OverStortinget

Beskyttelse av menneskerettighetsforsvarere er uten tvil viktig for Norge. Det er likevel ikke slik at dette stenger for å følge opp arrestordrer som det er klare rettslige rammer for håndteringen av. Arrestordreloven regulerer pågripelse og overlevering av personer i Norge som er ettersøkt for en forbrytelse i EU. Loven gjelder også norske borgere og bygger på gjensidig tillit til andre lands rettsavgjørelser. Etter loven har Norge plikt til å pågripe og overlevere personer dersom vilkårene er oppfylt og det ikke foreligger avslagsgrunner. Det er domstolen som avgjør om vilkårene er oppfylt, herunder om forholdet som ligger til grunn for arrestordren, også er straffbart etter norsk rett og om overlevering vil være i strid med den europeiske menneskerettskonvensjonen. Tingrettens kjennelse kan ankes til lagmannsretten, og lagmannsretten kjennelse kan ankes videre til Høyesterett. Deretter vurderer påtalemyndigheten eventuelle andre avslagsgrunner og om det skal settes vilkår for overlevering før de avgjør saken. Påtalemyndigheten skal ikke overprøve rettens vurdering av om vilkårene er oppfylt. Etter loven skal Justis- og beredskapsdepartementet unntaksvis avgjøre saker om arrestordre etter at saken er ferdig behandlet i domstolen. Dette er begrenset til tre tilfeller: for det første dersom den ettersøkte er norsk borger og den aktuelle staten ikke overleverer egne borgere til Norge for det andre dersom handlingen som ligger til grunn for arrestordren, er å anse som et politisk lovbrudd og den aktuelle staten ikke overleverer ettersøkte personer til Norge for slike lovbrudd for det tredje dersom det i tillegg til arrestordren foreligger en utleveringsbegjæring fra et land utenfor Norden og EU som gjelder samme person. Nå er saken til behandling i domstolen og skal deretter oversendes påtalemyndigheten for avgjørelse. Som statsråd kan jeg verken kommentere eller gripe inn i saker som er til behandling i påtalemyndigheten eller domstolene.