Det er sånn, som min partifelle Gunaratnam har vært inne på tidligere i dag, at når Fremskrittspartiet skal beskrive Arbeiderpartiets politikk, er det tidvis et visst sprik mellom det som beskrives, og det som faktisk sies av partiet. I likhet med Eilertsen kan jeg også ta på meg å rydde litt i debatten, for jeg er uenig i hva dette handler om. Dette handler ikke om for eller imot et spennende veiprosjekt, dette handler om om vi skal følge de vanlige prosessene for å planlegge i transportsektoren framover. For noen uker siden sto vi også her i denne salen og behandlet et representantforslag om å starte på et annet prosjekt utenfor NTP-prosessen. Da var det nye tunneler over Hardangervidda som var spørsmålet, om man skulle starte på reguleringsplanarbeidet for det. Vi har gjentatte bompengesaker også i denne salen, som koster penger. Hvis vi skulle lagt oss på den linjen at vi fortløpende vedtar alt vi synes er spennende og interessant, kan det jo hende man kommer i den situasjonen, når Nasjonal transportplan skal rulleres, at det rett og slett ikke er handlingsrom igjen til å prioritere de tingene som vi synes er viktige. Det er også verdt å minne om i denne saken at selv om vi er utålmodige alle sammen, og jeg til dels kan være enig med representanten Olsen i at historien om innfartsvei Tromsø har vært et langt kapittel, så er det også verdt å ha med seg at vi for det første nå faktisk er i gang med et prosjekt på den eksisterende innfartsveien til Tromsø, og for det andre at vi nå altså har tre konseptvalgutredninger liggende for denne landsdelen. Den største av dem omhandler tre fylker og er kanskje en av de mest omfattende konseptvalgutredningene som vi noensinne har behandlet på samferdselssektoren. Så det er kanskje ikke unaturlig at det tar litt tid å konkludere i en sånn sak. Men som sagt: Det at man ikke støtter et representantforslag her i dag om å starte et forprosjekt, er på ingen måte et nei til prosjektet. Det er et ja til en ansvarlig planlegging innenfor samferdselssektoren. Så skal vi komme tilbake til dette prosjektet på ordentlig vis når Nasjonal transportplan skal rulleres.

Tom Einar Karlsen (A) [13:47:40] (ordfører for saken): Transport- og kommunikasjonskomiteen har altså hatt til behandling et representantforslag om å sette i gang et forprosjekt for ny innfartsvei til Tromsø. Forslaget har vært behandlet på vanlig vis. Statsråden har uttalt seg om det, og det har vært gjennomført skriftlig høring. Dokumentene kan leses på stortinget.no. Utover det vil jeg som saksordfører takke for samarbeidet, og så viser jeg til merknadene og forslagene som ligger i innstillingen, og overlater til de ulike partigruppene å redegjøre nærmere for sitt syn i saken. Jeg går over til å si noen ord om Arbeiderpartiets syn i denne saken. Østre Malangen-veiprosjektet som nevnes i forslaget, er et svært interessant veiprosjekt med potensial til å oppnå en rekke viktige politiske målsettinger. Her har man mulighet til å knytte sammen flere bo- og arbeidsmarkedsregioner i Troms. Man kan legge til rette for å håndtere veksten i reiselivsnæringen i regionen på en mer bærekraftig måte – det er jo et tema vi har vært innom tidligere i dag. Man har mulighet til å bygge opp under forsvarssatsingen som skjer i fylket, med en mer effektiv forbindelse mellom Indre Troms og Tromsø. Man kan også styrke forsyningssikkerheten i en landsdel der få og sårbare transportakser er en utfordring for totalberedskapen. Det er altså mye som taler for å prioritere prosjektet høyt. Argumentene ser også ut til å ha styrket seg siden forrige gang vi rullerte Nasjonal transportplan. At veien i tillegg kan være samfunnsøkonomisk lønnsom å bygge, er heller ikke negativt. Når det er sagt, mener Arbeiderpartiet at også dette veiprosjektet må vurderes i en helhetlig sammenheng, på samme vis som andre veiprosjekt. Vi ser heller ingen grunn til å hoppe bukk over den vanlige praksisen med først å beslutte et konseptvalg, før prioritering i Nasjonal transportplan og deretter i statsbudsjettet. Statsråden forsikrer også om at regjeringen legger opp til at prosjektet skal kunne vurderes ved neste rullering av NTP, så her ligger det godt til rette for å komme videre med saken. Når Arbeiderpartiet ikke har varslet støtte til dette representantforslaget heller, på samme vis som vi heller ikke har stemt for tidligere representantforslag der enkeltprosjekt løftes fram utenom de vanlige prosessene, er ikke det uttrykk for noe annet enn at man mener at også interessante veiprosjekt må følge det vanlige sporet i transportplanleggingen. Det er i hvert fall ikke uttrykk for motstand mot et spennende veiprosjekt som vi gjerne ser realisert hvis det ligger til rette for det. (Innlegg er under arbeid)

