Truls Vasvik (A) [16:44:47] (ordfører for saken): Som saksordfører vil jeg først takke komiteen for samarbeidet i behandlingen av saken. Jeg vil også takke dem som har gitt skriftlige innspill til komiteens arbeid. Saken gjelder et representantforslag om utvikling av mindre sykehus, desentralisering av polikliniske tjenester og kortere reisevei for å få helsehjelp. Forslagsstillerne ber bl.a. om en plan for mindre sykehus, en utredning av en ny kategori sykehus, «nærsykehus», en gjennomgang av ambulansetjenesten i distriktene og endringer i fordelingsnøkkelen. Komiteen har merket seg at dette er viktige, men også komplekse spørsmål. De handler om hvordan vi skal sikre trygge, gode og tilgjengelige helsetjenester i hele landet samtidig som vi ivaretar kvalitet, pasientsikkerhet, tilgang på personell og bærekraftige fagmiljøer – saker som jeg er sikker på at hele denne salen er opptatt av. Jeg forutsetter at de ulike partiene redegjør for sine standpunkt, men jeg kan jo si at en samlet komté innstiller på at forslaget ikke vedtas. For Arbeiderpartiet er det et grunnleggende mål at folk skal ha tilgang til gode helsetjenester uansett hvor de bor. Mindre sykehus, lokalsykehus, desentraliserte tilbud og en sterk akuttmedisinsk kjede er helt avgjørende for tryggheten til folk i hele landet. Samtidig mener vi at slike spørsmål må vurderes helhetlig. Det er ikke nok å se på ett sykehus, én tjeneste eller én modell isolert. Funksjonsfordeling mellom sykehus, polikliniske tjenester, akuttberedskap, ambulansetjeneste og finansiering henger unektelig sammen. Det handler om nærhet, men også om kvalitet. Det handler om trygghet, men også om at fagmiljøene må være sterke nok, og det handler om å bruke fellesskapets ressurser klokt, slik at pasientene får best mulig behandling. Flere av disse temaene er allerede en del av regjeringens arbeid, bl.a. gjennom en nasjonal helse- og samhandlingsplan og meldingen «Fornye, forsterke, forbedre». Regjeringen har også satt ned helsereformutvalget, som skal se på hvordan framtidens helse- og omsorgstjenester bør organiseres, styres og finansieres. Arbeiderpartiet mener derfor det er riktig å avvente dette arbeidet før Stortinget trekker konklusjoner om struktur, oppgavefordeling og finansiering i vår felles helsetjeneste. Det betyr ikke at vi skal lene oss tilbake – tvert imot. Vi må utvikle de mindre sykehusene videre, vi må flytte tjenester nærmere folk der det er faglig riktig, og vi må styrke samhandlingen mellom sykehus og kommuner. Og så må vi sørge for at den akuttmedisinske kjeden fungerer godt i hele landet. Men vi vet, også etter å ha reist land og strand rundt, at løsningene ikke kan være like overalt. Norge er et langstrakt land med ulike lokale behov, ulik geografi og ulike forutsetninger. Derfor må utviklingen bygge på grundige faglige vurderinger og lokale forhold og unektelig en helhet. Arbeiderpartiet vil ha sterke offentlige sykehus, inkludert gode lokalsykehus og trygge tjenester nær folk. Men vi vil gjøre dette på en måte som vi faktisk vet gir bedre pasientbehandling – ikke gjennom enkeltstående vedtak som kan gripe inn i et større arbeid uten at vi ser fullverdige konsekvenser og vurderer helheten.

Representanten Abrahamsen og FrP langer som vanlig ut mot regjeringen og helseforetakene om at kvalitet ikke vektes høyt nok i anbudskonkurransen. Det er en helt ærlig sak å mene, men det blir litt hult når FrP stemmer imot følgende forslag i Dokument 8:30 S for 2025–2026: «Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til hvordan anbudsprosessene i større grad kan ivareta kvalitet og behovet for kontinuitet.» Det er for øvrig et forslag fra Høyre som fikk flertall med én stemmes overvekt i denne salen. Vi flytter politikk med å stemme for det vi er for, og mot det vi er mot. FrP velger altså å stemme mot å vekte kvalitet tyngre. Det er verdt å merke seg.

Ideelle aktører utgjør en helt sentral del av velferdstilbudet vårt, spesielt innenfor helse- og omsorgstjenestene. Ideelle aktører bidrar til mangfold, kvalitet og kontinuitet og er et viktig supplement til de offentlige tjenestene. Arbeiderpartiet har over tid – lang tid – vært opptatt av å styrke ideelle aktørers rolle og utnytte det handlingsrommet som allerede finnes i regelverket. Vi mener i likhet med forslagsstillerne at det er behov for å gjøre det enklere å ta i bruk ideelle aktører i velferdstjenestene. Derfor følger vi opp Støstad-utvalgets anbefaling i NOU 2024:1, om å etablere en egen lov om registrering av ideelle velferdsaktører, inkludert en rettslig definisjon av begrepet. Dette er et krevende regelverksarbeid, og det må gjøres riktig, godt og grundig dersom en skal lykkes med å oppnå formålet med et slikt regelverk, som nettopp er å gi nytte for både ideelle aktører og det offentlige, og at regelverket kan praktiseres på en enkel og forutsigbar måte. Stortinget er i disse dager utålmodig, så det er samtidig viktig at arbeidet prioriteres, og at forslag til nytt regelverk sendes på høring så fort det er mulig og forsvarlig. Det er innstillingen fra komiteen klar på. Høyesterett har i en nylig dom slått fast at reservasjonsadgangen i anskaffelsesforskriften § 30-2a er i tråd med EØS-retten. Det betyr at det innenfor gjeldende juridiske rammer er anledning til å reservere offentlige anskaffelser for ideelle organisasjoner innen helse- og sosialtjenester, når vilkårene for dette er oppfylt. Arbeiderpartiet mener det er viktig at regjeringen benytter det handlingsrommet som finnes i anskaffelsesregelverket, til å inngå langsiktige avtaler med ideelle aktører der dette er hensiktsmessig. Vi er derfor veldig tilfreds med vedtaket tidligere i år, i sak om Dokument 8:75 S for 2025–2026, som slo fast at regjeringen skal sikre at «helseforetakene ved kjøp av private tjenester reserverer disse til ideelle aktører der det er hensiktsmessig». Både private og ideelle aktører kan bidra til å løse kapasitetsutfordringer i den offentlige helsetjenesten. Like fullt er det viktig å understreke at det for Arbeiderpartiet er et grunnleggende premiss at tjenesten skal være offentlig finansiert og underlagt offentlig styring, slik at det er fellesskapet som fastsetter prioriteringer og sikrer likeverdig tilgang til helsetjenester.

