En bedre mann enn meg hadde kanskje latt være å bruke det mest åpenbare lille ordspillet man kan være fristet til i dag, men jeg velger å gratulere komiteen med å være såpass «samkjørt» i denne saken at man har klart å få til et flertall for flere av Venstres forslag. Det er utrolig gledelig, for det handler om at vi gir lokalpolitikere der ute en mulighet til å ta i bruk et virkemiddel som de selv har bedt om. Vi har, som allerede har vært nevnt, allerede sett at Bergen bystyre har ønsket å se på denne muligheten. I går var det et oppslag i Adresseavisen hvor Trondheims varaordfører sa at dette er akkurat et slikt virkemiddel som de ønsker å ta med seg inn i byvekstavtaleforhandlingene, som starter straks. Så dette er et virkemiddel som er ønsket og som bidrar positivt, og da er det utrolig gledelig at det får flertall her i dag. Det er en grunn til at vi driver med alt dette. Det er en grunn til at vi har byvekstavtalene, og det er en grunn til at vi over tid ønsker å forbedre kollektivtrafikken – og dette kan, som et supplement, være ett av flere virkemidler. Grunnen er rett og slett at det skal være fint og godt å bo og leve i en by. Som Oslo-representant er jeg veldig stolt over det man har fått til i denne byen, med hensyn til å gjøre luften mindre forurenset og gjøre framkommeligheten bedre, fordi man har fått bygd et bedre kollektivsystem. Man har også fått redusert den biltrafikken som kommer inn og forstyrrer bybildet. Så vil det jo alltid være sånn at selv om vi bygger ut kollektiv og satser på det rundt omkring i landet, er det fortsatt noen som trenger å kjøre bil. Og for at det skal bli tatt hensyn til det, uten samtidig å øke belastningen på byene, må man se på konkrete virkemidler. Da er samkjøring et sånt eksempel, og flere representanter har forklart godt hvorfor det fungerer. Til tross for at jeg er veldig glad for at det er et såpass stort flertall her i dag, er jeg særlig overrasket over at Senterpartiet stemmer imot. Jeg merker meg det Senterpartiet sier i dag, som er en klar og tydelig beskjed til deres lokalpolitikere i Bergen om at de tar feil. Kommunepolitikerne vet ikke best; det er de som sitter sentralt i Senterpartiet som har den beste oversikten. Venstre kommer selvsagt heller ikke til å stemme for Fremskrittspartiets forslag. Det å foreslå mer kø er en dårlig idé. Det tror jeg egentlig ingen ønsker, så jeg er glad for at det ser ut til å bli nedstemt. Men først og fremst feirer jeg at Venstre får gjennomslag for dette.

Det er ikke så rart at mange ønsker å dra på ferie til Nord-Norge. Hvis man har vært i nord og opplevd nordlys, eller opplevd vinteren i nord, er det – med mindre man er veldig sterkt imot snø – vanskelig å ikke bli bergtatt av det man ser og opplever. Derfor er det heller ikke så veldig rart at stadig flere utenlandske turister får øynene opp for den nordligste delen av landet vårt, og kanskje også har lyst til å knipse et bilde til sin Instagram-konto, lære litt mer om hva i alle dager disse folkene i Norge driver med, og rett og slett oppleve landsdelen. Det er et gode. Det er positivt at folk ønsker å se og oppleve Norge, norsk natur og norsk kultur. Det er kanskje også noe av det verden trenger mer av akkurat i den tiden vi står i, at folk besøker hverandre og blir kjent med hverandres kulturer. For Norge er det også en fantastisk mulighet for næringsutvikling. Det mylderet av nye bedrifter som starter opp knyttet til turisme, er et kjempegode for økonomien, både lokalt og nasjonalt. Alt dette er positivt. Samtidig kommer turisme også med en belastning. Noen av de tydeligste eksemplene på det har vi sett gjennom ulykkesstatistikk på vinterveiene og naturbelastningen. Mye kan løses lokalt. Man kan legge til rette for god politikk i kommunene som tar imot turister, for å legge til rette for mindre belastning på naturen, sørge for at det er tilgjengelige arealer for turistnæringen til å etablere seg. Man kan samarbeide om tilpasninger, men det er for mye å forlange at kommunene alene skal bære hele denne belastningen. I tillegg til det er det også noe som rett og slett styres fra nasjonalt hold, og dette er bakgrunnen for at Venstre har foreslått det vi har gjort i dag. Jeg er glad for at flere her oppe har sagt at man er enig i intensjonen. Jeg hadde håpet at flere var enig i å gjøre noe, men jeg er glad for at flere av forslagene våre også er blitt foreslått av komiteen. Siden vi ikke sitter i komiteen, har Venstre tatt seg friheten til å fremme to forslag over bordet her i dag, særlig fordi det som går på styrket nordisk samarbeid, og det som går på den statlige tilskuddsordningen, hjelpen til kommunene med å bære den turismen, er to områder som ikke er tilstrekkelig adressert fra komiteen, og som jeg oppfordrer alle til å stemme for i dag.

Jeg mener det er på sin plass, når Stortinget har denne saken til behandling, at også settestatsråden skal kunne svare på hvilken konkret plan man har for kompenserende tiltak for et massivt nedbyggingsprosjekt som man er ansvarlig for og ønsker å gjennomføre. Jeg har full forståelse for at en settestatsråd ikke kan beskrive den hele og fulle planen for hvordan dette skal kompenseres for, men kunne hun i det minste gi Stortinget garanti for at det kommer til å skje, når tross alt denne utbyggingen nå rett og slett ligger an til å skje?

Det er ikke veldig krevende å lese dette rommet og se hva flertallet i denne saken ender med å bli. Hva regjeringen har ment om bl.a. lokasjonsalternativer, har for så vidt også vært ganske tydelig gjennom hele prosessen, nettopp på grunn av måten man har lagt opp prosessen på, de valgene man har gjort, og hvilke reelle utredninger man har gjort – eller rettere sagt: ikke gjort. Når vi ser realitetene i dette, og at utbyggingen faktisk kommer til å skje – regjeringen kommer til å bygge ned et stort naturområde – mener jeg at regjeringen i det minste på nåværende tidspunkt også bør kunne klare å svare på hvordan dette skal kompenseres for. Det er behov for betydelige avbøtende og kompenserende tiltak for natur, friluftsliv og Oslofjorden, og jeg håper statsråden nå kan svare tydelig at dette er noe regjeringen har en plan for, og betrygge oss nettopp på det.

Dette er en trist sak for naturen. Det er et vondt eksempel på hvordan regjeringens dårlige prosess og mangelen på respekt for naturen har satt oss i en posisjon hvor alternativene er for dårlige, og der det ikke blir tatt gode avgjørelser for folk og natur. For Venstre har hensynet til naturen og mennesker vært avgjørende gjennom hele denne prosessen. Vi erkjenner at det er behov for å øke kapasiteten på produksjon av sprengstoff i Norge, men når vi skal bygge ut også for formål som er riktige, må vi være helt klare på at en slik utbygging må ta tilstrekkelig hensyn til natur og mennesker. Derfor har Venstre siden forslaget om sprengstoffabrikk ble lansert, krevd at det gjøres reelle vurderinger av flere lokaliseringsalternativer, og har vært bekymret for at andre mulige lokasjoner enn Tofte – med mindre negativ påvirkning på natur, friluftsliv og lokalmiljø og Oslofjorden – ikke ble reelt vurdert. Det er regjeringen som må bære ansvaret for prosessen og forslaget til utbygging slik det står nå. Den statlige planprosessen har nå kommet svært langt, og prosessen går raskt. Det er vanskelig å forstå hvorfor regjeringen har insistert på å kjøre dette på den måten de har gjort, med tanke på både tempo og den manglende viljen til å utrede reelle alternativer tidlig nok i prosessen. I den opprinnelige mulighetsstudien, etter at flere hundre områder var vurdert, sto de igjen med ti områder hvor det ble gitt poengskala basert på fire kriterier, bl.a. reisetid fra Sætre. Det som er enda mer krevende å forstå, er hvordan man i dag har endret på ett av fire kriterier. Nå har kravet om reisevei på maksimum tre timer blitt redusert til 45 minutter i planprogrammet, som er på høring, noe som ytterligere reduserer muligheten til å ta naturhensyn. På toppen av dette er det også foreslått et betydelig større område på Tofte enn det som tidligere er foreslått, og jeg etterspør hvor styringen av dette er fra regjeringen. Realiteten er likevel at vi står her vi gjør i dag. Flertallet er tydelig, utbyggingen kommer til å skje, men det er fortsatt mulig å ta større hensyn til naturen enn det prosessen nå ser ut til å legge opp til. Planprogrammet, som i disse dager er på høring, viser at det er seks ulike lokasjoner på Hurumhalvøya, hvorav alternativ 4, Vardåsen, har betydelig mindre konflikt med natur og miljø enn de andre alternativene. Alternativet er vurdert som uegnet, med en begrunnelse av at det er et noe mer krevende område med tanke på bl.a. kraftledninger, men dette alternativet må utredes tilstrekkelig. Venstre er opptatt av at det gjøres en reell vurdering av kostnad opp mot natur og friluftsliv. Det er grunnen til at Venstre har valgt å fremme et forslag i dag, nettopp for å prøve å ta den situasjonen vi nå står i, på alvor og gjøre en reell vurdering uten at man starter hele prosessen på nytt. Med det tar jeg opp forslaget.

