetsplan for digital infrastruktur. Vi har arbeid som pågår rundt det, vi bruker over 400 mill. kr på det. Det å ha lagringskapasitet for det som skjer i det offentlige, med e-poster, den daglige kommunikasjonen osv., og særlig med hensyn til sensitiv kommunikasjon, arbeider regjeringen med. Det er viktig å ta fram det jeg nevnte om europeisk samarbeid og det å komme innenfor forordningene som finnes i Europa på digitale tjenester og digitale markeder. Det er regelverk som setter grenser for tekgigantenes makt, og vi jobber med å få innført dem i norsk lov så raskt som mulig.

Dette er et stort spørsmål – for å si det forsiktig – og i rivende utvikling. I den teknologiske utviklingen og de revolusjonene vi står overfor, er det en energirevolusjon – vi skal skifte energisystem. Det pågår også en teknologirevolusjon. Norge har som mål at Norge skal være blant de mest og best digitaliserte landene i verden innen 2030. Da må vi ha en robust digital infrastruktur, moderne teknologier og trygge tjenester. Så er det samtidig slik at Norge, som resten av Europa, i stor grad er avhengig av noen store teknologiselskaper fra noen få land. Det er først og fremst fordi de har utviklet tjenester med høy kvalitet, god sikkerhet og brukervennlighet som man kan bruke i både offentlig og privat sektor. Jeg vil bare ta ett eksempel: 75 pst. av norske offentlige virksomheter benytter Microsoft som leverandør. Det er ikke bare å si at nå tar vi over det fra norsk side. Så hva gjør vi da for å trygge vår sikkerhet i den verden vi er i? Vi styrker nasjonal kontroll med datasentre og datakraft, som er avgjørende for at vi kan utvikle kunstig intelligens og for trygg lagring av data. Her har vi fått en ny ekomlov og en datasenterforskrift – her ligger vi langt framme. Så investerer vi i kunnskap og kompetanse – vi har tung satsing på kunstig intelligens i samarbeid med privat industri, og på kvanteteknologi for å forstå verdikjedene og redusere kritiske avhengigheter. Og så tar vi for det tredje nå i bruk konkrete verktøy for å støtte utviklingen av norske og samiske språkmodeller, bygget på norske data og norske verdier, som vi så kan bruke. Målet her er at vi skal kunne få en mer robust, trygg og selvstendig digital grunnmur. Men vi kan altså ikke i Europa erstatte, tror jeg, den enorme teknologiske utviklingen som skjer i disse store tekselskapene – det er ingen enkeltaktør som kan gå inn og ta over. Men vi må regulere lovgivningen, og det må vi i stor grad gjøre for å sikre personvern og samfunnsvern sammen med våre europeiske partnere gjennom EØS.

Jeg synes dette egentlig er godt sagt. Det som skulle til for å ha kontroll med olje- og gassressursene, krevde en litt annen inngang enn det gjør for mineraler på land. Det reiser noen ulike typer spørsmål. Det grunnleggende er hvordan vi forvalter de ressursene som finnes i Norge, og i hvilken grad det er norsk eiendom. Vi hadde jo en diskusjon her i salen for et år tilbake, hvor spørsmålet var: Er det mulig å komme inn og kunne kartlegge slike ressurser, eller skal man kunne si nei til det om man f.eks. har en privat eiendom man ikke ønsker at skal bli kartlagt? Det reiser seg en rekke spørsmål som må diskuteres. Dette var man opptatt av på Arbeiderpartiets landsmøte sist, og jeg er ganske trygg på at dette blir diskutert neste gang også, under kapittelet om næringspolitikk, energiressurser og mineralressurser. Som sagt ligger det føringer fra vårt forrige landsmøte om noen av de veiene vi må se på. Vi skal også gi stimulanser til muligheter til en privat norsk industri på dette området.

Ja, jeg mener det er viktig å få framdrift. Vi blir møtt med – vi forstår også på en måte hvorfor, og noe kan vi frustreres over – at dette tar tid. Til det å kartlegge ressurser: Fensfeltet, som representanten nevner, har vi begge diskutert før en god del ganger og vært der og sett på det. Det er et omfattende kartleggingsarbeid, med muligheter for å hente ut mineraler som ligger langt under overflaten. Det tar lang tid. Det er viktig at vi nå har en god lovgivning, gode prosesser, gode konsesjonsprosesser og gode kontrollprosesser på gang i Norge, som sikrer framdrift, men også gjør det på en ansvarlig og forsvarlig måte. Med referanse til noe av det det ble vist til fra USA, synes jeg det noen ganger er blitt litt lettvint framstilt, som at mineraler nærmest er tilgjengelige bare ved å gå inn. Det finnes kritiske mineraler på Grønland, men de er veldig vanskelig tilgjengelig, det er enormt dyrt, og det er store avstander. Dette er et virkelig langt lerret å bleke. Jeg tror at vi her må ha samarbeid mellom land, partnerskap mellom land, og det er noe Norge diskuterer med både Europa og USA.

La meg begynne med å si meg enig i at dette med råvareressurser og kritiske mineraler nå har blitt et globalt tema, hvor knapphet, kontroll og noen lands ganske ensidige dominans skaper store geopolitiske spenninger. Det vi også ser, er det som ofte kalles militariseringen av energi, militariseringen av mineraler, nemlig å bruke den typen ressurser som pressmiddel i ulike sammenhenger. Det med f.eks. sjeldne jordarter, den typen mineraler og Kina med stor grad av kontroll vekker med god grunn bekymring i mange land, ikke minst i Europa. Så dette er et spørsmål som vi skal følge veldig nøye med på, og vi skal samarbeide med våre partnere for å sikre at vi ikke mister tilgangen der hvor vi har verdikjeder. Det er altså ikke bare når det gjelder mineraler på havbunnen at Norge har muligheter – dem har vi jo utviklet på en klok måte, som representanten var inne på – men vi har også forekomster på land. Vi har hatt dialog med USA i Biden-tiden om å få til et industrielt partnerskap for noen av disse mineralene som USA er opptatt av, og samarbeide om det. Vi har også hatt det oppe med Trump-administrasjonen som noe som vi faktisk har en gjensidig interesse av å utvikle videre. Vi har jo gjort ting med hensyn til minerallov, med muligheten til å lete, kartlegge og undersøke, som får fortgang i det. Det reiser mange spørsmål knyttet til miljø, knyttet til naturkonsekvenser, osv. Jeg tror jeg skal svare på den måten av vi utelukker ikke det representanten foreslår, nemlig muligheten for at det kan være en statlig interesse i å gå inn i dette. Jeg vil ikke konkludere med det, jeg vil lese Senterpartiets forslag med interesse. Men ut fra hvordan vi nå best skal innrette oss slik at vi også har en norsk industri som kan engasjere seg i dette, at det ikke blir noe som tas over av utenlandske selskaper med gruveerfaring, bør vi følge nøye med, og finne de beste løsningene for norsk industri, verdiskaping og suverenitet.

Jeg tror det er sammensatt. Jeg tror at det å få EU som den ene aktøren som uttaler seg på vegne av 27 land i en slik konflikt, er krevende. Den felles utenrikspolitikken EU har, har noen fordeler ved at EU trekker sammen. Men det har også det ved seg at det kan bli utydelig og uklart, for det er vanskelig å samle 27 land. Europas styrke er mangfoldet, men Europas svakhet er også mangfoldet. Henry Kissinger, den tidligere amerikanske utenriksministeren, stilte spørsmålet en gang: Hva er telefonnummeret til Europa? – Poenget er at det er mange telefonnumre, og det blir en utfordring. Av disse tre landene representanten Vedum nevner, er et i EU, to utenfor EU. Vi kaller dem E3. De har vært viktige når det gjelder Ukraina, å koordinere denne koalisjonen av villige. Det mener jeg er et positivt uttrykk at de tre landene kan opptre samlet, og de kan finne enighet sammen. Det skaper også spenninger i forholdet til noen andre, men det er nødvendig. Det er nok uttrykk for det mangfoldet og den fleksibiliteten Europa må ha for å kunne operere i den verdenen vi lever i.

Det grunnleggende svaret, som jeg tror representanten Søreide også ville svart i en slik situasjon, er å ta vare på norske interesser. Det er å forstå hvordan de interessene er utfordret. De er ikke bare definert ved Norges grenser. Norge blir også påvirket av hva som skjer langt utenfor Norges grenser. Men betydningen av det som skjer nærmere oss, det er noe Arbeiderpartiet har vært opptatt av i 20 år. I arbeidet med å få NATO til å fokusere mer på nærområdeforsvar, få oppdatert de regionale planene, som vi har gjort. Nå har vi nordiske land med i NATO og styrket forsvaret rundt oss. Det er veldig klart i redegjørelsen fra utenriksministeren hva som er prioriteten. Det er det som kommer ut av situasjonen i Ukraina. Det var det første punktet hans i redegjørelsen. Det er fortsatt det viktigste – med Russland som en definerende trussel for Norge. Da bruker vi mer ressurser og mer kapasitet for å møte den utfordringen. Forholdet til EU er klart et veldig viktig forhold for oss, ta vare på EØS-avtalen, komme oss inn i avtaler for å sikre oss på nye områder og sørge for at vi bruker ressursene våre effektivt der. Det er det regjeringen gjør.

Jeg tror et problem med EU i dag er at de suser ikke nok av gårde, for veldig mange viktige vedtak i EU er blokkert av Ungarn, Slovakia og Tsjekkia. Det er store utfordringer for utviklingen videre, særlig når det gjelder krigen i Ukraina. De spørsmålene som angår vår sikkerhet, våre nordområder, krever at vi går i en dialog med EU, og det handler egentlig om landene nord i Europa. Vi har kommet inn i forsvarsprogrammene deres, vi har et sikkerhetspolitisk partnerskap med EU, vi er tatt godt imot, og vi inngår nå forpliktende partnerskapsavtaler med Storbritannia, Frankrike, Tyskland, og vi skal gjøre det med Polen. Vi har det også med Norden. Jeg har respekt for at representanten Søreide mener at alt handler om at vi skal bli medlem av EU – det er Høyres svar – det er Høyres posisjon. Jeg kan forstå det. Men vi er altså opptatt av at vi nå skal ivareta det forholdet til EU hvor ting skjer i ganske rask utvikling, bl.a. når det gjelder økonomisk sikkerhet, komme oss på innsiden av disse prosessene og ikke starte en medlemskapsdebatt nå som folket med stor sannsynlighet ikke er for, og som vil være å bruke krefter på noe som ikke er det viktigste her og nå, i den situasjonen vi er i.

Jeg har den kunnskapen, egentlig. Det tror jeg er godt ivaretatt. Den utredningen vi fikk fra Eldring-utvalget, ga veldig mye kunnskap om vårt forhold til EØS. Den stilte også opp noen kontraster. Det pågår en debatt om spørsmål om EU-medlemskap i Norge. Det har jeg ikke noe imot. Det jeg har sagt, er at jeg har ikke som plan å sette spørsmålet om norsk EU-medlemskap på dagsordenen som noe vi nå skal gjennomføre med sikte på å søke og ha en folkeavstemming. Men kunnskap – for all del! Jeg mener det viktige vi gjør nå, er å ivareta norske interesser, ta vare på EØS-avtalen og bruke krefter på det som nå pågår som veldig intense og viktige diskusjoner mellom våre allierte i NATO, med Storbritannia, i EU, de nordlige EU-land, inngå partnerskapsavtaler med Tyskland, Frankrike og Polen, for å ta vare på norsk sikkerhet. Det er det vi prioriterer. Det er det viktig å bruke tid på nå, for her blir norsk utenrikspolitikk til, og vi har en førerrolle.

Jeg kan bekrefte – etter besøket til Ukraina uken etter at representanten selv var der – at situasjonen er alvorlig. Samtidig må jeg si at det var imponerende å se hvordan ukrainerne står imot, og at de egentlig hadde større fokus og trygghet i det enn for ett år siden. Det skyldes at de har lyktes i å stoppe veldig mye av den russiske offensiven ved frontlinjen. Men de blir desto hardere rammet av bombingen av sivil infrastruktur. Det fikk jeg også se – ved store kraftanlegg som leverer strøm til oppvarming av boliger i Kyiv. Det var 20 pst. av den elforsyningen som var slått ut på ett anlegg. Det er alvorlig, og vi skal gjøre det vi kan for å bidra der. Da er det flere ting vi må gjøre. Det ene er å fortsette å støtte Ukraina og støtte dem på riktig måte. Jeg tror innretningen av vår hjelp der treffer godt. Så mener jeg at vi er i gang med å gjøre de tingene som representanten peker på nå. Den første delen av langtidsplanens viktighet er å få det Forsvaret vi i dag har, til å fungere. Det Forsvaret vi overtok i 2021, lå langt etter i å fungere. Vi har nær doblet det forsvarsbudsjettet, og vi legger nå vekt på at vi kan få øving – at vi kan få høyere aktivitet for å kunne trene og utruste oss på områdene med ammunisjon, bygninger og det som trengs. Norsk forsvarsindustri har stor aktivitet. De har også investert og lagt til rette for at de kan ha stor aktivitet. Det er viktig for Norge, men ikke minst viktig også for veldig mange av våre allierte. Når det gjelder energiforsyningen, skal regjeringen om veldig kort tid legge fram et lovforslag som gjør det mulig å prioritere ut fra forsvars- og sikkerhetspolitiske interesser når det gjelder adgangen til å kobles på nett. Jeg tror situasjonen for Nammo egentlig er i ferd med å bli løst i den dialogen de har med sitt kraftselskap i sin region. Når det gjelder ubåtbasen, som i framtiden vil ha store kraftbehov, og andre områder, skal vi være i stand til å kunne gi prioritert tilgang i tråd med et slikt lovforslag som snart vil komme til Stortinget.

Jeg mener hele tiden at det er riktig å se på og ta opp de riktige ambisjonene for norsk forsvar. Det vi har erfart siden vi hadde et enstemmig vedtak om denne forsvarsplanen, er at det skjer endringer på fundamentale områder som gjør at vi må sørge for at den innsatsen er riktig, og da må den justeres. Det ene er at veldig mye av det vi har bestemt oss for å gjøre, blir veldig mye dyrere. Det får en konsekvens, og det må vi snakke om. Det andre er at lærdommer fra bl.a. Ukraina-krigen og andre områder gjør at vi får kunnskaper om hvordan vi innretter et forsvar i den tiden vi lever i, som kanskje betyr at vi må tenke gjennom noen sannheter på ny. Det inviterer vi Stortinget til å være med på. Den dialogen har vi hatt, og vi kommer nå om kort tid tilbake igjen med forslag til hvordan denne forsvarsplanen kan tas videre. Våre allierte ser nå andre retninger. Vel, det er mange grunner til å se mange retninger nå, i det som skjer i verden, men om en uke eller mens vi nå snakker, ser veldig mange allierte – 25 000, faktisk – til Norge, for Cold Response, øvelsen som skjer i Nord-Norge og Nord-Finland. Her kommer det internasjonale ledere, her kommer det internasjonale delegasjoner, som peker på at Norge også er viktig for sikkerheten for dem.

Nå er jo initiativet som virkelig taler, våpnenes initiativ, og det ledes fra USA og Israel. Det er det ikke mye Norge kan gjøre noe med. Vi kan oppfordre til at man søker å finne diplomatiske løsninger og kommer over i en samtaleprosess. Det kommer ulike signaler fra USA, om at president Trump snakker med folk i Iran, at de nå er i ferd med å utstyre folk i Iran med utstyr og våpen til å kjempe internt i Iran. Det kan jo trekke denne kampen inn på bakken på en annen måte. Norge har også mange ulike kontakter inn til Iran. Nordmenn som har iransk bakgrunn, iransk slekt, bringer inn mange inntrykk vi også kan ta med oss på kunnskap. Vi har også kontakter gjennom våre diplomater og andre kanaler, som gjør at vi kan danne oss et bilde av det som er, og dele det på best mulig måte med våre partnere i Europa og også med USA, og det gjør vi.

Jeg var i Ukraina i tre dager i forrige uke og hadde omfattende samtaler med både presidentskap, ledelse og parlament. Det var i forkant av denne krigen, men man så hva som kunne være under oppseiling. Jeg tror representanten har rett i at det her er motstridende effekter knyttet til Iran. Det er klart at økte oljeinntekter for Russland tar av for noe av det økonomiske presset. Det letter på det presset sanksjonene for øvrig har vært. Det er ikke positivt for Ukraina. Samtidig er Iran, som en viktig medspiller for Russland i krigen mot Ukraina, betydelig svekket. Det trekker i en annen retning. For det tredje er det temaet luftvern, som Iran er helt avhengig av for å beskytte sine egne. Det er noe alle nå vil ha, i regionen og andre steder. Det kan gjøre det vanskeligere for Ukraina. Dette bildet er sammensatt, men Norge skal være der som den ledende bidragsyteren til Ukraina nå. Vi fikk mange gode innspill til hvordan vi nå kan utvikle et partnerskap med Ukraina, et gjensidig partnerskap. Vi har også mye å lære fra dem, som selvfølgelig må ta innover seg de lærdommene vi får som følge av krigen rundt Iran.

Det er egentlig sterkt å høre fra Kristelig Folkeparti, som nå på en måte sier at folkerett er bra, men at det egentlig ikke er så viktig, og at nå må Norge på en måte følge andre strømmer. Vi har sagt hva vi mener om folkeretten her. Samtidig er vi helt tydelige på at dette regimet er et regime som har undertrykket folk, spredd uro og spredd konflikter. At det regimet kan fjernes, vil være viktig, og helst bør det fjernes av iranere selv. Det er på ingen måte snakk om en alenegang. Vi er veldig tydelige på at iranerne selv nå må få bestemme over Irans framtid, og dette regimet må vi håpe viker veien. Jeg frykter at det som kan være et utfall av en slik krig, er at regimet kommer tilbake i en annen forkledning, som også kan yte vold. Når det gjelder utviklingen i Midtøsten for øvrig, har ikke Norge gått alene. I Palestina-spørsmålet har vi altså fått støtte av Storbritannia, Frankrike, Spania, Australia, Canada – likesinnede land som nå står på samme linje som Norge, og her er det Kristelig Folkeparti som har satt seg i en veldig underlig posisjon med å stå helt på utsiden.

Det er jo nøyaktig det vi gjør. Vi står opp for folkeretten, vi påpeker det, og samtidig gjør vi det veldig klart at dette regimet er et terrorregime. Det har plaget folk over tid, har spredd uro og konflikt og vold i regionen, og det er ingen som sørger over at det regimet er borte. Det er ingen i regionen og ingen land som sørger over det, men måten det nå skal fjernes på, med krig, er et veldig uforutsigbart scenario. Representanten sier innledningsvis at vi må stå opp for folkeretten. Det er udiskutabelt, men det er jo nettopp det Kristelig Folkeparti har invitert til diskusjon om. Jeg mener at det ikke er Norges posisjon. Vi kan påpeke det. Libya var også en veldig komplisert sak, men der hadde man et mandat fra FNs sikkerhetsråd om bruk av alle tilgjengelige midler, i forhold til den situasjonen som er nå. Dette forelå ikke i dag, det forelå en situasjon med et veldig uklart bilde om hva som var trusselbildet. Men vi er veldig tydelige på at dette regimet er det ingen grunn til å stå opp for. Nå er det betydelig svekket, men det er for tidlig å si om det er borte, og vi må håpe at det iranske folket får en annen framtid enn den krigen som nå raser.

Jeg tror det nærmeste forholdet Norge har hatt til Iran, var den gangen statsminister Bondevik hadde et veldig nært forhold til daværende president i Iran. Han hadde nær kontakt med ham gjennom flere møter og oppfølgende aktivitet for å forsøke å påvirke den situasjonen som var. Når krigen raser, er det ikke mye Norge kan gjøre for å støtte aktivitet inne i Iran. Når støvet legger seg, får vi se. Det kommer antakeligvis til å være store humanitære behov på grunn av ødeleggelser. Kan Norge på en eller annen måte, alene eller sammen med andre partnere, støtte opp under demokratiske prosesser, er det noe vi normalt mener er riktig å gjøre. Jeg tror mulighetene våre kommer til å være ganske begrensede fordi det er et såpass uoversiktlig bilde og motstridende interesser mellom mange andre tunge aktører i regionen. Vi må bare håpe at det ender der, at krigen ikke kommer til å utvikle seg på en måte som gjør det enda mer uoversiktlig og enda mer kaotisk for 90 millioner mennesker som håper på en bedre framtid.

Det første vi gjør, er å vektlegge betydningen av internasjonal rett, at de reglene må følges. Jeg er veldig overrasket over at Kristelig Folkeparti av alle, som under Irak-krigen i 2003 var så opptatt av at internasjonal rett og bruk av makt faktisk hadde noe med hverandre å gjøre, nå sier at de tydeligvis ikke har noe med hverandre å gjøre. Det er nå én ting. Vi bør i alle fall prinsipielt stå opp for det, særlig fordi vi er det lille landet vi er, der vi ligger. Så er vi et lite land som ikke kan påvirke hendelsesforløpet i krigen som nå er utløst. Utløser man en krig, er det svært uforutsigbart hvordan det utvikler seg. Jeg tror vi må slutte vår stemme til dem som sier at vi håper det kommer et diplomatisk spor, at krigen kan stoppe, og at det kan komme løsninger for det iranske folk, i deres interesser. Så må vi ikke tro at det er slutt på den internasjonale rettsordenen fordi det skjer brudd på rettsregler og handelsregler, og folk trekker seg ut av organisasjoner. Den fungerer fortsatt, og vi må fortsatt forsvare de reglene og være med og utvikle og modernisere dem og de organisasjonene som skal understøtte dem.

Jo, det er veldig bra.

Nå har man jo i Stortinget blitt enig om at man skal inn og granske, både gjennom spørsmål fra kontrollkomiteen og gjennom en egen kommisjon som skal settes ned. Da er det fint at i de årene som blir ettersett, er de årene hvor Fremskrittspartiet hadde finansministeren. La meg ta et eksempel. I 2015 – i budsjettproposisjonen – ga Norge støtte til China Council for International Cooperation on Environment and Development. Det er en tenketank som gir råd til det kinesiske topplederskapet. Norge støttet og ga penger dit fordi vi mente det var en måte å kunne påvirke Kina på. Da kan ikke Fremskrittspartiet si at nei, de hadde ikke utviklingsministeren og hadde ikke utenriksministeren. FrP hadde finansministeren og brukte penger på dette – støttet en kinesisk tenketank som hjalp det kinesiske lederskapet. Nå vil vi få en gjennomgang av de årene og se om det var fornuftig – om det var å fremme norske interesser. Jeg mener det kan argumenteres for at det kanskje var det, for kunne vi påvirke Kina, var det bra, men nå må Fremskrittspartiet svare på det. FrP kan ikke frita seg fra de årene de satt med ansvar for all pengebruk i landet, ved finansministeren.

Det som er interessant med Fremskrittspartiets spørsmål, er at det viser en sterk kritikk av bistand. FrP mener det er å sløse med penger, at 1 pst. er feil, men at 0,7 pst. ville vært rimelig. Det er en litt rar tenkning, for hvis det er så galt med den ene prosenten, hvorfor skal man i det hele tatt bruke noe penger på dette? Det er en litt pussig problemstilling. Jeg beklager faktisk veldig at en del land nå har kuttet dypt i bistand. Storbritannia var en veldig viktig partner for Norge i mange bistandsprosjekter sammen med nordiske land, men med den økonomiske situasjonen mange land er i nå, går det ganske hardt ut over bistand. Alle områder må være gjenstand for et kritisk blikk i budsjettsituasjoner som er krevende, men jeg mener at rike land, OECD-land, har et ansvar her. Bistand er ikke det viktigste for økonomisk utvikling i de landene som trenger utvikling. Det er investeringer utenfra. Den statlige bistanden er en veldig liten andel. Den må være strategisk. Det er ikke antallet land som teller, men hva vi bruker penger på – hva det er med på å utløse. Satsinger på helse, f.eks. vaksiner, kan utløse store forbedringer i mange land.

Her var det mye. Jeg mener at Norge, med vår rikdom, med det vi har oppnådd i vårt land, har et ansvar for å stille opp og bidra til utvikling og fattigdomsbekjempelse i verden. Det er også i norsk interesse. Hvis vi skal ivareta nordmenns interesser, er det slik at det å bekjempe fattigdom og bidra til utvikling reduserer faren for krig og utrygghet som kan velte inn. Det vil redusere faren for migrasjon som er ulovlig, så det er det klokt å gjøre. Det at vi har ligget på 1 pst., mener jeg har vært et signal om at det kan Norge gjøre. 1 kr av 100 går til disse formålene. Så skal de formålene være vel uttenkt, i tråd med den verdenen vi lever i. Utviklingsminister Åsmund Aukrust setter nå i gang et stort arbeid for å gå igjennom denne bistanden og se om den treffer målene og virkelig svarer på behovene for å bekjempe fattigdom – om det er riktig utvikling. De spørsmålene må vi hele tiden stille oss. Det er ikke tallet 1 pst. som er målet, men å innrette det vi gjør når det gjelder klima, fattigdomsbekjempelse, energiutvikling, næringsutvikling og demokratiutvikling, som er målet for norsk utviklingspolitikk.

Det er jo akkurat det denne regjeringen gjør. Vi gjør det i samarbeid med reiseselskaper og forsikringsselskaper. Vi gjør det gjennom å ha ambassadenærvær, som nå tar kontakt og svarer på spørsmål. Vi gjør det gjennom krisestab i Utenriksdepartementet. Hvis Fremskrittspartiet har gode råd i den sammenhengen, lytter jeg gjerne til det, men jeg tror Norge spiller på hele registeret. Jeg tror at tanken om evakuering ut herifra, sammenlignet med hva som skjedde med dem som kom ut av krigsrammede Gaza, er om to totalt forskjellige problemstillinger. I begge tilfeller tok vi utgangspunkt i hva som var norske interesser. Det var norske borgere som var inne i Gaza, kom ut og ikke hadde muligheter til å komme videre. Vi hadde en tilrettelagt hjelp for dem for å ivareta norske interesser, og vi har nå en tilrettelagt linje for å hjelpe de nordmennene som trenger hjelp og ikke kommer videre i denne regionen.

Vi bruker nå våre ressurser gjennom ambassadene våre i regionen og gjennom et kriseteam som er satt opp i UD i beredskap, til å bistå nordmenn i utlandet. Det er om lag 2 000, kanskje noe flere, som er i regionen. Det er 1 500 i De forente arabiske emirater. Vi er i kontakt med dem løpende. Dette teamet er ikke en gruppe byråkrater som er sendt til Midtøsten. Det er et spesialisert team – det er leger med, det er folk som kan håndtere slike konsulære situasjoner – for å bistå dem som er der, dem som ønsker å reise hjem, og dem som har behov for annen type hjelp. Det er ikke behov for å sende fly til denne regionen uten videre. Det er veldig mange fly i denne regionen. Problemet er at luftrommet stort sett er stengt. Så når luftrommet gradvis åpnes, vil et være fly som kan fly folk ut. De fleste som er der, har returbilletter. Det gjelder å bistå dem til å kunne få de billettene, komme på flightene og komme ut. Det er ikke slik at alle de som nå ønsker assistanse, nødvendigvis ønsker å reise ut. Vi samarbeider med nærstående land, og vi samarbeider med forsikringsbransjen og reiseselskapene, for å hjelpe nordmenn på best mulig måte.

Denne representanten har et veldig interessant syn på det å sitte i regjering. Det er at når Fremskrittspartiet sitter i regjering, er de ikke ansvarlige for hva den regjeringen gjør, hvis det er sider som Fremskrittspartiet er skeptisk til. I åtte år satt Fremskrittspartiet i regjering eller var støtteparti. Så sier de at Høyre og Arbeiderpartiet var enig i det ene og andre. Utenrikspolitikken den regjeringen førte, er også Fremskrittspartiets ansvar. Slik er det. Regjeringen står sammen om å være ansvarlig. Den politikken Norge har ført – og det mener jeg også høster anerkjennelse for det Solberg-regjeringen sto for – hadde også samtaler med folk vi ikke var enig med alt i, hadde kontakt mot grupper for å bidra til at vi kunne få en fredelig løsning og ikke en full, voldelig krigsløsning. Jeg står inne for det. Norge skal ha muligheten til å snakke med grupper, forsøke å påvirke, hindre krig, hindre vold og få ting over i mer fredelige spor. At Fremskrittspartiet konsekvent tar avstand fra det, merker jeg meg, og det bør også partier som tenker på regjeringssamarbeid med Fremskrittspartiet, merke seg.

Denne regjeringen har gitt kraftig uttrykk for sin motstand, kritikk og avstandtagen til dette regimets maktbruk overfor eget folk. Men det har også de siste årene pågått diplomatiske samtaler med USA – også framstilt som «den store satan» fra Irans øverste leder, som nå er drept – for å få til en fredelig løsning på atomspørsmålet. De forhandlingene pågikk helt inn i forrige helg, da dette angrepet begynte. Norge har i den sammenheng også kunnet presse på for å finne en diplomatisk løsning, bruke de kontaktene vi har for å kunne oppmuntre til det. At det ikke har ført fram, mener jeg er en stor tragedie, for nå er krigen der for fullt. Hvis vi skal ha en gransking av denne politikken, er spørsmålet: I de åtte årene Fremskrittspartiet satt i regjering eller var en del av flertallet, snakket Norge med Iran da? Var det stemmer mot dem, eller var det en ensidig boikott og lukket dør? Jeg tror ikke det, og det er klokt, for vi må også snakke med dem vi ikke er enige med, og vi må gjøre det parallelt og sammen med de landene vi deler verdier med, for å få til forandring.

Ved de anledningene som representanten nevner, og mange flere, har Norge stilt seg sammen med våre likesinnede partnere i kraftig fordømmelse av volden, senest nå de tusenvis, kanskje titusenvis, som ble drept i januar, da regimet slo til mot demonstranter fra folket, som var oppfordret fra USA. Det har Norge tatt klart til motmæle mot. Men det er også slik – og her er det en klar forskjell mellom Fremskrittspartiet og jeg tror mange partier her i salen – at det går an å påvirke og bidra til diplomatiske prosesser som kan hindre krig, som kan hindre voldsutgytelse, og som kan få til løsninger som, over tid, kan føre til forandring. Selv om ikke et enkelt tiltak, en enkelt samtale, fører til endring, er det måten å nå fram på. Jeg kan love at i de samtalene jeg har hatt med iranske ledere, som jeg også har hatt parallelt med andre europeiske ledere, senest i FN nå i september, er det klare budskap til Iran om hva de kan vente seg om de ikke går inn på en mer diplomatisk retning for å finne løsninger.

Nå som gjennom mange år har vi et intenst håp om at det iranske folket kan få en rettmessig frihet og et rettmessig demokrati. Det er et folk som jeg tror i grunnlaget ikke ønsker konflikt med Vesten, og som ikke har ønsket den utviklingen presteregimet har påført folket – et presteregime som har vært brutalt, som har brukt terror, som har flyttet krigshandlinger fra egne områder til områder rundt for å beskytte eget territorium, og som har gitt næring til konflikter, angrep og også terror direkte og indirekte i Libanon, Syria, Jemen og palestinske områder, rekken er lang. Det som nå skjer, må vi håpe på kan bidra til at det iranske folket får frihet. Det er høyst usikkert om krigen som nå pågår, kommer til å ha den utviklingen. Den usikkerheten tror jeg også kan føre til at situasjonen kan bli verre for mange. Det understreker igjen hvilken uforutsigbarhet krig er. Så mener jeg det er viktig at Norge har sagt fra at det å bruke militærmakt fra et land mot et annet land, følger visse regler. Det er regimer vi ikke liker i verden, men det i utgangspunktet å si at da er det greit å ta beslutningen på egenhånd om å angripe dem med militærmakt, skal vi tenke veldig nøye gjennom. Derfor har vi sagt at dette angrepet ikke er i tråd med folkerettens bokstav. Jeg har samtidig vært opptatt av å si at det er et regime i Iran som har stått ansvarlig for slike handlinger rundt om. Det er et regime som har truet andre land, det er et regime som har vært uklart med tanke på sitt atomprogram, og som har utviklet ballistiske missiler som kan treffe i andre land. Det har Norge vært helt tydelig på – vi har fordømt det, og vi har påtalt det opp gjennom veldig mange ganger. Norge, der vi ligger i geografien og det vi står for, skal heller ikke ta lett på hva som skal til for å bruke makt og militærmakt i en verden, så det ikke skal bli anarki og kaos.