De fleste av oss kommer inn i salen med ferdigskrevne manuskripter, men innimellom skjer det noe i salen man ikke har skrevet i forkant. Da er det litt kjedelig når man ikke klarer å korrigere innleggene deretter. Ting må gjøres skikkelig. Det koster penger. Heldigvis er det et flertall i denne salen i dag som er opptatt av faktisk å få ting til, ikke bare ord. Tidligere parlamentarisk leder i Arbeiderpartiet Rigmor Aasrud fortalte oss for fire år siden at vi skulle prøve å unngå følelsesmessige ord i innleggene våre, for så stusslig følelsesliv har vi ikke, men det er nesten litt trist å se hvordan Høyre kaster all økonomisk forsvarlighet på båten i retorikk, uten at de har en eneste krone den dagen regningen skal gjøres opp. Dagen i dag er historisk. Endelig får vi fulgt opp kvinnehelsestrategien, vi får endelig et betydelig større reelt fokus på kvinnehelse, og vi får endelig sørget for at den politikken vi prater om her, og som statsråden er tydelig på, også følges opp i helseforetakene. Det er veldig, veldig bra. Det er en stor dag. La oss være glade for det. Det fortjener norske kvinner. Når jeg satt her og hørte debatten, ble jeg litt fristet til å skrive om et ganske kjent sitat fra 1969. Da blir det: «A small step for a woman – one giant leap for mankind.»

Takk til forslagsstillerne for å løfte en viktig problemstilling, nemlig legemidler på hvit resept for barn opp til seks år og kostnader knyttet til dette for den enkelte familie. Norge har en god og enkel ordning med offentlig finansiering av legemidler vi som innbyggere er avhengig av over tid, nemlig blåreseptordningen. Ordningen har som formål å sikre en likeverdig og rask tilgang til effektive legemidler uten at personlig økonomi skal stå i veien for å få best mulig hjelp. Legemidler som utskrives på såkalt hvit resept, må derimot dekkes av den enkelte. Begrunnelsen er ganske enkelt at denne typen resept er tiltenkt behandling av sykdommer eller tilstander med kort tidshorisont. Et typisk legemiddel det kan være snakk om, er antibiotika. Tallene viser at gjennomsnittlig kostnad for den enkelte familie per barn i året beløper seg til et sted rundt 400 kr. For de aller fleste av oss er det en høyst overkommelig utgift en sjelden gang, men for andre kan det være et ganske stort inngrep i en allerede presset økonomisk situasjon. Det er derfor et viktig forslag vi nå diskuterer. Samtidig er det slik at iallfall vi som har hatt småunger, vet at det å svelge piller ikke akkurat er favorittsysselen til disse barna. Derfor ønsker en ofte heller andre former, f.eks. miksturer. Disse er ofte dyrere enn piller, og særlig gjelder det for såkalt smalspektret antibiotika, som er et viktig ledd i kampen mot antibiotikaresistens. Jeg tror vi alle i denne salen er enige om at foreldrenes økonomiske situasjon ikke skal stå i veien for at ungene våre får den mest hensiktsmessige behandlingen. Vi må likevel vite hva vi gjør hvis vi vil endre ordningen, og om det vil ha noen utilsiktede konsekvenser. Vi i Arbeiderpartiet er derfor glad for at det i dag ser ut til å bli flertall for å utrede hvor mye det vil koste å sikre barn under seks år tilgang på den mest hensiktsmessige behandlingen, også med hensyn til administrasjonsform, eller med andre ord: hva slags type medisin.

Jeg skal begynne med å gjenta noe av det helseministeren sa. Fakta er at det med Arbeiderpartiet og de rød-grønne i regjering har vært en betydelig høyere realvekst økonomisk enn det var under forrige regjering, som FrP var med i. I 2018 innførte regjeringen en ny rentemodell for investeringer til de regionale helseforetakene, med mer markedsmessige vilkår – les høyere rente. Og hvis noen ikke husker hvem som hadde finansministeren i 2018, så var det FrP. I fjor tok derimot Arbeiderparti-regjeringen tilbake modellen fra 2018 og satte rentene ned. Nå skal vi få en ny finansieringsordning som er helhetlig, og sikre at sykehusinvesteringene ikke skal gå på bekostning av driften av sykehusene. Det er viktig, og det er bra. Videre: FrP og Hauan påstår at det er færre som får hjelp på sykehusene våre på grunn av finansieringsordningen. Det er feil. I 2013 var det 1,3 millioner pasienter som fikk hjelp på norske sykehus. I fjor var det ca. 2,5 millioner pasienter som fikk det samme. Dette minner meg litt om debatten vi hadde på tirsdag, var det vel, om PCI-debatten, der det ble pratet og tegnet et bilde om at resultatene i helsevesenet er dårligere i Norge enn i andre land. Det er feil. Vi må være etterrettelige i argumentene vi bruker. Vi kan godt være uenige, men vi må være etterrettelige. Vi har et av verdens beste helsevesen. Det er delvis politikernes skyld, aller mest fagfolkene sin skyld. Fagfolkene fortjener at vi prater sant. Da må vi begynne med det. Når man snakker om utredninger og handlekraft: Eilertsen sier nå at det selvfølgelig må utredes. Det kan jo framstå noe rart så lenge Abrahamsen sier at det ikke skal utredes, og så sier Nordtug at det skal utredes, og så er man egentlig imot utredning. Et enkelt søk viser at FrP de to første årene i forrige periode foreslo ikke mindre enn 20 utredninger. Sånn sett passer det kanskje at det var litt mer utredninger likevel. Det er noe med liv og lære der, altså. Abrahamsen sier at handlekraft sparer penger. Vel, handlekraft i rehabiliteringssaken kostet helseforetakene flere hundre millioner kroner. Så dette er jo litt hvordan man tegner opp bildet, tenker jeg. Er det ikke bare å gjøre det, blir det sagt. Jeg gjentar tallene fra i stad. Vi prater om 238 mrd. kr. Vi prater om 150 000 ansatte. Vi prater om to en halv million pasienter. Alle her peker i samme retning, men vi må faktisk vite hva vi gjør. Vi må vite at vi må gjøre det skikkelig. Vi må vite konsekvensene. Vi må rett og slett vite at dette blir bedre. I forslaget som er lagt fram, er det viktige gjennomslag for Rødt og SV, og vi kommer selvfølgelig til å følge opp det. Jeg vil takke SV, Rødt og Høyre for at de tenker helhet, og for at de tenker på pasientens beste.

