Regjeringens eneste tiltak i RNB er altså en relansering av et gammelt tiltak, som faktisk var en del av den klimaplanen som Venstres klima- og miljøminister, Sveinung Rotevatn, la fram i januar 2021, nemlig å sende på høring et forslag om nullutslippsløsninger og biogass på bygg- og anleggsplasser i offentlig regi. Det er i og for seg fint at regjeringen endelig sender på høring noe som har vært varslet i fem år, og som Oslo, med Venstre i byrådet, allerede har gjennomført, men det er jo høyst uklart om høringen faktisk kommer til å føre til endringer. For å sitere rollefiguren Reiulf Steen i tv-serien Makta, så er det litt «kanskje, kanskje ikke». På Politisk kvarter i dag sa kommunalminister Bjørnar Skjæran at det på ingen måte er sikkert at dette gjennomføres. Det skal gjennomføres en reell høring, og så får man vurdere høringsinnspillene, sa Skjæran. Er finansministeren enig med statsråd Bjørnar Skjæran om at det er litt «kanskje, kanskje ikke» om regjeringen faktisk vil gjennomføre det tiltaket som Stortinget sluttet seg til i 2021, og som er MDGs såkalte klimaseier i budsjettavtalen?

I Regjeringens plan for Norge, som ble lansert for et år siden, står det at regjeringen vil «ivareta natur, redusere norske klimagassutslipp, nå Norges klimaforpliktelser (...).» Etter den tid har regjeringen ikke lansert ett eneste nytt tiltak for å gjøre noen av delene. Snarere er den samlede innsatsen på alle felt redusert. Gapet mellom forpliktelser og tiltak har økt. Slik var det også i framleggelsen av RNB i går: ingen nye tiltak, annet enn resirkulering av et løfte om mulig krav om nullutslipp og biogass i offentlige anbud, som regjeringen ga allerede i 2025, og som ikke gir noen utslippskutt i år. I stedet har vi fått kutt i avgifter på fossilt drivstoff, kutt i Klimasats, kutt i forskning på klima, energi og natur, kutt i bistand til klimatiltak, regnskog og plastforsøpling og reduserte bevilgninger til kollektivtransport i de store byene. Vil finansministeren forklare hvordan RNB bidrar til å nå Norges klimaforpliktelser, og hvorfor regjeringen har allergi mot å ta nødvendige klimagrep?

Det var ikke det jeg spurte finansministeren om, så det er fint om han hører etter. Mange eldre mennesker har stått fram og fortalt sin historie, mange andre har ikke turt, fordi det er ganske vanskelig for mange. Det kan oppleves som skamfullt at man ikke kan betjene en skatteregning som plutselig kommer. Det har blitt skapt stor uro hos mange eldre mennesker som har stått på hele livet og bidratt. Skattesjokket som kom, har kommet som følge av feilberegninger som Stoltenberg selv har gjort. Vil han ta i bruk ordet «beklager» overfor de menneskene som har blitt fratatt sin nattesøvn på denne måten?

Jeg lurer på hva finansministeren har lyst til å si til de menneskene som ble utsatt for dette skattesjokket. Mange ble fratatt sin nattesøvn. Det ble skapt unødig stor uro og bekymring hos dem. Dette gjelder mange eldre mennesker, som har bidratt hele livet, og som så får et slikt sjokk. Hva vil finansministeren si til dem? Vil han ta i bruk ordet «beklager» overfor disse menneskene, hvorav mange er eldre?

Ved framlegg av statsbudsjettet for 2026 foreslo finansministeren å legge til grunn en oppdatert modell for beregning av formuesverdier for bolig basert på et forslag fra SSB, dette for å få mer treffsikre anslag på boligenes markedsverdi. Ifølge finansministeren ville om lag like mange boliger få redusert som økt beregnet verdi med den reviderte modellen. Finansministeren anslo at de fleste skattyterne isolert sett ville få om lag uendret formuesskatt. Om lag to tredjedeler skulle få en økning på under 2 000 kr, mens en tredjedel skulle få økt skatten med om lag 7 000 kr i gjennomsnitt. Det ble anslått at inntektene fra dette isolert sett ville øke med om lag 435 mill. kr med den reviderte modellen. Så langt jeg har sett, var det ingen partier som var direkte imot endringene som ble skissert. Det var ulike partier, inkludert Venstre, som foreslo redusert skattesats i formuesskatten, som ville medført et lavere skattetrykk. I finanskomiteens innstilling tok så en samlet komité finansministerens omtale til orientering, uten utfyllende kommentarer. I Stortingets debatt om skatte- og avgiftsopplegget for 2026 ble modellen for beregning av formuesverdier på bolig ikke nevnt av noen partier eller representanter. Så langt, så godt. I etterkant av Stortingets behandling har det imidlertid vist seg at informasjonen finansministeren hadde gitt, i beste fall var misvisende. Gjennom en rekke oppslag i bl.a. E24 viser det seg at mange boligeiere hadde fått formuesverdien på primærboligen sin kraftig oppjustert. Det har ført til betydelig høyere formuesskatt enn forventet. Nye beregninger fra SSB anslår at skatteinntektene øker med 973 mill. kr. For enkelte skattytere har ikke skatten økt med bare 7 000 kr i året, noen har fått en skatteøkning som innebærer hele 7 000 kr i måneden som følge av endringene. Jeg har merker meg at finansministeren har lagt fram forslag til justering av beskatningen av boliger. Vi i Venstre mener at det er et skritt i riktig retning og i tråd med deler av representantforslaget vårt, selv om det kan diskuteres om 14 mill. kr er det riktige nivået. Det mest logiske er at reglene for beregning av formuesverdi av boliger i 2026 baseres på de gamle reglene, som gjaldt i 2025, og at regjeringen utreder konsekvenser av forslaget i tråd med innspill fra Huseierne, slik at Stortinget kan gjøre et opplyst vedtak som gjelder fra 1. januar 2027. Vi er med på å fremme forslag i innstillingen, ett sammen med andre partier og ett alene. Jeg viser til disse forslagene og tar opp Venstres forslag. Til slutt vil jeg be finansministeren om rett og slett å rydde opp i problemene han selv har skapt.

Selv om Venstre er urolig for mye av det som skjer i Kina, og skeptisk til bilaterale handelsavtaler mellom Norge og Kina, er vi ikke på prinsipielt grunnlag mot å inngå eller fornye skatteavtale med Kina. Det er riktig med skatteavtaler for å få åpenhet og forebygge skatteunndragelse og skatteomgåelser. Det er likevel ikke uvesentlig hva skatteavtalene som inngås, inneholder, og hva konsekvensen av avtalens innhold vil være. I komitéinnstillingen etterlyser Venstre en saklig begrunnelse for at kildeskatten i avtalen med Kina reduseres fra 15 pst. til 10 pst. – i enkelte tilfeller 5 pst. – og hva konsekvensene av denne endringen kan medføre. Det er det ingen i flertallet som støtter innholdet i skatteavtalen, som svarer på. Det nærmeste vi kommer, er kanskje Høyres finanspolitiske rådgiver, som på LinkedIn mener at 5 pst. kildeskatt følger av OECDs mønsteravtale. Om det skulle være tilfellet, er det rart at Norge de siste årene har inngått en rekke skatteavtaler der kildeskatt på utbytte er nettopp 15 pst. I oversikten som er publisert på departementets hjemmesider, er det ytterst få land som har en skatteavtale med Norge hvor kildeskatten er 10 pst. eller lavere. Det er paradoksalt nok land som Ungarn, Romania og Russland. De fleste andre land har 15 pst., som USA, Canada, Australia og de fleste andre europeiske land. Slik jeg og Venstre forstår det, er intensjonen i den inngåtte skatteavtalen med Kina at det skal bli enklere og mer lønnsomt for kinesiske eiere å eie og investere i norske bedrifter og selskaper, og tilsvarende for norske eiere i Kina – mer gjensidig eierskap. I tillegg vil avtalen medføre tapte skatteinntekter for statskassen, om enn rimelig begrenset, og at den skattemessige konkurranseforskjellen mellom norsk privat eierskap og tilsvarende kinesisk blir ytterligere forverret for norske eiere, uten at omfanget av dette skal overdrives. Jeg er bekymret for at Stortinget med åpne øyne skal stimulere til mer kinesisk eierskap i Norge, og hva konsekvensene av det vil være. I så måte er det naturlig å vise til PSTs trusselvurdering fra 2025, der det heter: «Vi forventer at både Russland og Kina ønsker å sikre sine nasjonale sikkerhetsinteresser gjennom investeringer i og oppkjøp av selskaper og eiendom i Norge.» Altså å «sikre sine nasjonale sikkerhetsinteresser» – det bør jo ikke være spesielt ønskelig. Det er bra at regjeringen vil gjennomføre et lovarbeid, men det er mindre bra at det iverksettes en ny skatteavtale som gjør det mer lønnsomt for kinesiske investeringer i Norge, før en slik lov er på plass. Nettopp derfor foreslår Venstre at skatteavtalen med Kina ikke iverksettes før Stortinget faktisk får seg forelagt en oversikt over de sikkerhetspolitiske konsekvensene av dagens omfang av kinesisk eierskap i Norge, og en analyse av effektene av økt eierskap som følge av redusert kildeskatt på utbytte.

I dag er en historisk dag, ikke fordi vi er i mål – det er vi ikke – men fordi Stortinget i dag vil vedta å ta et skritt i den retningen vi i Venstre har kjempet for i over 25 år. Noen vil si at dette vedtaket er for svakt, og at vi burde innføre lobbyregisteret nå, ikke utrede det. Ja, i et drømmescenario ville vi gått rett til lovarbeidet. Ingen her i salen ønsker åpenhet mer enn Venstre. Etter 25 år med denne kampen har vi lært noe: Det nytter å dyrke sine seire, ikke sine nederlag. Vi kunne stått her i dag og klaget over at flertallet ikke gikk langt nok. Vi kunne lett krevd mer, høyere og raskere, og endt opp akkurat der vi har endt opp åtte ganger tidligere: med et stortingsflertall som stemte nei og gikk hjem. I stedet velger vi å markere at noe lite, men like fullt fundamentalt har endret seg i denne salen. Arbeiderpartiet, som stemte ned dette forslaget åtte ganger, støtter det i dag. Det er et viktig skritt i rett retning for komme helt til mål. La meg si noe om argumentene i selve innstillingen. Presidentskapet gjør rett i å understreke at dette ikke handler om å mistenkeliggjøre kontakt mellom politikere og samfunnet rundt dem. Møter mellom folkevalgte og organisasjoner, næringsliv og sivilsamfunn er legitimt; det er selve livsnerven i et levende demokrati. Det er ingen av oss som vil regulere bort det. Det vi vil, er å ha åpenhet. Befolkningen har krav på å få vite hvem som forsøker å påvirke de folkevalgte – ikke for å stoppe påvirkningen, men for at den skal skje i åpent lys. Det er forskjell på lobbyisme og hemmelig lobbyisme. Det ene styrker demokratiet, det andre undergraver det. Presidentskapet peker klokt på at utredningen bør se til landene som allerede har innført lobbyregister: Finland, Irland, Tyskland, EU-parlamentet, men også til landene som ikke har gjort det. Det er en fornuftig tilnærming. Vi bør lære av andres erfaringer, slik at vi ikke lager et register som ser bra ut på papiret, men som ikke fungerer i praksis. Det er også riktig, slik innstillingen legger opp til, at utredningen skal dekke både Stortinget og regjeringen. De fleste land har ett felles register. Jeg tror det gir mer oversikt og færre smutthull. Venstre kommer til å følge dette arbeidet tett. Vi vil ikke la utredningen bli en sak å legge i skuffen. Vi forventer at presidentskapet leverer og følger opp, og vi forventer at regjeringen bidrar konstruktivt. I dag tillater vi oss å glede oss. Det lønner seg å kjempe for mer åpenhet. Det tok 25 år å ta dette lille, men viktige skrittet. Vi er ikke i mål, men vi er nærmere enn noen gang.

Finansministeren er veldig glad i flippover og grafer, og jeg var fristet til å trille inn en sånn her, men det tror jeg presidenten ikke hadde likt. I valgkampen skrev Arbeiderpartiet på sin egen nettside at de lovet rentekutt for alle, og illustrerte dette slik: «Et rente kutt på 0,5 prosentpoeng, betyr 15 000 kroner mindre i utgifter årlig på et lån på 4 millioner kroner.» Det lovede rentekuttet på 0,5 prosentpoeng har uteblitt, og Norge har fortsatt en særegen høy rente. Det sto ikke her at det er Norges Bank som setter renten, slik finansministeren nå forsvarer seg bak. Norges Bank har selv sagt at statsbudsjettet bidrar negativt til at prisstigningen holder seg kunstig høy – holder seg høy – og at de ikke får renten ned. En skulle tro at en ikke kunne snakke seg vekk fra slike klare, tydelige løfter. Det tror jeg nesten man må være finansminister for å kunne klare. Slår finansministeren seg til ro med og er han fornøyd med at Norge har et så høyt rentenivå at en familie i Norge med 4 mill. kr i lån betaler mer enn 60 000 kr mer i renteutgifter enn tilsvarende i Sverige og Danmark?

I valgkampen var Oslo pepret med en plakat av Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre med budskapet: «Rentekutt for alle – eller skattekutt for noen få?» Jeg har den også her. «Med trygg økonomisk styring går renta ned», sto det. Budskapet var ikke til å ta feil av: Bare regjeringen får fortsette blir det rentekutt til alle – et løfte fra statsministeren og finansministeren. Etter valget har vi fått det motsatte: skattekutt for noen få, gjennom Jens Stoltenbergs skattelotteri, men rentekutt for alle må vi se langt etter. Denne uken varslet til og med SSB at de ikke ser for seg noe rentekutt i 2026. Flere andre økonomer tror det er mer sannsynlig med renteoppgang enn rentenedgang de kommende månedene. Når har finansministeren tenkt å levere på det utvetydige løftet han selv ga velgerne før valget?

Nå skal vi ikke la hele den store utenrikspolitiske redegjørelsen bli snevret inn til en debatt bare om EU, men det er jo enkelte ting som representanten Vedum sa som må kommenteres. Dette med at vi avgir norsk suverenitet: Jeg tror at utenriksministeren i replikkordvekslingen med Gulati var inne på at man ikke bare kan ringe sine likesinnede land, at man ikke bare kan ta opp telefonen og ringe til Sverige hver dag og spørre «Hur mår du?». Men jeg tror at hvis utenriksministeren hadde ringt til Sverige og stilt det spørsmålet, hadde ikke svaret vært at det går helt for jævlig, for nå har vi avgitt suverenitet, vi har sluttet å eksistere som svensker, og Brussel bestemmer over våre liv. Det er jo ikke sånn virkeligheten er i vårt naboland. Ser man på andre naboland, Finland eller Danmark, tror jeg heller ikke de hadde sagt at det går helt forjævlig, for vi bestemmer ikke noen ting lenger. Selv om man går til de mer sentralt plassert europeiske landene, altså i forhold til Brussel, hadde heller ikke de sagt at de har sluttet å eksistere som nasjonalstater. Demokratisk underskudd? Det som er et demokratisk underskudd, er at Norge sitter på gangen og er den mest lojale av alle når det gjelder å implementere. Jeg har ikke oversikt, men det tror jeg vi kommer til å klare å skaffe hvis vi hadde brukt litt tid på det, over hvor mange direktiver og hvor mange rettsakter Vedum selv var ansvarlig for å implementere da man satt i regjering. Det som er et demokratisk underskudd, er jo at vi sitter og gjennomfører ting som vi ikke har hatt et ord med i laget på, heller enn at vi satt der og faktisk sa ifra om hva vår oppfatning er. Hele covid-19 og tilgangen til vaksiner viste også hvor avhengig vi var av EU. EØS-avtalen, med de 100 tilleggsavtalene, ivaretar ikke lenger norske interesser på god nok måte. Det må også representanten Vedum og Senterpartiet ta inn over seg. EU utvider sitt samarbeid nå som respons på at verden endrer seg, på både forsvar, felles anskaffelser og sikkerhetsmessig koordinering og står på egne bein når det transatlantiske samarbeidet endrer seg. Ja, Senterpartiet står litt fast i gamle oppfatninger. Jeg tror virkelig på Vedum når han sier at han er virkelig opptatt av å ta vare på det Norge som vi er så glad i. Til representanten Vedum: Jeg tror at å ta vare på det Norge som vi er så utrolig glad i, kommer til å bli gjort bedre om vi står innenfor EU, enn om vi fortsetter å stå utenfor.