Representanten Olsen retter en del kritikk i sitt innlegg mot forslagene nr. 2 og 3 i denne saken, som gjelder bruk av tett emballasje. Jeg skal medgi at det er få ting i denne verden som er perfekt, og det er sikkert heller ikke de forslagene i denne saken. Når det er sagt, synes jeg at jeg må spørre: Hva er i så fall Fremskrittspartiets løsning? Hva er det Fremskrittspartiet foreslår i denne saken som vil bidra til å løse problemet? Til tross for at det har vært oppfordret til at næringen selv i fellesskap skal løse dette, har vi sett at det ikke har skjedd. Med Fremskrittspartiets forslag er vi tilbake til null igjen. Da vil det ikke skje noe videre heller. Et eller annet er vi nødt til å foreta oss. I forslagene nr. 2 og 3 er det i hvert fall et forsøk på å få utredet om man kan få flere til å ta et ansvar for denne problemstillingen. Så vil jo den utredningen vise om vi har kommet videre siden forrige gang. Man kan bl.a. se på det Mowi har gjennomført, som Statens vegvesen selv gir uttrykk for at fungerer godt. Jeg mener at det er godt grunnlag for å gå videre med de forslagene. Representanten Olsen er også inne på dette med oppsamlingssystemer for avrenning. Nofima-rapporten viser at det kan fungere. På Færøyene har de bl.a. etablert et sånt system. Da blir det første spørsmålet: Er Færøyene sammenlignbart med Norge? Jeg tror vi kan være enige om at de har en litt annen geografi å håndtere på Færøyene enn i Norge. Det andre spørsmålet er: Hvem skal betale for det? Det var nesten så jeg kunne tolke representanten Olsen dit hen at han mente at dette skal inn på samferdselsbudsjettet, og at vi skal begynne å finansiere disse oppsamlingssystemene. Det er i så fall en regning med en ukjent størrelse som jeg er usikker på om folk vil være enig i at det er riktig at fellesskapet skal ta, når det kommer som en konsekvens av en næringsvirksomhet som i stort går ganske så godt. Jeg har forståelse for at representanten Olsen kritiserer forslagene, og som jeg sier: Det kan helt sikkert være noe der som må justeres når man jobber videre med det, men bare å avvise alle forslag om å få gjort noe med en problemstilling som har vært med oss i flere år allerede, synes jeg er en dårlig løsning her i dag. Jeg vil fortsatt oppfordre salen til å stemme for i hvert fall ett av forslagene nr. 2 og 3, sånn at vi kan komme videre i denne saken og komme nærmere en rimelig løsning der ansvaret blir delt på flere, og der de som muligens har større forutsetninger for å gjøre noe med problemet, også blir en del av løsningen.

Tom Einar Karlsen (A) [11:27:34] (ordfører for saken): Transport- og kommunikasjonskomiteen har hatt til behandling representantforslag om å stanse innføring av overtredelsesgebyr ved avrenning fra kjøretøy. Forslaget har vært til behandling på vanlig vis i komiteen. Statsråden har uttalt seg om forslaget, og det har vært gjennomført skriftlig høring i saken, som er tilgjengelig på stortinget.no. Utover å vise til merknadene og innstillingen vil jeg som saksordfører takke for samarbeidet og overlate til de ulike partigruppene å redegjøre nærmere for sitt syn i saken. Jeg går så over til å si noen ord om Arbeiderpartiets syn. Oppdrettsnæringen har på relativt kort tid vokst fram til å bli en av våre viktigste eksportnæringer. Den bidrar med sårt tiltrengte arbeidsplasser og verdiskaping, vekst og utvikling i mange kystsamfunn over hele landet. Samtidig fører denne virksomheten også med seg noen negative konsekvenser som må håndteres. Avrenning fra transport av oppdrettsfisk er et reelt problem, som må løses, for det har betydning for trafikksikkerheten langs veien. Det aller beste hadde selvsagt vært om aktørene i næringen selv fant sammen om å løse problemet, men når løsningen drar såpass ut i tid som tilfellet har vært her, må nesten myndighetene engasjere seg i sakene. Sett utelukkende fra veitrafikklovgivningens perspektiv er det transportforetak og sjåfør som har ansvar for lastsikring. Samtidig ser vi i denne saken at noen av de mest effektive tiltakene ser ut til å ligge utenfor det sjåføren har mulighet til å påvirke, nemlig temperaturen på fisken før den lastes på bil, og emballasjens utforming og funksjon. Arbeiderpartiet mener derfor at selv om det juridiske ansvaret for lastsikring i dag ligger på transportforetak og sjåfør, kan det stilles spørsmål ved hvem som egentlig har best forutsetninger for – og dermed er nærmest til – å løse problemet. På den bakgrunn fremmer Arbeiderpartiet forslaget om at regjeringen skal utrede krav til bruk av tett emballasje ved pakking og transport av oppdrettsfisk. Med det tar jeg opp forslag nr. 2 i innstillingen, fra Arbeiderpartiet, og håper at forslaget får tilslutning i Stortinget.

