For et år siden fortalte jeg Arbeiderpartiets landsmøte historien om Merete fra Narvik. Hun hadde en alvorlig kreftsykdom med spredning. Midt i sitt livs største kamp, kampen om å bli frisk, måtte hun stille seg et spørsmål som jeg mener at ingen i Norge skal måtte stille seg: Hadde hun råd til å bli frisk? Et sju uker langt opphold ved UNN i Tromsø betyr tusenvis av kroner i egenandel for kost og losji. Når sykdommen rammer som hardest, vet vi hva som betyr mest: å ha sine nærmeste rundt seg. Likevel måtte familien opprette en spleis for at hun skulle komme seg gjennom behandlingen med trygghet om å ha familien tett på. Dette er ikke bare Meretes historie, det er realiteten for mange, spesielt i Nord-Norge, hvor avstandene er store og den økonomiske belastningen blir ekstra tung. Derfor er det også gledelig å si at det har skjedd noe på det året som har gått. Regjeringen har tatt grep. Det er satt i gang en pilotordning i Nord-Norge, nettopp fordi den landsdelen har særlige utfordringer knyttet til både reise og overnatting. Taket for overnatting er satt til 1 300 kr, og det er bra. Det viser en politisk vilje, og det viser at vi lytter og handler. Vi er imidlertid ikke i mål, for fortsatt må mennesker i en sårbar situasjon bekymre seg for økonomien. Fortsatt finnes det familier som må ty til Spleis for å få hverdagen til å gå opp. Derfor blir evalueringen av ordningen helt avgjørende. Den må ikke bli en skrivebordsøvelse. Den må bli et verktøy for reell forbedring. Når vi nå skal gjennomgå ordningen med pasientreiser, må vi lytte til pasientene, de pårørende og helsepersonell, og vi må tørre å trekke den nødvendige konklusjonen. Hvis vi mener alvor med målet om likeverdige helsetjenester i hele landet, uavhengig av størrelsen på pengeboka, må vi sikre at reise, kost og overnatting i forbindelse med behandling dekkes godt nok. Målet må være enkelt, og det er rett: I Norge skal ingen måtte vurdere om de har råd til å bli frisk. Til slutt: La oss bygge videre på det vi har startet. La oss bruke evalueringen til å ta neste skritt, og la oss sørge for at både Merete og alle andre i samme situasjon kan bruke kreftene sine på én ting, og det er å bli frisk.

Jeg vil også henstille til at vi faktisk holder oss for gode til å bruke ord som «tikkende bomber» om mennesker i ekstremt sårbare situasjoner. Det Fremskrittspartiet og Senterpartiet nå ønsker, er å skru klokka tilbake til før 2017. De vil fjerne kravet om manglende samtykkekompetanse og gjeninnføre et system der tvang kan brukes langt oftere – med svakere rettssikkerhet og mindre vekt på pasientens selvbestemmelse. Det er heller ikke i tråd med menneskerettighetene. Problemet med det er at det ikke støttes av kunnskap, for et samlet utvalg med bred faglig tyngde konkluderte med at kompetansemodellen burde videreføres. De skrev bl.a. at «en kompetansebasert modell har gitt en bedre balanse mellom pasientens rett til selvbestemmelse og statens plikt til å ivareta retten til helse». Og videre at «samtykkevilkåret har bidratt til økt oppmerksomhet om medbestemmelse, med tettere samarbeid mellom pasienter og helsepersonell». Dette er ikke småting, det er en faglig vurdering av at modellen virker etter hensikten. Utvalget pekte også på at utfordringene ikke skyldes lovverket, men mangel på ressurser, kompetanse, samhandling og frivillige alternativer. Det betyr at det er der innsatsen må ligge, ikke i å svekke pasientenes rettigheter. Jeg vil også minne om at Stortinget i april 2025 vedtok viktige endringer som nå trer i kraft. Det er senkede beviskrav for manglende beslutningskompetanse, styrket vurdering av farevilkåret, krav om voldsrisikovurdering og risikohåndteringsplan, bedre informasjonsinnhenting og tett samarbeid med kommunene ved overføring til tvunget vern uten døgnopphold. Dette er målrettede forbedringer, så la oss i hvert fall komme i gang og se resultatene av det før vi ønsker en retur til fortiden. I tillegg snakker vi om menneskerettsloven. Det er tydelige signal Fremskrittspartiet og Senterpartiet sender – at Norge ikke tar selvbestemmelse og ikke-diskriminering på alvor. Å reversere endringen tilbake til 2017 er i strid med utviklingen. Dette handler om mye mer enn bare paragrafer. Det handler om mennesker i sårbare situasjoner. Derfor er jeg svært glad for at et overveldende flertall i denne salen ikke ønsker å skru tiden tilbake til 2017, men at innsatsen må forsterkes og at man ikke må svekke pasientenes rettssikkerhet.