Jeg synes dette var en god gjennomgang som egentlig viser at det er bred enighet om alvoret i situasjonen. Det er riktig. Vi er enige om veldig klare holdninger når det gjelder Grønland, integriteten til Kongeriket Danmark og håndteringen av det. Vi er enige om at vi må tenke bredt, at det er en sammenheng her mellom forsvar i militær forstand og den bredere dimensjonen. Jeg synes representanten Andersen Sayed sa det bra: Det er ikke stridsvogner ved grensen som er trusselen alene, men det kan være alt det som kommer for å undergrave vår sikkerhet og trygghet. Vi er enige om at vi skal gjennomføre en langtidsplan for Forsvaret, og så skal vi ha samtaler om hvordan vi gjør det best, i den nåværende situasjonen. Det er poenget. Det er ikke senkede ambisjoner, men det ville være feil å gå videre med en plan slik vi tenkte den for to og tre år siden, når så mye forandrer seg. Jeg tror også vi finner støtte på det. Norge er en teknologinasjon. Jeg vil ta litt til motmæle mot det representanten Solberg sier, om at det her står helt stille for Norge. Nei, vi ser en veldig innovasjonskraft på teknologi i Norge. Vi har fra vår side satset og støttet kunstig intelligens, med forskningssentra rundt om i landet, over 1 mrd. kr i støtte til det. Vi gjør et løft for kvanteteknologi. Vi er i front på forskning hva gjelder polare områder, Polhavet, områder hvor Norge har spesielle forutsetninger. Det er helt åpenbart en del av vår egen sikkerhet og motstandskraft. Vår forsvarsindustri skal selvfølgelig ha tilgang på kraft, så representanten Listhaug kan ta det med stor ro. Vi mener at Nammo skal gjennomføre sine samtaler med Elvia, som er deres kraftselskap. Om de ikke leder fram, kan vi sikre at de får kraft. Vi kommer til Stortinget i mars med et lovforslag som gjør det mulig å prioritere nettilgang for forsvarsindustrien, av hensyn til nasjonale sikkerhetsinteresser. Jeg lyttet til innleggene fra både Rødt og SV. De slutter jo opp om hovedbildet om at vi må ta vare på vår egen sikkerhet, men det er et litt merkelig perspektiv, for de kobler NATO helt ut. Samtidig bruker de nesten ikke ett ord på å omtale trusselen fra Russland. De påpeker at Russland driver krig i Ukraina, og det er alvorlig, men de er vår nabo, med en voldsom militær kraft som våre sikkerhetstjenester sier også driver undergravende virksomhet i Norge. Det må sies tydelig. Representanten fra SV sa at SV var imot å kjøpe de kampflyene vi gjorde. Jeg vil bare minne om at det skjedde i en regjering der SV satt og hadde finansministeren. Jeg var med på møtet hvor den beslutningen ble tatt, og det var fullt og helt en samlet regjering som tok den. Vi gjør mye på den nasjonale beredskapen. Vi har økt politibudsjettet med 6 mrd. kr, PSTs budsjett med 55 pst. På kraft og ekom er det egne tiltak for å sikre infrastrukturen her. Vi har verdens kanskje sikreste strømnett, som gjør det veldig vanskelig å slå det ut, for det er veldig bredt distribuert, og vi har skjerpede krav til reparasjonsberedskap på høring. Vi er i rute med å lagre over 80 000 tonn matkorn innen 2029, som en del av den beredskapen, og nå etablerer vi altså – i tråd med totalforsvarsmeldingen – beredskapsråd på alle nivåer, vi oppdaterer planverk, og vi øver. Dette er et område vi jobber hardt med. Jeg synes egentlig det er bra at Stortinget er ambisiøse på det området, og vi følger det opp i alle sammenhenger hvor vi arbeider. Til representanten Hermstad vil jeg si at Moldova i høyeste grad er på vår radar. De får en del av Nansen-hjelpen, og vi har også opprettet ambassadekontor i hovedstaden der. Til slutt: Jeg sa innledningsvis at dette med samarbeid og gjensidig avhengighet er noe vi ikke skal slippe fordi stormaktene nå handler mer egenrådig. Det gjelder i høyeste grad på området klima. Det er betydningen av at vi stiller opp og fortsetter det Norge gjør for å nå våre klimamål, i samarbeid med Europa, men at vi også er ledende på det vi f.eks. viste i fjor på regnskogsamarbeidet, hvor vi var i front på å utvikle det. Vi utvikler ny teknologi knyttet til fangst og lagring av CO2 og er helt ledende på det. Det blir vektlagt på dette Oslo Energy Forum, som er i disse dager, hvordan Norge er en ledende aktør på det området. Da avslutter jeg der. Jeg synes det egentlig er talende og helt greit at vi har ulike syn på tilknytning til Europa akkurat nå, men vår sikkerhetsstrategi vil alltid være europeisk. Det er her vi er, det er her vi har våre naboer, det er her vi har vårt verdigrunnlag. Det er fellesnevner i alle deler av det vi nå gjør på forsvarsområdet, det militære, og det vi også gjør på sivil beredskap, med våre partnere i Europa. Det verdsettes også av Europa, slik vi fikk illustrert det da EUs utenriksansvarlig var i Norge i forrige uke.

«Initiativet tilhører de små folk. Ti deres liv er i fare», sa den samfunnsengasjerte forfatteren Bjørnstjerne Bjørnson i 1899. Det var en advarsel om stormaktspolitikkens harde realiteter, og det var samtidig et uttrykk for at «små folk» ikke er maktesløse. Disse to budskapene fra Bjørnsons ord er det jeg vil understreke her i dag, for vi lever i en tid hvor vi ser mer utilslørt maktbruk fra stormakter, større uforutsigbarhet og et enda større alvor enn da jeg redegjorde for Stortinget for ett år siden. Samtidig er vi ikke maktesløse. Vi øker vår egen forsvarsevne – sammen med våre allierte. Vi investerer i økt motstandskraft. Vi styrker vår økonomiske sikkerhet. Canadas statsminister, Mark Carney, sa det godt da han understreket at det han kalte «mellom-maktene» – og her plasserer jeg også Norge – er sterke når vi står sammen. Vi er store økonomier, solide demokratier med betydelige ressurser, og sterke institusjoner. Mellom-maktene må søke sammen og kreve sin plass ved bordet. Vi skal ha selvtillit, men vi skal også være ærlige om utfordringene vi står overfor. Når vi skuer utover, er det mye som er mørkt. Russlands brutale krigføring mot Ukraina fortsetter. Mer selvhevdende stormakter setter folkerett og samarbeid til side og viser større vilje til militær og økonomisk maktbruk. Globalt får autoritære land større gjennomslag. Samtidig forblir det slik at verden er kjennetegnet av gjensidig avhengighet. Det er en realitet. På mange viktige områder – energi, klima, helse, bærekraftig utvikling, kunstig intelligens og sikkerhet – må landene samarbeide for å finne løsninger. Samarbeid vil tjene alle i lengden. Det siste året har vi sett en kraftig amerikansk reorientering både innenriks- og utenrikspolitisk. Noe var forventet, inkludert president Trumps direkte og utfordrende stil. Noe representerer en forsterking av politiske trender som har vært der en stund, som økte krav til byrdefordeling i NATO og fokus på Kina som den største utfordreren. Men mye har fått et annet og mer kraftfullt uttrykk enn vi forventet. Det politiske prosjektet fremstår mer ideologisk og konfronterende enn vi erfarte under president Trumps første periode. Vi ser stadige retoriske angrep på Europa, med utspring i MAGA-bevegelsens syn på verden – som da president Trump på FNs talerstol sa til sine europeiske allierte: «Your countries are going to hell». Der USA tidligere var den ledende eksponenten for regelbasert internasjonal handel, omfavnes nå tollavgifter. De innføres, og tollavgifter brukes også for å oppnå innrømmelser på helt andre områder enn handel, også mot allierte. Vi ser vilje til å utfordre normer både hjemme og ute, vi ser press mot medier og uavhengige institusjoner, og vi ser et USA som trekker seg fra forpliktende internasjonalt samarbeid, som på klimaområdet og innen helse. Uforutsigbarhet fester seg som et av de fremste kjennetegnene ved administrasjonen. Dette er en høyst krevende utvikling, og det skaper usikkerhet. Samtidig ser vi at USA under president Trump har klart å oppnå en skjør våpenhvile i Gaza, noe hans forgjenger ikke lyktes med. President Trumps uttalte ambisjon om å innlemme Grønland i USA er den mest krevende saken vi har opplevd i det transatlantiske forholdet på lang tid. Den har svekket tilliten mellom Europa og USA. La meg understreke her: Grønland er en del av kongeriket Danmark. Norge støtter kongeriket Danmarks suverenitet og territorielle integritet. Fremtiden for Grønland må avgjøres av folk på Grønland og i Danmark. Trusler hører ikke hjemme mellom allierte. Så vil jeg legge til at det er bred enighet i NATO – mellom de 32 medlemmene, inkludert USA – om behovet for å styrke sikkerheten i Arktis. Det gjelder også sikkerheten rundt Grønland. For Norge, som en arktisk nasjon tett på Russland, er håndteringen av dette spørsmålet essensielt. Det må gjøres riktig – innenfor NATO og med respekt for folkeretten. Vi erkjenner samtidig at de største sikkerhetsutfordringene i Arktis er i våre nærområder, nord i Norden. Gjennom det siste året har de syv arktiske landene i NATO jobbet fram en felles alliert holdning til nærvær i Arktis. Den er nå godt forankret. Norge har vært en pådriver og premissleverandør i denne prosessen, og vi stiller med kunnskap og erfaringer. Arktis er noe vi kan, og det er en region hvor NATO hver eneste dag skaper sikkerhet for alle allierte – og ikke minst for USA. President Trump har flere ganger sagt at USA ensidig bidrar til NATO, og at USA ikke får noe igjen. Jeg er av den oppfatning at den analysen er feil. Sikkerhet i Arktis er et eksempel på det jeg nevnte innledningsvis: en gjensidig avhengighet hvor politikk ikke er et nullsumspill, men hvor samarbeid skaper sikkerhet for alle allierte. Det bringer meg til et kjerneanliggende i norsk sikkerhetspolitikk: Vi deler fremdeles helt avgjørende interesser med våre amerikanske allierte, og det handler ikke minst om geografi. Vi lever i umiddelbar nærhet til de russiske strategiske kjernevåpnene på Kolahalvøya. Disse er ikke først og fremst rettet mot Norge, men mot USA. Det skaper et skjebnefellesskap mellom oss og Nord-Amerika. Det knytter Norge tett til beskyttelsen av det amerikanske «homeland». Derfor samarbeider det amerikanske og norske forsvaret godt i det daglige. Dette samarbeidet er i begges interesse, og om noe så har det blitt sterkere, også gjennom det siste året. Det gir relasjonen til USA et solid fundament, og det er et uttrykk for kollektiv sikkerhet. Det skal vi ikke miste av syne i strømmen av uventede utspill. Vi engasjerer oss derfor tungt der Norge og USA har felles interesser – som i møte med Russland i nord. Vi reagerer der vi må, slik vi har gjort i spørsmålet om Grønland, og vi står ved våre verdier. Russland forbereder seg på en varig konfrontasjon med Europa. Det er verdt å gjenta: Norge og NATO truer ingen. Vår vurdering er at Russland i dag ikke ser seg tjent med en væpnet konflikt mot Norge, et NATO-land, men vi lever i naboskap med et mer aggressivt og risikovillig Russland, som har gått til fullskala krig mot et annet naboland. Det gjenspeiles også i høy etterretningsaktivitet, påvirknings- og desinformasjonskampanjer, skjerpet retorikk og en vedvarende prioritering av landets forsvarssektor. Bortimot halvparten av det russiske statsbudsjettet brukes nå til forsvarsformål. Samtidig er landet fortsatt i resesjon. 2026 ligger an til å bli det mest krevende året for den russiske økonomien siden fullskala-angrepet på Ukraina i 2022. Vi ser vedvarende manipulering av økonomiske data og hardhendt undertrykking for å unngå sosial uro. For Norge forblir Russland den dimensjonerende sikkerhetstrusselen. Et mer aggressivt og risikovillig Russland må avskrekkes fra å true vår og alliertes sikkerhet. Vi opptrer på en fast, forutsigbar og gjenkjennelig måte. I rammen av NATO bidrar vi til å redusere faren for konflikt og misforståelser. Derfor holder vi også enkelte kontaktflater åpne – som ved grensen, til sjøs, i diplomatiet, i militære kanaler og innen fiskeriforvaltning. Det er snart fire år siden Russland innledet sin fullskala krig mot Ukraina. Russland vinner sakte terreng, men til en svært høy pris. I løpet av kun to måneder i fjor høst skal Russland ha mistet like mange soldater som USA mistet gjennom to tiår i Vietnam. Brutaliteten savner sidestykke i nyere europeisk historie. Med temperaturer ned mot 20 minusgrader har de russiske angrepene mot kraftverk, fjernvarmeanlegg og annen sivil infrastruktur fortsatt med forbrytersk kynisme. Hundretusener er uten strøm store deler av døgnet, og de humanitære behovene er enorme. Likevel holder Ukraina stand. Infrastruktur repareres fortløpende, kampviljen er sterk, og forsvarsevnen er imponerende – hjulpet av stor innovasjonsevne og omfattende internasjonal støtte. Den brede oppslutningen om Nansen-programmet her på Stortinget gir forutsigbarhet og trygghet i Norges støtte til Ukraina. Av en ramme på 85 mrd. kr i 2026 vil vi bidra med 70 mrd. kr til militær støtte. Vår støtte rettes mot tiltak som gir mest mulig kampkraft, og som er prioritert av Ukraina selv, som luftvern, ammunisjon og droner. Slik bidrar vi i samarbeid med våre partnere til Ukrainas legitime forsvarskamp, og til at Ukraina står sterkest mulig ved en mulig fremtidig våpenhvile. Og da skal Norge også være der for Ukraina, både sivilt, militært og humanitært. Den viktigste garantien mot fremtidige russiske angrep er et sterkt ukrainsk forsvar. Derfor har vi åpnet for å bidra til en flernasjonal styrke i Ukraina etter en eventuell våpenhvile og fredsavtale, for slik å kunne fortsette opptreningen av det ukrainske forsvaret. Regjeringen vil komme tilbake til spørsmålet om hvordan Norge bør bidra når rammene for en slik styrke avtegner seg. Norge står ved Ukraina. Vi ønsker fred i Ukraina – og ingen ønsker fred mer enn det ukrainske folk. Norge har derfor aktivt deltatt i samtaler med Ukraina, USA og europeiske allierte om hvordan en våpenhvile i Ukraina kan komme i stand, og hvordan den kan se ut. Jeg opplever at det ukrainske lederskapet søker løsninger og viser realisme i denne prosessen. Vi har til gode å se at Russland viser den samme viljen. Som vi vet: Det er Russland som er ansvarlige for denne krigen. Russland kunne på ethvert tidspunkt stanset den. I stedet fortsetter de å terrorbombe sivile. Russlands målsettinger står fremdeles ved lag. President Putin ønsker politisk dominans over Ukraina, full kontroll over de annekterte regionene, et endelig nei til et fremtidig ukrainsk medlemskap i NATO og en grunnleggende endring av europeisk sikkerhetsarkitektur. Selv etter fire år med brutal krigføring har de ikke oppnådd noen av disse målene. Russland er ikke uovervinnelig, selv om det er slik de ønsker å framstå. Realiteten er denne: Gjennom hele 2025 tok Russland 0,8 pst. av Ukrainas territorium, mot 0,6 pst. året før. Ingen av partene ser ut til å ha en avgjørende fordel ved fronten. Men både sanksjoner mot den russiske økonomien og fortsatt støtte til den ukrainske mo

Igjen: Det er ukjent for meg at myndighetene har grepet inn mot en kommune som har et utdanningstilbud, og sagt at det er ulovlig å ha det. Jeg må få komme tilbake til dette. Før jeg svarer på dette, som jeg forstår er et viktig spørsmål for representanten og for ungene på skolen, skal jeg få et godt bakgrunnsgrunnlag for å kunne gi et ordentlig svar.

Det gjaldt den franske skolen i Norge. Det er en fransk skole og en tysk skole i Norge, og jeg mener det har vært viktig å kunne videreføre dem. De har en lang tradisjon. Det er riktig at jeg var på Manglerud skole i går. Da hadde jeg møte med elever i 7. klasse og møte med rektor. Dette var ikke et tema da. Det ble ikke tatt opp. Jeg er opptatt av at vi skal ha en skole som prioriterer ressursene til det som er viktigst for elevene, læring, lesing og grunnkunnskapene. Når det gjelder IB-tilbudet på Manglerud skole, må jeg si at jeg ikke kan gi et utfyllende svar her, rett over salen. Jeg tror jeg må si som jeg måtte på et annet spørsmål: Det må jeg få lov til å komme tilbake til. Jeg må snakke med statsråden om det. Jeg vil likevel si at norske skoler nå, i forhold til da statsråden og jeg gikk på skolen, tar imot elever med et utrolig språkmangfold. Det er en helt annen elevmasse. Skolen har vist seg veldig dyktig til å håndtere det, til å kunne håndtere språkutfordringer for elevene før de kommer inn i norsk. Det er ikke slik at det må en IB-linje til for at man skal kunne mestre overgangen til norsk. Det er et prioriteringsspørsmål, med tanke på ressursene og de resultatutfordringene vi har i skolen, med lesing, regning og skriving. Vi må komme i gang med det. Det er hovedoppgaven. Jeg er opptatt av at når vi bruker ressurser, innretter lærerressurser og elevressurser, er det der hovedtyngden må være. Med hensyn til kostnadene på dette IB-tilbudet: Det var litt nytt for meg at det er IB-tilbud på såpass lavt klassenivå. Tidligere var jo IB, International Baccalaureate, noe som var knyttet til videregående. Dette må jeg få lov til å komme tilbake til, og så skal representanten få et utfyllende svar.

Svaret på det er helt åpenbart ja. God forebygging inn på skolen er avgjørende, tror jeg. Alle som har barn, har opplevd at det som undervises, det som håndheves av regler, det som formidles på skolen, er viktig. Så må vi gjøre det på riktig måte. Det var jo forslag om at man skulle ha hunder inn i skolegården, i skolekorridorene. Jeg er ikke sikker på at det er riktig strategi i forhold til unge mennesker, men at skolen er en viktig arena, er helt opplagt. Det illustrerer bare at veldig mange av de utfordringene vi står overfor her, må få et samarbeid mellom flere typer aktører. Når vi i plan for Norge har kampen mot ungdomskriminalitet som en hovedsatsing, er det også for å illustrere at det kommer til å kreve samarbeid, selvfølgelig mellom justismyndighetene, men også mellom skolemyndighetene, bydelsmyndighetene, altså kommunal og regional, helsevesenet, som må være til stede – nye samarbeidsformer for å kunne virke godt forebyggende mot denne veldig alvorlige utfordringen i samfunnet vårt.

Det kan jeg bekrefte. I min regjeringstid har vi satset på tollvesenet, både bemanning, økonomi og teknologi. Det tror jeg vi må gjøre framover også. Det må gjøres i sammenheng med en del av de andre tiltakene vi har. Her er det bl.a. etterretningsarbeid gjennom politimyndigheter som kan følge hvordan denne trafikken går. Som sagt erfarer land nord i Europa som har havner, at tyngdepunktet i disse havnene kan flytte seg på veldig kort varsel, ut fra hvilke tiltak den ene havnen har. Tiltak for å styrke havnekontroll inne i havnene er en egen retningslinje, en kode, som nå blir behandlet bl.a. i IMO, International Maritime Organization, men som også er relevant for Norge. Svaret på dette er altså at vi må være til stede på alle disse arenaene og ta innover oss at denne virksomheten er internasjonal, den er teknologisk drevet, og veldig mye av denne kriminaliteten finner sted på nett. Der rekrutteres det, der omsettes det, og der omgås også det regelverket vi alle vil at skal følges.

Dette er et veldig alvorlig tema, og det er et tema vi kan ta utgangspunkt i er delt av landene rundt oss. Igjen: Jeg var i møte med europeiske kollegaer på mandag kveld og hørte hvordan utfordringene er knyttet til havner som Rotterdam, Antwerpen og Hamburg, hvor tyngdepunktet av kokaininnførsel har skiftet mellom de havnene etter hvilke kontrolltiltak man har hatt. Det vi kan konstatere, er at de kriminelle nettverkene er grenseoverskridende. Narkotika driver dette på økonomisiden. De er avanserte teknologisk, og de jobber i et kappløp med det myndighetene og politimyndighetene kan gjøre. Den første observasjonen er altså at dette må vi gjøre sammen med andre land. Vi må samarbeide med de nordiske landene. Vi har nå et Kripos-samarbeid mellom nordiske land. Vi har folk fra norsk politi som sitter i en sentral i Stockholm og jobber mot de kriminelle nettverkene, noe som er helt avgjørende. Og så må vi satse på det politiet som kan virke mot disse nettverkene. Vi hadde jo en betydelig satsing på kapasiteten til å møte organisert kriminalitet i 2024. Vi har styrket den kapasiteten også inn i 2025, og det beskriver politiet som en gamechanger. Men det er på ingen måte slik at det er rett på mål, at vi da lykkes i alt vi gjør. Det er riktig som representanten sier, at det også handler om tollvesenets teknologi, skannere i havnene og samarbeid mellom land. Vi må også nå de nettverkene som ofte er langt fra Norge. Dette står nå på vår dagsorden når vi snakker med stater i Gulfen, i Nord-Afrika og andre steder i Europa, hvor vi vet det kan sitte bakmenn utenfor lovens arm i Norge og drive dette. Så kampen mot at denne innførselen kommer, er ekstremt viktig og alvorlig, og vi fører den gjennom et politisamarbeid hvor vi også styrker politiet på de områdene der de kan møte kriminaliteten, ikke minst innenfor nettet, som er det store møte- og handlings- og transaksjonsstedet i denne veldig uheldige trafikken.

Jeg sa det i sted: Jeg mener det er fornuftig at vi investerer, slik at vi kan opprettholde et letenivå som gjør overgangen mykere. Jeg tror fortsatt Europa kommer til å trenge gass fra Norge. Blir det funn av betydning i Barentshavet, er det jo bare i den grad det er lønnsomt å bygge et slikt rør. I dag kommer den gassen fra Barentshavet, fra Hammerfest LNG, som flytende gass som transporteres på skip. Hvis det er funn av betydning, og det kan kobles til vår rørinfrastruktur, og det kan finansieres – det må være bærekraftig – er ikke det noe vi skal utelukke. Jeg registrerer at vi er enige om at vi på 30-tallet vil stå overfor et fall. Det tror jeg kommer til å bli en utfordring også i Europa. Man skal samtidig ta russisk gass helt ut, og det blir et forbud fra 2027. Det kommer til å øke betydningen av at Norge er en stabil og forutsigbar leverandør. Vi må også huske på at vi har masse samarbeid med Europa på det fornybare, håndtering av CO2 og utvikling av hydrogen som ressurs.

Ja, jeg mener faktisk det – på en ansvarlig måte. Vi står foran et fall i leveranser av olje og gass fra Norge. Etter 2030 kommer det til å gå ned. Spørsmålet er om vi skal la det skje nærmest ved å si at den siste leteaktiviteten har funnet sted på norsk sokkel. Jeg mener det er feil. Vi skal fortsatt bidra med gass. Jeg tror det er en fordel at Europa i en tid framover kommer til å kjøpe gass fra Norge. De kan produsere hydrogen med CO2-håndtering fra Norge, en trygg leverandør. Det er også en veldig viktig næring for Norge, med stor kompetanse. Jeg har egentlig aldri trodd på at vi løser dette ved at vi gjennom politikk kutter tilbudet, og så skal det komme noe fornybart i stedet, fordi tilbudet blir borte. Jeg mener at tilbudet av fornybar kraft må komme gjennom de satsingene de gjør i Europa, slik at det gradvis erstatter det fossile. Mens det fossile er nødvendig, er det bedre at det er norsk gass fra norsk sokkel, fra et demokrati, enn at det kommer fra mindre pålitelige leverandører.

Spørsmålet villeder egentlig når det gjelder hva som er realiteten. Jeg mener vi skal satse på fornybar energi. Norge drives jo stort sett av fornybar energi i det som holder kraft i landet vårt – vannkraften, det vi nå gjør med vind på land, og det vi har ambisjoner om å gjøre med vind til havs. Jeg var også på et møte om energi og fornybar kraft i Europa denne uken, i Hamburg, hvor landene rundt Nordsjøbassenget snakket om hvordan vindkraft kan utvikles offshore. Der er det stor aktivitet i bunnfast offshore langs hele den europeiske kysten opp til Storbritannia, og det er store planer om å utvikle det videre fram mot 2050. Norge ligger lenger mot nord, men vi har en lang kyst, og vi bør også ha store muligheter der. Det vi får høre, og som jeg går ut fra at representanten også hørte i Europa, er at Norge i dag leverer en tredjedel av Europas gass. Alle de europeiske politikerne som sitter med ansvaret i dag, sier at det er veldig viktig at Norge kan fortsette å gjøre det framover, i overgangen til det fornybare. Krisen i Europa har jo kommet med at man er blitt avhengig av russisk gass – det skal man nå frigjøre seg fra. Det skal være lovforbud mot russisk gass. Da er det viktig for sikkerheten at rørgassen fra Norge, som kommer fra et demokrati og er forutsigbar, opprettholdes. Alternativet kommer til å være LNG, flytende naturgass fra USA, fra Gulfen, og noe fra Norge, fra Melkøya. Jeg tror vi må klare to ting. Vi må klare å fortsette å være en troverdig leverandør av den gassen som er viktig i overgangen, også til produksjon av hydrogen. Det er å være helt i front på nye teknologier, som fangst og lagring av CO2. Nå er det oppe og går, det er kommersielt mulig, og det er en verdikjede der i forbindelse med anlegget i Øygarden. Og det er å fortsette å kutte våre egne klimagassutslipp, også i olje- og gassektoren. Så til spørsmålet: Vi skal både være en troverdig leverandør av gass, og vi skal samtidig forberede overgangen som Europa gjør, og som vi gjør, til en større fornybarandel.

Dette er en av ideene med lov om god handelsskikk, at det skal skje på skikkelig måte. Hvis det er slik at disse pristilbudene har som effekt at de i realiteten er villedende, skal det ikke være lov. Vi stiller i lov om god handelsskikk krav om tydeligere krav til forhandlinger mellom dagligvarekjedene og leverandørene, sterkere vern av såkalte etterligninger, noe som også er forvirrende, og vi strammer inn muligheten til å bruke rabatter som ikke er knyttet til vare, altså det som er knyttet til betaling for tjenester og faste betalinger som egentlig ikke har noe å gjøre med produktet du kjøper. Det betyr at den loven gir oss flere virkemidler til å etterfølge dette. Derfor er de samtalene vi har med bransjen – for å illustrere dette –ikke samtaler med bøllene i skolegården, det er samtaler med aktører vi forventer følger det regelverket som finnes. Er det uklarheter om det, skal vi oppklare det. Og så har vi et konkurransetilsyn som har flere muligheter til å ettergå kjedene.

Jeg så det innslaget, og slik det framstår, er det et eksempel på at det skapes forskjeller, ut fra den teknologiske tilgangen. Det ble også sagt fra regjeringens statsråder at dette ikke er akseptabelt, og dette må vi ettergå. Det er bonuser eller fordelsprogrammer som er forlokkende, men når man kommer inn i dem, kan man bli dratt inn i en type karusell der det rett og slett kan ende med at man blir bundet opp til ting som er dyrere. Slik skal vi ikke ha det. Det er en av grunnene til at det er bra at vi har et konkurransetilsyn som har styrkede fullmakter til å gå inn og kontrollere det. Jeg vil si til de selskapene som bruker dette, at hvis blir avdekket at det for enhver rimelighet ikke er mulig for kundene å følge med på dette, må det ha konsekvenser. Vi kan ikke akseptere at det er slik. Nå vil jeg ikke si at alle bonusprogrammer nødvendigvis er negative, men det vi så illustrert i det eksempelet, er åpenbart noe som ikke likebehandler kunder i butikken.

Hvor mange er nok? Er fem bra? Mener representanten vi skal gå til seks eller sju? Å gripe inn og bryte opp i aktører ute i det markedet er et veldig inngripende tiltak. Jeg kan forstå at man i en slik retorisk øvelse kan si at det er bare tre kjeder, og hvis det blir færre, går det i negativ retning. Det er jeg i og for seg enig i. Det tror jeg vil være en veldig alvorlig utvikling. Men at det å bryte dem opp, dele dem og gå inn på det skal føre til at matvareprisene går ned og konkurransen øker – det skal man være ganske sikker på. Dette handler også om inngrep i eiendomsretten, som må vurderes opp mot Grunnloven. Her tror jeg det er andre tiltak vi må se på. Det er ikke på regjeringens handleliste at vi skal inn og gjøre dette. Her handler det både om engros- og leverandørleddet og om at konkurransen fungerer. Det handler om kompliserte begreper som vertikal og horisontal integrasjon og om sørge for at ingen av de modellene er prisdrivende eller fordyrende.

Matprisene er noe vi alle møter, og de har økt betydelig de siste årene. Jeg tror det er noe som kanskje uroer folk – når prisstigningen for øvrig er på vei ned, ser de en forskjell i prisen de betaler for kaffe, brød, middag og andre matvarer. Det er et fenomen som ikke bare gjelder i Norge, det gjelder i hele Europa. Noe skyldes utviklingen i råvarepriser, noe skyldes krigen i Ukraina. Det er jo matlagre i Europa som er en åpen krigsscene, som vi nå ser. Det er også norske forhold som har betydning for matprisene. Jeg setter pris på og verdsetter Rødt engasjement for lavere matpriser, men det er på en måte litt mye Elvis Presley og litt lite om hva som er veien til å få det til å fungere. Det er stor kjedemakt, og det er ikke slik at vi kaller inn kjedene som bøllen på rektors kontor, snakker med dem og lar dem gå ut igjen i skolegården. Vi gjør det for å gå tett på, for å se på hvilke ordninger og prisstigninger vi ikke kan akseptere. Vi har kommet med en rekke tiltak som skal legge til rette for at konkurransen – for det er kjernen – fungerer i dagligvaremarkedet. Vi jobber med flere pågående tiltak. Det handler om endringer i lov om god handelsskikk, for å bidra til at vi får effektive forhandlinger. Det handler om styrket tilsyn med bransjen og å styrke Konkurransetilsynet, som har fullmakter til å gå inn og sjekke dette. Det handler om å sørge for at vi kartlegger hvordan forbrukerne opplever prisinformasjon, fordelsprogrammer og bonusprogrammer, at de faktisk leverer det de skal gjøre. Vi har bedt Forbrukertilsynet prioritere tilsyn med priser og kampanjer i dagligvaremarkedet. Vi har også fått det som heter Konkurranselovutvalget, med flere forslag til hvordan vi kan håndheve loven og ha raskere prosesser. Når vi kaller dem inn, og det kommer vi til å fortsette å gjøre, er det for å påse at det de kan gjøre – innenfor at det skal være økt konkurranse – det skal gjøres, det skal følges opp, og det å bryte de reglene skal ha konsekvenser.

Nå er den skattekommisjonen i gang. Den har begynt å arbeide og har relativt kort tid. Nå skal vi la den gjøre den jobben, og så skal vi ta imot det som kommer. Jeg tror at en av måtene å finansiere velferden vår på – hovedmåten – er at vi har et konkurransedyktig næringsliv som lykkes, betaler skatt og sikrer markedsandeler. Arbeidet vi gjør med å trygge markedsadgang – ta f.eks. EØS-avtalens betydning – og det vi gjør for å få til avtaler som dem vi nå har fått til med latinamerikanske land i Mercosur og med India, hører med i den sammenhengen. Det gir bedriftene våre nye muligheter, og når bedriftene har mulighet til å ansette folk som kan jobbe og få lønn, og når de er konkurransedyktige slik at lønnen også kan øke, fordi de ansatte kan få sin andel av verdiskapingen, da er det for meg kanskje hovedstrategien for å legge til rette for det. Jeg mener også at vi har et skattenivå i Norge som er høyt. Det kan vi forsvare, men Arbeiderpartiet har et skatteløfte som sier at vi ikke skal øke skattene i denne perioden, for vi mener at det er andre strategier som er viktigere i denne sammenhengen.

Noen ganger når SV snakker om dette, kan det være at man får inntrykk av at hvis man øker ytelsene til dem som har minst, er det det viktigste tiltaket for å redusere forskjeller. Hvis det framføres, er jeg ikke enig i at det nærmest er universalnøkkelen til å klare å løse dette. Det å ha ytelser til dem som har minst, som sørger for at de kan klare seg, at de har et helsetilbud, at de har et utdanningstilbud, og at de har et botilbud som de kan leve med, er viktig. Samtidig handler det å redusere forskjeller også om å legge til rette for at vi har et næringsliv som tilbyr arbeid og betaler lønn, at vi har en satsing på konkurransekraft i næringslivet vårt i en tid hvor teknologiene skifter, og at vi lykkes med omstillinger som vi står midt oppi. En av de store utfordringene vil kunne være at man kan få et enormt gap mellom mennesker på grunn av teknologiske endringer, kunstig intelligens og tilgang til alt dette. Da reduserer man ikke forskjellene gjennom å øke ytelsene. Det skjer gjennom politikken vi gjør innenfor forskning, utdanning og samarbeid med bedriftene våre.

Jeg må innrømme at det er første gang jeg hører om det forslaget, men jeg vil ikke stå og avvise det her og nå. Jeg er tilhenger av at vi får kunnskap når vi utvikler politikk, og at den så langt som mulig må være basert på korrekt informasjon, forskning og hvordan samfunnet vårt fungerer. Jeg vil jo si at det ikke er sånn at vi må vente på en kommisjon eller på disse internasjonale vurderingene av hvordan det norske samfunnet er skrudd sammen, for å ha en politikk som motvirker forskjeller. Jeg mener at måten vi har innrettet samfunnet vårt på, med velferdsstaten som et spleiselag, med et skattesystem – som vi har hatt debatt om tidligere i dag – som er rettferdig, og med det viktige prinsippet om at man skal bidra etter evne og få etter behov, er noe vi skal holde ved like. Det er også en lang rekke andre enkelttiltak som spiller inn. Det har å gjøre med helsevesen, utdanning, arbeid og muligheten til å oppdatere kunnskapen underveis i arbeidslivet. Alt dette må vi ta tak i, men mer kunnskap skal vi aldri si nei takk til.

