Da vi forrige tirsdag vedtok ny § 449 i straffeprosessloven, ble det ved en inkurie ikke samtidig vedtatt en bestemmelse om ikrafttredelse. Jeg tar dermed opp forslaget til lovanmerkning.

June Trengereid Gruer (A) [18:25:47] (ordfører for saken): Først og fremst vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid. I dag er det kun er ulovlig å kjøpe sex. Det er ikke ulovlig å selge sex. Den modellen trådte i kraft i 2009 og ble innført for å verne om det som i stor grad er kvinner. Det er denne modellen forslagsstillerne ønsker å utrede erfaringene fra, og som vi skal ta stilling til i dag. Komiteen er delt i spørsmålet, og jeg vil i det videre redegjøre for Arbeiderpartiets syn på saken. For oss i Arbeiderpartiet er det viktig å ha med oss at personer som selger sex, er en mangfoldig gruppe, fra dem som mener de selger sex frivillig, til dem som er utsatt for tvang og menneskehandel. Likevel, til tross for at det er en mangfoldig gruppe, er det utvilsomt at flere av dem som selger sex, har store livsutfordringer. Det knytter seg til stigma og til praktisering av lovverk. Det er også knyttet til flere problemstillinger med menneskesmugling, og det er risiko for utnytting og skader ved salg av sex. Det er reelle utfordringer som vi er helt nødt til å ta på alvor, men Arbeiderpartiet tror ikke løsningen er en utredning. Ved arbeid på ulike områder blir vi nødt til å se oss selv i speilet og ta hensyn til sårbare grupper hver eneste gang vi jobber med det. Dette må vi løfte helhetlig, også ved arbeid med nye lover. Et viktig tiltak her, som jeg er glad for at Arbeiderpartiet fremmer sammen med Senterpartiet, SV og MDG, er at det ved gjennomgangen av ny eID-lov skal tas særlige hensyn til sårbare grupper. I arbeidet med ny eID-lov må det være et tydelig mål at flere får eID enn dem som har BankID i dag. Det håper jeg salen kan samle seg om. Med det anser jeg Arbeiderpartiets forslag for tatt opp.

Nå kom det ganske tydelig fram i replikkrunden, men jeg vil også bare egentlig understreke en gang til at Politihøgskolen selv har kalt dette forslaget arbeidskrevende og lite tjenlig. Jeg vil ikke overdramatisere konsekvensene, for det er jo en «kan»-regel som skal brukes av Politihøgskolen selv, så vi får eventuelt se om det kommer til å bli benyttet, hvis flertallsinnstillingen går gjennom. Til forutsetningen til representanten Bentzen om hvordan man også må vurdere skikkethetsvurderinger kontinuerlig og underveis: Slik jeg har forstått det på skikkethetsvurderinger, er det noe man alltid har krav om. Det er noe som kan endre seg også underveis, så det tror jeg er løpende vurderinger man alltid tar.

For det første skjønner jeg ikke helt utfordringen med utenlandske investorer. Hvordan statsstøtteproblematikken skiller seg ut, gjelder EØS-rettslige konsekvenser og må behandles deretter. Det er også litt utfordrende med kritikken om hvorfor man ikke har kommet med det tidligere. For det første: På datoen representanten påpeker, 19. mai, ble det allerede frarådet sterkt, og det viktigste her må jo være at man faktisk har kommet når det har blitt funnet ut av. Utfordringen med statsstøtteproblematikk er at den har tilbakevirkende kraft og ikke foreldes. Det betyr at har det skjedd rekonstruksjoner, og det har vært utfordrende, vil det allerede kunne måtte betales tilbake med forsinkelsesrenter. Da må vi sørge for at det ikke kommer til å gjelde enda flere bedrifter, noe som ville vært konsekvensen av å fortsette med en regel som kanskje er i strid.

Jeg vil gjerne snakke litt om forslaget om å fjerne unntaket for prioritet av offentlige krav og litt om bakgrunnsinformasjonen jeg har lyst til at vi skal ha med oss i debatten. Rekonstruksjonsplaner kan fortsatt ha slike unntak i vårt lovforslag, så lenge staten ikke kommer dårligere ut enn ved en konkurs. Det er sånn det er i de aller, aller fleste land i Europa, og det er ikke slik nå at vi går tilbake til regler fra før vi fikk den midlertidige loven. Dette blir helt nye regler i en helt ny helhet, slik at vi kommer til å stå i det som nok blir en mellomsituasjon mellom den midlertidige loven og loven slik den var før vi hadde noen regler. Vi vet dermed ikke hva som hadde vært konsekvensen av å ha et unntak også videre, og om det hadde ført til mer vellykkede rekonstruksjoner, slik noen her synes å påstå. Dette er også en del av bakgrunnen for at Arbeiderpartiet og Senterpartiet nå fremmer forslag om å utrede det, i tillegg til statsstøtteproblematikken, som også er blitt tatt opp. Andre grunner til at det kan være smart med en utredning, er at skatte- og avgiftskrav skiller seg fra alminnelige, kommersielle krav ved at det ikke er gitt frivillig kreditt, men lovpålagte bidrag til finansieringen av fellesskapets oppgaver. Det er også viktig med tanke på at unntaket ble innført på speed – på kun to måneder, var det vel – på grunn av covid-19-pandemien, hvor man eksplisitt uttrykte at denne hjemmelen var midlertidig, og at det var behov for å utrede saken videre. Jeg håper det ga bakgrunnsinformasjonen og begrunnelsene som ble etterspurt av ny informasjon om hva man trenger for å utrede, og jeg håper flere partier blir med oss i Arbeiderpartiet, Senterpartiet og MDG på nettopp dette. Med det anser jeg forslaget som Arbeiderpartiet er med på og har fremmet, som tatt opp.

