Det er selvfølgelig slik at likestilling skapes i den enkelte familie og hos den enkelte person, men av og til trenger en litt hjelp. I veldig mange år var hele fødselspermisjonen i Norge 18 uker. Det var den også da Kåre Willoch ble statsminister sammen med KrF. Fram til 1986 var den 18 uker, så kom Gro. Nå er den ett år. Vi fikk pappaperm, men mammapermen er fortsatt pliktig lenger enn den opprinnelige totale permisjonen var før Arbeiderpartiet begynte utvidelsen. Jeg kan ikke se annet enn at når man snakker om den rigide tredelingen, må det være et angrep på pappapermen. Vi er for at kvinner kan ta over to tredjedeler av fødselspermisjonen, men vi er imot at ett av kjønnene kan ta hele fødselspermisjonen. Verken menn eller kvinner skal ta den. Veldig mange velger selvfølgelig at kvinner kan ta lengst. Om det er en myk familiepolitikk setter jeg pris på det, og det kommer vi til å slåss for fortsatt.

Det var Lossius som fikk meg inspirert til et innlegg til, men først litt om denne LIM-debatten. Det er helt riktig, som en foregående taler sa, at det er Arbeiderpartiet som har styrket den potten. Nå er den vel på 41,9 mill. kr, tror jeg. Det er også helt riktig at det er IMDi som fordeler pengene, og vi skal kanskje ikke blande oss borti det, men personlig må jeg si jeg synes det er rart at LIM ikke får støtte. Jeg synes det arbeidet som Født Fri – Shabana Rehman – og LIM har gjort, er et viktig arbeid som bidrar til likestilling. Så til Lossius: Jeg tror at hvis man går gjennom innlegget mitt, vil man se at sitatene fra Lossius var ganske ordrett det hun sa. Hun snakket om en rigid tredeling. Nei, det er ikke en rigid tredeling. Det er en avsatt kvote til far på 19 uker, hvis man tar 80 pst. lønn, og så er det en avsatt kvote til mor på 19 uker, pluss de tre ukene før fødsel. Resten kan man fordele som man vil. Det er altså fullt mulig å ta 42 uker til mor og 19 uker til far. Det er mer enn to tredjedeler av permisjonen. Det Lossius taler for, er at barnefamilier bør ha mer tid med ungene sine, både mor og far. Det er jeg kjempeenig i. Vi må ha et arbeidsliv som gir rom for det. Vi må ha inntekter for de lavtlønte som gjør at også de kan gå ned i stilling hvis de ønsker det, men det må gjelde både mor og far. Å se for seg at man skal ta fra pappapermen for å gi til mor – det tror jeg i lengden gir mindre likestilling også for mor, for fedrekvoten bidrar til at far tar et større ansvar i hjemmet. Arbeiderpartiet har slåss for et fleksibelt uttak av fødselspermisjonen. Man kan ta den som en redusert stilling over tre år, hvis man ønsker det. Det er fullt mulig. Det er kjempeviktig å slåss for full sykelønn også når barna blir syke. Jeg har ikke inntrykk av at det på høyresiden er samstemmighet og full enighet der. Vi må ha et mer likestilt arbeidsliv, og vi må ha et mer likestilt familieliv. Trygge foreldre gir trygge barn. Det gjelder også mors trygge inntekt. Det er som Silje Hjemdal og Tone Trøen sier: Av og til får vi til noe sammen. Fra 2001 til 2005 fikk vi til et svært barnehageforlik. Det er det største likestillingstiltaket i vår generasjon. Det ble enstemmig vedtatt. Det var riktignok motstand fra regjeringspartiene, både Høyre og KrF, men Laila Dåvøy fra KrF, som da var barne- og familieminister og likestillingsminister, stilte opp og gjorde jobben. KrF stilte opp for full barnehagedekning. Stemmene innad i KrF var også den gangen at dette kom til å gå ut over barna, akkurat som Lossius sier nå. Heldigvis var Laila Dåvøy framtidsrettet. Heldigvis fikk vi til det forliket. Jeg skulle ønske dagens KrF var på samme linje.