På vegne av representantene Guri Melby, Abid Raja og meg selv ønsker jeg å legge fram et representantforslag om bedre togtilbud og gjenåpning av togstrekninger på Østlandet.

Jeg tenkte det var betimelig å påpeke kort overfor representanten Kristjánsson at poenget mitt var at det jeg er bekymret for, er at Rødt stadig oftere finner sammen med FrP i klimapolitikken, ikke generelt på de andre områdene. Jeg skjønner at Kristjánsson synes det er artig å beskrive det slik at Venstre har en nyfunnet allergi, men det jeg kan merke meg, er at Rødt har i hvert fall mistet all allergi som de kanskje tidligere hadde når det gjaldt å samarbeide med FrP om klimapolitikk. Jeg tror ikke nødvendigvis god klimapolitikk skapes av å stemme ned alle tiltak som har som formål å gjøre noe med å redusere klimautslipp, og ikke klare å finne sammen om et eneste tiltak som faktisk reduserer klimautslipp. Helt til slutt vil jeg bruke anledningen til å påpeke at stadig å ha en debatt som skaper usikkerhet om framtiden til Nysnø, er i seg selv med på å skape en usikkerhet og en uforutsigbarhet som også vil påvirke hvordan andre aktører forholder seg til Nysnø. Jeg håper vi kan legge debatten død.

Jeg tenkte å ta ordet for også å være tydelig på at jeg synes det er skuffende at Rødt nok en gang i denne stortingsperioden fremmer et forslag som går direkte til angrep på klimatiltak eller ulike virkemiddel vi har for å gjøre noe positivt i retning av å kutte utslipp. Gang på gang finner Rødt sammen med FrP om nettopp å spenne bein på klimatiltak. Jeg synes det er ganske betegnende for det som jeg vil kalle Rødts nye linje i klimapolitikken, rett og slett å drifte mot å være mot. Det ble stilt spørsmål fra Rødt om målbarheten av klimaeffektene. Man kan være fristet til å spørre om Rødt stiller det samme kravet til sin egen klimapolitikk, for hvis man går gjennom den planen som Rødt ga ut i fjor, er det ganske mye i den som det ikke er mulig å måle klimaeffekten av. Det betyr ikke nødvendigvis at det er dumme forslag, men det handler ofte om at vi ikke har gode nok verktøy for å måle klimaeffektene. Det som er positivt med Nysnøs arbeid, er nettopp at de er med og innoverer nye verktøy for å måle klimaeffekter. På de områdene der vi helt tydelig ser at vi mangler gode verktøy, er altså Nysnø med på å lage internasjonale standarder, sånn at vi kan dokumentere mer av de effektene vi tross alt vet at er der. Det ble påstått fra FrP at det er rart at et statlig fond skal investere i andre fond. Jeg skulle gjerne ha snakket mye om hvorfor fond i fond kan være en god idé, men det er verdt å vite at det er mange grunner for å gjøre dette. Én av dem handler rett og slett om at man skal tiltrekke seg mer utenlandsk privat kapital for å investere i norske selskaper. Det at man er med på eiersiden også i et fond, handler nettopp om at man skal tilføre det fondet kompetanse om norske forhold for å sikre at norske selskaper også skal nå fram i konkurransen med selskaper i andre land om å tiltrekke seg penger vi trenger for å utvikle norsk næringsliv. Så det handler ikke bare om de 20 arbeidsplassene, som Senterpartiet påpeker. Det handler også om ganske mange andre arbeidsplasser som skapes i Norge, nettopp fordi vi klarer, gjennom Nysnø, å tiltrekke oss kapital, både fra private investorer i Norge, og også fra private investorer i andre land. Det mener jeg utelukkende er en god idé. Det fondet trenger nå, er ro. Det trenger å få mulighet til å lykkes. På samme måte som vi stiller krav til andre virkemiddel, ved å gi dem den tiden de trenger, kan vi ikke peke på enkeltår, som FrP gjør, og bruke det som bevis på at dette ikke fungerer. Vi må se på resultater over tid.

Det er fint å kunne få en anledning til å se litt tilbake på den ikke så veldig lange historien til Nysnø. Da Nysnø ble opprettet, var det nettopp på grunn av ønsket om å svare på mange av forpliktelsene i Parisavtalen, samtidig som man så et behov for å mobilisere privat kapital til særlig vekstbedrifter i Norge. De to formålene går veldig godt sammen, og det var det som gjorde at Nysnø ble ett av mange virkemidler, ett av mange tiltak man satte i verk, for å løse begge de to sidene av utfordringer som Norge har og skal svare på. Siden den gang har Nysnø og denne modellen blitt bare mer relevant. Det er fordi klima ikke lenger handler utelukkende om utslippskutt. Det handler også om konkurransekraft og industriell styrke. Ser vi på Norge, er det helt klart og tydelig at det er en mangel på risikokapital. Det viser rapport etter rapport. Det er mangel på den kapitalen som gjør at bedrifter klarer å overleve den tidlige oppstartsfasen og skalere seg oppover. Man trenger å finne måter som sørger for at privat kapital når de selskapene som er levedyktige. Det samme sier også EU, når de i sine prioriteringer ser på virkemidler for å styrke tilgangen på kapital, særlig i tidlig fase. Flere representanter har vært oppe og snakket om at man må gjøre endringer i skattesystemet. Det er Venstre helt enig i, men det alene vil ikke være det som utløser potensialet i de selskapene vi her snakker om. Går vi tilbake til Nysnø, er historikken slik at det ble opprettet i en tid som er blitt beskrevet som en grønn boble, der man særlig i 2020 og 2021 hadde veldig høy verdisetting, samtidig som Nysnø gjorde noen av sine første investeringer. Så fikk man en naturlig korreksjon i nedgangstid, i 2023 og 2024, som har gjort at man har måttet nedskrive en del av de samme verdiene. Jeg har sett at Nysnø nå har levert et brev til komiteen der de beskriver at 2025 kommer til å ha betydelig bedre resultater. Det er rett og slett sånn at verdiene man har investert, på ingen måte er tapt. Bokførte verdier i Nysnø er omtrent på nivå med den tilførte kapitalen. Her er man altså tidlig i opprettelsen av et fond, og så foreslår Stortinget at man over natten skal fjerne hele ordningen, før man i det hele tatt har kommet til å få effekt av den. Det mener jeg er selve oppskriften på sløsing – ikke engang å realisere det potensialet som ligger i bedriftene man allerede har investert i.

Det meste har blitt sagt om de ulike synene i denne saken allerede, men jeg vil likevel vektlegge noen poenger. Det framstår som at det er to diskusjoner her i salen. Det ene handler om en uenighet om tålegrensen, for hvor mye vi skal tåle rett og slett for å si at det er ok at man gjør denne type inngrep som det er gitt tillatelse til, som for så vidt er en avklart uenighet mellom en rekke ulike partier. Det andre er hvorvidt det i det hele tatt er mulig å gjøre det forslaget legger opp til. I den sistnevnte diskusjonen synes jeg at det er noe spesielt at en del partier velger å gjemme seg bak og derfor ikke går inn i saken i det hele tatt. Det er helt tydelig i lovverket at det er mulig å ta opp denne diskusjonen på nytt, nettopp fordi de har gått, de årene som har gått. Loven er klar og tydelig på at man også skal ta innover seg at verden endrer seg, og at man da muligens har fått ny kunnskap. Det kan ikke være et prinsipp at ny kunnskap aldri skal bety noe, så lenge tillatelsen en gang i tiden ble gitt, selv om forutsetningene for den tillatelsen har endret seg. Hele poenget med at Stortinget i sin tid vedtok denne åpningen, var at man skulle kunne ta en fot i bakken. Jeg tror det er avgjørende at vi kan ta innover oss ny kunnskap. Mye kan ha endret seg betydelig på ti år, når det gjelder kunnskap om teknologi, og også øvrige forhold. Som flere talere har vært inne på, vet vi om naturkrisen og hvor stor påvirkning denne typen inngrep har. Da bør det være verdt å sette en fot i bakken og spørre seg om dette er riktig å gjøre. Enkelte talere på denne talerstolen har sagt at skjer det ikke her, skjer det et annet sted. Det er en litt farlig argumentasjon, for da kan man i veldig mange sammenhenger lett si at vi kan gjøre alt mulig og overse de forholdsreglene vi har satt for oss selv i denne salen, bare fordi man ser at det vil være verre et annet sted. Jeg tror vi må behandle de reglene vi har, på en seriøs og god måte, og vi må ta innover oss den kunnskapen som er kommet. Det er alle gode grunner til å vurdere denne saken på nytt og trekke tilbake tillatelsen nå.

