Til siste taler vil jeg bare si at jeg opplever at det er attraktivt å undervise i disse fagene i grunnskolen. Vi har aldri hatt flere studenter i Norge som tar lærerutdanning i grunnskolen enn vi har i år. Det er jeg veldig glad for. Til representanten Molvær også, det var egentlig der jeg tenkte meg til: Jeg er oppriktig lei meg for at vi ikke klarer å snu resultatene fortere enn det vi gjør. Det er svært alvorlig at elevene våre presterer så dårlig i matte, lesing og skriving spesielt. Når det gjelder hvordan vi skal klare å snu den utviklingen, må vi se på det som har skjedd de siste 15 årene. Det går dypt. Det handler om digitaliseringen. Det handler om læreplanene våre, som har blitt for frie, kan man kanskje si. Det handler om læremiddelsituasjonen, som også er helt fri. Framover må vi ta sterkere grep knyttet til styringen og samtidig klare å sikre handlingsrommet til lærerne i klasserommet. Vi må gi de bøker istedenfor skjerm. Vi må ikke gi dem flere tester, når de trenger praktisk utstyr. Vi må ikke gi dem mer stillesitting, når de faktisk trenger bevegelse. Det å mobilisere tydeligere rundt læring og konsentrasjon i skolen blir den viktigste oppgaven vår framover. Vi endrer nå skoledagen for de yngste, for å starte der, med å sikre mer lek, mer aktivitet og tett oppfølging i bl.a. regning. Vi vet at det virker. Mer og mer forskning viser oss at det å satse på smågruppeundervisning virker. Det å være i lek virker, fordi det gir kapasitet til etterpå å sette seg ved pulten og ta til seg tallene og gangetabellen når man faktisk skal det, for så å gå ut og leke igjen. Det er så ekstremt viktig at vi jobber på den måten. Skjermen skal være i klasserommet, men kun når vi faktisk vet at den gir læring. Vi har undersøkelser – sist PISA – som viser at en tredjedel av norske elever sitter og blir forstyrret av egne eller andres skjermer. De sitter og shopper og gamer når de skal sitte og følge med på timen. Det fungerer ikke i dag, og vi må gjøre mer. Vi er fullt i gang med å øremerke penger til bøker og praktisk utstyr og endre på forskrift knyttet til skjermbruk, men det er ikke nok. Derfor trenger vi også denne strategien, men, gode venner, vi må gjøre langt mer i tiden som kommer.

Det er et godt spørsmål. De siste ti årene har det vært en stor økning i andel lærere som underviser i matematikk som har faglig fordypning. I inneværende skoleår har 85 pst. av matematikklærerne i grunnskolen fordypning i faget. Vi vet at de kvalifiserte lærerne gjerne står for mer av undervisningen. Andelen lærere med fordypning i matematikk er høyere enn tidligere, og høyere enn i mange andre fag i grunnskolen, eksempelvis mat og helse, musikk, kunst og håndverk og kroppsøving. Jeg er selv gift med en mattelærer i grunnskolen. Jeg får veldig mange gode innspill derfra når det gjelder hvordan vi kan utvikle faget også videre, men det som også er viktig er at læringsresultatene her handler ikke bare om det. Vi har en alvorlig situasjon i norsk skole hvor for få unge leser godt nok. Og når de ikke klarer å lese godt nok, er det også vanskelig å være god i de andre fagene – også matte. Det handler også om konsentrasjonssvikt, og det handler om utholdenhetssvikt. Det er det mye viktigere at vi tar tak i enn å gå direkte inn på lærerkompetansen som egentlig i utgangspunktet er ganske god.

Dette står også omtalt i Arbeiderpartiets program for inneværende periode. Vi vil komme tilbake til hvordan vi løser dette med kommunekommisjonens anbefalinger ved en senere anledning.

Det som er varslet i kommuneproposisjonen, er en del av et pågående arbeid. Vi vil komme tilbake igjen til det ved første anledning. Så vil jeg også legge til – representanten var inne på det – viktigheten av gode lærere. Jeg vil bare understreke at de siste ti årene har det vært en stor økning i andelen lærere som underviser i matematikk som har faglig fordypning. I inneværende skoleår har 85 pst. av matematikklærerne den utdanningen de skal ha. Det samme ser vi når det gjelder naturfaglærere. Der ser vi også en positiv utvikling, også i videregående opplæring, der dette er et av de fagene hvor det er best kompetanse blant lærerne. Jeg vil understreke at et av forslagene toucher litt inn på det, og det har fått flertall i komiteen. Det er viktig at vi fortsetter det trøkket med å gi etter- og videreutdanning til lærere og andre ansatte for nærmere 2,8 mrd. kr inneværende år. Det bidrar til at så mye som 11 000 lærere har fått tilbud om videreutdanning i matematikk.

Jeg opplevde ikke at det var så mye spørsmål i denne replikken, så jeg lytter fortsatt.

Jeg kjenner meg ikke igjen i den beskrivelsen som representanten nå tok til orde for. Det som har vært viktig for meg, er at vi skal få bedre prøver enn det vi har i skole i dag, fordi tilbakemeldingene fra faglig hold er at de ikke har fungert godt nok. Derfor jobber vi med å utvikle nye prøver. Vi i Arbeiderpartiet er tilhengere av eksamen og det som er, det skal ikke være noen tvil om det, men vi må være helt sikre på, med den tiden og de ressursene vi legger inn for å utvikle og gjennomføre prøver, at de faktisk er av høy kvalitet og gir relevant og god informasjon, slik at elevene faktisk kan få bedre læring. Der vi er i dag, er resultatene altfor dårlige i forhold til de ressursene vi bruker på disse prøvene, og det må bli bedre, slik at vi får resultatene i norsk skole opp, og de ikke fortsetter å gå ned.

Det er viktig å legge til at det er anledning til smågruppeundervisning, intensivopplæring og nivådeling i dag, når det er begrenset i tid og perioder. Jeg ønsker ikke at man varig skal settes i slike grupper, hvis jeg leser Fremskrittspartiet riktig, og at det ikke skal være faglig begrunnet heller, nødvendigvis. Det er det viktig for oss å presisere. Når det gjelder framtiden videre og f.eks. det vi har sett når det gjelder læreplaner, er at norske lærere har stor autonomi. Vi er nummer to i verden, med forbehold om at jeg husker riktig, ifølge en ny undersøkelse som har blitt gjennomført i OECD – bare etter Sveits. Den beskriver at man har stor autonomi når det gjelder læreplanene, så det har vi. Jeg opplever også at mange lærere ønsker at vi skal være enda tydeligere på hva som er de faglige anbefalingene, både når det gjelder digitale verktøy, og ikke minst når det gjelder hvor konkret og detaljert læreplanene skal være. Det er bl.a. det vi gjør med matematikkfaget.

Jeg skjønner ikke hva representanten sier når det anføres at vi har gjort noe for å begrense profesjonen. Det er fint hvis det kan utdypes. Det som har vært viktig, er å sikre at lærerne og skolelederne får bedre rammer enn det de har hatt tidligere, ved å gjøre flere endringer i opplæringsloven for nettopp å sikre at lærerne har rett til å gripe inn for å avverge skader på fast eiendom eller andre personer, og når det gjelder å ta ut elever som forstyrrer læringsmiljøet, for å nevne noe. Vi har sikret et større handlingsrom når det gjelder dette, enn det regjeringen før oss gjorde. Dette har vært viktig og, slik jeg opplever det, godt tatt imot hos lærerne.

Utviklingen er svært alvorlig. I dag er det anledning til å dele inn klasser midlertidig basert på nivå. Det er det full anledning til, og det støtter jeg helt og fullt opp om. Når det er faglig begrunnet og midlertidig, viser stor og overveldende forskning at det er bra, både for dem som strever i faget, og for dem som gjør det godt i faget, og som ønsker å gjøre det enda bedre. Så dette er noe vi virkelig ønsker mer av, spesielt bruk av intensiv opplæring, eller smågruppeundervisning, for å få det til.

Norge er helt avhengig av mennesker med kunnskap i realfag og teknologi. Derfor er utviklingen bekymringsfull: Elevenes kompetanse i matematikk og naturfag er ikke god nok. I ungdomsskolen synker motivasjonen for realfag, og i videregående opplæring velger færre elever fordypning i realfag. Dette påvirker rekrutteringsgrunnlaget til høyere utdanning og høyere yrkesfaglig utdanning, som skal sørge for kompetansen vi trenger for å være rustet til å løse framtidens utfordringer, bl.a. innen teknologi, klima, helse, sikkerhet og beredskap. Jeg vil takke forslagsstillerne for å løfte denne viktige saken. Behovet for sterkere realfags- og teknologikompetanse er noe som engasjerer på tvers av partier, og det er et engasjement jeg deler. Vi løser ikke de store utfordringene vi står overfor, uten å stå sammen. Sammen må vi finne de gode løsningene. Regjeringen har tatt flere grep for å endre utviklingen, og vi er langt fra ferdige: Vi sørger for en mer praktisk skolehverdag. Vi justerer læreplanene for å tydeliggjøre regneferdigheter i matematikk og sikre varsom bruk av digitale enheter for de yngste. Vi utreder innføring av et eget teknologifag i skolen. For å løfte interessen for og kompetanse i realfag i hele utdanningsløpet må vi ha målrettet innsats. Jeg merker meg at komiteen ønsker at Stortinget skal gjøre flere vedtak knyttet til enkeltprosjekter. Det er flere gode innspill i saken, som vi tar med oss inn i det videre strategiarbeidet. Samtidig må ulike tiltak vurderes i en helhetlig sammenheng hvis vi skal ha håp om bedre resultater. Nå er regjeringen altså i gang med å utvikle en ny nasjonal strategi for realfag og teknologi. I dette arbeidet skal vi samarbeide med og få innspill fra en rekke aktører og vurdere alle relevante tiltak. Vi trenger som samfunn både at flere får interesse for realfag og bedre realfagskompetanse, og at flere velger å fordype seg i fagene. Innsatsen må starte tidlig og treffe bredt. Vi må styrke elevenes grunnleggende ferdigheter. Opplæringen må vekke nysgjerrighet og motivasjon for læring, og ungdommene må oppleve at de kan mestre fagene. Kompetansen, holdningene og interessene ungdom utvikler, påvirker valgene de tar senere. Mange velger fag ut fra hvilke muligheter de gir videre. Vi må sørge for at den realfaglige og teknologiske kompetansen vi bygger opp, møter behovene i arbeidslivet og samfunnet. Derfor trenger vi også et samarbeid med arbeidslivet. Jeg deler forslagsstillernes og komiteens engasjement for å løfte realfagene. Mange av temaene som løftes i representantforslaget, er vurderinger som vil inngå i strategiarbeidet. Når regjeringen nå er i gang med utvikling av en ny strategi, er det viktig at vi gjør helhetlige vurderinger og har tiltak som drar i samme retning. Jeg er glad for at Stortinget bidrar til å holde trykket oppe i dette arbeidet, og jeg ser fram til den videre dialogen om hvordan vi kan styrke realfagene og teknologikompetansen i Norge.

Jeg vil gjøre oppmerksom på at det i dag ikke er et krav om at praksis i fag i den alminnelige opplæringen i videregående skole må gjennomføres i godkjent lærebedrift, og det er heller ikke planlagt endringer. Et slikt krav knyttet til praksis ved bruk av den foreslåtte utvidelsen til fjernundervisning vil sånn sett bryte med de alminnelige kravene til praksis i den videregående opplæringen og innebære en strengere regulering, og det er ikke ønskelig på det nåværende tidspunkt. Vi får vurdere situasjonen fram i tid – om det kan oppstå et behov der.

Det å stille krav om at praksisen må gjennomføres i en godkjent lærebedrift, vil innsnevre regelens anvendelsesområde, noe som ikke er ønskelig. Regelen bør være fleksibel og robust nok til å kunne brukes i ulike deler av Norge, hvor det kan være ulike ønsker for innretning av et sånt opplæringstilbud. Finnmark fylkeskommune, som er den fylkeskommunen som gjennomfører forsøket med LOSA, og som lovforslaget bygger på, har opplyst at det ikke har vært et krav om at praksis i LOSA-modellen må gjennomføres i godkjent lærebedrift. Det er fordi det vil være hemmende for utplasseringen av elever å stille et slikt krav, når det på små steder i fylkene er begrenset med godkjente lærebedrifter. En mulig konsekvens av å innføre et sånt krav kan bli at de ikke har en reell mulighet til å benytte seg av regelen fordi det ikke finnes tilstrekkelig med godkjente lærebedrifter i det aktuelle området.

Når det gjelder fotball-VM, er en viktig forskjell mellom de to tilfellene at i det vedtaket forskjellsbehandles ingen. Det står helt tydelig i vår grunnlov at vi skal unngå forskjellsbehandling. Det er det som gjør at de sakene stiller seg ulikt.

Det var ikke meningen å rette kritikk, la det være helt tydelig fra min side. Det viser bare kompleksiteten i spørsmålet, for jeg forstår hvorfor man f.eks. ønsker å gjøre dette til en tidsbegrenset ordning, og også at man kanskje sammenligner det med åpning for skjenking under fotball-VM, men der forskjellsbehandles ingen, alle skjenkesteder stilles i utgangspunktet likt. Hvis du imidlertid tar eksempelet med ulike privatister på samme skole som får helt like karakterer, og begge søker inntak på f.eks. medisin høsten 2026, så ser vi at den ene kan komme inn på medisinstudiet, mens den andre, som ikke har hatt fordelen av førstegangsvitnemålet, sånn som det er beskrevet i lovteksten nå, ikke kommer inn. Sånne eksempler er det dessverre for mange av, som vi ikke klarer å skrive og ramme inn på den måten jeg opplever at representanten ønsker.

Jeg har stor forståelse for det, og elevstemmene her er viktige. Men jeg vil også opplyse til Stortinget at det ikke er riktig at saksbehandlingstiden har vært lang. Søknaden fra Jotunheimen private videregående skole ble behandlet innenfor de samme fristene som alle andre søknader om godkjenning etter privatskoleloven. Skolen søkte innen fristen 1. februar 2025 for oppstart skoleåret 2026/2027. Saksbehandlingstiden har uansett ikke hatt innvirkning på privatistenes rett til å få førstegangsvitnemål. Førstegangsvitnemål gis til elever, ikke privatister, og ungdommene i Lom ble informert om at de ville miste muligheten til å få førstegangsvitnemål dersom de valgte å følge opplæringen ved privatistskolen dette skoleåret.

Når det gjelder vedtaket med den ordlyden som ligger foran oss i dag, er det viktig å understreke min plikt til å si fra når Stortinget ber om noe som strider mot loven. Det er også min plikt å si fra når Stortinget fatter vedtak som ikke er gjennomførbare. Det foreliggende lovforslaget er svært uklart når det gjelder økonomiske og administrative konsekvenser. Det kan også, som jeg ville vise gjennom min eksempelgjennomgang, slå uheldig ut for ulike privatister på Jotunheimen videregående skole. Jeg mener det er et viktig prinsipp nettopp å utrede og høre sånne forslag. Da hadde vi kanskje også klart å finne en bedre løsning. Det kan jeg ikke forskuttere – men jeg har stor sympati med den situasjonen de har kommet i, og skulle langt på vei ønske at vi klarte å finne en løsning.

Så vidt jeg vet, av det forslaget som er fremmet, framstår det uheldig. Jeg vil bare understreke at jeg har stor forståelse for at det er et ønske om å sikre Jotunheimen-privatistene rett til et førstegangsvitnemål, men den løsningen som er skissert, er ikke god. Jeg vil i den forbindelse ta noen eksempler. Ved å forskjellsbehandle mellom de ulike kullene som har gått på Jotunheimen privatistskole dette skoleåret, som forslaget ser ut til å legge opp til, er det bare de som tar fag på VG3-nivå, som vil omfattes. Mener representanten at man skal foreslå en regel som gir en tredjedel av dem som går på Jotunheimen privatistskole dette skoleåret, en fordel som resten av dem ikke får? Jeg kan også gi flere eksempler på hvordan dette kan slå uheldig ut. For eksempel: Privatist A har tatt 2. trinn ved Jotunheimen privatistskole skoleåret 2025/2026 og fullfører videregående på den nye privatskolen i skoleåret 2026/2027. Etter forslaget får A førstegangsvitnemål. Privatist B, som har gått på offentlig ... (presidenten klubber).

Stortinget skal i dag behandle forslag til endringer i opplæringsloven, barnehageloven, privatskoleloven og folkehøgskoleloven. Jeg foreslår å innføre regler i opplæringsloven og privatskoleloven som gjør skolene bedre i stand til å ta imot elever med bl.a. voldshistorikk, og ivareta elever, medelever og ansatte. Jeg foreslår en plikt for skolene til å dele informasjon om en elev med ny skole når det er nødvendig for å forebygge oppførsel som i vesentlig grad går ut over enten skolemiljøet, medelevene eller arbeidsmiljøet til de ansatte. Plikten vil gjelde for alle former for skolebytte. For at så mange som mulig skal kunne fullføre og bestå videregående opplæring, er det viktig at alle har tilgang til et variert og godt opplæringstilbud. Noen steder i Norge er dette vanskelig å få til innenfor dagens rammer på grunn av store avstander og spredt befolkning. Jeg foreslår derfor å innføre regler som gir fylkeskommunen mulighet til å tilby opplæring på vg1 og vg2 på yrkesfaglige utdanningsprogram, med bruk av mer fjernundervisning enn hva dagens regler tillater. Den foreslåtte regelen gjelder for områder med lav bosetting og store avstander, og det er et krav at fjernundervisningen gis i kombinasjon med praksis og hjemlige fysiske samlinger. Forslaget er basert på det vellykkede LOSA-forsøket i Finnmark. Jeg har lyttet til aktørene i sektoren som har gitt tydelig tilbakemelding om at kravet om å fastsette skriftlig hovedmål for hver enkelt videregående skole ikke er hensiktsmessig, og til høringsinnspillene som sier at det å innføre språknøytralitet som et alternativ, ikke løser utfordringene. Jeg foreslår derfor å forenkle regelverket og gå tilbake til slik det var før ny opplæringslov. Det betyr at den enkelte lærer i videregående opplæring selv velger om han eller hun vil bruke bokmål eller nynorsk i den skriftlige delen av opplæringen og i kommunikasjonen med elevene. Elever i videregående opplæring velger fortsatt selv hvilket skriftspråk de vil ha som sitt hovedmål. Familiebarnehager med færre enn ti barn er i dag unntatt fra kravet om å være organisert som et eget rettssubjekt. Jeg foreslår å utvide unntaket slik at det også omfatter familiebarnehager som er godkjent for dobbel gruppe, altså ti barn. Jeg foreslår også et nytt unntak fra forbudet i barnehageloven mot annen virksomhet. Unntaket legger til rette for at elever som går første trinn i en skole godkjent etter privatskoleloven, kan motta opplæring etter privatskoleloven i en barnehage dersom dette er i tråd med skolens godkjente læreplan. Dette er praksis i enkelte steinerskoler og steinerbarnehager i dag. I proposisjonen foreslår jeg at klager over vedtak om godkjenning av utenlandske yrkeskvalifikasjoner som lærer og som styrer og pedagogisk leder i barnehage skal kunne behandles i klagenemnd. Jeg mener dette vil bidra til en effektiv og uavhengig klagesaksbehandling. I proposisjonen gir jeg også en redegjørelse for departementets oppfølging av anmodningsvedtak nr. 474. Departementet har vurdert saken grundig og snudd alle steiner for å se om det er mulig å finne en løsning hvor Jotunheimen-privatistene kan få førstegangsvitnemål, samtidig som det ikke er i strid med grunnleggende rettsregler eller innebærer større endringer i førstegangsvitnemålsordningen som vi ikke kjenner konsekvensene av. Jeg har vurdert de rettslige sidene av anmodningsvedtaket, og konklusjonen er at det ikke er mulig å følge opp vedtaket, fordi det vil være i strid med likebehandlingsprinsippet og forbudet mot usaklig forskjellsbehandling å behandle Jotunheimen-privatistene bedre enn andre privatister. Jeg har respekt for at flere partier på Stortinget ønsker at disse privatistene skal kunne få førstegangsvitnemål, men det er regjeringen som har ansvaret for oppfølgingen og for at behandlingen er lovlig, og jeg kan derfor ikke følge opp et slikt anmodningsvedtak.

Det er godt utdypet at jeg forventer at alle skoler forholder seg til de lover og regler som gjelder. Det er det vi må sørge for, og det er det vi også sørger for med denne innstrammingen.

En sentral målsetting for regjeringen da den tiltrådte i 2021, var nettopp å styrke den offentlige fellesskolen og stramme inn lov om private skoler med rett til statstilskudd. Vi har gjort flere ting og også sørget for at godkjenningsgrunnlaget ble endret. Bakgrunnen for innstrammingsbehovet er den store økningen i antall godkjente private grunnskoler og videregående skoler som har vært. Spesielt under Solberg-regjeringen ble den drevet fram av såkalte profilskoler. Jeg vil peke på at en stor vekst i private skoler kan ha store konsekvenser for skolestrukturen i vertskommunen og fylket og kan medføre at elever i den offentlige skolen f.eks. får lengre reisevei fordi det ikke lenger er elevgrunnlag til å opprettholde nærskolen deres. Vi har også eksempler på at enkelte steder er det kanskje bare en livssynsskole som er tilgjengelig, og ikke den offentlige lenger. Og da er vi på feil vei.

Jeg vil bare være tydelig på at vi skal ikke gå inn og se på hva den enkelte elev tror. Det vil jeg avvise. Når det gjelder dette, tenker jeg at dette er skoler som søker om godkjenning med rett til statstilskudd. Vi bruker skattebetalernes penger for å finansiere skolene på grunnlag av livssyn. Da skulle det bare mangle, tenker jeg, at de faktisk har en tilknytning til det aktuelle livssynet. Hvis ikke har vi lurt, vil jeg si, skattebetalerne og det norske folk ved ikke å kunne sørge for det.

Jeg opplever at jeg allerede har svart på spørsmålet. Det vil også være relevant om det allerede finnes en skole godkjent på samme grunnlag i samme område, eventuelt hvor stor kapasitet den skolen har.

Spørsmålet er veldig relevant. Søkere kan f.eks. gjennomføre foreldre- eller elevundersøkelser, eller de kan innhente uttalelser fra foreldregrupper eller andre samfunnsaktører som forteller om et ønske eller behov for en livssynsskole. Det vil også være relevant om det allerede finnes skoler godkjent på samme grunnlag i samme område, og eventuelt hvor stor kapasitet de andre skolene har. Vi har også sett på det å skjerpe kravene til læreplaner, som vi vet at representanten er opptatt av. Regelverket har i lang tid satt krav om at livssynsskoler må synliggjøre sitt verdigrunnlag i læreplanen for skolen, både i overordnet del og i læreplanen i relevante fag. Men vi ser at læreplankravet ikke godt nok sikrer at skolene profilerer seg og faktisk driver som livssynsskoler. Derfor foreslår vi nå å lovfeste krav om at private skoler som søker om godkjenning med rett til statstilskudd på grunnlag av livssyn, faktisk skal ha tilknytning livssynet.

Jeg viser til at Stortinget fattet vedtak 12. februar 2026. Det ble fulgt opp 23. februar 2026. Nå har vi en annen sak på bordet, som er et eget lovforslag. Det er opp til Stortinget å fatte vedtak også i denne saken, og jeg skal selvsagt forholde meg til det vedtaket som Stortinget fatter i saken.

Jeg synes dette er utrolig spesielt å høre på. Jeg viste i mitt siste svar nettopp til at Stortinget fattet vedtak 12. februar 2026 når det gjelder instruksen til Udir, og at det i lys av vedtaket ble sendt enkelte justeringer i instruksen til direktoratet i brev av 23. februar. Det var altså ikke mange dagene etterpå at jeg fulgte opp Stortingets vedtak. For øvrig er vi jo i denne salen for å behandle et lovforslag jeg har sendt til Stortinget. Det er selvfølgelig flertallet som bestemmer om den loven som vi nå snakker om, og diskuterer og debatterer, sånn som vi skal, skal vedtas eller ikke. Det tilligger det den folkevalgte forsamlingen å gjøre.

Jeg merker meg at komiteens forslag til vedtak er identisk med det vedtaket som Stortinget fattet 12. februar 2026, og som allerede er fulgt opp. I oppfølgingen av vedtaket fra februar foretok departementet enkelte justeringer i instruksen til Utdanningsdirektoratet i brev av 23. februar 2026. Jeg kan ellers opplyse at departementet nylig, etter klager, har godkjent søknadene om opprettelse av de to skolene som mindretallet nevner i innstillingen.

Jeg vil understreke at det er et politisk ansvar å sørge for at vi tar vare på og bygger videre på det som er den største styrken til norsk skole, nemlig at elever med ulik bakgrunn og med ulike interesser møtes for å lære sammen. Fellesskolen gir elevene gode fagkunnskaper og ferdigheter samt et bredt grunnlag for videre utdanning, arbeid og deltakelse i samfunnslivet. Formålet med privatskoleloven er å medvirke til at det kan opprettes og drives private skoler, slik at foreldre og elever kan velge andre skoler enn de offentlige. Kjernen i loven er å ivareta muligheten til å etablere private skoler som representerer et tydelig alternativ til den offentlige skolen – slik flertallet i komiteen klart forutsatte da privatskoleloven ble endret 2022. Regjeringen foreslår å lovfeste et krav om at private skoler som søker godkjenning med rett til statstilskudd på grunnlag av livssyn, skal ha en reell tilknytning til det aktuelle livssynet. Dette er i hovedsak en presisering av det som allerede følger av gjeldende rett, men det er behov for å tydeliggjøre rammene. Etter høringen har vi gjort en viktig justering. Vi går bort fra at vurderingen av tilknytning skal knyttes til initiativtakernes, eiernes eller ledelsens personlige tilknytning til livssynet. Det avgjørende er ikke hvem de er, men hva skolen er. Det sentrale er at skolen legger livssynet tydelig til grunn, og at dette gjennomsyrer drift, verdigrunnlag og profil. Det må komme klart fram både i søknaden, i hvordan skolen beskriver motivasjonen for etableringen, og i hvordan den framstår utad. I dag er det lokale behovet for en livssynsbasert skole bare ett av flere momenter i godkjenningsvurderingen. Det kan føre til at det godkjennes flere skoler enn det faktisk er livssynsbegrunnet behov for. Derfor presiserer vi at det framover skal kunne legges avgjørende vekt på om et slikt behov foreligger. Uten denne presiseringen er det en reell risiko for at livssynsgrunnlaget vannes ut. Bakgrunnen er en utvikling vi har sett de siste årene. Antallet godkjenninger av skoler på humanistisk grunnlag har økt kraftig, og flere skoler har synliggjort andre formål og profiler – som idrett eller realfag – langt tydeligere enn selve livssynet. Dette reiser spørsmål ved om livssyn kan bli brukt strategisk som en enkel vei til godkjenning og statstilskudd. Det er ikke i tråd med intensjonen. Formålet med livssynsgrunnlaget i loven er å gi foreldre og barn et reelt valg om et skoletilbud der livssynet er en naturlig og integrert del av verdigrunnlaget. Dette må vi sikre at ikke uthules av søknader som kun formelt tilpasser seg kravene. Jeg vil understreke at terskelen for å dokumentere tilknytning ikke skal være urimelig høy. Det handler om å vise hvordan livssynet faktisk vil prege virksomheten – i praksis og i profil. Samtidig må vi stille krav om at skolen forblir et tydelig og reelt alternativ til den offentlige skolen. Det er ikke en innramming for innrammingens skyld. Det er et nødvendig grep for å verne om legitimiteten til hele ordningen.

Det som er utrolig viktig, er at vi ser at studentene ikke bare velger utdanning, men også at de velger seg inn i yrket. Vi er nødt til å få yrket til å bli mer attraktivt. Vi vet at bemanningssituasjonen har noe å si. Nettopp derfor har vi bevilget 800 mill. kr vekst i kommunenes frie inntekter, begrunnet med behovet for økt bemanning i barnehagene, og de har blitt videreført i 2026. I budsjettforliket ble det enighet om å utvide ordningen med toppet bemanning med 600 mill. kr. Til sammen nå i år er det 800 mill. kr i øremerkede tilskudd til toppet bemanning i barnehagen. Det er langt mer enn det representanten selv gjorde, så vidt jeg vet, og hvis det er feil, kan representanten kanskje svare ut det. En tilskuddsordning for økt pedagogtetthet og økt grunnbemanning i levekårsutsatte områder ble opprettet i 2022. Den videreføres også, og det vet vi betyr veldig mye for de ungene som nettopp bor i de levekårsutsatte områdene, og barnehagene der. Ikke minst styrker vi ABLU-ordningen, og nærmere 500 assistenter får nå tilbud om å utdanne seg til å bli barnehagelærer.

Sammen med partene, for første gang på mange, mange år, har vi blitt enige om en egen strategi for å få opp rekrutteringen til barnehage- og læreryrket. Jeg er veldig glad for at etter vi ble enige om den strategien, fikk vi nye tall som viste at det nå er 23 pst. flere som går lærerutdanning til grunnskolen i Norge. Det har aldri vært flere enn i dag som går den utdanningen i Norge. For å svare på spørsmålet til representanten: Nei, jeg er ikke fornøyd med det vi ser på barnehagelærer, at det ikke er flere som søker på barnehagelærer. Jeg skulle ønske flere ville søke barnehagelærer, og vi jobber nå målrettet for at det må det være det neste vi får til – en kraftfull økning på nettopp det, og ikke minst at flere fullfører. Det jobber vi hardt med nå. Det er viktig å merke seg at det er like mange barn per barnehagelærer nå som det var i 2019, og like mange barn per årsverk i barnehagen nå som i 2019.

Vi er kjent med rapporten som har kommet, og derfor har jeg tatt initiativ til et samarbeid mellom partene i barnehagesektoren. Vi kommer til å komme med flere tiltak framover med mål om å styrke bemanningen og kvaliteten.

Det var viktig å få på plass et barnehageforlik for å skape gode og forutsigbare rammer for barnehagesektoren. En del av forliket var nettopp det å sikre et mer treffsikkert system for pensjonstilskudd, og det får vi nå. Jeg mener forliket er fulgt opp fra regjeringens side også på det området. Søknadsordningen skulle vel og merke balansere ulike hensyn. Den skulle både ha et rimelig tak og dekke dokumenterte pensjonskostnader. Vi mener den nye søknadsordningen i kombinasjon med en ny hovedregel og særregel for pensjonstilskudd vil gi tilstrekkelig kompensasjon for sektorens pensjonsutgifter. Samtidig må vi være åpne for at en ordning som treffer godt i gjennomsnitt, ikke nødvendigvis treffer behovet i alle barnehager. Vi er opptatt av å ha et godt samarbeid med Stortinget om dette, og i vårt forslag til revidert nasjonalbudsjett har vi synliggjort ulike måter vi kan styrke ordningen på, dersom Stortinget ønsker å bevilge mer penger til dette.

Jeg viste til tall, og de viste en ganske lik fordeling av kommunale og private barnehager som er lagt ned f.eks. i fjor. Det kan også være andre grunner, og det kan stille seg ulikt fra barnehage til barnehage. Det vi også har sett, er at nedgangen i lønnsomheten de siste årene har gjort det vanskelig å hente ut gevinster på f.eks. å ha lav bemanning. I tillegg ser vi at salg av barnehageeiendom og økte leiekostnader har ført til lavere lønnsomhet, uten at det betyr at driftsgrunnlaget har blitt dårligere. Så det kan være mange og sammensatte årsaker til dette, som sagt. Det som er viktig også for regjeringen, er å vise at vi ønsker og vil ha et mangfold av barnehagetilbud. Både kommunale og private barnehager er viktig for å sikre god kvalitet i sektoren og et mangfold av ulike typer pedagogisk innhold i barnehagene.

Det er flere årsaker til at barnehager har gått med underskudd de siste årene. Det er en trend med færre barnehager i Norge generelt, fordi kravene til kvalitet er høyere, og fordi det har vært nedgang i antall barn enkelte steder – fra toppåret 2008 med 6 705 barnehager i Norge til 5 114 barnehager i 2025. Selv om nedgangen har vært noe større for private barnehager de siste årene, er sektoren fortsatt relativt jevnt fordelt mellom kommunale og private barnehager, med 2 507 kommunale barnehager og 2 607 private barnehager. I 2025 ble det 55 færre kommunale barnehager og 53 færre private barnehager. Det tilsier at dette er en mye mer sammensatt utvikling. Det blir altfor lettvint å peke på innretning av pensjonstilskudd som årsak til risiko for nedleggelse når bildet er mye mer nyansert enn som så.

Jeg deler representantenes bekymring over at mange barnehager i dag står i krevende bemannings- og rekrutteringssituasjoner. Det er kommunene og de private barnehageeierne som har ansvar for å sørge for tilstrekkelig bemanning. Staten må legge rammene for at eierne kan ta dette ansvaret på en god måte, og vi må samarbeide godt. Regjeringen har allerede gjort mye for å bedre rammevilkårene og for å få flere til å ta barnehagelærerutdanning. Vi har sammen med Senterpartiet og SV økt bevilgningene til kommunene for å møte utfordringene i barnehagene, og i 2025 ble det bevilget over 1,2 mrd. kr ment til bemanning. Gjennom budsjettforliket med Senterpartiet, SV, Rødt og MDG ble ordningen trappet opp med toppet bemanning styrket med 600 mill. kr og i 2026 med 800 mill. kr. Vi har også sørget for en femdobling av kapasiteten til arbeidsplassbasert barnehagelærerutdanning, til 500 plasser, sammenlignet med 2021. Det er viktig at vi jobber sammen for å få ned sykefraværet. For å støtte sektoren har Stortinget bevilget 10 mill. kr til IA-bransjeprogram for barnehage i 2026. Flere barnehageeiere legger til rette for spesialiserte roller og funksjoner. Det er veldig bra at man får til dette lokalt. Dersom vi skal ha nasjonale rammer på plass, er det viktig at vi får med oss partene. Foreløpig har vi dessverre ikke kommet fram til noe som alle kan stille seg bak. Vi trenger flere menn i barnehagen, og derfor er det en del av vår rekrutteringsinnsats i dag. Regjeringen jobber også med en melding til Stortinget om likestillingsutfordringer for gutter og menn. Jeg er glad for at Stortinget setter barnehage på dagsorden. Vi vet at de aller fleste barnehageansatte trives på jobb. Samtidig er det mange som opplever mye stress, og derfor er tiltakene vi har satt i gang for å styrke bemanningen og kvaliteten i barnehagene, så viktige framover. Vi må bruke pengene våre smartere og kompetansen klokere, og derfor har jeg tatt initiativ til et samarbeid med partene i barnehagesektoren. Vi kommer til å komme med flere tiltak framover for å styrke bemanningen og kvaliteten.

Jeg synes vi har en veldig god debatt nå i denne salen om et veldig viktig spørsmål. Jeg er veldig glad for at vi får jobbet så godt med rammeplanen for lærerutdanningene som vi gjør nå, for jeg mener at i den tiden vi er i, kreves det en kraftfull satsing og styring av lærerutdanningene. Så har jeg behov for å opplyse Stortinget om at det er flere som er ansatt i norsk skole i dag, som har en annen type utdanning enn den tradisjonelle lærerutdanningen. Med forbehold om at jeg husker riktig, så var det nylige tall i OECD basert på en undersøkelse i Norge som viste at 70 pst. av lærerne i ungdomsskolen i Norge kom med en annen yrkesbakgrunn enn den tradisjonelle lærerutdanningen. Vi har også de veiene inn i yrket i dag, og det er veldig viktig at vi fortsetter med det framover – det er regjeringen opptatt av – men at vi stiller krav om at en har den pedagogiske kompetansen i bunnen. Her må vi ha to tanker i hodet på en gang. Så har jeg lyst til å legge til at når det gjelder etter- og videreutdanning, som også er veldig viktig for sektoren, er det nye nå at en har åpnet opp for at det gjelder alle ansattgrupper i skoler og barnehager i Norge. Det synes jeg er veldig viktig. Det å styrke laget rundt har blitt viktigere og viktigere i den tiden vi er i nå, og med den samfunnsutviklingen vi ser rundt oss. Lærerne selv etterspør også mer bistand fra annen fagkompetanse inn i klasserommene for å sørge for mer og bedre læring for den enkelte elev. I etter- og videreutdanningen har vi styrket dette, slik at det er flere lærere som får muligheten til å ta etter- og videreutdanning i praktisk-estetiske fag, for vi har sett at kompetansen der fortsatt er for lav. Vi har klart å få det antallet betydelig opp sammenlignet med tidligere regjeringer, men vi er langt ifra i mål, og vi må ta kraftigere tak der. Det er noe av det vi også gjør framover.

Som sagt finnes det allerede tydelige krav knyttet til dette, bl.a. om beredskapsplaner og øvelser i forskrift om helse og miljø i barnehager, skoler og fritidsordninger. Vi har over tid fulgt opp arbeidet for å styrke etterlevelsen av disse kravene. Den nyeste rapporteringen fra skolesektoren viser at 97 pst. av skolene har beredskapsplaner, og at 70 pst. av skolene har holdt eller planlegger å holde beredskapsøvelser i løpet av skoleåret. Det er en økning på 4 pst. fra forrige skoleår. Det er jeg glad for, men det er langt ifra nok. I lys av både den geopolitiske situasjonen og at vi kan se tendenser til mer ekstremvær og naturhendelser i framtiden, vil jeg være tydelig på at jeg også er åpen for en diskusjon om hvorvidt det er andre former for kunnskap og ferdigheter som barn og unge bør lære mer om på skolen, og jeg gleder meg til å fortsette den.

Barnehagen og skolen støtter bl.a. opp om dette viktige arbeidet gjennom demokratiopplæring og kritisk tenkning. Det er forankret i rammeplanen for barnehager og er ikke minst en overordnet del av læreplanverket. Nasjonal sikkerhetsstrategi tar også utgangspunkt i tre strategiske hovedprioriteringer: Vi skal raskt styrke forsvarsevnen, vi skal gjøre samfunnet vårt mer motstandsdyktig, og vi skal styrke vår økonomiske sikkerhet. Punkt to handler om å øke motstandskraften mot alvorlige hendelser og uønsket påvirkning. Dette handler på den ene siden om beredskapen og å sikre barnehager og skoler. På det området finnes det flere tydelige krav om beredskapsplaner og øvelser. KD har også i flere år fulgt opp arbeidet for å styrke etterlevelsen av disse kravene.

Det er et viktig og alvorlig tema representanten Molvær tar opp her. Styrken i den norske fellesskolen er at alle elever går der sammen og lærer om hvor viktig demokrati, medborgerskap, samhold og kritisk tenkning er. Skolen er derfor en viktig arena for å bygge demokratisk beredskap. Dessverre er det blitt slik at vi alle i større grad enn tidligere må forberede oss på en mer uforutsigbar, kompleks og alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon. Dette er en del av bakgrunnen for at regjeringen har besluttet at 2026 skal være et totalforsvarsår, hvor målet er å gjøre Norge mer motstandsdyktig. Arbeidet med demokratiopplæring har blitt styrket gjennom læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020 og det tverrgående temaet demokrati og medborgerskap. Kildekritikk og kritisk tenkning er også et tydelig element i flere fag. Skolene kan finne undervisningsopplegg om demokratisk kompetanse, kritisk tenkning og kildebevissthet hos bl.a. Dembra, Medietilsynet og nettstedet tenk.faktisk.no. Elevene får konkret, praktisk kunnskap gjennom f.eks. å lære grunnleggende førstehjelp, å sy og reparere klær, matlaging og ernæring, og alle elever får svømmeundervisning. Det er også laget egne ferdighetsprøver i svømming som er obligatoriske for elevene å gjennomføre. Disse ferdighetene er med på å bygge opp elevenes evne til egenberedskap. I februar 2025 sendte jeg brev til fylkeskommuner, kommuner og private eiere av skoler for å minne om hvor viktig det er å jobbe systematisk med beredskap for at barn, unge og voksne skal være trygge når de oppholder seg på skolen sin. I fellesskolen lærer barn og unge allerede mye som styrker deres evne til motstandskraft og egenberedskap. Totalforsvarsåret 2026 setter søkelyset på viktigheten av dette. Det er en god mulighet for skolene til sammen med elevene å se sammenheng i det de lærer og styrke deres forståelse av hva motstandskraft og egenberedskap er. Fellesskolen handler ikke bare om kunnskap og læring, den handler om å ruste barn og unge til å møte livet, ta ansvar for seg selv og stille opp for andre når det trengs.

Som nevnt, og som representanten også sier, er det ingen nasjonale regler som sier at elevene må søke om fritak hvert år. Jeg er heller ikke kjent med omfanget av at dette, eller bakgrunnen for at det kan være bedt om det – til det konkrete spørsmålet – så det er derfor vanskelig å svare generelt. Vi må hele tiden være på jakt etter å fjerne unødvendig byråkrati og rapporteringskrav til ansatte i offentlig sektor, og her har vi også et godt samarbeid med KS for å sikre at skoleeierne gjør dette. Som tidligere skoleeier selv, i en kommune, kan jeg si at vi har sett at det har vært ganske mange lokale krav, og ikke nødvendigvis så mange nasjonale krav. Så det at hver kommune, eller fylkeskommune, går til seg og rydder opp, er veldig viktig. Det er allerede nå igangsatt et stort arbeid knyttet til statsforvaltere, at man rydder opp i unødvendig bruk av tid knyttet til skole og barnehage – for å nevne noen.

Det er som nevnt skolen eller fylkeskommunen som behandler fritakssøknadene, og som har ansvaret for saksbehandlingen, og jeg mener de må vurdere lokalt hvilke saksbehandlingsrutiner som er hensiktsmessige. Det jeg mener, er at det er viktig at vi unngår unødvendig byråkrati i skolen. Det er også viktig, det representanten spør om, slik jeg oppfatter det, at det ikke kun er de ressurssterke som er oppmerksomme på dette, og derfor benytter seg av denne muligheten, men at det også er kjent for alle elever. Der har skoleeier et ansvar.

Først vil jeg si at jeg er helt enig med representanten i at sidemålsopplæringen i skolen er viktig. Noen elever i videregående skole har likevel mulighet for fritak etter fastsatte regler om dette. Noen elever har fritak fra skriveopplæringen i ett av de norske skriftspråkene. Det framgår av opplæringsforskriften hvilke elever dette gjelder for, og det er ikke nødvendig å søke om fritak etter denne regelen. Elevene skal automatisk få fritak fra skriveopplæring dersom de faller inn under en av de gruppene som er nevnt, og dersom de selv ønsker det, skal elevene likevel få skriveopplæring i sidemålet sitt. Andre elever og privatister kan ha rett til fritak fra vurdering om karakter i skriftspråket de har som sidemål. Det gjelder f.eks. de som har vansker med å lære både bokmål og nynorsk på grunn av dokumentert sykdom eller skade, eller de som ikke har gått i norsk grunnskole på 8.–10. trinn. I tillegg kan elever i videregående opplæring be om fritak fra vurdering i skriftlig sidemål på bakgrunn av vedtak om individuell tilrettelagt opplæring. Det står i forskriften at det er den skolen, kommunen eller fylkeskommunen som har ansvaret for å utskrive vitnemål, som skal avgjøre søknader om fritak fra vurdering med karakter. Det er ingen nasjonale regler om at elevene må søke om fritak hvert år. Som hovedregel er det derfor ingenting i veien for at et vedtak om fritak gjelder alle årene i videregående skole.

Vi er åpne om at en ordning som treffer godt i gjennomsnitt, slik den nye gjør, ikke nødvendigvis treffer behovet i alle barnehager. Vi er opptatt av et godt samarbeid med Stortinget, og i vårt forslag til revidert nasjonalbudsjett har vi synliggjort mulige alternativer til hvordan ordningen kan styrkes dersom Stortinget ønsker å bevilge mer midler til ordningen. Jeg vil også si at det er flere årsaker til at barnehager har gått med underskudd de siste årene. Det er en trend med færre barnehager i Norge generelt, fordi kravene til kvalitet er høyere, og fordi det har vært en nedgang i antall barn enkelte steder. Det har gått fra toppåret 2008, med 6 705 barnehager, til 5 114 barnehager i 2025, og selv om nedgangen har vært noe større for private barnehager de siste årene, er sektoren fortsatt relativt jevnt fordelt mellom kommunale og private barnehager.

Det var viktig å få på plass et barnehageforlik for å skape gode og forutsigbare rammer for barnehagesektoren. En del av forliket var å få på plass et mer treffsikkert system for pensjonstilskudd, og det får vi nå. Vi mener at forliket er fulgt opp fra regjeringens side også på dette området. Søknadsordningen skulle balansere ulike hensyn og skulle både ha et rimelig tak og dekke dokumenterte pensjonskostnader. Både vedtaket som ble fattet i forbindelse med trontaledebatten og vedtaket som ble fattet i Stortinget i forbindelse med debatten den 5. mars, ble gjort av et annet stortingsflertall enn det som var en del av barnehageforliket, og disse anmodningsvedtakene er ikke en del av forliket. Vedtakene som er fattet av det nye stortingsflertallet, inneholder ikke tilsvarende formuleringer som i forliket, og de vil innebære merutgifter for kommunesektoren og dermed staten. Regjeringen mener at den nye søknadsordningen, i kombinasjon med den nye hovedregelen og særregelen for pensjonstilskudd, vil gi tilstrekkelig kompensasjon for sektorens pensjonsutgifter. Samtidig er det ikke gitt at den treffer alle i barnehagen, og vi er opptatt av et godt samarbeid med Stortinget i så måte.

Jeg er glad for at et flertall på Stortinget klarte å samle seg i et forlik om endringene i barnehageloven. Det nye regelverket legger grunnlaget for at vi kan fortsette innsatsen med å styrke kvaliteten i norske barnehager. Regjeringen er opptatt av å legge til rette for at ansatte i private barnehager skal kunne ha likeverdige pensjonsvilkår som ansatte i kommunale barnehager. Med den nye hovedregelen for pensjon som skal gjelde fra 2027, vil pensjonstilskuddet beregnes ut fra barnehagenes egne lønnsutgifter og pensjonsvilkår. Det gir sterkere insentiver til å tilby bedre pensjonsvilkår til de ansatte. Gjennom barnehageforliket før sommeren i fjor ga Stortinget oss flere føringer for arbeidet med den nye forskriften om tilskudd til private barnehager. Det fulgte f.eks. av forliket at søknadsordningen for pensjonstilskudd skal dekke «dokumenterte pensjonsutgifter», og at ordningen skal ha et «rimelig tak». 1. januar i år ble det innført en ny søknadsordning for pensjon. Jeg mener den nye søknadsordningen balanserer de ulike føringene i forliket på en god måte, og jeg er ikke enig med representanten i at dette representerer et brudd på forliket. Langt flere barnehager enn tidligere får ekstra pensjonstilskudd med den nye søknadsordningen, og mange får mer i pensjonstilskudd i 2026 enn i 2025. Vi har også innført en særregel for barnehager med pensjonsforpliktelser basert på avtaler om offentlig tjenestepensjon. Det var viktig å få på plass et barnehageforlik for å skape gode og forutsigbare rammer for barnehagesektoren. En del av forliket var å sikre et mer treffsikkert system for pensjonstilskudd. Jeg mener den nye søknadsordningen, i kombinasjon med særregelen for pensjonstilskudd og den nye hovedregelen som skal gjelde fra 2027, vil gi tilstrekkelig kompensasjon for sektorens pensjonsutgifter. Vedtakene som ble fattet i forbindelse med trontaledebatten og debatten 5. mars, ble gjort av et annet stortingsflertall enn det som var med på barnehageforliket, og er således ikke en del av forliket. De nye vedtakene skiller seg fra de som ble fattet i forliket, fordi det ikke lenger henvises til «rimelig tak», men til at taket skal settes til «tilsvarende kommunale kostnader». Det vil gi merutgifter for kommunesektoren som må dekkes av staten. Jeg erkjenner samtidig at en ordning som treffer godt i gjennomsnitt, ikke nødvendigvis treffer behovet i alle barnehager. Det vil derfor være noen barnehager som, selv om de får dekket mye, ikke vil få dekket sine utgifter fullt ut hvert år. Vi har tidligere kommunisert at vi ville komme tilbake til saken i revidert nasjonalbudsjett, og det har vi nå gjort ved å synliggjøre mulige alternativer til hvordan ordningen kan styrkes dersom Stortinget finner økonomisk handlingsrom, og ønsker å prioritere det.

Det har jeg ikke det oppdaterte tallet på. Jeg har jo ikke lyst til å opplyse feil tall til Stortinget, men det jeg har tall på, er at andelen som fullfører yrkesfag, har økt med 10 pst. de siste ti årene.

Jeg mener virkelig at det å satse og gjøre en skikkelig snuoperasjon i barne- og ungdomsskolen nettopp er å satse på videregående opplæring. Det er faktisk de samme elevene det er snakk om. Og jeg er stolt over at det er så mange som fullfører videregående opplæring. Det har gått opp med 10 pst. på kort tid, og aldri før har flere valgt yrkesfag. I 2024 og 2025 ble det avlagt 1 000 flere fag- og svennebrev enn året før, og det er en ny rekord. Videre styrker vi også fag- og yrkesopplæringen gjennom å opprette Nasjonalt senter for yrkesfag, nettopp for å styrke kompetanse og kvalitet inn i videregående opplæring.

La det være helt tydelig: Vi nedprioriterer ikke videregående opplæring. Men det som er svært alvorlig, er at elevene i den norske grunnskolen ikke presterer bra nok i grunnleggende ferdigheter. De kan ikke lese godt nok, de kan ikke skrive godt nok, de kan ikke regne godt nok. Dette er ferdigheter som de faktisk trenger inn i videregående opplæring. Det tror jeg er en del av årsaken til de problemene vi ser, men da er ikke svaret å bruke alle ressurser og prioriteringer på å endre videregående opplæring på kortest mulig tid, når vi ser at svakheten er så mye tidligere. Vi må sette inn det meste av kapasiteten vi har, til å gjøre grunnskolen, barne- og ungdomsskolen, langt, langt bedre enn den er i dag. Der må hovedinnsatsen ligge. Jeg er også veldig stolt av det som nå skjer på videregående opplæring, men akkurat nå følger det sitt løp – og 2030 er jo heller ikke så lenge til.

Vi har satt i gang et stort arbeid knyttet til dette, hvor målet er at elever i studieforberedende utdanningsprogram skal bli bedre studieforberedt enn det de blir i dag, som er en av de tingene vi ser på. Der må vi ha en bred innspillsrunde. Det legges opp til å gjøre ganske store endringer, og da må vi være helt sikre på at det blir gjort på en klok måte, i dialog med partene, for å sikre mest mulig og best mulig effekt. Når det gjelder videregående opplæring, er det veldig gode resultater i stort å vise til, selv om det selvsagt er klare behov for forbedringer på enkelte områder. Nettopp derfor har vi satt i gang dette store prosjektet. Men det er grunnskolen jeg er mest bekymret for – om opplæringen der er god nok – og det er noe som iallfall er høyest på min agenda, hvis jeg måtte prioritere akkurat nå.

Jeg er veldig glad for og stolt over at vi har klart å øke fullføringsgraden så mye i videregående opplæring. Det er ekstremt bra for den enkelte og for landet vårt for øvrig. Så er det dessverre noen som ikke kommer gjennom, og de må vi ha et særskilt blikk på. Jeg opplever at det rammeverket vi har i dag, nettopp kan fange opp hvis det er behov for ytterligere tilrettelegging. Når det gjelder akkurat den modulbaserte opplæringen som kan skje for voksne, er det fra det skoleåret de fyller 19 år. Når det gjelder ungdommer under denne aldersgrensen, har de som oftest ikke den samme realkompetansen som voksne, og dermed ikke behov for den samme avkortingen eller tilpasning til tidligere opparbeidet kompetanse. I tillegg, som representanten viste til, er de i en annen livssituasjon og har ikke samme behov for den fleksibiliteten som en voksen, gjerne i en forsørgersituasjon, har.

Jeg forstår at komiteens medlemmer er opptatt av valgfrihet og fleksibilitet, men også av en kortere vei til vitnemål for elevene. Det finnes allerede ulike muligheter for ungdom innenfor dagens regelverk. Å samle opplæringen over en kortere periode kaller vi gjerne periodisering, og det er det mulig for skolene å gjøre i dag innenfor dagens fag- og timefordeling i fag med lokalt gitt eksamen. Dette betyr at elevene får det fastsatte timetallet etter læreplanverket for Kunnskapsløftet i fagene, men over en kortere periode. Eleven skal ha det fastsatte timetallet etter læreplanverket, vurderingen følger trekkordningen til eksamen, og det er det jo en grunn til. Dette er det fullt mulig også å gjøre lokalt. Jeg viser også til hva bl.a. Lektorlaget og Utdanningsforbundet peker på knyttet til modulbasert opplæring.

