OverStortinget

Når vi sitter i denne salen, har vi tilgang til i hvert fall tre døgnåpne PCI-behandlingssteder. Det som er lengst unna, er Ahus, og det er under 20 km dit. Ahus fikk døgnåpen PCI-behandling i fjor, for å kunne ha et godt tilbud. Når jeg er hjemme i Nordland, er situasjonen en helt annen. Jeg bor i en av nabokommunene til Bodø. Det gjør også Marthe, som er fra Meløy, som er nabokommunen til Bodø. Hun fikk sterke hjertesmerter i åttetiden på kvelden. Hun er 45 år, og hun skjønte ikke først hva det var, men det viste seg at hun hadde fått et stort hjerteinfarkt, STEMI. Marthe er egentlig en 20 minutters helikoptertur unna Bodø, og det var dit hun trodde hun skulle, men hun kom ikke dit, siden det ikke var åpent der. Hun kom til Tromsø og PCI-laben der seks timer etter at hun fikk STEMI. All faglighet sier at man skal ha behandling innen en og en halv til to timer. Det er det som er anbefalt. Når man kommer opp i fire, fem og seks timer, har man kanskje overlevd, men da er all hjertemuskulatur ødelagt. Så om man kommer til Bodø eller blir sendt til Tromsø, kan utgjøre forskjellen på om man kan gå tilbake til arbeidet sitt og ha et normalt liv etterpå, eller om man vil bli sterkt redusert på grunn av at tiden ødelegger hjertemuskelen. Dette er det ikke faglig uenighet om. Det som det er mer faglig uenighet om, er hvor mye trombolyse kan endre situasjonen. Og, som sagt: To tredjedeler har ikke nytte av denne trombolysen. Naboen til Marthe, Jøran, fikk hjerteinfarkt i arbeidstiden. Han kunne ta ambulanse, dra innom legevakten og komme seg til Bodø – og få behandling innen det var gått to timer. Det er den forskjellen vi snakker om, og det er det vi må endre nå.