Jeg melder meg på mot slutten av denne debatten rett og slett for å redegjøre for hvordan Venstre kommer til å stemme i saken. Vi kommer til å stemme for forslag nr. 2, fra Høyre, men ikke for de øvrige forslagene i verken Innst. 196 S eller Innst. 198 S. Jeg føler allikevel at det krever en forklaring, rett og slett fordi intensjonen til Høyre er overtydelig. Man ønsker direkte å legge ned fylkeskommunen. Venstre har altså noen forbehold før man eventuelt hadde kommet dit. Venstre mener det er klokt med en oppgavegjennomgang, rett og slett fordi det bør være et mål å se på om oppgavene er fordelt på en riktig måte, om det er smart satt opp, men målet bør være at man flytter makten nærmere folk. Det jeg frykter, er at dersom man i dag hadde vedtatt at man skulle legge ned fylkeskommunen, ville konsekvensen av et slikt vedtak vært at veldig mange oppgaver ville blitt flyttet oppover i systemet. Det å statliggjøre flere oppgaver mener Venstre ikke nødvendigvis er en god idé. Det er i hvert fall ikke svaret på det som bør være målsettingen, at de beslutningene som påvirker folks liv, i størst mulig grad bør tas nærmest mulig dem det gjelder. Jeg vil si at selv om Venstre stemmer for forslaget fra Høyre om en oppgavegjennomgang, så mener jeg at dersom dette forslaget ville fått flertall, burde regjeringen ha sett det i sammenheng med oppgavefordelingen på alle de ulike forvaltningsnivåene – ikke utelukkende på fylkeskommunenivå, som det står i forslagsteksten. Som sagt, vi er for en oppgavegjennomgang. Vi mener det er klokt med jevne mellomrom å se på hvordan oppgavene skal fordeles, og jeg mener man ikke bør være redd for å stemme for det forslaget nå. Det vil gi oss et godt grunnlag for en videre diskusjon om hvordan oppgavene best fordeles mellom forvaltningsnivåene.

Jeg vil bare presisere at jeg startet med å vise til hovedspørsmålet, og ikke til svaret fra næringsministeren. Jeg oppfatter at det er samme grunnholdning mellom statsråden og meg om hva næringslivet ønsker. Det er også den gjennomgangstonen jeg opplever når jeg besøker bedrifter, nettopp at de ønsker stabile rammevilkår som muliggjør den omstillingen de ser de trenger å gå gjennom. Jeg tror at mye av klangbunnen i FrPs kritikk av grønne subsidier har med storstilte luftprosjekt å gjøre, også fra denne regjeringen. Et eksempel på det er det grønne industriløftet, som i stor grad bare har fislet ut. Det skulle brukes 60 mrd. kr på å utvikle nye, lønnsomme, grønne arbeidsplasser. Et av satsingsområdene var solindustrien, som ble effektiv torpedert av den samme regjeringen, bl.a. på grunn av norgespris. Kan statsråden gi et anslag på hvor mange nye, lønnsomme, grønne arbeidsplasser regjeringens såkalte grønne industriløft har gitt?

Det er unektelig noe spesielt å høre et parti – det partiet som i dag stiller hovedspørsmålet – som på inn- og utpust er mot såkalte grønne subsidier, men som ellers er veldig for det meste av andre subsidier, det være seg oljeleting eller oljenæringen generelt, kraftkrevende industri eller flybransjen, for å nevne noe. Mitt poeng er at det er en total feilslutning å tro at det å la være å bruke statens økonomiske muskler som motor i det grønne skiftet vil føre til innsparinger for det norske samfunnet. Prisen for å ikke gjøre noe, som er det FrP vil, vil bli mye høyere for bedrifter og næringsliv og for folk flest. Poenget er at vi må ta de riktige grepene og bruke statens penger der de har størst effekt. Et helt annet poeng er at det er stilt spørsmål ved norsk næringsliv og norsk industris konkurransekraft. Mitt spørsmål til næringsministeren er derfor følgende: Har Næringsdepartementet eller regjeringen gjort noen kostnadsberegninger av hva det vil bety i tapt konkurransekraft for norsk næringsliv å ikke gjennomføre en grønn omstilling?

Mange står nå i en svært krevende situasjon, og dagen i dag har gjort utsiktene enda mer krevende framover for mange. Vi er nå der som vi har blitt advart mot i flere uker – vi får et dobbeltsjokk: prissjokk og etter hvert rentesjokk. Derfor er det behov for tiltak. Men det vi ser i dag, er først og fremst en torpedering av Arbeiderpartiets to viktigste valgløfter: skattekutt og trygg økonomisk styring. I dag varsler altså Norges Banks renteøkning ikke én, men to ganger i tiden som kommer. Arbeiderpartiet lovet rentekutt til alle. I dag samler et flertall på Stortinget – inklusive deler av Arbeiderpartiets parlamentariske grunnlag – seg om å redusere inntektene på statsbudsjettet for i år med minst 4 mrd. kr – opptil 6,3, hvis rask regning av de siste innkomne forslagene riktig – uten inndekning. Det kan man selvsagt si at er de partienes ansvar, og kanskje spesielt Høyre, som har fremmet det forslaget vi i dag diskuterer, men det er altså regjeringen og Arbeiderpartiets ansvar å sørge for flertall om sin politikk, for sitt statsbudsjett og for det de selv hevder er trygg økonomisk styring. Det vi ser, er at regjeringen går på nederlag etter nederlag i Stortinget, og at de selv gjør fint lite for å forhindre det. Det er åpenbart ingen dialog mellom partiene som har inngått statsbudsjett, eller som har pekt på Jonas Gahr Støre som statsminister. I en vanlig situasjon ville det vært helt naturlig at regjeringen stilte kabinettsspørsmål når Stortinget – for alle praktiske formål – opphever statsbudsjettavtalen de styrer på. Men det er ingenting normalt med måten Arbeiderpartiet driver såkalt trygg økonomisk styring på. I Arbeiderpartiets verden er tydeligvis trygg økonomisk styring at Arbeiderpartiet har statsministeren, og ikke hva Stortinget måtte vedta. Når vi i tillegg kan lese at Arbeiderpartiets finanspolitiske talsperson mener at regjeringen på ingen måte er forpliktet til å følge Stortingets vedtak, så er parodien fullkommen og kaoset komplett. Det vi står igjen med, er en slags pekelek mellom Senterpartiet og Arbeiderpartiet, som Arbeiderpartiet er nødt til å tape, for det viser all erfaring. Så til det faktiske innholdet og de faktiske forslagene som vi nå behandler: Etter valget var det ikke måte på løfter om hvordan tidenes grønneste flertall, som de kalte seg, skulle snu opp ned på Norges klimapolitikk. Det kan vi – dessverre, kan man si – konstatere at de lykkes med, men i negativ forstand. For i stedet for en bedre og mer offensiv klimapolitikk har stortingsvalget ført til dårligere klimapolitikk og økte utslipp – med stemmene til store deler av tidenes grønneste flertall, enten helt eller delvis. Og i dag er vi altså i ferd med å ta ytterligere skritt i feil retning. Som jeg startet med, er det behov for å gjøre tiltak. Det er behov for å hjelpe folk og bedrifter i den krevende økonomiske situasjonen de står i, uten at vi samtidig undergraver klimaet – for vi kan innføre målrettede støtteordninger for næringslivet, vi kan redusere moms på mat, slik vi ser i Sverige, og vi kan gjøre mye som går direkte på lommeboken til folk uten at vi samtidig slår beina vekk under egen klimapolitikk og egne klimamål. Det er nettopp den typen tiltak Venstre foreslår i dag. Det er også mulig å be regjeringen om å komme tilbake til Stortinget med en hasteproposisjon, slik vi gjorde utallige ganger under koronapandemien. Slik kunne vi sett utgifter og inntekter samlet, og så kunne Stortinget samlet seg om raske tiltak som hjelper her og nå, men som ikke samtidig undergraver annen viktig politikk. Vi kunne ha gjort det, men vi har en regjering som er så tafatt i møte med utfordringene folk og bedrifter står i, og vi har en regjering som ikke tar inn over seg at de ikke har flertall. Og vi har et storting som er mer opptatt av egenmarkering enn å samle seg om løsninger på en ansvarlig måte, som folk der ute faktisk trenger. Til slutt tar jeg opp Venstres forslag i saken, og så varsler jeg også om at Venstre vil stemme for forslag nr. 8 fra Arbeiderpartiet, nr. 13 fra Senterpartiet og nr. 14 fra SV.