En god likestillingspolitikk angår alle sektorer. En skole som gir både guttene og jentene like muligheter, en bistandspolitikk som bidrar til å stoppe brutal undertrykking av kvinner i verden, en justissektor som slåss mot vold og overgrep i nære relasjoner og ellers, og en helsepolitikk som tar kvinnesykdommer på alvor. Her må jeg si – det var et spørsmål til statsråden tidligere – at regjeringen er flinkere enn Stortinget. Der går elleve statsråder sammen og lager en strategi; i denne debatten er mange komiteer rett og slett fraværende. Det er riktig, som likestillingsministeren sier, at vi har lyktes med likestillingspolitikken, men jeg kjenner igjen mange av temaene fra den gangen jeg selv var nestleder i denne komiteen, for 20 år siden. Vi har ikke kommet langt nok. Ett av områdene vi ikke har kommet langt nok på, er i arbeidslivet. Selv om vi har fått en høy yrkesandel blant kvinner, er vi et av de vestlige landene med størst kjønnsskille innad i arbeidslivet. Ungdom viser fortsatt tydelige kjønnsdelte preferanser når de velger utdanning, og det gjør at vi mister viktig kompetanse, og at tjenestene våre blir dårligere enn de ellers ville vært. Vi trenger mange menn i helse- og omsorgssektoren og innen barneomsorg. Vi trenger kvinner innen håndverksfag og tekniske fag. Vi vet også at det er et utdanningsgap. Guttene gjør det dårligere på skolen, 60 pst. av studentene i høyere utdanning er kvinner, og blant årets søknader er 61,5 pst. av søkerne kvinner. Hva skyldes det? Er det forventninger blant foreldre, forventninger blant venner? Vi har fortsatt kjønnsulikhet som påvirker den oppvoksende generasjonen. Den andre delen hvor vi ikke har lyktes, er at kvinnenes inntog i arbeidslivet ikke er blitt møtt av et tilsvarende mannlig inntog i hjemmet. Pappapermen er et viktig tiltak for å bidra til at vi får til det, og de gjentatte angrepene fra deler av høyresiden, også i debatten her, ville ha bidratt til å svekke likestillingen. Lossius sier at kvinner som ønsker å ta mest av fødselspermisjonen, må få lov til det, men sånn er det jo. Med 80 pst. lønn er 19 uker avsatt til menn. Det betyr at det altså er tilbake 42 uker som kvinnen kan ta. Så det er å slå inn åpne dører å si at kvinner kan ta mest. Arbeiderpartiet har satt arbeidslinjen foran familielinjen, sier Lossius – som om det er en motsetning mellom at kvinner deltar i arbeidslivet, og en god familiepolitikk. Jeg har tre døtre selv. Jeg tror de er like trygge selv om både mor og far er yrkesaktive, og de blir mer trygge av at både mor og far tar ansvar for barneomsorgen. Mange mødre ønsker mer tid med barna sine, sier Lossius. Jeg skal fortelle en overraskelse: Mange fedre ønsker mer tid med barna sine. Og enda viktigere: Mange barn ønsker mer tid med fedrene sine. Det taler for et arbeidsliv og ordninger som gir både mor og far mulighet til å kombinere arbeid og permisjon, og Arbeiderpartiet kommer til å være en forkjemper for det også framover.

Jeg takker for svaret og håper at Listhaug kan vise til ett eneste land i verden som har lyktes bedre gjennom en privatiseringsmodell med å gi alle unger en likeverdig sjanse. Det er imidlertid ikke bare barna FrP er kritisk til. Det viktigste med planen for Norge er jo at vi viser det vi gjør når vi sitter i regjering. De åtte årene FrP satt i regjering, og de fleste av dem med finansministeren, opplevde også de eldre svekkede forhold. Pensjonistene i Norge var fattigere etter åtte år med FrP i regjering, og ikke bare som støtteparti, men som styrende for den økonomiske politikken. Først da FrP var ute av regjering, stemte de for Arbeiderpartiets forslag, som sikrer at pensjonistene alltid får økt kjøpekraft når lønnstakerne får økt kjøpekraft. Er Sylvi Listhaug enig i at det er bedre for pensjonistene i Norge at FrP er ute av regjering, og at planen for Norge også må trygge de eldres økonomi med gode pensjoner?