På tirsdag sa utenriksministeren: «Når vi ønsker noe mer i vårt samarbeid med EU, må vi huske på at det sitter noen på den andre siden av bordet. For at vi skal få noe mer, forventer EU at vi oppfyller vår del av avtalen.» Hva betyr det egentlig? Betyr det at regjeringen vil gjennomføre resten av ren energi-pakken? Det er det vel ingen signaler om? Betyr det at regjeringen vil utelukke bruk av reservasjonsretten i EØS-avtalen? Det er det vel heller ikke noen signaler om? Hva betyr det konkret? Er det noe mer enn ord til? Mine spørsmål til utenriksministeren er følgende: Hva betyr det konkret at vi må oppfylle vår del av avtalen for å få noe mer? Betyr det at ren energi-pakken likevel gjennomføres i sin helhet, og at regjeringen varsler at det er uaktuelt med veto mot noen av EUs rettsakter i denne perioden?

På tirsdag sa utenriksministeren noe svært viktig: «Et sterkere Europa er den beste garantien – både for å ivareta vår egen sikkerhet og for å sikre fortsatt amerikansk engasjement i Europa.» Videre påpekte utenriksministeren: «Vi ser også at EU tar et større ansvar for europeisk sikkerhet. Dette bidrar til styrket samarbeid i NATO og mellom europeiske allierte.» Jeg er helt enig i dette. Vi står i en tid der den liberale verdensordenen, folkeretten og de demokratiske prinsippene som våre foreldre og besteforeldre bygde etter 1945, er under alvorlig press. Dette er ikke bare under angrep fra enkelte hjørner av verden, men fra alle kanter. Den verdensordenen som Norge har nytt godt av i så mange år, vil forvitre hvis vi ikke forsvarer den. Ukrainerne står i dag i frontlinjen for å forsvare den europeiske sikkerheten. I over fire år har Ukraina stått imot Russlands aggresjon. De kjemper ikke bare for ukrainsk territorium, men for folkerettens mest fundamentale prinsipper. Ingen skal kunne forandre en stats grenser med makt – ingen – ikke Putin og ikke Trump. Samtidig som ukrainerne kjemper for Europas frihet, har det utspilt seg dramatiske døgn i Midtøsten. Skoler bombes, nabolag legges i ruiner, familier lever i frykt, og millioner av sivile er rammet av en konflikt som truer med å bli en storkrig. I 50 år har det iranske folk blitt kneblet av et prestestyre som har møtt folkets håp med brutal vold. Flere generasjoner har stått opp for frihet og menneskerettigheter. De har vist en motstandskraft som verden burde beundre og støtte. Og når rakettene krysser landegrenser og stormaktene blir involvert, stanser ikke krigens konsekvenser ved grensene mellom Europa og Midtøsten. De treffer energimarkedene våre, økonomien vår, rammer alliansen vår og sikkerheten vår. Den internasjonale rettsordenen settes ytterligere under press. Folkerettens prinsipper gjelder ikke bare når det er beleilig. De bør gjelde også når det er politisk krevende. Nettopp derfor må vi snakke ærlig om det som nå skjer. I generasjoner har USA vært grunnmuren for Europas sikkerhet. USA har vært bærebjelken i NATO og garantisten for den liberale verdensordenen, som både Venstres og Arbeiderpartiets politikk er tuftet på. Det har vært og er i Norges interesse. Men vi må erkjenne at USA i dag er en langt mer uforutsigbar alliert enn tidligere. Støtten til multilaterale institusjoner er ikke like selvsagt. Respekten for internasjonale spilleregler utfordres nesten daglig. Når vår viktigste allierte blir mer uforutsigbar, bør vi knytte oss tettere til Europa. Det er nettopp derfor utenriksministerens egne ord er så viktig. Som han sa: «Slik verden nå ser ut, har ikke Norge råd til å stå alene. Vi må samarbeide med de landene som har sammenfallende interesser og mål som oss. Dette innebærer at vi må fordype båndene til EU, og at vi må styrke vårt samarbeid med våre viktigste europeiske allierte.» Jeg kunne ikke vært mer enig, men det blir merkverdig når svaret fra regjeringen er å tviholde på en utdatert EØS-avtale, der det snart bare er Norge og Liechtenstein igjen. Det er ikke riktig at EØS-avtalen aldri har vært viktigere. Enda mer merkverdig blir det når utenriksministeren senere i redegjørelsen slår fast at «gapet mellom medlemskap og EØS blir tydeligere». Det skyldes ikke først og fremst forholdet mellom EU og EØS-landene, men at EU utvider sitt samarbeid som en respons på at verden endrer seg. EU bygger opp felles forsvarsindustri, felles anskaffelser – en tettere sikkerhetspolitisk koordinering. EU utvikler mekanismer for raskere beslutninger i krise. EU styrker Europas evne til å stå på egne ben, nettopp for å sikre at det transatlantiske samarbeidet ikke blir ensidig og sårbart. EU beveger seg fordi verden suser forbi. Hva er regjeringens svar? Forbli på stedet hvil. Alt skal være som før, ingenting er endret for oss. Alternativet til en uthulet EØS-avtale er EU-medlemskap. Det kan alle se, også utenriksministeren. Han sa det egentlig rett ut på tirsdag: Likevel stemte samtlige av Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter samme dag ned å utrede norsk EU-medlemskap. Dersom vi ikke nå i den mest alvorlige geopolitiske og sikkerhetspolitiske situasjonen Europa har stått i siden annen verdenskrig, skal ha en ny debatt om Norges tilknytning til Europa, skjønner jeg ikke når utenriksministeren og Arbeiderpartiet mener tidspunktet er riktig. Jeg vil utfordre utenriksministeren til å klargjøre akkurat det. Jeg ber også om at han klargjør at konsekvensen av det han sa om å oppfylle vår del av EØS-avtalen, er at regjeringen ikke kommer til å legge ned noe veto mot EUs direktiv i denne stortingsperioden, og at regjeringen likevel vil implementere resten av ren energipakke i løpet av kort tid. Er det det som faktisk er konsekvensen av utenriksministerens redegjørelse? Var redegjørelsen noe mer enn ord uten innhold? Jeg tillater meg å tvile.

Jeg skal ikke plage komiteen og statsråden med for mange spørsmål. Jeg skal bare ta ett og heller ikke kverulere og dvele ved hvorfor man stemmer mot det ene eller andre forslaget, osv. Jeg har hørt argumentasjonen. Mitt spørsmål er egentlig litt åpent. Vi har jo fremmet 17 forslag. Vil statsråden ta disse forslagene med seg i sitt videre arbeid og sørge for at det – om ikke i det aller første reviderte budsjettet som kommer, men i budsjettet til høsten – kan bli et taktskifte når det gjelder å utjevne sosiale forskjeller, slik at alle barn som vokser opp i Norge, iallfall får økte muligheter til å realisere de samme drømmene og målene som de som har flest muligheter fra før? Vi kan antakelig ikke sikre at alle i Norge har like muligheter, men alle barn fortjener i det minste å få én god mulighet. Vil statsråden ta med seg disse 17 forslagene, slik at vi får sikret at alle barn iallfall får minst én god mulighet til å lykkes i Norge?

Likest mulig muligheter for alle bør være mulig i Norge i 2026, men det er ikke tilfellet. Det er ikke tilfellet for 100 000 barn som vokser opp i familier med vedvarende lavinntekt. De har færre muligheter – mye, mye færre muligheter. Barn i familier med vedvarende lavinntekt har økt risiko for å begå kriminalitet, har dårligere helse, svakere skoleprestasjoner og risikerer selv å bli fanget i fattigdom som voksne. Barn som vokser opp i fattigdom, får færre muligheter i livet, langt unna likest mulig muligheter. Barneombudet påpeker at barn som vokser opp i fattigdom, har økt risiko for ikke å få oppfylt grunnleggende rettigheter, som rett til utvikling, utdanning, hvile, lek og fritid, helse og god omsorg. Det er behov for en helhetlig og forpliktende tiltakspakke som utjevner sosiale forskjeller, reduserer barnefattigdommen og gir familier økonomisk trygghet. Det er derfor vi i Venstre har foreslått 17 ulike forslag som alle har det til felles at de vil bidra til at færre barn vokser opp i lavinntekt, til økte muligheter for flere, og til at hverdagen kan bli enklere og litt mer romslig. Derfor vil vi øke og omfordele barnetrygden og innføre gratis barnehage for lavinntektsfamilier, slik ekspertene anbefaler. Vi trenger ikke nye utredninger eller mer byråkrati, vi trenger handling. Barn i levekårsutsatte områder starter senere i barnehagen enn barn i andre områder, og barnehagedeltakelsen i levekårsutsatte bydeler i Oslo er lavere enn i resten av Oslo og i landet som helhet. Derfor foreslår Venstre å gi alle lavinntektsfamilier gratis heldagsplass i barnehage og å øke pedagogtettheten i levekårsutsatte områder. Evalueringen av lignende prosjekter i Bergen viser at det gir mer ro, mer tid til å møte barns behov, og det gir barna bedre forutsetninger for å lykkes. Jeg er glad for at SV, Rødt og MDG støtter flere av Venstres forslag, og også at Høyre støtter ett, men er tilsvarende skuffet over Arbeiderpartiet – partiet som på papiret er for å utjevne og bekjempe sosiale forskjeller, men i praksis ikke er det. I dag behandler Stortinget en rekke forslag som alle hadde gitt mange større økonomisk trygghet, gitt flere barn mulighet til å gå i barnehage, og gitt flere muligheter til å slippe å vokse opp i fattigdom. Arbeiderpartiet stemmer ned alle sammen. Arbeiderpartiet, som lovet trygghet for framtiden, svikter dem som nettopp har behov for trygghet. Arbeiderpartiets svar er ikke mer trygghet, men mer utrygghet for barn og familier som lever i fattigdom. Det er alvorlig. Jeg håpet virkelig at dette forslaget skulle bidra til å snu dette, men Arbeiderpartiet vil ikke være med på det. Til slutt tar jeg opp Venstres forslag.

Siden 2004 har Oslo hatt ansvaret for egne barnevernsinstitusjoner og andre tiltak innenfor det som normalt defineres som andrelinjetjenesten i barnevernet. Forutsetningen for at Oslo kommune skulle gjøre dette, var at finansieringen av barnevernstjenesten i Oslo var lik som for resten av landet, og at det ble gitt kompensasjon for demokratisk utvikling. Prinsippet om likeverdige velferdstjenester i hele landet ligger til grunn for en slik forståelse, en forståelse som deles av alle partier i innstillingen vi nå behandler, med unntak av Arbeiderpartiet. Stortinget har ved flere anledninger vedtatt at Oslo skal ha en likeverdig finansiering i forhold til de andre barnevernstjenestene i landet, inkludert Bufetat. Likevel skjer det ikke, fordi Arbeiderpartiet ikke vil og har rotet seg inn i en teknokratisk og byråkratisk argumentasjon for ikke å ville hjelpe de barna som har stort behov. I Arbeiderpartiets verden skal staten bidra med nesten dobbelt så mye til barnevernet i alle andre kommuner enn i Oslo, ikke fordi utfordringene eller kostnadene er større andre steder, men på grunn av en villet og helt uforståelig politikk. Det er på høy tid å sørge for likeverdig finansiering av Oslos barnevernstjenester i forhold til resten av landet. Når mindreårige begår lovbrudd, er det i all hovedsak barnevernet, ikke politiet, som skal følge dem opp. Oslos andrelinjetjeneste i barnevernet spiller derfor på lik linje med Bufetat en sentral rolle i å forebygge og bekjempe ungdomskriminalitet. Oslo-barnevernets skjebne ligger på bordet i hver eneste budsjettforhandling. Slik kan det ikke fortsette. Det vi har erfart, er at dette er noe Arbeiderpartiet, uforståelig nok, lukker øynene for, og at barnehjemsbarna og andre barn som har behov for hjelp fra barnevernet, er helt avhengig av at det er andre partier som tar kampen i de årlige budsjettforhandlingene. Det skaper usikkerhet og uforutsigbarhet og kan bare ikke fortsette. Barnevernet er kjernen i arbeidet for å forebygge kriminalitet, utenforskap og verne om barn som havner utenfor. Det har representanten Tone Wilhelmsen Trøen ordlagt godt i debatten så langt. Barn skal kunne bli møtt med det samme sterke barnevernet uavhengig av om man bor i Kongsvinger, Tromsø eller Oslo. Oslo bruker allerede mye mer penger enn de får av staten til å finansiere barnevernet. Det er ikke holdbart. Enten må Oslo likebehandles med resten av landet økonomisk, eller så må staten ta over ansvaret, slik byrådet i Oslo nå åpner for. Stortinget er nødt til å sikre at barnevernet i Oslo blir økonomisk likebehandlet med barnevernet i resten av landet. Derfor stemmer Venstre for forslagene som vil sørge for at barnevernet i Oslo skal få de samme mulighetene som barnevernet andre steder i landet.

Det framstår som helt uforståelig hvorfor Arbeiderpartiet ønsker å underfinansiere barnevernet i Oslo med nesten halvparten i forhold til resten av Kommune-Norge, når vi vet at det er stor opphoping av utfordringer i Oslo, som levekårsutfordringer og mange med innvandrerbakgrunn, og at Oslos barnevern er underfinansiert og mange ansatte overarbeidet. Oslo kommune ved byrådet har nå begynt å snakke om at man kanskje skal overføre dette ansvaret til staten. Er det det som er målet for statsråden, at ansvaret skal tas over av staten, og vil i så fall statsråden garantere at finansieringen for Oslo vil stå i stil med de behovene barnevernet i Oslo faktisk har?

Jeg vil starte med å gi honnør til forslagsstillerne. Det er et svært betimelig og godt begrunnet forslag vi behandler i dag. Derfor støtter også Venstre de forslag som fremmes i innstillingen. Det norske finansmarkedet har et betydelig vekstpotensial og en næring med et stort eksportpotensial, nye kunnskapsarbeidsplasser og teknologisk utvikling. Finansnæringen er mer enn noe annet en teknologinæring. Derfor må også finansnæringen ha rammebetingelser som legger til rette for vekst og omstilling i en stadig mer krevende verden. Vi som politikere må derfor anerkjenne finans som en strategisk næring med like virkemidler og rammevilkår som andre kunnskapsnæringer. Det er et enormt uforløst potensial i norske finansielle tjenester og betalingsløsninger, men i stedet for å legge til rette for mer næringsutvikling, mer innovasjon, flere arbeidsplasser og større verdiskaping, har det politiske flertallet vært mest opptatt av å regulere og skattlegge. I brevet til finanskomiteen fra finansministeren skriver statsråd Stoltenberg: «Finansnæringen og finansmarkedene beskrives hvert år i finansmarkedsmeldingen.» Det er helt riktig. Finansnæringen beskrives. På dette området har vi en relativt viljeløs regjering – eller rettere sagt: også på dette området. Vi lever i en tid der økonomien er i endring, nye næringer vokser fram, og gamle strukturer ikke lenger gir de samme mulighetene. Det reiser store spørsmål: Hvordan kan Norge ikke bare fordele verdiene, men skape flere? Hvordan kan vi bake kaken større, ikke bare dele den annerledes? Hvordan skal vi manøvrere i en stadig mer kompleks global konkurranse? Hvordan bygger vi et nytt, vekstkraftig og bærekraftig næringsliv? Våre nordiske naboland ligger langt foran oss når det gjelder innovasjon, næringsutvikling og omstilling. De ruster seg for framtiden, mens vi stilltiende ser næringsliv, arbeidsplasser og kompetanse flytte ut fordi rammevilkårene ikke er gode nok. Da må vi spørre oss hvorfor det er slik. Har det kanskje noe med holdning å gjøre? Det lyser ikke politisk vilje av en regjering som bruker 1 000 dager på å få fram et helt ukomplisert regelverk for folkefinansiering, som et eksempel. Det lyser heller ikke vilje til å legge til rette for innovasjon og konkurransekraft for norsk finansnæring i det norske Finanstilsynet, i motsetning til den svenske Finansinspektionen. Alt dette og mer er tapte muligheter for Norge.