I dag behandler vi en lov de færreste kanskje har hørt om, men som i antall kroner og arbeidsplasser den representerer, er en av de viktigste vi har når det gjelder oss som samfunn. Denne loven gjør at det som egentlig er levedyktige bedrifter, men som av ulike grunner har alvorlige økonomiske problemer, kan få en plan og en ordning som likevel gjør det mulig for dem å drive. Da er det viktig at loven er fornuftig, og at den kun gjelder reelt levedyktige bedrifter, for vi skal anerkjenne viktigheten av at vi har et konkursinstitutt for å sikre også innovasjon og omstilling i samfunnet vårt. Den avveiningen mener jeg regjeringens forslag til lov har gjort på en fornuftig måte. Samtidig som loven viderefører flere av reglene fra den midlertidige loven, gjør den også til dels en del større endringer som vil gi virksomheter større fleksibilitet i sine rekonstruksjonsplaner, og vil gjøre loven bedre egnet til å ivareta både små, mellomstore og store bedrifter. Det sier seg selv at det er vanskelig for små og store bedrifter å ha den samme prosedyren. Noen eksempler på viktige endringer som vil gi en slik fleksibilitet, er at kreditorer med pantesikkerhet nå kan omfattes av en rekonstruksjonsplan. Et annet eksempel er at vi nå innfører regler om klassevis avstemming, som gjør det mulig å få til en rekonstruksjon også der ikke alle klasser har stemt for den. Et tredje eksempel er at det gir større mulighet for å sikre finansiering av forhandlingene. Det er bra, for det er bra at det som egentlig er levedyktige bedrifter, får leve videre. Jeg kommer tilbake til det løse forslaget og hvor vi er uenige med flertallet i innstillingen i neste innlegg.

Representanten Stuestøl kom meg litt i forkjøpet, og jeg kan egentlig slutte meg til mye av det hun har sagt. Jeg opplever likevel at jeg må få svare på kommentarene til to av representantene fra Fremskrittspartiet, for det første til representanten Bjørnerud. Det er ikke slik at vi venter til barnet står med pistol i hånden. Forsøk og medvirkning til involvering er også straffbart, så det er ikke riktig. Når det gjelder det representanten Krokeide sier om hva som er ideelt, spør jeg tilbake: Hva er forsvarlig? Skal forsvarlighet gå på bekostning av rettssikkerheten? Det blir jo rart hvis det skal være slik at så lenge noen representanter på Stortinget ikke tolker anmodningsvedtaket som går til regjeringen, akkurat slik de gjør, kan man bare legge fram noe og tvinge departementet til å gå på bekostning av rettssikkerheten. Jeg synes iallfall det er spesielt. (Innlegg er under arbeid)

Jeg har stor respekt og deler målet om å ha regler som virkelig rammer bakmennene i de kriminelle nettverkene. Utfordringen – og det jeg virkelig ikke er enig med flertallet i komiteen i, som bl.a. består av Fremskrittspartiet og Høyre – er at man legger fram en lov departementet nærmest måtte lage over bordet, som et seriøst forslag som ble anbefalt. Det ble det ikke, og det gjentok nettopp statsråden. Vi er den lovgivende statsmakt og behandler i dag det som er en stats mest inngripende virkemiddel mot sine innbyggere: å ta fra dem friheten og sette dem i fengsel. Når vi behandler straffeloven, som gjelder nettopp det, krever det at vi vedtar ordninger hvor vi vet hva vi gjør. Det mener jeg vi ikke gjør med flertallets tilleggsforslag. I forslaget til lovtekst legges ordet «rekruttere» til i andre ledd, men det er nettopp det vi også har ment å ramme. De aller fleste rekrutteringshandlinger vil nettopp falle innunder denne loven som er lagt fram. Det stiller praktikere i en vanskelig situasjon, for hvis man har en lov hvor det allerede var lagt fram i første ledd, og så legger til ordet igjen i andre ledd, blir det vanskeligere for praktikere å forstå hva som skjer. Enda vanskeligere er det at man ikke har noen særlige forarbeider. Det vi står her og sier nå, kan nettopp bli forarbeider, fordi vi ikke har noe annet. Som en som har gått jussen selv, vet jeg hvor frustrerende det kan være når man ikke har noe klart og tydelig poeng fra lovgiver. Det medfører at vi nå står i et vakuum med hensyn til når straffebudet kommer til å gjelde, og om det kommer til å ramme mye bredere enn det flertallet i komiteen har ønsket. Svaret er at vi nok ikke vet, for vi vet ikke rekkevidden av loven når det knapt har vært forarbeider eller utredet hvordan. Jeg sa det i stad, men jeg tror jeg ville revet meg i håret om jeg hadde vært praktiker nå. Det gjør kanskje andre praktikere, men det er ikke for sent. Jeg håper flertallet tar oppfordringen til statsråden og heller vedtar et anmodningsforslag.

J une Trengereid Gruer (A) [14:36:15]: De siste årene har kriminalitetsbildet endret seg, og vi ser tendenser til at profesjonelle kriminelle nettverk kynisk rekrutterer unge inn i kriminalitet. Loven vi forhåpentligvis vedtar, gjør det enda tydeligere og sier helt klart at det er uakseptabelt å rekruttere barn og unge inn i kriminalitet. Jeg må innrømme at jeg fikk ganske hakeslepp da jeg først fant ut at det ikke fantes et straffebud som på et helt selvstendig grunnlag gjør rekruttering av barn og unge ulovlig. Det er jeg glad blir rettet opp. Ikke bare gjør vi det straffbart å involvere barn i handlinger som i dag ikke er kriminalisert, vi gjør det også mulig å gi bakmennene lengre straff om det også begås brudd på dette straffebudet. Det er viktig. Dette straffebudet føyer seg inn i rekken av tiltak som Arbeiderparti-regjeringen har lagt fram, f.eks. nye lover og midler, for å gi politiet og samfunnet ellers bedre mulighet til å bekjempe kriminalitet. Allerede i vår har vi gitt politiet mulighet til å ta selve drivkraften til de kriminelle, gjennom nye regler for å kunne inndra utbytte. Vi har styrket Økokrim, som målrettet går etter de kriminelle nettverkene, og snart skal vi ta fra gjengene selve rekrutteringsgrunnlaget ved å innføre en aldersgrense på sosiale medier. Det finnes dessverre ikke ett konkret tiltak som alene kveler de kriminelle nettverkene. Det krever at vi arbeider målrettet og over tid med tiltak som fungerer. Denne loven og de øvrige tiltakene jeg har snakket om, er veldig viktige steg for å klare nettopp det.

Jeg vil bare oppklare noen påstander som er kommet i debatten. For det første føler jeg at det var en del spekulering om hvor ordningen var på vei, og for det andre er det ikke politiet som fremmer sakene for retten, det er Regjeringsadvokaten. Det er godt å se at det nå ligger an til flertall, at man subsidiært støtter forslaget, for da får vi iallfall spart politiet enda mer.