Regjeringen har som mål å skape en videregående opplæring der enda flere fullfører og blir kvalifisert for arbeid, utdanning og samfunnsliv. Heldigvis peker pilene i riktig retning. De siste ti årene har andelen som fullfører videregående opplæring, økt med 10 prosentpoeng. Det er også viktig at vi har fått fullføringsretten på plass. Det bidrar til at stadig flere fullfører, og det gjør det mulig med en mer fleksibel tilnærming til opplæringsløpet. For voksne har modulisert opplæring vært et viktig grep for å få mer fleksibel og effektiv opplæring som kan bygge videre på den kompetansen den voksne har fra tidligere. Dette er et tilbud man kan velge allerede fra man er 19 år. Det er viktig at elevene følger et opplæringsløp som er tilpasset deres forutsetninger og behov, og som er i tråd med hva som er realistisk for den enkelte. Samtidig er det viktig at skolen og samfunnet ikke har for lave ambisjoner for den enkelte eleven. Alle må få mulighet til å strekke seg så langt som mulig, og skolen må bidra til dette. Regjeringens ambisjon er at videregående opplæring skal gi alle elever kompetansen de trenger i arbeidslivet og i videre utdanning, og legge grunnlaget for at alle kan delta i samfunnet. Derfor har regjeringen allerede utstrakt dialog med både fylkeskommunene og KS om hvordan vi følger opp fullføringsreformen, og jeg ser fram til å fortsette denne gode dialogen. Til slutt vil jeg understreke at dialogen med brukerorganisasjonene er viktig i all vår politikkutvikling. Det skaper forståelse og læring slik at vi sammen kan skape gode løsninger for at alle barn og unge skal oppleve mestring og læring.

Jeg mener ikke vi skal kjempe mot teknologien. Ungene våre er nødt til å lære om utfordringene og mulighetene og å være kritisk til teknologien som finnes der ute. Jeg mener den teknologien vi har kjørt for fort inn, f.eks. digitale enheter i klasserommet, har ført til dårligere læringsresultater i norsk skole. Det er en del av bildet. Det må vi nå reversere, og det er vi fullt i gang med, med å gjøre en forskriftsendring av 1. til 4. trinn. Vi er på langt nær ferdig med det arbeidet. Vi skal ha teknologi, men vi skal ha kvalitet i den teknologien vi faktisk bruker. Vi må også sikre at lærerne faktisk har mulighet til å velge fysiske lærebøker når det fremmer læring best, og ikke minst å skrive for hånd, som jeg også vet er veldig viktig. Det kan ofte gjøre vondt verre hvis elevene som sliter med skriving, som representanten var inne på, umiddelbart får en pc framfor å utforske og skrive for hånd. Da mister man også en annen type viktig øving, f.eks. av hukommelsen. Vi vet hvor viktig det er for hukommelsen å skrive for hånd.

Det er viktig at hver enkelt elev får tilrettelagt opplæring og undervisning. Det er kjempeviktig i den norske skolen, og jeg forventer at det følges opp. Det vi imidlertid ser, er at det har vært en utstrakt bruk av f.eks. én-til-én-dekning av digitale enheter i skolen uten å vite om det faktisk gir mer læring hos den enkelte elev. Forskning viser f.eks. at det å lese lengre og mer komplekse tekster, er mye bedre å gjøre i bok enn på skjerm, men dessverre er det altfor mange elever og lærere som ikke har hatt mulighet til å velge vekk skjermen, for det har ikke vært en bok å finne fram for å lese. Jeg mener vi må tenke på og gi best mulig tilrettelagt undervisning. Problemet har ikke vært for lite skjerm i norsk skole; det har vært for mye skjerm i norsk skole. Det stiller jeg meg undrende til at Fremskrittspartiet ikke har lyst til å gjøre noe med.

Selvsagt skal man lære dette, og det er en av grunnene til at vi foreslår å utrede et eget teknologifag i skolen. Vi ser at kunnskapsnivået blant elevene i Norge er altfor lavt når det gjelder digitale ferdigheter. Jeg forutsetter at lærerne følger kompetansemålene som er satt. Det er innen lærerstyrte rammer. Det jeg derimot er veldig kritisk til, er å kjøre KI på alle pc-ene til elevene – språkmodeller o.l. Det svekker dyp læring, og det svekker evnen til å kunne tenke kritisk, lære av sine feil og sette sammen informasjon til egne og selvstendige ideer. Da beveger vi oss til et sted der det faktisk vil svekke elevenes læring og ikke minst dannelsesoppdraget til skolen.

Jeg var i mitt innlegg inne på at flere grep er tatt, og vi er langt fra ferdig. Flere land i hele verden står i tilsvarende situasjon som den norske skolen gjør når det gjelder KI. Det er heller ikke mange år siden – det er to år siden – et Høyre-medlem i Stortinget var ute i VG og kritiserte regjeringen for ikke å være god nok på KI, en skulle ha mer KI i skolen og ikke mindre. Så det er godt at vi alle beveger oss framover. Men det som er veldig viktig – det er ikke bare en vurdering, som andre representanter har vært inne på – er at KI i skolen stort sett også er en utfordring knyttet til selve læringen, for det vi ser så langt, er at KI svekker dyp læring, læring som setter en i stand til å tenke kritisk, lære av sine feil og sette sammen informasjon til egne og selvstendige ideer. Det vil jeg si er kanskje enda viktigere enn hvordan eksamen foregår.

Jeg er helt enig med representanten i at det haster. Jeg er kjent med at flere skoler allerede benytter såkalte sikre nettlesere, og nettleseren som Utdanningsdirektoratet bruker til eksamensgjennomføring, har en åpen kildekode, slik at flere kan inviteres til å bruke denne.

Sikker nettleser skal være i bruk ved alle skriftlige eksamener sentralt fra våren 2027. Grunnen til at innføringen måtte skje over noe tid, er at vi må være trygge på at systemet kan håndtere alle eksamenene som gjennomføres. Våren 2025 ble det avlagt 75 900 eksamener i grunnskolen, i videregående opplæring ble det avlagt 174 900 sentralt gitte eksamener, og kandidatene er fordelt på 480 ulike fagområder. For oss har det vært viktig å sikre at ikke mange av disse får trøbbel på selve eksamensdagen, og slik sett redusere risikoen for teknisk trøbbel. Når det gjelder utover eksamen, er det viktig at vi skal gi Utdanningsdirektoratet oppdrag om dette, og det har allerede vært flere skoler som praktiserer dette.

Jeg vil starte med å gjenta at jeg er glad for den brede oppmerksomheten om denne tematikken. Jeg opplever at vi på tvers av de politiske skillelinjene i denne salen er ganske enige. Selv om vi alle er utålmodige etter å få på plass gode løsninger, vil jeg understreke at påstander om at jeg og regjeringen har vært passiv og venter på at skolene selv må rydde opp, ikke stemmer. La meg oppsummere hva regjeringen har gjort av endringer i dagens eksamenssystem: Ingen fag har åpent nett. Forberedelsesdelen er med få unntak borte fra sentralt gitt eksamen. Det er gjort en stor innsats med å redusere antall tillatte hjelpemidler under eksamen, fra rundt 150 til nå rundt 15. Alle heldigitale eksamener skal gjennomføres i sikker nettleser fra våren 2027. Men: Skolen er mer enn eksamen. Komiteen fremmer et forslag om å utvikle en sikker nettleser som kan brukes til å gjennomføre skriftlige vurderinger gjennom hele året. Jeg er kjent med at flere skoler allerede benytter ulike såkalte sikre nettlesere. Nettleseren Utdanningsdirektoratet bruker til eksamensgjennomføring, har en åpen kildekode. Likevel er jeg enig i behovet for å vurdere om en mer enhetlig praksis er hensiktsmessig og vil følge opp dette i et oppdrag til Utdanningsdirektoratet. Når det gjelder retningslinjer for bruk av KI i skolen, er jeg svært opptatt av føre-var-prinsippet og alderstilpasning ved bruk av digitale verktøy i skolen. Utdanningsdirektoratet har allerede utarbeidet støtte til skoler og skoleeiere i arbeidet med KI, men jeg vil også sende et oppdrag til Utdanningsdirektoratet om bruk av KI i skolen for tydeligere å gi føringer på dette området. Vi er alle enige om at KI kan bidra til å svekke tilliten til skolen som institusjon, til læring og til vurdering som gjøres underveis og ved slutten av opplæringen. Vurdering av bruk av hjelpemidler er et sentralt spørsmål i så måte, og dette vil være viktige spørsmål når direktoratet nå jobber med det større oppdraget om å forbedre den eksamensgjennomføringen vi har, og ikke minst gjøre det sikrere.

Vi jobber langs flere spor. Vi endrer læreplanene, noe som er et veldig viktig arbeid som ligger foran oss. Vi øremerker også i år midler til innkjøp av fysiske lærebøker. Vi ser fortsatt på om det er andre grep utover de store grepene vi allerede har gjort i opplæringsloven, knyttet til å tydeliggjøre at det er læreren som selvsagt er sjefen i klasserommet. Det betyr noe hvilke lover Stortinget vedtar, og vi har faktisk endret disse for nettopp å sikre lærernes posisjon i klasserommet. Jeg er også glad for å se den målrettede jobben som er gjort fra lærerorganisasjonene. Sammen med dem har vi klart å snu søkertallene til lærerutdanningen. Det har aldri før vært flere som har gått grunnskolelærerutdanning i Norge som dette studieåret. Det er jeg stolt over og glad for.

Det er som sagt et forhold som står mellom partene. Det er den modellen vi har valgt i Norge, den norske modellen, så det hører hjemme der. Regjeringen har ikke besluttet noe annet når det gjelder dette spørsmålet.

Kontaktlærerjobben i skolen er viktig, og vi må ta på alvor at det er mange som opplever den som for krevende og omfattende. I dag regulerer arbeidstidsavtalen mellom partene skolene. Kontaktlærerne skal få reduksjon i årsrammen for undervisning, og ytterligere tid kan avtales lokalt. Når det gjelder både dette og lønnsspørsmålet, er det viktig at ansvaret ligger hos partene. Jeg lytter gjerne til forslag fra partene dersom de mener at jeg kan bidra.

Aller først vil jeg for ordens skyld komme med en presisering. I en replikkveksling om representantforslaget angående nasjonale prøver og kartleggingsprøver, som var til behandling tirsdag i forrige uke, ga jeg uttrykk for at Skeiane ungdomsskole i Sandnes ikke bruker nasjonale prøver for å kartlegge elevenes leseferdigheter. Det medfører ikke riktighet. Nasjonale prøver er obligatoriske og gjennomføres naturligvis også ved den nevnte skolen, som på alle andre norske skoler. Prøvene skal gi kunnskap om elevenes grunnleggende ferdigheter, bl.a. i lesing, og utgjør en av flere kilder til informasjon. Målet er å utvikle læringsstøttende prøver, sånn at disse i større grad enn i dag skal støtte lærernes faglige pedagogiske arbeid. Det jeg mente å si, var at Skeiane ungdomsskole ikke begrenser seg til nasjonale prøver i sitt arbeid for å øke leseferdighetene, men at de gode resultatene til skolen er en konsekvens av målrettet, strukturelt arbeid med en rekke ulike innsatsfaktorer. Jeg er glad for at forslagsstillerne løfter viktigheten av kvalitet i skolen og den avgjørende rollen lærerne har for dette. Partene i skolen, lokale og nasjonale utdanningsmyndigheter har et felles ansvar for å sikre at lærerne har gode rammer for å gjøre sitt viktige oppdrag. Regjeringen har gjort flere tiltak for å bedre lærerens arbeidshverdag, og la meg nevne noen. Vi har for det første endret reglene i opplæringsloven både ved å styrke lærernes posisjon i klasserommet og deres rett til trygghet i arbeidshverdagen sin. I 2026 brukte regjeringen nærmere 2,8 mrd. kr på kompetanseutvikling for ansatte i barnehage og skole. Rekordmange kommuner får nå tilført midler til å styrke arbeidet med skolemiljø gjennom ordningen med skolemiljøteam. Sammen med partene har regjeringen laget en rekrutteringsstrategi for å få flere til å søke seg til læreryrket, og nå ser vi at trenden har begynt å snu: Flere vil bli lærere. Når det gjelder konkrete lønns- og arbeidstidsspørsmål for lærerne, er dette imidlertid forhold som må håndteres innenfor rammen av partssamarbeidet. Forslagsstillerne peker på flere negative utviklingstrekk i norsk skole gjennom mange år. La det være sagt: Regjeringen deler disse bekymringene. Derfor har vi tatt viktige politiske grep for å bedre skoleresultatene og få til høyere motivasjon og bedre trivsel. Og la meg være helt tydelig: Vi er langt fra ferdig. Den ukritiske digitaliseringen som forslagsstillerne viser til, skal ta slutt. Altfor mange elever har gjennom mange år blitt utsatt for distraksjoner fra digitale enheter. Vi har allerede fått mobilen ut av klasserommet, og vi endrer nå læreplanene. Fra 1. august skal skolene være særskilt varsomme med bruk av skjerm for alle 1.–4.-klassinger. Selv om det er kommunene som har ansvar for at elevene har nødvendige læremidler, har regjeringen over flere år prioritert øremerkede midler til innkjøp av fysiske lærebøker. Det gir bedre balanse mellom bok og skjerm. Vi har også startet et arbeid med å endre skolehverdagen for de yngste. La meg også minne om viktigheten av meldingen om en mer praktisk skole, hvor vi har tatt flere grep for å sikre en variert og aktiv opplæring.

Jeg er veldig glad for at norske ungdommer – vi har hvert fall sett det de senere årene – har søkt seg inn på de maritime fagene. Det er veldig, veldig bra, det trenger vi. Jeg har selv familie som har bakgrunn som sjøfolk, så jeg deler absolutt viktigheten av at vi er i stand til å utdanne og styrke dem som skal være på sjøen framover og for å få til økt rekruttering. Dette er et budsjettspørsmål. Som også representanten viser til, er det sånn at MS Gann, som tilbyr utdanningsprogrammene elektro-, data-, teknologi og industri-fag, har fått noe bevilgning på grunn av hybridiseringen av skoleskipet sitt. Fordi det er noen forskjeller i særtilskuddet som strekker seg tilbake i tid og har historiske årsaker, vil det for dette skipet bli et budsjettspørsmål for Stortinget.

Jeg deler representantens engasjement når det gjelder det å ivareta norske sjøfolk og rekrutteringen. De har fått økt bevilgning i tråd med økningen i elevtallet, så sånn sett bevilger vi mer enn tidligere. Det er særtilskuddet det er opp til Stortinget å eventuelt behandle.

Maritim næring er viktig for Norge, og de norske sjøfolkene har høy kompetanse. Norge har lange maritime tradisjoner og har i over 150 år vært en betydelig skipsfartsnasjon med global tilstedeværelse. Regjeringen vil utarbeide en ny maritim strategi som bidrar til å gjøre Norge tryggere, mer konkurransedyktig og grønnere. Regjeringen skal gjennomgå den maritime politikken og ruste den for en ny tid, i tråd med Regjeringens plan for Norge. I Norge har vi maritime utdanningsløp på videregående- og fagskolenivå, i tillegg til utvalgte maritime utdanninger på universitets- og høyskolenivå. Jeg er glad for at vi er med på å finansiere det videregående tilbudet gjennom finansieringen av to private skoler som har skoledrift på skip, Maritim Videregående skole Sørlandets MS Lofoten og Unge Sjømenns Kristelig Forenings MS Gann. Maritim Videregående skole Sørlandet er godkjent etter privatskoleloven og mottar ordinært tilskudd per elev over Kunnskapsdepartementets budsjett. Skolen fikk nylig, som påpekt i spørsmålet, godkjent økning i elevtallet fra 60 til 90 elever, og det ordinære tilskuddet gis etter samme sats som for utdanningsprogrammet teknologi- og industrifag, og utbetales med 85 pst. av gjeldende sats. Satsen for 2026 er 209 700 kr per elev. Det totale tilskuddet til skolen vil derfor øke når skolen tar inn flere elever, i henhold til godkjenningen. I tillegg til det ordinære tilskuddet per elev får skolen et særtilskudd. Særtilskuddet skal kompensere for ekstrakostnader knyttet til skoledrift på skip. Særtilskuddet til skolen i inneværende års budsjett utgjør 12,7 mill. kr. Særtilskuddet er budsjettstyrt, og nivået på bevilgningene bestemmes det enkelte år i arbeidet med de årlige statsbudsjettene. Det er altså ingen automatikk i at særtilskuddet til private skoler skal øke i takt med elevtallet. Dette er allerede hensyntatt i det ordinære elevtilskuddet. Det forventes at skolene tilpasser aktiviteten etter tilskuddet og skolepengene, og en eventuell økning av særtilskuddet vedtas av Stortinget i forbindelse med behandling av statsbudsjettet.

Som sagt gjør vi flere grep allerede, og loven er tydelig. Vi forutsetter at skoleeierne faktisk oppfyller det som Stortinget har bestemt, og setter inn de tiltakene som virker. Jeg vet, i likhet med representanten, og som hun beskriver, at det er store forskjeller noen steder, for det betyr noe hvem som styrer kommunen. Det betyr noe om de lokale folkevalgte velger å prioritere forebyggende arbeid, som skolehelsetjeneste, flere lærere, flere miljøterapeuter eller andre ansattgrupper inn i skolen, eller om de velger å kutte det, for så å putte penger på disposisjonskontoer, kutte i eiendomsavgiften e.l.

Dette er ikke et arbeid vi kan gjøre alene. Dette er et arbeidet som må foregå på nasjonalt nivå, regionalt nivå og lokalt nivå i nærmiljøet, på den enkelte skole, i den enkelte klasse og i det enkelte nærmiljø og nabolag. Regjeringen skal sette gode rammer for dette arbeidet. Vi har satt i gang flere tiltak for å ta vårt ansvar, bl.a. helhetlig system for kompetanseutvikling for ansatte i skole og barnehage, egne tilskuddsordninger til skolemiljøteam og beredskapsteam, tydelige anbefalinger om mobilbruk, en tiltakspakke mot bekymringsfullt skolefravær, tydeligere forventninger til inkluderende russetid og òg klare regler for når ansatte kan gripe inn fysisk eller mot psykiske krenkelser når det skjer mot medelever.

Jeg vil først berømme spørsmålsstilleren for å reise et veldig viktig spørsmål. Jeg vil si at den viktigste jobben som gjøres for at barn og unge skal ha det bra på skolen, er det langsiktige og systematiske arbeidet med å skape trygge og gode skolemiljø. Opplæringsloven kapittel 12 fastsetter at alle elever har rett til et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, inkludering, trivsel og læring. Skolen har plikt til å arbeide kontinuerlig for at elevene skal ha et trygt og godt skolemiljø, og den skal ikke godta krenkende oppførsel, som f.eks. mobbing, vold, diskriminering og trakassering. De tallene som representanten er inne på – selvmordstallene i Norge – understreker virkelig behovet for et sterkt og helhetlig forebyggende arbeid. Barn og unge må lære om psykisk helse, f.eks. hva som er normale følelser og reaksjoner, hvordan vi kan håndtere dem, og hva man kan gjøre for å ta vare på sin egen psykiske helse. Gjennom det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring skal skolen gi elevene kompetanse som fremmer god psykisk og fysisk helse, som gir muligheter for å ta ansvarlige livsvalg. Det er skolen og lærerne som kjenner elevene sine, og som vet hvilke undervisningsopplegg og programmer som fungerer best. Skolene og lærerne har derfor stor frihet til å bestemme hvordan de vil undervise om livsmestring og psykisk helse innenfor rammen av læreplanverket. Samtidig oppgir skoleeiere og skoleledere at det er et større behov for støtte til arbeidet med det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring. Utdanningsdirektoratet og Helsedirektoratet er i gang med å utvikle en kompetansepakke om folkehelse og livsmestring, der psykisk helse inngår. Formålet er å utvikle en nettbasert kompetansepakke, som med utgangspunkt i læreplanverket kan bidra til refleksjon om hva arbeid med folkehelse og livsmestring i og på tvers av fag kan handle om, og skal dekke bredden i det tverrfaglige temaet. Kompetansepakken skal etter planen være klar høsten 2026. Lærere i dag gjør en svært viktig jobb for å se og følge opp elever. Samtidig kan vi ikke legge alt ansvaret på læreren og skolen alene. Barn og unge som har behov for helsehjelp, må få dette i helsevesenet. Et godt lag rundt barn og unge er avgjørende, noe regjeringen understreker i oppvekstmeldingen «Tro på framtiden – uansett bakgrunn». Der har vi tiltak for å styrke samarbeidet mellom tjenestene og styrke muligheten for kommunene til å gi et helhetlig tilbud til barn og unge.

Nå har jeg vært så heldig at jeg har besøkt både en ungdomsskole og en barnehage i dag, så det er mange her inne i salen som også er ute og lytter. Det vet jeg at spørsmålsstilleren også er opptatt av: å reise rundt i landet og nettopp besøke arbeidsplassene. Jeg vil understreke at vi gjør mye arbeid knyttet til dette. Jeg var inne på det i innledningen, det med å være tydelig på at lærerne kan snakke fritt i klasserommet uten å risikere å bli anklaget for å krenke elever. Den bestemmelsen er endret på for å bli bedre for de ansatte. Vi har også en ny veileder for hva som er tilfredsstillende bemanning i barnehage, hvor vi er tydelige på at ansatte må gi beskjed hvis de opplever at omsorgen ikke er god nok. Det skal være trygge rammer. Regjeringen har også vært tydelig på hvor viktig fagbevegelsen er i dette, og også styrket vilkårene for å være organisert.

Også jeg synes det er veldig bra, det Utdanningsnytt har avdekket, og at vi faktisk får vite om det når sånne ting forekommer, ved at vi har god journalistikk som er med og belyser det. For det er helt klart at sånn skal det ikke være. Så sent som i fjor ble det lansert en nasjonal strategi for åpent og opplyst offentlig ordskifte, og i februar i år, som heller ikke er så lenge siden, utga LO og NHO i samarbeid med Norges institusjon for menneskerettigheter en egen veileder om ytringsfrihet i arbeidslivet. Dette mener jeg er viktig for å sikre at kommuner og fylkeskommuner kan dra nytte av disse verktøyene, og det kan bidra til å øke kunnskapen, oppmerksomheten og forståelsen for rammene for ytringsfrihet i arbeidslivet. Jeg vil helt klart ta med meg dette i den dialogen jeg har med bl.a. KS. Jeg tenker at mye av nøkkelen her ligger i å få den viktige informasjonen ut, og en kan også vurdere andre tiltak fortløpende.

Lærere skal ha samme ytringsfrihet og mulighet til å ta opp kritiske forhold, både internt og eksternt, og til å engasjere seg i politikk og samfunnsspørsmål som alle andre yrkesgrupper. Ingen ansatte skal oppleve en større begrensning på ytringsfriheten enn det som er nødvendig. Derfor er det alvorlig at noen kommuner har problematiske retningslinjer for lærernes ytringsfrihet. Som kunnskapsminister er jeg opptatt av å legge til rette for et godt ytringsklima for lærerne på skolen. I den nye opplæringsloven har vi tydeliggjort at kritiske ytringer, kontroversielle standpunkt og uenigheter ikke nødvendigvis er en krenkelse, og vi har gjort det tydelig at lærere skal ha rett til å uttale seg og gi sin versjon når de blir beskyldt for å ha krenket en elev. Det er et arbeidsgiveransvar å sørge for at ansatte opplever ytringsfrihet på arbeidsplassen, og at eventuelle retningslinjer ikke unødig begrenser ytringsfriheten til lærerne. Kommuner og fylkeskommuner må legge til rette for en god ytringskultur, der de ansatte kan bruke ytringsfriheten sin og delta i samfunnsdebatten. Tillitsreformen handler om å gi lærere og ledere tett på elevene mer støtte til å bruke sitt faglige skjønn, og styrke engasjementet for å skape en bedre skole. Regjeringen har tatt grep for å støtte arbeidstakere og arbeidsgivere i arbeidet med å sikre en god ytringskultur. I fjor lanserte regjeringen en nasjonal strategi for et åpent og opplyst offentlig ordskifte. Organisasjonene i arbeidslivet har også tatt egne initiativer til å støtte sine medlemmer i arbeidet, gjennom bl.a. en egen veileder om ytringsfrihet i arbeidslivet. Dette mener jeg er viktige grep som kan bidra til bedre forståelse av rammene for ansattes ytringsfrihet og bidra til en bedre ytringskultur. Det er også helt avgjørende for en god utvikling av den norske skolen at de som er tettest på elevene og skolehverdagen, deltar i den offentlige debatten om skolen. Å få til nødvendige endringer krever takhøyde, og lærerne sitter på svært viktig kompetanse og kunnskap. Jeg har tillit til at kommuner og fylkeskommuner gjennomgår egne retningslinjer og legger til rette for en god ytringskultur for lærere og ledere så vel som for andre ansatte i kommunen.

Vi har bak oss mange år med erfaring med feiltolkning av prøver og prøver som – som representanten sa fra talerstolen – ikke har vært gode nok, som kvalitetsvurderingsutvalget kom med sin analyse på for ikke så altfor lenge siden. Dette er en sak hvor vi må haste oss langsomt fram, nettopp fordi er det snakk om mye ressurser og mye folk. Lærere og elever skal bruke tid, og vi skal bruke store penger på dette. Derfor må vi være sikre på at vi klarer å gjøre det rett denne gangen, og at vi ikke gjentar tidligere feil.

Jeg er enig i det spørsmålsstilleren sier knyttet til hva som er gode skriveferdigheter i dag, og hvordan det defineres. Det kan jo være noe vi også må ta med oss inn når vi ser på evalueringen av fagfornyelsen, om det er behov for tydeliggjøring i faget. Jeg mener det er svært viktig at elevene våre lærer å skrive godt. Spesielt – som representanten også påpeker – i lys av den teknologiske utviklingen, KI og mye bruk av digitale verktøy, er jeg veldig bekymret for elevenes skriveferdigheter. Vi jobber langs mange tiltak, nettopp for å begrense skjerm og digitale verktøy og øke tilgangen til fysiske læremidler, for forskningen viser mer og mer at det blir enda viktigere framover. Tidligere har det vært forsøk på å utvikle nasjonale skriveprøver for å måle elevenes skrivekompetanse. Det har vist seg å være utfordrende, men jeg vil understreke at vi har økt støtten til bl.a. Skrivesenteret, nettopp fordi dette er et viktig arbeid, og vi må utvikle det videre.

Sånn jeg leser representantens spørsmål, er jeg enig i at det ikke er noen enkel oppgave, for vi er tydelige på at det skal være et læringsstøttende formål, og at det er hovedformålet med de nasjonale prøvene. I den grad det er mulig å hente ut styringsinformasjon, mener jeg imidlertid at vi må vurdere å gjøre det. Det er fordi jeg frykter at hvis vi ikke gjør det, kan vi komme i en situasjon – som vi av og til ser tendenser til, avhengig av hvem som styrer kommunen – der det blir kjøpt inn masse prøver fra kommersielle aktører, og at det blir brukt veldig mye tid, ressurser og penger på noe som nødvendigvis ikke har høy faglig kvalitet.

Regjeringen har besluttet å erstatte de digitale kartleggingsprøvene på 1. trinn med fleksible verktøy som i større grad enn i dag støtter lærernes faglige pedagogiske arbeid, og dette er i tråd med det partssammensatte kvalitetsutvalgets konklusjon. Det arbeidet pågår, og dagens prøver skal ikke utvikles før nye verktøy for kartlegging er klare. Men de er i aller høyeste grad frivillige og må brukes på den måten. Det er viktig å merke seg at den prøven først og fremst kartlegger ferdigheter som elevene skal ha etter 2. trinn. Hvorvidt en ønsker å bruke ressurser på akkurat dette, om det gir den informasjonen som Ljan trenger for å sette inn riktige tiltak, må også vurderes lokalt. Jeg vil likevel si at i 1. klasse er det aller viktigste at skoledagen fylles av lek, fysisk aktivitet, lesing, skriving og regning, og ikke minst å jobbe godt med sosiale og emosjonelle ferdigheter. Flere lærere jeg møter, sier at det blir mindre tid til dette når de prioriterer forberedelser til kartleggingsprøver.

Jeg har vært kommunestyrepolitiker i tolv år, og det er to og et halvt år siden jeg var ferdig med det. I åtte av de tolv årene var det Høyre som styrte i hjembyen min, Stavanger. Det viste seg at resultatene fra de nasjonale prøvene de styrte etter der fra 2014 til 2021, var feil. Et feil styringsgrunnlag kan altså ha påvirket de politiske beslutningene og prioriteringene. Som jeg sier: Vi tok over en skole hvor rektorene nekte å signere på skolebudsjettene sine fordi de ikke kunne gi forsvarlig undervisning. Så nei, vi har ingen garanti for at nasjonale prøver faktisk gir bedre skole og satsing på skole. Det kommer an på hvem som styrer kommunen din og landet ditt.

Vi har kartleggingsverktøy i dag. På fredag besøkte jeg Skeiane ungdomsskole i Sandnes, den største ungdomsskolen i Sandnes kommune. Der viste de helt systematisk hvordan de hadde kartlagt leseferdighetsnivået, ikke gjennom nasjonale prøver, til elever på 8. trinn. Det var ikke godt nok i det hele tatt. De jobbet steinhardt og målrettet, og så testet de den samme klassen ett år etterpå, på 9. trinn, og fikk da veldig gode tilbakemeldinger. Poenget mitt er at man ikke nødvendigvis må ha nasjonale prøver som i dag for å få den styringsinformasjonen lærerne trenger for å gi læringsstøtte til elevene. Det aller viktigste er at vi faktisk klarer å få opp ferdighetsnivået. Jeg vil også vise til andre land som historisk sett har gjort det svært godt i de store, internasjonale undersøkelsene, som vi også er tydelig på at vi skal beholde. For eksempel har Finland ingen nasjonale prøver. Her kan ikke Høyre se seg blind på et spor som åpenbart ikke har gitt oss resultater, og heller tørre å tenke nytt om norsk skole.

Det jeg kan garantere, er at vi ikke kan fortsette som før. Vi er i en svært alvorlig læringssituasjon i norsk skole – på alle fronter, i hele landet. Det må vi ta innover oss, og vi må gjøre det bedre. Når fagfolkene sier at vi kan ikke ha nasjonale prøver som har begge formål intakt fordi kvaliteten ikke er god nok, må vi gjøre noe med det. Vi må få kvaliteten opp, og vi må velge ett formål. Vi har sagt i meldingen til Stortinget at vi også ønsker å hente inn styringsinformasjon i de nasjonale prøvene, men ikke på bekostning av at de skal være læringsstøttende, for det er hovedformålet. Vi er nødt til å få opp læringen i norsk skole. Som representanten viste til innledningsvis i spørsmålet sitt, har det åpenbart ikke fungert å gi denne styringsinformasjonen, for resultatene står rett og slett ikke i stil til det.

Regjeringen har vært og er tydelig på at vi har store utfordringer i norsk skole. Resultater fra internasjonale prøver viser at læringsresultatene i Norge har falt kraftig for elever som gjennom ti år har hatt sin opplæring i en altfor digital, stillesittende og testtung skole. Sånn kan vi ikke ha det, og da må vi gjøre noe med det. Om vi faktisk vil hjelpe ungene med å lære mer og lære bedre, kan vi ikke bare fortsette som før av ideologiske årsaker. Vi må endre, og vi politikere må lytte til fagfolk. Derfor har regjeringen nå startet et arbeid med å endre hvordan vi tar imot de yngste ungene på skolen, for å sørge for mer motivasjon for læring. Jeg opplever at det i Stortinget er et flertall for at den digitale kartleggingsprøven i 1. klasse skal bort. La det være sagt: Jeg er svært opptatt av at vi skal ha et godt system som gir relevant informasjon for å følge og støtte kvalitetsutviklingen i skolen. Vi har imidlertid et solid kunnskapsgrunnlag, bl.a. fra kvalitetsutviklingsutvalget, som viser at dagens nasjonale prøver ikke godt nok oppfyller sitt doble formål – både å gi styringsinformasjon og samtidig gi god informasjon til lærerne for å støtte elevenes læring her og nå. Derfor har regjeringen startet arbeidet med å utvikle nye prøver med læringsstøttende formål. Hvordan disse prøvene skal innrettes, utredes nå hos Utdanningsdirektoratet, med tett involvering av partene i skolen og representanter fra sektoren. Utredningen skal også belyse hvilken informasjon myndighetene kan få uten at det begrenser prøvenes læringsstøttende formål. Jeg registrerer at forslagsstillerne gjerne vil forbedre dagens prøver, men uten å ta inn over seg at det er krevende å oppfylle ulike formål i én og samme prøve. Vi skal fortsatt tilby gode kartleggingsverktøy i skolen, ikke bare på 3. trinn. Det er viktig at lærerne har gode verktøy for å sikre tidlig innsats og tilpasset opplæring. Det inngår i Utdanningsdirektoratets arbeid. Avslutningsvis vil jeg vise til komiteens tilråding, der det foreslås å utvikle nasjonale læringsstøttende utvalgsprøver i skriving. Å innføre læringsstøttende utvalgsprøver kan virke selvmotsigende, all den tid utvalgsprøver kun gjennomføres av et utvalg elever, mens prøver som skal være læringsstøttende, bør være tilgjengelig for alle.

Jeg mener og regjeringen er tydelig på at negativ sosial kontroll ikke skal finne sted. Vi er tydelig på det, og har i dag et forbud som gjelder f.eks. plagg som helt eller delvis dekker ansiktet i barnehage og skole, og som forhindrer undervisningen fordi det kan forhindre kommunikasjon og samhandling. Hijab forhindrer ikke undervisning eller samhandling, og et forbud mot det vil derfor havne i en annen kategori.

Nei, vi skal ikke akseptere negativ sosial kontroll.

Jeg er helt tydelig på at jeg mener et forbud ikke bør på plass her. Det er det aller viktigste, og i det ligger det et element av frihet. Hvis ikke, ville vi kanskje tenkt annerledes knyttet til konklusjonen her. Det som representanten og spørsmålsstilleren tar opp her, er alvorlig, nemlig undersøkelsene som viser at det er sterkere negativ sosial kontroll når det gjelder dem som bruker det. Det må vi ta på høyeste alvor. Vi jobber med ulike tiltak mellom ulike embetsverk og sektorer, og mellom kommune, fylkeskommune og stat, nettopp for å komme med tidlig inngripen og hjelpe disse jentene som blir utsatt for negativ sosial kontroll. Svaret kan ikke være å holde dem vekk fra barnehage eller skole.

Hvis en fem, seks eller syv år gammel jente har veldig, veldig lyst til å ta på seg en hatt, en shorts, en kaps eller en fotballtrøye, om det skal være Viking eller Liverpool, skal hun få lov til å velge det så lenge, som sagt, en holder seg innenfor reglene som er satt med hensyn til å fremme undervisning og samhandling i klasserommet eller i barnehagen. Noen ganger er det et valg der, men altfor mange ganger er det ikke det – og jeg deler representantens bekymring. Da er det viktig at vi, som det offentlige, går inn langs flere fronter, enten det er gjennom skolen, gjennom barnevernet, gjennom mangfoldsrådgivere eller lignende som kan være med og avdekke dette tidlig. Det er et av de viktigste verktøyene vi har for å kunne hjelpe dem som blir utsatt for dette, og sørge for at det settes eksempler, sånn at det ikke får gjenta seg.

Vi skal virkelig beskytte jentene mot negativ sosial kontroll. Det er svært problematisk, og jeg vil bare vise til at vi har et forbud i dag mot bruk av plagg som helt eller delvis dekker ansiktet i barnehage og skole. Dette er begrunnet med at det forhindrer undervisningen, ettersom det kan forhindre kommunikasjon og viktig samhandling i opplæringsøyemed. Hijab hindrer ikke undervisning eller samhandling, og et sånt forbud vil derfor komme i en helt annen kategori. Og igjen: Vi trenger virkelig at disse jentene er med i barnehagen, og heldigvis er jeg veldig stolt av at denne regjeringen har levert tidenes høyeste barnehagedeltakelse. Det er jeg veldig glad for, for da har vi større mulighet for faktisk å avdekke hvem som opplever dette.

I Norge har vi ingen tradisjon for forbud mot religiøse hodeplagg eller andre religiøse symboler. Dette hører i større grad hjemme i land med sterke sekulære tradisjoner, som f.eks. Frankrike. Det som er utrolig viktig, er at vi faktisk sikrer at vi har en inkluderende barnehage og skole som kan samle alle unger på tvers av ulik bakgrunn og religiøs identitet. Det er de viktigste virkemidlene vi har mot negativ sosial kontroll av barn, og ikke minst viktige virkemiddel for å kunne avdekke sosial kontroll, kunne bistå tidlig og være tett på ungene og familiene. Og igjen: Jeg må gjenta at jeg frykter at et forbud mot hijab kan drive vekk de jentene som virkelig trenger å være med i dette fellesskapet, og der det er potensial for å avdekke negativ sosial kontroll – at vi da ikke lenger oppdager det og kan gå inn og hjelpe nettopp dem vi ønsker å verne.

I enkelte tilfeller kan bruk av hijab være et resultat av sosial kontroll eller tvang, og det er svært problematisk. Det gjelder all sosial kontroll eller tvang. Jeg tror likevel ikke dette er et problem som løses gjennom et generelt forbud. Det er heller ikke sånn at alle som går med hijab, gjør det på grunn av sosial kontroll eller tvang. Tilfeller av negativ sosial kontroll, uansett i hvilken form den viser seg i barnehage eller skolehverdag, bør løses – og den kan ta mange former. Den bør absolutt løses gjennom dialog med hjemmet og gjennom opplæring og fellesskap som man skal ha i barnehage og skole. Et forbud mot hijab kan derimot drive de elevene og barnehagebarna vi ønsker å verne, bort fra fellesskapet, og det vil være svært alvorlig. Vi er i en situasjon hvor vi virkelig trenger at disse barna får lov å være med i fellesskap med andre unger og ikke minst kvalifisert personell for å få trygghet og god omsorg – og kunne avdekke det.

Skolen og barnehagen skal være inkluderende for alle. Opplæringsloven sier at alle elever har rett til et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, inkludering, trivsel og læring. Et inkluderende miljø er viktig for å gi barn kunnskap som bidrar til selvstendighet, og for å bekjempe holdninger og praksis som er ment å begrense barns frihet. Negativ sosial kontroll er et reelt og alvorlig problem, og i noen tilfeller kan bruk av hijab være et resultat av foreldrenes negative sosiale kontroll over sine barn. Et generelt forbud mot bruk av hijab i barnehage og skole er likevel ikke et egnet virkemiddel for å bekjempe negativ sosial kontroll. Et slikt forbud kan tvert imot bidra til at skolene og barnehagene ikke oppleves som et trygt og inkluderende sted med rom for alle. Et forbud mot hijab i barnehagen kan også føre til at noen familier velger å ikke la jentene sine gå i barnehage. Dette vil føre til at enkelte jenter går glipp av det viktige fellesskapet som en barnehage utgjør. Det er heller ikke slik at alle som går med hijab, gjør det på grunn av negativ sosial kontroll eller tvang. Jeg mener at et forbud som retter seg utelukkende mot hijab, også er problematisk ut fra et menneskerettighetsperspektiv. I 2010 ba Kunnskapsdepartementet lovavdelingen om en vurdering av om menneskerettighetene er til hinder for et forbud mot hijab i skolens ordensreglement. Jeg mener lovavdelingens vurdering viser at et forbud som bare retter seg mot hijab, vil kunne være diskriminerende og bryte med menneskerettighetene. Barnehageloven og opplæringsloven har allerede et forbud mot bruk av klesplagg som helt eller delvis dekker ansiktet. Dette forbudet er begrunnet i at bruk av heldekkende ansiktsplagg, som niqab og burka, kan hindre undervisning og samhandling fordi ansiktet dekkes til. Dette er ikke en utfordring ved bruk av hijab eller andre religiøse hodeplagg, som kipa eller patka, og det er derfor tillatt. Jeg mener at dagens ordning, hvor det av hensyn til undervisning og samhandling er forbud mot bruk av ansiktsdekkende plagg i skolen og barnehagen, men hvor det er tillatt å bruke andre religiøse plagg, som f.eks. hijab, bør videreføres.

På vegne av regjeringen har jeg den ære å overbringe tre kongelige proposisjoner. Det er endringer i skatte- og avgiftslovgivningen, tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet 2026 og kommuneproposisjonen 2027.

Jeg deler representantens engasjement for at penger som skal gå til omsorg, må gå til omsorg og til ungene. Derfor er det viktig at vi faktisk påser at det skjer. Det er en annen statsråd som har det konstitusjonelle ansvaret for barnevernet og nok kan nok bidra til enda mer informasjon knyttet til bruken av ideelle eller kommersielle aktører og offentlige aktører innenfor dette segmentet. I det store og hele er dette et offentlig ansvar, og det er da viktig at vi har god kontroll og tilsyn med det som skjer. Vi må også høste erfaringer fra bl.a. vårt naboland Sverige, hvor det er stort kommersielt påtrykk. Der ser man bl.a. at økokrim i Sverige har beskrevet at en grunn til den kriminelle aktiviteten er nettopp den store privatiseringen av velferdstjenester, at det har blitt for enkelt å hente ut kapital, også til kriminelt øyemed.

I motsetning til Fremskrittspartiet – som så vidt meg bekjent ikke bevilget en eneste krone til øremerking av og innkjøp av praktisk utstyr til skolene, eller til rentekompensasjonsordningen for å bygge mer praktiske læringslokaler, eller til en satsing på skolebibliotekene – er vi villig til å bruke penger på dette, sånn at det faktisk får konkrete resultater. Det er f.eks. en skole i Trøndelag hvor elevene bygger en båt, og ikke minst Kvernevik skole hjemme i min egen by, hvor de kjøper en båt for at elevene skal kunne lære seg å fiske, bruke maten i mat og helse, og samtidig ha naturfag.

Det kan jeg allerede avklare: Vi skal overhodet ikke vente, vi skal handle, og vi er nødt til å fortsette i den retningen vi er i full gang med. Det handler om å få til en mer praktisk og mer variert skolehverdag for alle unger. Ikke minst handler det om å ta på alvor det skolefraværet som vi ser at også skjer, og der jobbes det godt mellom departementene. Egne faglige retningslinjer som nettopp skal forebygge og følge opp skolefravær, er nå rett rundt hjørnet. Jeg vil også si at det som det blir flertall for i dag, med pilotering og å se på ulike arenaer for samarbeid, er utrolig viktig, og noe av det er også tatt med i det arbeidet regjeringen allerede er godt i gang med.

Jeg er helt enig med spørsmålsstilleren her. Det er utrolig viktig at alle unger får jobbe mer praktisk og relevant. Vi ser at det har vært en altfor stillesittende, teoritung, digitalisert skole de siste 15 årene i Norge. Det påvirker alle unger, og kanskje aller mest de som virkelig trenger dette tilbudet. Derfor pågår det nå et arbeid hos Utdanningsdirektoratet med å utvikle en veiledning som skal redegjøre for det handlingsrommet som er for å ta i bruk alternative opplæringsarenaer for enkeltelever. Jeg vil også understreke den viktige satsingen regjeringen har på øremerkede penger til innkjøp av mer praktisk utstyr til skolene, og ikke minst en egen rentekompensasjonsordning for mer praktiske undervisningslokaler. Det er veldig viktig for å kunne bygge opp infrastrukturen rundt skolene, som lærere og elever selv sier at de trenger for å kunne jobbe mer praktisk og relevant.

Forslagsstillerne peker på et alvorlig utfordringsbilde: Barn og unge i barnevernsinstitusjon har ofte svake og oppstykkede skoleforløp, og fullfører videregående opplæring i langt mindre grad enn andre barn og unge. Barn i barnevernsinstitusjon har samme rett til opplæring som andre barn. Fylkeskommunen der institusjonen ligger, har ansvar for opplæringen. Institusjonen skal følge opp skolegangen og legge til rette for at barnet får opplæring. Utfordringen er derfor ikke først og fremst at det mangler et formelt ansvar, men at tjenestene ikke alltid virker godt nok sammen rundt barnet. Skolegang er en viktig del av ny innretning av institusjonsbarnevernet. Målet er et mer helhetlige tilbud, hvor skole skal være en integrert del av institusjonsoppholdet. Regjeringen har derfor satt i gang pilotering av ny innretning av institusjonstilbudet i perioden 2025–2028. I pilotene er det gitt føringer om at institusjonene skal samarbeide med skolen og ha samarbeidsavtaler med fylkeskommunen. Avtalene skal bl.a. beskrive rutiner for skoleoppfølging og hvordan fylkeskommunen skal bidra i den tverrfaglige kartleggingen av barnets ressurser og behov. Formålet er at opplæringstilbudet skal vurderes tidlig og tilpasses barnets behov allerede når barnet flytter inn i institusjon. Dette følges også opp gjennom et felles oppdrag til Bufdir og Utdanningsdirektoratet, som skal bidra til mer systematisk samhandling mellom barnevern, skoleeier, skole og andre relevante tjenester. Når det gjelder praktiske og alternative opplæringstilbud, er det allerede handlingsrom i dagens regelverk. Praksisnære tilbud, alternative opplæringsarenaer eller dyreassisterte aktiviteter kan være nyttige for noen barn. Slike tilbud må likevel være supplementer innenfor et forsvarlig og rettighetsbasert opplæringstilbud. Regjeringen merker seg komiteens tilråding. Skolegangen til barn i barnevernsinstitusjon vil være et sentralt tema når ny innretning av institusjonsbarnevernet innføres videre. Målet er mer helhetlige institusjonstilbud, der omsorg, behandling, opplæring og øvrig oppfølging ses bedre i sammenheng rundt barnet. Ny innretning innføres gradvis. Erfaringene som høstes underveis, vil bli lagt til grunn i det videre arbeidet på samme måte som de pågående pilotene og evalueringen av dem vil være viktige i dette arbeidet. Regjeringen vil i dette arbeidet også benytte kunnskapsgrunnlaget fra direktoratene i vurderingen av behovet for ytterligere tiltak for å forebygge og redusere skolefrafall.

Jeg er helt enig med representanten i at det handler om å styrke kompetansen. Derfor er jeg utrolig glad for og stolt over at vi har en av de kanskje aller beste etter- og videreutdanningsordningene i landet nettopp i barnehage- og skolesektoren. Det er for å gi kompetansen ut til hver enkelt barnehage og skole. Det som også er viktig, er at det er statlig og at det er øremerket. I år har vi åpnet opp for at ikke bare lærere, men også andre ansattegrupper i skole og barnehage kan ta del i dette – åpne opp for barnehagene. Det er kjempeviktig, og det har ikke tidligere vært åpnet for i den grad det er nå. Da kan de faktisk få kollektiv kompetanseutvikling, videreutdanning, veiledning av nyutdannede, ledermuligheter og muligheter for mer spesialiserte roller. Det er en forutsetning for å få dette til. Jeg er utrolig stolt over den endringen som skjer i år med tanke på dette.

Det er svært alvorlig. Det er også viktig at vi ser at lovverket fungerer i praksis der ute, i det enkelte klasserom, for den enkelte elev. Det handler også om oppslutningen og legitimiteten til det lovverket som Stortinget bestemmer, rett og slett, som folkevalgt organ. Derfor må vi gjøre noe med det når vi ser at dette ikke fungerer optimalt, og det opplever jeg at vi er godt i gang med. Da trenger vi også et godt kunnskapsgrunnlag for å vite hvilke tiltak vi kan gjøre for å treffe best mulig, slik at vi faktisk klarer å ordne opp i de funnene som har kommet fram. (Innlegg er under arbeid)

En av grunnene til at en har virkemidler for å sikre gjennomføringen av vedtakene etter opplæringsloven, var den situasjonen som representanten beskriver, og som sagt jobber vi nå med oppfølgingen av oppdragssvaret som vi fikk i slutten av februar. Vi ser at en del av årsaken også kan ligge i kommuneøkonomi, som jeg opplever at spørsmålet til representanten nå egentlig retter seg mot. Sammen med bl.a. partiet Rødt, som representanten representerer, og de andre samarbeidspartiene på Stortinget, tar regjeringen derfor dette på alvor med å styrke kommunenes frie inntekter i 2025 med om lag 15 mrd. kr. I 2026 styrkes dette med en vekst på over 8 mrd. kr. Dette er selvsagt også svært viktig for å få til den ønskede bemanningen.

Det er viktig at alle elever får oppleve mestring og læring i skolen. De som har behov for ekstra tilrettelegging, må få det. Vi har gode individuelle rettigheter i opplæringsloven. Kunnskapsgrunnlaget viser imidlertid at rettighetene ikke alltid blir oppfylt, noe som er grunnen til at jeg i fjor, i 2025, ga Utdanningsdirektoratet i oppdrag å gi oss kunnskap, status og tiltak for å sikre bedre tidlig innsats, tilpasset opplæring og individuell tilrettelegging. Utdanningsdirektoratet leverte sitt oppdragssvar i slutten av februar i år, med et grundig kunnskapsgrunnlag og en rekke forslag til tiltak, som jeg er godt i gang med å vurdere hvordan vi kan følge opp best mulig. Som Utdanningsdirektoratet påpeker i sitt oppdragssvar, er det skepsis i sektoren til å innføre sanksjonsmuligheter for klagesaker som gjelder manglende gjennomføring av vedtak, siden årsaken til manglende gjennomføring ofte er kapasitet og kompetanse og ikke viljen til å gjennomføre. Videre vet vi at mange kommuner melder om at rapporterings- og dokumentasjonskravet spiser opp ressurser som heller bør brukes direkte på ungene. Vi må derfor ikke forhaste oss med å innføre ytterligere krav som krever økt administrasjon, men heller jobbe kunnskapsbasert for å sette inn målrettede og effektive tiltak. Jeg vil påpeke at denne regjeringen allerede har tatt en rekke grep for å sikre at elevene skal få den hjelpen de trenger, når det trenger den. I den nye opplæringsloven har vi presisert at de som gir individuell, tilrettelagt opplæring, må oppfylle kompetansekrav for ansettelse i lærerstilling. I den nye loven har vi også tydeliggjort at PP-tjenesten skal jobbe forebyggende. Et annet tiltak er kompetanseløft for spesialpedagogikk og inkluderende praksis, som inngår i det nye systemet for kompetanse- og karriereutvikling i barnehage og skole. Jeg er stolt over at nesten 6 000 lærere i skolen har fått tilbud om videreutdanning i spesialpedagogikk i perioden 2021–2025. I tillegg til de statlige tiltakene vet jeg at det jobbes godt og systematisk i mange kommuner, noe det også er viktig å anerkjenne. Selv om flere grep er tatt, må vi holde trykket oppe og gjøre mer. Vi er godt i gang med tiltak for raskt å sikre bedre og riktig tilrettelegging for dem som trenger det. Vi vil fortsette den jobben også framover. (Innlegg er under arbeid)

Mitt utgangspunkt er at representanten Svenneby er politiker, og han tar til orde for mer politisk påvirkning av innholdslistene i skolen når han til VG uttalte at dette i aller høyeste grad er en politisk diskusjon. Jeg står i aller høyeste grad bak det jeg har sagt, fordi jeg er uenig. Politikere skal ikke detaljstyre innholdet i norsk skole. Jeg har i mange sammenhenger gitt uttrykk for at alle som ønsker å sende inn innspill, også politikere, kan gjøre det. At det blir en debatt om innholdslistene er naturlig og bra, men arbeidet med å utarbeide forslagene og vurdere innspillene må gjøres av fagfolk. Til dette med ytringsfrihet: Det er ekstremt viktig det representanten tar opp. Vi opplever at den endringen som kom i opplæringsloven da Høyre styrte, var helt feilslått. Det gjorde at flere lærere følte at rommet for å ytre seg i klasserommet ble mye, mye mindre. Det har vi ryddet opp i i den nye loven og gjort endringer i dette, for nettopp å sikre at det er læreren som er sjefen i klasserommet, og at de skal stå fritt til å ytre seg uten å bli anklagd for å krenke elever. (Innlegg er under

Jeg er ganske sikker på at jeg ikke har fått med meg all mulig kritikk som har kommet mot innholdslistene. Jeg har heller ikke lest alle innspill som har kommet inn til Utdanningsdirektoratet, men jeg har merket meg at en del av kritikken som har kommet, er på feil premisser. For eksempel gjelder kritikken tema som ikke står i innholdslistene, men som står i kompetansemål i læreplanene listene bare refererer til, at kritikere ønsker et enkeltverk inn i innholdslistene, uten å tenke på aldersgruppen disse listene gjelder for, eller som i den omtalte VG-saken, der innholdslistene likestilles med en kulturkanon, som det ikke er ment å være. Jeg mener vi gjerne må diskutere innholdet i skolen, men la oss samtidig ha respekt for at dette først og fremst er et faglig arbeid som handler om undervisningspraksis, og at vi politikere bør la fagfolkene få rom til å være fagfolk.

