OverStortinget

For 75 år siden ble Schuman-erklæringen undertegnet. Den dannet grunnlaget og utgangspunktet for kull- og stålunionen og skulle gjøre krig mellom Tyskland og Frankrike umulig gjennom økonomisk integrasjon. Det ble forløperen til EU slik vi kjenner det i dag. Den første setningen i Schuman-erklæringen lyder: Verdensfreden kan ikke sikres uten at det gjøres en skapende innsats som står i forhold til de farene som truer den. Erklæringen reflekterer de store utfordringene Europa sto overfor den gangen, og at kreative politikere konstruerte nye løsninger for å møte dem. Den gangen skulle Europa bygges på nytt, etter to ødeleggende verdenskriger. EU ble bygget både i og som et bidrag til en liberal verdensorden, en verden på vei mot mer frihandel, basert på folkerett, felles spilleregler og respekt for demokrati og menneskerettigheter. Det ble også vår viktigste avtale med EU, EØS-avtalen. Da den ble undertegnet for litt over 30 år siden, var kjernen i EUs strategiske fokus å bygge det indre markedet med fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer. Avtalen ble til i en tid preget av stor framtidsoptimisme, få år etter at den kalde krigen hadde tatt slutt. Ved å bli en del av det indre markedet gjennom EØS-avtalen ble vi en del av det viktigste som skjedde i EU den gangen – av stor betydning for norske interesser. Vår velstand har økt som følge av det valget. Siden har vi valgt å samarbeide tett med EU på en rekke nye områder hvor det har tjent oss. Nå er den verdensordenen vi har levd i de siste 80 årene, under sterkt press. Det er krig i Europa. Geopolitiske spenninger tiltar. Handelskriger raser globalt. Europas sikkerhet, uavhengighet og konkurransekraft utfordres. I denne situasjonen er det blitt vanskeligere å være EU. Samtidig er det desto viktigere at EU finnes, for å forsvare de verdiene EU ble bygget på, både i og utenfor Europa selv. I en verden hvor det er blitt mer krevende å være EU, er det også mer utfordrende å være Norge. Vår tilknytning gjennom EØS-avtalen er sterk, men den har også begrensninger. Flere av de utfordringene vi står overfor i dag, dekkes ikke av EØS-avtalen. Gjennom å stå utenfor EU-samarbeidet har vi har selv valgt disse begrensningene. EØS var aldri ment å omfatte tollunionen og heller ikke den felles handelspolitikken i EU. Forrige uke fikk vi tydelig demonstrert at dette gapet mellom EØS-avtalen og EUs felles handelspolitikk kan sette Norge i en utsatt situasjon. Da fattet EU beslutningen om at også EØS-/EFTA-landene skulle omfattes av deres beskyttelsestiltak for ferrolegeringsindustrien. Dette er først og fremst et resultat av at verden har forandret seg dramatisk siden vi ble med i EØS for over 30 år siden. Vi må ta inn over oss at vi i Norge nå må forholde oss til en ny situasjon. Vi må møte denne situasjonen med innsats som står i forhold til de farene som truer oss, for igjen å referere til Schuman-erklæringen. Det er viktig for sikkerheten vår, for norsk konkurransekraft og for norske arbeidsplasser over hele landet. «Europe is in a fight» – slik åpnet Europakommisjonens president Ursula von der Leyen sin årlige «State of the Union»-tale 10. september. Det er, fortsetter hun, en kamp for et samlet og fredfullt kontinent, for frihet og uavhengighet, for demokratiske verdier, for retten til selvbestemmelse – en kamp for Europas framtid. Von der Leyens ord viser alvoret som preger Europa. Verken EU eller EØS har erfaring med å eksistere i en slik verden som vi nå ser. I EU arbeides det nå intenst med å tilpasse seg til en ny og mer krevende internasjonal situasjon. Vi ser et EU som vokser fram som en ganske annen handelspolitisk og sikkerhetspolitisk aktør enn tidligere. Når EU lager politikk for å møte disse nye utfordringene, gjøres dette nå i større grad gjennom den felles handelspolitikken og gjennom tverrsektorielle pakker, som har deler som ligger innenfor, og deler som ligger utenfor EØS-avtalens virkeområde. For Norge betyr det at avstanden mellom det som gjelder EU-landene, og det som dekkes av EØS-avtalen, vokser. Saken om beskyttelsestiltak på ferrolegeringer er en illustrasjon på utfordringene for Norge i en situasjon der EU har behov for å beskytte egen industri mot urettmessig konkurranse eller global overkapasitet. Slike tiltak skaper usikkerhet og uforutsigbarhet, både for vår økonomiske integrasjon og for felleseuropeiske verdikjeder som vi er en del av. Dette er altså ikke tiltak som er spesielt rettet mot Norge og Island, selv om vi treffes av dem. Vi deler mange av EUs bekymringer knyttet til konsekvensene av global overkapasitet for europeisk industri, men vår tilnærming er at tiltak må utformes slik at de også ivaretar felleseuropeiske verdikjeder og hele det indre markedet bestående av 30 land, ikke bare EUs 27. Vi har jobbet med denne saken helt siden EU varslet at de vurderte å innføre beskyttelsestiltak i desember i fjor. Det er ingen uenighet om at WTO-avtalen gir EU rett til å innføre slike beskyttelsestiltak mot