Mange av de beskrivelsene representanten gir her, er observasjon av samfunn vi kan sammenligne oss med. Når forskjellene øker, er det mange negative effekter i samfunnet som følger av det. Det synet tror jeg representanten og jeg deler. Det handler om politisk grunnsyn, at vi ser varseltrekanter når noe slikt skjer. Vi ønsker å innrette et samfunn hvor folk har like muligheter, ikke bare i navnet, men i gavnet – at de faktisk kan klare seg selv – og at vi kan se hverandre i øyehøyde. Det kommer til å være ulikheter i et samfunn, men vi ønsker at det skal være likeverd og like muligheter for folk. Det er måten vårt samfunn er innrettet på. Jeg er enig med representanten i at når vi rundt om i verden får samfunn med veldig økte forskjeller, hvor de på toppen stikker kraftig fra, og en stor gruppe lenger nede på inntektsskalaen enten blir stående stille eller faller, øker polariseringen, Gjenkjennelsen av hvilke liv vi lever, hva som er viktig å satse på, forvitrer, og da å føre politikk, en nasjonal politikk, for det, blir langt, langt vanskeligere. Det er mange samfunn der dette kan ses og beskrives, i stort, som vi har sett i USA over 30–40 år, men også nærmere, i Europa, hvor vi ser at forskjellene øker kraftig, og effekten av det. Vi må jo da føre en politikk som gir folk muligheter til å klare seg selv, til å ha et inntektsgrunnlag, et arbeidsgrunnlag – arbeidslinjen tror jeg er helt avgjørende her – og så må velferdsstaten være på jobb. Den er ikke til pynt, den skal komme inn og bidra til at de mulighetene finnes. Representanten og jeg har jo arbeidet sammen om det i mange sammenhenger, vi har funnet sammen om viktige reformer – for billigere barnehager, for velferdstilbud som gjør det mulig for folk å klare seg. Men jeg tror det er slik at det finnes ikke et politisk vedtak som sier at vi dermed utvisker det som er av forskjeller. Vi må legge til rette for at folk kan klare seg selv gjennom arbeid, og så ha et samfunn med en rettferdig fordeling som gjør at forskjellene er på et nivå vi kan leve med.

Jeg kan bare gjenta at vi skal ha ordninger som bidrar til at folk som kommer til Norge, kommer i arbeid og at de lærer norsk. Derfor har vi ikke omfattende kutt i norskopplæring, som Fremskrittspartiet har, og i integreringstilskudd, som Fremskrittspartiet har. Det mener vi er viktig på veien til å kunne bli deltakende borger i landet vårt. Vi ser, går gjennom tallene og legger til rette for at vi nå endrer integreringsstønaden på en slik måte at det klarere rendyrker arbeidslinjen og insentivene til å arbeide. Det mener vi er et signal som er ganske tydelig, ganske effektfullt, men også tilpasset den situasjonen som er for dem som kommer til Norge. Og de er betydelig færre enn de var da representanten hadde sitt parti i regjeringsposisjon.

Det vi nå foreslår, er den største omleggingen av introduksjonsstønaden som vi har sett på 20 år. Den skal legge til rette for at arbeidslinjen skal virke også her, at folk kommer hit, lærer seg norsk og kommer i arbeid. For alle detaljspørsmålene tror jeg nesten jeg må få henvise til at vi nå har sendt forslag på høring. Det er sendt ut. Vi skjerper kravene til aktivitet, slik at det skal lønne seg å jobbe. Vi fjerner retten til sosialhjelp og bostøtte de første årene, og det skal merkes på lommeboka at man går fra stønad til lønnet arbeid. Allerede fra i år skjerper vi kravene til arbeidsretting i programmet. Fra fjerde måned skal minst 15 timer i uken bestå av arbeidsrettede elementer. Her er det veldig tydelige grep, som ikke ble tatt i perioden representanten satt i regjeringsposisjon, men som vi gjennomfører nå. De detaljerte spørsmålene om enkeltdelene får gå til arbeidsministeren, som kan gi gode svar på det.

Jeg har lyst til å si at antallet asylankomster til Norge i fjor er betydelig lavere enn noen gang mens Fremskrittspartiet satt i regjering, og antallet kvoteflyktninger til Norge er det laveste det har vært, fordi vi har en kontrollert innvandring. Hovedoppgaven vi har hatt de siste årene, er jo å ta imot flere titusen fra Ukraina, som er tatt imot, som er kommet i arbeid, og som vi gir forutsetninger for å bidra i samfunnet vårt. Poenget er at Norge skal være i samarbeid med europeiske land. Vi skal ikke skille oss ut som spesielt attraktivt, men vi skal også motta menneskene på den måten som erfaringene tilsier at de kan bidra. Jeg er egentlig ganske stolt av at vi faktisk investerer mer i språk og arbeid for dem som kommer til Norge, enn noen av våre nordiske naboland, nettopp fordi vi ønsker å få dem inn i organisert og ordnet arbeid, og ikke inn i et b-arbeidsliv eller i sosiale omstendigheter som ikke er bra for samfunnet.

Jeg har lyst til å begynne dette svaret med å si: Når det gjelder innvandring, som vi skal arbeide for at skal være kontrollert, bærekraftig og rettferdig – det er Arbeiderpartiets mål – så er problembeskrivelsen som Fremskrittspartiet kommer med hver gang, at innvandring, de som har innvandret til Norge, utgjør et problem. Jeg har lyst til å begynne med å si at de som har kommet til Norge, og som jobber her, betaler skatt, deltar og bidrar, er helt avgjørende for at Norge fungerer. Veldig mange av tjenestene i velferdssektoren vår er helt avhengig av de gode menneskene som gjør gode jobber, og det er viktig å snakke om dette på en måte som ikke sprer mistenksomhet eller utrygghet for dem. Vi er som sagt opptatt av at innvandringen skal være kontrollert, bærekraftig og rettferdig. Over tid har et høyt antall irregulære migranter til Norge og et høyt antall asylsøkere, som også kommer mot Europa, vært en utfordring vi må møte. Det møter vi, for vi skal ikke ta imot flere enn vi klarer å integrere, og vi skal sikre at det norske regelverket, tilpasset norske betingelser, er på linje med sammenlignbare land. Derfor har vi kommet med forslag til justeringer og innstramminger i innvandringspolitikken: bekjempe misbruk av kriminalitet, mer bærekraftig familieinnvandring, styrke retur og tilbakevending og arbeide for reform av asyl- og migrasjonssystemet i Europa gjennom samarbeidet med andre land. For dem som er her, skal vi stille krav, men også stille opp, slik at de lærer norsk, kommer i arbeid og kan bidra. Når det gjelder sammenligningen mellom Norge og Danmark og andre land, så kan man ikke ta krone for krone og ordning for ordning. Det handler om hvordan vi samlet bidrar til at vi når de målene vi har, nemlig at folk kommer i arbeid og i aktivitet. Endringene i de tilskuddene, som ble gjort fra arbeidsministeren i forrige uke, gjør at insentivet til å arbeide, til å komme i arbeid, er styrket gjennom hvordan ordningen er innrettet. Det skal gi effekt ved at folk kan klare seg selv, få insentiv til å lære norsk og til å bidra i samfunnet vårt på de mange viktige områdene hvor vi har arbeid i landet vårt.

Denne statsministeren er sterk tilhenger av nasjonal beredskap. Det vet representanten fra vårt samarbeid i regjering. For å gi et godt svar på det spørsmålet har jeg tenkt å si at det skal jeg komme tilbake til. Jeg kan ikke gi et presist svar på det med såkorn. Jeg må høre fra min landbruksminister hvor den saken står, og det ville ikke være seriøst å stå og si noe om verken kvantum, omfang eller ressurser som skal til for det. Ja, vi skal ha en god matberedskap. Vi har arbeidet med andre typer lagring for mat og korn, men når det gjelder såkornproblematikken, tror jeg at jeg skal få komme tilbake til representanten med et godt og fyldig svar når jeg har tatt den saken opp med min landbruksminister.

Jeg tror vi skal tenke på at forutsetningene for å produsere kritisk viktige legemidler ikke er noe vi bare kan vedta at vi skal ha. Det handler om hvilke forutsetninger vi har i våre egne forsknings- og produksjonsmiljøer, kostnadene ved det. Vi er tross alt integrert i et nordisk og europeisk marked. Mye av legemidlene vi kjøper, kjøper vi sammen med andre nordiske land. Vi er med på anbudsprosesser sammen med dem, og vi er med på et europeisk samarbeid om dette. Jeg vil være varsom med å si at svaret på å ha god beredskap når det gjelder legemidler, er at vi skal ha et måltall for nasjonal produksjon. Der det ligger til rette for det, og der det er både økonomisk og teknologisk forsvarlig, skal vi vurdere det, men jeg tror det ville være en veldig feil satsing og feil bruk av ressurser å skulle si at vi skal ha en nasjonal produksjon av kritiske legemidler, som svaret på det. Viktigheten av tilgang på legemidler i en beredskapssituasjon fikk vi en påminnelse om under pandemien. Det var også en av grunnene til at vi arbeidet for å få en avtale med EU om samarbeid om den europeiske helseunionen.

Jeg kan si, på vegne av helseministeren og regjeringen, at dette forskriftsforslaget om hvordan man som utbygger skal forholde seg til dette, ikke bare når det gjelder sykehus, men også generelt, kommer ganske snarlig, men det er et teknisk komplisert materiale å utarbeide. Vi har vel en dekningsgrad på 40–45 pst. når det gjelder tilfluktsrom. Andre land i Norden, med annen geografi og annen bosetting, har høyere dekningsgrad. Dette regelverket må vi få orden på med tanke på kostnader knyttet til nybygg og selvfølgelig også med tanke på hva man skal gjøre med eksisterende bygg. Det er riktig at det bygges nye sykehus i Norge med høy takt, men spørsmålet om hva man skal gjøre med eksisterende sykehus, vil også komme. Det er ikke alltid slik at det å bygge tilfluktsrom i forbindelse med eksisterende sykehus er den mest tilgjengelige løsningen. Det kan være andre måter å beskytte folk på om det skulle oppstå en alvorlig situasjon.

Denne debatten kom opp i forbindelse med totalberedskapskommisjonens arbeid, og den reiser spørsmålet om hvilken rolle tilfluktsrommene skal ha i en tid da vi skal trygge befolkningen og kan oppleve sikkerhetspolitiske kriser og krig. I min oppvekst i Oslo var tilfluktsrommene planlagt for en helt annen tid. Da hadde man pålegg om sikringer i nye boliger f.eks., og man hadde mange tilfluktsrom som var tilrettelagt for befolkningen. Så var det mange år uten den sikkerhetspolitiske spenningen, og da ble det ikke bygget tilfluktsrom. I dagens situasjon ser vi at behovet for å beskytte befolkningen i en krise må løses på ulike måter. Vi kommer neppe til å bygge tilfluktsrom for hele befolkningen i en by, men det er ulike måter vi kan søke beskyttelse på. Vi har som følge av totalberedskapsmeldingen sagt at vi trenger å utarbeide et regelverk, som må ut på høring, og som utbyggere kan ha når de skal vurdere nye bygg. Da må det bygges tilfluktsrom for konkrete byggeprosjekter. Da må vi utforme det regelverket på en måte som er praktisk. Vi er opptatt av at det skal være billigere å bygge i Norge, men pålegg om tilfluktsrom vil gjøre det dyrere, og det kan være nødvendig. Selv om det i dag ikke er noen juridisk plikt til å bygge tilfluktsrom – heller ikke i sykehus – er det mulig for utbygger å inkludere bygging av tilfluktsrom i planene. Man kan heller ikke tenke at svaret for et sykehus er at man skal ha tilfluktsrom for alle dem som er der i en krisesituasjon. Da er det andre beredskapsgrep vi må ta. Dette illustrerer at den nye tiden vi lever i – den nye sikkerhetspolitiske tiden – reiser gamle spørsmål, men at vi kan komme til å trenge noen nye svar. Jeg tror ikke at tilfluktsrom etter den modellen vi hadde på 1950-, 1960-, 1970- og 1980-tallet, er svaret på det vi skal møte fremover.

Jeg mener representanten har kommet med løfter som ikke kommer til å gi den generasjonen en bred visjon om å kunne få bedrede levekår. Jeg tror den skattepolitikken som skal gi mest til dem som har mest fra før, og prioritere de store pengene på det, ikke er det som kommer til å løfte de kommende generasjonene. Det vi har i Norge i dag, er reallønnsøkning. Vi har kommet i pluss. Kjøpekraften bedres. Vi har bedret situasjonen for studentenes økonomi. Vi har bygget flere studentboliger. Vi er ute etter å få til en samlet reduksjon i prisstigningen som kan legge grunnlaget for at rentene går ned – ett av flere forhold. Det som gir denne generasjonen håp, og det vet representanten – ifølge mange av de innleggene han har holdt, som jeg mener har vært veldig gode – er å bidra til et samfunn med mindre polarisering, mindre forskjeller og høy tillit. Da må jeg få lov til å si at det alternativet representanten nå er en del av sammen med Fremskrittspartiet, tror jeg er et samfunn som kommer til å øke forskjellene, gi mindre felles ansvar og mindre utsikt til en trygg framtid for nye generasjoner.

Jeg skjønner at jeg har hørt på den kommende lederen og nestlederen, og jeg er glad for at den kommende nestlederen tar trikken. Det er noe jeg egentlig savner i mitt liv, at jeg ikke kan gjøre det som jeg kunne før. Jeg synes leseevnen til representanten er mangelfull. Jeg må gjenta dette: Det vi har sagt, er at vi fører en politikk som legger til rette for at renten kan gå ned. Denne statsministeren vet veldig godt hvem som bestemmer renten. Det er Norges Bank. Det er ikke noe statsministeren bestemmer, det er ikke noe finansministeren bestemmer, men vi kan bidra til at grunnlaget legges. Vi mener at de enorme skattekuttene som Fremskrittspartiet og Høyre sammen lovet i valgkampen, ikke vil bidra til det. Vi vil heller prioritere en politikk som legger grunnlaget for at renten går ned – og det står vi fortsatt ved – enn å gjennomføre den politikken som representanten går inn for. Så får representanten lese de andre reklamene på trikken i årene fram til vi kommer til neste valg. Jeg mener fortsatt at den satsingen på rettferdig fordeling, en rettferdig skattlegging, også er veien til å få ned prisstigning og renter.

Det var et veldig bredt spørsmål. Jeg sier at jeg er opptatt av at generasjonskontrakten skal ligge i bunn, at vi sikrer framtiden for generasjoner. Vi er tilbake igjen til det som representantens, nå snart, forgjenger har stilt meg mange spørsmål om, hvordan vi innretter pengebruken for å satse riktig i Norge. Jeg mener at mange av de satsingene vi har gjort med å sikre at vi har lav ledighet, at vi har små forskjeller mellom folk, at vi nå får høyere deltakelse i yrkesfag, at vi har et løft for den praktiske skolen – mange av disse tiltakene med at vi har billigere barnehage, at vi har tryggere oppvekst på den måten er også med på å gi en vekstkraft framover. Vi satser der ute. Det er altså 11 mrd. kr–12 mrd. kr i lavere skatt på arbeid som er kommet under denne regjeringen. Vi har en skattekommisjon som skal se på hvordan vi innretter skattesystemet framover. Jeg håper vi kan få til brede løsninger der. På den måten bidrar vi samlet sett til at vi har vekstkraft og konkurransekraft i Norge.

Jeg mener vi skal være veldig opptatt av å ikke sløse bort penger, snu hver krone og bruke dem på den mest fornuftige måten og ettergå om vi har brukt dem på riktig måte. Den rapporten fra Enova synes jeg er mangelfull. Den tar utgangspunkt i at Enovas mål på kort sikt er å kutte antall tonn, men Enovas mandat er bredere enn det – det er å bidra til langsiktig teknologiutvikling. I noen av de prosjektene som vil bidra til langsiktig teknologiutvikling, vil de såkalte tiltakskostnadene være ganske høye. Det er nettopp fordi de også skal bidra til at vi utvikler ny teknologi. Her er det en forskjell på representanten Søreide og meg i synet på hva spleiselaget skal stille opp med for å komme i gang med nye prosjekter innenfor teknologi, særlig der hvor vi i denne sal har vedtatt klimatiltak som næringslivet må innrette seg på, og der markedet ikke løser det alene, skal vi stille opp. Jeg er for at vi skal ettergå dette, måle konsekvensene, bestille utredninger om det, men at næringspolitikken skal bidra til det spleiselaget, mener jeg er en riktig satsing.

Jeg synes dette er et interessant spørsmål, og jeg deler representantens perspektiv om at en generasjonskontrakt skal ha dette som har ligget i det norske samfunnet lenge, at vi sikter mot at kommende generasjoner skal få bedre eller minst like gode muligheter til å satse. Jeg tror det opp igjennom tidene alltid har vært en uro for hva som ligger foran oss, hvordan vi skal ta nasjonale grep og ha internasjonalt samarbeid for å sikre at det noen år fram i tid er trygghet for å kunne både leve, bo, arbeide og investere. Vi er glade for å bo i et land hvor vi er enige om veldig mange hovedpilarer med dette. Vi har en velferdsstat vi har et spleiselag rundt. Det er det stort sett enighet om, men med litt ulike syn på hvordan vi finansierer den. Denne enigheten tror jeg vi nå ser er en fordel i Norge, i motsetning til i andre land som har dypt polariserte samfunn. Jeg mener det bildet representanten tegner, er mørkt – mørkere enn det egentlig fortjener å være. Jeg er i politikken fordi vi skal rette opp ting som ikke er som de burde være, gjøre det bedre, legge bedre til rette. Vi skal ha en hovedsatsing på kommende generasjoner. En av de fem satsingspunktene i planen vår for Norge er barn og unge, fordi ungdommen vår er framtiden. Det tror jeg alle generasjoner er opptatt av. Vi har altså en norsk økonomi med historisk lav ledighet. Vi har rekordhøy eksport. Vi har en vekst i norsk næringsliv som er høy sammenlignet med landene rundt oss. Det etableres flere nye selskaper under denne regjeringen enn under den forrige. Det gjelder både aksjeselskap og selskaper totalt. Samtidig er det noe færre konkurser under denne enn forrige. Vi har også et høyt investeringsnivå, så jeg tror det kommer til å kunne stå seg. Vi har en ambisjon gjennom vår plan for Norge, hvor arbeids- og næringsliv og økt konkurransekraft er en av hovedsatsingene. Der ligger det satsing på ny teknologi, det vi gjør innenfor kunstig intelligens, det vi gjør innenfor kvanteteknologi, og det vi gjør med hensyn til utdanningssektoren vår, hvor vi også ser positive tegn. Her er det mange oppgaver å møtes med framover, men jeg mener vi også har grunn til å ha tro på den framtiden.

Vårt skatteløfte står fast, og jeg bare gjentar at denne saken, en taksering av boliger som skal sørge for at det er en rettferdig skattlegging, dreier seg om å sørge for at skattesystemet vårt står i stil med hva som er realiteten der ute. For noen med formue betyr det at de får en høyere takst på boligen sin, og omtrent 230 000 vil få en noe lavere takst. Men igjen: Representantens forslag er å si at dagens system, som er urettferdig, som undervurderer dyre boliger, og som overvurderer billigere boliger, er greit – det kan bestå. Vel, det er et ærlig standpunkt. Vi mener det ikke er riktig måte å gjøre det på. Og igjen – vi har denne sikringsordningen, som gjør at man kan legge inn dokumentasjon hvis man mener at man har fått gal taksering. Jeg gjentar igjen: Denne ordningen er ikke noe staten skal tjene penger på, men vi skal rydde opp i det, slik at det står i stil med hva som er de reelle verdiene.

Jeg konstaterer at Fremskrittspartiet er for en modell som er gjennomgående urettferdig, som undervurderer dyre boliger, og som overvurderer rimelige boliger. Det er et greit standpunkt. Arbeiderpartiet mener det er rimelig å gå inn og sørge for at dette blir rettferdig og fordelt på en ordentlig måte. Så har denne modellen en sikringsordning som betyr at hvis du mener at du har fått en urimelig høy verdsettelse av boligen din, kan du dokumentere og forklare hvorfor du mener det, og du kan ta det opp med skatteetaten. Dette mener vi skal løses på en god måte. Alternativet er jo å sitte og si at systemet er urettferdig – det er ulik vurdering, naboer kan få helt ulik taksering, som fører til at dyre boliger er undervurdert og rimeligere boliger er overvurdert, og sånn bør vi ha det. Vi mener at det ikke er rimelig. Vi gjør noe med det, og vi gjør noe med det på en så smidig og effektiv måte som mulig. Og som sagt: Staten skal ikke gå i pluss på dette. Det skal ikke være en ordning som øker inntektene, men det skal være en ordning som retter opp urimeligheter.

Vi har ikke innført arveavgift. Den ble fjernet, den er ikke innført. Når det gjelder beregning av formue, ligger altså bolig inne. Det gjorde det i alle de åtte årene representanten satt – det er ingen endring i det. Når det først er slik, bør det skje på en rettferdig måte, at det svarer til det som er verdien. Jeg skal ikke gå inn og kommentere hvordan den enkelte løser situasjonen når man skal få en mer rettferdig beskatning, men de som er i denne situasjonen, har jo formue. De har en verdi. De er blant dem som har en bolig som beregnes som formuegrunnlag, og da er det rimelig at det får en rettferdig beskatning. Noen kommer til å få lavere skatt som følge av det, for de har betalt for mye. Dette skal altså gå i null. Jeg hadde ønsket at vi i høst hadde hatt alle tallene på hvor mange som blir berørt av dette, men vi tar altså de ferske tallene fra Statistisk sentralbyrå, og vi kommer om kort tid tilbake med ordningen om hvordan dette skal tilbakeføres, slik at staten går i null.

Det er en kjent sak at regjeringen mener formuesskatten er et viktig bidrag til omfordeling i samfunnet og finansiering av velferdsstaten. Der er vi uenig med Fremskrittspartiet, som nå vil fjerne hele skatten. I de åtte årene Fremskrittspartiet enten satt i regjering eller var en del av regjeringsgrunnlaget, gjorde de noe med formuesskatten, men ikke med den delen som var slik at bolig, som er en del av formue, skal være berørt av formuesskatten. Så det besto i åtte år – slik var det. Slik er det også i de alternative budsjettene til Fremskrittspartiet. Det Arbeiderpartiet har vært opptatt av, er at når det er slik, skal det skje på en rettferdig måte. Vi har hatt eksempler på at en ny bolig med høy markedsverdi har blitt skattlagt lavere enn et rekkehus ved siden av. Det framstår helt klart som urimelig. Beregningen av denne skatten må skje på en mer rettferdig måte. Det er det vi varslet i budsjettet. Så har kunnskapen underveis vært slik at fra regjeringens side har holdningen klart vært at det som måtte komme av merinntekter på grunn av dette, skal betales tilbake. Dette er en ordning som skal gå i null. Det er ikke snakk om å øke skatten, men at den skal være mer rettferdig. Da er det slik at har man et hus, skal det beskattes som en del av formuen hvis det er over en viss verdi. Det er 6–7 pst. i Norge som blir berørt av det. Det er rimelig at det skjer på en rettferdig måte. Dette må være noe den enkelte må finne en løsning på. Det handler om at noen vil få lavere skatt som følge av dette, og det handler om at noen vil få noe økt skatt som følge av dette.

Jeg ble nesten fristet til å si velkommen tilbake til dansketiden. Representanten Wiborg er så fascinert av Danmark, Mette Fredriksen og nyttårstalen hennes at det nesten er rørende. Jeg må kommunisere det til henne når jeg snakker med henne, selv om det er en del andre ting hun kanskje er mer opptatt av akkurat nå. Jeg gjentar det vi har sagt: Vi skal selvfølgelig lese det forslaget som er kommet. Vi driver ikke muntlig saksbehandling her i Stortinget. Vi skal se på det. Det er en del terskler her som jeg skal se ganske nøye på med hensyn til Fremskrittspartiets forslag på dette området. Når kvaliteten på å gjøre noe med dette er at vi skal være villig til å gå inn og bryte europeiske konvensjoner, er ikke det noe jeg står og sier ja til på Stortingets talerstol. Vi må jobbe på en annen måte. Nå har jeg et kort innlegg. Jeg synes det har vært en god debatt. Jeg merket meg representanten Asheim, som mente at planen i utgangspunktet var interessant, men at den var for generell. Jeg vil komme tilbake igjen til det og si til representanten Asheim, som selvfølgelig har lest Arbeiderpartiets program grundig – det er vel en av grunnene til at han ikke er i Arbeiderpartiet, men han er velkommen – at det er jo det arbeiderpartiregjeringen tar med seg inn når vi skal gjennomføre. Det er en ting til. Det ble snakk om at denne planen ikke har noe si for hverdagen til folk, og at folk er lei av slike formuleringer. Vel, vi hadde en test på dette. Den var i september i fjor; da var det valg. Da gikk vi til valg på vår plattform. Vi fikk tilslutning til den, det ble et flertall for den. Det er en arbeiderpartiregjering som sitter. Den er en mindretallsregjering, så vi må ha flertall i denne salen. Denne planen for Norge er vår måte å organisere det arbeidet på. Den setter en retning, og den gjør prioriteringer. Jeg vil avslutte med at fra høyresiden blir det ofte sagt at en prioritering ikke gjelder hvis ikke vi kutter i noe for å legge på noe. Det er ikke helt sånn det er i Norge, og det kan vi være glad for. Jeg er for å kutte i noe som ikke er nødvendig, og som ikke tjener en hensikt, men jeg har brukt ordene at i Norge handler det i mange sammenhenger om at når vi satser så mye som vi nå gjør på forsvar og sikkerhet, blir det mindre mer å bruke på andre ting. Det er klart at en nesten dobling av forsvarsbudsjettet, som vi har foretatt i den tiden jeg har vært statsminister, er penger vi kunne brukt på andre områder, men vi har prioritert det. Planen gir et grunnlag for å prioritere hva som er det viktigste også framover. Jeg takker for denne debatten og sier igjen at vi kommer tilbake til Stortinget med de konkrete forslagene og skal arbeide for å få gode flertall i denne salen.

Representanten begynte spørsmålet sitt med å si at NATO er og har vært bærebjelken, så la oss slå fast det: Det er bærebjelken. Denne type situasjoner som har oppstått nå, de uttalelsene om Grønland – jeg skulle gjerne sett at de ikke kom. Jeg har sagt klart fra om det, men jeg har heller ikke tenkt å la det bli en sak som vi spinner videre til nå å avkle den sikkerhetsgarantien. I mitt innlegg i går hos NHO sa jeg hvor viktig det er at vi opprettholder det samarbeidet med USA i nord, og det handler om atomstridskreftene til Russland, som er en trussel for USA. Det er i USAs interesse å ha det samarbeidet. Så nå må vi jobbe demokratisk, i politisk kontakt med USA, om dette spørsmålet. Derfor er det en positiv sak at den danske utenriksministeren til uken skal møte sin amerikanske kollega. Det må gå den veien. Vi har sagt klart hva vi mener om den saken, men det er ikke en sak som, der den er i dag, stiller i tvil sikkerhetsgarantiene i NATO, eller forpliktelsene i NATO.

Samlet sett bruker vi i dette samfunnet år for år mer på forebygging. Forebygging skjer ikke i én enkelt sektor; det skjer i mange sektorer. En av grunnene til at det er viktig med den tilnærmingen vi har i regjeringens plan, er nettopp at kriminalitetsbekjempelsen, som jeg sa i mitt innlegg, ikke bare er justisministerens oppdrag, men det er også oppdrag for flere andre ministre, som treffer deler av samfunnet som har betydning for forebygging: skolen, helse, nærmiljøet, bydelen. Så må vi bruke de pengene på en fornuftig måte. Uten å kunne gå inn i det enkelttilfellet – som det sikkert er mange gode ting å si om, det tror jeg på – så er det ikke slik at de ordningene er garantert én gang for alle. Her må det vurderes hvordan de pengene kan brukes på best mulig måte. For Arbeiderpartiet handler det å bekjempe kriminalitet både om å være tøff og tydelig i den harde enden, med å ta de kriminelle, og det handler om å satse godt på forebygging, slik at vi gjør veien inn til kriminalitet smal, og helst lukker den helt.

Norge har sagt klart fra om hva vi mener om disse uttalelsene om Grønland fra USA, og vi gjentar det. Grønland er en del av Kongeriket Danmark, og det er opp til dem på Grønland og dem i Danmark å avgjøre hvordan de organiserer det samarbeidet. Her handler det om folkerett, om landegrenser og om staters suverenitet – punktum, ferdig snakket. Så skal ikke vi sette spørsmål og spekulasjoner om NATO i denne sammenheng i spill. Da må vi holde hodet kaldt og gjenta de budskapene som 31 av 32 NATO-land er veldig tydelige på. Så er spørsmålet: Hvordan skal Norge sikre seg? Jeg har egentlig gitt et svar på det: ved å utvikle vårt eget forsvar. Der er vi inne i en enorm satsing i årene som kommer, som Stortinget står sammen om. Så er det å fordype og inngå avtaler med våre nærmeste europeiske partnere, naboer og allierte, som kjenner norsk luftrom, kjenner norske havområder, kjenner norsk geografi, og som vi deler verdier med. Det har denne regjeringen jobbet med uke for uke gjennom alle årene vi har vært i regjering, og vi kommer til å realisere de avtalene, og det kommer til å gi Norge større trygghet.

Det gjør vi ved å være med på det som er helt nødvendig nå, at Europa tar større ansvar for egen sikkerhet. Det har ikke noe med presidenten i USA å gjøre, men det er tidsriktig og nødvendig. Derfor er vi i ferd med å bruke mer penger på forsvar, slik forsvarsplanen her legger opp til. Vi er på vei mot 5 pst. midt på 2030-tallet. Så inngår vi nærmere forsvars- og sikkerhetspolitiske avtaler med nøkkelland: Med Storbritannia, bygget på det at vi kjøper fregatter fra dem, som en viktig komponent. Med Tyskland, hvor vi kjøper vi ubåter og stridsvogner. Vi skal også inngå det med Frankrike, med Polen og med de nordiske land. Vi fordyper altså de bilaterale og noen ganger multilaterale avtaler med grupper av land i vår del av Europa for å bygge opp under at vi kan levere på de forsvarsplanene som vi har. EU er ikke svaret på dette. Det er mange gode sider med EU, men vi må alltid huske på at 80 pst. av NATO er ikke EU. Det er USA, Canada, Tyrkia, Norge og Storbritannia. Jeg er for øvrig ikke enig i at Norge er en mikroskopisk makt på forsvarsområdet.

Knapphetsressursen i dette er veldig ofte kvalifisert personell, og det har helsepersonellkommisjonen vist. Jeg tror ikke det er slik at ved å si at vi nå ikke inngår noen avtaler med dem som har kommersiell bakgrunn, så vil de som jobber der, kunne flytte til det lokalsykehuset som mangler folk. Det er ikke sånn det fungerer i samfunnet vårt. Det vi må satse på, er at vi har en organisering av våre sykehus og sykehjem som bruker folk på den best mulige måten for pasienter og dem som trenger det, at vi satser på teknologi der det kan avlaste, og så tror jeg vi rett og slett må ha denne muligheten til å kunne bruke alle dem som deltar – men ikke ut fra det perspektivet vi ofte hører fra høyresiden, om å la alle gode krefter slippe til, som om det var en dugnad i borettslaget. Nei, det må være det offentlige som har oversikten over hva behovene er, som bestemmer hvordan ressursene kan brukes på best mulig måte. I vår tradisjon og i vår historie er det ideelle – Røde Kors, Kirkens Bymisjon, alle dem som har jobbet og levert tjenester – men det kan også i noen sammenhenger være dem som har kommersiell bakgrunn.

Jeg ønsker et fornuftig forhold til alle de kategoriene. Det er riktig, som representanten sier, at ideelle er private i den forstand at de ikke er offentlige, men det kan også være kommersielle private. Jeg utelukker det ikke. Vi har samarbeid med kommersielle leverandører innen helsetjenester, de leverer sykehustjenester. Det avgjørende poenget er at for å prioritere pengene – vi bruker vel 17–18 mrd. kr av sykehusbudsjettet til kjøp av den type tjenester – må det være det offentlige som tar valget, som bestemmer hvordan de pengene skal brukes, for best mulig resultat. Da kan det hende at et sykehus – og det kan ha kommersielle eiere – som er spesialisert f.eks. innenfor visse type operasjoner, visse type fag, kan løse oppgaver i en region hvor det måtte passe. Jeg har ikke ideologisk motforestilling mot det, men jeg har veldig ideologisk tilhørighet til at valget av det og prioriteringen av ressursene må skje på grunnlag fra det offentlige, som har helsen til folk som hovedsak, ikke profitt for enkeltselskaper.

Svaret mitt er at vi har ansvar for å legge til rette for gode helsetilbud for alle i Norge. Det er et mål vi har for hele landet vårt. Det er en stor ambisjon, for landet vårt er geografisk langstrakt. Organiseringen av det krever at vi også må ta grep underveis. Jeg vil ikke gå inn i de bestemte beslutningene som er tatt med hensyn til Lærdal sykehus i den regionen, men faget ortopedi er i utvikling. Hvordan gir vi best ortopedisk tilbud? Hvordan får vi samlet kompetanse til å kunne gi de beste tilbudene innenfor en rimelig tid? Det med barsel og fødsel er et krevende tema. For meg er det prioritet nummer én at fødselstilbudet skal være sikkert. Det betyr at vi må ha nok kvalifiserte fagfolk og nok antall fødsler på de gjeldende sykehusene for at det skal være sikkert. Derfor kommer ansvarsfordeling mellom sykehus og måten det organiseres på, til å være i utvikling. Det kommer ikke til å være frosset, det kommer ikke til å stå stille. Mitt mål er selvfølgelig at folk som kommer fra Lærdal, skal være trygge på at de har gode tilbud innenfor en rimelig distanse.