For meg er det viktig å understreke at jeg hele tiden har uttrykt at jeg ønsker en debatt om innholdet i norsk skole, og at alle er velkomne til å mene noe om innholdet i innholdslistene. Det er nettopp derfor de har vært på en åpen innspillsrunde. Vi tåler en mye mer åpen debatt om innholdet i norsk skole, hvor mange flere enn tidligere deltar. I all beskjedenhet: Jeg synes vi har lykkes med det de siste årene. Det jeg har vært opptatt av å få fram i denne saken, er at det ikke bør være politikere som skal utarbeide det konkrete, faglige veiledningsinnholdet i norsk skole. Det er det fagfolk som bør gjøre. De innholdslistene Utdanningsdirektoratet har fått i oppdrag å utforme, skal være knyttet til de ulike kompetansemålene i læreplanene og på de ulike aldersnivåene. Listenes primære funksjon er at de skal bidra til at jobben med å planlegge undervisningen for lærere, kanskje spesielt nyutdannede, skal bli noe lettere. Jeg vil imidlertid understreke at jeg ikke er imot at vi har en politisk debatt om innholdet i norsk skole, og jeg er glad for at representanten Svenneby er engasjert i debatten, men det er viktig at vi diskuterer det med samme utgangspunkt. Disse listene skal ikke være en rangering av de viktigste hendelsene, de beste tekstene eller de beste sangene. Innholdet i listene er knyttet til kompetansemål i læreplanene og valgt ut fra hvor egnet de er til å bidra til disse målene. Listene kan dermed ikke sammenlignes med nasjonal kulturkanon, slik representanten har tatt til orde for. Disse listene skal heller ikke være dekkende for alt innholdet i de utvalgte fagene. Da vil det naturligvis være noe innhold mange mener mangler. Listene er dessuten ikke obligatoriske, men veiledende, og skal være til støtte for lærerne i de ulike fagene. Skolene og lærerne har og skal fortsatt ha et stort handlingsrom og ansvar for hvordan de vurderer at de kan ivareta læreplanverkets intensjoner og til å velge innhold og metoder i opplæringen for at elevene skal kunne nå målene på best mulig måte. Skolen er en viktig arena som skal gi felles referanser, erfaringer og rammer for elevene. Skolen har et bredt mandat og tydelig verdigrunnlag som er forankret i formålsparagrafen og læreplanverket, og det er stor oppslutning rundt og om dette. Disse listene skal også bidra til å støtte skolens arbeid med verdigrunnlaget i skolen og bidra med felles referanseramme og økt innsikt i felles historie, kulturarv og tradisjoner.

Her må vi gjøre et viktig arbeid, og det ble også løftet i stortingsmeldingen En mer praktisk skole. Stortinget har åpnet veldig graden av handlingsrom i kommunene ved å øke det opp til 10 pst. – det er flere hundre timer i et barns liv – som skolene, kommunen, kan disponere fritt innenfor dagens fag- og timefordeling. Vi peker i meldingen nettopp på at skolene bør prioritere de praktiske fagene og fysisk aktivitet, og vi ser, som sagt, at mange kommuner nå begynner å gjøre dette. Men når det gjelder framover å få gode strukturer for dette, og at det ikke blir tilfeldig ut fra hvilken skole en går på og hvilken kommune en bor i, må vi gjøre et arbeid framover. Det kommer mer og mer forskning inn som viser oss tydelig at for å få bedre læringsresultater bør man faktisk være i fysisk aktivitet.

Det er jo det arbeidet som nå er i gang i direktoratet, å utrede ulike modeller for å få dette til på en god måte. Vi ser heldigvis at veldig mange skoler rundt omkring i hele landet setter dette på dagsordenen og gjør tydelige endringer i sin skolehverdag for å løfte og prioritere leken, og at mange rapporterer at de har svært gode resultater knyttet til dette. De opplever økt grad av konsentrasjon og læringsro når elevene skal sitte med de såkalt tunge, tradisjonelle, teoretiske fagene, så det er vinn-vinn. Men vi må komme tilbake igjen til dette og møtes i en dialog med alle partiene på Stortinget om hvordan vi skal rigge dette på best mulig måte. Jeg mener målet vårt er tydelig: å få til mer lek, mer fysisk aktivitet og styrke de sosiale og funksjonelle ferdighetene for ungene våre.

Jeg er helt enig i alt det som representanten nå sa i sin replikk. Det er ekstremt viktig med frilek. Jeg var og besøkte skolene i Tønsberg for noen måneder siden, og hvor de nettopp påpekte dette. Forskning viser til og med at det at guttene får lov å lekeslåss, kan redusere sannsynligheten for at de blir voldelige som voksne menn. Så det å få lov til å leke fritt er viktig, men også å ha trygge voksne rundt som noen ganger kan gå inn og veilede. Det en ser i leken noen ganger, er at det av og til kan bli slik at det er de sterkeste som klarer seg best og fort finner fellesskapene, mens noen faller litt utenfor, så noen trenger mer støtte og veiledning av lærere for å komme inn i leken enn f.eks. andre. Jeg tror veldig på den balansen, at det ikke er enten frilek eller lærerstyrt lek, men at en kan klare å kombinere og få til det beste. Vi trenger begge deler i skolen.

Hvis målet ikke var flere timer, hvorfor gikk representanten ut og sa nettopp det, i juli 2025, at de skulle starte i 1. trinn med flere timer og trappe det gradvis opp? Det virker jo vitterlig som målet har vært flere timer. Det aller viktigste målet for Arbeiderpartiet, og derfor utreder vi nå ulike modeller knyttet til dette, er at ungene våre skal få det bedre på skolen enn de har hatt de senere årene. De skal tidlig i løpet møte en skole som i større grad er bygd på deres premisser, på deres utvikling. Da trenger vi i større grad å ta innover oss at leken er viktig, og at vi må satse enda mer på de grunnleggende ferdighetene og økt lærertetthet i nettopp de grunnleggende ferdighetene – for å få til kvalitet i undervisningen og bygge sterke, robuste unger for det videre utdanningsløpet og voksenløpet, for det er ikke godt nok i dag.

Det som er ekstremt viktig for meg, er at vi får mer tid med lærerne. For det vi ser, og som er en viktig del av planen for Norge, er viktigheten av å løfte smågruppeundervisning i norsk skole. Vi trenger å få flere kvalifiserte lærere tettere og tidligere på elevene våre, sånn at de faktisk lærer seg de grunnleggende ferdighetene de trenger videre i livet og i utdanningsløpet, som er å lese og regne og skrive skikkelig. Det kan de ikke i dag. Det må vi gjøre noe med, og derfor må vi bruke de timene vi har, på en langt bedre måte enn det vi gjør i dag. Svaret er ikke mer timer i skolen, sånn som representanten Mathilde Tybring-Gjedde tok til orde for 1. juli 2025 i sin egen facebookpost eller i avisen iTromsø 11. juli 2025. Det er i hvert fall helt klart en annen retning enn det Arbeiderparti-regjeringen ønsker. Vi har nå satt i gang et arbeid i Utdanningsdirektoratet for å sikre nettopp ulike modeller for å få til mer læring, og snu den negative læringsretningen og læringsresultatene vi har sett siden 2015.

Det aller viktigste for meg er at ungene våre lærer mer og lærer bedre, og det som er helt tydelig, er at vi etter de årene Høyre styrte, har sett fallende læringsresultater, fra 2015. Jeg mener at en stor del av grunnen til det nettopp er at vi har hatt en for stillesittende, for teoritung og for digitalisert skole. Vi ser bl.a. enkelte undersøkelser som viser at hvis vi kanskje hadde gjort skolehverdagen lettere for de yngste, bl.a. med noe forsinket skoledag, eller i hvert fall en annen måte å bygge skoleløpet på, hadde f.eks. andelen unger med ADHD blitt betydelig redusert. Vi mener derfor vi må ta grep for dette. Jeg har ikke konkludert i forhold til hvordan det endelig vil se ut, men jeg er veldig glad for at retningen det store flertallet i denne salen ønsker seg, er riktig: mer lek og mer aktivitet for å skape kapasiteten hos ungene til faktisk å lære bedre når de skal lære. For det er helt åpenbart at Høyre-skolen ikke har ført til bedre læringsresultater. Tvert imot: Det er flere som faller fra enn det det har vært før.

I motsetning til Høyre, som mener at det skal være flere skoletimer for de yngste – det var iallfall det som var budskapet for ti måneder siden – mener vi helt klart at de timene vi har i norsk skole i dag, må brukes på en bedre måte. Det må være mer knyttet til det vi faktisk vet i dag om elevenes forutsetninger for læring. Da vet vi at det å sitte stille og ha kun bokstavlæring i altfor lang tid nettopp kan hemme læring framfor å fremme læring. Vi vet at det å være i lek, være i fysisk aktivitet og trene på sosiale og emosjonelle ferdigheter tidlig i utdanningsløpet, gjør at elevene får kapasitet i hjernen til å ta til seg læring og bokstavinnlæring o.l. når de faktisk må det. Det ble i forrige måned sendt et oppdrag til Utdanningsdirektoratet nettopp om hvordan vi kan få til dette på en god måte. En av flere modeller vil være inndeling i et bredere og mer overordnet fagområde for disse trinnene, noe som har til hensikt å gi en mer helhetlig skolehverdag.

Våre barn og unge skal møte en skolehverdag med mer lek og varierte læringsformer. De første årene på skolen skal gi ungene rom til å leke og være i aktivitet. Ungene skal få være kreative og utfolde seg. De skal være i bevegelse i skolegården og i naturen. De skal bli kjent med andre og trygge på hverandre. Dette er viktig i opplæringen de første årene på skolen. Som flere av komiteens medlemmer bemerker, beskriver allerede dagens læreplanverk disse ambisjonene. Lokale skolemyndigheter har også et handlingsrom som mange bruker i dag. Allikevel mener jeg vi må gjøre justeringer for å sikre en praksisendring som er mer i tråd med det vi vet om barn og unges utvikling, behov og ikke minst forutsetninger for læring. Jeg mener opplæringen for de yngste elevene kan organiseres på en bedre måte. Arbeidet er regjeringen allerede i gang med, og mulige endringer er i emning. Utdanningsdirektoratet arbeider nå med alternative modeller til hvordan strukturen og innholdet i skolehverdagen på 1. og 2. trinn kan organiseres. Arbeiderparti-regjeringen vil at elevene skal få mer lek og fysisk aktivitet i skolen. Opplæringen skal prioritere det viktigste faginnholdet for aldersgruppen først, med særlig tett oppfølging av elevenes lese-, skrive- og regneferdigheter. Slik sørger vi for en best mulig overgang fra barnehage til skole samtidig som vi legger grunnlaget for utdanning og danning i årene som følger. Jeg deler forslagsstillernes og komiteens engasjement for at skolehverdagen til de yngste elevene må romme både lek og fysisk aktivitet. At denne ambisjonen synes å være tverrpolitisk, gjør det lettere med politisk samarbeid fremover om overordnede rammer for skolehverdagen for de yngste elevene. Når det kan være behov for større endringer, er det for regjeringen viktig at vi gjør helhetlige vurderinger og forankrer disse. Som omtalt i mitt skriftlige svar er regjeringen opptatt av en skolehverdag for de yngste elevene som i større grad er preget av lek, fysisk aktivitet og praktisk og variert undervisning. En slik skolehverdag samsvarer bedre med det vi i dag vet om barns utvikling, læring og behov, og gir også elevene en større mulighet til å konsentrere seg om å ha økt læringskapasitet i f.eks. lesing, skriving og regning. For å få til dette på en god måte mener jeg det er avgjørende at vi ser på helhet og sammenheng, slik at ikke enkeltreguleringer og enkelttiltak risikerer å skape motstridene prioriteringer i skolen. Jeg vil legge til at regjeringen i august mottar en NOU om framtidens fellesskole. Dette vil være et viktig bidrag til vurderingene som skal gjøres om hvordan vi best organiserer opplæringen for de yngste elevene våre.

Jeg er som sagt opptatt av at de tilsynsordningene vi har, utformes slik at det gir best mulig beskyttelse for elevene. Ikke minst er jeg opptatt av de erfaringene vi har fått med det som er blitt avdekket. Derfor må vi bruke den informasjonen til å passe på at det tilsynet vi har, utvikles og styrkes kontinuerlig. Som jeg var inne på i innlegget, er det de private internatskolene og deres eiere som har ansvaret. Verken tidligere tilsynspraksis eller det at deler av tilskuddet har vært brukt til internatdrift, etablerer noe rettslig ansvar i saken for statens del. Jeg har vært opptatt av å få kartlagt hva som har vært statens rolle i dette, og ut fra det er konklusjonen den som er tatt. Vi følger opp den dialogen vi har hatt med støttegruppen Sendt bort.

Jeg har vært opptatt av å få kartlagt hva som har vært statens rolle og få fakta på bordet. Det er bakgrunnen for de kartleggingene som er foretatt. Historiene som er avdekket, handler om barn av norske misjonærer i utlandet som gikk på privat internatskole i regi av misjonen. Forholdene ligger langt tilbake i tid. Rapporten «Hvordan går det med misjonsbarna i dag?», som ble lagt fram høsten 2025, viser tydelig at det er mange misjonsbarn som fortsatt bærer på alvorlige ettervirkninger, slik representanten beskriver i sitt oppfølgingsspørsmål. Jeg må si det gjør sterkt inntrykk. Som jeg var inne på, fant disse forholdene sted på internatene. Tilsynet skal sikre at barn og unge får oppfylt sine rettigheter og får den opplæringen de har krav på i et godt og trygt skolemiljø. Jeg er opptatt av at tilsynsordninger utformes sånn at vi gir best mulig beskyttelse for elevene, og at systemet hele tiden må utvikles og styrkes.

Historiene til misjonsbarna har gjort sterkt inntrykk. I februar 2024 tok jeg initiativ til å kartlegge om statlige myndigheter hadde ført tilsyn med Misjonssambandets internatskoler, og om skolene hadde mottatt statlig tilskudd. Jeg la fram resultatene av denne kartleggingen i et møte med støttegruppen Sendt bort i mars 2025. Kartleggingen avdekket ingen varsler eller annen informasjon som tydet på at staten kjente til de forholdene som senere har kommet fram. Etter ønske fra støttegruppen ble det også kartlagt hvilken rolle staten har hatt overfor andre misjonsdrevne internatskoler i utlandet. Funnene, som bekreftet resultatene fra den første kartleggingen, ble lagt fram høsten 2025. De gjennomførte kartleggingene har rettet seg mot skoledriften – ikke internatdriften. Dette er fordi internatene har vært et frivillig tilbud og ikke en del av den statlig godkjente skolevirksomheten. Skolene fikk tilskudd etter reglene i den privatskoleloven som gjaldt da de var godkjent. Kartleggingen viser at noen av skolene brukte deler av statstilskuddet til å dekke internatdrift. Siden 2007 har regelverket vært tydelig på at verken statstilskudd eller skolepenger kan brukes til å finansiere internat. Selv om skolene har vært offentlig godkjent og mottatt statlig tilskudd, vil jeg understreke at det er den enkelte skole og dens eiere som har vært ansvarlig for forholdene både ved skolene og ved de tidligere internatene. Jeg er kjent med at det er inngått handlingsplaner mellom støttegruppen Sendt bort og flere misjonsorganisasjoner, inkludert ordninger for individuell økonomisk oppreisning. Jeg vil berømme Sendt bort for arbeidet med å synliggjøre misjonsbarnas situasjon og bidra til at slike avtaler kom på plass. Misjonsorganisasjonene har beklaget og tatt ansvar. Jeg forventer at misjonsorganisasjonene fortsetter dialogen med Sendt bort og sikrer god oppfølging av tidligere misjonsbarn som har fått belastninger etter oppvekst på internatskoler i utlandet. Jeg forventer også at organisasjonene aktivt følger opp handlingsplanene og sørger for at tiltakene blir gjennomført, slik at tidligere misjonsbarn får et reelt og tilgjengelig tilbud om helsehjelp, oppreisning og anerkjennelse.

Digitaliseringen av skolen har gått for langt og for fort, uten god nok kontroll. Det rydder Arbeiderparti-regjeringen opp i. La meg være tydelig: Skolen skal ivareta barn og unges personvern og elevene skal også være trygge på skolens digitale enheter. Vi har over tid fått klare tilbakemeldinger fra foreldre, lærere og forskere om at ikke alt er slik vi ønsker – ikke i nærheten. Jeg er derfor glad for at Stortinget nå er samlet om å ta grep, og at et samlet storting går inn for å gjøre noe med konsekvensene av mange års ukritisk digitalisering i skolen. Som jeg har sagt i lengre tid, og som forslagsstillerne peker på, er det en sterk sammenheng mellom det digitale kommersielle trykket mot barn og brudd på grunnleggende personvernrettigheter. Derfor strammer vi nå inn på hvordan teknologi brukes i skolen. Jeg har allerede iverksatt mange tiltak som bidrar til å styrke personvernet til barn og elever, og til å hindre at de blir eksponert for uønsket innhold på nett på skolen og hjemme. Fra 1. august må skolene forholde seg til at vi i forskrift gjennom læreplanene innfører at skolene skal være særskilt varsomme med bruk av skjerm for alle første- til fjerdeklassinger. Den nyetablerte støttetjenesten for personvern, informasjonssikkerhet og universell utforming vil hjelpe skoleeierne med å gjøre gode valg for elevenes personvern. Jeg også har sendt brev til alle landets kommuner med tydelig beskjed om at de digitale enhetene i grunnskolen ikke skal sendes hjem med elevene dersom skolen ikke klarer å beskytte elevene mot skadelig innhold. Utdanningsdirektoratet har allerede veiledere, både om hvordan elevene skal beskyttes mot skadelig innhold på nett, og hvordan reklameforbudet i skolen skal overholdes. Direktoratet gir også veiledning til skolene om hvordan de kan overholde sine lovpålagte forpliktelser. I tillegg jobber direktoratet for fullt med å innføre sikker nettleser under eksamen, noe som innfases så raskt det er faglig og teknisk forsvarlig. Jeg er fullt enig i problembeskrivelsen, men jeg vil også peke på at det representantene foreslår som tiltak, ligger tett opp mot det vi allerede gjør. Reglene om trygt og godt skolemiljø, skal beskytte elevene mot skadelig innhold og gir elevene rett til et trygt og godt digitalt læringsmiljø – både på skolen og hjemme. Utdanningsdirektoratets veileder viser hvordan disse reglene kan overholdes konkret, men både regelverk og veiledning må hele tiden utvikles videre for å gjøre den digitale skolehverdagen trygg i en verden hvor de store tekgigantene får bestemme altfor mye. Arbeidet stopper ikke her. Digitaliseringen i skolen skal styres, ikke styre oss. Det er fellesskapet som setter rammene, og derfor er jeg glad for at det nå er stor støtte for dette arbeidet her i Stortinget.

Jeg har behov for rett og slett å sitere fra vedtaket om pensjon, for det virker å være litt utydelig for enkelte representanter i denne salen, så jeg vil være helt sikker på at det er tydelig. Jeg vil bare også understreke at dette arbeidet har pågått veldig lenge. Det begynte under Høyres tid. Nå er det sju statsråder som har hatt denne saken på sin post, så dette er ikke et lite arbeid. Jeg sa også at Solberg-regjeringen selv gjorde enkelte justeringer på dette med pensjon, for de så jo at dette ikke traff godt nok og derfor nedjusterte. Fra Innst. 510 L for 2024-2025 siterer jeg følgende: «Stortinget ber regjeringen innføre en ny søknadsordning for pensjonstilskudd for private barnehager. Søknadsordningen må være forutsigbar, med tydelig regelverk, ha et rimelig tak og være utformet slik at barnehagene får dekket dokumenterte pensjonskostnader. Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en konkretisering av modellen.»

Jeg var tydelig på at vi har fulgt opp avtalen mellom partiene på Stortinget. Alle endringene i barnehageloven Stortinget vedtok våren 2025, er allerede på plass, og det inkluderer også hovedlinjene knyttet til hvordan tilskuddet skal beregnes. Det er utrolig viktig, og jeg er stolt over det vi har fått til. Partiene har måttet gi og ta, det vet jeg – også mitt eget parti – men igjen vil jeg understreke at vi har klart å få til en mye bedre pensjonsordning enn det vi tidligere har hatt, og det er jeg glad for at også partene har applaudert.

Jeg skal svare på spørsmålet, men jeg vil først og fremst benytte anledningen til å skryte av det vi har fått til sammen med Senterpartiet da vi var sammen i regjering, også sammen med andre partier på Stortinget. Det er nettopp satset helt tydelig på bemanning. Det viser at vi vil noe med barnehagene våre, at vi vil gjøre barnehagene våre bedre. Det handler også om å gjøre noe med betaling og sikre deltakelse for flere unger, gjøre det lettere for familieøkonomien med å få ned prisen og ikke minst gjøre det gratis med den tredje ungen. Vi har gjort flere endringer. Det er helt klart at pensjonen er bedre i år enn den var i fjor. Når det gjelder de budsjettmessige spørsmålene, må vi som sagt komme tilbake igjen til dem i RNB.

Ja, det er et veldig betimelig spørsmål, for erfaringene fra den overføringen som gikk inn i rammen med anmodning om at det skulle brukes på mer bemanning, er at det ikke ble brukt til det. Mitt inntrykk er at de aller fleste kommunene gjorde det, jeg må understreke det, men det var store kommuner som heller valgte å prioritere å sette av pengene på disposisjonsfond eller nedbetale gjeld. Noen brukte det kanskje til å redusere eiendomsskatten. Det var ikke det pengene skulle gå til, så klok av skade knyttet til det, er jeg veldig glad for at det kom en øremerking, for det var et mye tydeligere signal. Den erfaringen må vi ta med oss også i de videre budsjettprosessene.

Jeg vil bare være tydelig på at jeg jo har hatt redegjørelse for Stortinget om barnehagepolitikken, og i forbindelse med det har det vært viktig for meg å ha nettopp den dialogen med Stortinget om hva som har ligget i de ulike avveiningene, og å tegne det større bildet. Barnehagesektoren vår er en svært viktig sektor for landet. I redegjørelsen ga jeg uttrykk for hvordan vi har jobbet med nettopp forliket, og ikke minst med anmodningsvedtakene. Når det gjelder akkurat dette ene spørsmålet, i en sak med veldig mange elementer som er knyttet til dette med pensjon fra 2026, vil vi komme tilbake igjen til det i RNB.

Regjeringen har fulgt opp avtalen mellom partiene fra 14. november 2024, gjennom å fremme en lovproposisjon og forslag til endringer i barnehageloven den 25. april 2025. Stortinget vedtok den nye loven i juni 2025. Alle endringene i barnehageloven som Stortinget vedtok våren 2025, er allerede på plass. Det inkluderer hovedlinjene i hvordan tilskudd skal beregnes, men lovendringene om tilskudd til private barnehager må utfylles med forskriftsreglene. Regjeringen har hatt forslag til ny finansieringsforskrift på høring, og vi tar sikte på å fastsette forskriften i løpet av våren. Stortinget vedtok bl.a. også en ny søknadsordning for nettopp pensjonstilskudd, og den skal komme på plass allerede i inneværende år. Det er viktig å si at regjeringen her har jobbet innenfor de rammene som er fastsatt av Stortinget når det gjelder disse spørsmålene, og den nye søknadsordningen balanserer hensynene. Jeg har også startet dialogen med sektoren om hvordan den nye søknadsordningen fungerer, og hvordan den kan forbedres, og vi har uttalt at vi vil komme tilbake igjen til dette i revidert nasjonalbudsjett for 2026.

Vi følger opp forliket på veldig mange flere områder enn på pensjon. Som sagt, når det gjelder akkurat dette spørsmålet knyttet til pensjon, vil vi komme tilbake igjen til det i revidert nasjonalbudsjett. Men jeg vil også minne representanten om at denne saken handler om veldig mye mer enn pensjon. Den handler om at vi skal sikre et godt tilbud, et mangfold, i barnehagesektoren. Jeg er veldig glad for mange av de enighetene som forlikspartnerne her bidro til, og som er viktige for forutsigbarheten og finansieringen av de private barnehagene, men ikke minst for innholdet og kvaliteten.

Jeg har behov for å minne om at Fremskrittspartiet ikke står bak det forliket som representanten tydeligvis plutselig har blitt veldig opptatt av. De valgte å ikke ta det ansvaret når det gjelder å stå bak alle de store, viktige endringene som ble foreslått i den saken. Jeg har egentlig lyst til å utfordre Fremskrittspartiet tilbake igjen på hva de egentlig står for i barnehagesektoren. Jeg vil si at forslaget som Fremskrittspartiet stemte for i trontaledebatten, på mange måter vil kunne innebære en blankofullmakt til å belaste norske kommunebudsjetter. Hva har skjedd med partiet som tradisjonelt er for å ha kontroll på og bruk av offentlige midler på en klok måte?

Jeg har startet dialogen med sektoren om hvordan den nye søknadsordningen fungerer, og hvordan den kan forbedres. Regjeringen har uttalt at vi vil komme tilbake til denne saken i revidert nasjonalbudsjett for 2026. Det er til slutt et budsjettspørsmål om søknadsordningen skal forbedres, som må behandles gjennom de ordinære budsjettprosessene. Jeg vil også benytte anledningen til å komme med en faktaopplysning til representanten. I hans innlegg påpekt han at det var flere private barnehager som måtte legges ned. Det er sant at det er private barnehager som må legges ned, men i 2025 fikk vi 55 færre kommunale barnehager og 53 færre private barnehager, så det kan like godt handle om den demografiske utviklingen.

I forrige uke ga jeg Stortinget en samlet oversikt over regjeringens barnehagepolitikk. Nå er det godt at vi har en bred debatt i salen. Norsk barnehagepolitikk er en suksesshistorie. Fra å være et tilbud for noen få, gjorde barnehageforliket fra 2003 det mulig å sikre full barnehagedekning. Historien om norske barnehager er historien om at offentlige og private barnehageeiere samarbeidet om å kunne tilby full barnehagedekning. Dette samarbeidet førte til en av de viktigste velferdsreformene de siste 50 årene. Det neste kapittelet i norsk barnehagehistorie skrives nå: om innhold og kvalitet i en barnehage for alle. For tre år siden la regjeringen fram en nasjonal barnehagestrategi, Barnehagen for en ny tid. Her satte vi fire sentrale mål fram mot 2030: Vi vil ha bedre kvalitet gjennom økt kompetanse hos de ansatte, god ledelse og tilstrekkelig bemanning. Vi vil øke deltakelse gjennom lav maksimalpris og gode moderasjonsordninger. Vi vil regulere barnehagesektoren bedre, og vi vil gi kommunene bedre demokratisk styring og kontroll. Regjeringen har tatt grep for å styrke bemanningen og kompetansen i barnehagene. Vi bruker over 1,8 mrd. kr på ekstra bemanning i barnehagene i år. Flere som allerede jobber i en barnehage, får nå muligheten til å utdanne seg til barnehagelærer. Regjeringen bruker om lag 2,8 mrd. kr på ulike kompetansetiltak rettet mot lærere og andre ansatte i barnehage og skole. Vi jobber sammen med partene om å rekruttere flere til lærerutdanning og læreryrket. Sammen med våre budsjettpartnere har vi redusert barnehageprisen til et historisk lavt nivå. Konsekvensene ser vi nå: Aldri før har en større andel av barna gått i barnehage, og aldri før har deltakelsen blant barn med minoritetsbakgrunn vært høyere. Lavere barnehagepris er en investering i framtiden, i et samfunn med høy tillit, små forskjeller og sterke fellesskap. Mye har endret seg siden barnehageforliket i 2003. De siste årene har barnetallene i mange kommuner gått ned. Det er behov for et regelverk som i større grad gir kommunene mulighet til å foreta nødvendige lokale prioriteringer, slik de kan i andre sektorer. 14. november 2024 ble Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Venstre, Kristelig Folkeparti og Pasientfokus enige om en politisk avtale om styring og finansiering av barnehager. Regjeringen fulgte opp avtalen med lovforslag som Stortinget vedtok 3. juni 2025. I tråd med avtalen er det vedtatt nye regler om etableringsgodkjenning, en definisjon av ideelle barnehager og en mulighet for kommunene til å gi lokale forskrifter om åpningstid, bemanning, kompetanse og foreldrebetaling. Loven angir også hovedlinjene i hvordan tilskuddet til de private barnehagene skal beregnes, og sikrer en bedre måte å beregne pensjonstilskudd på. Den stiller også tydeligere krav til bruk av tilskudd og foreldrebetaling. Jeg er veldig glad for at vi ble enige om disse viktige lovendringene. For å følge opp de nye reglene i barnehageloven og føringene fra stortingsbehandlingen har regjeringen hatt forslag til ny finansieringsforskrift på høring. Vi tar sikte på å fastsette forskriften i løpet av våren. Vi har fått på plass en ny søknadsordning for pensjonstilskudd og en helt ny særregel for private barnehager som har historiske forpliktelser basert på avtaler om offentlig tjenestepensjon, allerede fra 1. januar i år. Den nye søknadsordningen er en klar forbedring av dagens ordning, i tråd med ambisjonene i barnehageforliket. Den tidligere ordningen hadde en datobegrensning som innebar at svært få barnehager var omfattet av ordningen. Det har ikke den nye søknadsordningen. Langt flere barnehager enn tidligere kan derfor søke om ekstra pensjonstilskudd. Jeg har startet dialog med sektoren om hvordan den nye søknadsordningen fungerer, og hvordan den kan forbedres. Regjeringen vil komme tilbake til saken i revidert nasjonalbudsjett for 2026. Til slutt vil jeg framheve at regjeringen vil ha et løft for barnehagene, og det vil vi gjøre sammen med Stortinget og partene i sektoren.

Jeg har behov for å si noe til det representanten Melby anførte: Jeg tvinger på ingen måte noen inn i privatskoler, og jeg understreker at vi har gode offentlige skoler i Oslo i dag. Det jeg opplever i denne saken, er at partiene på høyresiden er mer opptatt av å splitte opp befolkningen, også i det som er vår felles skole. Jeg vil også bare igjen svare representanten Melby at det er lov å tilby IB i den offentlige skolen i videregående opplæring i dag. Det er vi helt enige om. Det gjøres også i min hjemby, på St. Olav videregående skole, i flere år – «great success» – og det skal selvfølgelig få lov til å fortsette. Men vi mener at når ungene er fem år, er det viktig at de blir introdusert for norske læreplaner, norsk som undervisningsspråk og norsk fag- og timefordeling, for det bygger samhold og landet vårt sterkere.

For meg har det i hvert fall vært viktig å være tydelig på at jeg, som sagt, har sympati med Manglerud og det skoletilbudet og er opptatt av at det skal være gode overgangsordninger der det er et forsøk. Samtidig: Når det gjelder det å løfte dette og gjøre det tilgjengelig i hele landet, synes jeg det er viktig å reise de prinsipielle spørsmålene om fag og timefordeling, om læreplaner som er utviklet internasjonalt og ikke i Norge, og om at norske myndigheter ikke har påvirkning på innholdet i skolen. Det synes jeg er veldig feil, og jeg mener vi bør gå i en retning der vi tvert imot fokuserer på det som forener oss og fremmer våre styrker, vårt land og identiteten vår, og det er i hvert fall språket vårt. Derfor synes jeg det iallfall er viktig å få fram at det er det dette forslaget innebærer. Manglerud er for så vidt en helt kurant enkeltsak som jeg forstår at det er stor sympati knyttet til, men når det gjelder å åpne for dette i hele landet, synes jeg at det er svært uheldig.

Det er et godt spørsmål representanten har her, og vi har jo god erfaring med arbeidsinnvandring til Norge i mange, mange år og en stolt tradisjon for dette. Min hjemby har virkelig hatt, og har, mye av det. Vi har NATO der, og vi har også olje- og gassbransjen, som har mye utenlandsk arbeidskraft. Det er ikke uvanlig at bedriftene selv betaler de skolepengene, fordi de vet at de arbeidstakerne ofte må raskt inn og raskt ut, og at de ikke blir værende. Det som er viktig, er jo at mange nå ser ut til å bli værende og ønsker å være i landet, og det er kjempebra, men da tenker vi at det er enda viktigere at det praktiske undervisningsspråket er norsk.

Nå er ikke vedtaket fattet ennå, men når Stortinget fatter sine vedtak, følger jeg dem opp på egnet måte. Det er ikke slik at jeg sender dem ut til private skoler. Vi har en veldig god skole i Oslo, det vil i hvert fall jeg anføre, med gode faglige resultater. Det betyr ikke at det blir noe verre av å bli sendt dit; det er en god plass. Det høres ut som om de blir sendt til hundene, som vi ville sagt i Stavanger. Det stemmer jo ikke. Osloskolen er en god skole, og de vil ta vare på de elevene som kommer, på en god måte, det er jeg helt trygg på. Ikke minst har direktoratet, etter bestilling fra meg, vært tydelig på at vi også skal ha en god overgangsordning, for jeg har sympati med familiene og skjønner at dette kan være en utfordrende situasjon for enkelte av elevene.

Det er helt riktig at Arbeiderpartiet også har stemt for en utredning knyttet til dette, for det kan være gode grunner til å få til dette. Som sagt: Vi støtter et IB-tilbud, spesielt på videregående, i offentlig regi. Vi har gode erfaringer med det rundt omkring i hele landet. Men når vi har sett nærmere på dette og utredet det nærmere, har vi sett at norske myndigheter ikke har innvirkning på læreplanene, at det er fag- og timefordeling og læreplaner utarbeidet i Sveits, ikke i Norge. Det synes vi er uheldig. Vi bør derfor sikre et større fellesskap og mer samhold i den tiden vi er inne i nå, ikke åpne opp og vanne ut den norske fellesskolen. Med hensyn til at disse elevene blir vist til private skoler, med de kostnadene det innebærer, vil jeg si at Osloskolen er god, og den står klar – og vet at dette er et forsøk – til å ta imot disse elevene. Jeg synes vi skal snakke opp Osloskolen og viktigheten av norsk fag- og timefordeling.

Jeg vil si at det er hyggelig å møte representanten i debatt også i Stortinget, like fullt som på Politisk kvarter på NRK og andre debattflater. I dag er det som sagt et godt IB-tilbud i offentlig regi i videregående skoler rundt omkring i hele landet. Det er bra. De gjør seg klar for arbeidsliv og høyere utdanning. Ikke minst i min hjemby har vi også gode internasjonale private skoler, som International School of Stavanger og British International School of Stavanger. De er gode tilbud, og viktige for næringslivet vårt, men nå snakker vi om den offentlige skolen, og der synes jeg det er viktig at skattebetalernes penger i den offentlige skolen sikrer felles referanserammer, felles innhold og ikke minst norsk som undervisningsspråk, og at vi ikke lager en skole i skolen for noen få ressurssterke, noe som også vil vise seg å være et langt dyrere tilbud enn det de øvrige elevene får.

Nei, jeg har opplevd at IB er på engelsk. Jeg må understreke, siden representanten sa jeg er mot offentlige IB-linjer, at det har jeg ikke sagt at jeg er. Tvert imot sa jeg i innlegget at jeg ikke er imot IB-opplæring generelt, og på videregående skole, hvor elever gjør seg klar for arbeidsliv og høyere utdanning, er IB en del av det offentlige tilbudet flere steder, og det synes jeg er bra.

Sånn jeg har forstått det, er undervisningsspråket ikke norsk i IB-linjen, og det har vært mitt poeng at jeg mener at i den norske fellesskolen må undervisningsspråket være norsk. Det mener jeg er veldig viktig, spesielt i den tiden vi er inne i nå, der vi ser at det er altfor få som kan lese og skrive godt nok, og hvor viktig det er at de kan det på en god måte. Jeg mener det også er viktig for å sikre samholdet i landet vårt, at de faktisk kan lese og skrive på norsk. Derfor synes jeg det er trist at vi med skattebetalernes penger nå skal fullfinansiere et tilbud hvor undervisningsspråket ikke er norsk.

Hva binder en nasjon sammen? Norge er blitt landet vi kjenner i dag, fordi vi gjennom generasjon etter generasjon har tatt noen grunnleggende valg. I motsetning til mange andre har vi valgt at ungene våre skal gå i en norsk fellesskole der vi uansett bakgrunn, uansett tro, uansett interesser og uansett størrelsen på lommeboken til foreldrene våre møter hverandre i det samme klasserommet. Der møter vi noen felles verdier, noen felles referanser og noen felles rammer i opplæringen. Der følger elevene de samme læreplanene, utviklet for norske forhold. En sterk fellesskole har alltid – alltid – vært grunnlaget for den norske tilliten vi snakker så mye om i denne salen. Denne debatten handler om IB-opplæringen. Det er et opplegg som styres av International Baccalaureate Organization, en internasjonal privat organisasjon med hovedkontor i Sveits. Den har egne læreplaner. Den har en egen fagsammensetning. Den foregår på engelsk, ikke på norsk. Norske myndigheter har ingenting de skal ha sagt på innholdet i IB-opplæringen. La det være klinkende klart: Jeg er ikke imot IB-opplæring generelt. På videregående skoler hvor elever gjør seg klar for arbeidsliv og høyere utdanning, er IB en del av det offentlige tilbudet flere steder, og det er fullt mulig å drive private barne- og ungdomsskoler i Norge som følger IBs læreplaner i dag. Men det vi snakker om nå, er å endre den norske opplæringsloven for å tillate egne IB-tilbud innenfor den offentlige grunnskolen over hele landet. La det ikke være noen tvil: Dette vil utvanne den norske fellesskolen. Denne debatten har i stor grad handlet om hvorvidt vi skal videreføre ett konkret forsøk i Oslo kommune. Det vi burde snakke om, er de prinsipielle spørsmålene om hva vi egentlig åpner opp for med dette forslaget. La det være sagt at forsøket har vist flere positive sider, men også utfordringer. Det har vært vanskelig å få IB-elevene til å sosialisere med andre elever, det har vært vanskelig å nå ut til en bred samfunnsgruppe, og det har vært utfordrende å skaffe nødvendige verktøy, til f.eks. individuell tilrettelegging, fordi de ikke finnes på engelsk. Mitt spørsmål er derfor: Vil vi ha «en skole i skolen», med elever som mangler referansene og fellesnevnerne det norske læreplanverket skal sikre? Ønsker vi at kommuner bruker ekstra store ressurser på noen få elever, typisk fra ressurssterke familier? Mitt svar er nei. Og alle her i salen vet at når et tilbud først er på plass, er det vanskelig å ta det bort. Jeg ser med bekymring på det komiteen nå foreslår å pålegge regjeringen. En nasjon bindes sammen når vi opplever at det er mer som forener oss enn som splitter oss. Generasjon etter generasjon har tatt sine valg på vegne av den norske fellesskolen. Nå er det dette Stortingets tur.

Jeg har bare et behov for å være helt tydelig på det som står i loven, og også på hva som er gjort for å rydde opp i den usikkerheten som ble skapt da loven ble innført, som representanten Hoksrud var inne på. Anledning til å delta på julegudstjeneste er allerede forankret i opplæringsloven på en formålstjenlig måte. Dagens regulering er godt egnet til å sikre at denne tradisjonen fortsetter. At forbudet mot forkynnelse ikke rammer muligheten til å gjennomføre skolegudstjenester, framgår av lovens forarbeider, som Stortinget har sluttet seg til, og av veiledningen, som finnes tilgjengelig på direktoratets hjemmesider. I tillegg har direktoratet lagt ut en artikkel, Presisering om skolegudstjenester, på nettsidene sine, sånn at det ikke skal være grunnlag for usikkerhet rundt adgangen til å delta på skolegudstjeneste. Direktoratet har også sendt ut denne presiseringen i e-post til alle kommuner og fylkeskommuner. Jeg vil sitere fra den veilederen: «Skolen har anledning til å la elevene delta på skolegudstjeneste. (...) Skolegudstjenester kan gi historisk og kulturell innsikt og forankring. Alle elever, uavhengig av bakgrunn og religion, skal få oppleve og lære om tradisjoner som er viktige i Norge. Skolegudstjenester er ikke i strid med forbudet mot forkynning.» Så det som Stortinget nå vedtar, eller som ser ut til å bli vedtatt, er en unødvendig detaljstyring av skolen, basert på et spinkelt grunnlag – det tenker jeg denne debatten har avdekket – og med altfor mye uklarhet. Dette går fint i dag både for julen, for skolen og for Norge, også uten dette vedtaket. Og til innholdet, som det ble rettet merknader mot: Sånn som forslaget er utformet – hva skal læreren gjøre dersom skolen og kirken er uenige om innholdet i forslaget? Slik det nå er formulert, må skolen godkjenne det tilbudet de får, og sånn bør det ikke være.

Ikke som jeg er kjent med på nåværende tidspunkt.

Representanten stiller et godt spørsmål. Mange av oss politikere er her fordi vi ønsker å fikse ting som ikke virker. Vi har ikke en oversikt over det. Men vi ser at dette blir praktisert veldig godt over hele landet – det har jeg selv opplevd. Det var litt forvirring i starten, men vi har tydeliggjort gjennom veilederen. Dette opplever jeg at blir praktisert på en veldig god måte, med unntak av det jeg har lest i avisene. Men jeg har ikke registrert noe annet.

Jeg mener helt klart at skolegudstjeneste er en viktig del av skolens formidling av norsk kultur og norske tradisjoner. Det er også helt tydelig i den overordnede delen av læreplanverket: «Skolen skal gi elevene historisk og kulturell innsikt og forankring og bidra til at hver enkelt elev kan ivareta og utvikle sin identitet i et inkluderende og mangfoldig fellesskap.» Det å delta på gudstjenester og tradisjonell feiring av høytider kan være en del av dette. Det er sånn sett ikke noe nytt. Jeg mener at måten dette må skje på, er i godt samarbeid mellom skolen vår og den lokale kirken. Det opplever jeg at skjer i store deler av Norge i dag. Det er det jeg ønsker å framsnakke. Man trenger ikke å ta det grepet som Stortinget nå legger til rette for. Vi risikerer at skolen og lærerne ikke lenger er de som får bestemme hvordan man skal legge opp undervisningen, men at de heller må være passive mottakere av et opplegg som er utarbeidet av andre. Det er vi ikke tjent med.

Det er viktig for meg å si at jeg har vært tydelig, og dette er ikke noe ideologisk for meg i det hele tatt. Det må jeg bare understreke. Jeg har vært tydelig på at tilbudet om skolegudstjeneste ikke omfattes av forbudet mot forkynnelse i opplæringen. Som Stortinget er gjort kjent med gjennom mitt svar, har jeg gjort konkrete endringer i veilederen for å understreke nettopp at dette er det full anledning til å gjøre i dag om. Jeg har i hvert fall ingen tall som indikerer at det er færre som får dette tilbudet enn tidligere, som har blitt anført av andre representanter under debatten i dag. For meg har det vært viktig å kommunisere helt tydelig at dette ikke er i strid med loven, og at skolegudstjenester er en viktig del av skolens formidling av norsk kultur og tradisjon. Samtidig er det viktig for meg å redegjøre for konsekvensene et sånt forslag vil kunne ha. Det er rett og slett jobben min, og det er det viktig at Stortinget er oppmerksom på.

Ja, det finnes en rekke ulike lokale kirkesamfunn – den katolske kirke, den ortodokse kirke, den lutherske kirke, pinsebevegelsen, for å nevne noen – og hvilken mulighet skal man ha til å kunne påvirke det innholdet som blir gitt i den regien? Jeg vil bare understreke at jeg synes det er veldig bra at barn deltar i skolegudstjenester i Norge. Jeg var selv senest i desember i Ris kirke, sammen med elever, og fikk være med på en gudstjeneste. Det gjorde jeg også i fjor. Det er et kjempebra tilbud, og jeg ønsker at vi skal fortsette denne gode og viktige tradisjonen i landet vårt framover, og at det skal være frivillig, i god dialog mellom med skolen og Kirken.

Dette må jo utredes nærmere, men det er helt klart mange fallgruver her når skolen ikke kan påvirke det innholdet. Dette er rett og slett veldig vanskelig farvann. Jeg klarer ikke å svare mer konkret på dette akkurat nå, men det er mange hensyn å ta. Hvordan man skal manøvrere i dette, og hvordan man skal sikre dette på en god måte, synes jeg er vanskelig, i hvert fall når man ikke kan bestemme over innholdet, slik forslaget legger opp til.

Jeg vil først understreke at jeg synes det er positivt for elever å få tilbud om å delta på skolegudstjeneste. Det er viktig at elever i Norge, uavhengig av bakgrunn og religion, kan få mulighet til å oppleve, forstå og lære om tradisjoner som er viktige i Norge. Anledningen til å tilby elevene å delta på skolegudstjenester er allerede forankret i opplæringsloven. Dette har jeg kommunisert tydelig utad ved flere anledninger. Det er ikke behov for endringer i opplæringsloven for å presisere at skolegudstjenester og liknende er tillatt. Jeg vil for øvrig understreke at en lovendring som tydeliggjør at det er lov å tilby skolegudstjenester, vil måtte likestille andre religioner og livssyn. Jeg vil uansett anmode Stortinget om ikke å vedta forslaget om å innføre en plikt for skolene til å tilby skolegudstjeneste dersom Kirken tilbyr dette. Jeg merker meg at komiteens flertall går ned en vei hvor de ønsker å detaljstyre konkrete aktiviteter i opplæringen. Det mener jeg er helt unødvendig og kontraproduktivt. Forslaget vil gi Kirken anledning til å bestemme innholdet i fellesskolen. Den lokale kirken bør ikke kunne diktere innholdet i skolens aktiviteter. Heller ingen andre tros- eller livssynssamfunn bør ha myndighet over den norske fellesskolen. Innholdet i skolegudstjenester varierer. Jeg vil spørre komiteen: Mener dere virkelig at skolene i Norge skal måtte akseptere den invitasjonen de får, uten å ha mulighet til å påvirke innholdet i arrangementet? Et påbud om å tilby skolegudstjenester vil innebære et markant brudd med prinsippet om at skolene selv vurderer hvilke aktiviteter de skal gjennomføre i opplæringen. Jeg synes skolegudstjeneste før jul kan være et flott element i opplæringen. Jeg syns likevel ikke det er grunnlag for å påby dette. Jeg mener vi må ha tillit til at skolene og lærerne klarer å sette sammen opplæringen på en god måte, uten at regjering og storting skal detaljstyre. Med mindre Stortinget ønsker å endre prinsippet om at det er skolene og lærerne som bestemmer hvordan de skal legge opp undervisningen, men i stedet skal måtte være passive mottakere av opplegg utarbeidet av andre, bør ikke forslaget vedtas.

Før jeg gikk inn for fullt i politikken, jobbet jeg som advokat. Nesten hver dag møtte jeg fortvilte mennesker som stod midt oppi sine verste livskriser, kriser det ofte ikke fantes juridiske svar på. Mange var uten jobb, i stor gjeld og med unger å ta vare på. Jeg ble politiker fordi jeg tror det er mulig å legge opp et samfunn som hjelper mennesker før krisene oppstår. Det forutsetter at vi starter helt fra begynnelsen av livet. Ingen av oss velger familien vår, men vi velger de politiske løsningene for hvilket samfunn og hvilke muligheter som møter hver enkelt. For de fleste unger er barnehagen deres første store fellesskap, hvor de får leke, utvikle seg, få venner og omsorg av trygge voksne rundt seg. De siste årene har regjeringen prioritert å senke barnehageprisen til et historisk lavt nivå. Resultatet er en deltakelse på hele 94 pst. Aldri før har flere unger med minoritetsbakgrunn gått i barnehagen: 89 pst. Dette er så viktig for integreringen, for å gjøre forskjellene mindre og mulighetene likere – for alle, uansett hvem som holder den lille hånden inn gjennom barnehageporten. Samtidig har det aldri før vært flere unger som får lov til å delta i SFO-fellesskapet etter skolen. Sammen med SV og Senterpartiet har vi fått til 12 timer gratis SFO for alle landets 1.–3. klassinger. 91 pst. benytter seg nå av tilbudet - en økning på 19 pst. Det betyr noe hvem som styrer. Vi er langt fra ferdige. Framover prioriterer vi deltakelse, men også enda mer kvalitet. Den klart viktigste forutsetningen er motiverte ansatte med god kompetanse. En av de største satsingene i årets statsbudsjett er en forsterkning av bemanningssituasjonen i norske barnehager. Sammen med SV, Rødt og våre andre budsjettpartnere gir vi nå store midler til økt bemanning, så arbeidsbelastningen blir mindre og mer av dyktige barnehageansattes tid kan brukes på det viktigste: ungene. I sum med andre tiltak for å beholde, rekruttere og å få ned sykefraværet utgjør dette i år 1,8 milliarder kr. Samtidig vet vi at dagens barne- og elevgrupper er mer sammensatte enn for bare ti år siden. Regjeringen fortsetter storsatsingen på mer kompetanse til ansatte i både barnehagen og i skolen. Norge har aldri hatt bedre utdannende lærere og ledere enn vi har i dag. På etter- og videreutdanning er vi blant de aller beste i klassen – uansett bransje. Det er noe vi skal være stolte av, men vi hviler ikke på laurbærene. I år bruker vi ca. 2,8 mrd. kroner på kompetansetiltak for ledere, lærere og ansatte i barnehagen og skolen. Vi innfører et nytt, helhetlig system for kompetanse og karriereutvikling, så lærere og hele laget rundt får bedre muligheter til å møte mangfoldet og de mer sammensatte utfordringene i dagens skole og barnehage. Det viktigste vi gjør for at Norge skal fortsette å være Norge, er å fortsette å styrke den norske fellesskolen. Her legges grunnlaget for læring, trygghet og fellesskap. Selve grunnmuren for all læring vet vi er å kunne lese godt. Regjeringen er i full gang med et stort leseløft som betyr flere bøker i både barnehagen og skolen, mindre skjermbruk, mer til skolebibliotekene, mer intensivopplæring til de som sliter, og en lesekommisjon som skal gi helt konkrete råd om hvordan elevene våre best lærer å lese. Det viktigste i livet skal alltid være det viktigste i politikken. I verdens beste land skal det ikke ha noe å si hvem våre foreldre er, for mulighetene våre til å leve frie, gode og trygge liv. Grunnlaget legges i barnehagen og skolen, de viktigste – og kanskje siste – store fellesskapsarenaene våre. Der bygger vi muligheter uavhengig bakgrunn, interesser, tro og størrelsen på foreldrenes lommebok. Der bygger vi tillit på tvers av forskjellene våre, og vi bygger det landet vi kjenner: et Norge med små forskjeller, høy tillit og sterke fellesskap.