Noe av det fineste vi har i velferdsstaten, er en stat som tar ansvar, også når staten har gjort feil. Saken vi behandler i dag, er et fint eksempel på nettopp en slik ordning, men også på en ordning som går lenger. For den gir ikke kun erstatning for tapt arbeidsinntekt der staten på feilaktig grunnlag har strafforfulgt noen, den gir krav på tapt arbeidsinntekt så lenge saken ikke har ført til dom, også der det ikke har vært noe kritikkverdig i at staten har reist sak. Det er viktig. Dette er en av de mest sjenerøse ordningene i verden. Den skal vi ta vare på, for det handler først og fremst om livsoppholdet til folk. Samtidig må vi anerkjenne at når det kommer over et visst beløp, stiller saken seg annerledes, også prinsipielt. For saker hvor det er snakk om hundrevis av millioner av kroner, og hvor staten hadde god grunn til å strafforfølge på grunn av mistanke om hvitvasking, innsideinformasjon eller annen dypt alvorlig økonomisk kriminalitet, har vi tatt et valg og sier at dersom man krever over 20,8 mill. kr i tapt inntekt, må man faktisk klare å vise at det har vært noe kritikkverdig i at staten har strafforfulgt en. Dette er ikke noe særegent, tvert imot er det hovedregelen for erstatning i Norge. Slik vi diskuterer saken i dag, skulle man kanskje trodd at dette gjelder mange. Sannheten er at det gjelder knapt 1 pst., og hvor sakene som regel går til retten uansett fordi man må bevise hvor mye man har krav på. Da mener jeg og Arbeiderpartiet helt oppriktig at dersom det ikke var kritikkverdig at staten strafforfulgte noen, så er det rimelig å sette en øvre grense for bruk av fellesskapets midler. Dette er en prioritering vi tar med rak rygg. Så ser jeg realiteten i innstillingen og forstår det slik at loven ikke ligger an til å få flertall. Subsidiært håper jeg derfor at partiene kan være med på å vedta forslaget til § 449 første ledd, som legger opp til at kravene om erstatning i disse sakene skal framlegges direkte for Statens sivilrettsforvaltning, og ikke for politiet. Dette ble ikke møtt med kritikk eller innvendinger i høringsrunden, og jeg håper partiene kan være med på det. Med det tar jeg opp forslagene til Arbeiderpartiet.

Noe som er skikkelig fint med Norge, er at vi har et av verdens best utdannede politi, som med god grunn har nytt høy tillit her i Norge. Tilliten har ikke kommet automatisk, men ved at vi har et politi som alltid jobber med å deeskalere og bruke minst mulig makt. Samtidig skal jo politiet følge samfunnsoppdraget sitt, og de bærer på skuldrene sine det store ansvaret for vår felles trygghet. Derfor må politiet ha nok virkemidler når de rykker ut når det smeller, eller når de møter situasjoner som er både farlige og uforutsigbare. Når kriminaliteten blir mer brutal og flere av de kriminelle har blitt bevæpnet, da må også politiet ha verktøyene de trenger for å gjøre jobben sin trygt og effektivt. Den midlertidige hjemmelen ga det, med den klare forutsetningen at man raskt skulle komme på plass med en lovhjemmel som hadde gjennomgått ordinære lovprosesser, slik at vi fikk drøftet grundig rammene som gjelder ved bevæpningen også framover. Og her er vi i dag. Like viktig som det er at vi har gjennomarbeidet en lov for bevæpningen, er at det legges tydeligere rammer for hvilke hensyn som skal vektlegges i vurderingen av når politiet ikke skal være bevæpnet, og at Politidirektoratet nå skal komme med disse retningslinjene. For selvfølgelig skal ikke politiet være bevæpnet ved enhver anledning. Arbeiderpartiet mener at politiet selv er best egnet til å vurdere denne risikoen i det enkelte oppdrag, og de må ha et nødvendig handlingsrom til å avgjøre om bevæpningen er nødvendig. Samtidig må vi forvente at politiet i dette handlingsrommet legger tydelige føringer for seg selv, for eksempel ved forebyggende arbeid, i tillits- og relasjonsbygging og i møte med barn og andre sårbare grupper. Jeg vet at det i høringsprosessen har blitt uttrykt at det er nødvendig at disse vurderingene blir med, og jeg vet at man også har brukt dem under den midlertidige hjemmelen. Det er viktig, og det er bra, for dette forslaget handler for mange om trygghet og tillit, og om å sikre at politiet har de verktøyene de trenger, samtidig som vi også ivaretar det sivile preget som kjennetegner norsk politi.

June Trengereid Gruer (A) [11:41:58] (ordfører for saken): Først vil jeg starte med å takke komiteen for et godt samarbeid. Jeg er glad vi står samlet bak tilrådingen om endringene i skadeerstatningsloven, endringer som nå sikrer at vi øker erstatningsnivået for barn som blir påført alvorlige skader. I dag retter vi opp en urett, for det har vært slik at barn som har blitt alvorlig skadet, har risikert å få mindre i erstatning enn voksne i lignende situasjoner. Det har ikke bare vært opplevd som urimelig – det har vært urimelig. Det viktigste ved dagens vedtak er dermed at vi enda tydeligere viser at vi som samfunn har et særlig ansvar for barn som rammes av alvorlige skader, at barn ikke skal ha lavere erstatning ved tap enn voksne. Det betyr nå at barn som får livet sitt endret ved en skade, forhåpentligvis kan tenke litt mindre på om pengene kommer til å strekke til i årene framover. Det er dermed er en gledens dag for barna og for familiene deres.

Jeg får vel starte med å si at statsråden viste godt hvor ivrige vi er etter informasjonsdelingen. Jeg slutter meg i stor grad til det statsråden sa. Det er også hovedgrunnene til at Arbeiderpartiet ikke kommer til å stemme for forslagene som er i tilrådingen. Jeg vil likevel gi en egen stemmeforklaring. For forslag til vedtak I er vi i Arbeiderpartiet helt enig i at bankene kan lagre informasjon om identiteter som misbrukes til låneopptak. Det er nettopp derfor vi i regjering allerede har startet opp flere prosesser for å avklare dette regelverket. Når det gjelder forslag til vedtak II, er vi i Arbeiderpartiet helt enig i målet og behovet for en forsvarlig bruk av KI. Igjen viser jeg til at dette er prosesser som allerede er satt i gang, og det er planlagt videre tiltak. For forslag til vedtak III er vi i Arbeiderpartiet også enig i viktigheten av å styrke påtalemyndighetene, og vi viser det i budsjettene vi legger fram, senest i forslaget til revidert nasjonalbudsjett. Alle punktene i tilrådingen er vi enig i og jobber aktivt for. Grunnen til at vi ikke er med, er rett og slett at vi ikke synes det er behov for å pålegge regjeringen mer byråkrati for å rapportere om forslag de allerede jobber med.