Det er jo bra at man tenker og vurderer, men slik jeg også nevnte i mitt hovedinnlegg, ble det slått fast i Hurdalsplattformen at denne regjeringen ville forenkle med 11 mrd. kr. Da sluttrapporten kom i august 2025, viste den at man ikke var i nærheten av å nå de målene. Hvor lenge skal denne regjeringen fortsette å tenke og vurdere? Og i mellomtiden: Hvor lenge skal næringslivet fortsette å lide? Man håper i hvert fall på at det ikke skal tenkes for lenge, og at man ikke venter forgjeves. Det kan i alle fall ikke være sånn at finansministeren tenker at vi skal vente helt til et nytt stortingsvalg er blitt gjennomført. Vil det komme før den tid, og er det noe av betydning man kan vente seg?

Finansministeren er kanskje den politikeren i norsk politikk som kommer nærmest betegnelsen supermann, så jeg har tro på at hvis finansministeren virkelig vil, vil han også få det til. Da er det jo lett å tenke at finansministeren rett og slett ikke vil, hvis man ikke skal klare å få til en forenkling for næringslivet tilsvarende 12 mrd. kr. Det kan også tenkes at finansministeren selv sitter med noen konkrete forslag til forenklinger av betydning for næringslivet som snarlig skal gjennomføres, for jeg lurer jo på når ord vil bli til handling, og hvilken handling vi kan forvente av finansministeren.

Et komplisert regelverk, stor rapporteringsbyrde og mangel på velfungerende digitale løsninger koster norske næringsdrivende og norske virksomheter mange milliarder hvert år. En undersøkelse utført av Regnskap Norge, NHO og Revisorforeningen i 2024 viser at myndighetenes rapporteringskrav alene koster 20 mrd. kr. Det er særlig rapportering til Skatteetaten og Brønnøysundregistrene som er kostnadsdrivende. Selv om det tilsynelatende er et tverrpolitisk mål å redusere rapporteringsbyrden og forenkle for næringslivet, skorter det på gjennomføringskraften. Der hvor den forrige regjeringen overoppfylte sitt forenklingsløfte, er dagens regjering langt fra like handlekraftig. I Hurdalsplattformen ble det slått fast at regjeringen ville «redusere næringslivets kostnader knyttet til pålagte regler og utfylling av offentlige skjemaer med 11 milliarder kroner innen 2025. Ved nye reguleringer skal det som hovedregel vurderes om små selskaper kan få spesielle tilpasninger eller unntak.» Ifølge regjeringens egen statusrapport, som ble publisert 28. august 2025, er ikke regjeringen i nærheten av å nå sitt eget mål og løfte. Vi i Venstre har derfor fremmet forslag. Vi mener det er behov for taktskifte i forenklingsarbeidet for næringslivet, og lanserte derfor ti konkrete forslag til endringer i skatte- og avgiftsregler som kan spare næringslivet for minst 12 mrd. kr, og som samtidig har minimale kostnader for statskassen. Disse forslagene burde ha dannet grunnlaget for en helt nødvendig ny gjennomføringskraft i forenklingsarbeidet de neste fire årene, men slik blir det ikke. Vi i Venstre er selvfølgelig glad for at enkelte av forslagene får flertall, men finner det besynderlig at regjeringen og finansministeren er mest opptatt av å advare mot tiltak som har en faktisk forenklingsgevinst. En skulle ønske finansministeren i stedet hadde bidratt til et felles løft for forenkling eller fremmet konstruktive forslag til hvordan enkelte av forslagene som fremmes i representantforslaget, alternativt kan endres for å kunne gjennomføres eller starte en prosess for gjennomføring. Selv om partiene snakker om behovet for taktskifte og forenklinger, blir det med ordene. Vi har fremmet ti konkrete forslag, vært åpne for å justere og endre forslagene, og etter innspill fra f.eks. Revisorforeningen også trukket ett forslag. Poenget er at selv om partiene uttrykker med store ord at de er enige i intensjonene og målene i forslagene, stemmes forslagene likevel ned uten at egne virksomme forslag lanseres i stedet. Det blir det ikke forenklinger av for næringslivet. Med det tar jeg opp Venstres forslag.

En siste replikk, president! Jeg skulle gjerne etterlyst litt politisk lederskap. Utenriksministeren sa at det ikke er et flertall på Stortinget for dette. Høyre er for å utrede et EU-medlemskap, og jeg tror de også er for et EU-medlemskap. MDG har jeg lest i samme lei, Venstre også, og jeg tror at hvis Arbeiderpartiet hadde tatt det skrittet, er det faktisk flertall på Stortinget for å utrede, men eventuelt også å ta skrittet fullt ut. Jeg vil stille noe som kanskje er et litt politisk spørsmål. Alt er jo politikk her, men dette er kanskje et litt mer partipolitisk spørsmål: Har utenriksministeren troen på at dersom de som er ja-menn i denne regjeringen, og ja-kvinner også, for den saks skyld, iallfall statsministeren, finansministeren, utenriksministeren, helseministeren – jeg har lest det sånn at de alle er ja-menn – hvis alle de ja-mennene, og ja-kvinnene, som eventuelt også er med, hadde stått fram og sagt at de nå svært gjerne vil starte denne debatten, har utenriksministeren da troen på at man hadde bidratt til å flytte opinionen i retning av at det faktisk kunne ha blitt et ja-flertall i befolkningen? Eller har man ikke troen på de evnene?

Normalt har vi jo troen på at den type offentlige utredninger bidrar til å opplyse offentligheten på en klok måte, altså at man får parkert de fordommene man eventuelt har, eller de mytene man har. Disse tingene blir på en måte slått helt klart fast. For eksempel var det for bare noen minutter siden en annen representant her oppe og snakket om at det vil være å overgi suverenitet, at vi ikke lenger kommer til å være et fungerende demokrati. Ikke sant, hvis ser på Sverige og Danmark, våre naboland, som er våre nærmeste allierte, og som vi deler et stort kulturelt, tradisjonelt og religiøst fellesskap med, så er det ingen som vil si at Sverige… Eller iallfall: Hvis man går til Sverige eller Danmark eller Finland og spør, vil ingen av dem si at de har gitt fra seg sin suverenitet, at de har sluttet å eksistere som et demokrati. En offentlig utredning kan bl.a. bidra til å slå fast at den type ting er skremselspropaganda. Utenriksministeren har tidligere sagt at det ikke er riktig timing nå. Mitt spørsmål er: Når vil det bli bedre timing, når Island i disse dager skal starte en folkeavstemning og vi kommer til å bli igjen alene, sammen med Liechtenstein? Når vil det bli bedre enn akkurat nå?

Om jeg har forstått utenriksministeren korrekt, er han i utgangspunktet ja-mann – for EU og kanskje også potensielt for at Norge en dag kan bli fullt ut medlem av EU. Det er iallfall slik jeg har tolket utenriksministeren. Så er jo spørsmålet, tatt i betraktning at det er delte meninger om norsk EU-medlemskap i denne salen og selvfølgelig også der ute i befolkningen: Ville det ikke vært klokt å ta initiativ til å starte en utredning av hvordan et norsk EU-medlemskap hadde sett ut, slik at man fikk alle fakta på bordet, og at man også, basert på de faktaene, kunne hatt en offentlig, godt opplyst debatt?

Vi i Venstre mener at norske interesser ivaretas best gjennom et fullt norsk EU-medlemskap. Både verden rundt oss og EU selv endrer seg raskt og grunnleggende, og muligheten til å ivareta Norges interesser blir stadig mer krevende. EØS-avtalen og de over 100 tilleggsavtalene er både et stadig viktigere og et stadig mer utilstrekkelig rammeverk for Norges samarbeid med EU. Kostnadene ved utenforskapet blir høyere og mer synlige. En ny debatt om Norges tilknytningsform til EU bør derfor være både fordomsfri og kunnskapsbasert, og den trenger et nytt faktagrunnlag. Vi i Venstre mener at regjeringen hadde muligheten til å framskaffe et slikt faktagrunnlag da den oppnevnte et offentlig utvalg for å gjennomgå og vurdere erfaringene med EØS-samarbeidet de siste ti årene, Eldring-utvalget. Mandatet omfattet også å se på tilknytningsformen til Canada, Sveits og Storbritannia. I motsetning til Norge er ingen av disse landene med i det indre markedet. Utvalgets konklusjon var tydelig på at det ikke er noen andre aktuelle tilknytningsformer for Norge enn dagens løsning med EØS-avtalen og de over 100 tilleggsavtalene, eller fullt EU-medlemskap. Alenegang vil ha svært store negative konsekvenser for Norges økonomi, næringsliv, beredskap og velferd. Dessverre fikk ikke utvalget i mandat å se framover og ta opp i seg konsekvensene for Norge av den kommende utviklingen i EU. Vi i Venstre mener at regjeringen ikke trenger et vedtak i Stortinget for å igangsette en offentlig utredning. Regjeringen la i desember 2025 fram sin plan for Norge, hvor det bl.a. står: «Regjeringen vil styrke samarbeidet med våre største handelspartnere, og særlig EU (…)». Jeg vil understreke at Norge står i en tid der sikkerhet, økonomi og verdier utfordres på måter man ikke har sett på flere tiår. Russlands angrepskrig mot Ukraina på den ene siden og USAs demokratiske tilbakegang på den andre har endret Europas sikkerhetspolitiske landskap fundamentalt. Amerikansk vilje til å true til seg alliert territorium forverrer denne situasjonen. Vi er av den oppfatning at samarbeid med venner, naboer, allierte og likesinnede er et gode, og foretrekker tett samarbeid framfor alenegang. Jeg viser også til at Island har startet en EU-debatt. Folkeavstemning er varslet av statsministeren der, og det er en reell mulighet for at man får et islandsk EU-medlemskap innen relativt kort tid. Dette vil påvirke relevansen av EØS-avtalen, som da bare vil bestå av Norge og Liechtenstein. Vil vi virkelig dette? Da vi i Venstre samtidig erkjenner at det er delte meninger om spørsmålet om EU-medlemskap i Norge, mener vi det er riktig å innhente kunnskap for deretter å gjennomføre en bred, kunnskapsbasert debatt, før man tar stilling til hvorvidt Norge skal søke EU-medlemskap. Derfor har vi vært med på å fremme forslag om utredning av norsk EU-medlemskap. Jeg ser fram til replikkveksling med utenriksministeren, for å høre hvorfor de ikke er for at man i det minste skal utrede et norsk EU-medlemskap.

Jeg har på vegne av representantene Guri Melby, Grunde Almeland og meg selv gleden av å framsette et representantforslag om en nasjonal strategi for en trafikksikker, bærekraftig og verdiskapende vinterturisme.

Jeg vil gjerne be om at Dokument 8:97 S for 2025–2026, om å midlertidig suspendere den nye modellen for beregning av formuesverdi av bolig, blir behandlet etter forretningsordenen § 39 annet ledd bokstav c, slik at alle som lever i «uforutberegnelighet» og uforutsigbarhet, kan få nødvendig ro raskt.

NATO har vært og er bærebjelken i norsk sikkerhetspolitikk. Så er NATO avhengig av gjensidig tillit, og når den amerikanske presidenten truer med å ta Grønland, bryter det ned tilliten. Om han gjør alvor av truslene, så har selv utenriksministeren sagt at da er selve ideen om NATO brutt. Da blir Norge fort alene i en ekstremt farlig verden. Det er få andre løsninger for å ivareta Norges sikkerhet bedre enn å knytte oss også til EU – ikke fordi EU kan erstatte NATO, men fordi EU kan være den eneste som står mellom oss og det å være i stormaktenes vold. Jeg hører at statsministeren sier at ingen NATO-land støtter USA. Det er riktig, men jeg er usikker på om det gjør nevneverdig inntrykk på den amerikanske presidenten. Vi kan ikke basere håpet vårt på at den amerikanske presidenten vil fortsette å handle utelukkende fornuftig. Er det én ting han har vist, så er det at han mener alvor med det han sier. Mitt spørsmål til statsministeren er: Hva er det, etter statsministerens syn, som tilsier at Norge ikke bør bli en del av EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk – som en framtidig ekstra sikkerhetsgaranti?

Det har vi faktisk gjort i det alternative budsjettet som vi la fram nå før jul. Men jeg er helt enig med SV-representanten i at denne planen som Arbeiderpartiet har lagt fram, er en dårlig plan på mange områder. Den er uten tiltak, men det er ganske mange gode og fagre ord. Nå er det opp til SV å sørge for at politikken går i riktig retning. Det som er skuffende å se, er at i budsjettforliket som ble gjort før jul, fikk ikke næringslivet hjelpen det trenger, ikke fikk kollektivtrafikken den hjelpen den kunne ha fått, og man har kommet lenger unna å nå klimamålene. Når det gjelder skole og barnehage, prioriterte vi 5 mrd. kr mer til det formålet, samtidig som vi brukte 5 mrd. kr enn budsjettpartnerne. Så det er fullt mulig å prioritere de tiltakene og de politiske satsingene som representanten er opptatt av, men det kan tenkes at det er representanten som må ta ansvar for det, sammen med Arbeiderpartiet, for det er dem som er deres parlamentariske grunnlag, og det er ikke vi.

Jeg har ikke lest det forslaget, så det får vi komme tilbake til. Når det gjelder kriminalitet: Om kriminaliteten begås av innvandrere, norske statsborgere som har innvandrerbakgrunn, eller etniske nordmenn – kriminaliteten er forferdelig i seg selv. Vi ser at radikalisering skjer i innvandrermiljøene i de muslimske miljøene, men vi har også høyreradikale miljøer i Norge, vi har også rasistiske drap i Norge. Kanskje den retorikken vi politikere er med på å føre, bidrar til radikaliseringen også på den høyreekstreme siden. Det var et rasistisk drap rett før valget. Jeg sto på Youngstorget i demonstrasjonstog som markerte det avskyelige drapet. Det er noe FrP kanskje også burde se på, og ta inn over seg at den retorikken som FrP er med på å føre, kanskje også bidrar til å skape litt rasisme i dette samfunnet. Den rasismen skal vi feie bort, for som det heter på godt norsk: kamp mot all rasisme – der du jobber, der du bor. Her jobber jeg, og her skal det iallfall tas en ordentlig kamp mot rasisme.

Vi sier ofte at vi kommer til å gå tom for folk lenge før vi går tom for penger. Hvis man snakker med næringslivet – kanskje Wiborg hadde gjort klokt i å være på NHOs konferanse i går – så skriker næringslivet etter arbeidskraft. Uten innvandring kommer Norge til å stoppe helt opp. Vi trenger kvalifisert arbeidskraft i alle sektorer i Norge. Hvis man går ut av denne sal og ut i det virkelige samfunnet, hadde ikke Wiborg klart å komme seg hjem om det ikke var for innvandrere. Vi hadde ikke klart å leve det livet vi lever, uten innvandrerne. Det være seg alt i norsk sektor fra transport til velferdstjenester, tannleger, leger, advokater, ingeniører – det finnes innvandrere i absolutt alle sektorer, og de bidrar for fullt. Jeg tror kanskje at FrP burde begynne å se på alt det positive innvandrere bidrar med for å holde hjulene i Norge i gang, og at næringslivet i Norge trenger flere innvandrere til å komme til Norge. Kanskje FrP også burde bruke sin kraft til å se på hvordan vi kan gjøre reglene for arbeidsinnvandring, kvalifisert arbeidskraft til Norge, enklere og ikke vanskeligere.

