OverStortinget

Det er en svært stor fordel for den til enhver tid sittende regjering, utenriksminister og diplomatiske korps at det er så bred enighet i salen om grunnprinsippene rundt det vi snakker om nå. Det er en kapital i seg selv, som Norge har. Som bl.a. representanten Eriksen Søreide helt riktig påpeker: Det faktum at lange prosesser ofte har gått over regjeringer, men hvor all diskresjon og retning opprettholdes, også fordi man har kanaler for å snakke om slikt underveis, er en svært viktig del av det norske fredsarbeidet og den høye tilliten vi har. Det føler jeg på i veldig mange ulike sammenhenger, fra veldig mange ulike typer land, aktører, organisasjoner og parter i konflikter, og det er et uttrykk for at man har sett at man kan snakke med Norge, og at Norge ikke vil snakke høyt om prosessen før man er enige om det. Man vil ta vare på konfidensialitet også mellom parter, og jeg må si i denne sal at det er ekstremt viktig å ta vare på det. Derfor var det vårt ønske å kunne diskutere dette gjennom denne meldingen, og jeg er glad vi har fått den fram. Til de flere gode innleggene om at fred er mer enn dette: Det er jeg grunnleggende enig i. Vi har altså skrevet en stortingsmelding om freds- og konfliktdiplomatiet, som er dagens tema, men svært mye av norsk utenrikspolitikk har jo fred som hovedformål. Det gjelder utviklingspolitikken, altså bruken av bistand alene og sammen med andre, og arbeidet for nedrustning og våpenbegrensningsavtaler, ikke minst der vi har spilt en nøkkelrolle i mange av dem som faktisk har blitt noe av, som antipersonellminekonvensjonen og klaseminekonvensjonen, Arms Trade Treaty, altså våpenhandelsavtalen, og flere. Vi er veldig opptatt av at hvis folk bryter dem, eventuelt trekker seg fra dem, skal vi være konsistente og tydelige på at det ikke er bra. Det er viktig å bygge opp de folkerettslige instrumentene, ikke rive dem ned. Det mener jeg også at vi har vist mer enn mange andre for øvrig likesinnede land, for vi er opptatt av konsistens på tvers. Rett og slett: Det å arbeide gjennomgående for folkerett, menneskerettigheter og internasjonal humanitærrett er også en viktig del av det bredere fredsarbeidet, for hvis alle land i verden fulgte FN-pakten, hadde vi ikke hatt mellomstatlige konflikter. Hvis menneskerettighetene hadde blitt praktisert som de skal i alle land, hadde i hvert fall risikoen for konflikter i land om ikke blitt borte, så vært betydelig lavere. Det er også fredsarbeid. Når vi snakker om det mer konkrete fredsdiplomatiet, som er dagens tema, er det en gjennomgående dynamisk prosess, hvor man lærer både av det som lykkes – vi har jo lykkes med en del – og av prosesser som ikke har ført fram. Det er en konstant læreprosess. Det er helt riktig, som det bl.a. ble framført av Margit Bye fra MDG, at vi må ta inn over oss at det ikke bare er nye typer konflikter, men konflikter med nye typer virkemidler, f.eks. bruken av informasjonsteknologi og cyberangrep. Der har man hele spekteret, fra cyberangrep som en våpentype man nå må ta hensyn til, men også manipulasjon og bruk av sosiale medier har blitt et mye større tema i moderne fredsprosesser enn det kanskje var for 20–30 år siden. Dette er nettopp sentrale temaer vi tar inn. Jeg vil også slutte meg til følgende, som vel bl.a. representanten Melby tok opp: Det er viktig å være diskret og tilretteleggende i noen prosesser, men man skal også vite når man skal si fra. Det gjør også at det i noen prosesser er unaturlig å ta en tilretteleggerrolle. For eksempel er vi tungt og aktivt inne med støtte til Ukraina i å forberede dem på de fredsforhandlingene vi håper vil komme med Russland, men det ville ikke på noen måte vært naturlig at vi skulle være dem som la til rette for forhandlinger mellom Ukraina og Russland. Her har vi tatt et tydelig parti for Ukraina, så da er vi mer i rollen som bistandsadvokat enn forliksdommer, for å oversette til vanlig rettstenkning – det er vi som har forsøkt å gjøre det. Da vi arbeidet med å få til det valget som faktisk ble gjennomført for ikke så lenge siden i Venezuela, var det en viktig prosess vi førte sammen med bl.a. Qatar, men da vi så at myndighetene ikke respekterte utfallet av det valget, må vi samtidig være i stand til å si at det ikke er akseptabelt, at valget må respekteres, og at de som faktisk vant valget, må få makten.