Det kan det være fristende å spørre statsråden om han vil oppfordre kongen til å ta trikken. Som kjent var det nettopp under oljekrisen i 1973 at kong Olav valgte kollektivreise under en såkalt bilfri helg, som regjeringen da hadde innført for å få folk til å bruke mindre bensin. Konsekvensen av dagens energikrise vil føles på kroppen av mange, og løses ikke verdenssituasjonen opp i raskt, vil det ha stor påvirkning på energimarkeder og verdensøkonomien. I en slik situasjon vil selv ikke avgiftslette for drivstoff være nok. Hovedutfordringen vil vedvare så lenge etterspørselen av olje og gass er så mye større enn hva verdensmarkedet klarer å tilby. Internasjonalt er det lansert ti strakstiltak for å redusere det globale oljeforbruket. Blant tiltakene som foreslås, er alt fra mer hjemmekontor, økt samkjøring – som for øvrig Venstre har et representantforslag om – og færre flyreiser, for å nevne noe. Hva mener statsråden at vi skal gjøre, og er det noen tiltak på hans område han ser for seg at kan være med på å redusere etterspørselen av olje?

Vi må erkjenne at situasjonen vi står i, er alvorlig. Når så mange unge gjør kriminelle handlinger, er det et tegn på at noe har sviktet, og at politikken vi har ført, ikke har vært god nok og ikke har hjulpet dem som trenger hjelp, på et tidlig nok tidspunkt. Status er at svenske kriminelle nettverk nå opererer i samtlige norske politidistrikt. Unge rekrutteres via Instagram og Snapchat til å begå grov voldskriminalitet. En 13-åring ble lovet 30 000 kr for å kaste en granat mot en skjønnhetssalong på Bislett. Dette skjer her og nå. Derfor må spørsmålet være hvordan vi skal handle, ikke om vi skal handle, og da må vi starte med å være ærlig. Flere av tiltakene som vedtas i denne salen, har ingen dokumentasjon på at de virker, men de koster penger. Vi har innført visitasjonssoner uten utredning. Når det gjelder forslag om lavere kriminell lavalder, ignorerer vi at Danmark akkurat har prøvd dette og har funnet ut at ungdom som tidlig kommer i kontakt med rettssystemet, oftere begår nye lovbrudd. Vi vet dette. Likevel går vi videre. Ser vi på de to representantforslagene som debatteres i dag, er det en klar kontrast i synet på hvordan vi best forhindrer kriminalitet. Ja, vi må håndtere kriminalitetsbildet her og nå, men vi må også evne å tenke framover, og det er mulig. Her i salen er det imidlertid mange som konkurrerer om å være tøffest om kriminalitet, men det er få som konkurrerer om å være smartest. Politiets egne rapporter er tydelige på hva som driver kriminaliteten. Oslo politidistrikt har gjennomgått barn registrert med ti eller flere anmeldelser, og funnet er slående. 41 av 55 har selv vært offer for kriminalitet. Gjennomsnittsalderen for første gang de ble registrert som offer, var ti og et halvt år. Vi snakker om barn som har levd med vold og omsorgssvikt fra de var små, og som senere begår kriminalitet selv. Den sammenhengen er veldokumentert, og den forteller oss hvor vi må sette inn innsatsen. Det vi vet virker, er tett og individuell oppfølging av ungdom i risikogruppen. Oslo har bygget en modell for dette med gode resultater. Den må rulles ut nasjonalt, og den må finansieres skikkelig. Vi trenger tverrfaglige team rundt de mest sårbare barna, bedre kapasitet i psykisk helsevern og avhopperprogrammer for dem som vil ut av kriminelle miljøer – for å snakke om noe. Dette koster, men kostnadene ved å la være er langt høyere for samfunnet og for de barna dette gjelder. God håndtering av ungdomskriminalitet handler ikke om å være tøffest. Det handler om å peke på de tiltakene som faktisk fungerer.

På vegne av representantene Guri Melby, Abid Raja og meg selv vil jeg fremme et representantforslag om å stimulere til økt brukt av samkjøring for å nå nullvekstmålet.

Venstre har som mål at vi skal ha et godt, billig og forutsigbart kollektivtilbud, inkludert jernbane. Det er også grunnen til at Venstre har foreslått å øke bevilgningene til både jernbane og kollektivtransport med over 4 mrd. kr. Dessverre har vi et tilbud som rett og slett ikke er godt nok, og som under denne regjeringen er blitt forverret. Det ene er krisen i kollektivtransporten i fylkene, noe helt annet er den krisen vi nå har i jernbanen. Under denne regjeringen har jernbanebevilgningene rett og slett blitt redusert med 20 pst. Jernbane er nedprioritert. Resultatet av det er et dårligere og mindre forutsigbart togtilbud. Når tilbudet er mindre forutsigbart, påvirker det tilliten til jernbane og kollektivtransport der ute hos befolkningen. Når mennesker har bosatt seg i et område med jernbane og jernbanestasjoner, eller valgt arbeidsgiver eller skole på grunn av jernbanetilbudet og nærhet til stasjoner, er det svært dramatisk når rutetidene endres, eller for alle praktiske formål avvikles, nærmest over natten, slik tilfellet er med Svingen stasjon. Nærmest over natten ble togtilbudet fra Svingen stasjon redusert med 90 pst., til kun to rushtidsavganger og ingen avganger i helgene. Tog er det eneste kollektivtilbudet i området, og Svingen er den eneste stasjonen i Fetsund-området øst for Glomma. Dette skjer med samferdselsministerens stilltiende aksept. Han gjemmer seg konsekvent bak argumentet til Bane NOR om at færre stopp gir bedre punktlighet, men færre stopp medfører også færre reisende og at færre har et reelt alternativ til privatbilisme, stikk i strid med regjeringens uttalte mål om nullvekst i biltrafikken rundt de store byene. Jeg er enig i at det er Bane NOR som har det overordnede ansvaret for rutetilbud og stoppmønster, og at det ikke er noe vi bør detaljstyre politisk fra Stortinget. Det må likevel være noen overordnede retningslinjer som gjelder, bl.a. en forutsigbarhet for – og dialog med – berørte kommuner og reisende, og at målene i byvekstavtalene skal være førende også for tilretteleggingen av jernbanetilbudet. Derfor vil ikke Venstre stemme for flertallsinnstillingen om å instruere Bane NOR om å opprettholde et bestemt rutemønster til og fra Svingen stasjon nå, men at man heller etablerer et sett med retningslinjer som gjør at Bane NOR ikke kan ta slike brå beslutninger i framtiden, og at rutetilbudet til og fra Svingen stasjon forbedres kraftig. Dersom vi likevel kommer ut fra salen i dag og ser at statsråden fortsatt ikke gjør noen endringer i styringsdialogen med Bane NOR, vil nok Venstre fort stemme for et tilsvarende forslag som det i flertallsinnstillingen i dag. Da er det vel ingen forslag igjen å ta opp for Venstre, men jeg kan jo anbefale alle å stemme for det Venstre leverte før i dag.

Jeg må nesten ta opp tråden der representanten Tybring-Gjedde slapp den, for jeg reagerer også litt på det statsråden står her og sier, når det gjelder hvordan man velger å følge opp et forlik. Når flere partier går inn i et forlik og sammen prøver å komme fram til en enighet, er det med den forventningen at statsråden lojalt vil følge opp avtalen, men også at man dersom forutsetningene for en avtale endrer seg, i det minste prøver å gå til forlikspartnerne for å finne en god løsning. Den eneste grunnen til at vi står her i dag, er at forlikspartnerne aldri hørte noe fra statsråden og derfor krevde at hun kom til Stortinget og redegjorde for seg. Det er rett og slett slik at forlikspartnerne hennes måtte sende et brev for å få statsråden til å komme hit og egentlig diskutere hva man nå står overfor. Egentlig spør jeg: Hva er det som har endret seg siden Arbeiderpartiet også skrøt av de løsningene vi kom fram til felles, og hvordan kan statsråden egentlig stå her i dag og være fornøyd med den jobben hun har gjort med å følge opp forliket?