Jeg har lyst til å takke for en fin debatt så langt. Sistnevnte taler, representanten Sve, var inne på et poeng som jeg er enig med ham i, og det er at dette med trafikksikkerhet og turisme er viktig også i sommersesongen og i andre deler av landet. Der jeg kanskje er litt uenig med representanten Sve, er når han framstiller det på en måte som gjør at man kan få et inntrykk av at det ikke skjer så veldig mye. Vi har i denne debatten allerede hørt om den arbeidsgruppen som har vært nedsatt, og de konkrete tiltakene som allerede er iverksatt. Vi har hørt at det allerede er kommet et eget kapittel i trafikksikkerhetsplanen som omtaler denne problemstillingen, og jeg vil også vise til det som ble gjort forrige gang Nasjonal transportplan ble rullert, der et av hovedgrepene var å vri innsatsen over mot drift og vedlikehold, noe som er et godt tiltak i så måte. Så vil jeg også fremme at Arbeiderpartiet har en helhetlig tilnærming til regulering av reiselivssektoren. Nå er vi snart i ferd med å få på plass ordningen med besøksbidrag – endelig. Det å gi lokale myndigheter økonomi og mulighet til å ta tak i flere av problemstillingene som reiselivsveksten fører med seg, og gi dem mulighet til å styre trafikken kan bidra til å bedre trafikksikkerheten også i denne sammenhengen. Avslutningsvis, som saksordfører for denne saken og som stortingsrepresentant i nord, har jeg bare lyst til å si at jeg er veldig glad for at Stortinget anerkjenner den utfordringen som mange av våre innbyggere i nord står i på vinteren, når reiselivsveksten spiller seg ut. Jeg er også veldig glad for at det uttrykkes en vilje her i salen til å prioritere å forsterke innsatsen for trafikksikkerhet.

Tom Einar Karlsen (A) [10:50:32] (ordfører for saken): Transport- og kommunikasjonskomiteen har hatt til behandling et representantforslag om en nasjonal strategi for trafikksikker, bærekraftig og verdiskapende vinterturisme. Dette forslaget har vært behandlet på vanlig vis i komiteen. Statsråden har uttalt seg om forslaget, og det har vært gjennomført skriftlig høring i saken, som interesserte kan lese om på stortinget.no. Utover det vil jeg vise til merknadene og forslagene i innstillingen og overlate til de ulike partigruppene å redegjøre nærmere for sitt syn på forslaget, men som saksordfører vil jeg naturligvis takke komiteens medlemmer for samarbeidet. Jeg kommer så til å gå over til å redegjøre for Arbeiderpartiets syn i saken. Trafikksikkerhetsarbeidet i Norge har lyktes godt, i den forstand at den langsiktige trenden er at antallet ulykker med alvorlige utfall har gått jevnt og trutt nedover. Samtidig er vi ikke i mål. Som det framgår av nasjonal trafikksikkerhetsplan, utgjør nå turister uten erfaring med vinterkjøring en ny og betydelig trafikksikkerhetsutfordring. Arbeiderpartiet ønsker å utvikle reiselivsnæringen videre, men vekst i reiselivet kan ikke komme på bekostning av trafikksikkerheten og tryggheten til dem som bor og lever i områdene hvor reiselivsvirksomheten utøves. Arbeiderpartiet støtter derfor intensjonen bak det representantforslaget som vi behandler her i dag. Når det gjelder de konkrete enkeltforslagene som fremmes, mener Arbeiderpartiet at det er hensiktsmessig å få flere av dem vurdert av den innsatsgruppen som allerede er i gang med å jobbe fram tiltak, i regi av Statens vegvesen. Den gruppen er bredt sammensatt, med aktører både fra trafikksikkerhetssiden og fra reiselivssiden, og vi mener derfor at det er naturlig at de mer teknisk og juridisk krevende forslagene blir vurdert i forbindelse med det arbeidet som allerede er i gang, og der det finnes viktig fagkompetanse. Denne arbeidsgruppen har jo allerede levert konkrete forslag, og vi legger til grunn at de ikke bruker lengre tid enn nødvendig på å komme opp med flere anbefalinger og forslag til tiltak av mer langsiktig karakter. Jeg vil avslutte med å ta opp forslagene nr. 1–3, som Arbeiderpartiet er med på.

Jeg registrerer at representanten Eilertsen blir indignert over at jeg påpeker at Fremskrittspartiets reform ikke var et positivt bidrag for å fremme seriøsitet i drosjenæringen. Men det er altså ikke bare Arbeiderpartiet som mener det. Den tilbakemeldingen har kommet tydelig fra drosjebransjens egne organisasjoner. I den sammenheng må det være lov å påpeke at det er litt rart at FrP nå nærmest framstiller det som at det er Pasientreiser HF som er hovedproblemet i dagens drosjemarked, etter at Fremskrittspartiet selv var med på å drive fram en reform som mange har omtalt som en katastrofe for den seriøse delen av drosjenæringen. Saken er den at jeg ikke har registrert nevneverdig interesse fra Fremskrittspartiet for drosjenæringens rammevilkår eller uakseptable lønnsvilkår mens vi har jobbet med å rydde opp i yrkestransportloven. Tvert imot har man vært bekymret for at prisene skulle bli for høye. FrPs bidrag var så sent som i fjor å stemme imot bedre samordning, og i den saken finner jeg ikke spor i Fremskrittspartiets merknader av de bekymringene man nå er blitt opptatt av. Det er først etter en rekke medieoppslag at FrP har meldt seg på. Det er for så vidt helt greit at de vil være med i debatten nå, men da bør man også tåle å høre at mye av det som har blitt brettet ut i avisene de siste årene, er resultatet av den reformen som Fremskrittspartiet selv var med og drive fram. Uansett årsak setter jeg pris på at Fremskrittspartiet tilsynelatende har snudd i drosjepolitikken, og så håper jeg at de vil bidra konstruktivt framover i arbeidet med å rydde opp etter den feilslåtte reformen.

