OverStortinget

Takk for veldig mange gode og viktige innlegg. Jeg vil først si at det er ganske bred enighet, tror jeg, om hovedtrekkene i utenrikspolitikken og – så vidt jeg kan skjønne, fra det jeg har hørt – også hovedtrekkene av hva vi nå må gjøre litt annerledes. Derfor vil jeg takke for mange gode innlegg. Jeg vil si at representanten Slagsvold Vedums innlegg om folkeretten er et veldig, veldig godt uttrykk for det jeg tror er ganske bredt fellesgods. Dette er ikke noe vi holder oss med for å være greie med andre, dette er grunnleggende egne interesser. Det ville vært ekstremt mye farligere, og Norge ville vært et svært mye fattigere land, om vi ikke hadde folkeretten, havretten og alle andre regler som skaper grunnlaget for den type fred i riket og velstand vi har. Det å stå opp for folkeretten når den brytes, opplever jeg at det er bred støtte for. Siden det er viktigst å bruke tid på der det kunne se ut som uenighet, vil jeg si litt mer om Iran. Jeg har først lyst til å merke meg at Sylvi Listhaug gjorde et poeng av at jeg kom til Iran langt ut i talen. Det var altså fordi jeg nettopp hadde lyst til å gjøre som også representanten Eriksen Søreide var inne på. Det er viktig å prioritere, og Ukraina er sak nummer én. Det å ta vare på sikkerheten i våre egne områder, NATO, EU og nordområdene kom først. Det var en bevisst prioritering, før jeg kom til Midtøsten, som jeg mener jeg behandlet grundig og gjennomtenkt. I Listhaugs innlegg på 15 minutter tok det over 13 minutter før Ukraina ble nevnt, og det fikk vel kanskje 32 sekunders omtale. Hvis man først skal bruke den måten å regne på, som jeg mener er litt lite dyp, vil jeg si at man da også kan analysere hva Listhaug synes var viktigst å snakke om. Det var mest viktig å kritisere norsk diplomati, ikke å snakke om verden der ute. Når det gjelder Iran, vil jeg si at det ikke er noen tvil om at prestestyret og regimet i Iran er et ekstremt brutalt, undertrykkende regime. Det har det vært i mange tiår. Dette har vi fordømt om og om igjen, og vi hadde tydelig fordømmelse av de ekstreme overgrepene vi så i januar, mot studenter og andre som gikk ut i gatene. Jeg sa i mitt innlegg at jeg både forstår at mange iranere ser håp, og at jeg også ønsker en annen framtid for Iran. Det skal det ikke være noen tvil om. Det er altså ikke slik at det at et regime bryter menneskerettighetene endrer på det grunnleggende i folkeretten, som er regler, ikke minst da regler mellom stater. Hvis vi mener alvor med kritikken av Russland i Ukraina og forsvaret for Kongeriket Danmark og Grønland, må vi være konsistente. Det er altså ikke rom i folkeretten for regimeendringskrig. Dette oppfyller ikke kriteriene for forebyggende eller forkjøpsangrep, og det har heller ikke hjemmel i FNs sikkerhetsråd, så det er sikker folkerett å si at dette angrepet ikke var i tråd med folkeretten. Det er det faktisk veldig mange land som er enig med oss i. Det er en misforståelse, tror jeg, om at flere europeiske land angivelig har støttet dette folkerettslig. Jeg har ikke funnet ett. Tvert imot har land som Frankrike, Storbritannia og Canada vært ganske tydelige på at angrepet ikke har hjemmel i folkeretten, og de har blitt tydeligere med tid. Jeg hadde sans for Moxnes’ hyllest av Carney. Jeg var og hørte på den talen, og han sa veldig bra at vi må si fra når folkeretten brytes. Likevel vil jeg, med stor kjærlighet vil Canada, si at det tok noen dager før de ble så tydelige som man kanskje skulle forvente, mens vi var tydelige fra dag én. Jeg er glad de nå er enige med oss når det gjelder det folkerettslige grunnlaget for det angrepet. Så ble vi kritisert for kontakt med Iran. Det er riktig at vi har diplomatiske relasjoner til Iran, selv om vi er dypt uenige med det de driver med, akkurat som vi har ambassadør i Moskva og en russisk ambassadør i Norge. Det er ikke slik at vi driver og bruker utkasting av ambassadører som virkemiddel. Den kontakten er ene og alene innrettet mot å forsøke å bidra til f.eks. forhandlede løsninger. Den siste statsråden som var i Iran, var Per Sandberg. Han var så vidt jeg vet medlem av en regjering Sylvi kjenner godt. Før det var det Børge Brende. Det er ikke en kritikk, jeg bare nevner at det er de to siste statsrådene som har vært på besøk. Kjell-Børge Freiberg var i Iran – ikke for å snakke om fred og menneskerettigheter, men for å snakke om de omfattende mulighetene for energisamarbeid. Han var vel også den gang medlem av Fremskrittspartiet. Det er ikke slik at vi har begynt å ha kontakt med Iran, dette har man gjort over tid, men vi er veldig tydelige på hva vi bruker den kontakten til. Så var det mange andre spørsmål, som jeg kommer tilbake til når jeg har mer tid.