Saken gjelder endringer i statsbudsjettet for 2026 under Helse- og omsorgsdepartementet som følge av årets takstoppgjør for leger, psykologer og fysioterapeuter. Det er en enstemmig komité som slutter seg til forslaget om å gi departementet fullmakt til å gjennomføre de nødvendige budsjettmessige endringene som følger av de framforhandlede avtalene. Med det anser jeg saken som framlagt.

Riksrevisjonens undersøkelse peker på flere alvorlige utfordringer i tjenestene til barn og unge med psykiske plager og lidelser, og det er noe vi må ta på alvor. Samtidig er det også viktig å understreke at dette ikke er utfordringer som har oppstått raskt, og de lar seg heller ikke løse med ett enkelt grep. Det kreves et langsiktig og systematisk arbeid, og det er nettopp det regjeringen har lagt opp til. For Arbeiderpartiet er psykisk helse høyt prioritert. Opptrappingsplanen som ble lagt fram i 2023, innebærer en styrking på 3 mrd. kr fram mot 2033. Til nå er om lag 1,2 mrd. kr tilført feltet, og en rekke tiltak er satt i verk. Vi ser allerede noen resultater. Det er etablert flere lavterskeltilbud i kommunene, ventetidene er gått ned, og flere barn og unge får behandling i psykisk helsevern. Samtidig skal vi ikke legge skjul på at det fortsatt er store utfordringer. Derfor er det viktig å styrke innsatsen, særlig i førstelinjen, der behovet for tilgjengelig hjelp er størst. Et gjennomgående tema i rapporten er manglende samhandling. Tjenestene er ikke godt nok koordinert, og det får konsekvenser for dem det gjelder. Dette er et område regjeringen arbeider målrettet med. Da er det viktig å vise til det pågående helsereformutvalget, som skal vurdere hvordan tjenestene kan organiseres mer helhetlig. Som statsråd Vestre var inne på, har Helsedirektoratet i tillegg fått i oppdrag å vurdere og videreutvikle samarbeidsmodeller innen psykisk helse, bl.a. med utgangspunkt i erfaringer som «Én vei inn» i Vestfold. Dette er konkrete tiltak for å sikre bedre sammenheng i tjenestene. Det er også viktig å si at vi viderefører satsingen på ambulante tjenester som FACT ung og styrkingen av de kommunale lavterskeltilbudene. Vi følger opp ventetidene. Ventetidene går ned, og det er bra. Opposisjonen etterlyser resultater på dette området. Det er både forståelig og viktig. Samtidig er det grunn til å understreke at de tiltakene som nå gir effekt, er resultat av tydelige politiske prioriteringer og langsiktig oppbygging. Avslutningsvis vil jeg understreke at Arbeiderpartiet tar utfordringene på alvor. Derfor følges de opp med konkrete tiltak, systematisk arbeid og langsiktig prioritering. For målet må være klart: Barn og unge skal møte et mer tilgjengelig, mer likeverdig og bedre koordinert tilbud, uavhengig av hvor de bor.

Når Arbeiderpartiet ikke er en del av forslaget til vedtak, handler det ikke om å nedvurdere frivilligheten. Tvert imot – det handler om å sikre bærekraftige og gjennomarbeidede løsninger som faktisk styrker tilbudene til familier. Målet må være et godt samspill mellom sterke offentlige tjenester og en frivillig sektor som har trygghet og forutsigbarhet nok til å kunne fortsette det viktige arbeidet de gjør hver dag. Derfor vil jeg også minne om at Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet i år har utbetalt over 250 mill. kr i tilskudd til landsomfattende organisasjoner for personer med funksjonsnedsettelse. Det viser at det allerede gis betydelig støtte til bl.a. dette arbeidet. Samtidig har Stortinget nylig også bedt regjeringen gjennomgå samtlige tilskuddsordninger som forvaltes av Helsedirektoratet, med særlig vekt på faglig kvalitet, relevans, økt forutsigbarhet og rom for innovasjon og utvikling. Dette skal gjøres i samråd med organisasjonene selv. Det mener vi er riktig vei å gå. Vi må se på hvordan eksisterende ordning kan både forbedres og styrkes, framfor å vedta en ny nasjonal ordning som verken er tilstrekkelig utredet eller kostnadsberegnet. Vi deler intensjonen bak forslaget, men ansvarlig politikk handler også om å sikre at nye ordninger er grundig vurdert – hvordan de skal organiseres, hva de skal koste, og hvilke konsekvenser de kan få. Her er det, som statsråden har vært inne på flere ganger, mange ubesvarte spørsmål. Vi registrerer også at det er ulike syn blant organisasjonene selv. Derfor mener vi at det er naturlig at endringer og utredninger vurderes og også ses i sammenheng med de ordinære budsjettprosessene og den varslede gjennomgangen av tilskuddsordningene på Helsedirektoratets område og de eksisterende tilskuddene, som allerede i dag gis bl.a. til likepersonarbeid gjennom Bufdir.

Foreldre som venter eller får et barn med funksjonsvariasjon, skal møtes med trygghet, kunnskap og forutsigbarhet. Altfor mange opplever i dag et tjenesteapparat som kan framstå som fragmentert, tilfeldig og personavhengig. Det skaper usikkerhet i en livsfase som allerede kan være krevende. Derfor er det avgjørende at det offentlige tar sitt informasjonsansvar på alvor. Familier må møte tjenester med nødvendig kompetanse, god koordinering og tilstrekkelig oppfølging. Det offentlige skal være bærebjelken i tilbudet. Vi vet også hvor viktig likepersonstøtte kan være. Mange familier opplever stor verdi i å møte andre som har stått i lignende situasjoner. Frivillige organisasjoner og likepersonarbeid gir støtte, erfaring og fellesskap det offentlige alene ikke kan tilby. Derfor må det offentlige og frivilligheten fungere utfyllende og gjensidig forsterkende, ikke som alternativer til hverandre. Norges Handikapforbund peker samtidig på at frivilligheten er bekymret for sine rammevilkår. Det er en bekymring vi tar på alvor. Skal organisasjonene kunne opprettholde gode tilbud over tid, må de ha både forutsigbarhet og mulighet til å drive kunnskapsinnhenting, kompetanseheving og veiledning rettet mot familienes behov. Det er viktig å understreke at det å gi støtte under graviditet og svangerskap reiser særskilte spørsmål. Det er forskjell på å møte familier etter at barnet er født, og det å gi råd i en situasjon hvor foreldre står overfor svært vanskelige og personlige valg. Vi må være varsomme med å legge et ansvar på familier for å påvirke eller veilede andre familier i slike avgjørende situasjoner. Derfor deler Arbeiderpartiet statsrådens vurdering av at en statlig finansiert og nasjonal likepersonordning, slik det ble foreslått i NOU 2023: 13, reiser flere problematiske sider. Frivillige organisasjoner har lang erfaring med denne typen arbeid og ofte bedre forutsetninger for å organisere det enn det offentlige, men ordningen var ikke tilstrekkelig utredet, og det var ulike syn blant organisasjonene selv. Arbeiderpartiet støtter intensjonen om gode rammevilkår for frivilligheten. Det er også positivt at det nå pågår en gjennomgang av tilskuddsordningene på Helsedirektoratets område. Til slutt vil jeg framheve barnekoordinatorordningen. Den ordningen er nettopp ment å gjøre hverdagen enklere for familier som har eller venter barn med alvorlig sykdom eller nedsatt funksjonsevne, gjennom bedre koordinering, informasjon og oppfølging. Målet er klart: Familier skal oppleve trygghet, helhet og støtte, både fra det offentlige og fra sterke frivillige fellesskap.

Mona Nilsen (A) [12:47:04] (ordfører for saken): Som saksordfører vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid, og jeg legger fram komiteens innstilling. Arbeiderpartiet støtter de foreslåtte endringene, og det handler om én ting: å møte mennesker med alvorlige rusutfordringer med verdighet, helsehjelp og respekt, ikke bare sanksjoner. Brukerrom er et helt sentralt skadereduserende tiltak. Det gir tryggere rammer for inntak, tilgang til helsepersonell og ikke minst rask hjelp ved overdoser. Vi vet også at det redder liv. Derfor er det viktig at flere får tilgang til sånne tilbud. I dag er det bare to brukerrom i Norge, og vi vet at behovet er større. Når kostnader og rigide krav til lokaler har vært en barriere, er det riktig å gjøre endringer som gir kommunene større handlingsrom. Arbeiderpartiet støtter også endringen i formålsbestemmelsen. Det er viktig at regelverket fanger opp mennesker med helseskadelig og risikofylt bruk av narkotika, og at ulike inntaksmåter likestilles. Det handler om å møte virkeligheten som den er, og sørge for at tjenestene treffer dem som trenger det mest. Samtidig vil jeg også være tydelig: Brukerrom skal fortsatt være et målrettet tilbud for personer med omfattende og alvorlig rusmiddelproblematikk. Det skal være en registreringsordning, og det skal gjøres konkrete faglige vurderinger i hvert enkelt tilfelle. Brukerrom er ikke et tilbud for sporadisk bruk eller for eksperimentering. Når det gjelder drift av brukerrom, mener vi det er riktig å åpne opp for samarbeid med ideelle organisasjoner. Disse aktørene har høy kompetanse, erfaring og tillit i målgruppen. Samtidig er det viktig å sikre at tilbudet har et klart ikke-kommersielt preg. Til slutt: Endringen knyttet til rådgivende enheter for russaker, hvor ruskontroll tas ut, er også i tråd med en mer helseorientert tilnærming i ruspolitikken. Målet er å hjelpe, ikke straffe. Dette er en del av en ny retning i norsk ruspolitikk, der vi flytter oss fra en ensidig straffetenkning til en politikk som vektlegger forebygging, behandling og skadereduksjon. Det er en riktig vei å gå. Vi skal fortsatt ha en tydelig innsats for forebygging og behandling, men vi må samtidig ta ansvar for å redusere skadene og dødsfallene blant dem som allerede er i en alvorlig rusavhengighet – for det handler om å redde liv og gi mennesker en mulighet til å bli møtt med verdighet og få hjelp videre.