Nå fortsetter vi litt på det samme sporet. Etter det VG-oppslaget sa vi at vi begraver dette med kutt i fagforeningsfradraget, og det kan man lese i vårt alternative budsjett. Vi har lagt det dødt. Det er litt rart at jeg skal stå og svare for FrPs politikk, men la meg ta et par–tre ting likevel. Nå har regjeringen sagt at en av de viktigste tingene er å få ned klimagassutslippene. Det sa også klimaministeren på Politisk kvarter i dag. Vi vet at det regjeringen selv la fram i budsjettet som ble vedtatt før jul, var en plan som skulle ta oss lenger unna klimamålene. Så kom de og forhandlet her med en del partier som kaller seg klimapartier, men resultatet er at vi kommer enda lenger unna klimamålene. I de åtte årene FrP satt i regjering og ikke satt i regjering, men hadde makt, bidro faktisk FrP i regjering til å få ned utslippene. La oss se på en annen ting Arbeiderpartiet normalt er opptatt av, kvoteflyktninger: 100 kvoteflyktninger, statsminister! Siv Jensen tok imot 3 000 kvoteflyktninger i året alle de åtte årene. Jeg tror at hvis man sammenligner med FrP, kommer Arbeiderpartiet ganske dårlig ut.

Klokken 10 i dag syntes jeg dagen startet veldig godt, med statsminister Støre som la fram regjeringens politiske prioriteringer, deres plan for Norge. Jeg håpet det skulle bli en god debatt om nettopp det. Dette har blitt en merkelig seanse på tre timer, hvor vi diskuterer alt mulig rart. Vi kan gjerne diskutere det. Venstres viktigste plan for Norge i den tiden vi står i akkurat nå, er å sikre vår egen sikkerhet. NATO er selvfølgelig viktig for det, men med den uforutsigbarheten vi ser over Atlanteren, må vi ha en plan B også. For oss er det EU. Det er en av de tingene Arbeiderpartiet overhodet ikke vil snakke om. Vi kan gjerne snakke om kutt i sykelønnen. Sykelønnsordningen har eksplodert. Fra Støres første budsjett ble vedtatt i 2021 og til nå har utgiftene økt med 20 mrd. kr. Vi kan sammenligne oss med Sverige: Det er ingen grunn til at vi skal være så mye sykere enn «söta bror». Når det gjelder kutt i fagforeningsfradraget, har vi begravd det. Det kan man lese i vårt alternative budsjett.

Det er urolige tider. Det er fortsatt krig på vårt kontinent. Det som har vært den største og fremste sikkerhetsgarantien for Norge – USA – truer på ramme alvor med å annektere land fra en av våre nordiske naboer. Norge står i den mest alvorlige sikkerhetssituasjonen siden andre verdenskrig. Det er alvor. Derfor var det riktig av statsministeren å vedkjenne i nyttårstalen at «vi må være forberedt på at krig kan ramme Norge». Det er ikke fordi jeg vil være en krigshisser, men fordi det er på høy tid med tydelig tale fra statsministeren. Da vi i Venstre for to år siden sa det samme, kalte statsministeren det for en uansvarlig måte å snakke på. Jeg er glad for at statsministeren nå kaller en spade for en spade. Det er nemlig viktig at vi snakker tydelig og klart til folk om den sikkerhetssituasjonen vi står overfor. Det er nemlig helt vanlige folk og næringsliv i Norge som er fundamentet for beredskapen vår mot krise og krig. Sammen med forsvar, politi og andre beredskapsaktører er det de som skal trå til, om krisen inntreffer. Jeg vet at folk i Norge stiller opp når det er alvor, men det må de bli snakket ordentlig til om – alvoret som preger den tiden vi lever i, og om hvilke forventninger som stilles til hver enkelt av oss, til næringslivet og til politikken. Så til den konkrete diskusjonen i dag – regjeringens plan for Norge. For å si det slik er det veldig lett for alle partier å slutte seg til regjeringens plan: trygghet for økonomi, for arbeids- og næringsliv, for barn og unge, for helse og for landet. Det er alle partier for, også Venstre. Det er også mulig å være enig i veldig mange av målene som listes opp: 150 000 flere i jobb, 130 000 nye boliger, økt bruk av kunstig intelligens i offentlig sektor, klimamålene skal nås, naturtapet skal reduseres, konkurransekraften skal styrkes, mer og bedre læring i skolen – for å ta noe. Planen har imidlertid to store svakheter. For det første – og minst viktig – lister planen i hovedsak opp en rekke utredninger og målsettinger det allerede er fattet vedtak om på Stortinget, eller løfter som regjeringen har lansert tidligere. For det andre – og langt viktigere – lanseres ikke ett nytt tiltak for å nå målene og ambisjonene i planen. I den grad det er noe nytt, er det enda flere utredninger og enda flere utvalg som skal settes ned. Det er ingen reell plan for Norge regjeringen har lansert. Norge står overfor en rekke store utfordringer som regjeringens plan ikke svarer på. Den løser ikke klimakrisen, ikke rekrutteringskrisen i skoler og barnehager og ikke de store økonomiske utfordringene vi har i kommunesektoren. Det er heller ikke en plan for å hjelpe næringslivet. Heller ikke internasjonalt vil regjeringen at Norge skal gå i front. Det er ingen stor satsing på Ukraina. Regjeringen vil fortsette å ta imot et rekordlavt antall kvoteflyktninger, og det legges ikke opp til noen ny debatt om Norges sikkerhetspolitiske posisjon når verden endrer seg. Planen inneholder ingen svar på hvordan Norge skal styre egen vekstevne og innovasjonskraft. Det er ingen svar på hvordan vi skal omstille norsk økonomi. Det er heller ingen svar på hvordan vi skal reformere offentlig sektor, bruke ressursene bedre og skape bedre tjenester for folk flest. Uten konkret politikk blir det mål og målsettinger som forblir akkurat og kun det. Vi har fra forrige periode dessverre altfor god erfaring med svulstige mål som forvitret – den konkrete politikken manglet. Et slikt eksempel er klima. Natur og klima skulle i den forrige regjeringsplattformen være rammene for all politikk. I stedet ble natur og klima rammet av all annen politikk. Vi kan dessverre slå fast at klimamålene for 2030 utvilsomt er begravet ettersom regjeringen ikke har tenkt å gjøre noe for å nå dem. Det blir ikke uten kostnader. Problemet i norsk klimapolitikk har lenge vært at hver gang en frist for å nå mål for utslipp nærmer seg, begynner vi å snakke om et nytt mål lengre fram i tid. Nå varsles det at man vil legge fram en plan for å nå målet for 2035. Det gjør man samtidig som Arbeiderpartiet i Stortinget om noen uker vil stemme mot 43 konkrete forslag fra Venstre som ville ha gjort det mulig å nå målene. Det viktigste for Arbeiderpartiet framstår å være at det er Arbeiderpartiet som bestemmer, og mindre viktig hva som bestemmes. Regjeringen tenker at det er lurt å gi seg selv et stort handlingsrom til å inngå flertall i alle retninger og lansere en politisk plattform uten politiske tiltak, men det gir samtidig retningsløs styring av landet. Det er ikke det vi trenger i den tiden vi er i nå.

Nå gjentok komiteens leder det også Stoltenberg sa, og begge tar feil når det gjelder dette med bemanning i barnehagene: Det har ingenting med denne svømmeopplæringen å gjøre. Det er ingen barnehageansatte som driver og lærer disse barna å svømme. Nå har denne regjeringen bestyrt denne ordningen i fire år, så man skulle tro at man visste hvordan ordningen fungerer. Barnehageansatte gjør én jobb. Det er å ta med seg barna fra barnehagen til svømmeklubben, svømmestedet, og så står det profesjonelle aktører der som tar seg av opplæringen. Det er sånn ordningen fungerer. Hvis jeg hadde fått en replikk til på Stoltenberg, hadde jeg spurt ham: Hvorfor legger man fram en handlingsplan i april og skryter av dette tiltaket, for så å fjerne det før året er omme? Det sitter en justisminister her. Hun er en av de tre som signerte på denne handlingsplanen. Hun kan ta ordet og forklare dette selv. Fiskeriminister, helseminister og justisminister – de tre signerte denne handlingsplanen, skrøt av dette tiltaket, for så å fjerne det før året er omme.

Nå driver alle og ønsker hverandre god jul, så jeg står jo i fare for å skape litt dårlig julestemning her, men jeg er veldig glad for at representanten Mímir Kristjánsson sitter i salen, og også Marthe Hammer fra SV. Jeg vet at en del av det jeg skal si nå, kommer til å berøre dem sterkt, for jeg vet at de har et ekte og godt engasjement for dem som står sosialt, klassemessig og pengemessig dårligst på rangstigen i Norge. For meg startet dette engasjementet før jeg ble stortingsrepresentant. Dette er tilbake i 2010. Vi kunne alle lese på NRK om en varm sommerdag på Romsås, der gutter drev og spilte fotball. Det var to somaliske gutter på ni og tolv år. Den ene gutten ble så varm at han gikk ut i vannet for å avkjøle seg. Han fikk raskt problemer, og så gikk tolvåringen for å hjelpe ham. Begge de to guttene døde i det tjernet. Samtidig sto det 10–15 stykker og så på, og ingen gikk uti for å hjelpe til, fordi ingen kunne svømme. Sånn fortsetter det år etter år: Det dør unger hvert år fordi de ikke kan svømme. Det skyldes at vi ikke lærer dem å svømme. Man må gjerne si at dette er et ansvar kommunene eller skolene kan ta, eller si, som noen har svart i VG her om dagen fra departementets side, at Oslo må ordne opp i det selv. Likevel: Dette gjelder ikke bare Oslo. Dette gjelder over hele Norge. Kun 50 pst. av norske tiåringer er i stand til å redde sitt eget liv. Dette måles i Sverige, Danmark, Finland, Island og Norge. Alle tester sine tiåringer. Vi ligger på 50 pst., men noen av de andre landene ligger på 98 pst. De får det til, vi får det ikke til. Hva skal vi gjøre? Vi lagde denne ordningen, en prøveordning på 10 mill. kr. Den ble testet. Den ble ikke fordelt til kommunene, den ble lagt til statsforvalteren. Jens Stoltenberg sier at vi har stor tillit til kommunene, og ja, det har vi. Kommunene søker på denne ordningen. De søker, barnehagene søker, svømmeklubbene søker. Det har tatt år å få dette innarbeidet, og det fungerer. Jeg kan love at det var enkelte fra noen andre partier som var skeptiske til at vi skulle lage denne ordningen, men de har sett at dette fungerer: Barn lærer seg faktisk å svømme. Dette er blitt et klasseskille i Norge. De med dårligst økonomi, de som ikke har penger, har ikke råd til å sende barna sine til privat svømmeundervisning, og det er de ungene som dør år etter år. Jeg håper derfor på forslag nr. 6, som ikke engang handler om penger, men som bare sier: «Stortinget ber regjeringen sikre at det fortsatt gis tilbud til svømmeopplæring til barnehagebarn i 2026 på lik linje med som i 2025.» Det koster ikke engang penger, og jeg håper at iallfall dette er et forslag som flertallspartiene kan stemme for.

Kanskje finansministeren kunne komme ut av de sedvanlige talepunktene. Hvis vi ser på dette: I 2023 vedtok denne regjeringen som finansministeren er en del av, nullvisjonen om drukning. I 2024 døde 95 mennesker i Norge av drukning. Så kommer vi til april 2025. Regjeringen blir presset av aktørene på at den har vedtatt en nullvisjon, som er veldig flott, men hva med tiltakene? Regjeringen som finansministeren er en del av, la da fram en handlingsplan – justisministeren sitter her nå, og hun er en av de tre statsrådene som la den fram i april i år. Den blir kritisert av aktørene, som sier at den er tiltaksløs. Men det er to konkrete tiltak der, og et av de største tiltakene er svømmeopplæring for barnehagebarn. Det står i punkt 3.1.4 i den handlingsplanen som denne regjeringen har lagt fram. Så går det noen knappe måneder, og man velger å avslutte hele det punktet. Det må jo gå lite grann inn på finansministeren.

I forbindelse med finansdebatten tidligere denne måneden spurte jeg finansministeren om konsekvensene av å fjerne det statlige tilskuddet til svømmeopplæring. Da svarte finansministeren at tilskuddet til svømmeopplæring medførte mye papirarbeid, og at det skal «utlyses, søkes, tildeles, rapporteres og gjerne evalueres». Jeg har sjekket: Tilskuddet til opplæringen er svært lite byråkratisk, tilsvarende svært målrettet. Det er hundrevis av ordninger som er mye mer byråkratiske, men som regjeringen og flertallet velger å videreføre. Det er heller ikke slik at det statlige tilskuddet til opplæring neste år blir innlemmet i kommunerammen, slik en rekke representanter fra Arbeiderpartiet påstår. Mitt spørsmål er derfor: Hvorfor mener finansministeren og flertallet at det er riktig å prioritere å kutte den statlige støtten til svømmeopplæring i barnehagene, når dette tiltaket og denne støtten er spesielt framhevet i regjeringens egen handlingsplan for forebygging av drukningsulykker, som ble lagt fram i april i år, for under ett år siden?

Hensikten med nysalderingen er en siste justering av statsbudsjettet for inneværende år, basert på anslagsendringer og faktiske utbetalinger av regelstyrte endringer. Slik er det ikke: Budsjettavtalen for neste år gjøres opp med en avtale der om lag 20 pst. av rammene for avtalen gjelder for nysalderingen, og påplussinger som ikke finansieres på annen måte enn ved økt oljepengebruk – 2,5 mrd. kr, for å være nøyaktig. Statsministeren og regjeringen har forsøkt seg med en fortelling om at dette nærmest er sedvane og økonomisk ansvarlig fordi oljepengebruken, som følge av nye anslagsendringer eller forsinkelser i prosjekter og utbetalinger, blir lavere enn først antatt. Det er vanskelig å finne et ord som passerer den parlamentarisk akseptable ordbruken for å beskrive dette C-momentet i økonomisk turn. Når Venstre likevel velger å støtte flere av påplussingene i nysalderingen, er det fordi vi prioriterte de samme satsingene i vårt alternative statsbudsjett for 2026, finansiert innenfor en helhetlig ramme, uten økt oljepengebruk. Da vårt forslag om påplussinger av disse postene i 2026 ble nedstemt, stemmer vi i dag for de tilsvarende postene. Vi er i en merkelig situasjon der stortingsflertallet for to uker siden vedtok å kutte flere ordninger, bl.a. NORWEP, reiselivssatsinger under Innovasjon Norge og svømmeopplæring i barnehagene. Så kommer vi i dag og ser at det samme flertallet ser seg nødt til å bevilge mer penger til NORWEP og Innovasjon Norge for å motvirke de negative effektene av vedtaket det samme flertallet sto bak for 14 dager siden. Det er rimelig spesielt. Enda merkeligere er at det er én ting flertallet kutter og ikke reparerer igjen, og det er svømmeopplæring i barnehager. Det kuttes helt bort, uten noen begrunnelse. Har det ingen effekt? Er det ikke målrettet? Er det feil bruk av penger? Har det ikke vært evaluert? Ingenting av dette svarer flertallet på. I stedet kommer det en tungetale om styrket kommuneøkonomi, etter at de først har feilforklart at dette ble innlemmet i økningene i kommuneproposisjonen, men det gjør det ikke – denne ordningen blir fjernet. Konsekvensene av flertallets politikk og mangel på vilje til å reparere en åpenbar politisk kortslutning er at 40 000 barn står i fare for å miste tilbud om svømmeopplæring neste år, og at en rekke svømmeklubber må si opp ansatte fordi tilskuddet fjernes. Det er heldigvis aldri for sent å snu. Derfor håper jeg at landets barnehagebarn og landets svømmeklubber får en julegave i dag ved at budsjettpartnerne tar til fornuft og stemmer for de to forslagene som er fremmet av tre partier og støttes av et fjerde, altså de sosialliberale borgerlige partiene. Det er vi som snakker for dette velferdstiltaket for å utjevne klasseforskjeller, og det er merkverdig at det er de rød-grønne partiene som vil stemme for å fjerne dette. Med det tar jeg opp forslagene Venstre har alene.