For Arbeiderpartiet er det grunnleggende at vår felles helsetjeneste skal være førstevalget, både for innbyggere og ansatte. Vi i Arbeiderpartiet har i lang tid ment at reformer av vår felles helsetjeneste er nødvendige dersom vi skal sikre gode, sammenhengende helsetjenester også i framtiden – helsetjenester som er der for alle, når de trenger det, hva de trenger, og som yter helsehjelp av god kvalitet. Men jeg vil på det sterkeste advare mot at Stortinget gjennom representantforslag vedtar omfattende endringer i hvordan vi styrer våre offentlig finansierte helsetjenester, uten grundig utredning. Jeg vil gå så langt som å si at jeg rett og slett synes det er uforsvarlig. Norske sykehus behandler over to en halv million pasienter hvert år, har over 150 000 ansatte og forvalter et budsjett på 238 mrd. kr. Diskusjonen om hvordan vi organiserer sykehusene våre, må gjøres på størst mulige alvor, og vi må vite hva vi gjør for å sikre trygghet, kvalitet og forutsigbarhet for både pasienter og ansatte. En styring av hele dette systemet etter innfallsmetoden, som f.eks. Fremskrittspartiet her prøver seg på, står seg rett og slett ikke. Det er ikke slik vi styrer vår felles velferd. Fordi Arbeiderpartiet er opptatt av trygg og forutsigbar styring av vår felles helsetjeneste, til det beste for pasienter og ansatte, har vi nedsatt et helsereformutvalg som skal utrede alle sider ved organiseringen av helse- og omsorgstjenestene, inkludert finansiering. Helsereformutvalget er nettopp gitt i oppgave å utføre en grundig og fordomsfri gjennomgang av helse- og omsorgstjenestene og foreslå nye modeller for framtidig organisering. Det betyr at vi er åpne for å se på andre måter å organisere vår felles helsetjeneste på. Det betyr også at vi er villige til å gjøre noe med helseforetaksmodellen dersom det bidrar til en bedre organisert helsetjeneste. I dette arbeidet har Stortinget bedt om at minst én modell som utredes, skal innebære et skille mellom drift og investering i sykehusene, når utredningen er forelagt Stortinget. For å tydeliggjøre dette ytterligere foreslår vi da å be regjeringen om å legge fram forslag til en ny helhetlig finansieringsmodell for sykehus som sikrer at sykehusinvesteringene ikke skal gå på bekostning av driften av sykehusene, og følgelig at minst ett av alternativene som legges fram, innebærer å skille drift og investering, at nye sykehusbygg skal besluttes av Stortinget og helt eller delvis finansieres over statsbudsjettet. I tillegg foreslår vi å be regjeringen utrede kostnader ved og ordninger for at statlige lån til lokale helseforetak gis til kostpris uten rentemargin, og at regjeringen kommer tilbake til Stortinget om dette på egnet måte. Et bærende element i vår velferdsstat er en offentlig finansiert helsetjeneste som tilbyr nødvendig helsehjelp til rett tid til alle som trenger det. For Arbeiderpartiet er det helt avgjørende at vi bevarer og videreutvikler den grunnsteinen i samfunnet vårt, også i nær framtid der vi blir flere eldre og pleietrengende og færre i arbeidsfør alder – et demografisk skifte som naturlig nok også vil treffe helsetjenestene våre hardt. På vegne av Arbeiderpartiet fremmer jeg derfor forslagene nr. 5 og 6, og naturlig nok trekker jeg da forslag nr. 3, som ligger i innstillingen.

Med bakgrunn i Stortingets vedtak i går i saken om rehabilitering har premisset for representantforslaget fremmet av representanten Bergheim og meg selv i går falt bort, og jeg trekker forslaget. Jeg må få legge til at jeg synes det er oppriktig trist på vegne av pasienter i Helse midt og Helse sør-øst.

På vegne av representantene Ragnhild Bergheim og meg selv har jeg gleden av å legge fram et representantforslag om en tilleggsanskaffelse innen rehabilitering i Helse Midt-Norge. Samtidig ber jeg om at forslaget behandles etter Stortingets forretningsorden § 39 tredje ledd bokstav c på bakgrunn av informasjon som Stortinget i går fikk fra helseministeren i brevs form.

I forrige sak, om rehabilitering, var det mye diskusjon om resultater og det faglige grunnlaget. Innenfor rehabilitering er det diskusjon knyttet til det faglige grunnlaget, mens her er det ganske beinharde fakta – i Norsk hjerteinfarktregister, som kommer med årsrapporter. De siste tallene er for 2024. Jeg tror mange av oss har opplevd hjerteinfarkt i nær familie, noen sikkert flere ganger. Det vi prater om, er liv eller død. Det er det mest grunnleggende vi kan prate om. Da er det viktig at vi som politikere faktisk prater om fakta, når vi prater om liv eller død. Fakta er at det dør færre av hjerteinfarkt i Norge enn i Sverige. Fakta er at det er aller lavest dødelighet etter hjerteinfarkt i Helse nord. Fakta er at det også gjelder ved 1-års dødelighet etter infarkt – også der kommer Helse nord best ut. På indikatoren hjertefunksjon etter hjerteinfarkt kom pasientene i Helse nord like godt ut som resten av Norge. Opplevd livskvalitet etter hjerteinfarkt er like høy som i resten av landet. Hadde jeg soknet til Helse nord, ville jeg også hatt et bedre tilbud. Jeg vil også ha et bedre tilbud i Helse sør-øst. Jeg vil overleve hvis det går gærent med meg. Det tror jeg alle skjønner. Men vi kan ikke her lage et inntrykk av at det er livsfarlig å bo i Norge. Realiteten er at det er et av verdens beste land å bo i hvis du er så uheldig at du får hjerteinfarkt. Jeg tror det er viktig å ta meg seg om vi i det hele tatt skal kunne ha gode helsefaglige diskusjoner – med trykk på helsefaglige. Jeg er økonom, og jeg kan sitte her og mene mye rart. Ja, det er faglig uenighet, men det er en faglig uenighet – ikke om jeg kommer fra Vestfold eller Nordland, for det er ingen faglighet i det. Norge har et av verdens beste hjerteinfarktmiljøer. Mest sannsynlig overlever du i Norge i forhold til alle andre land i verden. Vi skal være uendelig stolt av fagfolkene våre, og vi må legge det til grunn når vi diskuterer. Jeg skjønner at alle vil ha det bedre.