Arbeiderpartiet deler intensjonen bak dette forslaget. Mennesker som opplever akutt psykisk krise, skal møtes med verdighet, trygghet og riktig faglig kompetanse. Det er et helseansvar, og det må behandles som nettopp det. Altfor ofte har vi sett at politiet blir sendt ut i situasjoner som i realiteten er helsefaglige. Det kan oppleves både dramatisk og stigmatiserende for den det gjelder, og for deres pårørende, og det binder opp viktige politiressurser. Derfor er vi enige om målet: bedre samspill mellom helse og politi, og at politiets rolle skal begrenses til tilfeller der det faktisk er nødvendig av hensyn til sikkerhet. Samtidig skal vi lytte til kunnskapen og erfaringene som finnes. Innspillene fra de regionale helseforetakene og særlig erfaringene fra Helse sør-øst peker en viktig retning: Det er ikke én løsning som passer overalt. Erfaring fra tidligere prosjekter viser at det ikke nødvendigvis er mest hensiktsmessig å etablere en egen psykiatriambulanse i alle områder. I flere av tilfellene har det gitt bedre resultater å styrke kompetansen i den eksisterende ambulansetjenesten. Nøkkelen ligger i å løfte hele den prehospitale tjenesten. Vi må sikre at ambulansepersonell har tilstrekkelig kompetanse både innenfor psykisk helse og rus, og at de har tid og ramme til å håndtere sånne oppdrag på en god måte. Det handler om pasientsikkerhet, om arbeidsmiljø for de ansatte og om kvaliteten på helsetjenestene. Det er avgjørende med tett samarbeid mellom ambulansetjenesten og psykisk helsevern. Gode fagmiljøer og samhandling på tvers gir bedre vurderinger, bedre håndteringer og færre konflikter i akutte situasjoner. Samtidig skal vi også anerkjenne at det finnes gode erfaringer med egne psykiatriambulanser, f.eks. i Bergen. Der sånne løsninger er hensiktsmessig, burde helseforetakene ha handlingsrom til å etablere dem innenfor sine rammer, basert på lokale behov. Derfor støtter vi komiteens forslag om at regjeringen skal sikre en gjennomgang av transportordningen for psykisk syke, med mål om verdige transporter, riktig bruk av tvang og mindre bruk av politi, og at helseforetakene skal vurdere etablering av psykisk ambulansetjeneste der det er formålstjenlig. For Arbeiderpartiet handler det om noe så grunnleggende som et mer menneskelig, mer helsefaglig og mer treffsikkert møte med mennesker i krise. Vi skal bruke ressursene våre klokere, samarbeide bedre og sørge for at hjelpen som gis, er hjelpen som faktisk trengs.

For et år siden fortalte jeg Arbeiderpartiets landsmøte historien om Merete fra Narvik. Hun hadde en alvorlig kreftsykdom med spredning. Midt i sitt livs største kamp, kampen om å bli frisk, måtte hun stille seg et spørsmål som jeg mener at ingen i Norge skal måtte stille seg: Hadde hun råd til å bli frisk? Et sju uker langt opphold ved UNN i Tromsø betyr tusenvis av kroner i egenandel for kost og losji. Når sykdommen rammer som hardest, vet vi hva som betyr mest: å ha sine nærmeste rundt seg. Likevel måtte familien opprette en spleis for at hun skulle komme seg gjennom behandlingen med trygghet om å ha familien tett på. Dette er ikke bare Meretes historie, det er realiteten for mange, spesielt i Nord-Norge, hvor avstandene er store og den økonomiske belastningen blir ekstra tung. Derfor er det også gledelig å si at det har skjedd noe på det året som har gått. Regjeringen har tatt grep. Det er satt i gang en pilotordning i Nord-Norge, nettopp fordi den landsdelen har særlige utfordringer knyttet til både reise og overnatting. Taket for overnatting er satt til 1 300 kr, og det er bra. Det viser en politisk vilje, og det viser at vi lytter og handler. Vi er imidlertid ikke i mål, for fortsatt må mennesker i en sårbar situasjon bekymre seg for økonomien. Fortsatt finnes det familier som må ty til Spleis for å få hverdagen til å gå opp. Derfor blir evalueringen av ordningen helt avgjørende. Den må ikke bli en skrivebordsøvelse. Den må bli et verktøy for reell forbedring. Når vi nå skal gjennomgå ordningen med pasientreiser, må vi lytte til pasientene, de pårørende og helsepersonell, og vi må tørre å trekke den nødvendige konklusjonen. Hvis vi mener alvor med målet om likeverdige helsetjenester i hele landet, uavhengig av størrelsen på pengeboka, må vi sikre at reise, kost og overnatting i forbindelse med behandling dekkes godt nok. Målet må være enkelt, og det er rett: I Norge skal ingen måtte vurdere om de har råd til å bli frisk. Til slutt: La oss bygge videre på det vi har startet. La oss bruke evalueringen til å ta neste skritt, og la oss sørge for at både Merete og alle andre i samme situasjon kan bruke kreftene sine på én ting, og det er å bli frisk.

Jeg vil også henstille til at vi faktisk holder oss for gode til å bruke ord som «tikkende bomber» om mennesker i ekstremt sårbare situasjoner. Det Fremskrittspartiet og Senterpartiet nå ønsker, er å skru klokka tilbake til før 2017. De vil fjerne kravet om manglende samtykkekompetanse og gjeninnføre et system der tvang kan brukes langt oftere – med svakere rettssikkerhet og mindre vekt på pasientens selvbestemmelse. Det er heller ikke i tråd med menneskerettighetene. Problemet med det er at det ikke støttes av kunnskap, for et samlet utvalg med bred faglig tyngde konkluderte med at kompetansemodellen burde videreføres. De skrev bl.a. at «en kompetansebasert modell har gitt en bedre balanse mellom pasientens rett til selvbestemmelse og statens plikt til å ivareta retten til helse». Og videre at «samtykkevilkåret har bidratt til økt oppmerksomhet om medbestemmelse, med tettere samarbeid mellom pasienter og helsepersonell». Dette er ikke småting, det er en faglig vurdering av at modellen virker etter hensikten. Utvalget pekte også på at utfordringene ikke skyldes lovverket, men mangel på ressurser, kompetanse, samhandling og frivillige alternativer. Det betyr at det er der innsatsen må ligge, ikke i å svekke pasientenes rettigheter. Jeg vil også minne om at Stortinget i april 2025 vedtok viktige endringer som nå trer i kraft. Det er senkede beviskrav for manglende beslutningskompetanse, styrket vurdering av farevilkåret, krav om voldsrisikovurdering og risikohåndteringsplan, bedre informasjonsinnhenting og tett samarbeid med kommunene ved overføring til tvunget vern uten døgnopphold. Dette er målrettede forbedringer, så la oss i hvert fall komme i gang og se resultatene av det før vi ønsker en retur til fortiden. I tillegg snakker vi om menneskerettsloven. Det er tydelige signal Fremskrittspartiet og Senterpartiet sender – at Norge ikke tar selvbestemmelse og ikke-diskriminering på alvor. Å reversere endringen tilbake til 2017 er i strid med utviklingen. Dette handler om mye mer enn bare paragrafer. Det handler om mennesker i sårbare situasjoner. Derfor er jeg svært glad for at et overveldende flertall i denne salen ikke ønsker å skru tiden tilbake til 2017, men at innsatsen må forsterkes og at man ikke må svekke pasientenes rettssikkerhet.

Jeg vil framheve ekspertutvalget, som peker på flere forbedringer i kompetansemodellen. Utvalget pekte også på noe som er helt avgjørende i denne debatten: en kompetansemodell fungerer bare dersom helsetjenestene har kompetanse, ressurser, samhandling og frivillige behandlingsalternativer. Derfor er det viktig og riktig at regjeringen må følge nøye med på virkningen av regelverket, evaluere det jevnlig og foreslå nødvendige justeringer dersom det er behov. For at lovverket skal fungere etter hensikten, må det utvikles gode rutiner og opplæringsmateriell for implementering og praktisering, slik bl.a. Legeforeningen har påpekt. Det er også viktig å si at kommunene står i krevende situasjoner, for enkelte pasienter har i perioder behov for rammer som ligger utenfor det kommunen kan tilby. Det er en utfordring som må tas på alvor når vi skal vurdere både lovverk og ansvarsdeling. Derfor er det igangsatte arbeidet med en helsereform så viktig, nettopp for å sikre mer sammenhengende tjenester for pasienter og pårørende. I dette arbeidet kan det bli aktuelt å se på lovendringer og ansvarsfordeling. Det er viktig å minne om at Stortinget før jul i 2025 vedtok å inkorporere CRPD i menneskerettsloven. De konvensjonsforpliktelsene vil være relevante når man skal utforme regler om tvang, noe som er tatt opp av flere i høringsinnspillene. Til slutt: Regjeringen har allerede fulgt opp en rekke av utvalgets forslag. Lovendringene trer altså i kraft 1. juni 2026. Det er også viktig å si at Helse- og omsorgsdepartementet i lag med Justisdepartementet har sendt på høring forslag om utvidet adgang til å dele taushetsbelagte opplysninger med politiet og PST, begrunnet i behovet for et styrket samfunnsvern. Vi ser fram til hvordan regjeringen følger opp de forslagene. Dette er et område som berører både rettssikkerhet, pasientsikkerhet og samfunnssikkerhet. Derfor må vi fortsette å utvikle regelverket med klokskap, kunnskap og respekt for menneskerettighetene, og ikke minst med pasientenes beste som det grunnleggende utgangspunkt.