Arbeiderpartiet er stolt av Norge, og av at det er et av verdens beste land å bo i. Noe av det som gjør oss stolte, er at vi har en skole som gir alle unger en likeverdig sjanse i livet. Om du har vokst opp i et hjem med sykdom, fattigdom eller omsorgssvikt, skal du vite at du kommer til den samme skolen som legedatteren eller direktørsønnen. Her møtes muslimer og kristne, fattige og rike, de som er skoleflinke og de som er bedre i det praktiske. Vi skaper et fellesskap som gjør at når vi reiser ut og møter andre, sier vi: Dette er unikt i verden. I FrPs program – og vi kan løfte blikket når vi snakker om en plan for Norge – står det i første setning om skolegang at FrP er mot enhetsskolen, mot den skolen som har gitt alle en sjanse. Man ønsker mer privatisering; man ønsker å vri pengene til privatskolene og sørge for at ungenes skolegang er avhengig av foreldres valg og om du kommer inn på den rette skolen. Hva er årsaken til at FrPs plan for Norge er å bygge ned noe av det fineste og stolteste ved det norske samfunnet?

Jeg tror det vil glede alle våre kollegaer om vi nå drar på med en time debatt om salget av Cermaq på en fredag ettermiddag før jul. Jeg skal bare kort få historien rett her. Vi ba om en fullmakt i 2013 til å selge Cermaq for å kunne fusjonere med en av de store, og den gang var Marine Harvest den aktuelle. Vi tok Cermaq av børs for å oppnå en best mulig løsning for det statlige eierskapet rent forretningsmessig, men også for å få en forankring av selskapet, hovedkontor osv., i Norge. Så tapte vi valget i 2013. Høyre og Fremskrittspartiet tok over, og i stedet for å jobbe videre med en fusjon valgte man salg. Hvem kjøpte? Jo, Mitsubishi i Japan. Dette er et veldig godt eksempel på hva som skjer. Ja, man kan kanskje senke formuesskatten noe eller beklage seg over at noen milliardærer har flyttet til Sveits, men å tro at norske miljøer kan ta over store eierskap i Hydro og Equinor, eller i f.eks. Statnett eller Statkraft, er helt utopisk. Høyresiden blir av og til litt fornærmet når vi sier at det er salg av Norge, men når man noen ganger til og med foreslår å selge Statskog, som eier en femtedel av den norske landjorda, er jo det bokstavelig talt salg av Norge. Det er også et salg ut av Norge. Vi trenger ikke kapitalen, for vi plasserer altså flere hundre milliarder kroner hvert eneste år i et stort oljefond. Pengene vi tjener selv, må vi bare omplassere i andre eierskap, i bedrifter. Det eneste man kan lese ut av dette, er at FrP er sterkt imot å eie norske bedrifter, men er veldig for å eie amerikanske bedrifter. Det synes jeg er litt unasjonalt.