Jeg observerer at representanten Eilertsen sier at Fremskrittspartiet prioriterer mer penger til rehabilitering. Som statsråden sa, og til folkeopplysning: Det er ikke lagt inn en eneste krone i FrPs alternative budsjett til dette. Det er det greit å ha med seg når representanten Sve er så lei av praten om penger. Så vis oss det! Vis oss forslagene, ikke bare stå her og rop og rall, for det hjelper ikke så veldig mye når det kommer til ekte folk. Representanten Eilertsen opphøyer anbud som styringsform, mens FrP-representanten Abrahamsen er opptatt av langsiktighet. Vel – anbud, per definisjon, er at noen vinner, og noen taper. Det elsker representanten Eilertsen, og representanten Abrahamsen synes det er litt leit at noen kan tape. Slik styrer vi ikke Helse-Norge, dere! Vi prater om hundrevis av milliarder av kroner. Til slutt: Det er interessant at enkelte partier har vært helt stille. Jeg nøyer meg med å si at jeg hører hva som blir sagt. Det får stå for deres egen regning.

Noen mener at jeg overdriver konsekvensene av det vedtaket som det kan se ut til at det ligger an til, og noen påstår at det er helt riktig at folkevalgte skal styre Helse-Norge. Det siste er jeg helt enig i. Derfor har også helseforetakene fulgt opp Nasjonal helse- og samhandlingsplan og forholdt seg til at Stortinget har sagt at de skal bruke anbud som verktøy. Anbud kan vi, som sagt, være enige eller uenig i, men nå står vi her. Jeg regner med at alle som sitter i denne salen, vet hva vi gjorde for halvannen time siden. Vi vedtok nemlig endringer i anskaffelsesloven. Den forteller hvordan vi skal ha anbud – for halvannen time siden sa vi at vi skal ha anbud. Da er det veldig lett nå å si at vi ikke liker anbud, og at det er Stortinget som bestemmer hvordan det skal gjøres. Når det kommer til konsekvensen av et slik vedtak som det kan ligge an til, er det som statsråden har sagt, ikke fullt ut overskuebart, men noe vet vi. Helse Midt-Norge må kutte drastisk i sine egne planer for hjerterehabilitering og tidlig rehabilitering – det vi vet fungerer i egenregi. Resultatet av dette kan altså bli at det blir mindre helse gjennomført av det offentlige, og mer av helkommersielle private aktører. Det er et valg vi ikke ønsker å ta. Mange vet jeg også er opptatt av nye og nødvendige akuttmottak på Namsos og i Levanger. Med den økonomiske usikkerheten som Fremskrittspartiet nå vil påføre Helse Midt-Norge, er det svært stor sannsynlighet for at dette er i spill. For Helse sør-øst kan vi prate om en ekstraregning på 350 mill. kr. Hvis noen er i tvil om hvor pengene til våre offentlige sykehus kommer fra, er svaret enkelt: Det er våre skattekroner som nå brukes på advokater og administrasjon istedenfor på pasientbehandling. Jeg har ikke hørt om en eneste pasient som har blitt rehabilitert i norske rettssaler – i hvert fall ikke fysisk. Det er noen i denne sal som har gått til kamp mot sløsing. Sløsing er altså å bruke mer penger enn nødvendig. Jeg registrerer at det største opposisjonspartiet, som nå ønsker å bruke penger på advokater og administrasjon istedenfor at norske pasienter skal få den hjelpen de trenger, er de som også mener at de er imot sløsing. Dette er ingenting annet enn sløsing, også det at vi nå skal ha flere plasser enn det fagfolkene våre faktisk vurderer at vi trenger. Det at man også skal la signerte avtaler stå, mens de ikke-signerte trekkes tilbake, kan få ganske alvorlige utslag. Signering av avtaler er selvfølgelig ikke likt fordelt per faggruppe. Det betyr at det kan være en reell risiko for at enkelte pasientgrupper nå kan stå helt uten nødvendig rehabiliteringstilbud etter dette vedtaket. Det er en risiko som Fremskrittspartiet er villig til å ta. Det ligger ikke mer penger inne her, så da må de eksisterende avtalene enten reduseres, eller så må det kuttes i tilbudet på sykehusene våre, slik at budsjettrammen kan holdes. Det kan også føre til at avtaler som allerede er inngått, får så lite belegg at de ikke klarer seg – det er umulig å svare på. Jeg vil avslutte på samme måte som i forrige innlegg: Anbud kan vi diskutere, det kommer til å bli diskutert. Dette sikrer ikke bedre pasientbehandling, det setter arbeidsplasser i spill, og det setter et stort spørsmålstegn ved staten som avtalepart.