Jeg vil framheve ekspertutvalget, som peker på flere forbedringer i kompetansemodellen. Utvalget pekte også på noe som er helt avgjørende i denne debatten: en kompetansemodell fungerer bare dersom helsetjenestene har kompetanse, ressurser, samhandling og frivillige behandlingsalternativer. Derfor er det viktig og riktig at regjeringen må følge nøye med på virkningen av regelverket, evaluere det jevnlig og foreslå nødvendige justeringer dersom det er behov. For at lovverket skal fungere etter hensikten, må det utvikles gode rutiner og opplæringsmateriell for implementering og praktisering, slik bl.a. Legeforeningen har påpekt. Det er også viktig å si at kommunene står i krevende situasjoner, for enkelte pasienter har i perioder behov for rammer som ligger utenfor det kommunen kan tilby. Det er en utfordring som må tas på alvor når vi skal vurdere både lovverk og ansvarsdeling. Derfor er det igangsatte arbeidet med en helsereform så viktig, nettopp for å sikre mer sammenhengende tjenester for pasienter og pårørende. I dette arbeidet kan det bli aktuelt å se på lovendringer og ansvarsfordeling. Det er viktig å minne om at Stortinget før jul i 2025 vedtok å inkorporere CRPD i menneskerettsloven. De konvensjonsforpliktelsene vil være relevante når man skal utforme regler om tvang, noe som er tatt opp av flere i høringsinnspillene. Til slutt: Regjeringen har allerede fulgt opp en rekke av utvalgets forslag. Lovendringene trer altså i kraft 1. juni 2026. Det er også viktig å si at Helse- og omsorgsdepartementet i lag med Justisdepartementet har sendt på høring forslag om utvidet adgang til å dele taushetsbelagte opplysninger med politiet og PST, begrunnet i behovet for et styrket samfunnsvern. Vi ser fram til hvordan regjeringen følger opp de forslagene. Dette er et område som berører både rettssikkerhet, pasientsikkerhet og samfunnssikkerhet. Derfor må vi fortsette å utvikle regelverket med klokskap, kunnskap og respekt for menneskerettighetene, og ikke minst med pasientenes beste som det grunnleggende utgangspunkt.

Mona Nilsen (A) [12:04:14] (ordfører for saken): Saken vi behandler nå, handler om to forslag fra Fremskrittspartiet: Det første er et forslag om å reversere lovendringene som innførte manglende samtykkekompetanse som vilkår for tvang i psykisk helsevern. Det andre er et forslag om å åpne for at private aktører kan godkjennes som distriktspsykiatriske sentre med adgang til bruk av tvang. Jeg vil som saksordfører takke komiteen for et godt samarbeid. Det er et stort flertall som står bak tilrådingen om å ikke vedta forslagene. Jeg regner med at mindretallet vil redegjøre for sine forslag. Jeg vil knytte noen kommentarer til saken. Representantforslaget vi behandler i dag, berører et av de mest krevende områdene i helsepolitikken: balansen mellom pasientens rettigheter, samfunnets behov for trygghet og helsetjenestens mulighet til å gi forsvarlig og god behandling. Derfor oppnevnte Støre-regjeringen i mai i 2022 et ekspertutvalg for å gjennomgå endringene som ble gjort i 2017 i psykisk helsevernloven, med et særlig fokus på innføringen av vilkåret om manglende samtykkekompetanse. Oppdraget var tydelig: Utvalget skulle vurdere om lovendringene hadde ført til større involvering av politiet, om en høyere terskel for tvang hadde påvirket voldssituasjoner, og hvordan praktiseringen av farevilkåret hadde utviklet seg. Da utvalget leverte sin rapport, Bedre beslutninger, bedre behandling, i juni 2023, var et av hovedpoengene at erfaringene med samtykkekompetanse ikke kan vurderes isolert. De må ses i sammenheng med endringer i helsetjenesten, i lovverket og i samfunnet. Utvalget pekte også på en del forbedringspunkter, men konklusjonen er tydelig på at modellen med vilkår om manglende samtykkekompetanse bør videreføres. Fremskrittspartiet foreslår også å åpne for at private aktører kan godkjennes som DPS, distriktspsykiatrisk senter, med adgang til tvang. Men dette er allerede mulig. Helsedirektoratet kan godkjenne institusjoner som oppfyller kravene – også private som har avtale med regionalt helseforetak. Det finnes ingen hindringer i dagens regelverk. Det som kreves, er at enhetene oppfyller strenge krav til bemanning, kompetanse og kvalitet. Det Frp foreslår i sitt forslag nr. 2, er derfor ikke en forbedring – det er unødvendig og slår opp åpne dører.