En budsjettdebatt blir jo litt nærsynt, for den handler om det budsjettet som skal gjelde for neste år. Heldigvis er ikke uenighetene så store. Man mister likevel litt det store blikket. I 70 år har den borgerlige opposisjonen til det som veldig ofte har vært Arbeiderparti-regjeringen, sagt at skattene er for høye, velferdsstaten er for sterk, staten eier for mye, eller arbeidstakerrettighetene er for omfattende, men ser man på den økonomiske utviklingen i Norge, har den vært helt fabelaktig. Vi har bortimot det høyeste BNP per innbygger i verden. Vi har et levende og sterkt næringsliv med teknologi i verdensklasse. Vi har lav arbeidsløshet. I dag kom tallene – 2,1 pst. Vi trenger bare å reise over til Sverige for å se en helt annen virkelighet. Vi har opprettholdt spredt bosetning, og vi har hatt en klok forvaltning av naturressursene. Dette har ikke kommet av seg selv, det kunne gått helt annerledes. Det har kommet av kloke valg av politikere før oss: en god distriktspolitikk, tilgang på kapital og en balanse mellom velferd og marked som har gitt både et sterkt næringsliv, god fordeling og trygghet for befolkningen. Det er akkurat denne balansen det er så vanskelig å finne den rette oppskriften på. Mange land har gått i grøfta med altfor sterkt marked og altfor svak velferd. Det har gitt et godt næringsliv, men det har også gitt mange hundre millioner mennesker rundt omkring, også i den vestlige verden, som lever i fattigdom og utrygghet. Men den andre grøfta, med en altfor omfattende stat og et næringsliv som ikke er konkurransedyktig, er heller ikke bra. Det er balansen som gir vinneroppskriften. Det er også en fordel for et sterkt næringsliv med gratis skole til ungene, med et helsevesen som tar seg av arbeidstakerne når de blir syke, eller sykepenger som sikrer at folk ikke trenger å slite seg ut på jobb når de er dårlige. Budsjettet tar Norge i riktig retning, men vi tar kanskje ikke skrittene fort nok for alle partier. Senterpartiet er nesten litt overrasket over at budsjettforliket i deres øyne ble bedre enn det opprinnelige budsjettet. Det hadde jo vært oppsiktsvekkende om Senterpartiet hadde bidratt til et budsjett som ble dårligere enn det opprinnelige. Det er nå ofte sånn med forlik at man plusser litt på det alle er enige om. Noen ganger er det også veldig bra å stå sammen. Når vi er ute og snakker med bedriftene, snakker de ikke om lavere skatt, de snakker om forutsigbar skatt. Så jeg håper det største opposisjonspartiet, FrP, tar til vettet: at de blir med på et bredt skatteforlik og sørger for at næringslivet får den forutsigbarheten de ønsker seg, og at vi tar vare på den fantastiske norske oppskriften på hvordan vi kombinerer sterkt næringsliv og god velferd.

Dette er helt konkrete problemstillinger. Oppigjennom årene har FrP foreslått å selge oss ned i Equinor, Hydro og Statkraft. Siv Jensen hadde ikke før overtatt som finansminister før hun solgte et flott fiskerioppdrettsselskap som heter Cermaq. Hvem overtok det? Det var Japan, ved Mitsubishi. Hun solgte det for 5 mrd. kr, og i dag hadde det antakelig vært verdt 20 mrd. kr. Så det er ikke bare unasjonalt, det er også utrolig dårlig forretningsvirksomhet. Så må man spørre seg: Hva skal vi gjøre med all kapitalen hvis vi selger de norske selskapene? Vi har jo nok kapital. Vi har investert 22 000 mrd. kr i oljefondet. Vi eier nesten 2 pst. av verdens aksjer, men så skal vi altså selge oss ned i Hydro og kjøpe oss opp i et utenlandsk aluminiumsselskap, og selge oss ned i Equinor og kjøpe oss opp i BP? Dette er både en ulogisk forretningspolitikk og veldig dårlig politikk for Norge, som bør eie seg selv. FrP bør forklare denne salgspolitikken.

En fordel med at Norge er så rikt, er at vi slipper å være leilending i eget land. I stedet for å se på at utenlandske selskaper tar over land, vann, fisk, malm, olje og kraft, kan vi eie selv. Vi har bygd opp solide selskaper som forvalter dette eierskapet, og det gir store inntekter på statsbudsjettet, som også FrP bruker til gode formål. Men gang på gang foreslår FrP å redusere det statlige eierskapet og å selge norske selskaper. Vi vet også at når norske selskaper blir lagt ut for salg, finnes det ikke norske miljøer som er store nok til å ta de eierandelene. Det er utenlandske selskaper som kjøper dem. Hvorfor setter ikke FrP Norge først og sørger for at vi eier vårt eget land, men ønsker i stedet å selge landet, bit for bit, til utenlandske kapitalkrefter? Vi burde ta vare på Norge og eie det selv.