Jeg vil også starte med å takke statsråden for redegjørelsen. Barnehagen er grunnmuren i norsk oppvekstpolitikk. Det er der barna våre får sin første fellesskapsarena som gjør at begge foreldre kan stå i jobb og bidra til fellesskapet, og det er der det norske samfunnets verdier om inkludering og kvalitet skal leves og læres i praksis. Et godt barnehagetilbud med tilstrekkelig bemanning, pedagogisk innhold på riktig nivå og med stor nok plass både inne og ute er den beste starten på livet vi kan gi våre barn. Den norske barnehagepolitikken er også basert på at det er gode offentlige og private løsninger som lever og leverer i fellesskap. En forutsetning for et likeverdig og godt tilbud er økonomisk likebehandling. Det brede barnehageforliket vedtatt av Stortinget i fjor, forutsatte at private barnehager skulle få en forutsigbar og reell kompensasjon for pensjonskostnader på lik linje med offentlige barnehager. Hele poenget med politiske forlik der også regjeringspartier inngår, er jo at regjeringen faktisk følger dem opp. Å bryte et forlik kort tid etter inngåelse, slik regjeringen nå velger å gjøre, svekker tilliten til Arbeiderpartiet som forlikspartner. Det svekker tilliten til regjeringen og tilliten til kunnskapsministeren. Resultatet av dette er mest av alt at det går ut over ansatte i barnehagen og til syvende og sist også barna. Stortingsflertallet har de siste årene prioritert en lavere barnehagepris for alle, helt uavhengig av betalingsevne. Det er ikke nødvendigvis feil prioritering dersom det er logikk i politikken, og dersom økt etterspørsel etter plasser følges opp med økt bemanning. Det er dessverre noe helt annet som har skjedd. Jeg synes ikke det glansbildet som statsråden presenterte av den norske barnehagen forrige uke, henger sammen med den virkeligheten som ansatte og foreldre forteller at de møter i sin hverdag. Resultatet av Arbeiderpartiets og regjeringens styre av barnehagene i snart fem år er det jeg vil kalle en akutt krise. Når 40 pst. av studieplassene på barnehagelærerutdanningen står tomme, og når bare to av ti ferdigutdannede barnehagelærere vil jobbe i barnehagen, må vi rope varsku. For en knapp uke siden kunne man lese i VG om en barnehagelærer som forteller om situasjoner der en ansatt kan stå alene når barnehagen åpner, samtidig som flere barn kommer inn døren. Da skal det serveres mat, beskjeder fra foreldre skal noteres, noen barn må på do, mens andre trenger hjelp med skift – alt dette på samme tid. Vi i Venstre mener at det klart viktigste grepet for den norske barnehagen er å øke bemanningen og sikre at nok unge vil jobbe der. Regjeringen har ikke levert. De har langt igjen å gå for å nærme seg å løse den utfordringen vi står overfor. For Venstre handler god barnehagepolitikk om at barna våre skal møte en barnehage av god kvalitet med trygge voksne, hvor foreldre kan være sikre på at barna deres blir ivaretatt. Det klart viktigste grepet er å øke bemanningen, men vi må også øke kvaliteten i barnehagen. Vi tror det vil gjøre det mer attraktivt for folk å jobbe der. En barnehage med for få voksne per barn gir ikke det trygge læringsmiljøet barna våre trenger. Det norsk barnehagepolitikk trenger, er en satsing på bemanning, stabilitet i det private og i det offentlige og et løft for utdanningen.

La meg starte med å gjenta den honnøren jeg ga til statsråden for en konsistent og god linje når det gjelder datasenterpolitikk og en balansert politikk mellom regulering og tilrettelegging. Det er jeg også glad for at statsråden gjentar i debatten her i dag – en debatt som bærer litt preg av at mange ikke viser vilje til å forstå at vi faktisk allerede har et ganske solid regulert system for nettopp datasenter allerede. Det kunne det vært greit at vi hadde et felles premiss for. Så til det flertallet pålegger regjeringen å utrede i dag: Er det noe substans i det forslaget flertallet etter alt å dømme vil vedta, som ikke allerede er utredet tilstrekkelig, og ikke vil være en naturlig del av regjeringens oppdaterte datasenterstrategi?

Datasentre er både bra og nødvendig, og datasentre i Norge er også både bra og nødvendig. Datasentre er nødvendig for digital suverenitet, digital sikkerhet og nasjonal beredskap, og for å bidra til innovasjon, verdiskaping og økt konkurransekraft. Dette betyr ikke at alle datasenterprosjekter skal realiseres ukritisk. Kraft må brukes strategisk, naturhensyn må ivaretas, og lokal forankring er avgjørende. Datasentre i Norge skal først og fremst brukes til samfunnsnyttige formål og til å bygge opp under industrietablering, økt digitalisering av det norske samfunnet og digital sikkerhet. Det må være en sammenheng mellom en politikk som vil ha mer digitalisering, som vil bruke kunstig intelligens for å løse flere oppgaver mer effektivt, og det faktum at disse målsettingene har mer datakraft som konsekvens, og at den dataen må lagres. For meg og Venstre er det åpenbart mest fornuftig at norske borgeres data og data fra norske offentlige etater og kommuner lagres og prosesseres i datasentre som er underlagt norsk jurisdiksjon og regelverk. Så til det som denne debatten handler om: ønsket om en konsesjonsordning for datasentre, som har et åpenbart formål om å redusere omfanget av datasentre i Norge. Dette er noe som Venstre ikke støtter. Norge er allerede et av de landene i verden som regulerer datasenterindustrien strengest. Norge har et omfattende regelverk for arealbruk, krafttilknytning, sikkerhet og miljø, der kommunene har en sentral rolle gjennom plan- og bygningsloven. I tillegg er datasenterbransjen underlagt nasjonal registreringsplikt, skjerpede sikkerhetskrav og stor myndighetskontroll. I tillegg har regjeringen nylig sendt på høring forslag til endringer i energiloven om utnyttelse av overskuddsvarme, der kravene til kraftutnyttelse for dataindustrien skjerpes ytterligere, noe som jeg og Venstre støtter. Debatten i dag handler dypest sett om hvorvidt vi vil ha datasentre i Norge, og om vi vil gjøre det til en strategisk viktig industri, eller om vi rett og slett ikke vil være med på dette. Jeg vil gi anerkjennelse til regjeringen og statsråden for en tydelig og konsistent linje, som Venstre støtter. Til slutt en liten stemmeforklaring: Venstre støtter ikke noen av forslagene i innstillingen, verken fra flertallet eller mindretallet. Flertallets forslag er i og for seg helt greie, men likevel ganske intetsigende. Et forbud mot etablering av datasentre for kryptovaluta har Stortinget allerede vedtatt, med Venstres støtte, så jeg ser ikke behov for å gjøre det én gang til. Når det gjelder forslaget om vurdering av den samfunnsmessige nytten av ulike datasenteretableringer, er det rett og slett å slå inn åpne dører.

På vegne av representantene Guri Melby, Abid Raja og meg selv ønsker jeg å sette fram et representantforslag om en ny likestillingsmelding for frihet og feminisme.

Jeg vil starte med å takke representantene fra Høyre for veldig gode og konkrete forslag. At mange unge står uten jobb, er et økende samfunnsproblem med både økonomiske og sosiale konsekvenser. Arbeid gir ikke bare inntekt, men også fellesskap, nyttig erfaring og muligheter senere i livet. Vi ser allerede mange konsekvenser av at unge mangler gode fellesskap. Å få muligheten til å bidra i samfunnet minsker risikoen for utenforskap betydelig. Det er nødvendig at vi legger til rette for at unge får muligheten til å jobbe. Likevel setter Arbeiderpartiet en stopper for unges ambisjoner om jobb ved å holde fast i et regelverk som ikke fungerer, og som er et direkte hinder mot de mange ungdomsgarantiene Arbeiderpartiet selv har utstedt de siste årene. Unge ønsker å jobbe. De er motiverte og villige til å bidra. De ønsker å tjene egne penger, finne fellesskap og bidra til samfunnet. Mange arbeidsgivere som ansetter unge, forteller at de har flere tusen søkere. Etterspørselen etter jobb hos unge selv er stor – som flere representanter har vært inne på – men reglene begrenser mulighetene. Som forslagsstillerne påpeker, er dagens arbeidsmiljølov full av hull og paradokser og i enkelte tilfeller direkte til hinder for at flere unge kan jobbe og jobbe mer enn de gjør. Ett eksempel er reglene for søndagsarbeid. Dagens regler er godt begrunnet for personer med fast heltidsjobb, men ikke for unge som ønsker å jobbe deltid, og som kanskje kan være aktuelle for en helgejobb i omsorgssektoren, på et hotell eller i restaurantbransjen, eller i de butikkene som har lov til å være åpne på søndager. Det samme gjelder reglene for salg av alkohol. Reglene er direkte til hinder for at unge under 18 kan få en jobb en rekke steder. Heller ikke vi i Venstre mener at unge under 18, eller for så vidt 20, skal være alene i et lokale som selger eller serverer alkohol, men det er unektelig noe bakvendt når en person på 17 kan ta imot matbestilling i en restaurant, men må hente en eldre kollega dersom bestillingen også inneholder et glass øl eller vin. Denne representanten kan skrive under på at han flere ganger har vært med på å måtte hente sin daværende sjef, for rett og slett å kunne gjøre jobben sin. Det er på tide at vi myker opp reglene, slik at unge kan få jobb. I tillegg må vi legge til rette for at flere kan få lærlingplass, og at skattesystemet rett og slett belønner unge som må jobbe. Jeg er glad for at vi har fått denne saken til behandling. Det er mange gode forslag her, men det finnes også enda flere gode forslag som er mulig å vedta. Derfor ønsker jeg å ta opp de forslagene Venstre har lagt fram.