Formålet med denne redegjørelsen er å gi Stortinget en samlet oversikt over regjeringens barnehagepolitikk, slik at de ulike tiltakene ses i sammenheng. Barnehagen er for mange barn det første store fellesskapet de møter. Her kan de leke, utvikle seg og få relasjoner til andre barn og voksne. Ja, de kan rett og slett bygge trygghet for framtiden. Når vi skaper trygghet for framtiden, åpnes også mulighetene. Derfor er god barnehagekvalitet viktig for å utvikle et samfunn med mindre forskjeller. Vi skal tenke stort om de minste og gi alle barn i hele landet tilgang til et likeverdig barnehagetilbud av høy kvalitet. Norsk barnehagepolitikk har vært en suksesshistorie. Fra å være spredte tilbud om barnepass som ble benyttet av noen få, går nå hele 264 000 barn i barnehage. 96 000 ansatte går hver dag på jobb for at de skal ha det bra. Barnehageforliket fra 2003, inngått av Ap, SV, Senterpartiet og FrP, gjorde det mulig å sikre full barnehagedekning. Arbeiderpartiet i regjering prioriterer barnehage. Det har vi gjort bl.a. gjennom å senke prisen til et historisk lavt nivå. Konsekvensene ser vi allerede: Aldri før har en større andel av barna gått gjennom porten i barnehagen. Deltakelsen er nå på 94 pst. Aldri før har deltakelsen blant barn med minoritetsbakgrunn vært så høy. Andelen minoritetsspråklige barn i barnehage har økt med over ni prosentpoeng siden 2017, og i fjor gikk 89 pst. i barnehage. Det er svært viktig for integrering. Det viser at det var riktig å bruke 7,5 mrd. kr i forrige periode på å ta ned barnehageprisen til 1 200 kr i måneden for alle. Prisen er enda lavere i distriktene, og i Nord-Troms og Finnmark har barnehagen blitt gratis. Det har den også blitt for det tredje barnet i barnehage over hele landet. En familie med ett barn i barnehage kan spare 2 860 kr i måneden og over 31 000 kr i året sammenliknet med Solberg-regjeringens siste makspris fra 2021. En familie med to barn sparer over 53 000 kr. At folk får bedre råd, er et viktig prosjekt i regjeringens plan for Norge, men mest av alt er lavere barnehagepris en investering i framtiden og i et samfunn med høy tillit, små forskjeller og sterke fellesskap, for barnehagen er en unik arena for å utjevne forskjeller, gi barn likere muligheter i oppveksten og god integrering. Det er bra for alle. Det er et stort og bredt engasjement i denne sal for at flere barn skal få delta i barnehage, og blant enkelte også for at prisen skal videre ned. Etter budsjettforhandlingene med Senterpartiet og SV vedtok Stortinget i revidert nasjonalbudsjett for 2025 at det skal nedsettes en hurtigarbeidende partssammensatt arbeidsgruppe for å utrede hvordan vi kan innføre gratis barnehageplass for alle barn i Norge. Arbeidsgruppen blir viktig for å gi oss bedre kunnskap om hvilke konsekvenser det vil kunne få for barnehagesektoren og samfunnet. De skal bl.a. se på sosial utjevning, bemanningssituasjon og rekruttering til barnehagelærerutdanningene. Rapporten vil også kunne ha overføringsverdi for å vurdere konsekvenser ved utvidelse av rett til barnehageplass for nye grupper med barn. Det blir spennende å se sluttrapporten fra gruppen når denne leveres i mai, og jeg vil naturligvis vurdere hvordan vi kan følge opp dette arbeidet videre. Det neste kapittelet i norsk barnehagehistorie er nå i ferd med å skrives. Det handler om innhold og kvalitet i en barnehage for alle. For tre år siden la regjeringen fram en ny nasjonal barnehagestrategi, Barnehagen for en ny tid. Her satte vi fire sentrale mål for norsk barnehage fram mot 2030. For det første: Vi vil ha bedre kvalitet i tilbudet til barna gjennom økt kompetanse hos de ansatte, god ledelse, tilstrekkelig bemanning og systematisk arbeid med rammeplanen for barnehagen. For det andre: Vi vil øke deltakelsen i barnehagen gjennom lav maksimalpris og gode moderasjonsordninger. For det tredje: Vi vil at fellesskapets ressurser skal gå til barna gjennom bedre regulering av barnehagesektoren. For det fjerde: Vi vil ha et mer likeverdig barnehagetilbud i hele landet gjennom å gi kommunene bedre demokratisk styring og kontroll. Disse ambisjonene har formet regjeringens barnehagepolitikk. Som jeg skal fortelle om i denne redegjørelsen, ser vi nå gode resultater, samtidig som andre områder forteller oss at vi fortsatt trenger sterk politisk innsats. Den viktigste enkeltfaktoren for at ungene våre skal ha det trygt og godt i barnehagen, er de voksne som jobber der. Trygge og engasjerte ansatte gjør at ungene får bedre dager. Et grunnleggende mål på om en arbeidsplass eller en sektor fungerer, er rett og slett å spørre: Trives du i jobben? La meg derfor starte med å si at jeg er glad for å kunne slå fast at vi har mange barnehageansatte som trives i jobben sin i Norge. Resultatene fra OECDs internasjonale undersøkelse for barnehagen, TALIS Starting Strong 2024, viser at hele ni av ti ansatte i norske barnehager oppgir at de er fornøyd i jobben sin, og at barnehagen de jobber i, er en god arbeidsplass. Dette er et godt utgangspunkt, men vi vet at det kan bli bedre. Mange barnehager opplever utfordringer med bemanning, rekruttering av barnehagelærere og høyt sykefravær. Det opptar mange som jobber i barnehagen. Det opptar mange foreldre, og det opptar også meg. Jeg kunne stått her i dag og først og fremst pekt på at bemanning i barnehagen er barnehageeierens ansvar. Det har også kunnskapsministre før meg understreket. Men jeg vet, som tidligere ordfører, hvor viktig det er å ha en regjering som er på lag med kommunene. Og regjeringen har allerede gjort mye for å støtte barnehageeiere med å forbedre rammene for bemanningen og kvaliteten på barnehagetilbudet. I statsbudsjettet for 2025 ble 800 mill. kr av økningen til kommunenes frie midler begrunnet med behovet for økt bemanning i barnehage. Disse midlene ble videreført i budsjettet for 2026. I 2026 alene har vi, sammen med Rødt, SV, Senterpartiet og MDG, styrket kommunesektoren med 8,3 mrd. kr i økte frie inntekter. Vi vet av undersøkelser at det har blitt færre ansatte som jobber i støttefunksjoner i barnehagen, f.eks. med å lage mat. Det gjør at det faller mer på de ansatte som har hendene fulle med å passe på barna. Derfor var det svært viktig at vi i budsjettforliket om RNB i fjor ble enige om å innføre en ny ordning for toppet bemanning. Ordningen ble økt gjennom budsjettforliket for 2026 vi inngikk med våre gode budsjettpartnere Rødt, SV, Senterpartiet og MDG. Der vi ble enige om å utvide ordningen med 600 mill. kr, slik at det til sammen blir 800 mill. kr i 2026. Disse pengene kommer i tillegg til økningen i kommunenes frie inntekter og er øremerket for å styrke eller avlaste grunnbemanningen i barnehagene utover den lovfestede bemannings- og pedagognormen. Pengene kan derfor f.eks. gå til å ansette flere fagarbeidere og barnehagelærere, eller til andre tiltak som avlaster bemanningen, som kjøkkenassistenter. Målet er å styrke bemanningen, redusere arbeidsbelastningen og bidra til at alle barn får et trygt og godt pedagogisk tilbud hver eneste dag. I vår periode har vi også opprettet en egen tilskuddsordning for økt pedagogtetthet og økt grunnbemanning i levekårsutsatte områder. Ordningen videreføres med 216 mill. kr i 2026. Totalt bruker vi over 1,8 mrd. kr på ekstra bemanning i norske barnehager i 2026. Sykefraværet er generelt høyt i landet, men det er gledelig å se NRK i dag rapportere om at det nå er på sitt laveste på tre år. Vi vet at det er for høyt i barnehagene. Det fører til økt arbeidsbelastning for de ansatte. Sykefraværet må derfor videre ned. Derfor har vi økt bevilgningen til IA-bransjeprogram barnehage. Jeg har besøkt flere norske barnehager som har jobbet målrettet med å redusere sykefraværet, og som har lykkes. Gjennom prosjektet En friskere befolkning vil regjeringen jobbe videre med forsterkede tiltak for å få ned sykefraværet, i tett dialog med partene. Selv om vi bruker over 1,8 mrd. kr ekstra på bemanning i barnehagene, er det svært viktig å understreke at det ligger et stort ansvar på barnehageeierne – altså kommuner og private eiere – for å sikre tilstrekkelig bemanning. For å styrke barnehagene i arbeidet med å planlegge og vurdere bemanningen ut fra de krav som ligger i regelverket, så vi behovet for tydeligere veiledning om dette. Vi utarbeidet derfor en veileder om tilstrekkelig bemanning i barnehagen. Veilederen er bl.a. helt klar på når det skal settes inn vikarer. I tillegg til å ha nok ansatte er det også viktig at de ansatte er kvalifiserte til jobben de skal gjøre. De siste fem årene har stadig færre søkt seg til barnehagelærerutdanningene, for mange slutter i yrket, og sektoren mangler over 2 700 barnehagelærerårsverk for å oppfylle dagens pedagognorm. Regjeringen er allerede i gang med å snu utviklingen. I 2024 lagde vi en strategi for rekruttering til lærerutdanningene og læreryrket sammen med partene. Den følger vi nå opp. I høst fikk vi nyheten om at rekordmange startet på grunnskolelærerutdanningen for 1.–7. trinn. Hele 20 pst. flere har begynt på en grunnskolelærerutdanning sammenliknet med i fjor. Dette er en klar økning etter flere år med nedgang. Det er et tydelig tegn på at grepene regjeringen har tatt, virker. Nå jobber vi for å få til det samme på barnehagelærerutdanningen. Vi gir flere av dem som allerede jobber i en barnehage, mulighet til å utdanne seg til barnehagelærer i kombinasjon med å jobbe, gjennom arbeidsplassbasert barnehagelærerutdanning, forkortet ABLU. De aller fleste som tar dette studiet, både fullfører utdanningen og blir værende i yrket. I 2022 finansierte vi om lag 100 årlige ABLU-plasser, men fra høsten er antallet økt til 490 plasser. Det er nesten en femdobling. Regjeringen bruker om lag 2,8 mrd. kr på ulike kompetansetiltak rettet mot lærere og andre ansatte i barnehage og skole. Regjeringen har også tatt flere grep for at denne innsatsen skal settes inn tidligere, bl.a. ved at deler av midlene til videreutdanning til lærere i skolen er omdisponert til videreutdanning for barnehagelærere. Kompet

Jeg skal være kort, for jeg ser at man er klar for neste sak i salen. Jeg har behov for å presisere og svare på det er som komitélederen løfter på talerstolen nå, nemlig forslaget som har vært på høring. Det er foreslått i det forslaget å gå lenger enn det som følger av dagens lov og forarbeider. Kunnskapsdepartementet har foreslått at Utdanningsdirektoratet kan legge avgjørende vekt på behovet, men instruksen åpner ikke for at behovet skal kunne tillegges avgjørende vekt; den forholder seg til gjeldende lov.

Jeg har behov for å legge til en viktig utdyping i lys av det Senterpartiets representant Sande sa fra talerstolen i stad. Jeg vil vise til formålet med privatskoleloven, som nettopp er å medvirke til at det kan opprettes og drives private skoler, slik at elever og foreldre kan velge andre skoler enn de offentlige. Privatskolene må drive sin virksomhet på et av de grunnlagene som er listet opp i loven, og blant disse grunnlagene er livssyn. Som sagt er godkjenningsordningen i det store og hele den samme som kom i stand etter forliket i 2007, og kjernen i lovgivningen er å ivareta muligheten for å etablere private skoler som representerer et tydelig alternativ til den offentlige skolen. Presiseringen i instruksen til Udir av desember 2024 hadde som formål å sikre at loven praktiseres i tråd med de føringene som lovgiver har gitt, og forhindre at livssynsgrunnlaget uthules. En slik presisering bør være helt ukontroversiell. I instruksen bes Udir bl.a. om å vurdere om skoletilbudet som søkes godkjent, samlet sett framstår som gjennomførbart og reelt i henhold til livssynsgrunnlaget. Jeg vil også understreke, egentlig som svar til Senterpartiet, at instruksen ikke setter krav til at elever eller foresatte skal måtte dokumentere at de formelt tilhører eller identifiserer seg med et bestemt livssyn. Det følger av instruksen at søker konkret bør underbygge at det er et reelt behov for skoletilbudet det søkes om, med hensyn til både godkjenningsgrunnlag og elevtall. Ingen avslag er begrunnet utelukkende med henvisning til manglende behov for en livssynsskole. Det følger av lovens forarbeider at behovet for den omsøkte skolen skal vektlegges som en del av den skjønnsmessige vurderingen, men at det som utgangspunkt ikke alene vil kunne begrunne et avslag.

Jeg er veldig opptatt av å styrke skolen vår, det er min viktigste jobb. Jeg vil bare si at vi også har eksempler på kommuner i Norge som nå står i fare for ikke å ha noen offentlig grunnskole. Tenk på det – og på hvor mange valgmuligheter de elevene som går der og bor der, har.

Det er ikke alltid flertallet som bestemmer, og det avsluttet også representanten med i sitt spørsmål, for vi har unntaksbestemmelser knyttet til dette. Det blir, som sagt, opprettet flere privatskoler der flertallet ønsker det, men det har også skjedd der det ikke er ønskelig lokalpolitisk. Vi har nettopp en hjemmel i lovverket om det, og jeg mener at den fungerer godt, og at den er tydelig på at distriktspolitiske hensyn er noe en skal se hen til.

Det er også veldig mange som har fått ja siden denne lovendringen fordi fylkeskommunen har vært positiv. Det handler også om, som jeg sa innledningsvis i mitt innlegg, viktigheten av å styrke lokaldemokratiet og folkestyret, og det er et viktig prinsipp for Arbeiderparti-regjeringen å styrke og verne.

Jeg er litt usikker på spørsmålet. Friskoler er jo et annet begrep enn den offentlige fellesskolen. Det kan kanskje representanten klargjøre, men det vil likevel være to forskjellige ting. For oss er det viktig at privatskolene er et supplement, og det har helt klart vært en nedgang i antall godkjenninger siden regjeringsskiftet i 2021 og den lovendringen som ble initiert av Støre-regjeringen. Samtidig ser vi at det er godkjent flere privatskoler, over 30, også i denne regjeringstiden, siden 2021. Det er interessant å merke seg at det selv etter innstrammingen og at det skal legges vesentlig vekt på folkevalgtes synspunkt, fortsatt er godkjent relativt mange nye skoler – selv om ikke alltid kommuner og fylker er positive.

For oss er det viktig å styrke den offentlige skolen i Norge. Det er helt klart at den er vårt viktigste konkurransefortrinn og noe som har skapt tillit folk imellom – det tillitssamfunnet vi er kjent for å være, og det tillitssamfunnet vi ønsker å være i framtiden. Når det gjelder de private skolene, er Arbeiderpartiet tydelig på at de utgjør et viktig supplement til den offentlige skolen. Jeg har besøkt flere av dem selv, og jeg synes veldig mange driver godt. Det er også veldig viktig for meg at vi faktisk respekterer og overholder det Stortinget har bestemt knyttet til privatskolene – også sammen med KrF – for faktisk å sikre at det f.eks. er en tydelig alternativ hjemmel for etablering.

Det kan godt være at Høyre ønsker en annen type privatskolelov enn den vi har i dag, men det er faktisk ikke den loven Stortinget har vedtatt, og det er den jeg har en forpliktelse til å forholde meg til. Jeg skal selvsagt gjennomgå det som nå ser ut til å få flertall i salen, og ta det på det største alvor. Her er det viktig at vi sikrer at lovverket overholdes slik det var ment, og etter intensjonen, og også i samsvar med forarbeidene som den gangen ble gjort, og i samsvar med enigheten man kom til i 2007. Jeg vil legge til at når vi har hatt dette på høring – vi har sett om det er behov for å gjøre endringer i dette – har vi sett at f.eks. Asker kommune går ganske langt i å erkjenne at dette er en problematikk i dag, at det er skoler som utgir seg for å være noe annet enn det de faktisk er, for å omgå regelverket Stortinget har vedtatt.

Den må jeg gjennomgå. Det er ny informasjon for meg at det vil bli flertall for det løse forslaget. På et generelt grunnlag er det viktig for meg å si at dette er svært alvorlig. De siste årene har det vært en stor økning i antallet skoler som er godkjent på grunnlag av et humanistisk livssyn, og en økning i antallet søknader om å etablere slike skoler. Flere av de nye skolene profilerer idrett, realfag og andre fokusområder langt tydeligere enn det humanistiske grunnlaget, og det er viktig at privatskoler som søker om godkjenning som livssynsskoler, faktisk har en reell tilknytning til det livssynet og framstår som et tydelig alternativ til den offentlige skolen. Alt annet vil være en omgåelse.

Jeg får være tydelig: Nei, søkere skal ikke bevise at nok elever i regionen tilhører et spesielt livssyn. Vi skal ikke ha opplysninger om elevers tro eller livssyn. Samtidig forventer jeg at alle som ønsker å etablere privatskole i Norge, kan gi en tilfredsstillende redegjørelse for hvilket behov en ny skole skal dekke. Jeg vil legge til at godkjenningsordningen i dagens lov i det store og hele er den samme som godkjenningsordningen i privatskoleloven av 2007, som ble vedtatt på grunn av forliket mellom de rød-grønne og KrF den gangen. Kjernen i lovgivningen er å ivareta muligheten til å etablere private skoler som representerer et tydelig alternativ til den offentlige skolen. Det er viktig at jeg forvalter Stortingets vilje på dette punktet.

Regjeringen har som mål å styrke læringen i skolen slik at elevene lærer mer og bedre. Det er et politisk ansvar og et politisk valg å sørge for at vi tar vare på og styrker den norske fellesskolen. Samtidig har vi en privatskolelov som skal legge til rette for at foreldre og elever kan velge andre skoler enn offentlige. De private skolene skal være et tydelig alternativ til det offentlige skoletilbudet. Etter forslag fra Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen vedtok Stortinget våren 2023 en endring i privatskoleloven om at det ved søknadsbehandlingen skal legges vesentlig vekt på uttalelsen til vertskommunen eller vertsfylket. Det er de lokale folkevalgte i kommunene og fylkeskommunene som best kjenner de lokale forholdene, og som er nærmest til å vurdere konsekvensene av en etablering eller endring i skoletilbudet i sine områder. Bakgrunnen for at kommunens og fylkeskommunens uttalelse skal tillegges vesentlig vekt, er å styrke lokaldemokratiet og folkestyret. Vertskommunen eller vertsfylket har ikke en vetorett i saker om etablering av nye privatskoler. I særlige tilfeller kan en skole gis godkjenning selv om dette ikke støttes av vertskommunen eller vertsfylket. Distriktspolitiske hensyn er et eksempel på et hensyn som kan tale for at en skole i et slikt tilfelle likevel bør godkjennes. Det skal mye til for at slike hensyn skal være avgjørende. I Jotunheimen-saken var det sterke hensyn som trakk i ulike retninger. Etter en samlet vurdering konkluderte jeg med at de distriktspolitiske hensynene måtte veie tyngst. I denne saken ble det lagt avgjørende vekt på at skolen er sentral for å opprettholde bosetting og det lokale næringslivet i regionen. Jeg mener dagens lov fungerer godt og ser ikke behov for å sette i gang endringer, slik forslagsstillerne foreslår. Godkjenningsordningen i dagens lov er i det store og hele den samme som i privatskoleloven av 2007, som ble vedtatt på bakgrunn av privatskoleforliket mellom den rød-grønne regjeringen og KrF. Jeg er opptatt av at privatskoleloven skal forvaltes slik Stortinget har gitt føringer om, slik at ikke livssynsgrunnlaget i loven uthules. For å forsikre meg om at Utdanningsdirektoratet praktiserer loven i tråd med det, sendte jeg dem en instruks i desember 2024. Jeg vil understreke at instruksen ikke setter krav til at elever eller foresatte må dokumentere at de formelt tilhører eller identifiserer seg med et bestemt livssyn. Behovet for den omsøkte skolen er kun ett av flere momenter som er relevant i den skjønnsmessige vurderingen, men vil som utgangspunkt ikke alene kunne begrunne et avslag. Jeg ser derfor ikke behov for å trekke instruksen tilbake.

Jeg har behov for å ta ordet etter innlegget fra FrPs representant om at elevene nå kan gå til helsesykepleieren når de trenger det. Det kan de allerede i dag. Det er innenfor 10 pst.-grensen, og er det over 10 pst., kan de gå dit når de får det dokumentert. Så er det sånn at det er føringen jeg egentlig opplever diskusjonen her handler om. Jeg vil bare minne om at det ikke er nytt i regelverket for i år at timer hos helsesykepleier skal føres som fravær på vitnemålet, eller at det som sagt kan legges fram dokumentasjon på slike besøk etter reglene om fraværsgrensen. Det blir også vanskelig for meg, og kanskje også for andre, å forstå at FrP er for en streng grense, mot økt byråkrati og for en best mulig anvendelse av skattebetalernes penger, når de samtidig går i front for stadig flere unntak.

Dersom elevene har dokumentasjon på at de har kronisk alvorlig sykdom, kan de legge fram egenmelding på slikt fravær, også etter 10 pst.

Det gjelder egne regler for elever som har kronisk sykdom eller økt risiko for fravær av helsegrunner. Elever som har dokumentasjon på dette, kan legge fram egenmelding på slikt fravær, også etter 10 pst. Jeg minner om at skolen skal følge opp alt fravær. Dersom fraværet skyldes manglende tilrettelegging av opplæringen, er det noe skolen er nødt til å se på. Dersom hensynet til en elev tilsier det, kan fylkeskommunen tilby at eleven gjennomfører videregående opplæring over lengre tid enn det som følger av den vanlige fag- og timefordelingen.

Som jeg sa i mitt innlegg, er det viktig at vi har regler som er tydelige på at vi forventer at elevene møter opp, og at regelverket og ikke minst den store finansieringen vi har av videregående opplæring, forplikter til deltakelse. Det er viktig av mange hensyn, som jeg var inne på i mitt innlegg. Jeg minner samtidig om at besøk hos helsesykepleier heller ikke i dag innebærer at elevene mister karakteren sin. Det er den samme føringen som vi hadde under de forrige fraværsreglene. Det er kanskje det elevene ikke ønsker seg. Elevene kan fint legge fram egenmelding eller dokumentasjon fra helsesykepleier og likevel få karakter dersom læreren har vurderingsgrunnlag. Jeg mener dette kanskje har blitt i overkant problematisert – mer enn det hadde trengt å bli.

Vi vil selvfølgelig gjøre veiledningen så god som vi bare kan, og lytte til lærerne selv i form av hva de trenger for at den føringen skal gå best mulig og mest mulig smidig. Det vil som sagt være slik at det vil kreve noe arbeid å sette seg inn i de nye reglene. Det er også sånn at desto flere unntak det åpnes opp for, jo mer byråkrati kan det fort bli, så det må vi være spesielt oppmerksomme på, også etter dagens vedtak.

Jeg er helt enig i det saksordføreren sa i sitt innlegg og gjentok nå i sin replikk – at det er viktig at vi får et system som sikrer minst mulig rapportering fra lærerens side. Samtidig opplever jeg at lærerne er opptatt av at vi har fraværsregler i skolen, for de ser at det faktisk virker, at det bidrar til at elevene i større grad møter opp, og til at man får dem gjennom skoleløpet. Det er helt nye regler som har kommet på plass. Reglene kom på plass etter at partene i sin tid selv ga innspill. Det er mye av det som ordningen med dagens regler bygger på. Nye regler å sette seg inn i krever et ekstraarbeid, og der har vi prøvd å bidra i form av det arbeidet som er gjort fra direktoratets side, og som er sendt ut til skolene.

Jeg vil jeg følge med på hvilket vedtak som blir fattet her i Stortinget i dag. Det er viktig for meg å understreke noe: Det som representanten Velle sier om at dette gjelder alle lærere, er rett og slett ikke sant. Jeg registrerer f.eks. at et annet stort forbund, Lektorlaget, ikke støtter forslagene som er skissert her. Jeg er sikker på at vi skal få dette til på en god måte, sånn at det oppleves mest mulig treffsikkert, men det krever en høring, for når dette vedtaket er fattet, åpner det som sagt for veldig mange flere spørsmål. Men min innstilling er i hvert fall at dette skal vi finne en god løsning på.

Jeg er tydelig på at jeg står for det jeg tidligere har sagt, men for meg er det viktig å lytte til Stortinget og selvfølgelig følge opp de vedtakene jeg er forpliktet til å følge opp, på egnet måte. Det vil jeg passe på blir gjort i denne saken. Det som det er viktig å ta med seg, er at innstillingen gir ulike regler for ulike helsetjenester. Da vil det allerede kanskje kompliserende regelverket vi har, kanskje bli enda mer komplisert med det vi nå legger opp til. Men det er min jobb å sikre at det blir gjort på en mest mulig rettferdig, treffsikker og – vil jeg legge til – minst mulig byråkratisk måte.

For oss er det viktigst å ha et regelverk som virkelig forplikter folk til å delta i dette viktige tilbudet, som videregående opplæring er. Vi bruker tross alt 50 mrd. kr av skattebetalernes penger på å tilby videregående opplæring til norske ungdommer. De pengene må brukes svært godt og treffsikkert. Jeg vil følge opp stortingsvedtaket på egnet måte. Det vil da som sagt legges opp til en høring, hvor vi vil få innspill.

Det er en viktig forutsetning at folk stiller opp og deltar når de kan, på de fleste områder i det norske fellesskapet. I skolen er tilstedeværelse spesielt viktig for elevenes egen læring og deres sosiale utvikling. Det er også av stor betydning for læringsmiljøet for medelevene at alle som kan, møter opp. Det brukes årlig rundt 50 mrd. kr av skattebetalernes penger på å tilby videregående opplæring til norske ungdommer. Det må forplikte til deltakelse. De siste årene har fraværet økt med fraværsreglene som ble innført i 2016. Vi ser også et økende fravær i grunnskolen. Det er en del av en internasjonal trend. Arbeiderparti-regjeringen ønsker derfor et regelverk som i enda større grad kommuniserer at elevene skal møte på skolen og delta i undervisningen – samtidig som vi sikrer at elevene fortsatt kan være borte når de er syke, eller vil kunne gå til lege eller helsesykepleier når de trenger det. Elever med kroniske sykdommer er ivaretatt med egne regler. De nye fraværsreglene som trådte i kraft i høst, tillater inntil 10 pst. egenmeldt sykefravær – uten å måtte belaste fastlegene eller andre helsetjenester unødvendig. Først etter at elevene gjennom egenmelding har vært borte fra 10 pst. av timene i et fag, må elevene dokumentere videre sykefravær gjennom bekreftelse fra helsepersonell. Jeg er kjent med bekymringene rundt elever som avbestiller timer fordi de er bekymret for at fraværet deres skal registreres som fravær. Jeg understreker derfor at selv om fraværet registreres, gjør ikke timer i helsevesenet at elevene mister muligheten til å få karakter, så lenge de har deltatt nok i opplæringen til at læreren kan sette karakter i faget. Det gjelder også for timer hos helsesykepleier. Fraværsreglene vi innførte, skiller ikke mellom ulike typer helsepersonell eller ulike typer skolehelsetjenester. Jeg oppfatter at komiteen nå ønsker at skolehelsetjenesten ikke skal omfattes av fraværsgrensen. Dersom Stortinget følger komiteens innstilling, vil jeg følge opp på egnet måte. Det blir uansett viktig å legge til rette for innspill til den nærmere utformingen av en justert regel, slik at vi vet at det vil fungere godt i skolehverdagen, og være mest mulig rettferdig. Innstillingen vil gi ulike regler for ulike helsetjenester. Det vil også gi ulike regler for samme type helsepersonell, avhengig av hvor de er ansatt. Noen elever oppsøker kanskje fastlegen sin eller en privat psykolog. Andre går til helsesykepleier eller en psykolog i skolehelsetjenesten.

Det er veldig bra at Solberg-regjeringen sa det i 2019, men ingenting skjedde, og det går også an å tenke parallelle løp. Jeg mener at det som er utrolig viktig, er at vi har en kunnskapsbasert tilnærming til dette: Jeg legger til grunn at det er lokalt man gjør de beste vurderinger knyttet til det fraværet man har – det er en forventning jeg har – og at man da fra kommunens side kan sette inn større ressurser dersom det over tid er bekymringsfulle trekk på den enkelte skole. Når det er sagt, vil det å lage konkurranselister over mest eller minst fravær i barneskolen og ungdomsskolen i media og på nettsteder etter min mening ikke ha noen effekt på fravær. Er det forskning som viser det motsatte som representanten kan vise til, imøteser jeg gjerne denne.

Ja, det er viktig for oss å få på plass dette registeret. Derfor foreslo regjeringen dette, og heldigvis vedtok Stortinget det i fjor, nemlig å opprette et individregister for grunnskolen. Jeg kan ikke registrere å ha sett at Høyre klarte å få det til i løpet av de åtte årene de styrte. Det som er viktig med dette registeret, er nettopp å ha en oversikt over fravær på alle trinn, ikke bare 10. trinn og videregående. Målet med registeret er klart å legge til rette for statistikk og forskning som kan gi kunnskap om mulige tiltak og utvikling i skolesektoren på nasjonalt nivå. Å følge utviklingen på enkeltskoler og kommuner for å følge dem opp, ligger utenfor selve formålet med registeret. Men det er helt klart at dette registeret gir nye muligheter til å utvikle statistikk og indikatorer på fravær, og jeg forventer også at skoleeierne jobber godt med dette, slik også representanten beskrev i sitt tilleggsspørsmål i stad, og som de allerede gjør flere steder. Det er utrolig viktig i den tiden vi er inne i nå.

At skolefraværet i norsk skole fortsetter å øke, er bekymringsverdig. Vi ser tilsvarende utviklingstrekk i Europa også. Kommunen som skoleeier har ansvar for at elever med fravær fra opplæringen følges opp, og skal ha et system for føring av fravær. Jeg legger derfor til grunn at kommunene følger med på fraværet lokalt. Samtidig er vi på nasjonalt nivå avhengig av bedre oversikt over fraværet i skolen. Derfor vedtok Stortinget etter forslag fra regjeringen i fjor opprettelsen av et individregister for grunnskolen. Det muliggjør et nasjonalt fraværsregister med oversikt over fravær på alle trinn. Formålet med dette registeret er å legge til rette for statistikk og forskning som kan gi kunnskap om effekt av ulike tiltak og utviklingen i skolesektoren på nasjonalt nivå. Å følge utviklingen på enkeltskoler og kommuner for å følge dem opp, ligger utenfor formålet med registeret. Det er likevel klart at grunnskoleregisteret gir nye muligheter til å utvikle statistikk og indikatorer på fravær. Registeret vil gjøre det mulig å produsere og publisere statistikk bl.a. om hvordan elevers fravær utvikler seg gjennom skolegangen, og over tid. På denne måten kan registeret bidra til å gi kommunene god oversikt over det lokale fraværet og mulighet til å se lokale tall og utvikling i en større sammenheng. Per i dag er det ikke tatt beslutning om hvilke konkrete produkter direktoratet kan eller skal publisere eller utvikle med grunnlag i data fra grunnskoleregisteret. Jeg legger til grunn at direktoratet vil bruke data fra registeret til å utvikle og publisere fraværsstatistikk som vil være til nytte for skoleutvikling på både lokalt og nasjonalt nivå. Utdanningsdirektoratet arbeider nå med å etablere grunnskoleregisteret. Målet er at det kan startes opp med en pilotering neste skoleår. Utvikling av statistikk og hvordan data fra registrene vil bli publisert, må vurderes underveis.

Til dem vil jeg rette oppmerksomheten mot de tiltakene vi er full i gang med, som jeg sa innledningsvis. Jeg vil legge til at en lovendring i 2023 gjaldt kommuner og fylkeskommuners plikt nettopp til å sørge for at det kan gis f.eks. fjernundervisning dersom det er trygt og pedagogisk forsvarlig. Vi gjør flere grep for å få dette til, vi tar situasjonen på alvor. Vi er opptatt av å få oversikt over situasjonen i Kommune-Norge og fylkene. Som sagt har vi i registrert fire klagesaker i fjor. Det er en klagesak for mye, men arbeidet fortsetter med full styrke.

I tiltakene vi jobber med, ser vi hele utdanningsløpet i sammenheng med en rekke innsatsområder, bl.a. ved å forbedre informasjonen om rettigheter og muligheter, forbedre tilgangen til barnehagetilbud for samiske barn og gjøre det enklere for elevene å velge opplæring i samisk. I tillegg jobber vi for å rekruttere flere studenter og styrke de fagmiljøene vi har.

Staten har et viktig ansvar for å legge til rette for at den samiske befolkningen kan bevare og utvikle sitt språk og sin kultur. Språkopplæring i samisk er viktig for å sikre utbredelsen av språkene, men også for å bygge identitet, stolthet og kultur blant samiske elever. Alle samiske barn har en lovfestet, individuell rett til opplæring i samisk i hele landet, både i grunnskolen og i videregående opplæring. Det er skoleeier som har ansvaret for at kravene i opplæringsloven oppfylles, slik at elevene får den opplæringen de har krav på. Vi har ingen uttømmende oversikt over hvor mange elever som ikke har fått oppfylt sin rett til opplæring i og på samisk. Fra 2025 har Utdanningsdirektoratet bedt statsforvalterne om å melde inn antall klagesaker de behandler som gjelder opplæring i og på samisk i grunnskole og videregående opplæring i sine årlige rapporteringer. Årsrapportene for 2025 er tilgjengelige fra 1. mars. Siden fristen ikke har gått ut, er rapporteringen ufullstendig, men vi vet at de åtte embetene som per nå har meldt inn klagesaker i årsrapporten for 2025, har meldt inn til sammen fire klagesaker knyttet til retten til opplæring i og på samisk i grunnskolen og ingen saker for videregående opplæring. Jeg ser med stor bekymring på mangelen på lærere med samiskspråklig kompetanse i skolen og barnehagen. Det er stor etterspørsel etter lærere med samiskspråklig utdanning, og i dag utdanner vi ikke nok lærere til å møte behovet. Regjeringen er opptatt av å skape en positiv spiral for rekruttering av lærere med kompetanse i samisk språk og samisk kultur. Vi jobber nå med tiltak i hele utdanningsløpet med en rekke innsatsområder, bl.a. å forbedre informasjonen om rettigheter og muligheter, forbedre tilgangen til barnehagetilbud for samiske barn og gjøre det enklere for elever å velge opplæring i samisk. I tillegg jobber vi for å rekruttere flere studenter og styrke fagmiljøene. Avslutningsvis vil jeg takke representanten for å reise et viktig spørsmål som fortjener oppmerksomhet. Det er bra at flere partier på Stortinget slutter opp om viktigheten av å løfte arbeidet med å gi samiske barn rettighetene de har krav på.

Jeg vil bare presisere at det er Stortinget som vedtar budsjettene, og jeg må som statsråd forholde meg til de fullmaktene Stortinget gir. Det er grep jeg kan gjøre som ikke nødvendigvis koster de store pengene, og noe av det som er gjort, er nettopp å ha tilskudd til en egen veileder om når man skal sette inn kompetanse og flere ansatte i løpet av barnehagehverdagen. Jeg har opplevd at den veilederen har blitt tatt godt imot av partene. Dette bruker de ansatte som diskusjonsgrunnlag på sin arbeidsplass når det gjelder å bevisstgjøre om når situasjonen er krevende, og når de skal sette inn flere ansatte. I tillegg har det vært viktig nettopp å være tydelig på at hvis ansatte opplever at de ikke har en forsvarlig hverdag, så skal de rapportere det. Det skal faktisk varsles om. Dette er forhold som må ryddes opp i, og dette får man ikke vite hvis ikke eier faktisk vet om det.

Jeg tror jeg ble like skuffet som representanten da jeg så hva det som gikk i den frie rammen, men som ble anmodet om at skulle brukes på barnehage og økt bemanning der – de 800 mill. kr – enkelte steder gikk til. Mange kommuner vet vi at brukte midlene på å styrke antallet ansatte i barnehagen, men vi vet også at det var kommuner som valgte å plassere midlene i disposisjonsfond eller bruke dem på helt andre tiltak, som å la dem gå inn i et større regnestykke ved å kutte eiendomsskatt og lignende. Sånn skal det ikke være. Derfor er jeg veldig glad for at vi nå for i år ble enige om å legge en tilleggspott der på 800 mill. kr som skal styrke den nasjonale bemanningen, og at vi sånn sett får et enda bedre og mer treffsikkert tiltak. Jeg vil legge til at vi også jobber veldig med å få rekruttert unge mennesker inn i arbeidslivet, og vi har 15 mill. kr for å få det til, i samarbeid med sektoren og dialog med partene om dette, i tillegg til IA-bransjeprogrammet for barnehagene, som vi vet kan være veldig treffsikkert når det gjelder å ha god, fast og stabil bemanning i barnehagene.

Det er helt grunnleggende at det er nok ansatte til stede i barnehagene for å gi et godt barnehagetilbud, og det er et ansvar som barnehageeierne må følge opp. Samtidig er jeg klar over at rekrutteringen oppleves utfordrende mange steder, og at det er utfordringer med bemanning og høyt sykefravær. Derfor har regjeringen gjort mye for å forbedre situasjonen, og jeg har, vil jeg understreke, god dialog med aktørene på barnehagefeltet. Jeg vil kort nevne noen av de grepene som er gjort de senere årene. I budsjettforliket sammen med SV – så det er veldig bra – ble det enighet om 600 mill. kr til toppet bemanning, slik at det til sammen er 800 mill. kr i år. Det er kjempeviktig. Den potten har ikke kommet skikkelig ut til kommunene og ut til den enkelte barnehage ennå, og jeg vet fra aktørene selv at de fremdeles planlegger hvordan de kan disponere de pengene godt. Det håper jeg er med på å hjelpe på situasjonen som Terje og de andre i oppropet beskriver. Disse pengene er øremerket til å styrke eller avlaste grunnbemanningen i den enkelte barnehage. Midlene skal bidra til at bemanningen styrkes utover den lovfestede bemanningsnormen og pedagognormen, og målet er å styrke bemanningen, redusere arbeidsmengden og bidra til at alle unger får et godt pedagogisk tilbud. De kan også brukes til å ansette flere assistenter, fagarbeidere eller barnehagelærere, eller til tiltak for å avlaste og styrke bemanningen, slik som kjøkkenassistenter, merkantilt ansatte eller andre praktiske støttefunksjoner. I tillegg til de 800 mill. kr som er øremerket, har vi 800 mill. kr som en økning i kommunenes frie inntekter som jeg anmoder om skal brukes på barnehage. Vi viderefører også tilskuddsordningen for økt pedagogtetthet i levekårsutsatte områder med 216 mill. kr – ekstremt viktig, det treffer godt. Vi har også en storsatsing på arbeidsplassbasert barnehagelærerutdanning fra da vi overtok Kunnskapsdepartementet, fra rundt 100 plasser til nesten 500 plasser. Det er jeg veldig stolt over.

Arbeiderpartiet vil ikke ha flere timer inn i norsk skole. Sammenlignet med da jeg gikk på skolen, går mine barn i dag 1 350 flere timer i barne- og ungdomsskolen. Det er en betydelig økning i antall timer, og i altfor lang har norske politikeres svart vært å kaste flere timer inn i norsk skole og tro at det automatisk fører til at elevene våre lærer mer. Det er ikke veien å gå. Det vi ønsker, er at det skal komme mer fritidsaktiviteter inn i skolehverdagen, og at leksene kanskje i større grad kan bli gjort i løpet av skoletiden, slik vi vet at flere prøveprosjekter har gjennomført, f.eks. ved Kvernevik skole fra min hjembygd. Det var en stor suksess for både elever og rektor der, og det er ett skritt i riktig retning. Også innføringen av gratis kjernetid i SFO er et viktig skritt for å få til en mer helhetlig skolehverdag, og nå har idretten og kulturskolen også fått fulgt med inn.

Først vil jeg også trekke fram at læreren er den viktigste ressursen i norske klasserom, og jeg er veldig glad for å kunne si at det aldri før har vært like mange lærere som har fullført lærerutdanning i Norge, og som dermed er kvalifisert til å undervise, som i skoleårene fra 2022 til 2025. Vi ser også at GSI-tallene viser en betydelig nedgang i antall ukvalifiserte lærere, fra 4,9 pst. til 3,9 pst. Det er svært, svært gledelig. Når det gjelder dette med lærernormen, står det i Arbeiderpartiets program at vi er for en minstenorm for lærertetthet. Vi setter oss nå ned og ser på og vurderer nøye anbefalingene fra kommisjonen og den påfølgende høringen, og vi tar på alvor at et flertall i kommisjonen anbefaler å oppheve eller endre lærernormen. Vi ønsker denne debatten velkommen, og vi hører gjerne ulike synspunkter på hvordan normen virker, og om den bør innrettes på en annen måte for å treffe best mulig.

Nå jobber direktoratet med det som ble lagt fram fra Stortinget om praktisk melding, der Høyre ikke hadde noen alternative forslag om nasjonale prøver. Så det skal vi komme tilbake til. Det er nå under full utredning, hvor målet er at norske elever skal lære mer og lære bedre. Når vi ser at fagfolk selv sier at de nasjonale prøvene ikke virker optimalt, er det min jobb som statsråd å sørge for at de faktisk virker optimalt. Vi bruker for mye penger og tid på dette til at det ikke skal gjøre det. Jeg skjønner at Høyre har behov for å karikere at vi snakker om mobiltelefon eller å få mer kontroll i klasserommet, men det handler om rammene til å få til en god undervisning i alle fag. Jeg synes vi skal slutte med den karikeringen, for jeg synes vi skal komme oss videre med dette. Jeg imøteser også dialog med Høyre om hvordan vi kan løfte realfagene i tiden som kommer, for der tenger vi en felles nasjonal satsing, tverrpolitisk.

Det Høyre nå sier, er feil. Jeg vil bl.a. vise til at vi ser at ved nasjonale prøver går andelen som presterer bedre i matematikk på ungdomsskolen, faktisk noe opp. Det håper vi er en trend, et brudd, som vi vil se fortsette. I tillegg til satsingene som jeg var inne på, knyttet til endrede læreplaner, å satse på lærerne og å få en mer praktisk undervisning, er det også utrolig viktig at vi har et klasserom der ungene opplever at de kan konsentrere seg. Derfor tok vi vekk telefonen, for de skal ha full konsentrasjon i klasserommet for å kunne ta til seg læringen, og læreren skal kunne ha kontroll i klasserommet. Derfor har vi også gjort flere endringer i opplæringsloven knyttet til lærerens kontroll i klasserommet. I tillegg vil jeg legge til viktigheten av økt smågruppeundervisning. Vi vet at midlertidig inndeling, faglig basert, i klasserommet kan være med på å fremme læring betydelig. Derfor er jeg så glad for at planen for Norge som regjeringen har lagt fram, har lagt inn viktigheten av dette og satsingen på dette.

Vi gjør flere grep, utover det jeg var inne på. Vi gir støtte til en mer praktisk og variert undervisning – det er utrolig viktig. Når det gjelder det å satse på lærerne, vil jeg gjenta at over tid har andelen faglærere i matematikk som oppfyller kompetansekravene, økt i både grunnskolen og videregående opplæring. For det tredje vil jeg nevne viktigheten av å fikse de læreplanene som Høyre og FrP vedtok, som overhodet ikke gode nok til å sikre gode regneferdigheter hos elevene våre. I tillegg vil jeg nevne viktigheten av tilleggspoengene til realfag for opptak til høyere utdanning. Det er utrolig viktig at vi har beholdt dem og tatt vekk veldig mye annet, nettopp for å vise hvor viktig det er å satse på denne retningen for de elevene som går på videregående. Vi evaluerer også tilleggspoengene og ser om vi bør innrette dem på en annen måte, nettopp for å sikre at det er god rekruttering til realfag. Jeg vil også legge til at det å ha konsentrasjon i undervisningen er ekstremt viktig. Der har vi nettopp tatt flere grep.

Regjeringen tar tak i fallende realfagsresultater i grunnskolen og sviktende rekruttering i realfagene i videregående. Det er utrolig viktig at elevene opplever mestring for å bli engasjert i realfagene, og kvaliteten i de timene elevene allerede har, må bli bedre. Vi gjør mange grep for å sikre at opplæringen i realfag skal bli mer praktisk og variert, og for å sikre at lærerne har gode rammebetingelser for å drive opplæring. Gjennom et nasjonalt program for en mer praktisk skole finnes bl.a. en tilskuddsordning og en egen rentekompensasjonsordning for kommunene. Vi har styrket både Matematikksenteret og Naturfagsenteret, som bidrar til å løfte kvaliteten i realfagsundervisningen, f.eks. gjennom kompetanseutvikling, formidling av forskning og utvikling av ressurser som kan tas i bruk av skolene. Jeg er enig med Høyre i at lærerens kompetanse er avgjørende for elevenes læring. Vi har etablert et nytt system for kompetanse- og karriereutvikling, som skal bidra til at nettopp lærere og andre yrkesgrupper skal få kompetanseutvikling i tråd med lokale behov. Skoleeierne kan også styrke de ansattes kompetanse i realfag gjennom tilskuddsordning for lokal kompetanseutvikling. Over tid har andelen faglærere i matematikk som oppfyller kompetansekravene, økt både i grunnskolen og i videregående opplæring. Noe som også er utrolig viktig, er at vi nå rydder opp i læreplanene som Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen vedtok. Dette er læreplaner som helt tydelig ikke er gode nok når det gjelder å løfte betydningen av gode regneferdigheter i skolen. Målet er å endre de lærerne som har vært. De oppleves å være for utydelige, og de gjøres nå mer konkrete og lettere å forstå. Nye læreplaner er allerede ute på høring. Vi skal ha en målrettet innsats på dette, og det er viktig med en helhetlig tilnærming.

Oslo kommune har veldig mange gode skoler. Det er veldig, veldig bra. Jeg vil også igjen vise til at det er et grunnleggende prinsipp i opplæringsloven at den offentlige fellesskolen skal ha undervisning på norsk, og at den nasjonale fag- og timefordelingen og norske læreplaner skal ligge til grunn for opplæringen. Vi har ingen planer om å endre loven på alle disse områdene, som så klart går fram av opplæringsloven kapittel 2 og 3. Det er det vi vil si om den saken.

Det er noen private IB-tilbud rundt omkring i hele landet vårt. Noen av disse ligger i Oslo-området, bl.a. Oslo International School i Bærum, Asker International School i Asker og Norlights International School Oslo AS, som ligger i Oslo. Det er også flere andre tilbud rundt omkring i nabofylker til Oslo. Jeg forstår at det må være en god overgang for de elevene som benytter seg av tilbudet i dag. Nettopp derfor har jeg bedt Utdanningsdirektoratet om å legge til rette for det med en overgangsordning.

Oslo kommune har siden 2016 gjennomført et forsøk med IB-opplæring i den offentlige grunnskoleopplæringen. Forsøket har vært tidsbegrenset, slik alle forsøk etter opplæringsloven må være. Forsøksperioden utløper etter skoleåret 2025/2026, altså etter ti år. Oslo kommune fikk i desember i fjor avslag fra Utdanningsdirektoratet på en søknad om å forlenge forsøket. Det gjorde de fordi jeg vurderer at det ikke er grunnlag for å foreslå endringer i opplæringsloven for å åpne for at kommuner kan tilby IB i den offentlige grunnskoleopplæringen. Det har departementet grundig redegjort for i budsjettproposisjonen for 2026, som oppfølging av et anmodningsvedtak fra Stortinget. Det gjennomføres hele tiden ulike forsøk i skolen, med avvik fra regler i opplæringsloven. Det er bra. Slike forsøk er med på å gi et kunnskapsgrunnlag til vurderingen av om det er behov for permanente regelendringer sånn at norsk skole kan bli enda bedre. Erfaringer fra forsøket i Oslo har sånn sett bidratt til det kunnskapsgrunnlaget som har ligget til grunn for mine vurderinger i oppfølgingen av Stortingets anmodningsvedtak. Det er et grunnleggende prinsipp i opplæringsloven at den offentlige fellesskolen skal ha undervisning på norsk, og at nasjonale fag- og timefordelinger og norske læreplaner skal ligge til grunn for opplæringen. Dette framkommer i opplæringslovens kapittel 2 og 3. Regjeringen har ingen planer om å endre loven på alle disse områdene. Forsøk er midlertidige, noe det er viktig at kommunene kommuniserer tydelig til dem som deltar i ulike forsøk. Jeg mener likevel at det kan være hensiktsmessig med en overgangsordning for elevene i dette tilfellet, og har bedt Utdanningsdirektoratet om å legge til rette for det. Jeg har ellers tiltro til at Oslo kommune vil ivareta sin plikt til å tilby elevene som har vært med i forsøket, et opplæringstilbud i tråd med opplæringsloven. De som ikke ønsker et slikt tilbud, må søke opplæringstilbud utenfor rammene av den offentlige skolen, og eventuelt søke seg til private IB-tilbud. Dette er noe den enkelte kan orientere seg om hvis det skulle bli aktuelt.

Det som beskrives her, er ekstremt viktig å ta tak i hvis det er tilfelle. Det har ikke jeg fått meldinger om. Her vil jeg også si at en stor del av nøkkelen ligger i det gode partssamarbeidet som skal ligge til grunn. Jeg opplever at det på mitt nivå nå er et godt samarbeid med partene, og dette er aktuelt å ta opp også sammen med dem. Her sitter Fagforbundet, Utdanningsforbundet, Skolelederforbundet osv. med mye av nøkkelen for å til de gode, trygge rammene gjennom å si fra at ting faktisk ikke virker.

Jeg vil bare begynne med å berømme Rødts engasjement på dette feltet, et engasjement jeg deler. Vi har laget en veileder som er tydelig på at krav om tilstrekkelig bemanning gjelder til enhver tid. Det er også utrolig viktig at kommunene som barnehageeier og de private eierne jobber godt med sykefraværssituasjonen. Vi er nødt til å få til et bedre arbeidsmiljø. Det kan handle om mye, men jeg ser at det er enkelte barnehager som gjør gode tiltak og har gode resultater å vise til der. Det å vise fram hvilket meningsfullt yrke det er å jobbe i, mener jeg er en felles innsats også vi politikere må være med og bidra til, for da vil vi også kunne øke rekrutteringen til yrket. Jeg er også spent på hvordan den budsjettenigheten som kom nå i desember, om toppet bemanning, faktisk virker ute i sektoren. Jeg har møtt en del av de barnehagene som har toppet bemanning fra før. De skrøt enormt av det, og det har stor betydning for deres arbeidsmiljø og kvalitet i hverdagen.

Jeg vil takke representanten for et viktig spørsmål. Jeg er klar over at mange barnehager opplever utfordringer med bemanning, rekruttering av barnehagelærere og høyt sykefravær, slik som barnehageoppropet framhever i sin appell. Det bekymrer meg. Regjeringen har allerede gjort mye for å støtte barnehageeiere med å bedre bemanningen og kvaliteten på barnehagetilbudet. Vi har styrket kommuneøkonomien, innført toppet bemanning og bevilget penger til økt pedagogtetthet i levekårsutsatte områder. I 2026 bruker vi over 1,8 mrd. kr på toppen av normene til bemanning. Vi har laget en veileder for bemanning i barnehagen som er tydelig på at kravet til tilstrekkelig bemanning gjelder i hele barnehagens åpningstid. Vi har også styrket arbeidsplassbasert barnehagelærerutdanning. Nær 500 erfarne medarbeidere får fra høsten av mulighet til å utdanne seg til barnehagelærer. Dette er en økning fra om lag 100 plasser i 2022. For å bidra til å bedre arbeidsmiljøet og få ned sykefraværet i barnehagene støtter vi også IA-bransjeprogram for barnehage. Jeg opplever å ha god dialog og et godt samarbeid med aktørene på barnehagefeltet, bl.a. i Nasjonalt forum for barnehagekvalitet. Der har vi satt bemanningssituasjonen på dagsordenen. Vi har startet et samarbeid med mål om å komme fram til noen felles virksomme tiltak denne våren. Dette er en konkretisering av rekrutteringsarbeidet vi allerede er felles om. Det handler bl.a. om å bedre barnehageansattes arbeidsmiljø, redusere sykefraværet, prøve ut mer hensiktsmessige organisasjonsformer og bruke de ansattes kompetanse bedre. Alt dette har betydning for kvaliteten på tilbudet og som grunnlag for videre skole- og utdanningsløp. Avslutningsvis vil jeg peke på at undersøkelser viser at mange barn og barnehageansatte trives godt på jobb, og at de får gode muligheter til å lære og utvikle seg. Dette er viktig for omdømmet til barnehageyrket. Det vet vi alle, og det er viktig at vi politikere også får fram det gode som skjer i norske barnehager, og at det er et godt sted å jobbe.

Det er godt å høre at Høyre nå vil tenke framover, men det er vitterlig Høyre som har stilt dette skriftlige spørsmålet, og som bruker sin kapasitet til å se tilbake i tid. Det vi gjør framover, er nettopp å lytte til lærerne. Det er viktig at vi får til vurderingsformer i opplæring og vurdering som faktisk virker, som er av kvalitet, som sikrer læring, og som sikrer rettferdighet i opplæringssituasjonen og vurderingssituasjonen. Det arbeidet er nå på vei med full fart framover. Som jeg varslet i mitt innlegg tidligere, vil det komme mer. Det vil komme sterkere statlig styring knyttet til dette, for det trenger vi i en tid hvor hele verden opplever at KI går fryktelig fort. Vi har også gode diskusjoner internasjonalt om hvordan vi skal løse denne problematikken.

Jeg må unnskylde, men Høyre har ingen troverdighet i dette spørsmålet. Da vi overtok styringen av norsk skole, var det en fullstendig ukritisk digitalisering som hadde rullet ut i norske klasserom, på skoler i hele landet – fullstendig uregulert. Det eneste bidraget jeg opplevde fra Høyre da jeg ble statsråd i forrige periode, var at det ble fremmet et forslag om at skjerm ikke måtte betegnes som skjerm. Vi har gjort flere grep. Vi har stoppet åpent nett som eksamensform. Vi har fjernet forberedelsesdel på sentralt gitt eksamen. Nettbaserte hjelpemidler på skriftlig eksamen er redusert fra 160 til 15 i videregående opplæring. Sikker nettleser er utredet og tatt i bruk og vil innføres fram mot 2027, og det må skje trygt og med kvalitet og uten usikkerhet. Vi har anmodet skoleeiere om økt vakthold på eksamen og stikkprøvekontroll. Det er laget en funksjon for varsling ved mistanke om juks og spørsmål til sensor, og det er tatt hensyn til KI i utformingen av eksamensoppgavene.

