Vi lever i en verden hvor høyrenasjonalistiske krefter er på frammarsj, og grunnleggende menneskerettigheter står på spill. Retten til å bestemme over sin egen kropp og seksualitet er under angrep verden over. Resultatet er flere utrygge aborter, økt mødredødelighet og negativ sosial kontroll. Det er illevarslende å se hvordan konservative bevegelser, mange med støtte fra konservative religiøse grupperinger, har fått økt makt og innflytelse i flere deler av verden. Disse kreftene fremmer ofte en agenda som utfordrer likestilling og menneskerettigheter for LHBT+-personer. I den siste tiden har vi sett kraftige tilbakeslag. Tidligere var denne lovgivningen fokusert på å forby seksuelle relasjoner mellom personer av samme kjønn. Nå forbyr flere av disse lovene også såkalt homopropaganda. I disse landene er det ofte sterke politiske bevegelser og samfunnsgrupper som ser på LHBT+-rettigheter som en trussel mot tradisjonelle verdier. Vårt naboland Russland innfører antipropagandalovgivning som forbyr noen å snakke positivt eller nøytralt om såkalt ikke-tradisjonelle samlivsformer. I andre land er det enda verre. I Mauritania, Nigeria, Somalia, Sudan, Iran, Saudi-Arabia og Jemen kan en få dødsstraff for homofili. I Uganda har presidenten signert en lov som innebærer at en kan dømmes til livstid i fengsel for å være homofil, samt at familie og venner som ikke angir LHBT+-personer de vet om, også kan risikere straff. Det er fare for at andre land kan komme etter med tilsvarende lovgivning, og da kan vi bare spekulere i om det de gjør, er å ta etter den russiske antihomopropaganda-lovgivningen. Det er påfallende at russisk-støttede organisasjoner har møter i land som kort tid etterpå vedtar antihomopropaganda-lovgivning, land som før kun forbød homofil praksis, men som nå strammer grepet. Vi ser en voksende internasjonal koalisjon som arbeider for å svekke universelle rettigheter for LHBT+-personer, inkludert internasjonale organisasjoner som f.eks. FN. De siste årene har Norge gjennomført en prosess der LHBT+-rettigheter i større grad enn før har blitt en integrert del av bistands- og utenrikspolitikken vår. Utviklingen når det gjelder helt grunnleggende rettigheter, går i feil retning. Nettopp derfor må arbeidet for å bekjempe forfølgelse og diskriminering basert på seksuell orientering og kjønnsidentitet styrkes. Det er fortsatt 64 land i verden hvor det er straffbart å være homo. I elleve land kan man bli dømt til døden bare fordi man er homo. Jeg er glad for at vi har en regjering som er så tydelig på at vi ikke aksepterer diskriminering på grunnlag av seksuell orientering eller kjønnsidentitet, og som fortsatt vil styrke Norges innsats for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter.

Fortsatt forventes det at gutter skal forelske seg i jenter og jenter i gutter. Hvorfor er noen så opptatt av å si til andre hvordan de skal leve livet sitt? Hvis man bryter ytterligere med det som er normen og tradisjonen, begynner det å bli vanskelig å forholde seg til. Hvis man f.eks. bryter med normen for kjønn, hvis man er transperson, da er man plutselig fritt vilt i mediene og kommentarfeltene. «Jævla homo» er de vanligste skjellsordene i norske skolegårder, og det er en illustrasjon på behovet for tiltak. Tiltakene må settes inn tidlig nok, for når holdningene har fått utviklet seg til at de gir seg utslag i vold, mobbing eller trusler, har det gått for langt. Vi vet at tiltak som er forankret hos interesseorganisasjonene, ofte har stor effekt og høy kvalitet. Eksempler på dette er Rosa kompetanse, hvor FRI og Skeiv Ungdom kjører undervisningsopplegg med utgangspunkt i egne erfaringer. Rosa kompetanse tilbyr faglig bistand og undervisning om kjønns- og seksualitetsmangfold til bl.a. ansatte i skole- og barnehagesektoren. Arbeiderpartiet støtter tiltak som Rosa kompetanse, men dette tiltaket får altså Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti til å se rødt. Rullegardinen går ned, det blir rett og slett for mye. I merknadene har Fremskrittspartiet skrevet: «(…) det må påses at polariserende budskap og identitetspolitikk ikke blir en del av skolehverdagen. Kampanjepregede prosjekter og rene interesseorganisasjoner bør man være varsom med å ta inn i skolen.» Med veldig lite respekt å melde: Hva slags tull er dette? Når ble det å la ansatte i skolen kurses av noen som selv har skoen på, og med et gjennomarbeidet godt faglig opplegg, til polariserende identitetspolitikk? Det handler da vitterlig om at barn og unge, uavhengig av deres seksuelle orientering eller kjønnsuttrykk, skal oppleve at skolene og barnehagene er fri for trakassering. Barn og unge er nødt til å oppleve trygghet for å lære, og da skal de også møte kvalifiserte ansatte med kunnskap om kjønns- og seksualitetsmangfold. Gutter blir slått ned fordi de kysser gutter, og jenter blir slått ned fordi de ikke kysser gutter. «Homo» er fortsatt et av de mest benyttede skjellsordene i norske skolegårder, og transpersoner blir utsatt for massiv hets. Når det gjelder kjønns- og seksualitetsmangfold, har Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti bestandig dratt beina etter seg og til og med gått baklengs inn i framtiden. Det er synd for alle barn, og det er synd for alle LHBT+-personer i Norge. Ingen er fri før alle er fri, og ingen skal stå alene – uansett hvordan man er, hvem man forelsker seg i, og hva man føler seg som.