Det er 80 år siden frihetsvåren 1945, og da fanger og flyktninger kom hjem og skulle bygge et nytt Europa og et nytt Norge, hadde de ett overordnet mål: Denne katastrofen måtte aldri skje igjen. Det hadde de tre hovedstrategier for å sikre. Den første var en sterk forsvarsallianse, hvor USA, Storbritannia og Kontinental-Europa garanterte for hverandres sikkerhet, og Norge sluttet seg til denne i 1949. Den andre var at man knyttet landene tettere økonomisk sammen, ikke bare gjennom Kull- og stålunionen, men også gjennom Marshall-hjelpen, og etter hvert gjennom et felles indre marked. Norge sluttet seg til det 1. januar 1994. Den tredje, og kanskje den viktigste, var at man måtte forhindre at den økonomiske krisen og sammenbruddet som 1930-tallet hadde vært preget av, og kollapsen i tilliten til etablerte partier og institusjoner, skulle skje igjen, og det gjorde man gjennom å bygge velferd og folkestyre. Jeg vet ikke om det er tilfeldig, men på samme tid som de siste tidsvitnene fra 1945 går ut av tiden, er alle disse tre strategiene under press. Russland har gått til krig mot Ukraina og forsøker å ta hele eller deler av landet med makt, tollbarrierer og handelskrig er blitt et virkemiddel i internasjonal økonomi, og vi ser at millioner av mennesker på vårt eget kontinent mister troen på etablerte politiske partier og systemer, føler manglende innflytelse og ikke minst manglende framtidstro og økonomisk trygghet. Det får skremmende mange til å slutte opp om ytterliggående partier, som har tatt makten i noen land og leder på meningsmålinger i andre. Vi må holde fast på disse tre store strategiene, for det første NATO som vår sikkerhetspolitiske plattform. Det er vel unødvendig å si at partier her i salen er imot NATO, men jeg vil advare sterkt mot det, også til dem som tenker at EU skal være en erstatning for dette. Jeg er helt enig med NATOs tidligere generalsekretær, Jens Stoltenberg, som advarer mot å bygge opp parallelle militære strukturer, for det vil være fordyrende og vanskeliggjøre NATOs arbeid. For det andre må vi holde fast på den økonomiske integrasjonen. Gjennom EØS-avtalen har vi ikke bare tollfrihet i EU, men kanskje det viktigste: Når en vare eller en tjeneste er godkjent i Norge, kan den fritt selges i hele EØS-området. Man kan bare forestille seg byråkratiet hvis hver enkelt vare fra Norge skal gjennom en godkjenning i alle EU-land – hvis man da ikke hadde et felles marked – eller verdikjedene som tar biter av forskjellige produkter og setter dem sammen. Det ville gjort alt forenklingsarbeidet vi driver på med, helt bortkastet, for det ville ført til en enorm økning av bedriftenes byråkrati. Så er det noen som sier at vi kan lage en ny avtale, at vi skal sette oss ned og forhandle og lage en helt ny avtale. Vel, den gangen vi laget EØS-avtalen, var det 12 EU-land og 6 EFTA-land, ganske jevnbyrdige. I dag er det altså 27 EU-land og, hva skal vi si, ett og et halvt EFTA-land på EØS-siden, Norge, Island og Liechtenstein. Det er ikke sikkert at det er vi som kommer vinnende ut av en ny forhandling. Det kan jo hende at Polen, Tsjekkia, Slovakia, Romania, Bulgaria, alle disse landene som ikke var med i 1994, faktisk har noen krav å stille i en ny forhandling. Jeg mener også at EØS-avtalen trues av de overivrige EU-tilhengerne, som på inn- og utpust sier at EØS-avtalen er utilstrekkelig. Det bidrar også til uforutsigbarhet. Det er nesten sånn at det virker som enkelte gleder seg over at vi nå, etter 32 år, først fikk en sak hvor EU lager noen beskyttelsestiltak. Ja, det er ikke heldig, og det er en del av det bildet hvor man prøver å beskytte sin egen industri mot internasjonal konkurranse, som små land som Norge vil tape på, egentlig kanskje alle. Men da kommer til sjuende og sist det tredje punktet: menneskenes økonomiske utrygghet, globaliseringen som treffer veldig ulikt dem på bunnen i forhold til dem på toppen, og vår jobb med å sikre velferd, innflytelse og folkemakt. Det siste har vært min viktigste grunn til å stå utenfor EU, for jeg tror denne kolossen, med beslutninger veldig høyt oppe, fjerner beslutningene fra folk flest – men disse tre strategiene må vi altså slutte opp om, og det gjør virkelig ikke alle partier i denne salen.