På morgenen i dag spurte jeg vår KI-partner Copilot om den norske staten kan regnes som en trygg og solid avtalepart. Svaret var ikke overraskende ja. Men etter dagen i dag er det en overhengende fare for at både Copilot og oss andre må vurdere sannhetsgehalten i det svaret. Ved to anledninger bare i dag er statens omdømme som kontraktspart og samarbeidspartner satt i spill. Melkøya-saken har fått stort fokus, naturlig nok, for det gjelder både store beløp og klimakonsekvenser. Denne saken har mindre skalaer, men prinsippet er klin likt. I denne saken kan det gå utover helt vanlige, ekte folk som trenger pasientbehandling. Det er alvorlig, både for pasientene og for de ansatte rundt om i store deler av landet vårt, som er avhengig av disse tjenestene. Usikkerhet burde vi som politikere søke å unngå, men det Fremskrittspartiet ligger an til å gjøre her nå, vil føre til stor usikkerhet for veldig mange folk rundt om, og det vil føre til stor usikkerhet for norsk næringsliv. Det er inngått lovlige avtaler etter å ha gjennomført en lovlig anbudsprosess basert på Stortingets bestillinger gjennom Nasjonal helse- og samhandlingsplan og de krystallklare tilbakemeldingene fra Riksrevisjonen, som statsråden redegjorde for. For Helse sør-øst er det inngått avtaler på over 1 mrd. kr. Rundt halvparten er allerede signerte avtaler. De øvrige har fått tilsagn og har selvfølgelig begynt å rigge sine virksomheter for å følge opp de lovlig inngåtte og tildelte avtalene. Det samme er tilfellet i Helse Midt-Norge, om enn i noe mindre økonomisk skala. Det Fremskrittspartiet nå legger opp til, er at helseforetakene, altså staten, skal bryte avtalene. Det kreves ikke spesielt stor kreativitet for å forstå at dette er svært krevende for både ideelle, private og våre offentlige sykehus når det kommer til planlegging og gjennomføring. Fremskrittspartiet er gjengangere på denne talerstolen med prat om å redusere byråkrati, administrasjon og ansatte som ikke jobber med direkte pasientkontakt. Vel, dette fører til det motsatte av det partiet til vanlig prater så varmt om. Det som Fremskrittspartiet legger opp til i dag, vil ha alvorlige juridiske og økonomiske konsekvenser. Det er rimelig åpenbart at faren for et utall søksmål og erstatningskrav er overhengende. Det Fremskrittspartiet i dag legger opp til, er å pålegge helseregionene en ulovlig forlengelse av kontrakter. Det kan jeg synes er leit og trist, men for en del ideelle og private aktører er det alvor. Jeg må få lov til å gjenta at det kan gå mot at Stortinget pålegger helseregionene en ulovlig forlengelse av kontrakter. Det er nesten så jeg ikke tror det går an, men det gjør det tydeligvis. Og det vil koste et tresifret antall millioner kroner. Jeg har 14 år i et kommunestyre bak meg, og dette hadde aldri gått igjennom i et kommunestyre. Jeg tror mange av oss kan mene ganske mye om anbud. Det får vi rikelig anledning til å diskutere i både helsereformarbeidet og andre saker. Det vi prater om her, er egentlig ganske enkelt: Kan ideelle og kommersielle aktører stole på staten? Akkurat nå ser det ut som at svaret er nei. Det synes jeg er veldig, veldig trist, også på vegne av norske pasienter.

Jeg synes det har vært en god debatt så langt, og jeg tillater meg å følge opp noen av innleggene. Representanten Hagerup vil ha trygghet. Derfor etterlyser hun trygghetsboliger for kommunene. Det Høyre samtidig derimot tar bort, er tilskudd til dem som vil oppgradere boligen sin for å skape trygghet i sitt eget hjem. Det kan jo hevdes at det virker som om Høyre er mer opptatt av tryggheten i kommunene enn av tryggheten til innbyggerne, men det er sikkert bare en slutning i hodet mitt. Videre etterlyser representanten Svardal Bøe øremerkede midler til rusomsorgen, samtidig som Høyre tar ut øremerkede tilskudd til helseteknologi og legger dem inn i rammen. Det kan hevdes at dette bare er en lek med ord og argumenter oss politikere imellom, og jeg stoler like mye på lokalpolitikere når det gjelder både rusomsorg og helseteknologiordning, men jeg mener likevel at det er en forskjell. Det er fordi helseteknologiordningen har to mål. Punkt én er selvfølgelig å gi bedre tjenester og helse til folk, men ikke minst er det – og det burde kanskje representanten fra Høyre være opptatt av – å sikre næringslivet vårt og sette dem i stand til å skape næring og innovasjon rundt i hele landet. Det burde være gode Høyre-ord. Representanten Eilertsen etterlyser raskere tilgang på medisiner. Det er vi helt enig i. Derfor har vi satt inn tiltak og fått tiden ned. Samtidig vil jeg advare mot at vi her i salen skal bestemme enkeltmedisiner og enkeltvaksiner, av to grunner. For det første har også Fremskrittspartiet stilt seg bak prioriteringsmeldingen, som ble behandlet rett før sommeren. For det andre: Når vi skal prioritere noen medisiner opp, må noen andre vente enda lenger på sine medisiner. Videre til Eilertsen og svaret på replikken om tiltak for bedre psykisk helse. Rammene måtte settes av familien, ikke av det fagfolkene anbefalte, sa representanten fra FrP. Ja, da vil jeg hevde at man virkelig har misforstått dynamikken i folkehelsearbeid. Det er en ærlig sak, men da ville jeg kanskje ikke vært så høy og mørk når det gjelder å prate om forebygging. Høyrepartiene er opptatt av private helsetjenester og, som Eilertsen også sa det, mer konkurranseutsetting. Vel, konseptet med konkurranse er at noen vinner, og noen taper. Da er det litt interessant å se at politikere på høyresiden raser når deres aktør taper. Det blir rett og slett noe hult over det hele. Dette er et budsjett for en riktig retning i 2026, med gode frampek for årene som kommer, og med det mener jeg både for eldre, for sykehusene våre og for kommunene våre. Vår felles helsetjeneste er nettopp det: felles, betalt over skatteseddelen. Vår felles helsetjeneste er trygghet for helsen. Det budsjettet vi vedtar her i dag, gir nettopp den tryggheten. Jeg er glad for at vi har kommet til enighet med alle partiene, og jeg er overbevist om at dette er riktig vei. Til slutt: Om en uke tar vi juleferie. Fagfolkene våre kan ikke ta juleferie. De må holde hjulene i gang, og jeg ønsker de som skal på jobb, en riktig god vakt.

For det første har man lovet mange sykehjemsplasser allerede i inneværende periode, og hvis det tar så lang tid, er jo litt tøft at man tør det – men det er nå så. I sitt alternative budsjett skriver FrP at de er bekymret for at stadig flere, inkludert unge, sliter med psykiske plager. Det er jeg overbevist om er en bekymring alle deler. Samtidig vet vi at det er noen tiltak som kan bidra i positiv retning. Det kan være aldersgrense på sosiale medier, det kan være å sikre enerettsmodellen så det ikke blir aggressiv markedsføring for spill, eller det kan være sterkere regulering av markedsføring av kredittkort. Det er iallfall det fagfolkene sier. Det som imidlertid er en fellesnevner for de nevnte tiltakene, er at FrP er imot alle sammen. Hvordan tenker representanten at vi skal kunne forebygge psykisk uhelse når man er imot alle tiltak som fungerer?