Jeg husker godt den dagen i 2023 da vi gjorde det. Det var en del av det vi hadde og har som mål med desentralisert utdanning. Noen av utdanningene er det viktig at har den regionale tilhørigheten. Det er klart at er man utdannet innen helsefag i Nord-Norge, har man bedre kunnskap om helseutfordringene i den landsdelen. Jeg skal være varsom med å kommentere akkurat situasjonen når det gjelder politiutdanningen i Alta nå, for jeg har ikke nok detaljkunnskap til å gi presist svar på det, men jeg kan forsikre representanten om at jeg skal bli informert om det for å kunne gi et godt svar på hva som er situasjonen, og hvilke prioriteringer som gjøres for både å ivareta utdanning og nok rekruttering til politi i den regionen.

Jeg tror vi ser av erfaring at det å ha en sterkt utviklet velferdsstat som vi sier er til bruk, ikke til pynt, som kan bidra til å gi folk mulighet til å kunne arbeide, som vi sier, klare seg selv, er hovedstrategien. Arbeid er hovedstrategien. Den norske modellen er bygget på at vi lever av hverandres arbeid, ikke av andres arbeid, og vi skal legge til rette for at flest mulig kommer i arbeid og får mulighet til det. Så er det det at vi har ansvarlige parter som forhandler lønnsoppgjør på en måte som er rettferdig, som sørger for at måten kaken deles på, er rettferdig, som sørger for at de med lav lønn får løft. Vi har et skattesystem, og vi har de siste årene hatt kutt i inntektsskatten på over 11 mrd. kr, som har gått til dem med middels og lavere inntekter, kuttene er ikke kommet i de øvre sjikt. Det er altså en kombinasjon av mange ting. Aller viktigst er det at folk kan klare seg selv gjennom eget arbeid, at de har en anstendig lønn, gode avtaler og et seriøst arbeidsliv.

For det første vil jeg ønske velkommen alle gode forslag til å få boligbyggingen opp. Jeg tror et av de største problemene for boligbyggingen har vært at renten har vært høy. Det betyr at det legger begrensninger for dem som bygger – det hørte jeg mange eksempler på i går, da vi møtte næringslivet på NHOs dag – og for dem som skal bestille og dem som skal kjøpe. Vi setter altså et ambisiøst mål om å bygge eller ha igangsatt 130 000 boliger innen 2030. Det er et krevende mål. Det er helt riktig som representanten sier, at det skal være bedre søkeprosedyrer, digitale prosedyrer, osv., men også en forenkling og opprydning i alle de reglene som gjelder for bygging. Det arbeidet satte vi i gang da vi ble en ren Arbeiderparti-regjering, og det videreføres også nå av boligministeren, statsråd Skjæran. Dette er et tema som jeg tror gjelder i bygd og by. Vi skal ikke bygge boliger og så peker vi på enkelte grupper som skal få tilgang til de og de boligene, det er ikke slik det fungerer, men vi må få boligbyggingen opp. Det er en prioritet for regjeringen.

Regjeringens plan legger opp til å bygge 130 000 flere boliger. Det er veldig bra. Så kan det se ut som at virkemiddelet for å få til det er å digitalisere søknadsprosesser og ha mål om flere studentboliger. Jeg kan gjerne tenke meg å høre mer om hvordan statsministeren ser for seg at man skal få drevet fram byggingen av de nye boligene. Vi ser at arbeidsfolk i større grad må flytte ut av byene på grunn av høye leiepriser. Vi ser at det er et økende problem med bostedsløshet blant barnefamilier. Jeg lurer på om Arbeiderpartiets plan også omfatter dem og de store utfordringene vi har med å sikre trygge og tilgjengelige boliger til folk over hele landet, eller om de vil ønske en rettferdig plan for bolig, i bredere forstand, fra SV velkommen.

Det kommer når det forslaget er klart til å bli lagt fram for Stortinget. Dette er ganske kompliserte strukturer med tanke på alle dem som trenger kraft og strøm i Norge, men jeg gjentar det: Vår forsvarsindustri skal være trygg på at den har kraft.

Den kommer til behandling når høringen er gjennomgått og vi har laget forslaget. Det jeg kan si, er at det ikke kommer til å oppstå en situasjon der norsk forsvarsindustri ikke kan gå videre basert på at de har mangel på kraft. Det skal vi sørge for. Det er av avgjørende betydning. Dette handler om og egentlig understreker betydningen av det jeg har snakket om i planen for Norge og i andre sammenhenger: mer kraft, mer nett, mer enøk. Utfordringen er, som jeg sier også i dag, at vi må løse det sammen med kommunene, vi er nødt til å bygge ut mer kraft og modernisere nettet vårt og gjøre det tilgjengelig. Men igjen: Det er blitt skapt problemstillinger her av at et datasenter ville slå ut muligheten for kraft for Nammo. Det kommer ikke til å være situasjonen. De er trygge på at de får kraft.

Det går for sakte i forhold til de desperate behovene Ukraina har. Det betyr at de tradisjonelle missilene som brukes i dette luftforsvarssystemet, som man hadde planlagt for før krigen, kan vise seg å være for dyre og for krevende å produsere. Uten å gå i detalj på det, av fortrolighetsgrunner, kan jeg si at vi er med på å støtte prosjekter som gjør at vi kan produsere billigere og annerledes typer missiler som kan virke for å beskytte gjennom det luftforsvarssystemet. Dette er jo private bedrifter i all hovedsak, som har private eiere – noen ganger er staten inne – og som legger planer for hvordan de skal øke produksjonskapasiteten. De har fulle ordrebøker, og vi har nær kontakt med dem. De har store muligheter i disse markedene, og på de områdene hvor det er flaskehalser, er vi altså inne og har bidratt til å bygge nye produksjonslinjer og gi dem forsikringer økonomisk til at de kan satse på å bygge de produksjonslinjene opp. Jeg ønsker at det skal skje fortere. Alle land i Europa ønsker at det skal skje fortere, og vi bidrar til det i Norge, og i samarbeid med våre europeiske allierte.

Jeg mener det ikke er et riktig bilde av det som skjer. Vårt hovedfokus har jo vært hvordan vi kan støtte opp under den norske forsvarsindustrien, som er viktig for Norge og det norske forsvaret, men som også viser seg å være av stor betydning internasjonalt. Vi har av historiske årsaker bedrifter her som er helt avgjørende også for andre lands sikkerhet, slik at de i dag har ordrebøker med store oppdrag. En av de store utfordringene er verdikjedene, det å få inn nok ressurser til å kunne produsere disse kompliserte systemene. I tillegg har regjeringen på flere av disse områdene gått inn direkte med penger for å sikre produksjonslinjer og tilgang på essensielle faktorer, slik at det er mulig å opprettholde en høy takt. Vi har nær dialog med denne industrien, og jeg opplever at det er en god dialog. En del av den har jo også gjort det mulig at det nå blir investert direkte fra norsk forsvarsindustri i Ukraina, i nye samarbeidsmodeller, som også er viktig for vår egen beredskap. Vi skal ha den dialogen videre og sørge for at det sikrer at vi har en sterk norsk forsvarsindustri. Det er viktig for Norge, men også for våre allierte.

Det er altså flere i politiet i dag enn det var da vi tok over, og vi har forsøkt å legge vekt på at de skal komme på de stedene hvor det virkelig monner for å bekjempe kriminaliteten. Det er ute på gata; det er flere som jobber på gata i politiet i dag enn det var under representanten Listhaug. Vi har også satset mer på andre viktige grupper, som politietterforskere og de som bekjemper den digitale kriminaliteten. Det er også det politimesteren i Oslo sier. Jeg har vært hos Kripos. Jeg har sett hvordan de jobber, hvordan det rekrutteres på nett, hvordan det å nå bakmennene på nett, som ofte sitter utenfor Norge, er en stor og krevende utfordring. Her må vi satse på utdanning av politifolk. Det ble bygget ned under representanten Listhaug. Vi øker det igjen. Vi må også sørge for at de som kommer ut av skolen, får jobb. Det får de, de kommer i jobb i dag. Vi trenger dem, men de må komme til de riktige jobbene, på de riktige stedene, slik at vi bekjemper den kriminaliteten som er.

Jeg sa i mitt innlegg at vi legger opp til å bygge fem nye sykehus. Det er jo en byggeaktivitet, med modernisering og fornyelse av norske sykehus, som jeg tror ikke noe land i Europa kan sammenligne seg med. Det skyldes at vi har økonomi til det, men også at vi har organisert dette på en måte som gjør at det er bærekraftig over tid. Før staten tok over sykehusene, gikk sykehusene på en måte i uansvarlig minus noen måneder inn i et år. Vi har fått en bærekraft i det å styre sykehusene som veldig mange land ikke har, og det mener jeg vi skal slå ring rundt. Så sier representanten: Det skjer jo ingenting. Det er Fremskrittspartiets ordbok på jammerdalens realiteter, fra a til å. Det skjer fantastisk mye. Overlevelse etter kreft varer lenger. Det kommer nye behandlingsformer. Det kommer nye medisiner. Det kommer nye helsetilbud. Vi har en helseminister som har en ambisiøs plan, med arbeid, initiativ og forslag for å få bedre organisering av helsevesenet vårt. Dette kommer til å være et hovedpunkt. Derfor er det også ett av de fem punktene i planen.

Jeg tror jeg må gjenta det vi ofte gjør i slike sammenhenger, at jeg ikke kan kommentere enkelteksempler jeg ikke kjenner til. Det jeg kan kommentere, som tidligere helseminister og som politiker, som har reist rundt og møtt folk, er den veldig fortvilte situasjonen mennesker kommer i når de har alvorlig sykdom og vet det kan finnes legemidler. Derfor må vi ha en økonomi og en innretning i helsevesenet vårt som gjør at vi kan ta nye medisiner i bruk, at Norge kan være et interessant land for å prøve ut nye medisiner – noe som gjør at flere kan få tatt medisiner i bruk, og at vi kan få dem til en kostnad som står seg i forhold til alt det andre vi skal løse. Det å løse helseutfordringene i et samfunn har egentlig en uendelig kostnadsramme. Derfor må vi prioritere. Vi setter også noen mennesker til å ta avgjørelsene om hvordan man skal prioritere for å gi best mulig helseutbytte til flest mulig. Det er vanskelige og krevende avgjørelser, som jeg mener det er viktig at vi som politikere, vi som delegerer det ansvaret, også er villige til å stå opp for. Jeg er opptatt av at vi skal kunne ta i bruk nye typer legemidler. Det gjør vi også, bl.a. individualiserte legemidler, og jeg håper det kan løse situasjonen for den personen som representanten nevner.

Der viser jeg til det justisministerens sa før jul. Hun sa mer enn det representanten nå gjengir. Hun sa at vi på flere områder ønsker å stramme inn på dette, nettopp av den grunn at dette er en ordning som kan misbrukes. Her er det flere eksempler på at barn har blir sendt ut over hav og over fjell for å komme til Norge, og så vært i en posisjon hvor de skal ha familiegjenforening og under veldig uklare forhold om hva som egentlig er familie – hva som er foreldre, hva som er samtykke, osv. Det tar vi tak i, og så vil vi fremme forslag her i Stortinget for å stramme inn på det.

Man bør ikke få opphold når man bryter samfunnskontrakten på denne måten. Men min strategi er ikke å si at vi er rede til å bli dømt. Da vil jeg heller gå inn og se på: Hvordan er denne konvensjonen, kan man justere i den, slik at den tar høyde for at vi innenfor konvensjonen, innenfor rettssikkerheten og innenfor det man kan kalle den europeiske folkeretten, er på trygg grunn? Det er grunnen til at Norge sammen med Danmark og en del andre land har fremmet en uttalelse som legger til grunn at vi kan gjøre de endringene som er nødvendig. Jeg synes den strategien som sier at politikken er handlekraftig i den grad den bryter med konvensjoner og regler, minner om en del av det vi nå hører fra USA, som i dag har lagt fram en liste over alle de organisasjonene USA trekker seg ut av. Jeg har veldig liten sans for det. Hvis man ønsker å gjøre endringer i Verdens helseorganisasjon, så gjør man endringer i Verdens helseorganisasjon og trekker seg ikke ut av den. Vi må sørge for at det europeiske regelverket og de konvensjonene som er så viktige for det Europa står for, er oppdaterte. Da får vi gjøre de endringene på demokratisk og godt vis.

Mitt partis parlamentariske leder ga et glitrende svar på det spørsmålet. Det gjorde også representanten Abid Raja. Forslaget er lagt inn i dag tidlig, vi har ikke lest det. Vi skal lese det, som vi gjør med alle forslag her. Vi er en mindretallsregjering, vi skal se på hva vi kan støtte og hva vi ikke kan støtte. Det representanten Listhaug nå sier er den store reformen i Danmark, er et innlegg i en nyttårstale – jeg holdt også en nyttårstale og snakket om viktige ting vi skal gjøre i Norge – det er ikke et forslag i Folketinget. Jeg har lyst til å si at vår justisminister før jul var tydelig på at vi i vår politikk, for å bekjempe kriminalitet og ha konsekvens, ikke skal ha noen toleranse for at de som er i Norge og har begått, eller står i fare for å begå, kriminelle handlinger, kan oppholde seg i vårt land. Norge har en god returpraksis. Vi returnerer dem som ikke har grunnlag for opphold raskere enn andre. Dette skal vi bygge på for å sørge for at vi tar tryggheten på alvor.

Det er en litt underlig form på debatten, egentlig. Jeg holdt en redegjørelse, får 5 minutter til, og så kommer det 20 replikker – men det er jeg klar for. Jeg tror ikke jeg skal gjenta redegjørelsen, men jeg viser til den. Det er altså en plan for Norge, og jeg har forklart hvorfor vi mener det er en riktig måte å jobbe på, basert på erfaringene med å sitte i regjering – mer fokusert, trekke bedre fram ressursene. Jeg har likevel behov for å understreke litt hva dette er, og hva det ikke er. Jeg sier innledningsvis at dette bygger på Arbeiderpartiets program, så når representanten Raja og andre er ute etter forskjellige punkter, og sier at vi har totalt utelatt barnehagebarna i denne planen – vel, det står om barnehagebarn i vårt program. Det står om det i våre valgprogram, det vi har gått til valg på. Det dette handler om, er hvordan regjeringen skal arbeide, og barn og unge er ett av fem hovedområder. Som jeg sa i mitt innlegg: Jeg tror dette er noe alle generasjoner i Norge er enige om – barna selv, ungdommen og foreldrene. Jeg kjenner også igjen besteforeldredimensjonen. Alle er opptatt av at barna våre skal tas godt vare på. Vi mener at planen, slik det nå er satt opp, gir en retning. Den prioriterer områder, og den varsler en ny måte å jobbe på. Og så skal vi inn i denne salen og vedta det som skal vedtas, med flertall. Vi er en mindretallsregjering. Abid Raja sa at det var lett å slutte seg til regjeringens plan og mål. Det var en hyggelig start på samarbeidet, for så skal politikken følge opp målene og retningen. Representanten Sneve Martinussen fra Rødt sa at dette var en slags utfyllingsoppgave. Jeg synes det var ganske bra sagt. Dette skal fylles ut med politikk som fremmes her i Stortinget, og vi har lagt retningen for det. Jeg synes at hovedbildet er gjenkjennelig. Denne debatten er jo en debatt om politikk for denne perioden. Jeg synes vi ser de to alternativene i norsk politikk. Til den – la meg tillate meg å si det, president – svartmalingen vi får om hvor forferdelig det ser ut; representanten fra Kristelig Folkeparti sier at dette er et land det ikke er interessant å investere i: Vel, vi har hatt en NHO-konferanse, hvor selvfølgelig næringslivet er opptatt av sine saker, det de ønsker mer av, det de ønsker mindre av, men Norge er altså et land som har høye investeringer, og de er økende, som har høy eksport, og den er økende, og som har lavest ledighet av land vi sammenligner oss med. Det er et ganske bra utgangspunkt. Det er verdt å satse i Norge. Vi har økt konkurransekraft som et av målene i planen, og det er selvfølgelig noe vi skal levere på. Statsråden for forskning og høyere utdanning sitter i salen. Vi skal nå jobbe med en kompetansestrategi for å satse på de områdene hvor Norge trenger kompetanse. Det er et nytt grep, og som også blir lettere å gjennomføre innenfor dette perspektivet, for, igjen: Denne statsråden kan ikke levere det alene, men det må jobbes med andre statsråder på bedre, koordinerte måter. Det er meningen. Jeg opplever at flertallet ønsker å styrke fellesskapet, med mer trygghet i samfunnet vårt, og jeg er egentlig litt inspirert av det vi hørte fra denne nobelprisvinneren i går, som snakket om betydningen av sterke institusjoner for samfunn som skal oppleve vekst og utvikling. Det handler jo om hvordan vi utvikler samfunnet vårt, slik at vi har grunnlag for å leve et godt og trygt liv – og tryggheten er aller viktigst for det vi skal kunne oppnå, bl.a. i familien. Og la meg bare si det, når det gjelder familien: Familien er jo gjennomgående i hele denne planen. Vi kommer fra en familie. Det kan være veldig variabelt hvordan den ser ut. Noen lever ensomme, er enslige, men i familier har vi trukket fram trygghet for hverdagsøkonomien, trygghet for ungene våre og trygghet for de eldre – og det er jo familien som er rammen rundt det. Igjen kan vi vise til Arbeiderpartiets program, som vi skal ha med når vi gjennomfører politikk. Da ser jeg fram til å svare på de spørsmålene som kommer etter dette gode, korte innlegget på 4 minutter.

La meg ønske Stortinget og presidenten godt nytt år. Det er godt å være tilbake. Arbeiderpartiet fikk fornyet tillit ved valget 8. september i høst, og Arbeiderparti-regjeringen fortsetter. Vi skal være en regjering for hele Norge, for by og land: for de som ga oss sin stemme – og de som valgte annerledes for han som åpner butikken tidlig – og hun som jobber på sykehuset sent for gründeren som får ideen – og hun som får den til å fly for studentene som drømmer om framtiden – og besteforeldrene som har bygd den Jeg setter pris på muligheten til å kunne orientere Stortinget om våre politiske prioriteringer, som vi har samlet i det vi kaller regjeringens plan for Norge. Vi har altså gått fra en tradisjonell regjeringsplattform til en plan for Norge, og begrunnelsen er: For det første: Vi skal gjennomføre programmet Arbeiderpartiet gikk til valg på. Dette er vår plan for å gjennomføre løftene: sterkere fellesskap, rettferdig omstilling og forstå den tiden vi lever i, med sikkerhetspolitiske utfordringer. Vi skal også møte vår tids største utfordring, klimaendringene, med at klima og natur er rammen for all politikk. For det andre: Vi skal sørge for trygg styring i en urolig tid. Dette er vår plan for å styre Norge trygt, styrke norsk konkurransekraft og fornye, forsterke og forbedre offentlig sektor. For det tredje: Arbeiderpartiet har regjeringsansvar alene, men vi er en mindretallsregjering og skal med respekt og åpenhet møte partiene i Stortinget for å sikre flertallsløsninger. Denne planen er vårt utgangspunkt for det. Det gjelder i møte med de fire partiene som har pekt på Arbeiderpartiet, slik vi viste da vi landet et godt og ansvarlig budsjett i desember, og det gjelder i forholdet til alle partiene på Stortinget, der vi er åpne for å finne brede løsninger. Vår plan for Norge er også et resultat av erfaringene vi gjorde oss i forrige periode. Mange av oppgavene vi skal løse, krever tettere samordning mellom fagområder på tvers av statsråders ansvarsområder. Statsrådene har sitt konstitusjonelle ansvar, men vi kan jobbe bedre på tvers for å løse oppgavene. Derfor har vi laget en plan med større prosjekter, framfor mange mindre enkelttiltak. Det er en plan som, i motsetning til regjeringsplattformene, ikke låses for fire år av gangen. Ser vi tilbake, har norske regjeringer de siste 20 årene laget omfattende, detaljerte og punktvise regjeringsplattformer. Hurdalsplattformen inneholdt rundt 900 enkelttiltak. De borgerlige regjeringene landet gjennom tre plattformer på nærmere 3 000 tiltak. Stoltenberg II-regjeringen hadde rundt 1 100 tiltak i Soria Moria-plattformene. Hvert av dem har gode intensjoner og er gjennomført i beste mening. Til sammen har norske regjeringer de siste 20 årene formulert om lag 5 000 tiltak i regjeringsplattformene. Nå har vi valgt å gjøre det på en annen måte, med en mer overordnet plan som skal samle og fokusere kreftene bedre, for å nå de målene vi setter i Norge, og det vi skal gjennomføre her i Stortinget. Vi rapporterer åpent på framdrift og resultater og justerer planen én gang i året, både for å følge opp vedtak i Stortinget og for å møte verden som den er. Det siste handler om en erkjennelse fra forrige stortingsperiode. Vi forhandlet fram en god regjeringsplattform i Hurdal, og vi gjennomførte det meste av den. La meg ta et eksempel: Nedgangen i barnefattigdom i Norge de siste årene kan spores tilbake til tiltak fra Hurdalsplattformen, og budsjettvedtak i Stortinget, som historisk lav barnehagepris og historisk høy barnetrygd. Det betyr at mammaer og pappaer som så ofte har måttet si nei, litt oftere kan si ja. Men mye av det som skjedde etter at plattformen var skrevet, formet stortingsperioden: høy prisvekst, energikrise, krig i Europa. Når vi nå fornyer måten vi organiserer regjeringens arbeid på, vil det, etter vår vurdering, bli lettere å justere kurs uten å miste retning. Så til innholdet: Når vi er trygge – i livet vårt, i arbeidet vårt, på økonomien, på jobben, på helsen og på fellesskapet rundt oss – da åpnes nye muligheter. Da tør vi å satse, lære, bidra, sette nye mål, ta risiko og utvikle oss, både som enkeltmennesker og som samfunn. Da kan bedriftene våre, slik vi har sett de siste årene, skape nye jobber, møte nye utfordringer og muligheter i norske og internasjonale markeder og bidra til de omstillingene vi skal gjennom, innenfor klima, energi og kompetanse. Derfor er regjeringens grunnleggende mål å skape trygghet for framtiden. La oss gå inn i de fem områdene av regjeringens plan for Norge: Det første handler om trygghet for økonomien. Norsk økonomi står sterkt i starten av 2026, men skal vendepunktet som kom – med økende kjøpekraft, lavere prisstigning, rentenedsettelser, flere i jobb og mer velferd – fortsette, da trenger vi ansvarlig økonomisk styring og en pengebruk som er tilpasset situasjonen i økonomien, og rettferdig fordeling, der skattesystemet og velferden skal bidra til både å skape mer og dele rettferdig. Vi trenger også målrettede tiltak. Et dagsaktuelt eksempel, midt i vinterkulden, er norgespris på strøm, som gir forutsigbare strømpriser. En gang temmet vi fossene, nå temmer vi prisene. Et annet prosjekt fram i tid er planens mål om at 130 000 flere boliger skal være bygd eller igangsatt innen 2030. Dette legger et viktig grunnlag for at folk skal få bedre råd. Det gjør også kjernepunktet i all politikk for Arbeiderpartiet: arbeid til alle. 165 000 flere har kommet i jobb de siste fire årene, åtte av ti ute i bedriftene. Men vi har fortsatt over 700 000 utenfor arbeid i Norge, samtidig som knapphet på arbeidskraft vil vokse som utfordring framover, i alle sektorer og egentlig i alle deler av landet. Dem som ikke kan jobbe, enten det skyldes sykdom eller funksjonsnedsettelser, skal vi stille opp for. Det er et sikkerhetsnett vi skal slå ring om. Vi skal også gjøre mer for å støtte og hjelpe flere ut i arbeid. Derfor har vi for første gang satt et sysselsettingsmål i Norge, om 150 000 flere i arbeid innen 2030. For å oppnå det vil regjeringen føre en aktiv arbeidsmarkedspolitikk og arbeide for at velferdsordningene støtter opp om aktivitet. Det skal være flere veier inn i utdanning og flere muligheter for påfyll av kompetanse gjennom arbeidslivet. La meg fra en stor meny bare ta ett prosjekt i planen: stille krav og stille opp i integreringen. Det er en vedvarende oppgave vi skal ta på alvor. Vi kommer til å stille tydeligere krav og forventninger til dem som kommer til Norge, om både å lære seg norsk, komme i arbeid og være en del av fellesskapet. Neste år vil vi innføre en integreringserklæring for nyankomne og styrke arbeidsinsentivene for dem som kommer. Vi vil også styrke innsatsen mot negativ sosial kontroll som holder igjen for arbeid. Regjeringens plan for Norge er en plan for å fornye, forsterke og forbedre offentlig sektor. Vi som er tilhengere av en sterk offentlig sektor – jeg merket meg at nobelprisvinneren som var i Norge i går, sa at en sterk offentlig sektor og gode velferdsordninger er en forutsetning for et moderne, omstillingsdyktig samfunn, og det var godt sagt – skal også være dem som er mest kritiske til hvordan ressursene brukes, slik at vi kan få mest mulig velferd og gode tiltak igjen for pengene som vi alle bidrar med. En effektiv offentlig sektor som har gode planprosesser, effektiv saksbehandling og god kompetanse, er også bra for bedriftene våre. Alle internasjonale sammenligninger viser at åpne og tilgjengelige statlige og lokale myndigheter er en konkurransefordel for næringslivet. Vi starter med regjeringens plan for Norge en ny måte å jobbe på. Vi følger opp med flere store reformer i årene framover, der helsereform og skattereform er to av reformene som løftes fram i planen, i tillegg til et gjennomgående fokus på forenkling. Vi fortsetter med å få opp tempoet i saker som er viktige for folk og bedrifter: boligbygging, kraftledninger, ventetider i helsetjenesten, fortolling av varer. Vi er her for å utvikle og forbedre tjenestene, ikke for å forsvare systemene. Ofte må vi forklare de tre t-ene – ting tar tid. Det kan være nødvendig, men for ofte tar ting for lang tid. Det opplever både folk og bedrifter der ute. Det må vi ta på alvor. Vi er kommet et stykke på vei med tillitsreformen. Nå vil vi bruke tillitsbasert styring og ledelse som et bærende prinsipp i styringen av hele offentlig sektor. Det siste betyr mer handlingsrom i kommunene og ved den enkelte arbeidsplass. Vi styrker kommuneøkonomien i 2026, noe budsjettavtalen i Stortinget før jul bidro til. Det betyr mer til barnehage, skole og eldreomsorg. Allerede i morgen, fredag, kommer kommunekommisjonen med konkrete forslag til å endre arbeidsdelingen mellom staten og kommunene, slik at det kan gis enda bedre tjenester til folk over hele landet. Trygghet for arbeids- og næringslivet er det andre området i planen. Norsk næringsliv står sterkt. Norske bedrifter gjør det gjennomgående godt. Bedriftenes investeringer er høye, og de øker. Eksporten er rekordhøy, til tross for handelsuro, og den øker fortsatt. Overskuddene er høye, men bak de gode resultatene vokser flere utfordringer: Handelshindre og økt toll, særlig mellom nære partnere, er dårlig nytt for verdensøkonomien, og da er det også dårlig nytt for vår åpne økonomi. Det er knapphet på arbeidskraft, særlig i distriktene. Behovet for klima- og energiomstilling blir stadig større. I en utrygg tid vil regjeringen gi bedriftene forutsigbare rammebetingelser og legge forholdene til rette. Det betyr at vi står opp for norsk næringslivs interesser og prioriterer regelbasert handel, markedsadgang og nye handelsavtaler som åpner nye dører til nye markeder. Vi merket oss at generaldirektøren i Verdens handelsorganisasjon, WTO, i går ga ros til norsk næringsliv for å nå fram til nye markeder i møte med de utfordringene som oppstår. Det betyr også at vi må strekke oss og arbeide for mer kraft, mer nett og mer enøk. Ledetiden for utbygging av samfunnskritisk infrastruktur er for lang og må ned. Vi trenger å

To refleksjoner: Det første er at dette viser hvor krevende det er å gjøre det kommunene ber om, nemlig mindre øremerking og mer handlefrihet. Alle er for det, men i debatten her nå hører vi at eldre må ha øremerking, helsetjenestene må ha øremerking – fra Fremskrittspartiet – og nå dette viktige tiltaket for rus. Jeg tror at hvis vi ønsker å gi kommunene den handlefriheten, og det er viktig i den utsatte situasjonen de er i, må vi også ha kraft til å stå i det og se hvordan den friheten virker. Vi har en opptrappingsplan for rus og psykisk helse over ti år, og den følger det penger med, i motsetning til hvordan det er gjort tidligere. Det er fordi vi veldig tydelig tar utgangspunkt i at vi vil ha en styrket helsetjeneste på de områdene. Vi vil se de menneskene som sliter, med de veldig vanskelige situasjonene de er i. Jeg har tro på at kommunene kan velge det. Jeg vet også at når det gjelder rus og psykisk helse, er det ulikt fra kommune til kommune. Da å gjøre det for presist fra statens side – jeg mener vi nå skal se på om vi kan få en annen og mer positiv erfaring med dette.

Min erfaring i politikken er at Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti har gått sammen om mange tiltak på dette området, og jeg bare sier her igjen: Det mener jeg vi fortsatt kan gjøre og diskutere. Det er ikke riktig at antallet uføre øker. Nå har dette for første gang stabilisert seg. Det er på et høyt nivå, og vi skal jobbe for å få det ned, men jeg vil si at dette er et såpass alvorlig tema – om de som er utenfor arbeidslivet, de som vil inn i arbeidslivet, og de som kan arbeide litt – at vi må prøve både kjente og ukjente ting for å gjøre noe med det. Det som er kjent, og som er bevist at fungerer, bør vi gjøre mer av. Vi bør også kunne gå inn på områder hvor vi ikke helt vet om det kommer til å virke. Dette skattefradraget vi nå har fått igjennom – det kom også gjennom budsjettforhandlingene – er et forsøk. Vi vet ikke svaret, men det er god grunn til å prøve dette og se om det virker. Min holdning til dette er åpen. Jeg mener vi som politikere, på tvers av skillelinjene, skal være veldig ydmyke for at det er grep her vi trolig kan ta, og som vi trenger å jobbe for, for vi ønsker å få folk med i arbeidslivet. Det er bra for landets økonomi, og det er bra for folks egen deltakelse.

Vi skal være varsomme med å spå om framtiden, det er et ganske godt utgangspunkt. Nå har vi vedtatt dette i forbindelse med statsbudsjettet. Vi var for å innføre det. Når det gjelder dette med studielån, vil jeg bare si at partileder Slagsvold Vedum og jeg var med og lanserte dette sammen. Arbeiderpartiet var for det og er for det. Det vi hadde i vårt budsjettforslag – og vi har forklart og beklaget at det kom en feil i den vekslingen – var at vi skulle gjennomføre det prosjektet, men at vi kanskje skulle gjøre det i to etapper fordi vi måtte gjøre andre prioriteringer. Det vi har vedtatt nå, mener vi er det vi skal ligge på. Så må Stortinget og regjeringen ta ansvar for at vi ser på budsjettene i tråd med de utfordringene vi møter år for år. Dette er et godt budsjett, som er ment å vare og ta Norge trygt inn i de årene som ligger foran oss.

Jeg er av den oppfatning at det budsjettet man endelig ble enige om, står vi alle sammen om. Mye av det SV bidro med i forrige periode vi satt i regjering, står vi sammen om, og jeg har syntes det har vært fint å kunne fortelle fint om det, fordi vi har fått det til sammen. Derfor er det første poenget her at landet nå får et budsjett. Det ble klart på morgenkvisten to dager før, så alle visste at det kom. Det er ingen løse forslag inn i Stortinget i siste liten, slik det var i forrige periode, det er ingen uklarheter, slik det var i den perioden da de borgerlige styrte. Det er i seg selv bra. Det er jeg veldig fornøyd med. Jeg mener at vi har fått til gode løsninger her. Jeg berømmer forhandlerne våre, og jeg berømmer også representanten Bergstø for, spesielt i siste fase, å ha vært veldig konstruktiv og medvirkende til at dette skulle gå sammen. Jeg synes jo den omstillingskommisjonen er veldig løfterik på veldig god norsk maner – trekker opp linjene for det vi skal gjøre sammen. Det har skjedd en styrking av klimadelen av dette budsjettet som jeg mener er positiv. I det hele tatt – jeg kan gå linje for linje: Det er veldig mange positive tiltak innenfor en ansvarlig ramme.

Det jeg viste til, var at avtalen EU inngikk med USA – vi kjenner til en god del i den, men det er sikkert deler vi ikke kjenner til – inneholdt mer enn tollsatsen. Det var en avtale også om investeringer og, jeg holdt på å si, innrømmelser EU ga. Vi har vært helt tydelige på at vi har fått 15 pst. fra USA på toppen av de særtollene som gjelder fra før. Da er vi oppe i 17–18 pst., hvis vi legger det sammen, det varierer litt. Det er også deler av vår eksport til USA som ikke har toll. Akkurat hvem som har kommet best ut av det, vet ikke jeg, det er ikke mulig å si at vi kommer dårligere ut, men vi har nå fått disse 15 prosentene fra USA, og det beklager vi. Vi mener det ikke er grunnlag for å gi det, og vi skal snakke godt med USA også framover. Det er ikke slik at vi er på utsiden av EUs beskyttelsestiltak. Det var noe vi var opptatt av, at hvis EU har beskyttelsestiltak rundt hele EU, som reaksjon på USA, så skal vi komme på innsiden. Det som har skjedd på ferrolegeringer, er jo, som representanten vet, en beskyttelse av EUs industri for dem som eksporterer. Vi er uenig i det tiltaket og skal følge nøye opp for å forsøke å få rettet på det.