June Trengereid Gruer (A) [14:21:32] (ordfører for saken): I denne saken har det blitt fremmet flere forslag med hensikt om å gjøre det vanskeligere for kriminelle nettverk å drive alvorlig økonomisk kriminalitet og såkalt registerkriminalitet. Det betrygger meg at en samlet komité deler intensjonen og viktigheten av å bekjempe de kriminelle nettverkene med tiltak nettopp rettet mot dette. I det videre vil jeg redegjøre for Arbeiderpartiets synspunkt. Det er ikke mange ukene siden vi i komiteen var i Sverige. Der ble vi møtt med en entydig oppfordring om at vi må tørre å se oss selv i speilet og tørre å snakke om økonomisk kriminalitet, om hvordan kriminalitet har et hierarki, og hvor de virkelige pengene ligger nettopp i den økonomiske kriminaliteten. Men det er ikke nok å kun prate, vi er nødt til å ha flere tiltak og verktøy i møte med en slik kriminalitet. Noe av det viktigste vi da kan gjøre, er faktisk å la offentlige myndigheter få muligheten til å dele informasjon på tvers, for om staten – totalt sett – hadde visst hva staten egentlig vet, da klarer vi å vite veldig mye mer sammen. Det er nettopp derfor vi i Arbeiderpartiet nå, i regjering, har kommet med mange regelendringer om dette. Flere av de skal behandles i Stortinget de neste ukene, og jeg håper vi får til et bredt flertall og en stor enighet om det. I tillegg er vi nødt til å se hva mer vi kan gjøre innenfor det regelverket vi allerede har. Vi må heie på f.eks. pilotprosjektet i Oslo. Oslo politidistrikt startet i fjor et prosjekt der man deler informasjon mellom politiet, skatteetaten, Nav og finansnæringen, og erfaringene har vært gode. Hittil regner man med at man har stanset utbetalinger på 183 mill. kr, som er et imponerende tall. Framover må vi satse videre på slike prosjekter, for dette er penger de kriminelle nettverkene ikke skal ha, og vi skal ta dem der det virkelig, virkelig kjennes – og det er å fjerne pengene.

En god oppvekst sier man gjerne at varer livet ut. Det gjør dessverre også en dårlig oppvekst. Selv om barn har en grunnleggende rett til å leve et liv uten vold, ble vi nylig enda en gang minnet om barn som aldri får den tryggheten de har krav på. Kripos skriver i en rapport som nylig ble publisert, at små barn, særlig spedbarn, er overrepresentert i saker om alvorlig vold. Volden skjer ofte i hjemmet uten vitner og er krevende å avdekke. Rapporten er nok en påminnelse om det vi vet så altfor godt: at det er de aller mest forsvarsløse blant oss som rammes hardest – de som ikke har ord til å fortelle, som ikke har mulighet til å søke hjelp, og som er helt avhengig av at vi som samfunn ser dem. Barna det gjelder blir ikke kun utsatt for vold og skade der og da, men de får dype sår som kan vare livet ut, noe som øker risikoen for alvorlig uhelse i voksen alder. I alle fall for dem som blir voksne – for dem vi snakker om nå, blir ikke det. At barn ikke får lov til å bli voksne, krever ikke bare at vi reagerer, men også at vi handler. I sakene der det er mistanke om at et barns død er forårsaket ved en straffbar handling, er det helt avgjørende at barnets rettigheter ivaretas. Vi må alltid strekke oss etter å bli bedre. Vi skylder disse barna mer enn gode intensjoner; vi skylder dem handling. Derfor er jeg så stolt over å ha en justisminister som ønsker å styrke barns rettigheter og nå gå inn i en vurdering av hvordan rettighetene til barn som utsettes for vold og overgrep, også kan styrkes, med sikte på å fremme forslag om dette for Stortinget.

Tilgangen til politihelikopter er en viktig del av vår samlede beredskap. Fra luften kan politiet raskt få oversikt over hendelser. De kan følge personer eller kjøretøy som er i bevegelse. De kan bistå ved søk etter savnede i områder som ellers er vanskelige, i tillegg til at de kan være en viktig støtte ved større ulykker, naturhendelser og i alvorlige kriminalsaker, hvor tid og koordinering er helt avgjørende. I dag har vi tre politihelikoptre, som alle er på Østlandet. Det sier seg selv at dersom noe skjer på Vestlandet eller i Nord-Norge, tar det tid å flytte dem. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg, som er vestlending av overbevisning, ønsker flere helikoptre og mener at vi skal gjøre en grundig vurdering av om vi skal benytte opsjonen. Det jeg derimot ikke ønsker og ikke aksepterer, er at vi i et representantforslag skal pålegge regjeringen milliardinvesteringer, for det er det vi snakker om. Politihelikoptrene kan ha en investeringskostnad på 3,3 mrd. kr. Om vi skal bruke så mye av fellesskapets ressurser, må vi gjøre det ordentlig, og vi må ta diskusjonen der den hører hjemme, nemlig som en del av de ordinære budsjettprosessene. Jeg mener det er ugreit å gjøre sånn som FrP har foreslått: å utløse opsjonen uten å garantere en eneste krone, og uten at vi diskuterer helheten. Politiet står overfor store utfordringer framover. De har digitale systemer fra før jeg var født. De har behov for flere ansatte, og vi har ikke vurdert om droner kunne avlastet noe. Dette er spørsmål som henger sammen, og som vi skal diskutere godt i de ordinære budsjettprosessene når de begynner.

Nå ble det mye Arbeiderpartiet her, men jeg bare ønsker å gi en stemmeforklaring på vegne av Arbeiderpartiet. Selv om vi på flere punkter støtter intensjonen i forslagene som er fremmet, mener vi det ikke er riktig å støtte noen av dem. Når det gjelder forslaget om inndragningsfond, har det avgjørende for oss vært at et slikt forslag kan bli krevende for politiet dersom de risikerer å måtte oppbemanne og nedbemanne etter hvor mye de klarer å inndra. Det bidrar ikke til stabile fagmiljøer og heller ikke til trygge arbeidsplasser. Når det gjelder forslaget om inndragningsteam, har det avgjørende vært at vi har innført en rekke tiltak som statsråden også viste til, og at vi derfor ikke ser behov for en slik detaljstyring av et krav. Når det gjelder forslaget om opptrappingsplan, deler vi intensjonen om å løfte påtalejuristene. Behovet har økt, og det er jo derfor vi har tilpasset kartet etter terrenget og bevilget mer midler til påtale i det reviderte nasjonalbudsjettet, som nå er lagt fram av regjeringen. De øvrige forslagene som det er flertall for i komiteen, er vi i Arbeiderpartiet imot, av flere grunner. For det første legges det opp til en evaluering nå med én gang. Av erfaring vet vi at lover må virke i minst ett år før de kan evalueres, for at det skal ha en effekt, og derfor er det for tidlig. Videre framstår det også for meg som at flertallet i justiskomiteen allerede har konkludert med at det skal legges fram regler om omvendt bevisbyrde. En evaluering kan jo ende opp med å vise at det er behov for andre regler, og da mener jeg vi må gi regjeringen den fleksibiliteten.