For en stortingsrepresentant fra nord er det godt å se at en samlet helsekomité mener at pasientreiseordningen er viktig for en god og likeverdig helsetjeneste, og at det anerkjennes at det er mange i nord som har lang vei til sykehus. Det er likevel mer enn litt spesielt for et medlem av transportkomiteen å kunne lese i innstillingen at Fremskrittspartiet i denne saken er opptatt av rammevilkår for drosjenæringen og uakseptable lønns- og arbeidsvilkår. Det er helt riktig at drosjenæringen er en av bærebjelkene i pasientreiseordningen i store deler av landet, men det skulle kanskje Fremskrittspartiet har tenkt på da de hadde samferdselsministeren og startet på en drosjereform som Norges Taxiforbund har omtalt som et politisk røvertokt mot drosjenæringen og som et angrep på den norske samfunnsmodellen. Resultatet av reformen ble nemlig for mange seriøse drosjesjåfører nær håpløse konkurransevilkår, etter hvert som det ble delt ut løyver i øst og vest til alle som ville skumme fløten av taximarkedet. Siden 2021 har Arbeiderpartiet og de rød-grønne partiene jobbet hardt for å rydde opp i konsekvensene av FrPs forfeilede drosjereform, og senest i fjor vår kom det flere viktige lovendringer for å bedre rammevilkårene og sikre mer seriøsitet i drosjenæringen. Pasientreiser var et tema allerede da, og vi fikk på plass muligheten til å samordne vanlig drosjetransport, skoleskyss og pasienttransport i de områdene av landet der næringsgrunnlaget er for svakt til å opprettholde gode drosjetjenester. Jeg vet at Troms fylkeskommune allerede er i gang med å vurdere hvordan de kan bruke enerettsmodellen og de andre verktøyene som Arbeiderpartiet og de rød-grønne partiene har levert for å rydde opp i drosjenæringen. Fremskrittspartiet stemte altså senest i fjor vår imot at fylkeskommunen skulle ha anledning til å sikre næringsgrunnlaget for drosjer i distriktene gjennom å samordne pasientkjøring med resten av drosjemarkedet. Jeg er glad for at Fremskrittspartiet nå tilsynelatende har snudd i drosjepolitikken, og at de nå er opptatt av trygge rammevilkår for drosjenæringen. Jeg vil oppfordre til å ta med seg lærdommen fra det taxifrislippet vi har vært igjennom, i det videre arbeidet. Det med lønns- og arbeidsvilkår og den norske modellen er viktig i veldig mange av sakene vi behandler her på Stortinget.

Vraket av ubåten utenfor Fedje, med kvikksølvlast og torpedoer, skaper naturlig nok bekymring og utrygghet for alle som bor i området, eller som lever av det havet gir. Det har også vært en lang reise fra vraket ble oppdaget i 2003 og fram til de vedtakene vi skal gjøre i denne saken. For Arbeiderpartiet har det viktigste i denne saken hele tiden vært å finne en vei framover som ivaretar miljøet på en god måte, og som gir lokalbefolkningen i området trygghet både for prosessen og for resultatet. Det har nok ikke alltid vært like enkelt å få til, når man skal balansere hensynene til ulike faglige råd, ny kunnskap som kommer til underveis, og ønsket om en rask avklaring på en vanskelig sak. Jeg har derfor stor forståelse for den utålmodigheten og frustrasjonen som noen ganger har kommet til uttrykk når avklaringer har latt vente på seg, eller man har kjent på usikkerhet om de tiltakene som har vært foreslått, er de rette. Samtidig mener jeg at historikken i denne saken viser at vi også har greid å ta til oss ny kunnskap og teknologi underveis i prosessen, og vi er kommet videre fra der vi startet. Bunkersoljen er fjernet fra vraket, støttefylling er etablert for å sikre at det ikke flytter på seg, og vi har i dag mer kunnskap om både vraket og kvikksølvnivåene rundt enn det vi hadde tidligere. Med det arbeidet som allerede er igangsatt av regjeringen og den tilleggsutredningen vi nå får, ligger det forhåpentligvis til rette for at vi kan starte på de siste kapitlene i denne historien og ta bort den utryggheten folk på Fedje har levd med. Jeg er veldig glad for at en enstemmig komité har samlet seg om en innstilling som sikrer både framdrift i saken og at heving blir vurdert en gang til. Jeg håper Stortinget også samler seg om å stemme for innstillingen.