I sommer sa utviklingsministeren at det var uaktuelt med en stortingsmelding om norsk bistand, men etter regjeringens statsbudsjett mener jeg det er mer aktuelt enn noensinne. På papiret ser alt fint ut, 1-prosentmålet består i regjeringens bistandsbudsjett, men bak overskriftene skjuler det seg en dramatisk omlegging, helt uten debatt om hva vi vil med bistanden. Mer enn hver fjerde krone går nå til Ukraina – viktig støtte, men den kan ikke betales av verdens fattige alene. For samtidig kuttes Afrika med 355 mill. kr, utdanning med 200 mill. kr, FNs barnefond med 100 mill. kr, klima og hav svekkes med 350 mill. kr, og organisasjoner som Redd Barna og CARE mister midler til arbeid i de fattigste landene. Jeg mener derfor at vi trenger en ny stortingsmelding om en ny utviklingspolitikk som kan stake ut Norges retning i en verden som har endret seg dramatisk. Det er sju år siden sist – før pandemien, før KI-revolusjonen, før krigen i Europa. Vil statsråden revurdere å ta initiativ til å lage en egen stortingsmelding om norsk bistand i en ny tid?

Land etter land kutter i bistand og utviklingspolitikk, slik jeg nevnte i mitt hovedinnlegg. Det gjelder USA, Storbritannia, Frankrike, Belgia og også Norge – i utviklingsland. Det tomrommet som da oppstår, fylles ofte av Kina. Det forsterker og skaper nye globale utfordringer, demokratiske, menneskerettslige og sikkerhetsmessige. Hva tenker utenriksministeren om hvordan det økte handlingsrommet Kina får som følge av vestlige demokratiers kutt i bistand, også våre kutt, truer de verdiene vi som land er opptatt av?

Vi diskuterer utenriks- og forsvarsbudsjettet i en historisk tid. I natt ble EUs statsledere i Brussel enige om noe som er viktig for Ukrainas framtid. De har klart å utløse et lån på ca. 1 000 mrd. kr til et Ukraina som snart går tom for våpen og kjemper en krig for vår sikkerhet. EU ber andre venner av Ukraina bidra; jeg tror EU også sikter til Norge. Forrige uke behandlet vi i denne sal Venstres forslag om at også Norge må gjøre enda mer for Ukraina. Det ble klart at regjeringen ikke ønsket å rekke EU og Ukraina en hånd når det gjaldt lån. Jeg håper regjeringen er mer offensiv nå når vi ser på hvordan vi kan utløse mer direkte støtte på nyåret, og at regjeringen imøtekommer EUs forventning om økt støtte til Ukraina. Det som gjør at vi lever i en så historisk tid, skyldes også de radikale endringene i amerikansk politikk. Trumps nye sikkerhetsstrategi framstår som et manifest for ytterliggående høyrepolitikk. I møte med dette vil regjeringen gardere seg, og det er bra. Problemet er bare at regjeringen dropper det som burde vært kjernen i garderingsstrategien: å gjøre Norge til fullverdig medlem av EU. Det er ikke bare i verdens rikeste land det merkes at Trump på ny er blitt president i USA. De menneskene som i livets lotteri ble født i land som ikke kan tilby utdanning, helsetjenester og matutdeling uten internasjonal utviklingshjelp, merker det virkelig også. Siden Trump kom til makten, har USA kuttet over 80 pst. av sin bistand og avviklet USAID. Europa følger dessverre etter: Storbritannia har kuttet ned til 0,3 pst., Frankrike har kuttet 35 pst., og Belgia har kuttet 25 pst. Det er en dramatisk utvikling. OECD anslår at Afrika sør for Sahara kan miste 28 pst. av støtten allerede i år. UNICEF har estimert at utdanningskutt globalt gjør at seks millioner flere barn står utenfor skolen i 2026 enn i 2023. Hva gjør så Norge i denne situasjonen? Jo, Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet, MDG og Rødt vedtar et budsjett som reduserer bistandsbudsjettet med rundt 1,3 mrd. kr. En rekke bistandsmottakere og bistandsområder kuttes reelt og betydelig. Venstresidens budsjett når kanskje prosentmålet, men det vender likevel ryggen til dem som trenger oss mest. Som Kirkens Nødhjelp sier: Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet, MDG og Rødts bistandsbudsjett for 2026 nedprioriterer verdens fattigste. Jeg minner om at å redusere ekstrem fattigdom er bistandens kjerneoppdrag. Det er derfor vi har bistand. Et av de kuttene det skuffer meg enormt at de stemmer for, er på utdanningsområdet. «Bare de siste fem årene har norske kutt ført til at 2,6 millioner skoleplasser står tomme», sier UNICEF Norge mfl. Det tallet kommer til å øke med dette budsjettet, som reduserer utdanningsposten med rundt en fjerdedel. I Venstre har vi gjort det motsatte. Vi har for det første foreslått en økning i bistand generelt på 1,9 mrd. kr. For det andre er utdanning et av de områdene vi har prioritert, fordi vi vet at det er blant de mest effektive tiltakene for å redusere fattigdom. Det handler først og fremst om solidaritet – at vi nordmenn er folk som bruker vår rikdom til å hjelpe dem som er mindre heldige enn oss. Til dem i denne sal som synes nasjonal egeninteresse er mer motiverende, vil jeg si: Vi må ikke være naive. Det er Kina som vil fylle det vakuumet som vestlig bistand etterlater seg i det globale sør, og Kina vil bruke makten de får, til å undergrave demokrati, frihet og alt det vi holder kjært. Jeg vil avslutte med å si at de store globale kuttene i utviklingshjelp gjør at den globale bistandsarkitekturen er i krise. Etter tiår med vekst ser vi nå at spillereglene endres. Jeg vil kalle det et paradigmeskifte. Norge kan ikke fortsette som om ingenting har hendt. Men krisen er også en mulighet. Vi kan gjøre bistanden bedre, mer effektiv, mer strategisk og mer relevant. Derfor har Venstre foreslått til denne saken at vi trenger en stortingsmelding om en utviklingspolitikk for en ny tid. Jeg håper flere partier ser samme behov og vil vurdere å stemme for dette. Med det tar jeg opp Venstres forslag.

I skatteforliket fra 2010 var avtalens første punkt at utbytteskatten holdes om lag på dagens nivå når vi ser utbytteskatt og selskapsskatt i sammenheng. Dette var et prinsipp som ble fulgt i hele perioden da Jens Stoltenberg selv var statsminister, og i hele Erna Solbergs regjeringstid. I det siste budsjettet statsminister Jens Stoltenberg selv la fram, var maksimal utbytteskatt, inkludert selskapsskatt, på 47,4 pst. I det siste Erna Solberg la fram, var utbytteskatten på 46,7 pst., altså ble utbytteskatten holdt på om lag samme nivå i hele denne perioden. Under dagens regjering er dette prinsippet brutt. Utbytteskatten er gradvis økt, og i det skatteopplegget som blir vedtatt i dag, er utbytteskatten økt til 51,5 pst., mye mer enn om lag på dagens nivå. Skattebyrden er økt med 10 pst. og forskjellen mellom skatt på arbeid og kapital tilsvarende. Hvorfor synes finansministeren, som ellers er veldig for skatteforlik, det er helt greit å bryte denne enigheten når det gjelder utbytteskatt?

Det flertallet er enig om i dag, er en tapt mulighet for Norge. Vi kunne brukt skattesystemet til å gi alle som jobber, mer skattelette. I stedet velger flertallet å bruke de store pengene på et skattelotteri. Vi kunne gitt et eget skattefradrag for alle unge og alle over 70 år som velger å jobbe. Vi kunne brukt skattesystemet til å legge til rette for norsk eierskap i norske bedrifter og hindret utflytting av kapital og kunnskap. Vi kunne brukt avgiftssystemet for å nå klimamålene våre, for å verne mer natur, for å stimulere sirkulærøkonomi og for å legge om kosthold og landbruksproduksjon. Vi kunne brukt avgiftssystemet for å gjøre det lettere for unge å komme inn i boligmarkedet. Vi kunne brukt skatte- og avgiftssystemet til å omstille næringslivet og bygge opp under forskning og utvikling. Vi kunne brukt skatte- og avgiftssystemet til å gjøre hverdagen enklere for frivilligheten. Vi kunne gjort alt dette. Vi i Venstre foreslår nettopp alt dette, for Norge kan mer. Men det såkalte tuttifruttiflertallet prioriterer dessverre annerledes. Den eneste substansielle endringen flertallet har samlet seg om, er billigere fossilt drivstoff. Det bør være et tankekors. Med det tar jeg opp Venstres forslag i innstillingen.

Jeg tar ordet for å si noe om representantforslaget om samordningsfella. De siste årene har vi flere ganger behandlet forslag knyttet til den såkalte samordningsfella i pensjonssystemet for offentlig ansatte. Venstre har ved samtlige tilfeller stemt med regjeringen og Høyre og mot forslagene, fordi de har en høy kostnad, og fordi de alle har vært med tilbakevirkende kraft. Vi vil også stemme imot dagens representantforslag slik det er utformet. Når det gjelder det løse forslaget fra Frp, SV og Rødt, stiller det seg noe annerledes. Dette forslaget skiller seg fra tidligere forslag fordi det ikke lenger gjelder tilbakebetaling for tapt pensjon fra 2011. I tillegg blir det opp til regjeringen å fremme det lovforslaget som er mest hensiktsmessig for å ivareta intensjonene i representantforslaget, men som også tar hensyn til enkelte av innvendingene arbeids- og inkluderingsministeren påpeker, bl.a. asymmetri knyttet til grenser for forholdstall. Jeg tror egentlig et samlet storting ser at det ikke er bra at vi har ordninger som gjør at personer som velger å jobbe etter at de er 67 år, taper pensjon på å gjøre det. Det er i strid med alt annet vi hevder er avgjørende for å sikre velferden i framtiden. Flere må jobbe lenger. Dette prinsippet er også bærende i Venstres alternative statsbudsjett for 2026. Vi foreslår en rekke tiltak for at det skal lønne seg for eldre å jobbe lenger. Vi foreslår et eget skattefradrag for alle over 70 år som jobber, vi foreslår å oppheve regelen om at ingen over 70 år har rett på sykepenger, og vi foreslår å oppheve øvre grense for opptjening av pensjon. I regjeringens egen perspektivmelding er det også lagt til grunn for framskrivingen at eldre i gjennomsnitt står to år lenger i arbeid enn i dag. Derfor støtter Venstre intensjonen i det løse forslaget fra Frp, SV og Rødt. Samtidig er vi i en situasjon der vi i løpet av dagen har fått servert litt ulike fortellinger. Regjeringen, Arbeiderpartiet og Høyre sier at forslag nr. 3 er nøyaktig likt det som ligger i det opprinnelige representantforslaget, og at kostnadene er minst 8 mrd. kr i perioden samordningen er et problem, mens det fra FrP, SV og Rødt sies at endringene går i pluss på grunn av økte skatteinntekter og reduserte pensjonsutgifter. Dette imøtegås for så vidt i liten grad. Samtidig behandles forslaget, som vil medføre en substansiell endring, uten at vi har en reell debatt om det, og samtidig med mange andre saker. Venstres utgangspunkt var å skulle stemme for forslag nr. 3. Vi er enig i intensjonen. Gjennom debatten har det imidlertid blitt brakt inn betydelig usikkerhet om de økonomiske konsekvensene, som vi ikke kan ta lett på. Jeg vil derfor be Stortinget om å stemme for forslag nr. 2, fra MDG, og spesielt de partiene som støtter forslag nr. 3. Det vil være ryddigst i den situasjonen vi er i. Jeg håper at regjeringen vil gjøre utredningsarbeidet bedre enn man har gjort i mange andre sammenhenger. Jeg tror de merker seg hva Stortingets intensjon er. Dersom det ikke følges opp på riktig vis, vil Venstre ved første anledning stemme for en konkret lovendring i tråd med intensjonene i representantforslaget fra FrP.

Jeg er hundre prosent overbevist om at justisministeren er genuint opptatt av å få ned barne- og ungdomskriminaliteten. Det tror jeg egentlig hele salen er. Et av de tiltakene vi har jobbet med, er en én-til-én-oppfølging, et tiltak Venstre fremmet flere ganger tidligere, og som Arbeiderpartiet den gang stemte imot flere ganger. Heldigvis har de nå snudd og er for, og det er veldig bra. Nå har regjeringen fremmet et forslag om 70 mill. kr til én-til-én-oppfølging. Jeg har virkelig genuint forsøkt å få svar fra regjeringen på hvor mange av gjengangerne dette kommer til å omfatte, og svaret fra regjeringen er egentlig å si rett ut at de ikke har peiling på det. Jeg forstår at justisministeren ikke kan tallfeste hvor mange eller hvor få av de 200 gjengangerne som kommer til å bli oppfulgt, men i en prosentmessig «ballpark» – snakker vi om 5–6 pst. av gjengangerne, eller kan justisministeren garantere at i det minste 10 pst. av gjengangerne kommer til å bli omfattet av de få summene regjeringen har stilt til disposisjon?

Vi må også stille opp for barna som bor i de familiene som har lavest inntekt. I dag har situasjonen blitt slik i Norge, verdens rikeste land, at svømming har blitt en klassedelt ferdighet. Det er barna i de familiene som har råd til å være i basseng, dra på ferier eller ta private svømmekurs, som lærer seg å svømme. For å bøte på dette, for at denne ferdigheten ikke skal være klassedelt, startet vi med dette. Det har vel å merke ikke ligget inne i Jens Stoltenbergs budsjettkuttforslag, det har blitt til i en nattetime. Jeg tror Jens Stoltenberg vil være enig i at når man gir dette i frie midler til kommunene, kontra en søkbar, målrettet ordning forvaltet av statsforvalterne, som har vist seg å fungere, som er testet og prøvd ut, kan ikke Jens Stoltenberg stå her med hånden på hjertet og si at neste år vil 40 000 barn få svømmeopplæring i barnehagen. Hvis Jens Stoltenberg kan stå og si det, at 40 000 barn vil få det i barnehagen neste år, skal jeg tro ham på det.

Jeg hadde planlagt en annen type replikk, men nå kom det mange meldinger fra Svømmeaktørene, og jeg spurte en av dem som sendte melding, om jeg rett og slett kunne stille det spørsmålet til Jens Stoltenberg, og det har han sagt ja til. I meldingen står det: Dette går jo ikke. Dette er jo helt krise for HIL Svømming og mange andre. Her har vi jo barn som vil drukne når de ikke får svømmeopplæring, noe du kan gjøre. I vår svømmegruppe, som den største i hele Hamar, betyr dette oppsigelser. Spinnvilt. Med vennlig hilsen Svein-Erik Edvartsen Som jeg sa tidligere, er bare 50 pst. av norske tiåringer i stand til å redde sitt eget liv. Vi er dårligst i Norden. For å bøte på dette startet vi opp et prøveprosjekt for ti år siden som nå har gjeldt i ti år. Ordningen er på plass, pengene går til statsforvalterne, barnehagene søker på det og de får det, de får den opplæringen. Så har dette en nattetime forsvunnet inn i dragsuget. Det er mulig å gjøre noe med dette på ulike rammer, og det er mulig å finne midler hvis man virkelig har reell vilje til det. Vil finansministeren se på om det er mulig å gi barnehagesvømmeopplæring også neste år, til 40 000 barn?