Mattrygghet, at folk skal ha tillit til at maten er trygg, er grunnleggende og helt sentralt. Hva vi som politikere sier og bidrar til også i den offentlige debatten, er med på å påvirke den tilliten folk har til at maten er trygg. Det er en av grunnene til at jeg stiller litt spørsmål ved at denne saken i det hele tatt er oppe, og at så mange av forslagene har så bred støtte som de har. I denne saken har bransjen allerede reagert. Bransjen har vist seg den tilliten verdig ved at de har tatt forholdsregler. De har vært føre var. Derfor lurer jeg på hva man egentlig prøver å få til her. Akkurat nå framstår det som at man ikke stoler på bransjen selv, og at man ikke stoler på forskningsmiljøene, men heller ønsker å male en form for skremselsbilde av bruken av metanhemmere, og at man heller ønsker å peke på fortellinger uten rot i forskning eller fakta. Melkeaktørene i Norge driver seriøst og godt. Dette forslaget er en overreaksjon som bare bidrar til å svekke tilliten folk kan ha og bør ha til melken som produseres i Norge. Det synes jeg ikke noe om. I innstillingen skaper også FrP, SV, Senterpartiet, Rødt og MDG et inntrykk av at Mattilsynet nå nærmest har snudd og nærmest advarer mot bruken av Bovaer, og det er feil. Det er så feil at Mattilsynet selv faktisk har sett behov for å gå ut og korrigere dette og påpeke at de ikke har endret syn, og at det forskningsmessig ikke er grunnlag for den bekymringen som også er blitt gjentatt fra denne talerstol. Setter vi dette til side og kun ser på klimaspørsmålet, er metanhemmere, som komiteen påpeker, ett av flere tiltak for å følge opp klimaavtalen og nå klimamålene for jordbruket. Samtidig er det dessverre kanskje det mest sentrale enkelttiltaket på dette området. Det gjør at landbruksministeren nå står i en skikkelig knipe, for han er fryktelig langt unna å nå klimamålene og være med på det bidraget som landbrukssektoren trenger å være med på for å nå klimamålene som Norge har forpliktet seg til. Konsekvensen av det Stortinget gjør i dag, er at landbruksministeren har fryktelig dårlig tid på å komme med nye og bedre forslag for å sørge for at man nå klimamålene. Venstre kommer til å stemme for forslag nr. 3, det er et godt forslag som bidrar til nettopp det å komme med nye tiltak på klimaområdet. Vi stemmer imot alt annet, inkludert innstillingen fra komiteen.

Jeg er helt enig med statsråden i at penger ikke er alt, selv om behovet udiskutabelt er svært stort, særlig etter at presset på bistandskroner har blitt så stort også internasjonalt. Vi ser at det er en kamp om å få på plass de pengene som trengs. Men det var nettopp derfor jeg stilt statsråden spørsmål om hva regjeringen gjør for å legge press på Israel for å sikre at de pengene vi har, og den hjelpen vi er med på å bidra til, faktisk når fram til de som trenger det, spesielt når vi står overfor en situasjon der vi kan komme til å se en ny nedstenging. De tidligere nevnte 37 hjelpeorganisasjonene sier at dette kan skje allerede på lørdag. Hva konkret gjør regjeringen med den situasjonen vi står i akkurat nå, denne uken?

Fremskrittspartiet startet med å spørre om kutt i bistand, og selv om Venstre også ønsker en mer effektiv bistand – noe statsråden inviterer til en diskusjon om – er det ingenting ved verdenssituasjonen som tilsier at vi trenger mindre bistand. Et konkret eksempel på det er situasjonen på Gazastripen. Alle alarmklokker bør ringe. Israel er nemlig i ferd med å strupe den humanitære hjelpen til palestinerne. De vil stenge ute 37 hjelpeorganisasjoner som gjør livreddende arbeid. Organisasjonene sier at de er redde for at nedstengingen skal skje allerede på lørdag. I Gaza lever familier allerede i ruiner – i telt som ikke tåler regn, kulde eller enda en natt. Nylig startet årets første vinterstorm. Statsråden har i svarene sine åpnet opp for å gjøre en rekke nye kutt i bistanden. Mitt spørsmål er derfor om norsk bistand til palestinerne i Gaza vil bli rammet av regjeringens bistandskutt, og hva regjeringen gjør for å presse Israel og sikre at humanitær støtte faktisk når fram til palestinerne, som så desperat trenger den?

Jeg vil bare understreke at Venstre på ingen måte er mot bruk av kvoter eller kvotekjøp. Jeg synes statsråden hadde en ganske god beskrivelse av hvordan det kan være med på å bidra godt til omstillingen internasjonalt, men jeg er også litt kritisk til den inngangen bl.a. Rødt har i diskusjonen om kvotekjøp. De evner ikke å skille nettopp der det kan være et godt og positivt bidrag til global omstilling, opp mot det som jo er en helt reell diskusjon – der Rødt og Venstre deler mange av synspunktene – når denne typen internasjonale kvotekjøp brukes som unnskyldning for ikke å gjøre noe her hjemme. Det er en annen type debatt. Det er helt riktig at klimautvalget så på en rekke ulike spørsmål, bl.a. hvordan dette målet skal innrettes, om det i det hele tatt var nødvendig å ha det. Utvalget så på klimapolitikken som helhet, i sammenheng, og foreslo en rekke ting som samlet sett ville bidra til at vi når ambisjonene våre for klimapolitikken. Forslaget vi diskuterer i dag, kommer ikke som en konsekvens av det utvalget, men som konsekvens av at ett parti har fremmet et representantforslag som ene og alene er med på å svekke ambisjonene i klimapolitikken og ikke ta inn over seg helheten i den diskusjonen vi bør ha. Jeg synes virkelig at representanten Marhaug, når hun er såpass tydelig her fra talerstolen, bør reflektere litt over hva hennes parti er med på å skape et parlamentarisk grunnlag for, også i de budsjettavtalene de har med regjeringen. Som jeg sa i mitt forrige innlegg, bidrar de altså til tiltak som enten senker ambisjonene eller svekker klimapolitikken vår. Dette stortinget er rett og slett på ville veier i klimapolitikken. Det bør alle som er opptatt av klimapolitikk, ta innover seg. Jeg synes det er godt å høre bl.a. representanten fra MDG som tydelig sier at klimapartier også må ta innover seg at de også de gangene de kanskje er litt for et enkeltforslag, må evne å løfte blikket og se på hvilke konsekvenser dette har for klimapolitikken i sin helhet. Det vi gjør i dag, bidrar bare til at de partiene som er opptatt av at vi skal gjøre minst mulig i klimapolitikken, får nok en seier å markere.

Denne saken er ganske beskrivende for hvordan tilstanden i Stortinget er akkurat nå, når det gjelder klimapolitikken. Det er et flertall som lett klarer å finne sammen, med litt ulike varianter, for å senke ambisjoner, avlyse vedtak og avlyse mål og for rett og slett å sørge for at vi tar et skritt tilbake i klimapolitikken. Flere av disse partiene liker å kalle seg et miljøparti, og i ulike sammenhenger liker de å si at de er opptatt av klima og miljø, men de klarer altså ikke å bidra til et flertall i denne salen som sikrer oss klimapolitikk. Det synes jeg synes særlig disse partiene skal ta ganske sterkt innover seg. Representanten Bjørnsen sa at hun er opptatt av legitimiteten i klimapolitikken. Til det har jeg et spørsmål: Hvilken type legitimitet er man med på å skape når man etter flere år med et mål velger å bare slette målet istedenfor å innføre de tiltakene som trengs? Hvilket signal sender det til kommuner, fylkeskommuner og næringslivet når vi, fordi vi har mål som krever mye av alle i samfunnet, og som det blir litt vanskelig å gjennomføre fordi bl.a. politikere ikke har tatt ansvar for å innføre tiltakene, heller sier: La oss droppe hele målet. Dette blir som å si til f.eks. næringslivet: Hvorfor i alle dager skal dere ta risiko, for til sjuende og sist kommer politikerne ikke til å følge opp det de har satt som ambisjoner? Senterpartiet kritiserer mangelen på tiltak. Det er hult – det er en hul kritikk, rett og slett fordi alle forslag til tiltak blir stemt ned av bl.a. Senterpartiet. Det er ikke mange dager siden Venstre hadde over 40 forslag til nye klimatiltak. Jeg kan godt forstå at et regjeringsparti gjerne vil fremme sine egne tiltak, men de andre partiene på Stortinget kunne i det minste vært med og vurdert disse tiltakene eller kanskje kommet med sine egne, men der svikter Senterpartiet igjen og igjen. Det gjelder flere andre partier også, for den saks skyld, men det var de som kom med den kritikken nå. Rødt viser til at kjøp av kvoter er et problem. Venstre har vært enig – vi har også utfordret statsråden på en rekke ting når det gjelder kvotekjøp – men igjen står altså Rødt i den ganske ubehagelige situasjonen for et klimaparti, at man er med på å danne flertall mot noe, men man har altså ikke evnet å danne flertall for noe. Vi ser det også i det budsjettet Rødt har vært med på å danne flertall for: Det eneste de har klart å bli enige om, er politikk som svekker klimaambisjonene. Det bør Rødt, som et miljøparti – hvis de ønsker å være det – ta innover seg.