I en tid med begrensede ressurser, der vi muligens, for ikke å si sannsynligvis, kan måtte prioritere opp prosjekter som ivaretar samfunnssikkerhet og beredskap i neste runde, er det svært viktig at vi har gode prosesser som ivaretar helheten. Det gjelder også spørsmålet om rv. 7 over Hardangervidda. Det finnes mange prosjekter rundt om i landet som det er sterke ønsker om å løfte fram, og det av ulike gode og noen mindre gode årsaker. Nettopp derfor er prioritering så viktig. Alle tiltak må vurderes innenfor en helhetlig økonomisk ramme, slik at vi sørger for at prosjektene som faktisk blir prioritert, også kan gjennomføres innenfor en realistisk tidsramme. Når det gjelder rv. 7 under Hardangervidda, handler diskusjonen også om mer enn å få på plass en tryggere helårsvei. Det bærer også dagens debatt preg av. Hardangervidda er leveområde for den utrydningstruede villreinstammen, og her står, som vi har hørt, flere hensyn mot hverandre. På den ene siden har det vært påvist behov for et større og mer sammenhengende beiteområde for å sikre villreinens overlevelse, og på den andre siden er det i dagens situasjon kanskje formålstjenlig å beholde trafikken på dagens trasé, nettopp for å begrense spredning av skrantesjuken. Alle disse faktorene har vært vurdert i det arbeidet som ligger til grunn for Nasjonal transportplan 2025–2036, og da Stortinget behandlet den planen, var det ikke rom for å prioritere den typen tiltak på rv. 7 innenfor den rammen som ble vedtatt. Nå kan det tenkes at hensynet til villreinstammen veier tyngre i dag enn det gjorde forrige gang vi så på dette, men jeg er litt usikker på om transport- og kommunikasjonskomiteen er rette instans for å vurdere det. Det er kanskje mer naturlig at et slikt initiativ kommer fra klima- og miljøministeren eller fra energi- og miljøkomiteen om så er tilfellet, eller fra andre som har den typen lokalkompetanse som vi hørte i forrige innlegg at forrige taler åpenbart hadde. Uansett er det viktig at vi i transportkomiteen holder fast på prinsippene for planlegging og prioritering i sektoren, for et prematurt oppstartsarbeid med reguleringsplan vil ha økonomiske konsekvenser allerede i 2026 og kanskje legge føringer inn mot neste rullering av NTP. Det understreker behovet for å følge de prosessene vi har etablert, slik at nye prosjekter vurderes ut fra et oppdatert og helhetlig grunnlag når neste nasjonale transportplan skal vurderes.

Jeg vil på vegne av saksordføreren starte med å takke for samarbeidet i komiteen om behandlingen av denne saken. Saken vi behandler, har sitt utgangspunkt i et representantforslag fra Høyre om å starte arbeidet med en reguleringsplan for å etablere helårsvei over rv. 7 på Hardangervidda. Videre ber man regjeringen gi Statens vegvesen i oppdrag å starte dette arbeidet så raskt som mulig. Komiteen har behandlet saken på ordinært vis. Samferdselsministeren har gitt sine vurderinger i brev av 12. desember 2025, og skriftlige innspill fra berørte parter er som vanlig gjort tilgjengelig på stortinget.no. Komiteen viser til at rv. 7 over Hardangervidda er en viktig øst–vest-forbindelse, men også en svært værutsatt fjellovergang. Forslaget som foreligger, peker særlig på behovet for en tryggere og mer forutsigbar helårsforbindelse, bl.a. gjennom tunnel under Dyranut eller andre tilsvarende løsninger. Samtidig peker statsråden i sitt svarbrev på at Statens vegvesens planportefølje er fastsatt gjennom Nasjonal transportplan, sånn som den ble behandlet i forbindelse med Meld. St. 14 for 2023–2024 og Innst. 439 S for 2023–2024. Videre står det i innstillingen at tunnelprosjektet på rv. 7 over Hardangervidda i dag ikke ligger inne i denne porteføljen, og Vegvesenet har derfor fått klare føringer om å tilpasse planlegging og ressursbruk til den gjeldende innfasingen av NTP. Komiteen merker seg også statsrådens presisering om at prosjektet vil bli vurdert på nytt i forbindelse med rulleringen av Nasjonal transportplan. Dette er en sak som berører både framkommelighet, beredskap, næringsliv og trygghet på tvers av landsdelene. Komiteens merknader og statsrådens svar gjenspeiler at det finnes et klart ønske om å forbedre situasjonen på Hardangervidda, men også at prosessen bør følge de etablerte rammeverkene i Nasjonal transportplan. Jeg viser med det til komiteens merknader og anbefalinger i innstillingen og ser fram til debatten.