Det høres smart ut å få til brede forlik. Når det gjelder skole, er det litt rart, for jeg tror kanskje vi er det landet i verden som bruker mest på skole, og så går allikevel resultatene ned. Altså: Motivasjonen, leseferdighetene og regneferdighetene går ned. Pilene går liksom ikke i riktig retning. Da tror jeg ikke vi skal stå og si at vi bare skal fortsette med alt vi har gjort fra før. Da tror jeg det er viktig at vi også tenker nytt, og noe av det vi har valgt å prioritere her, er litt mer tid for lærerne. Fra jeg gikk på skolen og til nå, tror jeg elevene i snitt går to år lenger på skole, samtidig som resultatene går ned. Da må vi våge å stille oss spørsmålet: Når det vi har holdt på med til nå, ikke har vist seg å fungere, kan det hende at vi må tenke nytt? Et bredt forlik vil jeg tenke er en klok inngang til det.

Vi har nå valgt å legge vekk fagforeningsfradragskuttet, som vi har hatt inne i våre alternative budsjett så lenge noen i Venstre kan huske. Grunnen til det er at en del av, eller kanskje alle, fagforeningene har vært imot det. Når det gjelder sykelønn, er det litt delte meninger. I en debatt hos Fredrik Solvang, da man diskuterte dette etter at IA-avtalen ikke kom helt i mål, var det noen fagforeninger som var åpne for å se på om man skulle gjøre justeringer i dette. Jeg er glad i LO. Min far jobbet på spikerfabrikk, og der har jeg også jobbet flere somre. Ulikt ganske mange andre i enkelte andre partier som tilhører LO-familien, tror jeg, har i hvert fall jeg smurt maskiner med maskinfett med mine egne hender. Faren min var stolt av LO. Jeg er glad i LO og har gått i første mai-tog veldig mange ganger, og vi skal vise at vi skal være på lag med fagforeningene i fortsettelsen.

Vi i Venstre har et budsjett for hele landet, der utfordringer både i Distrikts-Norge og i byene blir tatt på alvor. Vi styrker faktisk kommuneøkonomien med 8 mrd. kr, slik at tjenestene blir bedre i hele landet, og vi foreslår et løft for kollektivtransport og jernbane i hele landet. Vi tar også på en helt annen måte enn flertallet tak i de aller største utfordringene, nemlig mangel på kvalifisert arbeidskraft, ikke minst i distriktene, og det skatteregimet som har vært under Arbeiderpartiet og Senterpartiet, som nettopp har rammet næringslivet mest. Er det noe man trenger i distriktene, er det næringsliv, og er det noe Senterpartiet i regjering bidro til, var det disse sterke, uforutsigbare skatteøkningene som rammet næringslivet i distriktene og i byene, og Norge generelt. Dette har hatt en stor konsekvens. Det er vi i vårt alternative budsjett med på å redusere, og det burde Senterpartiet være veldig glad for, for i sum styrker dette distriktene mer enn det Senterpartiets budsjettenighet med regjeringen gjør.

Jeg tar sterkt avstand fra den beskrivelsen av hvorfor vi gjør justeringer i sykelønnsordningen. Det faller på sin egen urimelighet, og det får representanten selv stå for. Siden Støre-regjeringen fikk vedtatt sitt første budsjett, har de reelle utgiftene for sykelønnsordningen økt med nesten 20 mrd. kr, korrigert for prisstigningen og lønnsutgiftene. Reelt sett er det 27 mrd. kr. Det er ingen logikk i at arbeidstakere som gjør de samme oppgavene i Norge som i Sverige, er dobbelt så syke. Det ble satt ned et ekspertutvalg, sysselsettingsutvalget, som kom med dette forslaget, som Venstre har implementert i sitt alternative budsjett. Hvis representanten går inn og ser nærmere på det, har vi samtidig med å senke sykelønnen fra 100 til 80 pst. etter seks måneder også valgt å øke arbeidsavklaringspengene fra 66 pst. og opp til 80, og så 70 pst., en lavere nedtrapping. Det er mer sosialt for dem som faktisk blir borte fra arbeid lenge, og en mildere nedtrapping enn det sykelønnsordningen og dagens arbeidsavklaringspenger legger opp til.

Nok en gang: Her diskuterer vi nå statsbudsjettet. Hvis Gunaratnam har noe hun skal gjøre i Oslo kommune, er hun velkommen til å dra til rådhuset og ta diskusjonen der. La oss da se på en av de viktige sakene som også var oppe her i replikkordskiftet: barnevernet i Oslo. Dette ble Støre under flere partilederdebatter utfordret på, og han valgte å unngå helt å svare på det. Når regjeringens budsjettforslag så kom, lå det ingenting inne til barnevernet i Oslo. Det har jeg kalt ikke bare en svikt, men også et svik. Disse budsjettpartnerne har klart å legge inn 50 mill. kr mer. Jeg tror vi alle skjønner at når det barnevernet som i denne byen trenger mest hjelp, ikke får mer enn 50 mill. kr, er ikke det bare en svikt, men også et svik mot de barna. Det må vi tørre å si, og det vil ikke Gunaratnam svare på, men det er hun selvfølgelig velkommen til å gjøre hvis hun ønsker det.

Akkurat nå diskuterer vi statsbudsjettet, ikke den enkelte kommunes prioriteringer. La meg likevel ta for meg en av de viktigste debattene som har vært denne høsten, og det er ungdomskriminaliteten og tett én-til-én-oppfølging. Der har justisministeren vært i debatter, før valget har Arbeiderpartiet vært i debatter, og man har lovet at man skulle styrke dette. Så ser man på det budsjettet Arbeiderpartiet legger fram, og som blir vedtatt, at det ligger inne om lag 70 mill. kr til tett én-til-én-oppfølging. Når vi har spurt Finansdepartementet om beregninger av hvor mange én-til-én-oppfølginger det faktisk kommer til å bli av dette, får vi ingen konkrete svar, for det har de ikke noen klar beregning på, men vi antar at det vil være snakk om mellom fem og syv, kanskje helt opp mot ti. Bare på dette ene saksfeltet er Oslo mer framoverlent i skoene. De gjør mer på dette området enn hva regjeringen gjør. Det burde være et tankekors. Regjeringen, en stat som har mye penger og er rik, velger ikke å prioritere dette området – som vi skulle tro de hadde tenkt å levere på, særlig med tanke på høstens samfunnsdebatt.

Denne byen som jeg er født i, bor i og er veldig glad i, kommer faktisk betraktelig bedre ut med Venstres alternative budsjett enn det den hadde gjort dersom Arbeiderpartiets primærbudsjett var blitt vedtatt – og også bedre enn med det budsjettpartnerne er blitt enige om. Noe av det viktigste Oslo står i, gjelder en fattigdomsutfordring, en utfordring knyttet til frafall fra videregående og en ungdomskriminalitetsutfordring. Dette styrker vi med mer enn 4,5 mrd. kr mer enn det budsjettpartnerne gjør. Det er en kollektivtransportkrise som gjelder hele Norge, men særlig Oslo. Vi vet at de siste årene, siden Støre-regjeringen tok over, har investeringene til jernbaneformål blitt 8 mrd. kr mindre enn da Venstre var med på å styre. Hadde Venstres alternative budsjett blitt vedtatt her, ville alle de borgerne Gunaratnam er glad i, som bor i Oslo, ha blitt ekstra glade – for det budsjettet ville ha styrket Oslo betraktelig.

Etter en liten uke med kaos har vi i dag flertall for et statsbudsjett for neste år. Det er bra for landet, selv om innholdet og konsekvenser kunne og burde vært litt annerledes. Hva er det flertallet egentlig har samlet seg om? Det såkalt solidariske flertallet vedtar i dag et rekordlavt antall kvoteflyktninger. 100 av verdens 123 millioner flyktninger skal aller nådigst få komme til Norge neste år. Norge har aldri tatt imot færre. Da Venstre var i regjering og en del av flertallet, tok Norge imot 3 000 årlig. Hva er det det solidariske flertallet vedtar? Det er et bistandsbudsjett som medfører et kutt på over 1 mrd. kr, i en tid der bistanden til verdens fattigste aldri har vært under større press. Det er helt utrolig at flertallet mener det er riktig å kutte i bistanden til Afrika i en periode der situasjonen i Sudan er svært kritisk. Flertallet er dessuten enige om at det er fornuftig å kutte i norskopplæringen for flyktninger fra Ukraina, kutte i integreringstilskudd, kutte i overgangsstønad og stønad til barnetilsyn for enslige forsørgere, osv. Er det dette som er solidarisk? Vi kan da bedre enn dette. Det såkalt tidenes grønneste flertall vedtar videre i dag at gapet mellom inngåtte avtaler og klimamål økes ved at veibruksavgiften på bensin og mineralolje reduseres. Opptrapping av CO2-avgift for veksthusnæringen reduseres, pendlerfradraget økes, fiskeflåtens adgang til å bunkre som skip i utenriksfart sikres, og den varslede miljøavgiften på mineralgjødsel skrotes. Det innføres en ny kompensasjonsordning for CO2-avgift for å ivareta norsk innenriks sjøfart, og det blir ytterligere kutt i Enova. Flertallet vedtar også at Norge skal kjøpe tvilsomme klimakvoter i Aserbajdsjan og andre land for 15 mrd. kr, i stedet for å bidra til klimaomstilling og klimakutt i norsk næringsliv. De samlede bevilgningene til Enova blir over 2 mrd. kr lavere i 2026 enn i 2025. Flertallet kutter bevilgningene til vern og bevaring av regnskog og til klima- og skoginitiativer med 166 mill. kr. Det er ikke en krone mer til en jernbane som stadig står, og hvor regulariteten i 2025 er på et rekordlavt nivå. Man ligger 8 mrd. kr lavere enn da Venstre hadde hånden på rattet. Flertallet vedtar et statsbudsjett med de høyeste investeringene i olje og gass på over ti år. Dette er resultatet av et budsjett der Arbeiderpartiet, Rødt, SV og MDG har flertall sammen med Senterpartiet. Er det dette som er tidenes grønneste? Vi kan da bedre enn dette. Vi har hørt det sagt på inn- og utpust at det viktigste for Arbeiderpartiet er trygg styring og ansvarlig økonomisk politikk. La oss se på hva den såkalt ansvarlige økonomiske politikken er. Det er 4,6 mrd. kr i økt oljepengebruk i 2026, ytterligere 2,5 mrd. kr i økt oljepengebruk i 2025 i nysalderingen og engangsinntekter på over 5,5 mrd. kr for å finansiere varig økte offentlige utgifter. Flere tiltak med iverksettelsesdato senere enn 1. januar medfører økt og ukjent finansieringsbehov i 2026. Konsekvensen av den såkalt ansvarlige økonomiske politikken er at det nok en gang blir vanskeligere for Norges Bank å sette ned den særnorsk høye renten som resultat av budsjettavtalen. Vi kan da være mer ansvarlig enn dette. Det slutter ikke der. Budsjettenigheten betyr også, som jeg nevnte i replikk til representanten Moflag, at 40 000 barn i barnehage mister tilbudet om svømmeopplæring. Moflag svarte i replikkordskiftet at dette nå var overført til kommunerammene, men det er faktisk feil. Jeg tror ikke at det var bevisst feil, men det er allikevel feil. Ordningen er slettet, ikke overført, så jeg ber Moflag om å sjekke dette. Det står ingenting om det Moflag sa. Dette har vært et målrettet tiltak for å lære spesielt innvandrerbarn og barn av foreldre med lav inntekt å svømme, for vi er dårligst i Norden på dette. Det er et helt uforståelig kutt. Pengene gikk til statsforvalterne, og barnehagene søkte på dem direkte. I tillegg er flertallet enige om å kutte i studentboliger, i reiselivssatsingen og i tilskudd og låneordninger til bedriftsetablerere, stikk i strid med lovnader regjeringen selv har gitt i gründermeldingen. Det flertallet er enige om på skoleområdet, er også ille. For det første er det nærmest ingenting bortsett fra kutt, for man kutter i antall lærere som får tilbud om etter- og videreutdanning i forhold til behovet, og tilsynsordningen til veiledning for nyutdannede lærere fjernes under påskudd av at det skal dempe styringstrykket på kommunene. Det samme gjelder tilskudd for flere lærlingplasser. Tror flertallet det blir færre eller flere som får lærlingplass av en slik endring? Vi kan da bedre enn dette. Venstres alternative budsjett viser hvordan. Norge står foran flere omstillinger. Klimautfordringer blir tydeligere for hvert år, samtidig som verden ikke har vært mer urolig siden andre verdenskrig. Vi kan ikke lenger skyve problemene foran oss. Vi må modernisere tjenestene våre, få fart på innovasjon og omstille økonomien i tide. Likevel har politikken under denne regjeringen vært preget av nøling, utydelige valg og av prioriteringer som ikke møter de reelle utfordringene landet står overfor. Venstre mener at Norge kan mer. Vi har kunnskapen, ressursene og mulighetene til å ta en tydeligere posisjon i det grønne skiftet, styrke økonomien og sørge for at folk og bedrifter faktisk får de tjenestene pengene går til, men det krever en annen kurs enn det regjeringen og stortingsflertallet fører. Vi trenger mindre symbolpolitikk, mer gjennomføring, mindre byråkrati, mer handlekraft, færre runde formuleringer og tydeligere resultater. Med vårt alternative budsjett for 2026 legger Venstre fram et reelt alternativ. Vi viser en klar retning: mer frihet for mennesker og bedrifter, sterkere og mer målrettede grep for grønn omstilling og smartere bruk av fellesskapets penger. Vi har store utfordringer vi må løse, og 2026 blir et helt avgjørende år for å løse dem. Vi har mangel på folk. Vi må få flere i arbeid. Vi står midt i en klimakrise uten en realistisk plan for å nå klimamålene våre. Vi har en kunnskapskrise. Barna våre lærer mindre enn før. Vi går mot en kollektivtransportkrise. Kriminalitet og utenforskap blant unge øker. Dette svarer ikke budsjettenigheten på. Vi har laget oss et system med statlig rikdom og kommunal fattigdom. Vi må forenkle, effektivisere, digitalisere mer og prioritere riktigere. Ingen av disse utfordringene løser regjeringen i sitt forslag til budsjett, eller med denne budsjettenigheten. Budsjettavtalen er bedre på noen områder enn det regjeringen la fram, som kollektivtrafikk og kommuneøkonomi, men den svekker til gjengjeld innsatsen på andre, som klima og kunnskap. I Venstres alternative budsjett prioriterer vi målrettet innsats for å løse alle disse store utfordringene. Vi prioriterer 15 mrd. kr for å få flere i arbeid gjennom en kombinasjon av skattelettelser til alle som står i jobb, og målrettede tiltak for å få flere i arbeid. Vi prioriterer særlig tiltak for å få unge inn i arbeidslivet og eldre til å stå lenger i arbeidslivet. Begge deler er viktig og nødvendig. I Venstres alternative budsjett viser vi hvordan det er mulig å nå klimamålene i 2030, der regjeringen og budsjettkameratene har abdisert. I tillegg har vi en økt satsing på natur på over 1,5 mrd. kr. I Venstres alternative budsjett prioriterer vi 2 mrd. kr mer til kunnskap i skolen gjennom å gi lærerne mer pusterom, mer hjelp og mer tid til å følge opp elevene de har ansvar for. Vi styrker studentenes hverdag og øker studiestøtten. Vi bygger flere studentboliger og hever frikortgrensen. I vårt alternative budsjett styrker vi innsatsen for kollektivtransport og tog med 4,5 mrd. kr. Det vil bli flere avganger, økt regularitet og billigere å velge grønt med Venstres forslag. I vårt alternative budsjett styrker vi den målrettede innsatsen mot utenforskap og ungdomskriminalitet med 4,5 mrd. kr. Vi gjør det regjeringen og flertallet sier de skal gjøre, men som de likevel lar være å gjøre. Vi styrker laget rundt elevene og én-til-én-oppfølging, og vi bruker en halv milliard for å sikre barn og unge deltakelse i idrett og fritidsaktiviteter, fordi vi vet at idretten er den største inkluderingsarenaen vi har i tillegg til skolen. I tillegg foreslår Venstre å styrke kommuneøkonomien med over 8 mrd. kr, hvor 6 mrd. kr er økte frie inntekter. Vi foreslår betydelige økninger innen kvinnehelse, idrett, digitalisering, innovasjon og gründerskap og en rekke grep for at færre barn skal vokse opp i vedvarende fattigdom, som økt barnetrygd og å gi gratis fulltidsplass i barnehage til alle barn i familier med mindre enn 800 000 kr i husstandsinntekt. Alt dette gjør vi samtidig som vi kutter i oljepengebruken med 5 mrd. kr, fordi vi viser at det er mulig å gjøre det bedre. Det er også en del som faktisk blir bedre etter denne budsjettavtalen. En hel del av Arbeiderpartiets svakt begrunnede og svært usosiale kutt reverseres. Det er bra. Det ligger allerede inne i Venstres alternative budsjett. Man styrker også en del andre områder, men ikke på langt nær slik vi gjør det, som f.eks. med barnevernet i Oslo, barnetrygd og reduserte kollektivpriser. Jeg mener at Norge kan mer enn det flertallet presterer i dag. Med det tar jeg opp de forslagene Venstre har fremmet i innstillingen.

