OverStortinget

«Den tid jeg vokste opp i, var en frihetens gullalder». Slik starter Stefan Zweig sin roman Verden av i går – en europeers erindringer. Denne boken skrev han i eksil under andre verdenskrig. Zweig ble født inn i en velstående jødisk familie i Wien i 1881. Gullalderen i sitatet henspiller på tiden før første verdenskrig, en tid preget av optimisme og framtidstro. Zweig opplevde deretter den første verdenskrigen, krisene i mellomkrigstiden, framveksten av nasjonalisme og hat. Han sto midt oppe i andre verdenskrig da han skrev denne boken. Den tiden vi har vokst opp i, etter andre verdenskrig, har på mange måter også vært en gullalder. Fra ruinene av verdenskrigene vokste en ny internasjonal orden fram, med FN-pakten og den moderne folkeretten, med NATO, forankret i FN-paktens rett til selvforsvar, med Europarådet, som var opphavet til den europeiske menneskerettskonvensjonen, og med frihandel og økonomisk integrasjon i Europa. Dette har utgjort grunnpilarene i norsk utenrikspolitikk i 80 år: FN og folkeretten på den ene siden og den transatlantiske alliansen, med USA som vår viktigste sikkerhetsgarantist, på den andre. Disse to pilarene er ikke to ulike spor, de er snarere to sider av samme sak. Det handler i bunn og grunn om én ting: at forholdet mellom stater skal være regulert av et sett med felles regler. Disse reglene er grunnleggende i vår interesse. Vår velstand har vokst fram på demokrati, rettsstat og frihandel. Sammen med folkerettens regler og institusjoner utgjør disse prinsippene grunnmuren i den liberale verdensordenen. Denne verdensordenen har ofte blitt omtalt som Pax Americana, fordi USA i stor grad har påtatt seg rollen som garantist. Denne ordenen har definert vår gullalder. Nå er denne liberale verdensordenen under sterkt press. I min utenrikspolitiske redegjørelse for Stortinget i fjor åpnet jeg med å si at Norge står i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Et år senere må jeg konstatere at situasjonen ikke er forbedret. Den er snarere ytterligere tilspisset. Står vi derved ved veis ende av vår tids gullalder? Russlands ulovlige og ødeleggende angrepskrig i Ukraina fortsetter med full styrke. Denne helgen så vi starten på en ny regional storkrig i Midtøsten. Dette er svært bekymringsfullt. Jeg vil komme tilbake til denne saken litt senere i redegjørelsen. Et år inn i Trumps andre presidentperiode har vi sett en kraftig amerikansk reorientering. Vi ser et mer uforutsigbart USA. Det siste året har vi sett flere eksempler på at også USA utfordrer både maktforbudet i folkeretten så vel som andre staters suverenitet. Det er kombinasjonen av alle disse forholdene som gjør situasjonen vi nå står i, så alvorlig. Vi lever i en farligere og mer uforutsigbar verden. Det må vi ta innover oss, men nostalgi er ingen strategi. Den verdensordenen vi nøt godt av siden andre verdenskrig, var på ingen måte perfekt. Det er nok av eksempler på at gullalderen etter andre verdenskrig ikke var en gullalder for alle. Det er heller ikke naturgitt at denne gullalderen må ende på like dramatisk vis som forrige gang. Det finnes et mulighetsrom. Hva er så mulighetsrommet for norsk utenrikspolitikk i 2026? Det er det jeg vil snakke om her i dag. La meg starte med det som også i dag er vår sak nummer én. Russlands folkerettsstridige krig i Ukraina fortsetter med full styrke. Det er nå tolv år siden annekteringen av Krym og fire år siden fullskalainvasjonen. Russland fører krig mot Ukraina, men målet er også å bryte ned sikkerhetsordenen i Europa. Russland forblir den dimensjonerende trusselen for europeisk sikkerhet, fred og stabilitet. I en verden med mye uro må vi fokusere på det som er aller viktigst. Min første utenlandsreise i år gikk nettopp til Ukraina. Der opplevde jeg iskalde dager under russiske luftangrep. Dette ga et lite innblikk i hvordan Russland fortsetter å ramme livene til millioner av ukrainere hver eneste dag. Russland forsøker å knekke den ukrainske befolkningens vilje til å stå imot, bl.a. gjennom massive angrep mot ukrainsk energiforsyning, men ingen ting tyder på at Russland lykkes med å knekke ukrainernes motstandsvilje – snarere tvert imot. Norge og andre alliertes støtte til Ukraina forblir avgjørende for å hjelpe Ukraina med å stå imot Russlands utmattelseskrig. I 2026 bidrar vi med 70 mrd. kr til militære formål og 15 mrd. kr til sivile formål i Ukraina. Gjennom den militære støtten bidrar vi til å bygge opp Ukrainas egen forsvars- og avskrekkingsevne. I den sivile støtten er energisikkerhet en hovedprioritering. Jeg er stolt og glad over at vi i Norge har bred politisk enighet om støtten til Ukraina. Dette er en modell flere andre land ser til. Norge skal fortsette å være en langsiktig partner, og vi jobber iherdig for å sikre alliert og europeisk samhold om Ukraina-støtten. Samtidig pågår det nå fredssamtaler. En fredsavtale må ivareta Ukrainas selvstendighet, suverenitet og evne til å forsvare seg selv. Det er positivt at USA er engasjert i arbeidet