54:10] (ordfører for saken): Som saksordfører vil jeg starte med å takke komiteen og alle rådgiverne for et godt samarbeid i behandlingen av denne saken, om piggdekkgebyr. I dette representantforslaget fremmes det forslag om å oppheve forskriften om piggdekkgebyr og endre veitrafikklovens § 13, der piggdekkforskriften er hjemlet. Saken har vært behandlet på vanlig vis. Statsråden har uttalt seg i brev av 27. november 2025, og dokumentene til saken, med ett mottatt høringsinnspill, er publisert på stortinget.no. Komiteen har merket seg at statsråden ikke støtter forslaget. Komiteen har også merket seg at man i høringen fikk ett høringsinnspill som er positiv til forslaget. Med det viser jeg til komiteens innstilling, og jeg går så over til å redegjøre kort for Arbeiderpartiets syn i saken. I forbindelse med dette forslaget argumenteres det med trafikksikkerhet, men Arbeiderpartiet kan ikke se at trafikksikkerheten har vært nevneverdig dårligere i de tre byene man har tatt i bruk piggdekkgebyr for å redusere svevestøv. Samtidig ser det ut til at luftkvaliteten er blitt bedre. For Arbeiderpartiet er det viktig at samferdselspolitikken greier å ivareta både god trafikksikkerhet og behovet for god luftkvalitet. Det ser det ut til at vi greier rimelig bra med dagens ordning. Vi tror også at de kommunene som har problemer med svevestøv og dårlig luftkvalitet, er de nærmeste til å vurdere hvilke tiltak som passer best i sine lokalmiljø. Arbeiderpartiet støtter derfor ikke forslagene om å endre veitrafikklovens § 13.

La meg starte med det som alle er enige om i denne saken – det må reageres, og det må iverksettes nødvendige tiltak mot uønsket dronevirksomhet når den kan ha negativ betydning for sikkerheten i luftfarten. Vi er nok også alle enige om at vi ikke ønsker å gjøre oss mer avhengig enn nødvendig av teknologi fra land som vi ikke har et sikkerhetspolitisk samarbeid med. Samtidig vil vi nok i noen tilfeller være i den situasjonen at det ikke finnes så veldig mange andre gode alternativer, eller at risikoen er håndterbar hvis man iverksetter tiltak, slik som man har gjort, og som man også har planer om å gjøre i denne saken. Det er verdt å merke seg at en arbeidsgruppe som består av politiet, Politiets sikkerhetstjeneste, Etterretningstjenesten, Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Nasjonal kommunikasjonsmyndighet og Forsvarets forskningsinstitutt, anbefaler at Avinor fortsetter å bruke dette dronedeteksjonssystemet, forutsatt at Avinor gjennomfører de nye risikoreduserende tiltakene som de er i gang med. Det er også verdt å merke seg at NHO Luftfart i en artikkel hos Nettavisen E24 advarer om utilsiktede konsekvenser som følge av dette konkrete forslaget. NHO mener at effekten er uklar og frykter at kostnadene blir store. Ettersom Avinor skal finansiere seg selv, vil kostnadene til slutt kunne havne hos flyselskapene og passasjerene. Man kan også i en overgangsperiode ende opp med svakere dronedeteksjon ved norske flyplasser, ifølge NHO. Jeg har lyst til å berømme forslagsstillerne for engasjementet for både fly- og samfunnssikkerheten. Arbeiderpartiet deler det engasjementet, og vi vil selvsagt arbeide for bedre dronedeteksjon og tryggere sikkerhetsløsninger ved norske flyplasser. Men vi synes kanskje dette forslaget er noe forhastet, og vi er derfor ikke innstilt på å støtte det nå.

Til representanten Helleland og Olsen: Jeg må si jeg synes det er noe underlig å bli beskyldt for å harselere, være pompøs og sette landsdeler opp mot hverandre når jeg påpeker at Høyre og Fremskrittspartiet i fjor sikret flertall for å prioritere en banestrekning i sør foran en banestrekning i nord. Det var jo det som faktisk skjedde. Hvis man var opptatt av ikke å sette landsdeler opp mot hverandre, burde man jo sørge for at begge de banestrekningene fikk prefikset «i første seksårsperiode», men det var det kun banestrekningen i sør som fikk. Derfor mener jeg at poenget mitt står seg godt. Jeg er, i likhet med Helleland, godt klar over at det var flere partier som var med på de flertallsvedtakene jeg omtalte, men jeg har kun registrert denne kritikken mot regjeringen fra Høyre og Fremskrittspartiet. Derfor finner jeg det riktig å påpeke det Høyre og Fremskrittspartiet var med på, for jeg mener at når partier tar på seg å danne flertall i denne salen, bør man ta ansvaret for det man har vært med og gjort.