To dager etter min 23-årsdag falt Berlinmuren. Den liberale markedsøkonomien hadde vunnet. Vi trodde på fred, optimisme og vekst. I dag ser vi en annen verden med krig, økonomisk utrygghet, økte forskjeller og større avmakt, og, som Tonje Brenna sa, en ny generasjon som har mistet håpet om å få det bedre. Forfatteren Carsten Jensen skriver at hvis de likegyldige og de håpløse blir mange nok, setter de sistnevnte fyr på verden. I mange land stormer ytre høyre fram – i Italia, i Frankrike, i USA, i Tyskland. Kommentator Martin Wolf fra Financial Times sier det slik: Høyrepopulismen vil vinne fordi den lever av frykt og sinne. Håp krever tillit. Frykt trenger ikke det, det krever bare en fiende. Vårt svar på folks uro må være sterkere fellesskap, mer demokrati og nytt håp. Det sies i debatten at Arbeiderpartiet mangler visjoner, men kan det tenkes noe mer visjonært enn å gjenreise håpet om en bedre framtid, at vi skal slåss for de verdiene som har bygd Norge, at vi skal skape et samfunn som gir alle arbeid, bedre råd og god velferd, og at en ny generasjon kan vokse opp i trygghet? Skal vi nå målene, må vi vise at demokratisk deltakelse kan forme samfunnet. Når vi ser et barnevern som svikter, opprørende lederlønninger, boligmangel for unge, fattigdom i Norge eller frafall i skolen, skal vårt budskap være at dette kan vi gjøre noe med, sammen. Politikk virker, men da må vi også vise at vi har vilje til styring, ikke overlate viktige beslutninger til markedet eller til ansiktsløse byråkrater som ikke står til valg overfor befolkningen. Vi må også gi alle en mulighet til å bli hørt og møtt med respekt. Kommentator John Olav Egeland skriver det slik: «Folk som føler seg marginalisert mister tilliten til de politiske institusjonene og prosessene. Når rettsstaten og det liberale demokratiet ikke leverer respekt og reell frihet, står andre krefter klare til å overta.» – Utjevning av økonomiske forskjeller og geografiske forskjeller, ja, men også utjevning av respekt og innflytelse. Trontaledebatten kalles opposisjonens debatt. Her kan opposisjonen beskrive sitt alternativ. Det har det vært lite av – i en opposisjon som er splittet og spriker og ikke presenterer løsninger. I stedet er det vi som beskriver visjonen og fortsetter kampen for et Norge med små forskjeller og stor tillit.

Det er ikke påstander, det er fakta. Pensjonistene i Norge var fattigere i 2021, etter sju år med Siv Jensen som finansminister, enn de var i 2013. Nå har pensjonistene fått økt kjøpekraft med Arbeiderpartiet. Barnehageprisen er redusert med to tredeler siden vi overtok etter FrP. Under FrP økte den. Det var ikke bare dette: Arbeidsløse ble fratatt feriepengene. Uføre ble fratatt barnetillegget. Ungene ble fratatt brillestøtte, funksjonshemmede mistet støtte til bil og – rosinen i pølsa – bompengene i Norge økte med 50 pst. mens FrP satt med både finansministeren og samferdselsministeren. Jeg skjønner at FrP ikke ser på arbeidsløse, uføre, barn som trenger briller, eller funksjonshemmede som folk flest, men bilister og pensjonister – hva var grunnen til at FrP skulle slå hardest ned på dem da de satt i regjering?

Det viktigste i politikken er hva man gjør når man har makt til å handle. Da Fremskrittspartiet satt i regjering, økte barnehageprisen i Norge med 40 pst. Under Arbeiderpartiet er den kuttet til en tredjedel, med 20 000 kr i året. Er Limi enig i at det for barnefamiliene var best at Fremskrittspartiet ikke hadde makta? Under Arbeiderpartiets styre er fagforeningsfradraget økt kraftig. Fremskrittspartiet vil fjerne hele fradraget. Er Limi enig i at det for fagorganiserte er best at Fremskrittspartiet ikke har makta? Fremskrittspartiet styrte Norge, ble pensjonistene faktisk fattigere. Under Arbeiderpartiet har pensjonistene fått mer igjen i lommeboka. Er Limi enig i at det for pensjonistene er best at Fremskrittspartiet er i opposisjon? Det er 600 000 barnefamilier, én million pensjonister, to millioner fagorganiserte – det er vel det som kan kalles folk flest.