Mona Nilsen (A) [12:04:14] (ordfører for saken): Saken vi behandler nå, handler om to forslag fra Fremskrittspartiet: Det første er et forslag om å reversere lovendringene som innførte manglende samtykkekompetanse som vilkår for tvang i psykisk helsevern. Det andre er et forslag om å åpne for at private aktører kan godkjennes som distriktspsykiatriske sentre med adgang til bruk av tvang. Jeg vil som saksordfører takke komiteen for et godt samarbeid. Det er et stort flertall som står bak tilrådingen om å ikke vedta forslagene. Jeg regner med at mindretallet vil redegjøre for sine forslag. Jeg vil knytte noen kommentarer til saken. Representantforslaget vi behandler i dag, berører et av de mest krevende områdene i helsepolitikken: balansen mellom pasientens rettigheter, samfunnets behov for trygghet og helsetjenestens mulighet til å gi forsvarlig og god behandling. Derfor oppnevnte Støre-regjeringen i mai i 2022 et ekspertutvalg for å gjennomgå endringene som ble gjort i 2017 i psykisk helsevernloven, med et særlig fokus på innføringen av vilkåret om manglende samtykkekompetanse. Oppdraget var tydelig: Utvalget skulle vurdere om lovendringene hadde ført til større involvering av politiet, om en høyere terskel for tvang hadde påvirket voldssituasjoner, og hvordan praktiseringen av farevilkåret hadde utviklet seg. Da utvalget leverte sin rapport, Bedre beslutninger, bedre behandling, i juni 2023, var et av hovedpoengene at erfaringene med samtykkekompetanse ikke kan vurderes isolert. De må ses i sammenheng med endringer i helsetjenesten, i lovverket og i samfunnet. Utvalget pekte også på en del forbedringspunkter, men konklusjonen er tydelig på at modellen med vilkår om manglende samtykkekompetanse bør videreføres. Fremskrittspartiet foreslår også å åpne for at private aktører kan godkjennes som DPS, distriktspsykiatrisk senter, med adgang til tvang. Men dette er allerede mulig. Helsedirektoratet kan godkjenne institusjoner som oppfyller kravene – også private som har avtale med regionalt helseforetak. Det finnes ingen hindringer i dagens regelverk. Det som kreves, er at enhetene oppfyller strenge krav til bemanning, kompetanse og kvalitet. Det Frp foreslår i sitt forslag nr. 2, er derfor ikke en forbedring – det er unødvendig og slår opp åpne dører.

Representanten Olsen står på denne talerstolen og beskylder enkelte partier eller representanter for å gi katten i befolkningen i Nordland. Det synes jeg faktisk representanten skal holde seg for god til. Et dødsfall vil alltid være et dødsfall for mye, og det gjelder også å gjenspeile engasjementet i denne saken. Det har vært påpekt at Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder dødelighet ved behandling av hjerteinfarkt. Noen snakker også om Sverige og Finland, og vi vet at det der er høyere dødelighet blant pasienter som får hjerteinfarkt, enn det faktisk er i Norge. La oss derfor i hvert fall ikke se til dem når vi skal utarbeide de faglige nasjonale retningslinjene som skal gjelde for Norge. Det er også blitt hevdet at pasientene i nord får et dårligere behandlingstilbud. Da vil jeg minne om at dødelighet etter hjerteinfarkt i nord er lavere enn i resten av landet. Også ved dødelighet etter ett år kommer pasientene i nord best ut. På indikatorer for hjertefunksjon og livskvalitet etter hjerteinfarkt ligger tallene også like høyt som i resten av landet, så la oss nå i hvert fall holde oss til tall, statistikk og fakta når vi skal diskutere dette. Når det er sagt, er det stor faglig uenighet blant de fremste ekspertene, også innad i Helse nord og i resten av landet. Derfor har det vært kjempeviktig for oss i Arbeiderpartiet, når vi nå skal se på hvordan vi skal rigge et høyspesialisert fagområde, at vi faktisk må få fagmiljøet til å samle seg og jobbe tett og godt, også sammen med pasientgruppene, for å se på hva som er det faglig beste og mest forsvarlige. Når det gjelder PCI-tilbudet i Bodø, som er det eneste PCI-senteret som ikke er døgnåpent, har vi også sagt: La oss gjøre den vurderingen – er det mulighet for å se på felles vaktordning for å kunne utvide tilbudet noe? Det er noe regjeringen også er villig til å se på, og det vil bli en naturlig del av den jobben vi skal gjøre, men la oss bygge en sånn sak på faglighet og ikke populisme.

Denne saken har skapt stort engasjement, og det er det gode grunner til. Den handler om liv og helse, om pasientsikkerhet og om hvordan vi organiserer et av de mest høyspesialiserte tilbudene vi har i norsk helsetjeneste. Heldigvis har et flertall i komiteen vært tydelig på én ting: Dette er ikke et spørsmål som bør avgjøres gjennom enkeltstående politiske vedtak om lokalisering. PCI-behandling er, som sagt, et høyspesialisert fagområde. Organiseringen må først og fremst bygges på faglige vurderinger av kvalitet, pasientsikkerhet, behandlingsvolum, kompetanse og robuste vaktordninger. Det er hensynet til pasienten som må ligge i bunnen – alltid. Vi har derfor understreket at den faglige utredningen også bør vurdere om det er grunnlag for felles vaktordninger, noe som kan gi et utvidet PCI-tilbud. Samtidig må forutsetningen være klar: Et sånt tilbud må være minst like godt som i dag, og det må ikke føre til redusert erfaring eller kompetanse for operatører. Det er viktig å si at flertallet også har fremmet et forslag som ber regjeringen gjennomføre en helhetlig faglig utredning av hele behandlingskjeden for hjerteinfarkt i Norge. Regjeringen må få på plass en nasjonal plan som er bedre tilpasset norske forhold, og komme tilbake til Stortinget på en egnet måte. Det har ikke vært gjort tidligere. Arbeiderpartiet er veldig fornøyd med at helseministeren har bedt Helsedirektoratet om å ta ansvaret for denne utredningen. Det betyr at vurderingene flyttes ut av helseforetakene og inn i et nasjonalt faglig uavhengig system. Det er viktig for kvaliteten, og det er viktig for tilliten. Jeg må avslutte med å si at diskusjonen om åpningstider og organisering av PCI-tilbudet i Bodø har vært krevende og preget av faglig uenighet. Nettopp derfor er en nasjonal plan så viktig, og den må gjelde for hele landet, også for Helse nord, og sikre at beslutninger tas på et helhetlig og kunnskapsbasert grunnlag. For å skape ro og tillit til prosessene forventer jeg at styret i Helse nord og de andre foretakene legger den kommende planen til grunn og avventer ytterligere behandling av PCI-saken til vi har en nasjonal plan som er tilpasset norske forhold. Til syvende og sist handler det om trygghet for pasientene, om likeverdige helsetjenester og om å sørge for at livsviktig behandling organiseres på den beste mulige måten, basert på fag og ikke symbolpolitikk.

I debatten i går kunne vi høre fra representanten Svardal Bøe at han ikke helt har skjønt innholdet i helseministerens Prosjekt X. La meg derfor forklare hva ett av prosjektene er, nemlig LofotENhelsetjeneste, noe hans partikollegaer i Lofoten for øvrig er veldig gira på. Prosjektet LofotENhelsetjeneste er både et viktig og framtidsrettet prosjekt som treffer rett i kjernen av det vi i Arbeiderpartiet står for: likeverdige helsetjenester for alle, uansett hvor man bor. I prosjektet går kommunene Vestvågøy, Vågan, Moskenes og Flakstad sammen med Nordlandssykehuset Lofoten for å se hvordan de i fellesskap kan bygge én helsetjeneste – sømløs, samordnet og trygg, enten hjelpen kommer fra kommunen eller fra spesialisthelsetjenesten. For pasientene skal det ikke spille noen rolle hvem som leverer tjenesten. Det som teller, er at hjelpen kommer når den trengs, og at de jobber på lag rundt pasienten – ikke i hvert sitt system. Prosjektet skal utrede hvordan man kan koordinere pasientforløp bedre, sikre rett kompetanse i Lofoten og ta i bruk nye behandlingsmetoder og kunnskapsbasert praksis, samtidig som vi beholder det lokale tilbudet. Vi vet at mange lokalsamfunn sliter med å rekruttere helsepersonell. Her handler det om å bruke ressursene klokt, men også om å vise at vi tror på fellesskapet og bygger tjenester med og for folk, ikke over hodet på dem. Det er denne typen samarbeid som gjør at distriktene kan tilby like gode tjenester som byene – ikke gjennom konkurranse og privatisering, men gjennom samordning, tillit og fellesskapsløsninger. Prosjekt X i Lofoten er ikke bare et lokalt helseprosjekt, det er også et eksempel på hvordan Arbeiderparti-politikk virker i praksis – gjennom samarbeid mellom kommune og stat og gjennom tillit til fagfolkene som står i front. Jeg har tro på at vi kan støtte og lære av dette prosjektet, og at vi kan vise at vi fortsatt skal være garantisten for en sterk, offentlig helsetjeneste nær folk, uansett postnummer.

Barn og unge som bor i barnevernsinstitusjoner, har ofte med seg tunge erfaringer som vold, omsorgssvikt, rus eller psykisk sykdom. Det er barn som trenger mer, ikke mindre støtte fra fellesskapet. Vi tar et tydelig politisk ansvar for at velferdsstaten stiller opp når det gjelder som mest. Der andre snakker om kutt og privatisering, velger Arbeiderpartiet å stille opp. Derfor styrker vi helsetjenestene i barnevernet. For det første har Arbeiderpartiet satt i gang en opptrapping av helseteam i barnevernsinstitusjoner. Vi vet at barn i institusjon har høyere risiko for psykiske lidelser og rusproblemer, og derfor må helsehjelpen inn der barna bor. Helseteamene skal sørge for tidlig innsats og tettere samarbeid mellom barnevern og helsevesen. Ingen barn i institusjon skal stå uten tilgang til nødvendig helsehjelp. For det andre må vi sikre bedre psykiatritilbud, også for de mest utsatte barna. I dag mangler det gode sikkerhetspsykiatriske tilbud til barn under 18 år. Barn med alvorlige psykiske lidelser skal møtes med omsorg og faglighet, ikke overlates til låste dører, uten reell behandling. Vi vil bygge opp flere psykiatriske plasser med høy kompetanse og tydelig ansvar, slik at barna får trygghet og behandling, ikke ventetid og tilfeldigheter. For det tredje må vi få på plass rusbehandling som faktisk virker, også for barn. Altfor mange unge med rusproblemer faller mellom to stoler. Rusproblemer hos ungdom skal møtes med behandling, ikke straff. Unge med rusproblemer skal få helhetlig behandling tilpasset dem, og vi skal bygge ut egne rusinstitusjoner for barn og unge under 18 år. Samtidig styrker vi samarbeidet mellom barnevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling, for ingen ungdommer skal miste hjelpen de trenger, i overgangen mellom systemer. Alt dette er en del av kvalitetsløftet for barnevernet. For Arbeiderpartiet har det vært viktig. Kvalitet i barnevernet betyr trygge voksne, tett oppfølging og helhetlig hjelp for barna. Det handler ikke bare om institusjonsplasser, det handler om verdighet, fellesskap og like muligheter. Barna i barnevernsinstitusjoner har ikke valgt sin situasjon, men vi kan velge hvordan vi som samfunn møter dem. Arbeiderpartiet velger å stille opp, med fagfolkene og med fellesskapet – og først og fremst for barna.