Det er et urolig bilde rundt oss. Jeg forstår at bedrifter i Norge som i stor grad er basert på eksport, ser et bilde nå som er preget av at det kommer tollsatser, at det er krig i Europa, og at det er en uforutsigbarhet, bl.a. i amerikansk politikk, knyttet til det internasjonale regelverket. Det kan jeg forstå. Likevel: Det er fortsatt håp. Hovedtallene i norsk økonomi, de som viser hvordan det går med bedriftene våre, er gode. Vi har lav ledighet. Vi har høye investeringer, og investeringsforventningene til Statistisk sentralbyrå og Norges Bank er at de kommer til å gå opp. Vi har høye overskudd. Vi har litt flere nyetableringer enn på representantens vakt og litt færre konkurser, og vi har altså rekord i eksport – så det er et godt utgangspunkt. Det betyr likevel ikke at vi sier at alt dermed er som det skal være, og dette budsjettet har mange tiltak for å rette opp i det. Tiltaket om en skattekommisjon, som representantens parti nå vil delta i, som jeg synes er veldig bra, er nok et bidrag for å sørge for at vi har gode, forutsigbare rammevilkår for næringslivet vårt.

Det eksempelet med Gaza og sykehusene er nesten komisk i alt sitt alvor. Gaza er dramatisk og tragisk, og det er utfordringer i sykehusene. Det å framstille det på den måten er – bokstavelig talt – langt, langt utenfor. Vi har en betydelig satsing på sykehusene. Det betyr at resultatene fra sykehusene i Norge sammenlignet med andre land står seg veldig bra. Vi ser imidlertid også utfordringene i sykehusene. Derfor er vi nå i gang med et stort arbeid for reform for å se sammenhengen mellom sykehus og kommunehelsetjeneste, slik at folk skal få hjelp, den hjelpen de trenger, der de trenger den. Vi skal sørge for at de som tar avgjørelsen om hvordan vi organiserer sykehusene våre, hvordan vi sørger for at økonomien er i balanse, får støtte til det. Det representanten Limi går inn for, er jo en endring av norsk sykehusorganisering hvor vi skal sitte igjen med et kjempedirektorat i Oslo som skal bestemme hvordan det skal være rundt om i alle deler av landet, fjernt fra der virkeligheten er. Det kommer ikke til å gi bedre tilbud i sykehusene. Det kommer ikke til å gi bedre tilbud til pasientene.

Utfordringen fra organisert kriminalitet over landegrensene er betydelig. Det er en av vår tids store utfordringer. Alle land i Europa opplever den. Vi må ha europeisk samarbeid for det. Kommer det nettverk til Norge som rekrutterer unge mennesker til kriminalitet, pushet av narkotika og store pengebeløp, er det vår store utfordring. Det jobber altså flere folk i politiet i dag enn da vi overtok. De jobber med de nye oppgavene man må inn i for å klare å kontrollere den kriminaliteten. De sitter bak pc-skjermene og tar dem som jobber i nett for å rekruttere. Vi har gitt 600 mill. kr til kamp mot kriminelle nettverk og gjenger, og det kaller politiet for en «game changer». Det betyr at de kan jobbe på nye måter og trappe opp innsatsen den veien. Vi ønsker å ha et politi som virkelig svarer på de utfordringene som er. Da representantens parti satt i regjering, kuttet man i utdanningskapasiteten for politiet. Nå har man helt andre tall. Dette tar det imidlertid tid å gjøre noe med. Jeg er glad for at alle som kommer ut fra politiutdanningen nå, får jobb. Vi trenger dem på jobb.

Jeg vil ikke si at representanten snakker om jammerdalen. Han tilbød meg en Smil før innlegget mitt. Han ba meg ta to. Derfor smiler jeg i dag, for vi har et veldig godt budsjett. Dette er, som jeg sa, et budsjett som gir folk bedre råd. Jeg tviler ikke på at representanten også ønsker det, men veien dit er annerledes for Fremskrittspartiet enn for de partiene som har inngått dette forliket. Vi gir folk bedre råd gjennom lavere inntektsskatt, gjennom norgespris, gjennom billigere barnehage for småbarnsfamilier og gjennom en lang rekke tiltak som fordeler dette på en rettferdig måte, mens representantens modell er store kutt til dem som har aller mest fra før, i troen på at det skal skape en effekt for hele økonomien. Det er forfriskende at vi har de forskjellene, for det tegner et bilde av ulike strategier for Norge. Dette budsjettet, som er et kompromiss mellom fem partier hvor vi står sammen om det aller viktigste, peker i en god retning for et samfunn der folk får bedre råd, og hvor de mulighetene er fordelt rettferdig.

Valget i høst ga flertall til partier som vil skape et tryggere, grønnere og mer rettferdig Norge med muligheter over hele landet, men én ting er å komme sammen om en retning, og noe annet er å komme sammen linje for linje i et statsbudsjett. Bak enigheten ligger det kompromisser. Kompromisser er ikke lette, men som en tidligere utenriksminister sa: Kompromiss er det vakreste ordet i den norske politiske ordboken. Det kan vi bekrefte. Det er resultatet av at vi lytter til ulikheter og lager broer til mål som forener oss. Det vil jeg takke flertallspartiene for. For første gang, så vidt jeg vet, har vi et statsbudsjett i Norge som fem partier stiller seg bak – avklart på morgenkvisten på onsdag, i god tid til denne debatten. Vi får nå et budsjett som gir trygghet for både hverdagsøkonomien, bedriftsøkonomien og nasjonaløkonomien, som gir trygghet for barn, unge og eldre, med styrket kommuneøkonomi, som er viktig for bemanningen i barnehagen og eldreomsorgen, som gir trygghet for små forskjeller, med mer rettferdig fordeling, sterkere velferd og lavere inntektsskatt for det brede lag av befolkningen. Vi får et trygghetsbudsjett for framtiden, med omstillinger og reformer på en rekke områder: skatt, klima, energi, kommune, skole, helse og politi. Det gjør vi innenfor ansvarlige rammer, med et budsjett som sørger for at den gode utviklingen i norsk økonomi kan fortsette. Prisveksten er på vei ned. Lønningene stiger mer enn prisene. Kjøpekraften øker. Strømprisen blir mer stabil med innføringen av norgespris. Velferdstjenester som barnehage og SFO er billigere, mens barnetrygden er høyere enn noen gang før. Summen av dette er at folk får bedre råd. Mer enn før er det typisk norsk å være i jobb. 162 000 flere har kommet i jobb de siste fire årene, og oppgaven er å øke tallet. Innen 2030 skal vi ikke bare nå klimamålene, vi skal også jobbe for å få 150 000 flere i jobb. Vi har de siste 25 årene hatt høyere sysselsettingsandel og lavere ledighet enn de fleste andre industriland, og klart lavest i Norden. Det er nettopp fordi vi har et skapende næringsliv, et skattesystem som stimulerer til arbeid, og ordninger som gjør at folk står lenger i jobb og kan være trygge hvis de blir syke. Framover må vi prioritere arbeidslinjen enda tydeligere. Vi vet alle sammen at oppgavene blir flere, men vi blir ikke flere i yrkesaktiv alder til å utføre dem. Jeg er ikke overrasket over at landets største opposisjonsparti, Fremskrittspartiet, prioriterer annerledes enn oss. Det skulle bare mangle. Men det er overraskende at de store kuttene kommer midt i nasjonalformuen, i humankapitalen – 65 pst. av nasjonalformuen vår – i arbeidskraften, vår viktigste ressurs, i tiltakene som hjelper folk ut i jobb. De kutter i tilbudene for innvandrere som skal ut i arbeid, norskopplæring, opplæring i samfunnskunnskap, utdanning og kvalifisering. De kutter i forskning og innovasjon, de frøene som kan vokse til nye arbeidsplasser og nye næringer. De fjerner forsøksordningen med arbeidsfradrag for unge, som gir inntil 27 500 kr i lavere skatt, og de kutter i fagforeningsfradraget, som vi vet er en av motorene i et velorganisert arbeidsliv for å stimulere til organisering. Vi heier på arbeidsfolk og bedrifter som organiserer seg. Mens vi setter i gang omstillinger og reformer, står Fremskrittspartiet igjen med én stor reform, ABE-reformen, kulturkuttreformen vi vet ikke bygger, men bremser, utviklingen. Til slutt: Selv om politiske forskjeller er bra i et demokrati, og debattene er skarpe, er det også bra at vi samles om noe grunnleggende, som forsvaret av landet, slik Stortinget har gjort med langtidsplanen for Forsvaret, som utgjør en stor del av statsbudsjettet. I går var jeg i Storbritannia for å følge opp langtidsplanen. Vi inngikk her vår mest omfattende forsvarssamarbeidsavtale på mange år, om å styrke samarbeidet på tvers av alle forsvarsdomener, fra havbunnen til verdensrommet. Vi er også samlet om støtten til Ukraina. Det er en stor styrke i den veldig krevende tiden det landet står i og skal inn i. Derfor vil jeg i Stortinget – mellom havbunnen og verdensrommet, det er vel her vi befinner oss – takke representanter fra alle partier for arbeidet med statsbudsjettet for 2026. Jeg ønsker at de får gode netter til å kompensere for de tapte, og jeg understreker at regjeringen ser fram til fortsatt godt samarbeid med dem og med hele Stortinget i årene som kommer.

Jeg har bare lyst til å si at jeg tror MDG og Arbeiderpartiet har ulikt syn på det med kjøp av internasjonale kvoter. Det er et område hvor vi er uenige. Arbeiderpartiet mener at det ligger i avtaleverket at det å kjøpe kvoter kan utnyttes som en del av løsningen. Vi vil ha kutt hjemme som gjør norsk næringsliv omstillingsdyktig og effektivt. Vi har en samhandling med EU, både på den kvotepliktige sektoren og på tiltak og kvoter, og vi kan altså etter artikkel 6 kjøpe kvoter inn i de internasjonale. Vi bidrar stort internasjonalt, f.eks. på regnskogsatsing. Jeg tror at det er den linjen vi kommer til å ligge på. Vi utarbeider imidlertid forslag i statsbudsjettet til nye ideer, nye tiltak, som kan være en mer effektiv måte å få utslippene ned på. Jeg er sikker på at denne budsjettenigheten hvor også Miljøpartiet De Grønne er tett med, og skal være med på oppfølgingen, vil bidra til det.

Vi er opptatt av at vi skal få utslippene ned, og de har gått ned med 13 pst. siden 2020. Jeg mener de nå er på vei ned. Så har vi i dette budsjettet blitt enige om at hvis veibruksavgiften fører til økte utslipp, skal vi i revidert peke på tiltak som kan få dem ned igjen. Det at utslippene går ned, er vanskelig helt presist å bestemme budsjett for budsjett, for grunnene til at de går ned nå, er jo teknologiinvesteringer, effektivisering, produktivitet som kan ligge et stykke tilbake i tid, og som får effekt nå når vi går videre. Jeg er likevel fullt enig i at vi med alt det vi nå har i dette budsjettet av ordninger, mål og tiltak, har et godt utgangspunkt for å følge det, se hva som virker, hva som kan være effektivt å gjøre mer av, og hva vi kanskje kan gjøre mindre av.

Jeg synes det er gode påpekninger av det vi har gjort på disse områdene, og at budsjettet styrkes i en grønn retning, er jeg enig i. Jeg er ikke enig i at vi ikke har vært opptatt av å møte klimakrisen, å ta vare på natur og arealplanlegging. Det er vi, og vi har lagt fram mye politikk på klimaområdet – politikk hjemme, politikk ute – og på natur, bl.a. et stort grep overfor kommunene nå for å styrke deres evne til å ta gode beslutninger med hensyn til areal. Det er ikke sånn at vi er avhengig av hjelp fra de mindre partiene som kaller seg klima- og miljøpartier. Jeg mener Arbeiderpartiet også er et klima- og miljøparti. Vi må tilbake til det at når vi jobber sammen, får vi inn nye ideer. Vi skal stå for noe sammen på en måte vi kan forsvare. Det betyr at representanten også må stå for en del områder her, sikkert noen hun er uenig i, men også at Miljøpartiet De Grønne er med på et opplegg vi har lagt fram, som de kanskje synes er bra på ulike områder. Det er kombinasjonen av å jobbe godt sammen. Som det er sagt fra flere representanter her nå: I månedene som kommer, skal vi bruke tid på å fordype oss i erfaringen vi har fra dette budsjettet, i måten vi jobber med saker på her i salen, saker i komiteene, saker regjeringen legger fram, slik at vi bygger opp om budsjettet og kan bli godt rustet til de neste møtene.

Representanten kjenner mitt syn på det med samarbeidsavtale. Basert på erfaringer fra andre land tror jeg ikke det er et så effektivt system, for det binder der vi er i dag. Jeg er likevel veldig enig i det representanten nå sier om at det i dette budsjettet blir oppmerksomhet rundt der det har vært ulike interesser, avveininger og kompromisser. Det er jo et stort fundament vi har felles, og det er derfor jeg egentlig har hatt tro på at disse forhandlingene skulle lede fram. De fem partiene med sine forskjeller – det ville være rart om vi var enige om alt – har en veldig grunnleggende felles holdning til velferd, utvikling og aktivitet i hele landet, til å redusere forskjeller og gi muligheter, til å ha dette gode partnerskapet mellom det offentlige og private, osv. – og budsjettet er stappfullt av det. Jeg er helt enig i at det her også ligger utviklingsspor: kommisjonen vi skal ha om omstilling, det vi har på tannhelse, det vi har på videre utvikling av barnehagene våre, som kapasitet og bemanning. Det er virkelig spor å jobbe etter som ikke er fra halvår til halvår, men et langsiktig spor som sier noe om prosjektet for dette fellesskapet

Er det parlamentarisk å stille et sånt spørsmål? Å spå om kommunevalget om to år – jeg tror det kommer til å bli det kommunevalg skal være. Det skal være nært, det skal handle om den kommunen. Det blir vel som vanlig en kombinasjon av rikspolitiske temaer som slår inn i hverdagen i kommunen, og det kommunen har erfart. Jeg håper jo at vi klarer å få til godt arbeid, at vi bruker ressursene godt i kommunene. Det vi gjør nå på helse, med en gjennomgang av sammenhengen mellom spesialisthelsetjenesten og sykehusene som staten eier, og det som skjer i kommunen, er helt nødvendig. Mange av de utfordringene pleietrengende møter i kommunen, ligger i krysset mellom det som i dag på mange områder ikke fungerer som det skal. En kommunekommisjon som skal ta ned detaljstyringen av kommunene, gi dem mer ressurser til å velge selv, at vi klarer å vise resultater på det, og ordførere og kommunepolitikere som kan vise resultater for innbyggerne – det må bli det viktigste ved det valget.

Takk også for samarbeidet! Vi hadde en heftig finansdebatt en gang som varte til langt på natt, hvor jeg i debatten dagen etter takket Siv Jensen for i natt. Det sitatet vakte stor oppmerksomhet. Representanten og jeg var ikke på samme sted akkurat disse nattetimene, men jeg takker henne likevel. Jeg er enig i at jeg har to dyktige damer – jeg har faktisk flere enn to, men særlig de to som er nevnt her, har gjort en fantastisk jobb. Jeg tror også de vil være enig i at de ikke kunne gjort den jobben alene. Det har vært et teamarbeid her som vi skal bygge videre på. Kommuneøkonomi er et litt anonymt ord i den norske politiske håndboken. Det er når man går inn i det, at man ser hvor viktig det er. Der ligger veldig mange av løsningene, og der ligger mange av utfordringene. En av kommuneøkonomiens største utfordringer i dag er renter. Kommunene betaler renter, og hvis renten går ned, betyr det krone for krone mer å bruke på viktige formål i kommunene. Det å jobbe med at vi får en kommuneøkonomi som er god, at det er nok frie inntekter, at det er reduserte bindinger på de pengene som bevilges, så man kan prioritere – fordi f.eks. Utsira og Oslo er to veldig ulike kommuner – er en utvikling vi må forfølge. Det er klart at vi vil at de pengene nå skal gå til å svare på de behovene vi møter der ute. Det ene er å få kommunebudsjettene til å gå opp på en god måte. Nå er det tegn til bedring sånn i helheten, men det er en krevende situasjon for mange, og jeg hører fra mine partikollegaer der ute hvor brutalt det kan være. Representanten og jeg er helt enige: Når det handler om å løse velferdsoppgaver, er ikke det å få økt kommuneøkonomi som så går til å redusere eiendomsskatten – eller som går til å gjøre det, samtidig som man kutter i andre viktige velferdsoppgaver – den politikken vi ønsker, eller den politikken vi støtter. Vi håper at disse bevilgningene, pluss en del annet vi har gjort i dette budsjettet som også kommer til kommunene, skal kunne møte folks hverdag og gjøre den enklere og tryggere.

Jeg er veldig glad for det. Jeg har pleid å delta på Røde Kors’ markering rett før jul, på årets mørkeste dag. Jeg har bakgrunn fra Røde Kors selv og vet hvilket arbeid det er. Representanten Astrup hadde en generell kommentar om at de pengene som kommer nå, ikke kan bli brukt opp i år, så dette er å kaste penger inn, men de pengene representanten viser til her, kommer virkelig til å utgjøre noe. Jeg synes det har vært en ganske god tradisjon i norsk politikk at man har gjort sånne ting før jul. Disse organisasjonene er høyt verdsatt i samfunnet vårt. De er på mange måter velferdssamfunnets sporhunder, de vet hvor det er mangler mellom det vi har, så det mener jeg er et veldig riktig tiltak, og det har vi nå tatt oss råd til. Det er et godt uttrykk for denne budsjettavtalen.

Når jeg hører representanten, tror jeg jeg skal være ærlig og si at det nesten ikke er mulig å glede seg like mye som henne til det. Det jeg liker veldig godt med det opplegget vi har nå, er at det er en veldig grundig framgangsmåte. Vi bygger på NOU 2024: 18 En universell tannhelsetjeneste – med vekt på å redusere geografiske, sosiale og økonomiske forskjeller, og gradvis utvide det offentlige ansvaret for tannhelsetjenester. Det er noe Arbeiderpartiet liker: å gjøre det gradvis, skritt for skritt. I denne budsjettenigheten ligger det etter min mening et veldig godt opplegg for å gjøre dette gradvis. Jeg er helt enig med det representanten sier om de sårbare gruppene som virkelig har problemer grunnet dårlig tannhelse og dyr tannpleie. Dette er vi enige om, her er det ikke en konfliktsak, så her gjelder det nå å gå skritt for skritt. Dette har god omtale i budsjettenigheten, og vi har også bevilget noe ekstra penger for å komme i gang. Det gjelder å videreføre det i årene som kommer.

Jeg synes nå tross alt at vi etter en runde som dette alltid skal sette oss ned og oppsummere. Vi kommer til å gjøre det i Arbeiderpartiet, og vi kommer til å gjøre det med våre budsjettpartnere – se om det er erfaringer her i hvordan vi har jobbet. Jeg er sikker på at finanskomiteens leder og hennes kolleger tenker sånn. Jeg synes egentlig det står stor respekt av det arbeidet som ble gjort her. Vi var opptatt av at vi måtte holde fristen på søndag. Da betød det at vi hadde noen uløste oppgaver. De løste vi mandag og tirsdag. Det mener jeg er veldig bra. Vi kommer til å være åpne for dette og ta initiativ til at vi nå jobber sammen for å se hvordan vi skal møte lignende korsveier. Vi har i en fireårsperiode åtte budsjettreff. Det er budsjettet, og det er det reviderte. Jeg tror alle som har vært med på denne øvelsen og har sovet lite, ser at det kan være noe vi kan knipe inn på slik at vi får brukt tiden vår mest mulig effektivt. Om ikke hyttetur – det kan vi snakke om i andre sammenhenger – skal vi finne måter å ta den oppsummeringen på.

Det er jo det gamle sitatet om at et godt budsjett er blitt bedre. Hvorvidt det er verdens beste budsjett – jeg vet ikke hvilken konkurranse vi stiller opp i der, men vi kan jo godt si det, siden vi er fornøyde med landet vårt. Jeg er av den tro at når man jobber sammen, blir det stort sett bedre. Jeg har erfart med representanten gjennom fire år at alle de budsjettene vi laget med SV, ble bedre – litt på grunn av oss, det skal jeg si, men også veldig mye på grunn av at SV kom inn med nye ideer, nye erfaringer og nye innspill. Nå er det to partier til som har kommet med, med sine erfaringer. Jeg gir stor anerkjennelse til Rødt og MDG, som for første gang er med på en sånn øvelse. Da blir budsjettet bedre. Opplistingen representanten kom med her, gir god mening. En del av dette lå jo i budsjettet fullt og helt. Det lå en del kimer der, som vi nå bygger videre på. Det er en debatt som kan komme – hvis jeg får lov til å ta det med SV. Det blir sagt at Arbeiderpartiet noen ganger har tatt til egen inntekt eller markedsført løsninger SV hadde ansvaret for. Jeg ser det ikke helt slik, for det vi blir enige om i et budsjett, står vi sammen om. Da kan vi godt si at det er noen områder hvor vi er uenige. Jeg personlig mener at vi burde kunne starte med å utforske mineraler på havbunnen, men jeg så at det var viktig for SV, og det ble altså ikke et tiltak. Det vi gjør sammen av positive ting – f.eks. når vi setter ned barnehageprisen – er ikke noe ett parti gjør alene. Vi gjør det sammen. Mye av det representanten leste opp nå, kommer jeg til å være stolt av å reise rundt med. Jeg har fått mange tilbakemeldinger fra dem som er opptatt av skogvern, biologisk mangfold, dyreliv, rødlistede arter og betydningen av det. Jeg har selv vært med på å åpne områder hvor vi verner skog. Det er positivt, så det skal vi stå sammen om. La meg bare bruke ett poeng: Jeg har ikke vært i en situasjon hvor jeg trengte borteboerstipend, men jeg har møtt mange som er det. For mange er det helt avgjørende for å klare seg økonomisk gjennom en skoletilværelse, og hvis de ikke har det, blir det mye mer sårbart å kunne gjennomføre f.eks. videregående skole.

Det var en litt uvant tilnærming fra representanten Sande. Jeg trodde det var partilederen hans som stod her nå og snakket om EU og Norge som bøyer hodet for EU. Det er jo ikke slik. Bildet han tegner, er at Norge innfører EU-regler til tross for at vi selger energi til dem. Vi innfører indre markedsregler innenfor EØS-avtalen, for det er i vår interesse. Det er ikke en betaling for at vi har et forhold til Europa. Vi har et enhetlig marked. Det er jo derfor vi har protestert på ferro-tiltaket fra EU, fordi vi mener det bryter med at det er et enhetlig marked. Vi har gjort vårt syn veldig klart. De har klart fått det med seg. Nå får vi sammen med industrien vurdere konsekvensene av de tiltakene de har innført. Vi skal hver tredje måned vurdere hva konsekvensene av dem er. Når jeg lytter til industrien, lytter til fagbevegelsen og de ansatte, er det ingen som ber oss gjøre det Senterpartiet sier, innføre mottiltak mot EU. Da vil vi komme inn i en sirkel av mottiltak mot mottiltak. Det blir Norge rammet av. Nei, vi må løse dette og forhindre at det kommer på andre områder. Det er det regjeringen jobber med.

Hvis vi ser på Europa i dag, er det ikke friest mulig flyt. Et av Europas store problemer i dag er mangel på utveksling av kraft og mangel på nett. Vi har et Europa som kan ha stor produksjon av fornybar kraft sør i Europa fra sol. Å få fraktet den energien dit hvor man trenger energien, butter mot nasjonsgrenser og mot dårlig nett, så utviklingen med å tilpasse energimarkedet, strømnettet og utvekslingskapasiteten mellom landene i Europa på en måte som gjør at man utnytter kraften på en god måte, er en kjempestor oppgave. Norge har en annen historie, fordi vi har vannkraften, og vi har kraftoverskuddene våre, som vi skal ta vare på. Vi har siden 1960-tallet sett oss tjent med å ha en utveksling, for det ville vært en veldig dårlig idé om vi skulle vært innestengt alene med vår kraft. Hadde vi hatt for mye, måtte vi helle kraften rett i havet. Hadde vi hatt for lite, ville vi kunne komme til å måtte stenge ned deler av økonomien. Vi skal følge dette nøye, legge vekt på norske interesser og prioritere dem, men vi er tjent med å ha et samarbeid om energi med Europa.

Dette er ikke statens kabler. Det er selskaper som opererer dem, og som må gjøre denne vurderingen. Det er kabler som kommer til å nå en utfasing på grunn av alder, og så må de gjøre vurderinger av det. Arbeiderpartiets program er klart. Det er klart at Arbeiderparti-regjeringen legger dette til grunn, men jeg må også svare med en viss formalitet på det. Så har jeg lyst til å si: Ja, vi er i en situasjon nå hvor kabler generelt fører til prissmitte. Spørsmålet er på hvilket tidspunkt kablene kan komme til å få en ny dimensjon, fordi det er det som sikrer at Norge får kraft. DNV har lagt fram tall nå og mener at det kan være en situasjon som inntreffer på 2030-tallet. NVE har litt andre tall. Vi ønsker å øke kraftproduksjonen i Norge slik at vi fortsatt skal ha et overskudd og kan holde lave priser, men vi må bare være klar over at utvekslingen med landene rundt oss også har den mulige betydningen at når vi får et overskudd av fornybarkraft i Europa, skal den være tilgjengelig for oss også. Igjen, det står i Arbeiderpartiets program, og selvfølgelig er det et grunnlag for Arbeiderpartiets regjering.

La meg begynne med utgangspunktet – betydningen kraft har for utviklingen av Norge og industrien vår. Veldig mange lokalsamfunn som er avhengig av det, og som har sterk vekstkraft, leverer noe av verdens mest avanserte industri innenfor produkter som de trenger, grunnet i det. Også i forhold til andre land ser vi at vi har en konkurransefordel i å ha stabile og lave priser. De er ikke uberørt av verden rundt oss. Vi har vært koblet opp siden 1960-tallet, særlig på grensen til Sverige, og bruker kraften på en mer effektiv måte, etter hvert til Europa. De nordiske erfaringene om kraftsamarbeid har vært positive og blir fulgt av veldig mange andre land. Samtidig har vi sett at de store svingningene i prisene i Europa har slått inn på norske priser på måter som har vært utfordrende mange steder, særlig sør og vest i landet, områder hvor man har stor vannkraftkapasitet og allikevel ser påvirkning fra priser. Samtidig er det slik at prisene er lavere i Norge enn i våre naboland, de har vært lavere i Sør-Norge enn de har vært i Tyskland, og muligheten for å knytte fastpriskontrakter på strøm gir muligheten til å sikre seg forsvarlige priser. Jeg vil som statsminister være varsom med å uttale meg konkret om mulige søknader om konsesjon knyttet til disse kablene. Arbeiderpartiets program ligger klart. Der står det klart formulert at vi ikke ønsker å fornye kablene, men jeg skal også si at regjeringen ikke har mottatt noen søknad, vi har ikke fått det til behandling. Vi skal håndtere det også på en ryddig måte – hvis det skjer, må det behandles på en ordentlig måte. Jeg tror framtiden kommer til å vise at vi trenger overføringer med andre land, fordi det kommer til å bli en fornybarutvikling i Norge som gjør at utveksling blir en naturlig del også for oss, men jeg vil ikke forskuttere det utover å si at Arbeiderpartiets program står der det gjør. Det er åpenbart at jeg støtter det, og så får vi ta det derfra.

Jeg var jo med, da, men jeg skal gjerne høre det en gang til. Jeg synes det var en god sending da, så får vi se om jeg mener det samme nå. Noe annet interessant er at representanten viser til å lese avisene denne morgenen. Med all respekt for avisene våre tror jeg ikke de fikk med seg alt som skjedde klokken to, halv tre eller halv fire i natt, så en får kanskje vente til i morgen med å lese de avisene, men det meste av det står på nettet. Vi skal nå våre klimaforpliktelser, og vi har et gap overfor EU på de forpliktelsene vi har der. Dem må vi løse. Vi må løse dem gjennom kutt hjemme, og vi kan også løse det gjennom at vi kjøper noen kvoter i Europa og bruker det kvoteinstrumentet. Jeg er fortsatt av den oppfatning at jo mer vi kan ta hjemme, jo bedre er det for omstillingen i økonomien, men da innenfor grenser som handler om hvor det også kan få negative effekter. Dette må vi avveie, og så tror jeg vi kommer til å se i årene framover at teknologiske satsinger representantens regjering og min regjering har gjort, kommer til å bidra til at utslippene fortsetter å gå ned.

Politisk kvarter har fått en stor status her nå, så gratulerer til Bjørn Myklebust. Det kan høres på ...

Svaret er én. Vi tar med oss inspirasjon, og vi har ikke fått nedsatt det omstillingsutvalget, men vi har hatt arbeid med å forberede det, og vi så at det lå en mulighet i det – med et veldig godt innspill fra bl.a. SV, som hadde fått det gjennom – til å kunne bygge på det til også å invitere MDG inn og belyse det de var opptatt av. Vi ser i mandatet – som er jobbet fram på en veldig god måte mellom partiene – at vi nå samler opp dette på en måte som også peker framover. Den omstillingskommisjonen tror jeg kommer til å bli veldig nyttig når vi setter den sammen med gode fagfolk – folk som er direkte berørt, fra industri, arbeidsliv og miljøbevegelse – til å kunne belyse ikke bare klimadelen av det, men også de øvrige omstillingsbehovene vi står overfor, og få til lønnsomhet og konkurransekraft i økonomien. Det blir én kommisjon, og den tror jeg representanten vil følge med stor interesse.

Takk for invitasjonen – det gjør jeg gjerne. Vi kan ta en runde om det, jeg har sett at representanten nå begynner å se litt andre veier enn til sine gamle partnere. Jeg tror man skal snakke med alle partiene som var med på denne forhandlingen, som har stått på for det. Jeg mener dette budsjettet har et kraftig løft for klima. Det gjelder 700 mill. kr i økt støtte til Enova, punktutslippsprogrammet, økt CO2-avgift på sokkelen, økte bevilgninger til Klimasats, tilskuddsordning til fylkeskommunene, lavere priser på kollektivtrafikk, mer penger til skog, mer til naturrestaurering, omstillingskommisjonen og 2 mrd. kr til klimainvesteringsfondet, som investerer i fornybar energi, og vi har et mål for opptrapping av samlet CO2-pris på sokkelen. Jeg mener dette er bra tiltak for å følge opp de klimasatsingene som virker, som vi gjør hjemme, og som faktisk også vil gi mulighet til å gjøre noe ute som har stor betydning for å kutte utslippene. Jeg tror ikke at det er fordi jeg er en god forhandler at de såkalte klimapartiene her har vært med på ting. De har vært med på ting for å få gjennomslag for det de veier i denne vektskålen, og der må vi alle bidra og ha respekt for hverandre. Dette er et bra budsjett for norsk klimapolitikk.

Vi opprettholder 1 pst. Det er vi nesten det eneste landet i verden som gjør nå. Hvis vi snakker om kaos, ønsker jeg representanten lykke til i samarbeidet med sin foretrukne partner, Fremskrittspartiet, som kutter 16 mrd. kr av det budsjettet. Hva man kaller det, skal ikke jeg sette navn på, men jeg mener vi opprettholder et oppdatert nivå, og det er bra. Det er endringer i bistandspolitikken. At det var den gamle ODA-hjelpen, Official Development Assistance, som reduserte fattigdom med bevilgninger, er det mye nytenkning om nå. Nå bruker vi utviklingsbankene, vi bidrar til investeringer, vi bidrar til næringsliv, vi bidrar til energi, og vi bidrar til å investere i helse. Det er det som bekjemper fattigdom. At mer går til Europa, skyldes at det er fullskala krig i Europa. Det er fullskala krig i Europa med millioner av mennesker på flukt. Hundretusen av dem kommer til Norge. Vi dekker opp det på en god måte. At også utviklingspolitikken er påvirket av sikkerhetspolitikken, hører hjemme i dette. Noe annet ville være å invitere til kaos.

Nå går jo tallet på barnefødsler litt opp. Det er positivt. Kanskje er det en endring på vei der. Her var det mye. Jeg kan ikke annet enn å si at jeg må motsette meg påstanden om at barnefamiliene får mindre. Barnefamiliene får økt barnetrygd, de får billigere barnehage, og de får gratis SFO. Det blir nå lovfestet, så da må representanten endre på loven om hun ønsker å gjøre noen endringer på det. De får også forutsigbarhet for strømmen. At strømmen blir dyrere, var et litt underlig utgangspunkt. Nå har vi sikret norgespris. Vi prioriterer det som en av hovedsatsingene i dette budsjettet. Det gir stabilitet og forutsigbarhet for familiene og for næringslivet. De kan inngå fastpriskontrakter. Det er ikke mangel på utfordringer i vårt land. Vi har et prosjekt for å møte det som et sterkt fellesskap. Dette budsjettet trekker i en retning for det, og jeg er veldig glad for at vi er fem partier som er så samlet om de satsingene vi kommer med.

Jeg deltok i Politisk kvarter, så jeg tror ikke jeg skal høre på det en gang til, men jeg anbefaler representanten å høre på det, for det er en veldig god sending. Det er gode svar, det er en tøff programleder, og representanten Bergstø, MDG-lederen og jeg gir gode svar på spørsmålene der, mener jeg. Det var en lang rekke punkter representanten pekte på her. Jeg mener at familiene får det bedre med vårt budsjett. Barnehagene blir billigere. Nå har MDG fått gjennomslag for at vi jobber med et kollektivløft. Det er ekstra bevilgninger til fylkene, og det er på vei mot et billigere kort. Det er et spennende grep. Det er bra for klimaet, og det er bra for de unge. Vi gjør styrkinger på studielån – det er utsikt til at vi får regulert det på en bedre måte – med borteboerstipend osv. Jeg mener det er bra. Lærerne satser vi på. Nå har vi gjort læreren til sjefen i klasserommet. Da vi overtok, var læreren ikke sjefen i klasserommet og hadde ikke fullmakter til å gripe inn. Det har vi gitt læreren. Vi satser på det viktigste i skolen, nemlig å lære elevene å lese, å regne og norsk, og er villige til å ta grep tidlig i skolegangen slik at de kan få tid til å lære nettopp det.