I ordvekslingen mellom Bård Hoksrud og Ingrid Liland uteble noe viktig informasjon, og det er at investeringene til jernbane nå er 8 mrd. kr lavere enn da Venstre og FrP hadde flertall. Mitt spørsmål handler om at MDG nå helhjertet støtter at Norge skal kjøpe klimakvoter av høyst tvilsom karakter for 15 mrd. kr. Den 12. november, altså for tre uker siden, sa MDGs partileder, Arild Hermstad, at dette var hårreisende, løftebrudd og en dårlig unnskyldning for ikke å gjøre noe. Hermstad sa også til E24: «Vi må betale mye for kvotene, klimaeffekten er høyst usikker, og regningen for omstilling her hjemme blir dyrere jo lenger vi utsetter den.» Dette er Venstre helt enig i. Spørsmålet mitt er hva det er som har endret seg siden 12. november – det er tre uker siden – og hvorfor MDG ikke lenger mener at dette er en dårlig unnskyldning for å gjøre ingenting.

I fjor foreslo regjeringen at tallet skulle være 200, så klarte SV å forhandle dette opp til 500. Det er ikke veldig mange, det heller, men budsjettforhandlingen bidro iallfall til at noen flere fikk komme til Norge, og det ga vi i Venstre SV honnør for. Når man i år hadde tre partier som forhandlet budsjett, og ville ta imot 5 000 flyktninger – altså både Rødt, SV og MDG – skulle man tro at de faktisk hadde klart å forhandle dette opp til i det minste 1 000. Jeg lurer på hva representanten Mímir Kristjánsson tenker om sin egen gjennomslagskraft, særlig sett opp mot de siste åtte årene, hvor en annen regjering styrte, et annet flertall styrte, og hvor Fremskrittspartiet i regjering – og utenfor regjering – tok imot 3 000 kvoteflyktninger. Det er ganske mange flere enn 100, som Rødt har klart å forhandle seg fram til.

Selv med 50 mill. kr mer til barnevernet i Oslo i avtalen er altså barnevernet i Oslo fremdeles kraftig nedprioritert av regjeringen. Det er ikke bare en svikt, det er faktisk et svik. Men mitt spørsmål handler om noe annet. En gang var SV et skoleparti å regne med. Nå er skole åpenbart en salderingspost for SV. I de fire foregående årene har åtte ulike budsjettavtaler med SV medført de facto netto kutt i skole og utdanning på 130 mill. kr. Den eneste reelle satsingen i SVs alternative budsjett var gratis skolemat – ingen tiltak for at elever skal tilegne seg grunnleggende kunnskap, ingen tiltak for flere og mer motiverte lærere, ingen tiltak for å få flere yrkesgrupper inn i skolen. I sum foreslår SV å kutte mer enn 600 mill. kr på Kunnskapsdepartementets budsjett, og i budsjettavtalen SV har inngått, er det nok en gang kutt: kutt i antall lærere som får etter- og videreutdanning, og kutt i oppfølging av nyutdannede lærere. Mener SV at kunnskapsnivået hos norske elever går opp ved å kutte i tiltak som fører til bedre lærere?

Kun 50 pst. av norske barn er svømmedyktige, kvalifisert dårligst av samtlige nordiske land. Å kunne svømme, redde seg selv og ikke minst alt det positive det gir å kunne mestre fjorder, innsjø og hav, har blitt en klassedelt ferdighet i Norge. Særlig barn i lavinntektsfamilier og innvandrerbarn kommer dårligst ut. Skolene har aldri klart å løse denne oppgaven for barna. Privat svømmeundervisning er dyrt. For å fikse dette problemet vedtok Stortinget for ti år siden at det skulle startes opp barnehagesvømmeopplæring, som en prøveordning. Den ble evaluert, så ble ordningen utvidet og har vært fast post på statsbudsjettet og fungert utmerket i ti år. Nå skulle 40 000 nye barn over hele Norge få denne muligheten neste år, men på grunn av budsjettforliket nulles altså dette tilbudet ut. Jeg håper inderlig at flertallet skal rette opp i dette. Det er kanskje vanskelig å ha en reell vilje i dag, men kanskje i komitébudsjettene eller senest 22. desember. Spørsmålet er: Vil Arbeiderpartiet bidra til at barnehagesvømmeopplæring får fortsette, slik at alle barn i Norge, uavhengig av foreldrenes økonomi, kan lære seg å svømme?

Dette representantforslaget kunne ha hett «Jul i svingen», for det handler også om toghjulene på Svingen stasjon, men det ble avslått av tekstsenteret på Stortinget. Derfor har jeg gleden av å framsette et representantforslag på vegne av Guri Melby og meg selv om et forutsigbart togtilbud i Oslo-området.

Flere partier sier at våre forslag hører hjemme i andre saker. Samtidig fremmer de samme partiene løkforslag som overhodet ikke hører hjemme i denne saken – for noe løk, kunne man ha sagt. Vi i Venstre mener at Norge står foran en omfattende omstilling de neste tiårene, fra en olje- og gassøkonomi til en ny kunnskapsbasert økonomi. Dette er langt på vei også erkjennelsen i det stortingsflertallet natt til i går ble enige om å nedsette en egen kommisjon til å se på. Det er bare så synd at det samme flertallet ikke prioriterer konkrete tiltak som legger til rette for omstillingen, men heller prioriterer ytterligere økninger i offentlige utgifter, og gratis ferjer også for bobilturister. Norge henger etter på innovasjon. Av de 30 største selskapene i Norden er bare to norske, Equinor og DNB. Vi burde og kunne hatt flere, fordi norske gründer- og teknologimiljøer er fulle av talent og ideer. Det står på politisk vilje til å legge til rette for et mangfoldig og kreativt norsk næringsliv. Vi trenger en ny næringspolitikk for en ny tid. Næringspolitikken under dagens regjering og stortingsflertall har vært preget av uforutsigbarhet, skatteøkninger og kutt i ordninger og forskning som bidrar til innovasjon og bedriftsetableringer. I tillegg har en vedvarende høy rente, høy pris på innsatsfaktorer, et stadig mer komplekst regelverks- og rapporteringsregime og mangel på kompetent arbeidskraft gjort hverdagen for mange norske bedrifter mer utfordrende. Resultatene av den politikken som er ført de siste fire årene, er nedslående. Norsk næringsliv er tappet for flere titalls milliarder kroner i økte skatter og avgifter, det går i sneglefart med forenkling for næringslivet, tilgangen på risikovillig kapital er på et rekordlavt nivå, og Norge er dårligst i Norden når det gjelder FoU, for å nevne noe. Samtidig har oljepengebruken økt med over 220 mrd. kr. Dette er det mulig å gjøre noe med, men stortingsflertallet vil ikke. Én ting er at det næringsfiendtlige flertallet ikke vil, det som derimot er mer overraskende, er at Høyre skjuler seg bak en formulering som «komme tilbake til flere av forslagene i andre komiteer og i budsjettbehandlingen». Tilsvarende vil jeg gi ros til Fremskrittspartiet, og til dels MDG, som faktisk har tatt dette på alvor og gått inn i flere av forslagene. Venstre støtter selvfølgelig alle forslagene som FrP og MDG fremmer. Norge trenger ikke mer av den politikken som har vært ført de siste fire årene, og som beviselig gir dårlige resultater. Det Norge trenger, er en stor satsing på innovasjon, på forenkling i næringslivet, på at det skal bli enklere å starte egen bedrift, på forskning og på et konkurransedyktig skattesystem. Norge kan mer enn dagens regjering og flertall får til. Med det tar jeg opp Venstres forslag.

Selv om dette er litt på siden av det debatten egentlig dreier seg om, tenker jeg det er greit at det blir sagt, siden det ble tatt opp her. Først til representanten Ystebø, som sier at han tar avstand fra venstresiden og deres retorikk. Jeg vil bare si at vi i Venstre ikke står på venstresiden, men vi er allikevel helt uenige med KrF i denne saken. Jeg og Venstre har ment og vil fortsatt mene at Hamas' angrep var totalt uforsvarlig. Det var et angrep vi har fordømt og vil fortsette å fordømme. Det jeg ikke har sett, er at KrF på sin side har fordømt Israels brutale angrep tilbake, hvor de har drept minst 20 000 barn. Jeg har fordømt Hamas' angrep og fordømmer Israels brutale krigføring. Jeg vil gjerne se at KrF gjør akkurat det samme og fordømmer begge delene. Til representanten Bergstø: Jeg har ikke funnet på dette om ultimatum. Det var å lese i VG 19. august, og jeg siterer fra nettsaken: «SV stiller ultimatum til Støre». Hvis man fortsetter å lese nedover i saken, er SV-lederen sitert på følgende: «En forutsetning for at SV skal forhandle om en eventuell regjeringsplattform eller statsbudsjett med Arbeiderpartiet i høst er at Oljefondet trekker alle investeringer som støtter opp om Israels krigsforbrytelser, okkupasjon og folkemord» Fortsetter man å lese saken, ser man at VG-journalisten fortsetter å stille det samme spørsmålet om ultimatum: «Det er ikke ofte dere stiller slike ultimatum, men her mener dere at det er på sin plass? – Ja, her setter vi makt bak kravet.» Dette fortsetter nok en gang, journalisten sier: «Nå sier du at det ikke er aktuelt i høst, hvis regjeringen ikke handler slik dere krever? – Ja, det er et tydelig krav.» Så dette med ultimatum er ikke noe jeg har funnet på i mitt innlegg. Dette er noe Bergstø selv sa til VG, Norges største avis, før valget. Hun fikk flere spørsmål om det og fortsatte å gjenta det. Etter valget har hun gjort full retrett. Jeg mener det er med på å svekke tilliten til det politiske systemet: at vi sier noe før valget, og når valget er over, snur vi oss rundt og sier at det vi sa før valget, ikke gjelder lenger. Det gjelder SV, og så har vi jo sett de siste dagene hvordan Arbeiderpartiet har blitt drevet fra skanse til skanse med valgløftene de ga til Senterpartiet og til velgerne, hvordan de løp fra dem. Det og mer er med på å svekke tilliten til oss politikere, og vi politikere her i denne sal og regjering har et felles ansvar for å bidra til at folk har tillit til politikerne. Da må vi si det vi sier og holde det vi sier.

Et siste spørsmål: Hva synes finansminister Jens Stoltenberg om at vi som land har tjent penger på investeringer i et land som samtidig begikk alvorlige og vedvarende folkerettsbrudd på Gazastripen? Står finansministeren etisk og moralsk oppreist når det gjelder de investeringene?

Jeg vil gjerne benytte anledningen til å spørre finansministeren om han vil ta med seg min oppfordring om en ekstraordinær støttepakke for Gaza, etter modell fra Nansen-programmet, og be sine kollegaer i regjeringen vurdere å ta et initiativ til en internasjonal giverdugnad for gjenoppbygging av Gaza.

Mens Midtøsten denne uken har vært preget av at Israel har sluppet over 150 tonn bomber over Gaza – til tross for såkalt våpenhvile – har mediebildet her hjemme vært preget av valgkampens brutte løfter. Dette henger dessverre også på en snodig måte sammen, for det er ikke bare Arbeiderpartiet som har brutt løfter de ga til velgerne. Det har også SV. SV stilte før valget et ultimatum: De ville ikke forhandle budsjett med regjeringen denne høsten før oljefondet solgte seg ut av navngitte selskaper knyttet til Israels ulovlige okkupasjon og krigføring. Det var et løfte SV gjentok etter valget, men som de nå har forlatt – ikke fordi løftet er oppfylt, men fordi SV har skjønt at det ikke er noe de kommer til å få gjennomslag for, og at de ikke kommer noen vei mot Arbeiderpartiets systemforsvar. Denne saken er i tillegg et kroneksempel på et selvgodt Arbeiderparti som mener at alt er perfekt når de styrer, men som blir drevet fra skanse til skanse – som de også har blitt når det gjelder brutte løfter om ferger og studielånsslette. Det var det samme vi så gang etter gang også i august: Arbeiderpartiet, finansministeren og statsministeren hevdet gjentatte ganger at alt var perfekt, og at alt fungerte som det skulle, men ble likevel tvunget til å be SPU selge seg ut av selskaper etter avsløringer i mediene om at det ikke var så perfekt likevel. I stedet for å ta ansvar umiddelbart forsøkte både finansministeren og statsministeren seg på en pekelek der alle andre enn regjeringen fikk skylden for det uperfekte. Det var direkte ulekkert. Jeg våger påstanden: Hadde det ikke vært for at det var valgkamptid, ville Arbeiderpartiet ha holdt fast på sine gamle standpunkter om at alt var perfekt, og dermed ikke villet gjøre noe. Problemet med brutte løfter er at det har en pris som betales med folks tillit. Når Arbeiderpartiet og SV hver for seg bryter løfter, er det ikke bare deres egen troverdighet som svekkes. Det svekker tilliten til hele det politiske systemet. Dette er kjernen i saken vi diskuterer. Oljefondet er fortsatt investert i selskaper som bidro og bidrar til krigføring og okkupasjon. Vi husker alle skandalen da Aftenposten i august avslørte at fondet var investert i forsvarsselskapet Bet Shemesh Engines Holdings, som vedlikeholder kampfly brukt i Gaza. Det forrige stortinget stemte likevel ned en rekke forslag om å stramme inn regelverket for oljefondet og Etikkrådet. Det forrige stortinget sviktet. Det sviktet i møte med en ulovlig og brutal krig. Det sviktet i møte med en av de største moralske katastrofene i vår levetid. Det å stå opp for systemet var viktigst. Men vi er et nytt storting, og vi har muligheten til å gjøre det som er rett nå, og som vil stå seg i ettertid. Derfor fremmer Venstre på ny – alene eller sammen med andre partier – en rekke forslag som kan bidra til at vi ikke kommer i den samme situasjonen igjen. Denne saken har vist oss at lappeteppe-tilnærmingen som regjeringen har utvist, ikke er nok. Vi trenger en helt ny, helhetlig gjennomgang av rammeverket for forvaltningen av Statens pensjonsfond utland, slik Venstre foreslår i dag. Vi trenger også konkrete endringer i retningslinjene for observasjon og utelukkelse, slik Venstre og andre partier foreslår. Det er selvfølgelig bra at det nå er utsikter til fred, etter to år med hensynsløs bombing og drap av uskyldige sivile i Gaza. Inntil det er helt tydelig at vi kan få på plass en varig fred og en tostatsløsning som er bærekraftig over tid, mener jeg og Venstre at det er galt at oljefondet skal være investert i Israel. Derfor fremmer vi også forslag om at SPU må trekke seg ut av Israel, fullt og helt. Jeg vil benytte anledningen til å legge til følgende: Ødeleggelsene i Gaza er katastrofale, og den humanitære situasjonen er på bristepunktet. Det må på plass en enorm internasjonal innsats og dugnad for å bygge opp igjen et sønderbombet område. Det må på plass en enorm innsats for å bidra med akutt helsehjelp, mat og husly. Derfor mener jeg og Venstre at Norge må gå foran og ta et internasjonalt initiativ til en ekstraordinær støttepakke for Gaza, et slags Nansen-program for Gaza, slik at palestinske myndigheter får muligheten til å planlegge ut fra en langsiktig økonomisk forpliktelse fra Norge og andre land. Jeg håper regjeringen tar denne ballen, og at Norge legger seg i front. Jeg ber finansministeren ta med seg denne oppfordringen til sine regjeringskollegaer og vil gjerne høre om finansministeren har noen umiddelbare tanker om det i dag. Jeg tar opp forslagene Venstre har alene.