Jeg får vel begynne med å oppklare for representanten hvorfor antall sykehjemsplasser omtrent har vært uendret de siste ti årene. Det er på grunn av at det med FrP i regjering ble 718 færre sykehjemsplasser, mens med Arbeiderpartiet har vi klart å stabilisere det og øke med 762 – så er i alle fall fakta på plass. I flere uker nå har vi hørt representanten Eilertsen gjenta på inn- og utpust at vi ikke satser på Norge og vår egen befolkning, bl.a. fordi vi øker innsatsen utenfor Norges grenser i en historisk urolig tid. Det framstår nesten som om FrP mener at de relative økningene i budsjettenigheten er fasiten på hva som er viktigst. Nå vil jeg påstå at det er en ekstrem forenkling, men vi kan jo følge opp på samme måte med FrPs alternative budsjett. Hvordan kan FrP og representanten mene at det er et godt budsjett for helsesektoren, når de i sitt alternative budsjett gir ti ganger mer i skattelette enn til økning i helsebudsjettet, og faktisk dobbelt så mye kutt i formuesskatten til de rikeste som de gir til hele helsesektoren?

Jeg har ikke noe grunnlag for å si at det ikke blir bedre, iallfall, for jeg har tiltro til kommunene og dem som er nærmest folk. En kan godt si at ikke alt fritt er bra, for da kan en velge selv. Det er lokaldemokrati. Jeg er hellig overbevist om at de politikerne både Røses parti og mitt parti har ute i kommunene, vil det beste for sine innbyggere. Vi vet også at det å forebygge er billigere enn å reparere. Jeg tror vi tverrpolitisk bare må si – for alle folk i denne salen viser til de tre prosentene hver gang, og vi gjør det gjerne bare før vi skal legge ned beløpene – at vi alle rett og slett må ta tak der. Jeg tror kanskje ikke 50, 60 eller 70 mill. kr den ene eller andre veien er avgjørende her. Jeg tror vi sammen skal love hverandre at vi kanskje rett og slett må løfte forebygging, selv om vi da ikke nødvendigvis ser resultatene før neste stortingsvalg.

Hvis representanten ikke hadde begynt med å skryte av sin egen regjering, som var noe som ikke var godt, hadde jeg ikke hengt meg opp i hva Høyre sa. Hvis han også hadde hørt hva jeg sa mot slutten, sa jeg at jeg mener at vi prioriterer det. Det er også viktig å si at en generell økning til sykehusene også er bra for rusfeltet. Vi har en forebyggingsreform som skal følges opp, og vi har en opptrappingsplan for psykisk helse som også går inn i det. Det at man også innlemmer noe i kommunene, er en tiltro til kommunenes selvråderett, som jeg trodde Høyre var opptatt av. Det er i alle fall noe de skrøt av da de la fram sitt alternative budsjett. Det å velge sine kamper med omhu og å velge sine argumenter der det passer seg, er kanskje vår oppgave og vår jobb, men det er vel engang sånn det er.

Det er også blitt en tradisjon at Høyre sier at fritt behandlingsvalg var saliggjørende. Da er det nok en gang interessant at Solberg-regjeringens egen evaluering av det viste at det ikke fungerte. Den viste også at de som brukte det, hadde høyere sosioøkonomisk status enn andre, og – med all respekt – den gruppen vi prater om her, vet vi ikke er på toppen på den sosioøkonomiske indeksen. Det er interessant at de menneskene som de prater veldig høyt om når det gjelder fritt behandlingsvalg, ikke var dem som benyttet fritt behandlingsvalg. Vi kan også legge til at de som ble behandlet i fritt behandlingsvalg, vel var ca. 25 000 pasienter, tror jeg. Det er over to og en halv million i året i norske sykehus. Så at det er det som på en måte knekker alt, er jeg litt overrasket over. Jeg mener at vi ikke nedprioriterer rusfeltet. Vi har fått på plass en forebyggingsreform, som jeg mener er veldig bra for rusfeltet. Rusfeltet selv er ganske fornøyd. Da tror jeg kanskje vi skal lytte til dem som har skoene på.

Nei, det var derfor jeg sa at jeg har hørt det – jeg har ikke noe dokumentasjon på det, men det er jo interessant å se hvor mange flere det er som søker hjelp. Det tror jeg ganske åpenbart er på grunn av både koronapandemien og at det er mye som har skjedd. Det var derfor jeg sa at noen påstår det. Jeg sier ikke at de har rett. Jeg sier ikke at Eilertsen har feil. Men det virker iallfall som at noen vurderer det som et element. Jeg tenker fortsatt at det viktigste er: Trenger man hjelp, skal man få hjelp. Så tror jeg vi må gå bort fra at det eneste saliggjørende for å få hjelp er å komme på sykehus. Hele poenget med lavterskeltilbud må jo være å sikre at man faktisk får hjelp før man skjønner at man må ha hjelp. Derfor er lavterskeltilbud viktig. Vi kan godt si at det er dumt å kutte i det, og det gjør vi ikke. Det er viktig å ha et system som gjør at man ikke blir avvist, for det vi også har sett, er at de som trenger hjelp eller opplever at de trenger hjelp og blir avvist via en konvolutt med et ark i, får det mye verre. Det er derfor Prosjekt X knyttet til psykisk helse – Én vei inn – er helt genialt.

Takk for spørsmålet. Dette gjelder særlig innenfor psykisk helse, og det er to grunner til det. Det ene er at det har blitt mye større pågang. Så kan det nok være – jeg ser noen påstå det, jeg påstår det ikke – at det er litt for mange henvisninger som blir gitt, uten at det nødvendigvis er belegg for det. Nøkkelen er at ingen skal avvises uten å bli tatt på alvor. Derfor har helseministeren satt i gang noe som han har kalt Prosjekt X. Det aller første prosjektet som ble løftet fram der, er et nytt forsøk i Vestfold, med Sandefjord kommune og sykehuset i Vestfold, der kommune- og spesialisthelsetjeneste sitter sammen rundt samme bord når noen kommer inn og trenger hjelp. Ingen av dem har blitt avvist. Det er ikke gitt at den beste hjelpen til akkurat det man trenger, er på sykehuset eller i spesialisthelsetjenesten. Det kan like gjerne være i kommunen. Derfor er mottaksapparatet det viktigste for å sikre at ingen blir avvist, og det fungerer faktisk i Prosjekt X.