Jeg erkjenner at det er veldig forskjell på å drive et arbeid i en kommune, i et kommunestyre, og det å drive i regjering og storting. Jeg tror vi må være forsiktige med å trekke paralleller én til én. Representantene fra opposisjonen lager nå store historier om hvordan budsjettpartnerne har helt ulike tolkninger av det vi har underskrevet på. Jeg har ikke sett noe til det. Jeg har sett at vi som partier er uenige om politikk på en del områder, men den enigheten vi har landet, står vi veldig godt sammen om. Jeg tror at kommunene der ute har fått med seg at hovedsatsingen i dette budsjettet og den enigheten vi fikk til nå, er å styrke kommunene. Det er en betydelig ekstrabevilgning. Det er også det at vi forskutterer arbeidet til kommunekommisjonen ved å ta bort en del av de detaljkravene som kommer fra statlige pålegg, for å gi kommunepolitikerne mer handlingsrom. Det viser kommunepolitikerne at vi lytter til dem. Vi hører de behovene de har. Vi anerkjenner hvor viktig det arbeidet som gjøres i kommunene, er, for de løser de oppgavene som er nærmest folk.

Jeg vil også gratulere representanten, for at MDG deltok i denne enigheten, og at vi hadde gode, ordentlige samtaler om det, som ga et godt resultat sammen. Jeg tror hovedprinsippet ligger på at vi skal oppfylle de målene vi er blitt enige om internasjonalt. Dem har vi nå definert i FN – 2030, 2035 og 2050. Jeg tror vi skal gjøre det på en måte der vi tar hovedoppgaven i Norge, slik at vi bidrar til omstillingen i norsk næringsliv. Det handler bl.a. om at forurenseren må betale. CO2-avgiftene går opp. Det er forutsigbarhet for det – ikke bare til 2030, men til 2035. Så må vi gjøre det lønnsomt og attraktivt å velge gode løsninger. Der har representanten spilt inn gode forslag når det gjelder f.eks. sirkulærøkonomi. Der kan vi gjøre mye mer sammen. Vi må også delta godt internasjonalt, som representanten viser til. Vi deltok begge på klimatoppmøtet og så at det Norge gjør med skogbevaring – tropisk skog osv. – får vi store resultater av. Jeg tror summen av dette kan bidra til at unge mennesker får troen på det vi kan gjøre sammen.

Vi kan jo ikke ha et helt galt skattenivå når vi har et næringsliv som sikrer at vi stort sett har full sysselsetting i dette landet, når de setter omsetningsrekorder, investeringsrekorder, overskuddsrekorder og eksportrekorder. Da betyr det jo at forholdene ligger ganske bra til rette. Arbeiderpartiet nærmer seg dette med å si at vi med jevne mellomrom går gjennom skattesystemet vårt for å se om det kan legges til rette slik at det kan bli enda bedre. Jeg er veldig glad for at representanten Astrup – full av selvtillit – går inn i den kommisjonen, tar med seg Høyres forslag og kommer til å bidra. Han kommer ikke til å få gjennomslag for alt, men jeg er sikker på at det kommer gode forslag, for jeg tror representanten Astrup – så vidt jeg har sett – har gode ører inn i deler av norsk næringsliv, deler av norsk finansverden. Da kommer det sikkert forslag inn, og dem skal vi lytte til. Det er jo meningen med en slik kommisjon. Det er ikke et uttrykk for at vi er maktesløse med hensyn til å skulle tilpasse skattesystemet vårt. Det er et uttrykk for at vi tror det kommer gode ideer ut av å jobbe på den måten. Tilsvarende setter vi også ned en kommisjon som skal ha god fagkunnskap til å utvikle økonomien, konkurranseevnen og verdiskapingen vår.

Etter å ha sovet veldig lite føler jeg at jeg får skikkelig selvtillit av å stå her, for nå har representanten sagt flere ganger at jeg er fornøyd med meg selv, og det skal jeg ta med meg som et påfyll her jeg står – og er egentlig ganske fornøyd. Jeg gjentar likevel: Jeg er ikke fornøyd med meg selv, men med det laget som har levert dette budsjettalternativet. Vi er uenige. Det er grunnen til at representanten og jeg er i ulike partier. Når vi satser på å få unge inn i arbeid, styrker det vekstevnen. Når vi styrker velferden, bidrar det til vekstevnen. Når vi fordeler bedre, kan vi skape bedre. Når vi går inn i en tannhelsereform, er det fordi vi vet at tannhelse er viktig ikke bare for menneskers velvære, trivsel og verdighet, men for muligheten til å komme i jobb og delta. Vi har altså en lang rekke satsinger innenfor forskning, satsing på kvanteteknologi og løft innenfor KI, kunstig intelligens. Det er ikke en avvikling av virkemiddelapparatet; vi støtter opp under en vekstkraftig økonomi som har vist gode resultater, og som har store, spennende muligheter foran seg.

Vel, hvis vi igjen skulle hente eksempler fra representanten, har dette med engangsinntekter vært gjort før også. Det var et parti som ville selge en bygård i Oslo og bruke pengene et eller annet sted på statsbudsjettet. Hvor henter vi pengene fra? Vi henter dem fra en god del ganske tøffe kutt. Vi omdisponerer. Ja, vi øker oljepengebruken noe, men noe mindre enn det representanten sier. Vi har fortsatt en uttaksprosent på 2,8 pst. i dette budsjettet, som i budsjettframlegget, og det mener jeg er et ansvarlig opplegg. Hvor henter vi disse pengene fra? Det er gjennom en kombinasjon av omprioriteringer og moderat bruk av oljepenger – fortsatt innenfor den uttaksprosenten – og gjennom andre inntekter staten har. Så blir det vårt ansvar i framtiden å finne inndekning i budsjettet. La meg ha med dette, når det gjelder oljepengebruk: Husk på at vi har 85 mrd. kr til Ukraina liggende inne i budsjettet. Allikevel er vi på 2,8 pst. i uttak. Det mener jeg viser at vi har prioritert godt og gjort dette på en ansvarlig måte.

Det ville ikke vært greit. Nå kunne jeg hentet inspirasjon fra hvordan representantens parti forholdt seg til salderingen da de satt i regjering. Da ble bomstasjoner lagt ned, og det blir gjort en rekke ting på den kontoen. Vi har brukt mindre penger i 2025 enn forutsatt. Vi kommer i nysalderingen til å bruke noen penger som kan brukes i 2025, som er helt i tråd med det som er vanlig prosedyre. Det vi bruker av mer oljepenger i 2026, er faktisk mindre enn det vi bruker mindre i 2025, så samlet sett har dette en effekt på økonomien som er ansvarlig og helt i tråd med Arbeiderpartiets politikk.

For noen av oss er kl. 2 om natten morgenkvisten. (Munterhet i salen.) Det kan jeg berolige med at ble gjort på en på en god måte. Det blir sagt at det at det er mange føringer for å møtes framover, er mangel på tillit, men det er jo nøyaktig motsatt. Det er fordi vi har tillit til hverandre, at vi skal forvalte denne budsjettenigheten på en god måte og snakke godt sammen, slik Tonje Brenna og Tuva Moflag har ledet disse forhandlingene. Det kommer vi til å fortsette med. Vi er enige om hva som står der. Sett oss opp og still oss spørsmål – vi er enige om hva som står der. Har MDG et annet syn på virkemiddelbruken for norsk olje og gass? Ja. Har de et annet syn enn Arbeiderpartiet på leting? Ja. Dette har vi måttet respektere og skille ut, men flertallet kommer til å ligge på at det fortsatt skal deles ut letelisenser, og at de fortsatt skal ha forutsigbarheten. Vi har funnet sammen om en utredning, en NOU, med våre beste fagkunnskaper, for å lede den omstillingen – av hensyn til klima, arbeidskraft, investeringer og det norske samfunnet. Jeg mener det er et veldig godt utgangspunkt at vi får mer kunnskap til å ta enda bedre beslutninger framover.

Jeg vet ikke om det er parlamentarisk å si «tull og tøys», men la meg si det sånn: Interessen for 2016, 2017, 2018 og 2019 er begrenset i forhold til 2025. Det jeg kan slå fast, er at vi har jobbet fram et budsjett som svarer på de utfordringene vi står overfor, som bruker penger ansvarlig, og som tar vare på vår viktigste industri. Vi går sammen om et opplegg for å forstå hvilke utfordringer man vil møte, og hvordan vi sammen skal møte utfordringene for et konkurransedyktig næringsliv. Arbeiderpartiet har holdt sitt skatteløfte. Vi tar vare på oljefondets investeringer og retningslinjer. Det mener jeg er viktige prinsipper. Det er i og for seg til å leve med at opposisjonen kaller dette kaos, men poenget er at man i forhandlinger, hvor ulike partier kommer sammen og må bryne seg, har uenighetspunkter og stoppunkter. Det har vi behandlet på en god måte. Vi er enige om alt som står her. Vi er uenige om politikk og hvordan vi skal nå en del mål i samfunnet, men vi finner enighet om hvordan vi skal disponere pengene i et statsbudsjett, og vi trekker opp mange viktige retningslinjer for årene som kommer.

Ja, det er han, men dette er ikke én manns beslutning; jeg er fornøyd med det lagspillet vi har fått til. Vi har ikke brutt en frist. I 2016 ble frister brutt. I 2016, 2017, 2018 og 2019, eller hva det var – fire år på rad – måtte presidentskapet endre fristene. Vi hadde en frist til søndag, og da leverte vi – tre partier sto bak. Debatten er på fredag, og natt til onsdag er det altså enighet. Det er jeg fornøyd med, men jeg er også veldig fornøyd med lederne i SV, Miljøpartiet De Grønne, Senterpartiet og Rødt, som har vært med Arbeiderpartiet på dette. Fristene og finansdebatten var annerledes på den tiden, så om det var den 23. november, er helt irrelevant i denne sammenhengen. Vi har jobbet oss fram, det har vært lange netter, og det har vært hardt arbeid, men fristene har blitt holdt. Det har skjedd mellom fem partier, bl.a. to partier som ikke har vært med på budsjettforlik før. At vi har fått til det på en måte som har vært respektfull, god og uten brudd, er jeg faktisk stolt av. Jeg tar ikke ansvaret alene, for jeg har hatt veldig mange gode medspillere med meg i den jobben.

Jeg er bare nødt til å gjenta det jeg gjør i hver spørretime når Fremskrittspartiet beskriver jammerdalen for norsk næringsliv: Det er lav ledighet i Norge, vi investerer mer, det er høyere overskudd og høyere eksport, vi har litt flere oppstartsbedrifter enn i forrige periode og litt færre konkurser – det går stort sett ganske bra. Når det gjelder spørsmålet om småkraftverk: Vi mente det var riktig å endre den grensen, men et flertall i Stortinget har ment noe annet, så det må vi ta til etterretning. Vi tror det hadde vært viktig å gjøre for å bruke ressursene våre godt nok. Til skattekommisjonen: Det var to viktige nyheter i går, og det var at det ble budsjettforlik, og det ble også enighet om å komme i gang med skattekommisjonen, der ett parti står utenfor, nemlig Fremskrittspartiet. Hva ønsker vi med en skattekommisjon? Jo, om mulig å få til det vi har vært gode på før, over streken: enighet om et skattesystem som bidrar til investeringer og inntekter for fellesskapet, oppdaterer seg med hensyn til hva som er utfordringene, lytter til næringslivet og til arbeidslivet, og om mulig finner en løsning som kan være god for landet.

Det var litt uklart rundt spørsmålet, men jeg må forholde meg til det som er besluttet i det budsjettopplegget vi legger. Når CO2-avgiften øker, øker det også i utgangspunktet pumpeprisen. Den skal kompenseres – det skal jo gjøres for CO2-avgiften. I dette opplegget skal det skje med veibruksavgiften. Vi har samtidig en rekke andre klimavedtak i dette budsjettet som sørger for at klimautslippene går ned, og vi sier at vi skal komme tilbake igjen i revidert budsjett for å se på om økningen som kommer fra veibruksavgiften, kan kompenseres på andre måter. Det er resultatet av denne budsjettavtalen, og det mener jeg er forutsigbart. Det ligger der for det som er det norske vedtaket og den norske pumpeprisen framover.

Bjelland Eriksen har rett når han er på internasjonale klimaforhandlinger hvor man diskuterer et veikart framover for å få utslippene i verden ned, de fossile ned og de fornybare opp. Barth Eide har rett når han er i EØS og snakker om betydningen av de norske ressursene, betydningen av omstillingen til det fornybare. Terje Aasland har helt rett når han sier at vi i Norge skal fortsette med leting. Vi skal fortsette med tildeling av blokker på en ansvarlig måte. Det skjer på områder hvor det er tilgjengelig infrastruktur, og det skjer innenfor en ansvarlig ramme, hvor vi også har våre klimapolitiske mål. Så skal vi gjennom omstilling. Det trakk perspektivmeldingen opp. Det vi gjør nå med å lage opplegg for et grundig kommisjonsarbeid på dette, er en god norsk maner for å samle kreftene om å lykkes med den omstillingen – arbeidsplasser og aktivitet langs kysten, inntekter til vårt fellesskap, den modellen vi kjenner godt. Det at fem partier nå står sammen om det, gir trygghet og forutsigbarhet for denne viktige næringen.

Det er ikke ett vedtak fra nattens beslutning som påvirker det arbeidet selskapene gjør med å vurdere lønnsomhet. Det skal utlyses TFO-blokker, det skal gjøres forutsigbart. Norsk sokkel har en av de mest respekterte rammene for virksomhet av alle land, fordi vi har holdt fast ved det. Derfor synes jeg det er verdt igjen å sitere hva organisasjonen for denne næringen sier i dag. De er glad for den meldingen, den NOU-en vi nå skal lage. Så skriver de – det må jeg få nevne – at de er godt fornøyd med at Arbeiderpartiet og Senterpartiet har stått opp for næringen i disse forhandlingene. Det har vi gjort, og så har vi måttet se på virkemidler for å gjøre at vi kan få med flere. At CO2-avgiften også skal gjelde – den doble virkemiddelbruken – er et kraftig signal om å redusere utslipp, og det ligger i begrepet utvikle, ikke avvikle. Utvikle betyr ikke at alt fortsetter som før, men det fortsetter med en retning og får utslippene ned. De har kuttet med 35 pst. i denne industrien de siste årene. Vi skal fortsatt se reduksjon i utslipp.

Nei, den forstår jeg ikke. Det er to dager til finansdebatten, og budsjettet er avklart. To ganger da representanten satt i regjering, leverte man en finansinnstilling uten flertall, og det ramlet inn løse forslag i salen på budsjettdagen. Fire år på rad utsatte man fristene fra presidentskapet. Hos meg har det vært «ordning och reda» på dette. Vi har forhandlet oss fram. Opplegget er klart. Hadde representantens parti fått gjennomslag, hadde Norge solgt ut deler av ressursene på sokkelen på 1970-tallet til amerikanske selskaper. Det var en annen tilnærming til folkets ressurser – så vi kunne bygge sektoren, bygge industrien, bygge arbeidsplassene og bygge pensjonsfondet. Derfor er jeg veldig trygg på at vi med denne regjeringen står fast på det, og med dette flertallet står vi fast på det. Vi har ikke gitt makt til andre partier, men vi er et demokrati hvor vi finner løsninger sammen. Jeg er stolt av og anerkjenner de partiene som var med på løsningen. Les kommisjonens mandat ord for ord, andre vedtak fra i natt. Det er et vedtak som er optimistisk for Norge, der man tar ansvar sammen.

La meg sitere Offshore Norge, som i løpet av natten skrev følgende uttalelse: «Dette er viktig kunnskap som også Offshore Norge har etterlyst behovet for. En NOU kan være et konstruktivt bidrag til å videreutvikle sokkelen.» Det er veldig godt sagt. Det finnes ikke ett ord eller begrep om å avvikle næring. Hvis det er én som vil avvikle næring, er det representanten som står her. Hun vil avvikle havvindnæringen. Vi er i ferd med å få en havvindindustri langs den norske kysten. Vi har en eksportindustri for havvind på 40 mrd. kr, selv før vi har begynt å bygge ut, fordi vi har så dyktige folk i den næringen, som bygger på skuldrene av det som var. Dette er ikke siste kapittel. Vår energihistorie har flere kapitler. Vi kommer til å selge olje og gass fra norsk sektor så lenge det er behov for det i Europa. Nå har EU bestemt seg for ikke å ta inn noe gass fra Russland fra 2027 – norsk gass blir desto viktigere. Det er altså omstilling, og vi skal være på lag med den omstillingen og alle dem som jobber der. Fem partier er enige om det, og det ligger her. Vi har uenigheter om virkemidler, men fra Arbeiderpartiet er det klart: Vi skal utvikle, ikke avvikle.

Jeg vil si: Takk for den jobben dere gjør. Takk for den innovasjonen som ligger i denne industrien, om det er på verft, i leverandørindustri eller ute på plattformene. Takk for at dere skal være med oss i mange, mange år framover i den store omstillingen og utviklingen Norge skal gjennom. Her er en regjering som skal utvikle, ikke avvikle. I å utvikle ligger det faktisk støtte til at vi skal gjennom omstillinger. Perspektivmeldingen og utredninger viser at ressursgrunnlaget på norsk sokkel kommer til å gå ned. Etterspørselen kommer også til å gå ned, for vi er på vei over til fornybart. Den utviklingen skal Norge være med på. De 200 000 sitter på unik kompetanse for å veilede oss og trekke oss videre, og vi skal spille på lag med dem. Den utredningen vi er enige om nå, med denne omstillingskommisjonen, følger opp perspektivmeldingen og tar på alvor utviklingen Norge møter. Den skal altså bedre norsk økonomis omstillingsevne, verdiskaping, næringsutvikling og konkurransekraft. At fem partier står sammen om det, er en styrke i demokratiet vårt, og det skal bli spennende å se om Fremskrittspartiet sier at det er en dårlig idé. Jeg tror den er veldig god.

Jeg møter mennesker over hele landet – mennesker som har det bra, mennesker som er i arbeid, mennesker som sliter, mennesker som har problemer med å møte systemer det er vanskelig å forholde seg til, mennesker som opplever at de kommer til kort, og vi tar de lærdommene med oss for å se hvor vi kan stille opp som stat. Jeg er ikke skrudd sammen slik at jeg mener vi svikter folk med behov hjemme i Norge hvis vi snakker om ansvaret for å stille opp for palestinere som opplever stor nød. Vi klarer faktisk å gjøre begge deler, vi klarer å fordele riktig på den måten. Jeg gjentar: 1 av 100 kr går til utvikling. En liten del av det går til humanitær hjelp, en liten del av det går til klima, og det er ting vi diskuterer her. Jeg ser at representanten i sitt alternative budsjett kutter 16 mrd. kr til det som kan kalles bistand. Det er et kutt jeg er uenig i, men det betyr at det fortsatt står igjen om lag 45 mrd. kr til det formålet hun mener er å svikte folk her hjemme. Hvorfor er det i det hele tatt penger på det budsjettet for representanten? Vi skal være til stede både ute og hjemme, og i dette budsjettet satser vi altså i hovedsak på velferd, utvikling, arbeid i hele landet og kommunene våre. Det er dette budsjettet kjennetegnes av, og ble styrket av, fram til enigheten i natt.

Det er velkommen til jammerdalen når Sylvi Listhaug åpner spørretimen på denne måten. Jeg må først si at det ikke er dette Norge vi ser, som hun nå beskriver. Dette er et Norge som er et utviklet velferdssamfunn, der fellesskapet tar ansvar for å sikre folk trygghet. Folk har ansvar for sin egen helse, sin egen økonomi, sitt eget arbeid og sitt eget liv, men vi har også et fellesskap som stiller opp. Så er det et samfunn som aldri er helt i mål. Derfor må vi være til stede som fellesskap i denne flotte velferdsstaten vår. Vi må erkjenne hvor det er mangler, hvor det er behov, og så følger vi opp det. Det gjør dette statsbudsjettet. Vi gir 1 pst. til utvikling. Det er 1 av 100 kr som går til det. Jeg mener det er noe Norge gjør i opplyst egeninteresse. Det er viktige behov ute i verden, som også er viktig for vår sikkerhet, at vi bidrar effektivt til å få klimautslippene ned gjennom skogsatsing, og at vi bidrar til internasjonalt helsearbeid som kan være med på å forebygge en ny pandemi. Det er solidaritet, og det er å ta vare på norsk sikkerhet. Det er parodisk å si at vi bidrar med mer til Palestina enn til norske sykehus. Ærlig talt! Se på vårt helsebudsjett, økningene i det, satsingen på sykehus, arbeidet som gjøres nå for å få til en reform som kan binde sammen kommunehelsetjenesten med spesialisthelsetjenesten, pengene vi investerer. 17–18 mrd. kr går til de private og ideelle aktørene, som representanten er opptatt av, i samspill med våre offentlige sykehus. Vi er også til stede for det palestinske folk, som har opplevd krig, ødeleggelser og det mest alvorlige man kan oppleve. De er utsatt for kanskje en av de største krigsforbrytelsene i vår tid, og vi er solidariske med dem. På den måten er Norge gjenkjennelig. Vi er et avansert velferdssamfunn, og vi tar vårt ansvar internasjonalt.

Jeg er ikke for at barn skal velges bort på bakgrunn av kjønn. Jeg vil bare si det helt klart. Det er ikke riktig at det ikke gis veiledning. Jeg er helt enig med representanten i at kvinnen skal få trygg veiledning om hva det vil si å bære fram barnet hun går gravid med. Derfor er abortloven veldig tydelig på det. Det er en oppdatering og modernisering av loven når det gjelder grense for selvbestemt abort, som vi vet. Den gir også gravide rett til veiledning i forbindelse med valget mellom å fullføre eller å ta abort, og informasjon om de velferdstilbudene og tjenestetilbudene som er i samfunnet.

Jeg tror nesten det spørsmålet burde gå i retur. Er det slik at representanten mener at de tallene som er nå, er urovekkende, så de må ned – altså at andelen må ned? Hvilke innstramminger og tiltak skal treffes for å begrense en kvinnes rett til å ta et valg? Jeg mener igjen at teknologien skal være opplysende. Den skal være innenfor etiske rammer. Det mener jeg den er. Det er kvinnen som tar den avgjørende beslutningen om hvorvidt hun bærer fram et barn. Vi ønsker jo at det skal være lave aborttall, fordi folk skal være trygge på de beslutningene de tar. Det skal være god opplysning, god prevensjon og god tilrettelegging. Jeg har egentlig ikke en tiltaksliste for å få de tallene ned, for jeg mener det er kvinnens valg, men jeg ville være veldig interessert i å høre hvilke reverseringer eller endringer representanten ønsker å foreslå for at de tallene skal gå ned, og om det er et mål i statistikken at de tallene skal gå ned.

La meg begynne med å si at jeg er helt enig med representanten, og jeg synes det er viktig å minne om og gi uttrykk for at det skal være plass til alle i vårt samfunn. Vi er forskjellige, barna våre er forskjellige. Det er også barn som fødes som kommer til å få et annet livsløp enn andre barn, og dem skal det være plass for og trygghet for, og foreldrene skal også være trygge på at de kan følge dem opp på en god måte. Jeg er ikke enig i at vi har et sorteringssamfunn. Jeg mener at teknologi gir mulighet for å være tryggere i svangerskapsomsorgen. Bioteknologiloven har endret seg slik at flere nå får hjelp til å få barn. Folk som ikke kunne få barn før, får hjelp gjennom assistert befruktning. De kan få eggdonasjon, og fra 1. juli 2020 har loven åpnet for at kvinner kan få lagret ubefruktede egg uten medisinsk begrunnelse. Dette mener jeg er viktige teknologiske framskritt som gir trygghet for familier og for veien videre. Grunnprinsippet for Arbeiderpartiet er at kvinnen tar valget med hensyn til abort. Den nye abortloven har trådt i kraft. Den skal ivareta både kvinnens selvbestemmelsesrett og vern om det ufødte liv. Den gir også gravide rett til veiledning i valget mellom å fullføre svangerskapet eller å ta abort, og informasjon om velferdsordninger som måtte være der for det som kan være utfallet, og om tjenestetilbudet. Jeg mener det er grunnprinsippet her. Vi må ha et etisk bevisst forhold til teknologien som utvikler seg. Teknologien har bedret både svangerskapsomsorgen og muligheten for flere til å få barn. Når det gjelder spørsmålet om abort og å ta det valget, er det noe kvinnen skal ha trygghet og sikkerhet for, og også få god hjelp knyttet til, om hun trenger rådgivning.

La meg begynne med det siste og si at vi ikke har en plan om det, men igjen: Vi skal være kunnskapsbaserte. Det som skjer på norsk sokkel nå, er i hovedsak at det er aktiviteter rundt felt nær eksisterende infrastruktur. Betydningen av norsk gass til Europa har vi vært gjennom mange ganger her. Jeg mener den er veldig stor, særlig nå når Europa skal frigjøre seg ytterligere fra russisk gass. Det å kunne utnytte våre ressurser på best mulig måte, utnytte de feltene vi allerede er i, på best mulig måte, bør være et klart mål for Norge. Det handler om effektiv ressursutnyttelse. Det var satt et mål i denne oljeskattepakken om halvering av utslipp. Det vi ser, er at utslippene anses å ville være 35 pst. lavere i 2030 enn i 2005. Det er ikke helt på 50 pst., men slik teknologiutviklingen er innen dette, mener jeg vi kan se fram til at tallene for utslippsreduksjonene kan bli høyere enn 35 pst. Om de kommet helt til 50 pst., er det litt for tidlig å si nå. Det er også ærlig å si at det kan hende at man ikke kommer helt dit.

La oss ta utgangspunkt i hva som er situasjonen: Utslippene fra norsk petroleumsvirksomhet er lave sammenlignet med i alle andre deler av verden. De er på vei ned og har siden 2015 blitt redusert med 27 pst. Sokkeldirektoratet anslår at utslippene vil være om lag 35 pst. lavere i 2030 enn i 2005. Regjeringen tar til etterretning at produksjonsutslippene ikke vil bli redusert med 50 pst. sammenlignet med 2005 innen 2030, men det er altså en betydelig nedgang, og teknologiforbedringen fører også til det. Det er riktig at vi har en vurdering av CO2-avgiftens virkning med tanke på petroleumsproduksjonen, for vi er også opptatt av å sikre at ikke felt og infrastruktur stenges ned for tidlig. Det er verken bra for Norge eller for europeisk sikkerhet og utnytting av våre ressurser. Derfor har vi nedsatt et utvalg – en utredning – for å vurdere effekten av den doble virkemiddelbruken framover og betydningen den har for framtidig ressursforvaltning og verdiskaping, leveranser av olje og gass og produksjonsutslippene. Så vil jeg minne om at sektoren betaler både ETS, altså kvoter i EU, og den norske avgiften i dag.

Jeg vil ikke spekulere i det, egentlig. Jeg synes det er et hypotetisk spørsmål. Det vi er opptatt av, er at det skal være en forutsigbarhet også for denne næringen. Det at det har en pris med CO2, har ført til at når den prisen går opp, tar næringen også valg om å gå over til f.eks. elektrifisering, som kutter utslipp fra generatorene på sokkelen. Det er en villet politikk. Det er en av grunnene til at det er såpass viktig at vi skal være stabile og forutsigbare. I det øyeblikket de velger elektrifisering som får utslippene ned, er det å avvikle elektrifisering – som en del partier her går inn for – dårlig politikk og dårlig forutsigbarhet. Det at det skal koste å slippe ut, skal også være noe som virker oppmuntrende til å velge klimariktige løsninger, og det bør være hovedsporet i norsk klimapolitikk.

La meg først si at denne regjeringen mener at forurenser skal betale. En hovedvei for det er at den viktigste kilden til utslipp, nemlig CO2, skal koste. Derfor er det viktig å få en forutsigbar linje på at CO2-avgiftsnivået øker – den skal øke – slik at industri kan forholde seg til det. Vi fortsetter altså opptrappingen av det generelle CO2-avgiftsnivået mot 2 400 kr i 2025-kroner i 2030. I 2026 tilsvarer det en økning i avgiften fra 1 405 kr til 1 639 kr per tonn CO2. Vi vil fortsette opptrappingen fram mot 2035, i tråd med dagens opptrappingstakt, til 3 400 kr. Det er viktige signaler som også industrien tilpasser seg. Ja, det er dobbel virkemiddelbruk i dag. Det har vi levd med i noen år. Veldig få land har det. Jeg kan huske den gangen vi innførte den CO2-avgiften på fakling tidlig på 1990-tallet. Det var et tiltak som ble møtt med spørsmål fra andre land: Hvorfor ilegger dere en avgift på egen aktivitet for egne inntekter? Det førte bl.a. til at faklingen opphørte, fordi det ble økonomisk attraktivt å finne andre løsninger. Det var for øvrig starten på veien mot fangst og lagring av CO2. Vi er opptatt av å være kunnskapsbaserte i hvordan disse skattene virker, men vi har ingen plan om å avvikle den CO2-avgiften representanten viser til. Det hele tiden å ha en vurdering av hvordan skatte- og avgiftsopplegget virker, må vi kunne ta oss både tid og kapasitet til.

Jeg får egentlig erkjenne, både overfor sosialarbeideren og representanten, at vi nok kan ha litt ulike syn på det. Jeg tror at hovedmålet, å få folk i arbeid, fordrer at det er lagt til rette for at man kvalifiserer for arbeid, at terskelen inn er lav, og at det er attraktivt å gå inn, og at man har kvalifikasjoner, fullført kompetanse og utdanning til å gjøre det. Dette må det legges til rette for i mange sammenhenger. Hvis det er barn fra innvandrerfamilier, og de er ganske overrepresentert i denne gruppen, handler dette om språk, kvalifikasjoner. Det må vi også satse på. Når det gjelder å treffe med de veiledende satsene for sosialhjelp, mener vi det å trekke SIFOs faglige vurderinger inn er viktig. At de veiledende satsene for barn blir økt til det nivået SIFO har vurdert som nødvendig for å sikre forsvarlig livsopphold, mener vi er et riktig grep. Da må sosialhjelpen regnes inn i inntekten, det som er nivået for familien. Det er vårt forslag som ligger i statsbudsjettet, som vi skal diskutere i ukene som kommer.

Jeg er ikke enig i premisset, at effekten av barnetrygden nulles ut. Barnetrygden er jo økt betydelig gjennom denne perioden. Det har vi gjort i budsjettsamarbeid med SV, og barnetrygden er på et veldig høyt nivå. La meg ta utgangspunkt i dette med sosialhjelp og barnetrygd. Altså: Vi legger i budsjettet for 2026 opp til å justere de statlige veiledende satsene for sosialhjelp, særlig for barn, basert på den faglige tilrådingen vi får fra SIFO, og da foreslår vi samtidig at barnetrygd igjen regnes inn som inntekt når sosialhjelp beregnes. Det betyr at de pengene som spares ved å ta med barnetrygden, brukes til å øke satsene – betydelig. Målet er at satsene da bedre skal gjenspeile barnas faktiske behov. Igjen: Sosialhjelp er en behovsprøvd ordning, og regjeringen mener at alle relevante inntekter, inkludert barnetrygd, må tas med i vurderingen av behovet for den hjelpen, som er et sikkerhetsnett. Det er ikke ment å være en varig ordning, men er for mennesker som er i en spesielt utsatt sosial situasjon. Som sagt er det også sånn at kommunene kan gjøre individuelle og skjønnsmessige vurderinger av søkernes hjelpebehov. Målet er at dette er et sikkerhetsnett, en hjelpeordning. Den viktigste hjelpen vi kan gi, er at de foreldrene kommer i jobb, at de får tilrettelagt utvikling. Mange av dem trenger språkopplæring, de trenger å få fullført kompetanse, fullført videregående opplæring og å komme seg i jobb for å kunne finansiere familien på den måten. Sosialhjelp er ikke en varig, permanent ordning, det er et sikkerhetsnett som brukes i de situasjonene der man er spesielt utsatt. Denne endringen innebærer at de veiledende satsene for barn øker med mellom 7 og 38 pst., og det kommer i tillegg til ordinær prisjustering, noe vi mener vil gi en god fordeling.

Det siste tror jeg er nødvendig – at man har tilrettelagte tilbud. Det er viktig at de som har særlige behov på læringssiden, eller som har særlige sosiale behov, får tilrettelagt opplæring – at de kan tas ut av klassen, kan komme på høyde igjen i faget og få lagt til rette for utvikling. Dette var også en debatt i valgkampen. Vi mener at det å ha et fellesskap i klassen hvor elevene hører hjemme, er bra. Samtidig er det selvfølgelig ikke akseptabelt å ha kriminelle elever med rettigheter i klassen. De som er kriminelle, har ikke rett til være der og påvirke andre. Det må det tas kraftig til handling mot. Jeg hører representanten viser til utsagn fra en lærer. Det er klart at det i en slik situasjon må settes i verk tiltak mot de elevene som opptrer slik, og hvis de er kriminelle, må politiet, ordensmakten, inn. For øvrig er jeg helt for at det må være et tilbud i en klassesituasjon som ser den enkelte elev – det ligger i opplæringsloven – med tanke på de behovene eleven har, og også når det gjelder å beskytte andre elever mot dem som ikke oppfører seg som de skal.