Jeg har noen kommentarer til kanskje særlig Fremskrittspartiets, men også Høyres omsorg for Ofotbanen. Begge partiene har satt av penger i sine alternative budsjetter, og som vi har sett eksempler på i replikkvekslingen og i debatten tidligere i dag, har det ikke manglet på kritikk om at regjeringen jobber for sakte med det som utvilsomt er en viktig jernbanestrekning for både folk, næringsliv, forsvar og beredskap i Nord-Norge. Det er verdt å minne om behandlingen av Nasjonal transportplan i fjor sommer. Da var nemlig de samme partiene med på å skape flertall i Stortinget for å flytte dobbeltspor på Vestfoldbanen til over 10 mrd. kr foran Ofotbanen i køen. Man hadde riktignok med noen fine ord om Ofotbanen også i pressemeldingen, men man brukte ikke de magiske ordene «i første seksårsperiode», og dermed havnet den bak Vestfoldbanen i køen i Nasjonal transportplan. Nord-Norge ble altså ikke prioritert da Fremskrittspartiet og Høyre samlet opposisjonen om å tvinge regjeringen til å gå i gang med en stor jernbanepakke på Østlandet. Da hadde de all anledning til å sikre raskere framdrift også i nord, men i stedet ba de regjeringen prioritere andre prosjekter først. Så kommer de i år – etter at flertallet for disse prosjektene i sør er trygt på plass – med forslag om penger til Ofotbanen i sine alternative statsbudsjetter. Erfarne politikere vet veldig godt at alternative statsbudsjetter ikke får flertall. Det er litt av en finte Fremskrittspartiet og Høyre prøver seg på her, og jeg må si jeg finner det vanskelig å gi uttrykk for alt jeg tenker om det, uten å ta i bruk den fulle bredden av min nordnorske språkarv, men av hensyn til forretningsordenen, tror jeg at jeg skal nøye meg med å si at folk i Narvik og folk i Nord-Norge har god grunn til å være skuffet over måten Fremskrittspartiet og Høyre har behandlet Ofotbanen på. Jeg minner om at det var Arbeiderpartiet og Senterpartiet som sørget for at tre nye krysningsspor og økt aksellast på Ofotbanen faktisk er inne i siste nasjonale transportplan, men etter disse manøvrene fra Fremskrittspartiet og Høyre frykter jeg at vi nå er lenger unna å komme videre med dette viktige prosjektet. Heldigvis fikk Arbeiderpartiet og Senterpartiet, med støtte fra Venstre, inn en flertallsmerknad i NTP-innstillingen om at også Ofotbanen bør prioriteres i første seksårsperiode, men den jobben blir jo ikke noe enklere når regjeringen først må finne over 50 mrd. kr til de prosjektene på Østlandet som Fremskrittspartiet og Høyre var med og sikret flertall for uten å ha inndekningen klar. Jeg er glad for at man står her og sier at man skal følge det opp i sine alternative budsjetter, men det nytter jo ikke å følge opp alle påplussingene når man ikke har enighet om hvor man skal hente pengene.

Norge befinner seg i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Det er en ny virkelighet, som vi må forholde oss til i all overskuelig framtid. Samtidig ser vi at naturkreftene utfordrer oss. Forebygging og opprydding etter flom, ras og skred krever store ressurser og tvinger oss til å ta nye hensyn i alt vi gjør. Kanskje særlig i samferdselspolitikken får dette stor betydning. Infrastrukturen må rett og slett rigges for å tåle villere og våtere vær, og vi må sikre at transportsystemene kan fungere i både krise og krig. Vi har enda en stor jobb foran oss, men den budsjettenigheten vi behandler i dag, tar oss i riktig retning. Mye av det som var omtalt om sikkerhet og beredskap i budsjettet, kommer ikke til å ende med snorklipping, kake og korpsmusikk med det første, men det er like fullt tiltak som er viktige for å møte det som ligger foran oss. Vi som jobber med samferdselspolitikk, bør forberede både oss selv og resten av landet på at samfunnssikkerhet må prioriteres enda sterkere når neste rullering av Nasjonal transportplan kommer. I mellomtiden bør vi passe på å ikke bruke opp alt handlingsrommet før vi får ivaretatt totalberedskapen. Arbeiderpartiets hovedstrategi om å ta vare på det vi har, utbedre og utnytte kapasiteten bedre der vi kan, og vente med å bygge nytt til vi må, er en god strategi i usikre tider. Når mer av pengene går til drift, vedlikehold og mindre prosjekter, får vi fjernet flaskehalser og sårbare punkt langs både veier og bane, flyplasser og farleder over hele landet. Det betyr mye i hverdagen til både folk og næringsliv, og det kan fort vise seg avgjørende for samfunnssikkerheten om vi en dag skulle stå i en krise. Jeg kan legge til at det er bra for trafikksikkerheten også. Ett eksempel fra budsjettet er at tilskuddspotten for å utbedre fylkeskommunale bruer med betydning for militær mobilitet dobles i år. Et annet eksempel er at både Samferdselsdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet arbeider med ulike initiativ for å sikre samfunnssikkerhet og beredskap. Statsrådene har vært inne på det i sine innlegg og replikkvekslinger, og regjeringen samarbeider også med naboland og nye NATO-partnere om bedre militær mobilitet. Det er kanskje for mye å håpe på at vi skal greie å få enstemmighet om neste nasjonale transportplan, slik vi greide i forsvarspolitikken i forrige periode da langtidsplanen for Forsvaret ble vedtatt, men jeg håper at vi i denne salen i hvert fall greier å finne flertall for å styrke sikkerhet og beredskap i transportsektoren, for forsvar, totalberedskap og logistikk henger tett sammen, og framover gjelder det å trygge landet.