Er det én ting vi forbinder med kriminelle nettverk, er det penger, dyre biler og eksklusive klær og klokker. Det er nesten umulig å se for seg et nettverk uten at de står og fronter denne luksusen som symboler på rikdom og makt. At de kriminelle nettverkene bruker symboler, er ikke tilfeldig. Vi vet at de bruker denne luksusen aktivt når de rekrutter, og kanskje særlig når de skal rekruttere unge. Likevel har norsk lov altfor lenge gjort det for enkelt for de kriminelle å beholde utbyttet fra kriminaliteten, til tross for at vi vet at det å fjerne pengene og statussymbolene ofte kan være minst like effektivt som straffen i seg selv. I dag er reglene slik at politiet og påtalemyndigheten må bevise at verdier som skal beslaglegges, stammer fra en konkret kriminell handling man er dømt for. Man kan tenke seg en bil som blir kjøpt med penger fra salget av et maleri, som igjen ble betalt med kryptovaluta som kom fra et ran. Det sier seg selv at det er krevende å nøste opp det bakover. Det er nettopp en av de viktige grunnene til at man har slitt med å få utbyttet, selv når det er åpenbart at det er personer som har tjent stort på kriminaliteten. Det er dette vi nå vil endre. Med strengere og mer treffsikre regler gir vi politiet bedre mulighet til å gå etter utbyttet av kriminaliteten, ikke bare handlingen. Vi vet at en lov som gir politiet bedre verktøy til å ta ikke bare pengene, men også statussymbolene, virker. Når vi tar pengene, rammer vi de kriminelle der det virkelig svir. Kriminelle skal ikke få bygge makt og status på penger de aldri skulle hatt.

Først og fremst vil jeg starte med å berømme alle partiene for at vi sammen står bak den historiske enigheten om langtidsplanen for Forsvaret. I en tid med krig i Europa, en skjerpet sikkerhetspolitisk situasjon og et mer uforutsigbart Russland må vi investere mer i vår felles trygghet og sikkerhet. Det betyr også at vi er helt nødt til å satse på politiet og PST, for før vi når opp til terskelen til krig, er vi i den såkalte blå sonen, hvor det er politiet som er selve ryggraden for vår sivile beredskap, og som har ansvaret for å håndtere hybride trusler og andre sikkerhetstruende hendelser. Det er dermed politiet som har ansvaret for å håndtere andre staters bruk av sammensatte virkemidler mot oss og beskytte innbyggerne våre. Samtidig er det også politiet som har ansvaret for å imøtegå stadig flere aktører som ønsker å skade og destabilisere samfunnet vårt. Disse oppgavene kommer i tillegg til oppgavene som politiet alltid har hatt, med å bekjempe og etterforske drap, vold i nære relasjoner og seksuallovbrudd. Resultatet er altså et politi som har flere oppgaver enn før, og hvor kapasiteten over tid er strukket. For Arbeiderpartiet har det derfor vært viktig å styrke politiet. Det må vi gjøre framover også. Det er derfor vi har økt bevilgningene til politiet. Siden 2021 er politiets driftsbudsjetter økt med over 30 pst., ca. 6,5 mrd. kr. Det er nettopp for å styrke politiet og for å gi politiet økt kapasitet til å løse samfunnsoppdraget sitt. Vi har også gitt politiet større mulighet til selv å prioritere hva det er de vil bruke penger på. Her går det et skille mellom oss i Arbeiderpartiet og andre partier. Høyre og FrP synes å være helt overbevist om at bemanning og antall politifolk i distriktene er nøkkelen til alt i politiet. Jeg er helt enig, bemanning er viktig, men områdegjennomgangen av politiet har jo nettopp vært tydelig på at kun å se på detaljstyring har vært skadelig for politiets slagkraft. La meg ta et eksempel: Hvis målet bare er å oppfylle et politisk måltall, kan man havne i en situasjon hvor politiet egentlig trenger en IT-ingeniør, en økonom eller en fagarbeider, men likevel er helt nødt til å ansette en politiutdannet for å oppfylle kravet. Det som derimot gir resultater, er å stille et tydelig krav om hvilke oppgaver som må løses, og deretter ha tillit til at politiet selv – som kjenner sine egne behov best – klarer å løse de oppgavene. Den tilliten mener jeg politiet fortjener. Det gir resultater. Aldri før har det vært så mange ansatte i politiet som i dag. Aldri før har det vært færre drap og flere på omvendt voldsalarm. Senest på søndag – som akkurat ble nevnt i debatten – så vi politiet drive knallbra etterforskning, og de har nå siktet 47 stykker for drapsplanlegging, ulovlig befatning med skytevåpen og narkotikalovbrudd. Det betyr altså noe å gi politiet større tillit. Jeg er glad for at det er vi i Arbeiderpartiet som styrer skuta.

Jeg synes det er litt underlig kritikk, for vi sto helt sammen om å senke det, og det var etter stort påtrykk fra Arbeiderpartiet. Jeg er også litt forundret over hva man velger å kritisere, for det som er nyanser her, handler om forslag som er lite gjennomarbeidet. Samtidig som vi snakker om en bransje til 100 mrd. kr, gjelder det enkeltskjebner, og da fortjener de faktisk at vi har et gjennomarbeidet lovverk. Jeg skal ikke begynne å kommentere absolutt alle påstandene, men la meg ta det ene forslaget til FrP, om sammenslåing av krav. Inndriving av flere krav med samme skyldner er et stort og viktig tema. Det er i utgangspunktet en fordel for skyldnerne at de får alt i ett krav. Fremskrittspartiets forslag virker egentlig lite praktisk anvendelig og lite skyldnervennlig. Når det i tillegg er lite utredet, synes jeg det er en dårlig løsning.