Krisesentrene i Norge spiller en viktig rolle for å sikre at alle som opplever vold i nære relasjoner, har tilgang til hjelp og beskyttelse. Det første krisesenteret i Norge åpnet i Oslo for litt over 40 år siden. Krisesentrene har utviklet seg fra å være små, private lavterskeltilbud som baserte seg på frivillighet, til å bli en lovpålagt kommunal tjeneste som skal sørge for å hjelpe alle kvinner, menn og barn som har vært utsatt for vold i nære relasjoner. Siden den forrige krisesenterloven kom i 2009, har det skjedd ting på feltet, og det har vært behov for oppdateringer. Krisesentertilbudet i Norge er godt, men det har også vært for dårlig for enkelte grupper, f.eks. den samiske befolkningen, menn som har blitt utsatt for vold, mennesker med nedsatt funksjonsevne eller psykiske utfordringer, rusavhengige og barna til dem som benytter seg av tilbudet. Det er noe av det man forsøker å rette opp med lovforslaget vi debatterer i dag. For Arbeiderpartiet er det viktig å framheve at krisesenter skal være et tilbud for alle, uavhengig av livssituasjon, bakgrunn eller økonomi. Derfor er et av forslagene regjeringen har lagt fram, at for dem som ikke kan benytte seg av det vanlige krisesentertilbudet, skal det tilbys alternativer. Det finnes mennesker i ulike livssituasjoner som gjør at f.eks. botilbud sammen med andre ikke fungerer godt nok. De skal fortsatt ha et krisesentertilbud som er tilpasset deres behov, og kommunens plikt til å tilrettelegge for dem blir nå tydeliggjort. Jeg vil også løfte fram at man nå lovfester at samiske rettigheter skal ivaretas i krisesentertilbudet. Det er viktig. En av sakene som også har vært diskutert i dette arbeidet, er at det ikke foreslås felles botilbud for menn og kvinner. Vi anerkjenner at det er mange gode argumenter for, men det er også sterke motargumenter, og vi må ha mer kunnskap. Vi vet at krisesentertilbudet til menn ikke er godt nok, og at det går ut over både menn som blir utsatt for vold, og barna deres. Derfor ber vi regjeringen om å styrke kunnskapsgrunnlaget om felles botilbud ved å legge til rette for at kommuner som ønsker det, kan gjennomføre forsøk med dette etter forsøksloven. Vold og overgrep i nære relasjoner er et stort samfunnsproblem, og først og fremst en urett mot dem som er ofre for det og lever i volden. Vi mener at endringene som vedtas nå, er et viktig steg for et bedre krisesentertilbud for alle som er ofre for vold i nære relasjoner.

Dagens barnelov er nesten 45 år gammel, og den er utdatert på flere områder. Samfunnet har endret seg, så et nytt forslag til barnelov var helt nødvendig, både med tanke på den tiden vi lever i, og ikke minst for å styrke barns rettigheter. For Arbeiderpartiet har det vært veldig viktig at barn skal kunne ha god kontakt med begge foreldrene. Derfor har det vært viktig å sørge for et mer likestilt foreldreskap i den nye barneloven, bl.a. ved å gjøre delt daglig myndighet til hovedregelen ved samlivsbrudd. Det er bra for barna, og det er bra for foreldrene. Samtidig har vi presisert at det er barns beste som skal ligge til grunn, og det skal ligge til grunn i hele lovarbeidet. Vi har også et nytt kapittel i loven som slår fast barns grunnleggende rettigheter. Det handler om retten til omsorg, retten til medvirkning, vern mot vold og retten til familieliv. Med denne loven styrker vi barnas rettigheter. Vi ønsker å dempe konflikt ved samlivsbrudd og gir barna en sterkere stemme. Derfor er vi glad for at det ligger an til et bredt flertall i denne saken. Det har vært veldig mange engasjerte og viktige stemmer for de utsatte barna og unge. Vold og overgrep mot barn er et samfunnsproblem, det er grov kriminalitet, og det har vært sterke forventninger om hva barneloven skal inneholde. Barneloven er en privatrettslig lov. Det offentliges ansvar i saker som omhandler vold og overgrep, reguleres ikke først og fremst gjennom barneloven, men gjennom barnevernsloven og straffeloven. Derfor er det viktig at det er igangsatt et arbeid hvor en skal se på nettopp dobbeltsporsakene, med mål om å styrke samhandlingen mellom disse lovene. Når det er sagt, har vi gjennom barneloven også styrket barns rettigheter og rett til vern mot vold og annen risiko. Det er viktig å se at både barneloven, barnevernsloven og straffeloven virker godt i lag for å beskytte unger. Det at loven styrker barns medvirkning, og at det skal være barnesamtale i meklingsprosesser og også i rettssaker ved foreldretvist, er veldig viktig. Nå kan også domstolene innhente opplysninger fra meklingssamtaler og politiet hvis man har mistanke om vold eller overgrep. Til slutt: Forslaget om ny barnelov sørger for et mer likestilt foreldreskap. Det er viktig og bra, ikke minst for barna, men også for foreldrene, for i dag er det altfor mange barn som har for lite kontakt med begge foreldrene og deres familier på grunn av foreldrekonflikter. Arbeiderpartiet støtter også intensjonen med forslaget som gjelder samværshindring, og vi kommer til å støtte forslaget. Endringene i barneloven er et viktig, stort skritt framover for å sikre både trygghet, rettferdighet og barns beste i alle situasjoner.

Det har vært mye diskusjon rundt kompetanse og masterkravet i det kommunale barnevernet. Undertegnede har også reist mye rundt, snakket med ansatte i barnevernet og hatt dialog med Fellesorganisasjonen, som organiserer de fleste ansatte i den kommunale barnevernstjenesten. Jeg er selv utdannet barnevernspedagog. Jeg har en bachelor og flere videreutdanninger, men med det rigide masterkravet kunne jeg altså ikke ha jobbet i det kommunale barnevernet. Det flere påpeker, er utfordringen det er å rekruttere og beholde de gode fagfolkene vi har i barnevernet. Da oppleves masterkravet som rigid, og terskelen blir for høy. Det er nettopp summen av både videreutdanning, fagutvikling og erfaringskompetanse som gir den viktige kompetansen vi trenger i barnevernet. FO og KS har uttalt seg om kompetansemodellen som ligger i proposisjonen, og sagt at dette skal styrkes. Bufdirs kompetansemodell gjelder både barnevern og juss, kunnskap om vold og overgrep og flere saker som fagfeltet der ute etterspør. Mastergrad i seg selv er ikke garantisten for god kvalitet. Det undrer meg litt at Høyre og Venstre ikke har tillit til at det er kommunene selv, sammen med lederen i barnevernet, som kan sette sammen den mest kompetente arbeidsgruppen de trenger for å yte gode tjenester. Likevel vil jeg avslutte med å takke komiteen for et godt arbeid. Det er flere viktige, nye retninger: å senke aldersgrensen for partsrettighetene til barn, styrke barns medvirkning, stanse skadelig samvær og senke terskelen for det – og ikke minst den nye institusjonsinnretningen, som skal sikre god, trygg og forutsigbar omsorg. Fosterhjemmene er grunnplanken i barnevernet. Det er mye styrking av disse, og det er viktig. Det er viktige grep også for de mest sårbare barna og deres familier i framtiden.

Mona Nilsen (A) [10:05:24] (ordfører for saken): Som saksordfører vil jeg takke komiteen for et veldig godt samarbeid. Det er en samlet komité som støtter de aller fleste tiltakene, og det er tverrpolitisk enighet om at sektoren både har utfordringer og trenger å styrkes. Kvalitetsløftet bygger på arbeidet fra to offentlige utvalg, og fokuset har vært å styrke kvaliteten og rettssikkerheten i barnevernet. Jeg vil gjerne knytte noen kommentarer til dette. Barnevernet skal være sikkerhetsnettet for barna når de trenger offentlig omsorg. Vi vet at det har vært store utfordringer i barnevernet i flere år. Derfor er det så viktig at regjeringen har prioritert barnevernet, og en samlet komité står i lag for å gi det både barnevernet og ungene trenger. Barnevernet skal gi nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til de aller mest sårbare barna våre. Da er de ansattes kompetanse og erfaring den viktigste faktoren for at både barn og foreldre får den hjelpen de trenger. Derfor mener vi også at kompetansebehovet i barnevernet burde løses på andre måter enn gjennom universelle og formelle krav. Ansatte med høy formell kompetanse skal fortsatt være en viktig del av barnevernet, samtidig som vi nå også legger til rette for at en større del av kompetanseutviklingen skjer i jobb. Barn er og skal være hovedpersonen i eget liv. Derfor er det også avgjørende at barns medvirkning både styrkes og forbedres. Da er aldersgrensen for partsrettigheter et viktig spørsmål, og hele komiteen ber nå regjeringen om å gi barn fra 12 år partsrettigheter innen 1. januar 2028. De siste årene har det vært avdekket alvorlige mangler i deler av institusjonstilbudet. Det har faktisk betydd at altfor mange barn ikke har fått den hjelpen de har både krav på og behov for. Da er det viktig at vi nå får en ny innretning av institusjonstilbudet. Det er et retningsskifte som skal gi et fleksibelt og faglig sterkt tilbud, hvor institusjonene skal tilpasse seg barna, ikke motsatt. Forhåpentligvis vil det medføre færre flyttinger, bedre omsorg og trygghet for ungene. For at vi skal lykkes med det, må vi også styrke samarbeidet og tydeliggjøre ansvarsdelingen mellom både barnevern, helse, justis og skole, sånn at ungene får et helhetlig og samordnet tilbud. Da er også tverrfaglig kartlegging og ambulante helseteam viktig. Fosterhjem er det viktigste tiltaket for ungene som ikke kan bo hjemme. Det er utfordringer med rekruttering av fosterhjem, og også med å beholde de hjemmene vi har. Kvalitetsløftet viser en ny retning for fosterhjemmene, med lovforslag som skal bidra til økt stabilitet i fosterhjemmene, og ikke minst gi fosterforeldrene bedre muligheter til å ivareta omsorgen for fosterbarna. Med disse endringene får nå fosterforeldrene økt beslutningsmyndighet, bedre økonomiske rammer og også klagerett på flyttevedtak. For de mest sårbare ungene våre og deres familier er god og riktig hjelp fra barnevernet helt avgjørende. Derfor vil jeg avslutte med igjen å takke regjeringen for et godt grunnlag og komiteen for en bred tilslutning til å sette i gang dette viktige arbeidet, som skal skape framtidens barnevern for dem som trenger det aller mest.