Representanten Olsen står på denne talerstolen og beskylder enkelte partier eller representanter for å gi katten i befolkningen i Nordland. Det synes jeg faktisk representanten skal holde seg for god til. Et dødsfall vil alltid være et dødsfall for mye, og det gjelder også å gjenspeile engasjementet i denne saken. Det har vært påpekt at Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder dødelighet ved behandling av hjerteinfarkt. Noen snakker også om Sverige og Finland, og vi vet at det der er høyere dødelighet blant pasienter som får hjerteinfarkt, enn det faktisk er i Norge. La oss derfor i hvert fall ikke se til dem når vi skal utarbeide de faglige nasjonale retningslinjene som skal gjelde for Norge. Det er også blitt hevdet at pasientene i nord får et dårligere behandlingstilbud. Da vil jeg minne om at dødelighet etter hjerteinfarkt i nord er lavere enn i resten av landet. Også ved dødelighet etter ett år kommer pasientene i nord best ut. På indikatorer for hjertefunksjon og livskvalitet etter hjerteinfarkt ligger tallene også like høyt som i resten av landet, så la oss nå i hvert fall holde oss til tall, statistikk og fakta når vi skal diskutere dette. Når det er sagt, er det stor faglig uenighet blant de fremste ekspertene, også innad i Helse nord og i resten av landet. Derfor har det vært kjempeviktig for oss i Arbeiderpartiet, når vi nå skal se på hvordan vi skal rigge et høyspesialisert fagområde, at vi faktisk må få fagmiljøet til å samle seg og jobbe tett og godt, også sammen med pasientgruppene, for å se på hva som er det faglig beste og mest forsvarlige. Når det gjelder PCI-tilbudet i Bodø, som er det eneste PCI-senteret som ikke er døgnåpent, har vi også sagt: La oss gjøre den vurderingen – er det mulighet for å se på felles vaktordning for å kunne utvide tilbudet noe? Det er noe regjeringen også er villig til å se på, og det vil bli en naturlig del av den jobben vi skal gjøre, men la oss bygge en sånn sak på faglighet og ikke populisme.

Denne saken har skapt stort engasjement, og det er det gode grunner til. Den handler om liv og helse, om pasientsikkerhet og om hvordan vi organiserer et av de mest høyspesialiserte tilbudene vi har i norsk helsetjeneste. Heldigvis har et flertall i komiteen vært tydelig på én ting: Dette er ikke et spørsmål som bør avgjøres gjennom enkeltstående politiske vedtak om lokalisering. PCI-behandling er, som sagt, et høyspesialisert fagområde. Organiseringen må først og fremst bygges på faglige vurderinger av kvalitet, pasientsikkerhet, behandlingsvolum, kompetanse og robuste vaktordninger. Det er hensynet til pasienten som må ligge i bunnen – alltid. Vi har derfor understreket at den faglige utredningen også bør vurdere om det er grunnlag for felles vaktordninger, noe som kan gi et utvidet PCI-tilbud. Samtidig må forutsetningen være klar: Et sånt tilbud må være minst like godt som i dag, og det må ikke føre til redusert erfaring eller kompetanse for operatører. Det er viktig å si at flertallet også har fremmet et forslag som ber regjeringen gjennomføre en helhetlig faglig utredning av hele behandlingskjeden for hjerteinfarkt i Norge. Regjeringen må få på plass en nasjonal plan som er bedre tilpasset norske forhold, og komme tilbake til Stortinget på en egnet måte. Det har ikke vært gjort tidligere. Arbeiderpartiet er veldig fornøyd med at helseministeren har bedt Helsedirektoratet om å ta ansvaret for denne utredningen. Det betyr at vurderingene flyttes ut av helseforetakene og inn i et nasjonalt faglig uavhengig system. Det er viktig for kvaliteten, og det er viktig for tilliten. Jeg må avslutte med å si at diskusjonen om åpningstider og organisering av PCI-tilbudet i Bodø har vært krevende og preget av faglig uenighet. Nettopp derfor er en nasjonal plan så viktig, og den må gjelde for hele landet, også for Helse nord, og sikre at beslutninger tas på et helhetlig og kunnskapsbasert grunnlag. For å skape ro og tillit til prosessene forventer jeg at styret i Helse nord og de andre foretakene legger den kommende planen til grunn og avventer ytterligere behandling av PCI-saken til vi har en nasjonal plan som er tilpasset norske forhold. Til syvende og sist handler det om trygghet for pasientene, om likeverdige helsetjenester og om å sørge for at livsviktig behandling organiseres på den beste mulige måten, basert på fag og ikke symbolpolitikk.