Alle vi på Stortinget representerer ulike partier som ønsker å dra landet i ulike retninger. Det kommer kanskje best fram når vi diskuterer nettopp penger. Som bestemor alltid sier: Det er når man diskuterer penger ens sanne jeg faktisk kommer fram. Det gjelder også i denne debatten om ny inkassolov. Når vi nå behandler nettopp vedtak om ny inkassolov, er det tydelig hvem FrP lytter til. For mens vi i Arbeiderpartiet er opptatt av å styrke rettssikkerheten til mennesker som havner i økonomisk knipe, ja, så bekymrer FrP seg mest for om strengere reguleringer kan føre til at det blir litt vanskeligere å drive inkassobransje og føre til litt høyere IT-kostnader for den samme bransjen. Hvis FrP får det som de vil, kan det ende opp med at vanlige folk må betale høyere gebyrer når inkassoselskapene selv gjør feil. Det mener jeg er feil vei å gå. La oss ta ett skritt tilbake, for denne debatten handler om hvordan vi skal endre en lov fra 1988, altså før teknologien muliggjorde en eksplosiv vekst i antall saker, omfattende automatisering og en helt annet kompleksitet enn det vi hadde sett tidligere. Dette er en debatt med klare prinsipielle sider. For oss i Arbeiderpartiet har det derfor vært viktig at tre grunnleggende prinsipper legges til grunn: Inndragning må alltid være forsvarlig og bidra til å unngå at man inndriver krav man ikke har rett på. Vi må ha klarere og tilgjengelige regler for alle involverte. Vi må ivareta forbrukerne i større grad gjennom å tydeliggjøre hva god inkassoskikk er, og stille krav om mer enn formative regler, strengere kvalifikasjonskrav og legge til en mulighet for å ilegge overtredelsesgebyrer når bruddene er grove eller forsettlige. Det er viktige prinsipper, for inkassoreglene handler om store tall, men også om mange, mange skjebner. For oss i Arbeiderpartiet er det viktigste vi gjør å gi trygghet i folks liv, og da er det avgjørende at vi legger til rette for regler som faktisk fungerer, sikrer at bransjen ikke prøver å drive inn krav man ikke har krav på, og at reglene beskytter mennesker i sårbare situasjoner. Derfor reagerer vi i Arbeiderpartiet sterkt når Fremskrittspartiet nå åpner for forslag som baner veien for useriøse aktører gjennom endringer som kan føre til omgåelser. Vi reagerer sterkt på at FrP plutselig ikke er så opptatt av at feil skal få konsekvenser, og foreslår å endre sentrale regler for en bransje som forvalter 100 mrd. kr årlig, uten at forslagene har vært på høring engang. Det uansvarlig! Det er på høy tid at en inkassolov speiler samfunnet vi lever i, og jeg gleder meg til å stemme for denne loven. Jeg tar til slutt opp vårt forslag til saken.

Jeg er glad for at det er stor enighet om de foreslåtte endringene i sikkerhetsloven, for sikkerhetsloven er en lov som skal forebygge, avdekke og motvirke sikkerhetstruende virksomhet. Med andre ord er det en veldig viktig lov i den sikkerhetssituasjonen vi lever i. Samtidig er dette også en lov hvor det er behov for at det gjøres mer for å få et klareringsinstitutt som er framtidsrettet, sikkert og effektivt, for det tar fortsatt for lang tid å få klarering i for mange saker. Det betyr at vi har virksomheter som må vente, mens de venter på å få nødvendig kompetanse. Folk lever altfor lenge i usikkerhet for om de kan starte i jobben, eller om de må slutte i jobben de allerede har. Lovendringene i dag løser ikke det problemet, og jeg forventer og vet at det er en høy prioritet for regjeringen å få oppdatert både loven og klareringsinstituttet i tiden fremover. Det er bra, for det haster. Til de to forslagene som er fremmet, vil jeg komme med en stemmeforklaring fra Arbeiderpartiet: Begge forslagene som er fremmet, gjelder tilgang til sikkerhetsgradert informasjon på nivå BEGRENSET. På dette nivået er det ikke klareringsmyndigheten, men en autorisasjonsansvarlig som fatter beslutning om det skal gis autorisasjon. I selve prosessen for vurderingen av om man er autorisert for BEGRENSET, innhentes det informasjon om vedkommende som søker selv og dennes mulighet for sikker håndtering av informasjon. Systemet legger derimot ikke opp til at det innhentes informasjon om andre. Bakgrunnen for dette er at autorisasjon for BEGRENSET anses å innebære en lavere risiko enn tilgang til høyere gradert informasjon. Forslaget til Senterpartiet om å utrede behovet for å innhente opplysninger om ektefelle, samboer eller partner også for klarering på dette nivået vil kreve en omfattende systemomlegging og beslaglegge store saksbehandlingsressurser, som vi mener ikke vil være riktig prioritering av ressurser på dette sikkerhetsnivået. Til det andre forslaget fra Senterpartiet, om å vurdere en klageadgang: Arbeiderpartiet er ikke avvisende til intensjonen i forslaget, men vi viser til at dette ikke har vært en del av høringen, og ser ikke behovet for å vedta dette akkurat nå. Det er behov for flere endringer i det norske sikkerhetsregelverket framover, og klareringsmyndighetenes kapasitet er under press. Vi mener dermed klageadgang ved autorisasjon må ses i en større sammenheng før vi eventuelt går inn for å prioritere dette.

Jeg må si det er stort å stå på denne talerstolen og hegne om rusreformen, for rusforliket var historisk. Endelig klarte vi å få en lov som legger til rette for at personer som virkelig sliter med rus, skal få hjelp og behandling, ikke straff. Samtidig fikk vi også en lov som gjør det helt klart at narkotika er forbudt. Jeg var jo ikke i forhandlingene, men jeg regner med at det ikke var et rett fram-arbeid, for rus og hvordan vi behandler folk som sliter med det, vekker følelser – nettopp fordi det handler om mennesker. Da er det viktig at vi møter menneskene, men også lovarbeidet, med respekt. Enda viktigere igjen er det kanskje at vi ikke forhaster oss. Det gjelder også i denne saken, for nettopp dette temaet er jo noe departementet nå jobber med i en forskrift som trolig kommer før april i år. Det skal sendes på høring, og vi skal faktisk få alle hensyn fram. Vi skylder folk en ruspolitikk som ikke svinger med stemningen i debatten, men som står støtt i kunnskap og med respekt. Nettopp derfor mener jeg vi at vi skal la høringsprosessen få virke. Vi skal lytte til innspillene og sørge for at den endelige ordningen skal bli både rettferdig og human, i tråd med rusreformens intensjon. Det skylder vi menneskene det gjelder.