I lang tid har vi vært vant til at det år for år har blitt tryggere i trafikken. Teknologisk utvikling, sikrere biler, tryggere veier og et målrettet trafikksikkerhetsarbeid har bidratt til langt færre drepte og hardt skadde enn tilfellet var da bilen først ble allemannseie. Men etter pandemien har vi sett en urovekkende trend. Kurven som lenge bare pekte nedover, har de siste årene også fått noen hopp oppover. I helgen mistet fem mennesker livet på veien i mitt hjemfylke Troms og en person er hardt skadet. Blant de drepte er tre ungdommer fra samme bygd. Langs hovedveien inn til Tromsø er veiskulderen nå pyntet med blomster og lys til minne om dem som er borte. Det er også en påminnelse til oss politikere som jobber med samferdsel, om at vi må ha med oss trafikksikkerhetsarbeidet i alt vi gjør. Hvert eneste tapte eller ødelagte liv i trafikken er ett liv for mye. Vi må forsterke arbeidet med nullvisjonen for drepte og hardt skadde i transportsektoren. Trafikksikkerhet er også sentralt for å skape trygghet i arbeidslivet. Tusenvis av arbeidstakere går på jobb hver dag i transportnæringene våre og sørger for at folk og varer kommer seg fram dit de skal. Det kan ikke være slik at det skal skje med livet som innsats. Vi har sett at særlig bussjåfører har vært utsatt. Moderne busser er bygd på en måte som gjør at kollisjoner selv i lav fart kan få fatale konsekvenser for sjåføren. Derfor har vi i Arbeiderpartiet jobbet sammen med fagbevegelsen og partene i arbeidslivet for å få på plass busser der sikkerheten til sjåføren blir bedre ivaretatt. Vi vet også at trygge lønns- og arbeidsvilkår legger til rette for trygge arbeidsplasser. Utslitte eller utrygge sjåfører som mangler kompetanse og riktig utstyr, kan være en fare både for seg selv og for alle andre som ferdes langs veien. Vi i Arbeiderpartiet kommer derfor alltid til å jobbe for å styrke det organiserte arbeidslivet. Det er spesielt viktig i transportnæringene, der vi vet at presset mot lønns- og arbeidsvilkårene er stort. Sterke og representative fagforeninger og arbeidslivsorganisasjoner har makt til å sikre tryggere arbeidsforhold for alle. Det er positivt også i et trafikksikkerhetsperspektiv.

Blant alle andre kriser vi står i, måtte vi i forrige stortingsperiode ta inn over oss at vi lever i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Stortinget samlet seg da heldigvis om en ny langtidsplan for Forsvaret, og det er betryggende at vi på tvers av partigrenser greier å sette det viktigste først når tiden krever det av oss. Jeg håper vi greier det samme i samferdselspolitikken, for det er få ting som er så grunnleggende viktig for sikkerhet og beredskap som gode og trygge transport- og kommunikasjonssystemer. Vi må rett og slett sette det viktigste først. Vi må ta vare på det vi har. Vi må utbedre der vi kan, sånn at vi øker effektiviteten, kapasiteten og robustheten i transportsystemene våre. Vi må også bygge nytt der vi må. Infrastrukturen må tåle en ny virkelighet, og vi må bruke pengene klokt, slik at de rekker lenger. Norge skal de neste årene styrke samarbeidet med våre nye NATO-partnere i nord. Trygge farleder, god havneinfrastruktur, øst–vest-forbindelser og grensekryssende transportårer blir viktigere når mannskap, materiell og tungt militært utstyr skal flyttes raskt og effektivt. Særlig viktig blir det i nordområdene og i mitt hjemfylke, Troms, der Norge, Sverige og Finland møtes og deler landegrenser. Hvis vi skal ha troverdighet når vi hevder vår suverenitet i en verden der folkeretten utfordres av de store, må det bo folk i hele landet vårt. I både by og bygd må folk kunne komme seg på skole, på jobb og til sykehus, og forsyningslinjer for livsviktige varer må være til å stole på. Det er mange nye hensyn å ta. Villere og våtere vær kan gi flere ras og skred. Mens vi debatterer her i dag, er viktige vei- og jernbaneforbindelser mellom nord og sør satt ut av spill i Levanger i Trøndelag. Den luftfarten vi er så avhengig av i Norge, er også sårbar. Vi ser nå at dronevirksomhet kan lamme flytrafikken, og det skaper usikkerhet blant folk og økte kostnader. Nye trusler møter vi også på internett og i det digitale rom. Bredbånd, datasentre og den digitale grunnmuren vår blir stadig viktigere å sikre etter hvert som vi blir mer avhengig av digitale løsninger. Ønskelisten til Nasjonal transportplan kommer nok alltid til å være lengre enn budsjettet gir rom for. Arbeiderpartiet vil derfor jobbe for å gi folk trygghet ved å prioritere det viktigste først. Derfor jobber vi etter prinsippet om å ta vare på det vi har, utbedre der vi kan, og ikke bygge nytt før vi må.