OverStortinget

Økonomisk sosialhjelp utgjør samfunnets siste økonomiske sikkerhetsnett, og stønaden er behovsprøvd og utmåles skjønnsmessig. Sosialtjenesteloven har ingen bestemmelser om selve stønadsnivået for sosialhjelp. Dette er fordi fastsettelsen av stønadsnivået skal baseres på konkrete og individuelle vurderinger og ikke være en fast størrelse. Loven gir veiledning om stønadsnivået i formålsbestemmelsen og i kravet om at alle skal sikres et forsvarlig livsopphold. Stønadsnivået skal fastsettes med bakgrunn i den konkrete og individuelle behovsprøvingen som er foretatt, sett i sammenheng med at stønaden bør bidra til at den enkelte blir selvhjulpen. Et stønadsnivå som ikke sikrer mottakeren et forsvarlig livsopphold, vil være i strid med loven. De statlige veiledende satsene er ment å bidra til å redusere forskjellen i stønadsnivået mellom kommuner og innad i den enkelte kommune. De omfatter derfor ikke alle utgifter som er nødvendige for å sikre et forsvarlig livsopphold. Det gjelder f.eks. utgifter til husleie og strøm, som kan variere i stor grad, alt ettersom hvor folk bor. Jeg vil understreke at de statlige satsene kun er et veiledende utgangspunkt ved fastsettelse av økonomisk sosialhjelp. Nav-kontoret har både rett og plikt til å foreta individuelle og skjønnsmessige vurderinger i den enkelte sak. Satsene kan ikke erstatte de individuelle vurderingene. Dette gjelder også når kommunene fastsetter egne veiledende satser, enten disse er høyere eller lavere enn de veiledende satsene. Nav-kontoret skal vurdere den enkelte søkers behov og de faktiske levekostnadene til vedkommende. Det betyr at hvis personens faktiske behov er høyere eller lavere enn det som følger av veiledende sats, skal også utbetalingen fastsettes i tråd med det faktiske behovet. Jeg er opptatt av at kommunene følger loven ved at de foretar individuelle vurderinger og sikrer et forsvarlig livsopphold for dem som i kortere eller lengre perioder har behov for sosialhjelp. Det er også viktig at kommunen følger opp sosialhjelpsmottakerne ved å stille hensiktsmessige aktivitetskrav, og at kommunen bidrar til at de som har behov for det, får nødvendig bistand til å komme seg i jobb.