OverStortinget

Det er en viss spennvidde i denne debatten, så jeg har lyst til å understreke et par ting fra innledningen og kommentere noe av det som har blitt sagt. Vi får sikkert flere anledninger til det i løpet av debatten i dag. Dette var ikke på noen som helst måte en nesegrus hyllest til noe annet enn å stå opp for norske interesser. Det er helt riktig, som bl.a. representanten Moxnes sier, at vi må stå opp for norsk næringsliv, norske interesser og norske arbeidsplasser, men da må jeg minne om at veldig mye av norsk industri, inkludert denne, men også veldig mye annen norsk industri, er eksportindustri. For å kunne eksportere må man for det første kunne produsere. For det andre må man kunne ha et marked, og problemet her er jo markedsadgang. Så hvis man tror at problemet med tilgang på markeder for ferrolegeringer kan løses med mer handelskrig og mer konflikt med EU, finner man ikke mange allierte i norsk industri. Det kan jeg si, for vi har spurt, og jeg har ikke registrert at noen representanter for norsk industri har ment at svaret er straffetiltak, som ville lage et større problem overfor EU. Det skal imidlertid ikke være noen tvil om at vi har vært tydelige på dette, og det er jo nettopp fordi at det som særlig bekymrer oss, er eventuelle følgevirkninger om dette skulle skje på andre felt. La meg da være tydelig på hva EU har sagt: De har sagt at ingen slike tiltak er på gang. Vi må ikke blande dette med eksport fra EU av skrapaluminium. Det er altså ingen slike tiltak som her og nå truer med å treffe vår aluminiumseksport til EU. Men jeg har også sagt at det er viktig å være ærlig på at vi ikke har garantier, og det er derfor vi må jobbe hardt for å sørge for å maksimere vår markedsadgang på disse områdene. Det er riktig at det i EØS-avtalen artikkel 114 er rom for mottiltak. Hadde det tjent norsk industri, og hadde regjeringen og jeg ment at det ville være en fordel for norsk industri, kunne vi ha brukt dem. Vår vurdering er at det ville virke stikk mot sin hensikt, og det er grunnen til at vi ikke gjør det. Men vi skal bruke alle de mekanismene vi har, inkludert de konsultasjonene vi har rett til, ifølge EØS-avtalen artikkel 113, for å se hvordan dette utvikler seg i praksis. Som representanten Foshaug har sagt på en god måte: Arbeiderpartiets tilnærming til dette er å forsvare avtalen her hjemme, men også ute i EU, og sørge for at den er godt kjent og forstått hos våre viktigste partnere, bruke den, inkludert instrumentene i den, og supplere den. Representanten Vedum hevdet at EØS-avtalen går inn på stadig nye områder. Nei, EØS-avtalen gjør det den skal gjøre. EU, derimot, går inn på mange nye områder. EUs virkefelt har utvidet seg kraftig, og det er også grunnen til at den tidligere omtalte representanten Vedum, da han var finansminister i samme regjering som meg, samarbeidet med meg, statsministeren og alle andre om å innføre en rekke nye tilleggsavtaler – f.eks. på forsvar og sikkerhet, på industrisamarbeid, på grønn omstilling – fordi EU utvider seg. Jeg vil også takke for samarbeidet om å innføre 2 037 rettsakter i de årene Vedum var finansminister. Det var et godt arbeid, men vi trenger å sette opp farten enda litt mer når det gjelder dette. Her har alle regjeringer fulgt samme linje. Vi er nødt til å leve opp til det EØS-avtalen krever av oss, og vi skal også kreve vår rett. Det blir snakket en del om industrikraftregimet i Tyskland. Her tror jeg representanten Moxnes har forlest seg på en artikkel i Klassekampen som – med all respekt for en god avis – ikke var spesielt presis. For det første kunne de ikke regne om fra eurocent, for 5 eurocent er ikke 15 øre, men over 60 øre. Dette er noe Tyskland forsøker å få til med EU-kommisjonen, og det kan hende det blir godkjent. Da må det erstatte CO2-kompensasjonen, og det ville være svært problematisk for norsk industri. Uansett kan man allerede i dag, som industri i det dyreste området, NO2, tegne avtale om en fastpris som er betydelig lavere enn det Tyskland vil komme ned til hvis de skulle få gjennomslag for dette. Norge har et system med fastprisavtaler, og det er tilgjengelig i dag: 64 øre i NO2, som er det dyreste området. Problemet er at selv om strømmen var gratis – og her har representanten Søreide helt rett – må man fortsatt ha et marked. Jeg besøkte Elkem Bremanger for noen måneder siden. De fortalte at 1 pst. av det de produserte, gikk til Norge, mens 99 pst. gikk til utlandet, i all hovedsak til EU. Da er det en fordel at man faktisk har adgang til EU, og det er derfor EØS-avtalen er så viktig for norske arbeidsplasser.