Det er ingen tvil om at KI har endret betingelsene for læring i skolen og utfordrer hvordan både lærere og alle andre i skolen jobber. Det har også gitt folkevalgte, skoleledere og lærere store utfordringer på ulike måter, slik all skjermbruk har gitt oss både muligheter og utfordringer å måtte håndtere i norsk skole. Representanten antyder at regjeringen har vært bakpå. Det vil jeg på det sterkeste avvise. Det er under denne regjeringen gjort en rekke grep for å få mer balanse mellom skjerm og bok. Det gir resultater, og mer kommer. Bruk av KI under eksamen er en av de største risikoene vi har for en rettferdig vurdering av elevenes sluttkompetanse. Jeg har derfor bedt Utdanningsdirektoratet om å sette i gang tiltak for å hindre bruk av ikke-tillatte hjelpemidler, som KI og oversettelsesprogrammer på eksamen. Direktoratet har satt i verk flere tiltak, herunder å stenge tilgangen til de fleste nettsteder under eksamen. De har fjernet forberedelsesdel til eksamen og startet med innføring av sikker nettleser under eksamen. Utdanningsdirektoratet har også publisert KI-råd og KI-kompetansepakker for undervisning og prøver, som de oppdaterer fortløpende. Skolene kan også sette begrensinger på elevenes nett, slik at KI-verktøy som ChatGPT blir sperret ute. Vi som myndigheter må sørge for tydelige rammer i bruken av KI-verktøy, som setter barn og unges beste først. Selv om det er utfordringer knyttet til KI i hele utdanningsløpet, er jeg likevel spesielt urolig for bruken av KI blant de yngste ungene. Elever på barnetrinnet er i en fase der de skal lære å lese, skrive og regne, utvikle konsentrasjon, egen kritisk tenkning og egne ideer. Da mener jeg vi må være svært varsomme med å ta i bruk avanserte KI-verktøy i klasserommet. Dette er utfordrende for kommunene å håndtere alene. Derfor vil vi ta sterkere statlige grep for å støtte opp om de utfordringene norsk skole står i knyttet til akkurat dette.

Riksrevisjonen har utarbeidet en rapport som bygger på et grundig datamateriale, og som vil være nyttig for departementets videre arbeid. Jeg deler Riksrevisjonens vurdering av at det ikke er tilfredsstillende når elever og lærere mangler læremidler i skolen. Jeg viser til at regjeringen allerede har satt i gang en rekke tiltak for å bedre læremiddelsituasjonen. Regjeringen har gjennom flere tiltak vist at vi satser på flere lærebøker i grunnskolen, mer lesing og leselyst og mindre skjerm. Vi har i 2023 og 2024 satt av 415 mill. kr øremerket til trykte læremidler, i hovedsak lærebøker. Denne satsingen viderefører vi i 2026, med 120 mill. kr til innkjøp av trykte læremidler. I tillegg har vi satt av penger til bøker i skolebibliotek og i barnehage. Alle disse, og flere tiltak, er en del av regjeringens satsing på lesing og leselyst. Til sammen vil regjeringen sette av 1 mrd. kr til lesing og leselyst over de neste fire årene. Vi har også styrket Statped, slik at de kan utvikle flere tilrettelagte læremidler for elever med særskilte behov. Videre har jeg nå sørget for at støttetjenester til skoleeiere er etablert, som vil starte å levere vurderinger av personvern i læremidler denne våren. Jeg har også bevilget midler til et flerårig forskningsprogram om digitalisering i skolen, som vil belyse hvordan læremiddelbruken står i sammenheng med elevenes læring. På enkelte områder er det imidlertid fremdeles utfordringer, som vi vil ta tak i, bl.a. gjennom endringer i tilskuddsordningen for læremidler der det ikke er markedsgrunnlag. Etter opplæringsloven skal skolene ha tilgang til nødvendig utstyr, inventar og læremidler. Dette ansvaret påligger kommunene og fylkeskommunene som skoleeiere. Jeg merker meg at Riksrevisjonen peker på at skoleeierne ikke kjøper inn læremidler og utstyr som dekker skolenes behov. For meg er det viktig at vi som statlig myndighet har informasjon om tilstanden i sektoren om læremidler. Jeg deler flere av vurderingene fra Riksrevisjonen og har allerede iverksatt flere tiltak for å bøte på utfordringene som er avdekket.

Jeg jobber kunnskapsbasert, og jeg registrerer, i likhet med representanten, at det kommer signaler om at de studentene som kommer inn på universiteter og høyskoler, ikke er klare for akademisk arbeid. Derfor er vi nødt til å ta grep for det i både grunnskolen og videregående opplæring. Spørsmålet er om det er andre grep vi kan gjøre enn å pålegge enda mer testing og ha mer arbeid knyttet til det. Det er jo ikke gratis, og vi må prioritere midlene våre på best mulig måte framover.

Jeg mener, i likhet med representanten Melby, at det er svært viktig at elevene våre lærer å skrive godt. Det henger, som representanten sa, også sammen med det å utvikle gode leseferdigheter. Særlig sett i lys av den teknologiske utviklingen og mye bruk av digitale verktøy, er jeg bekymret for utviklingen av elevenes skriveferdigheter. Derfor jobber vi med tiltak for å begrense bruken av skjerm og digitale verktøy og gi økt tilgang på fysisk materiell. Skrivesenteret har fått en økt grunnbevilgning, og de har fått i oppdrag å styrke kvaliteten på skriveopplæringen slik at skolene får økt kunnskap om det å utvikle skriving som grunnleggende ferdighet i alle fag. Det er viktig. I tillegg til det representanten også peker på, har Utdanningsdirektoratet fått i oppdrag å utvikle nye nasjonale prøver, men i lesing, matematikk og engelsk. Vi mener at vi nå ikke kan pålegge skolene nye tester og pålegge dem å teste alt som er viktig i skolen. Forsøkene vi har hatt med nasjonale skriveprøver, taler også imot å sette i gang tiltak nå.

Takk for et veldig godt spørsmål. Da vi kom i regjering, var dette fullstendig uregulert. Det var «cowboyvirksomhetaktig». Det var ingen regelverk og ingen rammer når det gjaldt hvordan man skulle anskaffe disse digitale læremidlene, kvaliteten på dem og ressursene det krevde. Det vi har sett, er at det er vanskelig for alle kommuner å ha tilstrekkelig kompetanse til å overholde dette på en god måte. Derfor har departementet gitt direktoratet i oppdrag å etablere felles støttetjenester for personvern, informasjonstrygghet og universell utforming i digitale læremidler, læringsressurser og plattformer. Ikke minst er også støttetjenestene utrolig viktige for å hjelpe skoleeiere med å håndtere de utfordringene de har med å etterleve regelverket på en god måte. Jeg vil også trekke fram at Utdanningsdirektoratet og Sikt allerede har lansert en læremiddelkatalog som gir oversikt over digitale læremidler. Men vi er på ingen måte ferdig.

Bare for å være helt klar overfor Stortinget: Vi skal selvsagt ha gode verktøy som gjør at lærerne får den informasjonen de trenger for å kunne gi elevene god nok undervisning og tilrettelagt undervisning, slik at de kan jobbe med det de trenger å jobbe videre med for å bli bedre. Det er det aller viktigste vi gjør. Spørsmålet er hvordan vi skal gjøre det. Det er helt åpenbart at de nasjonale prøvene og kartleggingsprøvene vi har hatt fram til i dag, ikke fungerer etter hensikten. Det er bare å se på resultatene: Nedgangen begynte i 2015. Derfor må vi ta grep, og derfor lytter vi til innspill fra faglig hold, bl.a. kvalitetsutviklingsutvalget, som er tydelig på at vi må gjøre endringer i vurderingssystemet vårt.

Jeg har ikke konkludert i det spørsmålet, så derfor kan jeg ikke svare på det på nåværende tidspunkt.

PISA-resultatene fra 2022, som kom kort tid etter at jeg overtok som kunnskapsminister, viste at de grunnleggende ferdighetene til elever i norsk skole ikke var gode nok. Siden da har regjeringen jobbet utrettelig med å snu utviklingen. Utfordringene kan ikke møtes med enkelttiltak og planer alene. Det krever et langsiktig og helhetlig arbeid. Det er et ansvar Arbeiderparti-regjeringen har fått og et ansvar vi tar. Vi har lansert en leselyststrategi og gjennomfører et leseløft for at barn og unge skal bli bedre til å lese. Det gjør vi ved å prioritere over 1 mrd. kr ekstra de fire neste årene til dette arbeidet. Da skal vi bl.a. sikre flere fysiske bøker i klasserommet og en forsterket leseopplæring. Vi styrker de nasjonale sentrene som på ulike måter hever kvaliteten på opplæringen på sine fagområder. Gjennom et nasjonalt program for praktisk læring skaper vi bedre sammenheng mellom teori og praksis. Vi utvikler nye læringsstøttende prøver og fleksible kartleggingsverktøy, i tråd med det vi varslet til Stortinget i forbindelse med Meld. St. 34 for 2023–2024, om mer praktisk læring, som skal gi lærerne bedre forutsetninger i arbeidet med å styrke elevenes grunnleggende ferdigheter. Vi har innført et nytt system for kompetanse- og karriereutvikling, som skal bidra til å gi lærere og andre ansatte nødvendig kompetanseutvikling – for å nevne noe. Grunnleggende ferdigheter står sentralt i læreplanverket. Det er et arbeid som gjøres gjennom hele opplæringsløpet og i alle fag. Å styrke elevenes grunnleggende ferdigheter handler derfor også om å styrke forutsetningene for lærernes arbeid i klasserommet og i profesjonsfellesskapene på skolene. Vi må prioritere tiltak som virker, og bruke ressursene der læring og utvikling skjer: i klasserommet. Jeg er glad for engasjementet for å styrke elevenes grunnleggende ferdigheter. Samtidig registrerer jeg at flere av komiteens medlemmer mener forslagene som fremmes i representantforslaget, i liten grad vil tilføre noe nytt. I 2026 er det avsatt 120 mill. kr i tilskudd til fysiske læremidler. Jeg vil, som nevnt i mitt skriftlige svar på representantenes forslag, vurdere å gjøre endringer i retningslinjene for tilskuddet til trykte lærebøker. Arbeidet med å styrke elevenes grunnleggende ferdigheter fortsetter. Jeg forsikrer Stortinget om at regjeringen har store ambisjoner. Vi må våge å tenke nytt om hvordan vi skal utvikle norsk skole i framtiden. Utviklingen av gode grunnleggende ferdigheter er viktig for å lykkes med skolens doble samfunnsoppdrag om både danning og utdanning.

Jeg er langt på vei enig i det representanten sier. Det som også er viktig hvis vi skal se på å gjøre det for 4. trinn, er nettopp kostnadsspørsmålet, men også at det krever mange ansatte som vi ikke har i dag. Vi er opptatt av å løse bemanningsutfordringen som en del av SFO-ene rundt omkring i landet rapporterer at de har for 1.–3. trinn. Når de er lavere i alder, er det enda viktigere å sikre at kvaliteten er god, og at den er på plass før vi eventuelt utvider ordningen.

Til det første spørsmålet, om hva kostnadene egentlig blir for familiene, er jeg enig i at det er en problemstilling vi må se på framover, og jeg imøteser et samarbeid med Venstre om dette. Når det gjelder 4. trinn, er det også utrolig viktig, men vi må bygge stein på stein for å være sikre på at vi har en økonomi som tåler det, og at vi har kommuner som er i stand til å tilby det på en god måte. Derfor har vi fra 2026 øremerket tilskudd til tolv timers gratis SFO for elever i 4. klasse, men vi begynner i levekårsutsatte områder.

Ja, jeg er positiv til å høre om og lære om alle sånne typer initiativer som svarer på det behovet man opplever blant de ansatte ute i SFO-hverdagen. Det er kjempeviktig at vi faktisk klarer å svare på det kompetansebehovet de har framover. Det høres ut som et veldig interessant tilbud i så måte. Så vil jeg også benytte anledningen til å si at jeg er utrolig stolt over det vi har fått til sammen knyttet til SFO, og jeg vil også benytte anledningen til å takke de lokale folkevalgte. Da jeg var ordfører i Stavanger, innførte vi gratis SFO. Vi begynte tidlig med det og var den første storbyen som gjorde det for alle unger. Det har vist seg å være veldig, veldig bra – så bra at kanskje også nasjonale myndigheter lærte av det etter hvert.

Når det gjelder spørsmålet knyttet til begrensning av hvor mye kommunene kan ta betalt for de øvrige timene, synes jeg det er et veldig betimelig spørsmål. Jeg synes det var interessant at det ble løftet av Venstre. Det er en utvikling vi også følger – om det er grunn til å gå hardere til verks der hvis vi ser at det faktisk blir vanskeligere for folk å ha ungene sine i SFO fordi de timene blir for dyre. Når det gjelder fødselstall – jeg kommer fra et fylke som har de høyeste fødselstallene i landet, og det fylket er faktisk blant dem som har høyest fødselstall i Europa – tror jeg at økonomien til familien betyr noe for den tryggheten familien opplever. Det kan også være med og sette skranker for om de får de barna de ønsker å få.

Jeg vil først rydde vekk oppfatningen om at jeg mener at elevene skal være lenger på SFO enn det de er i dag. Det jeg mener, er at skolehverdagen kan struktureres annerledes. Når det gjelder fødselstallene, har de økt både i 2024 og i 2025 – og det er også etter at vi fikk lavere barnehagepriser og ikke minst gratis kjernetid i SFO. Det lover godt også for årene videre. Som sagt er dette en lovfesting – langt på vei – av gjeldende praksis.

For å svare på spørsmålet: Denne lovfestingen som er gjort, er en stadfesting av gjeldende praksis, så kommunenes rammer blir ikke strammere enn det de opplever er det økonomiske rommet de har i dag. Jeg er igjen undrende til at Fremskrittspartiet faktisk er mot dette forslaget. Jeg hadde trodde de faktisk ville ha tiltak for å hjelpe barnefamiliene i en krevende økonomisk situasjon som mange opplever, og ikke minst ha tiltak for å sikre bedre sosial utjevning mellom unger.

Arbeiderpartiet evner å ha flere tanker i hodet samtidig. Vi mener at dette forslaget er viktig for å sikre utjevning blant unger – det faktisk å sikre folk en bedre økonomi enn de ville hatt uten. Jeg er ganske sikker på, men dette vil tallene vise, at dette vil bidra til økte fødselstall, som vi allerede ser både i fjor og i året før. Det vil også bidra til flere folk i arbeid, og ikke minst til noen av de viktigste utfordringene vi som samfunnet står foran over tid, å sikre at flere blir med i fellesskapet og sosial utjevning. Det vil sikret at flere faktisk kommer i arbeid, og at ungene ikke blir stående utenfor skoleporten når vennene får fortsette leken hver eneste dag i uken.

Dette er en lovfesting som egentlig er en stadfesting av gjeldende praksis, så jeg er litt undrende til hvorfor FrP stemmer mot dette forslaget, når det faktisk betyr at unger har rett til gratis kjernetid, som vi vet betyr så mye for foreldrenes lommebok og for ungene, men også for at foreldrene skal kunne delta i arbeid. Vi trenger flere folk i arbeid i dette landet, og det vil være med på å sikre det. Ikke minst kan det også være positive ringvirkninger knyttet til f.eks. det å velge å få flere barn, fordi kostnadene ikke blir for store.

SFO er et viktig og nødvendig tilbud for barn og familier i Norge. Det er positivt for inkludering og barns sosiale miljø, og det er viktig for økt aktivitet blant barn. SFO-tilbudet gjør det mulig for langt flere foreldre å jobbe fulle arbeidsdager. Vi har de siste årene utviklet, vedtatt og finansiert gode moderasjonsordninger for SFO. Alle foreldre som har barn som går i 1.–3. trinn på SFO, har nå rett til tolv timer gratis per uke. Det er slik i dag at kommunene har plikt til å ha et tilbud om SFO, men elevene har ikke rett til plass. Det betyr at kommunen ikke plikter å dimensjonere tilbudet sitt slik at alle som ønsker en plass, faktisk får det. En lovfesting av rett til tolv timer gratis SFO for elever på 1.–3. trinn vil styrke rettighetene til elevene og foreldrene og sikre at alle elever på 1.–3. trinn får tolv timer gratis SFO i uken, dersom de ønsker det, både nå og ikke minst framover. Jeg er opptatt av kvalitet i SFO, og regjeringen jobber med å styrke og videreutvikle SFO. Regjeringen har prioritert 10 mill. kr til utvikling av kompetanse og kvalitet i SFO i perioden 2022–2025. Utdanningsdirektoratet har pilotert et etterutdanningstilbud for SFO-ledere, og de har fått et oppdrag om utvikling av digitale ressurser for kompetanseutvikling i SFO. Ansatte i SFO er nå inkludert i det helhetlige systemet for kompetanse- og kvalitetsutvikling, der alle yrkesgrupper i barnehage og skole får mulighet til etter- og videreutdanning. Videre ble 550 mill. kr av veksten i kommunenes frie inntekter i 2025 særskilt begrunnet med økt bemanning med SFO. Dette er en varig økning av kommunerammen. I budsjettet for 2026 øker kommunenes frie inntekter med 6,2 mrd. kr. Fra 2026 får vi også et øremerket tilskudd til tolv timer gratis SFO for elever i 4. klasse i levekårsutsatte områder og 15 mill. kr til et bransjeprogram rettet inn mot ansatte i SFO, for å øke kvaliteten. De siste årene har langt flere barn fått ta del i det viktige fellesskapet SFO er, fordi vi har hatt et stortingsflertall som har prioritert å holde kostnadene nede. Det har sørget for at flere barn får ta del i dette viktige fellesskapet når skoledagen er over, framfor å måtte rusle ut av skoleporten når kameratene fortsetter lek og aktivitet i fellesskap. Det er en kvalitet for samfunnet vi må sikre for barn over hele landet, også i årene som kommer.

Forskriften er ennå ikke lagt fram. Det er ikke naturlig å gå inn i en diskusjon om noe som ikke er lagt fram. Forskriften kommer i tide til fristen og vil da bli kjent for Stortinget og resten av landet. Jeg vil også benytte anledningen til å takke for debatten i dag og ønske alle en riktig fin jul og godt nyttår.

Først, når det gjelder barnehagepensjon og private barnehager, vil jeg si at det er interessant at FrP plutselig er opptatt av forliket de ikke ville være med på. Det er verdt å merke seg. Regjeringen er opptatt av å legge til rette for at ansatte i private barnehager skal ha likeverdige pensjonsvilkår som ansatte i kommunale barnehager. For å gjenta: Vi vil komme tilbake til hvordan innretningen av pensjonsinnskuddet skal se ut som en del av den nye forskriften til barnehageloven. Regjeringen er opptatt av å lytte til de høringsinnspillene som har kommet, og å følge opp Stortingets vedtak. Forskriften er klar når den er klar.

Jeg er glad for at KrF og vi er på samme linje her. Når det er så stor avstand mellom det vi ser i finsk skole av antall timetall, og det vi ser i norsk skole, er det grunn til å se om vi gjør ting riktig, ikke minst når vi ser at det er tilført 1 350 ekstra timer i den norske grunnskolen siden jeg gikk på skolen. Det er utrolig viktig at vi tenker nytt om dette, og at vi gjør dette sammen med nettopp de ansatte, er kjempeviktig. Jeg gleder meg til å ta fatt på det arbeidet som ligger foran oss i denne satsingen. Vi er nødt til å løfte lærerrollen, og nettopp derfor har vi gjort konkrete endringer i opplæringsloven – flere endringer for å sikre nettopp at læreren skal ha autoritet i klasserommet. Det er ikke noe vi kan bevilge oss ut av, men det handler om å ha en tydelig lovgivning som Stortinget er med på, for å få det realisert.

Her er det viktig å ta hensyn til de forarbeidene som ligger til grunn for loven. Der skisseres det enkelte unntak, uten at jeg kan gå inn på dem på stående fot i salen nå.

Det er overhodet ikke sånn å forstå. Jeg mener at nettopp den enigheten vi har funnet, med 800 mill. kr og i tillegg over 200 mill. kr til levekårsutsatte områder, treffer utrolig godt. Jeg har besøkt enkelte av barnehagene som mottar dette, og det er utrolig viktig for at de kan holde god kvalitet på barnehagetilbudet. Det er jeg veldig, veldig glad for. Jeg tenker at pengene sier sitt her. Så må vi passe på at det også er gitt 800 mill. kr til kommunene med anmodning om at dette skal brukes på barnehagebemanning. Det er viktig å følge med på at kommunene følger dette opp i stedet for f.eks. å kutte i eiendomsskatt.

Vi jobber på spreng for å ferdigstille denne nye forskriften. Det som er viktig, er at man følger de prosedyrene vi har for høring, og da kan vi heller ikke ha anledning til å gå forbi det. Så forholder vi oss til fristen, som er 1. januar. Jeg minner også om Grunnloven § 75, at «[d]et høyrer Stortinget til (...) å løyve dei pengesummane som trengst til statsutgiftene».

Det er fristende å svare på en del av de spørsmålene representanten hadde tenkt å stille i sitt stille sinn. Jeg vil bare kommentere ett av dem, for det er interessant å vite: Grunnen til at det er færre lærere, kan jo fort være at det er 8 000 færre elever. Det er i så tilfelle naturlig at det kom en justering der. Når det gjelder spørsmålet om søknadsordning for pensjonstilskudd, har vi, som representanten er godt kjent med, hatt den på høring med frist 30. september. Jeg er opptatt av å finne en løsning på dette som er i samsvar med forliket. Vi er opptatt av å legge til rette for at det skal være likeverdige pensjonsvilkår som for ansatte i kommunale barnehager, og vil konkludere om innretningen av tilskuddet så fort som overhodet mulig.

Ja, og som jeg også sa i mitt innlegg, er dette med intensivopplæring, som er noe av det representanten er inne på, utrolig viktig. Det er utrolig viktig at vi kan løfte dem som strever, men jeg er ikke minst opptatt av at det skal bli enda flere som gjør det bra. Det er ikke til å komme bort fra at læringsresultatene i norsk skole begynte å falle i 2015, på FrPs vakt – en halvering av dem som presterer best i matematikk i PISA-undersøkelsen. Det kan vi ikke leve med. Vi er nødt til å ha mer intensivopplæring for å løfte flere, både de gode og de som strever. Nettopp det er også en viktig del av det leseløftet som jeg signaliserte i mitt innlegg.

Jeg er helt enig med representanten i at det er for mange unge som ikke er forberedt på det som kommer etter grunnskolen. På mange steder jeg har reist til, har jeg opplevd å få tilbakemeldinger om at barne- og ungdomsskolen oppleves som en forberedelse til høyere utdanning, og sånn skal det ikke være. Vi trenger 85 000 nye fagarbeidere i landet vårt de neste årene, og da må barne- og ungdomsskolen også forberede elevene på yrkesfaglige løp. Derfor tar vi tak og øremerker midler. Vi kan snakke fint om hvor viktig det er med en praktisk skole, men vi må faktisk gjøre noe med det – utvikle gode metoder og øremerke midler, ikke minst til utstyr og til lokaler. Jeg opplever en dugnad der ute, jeg opplever løft. Jeg vil også gjenta noen tall: Aldri før i Norge har flere søkt seg til yrkesfag enn i år. Aldri før har flere fullført og fått med seg fagbrev ut i arbeidslivet. I et land som om ti år kan mangle så mange som 85 000 fagarbeidere, er dette helt avgjørende. De har aldri før kommet så raskt i jobb som de gjør nå.

For en liten uke siden fikk vi presentert tall fra den årlige elevundersøkelsen i norsk skole. Tallene viser at flere elever i landet er motivert for skolen. Flere av elevene trives i skolen, over hele landet. Samtidig går også fra før altfor høye mobbetall nedover – på alle trinn. Det er en positiv utvikling vi alle er fornøyd med, men en utvikling vi på ingen måte skal slå oss til ro med. For noen få dager siden fikk vi nye tall som viser at andelen elever med eget nettbrett eller pc i 1. klasse går klart nedover. Tilbakemeldingen fra lærere og skoleledelse er at de nå i større grad opplever støtte til å gi de yngste ungene en mer aktiv skoledag: mer læring, både faglig og sosialt, gjennom lek og aktivitet – heller enn en stillesittende og teoritung skoledag med stadig flere undervisningstimer. I høst møtte rekordmange studenter opp for å ta fatt på det femårige studiet for å bli lærer i grunnskolen – en økning på hele 23 pst. fra året før. En holdningsendring er i ferd med å skje i og rundt norsk skole. Dette skjer etter fire år med en tydelig retning i skolepolitikken – hvor mobilen nå er ute av de fleste norske klasserom og skolegårder, hvor lærerne får den selvsagte autoriteten de skal ha for å holde ro og orden, hvor skoledagen er mer praktisk, aktiv og variert, sånn at ungene kan lære å lese, skrive og regne skikkelig, og hvor vi får inn mer bok og mindre skjerm. Men vi er langt fra ferdige. Med dette budsjettet fortsetter vi å ta grepene som kreves for å snu utviklingen i norsk skole. Regjeringen har sammen med partiene Rødt, SV, Senterpartiet og MDG levert en forsterket satsing på lesing i dette budsjettet. Norsk skole finansieres i all hovedsak gjennom rammeoverføringer til kommunene, men regjeringen har nå over flere år fått med seg Stortinget på å øremerke ekstraordinære midler til en forsterket satsing på norske barns leseferdigheter. Å være god til å lese er grunnmuren for all annen læring, og de fire neste årene skal vi bruke minst 1 mrd. kr til å løfte leseferdighetene og leselysten til elevene våre. Det betyr mer intensivopplæring for dem som sliter mer til skolebibliotekene flere fysiske bøker, både i barnehage og skole en lesekommisjon som skal gi helt konkrete anbefalinger om hvordan elever i Norge best lærer å lese Jeg er overbevist om at den nasjonale lesesatsingen vil gi resultater – ikke alene på grunn av en ekstra milliard kroner de neste årene i statsbudsjettet, men mest fordi vi gjennom denne satsingen peker tydelig retning og gir dyktige ansatte bedre rammebetingelser og selvtillit til å utvikle gode satsinger lokalt. En av de største satsingene i dette budsjettet er en forsterkning av bemanningssituasjonen i norske barnehager. Regjeringens opprinnelige forslag om øremerkede midler til toppet bemanning er kraftig forsterket. Sammen med SV, MDG, Senterpartiet og Rødt setter vi nå av 800 mill. kr til toppet bemanning, slik at de ansatte kan få hjelp til andre oppgaver og få bruke mer av tiden på ungene. Vi viderefører samtidig tilskuddet til økt pedagogtetthet og til grunnbemanning i levekårsutsatte områder, og ikke minst prioriterer vi at enda flere får ta den populære arbeidsplassbaserte barnehagelærerutdanningen. For få norske studenter søker seg til barnehagelærerutdanningen. Denne utviklingen har regjeringen ambisjoner om å snu, på samme måte som utviklingen for grunnskolelærerne er snudd. TALIS-undersøkelsen fra i høst viser at veldig mange ansatte i barnehagene trives i jobben sin, men mange opplever at omgivelsene ikke i stor nok grad anerkjenner den jobben de ansatte gjør. Det er tilbakemeldinger vi må ta på alvor. Det er tilbakemeldinger denne regjeringen og dette stortingsflertallet tar på alvor. Barn er forskjellige. Elever i norsk skole har ulike interesser og ulike ferdigheter. Noen kan springe fort, andre kan se langt, og andre kan bære tungt – mens andre til og med kan slå troll i kappspising. Derfor er det helt avgjørende at vi fortsetter å gjøre skoledagen mer praktisk, mer aktiv og mer variert. Neste år utvider vi derfor også ordningen med å kjøpe inn utstyr til praktisk læring – til å gjelde helt fra 1. klasse og opp til 10. trinn.

Jeg vil ikke bare sende et brev, og det var heller ikke det jeg sa i mitt svar til representanten. Jeg vil ha dialog med kommunene, slik som jeg har hatt gjennom disse årene, om nettopp denne problematikken. Det var derfor denne veilederen kom på plass, det er derfor vi også utvikler støttetjenester knyttet til digitaliseringen til kommunene på bakgrunn av den dialogen vi har med kommunene, og det er derfor vi også har en læremiddelkatalog, slik at kommunene kan ta den i bruk for å hjelpe dem med hensyn til digitaliseringen. Vi har altså flere grep som er en pågående dialog med kommunene for å få til bedre resultater, og jeg har sagt tydelig i svar til representanten at jeg også vil vurdere å legge strammere føringer til grunn i den veilederen som gjelder. Så vil jeg bare gjenta at jeg forstår at anbefalingene kan være krevende å følge opp administrativt. Det er i min verden ikke et godt nok argument for å sende nettbrett og pc-er med tilgang til skadelig innhold med hjem.

Ja, og det er nettopp derfor vi må ha en god samtale med kommunene om nettopp denne problematikken. Jeg opplever at vi har et felles mål, og vi bør i hvert fall være tydelige på at hvis enhetene ikke er sikret, kan de heller ikke brukes, og i hvert ikke under noen omstendigheter sendes med hjem uten at det er voksne til stede der hjemme.

Jeg er glad for at også representanten og hennes parti, Høyre, nå engasjerer seg i denne problemstillingen. Det må jeg innrømme at jeg har savnet de siste årene. Det er en uholdbar situasjon at elever kan få tilgang til uønsket innhold som vold, pornografi og reklame på skolens digitale enheter. Artikkelen representanten viser til, synliggjør svært uheldige sider ved skolenes digitalisering. Slik norsk skole er organisert, er det skoleeier som har ansvaret for barns sikkerhet og personvern når de tar i bruk kommunens digitale enheter. Det er skoleeier som skal vurdere hvilke apper og nettsteder elevene skal ha tilgang til, i tråd med lovverket. Det er tydelig at kommunenes og skoleeiernes arbeid med elevenes personvern, sikkerhet og beskyttelse mot skadelig innhold varierer. Mye tyder på at altfor mange kommuner tillater filtre som gir tilgang til reklame og sosiale medier, som er en åpenbar distraksjon for elever. Allerede i fjor oppfordret jeg i brev sammen med KS alle kommuner til å legge inn listen fra Kripos for å stoppe nettsider der barn kan kontaktes av ukjente, og jeg fikk Utdanningsdirektoratet til å lage klare anbefalinger om alderstilpasset filter og om at datamaskiner bare skal tas med hjem dersom skoleeier har sikret maskinene mot skadelig innhold. Vi kan ikke ha det slik at elevene ikke har et trygt og godt skole- og læringsmiljø. Derfor vil jeg sende et brev til alle landets kommuner og skoleeiere og tydelig understreke ansvaret deres for et trygt og godt digitalt skolemiljø også når elevene bruker skolens enheter hjemme. Det innebærer at skoleeiere og kommuner må se til Udirs veileder og sette opp filter etter anbefalingene der. Klarer ikke kommunene og skoleeierne å sikre elevenes digitale enheter, skal de heller ikke sendes med elevene hjem. Vi må i samtaler med kommunene for å finne ut hvor problemene egentlig ligger, og jeg vil se til kommende resultater fra spørringen til Skole-Norge, der kommunenes og skoleeiernes bruk av filter er tema. Om resultatene viser at flere kommuner ikke klarer å følge anbefalingene, må vi stramme inn føringene ytterligere. Jeg er i dialog med Udir om dette. Det er voksne, kommuner og skoler som har ansvaret for å beskytte ungene våre, også digitalt. Jeg forventer at nasjonale anbefalinger blir tatt på alvor i kommunene og av skoleeierne. Om norske kommuner ikke er i stand til å beskytte ungene mot skadelig innhold, må vi ta tydeligere nasjonale grep.

Regjeringen gjør flere grep for å sikre situasjonen ved skolene. Vi gjør det bl.a. gjennom konkrete endringer i opplæringsloven, som jeg var inne på innledningsvis, og ikke minst gjør vi det med den øremerkede potten til beredskapsteam og skolemiljøteam. Vi er på ingen måte ferdige med det. Det er utrolig viktig at kommunene også har muligheter til å styrke dette. Spesielt i det som ligger inne i forslag til neste års statsbudsjett, er det en betydelig økning til kommunene og fylkeskommunene for å sikre sånne viktige tjenester til våre barn og unge.

Slik jeg leser representanten, er hun opptatt av det forebyggende arbeidet og det å styrke laget rundt eleven både på grunnskolen og i videregående. Jeg vil gi min fulle tilslutning til at det er et ekstremt viktig arbeid, og derfor har regjeringen også satt av egne penger, øremerkete penger, til såkalte skolemiljøteam. Denne posten har vi styrket, fra 15 mill. kr til 45 mill. kr. Det er fordi det er så utrolig viktig at vi kan jobbe tverrfaglig for nettopp å styrke laget rundt elevene der det er behov med tanke på skolemiljøet. Derfor har vi også beredskapsteamposten, som er øremerket. Det er nybrottsarbeid, det har ikke blitt gjort i Norge tidligere. Vi følger veldig spent med på hvordan kommunene nå oppretter disse teamene, hvordan de jobber, og hvordan vi, ikke minst, får ned barne- og ungdomskriminaliteten, som er vårt viktigste mål innen dette.

La meg starte med å understreke at skolene skal være trygge arenaer for elevene. Jeg er enig med representanten i at hendelser som vold, omsetning av narkotika eller annen kriminalitet skaper utrygghet i hele skolemiljøet også når det skjer utenom ordinær skoletid. Uavhengig av om dette skjer på skolen eller andre steder – i eller utenfor skoletiden – vil jeg påpeke at denne type saker er saker for politiet. Skolen alene kan ikke ta tak i kriminelle hendelser som oppstår på skolen. Det har de verken myndighet eller kompetanse til. Skolen skal først og fremst være et sted for læring og danning og for å bidra til at elevene blir en del av fellesskapet. Så vet vi at det i mange tilfeller er nødvendig å samarbeide med barnevernet – fra både skolens og politiets side. Regjeringen styrker arbeidet mot barne- og ungdomskriminalitet. I statsbudsjettet for neste år foreslår bl.a. regjeringen totalt 90 mill. kr til tiltak for tett individuell oppfølging av barn og unge som står i fare for å begå kriminalitet eller allerede har begått lovbrudd. Dette skal skje i samarbeid mellom flere sektorer, f.eks. skole, barnevern og politi. Tiltak er allerede på plass i Oslo og på vei til Bergen, Trondheim og Stavanger. I 2026 skal det startes opp i kommunene Kristiansand, Skien, Drammen, Sandefjord, Lørenskog og Lillestrøm. Av tiltak som er knyttet til skoleregler, har jeg lyst til å nevne at jeg nylig har hatt på høring et forslag om å utvide adgangen til å dele informasjon om elever når de starter på en ny skole. Det skal bl.a. gjøre det lettere for skolene å ta imot og ivareta elever med voldshistorikk, samtidig som også medelever og ansatte ivaretas der det går slike elever. Et lovforslag vil kunne fremmes våren 2026. Vi må jobbe bredt, men målrettet, både med tiltak for å komme kriminalitet til livs når det skjer, og også for å kunne forebygge. Jeg har derfor gitt til sammen 80 mill. kr til opprettelse av egne beredskapsteam til elleve norske kommuner. Disse kommunene skal nettopp jobbe for å hindre rekruttering til kriminalitet – som f.eks. narkotikaomsetning – på skoler. For at tiltaket skal være mest mulig målrettet, er midlene gitt til de kommunene som har de største utfordringene med barne- og ungdomskriminalitet.

Svaret på det er ja. Jeg synes det er interessant hvordan Høyre tyr til hersketeknikker når jeg leser opp hva utvalget faktisk svarer, i et faglig svar som jeg vil gi. Jeg gjengir det, jeg svarer det opp og leser det for representanten. Jeg er veldig glad for at Høyre i siste runde av meldingen sluttet opp om dette, for det utvalget sa, var at de mener dagens nasjonale prøver i for liten grad oppleves som en støtte til lærernes faglig-pedagogiske arbeid. De peker på at prøvene i dag har et dobbelt formål som er problematisk. Prøvene skal både gi informasjon som støtte til lærerens underveisvurdering, og i tillegg styringsinformasjon til kommunen og nasjonale myndigheter. Det er krevende å oppfylle begge disse formålene på en god måte i én og samme prøve. Det er det vi tar på alvor. Vi ønsker ikke å fortsette som før, slik Høyre vil. Vi gjør viktige endringer som er i tråd med faglige råd og faglige konklusjoner, og derfor gjør vi det utredningsarbeidet som vi nå gjør.

Vi er veldig opptatt av å gi riktig informasjon. Derfor mener vi at en videreutvikling av de nasjonale prøvene og verktøyene og kartleggingsprøver er viktig, for vi gjør det ikke «for løye», som vi sier på godt stavangersk. Vi gjør det for at det skal gi riktig og rikere informasjon om trivsel og læring i en skole, eller i en kommune, enn det vi får i dag. Det har også vært et partssammensatt utvalg som har gjennomgått hele kvalitetsvurderingssystemet. Det var bredt sammensatt med medlemmer fra KS, lærerorganisasjonene, Skolelederforbundet, Elevorganisasjonen og Sametinget, i tillegg til skoleforskere, og de mener at dagens nasjonale prøver i for liten grad er en støtte til lærerens faglig-pedagogiske arbeid. Det tar Arbeiderpartiet på alvor, og derfor gjør vi viktige endringer nettopp for å løfte resultatene i norsk skole, for vi kan ikke gjøre sånn som Høyre: å fortsette som før.

Det var bred støtte i behandlingen av Meld. St. 34 for 2023–2024, En mer praktisk skole, hvor regjeringen foreslo å utvikle nye prøver med et rent læringsstøttende formål. Heller ikke representantens parti, Høyre, hadde innvendinger mot endringen. De nye prøvene skal erstatte dagens nasjonale prøver. Det tas sikte på at de nye prøvene utvikles og gjennomføres i lesing, matematikk og engelsk på 5. og 8. trinn. Det skal også vurderes å utvikle nye prøver i lesing og matematikk på 3. trinn som vil erstatte dagens obligatoriske kartleggingsprøver. Dagens prøver blir ikke avviklet før nye prøver er klare. Mye har endret seg siden de nasjonale prøvene ble innført for snart 20 år siden. Flere utredninger har vist at prøvenes doble formål, hvor de både skal gi støtte til lærernes underveisvurdering og gi styringsinformasjon til myndighetene, er vanskelig å forene i en og samme prøve. Derfor har regjeringen, i tråd med det vi varslet i Meld. St. 34, gitt Utdanningsdirektoratet i oppdrag å utvikle nye nasjonale prøver med et læringsstøttende formål. De nye prøvene vil i større grad gi gode beskrivelser av elevenes faglige ståsted og forslag til oppfølging enn det dagens prøver gir. Hovedhensikten med de nye prøvene skal være å gi lærerne i klasserommet bedre pedagogiske verktøy for å hjelpe elevenes læring. Selv om de nye prøvene ikke lenger skal utformes med et eksplisitt formål om å gi styringsinformasjon, er jeg opptatt av at både lokale og nasjonale myndigheter må ha et godt og relevant kunnskapsgrunnlag for å følge utviklingen i skolen. Derfor har jeg bedt Utdanningsdirektoratet om samtidig å utrede hvilken informasjon lokale skolemyndigheter kan få fra nye prøver, uten at det påvirker det læringsstøttende formålet. Det skal også utredes hvordan informasjon fra de nye prøvene kan brukes til forskning. Det er viktig at både myndigheter og samfunnet for øvrig kan få kunnskap om elevenes resultater og utvikling over tid, men nøyaktig hvordan og hva som kan komme fra de nye prøvene, må utredes ordentlig. Jeg har vært tydelig på at dagens nasjonale prøver ikke blir avviklet før nye prøver er klare. Dersom det viser seg at det ikke er mulig å hente ut informasjon til f.eks. lokale skolemyndigheter uten at prøvenes læringsstøttende formål og utforming påvirkes negativt, kan det være aktuelt å utrede andre verktøy som kan dekke både kommunenes og samfunnets informasjonsbehov. Dette vil jeg vurdere nærmere etter at Utdanningsdirektoratets utredning og anbefalinger er klare.

Dette er knyttet til forvaltningslovens område og enkeltvedtak. Jeg kan ikke på nåværende tidspunkt uttale meg om en pågående sak som jeg eventuelt skal få til behandling på eget bord, så jeg vil avstå fra å svare ytterligere.

Det går bra, det er mye som skal få plass på kort tid. Det kjenner jeg meg igjen i. Jeg kan ikke gå inn og kommentere enkeltsaker konkret, i hvert fall ikke hvis man leser det som står i pressen, for da kan man fort havne på eget bord. Det er viktig at jeg har et ryddig forhold til det. Det jeg kan si på generelt grunnlag, er at det er viktig at man har gode administrasjoner i kommunene som jobber kunnskapsbasert og faktabasert, og at man er åpen om eventuell usikkerhet som knytter seg til tall som legges fram til politisk behandling. Det er ekstremt viktig at det er høy grad av redelighet og oppmerksomhet knyttet til nettopp de vurderingene som de lokalt folkevalgte står i knyttet til dette.

Ja, jeg deler bekymringen. Samtidig forstår jeg situasjonen mange lokalt folkevalgte står i i en tid med fallende elevtall, spesielt i distriktene. SSBs framskrivinger forventer at det i 2040 vil være nesten 50 000 færre barn og unge enn i dag. Det er distriktskommunene som forventes å få det aller meste av nedgangen i antall barn og unge. I Norge er det slik at lokalpolitikerne har ansvar for skolestrukturen, altså hvilke skoler kommunen eller fylket skal ha, og hvor de skal lokaliseres. Det ligger i kjernen av det kommunale selvstyret. Det er lokale myndigheter som kjenner forholdene best, og som best kan fange opp ulike innspill fra lokalsamfunn og lokalt næringsliv. De prioriterer og tar valg som de mener er best for sine samfunn og regioner. Min klare forventning er at lokalt folkevalgte jobber for å få et best mulig skoletilbud til sine innbyggere. Det kan imidlertid ikke bare handle om plassering av skolebygningene og byggenes betydning for lokalsamfunnet. Det handler også om hvordan skolene kan gi elevene et godt læringsmiljø faglig og sosialt, samfunnets behov for kompetanse, at de klarer å rekruttere kvalifiserte lærere, og hvilken belastning reisevei innebærer for elevene. Mitt inntrykk er at lokalt folkevalgte tar beslutninger om skolestruktur på stort alvor. I 2024 ble det i Norge lagt ned 32 grunnskoler og opprettet 12 nye. Det er færre nye og nedlagte skoler enn det som har vært snittet de siste 15 årene. Antall nedlagte videregående skoler var litt lavere enn snittet for de siste 15 årene. For regjeringen er arbeidet med trygge og gode lokalsamfunn svært viktig. Det pågår en sentralisering av befolkningen over hele verden. Det er mange årsaker til dette, bl.a. endringer i teknologi og næringsstruktur. Det er et politisk ansvar å se helheten for å møte disse utfordringene på en god måte, bl.a. gjennom å sørge for at velferdstjenestene tilpasses befolkningens behov. Regjeringen har gjort flere tiltak for å sikre tilgang til utdanning i distriktene. Det viktigste er at vi bidrar til et godt og forutsigbart inntektsgrunnlag for kommunesektoren. I 2025 har sektoren fått en realvekst i frie inntekter på om lag 15 mrd. kr, noe som er den største økningen i nyere tid. I 2026 foreslår regjeringen en vekst i kommunesektorens frie inntekter på 4,2 mrd. kr. Dette vil bidra til å styrke den økonomiske situasjonen i kommunesektoren ytterligere. Jeg vil også vise til at regjeringen foreslår å videreføre grunnskoletilskuddet i 2026. Satsen i grunnskoletilskuddet utgjør neste år 583 234 kr per kommunale grunnskole. I tillegg har vi satt i gang tiltak for at flere unge i områder med store avstander og lave befolkningstall skal slippe å flytte fra hjemstedet for å fullføre yrkesfaglig videregående skole: et nytt tilskudd til fleksible og desentraliserte tilbud og et lovforslag om å utvide adgangen til bruk av fjernundervisning i slike områder.

Ja, opplæringsloven er eksplisitt på at kapasiteten på skolene kan være et legitimt hensyn i disse sakene, og statsforvalterens vedtak kan ikke endre på det.

Det er riktig forstått. Jeg vil bare gjenta at det i slike saker er veldig viktig at kommunen tydelig begrunner valgene sine og vekter de relevante hensynene i en konkret vurdering. Det må også komme tydelig fram hvordan nettopp avstand er vurdert, som representanten var inne på i sitt eksempel, og hvordan eventuelt andre hensyn har blitt vektet opp mot dette. En må være tydelig på at det ikke er lagt vekt på forhold regelverket sier at kommunen ikke kan vektlegge.

Det er kommunen selv som bestemmer skolestrukturen, altså hvilke skoler kommunen skal ha, og hvor de skal ligge. Dette ligger i kjernen av det kommunale selvstyret og er ikke regulert i opplæringsloven. Opplæringsloven har regler om hvilken grunnskole elevene skal gå på, og om fastsettelse av skolekretser. Skolekretsen bestemmer hvilke barn som skal gå på hvilke skoler, og fastsettelsen av skolekretser må ta utgangspunkt i den skolestrukturen som er fastsatt. Opplæringsloven § 2-6 sier at elever i grunnskolen har rett til å gå på en skole «i nærmiljøet». Dette gir ikke nødvendigvis en rett til å gå på den skolen som ligger nærmest. Det følger av bestemmelsen at kommunen kan fastsette skolekretser, og at kommunen skal legge særlig vekt på hvilken skole som ligger nærmest, men opplæringsloven sier eksplisitt at kommunen også kan ta hensyn til topografi, trafikkforhold, kapasiteten på skolene og at barn i samme nabolag skal få gå på samme skole. Avstanden til skolen er noe som «skal» vektlegges, mens de øvrige momentene er noe kommunen «kan» ta med i vurderingen. Det betyr at avstanden til skolen er noe kommunen må ta utgangspunkt i når de skal fastsette skolegrensene. De øvrige momentene er forhold kommunen kan vektlegge i tillegg og ta med i en konkret og helhetlig vurdering. Det er riktig at det ved behandlingen av ny opplæringslov ble gjort klart at kommunen ved fastsettelse av skolekretser skal kunne ta hensyn til kapasiteten til skolene, også når skolene ikke er fulle. Tidligere var det lagt til grunn at det bare kunne legges vekt på kapasitet dersom skolen var full. Formålet med denne endringen var å legge bedre til rette for at kommunen kan utnytte de samlede personalressursene og kapasiteten i skolebyggene på en effektiv måte, noe som kan føre til bedre skoleøkonomi og dermed bedre skoler. Jeg mener at dette harmonerer godt med den kommunale handlefriheten som må ligge til grunn for beslutninger om skolestruktur, som er beslutninger som må bygge på økonomiske, politiske og samfunnsmessige prioriteringer. Opplæringsloven med forarbeider nevner både momenter som må og kan tas med i vurderingen, og hensyn som ikke kan vektlegges når kommunen skal fastsette en skolekretsforskrift eller fatte vedtak om tildeling av skoleplass. Jeg kan ikke gå inn i enkeltsaker, men i slike saker er det viktig at kommunen tydelig begrunner valgene sine og vekter de relevante hensynene i en konkret vurdering. Det må komme tydelig fram hvordan avstand er vurdert, og hvordan eventuelle andre hensyn har blitt vektet opp mot dette. Det må også være tydelig at det ikke er lagt vekt på forhold som regelverket sier at kommunen ikke kan vektlegge.

Private Barnehagers Landsforbunds beregninger forutsetter at pensjonskostnadene øker betydelig i 2026, altså for åtte av ti medlemsbarnehager, som representanten viste til i sitt spørsmål. Det er uklart for oss hva den forutsatte økningen bygger på, og hvor stor del av veksten som eventuelt er engangskostnader som følge av tilslutning til AFP-ordningen. I våre beregninger som bygger på faktiske regnskapstall for hele sektoren, er det kun om lag to av ti barnehager som har utgifter over det foreslåtte taket for dekning av pensjonsutgifter. Modellen vi har hatt på høring, vil gi et mer treffsikkert tilskudd enn i dag. Det mener vi er viktig, og beregningene våre viser at finansieringen av pensjonstilskuddet er høyere enn sektorens samlede pensjonsutgifter.

Gjennom barnehageforliket har Stortinget gitt oss flere føringer for arbeidet med den nye finansieringsforskriften, bl.a. at søknadsordningen for pensjonsutgifter skal dekke dokumenterte pensjonsutgifter, som representanten nå selv var inne på, men også at ordningen skal ha et rimelig tak. Vi har utarbeidet et forslag som balanserer disse to hensynene, og som følger opp føringene så langt det lar seg gjøre innenfor gjeldende budsjettrammer. I forslaget til nytt system for tildeling av tilskudd til pensjon har vi fokusert på å gjøre tilskuddet mer treffsikkert og gi en mer rettferdig fordeling innenfor rammen vi har. Vi mener at sektoren samlet sett blir godt kompensert for pensjonsutgiftene med forslaget som har vært på høring, men i høringen ble det også synliggjort noen alternativer som var dyrere, og som forutsetter budsjettbehandling i Stortinget. Hvis vi skal legge oss på et høyere nivå enn dagens ramme, må Stortinget bevilge midler til dette.

Jeg er glad for at Stortinget klarte å samle seg i et forlik om den nye barnehageloven. Det betyr mye for unger, for foreldre og for ansatte i tusenvis av barnehager over hele landet. Den nye loven legger grunnlaget for at vi kan fortsette innsatsen for å styrke kvaliteten i norske barnehager. Regjeringen er opptatt av å legge til rette for at ansatte i private barnehager og i kommunale barnehager skal kunne ha likeverdige pensjonsvilkår, og at vi får et regelverk om dette som gir sektoren ro og forutsigbarhet. Gjennom barnehageforliket før sommeren ga Stortinget oss flere føringer for arbeidet med den nye forskriften om tilskudd til private barnehager. Det framgår f.eks. at søknadsordningen for pensjonstilskudd skal dekke «dokumenterte pensjonsutgifter», og at ordningen skal ha et «rimelig tak». Vi har utarbeidet et høringsforslag vi mener balanserer disse to hensynene, og som følger opp føringene så langt det lar seg gjøre innenfor gjeldende budsjettrammer. Vi mener at sektoren samlet sett blir godt kompensert for pensjonsutgiftene med forslaget som har vært på høring. De foreslåtte reglene om tilskudd til pensjon vil gi et mer treffsikkert tilskudd enn i dag. Sektorens samlede pensjonstilskudd vil også øke noe sammenlignet med i dag. Pensjonstilskuddet utgjør rundt 8 pst. av barnehagenes samlede tilskudd. Derfor er det viktig å minne om at tilskuddsregelverket også består av flere komponenter. Vi har foreslått endringer i regelverket for driftstilskudd og eiendomstilskudd som kan gi mange barnehager mer i tilskudd enn de har i dag. Det er helheten i systemet som vil avgjøre hvordan økonomien i den enkelte barnehage blir. Det vet jeg at mange er opptatt av. Vi har også styrket statsbudsjettet med over 1,2 mrd. kr ment for å møte bemanningsutfordringene i barnehagene. Vi har foreslått å opprettholde disse satsingene i budsjettforslaget for 2026. Jeg er opptatt av gode rammevilkår for både offentlige og private barnehager. Samtidig er det viktig å være tydelig på at vedtaket Stortinget nylig har fattet, kommer med en prislapp. Skal dette håndteres ansvarlig, må også partiene som står bak vedtaket, være villig til å bla opp det dette faktisk koster. Regjeringen jobber med å følge opp forslagene som har vært på høring og vurderer eventuelle behov for justeringer i lys av høringssvarene som har kommet inn. Vi er også spent på hvordan vi kan følge opp det nye vedtaket Stortinget har fattet om søknadsordningen for pensjonstilskudd, på en best mulig måte. I likhet med representanten har jeg et stort engasjement for norske barnehager og ønsker at det skal legges til rette for gode og likeverdige vilkår mellom offentlige og private barnehager. Det handler om å gi ungene våre en trygg og god oppvekst.

Vi er helt tydelige på at vi skal gjøre alt vi kan for at våre elever og unger skal få det best mulige læringsmiljøet de kan få. Det skal være et trygt og godt læringsmiljø, og hvordan man skaper det, kan variere ut fra den enkelte kommune. Vi har i tillegg øremerkede penger, 80 mill. kr, til f.eks. beredskapsteam, som er helt nytt av i år, for å hjelpe kommunene i arbeidet med kriminalitetsforebygging og innsats der man ser at behovet er størst. Det samme har vi gjort med skolemiljøteam, hvor vi ser at man har behov for mer målrettet innsats der behovene er størst, og der man kan sette sammen flere faggrupper for å bistå skolene hvis de har utfordringer knyttet til skolemiljø eller kriminalitet. Vi tar enkelte grep – mer enn det som er blitt gjort tidligere, vil jeg understreke – og vi er absolutt med på å videreutvikle dette. Jeg er også veldig opptatt av å støtte partene og lærerne og de ansatte i deres kontakt med skoleeiere.

Det er viktig for meg å understreke at det ikke er noen plikt til fysisk inngripen, men for oss i Arbeiderpartiet har det vært viktig å legge til rette for at man kan gripe inn, når denne lovendringen nå kommer på plass. Da vi tok over etter at FrP og Høyre hadde styrt i flere år, fikk ikke lærerne engang la sin side av saken bli hørt dersom de ble anklaget for å gå over streken. Der har vi endret lovverket og i tillegg tatt flere konkrete grep. Det som er utrolig viktig, er at det er de lokale som vet hvor skoen trykker mest. Da jeg selv var lokalpolitiker gjennom 12 år, klarte vi nesten å doble antall ansatte i helsestasjonene og skolehelsetjenesten, nettopp for å gi lærerne de verktøyene som de rapporterte til oss at de trengte. Et godt partssamarbeid er helt nødvendig for å kunne sette inn målrettede tiltak som i størst mulig grad treffer de lokale behovene.