Statsråden har anslått at det er ca. 200 unge på landsbasis som begår gjentatte lovbrudd. De fleste av disse barna har vokst opp i fattige familier. Urovekkende mange av dem har selv blitt utsatt for oppdragervold og nabolagsvold og har store, sammensatte utfordringer. Dette er barn vi som samfunn har sviktet i å fange opp. Dette er barn som har vokst opp med omfattende behov for hjelp og tett oppfølging. Nå, iallfall, kan vi gi dem det. Nå har vi muligheten til å gjenopprette vår svikt. Men tett én-til-én-oppfølging koster. De 90 mill. kr som regjeringen har satt av, strekker åpenbart ikke til. Hvorfor fortjener ikke disse barna, deres ofre, begge siders familier og vi som samfunn at dette fullfinansieres?

Jeg vil også takke statsråden for redegjørelsen, selv om jeg er litt overrasket over at redegjørelsen lærte oss lite nytt. Så å si alt statsråden sa, visste vi jo fra før. Jeg skal likevel gi regjeringen ros for flere viktige grep i statsbudsjettet for 2026, som varsler flere grep framover. Det er bra at nyere satsinger som beredskapsteam videreføres, og at det statlige barnevernet styrkes. Det er også bra at regjeringen har begynt å teste ut et nytt og forsterket institusjonstilbud i barnevernet for unge lovbrytere, og at de tar sikte på å kriminalisere det å involvere mindreårige i kriminalitet. Det er på høy tid. Likeså er det bra at regjeringen har ambisjoner om å rulle ut én-til-én-oppfølging i flere kommuner som har særlige utfordringer med barne- og ungdomskriminalitet. Venstre foreslo dette allerede i 2023. Selv om det har tatt regjeringen lang tid å følge etter, er det gledelig at vi nå endelig kan enes om at dette er et viktig tiltak for å redde barn som står på kanten av stupet, ut av en kriminell løpebane. Det er likevel merkverdig at finansieringen av tiltaket overhodet ikke matcher ambisjonsnivået. Regjeringen setter av skarve 90 mill. kr til tiltak på landsbasis i ti byer, mens Oslo alene trenger 100 mill. kr. Da strekker ikke denne satsingen til. Da vil vi ikke lykkes med å snu den negative utviklingen. Hvorfor vil ikke justisministeren mer enn kun dette? I Oslo har Venstres sosialbyråd, Julianne Ferskaug, stått i spissen for å utvikle Oslo-modellen for én-til-én-oppfølging av ungdom som står i fare for å begå, eller allerede har begått, alvorlig og gjentatt kriminalitet. Venstre har fremmet forslag her i salen om at regjeringen lager en plan for å rulle ut denne modellen i hele landet. Vil statsråden ta den utfordringen? Storberget-utvalgets rapport heter betegnende nok «De er våre barn». Det tenker jeg det er helt avgjørende at vi tenker på når vi bør gjøre en kraftinnsats for å forebygge og bekjempe ungdomskriminalitet. Hva ville vi ha ønsket ble gjort for våre barn? Av de barna som utfører alvorlig og gjentatt kriminalitet, er det mange vi allerede har sviktet i mange ledd. Vi har sviktet dem i den tidlige innsatsen – i barnehagen, på skolen og i barnevernet – og i å fange opp deres hjemmesituasjon. Vi har sviktet i å gi dem håp når de oppfatter sin framtid som håpløs. Det disse barna vi allerede har sviktet, bør få av oss, er at vi iallfall nå tar et krafttak for å kompensere for den systemsvikten vi allerede har utsatt dem for. Vi må forhindre at de yngste barna opplever den samme svikten. Det er her Engen-Helgheim og FrP faller helt på utsiden av all fornuft. Vi vet at omsorgssvikt og vold avler vold. Forferdelig nok har 41 av de 55 barna som var registrert med ti eller flere lovbrudd i Oslo i 2023, selv vært fornærmet i minst én straffesak, 39 av dem i en voldssak. Et stort flertall har innvandrerbakgrunn. Venstre har i likhet med Storberget-utvalget foreslått at MST-CAN etableres i alle Bufetats regioner og i Oslo. Da kan man arbeide systematisk og målrettet med foreldrenes egne vansker og deres oppdragerpraksis. Vil statsråden i samarbeid med sine regjeringskollegaer ta denne utfordringen? Det finnes flere foreldreveiledningsprogrammer å velge mellom, og det er faktisk et gode, ikke en straff. Det er umulig å skjønne hvorfor regjeringen i det framlagte budsjettet nærmest gir blaffen i barnevernet i Oslo. Det er her de aller fleste barna med de aller største utfordringene bor. Allikevel sier regjeringen kjølig at Oslo selv må finne rom i sine budsjetter til å finansiere de dyreste og mest innsatskrevende tjenestene. De får null drahjelp. Den tryggheten som regjeringen gikk til valg på, gjelder tydeligvis ikke for barn som befinner seg i svært sårbare institusjoner i Oslo. Den tryggheten gjelder tydeligvis ikke barna i Oslo. Hvorfor er det slik at denne regjeringen ikke vil hjelpe barnevernet i Oslo? Hva galt har barna i Oslo gjort regjeringen? Det håper jeg statsråden vil våge å svare på. Vi trenger omfattende forebyggende tiltak med utekontakter, støttekontakter, fritidstilbud, mer politi i gatene og psykologer for å forhindre vold i nære relasjoner, i skoler og i nabolag. Selv om vi skulle gjøre alt riktig, vil allikevel noen falle utenfor, men akkurat nå har altfor mange sårbare barn blitt lett mat for de kyniske bakmennene. Vi har gjort jobben altfor lett for de kyniske kriminelle. Akkurat nå svikter vi altfor mange svake barn. De er ikke bare svake, de er blant de svakeste barna vi har, med færrest taleføre representanter til å tale deres sak. Det må denne regjeringen og dette stortingsflertallet på vår vakt umiddelbart ta tak i.

Takk for svaret, finansminister. Det er et paradoks at vi med dette budsjettet vil stå lenger unna å nå målet om klimakutt i 2030 enn det vi gjør med inneværende års budsjett, men det skal jeg nå la ligge. Jeg synes ikke finansministeren svarte noe særlig godt på den utfordringen som Norge nå står overfor – når vi ser den voksende ungdomskriminaliteten med barn og unge som faller utenfor – med sosial utjevning, som Arbeiderpartiet sa de skulle ta tak i. Dette budsjettet tar virkelig ikke tak i de store utfordringene. De aller, aller svakeste barna, de som trenger vår aller, aller sterkeste hjelp, tryggheten for alle, de er bortglemt i dette budsjettet. Dette budsjettet bør virkelig ikke bli stående, for hvem er det vi er her for å hjelpe? Hvem er det vi forsøker å hjelpe her, hvis vi ikke skal hjelpe dem som allerede har minst å rutte med, som har dårligst tilgang på fritidsaktiviteter, som har dårligst tilgang på all mulig hjelp som de skal få – som har utfordringer med psykisk helse og dårlige forhold hjemme? Vi ser at de er lett mat for å bli rekruttert inn i kriminelle miljøer, av bakmennene som rekrutterer dem. Man skulle tro at med den debatten som vi har hatt i samfunnet den siste måneden – med en justisminister som har stått og snakket på inn- og utpust om hvordan man nå skal forhindre rekruttering, hvordan man skal forebygge – ville dette budsjettet virkelig komme til å gi noen svar på dette. Det gjør det ikke. Jeg ser at Oslo-byrådet også er ute og sier at denne regjeringen svikter Oslo nok en gang. Der bor noen av de aller svakeste barna, der har vi store utfordringer med barnevernet, og dette leverer ikke dette budsjettet på. Dette er et budsjett som heller øker de sosiale forskjellene, og jeg er veldig skuffet over at regjeringen ikke ser den alvorlige situasjonen som landet nå står i. Hvis vi ikke klarer å hjelpe de svakeste barna, vil de ikke bare bli en utfordring for seg selv; de kommer til å bli det også for sine etterkommere, og de kommer til å bli det for samfunnet som helhet.

I gangavstand herfra vokser noen av de fattigste barna i vårt land opp, lavest på rangstigen og bortglemt. Det er barn som er helt avhengig av at vi har et fellesskap som gir dem trygghet i hverdagen, både trygghet og håp for framtiden. Det handler ikke bare om barnas trygghet, men også om å trygge samfunnet og hindre at disse faller utenfor og rekrutteres til kriminalitet. Dette var det første jeg så etter i budsjettet – hva gjør vi for dem? Det er lite, veldig lite. Regjeringen svikter Oslo og de mest ressurssvake barna nok en gang. Det er sjokkerende i den tiden vi lever i. Samtidig er det ny rekord i oljepengebruk. Hva får vi igjen for denne pengebruken? Det vi kan konkludere med, er at vi heller ikke får noen store satsinger på kollektivtransport eller kollektivtilbud. Vi får det motsatte: store kutt i milliardklassen. Vi får ingen stor satsing på velferd, skole eller forebygging i kommunen. Vi får ingen økt internasjonal solidaritet. Det er kutt i bistand og kun 100 kvoteflyktninger. I verdens rikeste land snakker Arbeiderpartiet om internasjonal solidaritet, men det er ord uten handling. Budsjettet er langt fra alle honnørord som ble brukt i trontaledebatten, om et flertall som skulle prioritere fellesskap og trygghet, og at det skulle være det grønneste flertallet noensinne. Regjeringen har gått til valg på trygghet til alle, men i dette forslaget prioriterer de trygghet for lav strømpris på hytta for de mest velstående foran barn som vokser opp i fattigdom. Det er prioritering, det. Istedenfor å bygge ut kollektivtilbudet gjør regjeringen de mest miljøvennlige bilene dyrere og legger opp til en økonomi i fylkeskommunen som vil bety et dårligere tilbud og økte priser i kollektivtransporten. Det er prioritering, det. Dette budsjettforslaget gjør at vi ligger lenger unna å nå klimamålene enn det vi gjorde for et år siden. Det bør være et paradoks for SV og MDG, som har sagt at dette er det grønneste flertallet noensinne. Det er prioritering, det. Regjeringen svikter i å gi oss den tryggheten for framtiden som de har lovet. Det er strengt tatt ingen som virkelig trenger det, som får den tryggheten regjeringen har lovet med dette budsjettet. Kommunene får ikke hjelp til å styrke velferden de skal gi til folk innen helse og omsorg og til barn. Engangsstønaden for nybakte foreldre kuttes dramatisk – et kirurgisk angrep for å ramme de svakeste. Er det det som er trygghet for alle? Jeg er skuffet. At vi ikke får den satsingen på barn og unge som alle kan se vi trenger, er et svik – et regelrett svik mot alle barn som vokser opp med oppdragervold og utenforskap. Dette budsjettet gjør ikke byene våre tryggere i en tid med økende ungdomskriminalitet. Det gir heller ikke de mest utsatte barna våre noe av framtidshåpet vi håpet på. Ja, vi svikter de barna som bor i gangavstand fra oss. De er nærme oss fysisk, men likevel milevis unna vår virkelighet. Vi er så nærme at vi kunne valgt å se dem, og det er skuffende at finansministeren har valgt å se bort og velge bort trygghet for dem som trenger det aller mest. Det er skuffende.

Vi bør klype oss litt i armen. Det går bra i Norge. Ikke alt er perfekt, men det meste går bra. Det er ikke uten videre vi kan si at Norge er verdens beste land å bo i. Det gjelder på nær sagt alle områder. Det må vi ikke glemme, selv når vi gjennomfører en trontaledebatt. Skulle vi våge å løfte blikket og se lenger ut enn den vestlige verden, står det ikke så bra til: diktaturer, vaklende demokratier og ikke bare manglende ytringsfrihet, men regelrett personforfølgelse grunnet ens meninger. Glem religionsfrihet, 75 pst. av verdens befolkning bor i land hvor religionsfriheten er under sterkt press. Likestilling for kvinner, jenters rett til utdanning, rettighetene til dem med annen seksuell orientering, funksjonsnedsatte minoritetsgrupper, brutale skjebner, som de i Gaza og i Ukraina, glemte kriser som får nær ingen omtale i norsk eller internasjonal presse – listen er lang. Derfor bør vi her oppe i nord klype oss i armen. Her oppe i nord, sammen med våre nordiske naboland, utgjør vi en trygg, nær utopisk oase. Det må vi ikke ta for gitt. Vi har et sterkt demokrati med reell maktfordeling, et redaktørstyrt pressekorps som kan stille oss folkevalgte til veggs, et samfunn med høy tillit og lav korrupsjon, og en god velferdsstat. Vi er og bør fortsette å være til inspirasjon for mange land i verden. Ja, vi har vært heldige med våre naturressurser, med vannkraften, med maten i havet og også med de ikke-fornybare ressursene olje og gass, men vi har ikke vært naturgitt heldige med forvaltningen av disse ressursene. Der har mange kloke politikere før oss tatt gode valg for fellesskapet. Det bør være et av målene for dette stortinget: å klare å ta kloke valg på vår vakt – ikke bare for vår samtid, men også for framtidige generasjoner. Vi vil fortsette å lykkes godt om vi bygger opp under verdiene Norge er tuftet på, grunnbjelkene i demokratiet: et sterkt forsvar av maktfordeling, at vi står sammen om ytringsfrihet, religionsfrihet og likestilling, at vi slår ring om etnisk mangfold, og at vi sammen tar kampen mot antisemittisme, muslimhat og all type rasisme. Skal vi fortsette å lykkes som land her hjemme og være til inspirasjon der ute, må vi skape mer samhold og mindre polarisering. Vi må ikke ty til enkel retorikk på jakt etter kortsiktig gevinst, men heller se på hva vi som fellesskap er tjent med på lang sikt. Det er mange saker som er viktige for oss i Venstre, utenom det generelle jeg sa, som f.eks. ikke å så tvil om NATO-medlemskapet og å stå sammen om EØS-avtalen, helst gå inn hele veien. Jeg er stolt av å representere Venstre, Norges eldste parti. Vi har for vane å være konstruktive og inngå forlik, og selv om vi nå er Stortingets minste parti, under sperregrensen, skal vi fortsette å være løsningsorienterte også i denne stortingsperioden.

Jeg har gleden av på vegne av representantene Guri Melby, Grunde Almeland og meg selv å framsette et representantforslag om en kraftinnsats for forebygging og bekjempelse av ungdomskriminalitet. Så har jeg gleden av å fremme et representantforslag på vegne av Guri Melby, Grunde Almeland og meg selv om en helhetlig og forpliktende tiltakspakke for å utjevne og bekjempe sosiale forskjeller. Til sist vil jeg fremme et representantforslag på vegne av Guri Melby, Grunde Almeland og meg selv om en ny næringspolitikk for en ny tid.