Et viktig signal i det spørsmålet var at det har vært slik i årevis. Hva gjorde Fremskrittspartiet i de sju årene de satt i regjering, og i de åtte årene de var medansvarlig? Barne- og ungdomskriminaliteten skjøt fart fra 2015, så den utviklingen som her er beskrevet, er da noe partiet bør kjenne godt igjen. Det representanten beskriver, er ikke et gjenkjennelig tema i alle situasjoner på alle skoler, men der det er det, er det uakseptabelt. Vi må stille opp mot alle tendenser til at gjenger får innflytelse på ungdom, gjennom både holdninger og det de gjør når det gjelder kriminalitet og narkotika, der de er til stede. Derfor er også regjeringens satsing mot gjengkriminaliteten, som politiet nå handler på, og som de har fått betydelig mer ressurser til, viktig i denne sammenhengen. Vi ser nå tendenser til at det blir utført kriminalitet på bestilling over nett, og det rammer særlig våre unge. De går på skolen, og derfor må det gjøres tiltak i skolen. Ett av de tiltakene var å gjøre læreren til sjef i klasserommet. Noe av det som gjorde inntrykk på meg da vi kom inn i regjeringskontorene, var å se hvor lite myndighet læreren hadde til å være sjef i klasserommet, hvor lite hun eller han kunne gjøre for å sette ting på plass, fordi det rett og slett ikke var lov til å ta de grepene. Vi har tatt denne saken flere ganger igjennom regjeringen og har nå lagt fram et regelverk som gjør at lærerne i mye større grad har den handlefriheten. Vel, det var det isolerte temaet, som lå igjen fra Fremskrittspartiets vakt. Det viktige her er at dette inngår i den brede fronten vi må ha for å verne våre barn og unge mot kriminalitet og gjengene og for å sørge for at skolen er sikkert sted. Dette har også noe å gjøre med at vi har tatt mobiltelefonene ut av grunnskolen, og at vi også ønsker å sette en aldersgrense for sosiale medier på 15 år, fordi sosiale medier har en så sterkt medvirkende rolle også på dette området.

Sosialhjelp er et sikkerhetsnett. Det er en subsidiær og behovsprøvd ordning i en spesiell situasjon. Det er en diskusjon om hvorvidt barnetrygden skal regnes med eller ikke. Vi mener at det er utfordrende at en stønad som barnetrygd blir holdt utenfor ved den vurderingen, slik tilfellet er i dag. Kommunen kan gjøre individuelle og skjønnsmessige vurderinger av søkerens hjelpebehov, og da skal det tas særlig hensyn til barns situasjon, men jeg er sikker på at vi får diskusjoner om dette i budsjettforhandlingene. Vi er opptatt av at det skal være trygghet for barnefamiliene, trygghet for dem som er aller mest utsatt. Det gjelder å treffe det på riktig måte, for vi har fortsatt mål om og ønske om å få folk til å stå i arbeid, og til å kunne få en lønn de kan leve av. Den viktigste kilden til å sikre både barn og egen familie er tross alt at man er i jobb med en anstendig lønn.

Nå er det ikke finansministeren som svarer her, men det ble referert til svaret hans. Jeg mener at regjeringen her har tatt et godt valg. Vi legger opp til å justere de veiledende satsene for sosialhjelp. Det betyr at satsene for barn blir økt til det nivået SIFO har vurdert. Det handler om hvordan prisene og levekårene er. For at det skal samsvare med de vurderingene, må alle inntekter regnes med. Det er jo det som er spørsmålet: Skal barnetrygden regnes med i inntektsgrunnlaget? Jeg mener dette er en riktig tilnærming, som reflekterer mer hva som er kostnadene for familiene og kostnadene ved å ha barn i den situasjonen. Det er Arbeids- og inkluderingsdepartementet som fastsetter de veiledende satsene, og hver kommune kan behandle de enkelte sakene med utgangspunkt i de satsene. De har også en fleksibilitet i hvordan de behandler det.

Jeg skjønner at representanten vil stille med «støttende penger». Jeg vet ikke om det er riktige ord for hva kommunebudsjettet er. Kommunebudsjettet er å innfri noen demografiske forpliktelser, og det er også å prioritere frie inntekter – inntekter der kommunene i størst mulig grad kan velge selv. Jeg er opptatt av at signalet vi får fra kommunene, er å være skeptisk til øremerking og å ha den friheten, for kommunene våre er forskjellige. Det er jeg opptatt av. Jeg tror at i de forhandlingene og de samtalene vi skal ha, vil vi være enige om veldig mange av disse målene. Så er spørsmålet: Hva er det rette å legge seg på med hensyn til den økonomien Norge skal ha framover, og det at vi skal få prisene fortsatt ned? Jeg har ikke noen melding om at vi kommer til å endre renten i Kommunalbanken. Det er en bank som er viktig for kommunene, en viktig tilgjengelig kilde for dem og som gir dem gode betingelser. Det viktige målet for oss er å sørge for at vi har kontroll over den økonomiske styringen, slik at rentene kan gå samlet ned i samfunnet. Det vil komme også kommunene til nytte.

Her tror jeg vi må tilbake til utgangspunktet. Fra dette hus bevilges det statsbudsjett, og vi har kategorien kommuneøkonomi. For Arbeiderpartiet er det det første vi håndterer i en budsjettprosess. Kommuneøkonomien blir på mange måter avklart før sommeren, før budsjettet kommer. Vi har satt av betydelige penger til kommunene underveis i denne krisen med høy prisvekst osv. – også i år. Jeg er veldig opptatt av – igjen – å si at jeg forstår at det er en krevende situasjon der ute. Jeg får rapporter fra ordførere fra mitt parti, fra andre partier og fra mine egne reiser. Jeg hører om det. Debatten på NRK i går illustrerte hvilke valg en del forskjellige kommuner rundt om i landet står i. Jeg skjønner at det er veldig krevende, og at det også er en veldig stor utfordring for kommunepolitikerne, som er nær de folkene som får tjenestene, å se dem i øynene når tjenestene endrer seg. Det fjerner allikevel ikke utfordringen med at man må tenke på hvordan man bruker ressurser framover. Som det også ble påpekt: Mange av de behovene som er der, handler om folk. Vi har ikke nok folk til barnehagene, vi har ikke nok folk til skolene, vi har ikke nok folk til deler av omsorgen. Da må vi motivere flere mennesker inn i arbeid. Det handler om arbeidslinje, om å få folk som er utenfor, inn i arbeidslivet, få dem utdannet i de riktige fagene. Det er et langsiktig opplegg. Disse nøkkelfolkene kommer verken opp av oljeplattformene eller ut av SPU, de kommer gjennom utdanningsinstitusjonene. Vi skal stille opp for kommunene, men vi må også være ærlige og forklare, og jeg tror det er nyttig å si at vi anerkjenner at mye av det kommunene står i nå, er vanskelige valg. Jeg tror noe av det vanskeligste er å forstå betydningen av at det kommer til å være færre barn og flere eldre. Det var godt sagt på tv-sendingen i går: Det går færre demonstrasjonstog for de eldre og for demensomsorgen enn det gjør for andre grupper. Dette er politiske avveininger som vi må være med og ta, og som kommunene må være med og ta, og jeg har håp om at vi skal kunne gjøre det på en god måte, slik at vi bevarer Norges kvalitet som et velferdssamfunn for alle.

Dette var et underlig spørsmål. Vil regjeringen la være å bruke et offentlig utvalg som unnskyldning? Ja, det tror jeg vi kan si. Vi kommer ikke til å bruke det offentlige utvalget som en unnskyldning. Dette offentlige utvalget skal gi oss kunnskap og analysere fordeler og ulemper ved å gjøre et helt nødvendig opprydningsarbeid. Spørsmålet er i starten veldig interessant, for det representanten egentlig sier, er at hvis vi fra regjeringens side virkelig skal gå inn og levere på et styrket lag rundt eleven, ville det være gjennom øremerking – at vi øremerker midler til det. Da er vi inne i debatten på den andre siden igjen. Det er akkurat det kommunene sier: for mye øremerking fratar dem handlefrihet og den utvekslingen de må gjøre. Jeg mener måten vi kan legge til rette for det på, er å ha kommunebudsjetter som gir dem så mye handlingsrom vi kan gi, ut fra slik økonomien er. Derfor har vi en veldig stor ekstra satsing i år. Det ser ut som skattesituasjonen bedrer seg. Det er krevende der ute, men også det budsjettet vi nå har lagt fram – og helt sikkert forhandlingene vi kommer til å ha nå – kommer til å ha prioriteringer knyttet til kommunebudsjetter, i alt fra barnehagebemanning til laget rundt eleven.

Representanten Solberg har en fantastisk tendens til bare å begynne med en setning som slår fast noe jeg er sterkt uenig i. Hun bare slår fast at regjeringen ikke er solidarisk med kommunene og stiller opp for dem. Det er jeg helt uenig i. Vi leverer budsjetter som prioriterer kommunene i større grad enn representanten Solbergs parti gjør. Vi har et sterkt engasjement for å jobbe med kommunene, både på regelverkssiden og på de bindingene som er, for å gjøre jobbene deres lettere. Det er kommunene som må prioritere, og det anerkjenner jeg er en krevende jobb. Å ha et lag rundt eleven og finne ressurser til det, samtidig som de også skal ta hensyn til at vi har en demografi som peker i retning av at vi kommer til å få flere eldre, og vi kommer til å ha færre barn – det handler om skolestruktur, det handler om bemanning. Jeg skal ikke gå inn og detaljstyre hvordan en enkelt kommune gjør den jobben. Det er deres ansvar, og så skal vi stille opp gjennom bevilgningene vi gjør, og de retningslinjene vi legger opp fra regjeringens side.

Jeg gjentar at det ikke kommer til å bli slik at jeg ber mine representanter om ikke å ta debatter i ulike kommuner om de tiltakene de gjør, hvis det setter politiske spørsmål, prioriteringer eller verdier på spissen. Det kommer de til å fortsette å gjøre, og det mener jeg er en del av den debatten vi har. Den foregår jo først og fremst i kommunene, men dette må også kunne være en del av den debatten vi har nasjonalt. Ja, det å forenkle regler har Arbeiderpartiet og regjeringen tatt på alvor. Vi har nedsatt en egen kommisjon med dyktige folk som er i gang med å komme opp med forslag til hvordan vi kan ha færre bindinger, ha forenklinger og gjøre det lettere for kommunene. Det blir ingen enkel oppgave, for bak hver regel og hver ordning ligger det ofte en god intensjon, et hensyn. Å kutte i det for å gi større handlingsrom i kommunene kommer til å føre til diskusjoner, men dem må vi også ta. Dem må kommunepolitikerne ta, og dem må vi som sentrale politikere ta. Vi venter ikke på at den kommisjonen skal gjøre hele sitt arbeid før vi kommer med våre forslag, det kommer vi også til å gjøre fortløpende underveis.

Nei, vi gir ikke noen blankogaranti for at vi støtter alt en Høyre-styrt kommune foreslår av kutt, fordi de skal omstille. Det er jo en del av det politiske ordskiftet. Det er klart at når man opplever, som i denne byen, at man går inn og kutter i eiendomsskatten, som har en sosial fordelingsprofil, samtidig som man kutter i fritidsklubber og tilbud til unge mennesker, da får man selvfølgelig politisk debatt om det. Det er jo en forskjell i prioritering. Representanten sier at vi nå må gjøre noe med det problemet som ligger høyest, og det er plutselig kommunene. Hvor var da Høyre i 2021, 2022, 2023 og 2024 i sine bevilgninger til kommunene? Det er akkurat som når representanten Listhaug sier: La oss kutte i bistand for å redde eldreomsorgen. Jeg er uenig i den ligningen. Vi skal både kunne gi bistand og ha et ansvar, og ha en god eldreomsorg. Representanten Solberg må også ta ansvar for de budsjettene hun har lagt, og så må hun tåle at det er debatter ute om de prioriteringene man gjør for å løse oppgavene i kommunene.

For det første er definisjonen av egne saker fra representanten Solberg litt pussig – at vi har prioritert penger til «egne saker». Støtte til Ukraina på 85 mrd. kr er ikke egen sak. Forsvarsløftet vi nå gjennomfører, står hele Stortinget bak, det er ikke egen sak. Norgespris på strøm, som gir billigere strøm for husholdningene, er ikke egen sak. Reduserte barnehagepriser for barnefamiliene er ikke egen sak. Det er viktige politiske prioriteringer som bidrar til barnefamilienes og familienes økonomi. Det å bevilge 15 mrd. kr mer til kommunene i inneværende år er ikke egen sak. Jeg vedgår at de kommunebudsjettene vi legger, satser mer på kommunene enn det partiet Høyre gjør. Det er fordi vi prioriterer dette veldig høyt i vår budsjettpolitikk, for vi vet at mye viktig velferd avgjøres der. Er dette nok? Vel, å bruke ordet «nok» når det gjelder de prioriteringer man må gjøre i kommunene – jeg vet at man aldri kan svare ja på det spørsmålet. Vi forstår fullt ut at det er store utfordringer for kommunene. Det er ikke slik at vi nå kan si at vi har gjort vår jobb. Vi må ha et stadig samspill med kommunene i hvordan vi bidrar til å løse utfordringene og omstillingen de skal gjennom. Det ville være uærlig å si at det ikke må gjennomføres omstillinger i kommunene. Jeg har forståelse og medfølelse for at det kan være krevende, viktige valg. På samme måte, når det gjelder valgløfter: Representantens kollega, ordfører i Lørenskog, gikk til valg på å garantere mot at man skulle gjøre noe med eiendomsskatten. Så var situasjonen slik at man måtte gjøre noe med eiendomsskatten. Jeg har egentlig litt sympati med at den politikeren sa at det ikke går an å videreføre dette uten at vi skaffer oss noe mer inntekter. Er det et brutt valgløfte? Ja, det er det jo på en måte, men virkeligheten var slik at det skjedde. Høyre kan ikke komme her og si at de har et opplegg som prioriterer kommunene. Tvert imot: De har lavere kommunesatsinger og mindre ambisjoner for kommunene, og det er det mange kommuner som nå lever med.

Jeg deler det synet halvveis. Jeg deler synet at Norge som et rikt land har et ansvar for å stille opp for andre land. Vi er et europeisk land som er berørt av at det nå er krig. Vårt naboland fører krig mot Ukraina. Norge skal være ledende i å stille opp. Jeg tror statistikken vil vise at der Norge nå ligger i bistand militært, humanitært og med energi, er vi helt ledende. Det er å ta et ansvar. Vi bevilger penger over vårt statsbudsjett, og vi gir de pengene til Ukraina i tråd med ukrainske behov. Det er jeg enig i, og det forplikter Norge. Det jeg ikke er enig i, er at vi skal begynne å si at de og de konfliktene er årsak til de og de prisene på energi, noe som gir Norge det og det ansvaret. Hvis vi begynner med det, blir Norge noe helt annet enn et land som skal foreta politiske prioriteringer ut fra hvor det er behov. Vi har akkurat stått og åpnet denne spørretimen med at Stortingets største opposisjonsparti sier at det å bruke 1 pst. på bistand er sløsing, og at vi ikke bør gjøre det. Jeg står opp for det, og jeg er glad for at representanten er med på å støtte det. Det er en del av det ansvaret Norge tar som et rikt land, og som vi fortsatt må kunne stå ved.

Jeg har til nå ikke sett at det nødvendigvis er en direkte motsetning til det. Arbeiderpartiet var ikke for gratis barnehager. Vi mente at der gikk det en grense, og at vi da også måtte bevilge penger over budsjettet til å finne den rette balansen. Jeg er helt sikker på at dette er et av de temaene budsjettpartnerne er enige om, og som vi ønsker å gjøre noe med. Det er iallfall det jeg håper foran de forhandlingene Stortinget nå skal inn i: at vi kommer til å ha gode samtaler om hvordan vi kan gjøre det på en treffsikker måte. Det er mitt mål. Det er også en langsiktig utfordring her, og det er at det til tross for gledelige tall om at fødselstallene nå har gått noe opp i Norge – noe som betyr at de barna om en seks års tid skal begynne på skolen, og vi vet litt mer om hvor mange som skal inn i barnehage – går jo de samlede barnetallene ned, mens antallet eldre går opp. Den store omstillingsutfordringen vår er å sikre at vi har nok folk i eldreomsorgen. Dette er en balanse vi må planlegge i vår egen utvikling av statsbudsjettet, men også noe kommunene må planlegge for når de planlegger kapasitet lokalt.

Arbeiderpartiet har vært opptatt av at det skal bli lavere pris – det har vi jo vært med på å senke fra den tiden representanten var i regjering. Det mener jeg er bra, det har bidratt til økonomien til barnefamiliene, og tilgjengeligheten gjør at flere er i barnehage. Vi jobber også gjennom budsjettene for å styrke bemanningen. I 2025 er 800 mill. kr i veksten i kommunenes frie inntekter begrunnet med behov for å styrke bemanning i barnehagene. Det videreføres som en del av rammen i 2026, og vi har også et program for det vi kaller toppet bemanning. Vi har gjennom budsjettenigheten for 2025 satt av 200 mill. kr til det. Det er også viktig at de som jobber i barnehagen, får etterutdanningsmuligheter, slik at det er attraktivt å kunne utvikle seg i den jobben, og fra neste år vil vi få enda bedre vilkår for å ta videreutdanning. Det er summen av dette som må bidra til at vi også kan få flere inn i de veldig viktige jobbene for barna våre.

Dette er en utfordring også jeg møter når jeg besøker barnehager: den ene ansatte som står der om morgenen når alle barna kommer, eller den ene ansatte som er alene når barna skal dra om ettermiddagen, og utfordringer med sykefravær osv. Dette er en stor utfordring, og det illustrerer igjen at det på mange områder, også innenfor vår helse- og omsorgssektor, er folk som er den store utfordringen. Noen sier at det ikke kommer sykepleiere eller lærere ut av oljeplattformene, heller ikke ut av SPU eller ut av statsbudsjettet: De kommer ut av utdanningsinstitusjonene, og de skal forhåpentligvis være friske nok til å kunne stå i jobb. Derfor legger vi til rette for at vi får gode opptak til utdanning. Nå ser vi at det er en økning innenfor helsefag og sykepleiere, altså både innenfor sykepleierutdanning og innenfor dem som velger helsefag i videregående skole, og det er også flere som søker mot lærerutdanningene. Dette tar tid – det er ikke et enkelt grep som sørger for at det kommer mange – men det å øke bemanningen i barnehagene er en prioritet for oss, og det handler både om rekruttering og om å sørge for at folk som har utdanning, kan stå i jobb.

Representanten illustrerer utfordringen med en høy rente veldig godt. Det rammer familier med lån, bedrifter med lån, kommuner med lån. Jeg synes det de siste dagene har blitt illustrert at utfordringen med økningen i renten fra 2021, har slått inn i kommuneøkonomien og tatt penger ut som kunne vært brukt på andre områder. Det understreker betydningen av å få prisstigningen til fortsatt å gå ned og å få kontroll over den, og å ha en trygg økonomisk styring, som gjør at Norges Bank kan fortsette arbeidet med å få rentene ned. Dette er viktig. Det er ikke ofte et konkret tema, for vi har alle lister over hva vi ønsker å bruke mer penger på, men motsvaret til å bruke mer penger er at vi kan sette utviklingen med å få renten ned på vent eller under press. Mitt mål er at renten skal gå ned for alle. Det er Norges Bank som setter renten, og jeg tror ikke vi kan skille mellom ulike deler av økonomien og si at det skal være én rente for en del og en annen rente for en annen del. Vi skal alle bidra, gjennom en trygg økonomisk styring, til at rentene går ned, og det kommer til å ha stor betydning for kommunene.

For det første er jeg ikke enig i at dette ikke er et budsjett for hele landet. Arbeiderpartiet har det i sin grunnleggende politiske ryggrad at vi er et parti for by og land, og vi har også et budsjett for by og land. Det skal være et ansvarlig budsjett. I det budsjettforslaget vi utarbeidet, mente vi at gratis ferje kunne erstattes av halvert ferjepris. Det var mange utfordringer med gratis ferje vi måtte løse. Vi var for nedskriving av studiegjeld, men vi mente at vi skulle begynne med region 6, og så kunne region 5 komme gradvis etter. Jeg har forklart hvorfor vi kom galt ut av det, med tanke på det som ble sagt i deler av valgkampen. Det har jeg sagt unnskyld for, og det retter vi opp, men det var 1 mrd. kr, som var viktig for at vi skal kunne ha et stramt og ansvarlig budsjettopplegg. Vi må rette på det, og det har Arbeiderpartiet tatt ansvar for. Vi har lyttet til det og sagt unnskyld for det, men budsjettet, slik det er lagt opp – med satsingen på kommuner og kommuneøkonomi og å ta dette videre, med satsing på samferdsel, osv. – er et budsjett for hele landet. By og land – hand i hand.

Jeg håper ikke representanten skal gå hjem, jeg håper han er her og diskuterer. Situasjonen i norske kommuner er utfordrende stort sett alle steder. De må gjøre veldig vanskelige, krevende valg. De er tett på hverdagen til folk, tett på de viktigste utfordringene. Det er jo særlig barn og eldre. Vi blir færre barn, og vi blir flere eldre. Det må foretas valg der i en tid hvor skatteinntektene har gått ned i kommunene, slik det var særlig for et par år siden. De har tøffe budsjetter. Det erkjenner vi fullt ut. Derfor har vi også i år et statsbudsjett som har en rekordavsetning til kommunene, og neste år viderefører vi og øker ytterligere. Det finansministeren minnet om, var at det ikke er veldig mange kommuner på ROBEK-listen, og han sa også at det ikke kan stemme at det er det verste vi har hatt på 40 år. Lederen for KS sier at nei, det ikke er den verste økonomien på 40 år, men utfordringene er store, og vi må jobbe sammen med kommunene for å bistå og legge til rette for at omstillingene skjer på en god måte. Det er det regjeringen jobber med, og det er også det vi skal forhandle om i statsbudsjettet for neste år.

Dette mener jeg er hypotetisk. Jeg merket meg at EU-siden for et par dager siden ikke hadde rettet henvendelser om dette spørsmålet til andre G7-land, ikke til andre land rundt EU, fordi de ennå ikke har kommet til noen konklusjon selv. Derfor vil ikke jeg spekulere noe mer i det. Jeg er enig i det representanten sier, at disse prinsippene om statssuverenitet og midler selvfølgelig er viktige prinsipper for et land som Norge, som er investert i en lang rekke land og en lang rekke selskaper. Slik jeg forstår teorien rundt et slikt mulig lån fra EU, skal man ikke ta de pengene fra de russiske reservene, men det skal lages en slags garantiordning. Jeg tror fortsatt at den norske veien for å håndtere støtten til Ukraina, som er en ekstraordinær sak, går via de bevilgningene vi setter av til støtte. Det har til nå blitt gruppert i Nansen-hjelpen, som i år er på 85 mrd. kr. Vi får vurdere framover om det kommer andre typer behov, men jeg tror det er et veldig trygt hovedspor, som også er et godt spor å forfølge.

Jo, jeg tror egentlig det er en riktig linje, at Nansen er vår hovedvei, for å bruke det. Det er et prosjekt representanten og jeg har utviklet sammen. Det er en ledende måte å hjelpe Ukraina på. Når det er behov, setter vi av penger og bevilger direkte til prosjekter. Der har f.eks. EU gitt garantier på en del energiområder, og vi har valgt å gi penger til Den europeiske utviklingsbanken som finansierer gass. Ukrainas finansielle behov er av en slik orden at det må finnes løsninger for å sikre økonomien neste år og året etter. EU har diskusjoner om da å gi et stort lån. Målet er ikke å ta av de russiske midlene som står på konto i Belgia, men å bruke den russiske framtidige krigserstatningen som en slags garanti. Det er slik jeg leser det. Igjen: EU har de diskusjonene. Det er riktig at Belgia har sine reservasjoner. Det har også andre land. Dette må EU gjennomtenke sammen før vi vurderer det, men jeg mener at det at vi bevilger penger over Nansen-programmet og diskuterer om det er riktig ramme, er vårt hovedspor.

Bare for ordens skyld, i denne sal: Jeg har altså ikke gitt noen garanti for noe lån fra EU, bare så det er helt klart. Det er ikke kommet en henvendelse om det. EU har ikke bestemt seg for hva de skal gjøre, så det å trekke de konklusjonene er det ikke mulig å gjøre. Dette er likevel et klart skille i norsk politikk. Vi mener at én krone av hundre bør vi bidra med til internasjonal solidaritet. Det er et ansvar vi har, og det er også veldig i egen interesse, for vi er med på å ta et klimaløft, vi er med på å bistå i og bilegge konflikter, vi er med på å bekjempe fattigdom. Det henger også sammen med vår egen sikkerhet. Det er jeg stolt av. Hvis vi sier at vi skal løse våre oppgaver med hensyn til medisiner, med hensyn til eldreomsorg og med hensyn til mangler ved at vi har en ekstra pott som er at vi tar ned det vi gjør for verden der ute, da er det, punkt én, ikke nok penger der for å løse alle de oppgavene. Det er ikke nok folk å hente. Man henter ikke folk til å løse sykehjemsutfordringen vår ved å kutte i bistandsbudsjettet. Vi skal klare å prioritere innenfor de 99 kronene på en måte som leverer gode resultater, og så skal vi stå opp for at vi også er et land som har internasjonal solidaritet.

Det er altså bredt flertall i Norge for at vi skal gi 1 pst. – én krone av hundre – i bistand. En del av det er innrettet på støtte til klimatiltak og å verne regnskogen. Det bor mennesker i den regionen som i dag hogger regnskog, og skal vi verne regnskogen, må de få støtte til å gjøre noe annet når de slutter å hogge regnskog. Det er vi alle interessert i, dette er verdens lunger. Det er ofte urfolk, og det at en del av vår støtte går til at de kan leve videre og finne andre arbeidsmetoder, henger sammen. Jeg forstår fullt ut den faren som er fortvilet over at sønnen ikke får behandling. Hvis det finnes medisiner, har Norge et opplegg for å godkjenne nye medisiner på en måte som gjør at folk bredt får tilgang på det. Da må det forhandlingsprosesser til med de store legemiddelselskapene for å få kostnadene ned på et håndterlig nivå, og alt dette skal gå opp innenfor et helsebudsjett. Jeg forstår fullt ut dem som har syke pårørende, som er fortvilt over dem, særlig foreldre overfor barn, og derfor prioriterer vi å bruke en stor del av vårt statsbudsjett på et offentlig finansiert helsevesen og også på nye medisiner.

Her var jeg enig med representanten Listhaug i en del viktige påpekninger – gjenoppbyggingen etter katastrofen i Gaza, hvor 80 pst. av bygningene og infrastrukturen er utslettet, må landene i regionen være med og ta et hovedansvar for. Norge er engasjert humanitært, diplomatisk og politisk. Vi har gitt om lag én milliard kroner pluss til Gaza til humanitære behov og for å få inn humanitær hjelp. Vi er beredt til å bidra med det i fortsettelsen. Vi støtter FNs organer. Vi støtter nødhjelp som virker gjennom de organisasjonene som nå må få tilgang, og det skal vi fortsette med. Vi jobber diplomatisk med å få på plass løsninger som er en oppfølging av 20-punktsplanen – fredsplanen for Gaza. Der er Norge til stede diplomatisk i regionen og i andre internasjonale kanaler. Gjenoppbyggingen kommer til å bli en omfattende affære, og det er tillyst store konferanser for å diskutere hvordan det skal gjøres. Jeg mener Norge skal være til stede for å støtte den rammede befolkningen i Gaza, men gjenoppbyggingsdagsordenen må landene i regionen – også Israel – ta et større ansvar for.

Jeg reiser rundt og snakker med folk. Der hvor det er utfordringer med å komme med et bedre hjelpetilbud, bedre ordninger, er Arbeiderpartiet lyttende, og vi handler i henhold til det, enten det er å innføre heltid, innføre bedre behandlingsmetoder, eller bevilge penger til sykehusene og til kommunene. EU har ikke bestemt seg for hva slags lån de eventuelt skal gi. Dette er et EU-anliggende. De diskuterer det. Om EU skal stille opp med et lån som skal ha sikkerhet i de frosne russiske midlene, og hvilke garantier som skal gis i så måte, er en diskusjon EU må ta. Det er selvfølgelig ikke aktuelt for Norge å skulle bruke vårt pensjonsfond til garanti for ordninger som diskuteres i ulike organer, som ikke er ferdige. Vi stiller opp for Ukraina, og vi bevilger altså 85 mrd. kr i år. Vi gjorde det i fjor, vi foreslår det også for neste år, og Norge skal være aktivt til stede i det. Nå får vi avvente hva EU bestemmer i sine diskusjoner. Det er ikke avgjort, og så får vi komme tilbake til det, om det blir aktuelt for Norge.

Jeg er dypt uenig i at det blir dårligere og dårligere i Norge. Det blir jevnt bedre i Norge. Vi har bedre velferd, folk får nå bedret kjøpekraft, de har norgespris, de kan få støtte til strømutgifter, og levetiden etter operasjoner i sykehusene våre blir bedre, så jeg kjøper ikke den beskrivelsen. Vi gir altså én prosent. Én av hundre kroner gir vi i bistand, og det står vi opp for. Jeg vet at representanten er uenig i det. En del av det er at vi gjør klimatiltak som er med på å få utslippene ned. Det vi siden 2008 har gitt og bidratt med til å verne regnskog, har kuttet utslipp mange, mange ganger i Norges årlige utslipp, fordi vi er med på en dugnad for å redde klimaet. Jeg vet at representanten ikke er opptatt av det, at hun ikke vil følge Parisavtalens forpliktelser. Vi er opptatt av at vi skal gjøre det. Når vi går inn på denne måten, får vi utløst nye typer penger som ikke er bistand, men private penger fra veldedige, filantropiske kretser. Det skal vi fortsette med, og det er jeg stolt av at Norge har bidratt med.

Jeg tror representanten på at hun kunne fortsatt og fortsatt, for dette var jo en gjennomgang av jammerdalen hun ser rundt om i Norge. Spørsmålet gikk jo over en veldig bred dagsorden, for å si det slik, om en virkelighet der ute som er krevende for mange. Det kan jeg egentlig slutte meg til. Kommuner er i omstilling, det blir flere eldre og færre barn, sykehusene skal utvikle behandlingstilbud som når flere pasienter, få ned ventetidene, ta i bruk ny teknologi. Det er krevende. Vi har krafttak mot kriminalitet i både bevilgninger og arbeidsmetoder, men fortsatt er det kriminalitet, og politiet jobber med det. Derfor er vi i politikken – for å utgjøre en forskjell. Når det gjelder de sakene som har vært belyst etter valget hvor Arbeiderpartiet gjorde feil, har jeg vedgått at vi har gjort feil. Jeg har sagt unnskyld for det. Vi la fram et budsjettforslag som skal være stramt, og som skal sørge for at vi ivaretar trygg økonomisk styring, men det oppsto en situasjon der vi snakket om løfter i politikken som ikke var dekket i budsjettet. Det måtte vi rette opp, og det har vi rettet opp. Jeg har sagt unnskyld for det. Det er slik at politikere skal ha ambisjoner, de skal si hva de vil gjennomføre i en ny periode. Vi klarer stort sett det, bedre enn veldig mange andre land, tror jeg, men det er en god del løfter som ikke gjennomføres så raskt som folk ønsker. Jeg går selvfølgelig ikke god for påstandene fra representanten Listhaug om at dette er noe Arbeiderpartiet har ansvar for. Jeg kjenner til at politikere har lovet å jobbe for bedre veier, bedre jernbane, bedre tilbud, og de jobber for det, men det skjer ikke nødvendigvis neste termin, i neste budsjett. Slik er politikken. Vi må prioritere. Det gjelder ute i kommunene, og det gjelder også når vi legger fram statsbudsjett og driver politikk fra denne talerstolen.

Det har vært årets første debatt, og regjeringen har vært bredt til stede og deltatt og lyttet til den. Jeg har lyst til å si et par oppsummerende ord fra min side. For det første vil jeg gjenta det som flere har sagt, at det er en sal hvor omtrent halvparten er nye. Jeg tror veldig mange av dem har hatt ordet, og la meg si det slik: Jeg har sittet og overhørt noen slike debatter, og jeg er oppløftet over hvor gode innlegg det har vært fra alle hold, og særlig fra dem som er nye. Jeg er selvfølgelig spesielt begeistret over mitt eget parti, men la meg si at jeg synes det gjelder tvers igjennom at det har vært bra innlegg i den formen som Stortinget har. For det andre: Vi har fått tydeliggjort det jeg kalte verdifellesskap og uenighetsfellesskap. Det å ha et fellesskap om uenighet er en del av den norske modellen. Ute i arbeidslivet kaller de det konfliktpartnerskap. Når det er konflikt, er det orden på hvordan det skjer. Jeg har bare lyst til å si – etter å ha vært ute i den mest konfliktfylte delen av verden i går og sett hva medmennesker står i av forferdelig og grusom virkelighet – at vi må ta det inn over oss her når vi skal arbeide for det vi snakker om fra de ulike politiske vinklingene, om hvordan vi sikrer trygghet. Det er et utgangspunkt vi er enige om: at folk skal ha trygghet i hverdagen sin, at det skal være trygghet for bedriftene våre, at det skal være trygghet for samfunnet, og så har vi ulike syn på det. Representanten Listhaug snakker om at Fremskrittspartiet er en formidabel kraft. Den selvtilliten synes jeg hun kan ha, og det er nettopp fordi det er en formidabel kraft fra den høyresiden at Arbeiderpartiet er motivert for å føre en politikk som skal ta Norge i en annen retning. Velgerne ga oss et flertall sammen med fire andre partier for hovedretningen. Det kommer denne perioden til å handle om. Jeg er overbevist om at vi på vår side skal finne enighet om hovedretningen, som vi i dag har hatt veldig mange innlegg som illustrerer. Jeg tror også vi kan vise resten av Europa at vi evner å finne løsninger sammen, om det så gjelder forsvar eller andre områder, at vi vet at vi alle kan komme tilbake til velgerne våre og si at vi tross alt valgte det som var viktigst for dem, i et land hvor vi deler viktige verdier. Dette var en god start, og jeg vil takke representantene og si at vi fra regjeringens side fortsatt er innstilt på et nært og godt samarbeid med Stortinget.