Representantforslaget inneholder mange gode forslag, og det hører hjemme i budsjettprioriteringer. De aller viktigste prioriteringene Arbeiderpartiet og Senterpartiet har gjort i statsbudsjettet for 2025, har vært å få ned prisveksten, gi folk trygghet og ha gode velferdstjenester som stiller opp for folk i hele landet, uavhengig av størrelsen på lommeboka. Alle barn og unge og familiene deres skal ha gode levevilkår og like muligheter til å delta i samfunnet. En solid familie- og oppvekstpolitikk skaper grunnlag for gode oppvekstvilkår, høy livskvalitet og aktiv deltakelse i samfunnet. Samtidig er det også en politikk som reduserer sosiale forskjeller, tar vare på barns rettigheter og gir dem muligheter til å utvikle sine ressurser. Sånne investeringer gir ikke bare fordeler for den enkelte, men også samfunnsøkonomiske gevinster både nå og i framtiden. De siste årene har nettopp mange familier kjent på økte levekostnader. Derfor har regjeringen, sammen med Senterpartiet og SV, prioritert styrking av de universelle velferdsgodene, økt barnetrygden, samtidig som barnehagen er blitt billigere for å lette den økonomiske byrden. Slike tiltak hjelper barnefamilier med å opprettholde økonomisk trygghet, noe som i høyeste grad også treffer enslige forsørgere. Det er god grunn til å være bekymret for levekårene til alle barn som vokser opp i fattigdom. Samtidig skal vi anerkjenne de kraftfulle tiltakene som er gjort for å styrke barns levekår. Arbeiderpartiet og Senterpartiet har sammen med SV gjennomført en rekke andre tiltak for å redusere fattigdommen blant barnefamilier, også enslige forsørgere. Vi har økt barnetrygden med 10,5 mrd. kr på bare fire år med Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjering. I nysalderingen for 2024 fordelte vi 120 friske millioner kroner til idrett, kulturaktiviteter og frivillighet i kommuner som har store utfordringer med mange barn i familier som sliter ekstra økonomisk. Omtrent det samme beløpet var også i 2024 tilført samme formål via overskuddet fra Norsk Tipping. I tillegg har regjeringen foreslått 55 mill. kr over Kultur- og likestillingsdepartementets budsjett til deltakelse i kulturaktiviteter for barn og unge. Vi har også innført gratis kjernetid i SFO og barnehager. Det letter økonomien betydelig for mange familier, også for enslige forsørgere.

Vold og overgrep mot barn og unge er både et samfunnsproblem og en stor påkjenning for de utsatte. Forslagsstillerne tar opp særlig viktige forhold om hvordan vi som samfunn skal verne barn mot vold og overgrep. Modige Linn Wiik har fortalt sin historie, og det berører oss sterkt. Vi i Arbeiderpartiet støtter intensjonen i forslaget, og vi deler engasjementet til forslagsstillerne. Derfor er vi også særlig glad for at vi i komiteen stort sett står samlet bak det aller meste. Spørsmålet om samvær reiser krevende juridiske og menneskerettslige avveininger, hvor retten til familieliv må balanseres opp mot myndighetenes rett og plikt til å verne både voldsutsatte og voldsutsattes barn mot ytterligere vold og risiko for vold. Dette er komplekse problemstillinger som krever grundige utredninger for å sikre voldsutsattes rettigheter og rett til å leve et liv uten vold, herunder voldutsatte barn og barn av voldsutsatte. Derfor er det veldig viktig at komiteen nå ber regjeringen utrede hvordan det i saker om samvær kan sikres at barnevernet, domstolene og sakkyndige alltid innhenter og får tilgang til all relevant informasjon som omhandler vold og overgrep mot barn og unge, om det bør innføres en varslingsplikt for påtalemyndigheten, og om andre enn foreldrene, f.eks. barnevernet, kan gis søksmålskompetanse for å styrke barns rettssikkerhet i spørsmål om barnefordeling og samvær. Vi er også veldig glad for at komiteen er så samlet i å be regjeringen om å sikre at barn og unges rett til beskyttelse mot vold og overgrep styrkes i ny barnelov, og også om å sørge for en gjennomgang av og eventuelt foreslå nødvendige endringer i annet lovverk, sånn at personer dømt for overgrep mot barn normalt ikke skal ha samvær med egne barn. Til slutt vil jeg også bemerke at det er behov for et bedre kunnskapsgrunnlag om hvordan norske domstoler i dag benytter opplysninger om vold og overgrep i foreldretvistsaker, for vi må lære av historien og sørge for å sikre voldsutsatte barn og barn av voldsutsatte sine rettigheter og rett til å kunne leve et liv uten vold.

Statsråden var i stad tydelig på at utfordringene og situasjonen for barnevernet også er veldig lik i andre kommuner. Jeg tror nok at vi i denne salen også kan anerkjenne at det er veldig mange kommuner som ikke opplever å ha fått dekt alle sine kostnader for nye oppgaver fullt ut. Den bekymringen er også veldig viktig når det handler om Oslo kommune. Kompleksiteten med hensyn til barna som trenger hjelp, har økt, og det er brudd på bistandsplikten. Vi har i flere omganger i denne salen og i komiteen hatt veldig mange diskusjoner om situasjonen i barnevernstjenesten og de barna, de mest sårbare barna, som trenger hjelp. Jeg ønsker ikke å starte en debatt om statsbudsjettet, vi har hatt diskusjoner rundt dette, om kommunenes frie inntekter og muligheten til å prioritere, men jeg bare ønsker å understreke at det også gjelder byrådet i Oslo. For oss har det vært veldig viktig, når vi har hatt den flertallsmerknaden, at man ser på både finansiering og samarbeid – KS har også understreket at det gjelder for flere kommuner, men særskilt for Oslo – på den delen som handler om statlig barnevern, for det er veldig viktig. Det er viktig for både Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, når man har forhandlet inn de tingene, at alle barn skal ha tilgang på gode barnevernstjenester i hele landet – selvsagt også i Oslo.

Debatten om ungdomskriminalitet blir av flere aktører kalt for NM i tiltak som ikke virker, et kappløp om å være hardest i klypa og et feilspor. Det er ikke så rart når vi har et Fremskrittsparti som latterliggjør forebyggende arbeid som boller, brus og fritidsklubber, og som tar til orde for etniske politiregistre og for å senke den kriminelle lavalderen, som både Fremskrittspartiet og Unge Høyre tar til orde for, for ikke å nevne forslag om at foreldre skal miste barnetrygd, få bøter og kastes ut av kommunale boliger om barn bryter loven. Det er til tross for at sammenhengen mellom levekår og kriminalitet er allmenn kunnskap. Ungdomskriminalitet er et økende samfunnsproblem som påvirker enkeltindivider, familier og lokalsamfunn. For å redusere kriminalitet blant unge må vi rette fokuset mot årsakene, forebygging og inkludering. Mange unge som havner i kriminalitet, kommer fra sårbare situasjoner, økonomiske utfordringer, mangel på trygge voksenpersoner, skoleproblemer og utenforskap som kan bidra til at ungdom søker til kriminelle miljøer. Da er nettopp tidlig innsats nøkkelen til å hindre at ungdom ender opp i kriminelle miljøer, for vi vet at jo tidligere man fanger opp risikoutsatte ungdommer, desto større er sjansen for å hjelpe dem bort fra kriminalitet. Fritidsklubber, idrettstilbud og ungdomsaktiviteter gir ungdom en følelse av tilhørighet. Det handler om å skape trygge møteplasser. Vi trenger mer tverrfaglig samarbeid. Skole, politi, barnevern og frivillige organisasjoner må samarbeide for å hjelpe ungdommene på best mulig måte. Og ikke minst: Vi må gi ungdommene alternativer til kriminalitet. Det kan være arbeidstrening, utdanningsmuligheter og mentorordninger som gir ungdom nye muligheter og faktisk håp for framtiden. Jeg vil til slutt trekke fram økningene i ordningene, tilskudd til å inkludere barn og unge, tilskudd til idretten for å inkludere flere og økninger i områdesatsingen. Det var noe jeg fikk sett gode resultater av da vi besøkte Haugerud IF i går. Disse tilskuddene har vært avgjørende og viktige for å skape mer inkluderende lokalsamfunn i utsatte områder. For det trengs faktisk en hel landsby for å oppdra et barn.