Aller først: Regjeringen er ikke imot spesialskoler eller alternative opplæringsarenaer, slik representanten hevder. Bruk av andre arenaer for læring kan være nyttig for den enkelte, både som del av tilpasset opplæring og som tiltak i individuell tilrettelegging. Derfor har vi mange slike tilbud i dag rundt omkring i landet vårt. Arbeiderpartiet mener at de aller fleste elever i norsk skole skal få opplæringen sin i det store fellesskapet. Vi ønsker ingen sorteringsskole. Vi kjemper for fellesskolen, og den er etter min mening Norges fremste konkurransefordel som samfunn. Derfor har det vært så viktig for regjeringen å sikre at lærerne og andre ansatte har den nødvendige støtten i lovverket for å kunne gjøre jobben sin best mulig for klassefellesskapet. De nye reglene som trådte i kraft dette skoleåret, gir ansatte i skolen en mulighet, på visse vilkår, til å gripe inn fysisk for å avverge at elever krenker andre psykisk eller vesentlig forstyrrer opplæringen til andre elever. Lovendringen innebærer en utvidelse av i hvilke tilfeller ansatte har muligheten til å bruke fysisk makt. Hvordan, og hva slags inngrep som kan benyttes, må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. I noen tilfeller kan det være et alternativ å ta eleven ut av klasserommet. Det er selvfølgelig opp til læreren og eventuelt annet personell å avgjøre hvordan man skal ivareta både eleven som blir tatt ut av klassen, og resten av klassen. Denne vurderingen gjøres, og må gjøres, lokalt i det enkelte tilfellet. Jeg har forståelse for at slike situasjoner kan være krevende. Regjeringen har varslet at det vil bli utarbeidet veiledning til reglene om fysisk inngripen, og det ligger nå bl.a. informasjonsvideoer på udir.no om fysisk inngripen. Regjeringen bruker i 2025 nærmere 2,9 mrd. kr på kompetansetiltak rettet mot lærere og andre ansatte i barnehage og skole. Gjennom tilskuddsordning for lokal kompetanseutvikling er det tilrettelagt for at kommuner kan iverksette nødvendige kompetansetiltak basert på lokale behov. La meg understreke: Selv om det er et grunnleggende prinsipp at alle skal kunne få et tilbud i ordinær klasse, er det viktig at elever med behov får tilrettelegging, gjerne i mindre grupper, når det er fornuftig, og det gjøres allerede i dag. Jeg er dessuten åpen for at vi kan ha behov for flere verktøy i opplæringsloven. Jeg har derfor satt i gang et arbeid for å se om det er noe vi kan endre i regelverket for at lærerne skal få et enda bedre arbeidsmiljø, og at klassen skal få oppleve et enda bedre skole- og læringsmiljø.

Det er veldig kjekt å se representanten i komiteen igjen, og gratulerer med valgresultatet. Når det gjelder antall timer i norsk skole, synes jeg vi må ta en god runde på hva innholdet i timene skal være. Det er det aller, aller viktigste. Vi har sett at politikernes svar i for mange år har vært å pøse på: Elevene sliter i matte – flere mattetimer. De sliter i naturfag – flere naturfagstimer. Man tror at det er svaret for å forbedre resultatene, når det kanskje heller handler om innholdet i timene og å ha tilgang på utstyr, på gode lokaler og ikke minst nok lærere. Vi er ikke fra vår side fremmed for å tenke de tankene, men det må foretas et veldig grundig arbeid før vi kan lande det helt konkret.

Jeg deler representanten og hans partis syn om nulltoleranse mot narkotika. Vi gjør flere grep, og da er vi tilbake til det vi ser er situasjonen i enkelte kommuner. I år får derfor hele elleve kommuner i landet noe som er helt nytt; de får 80 mill. kr til egne beredskapsteam for å ta tak i kriminalitet blant barn og unge på skoler og i nærmiljø. Det er kommunene Oslo, Bergen, Kristiansand, Trondheim, Stavanger, Drammen, Sarpsborg, Skien, Lillestrøm, Lørenskog og Sandefjord, og det er nybrottsarbeid. Jeg ser veldig fram til å følge det kommunene nå setter i gang, hvor de får stort rom til selv å sette inn disse teamene der de trengs mest på den enkelte skole.

Regjeringen gjør flere grep, noe som også er et resultat av godt samarbeid med SV og Senterpartiet i forrige periode i Stortinget. Vi tar på alvor den situasjonen vi ser at flere barnehager er i når det gjelder å få tilgang til personale, og når det gjelder sykefraværstallene. Vi ser også at det er for mange som forlater yrket, spesielt de siste ti årene. Derfor har vi gitt 14 kommuner ekstra penger, nettopp for å kunne satse på bemanning i de levekårsutsatte områdene. Når vi er ute og snakker med de barnehagene som har gjort det, ser vi at det har god effekt. Vi har på toppen klart å legge 200 mill. kr ekstra i øremerkede midler til bemanning i inneværende år, og ikke minst har vi sagt tydelig ifra til kommunene at 800 mill. kr i kommuneoverføringene skal gå til bemanning i barnehagene. Heldigvis er det veldig mange kommuner som har valgt å følge den anmodningen fra Stortinget. Vi er på ingen måte ferdig og ser fram til godt samarbeid med partiene på Stortinget for å sikre fortsatt gode barnehager i landet vårt.

Det er ekstremt viktig at vi satser på lærerne. Derfor er det den sektoren i landet hvor det er bevilget kanskje mest penger til etter- og videreutdanningstiltak. Det at vi har historisk mange og godt utdannede lærere i norsk skole i dag, er veldig, veldig viktig. Der ser vi en god utvikling de senere årene. Når det gjelder de nasjonale prøvene, var det en del av meldingen om en mer praktisk skole, som ble levert til Stortinget i fjor og behandlet her. Der sa regjeringen hva den ville gjøre med de nasjonale prøvene. Vi så tydelig – og hadde også fagfolk som så på dette og sa – at de ikke fungerte etter hensikten. De er nødt til å ha ett formål, og det er å være læringsstøttende. Vi valgte det, men vi sier samtidig i meldingen, som også Høyre stemte for, at hvis det er mulig, skal man ta informasjon ut fra prøvene for å bruke til styringsinformasjon – men ikke utelukkende for styringsinformasjon, for det aller viktigste er at læreren får den tilbakemeldingen som trengs for å kunne hjelpe elevene i fagene de trenger hjelp med.

Først ønsker jeg å gratulere representanten som komitéleder for den kanskje viktigste komiteen på Stortinget. Jeg er veldig glad for at Høyre er enig i at vi trenger flere fysiske lærebøker. Er det noe Riksrevisjonens rapport nå nylig viste oss, er det at de nye læreplanene som ble levert fra Høyre, med nye fysiske lærebøker, faktisk ikke ble finansiert. Det er vi i full gang med å rette opp i, og derfor har vi bevilget penger til det, og fortsetter å bevilge penger til det, som varslet. Når det anføres at det kuttes i laget rundt elevene i klasserommet, vil jeg si at det ligger et stort lokalt handlingsrom her. Da jeg var så heldig å være ordfører i Stavanger kommune fra 2019 til 2023, nesten doblet vi antall ansatte i helsestasjonene og skolehelsetjenestene. Vi styrket skolene massivt. Det gjorde vi nettopp fordi vi valgte å prioritere det, mens det vi nå ser i f.eks. min hjemkommune Stavanger, er at en kutter i viktige inntekter til kommunene, noe vi vet vil gå på bekostning av tjenestetilbudet til innbyggerne. Det handler også om hvilke lokalpolitikere vi velger, og hvordan de velger å prioritere midlene de faktisk har til rådighet – om de velger å prioritere barn og unge, eller ikke.

Fremskrittspartiet har helt rett i at det har vært for mye uro i norske klasserom, og nettopp derfor har vi tatt mobilen ut av klasserommet. Vi så av PISA-resultatene som ble målt da Fremskrittspartiet styrte, at hele en tredjedel av elevene oppga at de opplevde å bli forstyrret av egne eller andres digitale enheter. Da de trengte å fokusere på undervisningen, ble de forstyrret av egne aller andres digitale enheter. Sånn kan det ikke være. Derfor var vi tydelige på mobilforbudet, og derfor er vi også tydelige på at det må være filter på skjermene, sånn at de ikke blir forstyrret når de faktisk skal sitte der og lære. Vi er i tillegg i gang med flere andre viktige løft. Spesialskoler er også veldig viktig i norsk skole, men vi må passe på at det ikke blir sånn at det er normalen. Det skal heller være at når man trenger hjelp, skal man ha mulighet til å bruke spesialskole. Det opplever jeg også at norske kommuner benytter seg av.

Jeg er overhodet ikke enig i at det er å gjøre det samme på nytt. Vi gjør viktige, store endringer. Vi har gått fra en teoribasert og skjermtung skole med dårlige læringsresultater til å være fullt i gang med å snu utviklingen. Vi har endret opplæringsloven på viktige punkter, nettopp for å sikre lærerne autoritet i klasserommet, noe som ble endret da Fremskrittspartiet satt i regjering. De svekket autoriteten til læreren i klasserommet. Vi satser på en enda mer praktisk skole, for altfor mange skoler i landet vårt har manglet viktig utstyr for å kunne jobbe mer praktisk og få til bedre læring og mestring i alle fag.

Den norske skolen er den viktigste fellesarenaen vi har i Norge. Der møter alle barn hverandre, uavhengig av bakgrunn, økonomi og ferdigheter. Derfor er fellesskolen vårt viktigste konkurransefortrinn. Fellesskolen gjør Norge til Norge. Den gjør at vi skaper nødvendig tillit til hverandre på tvers av forskjellene mellom oss. Det som skjer i skolen i dag, avgjør hvilket samfunn vi får. I skolen skal ungene våre lære seg å bli trygge mennesker, ledet og hjulpet av kompetente lærere. Da vi overtok styringen, overtok vi en skole med historisk dårlige læringsresultater, der motivasjon og trivsel var på vei ned og fravær og mobbing på vei opp. Den utviklingen jobber vi fortsatt steinhardt for å snu, og nå er vi i gang med det viktigste løftet i norsk skole på mange år. For å bli tryggere i en urolig verden og hverdag må hver elev bli satt i stand til å forstå. Det å lese er å forstå. Derfor er trygghet for barn og unge at flere kan lese godt. 15 000 elever går ut av grunnskolen hvert år uten å ha lært å lese skikkelig. Å kunne lese godt er avgjørende for å forstå og lære i alle fag, for videre utdanning og arbeid og for å leve et godt liv. En av våre viktigste oppgaver de neste årene er et nasjonalt leseløft. Vårt mål er at norske elever igjen skal bli blant verdens beste lesere. Arbeiderparti-regjeringen vil bruke minst 1 mrd. kr ekstra på et leseløft de neste fire årene. Trygghet for barn og unge er å mestre. Å mestre noe som er vanskelig å få til, er den beste følelsen i verden. Skolehverdagen var for skjermbasert, for teoritung og for stillesittende da vi tok over. En mer praktisk skole hvor skolehverdagen er mer variert og mer aktiv for elevene våre, var derfor helt nødvendig. Skoler over hele landet får nå mer utstyr og bedre lokaler. Lærerne får flere faglige ressurser til å lage en mer praktisk skolehverdag. En mer praktisk skole gir mer læring, mer motivasjon og mer trivsel, og det gir også i større grad ungene mulighet til å oppdage talenter de ikke visste at de hadde. Trygghet for barn og unge er et samfunn bygd på fellesskap, og da må hver enkelt stille opp og gjøre sin plikt. Vi har vært tydelig på at vi stiller krav til elevene våre – med omsorg – at de møter opp i tide og gjør det de skal, og bidrar til et godt læringsmiljø og til at folk rundt dem har det bra, akkurat som de må i det arbeidslivet de skal ut i. Derfor har vi endret fraværsreglene i skolen, og derfor har vi gjort helt nødvendige endringer i opplæringsloven og på den måten gitt klar beskjed om at læreren er sjef i klasserommet. Trygghet for barn og unge er at de møter klare rammer, at de lærer å lese, regne og skrive, og at det er mer ro og konsentrasjon i klasserommet. Som statsminister Mette Frederiksen sa i Folketinget i forrige uke: «En skole uden autoriteter bliver til et samfund uden autoriteter. Et samfund uden autoriteter er ikke et samfund.» Trygghet for barn og unge er at mobilen er ute, og at de fysiske bøkene er inne, at elevenes skjermer nå skal ha filter, slik at skadelig innhold unngås og forstyrrelsene og fristelsene blir færre, at skolen skal være der man lærer å inkludere og ikke ekskludere, der man lærer om det som forener oss, der man utvikler forståelse for forskjeller og lærer å møte uenighet med respekt. Gratulerer til alle nyvalgte og gjenvalgte stortingsrepresentanter! Jeg ser fram til gode debatter her i Stortinget. Trygghet handler om framtiden til ungene våre. Arbeiderparti-regjeringen tenker stort om de minste. Vi fortsetter arbeidet med å forbedre norsk skole med full styrke, for vi vil ha en fellesskole som har ambisjoner for alle elever. Fellesskolen er vårt viktigste forsvar for framtiden og for tryggheten vår.

Det er sånn at størstedelen av faget i dag er til kristendommen, det har jeg vært inne på flere ganger, og faget i sin helhet er viktig for at man skal forstå seg selv og forstå andre og verden rundt oss. Faget skal i sin helhet bidra til respekt for ulikhet, og det er rett og slett en sentral del av skolens dannelsesoppdrag. Derfor er det også viktig å se til andre steder i verden og hvordan det er der.

Gjennom hele skoleløpet skal elevene lære om den kristne kulturarven og om menneskerettighetene. Dette er tydelig i regelverket. Den kristne kulturarven er tematisert i overordnet del av læreplanverket og kommer tydelig til uttrykk i kompetansemålene på de ulike klassetrinnene. I KRLE-faget skal kristendomskunnskap utgjøre om lag halvparten av undervisningstiden. Jeg kan utdype: Det står i opplæringsloven at opplæringen skal bygge på grunnleggende verdier i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, åndsfrihet, nestekjærlighet, tilgivelse, likeverd og solidaritet. Jeg vil også presisere at elevene skal lære å kjenne de verdiene og tradisjonene som bidrar til å samle menneskene i landet, og at kristen og humanistisk arv og tradisjon er en viktig del av landets samlede kulturarv og har spilt en sentral rolle for utviklingen av demokratiet vårt. Når det er sagt, mener jeg det er viktig at en blir mer konkret, og det arbeidet er jeg fullt i gang med.

Jeg er litt usikker på hva representanten her viser til i det offentlige rom, men det er helt naturlig at kristendommen har en viktig plass i KRLE-faget, for det er viktig for å forstå det samfunnet og det Norge vi kjenner og har i dag. Det er sånn allerede i dag. Det er læreplanen vi snakker om, og læreplanen har allerede krav om at om lag halvparten av tiden i KRLE-faget skal brukes til kristendom. Det mener jeg er helt riktig og viktig. Så er jeg ikke fornøyd når det gjelder de veiledningsressursene som er i skolen knyttet til nettopp utdyping av det som står i læreplanene, men det er læreplanene i sin helhet. Det handler om mange ting. Det handler om at våre læreplaner i stor grad er lite konkrete, og jeg mener at vi kan bli enda mer konkrete, med valg av både leselister og sanglister og så videre, nettopp for å styrke det som faktisk samler oss som land, både i fortiden og ikke minst i framtiden.

Skolen skal gi elevene historisk og kulturell innsikt og forankring, og skal lære ungene våre om felles verdier og tradisjonene som binder oss sammen som samfunn. Å ha solid kunnskap om vår felles historie og kultur er viktig for å forstå og være trygge på samfunnet vi lever i, og det er viktig for tilhørighet, fellesskap og identitet. Vår kristne, humanistiske kulturarv er en viktig del av dette. Skolens verdigrunnlag er formulert i formålsparagrafen i opplæringsloven. Verdigrunnlaget bygger på en kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, nestekjærlighet, tilgivelse, likeverd og solidaritet. Dette er verdier som kommer til uttrykk i kristendommen og i andre religioner og livssyn, og som er forankret i menneskerettighetene. KRLE er viktig i denne sammenheng. Elevene skal lære om religioner og livssyn. Faget skal legge til rette for demokratisk medvirkning og etisk refleksjon og bidra til at elevene utvikler dømmekraft. Elevene skal utvikle evnen til toleranse og til å leve i et mangfoldig samfunn, samt bevissthet om menneskeverd som en grunnleggende verdi i samfunnet vårt. KRLE er ikke et fag som gir opplæring til tro, men om tro. Faget er viktig for å forstå seg selv, andre og verden rundt oss. Faget skal bidra til respekt for ulikhet, og det er rett og slett en sentral del av skolens dannelsesoppdrag. Det er naturlig at kristendommen har en viktig plass i KRLE-faget, for det er viktig å forstå hvordan den har formet samfunnet vi lever i, men det er ikke det eneste perspektivet som er viktig for å forstå dagens samfunn og verden rundt oss. Dersom tre fjerdedeler av undervisningen i faget skal brukes på kunnskap om kristendom, vil ikke faget lenger være det brede religions-, livssyns- og etikkfaget som følger av loven og læreplanverket, et fag som fungerer godt og har god forankring i skolen. Både kunnskap om kristendommen, vår kristne kulturarv og innflytelsen på samfunnet vårt er allerede godt dekket i læreplanverket som helhet, og det er allerede i dag krav i læreplanen om at om lag halvparten av tiden i KRLE-faget skal brukes til kristendom. Jeg mener derfor det ikke er behov for den type læreplanendringer som forslagsstillerne foreslår. Jeg er derimot opptatt av å styrke arbeidet med felles referanser og verdigrunnlag i skolen. Innspill jeg har fått, viser at det er behov for å utvikle støtte til skolens arbeid med verdigrunnlaget og opplæringen om kulturarven i de ulike fagene, og dette er et arbeid jeg allerede er i gang med.

Den nye loven gir kommunene det at de faktisk skal ha etablerergodkjenning. Det er nytt fra tidligere. Det er bra, og det vil føre til en bedre dimensjonering. Det vi også får på plass, er et forpliktende samarbeid om dimensjonering. Det er veldig, veldig viktig, for det vi fikk innspill om, bl.a. i den høringen, når det gjelder at en skulle kunne gjøre disse dimensjoneringsvurderingene hvert tiende år, var at det egentlig var for lang tid. Det var gjerne behov for å ha kortere tidsintervaller knyttet til dimensjonering. Derfor er det viktig at vi nå tester ut dette, det forpliktende samarbeidet, og ser om vi kan få til gode nok løsninger. Derfor er jeg helt enig i representantens formål – at det ikke kan være kun de kommunale som har en kommando om å ta ned dimensjoneringen.

Ja, jeg mener virkelig at denne loven er et viktig skritt i riktig retning. Forslagene til nye regler i barnehageloven stiller tydelige krav til bruk av tilskudd og foreldrebetaling, og det er kostnader som bare skal ha et omfang som er rimelig for å oppnå formålet med anskaffelsen eller ytelsen. Videre endres loven sånn at kravene til transaksjoner med nærstående også skal gjelde for transaksjoner med personer som har felles økonomisk interesse med den som er ansvarlig for barnehagen, eller barnehagens nærstående. Det er viktig for å hindre at man kan inngå avtaler som ivaretar egne økonomiske interesser framfor barnehagens og barnas interesser. Så vil jeg si at dette forslaget også i større grad ivaretar små og enkeltstående barnehager, nettopp knyttet til driftstilskudd, nettopp knyttet til nye regler om pensjonstilskudd, nettopp knyttet til særregler for private med historiske forpliktelser, og ikke minst nettopp knyttet til det å gi kommunene mulighet til å prioritere ideelle barnehager ved etablering av nye private barnehager. En sånn mulighet har ikke kommunene i dag, og det gir den nye loven ... (Presidenten avbryter.)

Jeg vil bare understreke at dette er en ny søknadsordning, og forslaget til Fremskrittspartiet handlet – så vidt jeg har forstått – om dagens ordning. Dette som jeg legger til grunn, er en ny søknadsordning som jeg er glad for at har blitt godt mottatt av både Fagforbundet og Utdanningsforbundet, for at den skal treffe best mulig og sikre de ansatte.

Det er viktig å synliggjøre at kommunene også framover skal likebehandle kommunale og private barnehager der det ikke er relevante forskjeller som tilsier at finansieringen må være ulik. Jeg tenker også at det som ligger inne med hensyn til pensjon og til relevante forskjeller, nettopp vil føre til en mer treffsikker ordning, ikke minst samtidighetskravet knyttet til finansiering.

Vi foreslår å videreføre en regel i loven om at kommunen skal likebehandle private og kommunale barnehager ved tilskudd til drift. Det er viktig å synliggjøre at kommunen også framover skal likebehandle kommunale og private barnehager, der det ikke er relevante forskjeller som tilsier at finansieringen må være ulik.

Stortingets flertall har vært tydelig på at de ønsker å få på plass en ny søknadsordning for pensjonsutgifter. Flertallet har bedt regjeringen om å innføre en ordning som ikke er tidsavgrenset, og har bedt om at ordningen innføres fra 2026. Regjeringen arbeider for tiden med forslag til en ny søknadsordning der vi vil følge opp merknadene fra Stortinget. Vi tar sikte på å innføre en ny søknadsordning fra tilskuddsåret 2026. Forslag til forskriftsregulering av den nye søknadsordningen vil bli sendt på offentlig høring så snart det lar seg gjøre.

Vi har gode barnehager i Norge, både private og kommunale, med dyktige ansatte som bidrar til å gi ungene våre en god start i livet. De siste ti årene, kanskje lenger, har mye – for mye – av det offentlige ordskiftet om barnehage handlet om hvem som eier barnehagen – for mye, for mange andre viktige temaer har havnet i skyggen. De lovendringene Stortinget behandler i dag, vil rydde plass også til andre debatter, for vi løser utfordringene hele barnehagesektoren nå står i, sammen. Skal barnehagene bidra til at barna våre får en god hverdag og en trygg start i livet, må de også være gode steder å jobbe, og det er vår viktigste oppgave framover. Vi må løse bemanningsutfordringene mange barnehager allerede står i, med både høyt sykefravær og høyt arbeidspress. Vi vet at kampen om arbeidskraften blir tøffere i alle sektorer, og den kampen må vi ta – for de ansatte og for ungene. Barnehagesektoren har endret seg mye siden barnehageforliket i 2003. Det er bred enighet om behovet for et oppdatert regelverk. Derfor er jeg glad for at et flertall av partiene på Stortinget har blitt enige om de store linjene for hvordan finansieringen og styringen av barnehagesektoren skal se ut framover. Lovforslaget Stortinget behandler i dag, følger opp enighetene partiene kom til høsten 2024, og jeg er glad for at partiene nå også har blitt enige under behandlingen av lovproposisjonen. Regjeringen foreslår at det fortsatt skal være nasjonale regler for hvordan kommunene skal beregne tilskudd til private barnehager. Private barnehager skal ha rett til et grunntilskudd basert på utgifter til drift i kommunale barnehager. Forslaget tar hensyn til at noen barnehager kan ha særlige driftsforutsetninger eller behov i barnegruppen. Det kan f.eks. være barnehager i levekårsutsatte områder som trenger penger til ekstra bemanning. Private barnehager skal sikres samtidig finansiering ved at kommunene skal finansiere nye krav fra det tidspunktet kravene får virkning for dem. Vi foreslår å videreføre at kommunene skal likebehandle private og kommunale barnehager ved tilskudd til drift, med mindre det er forskjeller som tilsier at finansieringen må være ulik. Forslaget legger til rette for at ansatte i alle barnehager skal ha gode og likeverdige pensjonsrettigheter. Nå vil tilskuddet til pensjon henge sammen med pensjonsvilkårene til barnehagen. Barnehager som har gode pensjonsvilkår, vil få høyere tilskudd enn dem med dårligere pensjonsvilkår. I tillegg foreslår vi en særregel for private barnehager med historiske forpliktelser basert på avtale om offentlig tjenestepensjon. Forslaget til nytt eiendomstilskudd skal i likhet med dagens kapitaltilskudd bidra til å kompensere for renter og avskrivningskostnader til barnehagebygget. Vi foreslår å innføre en etableringsgodkjenning, og vi foreslår at kommunen skal få større mulighet til å prioritere ideelle barnehager. Regjeringens forslag stiller også tydeligere krav til bruk av tilskudd og foreldrebetaling. Forslagene skal bl.a. hindre at barnehager pådrar seg urimelig høye husleiekostnader ved salg av eiendom. Regjeringen foreslår å gi lokalt folkevalgte muligheten til å bestemme lokale forskrifter om åpningstid, krav til bemanning og kompetanse og maksimalt nivå for foreldrepenger. Lokale forskriftskrav som koster penger, skal finansieres av kommunen fra det tidspunktet de innføres. Utfordringene med å rekruttere og beholde både fast ansatte og vikarer og få ned både sykefravær og arbeidspress er en av de største utfordringene vi har, ikke bare i barnehagesektoren, men – som tidligere nevnt – i hele velferdssektoren. Lovforslaget om styring og finansiering handler ikke om bemanning, men det rydder likevel i et lovverk som i dag står i veien for at både bemanningsutfordringer og barnehager generelt prioriteres høyere lokalt. Regjeringen har tatt flere grep for å styrke bemanningen. I 2025 er 800 mill. kr av veksten i kommunenes frie inntekter begrunnet med bemanningssituasjonen i barnehagene. 14 norske kommuner som har egne områdesatsinger, har fått 209 mill. kr i ekstra øremerkede midler til ekstrabemanning. Vi legger opp til å styrke kommuneøkonomien ytterligere i 2026. Vi skal gi flere som arbeider i barnehagen, muligheten til å utdanne seg til barnehagelærer i kombinasjon med å jobbe. Fra høsten 2025 kommer 165 flere studieplasser, og i vår la regjeringen også fram en veileder om tilstrekkelig bemanning, som er tydelig på ansvaret som barnehagene har for å sørge for at det er nok ansatte til stede med barna hele barnehagedagen. Jeg har tro på at de foreslåtte endringene vil gi barn, foreldre, ansatte, kommuner og barnehager et godt og forutsigbart regelverk for framtiden og et bedre utgangspunkt for å løse bemanningsutfordringene.

Her er det viktig at skolene er sitt ansvar bevisst. Folkehøgskolene er omfattet av de generelle reglene om universell utforming og individuell tilrettelegging, bl.a. i likestillings- og diskrimineringsloven.

Det er viktig at folkehøgskolene er åpne for alle, inkludert personer med ulike funksjonsnedsettelser. Regjeringen har derfor foreslått å ta inn i formålsbestemmelsen at folkehøgskolene skal bidra til mangfold og være åpne for alle. Jeg vil vise til at det ved behandlingen av søknader om godkjenning av nye folkehøgskoler skal legges vekt på i hvilken grad skoleprosjektet er tilrettelagt for et mangfold av elever med hensyn til funksjonsnedsettelser, økonomisk og sosial bakgrunn mv. I denne sammenheng skal det også legges vekt på i hvilken grad de planlagte skolebygningene er tilpasset hele elevgruppen. Hensynet til inkludering og mangfold er derfor ivaretatt med lovforslaget.

Jeg er veldig glad for Høyres klare støtte til de aller fleste elementene som er lagt fram i ny lov, men jeg vil være tydelig på at offentlig eide skoler har en annen lovgivning i dag, og den vil de fortsatt ha. Det er et annet system, som nettopp er kommuneloven, og den omfatter ikke de privatdriftede folkehøgskolene. Derfor er det viktig at det for dem i større grad blir mulighet til tilsyn og sanksjoner. De offentlige skal selvsagt også ha det, gjennom kommuneloven.

Bakgrunnen er at kommuneloven stiller egne krav til rapportering og egenkontroll, og at reglene i kommuneloven derfor anses tilstrekkelig for å ivareta hensynet bak kravet om årsrapport.

Forslaget til ny folkehøgskolelov bygger på et grundig og godt forankret utredningsarbeid. Folkehøgskoleutvalget ble oppnevnt av regjeringen Solberg våren 2021 og ble gitt bredt mandat til å utrede folkehøgskolenes samfunnsoppdrag og rolle i utdannelsessystemet. Regjeringen Støre videreførte utvalgsarbeidet. Utvalget leverte sin utredning til Kunnskapsdepartementet i oktober 2022. Regjeringen har lagt utvalgets arbeid til grunn for lovforslaget som behandles av Stortinget i dag. I arbeidet har vi også hatt tett dialog og godt samarbeid med sektoren, og jeg er glad for at komiteen slutter seg til hovedtrekkene i lovforslaget. Jeg vil peke på at folkehøgskolene har lang tradisjon i Norge og er et viktig supplement til det formelle utdanningssystemet. Folkehøgskolene gir unge mennesker mulighet til å utvikle seg faglig og sosialt og styrker tillit og fellesskap mellom mennesker. I arbeidet med forslaget til ny folkehøgskolelov har målet vært å utvikle rammebetingelser som legger til rette for økt kvalitet og mangfold i folkehøgskolene. Formålsbestemmelsene i loven angir folkehøgskolens overordnede samfunnsmandat. For å speile samfunnsutviklingen ser jeg behov for å tydeliggjøre folkehøgskolenes rolle i samfunnet. Folkehøgskolen skal bidra til mangfold og være åpen for alle. Regjeringen foreslår tydeligere kriterier for godkjenning av nye skoler. Dagens godkjenningsordning har vært uendret i lang tid, og de nye kriteriene skal gi mer forutsigbarhet for søkerne, sørge for lokal forankring og bidra til økt kvalitet i sektoren. Folkehøgskolens pedagogiske frihet er et sentralt kjennetegn ved skoleslaget. Dette er en tillit vi fortsatt ønsker å gi til skolene, men forslaget rammer inn virksomheten på en bedre måte enn tidligere, med bl.a. krav til organisasjonsform for nye skoler og tydeligere krav til styret ved skolene. Folkehøgskolenes særegenhet som et eksamensfritt skoleslag uten karakterer og pensum skal bestå. Samtidig vet vi at omkring en tredjedel av elevene i folkehøgskolene ikke har fullført videregående opplæring. Regjeringen mener at folkehøgskolene gjennom sin helhetlige tilnærming til læring er godt egnet til å bidra til økt motivasjon for elever som ønsker å begynne med eller fullføre videregående opplæring. Regjeringen vil sikre at også folkehøgskoleelevene får tilgang til et elevombud. Elever i folkehøgskoler bor i hovedsak på internat, og det er derfor viktig at elevene kan ta opp forhold ved elevsituasjonen med et uavhengig ombud. Staten bevilger over 1 mrd. kr til de vel 80 folkehøgskolene. Det er sentralt at offentlige tilskudd og elevbetalinger kommer elevene til gode, og jeg foreslår derfor tydeligere regler om tilsyn og bruk av reaksjonsmidler. Jeg mener forslaget til en ny og oppdatert folkehøgskolelov vil tjene som en god ramme for folkehøgskolenes virksomhet i årene som kommer.

Det er viktig at vi jobber på kort og lang sikt. Når det gjelder spørsmål om skolestruktur, ligger det til de lokale folkevalgte. De har fått et mandat fra sine innbyggere og egentlig fra Stortinget om at dette er beslutninger de er ment å fatte. Det betyr noe hvem som styrer den enkelte kommune og by. Der tenker jeg at de rundene som nå går i kommunene, er viktige. Det er viktig at alle instanser som jobber med barn og unge, er med på å synliggjøre behovene. Kanskje det er argumenter som tilsier at en bør tenke annerledes om strukturen, eller beholde den strukturen man har i dag, men alle sider må bli hørt. Høringsprosessene med dem som jobber med barn og unge i dette, er utrolig viktige. På kort sikt vil jeg spesielt framheve satsingen vi har på å forebygge barne- og ungdomskriminalitet i stort. Vi jobber sammen med Justisdepartementet og andre departementer om dette og gjør noe nybrottsarbeid. Det tenker jeg er interessant for representanten å vite om, nettopp satsingen på beredskapsteam og skolemiljø i kommuner med størst utfordringer, på hele 100 mill. kr.

Ja, det er et veldig stort spørsmål representanten her stiller. Jeg er en ekstrem tilhenger av en helhetlig tilnærming til barn og unge. Det er sånn jeg mener vi kan få ønskede resultater og få bukt med kriminalitet. Det at elevene og ungene opplever mestring i hverdagen sin, at de opplever trivsel, er utrolig viktig. Det er nøkkelen til å få leve et godt liv. Da blir ofte kriminalitetsforekomsten lavere. Det er tryggere for alle, og ikke minst er det lettere for den enkelte. Det ligger mitt hjerte veldig, veldig nært. Å jobbe helhetlig med dette handler f.eks. om å se på ulike undersøkelser. I Utdanningsnytt for ikke så lenge siden skrev to psykologspesialister at økningen av vold i skolen kan skyldes økt skjermbruk – at ungene ikke trenes i å kontrollere og regulere sine egne følelser, fordi de ikke er trent på å lese andre mennesker. Det tenker jeg er noe vi må ha med oss i et forebyggingsperspektiv, men vi må tenke stort på dette. Det handler om mer lek i skolen, og det handler om å satse på det viktigste, bl.a. lesing.

Arbeiderparti-regjeringen prioriterer å bekjempe kriminalitet på både kort og lang sikt. Det skal være mer lukrativt å velge et liv på rett side av loven enn å livnære seg på kriminell virksomhet. Vi vet at det kan være mange og sammensatte årsaker til at folk blir kriminelle. I et langsiktig perspektiv har denne regjeringen tro på å legge til rette for at folk er inkludert i samfunnslivet, bl.a. gjennom en trygg oppvekst. Skolen, arbeid og bolig er viktig for folk, og det er en slags grunnmur i det kriminalitetsforebyggende arbeidet. Mye av det som gjøres i et velferdsperspektiv, er kriminalitetsforebyggende, uten at en reduksjon i kriminalitet er tiltakenes eneste siktemål. Skolen er en av flere viktige institusjoner i kommunen som kan være kriminalitetsforebyggende arenaer. Særlig gjelder dette når skolen samarbeider med politi, helsemyndigheter og andre i kommunen som jobber godt for å skape gode og trygge miljøer rundt barn og unge. Det er den enkelte kommune som avgjør hvor mange skoler som trengs, og hvor disse skal lokaliseres i kommunen. Begge de høyrestyrte kommunene Bergen og Oslo har nylig sendt skolebehovsplaner på høring. Planene er kommunens viktigste dokument for å planlegge framtidig skolestruktur. Forslaget til ny skolebehovsplan for Bergen kommune har høringsfrist 20. juni. Jeg skal ikke mene noe om deres plan, og det er byrådet i Bergen som treffer en endelig beslutning. I Oslo er det avgitt 1 200 uttalelser innen høringsfristen 14. mai. Politiet i Oslo har i sitt høringsinnspill påpekt at skolene er viktige for kriminalitetsforebygging og trygghet i sårbare nærområder. Ut fra konkrete vurderinger av tre skoler med tilhørende lokalmiljø advarer politiet i Oslo om at nedleggelser kan øke kommunens utgifter på andre områder. Oslo politidistrikt mener videre at skolebehovsplanen i Oslo i for stor grad fokuserer på rent skoletekniske forhold og ikke godt nok tar inn over seg et mer helhetlig perspektiv på hvor viktig institusjon en skole er i et lokalsamfunn.

Nå får vi på plass et regelverk som er bedre enn det som er i dag, og det er det aller viktigste for oss. Vi ser at det som er i dag, åpenbart ikke fungerer. Når det gjelder den konkrete saken representanten viser til, og hvordan vi skal følge det opp, klarer jeg ikke på stående fot å behandle enkeltsaker, så det er for tidlig for meg å si. Lovteksten er iallfall tydelig på at det skal være et omfang som er rimelig for å oppnå formålet med anskaffelsen eller ytelsen. Det er også viktig å si at denne regelen vil være aktuell ved kryssubsidiering eller andre former for uberettiget uttak av midler gjennom overprising. Det vil altså være en konkret vurdering i den gitte sak, og vi må være på her. Det er mye enklere for oss å være på nå, når barnehagene også har blitt selvstendige rettssubjekter. Da klarer vi å føre et nødvendig tilsyn med dette. Jeg vet at både representanten Nyholts parti og mitt eget parti er opptatt av at reglene skal følges.

Jeg kan svare enkelt: Jeg er enig med LO-lederen. Forslagene til nye regler i barnehageloven stiller tydeligere krav til bruk av tilskudd og foreldrebetaling. Det vil si at kostnadene skal være av et omfang som er rimelig for å oppnå formålet med anskaffelsen eller ytelsen. Dette gjelder også husleiekostnader og andre kostnader knyttet til fast eiendom. Barnehagene skal ikke belastes med kunstig høy husleie. Jeg vil være helt tydelig på det. Jeg synes det er veldig bra at Rødt veldig lenge var med i det arbeidet med ny lov. Jeg skulle ønske at de hadde blitt med helt til slutt – det er ikke for sent for det – for det er veldig viktig at vi får vedtatt denne endringen. Det lovverket vi har i dag, virker åpenbart ikke, og E24-sakene bekrefter at det ikke virker i det hele tatt til det beste for barna våre.

Jeg deler representantens bekymring knyttet til utviklingen i markedet for barnehagebygg. Det er bekymringsfullt med denne typen tilpassinger i barnehagesektoren når dette resulterer i økte kostnader og høye husleier. Foreldrebetaling og tilskudd til barnehagene skal gå til drift av barnehager og komme barna til gode. Dersom pengene i stedet går til høyere husleier for det samme barnehagebygget som tidligere var eid av barnehagen selv, kommer ikke pengene barna til gode. Både barnehagesektoren og de utfordringene sektoren står i, har forandret seg mye siden barnehageforliket i 2003. Det er derfor avgjørende å få på plass et regelverk som tar høyde for endringer i sektoren, og som i større grad sikrer at pengene brukes på å gi barna våre et best mulig barnehagetilbud. Som representanten Nyholt kjenner godt til, la regjeringen den 25. april fram forslag til endringer i barnehageloven for Stortinget. Forslaget tok utgangspunkt i enigheten et flertall av partiene på Stortinget kom til høsten 2024, om rammene for et nytt regelverk. De samme partiene kom til enighet om lovproposisjonen tidligere i mai. Det er jeg glad for, for det vil legge til rette for forutsigbare og gode rammevilkår, noe som er bra for barna, foreldrene, de ansatte og barnehagene. Forslaget til nytt regelverk stiller også tydeligere krav til bruk av tilskudd og foreldrebetaling. Dette gjelder også for husleiekostnader og andre kostnader til fast eiendom. De nye reglene vil derfor forhindre at barnehager belastes for urimelig høye husleier. Vi foreslår også å endre barnehageloven for å sikre at private barnehager ikke kan handle med forretningsforbindelser som har felles økonomiske interesser med den ansvarlige for barnehagen, eller med nærstående. Det skal hindre at det kan inngås avtaler som ivaretar egen økonomisk interesse foran barnehagens og barnas interesser. Dette kan hindre utviklingen vi ser i bl.a. flere av sakene E24 har skrevet om, der barnehager selger bygg og deretter leier dem tilbake med høy husleie. Regjeringen har allerede innført krav til at alle barnehager skal være selvstendige rettssubjekter. Det øker muligheten til å kunne ettergå hva pengene brukes til i den enkelte barnehage, og legger til rette for bedre økonomisk tilsyn. Det er viktig. Vi skal, som foreldre og som samfunn, kunne ha tillit til at skattepengene våre brukes til formålet. Jeg vil bevare og bygge videre på det som er bra med barnehagene i Norge i dag, og barna våre skal ha tilgang til et likeverdig barnehagetilbud av høy kvalitet i hele landet. Derfor er det avgjørende å sikre at offentlige tilskudd og foreldrebetaling går til kvalitet i barnehagetilbudet og kommer barna til gode.

Det er et nybrottsarbeid som er i gang, det som representanten viser til. Vi har prioritert et spisset tiltak som heter kommunale skolemiljøteam. Første gang vi gjorde dette, var i fjor, og det var etterlengtet, viser søknadstallene. Vi styrker derfor potten fra 15 til 45 mill. kr, og i RNB foreslår vi å styrke ordningen med ytterligere 10 mill. kr for at enda flere skoler skal få bedre hjelp til å bygge og trygge gode skolemiljøer. Vi jobber langs flere spor. Skolemiljøteam er én ting. Vi har også utvidet læringsmiljøprosjektet slik at flere skoler som sliter med skolemiljøet, kan få støtte og veiledning av fagfolk over tid. Jeg vil også si til slutt at en viktig grunn for å få til mobilforbudet nettopp var at undersøkelser har vist at vi kan få ned mobbetallene, spesielt i ungdomsskolen, blant jenter. Her er det flere tiltak som er med på å virke over tid, og vi har full innsats på samtlige.

Jeg skal prøve å svare kort, for det foregår veldig mye innenfor dette temaet. Det har vært et stort behov for sterkere statlig styring, og det er mye å rydde opp i. Vi har bl.a. gått sammen med KS og hørt med KS og kommunene om hva de trenger. De trenger f.eks. en egen læremiddelkatalog, slik at de kan se hvilke læringsressurser som er gode på personvern, informasjonssikkerhet og universell utforming, og skaffe seg dem. Det er nybrottsarbeid og ble nettopp lansert. Vi går også sammen med KS for å få bedre innkjøpskompetanse blant kommunene. Vi er på tilbudssiden der, og vi er langt fra ferdige med dette arbeidet. Vi ser også at det blir brukt for mye penger i forbindelse med dette, fordi kommunene er overlatt til seg selv, så her må vi ta et større statlig ansvar. Vi tar også et større statlig ansvar når det kuttes i fysiske lærebøker. Jeg hadde en samtale i går med hun som ble kåret til årets lærer i Supernytt på NRK, og hun var tydelig på at på barneskolen hennes har de lærebøker bare i matematikk. Det er ikke bra nok.

Læreplanene er viktige, og jeg registrerer at de har stor oppslutning i sektoren. Det er jeg glad for. Allikevel ser vi enkelte tydelige signaler på at de ikke fungerer optimalt. Derfor har jeg allerede gjort endringer i læreplanen knyttet til matematikkfaget i videregående skole, for vi ser at det ikke treffer godt nok. Når det gjelder andre endringer som er varslet, er de knyttet til digitale ferdigheter som en grunnleggende ferdighet i norsk skole. I dag er lesing, skriving, muntlig framføring og digitale ferdigheter de grunnleggende ferdighetene. Jeg tenker det er viktig at vi i lys av de resultatene vi ser, må våge å prioritere i større grad. Ser vi på de minste – fem-, seks-, syv-, åtte- og niåringene – er det faktisk viktigere at de kan lære seg å lese, regne og skrive. Først når de kan det – når det er full satsing på det, full kvalitet i arbeidet, full oppmerksomhet rundt det – kan de bli steingode i digitale ferdigheter. Derfor utreder vi også et eget teknologifag for å sikre det.

Ja, i likhet med representanten er jeg bekymret for at det ikke er gode nok resultater i den norske skolen. Jeg vil si at varsellampene virkelig blinker, og vi gjør flere grep for å styrke læringen. Vi øremerker penger til praktisk utstyr, praktiske læringslokaler og læringsressurser til lærerne, slik at de kan jobbe mer praktisk i alle fagene. Vi gjør også viktige grep knyttet til lesingen, som jeg har vært inne på tidligere her i dag. Det er satsingen på skolebibliotekene og satsingen på fysiske lærebøker og ikke minst læringsressurser til lærerne, slik at de kan jobbe enda mer og tettere opp mot bl.a. lesing – bare for å nevne noe.

Jeg har stor respekt for de avgjørelsene som kommunene og fylkeskommunene står i. Jeg har vært der selv i tolv år. Derfor er det også viktig at vi gir de rammene de trenger for å kunne prioritere, ikke minst skole og barnehage, som jeg må si at jeg er spesielt opptatt av. Det er derfor det lokale handlingsrommet er stort, og er det noe som har slått meg i denne jobben, er det hvor stort lokalt handlingsrom man faktisk har når det gjelder barnehage og skole. Det mener jeg er veldig bra, for de lokale vet ofte best hvor skoen trykker mest. Det er viktig for regjeringen å satse på kommunene. Derfor har vi et forslag inne i kommuneproposisjonen om vekst i de frie inntektene. Det betyr også noe hvem som styrer i den enkelte kommune, og jeg vil legge til at flere kommuner hvor Venstre styrer, påvirkes av at Venstre kutter en viktig inntektskilde som eiendomsskatt. Det ser vi går direkte ut over tjenestetilbudet til barn og unge.

Jeg mener helt klart at hvis man over tid har en opphoping av unge umodne sammen som har store utfordringer, og de ikke får den tilstrekkelige opplæringen som de har rett til, og ikke får delta i det store fellesskapet, kan det føre til en selvforsterkende negativ effekt. Det har vi f.eks. sett på nivåinndeling – varig nivåinndeling, som Fremskrittspartiet ønsker. Forskningen er tydelig på hva det fører til. Læringsresultatene går ikke opp, og for dem som virkelig trenger det, går de heller ned. Så ja, jeg mener at det er feil vei å gå. Vi må se dette i stort. Jeg mener det er et viktig element i at Sverige ikke har lyktes i sin utvikling av skolepolitikken.

Det handler om hvilket samfunn vi vil ha – om vi vil ha et samfunn der alle unger skal få lov til å være med i fellesskapet, der vi forebygger og har en sterk offentlig fellesskole med felles sosiale referanserammer og faglige rammer. Det mener jeg vi får best til i den norske fellesskolen. Ja, jeg mener vi er nødt til å se til andre land og se hva de har gjort, og hva som ikke har fungert. Så er ikke det nødvendigvis utelukkende begrunnet av det, men det handler om hva slags samfunn vi vil ha i stort. Vi ønsker et samfunn der flere opplever nettopp læring, og der vi løfter i fellesskap. Jeg mener fellesskolen har vært Norges viktigste konkurransefortrinn som nasjon. Den har skapt små forskjeller mellom folk, den har skapt tillit mellom folk, og det mener jeg vi må verne, spesielt i den tiden Norge er inne i nå. Jeg er helt uenig med Fremskrittspartiet der, som ønsker fri etableringsrett for private skoler, hvis jeg minnes riktig fra deres partiprogram. Vi satser. Når det gjelder vold i skolen, som representanten er opptatt av, er det selvsagt sånn at vi gjør nybrottsarbeid.

Vi ser med uro på utviklingen i Sverige og den svenske skolen. Den er nå høyt på dagsordenen i Sverige. Det er nettopp fordi det i Sverige er blitt store forskjeller. De ser mer kriminalitet, og det er også blitt sånn – som jeg har fått meldinger om – at man i for stor grad ikke kan stole på de karakterene som blir gitt. Det går inflasjon i høye karakterer. Der har de store problemer, og det er vi nødt til å lære av. Det å inkludere flere i fellesskapet og få til en læring som treffer flere i de norske skolene, er utrolig viktig, sånn at flere opplever mestring. Jeg har virkelig troen på å jobbe forebyggende, og jeg tenker vi har mye å lære av Sverige i den forbindelse. Når de er tydelig på at de har gjort store feil, må vi lære av det, og spesialskoler og å dele opp folk i for stor grad er ikke en tankegang vi støtter. Da har vi på mange måter utspilt vår rolle som politikere, mener jeg.

Det er klart vi ikke ønsker at det skal være sånn at man skal sette inn barn på disse skolene i for stor grad. Det er i dag lokalt handlingsrom til å opprette skoler hvor elevene trenger hjelp utover den vanlige skolehverdagen, og det blir gjort rundt omkring i landet, men det jeg opplever at Fremskrittspartiet tar til orde for, er en utstrakt bruk av spesialskoler. Jeg har en opplevelse av at alle barn ønsker å være med i fellesskapet, og da er det vår oppgave som politikere å sikre at de faktisk får det til. Da må vi gå mye tidligere inn og forebygge, sånn at de faktisk ikke kommer i de situasjonene at store utfordringer og problemer med vold og kriminalitet melder seg. I likhet med representanten er jeg bekymret over den utviklingen vi har sett. Når det gjelder flesteparten av tilfellene, er det de yngre ungene, men det er allikevel ikke bra. Vi er nødt til å snu denne utviklingen, ved å jobbe enda mer forebyggende inn mot dette.

Jeg deler representantens engasjement for mer lek i skolen. De skolene jeg har besøkt som satser målrettet på dette, har gode resultater å vise til så langt, og flere av dem blir også forsket på. Det blir utrolig interessant å følge. De viser til at læreplanene som er vedtatt, gir rom for lek, men det er viktig at det faktisk er forankret i hele organisasjonen og i skolen. Det er det ikke bare å gjøre med et pennestrøk. Mitt inntrykk av norske lærere etter å ha reist rundt som statsråd i dette over halvannet året, er at norske lærere ønsker å gjøre det aller beste for sine elever og fremme læring. Det som skjer på Eik skole i Tønsberg o.l., er et forbilde og til stor inspirasjon for norske skoler rundt omkring i hele landet, for faktisk å få til denne «bottom-up»-tryggheten for å satse enda mer på lek. Det er jeg sikker på at vi kommer til å se mer av framover.

Vi lytter helt klart til lærerne selv, når de sier at kartleggingsprøver på 1. trinn er helt uten nytte, at det ikke er hensiktsmessig. Det er ikke med på å avdekke dem som faktisk trenger læring mest. Vi har tillit til lærerne som står ute i norske klasserom, som er tydelige med denne beskjeden gjennom bl.a. Utdanningsforbundet. Når det gjelder de nasjonale prøvene, har jeg lyst til å si at grunnen til at vi også endrer dem, er at de har vist seg å være fulle av feil. Vi må stole på fakta, og derfor må vi gjøre viktige endringer på dette. Det er helt åpenbart at den tidlige innsatsen representanten her viser til, ikke har fungert. Aldri før har det vært flere som presterer på det laveste mestringsnivået i norsk, matematikk og naturfag. På digitale ferdigheter skulle vi tro at Norge faktisk gjorde det veldig godt, for norske elever er på andreplass i verden i å bruke mest tid på skjerm både i fritid og på skole, men nei da, det gjør vi ikke. Her er det åpenbart ting vi ikke gjør godt nok. Det er for mange som ikke kan de helt grunnleggende ferdighetene, nettopp å lese, regne og skrive, og det må vi gjøre noe med.

Det vi gjør for tidlig innsats, er nettopp å løfte lesing. Det er å løfte en mer praktisk skole. Hvorfor nevner jeg lesing? Det er fordi lesing er så utrolig viktig for å gjøre det godt i alle fag, og der er det dramatiske tall vi ser. Det er vi nødt til å snu, og det gjør vi med flere grep. For det første mer enn tredobler vi satsingen på skolebibliotekene fordi vi vet at det er viktig for å fremme lesing og leseglede. Vi satser også på fysiske lærebøker. Hvorfor gjør vi det? Det er fordi vi vet at det er viktig for at elevene skal kunne lese bedre. Vi er ikke enig med Høyre, som i sitt alternative statsbudsjett f.eks. foreslår moms på bøker. Vil det bidra til mer eller mindre lesing? Det tredje vi gjør, er å øremerke penger til kompetansetiltak til lærerne nettopp knyttet til lesing. Det er feil når representanten sier det ikke blir satset på realfagene. Vi satser stort på realfagene, f.eks. gjennom å styrke Matematikksenteret og Naturfagsenteret med til sammen 37 mill. kr, som skal bidra til kompetanseutvikling og lage ressurser lærerne kan bruke i undervisningen. Ikke minst har vi beholdt realfagspoengene, som er en viktig satsing.

Det som er viktig for oss, er faktisk å føre en annen politikk enn det som har blitt ført fram til Høyre gikk ut av kontorene. Undersøkelse på undersøkelse bekrefter at det har vært fullstendig feil retning å gå i. Til og med de resultatene vi ser, viser at norske elever faller mer på undersøkelsene etter pandemien enn andre sammenlignbare land har gjort, som har hatt betydelig flere nedstengingsdager enn oss. Vi er nødt til å ta store grep, men jeg vil i en annen retning på dette problemet enn det Høyre vil, som er mer tilbake i tid. Vi vil gjøre noe med vurderingssystemet. Vi lytter til partene. Vi har tillit til lærerne. De vet hva dette handler om, og de er tydelige gjennom Utdanningsforbundet og de andre partene i dette. Vi lytter til dem, og derfor får de også gjennomslag for dette. Vi vil ikke minst satse på en mer praktisk skole, som jeg var inne på. Vi må satse på lesing, vi må satse mer på realfagene. Vi er langt fra ferdige.

Jeg må først ta det som ble sagt innledningsvis i dette spørsmålet. Vi satser stort på skolen gjennom å ha en mer praktisk skole, for vi vil vekk fra den stillesittende, teoritunge og skjermtunge skolen som Høyre har vært i bresjen for. Vi gir økt kontroll til lærerne gjennom konkrete endringer i opplæringsloven. Vi satser på lesing. Lesing er så utrolig viktig for å kunne gjøre det godt i alle fag, og når vi vet at fysiske lærebøker er viktig for å kunne få til bedre lesing, satser vi på det og gir penger til det til kommunene. Vi har også en storstilt satsing knyttet til skolebibliotekene, der vi mer enn tredobler satsingen, sammenlignet med det Erna Solberg gjør. Vi endrer norsk skole på flere områder, men jeg er langt ifra ferdig. Vi er nødt til å gjøre enda mer framover. Da må vi satse på de yngste, og det er nettopp det vi gjør med bl.a. praktisk læring og ikke minst viktigheten av lek i klasserommet de første årene.