tredjeland, gitt de utfordringer europeisk ferrolegeringsindustri står overfor grunnet svært billig import fra Asia. Vi har da heller ikke argumentert mot EUs rett til å beskytte egen industri. I nært samarbeid med Island og Liechtenstein har regjeringen derimot argumentert med at EØS-avtalen er til hinder for at Norge og de andre EØS-/EFTA-landene kan omfattes av disse beskyttelsestiltakene. Vi mener vilkårene i EØS-avtalens artikler 112 og 113 ikke er oppfylt, og at EU derfor ikke kan pålegge EFTA-landene beskyttelsestiltak i denne saken. Vi mente at det burde være mulig å beskytte hele det indre markedet samlet. Sammen jobbet vi systematisk, først med Kommisjonen og deretter med samtlige av EUs medlemsland, for å fremme vårt syn i denne saken. Det var lenge åpent hva som ville bli det endelige utfallet og den endelige beslutningen. Til slutt fikk Kommisjonen likevel støtte fra et tilstrekkelig antall medlemsstater, etter en rekke utsettelser og omfattende uenighet mellom medlemslandene. Kort tid etter at vi ble varslet om utfallet, møtte vi EU-siden i EØS-rådsmøtet 20. november, altså i forrige uke. EØS-rådet er det øverste politiske organet i EØS-samarbeidet. I møtet var vi svært tydelige overfor EU på at vi er sterkt uenig i deres vurdering i denne avgjørelsen. Det var viktig for oss å få forsikringer fra EU-siden om at dette var et helt spesielt tilfelle, og ikke uttrykk for noen ny linje. Det fikk vi, både fra Kommisjonen og fra Rådets formannskap. Dette var en viktig forsikring. Samtidig endrer verden seg raskt, og vi kan ikke utelukke at lignende problemstillinger vil kunne oppstå også innen andre sektorer. Selv om vi er uenig med EU om tolkningen av EØS-avtalen i denne konkrete saken, er vi helt enige om verdien av EØS-avtalen. Framover blir vår viktigste oppgave i europapolitikken å jobbe sammen med våre EØS-/EFTA-partnere opp mot EU for å ivareta integriteten til det indre markedet og dermed sikre norsk næringsliv forutsigbarhet for markedsadgang også i en ny tid. Når det gjelder oppfølgingen av denne konkrete saken, gir EØS-avtalen oss en spesiell konsultasjonsmulighet ved innføring av beskyttelsestiltak. Den innebærer at vi hver tredje måned framover skal gjennomgå disse tiltakene i EØS-komiteen. Slike konsultasjoner avholdes med sikte på å avvikle tiltakene før tiden eller å innskrenke virkeområdet av tiltakene. Dette følger vi opp. Sammen med næringen og partene i arbeidslivet skal vi se på hvordan norsk eksport påvirkes, og hva vi kan gjøre videre for å sikre best mulig forutsigbarhet for norsk næringsliv. Enkelte har tatt til orde for at vi nå bør respondere med mottiltak på EUs beslutning. Det er ikke i Norges interesse. La meg presisere: EU mener selv de handler i tråd med avtalen. Vi er uenig i deres tolkning. Vi mener vilkårene ikke er oppfylt. Det dreier seg om en juridisk uenighet i denne konkrete saken, en sak som ikke tidligere har blitt satt på spissen på denne måten. Men vi er ikke nå tjent med å bryte EØS-avtalen gjennom å innføre mottiltak. Det ville være en risikabel vei å begi seg ut på. Norge, som et lite land med åpen økonomi, er helt avhengig av markedsadgang til EU. Da bør vi ikke sette vår viktigste handelsavtale i spill. Eventuelle mottiltak i strid med EØS-avtalen vil bidra til å svekke avtalen. Det vil være å gamble med 450 000 norske arbeidsplasser. Det er uansvarlig. Jeg er glad for at dette synet også deles av våre EØS-/EFTA-partnere Island og Liechtenstein. Ikke minst har Islands utenriksminister, Þorgerður Katrín Gunnarsdóttir, offentlig advart sterkt mot slike tanker. Industrien er tydelig på at det viktigste for dem er markedsadgang til det europeiske markedet. Billigere innsatsfaktorer har begrenset verdi dersom man ikke har noe marked å få solgt varene sine i. I en tid preget av økende handelspolitiske spenninger globalt er det viktig at vi står mest mulig samlet i Europa. Her har EU- og EØS-/EFTA-landene etter vårt syn klare felles interesser. Norske bedrifter er tett integrert i europeiske verdikjeder, og vi har en stor leverandørindustri. Derfor vil det også påvirke norsk næringsliv negativt hvis europeisk industri sliter med høye kostnader. Å stå utenfor EUs handelspolitikk og tollunion var ikke et problem for oss så lenge verden rundt oss utviklet seg i retning av mer regelbasert handel og stadig åpnere markeder globalt. I dagens geopolitiske situasjon, derimot, byr dette på utfordringer vi i liten grad har møtt på tidligere, gjennom mer enn 30 års samarbeid i EØS. Disse utfordringene har ingen enkle løsninger. Vi må navigere i dette nye landskapet – og både vi og EU må gjøre vanskelige avveininger. Å sikre konkurransekraften til europeisk økonomi og europeisk næringsliv er avgjørende når verden endrer seg. Det handler om å sikre fortsatt verdiskaping og konkurransekraft og samtidig ivareta sikkerhet, uavhengighet og suverenitet. Her har vi helt sammenfallende interesser med våre europeiske naboer. For Norge blir det nå viktig å unngå en utvikling der EUs virkemidler