Mona Nilsen (A) [11:41:00] (ordfører for saken): Fosterhjem er i dag det mest brukte tiltaket i barnevernet for barn som ikke kan bo hjemme med foreldrene sine. Av alle barn som bor i fosterhjem eller barnevernsinstitusjon, bor ni av ti i fosterhjem. Fosterhjem er en av de viktigste bærebjelkene i norsk barnevern. Derfor er det viktig at barn og unge som trenger det, også i framtiden skal få en familie å vokse opp i. For å få dette til må det være nok fosterhjem til å møte de ulike behovene barn har. Tilbudet i fosterhjem skal fremme trygghet, ro og stabilitet og bidra til positiv utvikling for barnet. Innsatsen fosterfamiliene gjør, er ikke bare viktig for barna og ungdommene våre, men også for samfunnet. Jeg vil derfor takke hele komiteen for et veldig godt og konstruktivt arbeid om fosterhjemsmeldingen. Jeg vil også benytte anledningen til å takke Norsk Fosterhjemsforening og andre aktører som har kommet med gode innspill og engasjement i saken. Det er en bred tverrpolitisk enighet som nå står sammen om at fosterhjem er det beste tilbudet for barn og unge som trenger hjelp og støtte fra barnevernet, og dermed til barnets beste. Denne stortingsmeldingen viser også en tydelig retning for betraktelig å styrke innsatsen for å skaffe flere fosterhjem i nærmiljøet, i familie og nettverk og blant minoritetsmiljøer. Fosterhjemsmeldingen viser også en tydelig retning for å gi forutsigbare, trygge rammer og styrke rettighetene til fosterhjemmene og fosterbarna. Det skal bidra til økt stabilitet, færre flyttinger og gode oppvekstvilkår for fosterbarna. Avslutningsvis vil jeg også meddele at Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil støtte vedtakspunkt II i innstillingen, og med dette legger jeg fram komiteens forslag.

I en verden preget av økt polarisering og konflikt er det viktig at vi som fellesskap bidrar til å sikre et livssynsåpent samfunn med respekt for alle. Tros- og livssynssamfunnene betyr mye i hverdagen for mange mennesker og lokalsamfunn. Det samme gjør Den norske kirke med sin særskilte rolle som levende og inkluderende folkekirke. Like viktig som retten til å tro er retten til å ikke tro, og vi vil heller ikke akseptere hatkriminalitet i samfunnet vårt. Derfor er det viktig å legge til rette for en debatt som skal bidra til dialog, integrering og konfliktdemping og til å oppnå forståelse og fellesskap. For Arbeiderpartiet har det vært viktig å sørge for et så bredt forlik som vi har i dag. Det er svært viktig for tros- og livssynsfeltet å ha en lov som kan stå seg over tid. Det er en forskjell fra loven som ble vedtatt med et knapt flertall i forrige periode. Vi har funnet en god balanse mellom de ulike hensynene loven må ta høyde for. For Arbeiderpartiet har det vært viktig å ta nye steg for å styrke arbeidet med likestilling og kjønnsbalanse i tros- og livssynssamfunnene. Når mennesker med ulike livssyn gis rettigheter og anerkjennelse, reduseres faren for at tro og identitet blir brukt som grunnlag for polarisering. Det handler ikke om å viske ut forskjellene, men om å skape rom for dialog og forståelse. Et samfunn som respekterer mangfoldet, gir alle muligheter til å uttrykke sin tro uten frykt for undertrykkelse eller vold. Med vekt på dialog, forståelse og respekt for hverandre bidrar vi til å skape et samfunn med færre konflikter og større fellesskap.

Jeg kan forsikre representantene Kristensen og Pettersen om at vi har lest Høyres alternative forslag. De er veldig tydelig opptatt av å fortelle at folk med vanlige inntekter får den største delen av skatteletten. Høyre foreslår altså skattekutt som gjør at de 5 000 rikeste får nesten én million hver – med andre ord går 80 pst. av Høyres kutt i formuesskatten til de aller rikeste. De med vanlige inntekter får mellom 8 kr og 9 kr ekstra per dag, men de aller rikeste får 2 500 kr per dag med lavere formuesskatt. Det representanten Kristensen ikke er så opptatt av å fortelle, er at de også sender en ekstra regning til barnefamilier med barn i barnehagen, øker prisene på bensin og diesel, øker ferjeprisene, noe som vil ramme barnefamiliene langs kysten hardt, og tannhelse for ungdom og unge blir fire ganger dyrere med Høyres forslag. Listen er lang. Høyre lar vanlige folk betale for at de aller rikeste skal få store skattekutt. Vi ser også at Høyre er i gang med sine usosiale kutt, som i sine åtte år i regjering – denne gangen kutter man altså i barnetillegget for uføre. Den største utfordringen som alle må ta på alvor, er at alt er blitt dyrere. Renten har gått opp, prisene har steget mye, og lønnen strekker ikke til. Derfor er det aller viktigste for Arbeiderpartiet at folk med vanlige inntekter skal få bedre råd. I tillegg til at vi over flere år har økt barnetrygden mye, har det blitt billigere barnehage og gratis kjernetid i SFO, økt tilskudd til barn og unge på inkluderingsområdet, økt barnetillegg for dem som mottar arbeidsavklaringspenger, kvalifiseringsstønad eller dagpenger, og økt bostøtte. Framover vil vi også styrke forebyggende tiltak innen barne- og ungdomskriminalitet, tiltak for å få flere i arbeid og tiltak innen psykiatri og rus. For oss i Arbeiderpartiet er det viktig å ha en familiepolitikk som skal gjøre det mulig å kombinere jobb og fritidsaktiviteter i hverdagen med det å ha familie og barn. Gjennom disse tiltakene arbeider regjeringen for at alle barn og unge og deres familier skal få gode levekår, like muligheter og den støtten de trenger for å leve et trygt og selvstendig liv. Dette er investeringer som styrker både enkeltmennesker og samfunnet som helhet.

Som jeg nevnte tidligere, sa representanten Hjemdal noe veldig viktig i debatten tirsdag sist uke om barn som vokser opp i fattigdom. La meg gjenta det: «[D]et aller viktigste verktøyet for å få folk ut av fattigdom [er] god integrering og ikke minst tilgang på fast arbeid, å bli inkludert i arbeidslivet.» Det er vi veldig enig i. Men det representanten Hjemdal ikke sa noe om, er at Fremskrittspartiet kutter stort i integreringstilskuddet. Partiet har store kutt som kommer til å ramme barn som flykter fra den grusomme krigen i Ukraina. Mener Fremskrittspartiet at disse familiene nå skal betale for norskopplæringen, som er en av de viktigste grunnpilarene for å få seg jobb og bli integrert i samfunnet?

Det er veldig viktig og riktig som representanten fra Venstre sier, at man må tette hullene, og det kommer vi fortsatt til å jobbe med. Nå har vi gjort store grep som er viktige og i riktig retning, og så skal vi fortsatt jobbe videre med å fremme vår politikk i neste periode.

Jeg takker for spørsmålet, og jeg vil henvise til debatten som var sist tirsdag, hvor representanten Hjemdal sa at det aller viktigste verktøyet for å få folk ut av fattigdom, er god integrering, og ikke minst tilgang på fast arbeid og å bli inkludert i arbeidslivet. Det står i ganske stor kontrast til det Fremskrittspartiet nå gjør med integreringstilskuddet. Alt i alt kutter Fremskrittspartiet 7,6 mrd. kr på innvandrings- og integreringsfeltet. Det er altså store kutt som skal hjelpe disse familiene til å komme ut i ordinært arbeidsliv.

Aller først vil jeg si at Høyre også i Høyre-styrte Oslo kommune fortsetter med å prioritere skattekutt til de aller rikeste, noe som gjør at man heller ikke prioriterer barnevernet i Oslo. For oss har særordningen som har vært siden 2004, vært viktig, og at vi tar en god gjennomgang, for det er sånn at de overføringene Oslo får for å ha de statlige oppgavene i barnevernet, gjør at man unngår nedtrekk der staten også må kutte. Det vi har sagt noe om, er at det er på tide å gå gjennom finansieringsordningen, men også se på hvordan man kan styrke samarbeidet, sånn at man får en mest mulig lik barnevernstjeneste i Oslo kommune og i resten av landet.