De to siste innleggene mine i de to siste statsbudsjettdebattene har startet med ventetider. Som alle vet: Når vi gjør noe tre ganger, da blir det en tradisjon. Så da starter vi en ny tradisjon i dag. Når vi har debatt samme dag som oppdaterte ventelistetall legges fram, må det nevnes. Ventetidsløftet til Arbeiderpartiet har gitt akkurat de resultatene som var målet: like lange ventetider som før pandemien, altså på 2019-nivå. I dag kl. 10 kom oppdaterte tall, og det er all grunn til å være tilfreds. For landet som helhet er ventetidene for påbegynt helsehjelp nå, i november, på 60 dager. Det er 15 dager kortere enn i november 2024 og november 2023 og like mange dager som i 2019. Altså: Målet er nådd. Ventetiden for ventende er 16 dager kortere i november 2025 sammenlignet med i fjor og én dag kortere enn i november 2021. Antall ventende var 220 659 personer ved utgangen av november. Det er en nedgang på hele 36 600 personer sammenlignet med november i fjor. Andelen fristbrudd for ventende har også gått ned. Den nedgangen har ikke kommet av seg selv. Det er knallhard jobbing fra de dyktige fagfolkene våre, det er en mer systematisk tilnærming, mange ulike prosjekter og mange ulike handlinger – ofte initiert ytterst i pasientbehandlingen, fra fagfolk som vet hvor skoen trykker. Vi i Arbeiderpartiet i regjering og våre budsjettpartnere her på Stortinget gir oss ikke her. Derfor foreslår vi å styrke de regionale helseforetakene med 3,9 mrd. kr. Det gir muligheter til å få ventetidene ytterligere ned, slik at jeg forhåpentligvis kan følge opp tradisjonen med å skryte av resultatene også neste år. De aller fleste konsultasjoner skjer på fastlegekontorer rundt om i hele det langstrakte landet vårt. Dette budsjettet fastholder viktigheten av fastlegen også i framtiden. Alle vi som noen ganger går i Oslo, ser reklameplakater fra ulike private fastlegetilbydere der man kan kjøpe seg inn digitalt når fastlegen har fulle bøker. Det skaper et klasseskille som vi i Arbeiderpartiet ikke vil ha. Derfor er jeg glad for at det i dette budsjettet settes av midler til en utprøving av en kommunal nettlegeordning, som for øvrig allerede er en suksess i bl.a. Kristiansand. Arbeiderpartiet i regjering har allerede bevist at vi klarer å følge opp planer, gjennom Ventetidsløftet. Nå skal vi også løfte de eldre gjennom Eldreløftet – dog ikke bokstavelig talt. Det legges opp til 1 500 heldøgns omsorgsplasser ved å sette av over 3,3 mrd. kr i tilsagnsramme. Det foreslås et nytt tilskudd gjennom Husbanken, der eldre kan søke om bistand for å oppgradere boligen sin. Vi vet at de aller fleste eldre er friske eldre, men de må ha noe å gjøre. For å øke aktiviteten blant de eldre etablerer vi en ny tilskuddsordning for frivillige og ideelle aktører. Sist, men ikke minst: Arbeiderpartiet skal innføre en høreapparatgaranti. Eldre skal få tilgang på høreapparat innen fire måneder. Jeg tror flere av oss opplevde å møte en mann på 97 år på Eidsvolls plass for et par år siden. Han var 97 år og hadde ventet et år på høreapparat. Det er en fortvilende situasjon. Nå er tanken at alle skal få det innen fire måneder. Det vil også begrense alle følgeutfordringene det gir, f.eks. ensomhet, sykmeldinger og i noen tilfeller forverring av demens. Det er nok noen som kan påstå at fire måneder også er for lang tid, men et sted må vi begynne. Jeg er overbevist om at dette er et ekstremt godt tiltak. Med dette grepet håper jeg at enda flere eldre kan ta del i barnebarnas henrykte gledesskrik når de åpner julegavene sine neste år. Det kan også sies at det er mulig å slå av høreapparatene hvis gledesskrikene blir for høye. Dette budsjettet styrker vår felles helsetjeneste, den vi alle er så glad i. Fortsatt skal man få hjelp i verdensklasse når man trenger det. Det er rett og slett trygghet for helsen.

Takk for svaret. Da er jo den enkle konklusjonen at Høyre mener at det er Stortinget og Høyre som skal prioritere hvem som skal få helsebehandling i dette landet, ikke fagfolkene som er tettest på pasientene. Det er jo greit å vite. Videre i helsedelen til Høyres alternative budsjett ser vi at utprøving av kommunal nettlege tas ut. Dette er en ordning som bl.a. Høyre-styrte Kristiansand har god suksess med – å sikre at folk får enklere tilgang på lege ved behov. Videre kuttes det i tilskudd til eldre som vil alderstilpasse boligen sin, slik at de kan bo hjemme lenger. Begge deler gjør hverdagen enklere for folk. Det gjør at folk lettere kan ta frie valg – noe jeg tror representanten er opptatt av – med en liten hjelp fra det offentlige, og sist, men ikke minst gjør det at innovative næringsinteresser i Norge kan utvikle gode produkter. Det kuttes også i tiltak som sikrer bedre folkehelse, det tas ut penger til skolefrukt, som vi vet har en god effekt på barnas inntak av frukt og grønt. Til slutt: Hvorfor er det et hovedpoeng for Høyre å begrense folks muligheter til å leve livet sitt enklest og sunnest mulig?

Det kan godt være at det ikke er krone for krone, men det er likevel det samme beløpet på begge sider. Takk for svaret – det er et par spørsmål som da står igjen. Hvis det er den effekten som gir det, hvorfor begrenser Høyre seg da til 300 mill. kr? Burde det ikke vært 2 mrd. kr? Så kunne en kuttet sykepengene med 2 mrd. kr – hvis det har en sånn effekt. Det er det ene. Eller er det så alvorlig at for å få dette regnestykket til å gå opp og sykepengebruken redusert, krever man at de som skal behandles av private, faktisk er i jobb? Da er jo spørsmålet til Høyre: Skal virkelig helsevesenet nå begynne å prioritere behandling av dem som er i jobb, foran dem som ikke er i jobb? Betyr det at det kanskje ikke er så nøye med pensjonister, uføre og andre – de kan vente litt lenger? Hva er egentlig tanken fra Høyre her?