Denne høsten har vi hørt politidistriktene fortelle åpent og brutalt om hvordan kriminelle nettverk nå har fått fotfeste i alle politidistriktene våre. Vi har sett barn ned i 13-årsalderen bli lokket inn i kriminelle nettverk med løfter om penger, status, fellesskap og nærhet. I forrige uke hørte vi politimesteren i Oslo fortelle om hvor knallharde prioriteringer de er nødt til å gjøre hver eneste dag for å holde tritt med nettverkene. Å beskytte innbyggerne våre mot kriminalitet er helt i kjernen av hva det betyr å gi trygghet i folks liv. Det krever et samfunn som både stiller opp og stiller krav. Derfor er det så viktig at vi gjennom dette budsjettforliket fortsetter å styrke politiet. Aldri før har det vært flere på jobb i politiet som sikrer vår trygghet. Vi fortsetter å utvide hurtigspor for unge, slik at er man ung lovbryter i Vest, i Øst, i Oslo, i Agder og nå også i Sørøst og i Trøndelag politidistrikter, skal man få en rask reaksjon. Det skal ikke være slik at man skal lokkes dypere inn i kriminaliteten bare fordi man venter på en dom. Vi fortsetter også å styrke økonomien til kriminalomsorgen, for må ungdom sone, skal de ikke sone med voksne. Vi skal ha et samfunn som stiller opp med nok ansatte i fengslene våre. Når vi skal stille krav og også stille opp, er det avgjørende at politiet og barnevernet har verktøy som fungerer, og som henger med i tiden. Jeg vil framheve tre ting vi i Arbeiderpartiet mener må på plass: Vi må gjøre det ulovlig å rekruttere ungdom inn i kriminalitet. Vi må gjøre det mye lettere for politiet å fjerne klokker, jakker, biler og alle andre gjenstander som kan knyttes til kriminaliteten, for kriminalitet skal aldri lønne seg. Vi må gi politiet rom til å få etterforske lenger, også når gjerningspersonen er barn eller ungdom. Nettopp slik er vi et samfunn som både stiller opp og stiller krav. Ungdommene våre fortjener et samfunn som ser dem både før og etter at gjengene har gjort det, og at de kan vite med sikkerhet at «verden var aldri helt forlatt / en stjerne skinner i natt».

Jeg hører at når det gjelder helheten, er det faktisk mindre enn i dag – om jeg har forstått representanten riktig. Når vi først snakker om Politihøgskolen, har jeg litt lyst til å bruke tid på følgende: Høyre snakket i valgkampen mye om at de ville ha 1 000 flere politifolk. At vi trenger flere folk i politiet, er vi i Arbeiderpartiet og politiet selv helt enige om, men i VG sier nå politimesteren i Oslo at hovedutfordringen er at man sliter med å få tak i nok folk. En viktig grunn til dette er nettopp at da FrP og Høyre styrte, kuttet de antall plasser på Politihøgskolen, i 2020, etter sterk kritikk fra mange, bl.a. oss i Ap. Erkjenner representanten at det var en feil vurdering, og tar han selvkritikk på vegne av eget parti?

Å bekjempe kriminalitet er noe av det viktigste vi gjør for borgerne våre, og jeg er glad for at vi i Norge stort sett er enige om at i tiden vi lever i, er vi helt nødt til å ruste opp politiet. Når jeg leser hva Høyre sier om sitt alternative statsbudsjett, høres det ut som de overbyr oss. Derfor var det med forundring jeg leste Høyres alternative budsjett, for selv om Høyre gir en del til politiet med den ene hånden, tar de så å si alt tilbake med den andre. Derfor ville politiets budsjett faktisk blitt lavere enn budsjettet fra Arbeiderpartiet og flertallet, som vi skal stemme for i dag. Jeg lurer på: Hva har representanten å si til det? Kan representanten garantere at Høyres alternative budsjett faktisk ville økt politiets budsjetter sammenlignet med flertallets forslag?

Det er flere som har vært inne på det, men i dag er det en festdag. Vi skal feire at flertallet på Stortinget sier ja til at CRPD skal inkorporeres i menneskerettsloven. Viktigheten av dagens vedtak blir enda mer synlig når vi ser bakteppet vi har i verden. Stadig flere land går i feil retning. De utfordrer rettigheter vi trodde var etablert for lengst, og setter rettigheter vi håper på, enda lenger bak i køen. Det er vondt, og det er selvforsterkende. Det er derfor jeg i dag også vil løfte blikket ut over Norges grenser. Funksjonsnedsatte er en av gruppene som rammes hardest. De rammes av bistandskutt, og de rammes av rettighetskutt. Samtidig vet vi at andelen med funksjonsnedsettelser øker i land med krig og konflikt. Derfor er jeg så glad for at Norge i 2024 økte den inkluderende bistanden, og at vi ga 50 mill. kr til Atlas-alliansen. I dag viser vi også vei internasjonalt ved å ta CRPD inn i menneskerettsloven og er enda tydeligere på at svaret alltid er mer likestilling.

Jeg vil ta utfordringen fra representanten Jon Engen-Helgheim. Vi skal snakke ærlig om hva dette betyr. Det er ikke slik at dette vedtaket magisk kommer til å endre Norge. Der er vi alle enige. Men da må jeg også be representantene i Fremskrittspartiet og Høyre være ærlige og ikke spre myter om hva konvensjonen vil innebære, hvis vi inkorporerer den. Det er ikke slik at det vi vedtar i dag, vil føre til et vell av nye forpliktelser til stat, myndigheter og kommuner. Norge har vært forpliktet til dette siden 2013. Den eneste rettslige forskjellen mellom dagens vedtak og vedtaket i 2013 er at dersom det er motstrid – fullstendig motstrid – mellom CRPD-konvensjonen og norsk lov, da sier vi at menneskerettighetene skal gå foran. At det er dette som er forskjellen, har en enstemmig komité vært enig i. Da er det feil å dramatisere dette, slik jeg opplever at representantene i Høyre og FrP gjør. I norsk rett skal faktisk lover tolkes i tråd med våre internasjonale avtaler så langt de kan. CRPD har vært en del av våre internasjonale avtaler siden 2013. Kommunene våre er dermed allerede forpliktet til dette. Det er derfor flertallet mener at det ikke vil komme et vell av nye krav. Jeg må også knytte en bemerkning til påstandene som fremmes om CRPD-komiteen og om rettsliggjøring, for verken flertallet i ekspertutvalget, departementet, flertallet i komiteen, store institusjoner som NIM, Norges institusjon for menneskerettigheter, eller Likestillings- og diskrimineringsombudet mener det vil bli endringer her. Det er ikke noe nytt at vi inkorporerer FNs diskrimineringskonvensjoner. Vi har gjort det med barnekonvensjonen, og vi har gjort det med kvinnekonvensjonen. Det er ingen grunn til å tro at situasjonen blir en annen for CRPD. Arbeiderpartiets klare syn er derfor at en lang rekke av påstandene som er fremmet, ikke står seg. Også etter denne debatten er det vanskelig å finne argumenter for at CRPD skal ha en lavere rang. For Arbeiderpartiet er det klart: Ord, handling og vedtak er politiske valg, og politikk skal vise en retning og en prioritering. Derfor er jeg så glad for at et stort flertall på Stortinget i dag sier det samme: Alle menneskerettigheter skal faktisk ha samme verdi.