De aller viktigste prioriteringene for Arbeiderpartiet og Senterpartiet i statsbudsjettet for 2025 er å få ned prisveksten, gi folk trygghet og ha velferdstjenester som stiller opp for folk i hele landet, uavhengig av størrelsen på lommeboken deres. Alle barn og unge og familiene deres skal ha gode levekår og like muligheter til å delta i samfunnet. En solid familie- og oppvekstpolitikk skaper grunnlaget for gode oppvekstvilkår, høy livskvalitet og aktiv deltakelse i samfunnet. Samtidig er det en politikk som reduserer sosiale forskjeller, tar vare på barns rettigheter og gir dem muligheter til å utvikle sine ressurser. Slike investeringer gir ikke bare fordeler for den enkelte, men også samfunnsøkonomiske gevinster, både nå og i framtiden. De siste årene har mange familier kjent på økte levekostnader. Regjeringen har derfor prioritert styrking av universelle velferdsgoder og økt barnetrygden, samtidig som barnehagen er blitt billigere, for å lette den økonomiske byrden. Slike tiltak hjelper barnefamilier med å opprettholde økonomisk trygghet. Selv om de fleste barn og unge i Norge har gode oppvekstvilkår, finnes det fortsatt utfordringer som hindrer lik deltakelse. Regjeringen jobber derfor med en stortingsmelding om sosial utjevning og mobilitet, for å redusere sosiale forskjeller og motvirke at levekårsutfordringer går i arv. Alle barn, uavhengig av bakgrunn, skal ha den samme muligheten til en trygg og god oppvekst. Det er god grunn til å være bekymret for levekårene til barn som vokser opp i fattigdom. Samtidig er det viktig å anerkjenne de kraftfulle tiltakene som er gjort for å styrke barns levekår. Arbeiderpartiet og Senterpartiet har sammen med SV gjennomført en rekke tiltak for å redusere fattigdom blant barnefamilier. Barnetrygden er økt med 10,5 mrd. kr på under fire år med Arbeiderparti–Senterparti-regjering. Det er tre ganger så mye som høyreregjeringen klarte på åtte år. I nysalderingen av 2024-budsjettet fordeles 120 friske millioner til idrett, kulturaktiviteter og frivillighet i kommuner som har store utfordringer med mange barn i familier som sliter ekstra økonomisk. Om lag det samme beløpet er i 2024 tilført det samme formålet via overskuddet fra Norsk Tipping. I tillegg har regjeringen foreslått å bevilge 55 mill. kr over Kultur- og likestillingsdepartementets budsjett i 2025 for deltakelse i kulturaktiviteter for barn og unge. Over Barne- og familiedepartementets budsjett er tilskuddsordningen for å inkludere barn og unge økt, fra 554,5 mill. kr i 2022 til 758,3 mill. kr i budsjettforslaget for 2025. Det er bl.a. Barnas Stasjon, Ferie for alle, fritidsklubber, kontingent- og aktivitetskasse, organisasjonen MOT og stiftelsen BUA, som låner ut gratis idretts- og friluftsutstyr, som får tilskudd på den potten. Vi har også gjort barnehagene betydelig rimeligere, med en reduksjon på 1 000 kr per måned, og 1 500 kr i distriktene, og innført gratis kjernetid i SFO for 1.–3. trinn. Det er noe som letter økonomien betydelig for mange familier. Det betyr noe hvem som styrer. Målrettet politikk virker. Ifølge SSB, basert på tall fra januar 2024, har andelen barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt blitt redusert for andre år på rad. Det er gledelig, og vi skal fortsette å jobbe målrettet for å redusere antallet framover. Familien er det viktigste fundamentet i et barns liv. Foreldrene skal støttes i rollen som omsorgspersoner, slik at de kan oppfylle sitt ansvar. Samtidig er det viktig at regjeringen også styrker barnevernet, for å sikre at barn som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får raskt og samordnet hjelp. Målet er å gi nødvendig støtte, sørge for trygghet og positiv endring både for det barnet det gjelder, og for familien. Ingen barn skal oppleve vold eller overgrep, og regjeringen følger opp opptrappingsplanen mot vold og overgrep i nære relasjoner for å sikre trygghet og omsorg for alle barn. Gjennom disse tiltakene arbeider regjeringen for at alle barn, unge og deres familier skal få gode levekår, like muligheter og den støtten de trenger for å leve et trygt og selvstendig liv. Det er investeringer som styrker enkeltmennesker og samfunnet som helhet. Den største økonomiske utfordringen for folk nå er at alt har blitt dyrere. Renten har gått opp, prisene stiger, og lønnen strekker ikke til. Derfor er det aller viktigste nå at vi gjør det vi kan for at folk får bedre råd. Da er det spesielt at det bl.a. Høyre og støttepartiene i hovedsak gjør i sine alternative budsjetter, er å gi skattekutt til de aller rikeste, de med mange milliarder, mens folk med vanlige inntekter får dyrere barnehage, bensin og diesel. Høyre lar altså vanlige folk betale for at de aller rikeste skal få store skattekutt. Med det viser Høyre hvem de er for: de aller rikeste i Norge. De sier de gir skattekutt for folk flest og næringslivet, men det er, som da de satt i regjering, milliardærene som tjener på Høyres politikk. Samtidig kutter de til vanlige folk og sender en ekstra regning på flere tusen kroner til norske familier. I tillegg til at vi i 2023 og 2024 har økt barnetrygden betraktelig, gitt billigere barnehage og gratis kjernetid i SFO, økt tilskuddet til inkludering av barn og unge, økt barnetillegget på arbeidsavklaringspenger, kvalifiseringsprogrammet og dagpenger og økt bostøtten, vil regjeringen også i 2025 styrke forebygging av barne- og ungdomskriminalitet med 405 mill. kr, bl.a. med en ny pilot som skal styrke tilbudet innenfor institusjoner for barn som begår gjentakende eller alvorlig kriminalitet, kriminalitetsforebyggende foreldrestøttende tiltak, 600 mill. kr til tiltak for å få flere ut i arbeid og 400 mill. kr til tiltak innenfor psykisk helse og rus. Familie- og oppvekstpolitikken skal gjøre det mulig å kombinere familie, jobb, fritidsaktiviteter og barn i hverdagen. At foreldrene deltar i arbeidslivet, er viktig for norsk økonomi, for å opprettholde velferdsstaten og for å finansiere ytelser og tjenester til barnefamiliene over tid. Gjennom disse tiltakene arbeider regjeringen for at alle barn og unge og deres familier skal få gode levekår, like muligheter og den støtten de trenger for å kunne leve et trygt, selvstendig liv. Dette er investeringer som styrker både enkeltmennesker og samfunnet som helhet.

I Venstres forslag til statsbudsjett har de kuttet i strømstøtten, men vi ser likevel at Venstre vil stemme for å videreføre strømstøtten, dog uten inndekning på budsjettet. Jeg vil sitere representanten Elvestuen på nettstedet E24: «Ja, vi stemmer for forlengelsen av strømstøtteordningen, siden helheten i vårt eget budsjett ikke har flertall.» Det tror jeg mange er veldig glad for, spesielt med de strømprisene som er nå. Venstre kutter til sammen 4,8 mrd. kr i sitt alternative budsjett. Med kutt i strømstøtten vil man altså sende høye strømregninger til barnefamilier, som har det største forbruket av strøm versus enslige. Kan barnefamiliene nå være trygge på at Venstre faktisk vil stille opp med strømstøtte når behovet er til stede, og hvilke kutt er det Venstre vil gjennomføre for å dekke opp de 4,8 mrd. kr i sitt budsjett?

Seksuelle overgrep mot barn er alvorlig og fullstendig uakseptabelt. Flere medier har den siste tiden publisert saker om barn som er blitt utsatt for overgrep fra ansatte på barnevernsinstitusjon. Det er kjempealvorlig når voksne som skal være ungenes trygge omsorgspersoner, bryter tilliten de har, og skader barn som allerede er i en veldig sårbar situasjon. Det er helt uakseptabelt, og det gjør vondt helt inn i hjerteroten. Når barn i barnevernsinstitusjoner som allerede befinner seg i en sårbar situasjon, utsettes for overgrep av dem som skal være deres trygge omsorgspersoner, er det et dypt svik. Derfor er det viktig og bra at statsråden har tatt dette på alvor og sørger for at Bufetat og andre aktører tar ansvar og forbedrer rutinene. Gjennom både risikovurderinger, strammere krav til bl.a. politiattester og oppfølging av ansatte og institusjoner jobbes det med å redusere risikoen for overgrep. Det er også veldig bra at statsråden har invitert til samtaler med barnevernsbarna for råd og dialog. Det er veldig viktig at statsråden viser et ønske om å lytte til dem som kjenner best hvor skoen trykker, og kanskje også får gode råd om hva som er riktig å gjøre for å unngå sånne hendelser i framtiden. Det er vondt, og det skjærer i hjerteroten, men det er også betryggende at vi har en statsråd som har evnet å sette i gang tiltak. Samtidig må mer gjøres, for dette er et arbeid som må prioriteres høyt for å sikre at alle unger får den tryggheten og omsorgen de både fortjener og skal ha.

Det er god grunn til å være bekymret for levekårene til barn som vokser opp i fattigdom. Samtidig er det viktig å anerkjenne de kraftfulle tiltakene som er gjort for å styrke barns levekår. Arbeiderpartiet og Senterpartiet har sammen med SV gjennomført en rekke tiltak for å redusere fattigdom blant barnefamilier. Barnetrygden har økt med historiske 10,5 mrd. kr. I nysalderingen av 2024-budsjettet er det foreslått å fordele 120 mill. kr til idrett, kulturaktiviteter og frivillighet i kommuner som har store utfordringer med mange barn i familier som sliter ekstra økonomisk. Om lag samme beløp er i 2024 tilført samme formål via overskuddet fra Norsk Tipping. I tillegg har regjeringen foreslått å bevilge 55 mill. kr til deltakelse i kulturaktiviteter for barn og unge. Tilskuddsordningen for å inkludere barn og unge er foreslått økt fra 554 mill. kr i 2022 til 758,3 mill. kr i budsjettforslaget for 2025. Det er midler som bl.a. skal gå til Barnas Stasjon, Ferie for alle, fritidsklubber, kontingent- og aktivitetskasse, organisasjonen MOT og stiftelsen BUA, som låner ut idretts- og friluftsutstyr gratis. Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV har også gjort barnehager betydelig rimeligere, med reduksjon på henholdsvis 1 000–1 500 per måned for dem som bor i distriktene, og innført gratis SFO for 1.–3. trinn, noe som letter økonomien betydelig for mange barnefamilier. Dette virker. Ifølge SSB, basert på tall fra januar 2024, har andelen barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt blitt redusert for andre år på rad. Når det gjelder kontantstøtten, som også ligger inne i forslaget, ble perioden redusert fra elleve til sju måneder fra 1. august 2024. Det betyr at familier nå har rett til enten barnehageplass eller kontantstøtte, og det er dermed ikke behov for en separat ventestøtte. Regjeringen har også varslet og fremmer forslag om ny instruks for barnets beste i sosialtjenesteloven. Det har vært svært viktig for regjeringen, sammen med SV, med målrettede tiltak gjennom flere budsjettrunder å gi et betydelig tilskudd til barnefamilier. Vi ser at politikk som prioriterer barn og deres framtid, gir resultater.

Den foreslåtte tilleggsbevilgningen på 458 mill. kr til kjøp av private institusjonsplasser er den største bevilgningen i regjeringens proposisjon. Fra 2023 så vi en økning i behov for tiltak i barnevernsinstitusjoner. Barna hadde større behov, og det var økte priser på både rammeavtaler og enkeltkjøp hos private aktører. Brudd på bistandsplikten er sterkt bekymringsfullt. Derfor er nå størstedelen av bevilgningen til kjøp hos private aktører. Det er viktig at vi reduserer avhengighet av dyre enkeltkjøp fra kommersielle aktører, først og fremst gjennom å bygge opp statlig kapasitet og langsiktige avtaler med ideelle aktører. Regjeringen har satt i gang flere tiltak, inngått intensjonsavtaler med ideell sektor og økt grunnkapasiteten i statlige institusjoner. Et styrket barnevern basert på offentlige og ideelle aktører er viktig for kvaliteten på tjenestene. Når ressursene forblir i barnevernet istedenfor å forsvinne til kommersielle selskaper, sikres bedre kompetanseoverføring, samarbeid og økonomisk effektivitet. Og det aller viktigste: Barns beste sikres best når inngripen skjer på lavest mulig nivå, uten profittmotiver. Strategien «Vårt felles ansvar – ny retning for barnevernets institusjonstilbud» omfatter bl.a. en pilot med fleksible institusjoner som gir barna større forutsigbarhet og stabilitet. 58,5 mill. kr er satt av til dette for neste år, noe som signaliserer en viktig omlegging til et mer barnesentrert tilbud. Med en samlet styrking av barnevernet gjennom 1,3 mrd. kr i statsbudsjettet for 2024 og en foreslått økning på 800 mill. kr for 2025 er regjeringen i gang med å møte dagens og framtidens utfordringer. Denne omstillingen må imidlertid sikre at barns behov dekkes i alle ledd, både akutt og langsiktig. Barna fortjener det beste og et barnevern som setter deres behov først. Til slutt: Diskusjonen rundt finansiering av Oslo kommunes barnevern har gått over flere år. Nå er det viktig at regjeringen i samarbeid med Oslo kommune går igjennom finansieringsordninger for barnevernet i Oslo kommune for å sikre at barnevernet i Oslo blir finansiert på en måte som er likeverdig med andre barnevernstjenester i landet.

