OverStortinget

For å begynne med det siste spørsmålet, fra representanten Eriksen Søreide: Det industripartnerskapet er ekstremt viktig. Jeg har vært ganske aktiv i å få det på plass selv og er glad for at vi har det. Det er altså ikke en juridisk avtale, det er en politisk enighet om å samarbeide om videreutviklingen av vår felles industri, men den er også en påminnelse til EU om at Norge er dypt integrert i europeiske verdikjeder, og at f.eks. ferrolegeringsindustrien vår er en veldig viktig del bl.a. av å øke Europas konkurransekraft. Det at man kan få det fra et nærstående land som Norge, er viktig både i sivil industri og i militær industri, hvor det skjer ganske mye. Der er den også en god ramme for de samtalene, og derfor bruker vi den selv, som myndigheter, men også i nært samarbeid med vår industri og vår fagbevegelse, som da bruker dette argumentet hos sine partnere. Mange har faktisk forståelse for det, at det altså er i EUs interesse, i tillegg til i Norges interesse, at det indre markedet fungerer etter intensjonen. Ellers kan jeg si til representanten Gunnufsen at det er en helt riktig beskrivelse av hverdagen ved mange norske hjørnesteinsbedrifter. Det samme man kan si om Eramet, kan man si om Elkem og Finnfjord der de er. De betyr veldig mye for tusenvis av arbeidsplasser, men også for lokalsamfunn – langt utover det, på grunn av alle ringvirkningene – og det er nettopp derfor regjeringen tar dette på så stort alvor. Så til Pollestads spørsmål om hva problemet er. Det har jeg forsøkt å forklare i mitt innlegg, men problemet er kategorisk ikke at dette er noen sanksjon fra EU for noe som helst. Dette er et forsøk på å forvalte en vanskeligere virkelighet også for EU i tråd med WTO-avtalen, hvor mange i EU – Kommisjonen, DG Trade, eller direktoratet for handel – mener at de må innføre beskyttelsestiltak. Det har ikke vi et selvstendig syn på, men vi vet at mange har forståelse for det, ikke minst i norsk industri. Vi er opptatt av at vi, på tross av at vi ikke er med i den felles handelspolitikken eller i tollunionen, har en EØS-avtale som skal sikre et indre marked. Det er det dette dreier seg om. Når vi da trekker inn andre deler av vårt forhold til EU, er det fordi også de, selvfølgelig, ser på helheten i det Norge gjør. Når vi er opptatt av at andre skal følge spilleregler – og kanskje også av og til gi åpninger til oss som går utover det spillereglene strengt tatt sier, som vi gjør hver gang vi fremmer våre offensive interesser – vil de se på hvordan vi leverer selv. Derfor er jeg svært opptatt av å få ned etterslep og på alle andre måter også være en lojal partner. Det er typisk norsk å holde avtaler, og det må også gjelde her. På det energipolitiske feltet, for å avslutte der, skjer det ganske mye i Europa nå. Det er bl.a. et betydelig press på Tyskland fra det i Norge så berømte ACER på å få til flere prisområder. Det hadde vært et stort framskritt for videreutvikling av vårt energisamarbeid på kraftområdet med dem om det skjedde. Dette er en diskusjon som ikke bare pågår i Norge, men også i mange EU-land.