03:04] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke alle partiene for det jeg opplever at har vært en ryddig prosess, hvor vi har hatt respekt for hverandre og hverandres synspunkter i spørsmålet om CRPD, FNs konvensjon for mennesker med nedsatt funksjonsevne, skal inkorporeres i menneskerettsloven. Jeg har æren av å redegjøre for det store flertallet som ønsker å inkorporere CRPD, og jeg regner med at Fremskrittspartiet og Høyre, som representerer mindretallet, kommer til å redegjøre for sitt synspunkt. På vegne av flertallet er jeg skikkelig stolt. I dag sier vi til alle som har en eller annen form for funksjonsnedsettelse at de er like mye verdt som alle andre i samfunnet. Det prøvde vi å si i 2013, da vi sa at vi forpliktet oss til å gi rettighetene som CRPD gir, i Norge. Siden den gangen har vi forpliktet oss til å legge ansvaret der det hører hjemme. Det er ikke hos enkeltmenneskene, slik det har vært i altfor mange år, hvor det har vært rullestolbrukeren som har måttet bytte skole fordi skolen ikke kunne tilpasses rullestolen, eller hvor man ble tvangsflyttet fra hjemmet sitt fordi det ble for vanskelig å ha en der. Det siste tiåret har vist at det ikke har vært nok. Det er fortsatt for lite kunnskap om konvensjonen. De aller fleste i Norge vet at Norge er forpliktet til FNs barnekonvensjon og FNs kvinnekonvensjon, men færre vet dessverre at konvensjonen som sikrer personer med funksjonsnedsettelser de samme rettighetene, også skal følges, og enda færre vet nok at den konvensjonen har hatt en lavere rang. CRPD og dette stortingsvedtaket kommer ikke til å løse alle problemene, men vedtaket gjør det enda tydeligere at grunner til at diskrimineringen skjer, er manglende strukturer, manglende tjenester og manglende forventninger i samfunnet. Konvensjonen gjør det klart at skolen ikke skal tilpasses deg fordi du sitter i en rullestol; skolen skal tilpasses deg fordi du er et menneske med rett til den samme utdanningen som alle andre. Det er nettopp dette kampen for likestilling alltid har handlet om – ikke noe mer, ikke noe annet, men de samme rettighetene. Det er politikk. Forskning viser at personer med nedsatt funksjonsevne ikke kun opplever enkelttilfeller av diskriminering. Diskrimineringen er strukturell: at flyet eller toget ikke tar en med fordi det er for vanskelig, at det er vanskeligere å eie sin egen bolig, så man blir presset ut i leiemarkedet eller tvinges til å bo med familien sin fordi det rett og slett ikke finnes bolig til en, at man ikke tjener det samme, og at det er vanskeligere å komme i arbeid. Det er grådig urettferdig forskjellsbehandling. La meg gjøre det helt klart: Denne forskjellsbehandlingen oppstår ikke fordi det er feil med folk. Den oppstår på grunn av diskriminerende politiske valg som er tatt. Da er det et politisk ansvar å rette opp i uretten. Likestilling handler alltid om aktive politiske valg, og derfor er dagens vedtak, inkorporeringen av CRPD i menneskerettsloven, et historisk viktig vedtak i kampen for likestilling for alle. Selv om dagens vedtak ikke magisk endrer Norge, selv om diskriminering kommer til å skje også i morgen, tar flertallet i dag et aktivt politisk valg som viser en retning for Norge. For ingen er fri før alle er fri. Jeg håper vi feirer i dag, og så fortsetter likestillingskampen, som den alltid gjør, i morgen.

De siste ukene har vi sett store kriminelle nettverk verve barn helt ned i 12–13-årsalderen til å utføre grov vold. De lokkes på Snapchat, på TikTok og på Instagram med løfter om penger, status, fellesskap og nærhet. Barna er ofte utsatt for grov omsorgssvikt, og fellesskapet har ikke klart å fange dem opp. Vi skal ikke være naive. Det er klart at alle kriminelle handlinger er uakseptable, uansett alder. Det er derfor vi jobber i to spor. Det første er at straffen skal være klok og effektiv. Derfor styrker vi politiet. Aldri før har det vært flere ansatte i politiet for å sikre vår trygghet. Barn og unge som straffes, skal få straff raskere, og nå skjer det i hele landet gjennom hurtigspor. Det er også derfor vi nå ønsker å gi politiet mulighet til å ta bakmennene, ved å gjøre det straffbart å rekruttere unge. Justisministeren lovet det i februar, og forslaget er her allerede. Arbeiderpartiet vurderer alltid om straffen vi har, er klok, om straffenivået vi har, er riktig, og om reglene vi har, fungerer. Vi skal aldri glemme at straff er det mest inngripende en rettsstat kan gjøre mot enkeltinnbyggerne sine. Det er også derfor vi ikke skal ha straff som ikke fungerer. Selv om jeg kan forstå at noen ønsker strengere straffer, er Arbeiderpartiet uenig i Fremskrittspartiets forslag, bl.a. om å øke straffene drastisk og å senke den kriminelle lavalderen til 14 år, nettopp fordi man ikke kan vise til forskning som viser at dette er tiltak som vil fungere. Tvert imot ser vi jo at land med høyere straffenivå ikke har mindre kriminalitet, og land som har senket den kriminelle lavalderen, holder ikke barna utenfor kriminaliteten. Det vi derimot vet fungerer, er spor nummer to: forebygging. Vi må aldri glemme viktigheten av fellesskapet, av trygge rammer, av alt folk ser deg, på skolen, på jobben, i fotballklubben eller i korpset. Det vet vi beskytter barna våre, og det vet vi kveler de kriminelle nettverkene – og det er alltid målet til Arbeiderpartiet.