Som helsepolitiker er jeg selvfølgelig glad for at det ligger mer penger til både sykehus, tannhelse og psykisk helse i flertallets budsjettforslag. Det sikrer vår felles helsetjeneste til det beste for oss alle. Vi er jo opptatt av å være ærlige, så i ærlighetens navn skal jeg innrømme at også Høyres alternative budsjett inneholder mer penger til sykehusene, men som vanlig øremerker Høyre betydelige summer til kjøp fra private helseaktører. Jeg gjentar: som vanlig – intet nytt under solen der. Det de gjør nytt i år, er at de 300 mill. kr Høyre skal bruke til innkjøp av disse private helsetjenestene, skal dekkes inn krone for krone i mindre sykepenger. Det står til og med spesifisert. Det kan være at jeg har tungt for det, men jeg hadde satt pris på om representanten kunne forklare meg hvordan denne en-til-en-effekten er beregnet.

Jeg tror vi allerede kan slå fast at trygghet og usikkerhet er de ordene som oftest har gått igjen i denne salen. Det er kanskje ikke så rart. Det er noe dypt menneskelig i å søke til trygghet, enten som enkeltmenneske eller som samfunn. Vi vet også som politikere at trygghet som ord slår godt an i befolkningen. Jeg tør påstå at den viktigste tryggheten vår er tryggheten om at dem vi er glad i, og oss selv, i og for seg, får den helsehjelpen vi trenger, når vi trenger den – at både ungene våre, foreldrene våre og partneren vår får hjelp når det trengs som mest. De aller fleste i Norge får helsebehandling i verdensklasse i vår felles helsetjeneste. Det skal vi være stolte av, og vi skal gi all mulig honnør til de dyktige fagfolkene våre som står på sent og tidlig. Samtidig er det viktig hele tiden å tenke at vi må komme oss videre. Vi må videreutvikle oss, fordi verden rundt oss forandres. Det at folk blir eldre og lever lenger, er utelukkende positivt. Det at folks forventninger har økt, er et tegn på en levestandard som har bedret seg. Medisiner og fagkunnskap har utviklet seg, så det man tidligere døde av, overlever man i dag. Alt dette er selvfølgelig bare bra, men det stiller noen krav til helsetjenestene våre som er annerledes enn det de var for over 20 år siden. Derfor er jeg glad for at regjeringen og helseministeren vår er så tydelig på tre ting: Punkt én: Vår offentlige helsetjeneste skal fortsatt være gullstandarden, og alle skal få den hjelpen de trenger, uansett størrelse på lommeboka eller hvor de bor. Derfor er det viktig å få ventetidene ytterligere ned. Punkt to: Vi må sikre nok ansatte i helsetjenesten og ikke minst at de fagfolkene som er der, og står i front hver eneste dag, har arbeidsvilkår som gjør at de vil bli værende der. Punkt tre: Vi må organisere helsetjenestene våre på en måte som gjør at folk ikke blir kasteballer mellom ulike systemer, og det skal en helsereform hjelpe oss med. Det er et stort ansvar som hviler på oss i denne salen de neste fire årene. Jeg er sikker på at vi sammen skal finne gode løsninger for vår felles helsetjeneste, slik at tryggheten for folk kan opprettholdes, og at vi fortsatt kan være stolt av å ha en av verdens beste helsetjenester om fire år. Et annet ord på t som er viktig når vi prater om velferdsstaten, er tillit. Et skattefinansiert offentlig helsetilbud må ha tillit blant befolkningen, en tillit til at pengene blir brukt riktig. De siste dagene har jeg opplevd at den tilliten er under press, fordi det åpenbarer seg en så radikal forskjell i lønn mellom fagfolkene på gulvet og enkelte direktører. Vi skal ikke detaljstyre lønnen i helseforetakene, men jeg må innrømme at jeg er svært tilfreds med at Arbeiderpartiet i dag har sendt inn et forslag om en gjennomgang, og at vi presiserer viktigheten av moderasjon i lederlønningene. Like viktig som trygghet, er tryggheten om at pengene brukes riktig, og da er tillit et nøkkelord. Til slutt: En gjenganger i denne salen de siste årene har vært ønsket om å skille drift og investering for sykehusene våre. Det har sågar tidvis virket som at det skal løse alle problemer, uten at jeg noen gang har hørt hvordan det isolert sett skal gi mer penger til sykehusene våre. Det må tross alt være det som er det viktigste: at sektoren tilgodeses med nødvendig økonomi, som gjør at vi kan ha trygghet i tjenestene våre. Jeg har allerede nevnt helsereformen. For oss i Arbeiderpartiet er det selvfølgelig at vi skal se på alle aspekter av vår felles helsetjeneste når vi først åpner den døren. Jeg skjønner at ikke alle ser de samme selvfølgelighetene som vi gjør. Derfor skal det ikke være noen som helst tvil: Vi har også på dette feltet lagt inn forslag vi håper på flertall for, nemlig at vi skal se på minst én modell av ulike modeller som kommer opp, som skal se på dette skillet mellom drift og investering. Jeg gjentar: Det aller viktigste må være å sørge for at Arbeiderpartiet fortsatt får gjennomslag for sine gode budsjetter framover, som sikrer mer penger til sykehusene. Helt til slutt: Uansett hvordan dette går – det kommer til å gå bra, jeg må bare si det – ser jeg fram til et godt samarbeid i helsekomiteen. Det fortjener vår felles helsetjeneste, og det er vårt ansvar.

Som oftest når vi prater om helse, prater vi om sykehus, ventetider, medisiner, hjemmetjenester og antall døgnplasser innenfor ulike fagfelt. Det er realpolitikken. Både representanten og jeg er ganske ofte invitert på ulike seminarer om folkehelse. Da er samtlige politikere enig i at folkehelse er kjempeviktig, det skal vi prioritere. Så ser vi hva som skjer her i salen – det er veldig sjelden det følges opp. Heldigvis har Arbeiderpartiet og Senterpartiet stått sammen i flere saker i forrige periode. Jeg skal innrømme at det ikke er like populært hos alle, bl.a. markedsføringsforbud for usunn mat og drikke mot barn og unge. Viktige folkehelsetiltak går kraftig utover noen, fordi noen taper penger på at det usunne blir forbudt. Vi i Arbeiderpartiet er villig til å ta noen tøffe valg, også i kommende periode. Vil representanten, som – heldigvis, vil kanskje noen si – har blitt leder av helsekomiteen og er Senterpartiets fremste helsepolitiker, støtte oss i dette arbeidet også i neste periode?