Jeg er glad for at vi i dag får et såpass bredt flertall om det som burde være en ganske enkel og ukomplisert sak, nemlig å innse at tidene forandrer seg, vi får ny teknologi. Da alkoholloven ble skrevet, eksisterte rett og slett ikke en del av de verktøyene vi har i dag. Det er ikke mer komplisert enn som så, vi prøver nå rett og slett å innrette oss til den tiden vi lever i. Det er i dag gode verktøy som sørger for at vi opprettholder prinsippene som ligger til grunn for alkoholloven, og likevel klarer å drifte butikker på en måte som gjør at vi bl.a. har en rekke butikker i dag med åpningstider man for ganske få år siden bare kunne drømme om, og butikker mange steder rundt omkring i landet der det i all hovedsak for få år siden egentlig ikke var grunnlag for drift. Det er en positiv utvikling som også sikrer mer bosetting spredt rundt omkring i hele landet, uten at det går på tvers av de prinsippene som ligger til grunn for den ganske strenge alkohollovgivningen vi har i Norge. Man kunne gjerne hatt en debatt om alkoholloven generelt, for som bl.a. representanten Svardal Bøe helt riktig peker på, er det en rekke ting i alkohollovgivningen som burde ha blitt sett på. Det er hovedsakelig fordi at når verden utvikler seg, når teknologien utvikler seg, er en rekke av de tingene som lå til grunn for diskusjonen da vi vedtok alkoholloven i utgangspunktet, ganske utdaterte. Det får derfor også ganske uheldige utslag i dag, bl.a. når det gjelder alkoholreklame. Det er en annen debatt, det er ikke dette vi er invitert til å debattere i dag. Dette er en ganske begrenset endring – også så begrenset at praksisen allerede i dag egentlig følger det prinsippet de fleste steder. Det vi egentlig diskuterer i dag, og som KrF ønsker seg, er en innskrenking av hvordan det faktisk praktiseres veldig mange steder. Jeg mener vi gjør det riktige nå, når et så bredt flertall i Stortinget er enige om at vi her rett og slett må tillate at teknologien også klarer å organisere dette på en god måte, til det beste for folk, i tråd med de prinsippene som lå til grunn for alkoholloven i utgangspunktet. Dette er en god dag.

Jeg har et enkelt spørsmål, og jeg lover å ikke bli fornærmet om statsråden bare ønsker å svare ja eller nei på det. Det er om noen av konklusjonene fra den varslede stortingsmeldingen om nødvendige prioriteringer i klima- og energipolitikken for å nå Norges klimamål i 2035 vil være førende for noe av innholdet som kommer i den nye stortingsmeldingen om petroleumspolitikk.

Det er ikke helt rett fram å følge flertallets mange ulike utredninger og meldinger knyttet til klima, omstilling, olje og gass, særlig ikke Arbeiderpartiets. Dersom vi spoler litt over ett år tilbake, vedtok Stortinget, med Arbeiderpartiets støtte, at regjeringen i løpet av vårsesjonen 2025 skulle «sette ned et offentlig utvalg som skal utarbeide en strategi for å bedre økonomiens omstillingsevne, industriell utvikling og næringslivets konkurransekraft, særlig i lys av at produksjonen av olje og gass på sikt vil avta». Dette utvalget så, som kjent, aldri dagens lys. Om vi så går tilbake til våren i fjor, vedtok Stortinget, med Arbeiderpartiets støtte, at regjeringen skal legge fram en stortingsmelding i første halvdel av fireårsperioden som skal «redegjøre for statusen på Norges klimamål og fremheve nødvendige prioriteringer i klima- og energipolitikken». I denne sammenheng vil jeg understreke «nødvendige prioriteringer» i energipolitikken. I forbindelse med årets budsjettavtale gjentok på sett og vis Arbeiderpartiet øvelsen fra ett år tilbake og var med på et vedtak om at det skal settes ned en omstillingskommisjon som skal vurdere ulike scenarioer, osv. Alle disse vedtakene er for så vidt vedtak som også Venstre har støttet. Poenget mitt er at Stortinget, med Arbeiderpartiets støtte, gjennom tre ulike vedtak har besluttet å utrede sammenhengen mellom klima og energi, avtakende produksjon av olje og gass og behov for omstilling. Det er nødvendig, og det er bra, men før noe av dette har kommet i gang, varslet regjeringen at de vil lage en ny petroleumsmelding. Regjeringen står helt fritt til å legge fram de meldingene de selv ønsker og selv vil, men det er noe spesielt når Arbeiderpartiet tre ganger har stemt for utredninger eller stortingsmeldinger som for alle praktiske formål legger føringer for en tid med mindre petroleumsaktivitet, at de altså varsler å legge fram en melding om petroleumsaktivitet, før de andre er klare. Særlig blir det rart når hovedhensynet i den nye petroleumsmeldingen tilsynelatende skal være å sikre videre høy aktivitet, høy ressursutnyttelse og stabile rammevilkår for petroleumsnæringen. Dersom det hadde vært noen logikk i de vedtakene Arbeiderpartiet har vært med på, burde hovedhensynet i en ny petroleumsmelding vært at petroleumsvirksomheten skal trappes ned, i tråd med Norges klimaforpliktelser. Man vil da bare kunne vente og være spent på hvilken betydning den omstillingskommisjonen skal ha, når den ikke skal virke inn på de politiske prioriteringene vi skal gjøre for den sektoren den i stor grad også skal omtale. Dette blir en helt merkelig praksis. Derfor har Venstre i dag fremmet et løst forslag der vi ber om noe så basalt som å endre på rekkefølgen i hvordan dette gjøres. Med det tar jeg opp Venstres forslag.

Da disse representantforslagene ble fremmet i fjor, må jeg innrømme at jeg ble ganske oppgitt – ikke fordi det ikke finnes helt reelle grunner for å diskutere Melkøya, ikke fordi jeg ikke deler mange av de bekymringene som mange i Finnmark har, men fordi det nok en gang beviser at det flertallet som sikret Arbeiderpartiet fortsatt regjeringsmakt, er like langt unna som de har vært i hele denne sakens historie, om å danne ett eneste flertall for å gjøre situasjonen bedre og imøtekomme én eneste av de bekymringene. Venstre har hele tiden ønsket en annen løsning enn elektrifisering fra land for å kutte utslippene på Melkøya, nemlig CO2-fangst og -lagring. Det jobbet vi for så lenge det var mulig. Flertallet ville det annerledes, og derfor er vi i den situasjonen vi er i dag – en beslutning ble tatt. Når tillatelsen til å koble anlegget til fornybar strøm først er gitt, mener vi det er uansvarlig av Stortinget å trekke den tillatelsen tilbake. Da ender vi opp med å gjøre som Trump gjør i USA, skape politisk usikkerhet og undergrave tilliten til rammevilkårene for næringslivet. Illusjonen enkelte har om at bare tillatelsene trekkes, stopper alt, er rett og slett en illusjon. Så er det kanskje enklere å opprettholde den illusjonen hvis man tar seg et glass sjampanje. Men setter man fra seg det sjampanjeglasset og teller stemmer i Stortinget, finner man faktisk ut at det er et flertall for fortsatt videre drift på Melkøya. Spørsmålet burde da være: Hvordan skal den driften være framover? Det virker som et flertall av partier på Stortinget mener at vi må velge mellom klima og natur på den ene siden, og næringsliv på den andre siden. Det er en feilslutning – vi kan gjøre begge deler. Hovedproblemet er at et flertall på Stortinget – FrP, MDG, Rødt og KrF – først og fremst vet hva de er imot – elektrifisering, klimakutt, vindkraft og utenlandskabler – men de klarer ikke å samle seg om bedre løsninger i stedet. Det eneste de er enige om, er å stoppe prosjekter der det allerede er investert milliarder. Før SV snudde i går, lå det an til en situasjon hvor resultatet av dagens debatt hadde blitt stans av elektrifisering, men ingen løsning. Resultatet kunne blitt at staten må betale opptil 15 mrd. kr i erstatning, samtidig som Norge låser seg til nesten 1 million tonn CO2-utslipp i året de neste 30 årene. Det er verken ansvarlig klimapolitikk eller god næringspolitikk. For Venstre har det også i denne runden vært viktig å være klar på at det fortsatt er mulig å se på nye løsninger, men da må vi finne flertall for det. Derfor prøver Venstre å stemme for de forslagene vi kan om det i dag, men flertallet er fortsatt like langt unna.