Representanten Tage Pettersen mente at undertegnede var mest opptatt av situasjonen i barneverntjenesten under Høyres regjering, men la meg minne om situasjonen som Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjering overtok. Punkt én: Behovene til barna ble ikke kartlagt godt nok ved valg av barnevernsinstitusjon. Punkt to: Flere barn ble ikke godt nok fulgt opp under opphold på institusjon. Systemet for kvalitetssikring fungerte ikke godt nok. Brudd på rutiner for kjøp av institusjonsplasser økte risikoen for dyre innkjøp, og det ble ikke tatt godt nok hensyn til barna. Krisen i barnevernet – og det er faktisk mitt poeng – startet ikke i oktober 2021. Vi er alle sterkt bekymret. Vi er berørt, vi sitter i samme båt og kjenner på den følelsen, og vi er utålmodige. For ett dødsfall er ett for mye. Derfor sa jeg også i mitt innlegg at jeg mener det nettopp er strategien som er de proaktive tiltakene som representanten Almeland savner. Denne regjeringen har høye ambisjoner for å gi framtidens institusjonstilbud ved at flere barn som ikke kan bo hjemme, også skal få hjelp i kommunal regi. Barn som trenger institusjon, skal få tilbud som gir dem trygghet og ro tilpasset deres behov og ressurser. Det har ikke vært tilfellet i dag. Barn som bor på institusjon, skal oppleve god omsorg, utviklingsstøtte og vern. Barn som bor på institusjon, skal få god helsehjelp og et skoletilbud som fremmer mestring og gir framtidsmuligheter. Barn med rusproblemer skal få trygg og helhetlig hjelp. Barn med sammensatte behov skal få samordnet hjelp og trygge overganger. Jeg er veldig glad for at denne regjeringen både erkjenner den krisen vi står i, og tar tak i den alvorlige situasjonen i institusjonsbarnevernet. Vi trenger en ny og bedre innretning, hvor det er tjenestene som skal tilpasse seg barna og ikke omvendt. Det vil gi barna både ro og trygghet på en helt annen måte enn i dag.

Vårt velferdssamfunn settes virkelig på prøve når de svakeste blant oss utsettes for omsorgssvikt. Det er en alvorlig situasjon, og det gjør spesielt vondt når vi ser barn som ikke får den hjelpen de trenger, enten fordi det ikke gripes inn i tide, eller at det gripes inn for raskt, eller at tiltakene som gis, ikke er riktige. Det er fellesskapets ansvar å stille opp når omsorgssituasjonen svikter. Det er bred enighet om at gode løsninger finnes i familie, nære nettverk, fosterhjem eller – for noen – institusjoner, men faktum er at barnevernet over tid har hatt store utfordringer. Under Høyre-regjeringen fikk vi en del rekke alvorlige rapporter om barnevernet. I alt fra NOU-en til Riksrevisjonens granskinger ble det dokumentert alvorlig svikt på flere områder. Langvarige bekymringer for barnevernet og bl.a. ansattekampanjen #heierna førte høsten 2019 til at statsråd Kjell Ingolf Ropstad ble bedt om å gi en redegjørelse til Stortinget. Under trontaledebatten i 2020 ble det på initiativ fra Arbeiderpartiet gjort følgende enstemmige vedtak: «Stortinget ber regjeringen sette ned et ekspertutvalg som skal gjennomgå norsk barnevern med mål om å bedre rettssikkerheten i alle ledd av tjenesten, der hensynet til barnets beste skal ligge til grunn for utvalgets arbeid.» Vi kan konstatere at ingenting ble gjort på et helt år. Noe av det første nåværende statsråd Toppe gjorde, var å oppnevne både barnevernsutvalget og institusjonsutvalget. Resultatet av utvalgene er utgangspunktet for regjeringens kvalitetsreform for både kommunalt og statlig barnevern. Kvalitetsreformen, som legges fram våren 2025, skal nemlig møte utfordringene med tidlig innsats, tilpasset oppfølging, styrket kompetanse og bedre kvalitet på institusjonene. I tillegg til kvalitetsreformen har regjeringen også tilført betydelige midler gjennom flere statsbudsjett. I 2024 ble statlig barnevern tilført til sammen 1,3 mrd. kr. For 2025 er det foreslått en ytterligere økning med hele 800 mill. kr. Kapasiteten har økt fra 2021 til i dag, fra 601 til 668 plasser. Barnevernet er en del av vår felles velferd. Når omsorgen svikter, må fellesskapet stå støtt. Med reformer, økte ressurser og bedre kvalitet skal vi sikre at barn får en trygg omsorg og framtid. Det er vårt felles ansvar. Vi må sikre at barnevernets ressurser brukes på å gi barn trygghet, kompetanse og gode tiltak, ikke nødvendigvis kommersiell profitt. Vi må ta situasjonen på alvor. Regjeringen peker på en viktig retning for et barnevern som bygger på de ressursene de har. Barn skal nemlig få slippe å flytte. De skal få nødvendig helsehjelp, utviklingsstøtte og beskyttelse. På den måten er det den retningen vi trenger for å gi de mest sårbare barna en trygg framtid.

I dag er det en stor dag, for i dag erkjenner Stortinget at fornorskingspolitikken har påført samer, kvener/norskfinner og skogfinner dyp skade. Den politikken som var statlig vedtatt og styrt, førte til at mange mistet sitt språk, sin identitet og sin tilhørighet. Nå har et flertall i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité anbefalt en offisiell beklagelse for den uretten som tidligere storting er ansvarlige for. Forsoning krever først en erkjennelse, ikke bare fra samfunnet generelt, men spesielt fra myndighetene som sto bak politikken. Vi må forstå at fornorskingen ikke bare rammer individene direkte, men også bredere samfunnsgrupper. Majoritetsbefolkningen ble fratatt muligheten til å lære om og forstå de ulike folkegruppene i Norge, noe som har skapt avstand og misforståelser. I dag ser vi konsekvensene: mangel på språkbrukere og fagfolk som kan videreføre minoritetsspråkene og kulturene. Det offentlige, som utformet og gjennomførte denne politikken, bærer et særlig ansvar for å lede forsoningsarbeidet. Det er et langsiktig arbeid som krever en kombinasjon av respekt og praktiske tiltak. Noen av de viktigste tiltakene vil være urfolks og nasjonale minoriteters rett til språk og kulturutøvelse, og at det blir en naturlig del av alle politikkområder. Samisk kunst og kultur har vært i fokus under denne regjeringen. Vi har styrket samisk film, samiske kunstnere, samiske festivaler og idrett. De samiske perspektivene utgjør en helt naturlig del av vårt kontinuerlige arbeid, bl.a. i politikkutforming, lovarbeid og utforming av regelverk. Vi har også bidratt til å løfte samisk kultur og litteratur ut i verden. Vi jobber kontinuerlig med å styrke språk- og kulturfellesskapene for den samiske kulturen, og på den måten bygger vi et fundament for bedre forståelse og et mer inkluderende fellesskap mellom folkegruppene som utgjør det norske samfunnet.

Midt oppe i tider som oppleves som både utrygge og krevende, er det godt å kunne registrere at ifølge SSBs tall har antall barn i fattige familier gått ned. Antallet har faktisk ikke vært lavere siden 2016. Det viser at politikk virker, og at en aktiv politikk for arbeid til alle og en mer rettferdig fordeling gir resultater. Mens forrige regjering ikke ett år unnlot å øke barnehageprisene, har vi senest 1. august senket maksprisen fra 3 000 kr til 2 000 kr per måned, og til 1 500 kr i distriktene. Nå har alle barna fra 1. til 3. klasse fått 12 timer gratis SFO, og ungene og foreldrene er sikret integrering og trygghet. Barnetrygden er økt med til sammen 7,8 mrd. kr. Tilskudd til å øke barns inkludering i fritidsaktiviteter er økt med 231 mill. kr, med en egen satsing på fritidskasser i kommunene. Enslige forsørgere har fått utvidet barnetrygd. Barnetrygden holdes også utenfor beregning av sosialhjelp, og satsene for økonomisk stønad er økt. Dette er ingen utfyllende oversikt. La meg i tillegg nevne at vi nå i høst fordeler 120 mill. kr til idrettskretser som har lag med mange barn og unge i familier som sliter ekstra økonomisk, og at alle våre organisasjoner – i enhver bygd og by – har fått full momskompensasjon og dermed fått innfridd sitt viktigste krav for nettopp å gi tilbud og sikre aktivitet. At disse politiske initiativene hver for seg og i sum både gjør og kommer til å gjøre at mange barn og unge får en bedre hverdag, er det absolutt ingen tvil om. At det er mange som står på for å øke innsatsen, skal også berømmes. Av våre 357 kommuner har 238 f.eks. valgt å gi idrett og frivillighet gratis lokaler for sin virksomhet til barn og unge. Frivillige av alle slag stiller opp og bidrar til aktiviteter og inkludering både i hverdagen og i sommer- og høstferier. Alle disse fortjener en stor takk, og det er liten tvil om at de har vært avgjørende for at vi så raskt fikk god aktivitet etter pandemien. Vi skal bidra til at Norge forblir et land med små forskjeller, høy tillit og sterke fellesskap. Det ble understreket i årets trontale. Vi har bygget opp et solid velferdssamfunn der vi tar ansvar for hverandre, men også bygger på at alle skal gjøre sin plikt og kreve sin rett. Det er lettere å rive ned enn å bygge opp.