Den slutningen skal jeg ikke trekke her og nå, men jeg synes representanten holder et godt innlegg og peker på noe som er interessant etter en valgkamp. Da var bl.a. Fremskrittspartiet hele tiden på Arbeiderpartiet og snakket om at det var uforutsigbarhet, og at det hadde kommet vedtak herfra og derfra som ikke var utredet. Så fremmer de forslag fire dager etter at Stortinget er kommet sammen, som jo er en dramatisk omlegging av rammebetingelsene for en stor næring – som investerer store beløp med veldig krevende avveininger – og kaster om på alt det. Før vi har rukket å kommentere det, kommer kommentarene fra bransjen og fra selskapene, som spør: Hva er dette? Jeg registrerer at forslagene som kommer her nå, fra henholdsvis Rødt på den ene siden og Fremskrittspartiet på den andre siden, har en helt annen visjon for hvordan dette skal gjøres. Der tror jeg Stortinget må ta seg god tid til å tenke på hva som er ansvarlig nå, for den viktigste sektoren for norsk økonomi, hvor norsk kompetanse utvikles, og hvor vi kan bidra til reduksjoner i klimagassutslipp og være verdensledende. Den debatten er nok ikke over med de forslagene som kommer her i dag.

Jeg må også gratulere representanten med å bli valgt og å ha gjort et godt valg. Jeg tror dette er et tema vi kan snakke veldig godt om. De tallene Frelsesarmeen kommer med, er tall som gjør inntrykk. Jeg tror at det viktigste vi nå kan gjøre, er å holde fast ved det begrepet som kan virke traust, nemlig trygg økonomisk styring, som – ja – bidrar til at rentene går ned. Jeg ser at for mange sårbare er ikke det det viktigste, men at prisene går ned, er viktig. Derfor følger vi det veldig nøye – at prisene går ned – og ser på matvareprisene gjennom å få konkurransen til å fungere der. Da blir norgespris på strøm veldig viktig. Den kan nå tegnes veldig enkelt. Det er teknisk enkelt å gjøre det. Det at barnehagene er blitt så mye billigere, er veldig viktig for å få unger med, og det belaster ikke økonomien sånn. En skolefritidsordning som er gratis, bostøtte og andre former for støtte er også ordninger hvor vi når de mest sårbare. Men igjen: Målet er at vi får en hverdagsøkonomi som gir trygghet for familiene, og det er et av regjeringens aller viktigste mål.

Vi setter mål i internasjonale klimaforhandlinger, vi inngår avtaler med de ulike delene av vår økonomi, vår industri, om å kutte på de ulike områdene, og vi støtter opp om det. Ser vi på prognosene for norsk olje og gass framover, som representanten nevner, ser vi at vi er i en utvikling hvor det kommer til å bli mindre av det. Akkurat hvor mye og hvordan, er det ikke godt å si. Jeg er ikke enig i at vi skal overlate dette til markedskreftene, men jeg tror at det er utrolig viktig for Europas sikkerhet å ha et trygt og stabilt mottak av norsk energi, norsk gass. Jeg hører det når jeg møter Polens statsminister, Storbritannias statsminister og andre kolleger som nå ser på overgangen i Europa. Her tror jeg vi kan komme fram til mye felles forståelse. Kompetansen til dem som jobber i denne sektoren, er jo ikke låst inne i olje og gass. Det er disse fagfolkene som nå utvikler havvind, og som utvikler helt ny teknologi basert på den fantastiske maritime kompetansen, undervannskompetansen, som de har. Derfor er dette en næring som både gir inntekter i dag, og som har stor kompetanse for veien videre.

Dette er et veldig godt og viktig spørsmål. Representanten har helt rett: Når vi sier «utvikle, ikke avvikle», er ikke «utvikle» et begrep som bare handler om å fortsette som før, tvert imot. Det er jo dette som er den norske energisektorens kjennetegn: en voldsom utvikling i teknologi og arbeidsmåter for få ned utslippene og jobbe mer effektivt og mer økonomisk. Så når vi sier «utvikle, ikke avvikle», handler det om å videreføre utviklingen av norsk sokkel samtidig som vi får ned utslippene, og samtidig som vi utvikler fornybarløsninger i Norge og i samarbeid med Europa. I går kunne jeg til og med se at norsk teknologi er inne på fornybarsiden i Egypt, med solkraft, basert på kompetanse de har utviklet i Norge – fordi vi ikke har avviklet. Det å fortsette som i dag betyr at vi investerer, stiller krav og ser at energisektoren vår er verdensledende og moderne. Det er det å fortsette å gjøre ting som i går, som kommer til å sette den sektoren i fare, og som vil lede til den ledigheten som representanten pekte på.

Ja. Det med Arbeiderpartiets landsmøte skal jeg følge opp, for jeg tror at hvis representanten sitter lenge nok der, kan hun få sjelekvaler, for da har hun kanskje valgt feil ståsted. Men nå skal vi finne ut mye sammen. Jeg helt enig i at det å ha rettigheter i arbeidslivet som gir trygghet for jobben en gjør – ikke uroen ved å være på noens nåde – er noe den norske samfunnsmodellen har utviklet over tiår. Det er et langt løp. Så må vi gjøre det på en måte som treffer den nye tiden. En av de store utfordringene som jeg tror vi alle opplever, er at jobben blir med oss hjem, helt til leggetid, gjennom digitale skjermer. Vi har alle et ansvar for å sette grenser for det. Jeg tror det er et område som ikke er regulert, og hvor det å regulere er langt mer krevende enn hva man gjør i en fast arbeidstid på jobb. Jeg mener at det moderne arbeidslivet, å samarbeide med partene i arbeidslivet og lytte til både arbeidsgivere og arbeidstakere, er modellen vår for å få gode løsninger på det, og det er jeg helt sikker på at vi kommer til å finne enighet om.

Ja – men det ville være dårlig bruk av 1 minutt å si bare det. Dette har jo representanten og jeg debattert i valgkampen også, og vi slet med å finne den store uenigheten, så jeg tror vi er enige om det. Nå har ikke representanten vært en hyppig besøkende på Arbeiderpartiets landsmøter, men vi er for å jobbe med tannhelse. Så må vi bare gjøre det i en rekkefølge, som med alt annet Arbeiderpartiet gjør. Det må være skritt for skritt, på en måte som har nok folk, god nok økonomi og er innrettet slik at det faktisk gir resultater. Det er vårt arbeid. Så tror jeg vi får en interessant og god diskusjon om hva som virkelig bidrar til å redusere økonomiske og sosiale forskjeller. Det er det mange holdninger til. Jeg tror at det å gi flere mennesker muligheter til å klare seg i livet med egen jobb og egen lønn for seg og sin familie er det viktigste utgangspunktet for at samfunnet innrettes slik. Derfor blir satsingene vi gjør på skole og på å få flere i arbeid, og å sørge for at velferden bidrar til det, så viktig i tiden framover.

Dette tror jeg vi kan snakke godt om med Senterpartiet. Vi har jo snakket godt med Senterpartiet i tre og et halvt år i regjering. Da var ikke dette et stort tema, men jeg ser at det er et stort tema nå, og vi skal ta tak i det. Vi har lagt fram at vi nå skal flytte ressurser innen sykehusbudsjettet – til avbyråkratisering, flytte mer penger over på pasientbehandling – og jeg er opptatt av at vi gjør det på en måte som sørger for at vi ikke får sammenbrudd i styre og ledelse av sykehusene våre. Jeg tror den regionale organiseringen har mye for seg og mange poenger ved seg, for 80 pst. av behovene til en pasient, f.eks. jeg eller representanten, vil være innen den regionen man bor i, og da må det styres på en eller annen måte. Jeg er for å ha moderate lønninger. Jeg er for at vi skal ha insentiver som gjør at vi får de beste kirurgene, de beste helsefagarbeiderne, de beste folkene til å levere gode helsetjenester. Dette ser vi veldig gjerne på, og vi må gjøre det innenfor en modell som sørger for at vi opprettholder det gode nivået vårt, at vi behandler flere pasienter, tar i bruk ny teknologi, får bedre overlevelse og ikke minst bedre samspill mellom det som skjer i sykehusene, og det som skjer når vi kommer ut av sykehusene og skal få oppfølging av kommunen.

Jeg vil ta et litt annet perspektiv når jeg skal gi et første svar på dette, og det er at jeg tror vår organisering av sykehusene egentlig har gitt veldig gode resultater. Det ga det gjennom åtte år med Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering, i Stoltenberg II. Da gjennomførte vi løft for sykehusene, investeringer i sykehusene, vi fikk bedre resultater og bedre overlevelse, og flere pasienter ble behandlet. Nå har vi regjert i tre og et halvt år sammen, hvor vi har stått bak også store investeringer i sykehusene våre, som leverer svært gode resultater. Så har vi sagt veldig klart, med et arbeid nå for å se på reformer for å få en helhetlig tjeneste, gjennom både det som skjer i kommunene, og det som skjer i spesialisthelsetjenesten, at vi er villige til å se på alle mulige justeringer for at vi skal treffe enda bedre, men utgangspunktet er at vi treffer ganske godt. Jeg har ikke tallet på hvor mange direktører man trenger for å drive det norske sykehusvesenet, men at det å styre sykehusene våre og investeringene våre og sørge for at det er gode regionale tilbud, krever ledelse, er det ikke tvil om. Jeg ønsker at vi skal ha et moderat lønnsnivå. Vi skal ikke være lønnsledende når vi er i staten, men vi må også finne de rette folkene til å ta de største ansvarsoppgavene der ute.

La meg si at jeg synes de punktene som representanten nevnte her, er veldig gode spor. Jeg tror det er eksempler på spor for å kunne redusere forskjeller. Jeg tror at et veldig viktig bidrag til å redusere forskjeller er å gi folk likere muligheter. Derfor er skolesatsingen så viktig, det å hindre at unge mennesker faller ut. Derfor er det viktig å gi lik mulighet til å komme inn i et fellesskap, gjennom barnehagen, som er blitt billigere. SV har gitt viktige bidrag, sammen med Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Det blir snakket om hele, faste stillinger. Jeg er helt enig, vi skal fortsatt arbeide for det. Det er viktig å sørge for at det er konkurranse i dagligvarebransjen, slik at matvareprisene – som er det som kanskje treffer mest i folks økonomi – blir bedre regulert, og det er viktig å ha nok folk. Dette er egentlig hele dagsordenen og veldig mye av det vi jobber med. Jeg kan bekrefte – som jeg tror representanten kjenner til, det var i trontalen, og det kommer i budsjettet – at dette er de områdene vi jobber for, nettopp for å gi flere mennesker muligheter og sørge for at vi har det som er Norges kjennetegn, bredt kunnskapsnivå og bred deltakelse, og at veien til arbeid ofte er veien til å løse de store problemene, også å redusere forskjeller.

Midt oppi dramatikken som har vært i denne toårsperioden siden 7. oktober og fram til gislene kom tilbake i går og fangeutveksling, ligger jo det store temaet om at det pågår en okkupasjon. Den er folkerettsstridig. Gjentatte ganger har man gjennom FN påpekt at det er en okkupasjon, og at okkupanten har folkerettslig ansvar. Norge har vel vært det landet som mest systematisk har påpekt hvor manglene er knyttet til okkupantens forpliktelser og hva som faktisk vil gjøres. Nå pågår det store rettsprosesser i Den internasjonale straffedomstolen og i Den internasjonale domstolen som skal vurdere folkemord. Det har Norge vært med på å bidra til. De har avklart gjennom FNs generalforsamling at okkupanten har ansvar, og hva det betyr. Så vi må både gjøre det og holde de ansvarlige for det bruddet det kan være på dette, og det som kanskje blir stående som en av vår tids største krigsforbrytelser. Samtidig, hvis vi skal jobbe for palestinernes rett til å eksistere, må vi jobbe med Israel, for all vei inn til Palestina går på et eller annet vis gjennom Israel. Det er derfor regjeringen ikke har gått for boikottlinjen. Gjør vi det, setter vi oss helt utenfor det politiske arbeidet også for å jobbe for en palestinsk stat.

Jeg synes det er en interessant vinkel fra Høyres leder, som nå egentlig snakker ned den norske forsvarsevnen, hvor vi altså bevilger rekordmye penger og gjennomfører en plan som virkelig treffer alle grener. Vi er nødt til å holde en dialog underveis om hva som er kostnadsbildet, og hva som er de riktige prioriteringene. Vi må gjøre justeringer på grunn av både kostnader og prioriteringer. Ja, vi kommer til å være langt fremme på droner, bl.a. i utviklingen av droneteknologi, hvor vi har noen av de aller mest ledende miljøer. Vi utvikler nå droneteknologi sammen med Ukraina, og vi henter inn ukrainske erfaringer i vår egen droneteknologi. Men svaret på hva som er riktig å gjøre her, er annerledes i dag enn det var i april, fordi det skjer såpass raske endringer. Vi kommer til å sørge for at vårt forsvar har droneteknologi som er operativt på våre systemer, og at vi har beskyttelse mot droner – slik vi også kunne hjelpe Danmark med under toppmøtet som var der, ved at vi har dronedeteksjonssystemer. Det er helt opplagt at droner kommer til å bli en av de store satsingene på alle plattformene våre i tiden som kommer.

La meg si at en av grunnene til at jeg tror vi gjør klokt i å komme i gang med dette arbeidet med det nye stortinget, er at vi har hatt et NATO-toppmøte som har satt et nytt mål, på 5 pst: 3,5 pst. pluss 1,5 pst. Vi kjenner den delingen. Det ønsker vi å ta med inn for å se på hvilke konsekvenser dette får for Norge. Norge får nå en veldig viktig spredning av våre strategiske partnerskap. Vi får ubåt, stridsvogn og en del militært utstyrssamarbeid med Tyskland. Vi har F-35 og en lang rekke andre kapasiteter, som overvåkningsfly, med USA, og nå får vi fregatter med Storbritannia. Dette er en god spredning. Jeg snakket i går med den tyske forbundskansleren og den kanadiske statsministeren om ubåt. Kanadierne er kanskje på vei inn i disse kontraktene. Vi skal gjøre våre kloke vurderinger knyttet til de opsjonene og mulighetene vi har, og det samarbeidet er sterkt. Så ser jeg fram til at vi skal få en god dialog med Stortinget, nå veldig snart, for å sørge for at vår forsvarsplan er oppdatert på alle felt knyttet til hva vi skal gjøre i det neste året av den planen.

Jeg har besøkt mye av humankapitalen i Forsvaret, og jeg kan bekrefte at den er sterk – gode rekrutter, kvinner og menn, som bidrar – og vi skal ha rundt 4 000 flere vernepliktige og rundt 4 000 flere ansatte. Vi er av de landene som virkelig har gjort en oppdatert, moderne utredning av behovene våre gjennom forsvarskommisjonen, gjennom alt som ble gjort med fagmilitært råd og det vi ble enige om her i Stortinget. Men allerede etter ett år ser vi at veldig mye av det økonomiske blir veldig mye dyrere enn vi hadde trodd. Veldig mange av erfaringene fra Ukraina gir nye spørsmål om hva som er en klok investering. Det er grunnen til at vi, etter at dette stortinget nå har kommet i gang, og vi har fått en komité, ønsker å jobbe nært med Stortinget for å se hvilke oppdateringer vi trenger å gjøre for at den planen leverer der vi er i dag. Dette er en plan som går til 2036, noe jeg tror vi kommer til å trenge, og det ligger jo inne i planen at vi hvert år må gå igjennom hva som trengs for at den leverer forsvarskraft for Norge. Jeg ser fram til å jobbe nært med Stortinget, og jeg håper vi også der kommer til å beholde et bredt flertall bak satsingene.

La meg først takke for gode hilsener og lykkeønskninger. Ja, det er komplisert og utfordrende, og det la jeg vekt på i mitt innlegg. Det krever noe av oss alle, på tvers av partiene, å dra Norge i riktig retning. Så vil jeg si at det er ikke sånn at vi venter på rapporter fra kommisjoner for å gjøre noe på området skole. Der har vi satt i gang veldig store prosjekter for å få lesingen og kunnskapen opp og for lærerens posisjon – en lang rekke forslag. Det er ikke slik at vi venter på kommunekommisjonen for å se på mulige forenklinger i måten vi følger opp kommunene på med færre regler. Det er heller ikke slik at vi venter på en skattekommisjon for å ha et økonomisk opplegg i budsjettet som trekker Norge i riktig retning. Vi er opptatt av å få framdrift. Dette er ikke for å skyve på ting, men det er for – i god norsk tradisjon – å supplere arbeidet vi gjør, med god kunnskap, og å sette et mål, både for oss selv og for hele det samfunnet vi skal jobbe sammen med der ute. Det er grunnen til at vi også er for en skattekommisjon, som jeg håper også Høyre blir med på.

Reelt er politibudsjettene styrket med 3,5 mrd. kr i vår periode. Det jobber 700 flere i politiet nå enn i 2021, men de jobber innenfor områder hvor vi trenger dem på det som skal fungere nå, ikke det som fungerte før. Det er bl.a. etterforskere og folk med digital kompetanse. Det har aldri vært flere politifolk på jobb i gaten i Oslo enn det er nå, sammenlignet med FrPs vakt. Vi skal sette inn ressursene og den kompetansen som trengs, for å bekjempe den kriminaliteten som er, i nær dialog med politiet, de ansatte i politiet og de ulike politidistriktene.

Det er slik at det som fungerte før, ikke alltid fungerer like bra nå. Hvis man besøker kriminalpolitiet i Oslo, synes de at dette én-til-én-prosjektet er veldig bra. Det er i utgangspunktet frivillig, men det er altså et voksent menneske som følger sårbar ungdom. Vi vet også at dette handler om et fåtall, sånn at ungdom blir fulgt fra A til B for å være trygg på ikke å bli sugd inn i kriminalitet. Det er ikke én-til-én-oppfølging av politiet mot gjengene som løser utfordringer fra nett. Der har det skjedd forandringer, representant Engen-Helgheim: Den gjengkriminaliteten – og der var Arbeiderpartiet i front med å ta gjengene og gjøre det via politi i gatene – var før nettet spilte den rollen det gjør nå. Det jeg ønsker å se, er kvalifiserte politifolk som kan komme inn i nettet, kan forstå trusselen, kan bryte inn, og kan ha etterretningssamarbeid med naboene om bestillingene kommer f.eks. over grensen. Det er nå, og det er ikke nødvendigvis basert på det som fungerte før.

Barns beste er et utrolig viktig prinsipp som et moderne, sivilisert samfunn skal styres etter. Jeg tenker at vi for barn under den kriminelle lavalderen skal ha det som et førende prinsipp, men det handler om alle barn. Det handler om at samfunnet skal kunne beskytte seg mot barn under 15 år som begår kriminalitet, og barne- og familieministeren har akkurat lagt fram forsterkede tiltak for hvordan vi skal ivareta det. Jeg er veldig for at barns beste også skal være inspirasjonen for de 12–13–14-åringene som begår alvorlig kriminalitet. De skal leve et langt liv i landet. Vi skal beskytte oss mot dem om de er farlige, men så skal de tilbake igjen til samfunnet på et vis. Da må vi ha en plan for det. Og så skal de som er over den kriminelle lavalder, behandles i henhold til det som er rettsstatens regler og prinsipper. Barns beste skal aldri bli et prinsipp som skiller oss i Norge. Det er noe som gjelder for standardene vi setter, og som denne regjeringen har sagt – og som regjeringen med Senterpartiet, med barne- og familieministeren da, også veldig tydelig sa: Barns beste er et uttrykk for at vi tar samfunnsvern på alvor, og det vil vi også gjøre framover.

Mitt mantra er å se framover og ikke bakover, men det er verdt å tenke på at her står justismakten i sju av åtte år i forrige regjeringsperiode, med sju justisministre, eller hva det var. Og hva var det de fikk til? De klarte ikke å ta inn noe mer av pengene fra gjengene, statussymbolene. Ungdomskriminaliteten snudde i 2015 og begynte å gå oppover. Så hvis det er noe utgangspunkt for det vi ser nå, tror jeg representanten skal gå i seg selv. Vi spør politiet om hva politiet trenger. Det vi har styrket nå, er bl.a. etterforskningskapasitet – å styrke akkurat det de trenger for å bekjempe gjengkriminaliteten, som ny teknologi. Gjengkriminaliteten oppstår ikke på et gatehjørne, den oppstår nå på nett. Det er veldig urovekkende. Dette er dypt alvorlig for tiden som kommer. Man kan rekruttere unge mennesker til å begå kriminalitet over nettet, og de kan gjerne være under 15 år. Det er der vi må sette inn kreftene. Da er ikke svaret 3 politimenn per 1 000, men det er å gå inn og se: Hva trenger politiet? Og så er det å gi det til dem.

Først: Vi må bruke pengene på riktige ting. Jeg var sammen med en gruppe gründere i Førde på torsdag. Det var et utrolig inspirerende møte med masse nye initiativer til å komme i gang, og det var ideer i alle retninger. Felles for veldig mange av innleggene var at det ble sagt at uten Innovasjon Norge hadde ikke de kommet opp å stå. Jeg innviet også Innovasjon Norges kontor i Førde. Jeg tenkte på det at hadde det vært en annen statsminister som hadde stått der, Sylvi Listhaug, hadde det kontoret blitt lagt ned. Innovasjon Norge avviklet er en dårlig idé. Jeg er for at vi skal løse norske tilstander. Vi har ungdomskriminalitet som har gått ned gjennom mange år, som begynte å gå opp i 2015 på Fremskrittspartiets vakt, og som vi nå tar tak i for fullt. Det er jo å sikre tryggheten i Norge vi skal gjøre, og da skal vi trekke lærdommer fra alle land, også fra Sverige. Derfor har vi nå et nært samarbeid for å bekjempe gjengkriminalitet over grensene. Vi har politifolk som sitter i Stockholm, sammen ved dansker, svensker og finner, og samordner etterretning. På den måten blir vi bedre. Vi skal ta tak i dette på en måte som virker i Norge. Det er her vi er valgt, og det er her vi har ansvar.

I går var jeg sammen med 30 ledere fra ulike land, og jeg tenker på spørsmålet til representanten Listhaug om hva det er å ha visjoner for framtiden. Jeg er egentlig ganske stolt av å være i et land hvor det er en kjempevisjon for framtiden å sørge for at folk har trygg økonomi, at barna våre klarer seg i skolen – at vi har den ambisjonen. Jeg tror ikke det er mange som sier det blant den kretsen jeg var i i går, at det å redusere forskjellene mellom folk og deler av landet er en visjon vi strekker oss imot. Jeg erkjenner jo nå, og har lært, at Fremskrittspartiet har andre visjoner. Det så vi også i valgkampen. Jeg gratulerer også representanten med å ha gjort et godt valg. Men jeg tror vi ser de to tydelige visjonene nå: Fremskrittspartiets visjon for et samfunn med økte forskjeller, der fellesskapet tar mindre ansvar og overlater mer til at hver og en får ordne seg selv og være sin egen lykkes smed, og det prosjektet Arbeiderpartiet og et flertall står bak, nemlig å utvikle den norske modellen. Når det gjelder Arbeiderpartiets syn på skatter, vet Sylvi Listhaug, etter å ha studert vår politikk veldig godt og lest vårt gripende gode program, at Arbeiderpartiet har et skatteløfte om at skattene ikke skal opp.

Arbeiderparti-regjeringen ser fram til et godt og nært samarbeid med Stortinget. Det er alltid viktig, men i tiden vi er inne i nå, er det avgjørende. Mens Stortinget startet trontaledebatten i går, dro jeg på kort varsel til Egypt, etter invitasjon fra Egypt og USA, for å delta i møtet om fredsplanen for Gaza. Det skjedde samme dag som israelske gisler ble gjenforent med sine kjære og palestinske fanger fikk friheten tilbake. Det var sterke og rørende scener å se. Kanskje har vi vendt om et kapittel i Midtøsten etter dette. Dette er viktige første steg, men det som nå venter, er krevende og utfordrende. Nå må våpenhvilen holde og nok humanitær innsats komme uhindret fram. Mye gjenstår, og veien fram er fremdeles lang og krevende. Norge er rede til å bidra med det vi kan. Vi kjenner partene etter å ha ledet Giverlandsgruppen for Palestina i mange år, og vi har lang erfaring med nødhjelp og humanitær innsats. Det er håp om at dette øyeblikket er det vendepunktet mange har jobbet for i Midtøsten, der palestinere og israelere kan leve side om side i fred. Men det er langt fram. Usikkerheten er stor. Det kan komme tilbakeslag, men dette vil være helt avgjørende for Norge å være engasjert i, slik vi har vært gjennom mange år. Møtet i Egypt minner oss om at vi som sitter i denne salen, har fått tillit i en urolig tid for verden. Det er vår jobb å finne løsninger som samler, og som sikrer Norge for framtiden. Mange land har det ikke slik. De har polariserte befolkninger som trekker samfunnene fra hverandre. Partiene som har pekt på meg som statsminister, står på ulike steder i det politiske landskapet. De har forskjellige prioriteringer og historiske røtter. Fra hvert sitt ståsted er jeg glad for at partiene – for det første – ser at Norge og Europa står overfor flere utfordringer enn vi har gjort på mange tiår, og vi må møte dem. For det andre ser vi mot mange av de samme målene for samfunnet vårt: et Norge med mindre sosiale og geografiske forskjeller – det er da vi er på vårt beste – et Norge som tar vare på verdiene våre, naturen vår og vår felles velferd, og et Norge som står støtt i verden for fred og solidaritet og forpliktende internasjonalt samarbeid om vår tids store spørsmål. Skal vi lykkes, må vi ta demokratiet i bruk og finne løsninger sammen. La meg understreke: Regjeringen har et klart ansvar, men det bæres selvfølgelig også av hele Stortinget. Denne regjeringen har tydelige prioriteringer for det arbeidet vi nå går i gang med. Det er vår plan for Norge. Det innebærer at vi skal innfri våre valgløfter og sette i gang flere nødvendige reformer. Til forskjell fra tidligere er det ikke en plattform med hundrevis av punkter som låses, men en plan med klare prioriteringer som oppdateres i stortingsperioden, i takt med den tiden vi lever i. Av alt som er usikkert i dagens verden, er én ting sikkert: 2029 vil se annerledes ut enn 2025. Det må vi ta høyde for når vi prioriterer og jobber. Arbeiderparti-regjeringen vil senere i høst legge fram ytterligere konkretiseringer av denne planen, for trygghet er ikke å stå stille. Trygghet er å vite hvor vi skal, hva vi må gjøre først, og å kunne gjøre forandringer når det trengs, så vi kan møte verden som den er her og nå. La meg bruke dette innlegget til å dele hovedretningen i vår plan for Norge. Vårt grunnleggende mål er å skape trygghet for framtiden. Det er demokratiets kjerne. Vi er folkets tjenere. Det betyr, for det første, trygghet for økonomien, for landets økonomi og for folks økonomi. 2024 ble et vendepunkt i økonomien, som vi jobbet målrettet for. Prisveksten har gått ned, og lønningene stiger markert mer enn prisene. De første rentenedsettelsene er kommet, og norgespris på strøm er innført. Barnehageprisen er rekordlav. Folk får nå bedre råd. I morgen legger vi fram forslag til statsbudsjett for 2026. Det kommer til å være et ansvarlig budsjett, som bidrar til at prisveksten holdes nede, for vi skal gjøre vår del av jobben. Andre må også bidra, men målet er klart at renten fortsatt kan settes ned. Det har mye å si. For en familie med 4 mill. kr i lån betyr rentenedgangen vi allerede har fått, 16 000 kr mer å rutte med i året. Ansvarlig pengebruk går til politikkens kjerne, nemlig å prioritere det viktigste. Men det er også å si nei, og til og med si nei til politikk vi i utgangspunktet synes høres spennende ut og er for, fordi vi vil holde arbeidsledigheten lav, vi vil ha renten ned, og fordi vi vil ha mer ut av hver krone. Skal vi få til det, vil Norge trenge flere store initiativ for reformer i årene som kommer. Skatt, skole, kommune, helse og politi er alle områder der vi har tatt reforminitiativ og vil følge opp framover. Vi skal digitalisere mer, effektivisere mer, forenkle mer, produsere mer kraft, kutte utslipp og bruke pengene smartere. Å skape trygghet for framtiden betyr, for det andre, trygghet for arbeid og næringsliv. Under vår regjering er det skapt 162 000 nye jobber der ute i arbeidslivet. Åtte av ti jobber har kommet ute i bedriftene. Næringslivet har nå høyere investeringer, høyere overskudd og langt høyere eksport enn i forrige periode. Men vi ser framover, ikke bakover. Vi skal ha et næringsliv som tør å satse fordi rammevilkårene er stabile, rettferdige og oppmuntrer til kloke investeringer, et næringsliv som er best på kunnskap og til å ta i bruk ny teknologi, fordi vi aldri kan konkurrere på lave lønninger – vi vil ikke det heller – men alltid kan konkurrere på høy kompetanse, og vi skal ha et arbeidsliv som er godt organisert, og som får enda flere hele, faste stillinger. Privat kapital er driveren i denne utviklingen i næringslivet vårt. Men så er vår samfunnsmodell slik at arbeidsfolk og næringsliv skal vite at de har en regjering og myndigheter som er på lag med dem, som utvikler og ikke avvikler EØS-avtalen, som bidrar til at 150 000 flere kan komme i jobb innen 2030 – det er jo det alle etterlyser, flere i jobb, kvalifiserte arbeidsfolk – og som har mål om en ny skattereform for å gi forutsigbarhet i en uforutsigbar tid. Å skape trygghet for framtiden betyr, for det tredje, trygghet for barn og unge. Knapt noe er viktigere: Selv om barn går to år mer på skole i dag enn i 1990, lærer de mindre. Flere barn sliter på skolen, med trivsel og resultater. Flere unge står utenfor arbeid og utdanning, og bruken av skjerm og sosiale medier har gått på bekostning av konsentrasjon, fellesskap, læring og trivsel. Altfor lenge har vi gitt barna skjermer når de trengte bøker, tester når de trengte tid, og diagnoser når det de egentlig trengte, var trygge voksne som så dem og hadde tid. Derfor bygger vi nå en sterkere fellesskole, med mer ro og orden, og der læreren får være sjef i klasserommet, et sterkere lag rundt elevene, med flere voksne som ser hele barnet, og en mer praktisk skoledag, som passer til både hodene og hendene i klasserommet. Som vi lovte i valgkampen, skal vi bruke 1 mrd. kr på å løfte lesing, for lesing er veien til kunnskap i alle fag. Vi innfører lesekvarteret på alle trinn, alle skoledager. Og her kommer oppfordringen utenom manus: Foreldre og besteforeldre – les med barna etter skoletid, på kvelden! Elever skal få flere bøker. Det første læremiddelet barn får med hjem, skal være en bok, ikke en skjerm, og elever som strever med lesing, skal få rask og tilpasset hjelp, slik at de kan være med de andre på klasselaget. I sum skal de grepene vi nå tar, hjelpe flere videre i livet og inn i jobb. Med oss er alle under 30 år garantert tilbud om utdanning, opplæring eller jobberfaring, og nå gjennomfører vi Ungdomsløftet, med mål om 30 000 flere unge i jobb innen 2030. Ingen skal stå alene på startstreken i livet. Så er vi kompromissløse i møte med barne- og ungdomskriminaliteten. La det være klart: Når noen bryter loven, skal det få konsekvenser, uansett alder – strengere straff, raskere straff. Vi oppretter nå flere hurtigspor i domstolene. Vi skjerper strafferammen for å bære kniv i offentlige rom. Vi øker antall plasser i ungdomsenhetene, og vi starter én-til-én-oppfølging for å holde unge borte fra kriminalitet. Det er også slik at dette henger sammen. Skal vi stoppe gjengene, må vi stoppe nyrekrutteringen. Av og til har samfunnet møtt unge med misforstått snillhet og overdreven forståelse. Å ha forventninger er å ha respekt for folk, og vi er tydelige på at unge mennesker skal møtes med forventninger og ambisjoner, fordi vi trenger hver og en av dem og det de kan bidra med, og fordi ingen i Norge skal trenge å plukke opp et våpen for å høre til, for å få respekt eller føle seg sett. Så, for det fjerde, er det å skape trygghet for framtiden en oppgave om å skape trygghet for helsen. Når vi blir syke, skal vi vite at hjelpen er der når vi trenger den. Etter mange år med fastlegekrise og lange ventetider ser vi nå resultatet av målrettet arbeid over tid. Ventetidene er de laveste noensinne, og fastlegeordningen er på vei tilbake i balanse. Vi vil fortsette å følge opp ventetidsløftet og sørge for at ventetidene holder seg lave. Vi starter flere nye sykehusprosjekter neste år. Samtidig moderniserer vi fastlegeordningen, med bedre oppgavedeling og flere digitale løsninger. Målet er enkelt: Det skal være lettere å få time, og mer av tiden skal brukes på pasienten, ikke på byråkrati og papirarbeid. Så vet vi – og det er en positiv utvikling for samfunnet vårt – at antall eldre øker, de lever lenger, og vi legger nå til rette for at flere eldre kan bo trygt hjemme lenger, med tilskudd til boligtilpasning, nye omsorgsboliger og bedre hjemmebaserte tjenester. Vi har startet arbeidet med en helsereform for framtiden, der pasientene skal oppleve én helsetjeneste som henger sammen, hele veien, hele livet. Til det femte punktet, som egentlig rammer inn det hele: Å skape trygghet for framtiden betyr å sikre trygghet for landet, for Norge. Som jeg startet med: Verden har blitt farligere de siste årene. Vi styrker nå forsvarsevnen, og vi gjør det raskt og i tråd med den brede enigheten i Stortinget. Vi samordner vårt forsvar m