På vegne av representantene Guri Melby, Abid Raja og meg selv ønsker jeg å fremme et representantforslag om å utrede og innføre lobbyregister for storting og regjering. På vegne av de samme representantene er det en stor ære å få lov til å legge fram et representantforslag om å utrede norsk EU-medlemskap.

For oss som er opptatt av at vi også i framtiden skal ha kunstnerstyrte ordninger, er denne saken veldig viktig å ta på alvor, for som statsråden også påpeker, handler det om tillit til hele ordningen. Dersom man har en ordning hvor det framstår som om man bevilger penger til seg selv og sitt eget eller sine næres kunstnerskap, er det med på å ødelegge tilliten til og legitimiteten i det å i det hele tatt bevilge penger på denne måten. Med den bakgrunn har jo statsråden svart på en rekke spørsmål nå, men hun peker til stadighet på at man må vurdere praksisen i oppfølgingen. Mitt spørsmål går egentlig ut på om statsråden – med det hun kjenner til nå – også mener det er behov for å se på om selve regelverket er godt nok. Selv om regler og lover har vært fulgt, er det tydelig at det framstår som om det ikke er god nok åpenhet, ikke gode nok rutiner, og at det kanskje rett og slett er regelverket som må ses på. Er hun enig i det?

På vegne av Guri Melby, Abid Raja og meg selv ønsker jeg å fremme et representantforslag om å gjennomføre forenklingstiltak for næringslivet på minst 12 mrd. kr de neste fire årene.

Jeg mener vi må starte med det som faktisk er bakteppet for denne saken, nemlig at Gaza fortsatt ligger i ruiner, og selv om det fortsatt er snakk om våpenhvile, vet vi alle hvor skjør den er. Hver dag som går, er en kamp for liv, helse og verdighet for millioner av mennesker. Dette må vi ha med oss når vi snakker om forvaltningen av oljefondet, for den forvaltningen må speile den virkeligheten vi står i akkurat nå, med tydelige etiske retningslinjer og større evne til å reagere raskt når situasjoner endrer seg. Til sjuende og sist handler det også om å bevare tilliten og legitimiteten til fondet. Å unngå at oljefondet er investert i ulovlig okkupasjon og folkerettsstridig, brutal krigføring, vekker stort engasjement blant nordmenn. Derfor synes jeg det er skuffende at Arbeiderpartiet, et parti som hevder å stå i en sterk solidarisk tradisjon, velger å gå til det jeg vil kalle Stortingets minst progressive partier for å danne flertall om oljefondets etiske ryggmarg. Det er symptomatisk for en regjering som hele tiden har vært bakpå og på etterskudd i møte med en av de mest brutale krigføringene vi har sett i nyere tid. Med finansministeren og statsministeren i spissen har man gjennom hele prosessen insistert på at alt er under kontroll når det gjelder oljefondet. Først etter at mediene avslørte at virkeligheten var en annen, endte man opp i en situasjon der oljefondet solgte seg ut av enkeltselskaper. Det burde ha skjedd umiddelbart. Systemet i oljefondet burde reagert umiddelbart, men i stedet endte vi opp med en situasjon der vi hadde aktive diskusjoner i Stortinget der finansministeren hele tiden pekte på hvem andre enn seg selv som hadde ansvaret. Det jeg synes er provoserende nå, er finansministerens nyeste talepunkt: å framstille det som en motsetning på den ene siden å skulle oppnå høyest mulig avkastning og på den andre siden å ivareta helt grunnleggende etikk og moral. Det er det ikke. Det er de samme talepunktene og samme advarslene som fantes da vi innførte etikkregelverket. Når vi står her i dag, vil jeg også minne om at det bare er to måneder siden regjeringens medlemmer i valgkampen sa at regelverket fungerte godt. Når man to måneder senere står og sier at verden nå har endret seg så dramatisk at vi må se på en helt annen type styring av fondet, lurer jeg på hva som har skjedd fra valgkampen til nå, i hvert fall hva som har skjedd med regjeringens syn på verden. Vi kan oppnå høy avkastning og senke terskelen for nedsalg i selskaper knyttet til ulovlig krig. Vi sier ikke i Venstre at terskelen bør oppheves, og at vi skal selge oss ut av alle de største tekselskapene i verden, men vi sier at det må finnes gode mekanismer også for å senke terskelen når vi ser så alvorlige situasjoner som vi bl.a. ser i Gaza. Det er mulig å ha et godt og trygt regelverk og god og trygg styring av oljefondet og samtidig ivareta helt grunnleggende etikk. Jeg vil gjerne si litt om forslag Venstre stemmer for og imot, og forslag vi fremmer. Vi i Venstre er enige med bl.a. Arbeiderpartiet i målet om at oljefondet skal være et globalt indeksfond. Vi mener ikke at det forvaltningsmessig blir riktig at en ekstern aktør, helt uten tilknytning til det norske offentlige systemet, skal avgjøre hvilke selskaper oljefondet skal være investert i og ikke, og derfor kan vi ikke stemme for SVs forslag om å legge FNs lister til grunn. Der vi imidlertid skiller lag med Arbeiderpartiet, er at det er vår klare mening at når Israel er involvert i en folkerettsstridig krig, hvor det til og med foregår en prosess for å avgjøre om det er et folkemord, da kan ikke det norske oljefondet være investert der. Så enkelt er det. Derfor mener vi at det er oljefondets investeringer i Israel som skal stilles i bero, ikke Etikkrådets vurderinger. Det vi snakker om i dag, handler om å beskytte fondets legitimitet og Norges troverdighet over tid. Å trekke oss ut av investeringer som bidrar til folkerettsstridig krig, er riktig nå, og det er en investering i tillit for framtiden. Avslutningsvis vil jeg ta opp de forslagene Venstre har fremmet i denne saken.

Første klimavippepunkt er nådd. Vi lever i en ny virkelighet. Det kunne vi lese på NRK i går. For en som er glad i å dykke, er det ganske trist å tenke på at jeg har fått oppleve noen av verdens vakreste korallrev for siste gang. Jorden har blitt så varm at korallrevene blekes, og de klarer seg rett og slett ikke lenger. At tropiske korallrev forsvinner, er selvsagt synd for en fritidsdykker og synd for turistindustrien, men det er først og fremst et dramatisk tegn på at klimaendringene allerede er her. For hvert vippepunkt vi passerer, er konsekvensene for hvordan vi lever vårt liv, større og større. Å ta klimaendringene og naturkrisen på alvor er derfor ikke lenger bare et spørsmål om hva vi vil bevare, det er et spørsmål om trygghet for framtiden. Mangelen på forståelse for dette er en trussel mot framtidig fred og sikkerhet. Vi som stortingsrepresentanter i denne perioden bærer på et stort ansvar. Det er i denne perioden vi må ta de grepene vi kan for å nå klimamålene i 2030. Det er også vi som i denne perioden må ta de store grepene som setter oss i stand til å nå klimamålene i 2035 og 2050. Det som gjør meg bekymret, er at vi er langt på etterskudd. I dag tidlig var jeg på et frokostmøte om statusen for arbeidet med Parisavtalen. Før Parisavtalen lå det an til at den globale temperaturen ville øke med mellom 4,2 og 3,6 grader. Med planlagt politikk anslår man en økning på mellom 3,1 og 2,7 grader. Altså er avstanden til 1,5-gradersmålet fortsatt stor. Halvparten av løsningene må komme fra teknologier som fortsatt er under utvikling eller ennå ikke utviklet. Skal vi klare å nå målene våre, trengs det ny kraft i klima- og naturpolitikken. Derfor fremmet jeg to representantforslag på vegne av Venstre i går – et om en mer ambisiøs klimaplan for å kutte utslipp og et om å få på plass en handlingsplan for naturen. Begge deler trengs, og det haster. I dag har vi verken en klimaplan som tar oss i nærheten av å nå 2030-målene, eller en naturplan som innfrir forpliktelsene Norge har. I trontalen pekes det på at klimaendringene setter sitt preg på verden. Det vises også til nye klimamål, og at det kreves ny teknologi og mer internasjonalt samarbeid for å nå dem. Det er helt riktig. Samtidig har det vært overraskende lite konkrete lovnader om hva og hvordan fra regjeringen. Den siste tiden har debatten generelt handlet vel så mye om hvor utslipp skal kuttes, som hva som trengs å gjøres her hjemme. Klimapolitikken trenger et tydeligere lederskap, og jeg ser fram til alle diskusjonene vi skal ha på dette feltet framover.

På vegne av representantene Guri Melby, Abid Raja og meg selv ønsker jeg å framsette to representantforslag – det første om en plan som sørger for at Norge kutter utslipp og når klimamålene, og det andre om en konkret handlingsplan for naturen.