for en fredsavtale i Ukraina. Fortsatt amerikansk støtte er viktig for Ukraina i deres forsvarskamp mot Russlands aggresjon. Ukraina må imidlertid selv legge premissene for en fredsavtale og hvordan den kan gis legitimitet i egen befolkning. Det er også viktig at Europa engasjerer seg i utmeislingen av en fredsløsning. Norge har vært aktivt med på å bygge den nye koalisjonen av villige. Det er dessverre lite som tyder på at Russland ønsker fred. Vi ser et Kreml som er villig til å ta store tap for minimale territorielle seire. Samtidig ser vi at den russiske økonomien sliter tungt. Sanksjonene virker. Vi er nødt til å opprettholde presset på Russland for å endre deres krigskalkyle. Det er ikke umulig at det kommer på plass en våpenhvile i løpet av 2026, men om det blir en våpenhvile, må vi bidra til at Ukraina ikke igjen blir utsatt for ny aggresjon. Varig fred er kun mulig dersom freden kan forsvares. Norge skal derfor bidra til å styrke det ukrainske forsvaret også etter at en våpenhvile er på plass. Vi har åpnet for å bidra til sikkerhetsgarantier i Ukraina ved en eventuell våpenhvile. Statsminister Støre og President Zelenskyj har nylig lansert arbeidet med en strategisk partnerskapsavtale mellom Norge og Ukraina til gjensidig, langsiktig nytte. Måten denne krigen ender på, vil kaste lange skygger inn i Etterkrigs-Europa. Vi må nå planlegge for å ta tak i Ukrainas gjenoppbygging og vekst så snart en våpenhvile er på plass. Tross all sin lidelse og grusomhet kan krig paradoksalt nok også virke som en sammenbindende kraft i et samfunn. Når krigen tar slutt, vil det være store utfordringer å ta tak i for å bygge opp landet. Motsetninger internt i landet kan blusse opp. En klar plan for gjenoppbygging og vekst i Ukraina vil gi håp om en bedre framtid. Det vil også være viktig for europeisk sikkerhet og stabilitet. Når krigen en dag tar slutt, må vi regne med at Russland fortsatt vil være en autoritær stat med imperialistiske ambisjoner. Norge fører en fast og forutsigbar russlandspolitikk. Vi må avskrekke Russland fra å true vår egen og våre alliertes sikkerhet. Samtidig skal vi, innenfor rammen av NATO, bidra til å redusere risiko for konflikt og misforståelser. Vi styrker forsvarsevnen, og vi bygger nasjonal beredskap og motstandskraft for å håndtere nye og komplekse trusler. Samtidig som krigen fortsetter i Ukraina, har den internasjonale dagsorden hittil i år i stor grad vært dominert av USA. Vi står overfor en ledelse i USA som tar avstand fra mye av det som har vært vårt felles verdigrunnlag i moderne tid. Disse endringene påvirker også etablerte normer for samkvem mellom stater og respekt for territoriell integritet og suverenitet. Dette krever at vi står opp for våre verdier, og sier fra når vi er uenige. Det har vi også gjort. Vi må erkjenne at vårt partnerskap med USA blir et annerledes partnerskap. Vi blir stilt overfor nye dilemmaer i den utenrikspolitiske tenkningen. Mens vi tidligere har vært vant til å se på frihandel, folkerett og menneskerettigheter som en pakke, er bildet blitt mer komplekst. Vi kan ikke like enkelt dele verden inn i dem vi er enige med, og dem vi er uenige med. Vi deler grunnleggende sikkerhetsinteresser med USA. Vårt bilaterale forsvarssamarbeid med USA er avgjørende for å trygge Norge. Dette samarbeidet forblir tett og viktig. NATOs kapasiteter er helt sentrale med hensyn til avskrekking og forsvar i nord. Det er derfor fortsatt i både Norges og Europas interesse å styrke NATO og bevare et så godt og stabilt forhold til USA som mulig. Den russiske nordflåten og store deler av Russlands kjernevåpenarsenal befinner seg i vårt nabolag, på Kola-halvøya. Disse våpnene er ikke først og fremst rettet mot Norge, men mot Nord-Amerika. Det gjør at USA har en sterk egeninteresse i å samarbeide med oss i nord. Som statsministeren sa i sin sikkerhetspolitiske redegjørelse her i Stortinget i februar, knytter dette Norge tett til beskyttelsen av det amerikanske «homeland». Vi må derfor klare å beholde et langsiktig perspektiv på vårt samarbeid med USA. Vi må håndtere utspillene som kommer, på en klok måte, og vi må demonstrere at europeisk samhold er sterkere enn noen gang. Et troverdig forsvar av Norge og våre nærområder er avhengig av støtte og forsterkninger fra allierte. Dette gjelder særlig i relasjon til våre maritime områder, men favner bredt, også for NATOs kollektive forsvar av vår region. Norge, Europa og USA har langsiktig interesse av et tett samarbeid. USA har bekreftet at de står ved sine NATO-forpliktelser. Særlig viktig er den kjernefysiske sikkerhetsgarantien. Samtidig har Trump-administrasjonen utløst usikkerhet om USAs videre rolle i forsvaret av Europa. Dette er egentlig ikke nytt. USA har lenge vært tydelige på at Europa må ta et større ansvar for konvensjonelt forsvar, og det gjør vi. Europa tar mer ansvar og styrker den europeiske pilaren i NATO. Dette gjøres bl.a. ved at alle medlemsland har forpliktet seg til å bruke 5 pst. av BNP på forsvarsrelaterte u