I debatten i går kunne vi høre fra representanten Svardal Bøe at han ikke helt har skjønt innholdet i helseministerens Prosjekt X. La meg derfor forklare hva ett av prosjektene er, nemlig LofotENhelsetjeneste, noe hans partikollegaer i Lofoten for øvrig er veldig gira på. Prosjektet LofotENhelsetjeneste er både et viktig og framtidsrettet prosjekt som treffer rett i kjernen av det vi i Arbeiderpartiet står for: likeverdige helsetjenester for alle, uansett hvor man bor. I prosjektet går kommunene Vestvågøy, Vågan, Moskenes og Flakstad sammen med Nordlandssykehuset Lofoten for å se hvordan de i fellesskap kan bygge én helsetjeneste – sømløs, samordnet og trygg, enten hjelpen kommer fra kommunen eller fra spesialisthelsetjenesten. For pasientene skal det ikke spille noen rolle hvem som leverer tjenesten. Det som teller, er at hjelpen kommer når den trengs, og at de jobber på lag rundt pasienten – ikke i hvert sitt system. Prosjektet skal utrede hvordan man kan koordinere pasientforløp bedre, sikre rett kompetanse i Lofoten og ta i bruk nye behandlingsmetoder og kunnskapsbasert praksis, samtidig som vi beholder det lokale tilbudet. Vi vet at mange lokalsamfunn sliter med å rekruttere helsepersonell. Her handler det om å bruke ressursene klokt, men også om å vise at vi tror på fellesskapet og bygger tjenester med og for folk, ikke over hodet på dem. Det er denne typen samarbeid som gjør at distriktene kan tilby like gode tjenester som byene – ikke gjennom konkurranse og privatisering, men gjennom samordning, tillit og fellesskapsløsninger. Prosjekt X i Lofoten er ikke bare et lokalt helseprosjekt, det er også et eksempel på hvordan Arbeiderparti-politikk virker i praksis – gjennom samarbeid mellom kommune og stat og gjennom tillit til fagfolkene som står i front. Jeg har tro på at vi kan støtte og lære av dette prosjektet, og at vi kan vise at vi fortsatt skal være garantisten for en sterk, offentlig helsetjeneste nær folk, uansett postnummer.

Barn og unge som bor i barnevernsinstitusjoner, har ofte med seg tunge erfaringer som vold, omsorgssvikt, rus eller psykisk sykdom. Det er barn som trenger mer, ikke mindre støtte fra fellesskapet. Vi tar et tydelig politisk ansvar for at velferdsstaten stiller opp når det gjelder som mest. Der andre snakker om kutt og privatisering, velger Arbeiderpartiet å stille opp. Derfor styrker vi helsetjenestene i barnevernet. For det første har Arbeiderpartiet satt i gang en opptrapping av helseteam i barnevernsinstitusjoner. Vi vet at barn i institusjon har høyere risiko for psykiske lidelser og rusproblemer, og derfor må helsehjelpen inn der barna bor. Helseteamene skal sørge for tidlig innsats og tettere samarbeid mellom barnevern og helsevesen. Ingen barn i institusjon skal stå uten tilgang til nødvendig helsehjelp. For det andre må vi sikre bedre psykiatritilbud, også for de mest utsatte barna. I dag mangler det gode sikkerhetspsykiatriske tilbud til barn under 18 år. Barn med alvorlige psykiske lidelser skal møtes med omsorg og faglighet, ikke overlates til låste dører, uten reell behandling. Vi vil bygge opp flere psykiatriske plasser med høy kompetanse og tydelig ansvar, slik at barna får trygghet og behandling, ikke ventetid og tilfeldigheter. For det tredje må vi få på plass rusbehandling som faktisk virker, også for barn. Altfor mange unge med rusproblemer faller mellom to stoler. Rusproblemer hos ungdom skal møtes med behandling, ikke straff. Unge med rusproblemer skal få helhetlig behandling tilpasset dem, og vi skal bygge ut egne rusinstitusjoner for barn og unge under 18 år. Samtidig styrker vi samarbeidet mellom barnevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling, for ingen ungdommer skal miste hjelpen de trenger, i overgangen mellom systemer. Alt dette er en del av kvalitetsløftet for barnevernet. For Arbeiderpartiet har det vært viktig. Kvalitet i barnevernet betyr trygge voksne, tett oppfølging og helhetlig hjelp for barna. Det handler ikke bare om institusjonsplasser, det handler om verdighet, fellesskap og like muligheter. Barna i barnevernsinstitusjoner har ikke valgt sin situasjon, men vi kan velge hvordan vi som samfunn møter dem. Arbeiderpartiet velger å stille opp, med fagfolkene og med fellesskapet – og først og fremst for barna.