Jeg har helt åpenbart tenkt å gjøre ting annerledes enn det Høyre har tenkt. De har virkelig ingen nye løsninger eller konkret politikk. De er mest opptatt av å kritisere det som faktisk skal bidra til endring for å løfte norske elevers læringsresultater, noe som er utrolig viktig at vi gjør i den situasjonen vi nå står i, der de som presterer på det laveste nivået i norsk skole, stadig blir flere. Vi må gjøre nye grep og ikke bare – som representanten anklager meg for å gjøre – vente og se. Jeg vil si at jeg ikke venter og ser. Høyre snakker om praktisk skole. Vi bevilger penger og øremerker midler til en mer praktisk skole. Vi sikrer lærerens handlingsrom i klasserommet gjennom å gjøre konkrete endringer i opplæringsloven for å sikre at læreren har autoritet. Det Høyre har gjort, er å endre styrkeforholdet mellom lærer og elev sånn at det har vært usikkert for læreren. Vi har kompetanse, og vi har tillit til lærerne. De skal få lov å bruke det verktøyet de har som er aller best, nemlig relasjonen med eleven i det enkelte klasserom. Lærerne selv, i Utdanningsforbundet og flere andre, er tydelige på at vi trenger å fjerne disse kartleggingsprøvene i 1. klasse.

Regjeringen har vært tydelig på at dagens kartleggingsprøver for førsteklassingene ikke fungerer. Det har også partene vært tydelige på i forbindelse med det utvalget som har jobbet med denne problematikken. Der kom de med en anbefaling om at dagens kartleggingsprøver for 1. klasse – ikke for 3. klasse – burde avvikles fordi de ikke fungerer etter hensikten. Vi ser at det går med verdifull tid til å trene fem- og seksåringene våre i bokstavlæring og tallæring, og det går på bekostning av den tiden læreren burde ha brukt på å bygge trygghet rundt eleven i disse viktige månedene, når de kommer fra barnehagen – trygghet overfor læreren, gjerne få seg en venn eller to, og ikke minst leke sammen og skape et viktig fellesskap. Det å lære seg å være elev i løpet av disse viktige månedene, f.eks. å lære seg å rekke opp hånden, og å trygge dem i dette, er noe av det viktigste vi kan gjøre for de små ungene våre. Jeg er enig med representanten i at vi må ha verktøy som kan avdekke om noen har store behov, og det kommer vi tilbake til.

Det representanten viser til, om at vi ikke er opptatt av å gi de lokalt folkevalgte kunnskap om hvordan situasjonen er i skolene, er feil. Det er helt åpenbart at den kunnskapen de har fått, ikke har vært god nok til å få til det beste resultatet for sine elever når det gjelder trivsel og læring. Jeg kan forsikre representanten Solberg og resten av Høyre om at jeg nå har tett kontakt med partene om hvordan kvalitetsdialog blir det viktigste verktøyet for å følge og utvikle kvaliteten i skolen. KS, Utdanningsforbundet, Lektorlaget, Skolenes landsforbund, Skolelederforbundet og flere andre har sendt oss innspill om dette viktige arbeidet, for vi er nødt til å se framover. Jeg er helt enig med representanten i at kommunene må ha viktig styringsinformasjon, men da må vi sørge for at det er riktig styringsinformasjon som faktisk blir gitt. Det er ingenting som tilsier at de nasjonale prøvene vi har i dag, når vi ser på læringsresultatene, har bidratt til det.

Elevenes læring er det aller viktigste – ikke minst også deres trivsel, vil jeg legge til. Det vi ser av de prøvene representanten Solberg selv viser til, er at det i den norske skolen har vært fallende læringsresultater, og at denne trenden begynte omtrent i 2015. Det viser at det systemet vi har, ikke fungerer godt nok. Det er vi villig til å gjøre noe med, og vi snur alle steiner for å snu denne utviklingen, for norske elever fortjener bedre. Vi må løfte dette, slik at de aller svakeste i norsk, matematikk og naturfag ikke blir stadig flere. De nasjonale prøvene har blitt vurdert av et eget utvalg, og regjeringen framla sitt syn i stortingsmeldingen om praktisk læring. I den forbindelse sluttet også Høyre opp om å gjøre nasjonale prøver om til læringsstøttende prøver. Utvalget var helt tydelig på at det doble formålet ikke har fungert etter hensikten. Det ene av disse var å være læringsstøtte for den enkelte lærer og gi informasjon til dem, noe som er viktig for å vite hvor en skal sette inn støtet overfor den enkelte eleven, slik at en kan oppnå bedre og mer læring. De nasjonale prøvene har heller ikke klart å gi kommunene riktig styringsinformasjon til å kunne ta de riktige beslutningene for seg og sine skoler og elever. Både KS, Lektorlaget, Utdanningsforbundet og flere andre parter i sektoren støtter det grepet regjeringen varslet i stortingsmeldingen, og som jeg er glad for at Høyre har sluttet seg til.

Det er kunnskapsmangel i dag når det gjelder dette. Vi har ingen sammenstilling. Når vi f.eks. får spørsmål, når Stortinget ønsker å vite hvor mye fravær det er i norske grunnskoler i dag, så vet vi ikke det. Dette vil bidra til at vi faktisk vet hvor mange unger som går der, og hvordan fraværet utvikler seg over tid, og da har vi langt større mulighet til å sette inn målrettede tiltak der vi ser at behovet er størst.

Vi trenger bedre kunnskap om hvordan ungene våre har det i barnehagen og på skolen, informasjon om hva som virker, og hva vi kan slutte med. Individregisteret vil gi oss viktig kunnskap om hvordan barnehage- og skoletilbudet påvirker barns utvikling over tid. Forslagene Stortinget i dag behandler, kan få stor betydning for målet om å gi ungene våre en best mulig start i livet. Individregisterinformasjon fra skole og barnehage har blitt etterlyst fra mange hold over lang tid. Stoltenberg-utvalget og Løken-gruppen er bare to av utvalgene og ekspertgruppene som har anbefalt at det etableres individregister fordi vi i Norge mangler viktig kunnskap om skole og barnehage og hva som virker, og nå følger vi opp anbefalingene. Det vil gi oss mer relevant og pålitelig statistikk og forskningsbasert kunnskap om flere temaer. La meg nevne ett: kunnskap om og oversikt over fravær i grunnskolen. Sammenstilling av personopplysninger i nasjonale registre er et personverninngrep. Hensynet til personvern har hele tiden vært viktig i arbeidet med dette lovforslaget. I etterkant av høringen og en rekke høringsinnspill om personvern har vi derfor etter grundige vurderinger foreslått endringer på flere vesentlige punkter. Jeg mener samfunnsnytten av individregistre for barnehager og skoler er større enn personvernulempene, slik også Sverige, Finland og Danmark gjør. Også i Norge har vi individregistre med informasjon om elever i videregående opplæring, og jeg understreker at å opprette og administrere slike registre selvsagt skal gjøres i fullt samsvar med personvernforordningen. De private skolene forvalter et viktig ansvar, og det er viktig at reaksjonsmidlene er både forutsigbare og treffsikre. Jeg mener derfor det er behov for å utvide pakken med reaksjonsmidler, slik at vi får et bredere og mer fleksibelt reaksjonssystem i privatskoleloven. Mer fleksibilitet vil også legge til rette for at reaksjonene som ilegges, står i et rimelig forhold til regelbruddet. Dette vil være en fordel for både tilsynsmyndigheten og de private skolene. Jeg merker meg at flertallet i komiteen motsetter seg forslaget om å lovfeste at private skoler ikke skal ha klagerett på vedtak om pålagt skolebytte. Det må jeg si jeg er svært overrasket over, og jeg mener det er uheldig. En rekke av de samme partiene har over tid vært opptatt av rettighetene til elever som utsettes for mobbing, og særlig de mest alvorlige sakene. Nå vil Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Senterpartiet plutselig at skolenes rettigheter skal kunne veie tyngre enn rettighetene til en elev utsatt for alvorlig mobbing, men det er bare elever på private skoler som skal få svekket sine rettigheter. Elever i den offentlige skolen skal altså ha et sterkere vern av retten til et trygt og godt læringsmiljø enn elever på private skoler. Det er oppsiktsvekkende.

Det er Løken-gruppen som har foreslått dette. Som representanten tydelig sier i sitt spørsmål, er det nettopp midlertidig, ikke varig som er foreslått. Det tenker jeg er veldig viktig å ha med seg. Det er knyttet betydelige kostnader til det. Med forbehold om at jeg husker riktig, er det snakk om ca. 3,2 mrd. kr. Det er et betydelig beløp. Vi vet at det vil kreve ekstra ressurser inn i skolen, så det er i stor grad også et budsjettspørsmål, som må ligge til budsjettdiskusjonene.

Jeg har ikke kunnskap nok til å gå inn og detaljstyre hvordan den enkelte lærer i det enkelte klasserom skal organisere sin undervisning. Det tilhører profesjonen å ta en vurdering av det, så det lener jeg meg på. Jeg mener det er svært viktig at valg av metode tilligger friheten læreren har, og den må vi verne om. Jeg vet at det brukes midlertidig nivåinndeling i dag i norske klasserom, hver eneste dag, i stort omfang. Det kan fungere godt, men det kreves også mange andre grep. Jeg mener at det vi allerede vet om varig nivådeling, som også aktørene var tydelig på i høringen, og som forskningen vi har i Norge, er tydelig på, er at det ikke nødvendigvis fremmer bedre læringsresultater. Det må vi ta med oss. Derfor kan vi ikke gå inn for dette og er helt uenige med Fremskrittspartiet om dette.

Jeg må si at jeg er uenig i det forslagsstilleren her fremmer. At det skal være – sånn jeg leser det – pålegg om nivåinndeling, mener jeg er helt feil vei å gå. Her må vi ha tillit til at lærerne, skolelederne og kommunene håndterer dette på en god måte der ute. Som vi også signaliserer i meldingen om en mer praktisk skole, råder det kanskje usikkerhet knyttet til hvilke typer ordninger regelverket åpner opp for, f.eks. alternative opplæringsarenaer. Det som er viktig for meg, er å bidra til å tydeliggjøre dette, sammen med direktoratet – se på hvordan det kan bli tydelig for kommunene, og vise til handlingsrommet som faktisk eksisterer i regelverket i dag.

Ja, det mener jeg er veldig viktig, og jeg mener Arbeiderpartiet gjør noe veldig viktig i den forbindelsen når vi sier at etter- og videreutdanningssystemet nå åpnes opp for å gjelde alle yrkesgrupper i skolen. Det er nettopp for å bidra til å løfte laget rundt. Det gjelder også ikke minst det å ha en god kommuneøkonomi. Det betyr noe hvem som styrer den enkelte kommune – det ser vi. Da jeg selv var lokalpolitiker, klarte vi nesten å doble antallet ansatte i skolehelsetjenesten og på helsestasjonene bare i løpet av noen få år. Vi ser at man andre plasser ikke prioriterer midlene på denne måten, men setter dem heller inn i f.eks. fond. Her har det altså veldig mye å si hvem som styrer. Det jeg mener vi må gjøre i norsk skole, er å jobbe helhetlig langs flere spor, slik at flere elever opplever mestring. Opplever de mestring, vil de også få de læringsresultatene vi ønsker.

Jeg er enig med representanten Jønnes, slik jeg opplever spørsmålet, i at det er viktig å forske på dette. Det vi gjør knyttet til undervisningen, må være forskningsbasert – hva gir best mulig læring for elevene våre? Jeg er i likhet med representanten bekymret over den utviklingen vi har sett siden 2015 knyttet til skoleresultatene og trivselen. Vi ser at det er litt på vei opp nå, men det har i det store og hele ikke vært godt nok. Vi vet at i en rekke land blir elever sortert i forskjellige skoler og utdanningsløp basert på skoleprestasjoner allerede i ti–tolvårsalderen. Mye forskning tyder på at en slik tidlig sortering fører til større forskjeller i skoleprestasjoner, uten å øke det gjennomsnittlige nivået. Jeg mener det er interessant å merke seg. Å se på hvordan andre land praktiserer dette, og hvilke erfaringer vi kan ta med oss fra det, tilsier at vi ikke må ha permanent nivådeling.

Jeg er særdeles opptatt av at elevene i norsk skole lærer og utvikler seg, og at de opplever mestring i skolen på sitt nivå. Som representantene viser til, er gode grunnleggende ferdigheter viktig for læring i alle fag. Samtidig utvikler elevene også grunnleggende ferdigheter gjennom alle fagene i skolen. I tillegg skal elevene få utvikle seg som mennesker som kan delta i samfunnet, samarbeide med andre mennesker, se verden fra ulike perspektiver og utvikle respekt for andre. Barn utvikler seg i forskjellig tempo. Den norske fellesskolen er en grunnmur i vårt demokrati, bl.a. fordi den legger til rette for at elevene møter et mangfold av medelever med ulike erfaringer og med ulike meninger og oppfatninger. Vi har svært få skoler hvor elevene er skilt etter foreldrenes inntekt, interesser, kulturell bakgrunn eller faglige ferdigheter. Det er veldig bra, for det bygger kunnskap, forståelse og tillit hos den enkelte og samhold i fellesskapet. At barn møter andre med andre utfordringer og andre kvaliteter enn seg selv, gir et mangfold som er en vesentlig del av det norske verdigrunnlaget. Jeg mener dette er viktige kvaliteter ved den norske fellesskolen som vi må ivareta og bygge videre på. Jeg mener derfor – og jeg mener det veldig sterkt – at den norske fellesskolen er Norges fremste konkurransefortrinn som samfunn og en fordel. Den er årsaken til at vi har et samfunn der nesten alle har en reell mulighet til å lykkes og skape et godt og fritt liv for seg selv, uansett utgangspunkt. Det er et bærende prinsipp i norsk skole at opplæringen skal tilpasses elevene, sånn at de får et tilfredsstillende utbytte av opplæringen, uavhengig av forutsetninger. Alle skal få utnytte og utvikle evnene sine i så stor grad som mulig innenfor rammene av fellesskapet. Som mange har vært inne på i debatten, åpner regelverket allerede i dag for at elever kan deles inn midlertidig i grupper etter faglig nivå. Det er særlig effektivt for å gi elever mulighet til å ta igjen det tapte i hvert fag. Det er også en mulighet for å tilby forsering, at elever på ungdomsskolen kan ta fag på videregående nivå. Jeg vil understreke at forskning viser at varig nivåinndeling av klasser kan ha uheldige konsekvenser for både læring og utvikling og føre til større forskjeller i skoleprestasjoner. Forskning viser også at tidlig inndeling har en negativ effekt på sosial utjevning. I likhet med det representantene skriver, er jeg opptatt av å gi lærere og skoleeiere tillit. Det forutsetter imidlertid at de har tilstrekkelig handlingsrom til å organisere opplæringen ut fra hva som gir mest læring og utvikling for sine elever. Jeg mener disse forslagene vil begrense dette handlingsrommet. Vi skal løfte den norske fellesskolen for å sørge for at flere opplever mestring og får et best mulig utgangspunkt videre i livet, og det gjør vi best sammen.

På f.eks. videregående skole er det aller viktigste at elevene får muligheten til å velge seg den framtiden de ønsker seg, og ikke at de nødvendigvis alltid skal gå på den skolen som er nærmest hjemmet sitt, selv om det naturligvis også er viktig for elevene og ikke minst for lokalsamfunnet. Dette med nærskole og viktigheten for lokalsamfunnet er viktig for regjeringen, og derfor har vi gjort noe – hva skal man si – mange vil kalle ekstraordinært, ved å gå til det skrittet å finansiere grunnskolen med et eget grunnskoletilskudd, nettopp fordi vi ser at det er så viktig at man har nærskoler.

Det vil være den skolen som er nærmest. Noen ganger kan skolestrukturen og systemet for den enkelte kommune og fylkeskommune variere. Skolegrenser kan også flyttes i forhold til hva som er definisjonen til nærskolen, og det gjøres av de lokalt folkevalgte.

Avgjørelser om skolestruktur ligger til den enkelte kommune eller fylkeskommune, og det er selve kjernen i det kommunale selvstyret i Norge. Dette omfatter både antall skoler og plasseringen av disse, på samme måte som det er de lokalt folkevalgte som skal avgjøre hvor barnehager, sykehjem, tannlegeklinikker o.l. skal plasseres. Det er samtidig noen av de mest utfordrende avgjørelsene å ta, fordi de betyr så mye for så mange, og fordi det er mange ulike hensyn som må veies opp mot hverandre. Det krever god lokalkunnskap. Kommunene må ta hensyn til kvaliteten på elevenes læringsmiljø, både faglig og sosialt, mulighetene for å rekruttere kvalifiserte lærere, kostnadseffektivitet, antall barn og innbyggere generelt nå og framover i området, i kommunen og i fylket som helhet, samt belastning for elevene som følge av f.eks. lengre reisevei. Jeg mener det ikke er hensiktsmessig å begrense kommunenes handlingsrom ved å detaljregulere et av elementene kommunene og fylkeskommunene må ta hensyn til i sine vurderinger. Elevene i grunnskolen har allerede en lovfestet rett til å gå på en skole i nærmiljøet. Hvis en skole legges ned, mister ikke elevene på denne skolen retten til å gå på sin nærskole, men de vil få rett til å gå på en ny nærskole. Rettighetene etter loven er i behold selv om de faktiske forhold i kommunen endrer seg. Fylkeskommunen har ansvar for å dimensjonere tilbudet i videregående opplæring. Fylkeskommunen skal i dette arbeidet ta hensyn til hvilken kompetanse samfunnet trenger. Elevene i videregående opplæring har flere utdanningsprogrammer å velge mellom. Alle disse kan ikke tilbys ved alle videregående skoler i et fylke. Dette gjør at regulering av maksimal reise også til videregående skole er uhensiktsmessig. For å kompensere for ulempene for dem som bor langt borte fra skolen, har vi regler om gratis skoleskyss. Skoleskyss må organiseres slik at eleven får en akseptabel reisetid. Staten innhenter i dag informasjon i Grunnskolens Informasjonssystem om hvor mange elever i grunnskolen som får skyss hele eller deler av skoleåret. Jeg viser også til at SSB i en artikkel publisert i 2023 ved hjelp av eksisterende data har beregnet hvor lang kjøreavstand elever på 5. og 10. trinn har fra boligen sin til skolen de går på i kilometer og minutter. Jeg ønsker ikke å pålegge kommunene mer detaljert rapportering av reisetid og reiseskyss. Detaljert rapportering krever tid og ressurser i kommunen og fylkeskommunen. Derfor er det viktig å balansere nasjonale ønsker med lokale behov. Å pålegge svært detaljert rapportering kan oppfattes som en begrensning i handlefriheten og føre til at nasjonale ønsker overskygger lokale prioriteringer, i tillegg til at det er arbeidskrevende.

Regjeringen anerkjenner at flere av skolene som er godkjent etter kapittel 6A i privatskoleloven, gir meningsfulle tilbud til sine elever. Samtidig er det riktig at denne regjeringen har redusert tilskuddet til disse skolene, bl.a. bibelskolene. Som utgangspunkt mener vi at det ikke er urimelig at skoler som ikke gir formell kompetanse, må dekke mer av kostnadene gjennom skolepenger enn skoler som gir formell kompetanse etter opplæringslovens forstand. Skattebetalernes penger bør prioriteres til opplæring som gir formell kompetanse. Det har ikke skjedd endringer som påvirker beslutningen om redusert tilskuddsandel til disse skolene siden Stortinget fattet sitt vedtak.

Det er et stort og viktig spørsmål representanten her reiser. Det er vanskelig å si noe om framtiden, men vi ser andre land som har gjort noe av det samme. Et eksempel er Sverige, som har tillatt mange flere private skoler. Det vi ser i Sverige nå, er en økning i kriminalitet, en økning i forskjeller. Vi ser også at det er en betydelig karakterinflasjon i skolene, sånn at universitetene ikke lenger kan stole på den eksamenen og de karakterene elevene søker seg inn med. Det svekker hele tilliten til skolesystemet. Jeg mener også at det svekker styringsdyktigheten til landet når vi ser at kriminaliteten blir så stor, og at økte forskjeller blir så framtredende. Det er ikke en utvikling jeg ønsker. Jeg ønsker ikke svenske tilstander. Derfor må vi styrke fellesskolen vår og gjøre den attraktiv og god nok for alle.

Det er jo også slik at mange søker på offentlige skoletilbud hvor de heller ikke får plass, så jeg kan ikke se at den situasjonen stiller seg annerledes bare fordi de søker på private skoletilbud. Det er like fullt også offentlige skoletilbud som er så populære at ikke alle som søker, får plass, så den vurderingen stiller seg ikke annerledes der. Det er opp til skolemyndighetene å ta avgjørelsene om hvordan man skal legge tilbudsstrukturen i sitt fylke.

Det er saker Stortinget har bestemt at skal ligge til lokaldemokratiet, og det har jeg stor respekt for. Jeg hørte også at representanten i en debatt vi hadde her forrige uke, viste til viktigheten av å ha respekt for de lokaldemokratiske avgjørelsene. Det er de som er tett på folk. Så vidt jeg vet, er det heller ingen partier på Stortinget som har fremmet forslag om at vi skal endre det, at staten skal gripe inn i pågående skolestrukturdebatter i kommuner eller fylkeskommuner og si hvor det skal være skoler, og hvor det ikke skal være skoler. Det er en beslutning som ligger til dem. Jeg kan heller ikke se at Senterpartiet har fremmet forslag om noe lignende, at vi skal endre styringsstrukturen når det gjelder hvem som tar beslutningene i disse sakene.

Jeg viser til de tallene jeg har tilgjengelig, som viser en vekst på nesten 30 pst. under Solberg-regjeringen, fra 268 skoler i 2013 til 346 skoler i 2021. Det er en vekst som har vært såpass stor at vi har tatt tak i den i regjering, nettopp for å vise viktigheten av at vi trenger en sterk offentlig fellesskole, spesielt i den tiden vi står i nå. Vi ønsker ikke svenske tilstander, slik vi ser i Sverige, med f.eks. karakterinflasjon, større forskjeller og en skole hvor det store fellesskapet ikke føler at de får til mestring. Det er det viktigste for oss. Antallet elever svinger også, og det gjør også at andelen endrer seg.

Det har vært og er et sentralt mål for regjeringen å styrke den offentlige fellesskolen og stramme inn privatskoleloven. Behovet for innstramminger skyldtes den store økningen i antall godkjente privatskoler under Solberg-regjeringen. Da økte antallet privatskoler med nesten 30 pst., fra 268 skoler i 2013 til 346 skoler i 2021. Utviklingen var bl.a. drevet fram gjennom framveksten av såkalte profilskoler. Jeg vil vise til at en stor vekst i antall private skoler kan ha store konsekvenser for skolestrukturen i kommuner og fylker, og medføre at elever i den offentlige skolen får lengre reisevei fordi det ikke er elevgrunnlag til å opprettholde nærskolen deres.

At ungene våre møtes på skolen, på tvers av alle forskjeller, for å lære sammen og bli kjent med hverandre, er et av Norges viktigste konkurransefortrinn. En sterk offentlig fellesskole er en forutsetning for at Norge skal være et land med små forskjeller og høy tillit til hverandre. Å styrke den offentlige fellesskolen er derfor et sentralt mål for Arbeiderpartiet. Samtidig skal det være rom for private skoler, for skoler som utgjør et reelt supplement og et tydelig alternativ til den offentlige skolen. Profilskoler og private yrkesfagtilbud skiller seg i liten grad fra tilbud i den offentlige skolen, og jeg ser det verken som ønskelig eller nødvendig å utvide dagens godkjenningsgrunnlag. Vertskommunen eller vertsfylket har rett til å uttale seg før det gis godkjenning til opprettelse eller utvidelse av en privatskole. Det skal ikke godkjennes etableringer eller utvidelser som vil ha negative konsekvenser for det offentlige skoletilbudet. Etter Stortingets vedtak høsten 2024 skal uttalelsen fra vertskommunen eller vertsfylket tillegges vesentlig vekt. Det styrker de lokale folkevalgtes innflytelse i saker som har stor betydning for hele skoletilbudet i kommunen eller fylket. Jeg har selv vært lokalpolitiker i mange år og vet hvor stor betydning lokal kunnskap og lokal forankring har i saker om skoletilbud og struktur, men jeg vil understreke at dette ikke er en vetorett. I særlige tilfeller kan det gis godkjenning selv om det ikke støttes av vertskommunen eller vertsfylket. Det kan f.eks. være aktuelt i saker der distriktspolitiske hensyn tilsier at skolen bør få godkjenning. Hovedprinsippene for finansiering av private skoler har ligget fast siden 1970-tallet og tar utgangspunkt i at skolene mottar tilskudd tilsvarende 85 pst. av gjennomsnittlig driftsutgift per elev i den offentlige skolen. De resterende 15 pst. kan skolene ta i elevbetaling. De siste to tiårene har tilskuddsmodellen for de private grunnskolene og de private videregående skolene blitt gjennomgått flere ganger, og jeg mener det ikke er behov for en ny helhetlig gjennomgang nå. Det er viktig for meg å understreke at retten til individuell tilrettelegging er lik for elever i skoler godkjent etter privatskoleloven som for elever i offentlige skoler. Kommuner og fylkeskommuner skal likebehandle skolene når det gjelder dekking av utgifter til formålet. Departementet har nylig fastsatt en revidert tolkningsuttalelse som presiserer forståelsen av privatskoleloven på dette området, etter innspill fra bl.a. de private skolene. Jeg ser ikke noe grunnlag for å sette i gang ytterligere utredning av dette spørsmålet nå. Jeg mener det er rimelig at elever ved skoler som ikke gir formell kompetanse, må dekke noe mer av kostnaden gjennom skolepenger. Jeg anerkjenner at opplæring ved 6A-skolene gir både meningsfylt og verdifull kompetanse, men likevel ikke en formell kompetanse i form av studie- eller yrkeskompetanse. Det har ikke skjedd endringer som påvirker mitt syn i saken siden Stortinget fattet vedtaket om å redusere tilskuddsandelen til 6A-skolene.

Som forslagsstillerne ser også jeg alvorlig på den negative utviklingen i læringsresultater og motivasjon i norsk skole. Dette er en utvikling regjeringen vil snu, og vi har derfor allerede tatt grep for å endre norsk skole fra den skolen den forrige regjeringen og det tidligere stortingsflertallet ønsket seg. Vi legger til rette for en bedre og mer praktisk og variert skole, bl.a. ved å opprette et nasjonalt program for en mer praktisk skole. Vi styrker realfagsopplæringen og skrive- og leseopplæringen. Vi har satset på bøker, fjernet mobilen fra klasserommene og styrket lærerens posisjon i klasserommet gjennom konkrete endringer i opplæringsloven. Når det gjelder forslaget om sidemålsopplæringen, er det slik at språkloven skal sikre at norsk språk brukes på alle samfunnsområder. Den skal fremme reell likestilling mellom bokmål og nynorsk og sikre vern og status for de språkene staten har ansvaret for. Det handler om å ta vare på norsk kultur, norske tradisjoner og det norske fellesskapet. Opplæringsloven er en viktig lov for å ivareta målene som ligger i språkloven. Alle elever skal ha opplæring i både bokmål og nynorsk, med mindre de er omfattet av bestemte fritaksgrunner. Endringer i lovverket må ikke redusere språkenes posisjon eller rettigheter knyttet til språk. Jeg kan derfor ikke se noen grunn til at regjeringen skal fremme forslag om å innføre valgfritt sidemål som en nasjonal regel i grunnskolen og i videregående. Dersom det skal gjennomføres en prøveordning, må det gjøres unntak fra reglene i opplæringsloven som krever særskilt hjemmel. Kommuner og fylkeskommuner kan søke Utdanningsdirektoratet om tidsavgrenset unntak fra loven for gjennomføring av forsøk. Utdanningsdirektoratet avslo nylig søknader fra to fylkeskommuner om å gjennomføre forsøk med valgfritt skriftlig sidemål i videregående opplæring. Begrunnelsen for avslagene var nettopp at et slikt forsøk synes å gå på tvers av språkloven og gjeldende språkpolitikk, og jeg ser ikke for meg at nye tilsvarende søknader om forsøk vil bli vurdert annerledes.

Ja, jeg synes det er utrolig viktig at vi jobber godt med kompetanse og med å få til den gode infrastrukturen lærerne trenger for å kunne ha enda mer lek enn i dag. Jeg mener det er viktig å følge med på de prosjektene som nå foregår rundt omkring, bl.a. på Eik skole, som er en av skolene som får tett følgeforskning av USN. Jeg er åpen for og har også hatt dialog med partene om hvordan vi kan rigge den infrastrukturen enda bedre. Det er absolutt på min agenda, og jeg håper at jeg kan levere på det så snart som overhodet mulig.

Det vi ser av evalueringen av seksårsreformen som kom i fjor, er at det i stor grad faktisk er en god del lek ute, men det er mindre inne. Vi har også fått innspill fra partene om hva de mener det er viktig at vi jobber med framover, noe jeg har tatt med meg i det videre arbeidet. Her er jeg åpen for at vi kan bistå enda mer enn vi gjør i dag.

Det er et veldig godt spørsmål representanten Wold stiller her, for vi ser egentlig gang på gang at vi har veldig gode forskrifter, lover, veiledninger osv., men så er ofte problemet at det ikke er sikkert at det går helt ned i den enkelte kommune, den enkelte skole, det enkelte klasserom og til den enkelte elev. Jeg tenker at vi kan bidra med kompetanseløft. Vi kan passe på at infrastrukturen er klar innenfor dette, og ikke minst de viktige lærerstemmene, skolelederstemmene og kommunestemmene som viser oss så tydelig hva som funker, hvor bra det er. Vi har ikke minst følgeforskning, som på Eik skole, og vi følger spent med på USN, Universitetet i Sørøst-Norge, og hvordan de jobber med dette. Det ønsker vi også å se om er anvendelig rundt omkring i hele landet.

Jeg er opptatt av at leken skal ha plass i skolen. Førsteklassingene skal oppleve at overgangen fra barnehagen til skolen er forutsigbar og trygg, og at skolen er tilpasset behovene deres. Læreplanverket legger til rette for og stiller krav om at lek, undring og utforskning skal ha en tydelig plass, særlig i de første skoleårene. Lek er også presisert i flere kompetansemål for de yngste elevene i flere fag. Kommunen har stor frihet til å organisere skolehverdagen til det beste for ungene. Skoler kan f.eks. velge ulik lengde på friminutt og pauser på ulike trinn, eller velge å ha kortere skoledager på 1. trinn. La meg understreke at mange lærere gjør en fantastisk jobb for å gi førsteklassingene våre en god overgang. Tidligere denne uken besøkte jeg Eik skole i Vestfold og fikk høre om hvordan de gjennom Lekende lett skolestart legger til rette for et første skoleår med fokus på trygghet, sosiale ferdigheter og rom for lek. Slik legger de også et solid grunnlag for læring. I Steinkjer møtte jeg lærere som hadde brukt sommerferien på å gjøre seg klare til å ta imot 1. klasse. De hadde selv funnet fram oppdatert kompetanse og tilpasset klasserommene. I går møtte jeg Frk. 1. klasse, Camilla Stien-Martinsen, som er lærer for 1. klasse ved Høyenhall skole, som fortalte om de gode resultatene de ser der, gjennom bevisst bruk av frilek de første skoleårene. Mange lærere gjør en ekstraordinær innsats som sørger for at elevene skal få rom, tid og utstyr til lek. De finner selv fram til kompetanseoppdateringer og ressurser. Framover må vi sørge for at kompetansen og ressursene settes i system og blir delt og spredt. Jeg er glad for at evalueringen av seksårsreformen viser at skolene bruker handlingsrommet som læreplanverket gir. Den viser også at lærere, skoleledere og skoleeiere er opptatt av lek i skolen. Jeg deler samtidig representantenes bekymring for andre funn i evalueringen, som viser at stor vektlegging av bokstavinnlæring kan fortrenge aktivitet som f.eks. høytlesning og lek. Det er en av grunnene til at regjeringen har besluttet å avvikle kartleggingsprøvene på 1. trinn i sin nåværende form og erstatte dem med mer fleksible verktøy for å fange opp elever som trenger det, tidlig. Jeg mener dette kan bidra til en mykere overgang fra barnehagen, fjerne unødvendig testpress og skjermbruk, og heller gi de yngste elevene mer tid til lek, høytlesning og skriving, og arbeide for å skape en god skole og et trygt og godt læringsmiljø. Skal vi lykkes, kan vi ikke detaljstyre fra Oslo. Vi må sørge for at lærere og andre ansatte har handlingsrom til å møte førsteklassingene og bruke det første året til lek, til å lære og til å bli trygge på hverandre og skolen.

La meg være tydelig på at ett barn som opplever mobbing, er ett barn for mye. Når det gjelder hvordan dette nye partnerskapet skal se ut – det er ikke sikkert det skal hete det samme – har jeg ikke lyst til å forskuttere det. Jeg har lyst til å få gode innspill fra organisasjonene som jobber med dette, de som representerer de ansatte, de som er ute i felten så å si hver eneste dag, og få gode innspill fra dem om hva som fungerer, og hva som ikke fungerer, og hvordan vi kan få til dette bedre, for det gjøres i samspill med de ansatte.

Målet må være at vi får ned antallet så langt vi overhodet klarer, og det tenker jeg er fullt mulig. Jeg har besøkt skoler som har hatt store utfordringer knyttet til skolemiljøet sitt. De har jobbet målrettet og systematisk over tid og klarer å få de resultatene de har jobbet for. De er helt nede i mobbetall på 1–2 pst., og det er ganske fantastisk. Det er mange skoler som klarer å jobbe godt med dette, men det krever at de har verktøy, at de har ressurser, og at de klarer å prioritere dette på en god måte. Det er det vi også legger til rette for nå, når vi bevilger penger til skolemiljøteam, bare for å nevne noe. Vi ser at det er et godt og populært tilbud. Jeg vil også si at jeg her støtter meg til Redd Barna og Utdanningsforbundet, som er tydelige på at vi har gode regler for dette i dag. Det handler om å sette dem ut i livet i den enkelte kommune, i den enkelte skole, og i det enkelte klasserom, og det arbeidet er vi i full gang med.

Først vil jeg bare klargjøre statistikken på området. Etter to år med en markant økning i andelen elever som opplever mobbing, ligger de sist tilgjengelige resultatene fra Elevundersøkelsen, fra 2024, omtrent på nivå med året før. Siden 2020 har det på 7. og 10. trinn vært en jevn, men svak nedgang i andelen elever som svarer at de trives godt på skolen, men i 2024 er denne andelen økende. Så det er ikke alt som er negativt. Vi ser enkelte signaler på at vi kanskje har klart å snu denne trenden. Vi kan likevel ikke hvile med det, vi er nødt til å fortsette denne jobben for fullt. Derfor evaluerer vi nå dette partnerskapet sammen med organisasjonene for å se om vi kan gjøre det enda bedre. Den avtalen går ut nå, som jeg sa i innlegget, så det er vi i full gang med. Jeg vil også si at politisk vilje er helt avgjørende for å få til endring, og det viser vi i aller høyeste grad.

La meg starte med å si at jeg deler bekymringen over at det er elever som opplever utrygge skolemiljø. Å oppleve fellesskap, føle seg inkludert og ha gode relasjoner med andre er grunnleggende behov vi har som mennesker. Vi vet også at det er viktige forutsetninger for læring og utvikling. Derfor er arbeidet med skolemiljø en viktig del av regelverket for skolene våre. Opplæringsloven gir tydelige forpliktelser om skolemiljø til både skoleeier og skoler. Med ny opplæringslov ble også elevenes og foreldrenes rett til medvirkning tydeliggjort. Skolene må jobbe langsiktig og systematisk med å forebygge mobbing, og de må klare å fange opp og følge opp elever som ikke har det trygt og godt. Det er dette arbeidet jeg er opptatt av at vi må støtte, sånn at alle barn og unge får et best mulig utgangspunkt for å lære og å utvikle seg. Regjeringen har bl.a. i 2025 prioritert 2,9 mrd. kr på kompetansetiltak rettet mot lærere og andre ansatte i barnehage og skole. I tillegg har Arbeiderpartiet prioritert 45 mill. kr til lokale skolemiljøteam. Det har vært stor interesse for dette tiltaket, noe som kan tyde på at vi har truffet et behov. Gjennom revidert nasjonalbudsjett foreslår vi derfor å bevilge ti nye millioner til dette tiltaket, og håper det også får oppslutning i Stortinget. Forslagsstillerne ber regjeringen etablere en forpliktende avtale med relevante aktører. Et slikt forpliktende samarbeid har vi allerede. I Partnerskap mot mobbing har 16 organisasjoner gått sammen i et forpliktende samarbeid om å gi barn og unge et godt oppvekst- og læringsmiljø. Partnerskapet har bl.a. utviklet en egen partnerskapsavtale og handlingsplan for arbeidet sitt. Avtalen går ut i 2025, og partnerne samarbeider nå om å evaluere innretningen og vurdere veien videre. Den jobben er jeg opptatt av at organisasjonene skal få ro til å gjøre, og det ville vært uryddig om det i mellomtiden opprettes et annet partnerskap med omtrent samme formål, uten at dette er godt forankret med partene. Mitt ansvar som kunnskapsminister er å sørge for å legge best mulig til rette for at skolene har det regelverket og de virkemidlene de trenger i det daglige arbeidet for et godt skolemiljø. Jeg er opptatt av å se nye initiativer og forslag i lys av de reglene og initiativene vi allerede har på området, og det er mange. Det er ikke gitt at bare ett nasjonalt initiativ er det som bidrar best i jobben som må gjøres hver dag der ute, på alle skoler, for å utvikle og opprettholde trygge og gode skolemiljø.

Jeg synes representanten er inne på noe veldig viktig her. Det er viktig at kommunene ser hele bildet, at de ser på innkjøpspris, at de ser på vedlikeholds- og driftskostnader, at de ser på utgifter knyttet til ekstrautstyr som man trenger, og at de ikke minst ser på lisensavtalene sine. Det er et samlet bilde, som noen ganger utgjør ganske store kostnader. Jeg er helt enig med representanten i at man må holde dette opp mot f.eks. hvor mye andre typer læringsverktøy koster, f.eks. bøker, mer praktisk utstyr eller hva det måtte være. Dette er vurderinger som lokalpolitikerne er nærmest til å ta, men det at vi er med og bistår dem i disse vurderingene og sammen med KS er med på å oppfordre til et godt samarbeid, som f.eks. å inngå felles innkjøpsavtaler på tvers av kommunegrenser og i større grad tenke interkommunalt, er viktig. Det er absolutt noe vi er pådrivere for.

Jeg forventer og har tillit til at skoleeierne tar gode valg når de gjør innkjøp av teknologi til klasserommet. Fra statlig hold støtter vi dette arbeidet, bl.a. gjennom veiledning, og vi utreder hvordan staten best kan støtte skoleeierne i arbeidet med å vurdere innkjøp av læremidler, for der ser vi at det er behov for bedre bistand. Lærere og skoleeiere bør ha handlingsrom til å kunne velge læringsressursene ut fra hva som gir best læring og utvikling for våre elever, og vurderingen av hvilke ressurser som skal benyttes, skal ta utgangspunkt i hva som er best for læring, ikke hva som er best for å fremme leverandørenes kommersielle interesser. Så er det viktig at vi bruker vitenskapelig etterprøvbar forskning, sånn at dette blir gjort på en god måte, bl.a. dette med når man skal ha tilgang til skjerm. Jeg vil også legge til at Riksrevisjonen er i ferd med å revidere arbeidet med læremidler i den norske skolen, og jeg ser fram til å få den rapporten.

Jeg synes det er urovekkende at Høyre har lyst til å fortsette med den samme linjen som før og ikke gjøre noen endringer, når vi ser de historisk dårlige læringsresultatene som har vært i norsk skole de seneste ti årene. Aldri før har flere elever prestert på det laveste mestringsnivået i lesing, matematikk og naturfag, og det er til og med slik at tallet på dem som gjør det best i matematikk, er halvert. Hvem er det egentlig Høyre-skolen skal passe for? Det er verken de best presterende eller – og i hvert fall ikke – de lavest presterende. Det er alvorlig, og det må vi ta fullt tak i. Vi må sikre at de første årene på skolen blir enda bedre for elevene – at vi ruster dem mer for den viktige læringen, og at de faktisk kan lese, skrive og regne. Deretter skal vi fokusere fullt ut på den digitale kompetansen og løfte de ferdighetene. Vi har da også nettopp innført et eget teknologifag, for vi er ikke fornøyd med at norske elever ikke presterer bedre når det gjelder digitale ferdigheter, og det vil vi gjøre noe med.

Jeg er opptatt av at vi skal bli bedre, og da må vi lære av de feilene vi har gjort. Jeg mener at vi i for stor grad har latt det være kvantitet som teller, ikke kvalitet, i norsk skole. Vi er nødt til å fremme de læringsverktøyene som vi vet fungerer best. For eksempel er forskningen helt tydelig på – og det sa også skjermbrukutvalget – at norske elever vil lære bedre å lese lengre, komplekse tekster hvis de leser det i bok i stedet for på skjerm. Da må vi lytte til lærerne når de sier at de ikke har nok fysiske lærebøker i klasserommet sitt, og vi må hjelpe kommunene med å kjøpe inn dette. Derfor har vi valgt å legge pengene på bordet, noe som er ganske ekstraordinært, for at de skal kunne gjøre det, og for å sette lærerne bedre i stand til å kunne velge det verktøyet som fungerer best. Jeg mener i aller høyeste grad at det nettopp er å gi lærerne metodefrihet, og det er å satse på deres pedagogiske handlingsrom.

Problemet i norsk skole er ikke at de har for lite skjermtid. Problemet i norsk skole er at elevene faktisk ikke kan lese, skrive og regne – det er for mange som presterer på det laveste mestringsnivået i viktige fag, som er viktige også for å utvikle nettopp gode digitale ferdigheter. Vi må i større grad ta det viktigste først i norsk skole – lære elevene å lese, skrive og regne. Deretter skal de bli steingode i digitale ferdigheter, men da må de faktisk kunne lese. Derfor vil vi utrede et eget teknologifag, for vi synes det er så viktig å spisse den kompetansen hos norske elever. Også undersøkelser som ICILS viser oss at til tross for at norske elever er nummer to blant alle OECD-land i ressursbruk på skjerm, presterer de ikke på langt nær så godt som vi skulle tro med tanke på den ressursbruken. Vi må bruke ressursene våre klokere, mer riktig og mer treffsikkert for å heve kvaliteten i alle fag.

Jeg har tidligere vært tydelig på at jeg mener digitale verktøy har blitt innført ukritisk i skolen, uten at de uheldige sidene er vektlagt tilstrekkelig i vurderingene. Jeg er bekymret for elevenes læring og trygghet. Likevel: For Arbeiderpartiet er det viktigere å se framover enn bakover. Vi tar derfor grep for å gjøre norsk skole bedre. I spørsmålet om digitalisering er veien videre viktigst. Her må vi ha en tydelig føre-var-holdning, og vi har allerede startet. Vi har styrket lesesatsingen og skolebibliotekene og gitt tilskudd til flere trykte skolebøker på til sammen 415 mill. kr de siste to årene. Vi har fjernet mobilen fra klasserommene. Vi har gitt tydelige anbefalinger om hvordan kommunene bør beskytte elevene mot skadelig innhold på nettet. Utdanningsdirektoratet har fått i oppdrag å vurdere hvordan digitale ferdigheter ikke lenger skal være definert som en grunnleggende ferdighet for de minste. Utdanningsdirektoratet skal også utrede om vi trenger et eget teknologifag i skolen. Regjeringen er tydelig på at vi ønsker en balanse mellom digitale og analoge verktøy i skolen. La meg være tydelig: Vi skal ikke ta bort skjermene. Vi skal bruke teknologien som fremmer læring, men læreren skal kunne velge læringsressurser ut fra hva som gir best læring og utvikling for elevene. Jeg forventer og har tillit til at skoleeierne tar gode valg når de kjøper teknologi til klasserommet. Skolens matpause er en viktig sosial arena, og skolen skal sørge for gode rammer for måltider som ivaretar måltidets sosiale funksjoner, og at elevene får tilstrekkelig tid og ro til å spise. Regjeringen har allerede oppfordret til sosiale måltider i skolen. Samtidig kan det være både pedagogiske og sosiale grunner til at det av og til brukes skjerm i spisepausene. Det er f.eks. en fin anledning til å vise Supernytt for de minste og på den måten skape felles referanser og samtaler mellom ungene. Helsedirektoratet er også i gang med å utarbeide råd om skjermbruk som kan berøre dette temaet. Representantene ber om en gransking av digitaliseringen av skolen, som i Sverige. Vi har allerede et godt bilde av både utfordringer og muligheter ved digitaliseringen i skolen i dag. Det viktigste vi gjør framover nå, er å følge opp tiltakene våre for å trygge digitaliseringen, ikke en dyr og unødvendig gransking.

Det enkleste hadde selvsagt vært å ikke gjøre noe med russefeiringen og den enorme ekskluderingsmaskinen den har blitt, som vi vet at påvirker elevene i så stor grad at flere opplever utenforskap og ensomhet og ikke blir inkludert i viktige fellesskap. Det begynner allerede på ungdomsskolen og enkelte steder på barneskolen. Det setter vi ned foten for. Arbeiderpartiet vil ha mer læring og bedre læring. Vi vil sette inkludering først – og ikke minst helsen til elevene. Derfor jobber vi langs flere spor nettopp for å redusere den enorme betydningen russefeiringen har fått, etter stort kommersielt press mot enkeltelevene. Man kan ikke stå her og si at den enorme russefeiringen og det som foregår i ukene før, ikke påvirker læringen. Selvfølgelig gjør det det, og gjerne ikke bare i de ukene, men i årene før. Og hvordan de har det, betyr noe for hvordan de presterer. Hvis det er utstrakt festing rett før eksamen, påvirker det også eksamensresultatet. Det trenger det ikke å være vanskelig å forstå. Vi gjør altså det vi kan for å snu denne utviklingen. Det er ikke aktuelt for oss å ikke gjøre noe.

Også i dag er mai den største eksamensmåneden, så det er ikke noe nytt i seg selv. Det som er nytt, er at flere sentralt gitte eksamener nå spres utover måneden. For enkelte eksamener vil det faktisk gi elevene bedre mulighet til å forberede seg enn i dag.

Det hadde vært spektakulært om kunnskapsministeren satte festen foran testen, slik spørsmålsstilleren her sier det. Som de fleste andre har fått med seg, gjør jeg faktisk det motsatte. Ved å flytte noen eksamener fra VG3 til tidligere i mai måned, mens andre fortsatt avholdes etter 17. mai, mener jeg at mai fortsatt vil kunne utnyttes bedre til både læring, øving og eksamensgjennomføring – og mindre til fest. Jeg har vurdert ulike løsninger og hatt god dialog med både Utdanningsdirektoratet og partene i denne saken, og god dialog betyr selvsagt ikke at alle er enige om alt. Jeg har fått innspill både for og imot løsningen jeg har falt ned på, men både Utdanningsdirektoratets utredning, som kom ved årsskiftet, og innspill fra partene og skoleeier gjør at saken er godt opplyst. Jeg er trygg på at det ville være godt gjennomførbart å gjøre disse justeringene i eksamensplanen for 2026 innenfor de rammene som ligger til grunn for opplæringsåret. La meg likevel føye til at jeg har forståelse for at det vil kreve endringer i rutiner og planer. Etter beslutningen om justeringene i eksamensplanen for 2026 har fylkesdirektørkollegiet for kompetanse og utdanning nedsatt en arbeidsgruppe som har jobbet med forslag til tiltak for å kunne oppfylle årstimetallet i fag skoleåret 2025/2026. Videre har Utdanningsdirektoratet sett på tiltak som kan bidra til bedre utnyttelse av skoleåret, og dette er spørsmål det har vært jobbet med lenge, også under tidligere regjeringer. La meg føye til at sentralt gitt eksamen ikke er et punktum for skoleåret. Elevene skal ha standpunktkarakter i alle fag, og de kan også trekkes til muntlig eksamen. Når vi nå strekker på eksamensperioden, betyr ikke dette at opplæringen skal avsluttes før første eksamen tar til. Standpunktkarakterene skal settes ved avslutningen av opplæringen, og det er en fordel for elevene å få så god tid som mulig før disse blir satt. De fleste ser at russetiden for mange har utartet i negativ retning, og jeg vil at russefeiringen skal ta mindre plass i eksamenstiden også i skolen, både i de avsluttende månedene før eksamen og også ellers i skoleløpet. Vi ser at russetiden for mange har startet på ungdomsskolen, med ekskludering og kjøpepress. Når Arbeiderpartiet styrer skolepolitikken, skal vi legge til rette for læring, ikke for kommersielle aktører som tjener penger på at elevene bryr seg mindre om skole. Alt henger sammen med alt. Selv om det enkleste kanskje ville være det som representanten ønsker, altså ingenting, er det ikke aktuelt for Arbeiderpartiet å gjøre ingenting. Når vi sier at vi skal gjøre norsk skole bedre, mener vi det. Vi gjør nødvendige tiltak for å få oss dit, og dette er ett av mange.

Jeg mener at omtalen av eksamen i partiprogrammet nettopp viser at den er kommet for å bli. Det er ingen grunnlag for å ta den vekk. Vi ønsker at den fortsatt skal være en viktig del av vurderingsgrunnlaget. Det er slik at eksamen møter nye tider nå og framover, og det er viktig at vi opprettholder eksamen som en pålitelig, rettferdig og håndterbar vurderingsform. Derfor er det også behov for å videreutvikle eksamensordningene. Det handler ikke om alternativer til eksamen, men det handler om kvalitetssikring og rettferdighet. Derfor har vi allerede satt i gang en del tiltak. Det er også bakgrunnen for at jeg i tildelingsbrevet for i år har gitt Udir i oppdrag å utrede en sikrere og forbedret eksamensordning i videregående opplæring.

Som jeg har presisert flere ganger, mener jeg at eksamen er en viktig del av vurderingssystemet vårt. Jeg har dermed ingen planer om å fjerne den som sluttvurdering. Den skal bestå som sluttvurderingsform, men det kan hende at utformingen og gjennomføringen av eksamen skal justeres og endres noe på sikt. Sånne endringer vil imidlertid ikke skje over natten og ikke uten grundige vurderinger og god involvering. Eksamen er og skal fortsatt være en viktig del av vurderingssystemet vårt.

Vi jobber langs flere spor for å bedre situasjonen i SFO. Som sagt har vi styrket den med 550 mill. kr. i inneværende år. Vi har også satt av 10 mill. kr hvert år siden 2022 til tiltak for kompetanse og kvalitet i SFO. Vi har ikke minst åpnet for at flere kan ta del i den viktige etter- og videreutdanningsordningen som har vært kun for lærere, og som nå også kan gjelde SFO-ansatte. Vi jobber langs flere fronter for å styrke kvaliteten på SFO, og det er vi i full gang med. Nå ser vi også konsekvensene av de økte midlene som kom i år, og følger situasjonen tett. Vi kan ikke se at kommunene på noe tidspunkt har ønsket en bemanningsnorm, og det er jo også viktig å lytte til.

Vi har som sagt i inneværende år gitt 550 mill. kr i kommunerammen nettopp for at kommunene skal styrke bemanningen i SFO. Det forventer vi at blir brukt på nettopp det, og det vil vi også følge med på om blir gjort.

Det jeg har av dokumentasjon, er at den er fullfinansiert. Den er fullfinansiert etter de vanlige prinsippene for finansiering i kommunesektoren. Men jeg har også hørt det som representanten hører, at det er mange som sier at det er for få ansatte, og at bemanningen må bli bedre fordi andelen har gått så høyt opp, som det jo er veldig bra at den har gjort. Det er jeg veldig glad for. Derfor har vi nettopp lagt betydelige beløp på bordet gjennom kommunerammen, hele 550 mill. kr, fordi vi har hørt de signalene. Jeg håper det kan bidra til å avhjelpe situasjonen der ute.

Jeg har ingen dokumentasjon som tilsier at den ikke er fullfinansiert, men jeg har også fått med meg at man har bedt om bedre bemanning i SFO. Derfor har vi styrket den med midler i kommunerammen i inneværende år med 550 mill. kr. Det er det viktig at kommunene faktisk bruker på å bedre bemanningen i SFO, nettopp i lys av de signalene vi har fått.

SFO er en viktig fellesarena for lek, kultur og fritidsaktiviteter. Jeg er glad for at det er innført tolv timer gratis SFO for elever fra 1. til 3. trinn, noe vi nå i vår har foreslått å lovfeste som en individuell rettighet. Kommunene er fullt ut kompensert for å kunne tilby tolv timer gratis SFO for alle unger fra 1. til 3. trinn. Vi har også styrket kommunerammen med 550 mill. kr for at kommunene skal styrke bemanningen i SFO. Skal situasjonen bli bedre, har det stor betydning at pengene brukes til formålet ute i kommunene. Regjeringen har dermed lagt godt til rette for at alle barn skal ha muligheten til å delta, og for at det skal være tilstrekkelig bemanning i SFO. Det er nå rekordhøy deltakelse i SFO, og jeg deler representantenes engasjement for kvaliteten i SFO. Hvis det innføres bemanningsnormer eller andre lovkrav som regulerer bruk av bemanningen i SFO, vil det innskrenke kommunenes handlefrihet unødvendig mye i en tid hvor det er mangel på arbeidskraft. Det er kommunene som har ansvaret for de ansattes kompetanse. Regjeringen har nå også sørget for at ansatte i SFO tydelig er inkludert i det nye, helhetlige systemet for kompetanse og karriereutvikling som regjeringen faser inn nå. Jeg vet også at mange ansatte i SFO allerede deltar i kollektive kompetansetiltak på arbeidsplassen. Alle barn skal ha det godt på SFO, også barn med ekstra behov. I opplæringsloven er det ulike rettigheter som skal bidra til at elevene skal kunne delta i og få tilstrekkelig utbytte av opplæringen. Det vil imidlertid være forskjell på hva det er behov for av tiltak i opplæring, og for å delta i aktiviteter i SFO. Barnet er det samme, men behovene kan være ulike. Reglene om SFO i opplæringsloven slår fast at aktivitetene skal være tilpasset alder, funksjonsevne og interessene til ungene, og at barn med nedsatt funksjonsevne skal få gode utviklingsvilkår. Det er altså et krav om at SFO skal tilrettelegges for barn som har behov for det. For meg er det viktig at SFO skal gi barn trygge og gode rammer for lek, for aktivitet, for fellesskap, for omsorg og for all den viktige utviklingen et godt SFO-tilbud gir. Regjeringen legger godt til rette for dette.

Nå begynner vi med dette arbeidet først. For meg er det også utrolig viktig å tenke på de ansatte i sektoren. Som jeg var inne på i mitt innlegg: Det er viktig å tenke på bemanningssituasjonen og den kvaliteten sektoren har i dag. Den må også være god for at dette skal fungere godt. En åpning for flere må ikke gjøre at kvaliteten går ned for alle fordi presset på de ansatte blir for høyt. Det er utrolig viktig. Spesielt er det viktig når vi vet fra forskning at hvis et barn opplever høyt sykefravær i barnehagen, har det samme barnet – også sett bort fra bakgrunn – dårligere læringsresultater på skolen. Det er derfor utrolig viktig at vi er oppmerksomme på kvaliteten og får ned sykefraværet i barnehagene, og at vi klarer å ha to tanker i hodet samtidig.

Denne statsråden har hast, og det gjelder på mange områder i barnehage- og skolesektoren. Det kan representanten være trygg på. Høringen vil vise oss de praktiske forholdene og de økonomiske spørsmålene knyttet til dette. Dette må ses i en helhetlig sammenheng, også i lys av andre prioriteringer som ligger til vår sektor i statsbudsjettet, så det må vi ta da.

Først vil jeg si at jeg er veldig glad for at det er et stort flertall i denne salen for forslaget som er på bordet, men jeg må også legge til og være ærlig på at mange barn født i desember i dag får barnehageplass ute i kommunene i landet vårt. Det gjelder over halvparten av ungene. Samtidig er det viktig at den retten nå kan gjelde alle. Jeg setter i gang det som Stortinget nå bestemmer, utarbeider lovforslaget og ser fram til høringsrunden knyttet til det. Der vil vi selvfølgelig også enklere kunne belyse – med de utredningene som kommer, og i tråd med instruksen – kostnadsspørsmålet, og det må en da komme tilbake til i statsbudsjettrunder.

Barnehagen er et viktig velferdstilbud for ungene våre, for foreldre og for arbeidslivet. For regjeringen er det et viktig mål at alle unger skal ha tilgang til et likeverdig barnehagetilbud av høy kvalitet. I 2024 hadde 94,3 pst. av barn i alderen ett til fem år barnehageplass. Det er svært positivt at så mange barn i Norge får delta på en så viktig fellesarena. Tiden mellom foreldrepermisjonen og retten til barnehageplass kan være krevende å organisere for familier med barn som er født i månedene desember–juni. Det har jeg også selv erfart – tre ganger. En utvidelse av retten til barnehageplass for barn født i desember vil være positiv for ungene. Vi vet at mange av disse ungene i dag får plass før de har rett på det, men også at desemberbarn som ikke tidligere har fått plass, får betydelig kortere tid i barnehagen før skolestart enn klassekameratene sine. I rapporten «En barndom for livet» fra 2023 pekte Rege-utvalget på at barnehagedeltakelse har stor betydning for barn i fattige familiers videre mulighet til læring og utvikling, og anbefalte å gi desemberbarna rett til plass fra måneden de fyller ett år. En utvidelse av retten til plass vil åpenbart også være positivt for foreldrene. Det betyr at færre foreldre, særlig kvinner, må ta ulønnet permisjon eller lete etter andre løsninger. I et samfunnsøkonomisk perspektiv er det også bra å la foreldrene gå tilbake på jobb når de ønsker det. Jeg støtter derfor forslaget om å sikre at barn født i desember får en rett til barnehageplass innen utgangen av måneden de fyller ett år. Samtidig som jeg er opptatt av de positive sidene ved å gi desemberbarna plass, må jeg understreke at det vil bli utfordrende å sørge for at innføringen ikke forverrer en allerede anstrengt bemanningssituasjonen i sektoren. Mange barnehager har i dag allerede utfordringer med å rekruttere både nok fast ansatte og vikarer ut fra dagens behov. Både sykefraværet og arbeidspresset i sektoren er høyt, og vi må få opp rekrutteringen til barnehagelærerutdanningene. Stortinget har satt av 800 mill. kr av økningen i kommunenes frie midler i 2025 til bemanning i barnehagen. Skal situasjonen bli bedre, har det stor betydning at pengene brukes til dette formålet ute i kommunene. Arbeiderparti-regjeringen fortsetter å jobbe målrettet med kvaliteten og innsatsen for et trygt og godt barnehagetilbud. Det er viktig at ungene får en rolig, trygg og god tilvenning, med stabilitet i barnegruppene. Det er særlig viktig for de minste. En åpning for flere må ikke gjøre at kvaliteten går ned for alle barn, fordi presset på de ansatte blir for høyt. Det vil være avgjørende å få på plass et tilstrekkelig antall ansatte til å øke bemanningen når en utvidet rett til plass skal innføres. Det vil også være viktig i arbeidet med lovforslaget.

Jeg viste i innlegget mitt til fire konkrete tiltak om hvordan vi jobber opp mot dette. Det som er nøkkelen også her, er å ha et godt samarbeid med KS og kommunal sektor i dette – gi dem støttetjenester, oppdatere veiledere, peke på hva som er tydelige anbefalinger fra oss, f.eks. knyttet til hvilke filter man skal bruke på barneskolen og ungdomsskolen, osv. Det er med på å sette dem bedre i stand til å overholde det regelverket vi allerede har i dag. Jeg er veldig glad for SVs engasjement i denne saken, og dette er vi fullt i gang med, som representanten også sa.

Jeg tror vi alle i denne salen er enige om at skolen i større grad må ivareta barn og unges personvern i skoletiden, ikke minst når barn og unge blir pålagt å bruke digitale løsninger. Representantene peker på det digitale kommersielle presset som barn utsettes for, og bruddene på grunnleggende personvernrettigheter i skolen. Denne sammenhengen er godt dokumentert og godt kjent i regjeringen. Det er også godt kjent at jeg mener at det blir stilt for få kritiske spørsmål til digitaliseringen av skolen. Det ser vi konsekvensene av nå. Jeg mener, som forslagsstillerne, at vi må være mer føre var, særlig for de yngste, uten at det betyr at vi skal ta bort alle skjermene i skolen. Jeg har iverksatt mange tiltak som til sammen trygger barn og elever på skolen, også om de bruker skolens digitale enheter hjemme. For det første har Utdanningsdirektoratet gitt en tydelig anbefaling om hvordan elevene kan beskyttes mot uønsket skadelig innhold på nett gjennom aktiv bruk av filter. Vi vet at slike filtre også ofte vil blokkere annonser og reklame. For det andre har regjeringen utredet en felles støttetjeneste til skoleeierne, for personvern, informasjonssikkerhet og universell utforming. Nå arbeider vi med om og hvordan vi skal etablere støttetjenestene, i dialog med KS og kommunal sektor. For det tredje vil læremiddelkatalogen, som Utdanningsdirektoratet lanserer en første utgave av 22. mai, forsterke effekten av støttetjenestene. Katalogen vil gi oversikt over digitale læremidler, og skal kunne vise vurderingene av personvern og universell utforming som støttetjenestene gjennomfører. For det fjerde har Stortinget, gjennom behandlingen av Meld. St. 34 for 2023–2024, En mer praktisk skole, allerede sluttet seg til å utvikle og oppdatere både veileder og regelverk om reklame og kommersielt og skadelig innhold i skolen. Opplæringsloven har allerede et forbud mot reklame. Bruken av elevers og barnehagebarns personopplysninger er også strengt regulert. Reguleringene, sammen med veiledningen og tiltakene vi arbeider med, gjør at det ikke er behov for verken en tungvinn og dyr personvernnorm eller et eget lovutvalg. Jeg mener at det heller ikke er riktig å bruke ressursene på å utrede et juridisk forbud mot kommersielle kontrakter med skoler. Kommunene skal og må gjøre gode vurderinger og sørge for tilstrekkelig beskyttelse av elevene mot kommersielle krefter, reklame og personvernbrudd i skolehverdagen. Det ligger allerede fast i lovverket. Staten skal følge opp kommunene i dette arbeidet. Det arbeidet har vi styrket, og det skal vi styrke videre. Datatilsynet presenterer 15. mai funn fra en omfattende kontroll med 50 kommuners ivaretakelse av personvern i digitale læringsverktøy for opplæringsformål. Resultatene av kontrollen er ennå ikke kjent, men jeg kan love representantene i denne sal at eventuelle negative funn vil bli fulgt godt opp av denne regjeringen.

Ja, proposisjonen inneholder både veiledning og eksempler på hvordan forslaget skal forstås. Det går klart fram av ordlyden i lovforslaget at andre tiltak må være forsøkt først. Det framgår også klart i proposisjonsteksten, hvor det er presisert at mer nærliggende tiltak for å få slutt på en forstyrrelse må være forsøkt først, og vi har varslet at det vil bli utarbeidet veiledning til disse reglene, bl.a. på side 26 i proposisjonen. Utdanningsdirektoratet vil utarbeide veiledningsmateriell om regelverket. Det er rett rundt hjørnet, om ikke fullt i gang allerede, men første må dette nå vedtas. Det er det viktigste, og jeg er veldig glad for den støtten SV har vist.

Jeg har ikke fått indikasjoner på at terskelen oppleves som for høy. Jeg vet at det har blitt gjort i enkelte kommuner rundt omkring i landet, når det har vært behov for det. Jeg er selvsagt åpen for å kunne vurdere det dersom det er tilfellet at det oppleves som et problem. Det jeg er opptatt av, er som sagt at vi skal jobbe forebyggende, men det er også dette med å kunne gi informasjon ved skolebytte eller mellom skoler, f.eks. i overgangen fra ungdomsskole til videregående. Der er jeg opptatt av at det skal være informasjon om hvilke typer elever som kommer som f.eks. utøver vold, men også kan ha andre problemer. Det er noe jeg jobber med, nettopp for å kunne sikre en enda bedre forebygging, og at skolen som da mottar denne eleven, kan være best mulig forberedt.

Utfordringene representanten viser til, er det veldig viktig at tas tak i. Hvilke tiltak som passer, vil variere knyttet til den enkelte situasjonen. Kommuner og fylkeskommuner har anledning til f.eks. å opprette ulike former for alternative skoletilbud. Av og til kan det beste for eleven være å flytte over til en annen skole, for å få et mer tilpasset tilbud eller for rett og slett å skifte klassemiljø. Det er imidlertid vurderinger skolen og skoleeier gjør sammen med eleven og de foresatte. Jeg er opptatt av å gi skoleeierne det handlingsrommet de trenger for å kunne velge de tiltakene de selv mener er mest virkningsfulle. Det er den klare meldingen fra meg. Jeg ønsker ikke å detaljstyre hvordan dette skal gjøres, men jeg er opptatt av at vi f.eks. nå har gitt midler til såkalte beredskapsteam, nettopp for å kunne hjelpe skoler å jobbe mer forebyggende der de ser det er problemer, og følger det spent nå.

Det var det jeg svarte i det første svaret. Dette er nybrottsarbeid på mange måter. Det er interessant for mange å følge med på, og jeg skal gjøre det jeg kan for at dette skal skje på en god måte, og ikke minst åpne for å kunne gjøre endringer hvis vi ser at det er behov for tilpasninger for at dette kan bli enda bedre.

Takk for et godt spørsmål. Representanten kan være helt sikker på at departementet vil følge med på hvordan reglene fungerer. Vi vet også at andre nordiske land er interessert i det vi har gjort, og følger dette med stor interesse. Når det gjelder å etablere en strategi for hvordan dette skal implementeres, er det allerede ivaretatt gjennom støtte til innføring hos Utdanningsdirektoratet. Det pågår nå, og det er også lovet veiledning fra Udir. Dette skal skje på en god og trygg måte for de ansatte.

I dag kan ansatte gripe inn for å avverge at en elev krenker noen fysisk eller skader eiendom. Regjeringen foreslår å utvide denne adgangen til to nye situasjoner. Vi foreslår at ansatte skal ha adgang til å gripe inn fysisk hvis det er nødvendig for å avverge at en elev utsetter en person for psykiske krenkelser. Det kan f.eks. være truende oppførsel eller filming. Vi foreslår også at ansatte skal kunne gripe inn fysisk hvis det er nødvendig for å avverge at en elev vesentlig forstyrrer opplæringen til andre elever. Skolen skal være et sted der elever og ansatte er trygge, der de trives og lærer. Psykisk vold kan være like alvorlig som fysisk vold. For at elever skal trives og lære i klasserommet, er det viktig at enkeltelever ikke får ødelegge undervisningen for resten av klassen. Målet med forslagene er økt trivsel og læring og en trygg skolehverdag for elever og ansatte. Jeg vil understreke at adgangen til fysisk inngripen er og skal være snever. Dagens regler fastslår at det kun kan gripes inn fysisk når andre tiltak ikke er tilstrekkelige, og at det fysiske inngrepet ikke skal gå lenger enn nødvendig og må stå i rimelig forhold til de interessene som skal ivaretas. Disse rammene vil også gjelde for inngripen mot psykiske krenkelser og vesentlige forstyrrelser av opplæringen. Det samme gjelder regler om forebygging, dokumentasjon og meldeplikt. Å gripe inn fysisk skal være siste utvei. Ingen lærere ønsker å måtte gripe inn fysisk. Derfor er det så viktig at skolene jobber forebyggende for å hindre at sånne situasjoner oppstår. Samtidig skal både ansatte og elever vite at å gripe inn fysisk er et lovlig virkemiddel i gitte situasjoner. Dette forslaget er en del av en helt nødvendig opprydding i den ødeleggende usikkerheten Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen skapte for ansatte i skolen da de innførte kapittel 9 A i opplæringsloven i 2017. Arbeiderpartiet i regjering har gitt lærerne tilbake sikkerheten for at grunnløse anklager ikke meldes videre, at de skal ha rett på å bli hørt hvis elever varsler på dem, og at lærere selvsagt skal være trygge på at de skal kunne undervise om kontroversielle temaer. Dette var helt nødvendige lovendringer for å sikre at lærerne får tilbake den autoriteten de skal ha i klasserommet. Det er også viktig at vi trygger ansatte i skolen for at de skal kunne gripe inn fysisk når det er helt nødvendig for å ivareta tryggheten og sikkerheten. Vi mener forslaget som debatteres i dag, er en viktig styrking av trivsel og rettssikkerhet for elever, lærere og andre ansatte.

Spørsmålsstiller her kan være helt rolig og trygg på at jeg er opptatt av at det skal være gode dager og gode forhold for elevene. Jeg legger til grunn og forventer at fylkeskommunene oppfyller rettigheter og plikter etter opplæringsloven innenfor den skolestrukturen de har. Som jeg også var inne på i mitt svar tidligere, balanserer de lokale folkevalgte her mange hensyn når de tar nettopp disse beslutningene om dimensjonering. Det handler om et godt læringsmiljø, både faglig og sosialt, om samfunnets behov for kompetanse, om å rekruttere kvalifiserte lærere og selvsagt også om hvilken belastning reisevei innebærer for elevene. Dette er en del av en stor helhetsvurdering i de tøffe prioriteringene de står i i de ulike kommunene og fylkeskommunene.

Det er først og fremst innbyggerne som står i fokus her, helt klart. Jeg har selv vært lokalpolitiker i tolv år, vært ordfører og stått i saker om skolenedleggelser. Det er helt riktig at jeg hadde blitt frustrert om det var noen i Oslo som bestemte hvor skolene skulle være i min kommune, og hvor de ikke skulle være. Det mener jeg fremdeles, for jeg mener det er lokale folkevalgte, som er stemt fram gjennom demokratiske valg, og som har fått det mandatet og skal utøve det, som kjenner de lokale forholdene aller best. Ikke minst er det de som er nærmest å ha kontakt med sine innbyggere hos seg. Jeg vet at en del av den viktige høringsprosessen som foregår i disse sakene, er nettopp de innspillene de får fra elever, fra foresatte, fra ansatte, fra lærere. Det er en viktig del av vårt demokrati, og det ønsker jeg å ta vare på og verne om.

Det er fylkeskommunen som har ansvaret for å planlegge og utbygge det videregående opplæringstilbudet i sitt fylke. På samme måte er det kommunene som har ansvaret for dimensjonering av grunnskolene i sin kommune. Jeg har forståelse for at skolenedleggelsene i Innlandet fylkeskommune berører mange, særlig elever og familier. Skoler er viktige samlingssteder og arbeidsplasser mange steder. Min klare forventning er at lokale folkevalgte jobber for å få et best mulig skoletilbud til sine innbyggere. Mitt inntrykk er at lokale folkevalgte tar beslutninger om skolestruktur på stort alvor, nettopp fordi det betyr så mye for innbyggerne der skolene er plassert. De lokale folkevalgte skal balansere mange hensyn når de fatter beslutning om dimensjonering av videregående opplæringstilbud i sitt fylke. Det dreier seg bl.a. om hvordan de kan gi elevene et godt læringsmiljø, både faglig og sosialt, samfunnets behov for kompetanse, at man klarer å rekruttere kvalifiserte lærere, og hvilken belastning reisevei innebærer for elevene. Gjennomføring av videregående opplæring er en naturlig del av disse vurderingene. Jeg legger til grunn og forventer at fylkeskommunene vil oppfylle rettigheter og plikter etter opplæringsloven innenfor den skolestrukturen de har. Fylkeskommunens ansvar for dimensjonering av videregående opplæring ligger i kjernen av fylkeskommunens handlefrihet, som Stortinget har bestemt. Jeg mener staten må være varsom med å gripe inn i beslutninger om skolestruktur. Vi må stole på at lokale folkevalgte tar gode beslutninger for sine innbyggere og sitt lokalsamfunn.

Jeg vil takke interpellanten for å løfte et viktig tema. Alle unger fortjener et godt barnehagetilbud. For at barnehagen skal være det gode og trygge tilbudet ungene våre fortjener, og norske foreldre forventer, må det være nok trygge voksne i barnehagen. Jeg er også bekymret for bemanningssituasjonen i barnehagene og er opptatt av at vi skal finne løsninger som står seg. I en situasjon der mange barnehager melder om utfordringer med å rekruttere både vikarer og fast ansatte, og der også andre viktige velferdssektorer opplever samme knapphet på arbeidskraft, er det dessverre verken en rask eller realistisk løsning å klare å skru til bemanningsnormen. Årsaken til bemanningsutfordringene i barnehagene er sammensatte. Vi vet at sykefraværet er høyt i sektoren, at det er ulik praksis for når det settes inn vikarer, og at det kan være utfordrende å få tak i vikarer. Det er blitt mindre vanlig med praktiske støttefunksjoner i barnehagene, så arbeidsmengden har økt for dem som jobber der. Summen av flere forhold medvirker til en utfordrende bemanningssituasjon mange steder. Bemanningsnormen innebærer ikke et krav om bemanningstetthet som skal oppfylles gjennom hele åpningstiden. Normen gjelder for barnehagen som helhet. Det som gjelder for hele barnehagedagen hver dag, er krav om tilstrekkelig bemanning, og det kommer jeg tilbake til. Først vil jeg understreke at siden bemanningsnormen trådte i kraft, har det vært en betydelig forbedring av antall ansatte per barn, og det er tilnærmet full etterlevelse av normen i dag. Siden høsten 2021 har regjeringen flere ganger styrket kommunenes frie inntekter for å sørge for at innføring av normen er tilstrekkelig finansiert. Bemanningstettheten i sektoren er bedre enn før normen ble innført. Samtidig ser vi gjennom sånne kartlegginger som representanten Wold viser til, at antall ansatte per barn varierer i løpet av dagen. Ansatte kan f.eks. være fraværende av ulike årsaker, samtidig som barnehagen oppfyller normen, fordi normen angir et minstekrav knyttet til antall årsverk. Ulike varianter ved å utvide normen er kostnadskrevende og vil kreve vesentlig flere årsverk. Effekt av konsekvensen er krevende spørsmål som regjeringen må vurdere i budsjettprosessene. Som nevnt tidligere har loven et annet krav som gjelder for bemanning i barnehagen, og det er at det skal være tilstrekkelig bemanning til at personalet kan drive en tilfredsstillende pedagogisk virksomhet. Når vi hører så mange historier om lav bemanning, kan det tyde på at dette kravet ikke etterleves eller tolkes riktig der ute. For å sikre bedre forståelse og etterlevelse av krav om tilstrekkelig bemanning har jeg nylig sørget for en veileder om bemanningsregelverket. Veilederen gjør det tydelig for barnehageeier og kommuner hva som faktisk kreves for å oppfylle dette kravet, og vi gjør det klart at kravet gjelder gjennom hele barnehagedagen. Veilederen skal fungere som støtte for barnehagene i deres fortløpende og langsiktige vurdering av om bemanningen er tilstrekkelig. Heller ikke veilederen er den enkle og raske løsningen på utfordringene, men den er et godt og viktig bidrag. Veilederen er bl.a. tydelig på når barnehagen skal sette inn vikarer. I tillegg skal veilederen bidra til å bevisstgjøre personalet om når det bør meldes fra om at bemanningen i barnehagen er for lav. Jeg er veldig glad for at både Utdanningsforbundet og Fagforbundet er positiv til den nye veilederen og til at regelverket har blitt klargjort. Et godt samarbeid mellom tillitsvalgte ute i barnehagene og barnehageeierne om bemanning er utrolig viktig, og jeg håper veilederen blir godt kjent, sånn at ansatte og foreldre vet hva de kan kreve av barnehagen – at det vil bidra til bedre bemanning i barnehagene. Jeg vil til slutt minne om at Arbeiderpartiet, sammen med SV og Senterpartiet, nylig har gitt midler til økt bemanning. Av veksten i kommunenes frie inntekter på 13 mrd. kr i 2025, er 800 mill. kr begrunnet med bemanningssituasjonen i barnehagene, og ytterligere 208 mill. kr til styrket bemanning i områdesatsing i 14 kommuner. Hensikten med midlene er at det skal komme ungene til gode, og jeg forventer at kommunene er seg sitt ansvar bevisst. Samtidig skal jeg fortsette å jobbe for en bedre bemanningssituasjon og flere barnehagelærere, for det er ungene våre som er framtiden og vår aller viktigste investering. Med det trenger heller ikke jeg ordet videre i debatten, siden interpellanten har sagt det samme.

Det er et viktig og stort spørsmål representanten her stiller. Det som er viktig, er at vi har kommuner som har en god nok økonomi til faktisk å prioritere, og ikke minst at vi har folkevalgte som velger å prioritere en satsing på nettopp læremidler, som fysiske lærebøker og utstyr elevene trenger i undervisningen. Vi ser at det ikke blir gjort alle steder. Det kan være ulike grunner til det, men vi mener at det er så utrolig viktig at dette blir satset på, at vi faktisk gjør noe så radikalt – som det ikke tidligere har vært praksis for å gjøre i Norge, i hvert fall ikke i senere tid – som å øremerke penger til praktisk utstyr. Så populært har dette vært at 328 av landets 357 kommuner har søkt på ordningen, og derfor har vi valgt å styrke den i år, til 160 mill. kr. Jeg er derfor veldig spent på å lese de søknadene som kommer inn.

Arbeiderparti-regjeringen er opptatt av å legge godt til rette for at norske elever skal lære mer og bedre enn de gjør i dag. Da er tilgangen på variert utstyr og læremidler helt avgjørende på alle skoler. Jeg kjenner ikke forholdene i Danmark godt nok til å vurdere i detalj hvordan utlånsordningen fungerer der. Det er også store forskjeller mellom Danmark og Norge, f.eks. i geografi og antall grunnskoler. Jeg vet at vi har mye bra her i Norge vi kan bygge videre på for å lykkes med det jeg opplever at forslagsstillerne ønsker med forslaget. Jeg vil nevne noe av det vi så langt har gjort i denne stortingsperioden. For det første: et nasjonalt program for praktisk læring, som Stortinget nylig vedtok gjennom behandlingen av stortingsmeldingen om en mer praktisk skole. Både Utdanningsdirektoratet og de nasjonale sentrene skal bidra til å utvikle dette programmet. For det andre: en egen rentekompensasjonsordning for investeringer i læringsarenaer, utstyr og inventar som bidrar til en mer praktisk og variert opplæring i skolen. Ordningen vil ha en total investeringsramme på 8 mrd. kr over åtte år. For det tredje: en tilskuddsordning for utstyr og læringsarenaer på 5.–10. trinn med øremerkede midler til hver kommune. 127 mill. kr i tilskuddsmidler ble fordelt i 2024, og tilskuddet er økt til 160 mill. kr i budsjettet for 2025. For det fjerde: to ulike tilskuddsordninger som til sammen bidrar til gode skolebibliotek. Begge er styrket under denne regjeringen. I tillegg har fylkesbibliotekene utlånsordninger der skolene kan låne fra et bredt utvalg av klassesett med ulike typer litteratur. Her er det også en distribusjonsordning som er tilpasset Norges geografi. I Norge er det kommunene som eier og driver skolene. Ansvaret for å sørge for nødvendig utstyr og læremidler ligger hos dem. Utdanningsdirektoratet og de nasjonale sentrene tilbyr en rekke ressurser som skal støtte kommunene i dette arbeidet. Det er ingenting i veien for at kommuner selv etablerer regionale delingsordninger for utstyr, men jeg mener vi ikke bør bruke kapasitet på å utrede noe som tilsvarer det danske CFU nå. Vi bør heller bygge videre på det vi allerede nå nylig har etablert. Sånn vil vi lykkes med en bedre og mer praktisk skole med tilgang på oppdatert utstyr og læremidler.

Jeg vil først og fremst takke interpellanten for å reise en viktig debatt, hvor de politiske skillelinjene kommer tydelig fram. Det er viktig at Høyre med sitt forslag tar inn over seg at de vil redusere inntektene som skal brukes på skole i 268 norske kommuner, bl.a. i byer som Tromsø. De vil styrke 87 kommuner tilsvarende, men det er ikke mer penger, det er en omfordeling av penger. For regjeringen og flertallet i Stortinget er det viktig å satse på både land og by. Interpellantens parti har nå lagt seg på en linje hvor man først og fremst vil kritisere, men ikke nødvendigvis komme med løsninger. Representanten Jønnes snakket om innholdet i skolen, men nå, etter forrige lokalvalg, styrer jo Høyre de største bykommunene, og da må det gjøres prioriteringer, også lokalt. Jeg noterer meg at mange steder har Høyres foreløpig eneste satsing vært å redusere utgiftene til dem som har mest fra før. Samtidig registrerer jeg at de ønsker å finansiere økninger i statsbudsjettet til forsvar, merkelig nok. De samme partiene vil også redusere og fjerne formuesskatten, som vi vet at kommunene får størstedelen av inntektene sine fra, spesielt i byene. Det blir ikke mer kvalitet i skolen med mindre penger til alle. Slik blir det heller ikke et bedre forsvar, og slik blir det heller ikke mindre forskjeller.

Det er et mål for Arbeiderpartiet, regjeringen og alle andre i denne salen å skape et best mulig liv for innbyggerne våre, men det er forskjell på hvordan de politiske partiene mener at det best lar seg gjøre, og hvordan vi fordeler goder og ulemper. Det er også politiske forskjeller når det gjelder hvordan vi ønsker at Norge skal være, hvor vi mener at folk skal bo, og hvordan vi mener skoler, men også barnehager, tannklinikker, sykehjem og sykehus, skal organiseres og plasseres. Store skoler med mange elever gir ofte økonomisk innsparing og sikrer gode fagmiljøer. Samtidig medfører det at lokalsamfunn mister identitet og naturlige samlingssteder i hverdagen og på kveldstid. Det blir lengre reisevei for flere, noe som gjør det vanskelig å tiltrekke seg både bedrifter og ansatte. Som kunnskapsminister synes jeg det er spesielt viktig å sikre trygg, god og helst kort reisevei for de aller minste. Derfor er Arbeiderpartiet tilhenger av nærskole og nærbarnehage, selv om også lokalt folkevalgte hos oss fra tid til annen ikke finner noen annen løsning enn å endre skolestrukturen av økonomiske, demografiske eller faglige årsaker. Disse vurderingene står lokalt folkevalgte i hele tiden. De skal bruke pengene effektivt, men skape god livskvalitet for alle innbyggerne sine og ta vare på hele kommunen. Grunnskoletillegget utgjør som sagt 1,5 pst. av totalt 92 mrd. kr, som fordeles til norske kommuner årlig for å drifte grunnskoler. Det kan bidra noe til at det blir vanskelig å legge ned en skole, men beløpet per skole er av en så liten størrelsesorden at avgjørelsen fortsatt er både tung og vanskelig å ta lokalt om man kommer i en sånn situasjon at skoler må vurderes sammenslått eller lagt ned. Jeg er helt enig med representanten i at vi må se på det som skjer inne i klasserommet. Derfor har regjeringen tatt flere grep for å sikre mer disiplin og mer kontroll i norske klasserom. Ved å innføre fysiske læringsbøker og fysisk materiell sikrer vi i større grad at enda flere elever lærer seg å lese mer og bedre. Det er det aller, aller viktigste. Jeg må også si at i en tid da vi registrerer at det er tøffe økonomiske rammer for Oslo kommune, er det underlig at man velger å kutte på inntektssiden når man står i en situasjon med skattesvikt og lignende – så vidt jeg har registrert i ulike medier. Likevel: Det er opp til de lokalt folkevalgte å ta de vurderingene og stå i dem. Jeg vil legge til det jeg sa innledningsvis: Den store satsingen vi har hatt på nettopp å gi alle unger muligheten til å delta i det viktige fellesskapet som skjer etter skoletid, er også veldig viktig for en kommune som Oslo. Der tar staten nå en stor regning, som er på flere hundre millioner kroner hvert eneste år, nettopp for å sikre dette tilbudet for absolutt alle, uavhengig av hvor mye foreldrene tjener, og sikre at ingen blir stående igjen utenfor dette viktige fellesskapet.

Grunnskoletilskuddet utgjør 1,5 pst. av de samlede årlige utgiftene på over 90 mrd. kr til norske grunnskoler. Tilskuddet er et signal fra stortingsflertallet om verdien av gode skoler over hele landet. Arbeiderpartiregjeringen jobber for å skape en bedre fellesskole der elever i Norge opplever trivsel, mestring og læring, uansett hvor de bor, eller hvor de kommer fra. Grunnskoletilskuddet gis som en fast sats per skole og gir derfor en samlet omfordeling av midler mellom kommunene. Oslo får det høyeste beløpet i ordningen, men interpellanten har rett i at Oslo og 86 andre kommuner ville kommet bedre ut dersom grunnskoletilskuddet hadde blitt avviklet og midlene fordelt gjennom innbyggertilskuddet. 268 norske kommuner ville samtidig kommet noe dårligere ut. Noen ganger er det nødvendig å være målrettet for å gjøre noe knyttet til spesifikke utfordringer og behov. I slike tilfeller kan noen kommuner komme bedre ut enn andre. Både interpellanten og jeg er fra norske byer. Vi vet at byene tilbyr mangfold og varierte muligheter for utdanning, arbeid og sosialt fellesskap på en annen måte enn mindre kommuner. I byene er det også utfordringer. Enkelte byområder har f.eks. krevende oppvekst- og nærmiljøer for barn og unge. I 2025 får de åtte bykommunene Oslo, Bergen, Kristiansand, Trondheim, Stavanger, Drammen, Sarpsborg og Skien til sammen 70 mill. kr til egne beredskapsteam for å ta tak i kriminalitet blant barn og unge på skoler og i nærmiljø. Oslo får 24,5 mill. kr, dvs. 35 pst. av disse midlene. Mitt departement deltar også i områdesatsing i Groruddalen og i Oslo sør. Det har over flere år blitt bevilget midler til programområdet oppvekst og utdanning for å prøve ut ulike ordninger i barnehage, grunnskole og videregående opplæring for å hindre frafall i videregående opplæring. I 2025 får Oslo 10,5 mill. kr til dette. I tillegg får Oslo tilskudd til økt bemanning på skoler og i barnehager i levekårsutsatte områder. I 2024 fikk Oslo 15 mill. kr til skoler og 125 mill. kr til barnehager i levekårsutsatte områder. Disse tilskuddene er videreført i 2025, men midlene er ikke tildelt ennå. Jeg vil også legge til at det at denne regjeringen har innført gratis halvdagsplass i SFO, også kalt AKS, fra 1. til 3. klasse, også har ført til betydelige overføringer til Oslo kommune, i størrelsesorden flere hundre millioner kroner. Det er mange tiltak som er på plass, og vi jobber videre med dette. Regjeringen fremmer ytterligere tiltak og forslag for Stortinget på ordinær måte i stortingsmeldinger og proposisjoner.

Jeg opplever et konstruktivt og godt samarbeid med partene i dette, ikke minst med SV, som er med på budsjettenigheten som har bidratt til at det kom en styrking i inneværende år på hele 800 mill. kr som skal gå til barnehagene i landets kommuner. Det gjelder ikke minst satsingen i de levekårsutsatte områdene, som jeg var inne på tidligere, og hvor utrolig viktig det er for ungenes lek, læring og muligheten til å gjøre det godt senere i livet – det vet vi. Jeg er også i gang med å utarbeide en veileder til kommunene om hvordan regelverket om bemanning skal forstås. Vi håper at det kan være med på å opplyse når det gjelder når man skal hente inn ytterligere personell, og hvordan man bør tenke om bemanning i løpet av barnehagehverdagen. Her opplever jeg også et veldig godt og konstruktivt samarbeid og en dialog med bl.a. Utdanningsforbundet og Fagforbundet.

Det er riktig som representanten sier, og under høringen høsten 2023 ba vi om instansenes syn på om det bør innføres en kommunal forkjøpsrett ved salg av barnehageeiendommer. Vi så at det var få instanser som uttalte seg om dette spørsmålet, og blant dem som uttalte seg, var synspunktene ganske delt. Forkjøpsrett er en komplisert regulering, som vi ser at det er usikkert om kommunene vil ha kompetanse og ressurser til å benytte seg av. Det er også usikkert hvilken effekt det rent faktisk vil ha. Det er altså ikke noe vi tar sikte på å gå inn for, men jeg håper at til tross for at vi ikke velger å gjøre det i det spørsmålet, kan SV støtte store deler av det som blir lagt fram, det SV er enig i.

At vi gjør dette arbeidet med å gjennomføre disse endringene i lovverket, er nettopp begrunnet i en bekymring vi har hatt, og at vi har sett behov for at det ryddes opp. Jeg deler jeg absolutt synspunktene til SV knyttet til dette. Derfor legger vi til rette for flere grep for å bidra til det i det som vil komme til Stortinget. Det er bl.a. i større grad en satsing på at Kommune-Norge kan etablere ideelt drevet barnehagetilbud, med ulikt formål, f.eks. naturbarnehager. Det vil kommunene i større grad få mulighet til med det vi tar sikte på å legge fram. Det synes jeg er veldig bra.

Det er nok flere forhold som vil kunne være årsaken til en nedleggelse eller ikke. Det kan også ha å gjøre med f.eks. hvor mange barn som faktisk blir født i den enkelte kommune. Det som er viktig for meg, er at sektoren opplever en forutsigbarhet, og at man får en best mulig innretning for de private barnehagene, slik at de har muligheten til å ha en forsvarlig og god drift på lik linje med de kommunale barnehagene. Vi har jo nettopp hatt en høring fordi vi vil utforske ulike alternativer for å få det best mulige regelverket for de private barnehagene, også for å sørge for at de heller ikke mottar mer enn det de faktisk har rettmessig rett på.

For regjeringen er det viktig å sikre et godt barnehagetilbud, og god kvalitet i hele landet knyttet til det. Derfor har vi i inneværende år bl.a. bevilget hele 800 mill. kr ekstra til nettopp å sikre kvaliteten i barnehagene rundt omkring i norske kommuner. Det er også slik at over 4 400 unger i levekårsutsatte områder i Norge mottar ekstra tilskudd i tillegg til dette, nettopp for å ha bedre kvalitet og bemanning i sine barnehager. Dette er altså et pågående arbeid for å løfte alle barnehagene i landet vårt.

Jeg er helt enig med komiteen i at pengene vi bruker i barnehagene, skal komme ungene til gode. Jeg vil takke representantene for å løfte debatten om kanskje det viktigste velferdstilbudet for barn og familier. Høsten 2023 sendte Kunnskapsdepartementet forslag til nye regler om styring og finansiering av barnehagesektoren på høring. Noen av forslagene fikk støtte, noen ble nesten ikke kommentert, mens enkelte møtte sterk motstand og skapte debatt. I etterkant av høringen ble det initiert en prosess i Stortinget som førte til at seks av partiene på Stortinget høsten 2024 inngikk en avtale om rammene for et nytt regelverk om styring og finansiering av barnehagene. På bakgrunn av innspillene til høringen høsten 2023 og de rammene som følger av partienes avtale, sendte departementet nye forslag til regler på høring høsten 2024. Høringsfristen var i januar 2025. Jeg kommer i tråd med avtalen mellom partiene til å legge fram et lovforslag på Stortinget i løpet av våren. Det er viktig for meg å sikre et mangfold i barnehagetilbudet og at barnehagene har rammevilkår for å gi ungene våre et tilbud av høy kvalitet. I forliksavtalen inngått i Stortinget er det omtalt krav til bruk av tilskudd og foreldrebetaling, herunder at kostnadene ved anskaffelse eller tjenester skal ha et rimelig omfang. Det er i tillegg foreslått at dagens lovkrav til transaksjoner med nærstående også skal gjelde mellom parter og interessefellesskap. Hensikten med de nye reglene er at dette kan bidra til at barnehager ikke pådrar seg urimelig høye husleiekostnader ved eiendomssalg. Regjeringen har hatt på høring forslag om å gi kommunene mulighet til å endre antallet barnehageplasser barnehagene er godkjent for, når det er nødvendig for å hindre overkapasitet i kommunen. Forslaget møtte imidlertid motstand i høringen. I forliksavtalen mellom partiene er det enighet om at dette forslaget ikke følges opp i den kommende proposisjonen til Stortinget. Det skal likevel omtales i lovproposisjonen at kommunene i samarbeid med de private barnehagene skal dimensjonere kapasiteten i det samlede barnehagetilbudet. Regjeringen har tidligere vurdert om det bør innføres kommunal forkjøpsrett ved salg av barnehageeiendom. Dette er en komplisert regulering som det er usikkert om kommunene vil ha kompetanse og ressurser til å benytte seg av, og det er også usikkert hvilken effekt en slik forkjøpsrett vil ha på markedet. Regjeringens mål er at regelverket i større grad enn i dag skal sikre at penger bevilget til barnehager kommer ungene til gode, og at det vil bidra til å skape bedre kvalitet i barnehagene våre. Jeg har god dialog med partene og vil følge opp forliksavtalen med sikte på å legge fram en lovproposisjon for Stortinget i løpet av våren.

Tusen takk for et veldig godt spørsmål. Jeg synes teknologifag er veldig interessante, så det jobber vi på høygir med nå. Jeg har lyst til å sende dette ut på høring ganske raskt. Jeg kan ikke forskuttere noe konkret tidspunkt, men jeg synes det er så viktig. Vi ser at den storstilte digitaliseringen vi har hatt av norsk skole, har vært altfor ukritisk. Vi har ikke brukt dette klokt nok. Vi må og skal bruke det, men vi må gjøre det når elevene er klare. Når de faktisk kan lese, skrive og regne, kjører vi på og introduserer teknologi på en skikkelig god måte. Jeg vil også bemerke at regjeringen har satset mye på nettopp teknologiutdanningen, med til sammen 200 nye studieplasser i budsjettene for 2024 og 2025. Her satser vi stort, og vi er langt fra ferdig.

Jeg har vært tydelig på at det at vi ikke vil ha en strategi, ikke betyr at vi ikke er opptatt av realfagene. Det har vært gjennomført en rekke realfagsstrategier i norsk skole siden de første PISA-resultatene kom på 2000-tallet. Evalueringen av den forrige regjeringens realfagsstrategi viste at den strategien ikke hadde effekt på verken elevenes motivasjon eller elevenes læringsresultater. Det er ikke strategidokumentet som utgjør forskjellen, det er de konkrete tiltakene som betyr noe, og det er slik vi får resultater. Alle gode ideer er velkomne. Jeg hører det representanten er inne på her. I departementet vil vi lese den strategien fra Sverige med stor interesse. Jeg ser at Sverige er opptatt av bl.a. en helhetlig innsats for å løfte lesing, skriving og matematikk i grunnskolen, og det er akkurat det vi har gjort gjennom stortingsmeldingen vår, som ligger til grunn for de tiltakene vi innfører, men de må så klart hele tiden videreutvikles.

Jeg deler representanten Bjørlos engasjement og bekymring for realfagene. Realfagskompetanse og god rekruttering til realfagene blir bare viktigere og viktigere for oss framover for å forstå og løse de store utfordringene i vår tid. Dessverre har resultatene i flere viktige fag i norsk skole gått i feil retning de senere årene. Jeg er bekymret for nedgangen med tanke på matematikk og naturfag som kom fram i de siste PISA- og TIMSS-undersøkelsene. Det er særlig alvorlig at flere presterer på de laveste nivåene, men det bør også bekymre oss at færre presterer på de høyeste nivåene. I høst la jeg fram en stortingsmelding om 5.–10. trinn, med fokus på en mer praktisk, aktiv og relevant læring. Det er viktig for å løfte læringen i realfagene. Vi styrker derfor de nasjonale sentrene for matematikk og naturfag, og vi gir penger til utstyr – øremerker midler til dette – og til å utvikle lokaler i skolene, for å nevne noe. I videregående skole har den nye og mer krevende læreplanen i matematikk for samfunnsfag ført til at flere elever velger den enkleste matematikken. Vi trenger at flere elever fordyper seg i realfag, og jeg har derfor besluttet at læreplanene skal endres, slik at flere elever får en realistisk mulighet til å fordype seg i matematikk på videregående. Vi har et nasjonalt senter for realfagsrekruttering som bidrar til å samle, øke og spre kunnskap om tiltak som kan styrke rekrutteringen til realfagene og teknologiske utdanninger og yrker. De har særlig vekt på rekruttering av jenter. Regjeringen satser på realfagene både i skolen og i høyere utdanning. Jeg vil minne om at strategidokument er fine, men det er det konkrete og langsiktige arbeidet som gjøres i skolen hver dag, som virkelig betyr noe. I Meld. St. 34 for 2023–2024 setter vi kursen for hvordan vi skal styrke læringen og konsentrasjonen i norske klasserom. Nå fortsetter vi oppfølgingen av denne stortingsmeldingen og andre tiltak som legger godt til rette for jobben som gjøres i skolen.

Ja, med den nye loven som er på trappene, vil det være større sikring for familiene, vil jeg si, og også mer sikring for det kommunale selvstyret med tanke på å kunne bygge opp det barnehagetilbudet som er best for ungene, uavhengig av om det er en privat eller en kommunal barnehage, og at det er barnets beste som ligger til grunn. Det jeg også synes er veldig viktig å si med det som blir lagt fram, er at kommunen også i større grad kan velge å ha ideelle barnehagetilbud i kommunen. Det synes jeg er veldig bra og et veldig viktig skritt i riktig retning, så jeg håper at Rødt gir tilslutning til det som vil komme til Stortinget.

Ja, jeg er tydelig på at jeg vil komme tilbake til Stortinget med en samlet vurdering av om barnets beste er godt nok ivaretatt i dagens regelverk. Så dette er et arbeid som jeg nå vil sette i gang, med Stortingets vedtak.

Alle barn og foreldrene deres skal ha trygge, forutsigbare rammer i barnehagen. Dette gjelder uavhengig av om man går i en privat barnehage eller en kommunal barnehage. Jeg støtter derfor intensjonen med forslaget vi debatterer her i dag. Jeg vil på generelt grunnlag understreke at det selvsagt ikke er akseptabelt at et barn kan miste barnehageplassen dersom foreldrene stiller kritiske spørsmål eller uttrykker misnøye med barnehagetilbudet. Et godt og tillitsfullt samarbeid mellom barnehagen og foreldrene er viktig for både barnehagens arbeid og for barnet. I samarbeidet skal barnets beste alltid være målet. At foreldre gir tilbakemeldinger, er generelt et gode for godt utviklingsarbeid. En viktig forutsetning for et godt samarbeid er selvsagt at foreldrene ikke skal føle utrygghet rundt hvorvidt det å si fra om kritikkverdige forhold kan gå ut over barnet deres. Oppsigelse av barnehageplass er ikke regulert i barnehageloven. Alle barnehager skal ha vedtekter som bl.a. skal informere om vilkår og prosess for oppsigelse av barnehageplass. Det gjelder både kommunale og private barnehager. Selv om oppsigelse ikke er regulert i barnehageloven, er hensynet til barnets beste likevel uttrykkelig regulert. I alle handlinger og avgjørelser som gjelder barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn, slik det står i barnehageloven § 3. Dette skal selvsagt også gjelde i vurderinger om oppsigelse av barnehageplass. Jeg vil samtidig understreke at ingen barn kan miste sin individuelle rett til å få plass i barnehage. Kommunen har plikt til å sørge for at alle barn i kommunen med rett til plass får retten oppfylt. At en barnehage sier opp et barns plass i barnehagen, er inngripende og har mye å si for barnets og foreldrenes hverdag. Derfor skal også terskelen for oppsigelse ligge svært høyt. Jeg tror vi alle er enige om viktigheten av at barn har et forutsigbart og stabilt barnehagetilbud, og jeg vil komme tilbake til Stortinget med en samlet vurdering av om barnets beste er godt nok ivaretatt i dagens regelverk.

Ja, absolutt – det er et helhetlig og større arbeid med å vise fram og tydeliggjøre en felles referanseramme i skolen, og med å være konkrete og vise fram vår felles kulturarv, våre tradisjoner og vår felles historie. Dette arbeidet er på trappene, og jeg ser fram til og gleder meg til å vise det fram, og dette er virkelig en viktig del av det. Det er uproblematisk i dag, men hvis Stortinget ønsker at vi skal gå noen ekstra runder med dette, er det helt uproblematisk.

Ja, det er riktig, men jeg har et helt avslappet forhold til dette. Det er såpass avklart at det ikke er et problem, mener jeg. Nå har vi vært tydelige og kommunisert hva som er lovens forarbeider, og ikke minst hva som ligger i veiledningen, så dette er uproblematisk, tenker jeg. Vi skal likevel gå noen ekstra runder med dette hvis det er uklart. Det er et flertall i salen som ønsker at vi skal se ekstra på dette, og det tenker jeg er helt uproblematisk.

For å være tydelig: Anledningen til å tilby elevene å delta i julegudstjenester er allerede forankret i opplæringsloven. At forbudet mot forkynnelse ikke rammer muligheten til å gjennomføre f.eks. skolegudstjenester, framgår av lovens forarbeider og veiledning som finnes tilgjengelig på Utdanningsdirektoratets hjemmesider. Forarbeidene har Stortinget gitt sin tilslutning til, og de er rettskraftige og gjelder.

Jeg var så heldig at jeg fikk være med stortingspresidenten på skolegudstjeneste her i Oslo før jul. Det var en veldig flott gudstjeneste, og det viser virkelig hvor viktig det er, mener jeg, å ha det som en del av skolehverdagen og opplæringsløpet. Når det gjelder dette med forankringen: Igjen, jeg har i mitt sivile liv jobbet som advokat, og lovens forarbeider her er helt tydelige. Jeg tror altså ikke det er klokt å bruke så veldig mye mer ressurser på dette så lenge det står tydelig i forarbeidene, så det er en viktig presisering til loven.

Jeg må si at jeg ikke er enig med representanten som sier at det er blitt skapt usikkerhet om praksis fra regjeringens side. Vi har vært tydelige i dette spørsmålet. Med en gang vi så at det var noen skoler og kommuner som stilte spørsmål om dette, var vi tydelige på at dette er det selvsagt lov til, og vi har ved flere anledninger svart om det og ikke minst også gjort presiseringer fra direktoratets side. Når det gjelder selve rettskildebildet her, er det sånn at lovens forarbeider er tydelige på det. Representanten er godt kjent med dette og vet hvor viktig forarbeidene er nettopp for å forstå lovverket, og der framgår det helt tydelig. Derfor skal det ikke være noen tvil om dette. Jeg mener også at i en tid da vi trenger å bruke ressursene våre mest mulig riktig, er det ikke riktig å bruke skattebetalernes penger og mye tid og ressurser på noe som allerede er tillatt i dagens lovforarbeider.

Jeg er glad for at mange elever får lov til å være med i kirken før jul. Det er viktig at alle elever i Norge, uavhengig av bakgrunn og religion, kan få muligheten til å oppleve, forstå og lære om tradisjoner som er viktige i Norge, og som preger samfunnet vårt. Anledningen til å tilby elevene å delta på julegudstjeneste er forankret i opplæringsloven. At forbudet mot forkynnelse ikke rammer muligheten til å gjennomføre f.eks. skolegudstjenester, framgår tydelig av lovens forarbeider og veiledning på Utdanningsdirektoratets hjemmesider. Det er en slags langvarig tradisjon at når det går mot jul, reises debatten om hvorvidt det er eller burde være anledning til å tilby elevene skolegudstjeneste. Mitt svar er klart og tydelig ja. Det er også svært tydelig i regelverket. For at det ikke skulle være grunnlag for tvil, la Utdanningsdirektoratet ut en presisering om skolegudstjenester på nettsidene sine 27. november 2024, der de understreker at det er adgang til å tilby elever å delta på skolegudstjenester også etter ny opplæringslov. Presiseringen er også vist til i en e-post direktoratet sendte alle kommuner og fylkeskommuner. Det er feil at justeringen i bestemmelsen om forkynnelse i opplæringsloven innebærer at det ikke lenger åpnes for å tilby skolegudstjenester. I den nye loven er det tydeliggjort at forbudet mot forkynnelse gjelder i alle skolens fag, der dette tidligere bare var presisert for KRLE. Endringen innebærer ikke noen realitetsendring. Det framgår også tydelig av innstilling til ny opplæringslov at Stortingets hensikt ikke var å gjøre endringer i skolenes mulighet til å tilby å delta på skolegudstjenester. Ettersom det er tillatt å tilby skolegudstjeneste og tilsvarende, er det ikke behov for lovendring. At enkelte debattanter ønsker å skape tvil om adgangen til dette, mener jeg bør håndteres i samfunnsdebatten og gjennom klar og tydelig informasjon til skoler, kommuner og foreldre. Jeg mener vi ikke skal bruke skattebetalernes penger på å sette i gang prosesser for å lovfeste noe som allerede er tillatt etter dagens lov. Jeg støtter intensjonen om at alle elever skal få tilbud om å delta på skolegudstjeneste. Jeg er imidlertid ikke enig med forslagsstillerne i at det bør innføres en plikt for skolene. Jeg mener at det ikke er behov for statlig detaljregulering av hvordan julen skal markeres i skolen. Jeg har tiltro til at skoleeierne foretar fornuftige vurderinger av disse spørsmålene, og at staten skal sørge for god veiledning.

For å svare på spørsmålet til representanten: Når elever strever med lesing, skriving eller regning, må tiltak settes inn raskt. Man kan ikke vente til 8. trinn med å gjøre det, for gapet må ikke bli for stort. Det må skje gjennom tilpasset opplæring gjennom hele opplæringsløpet. I motsetning til representanten mener jeg det er helt avgjørende at vi klarer å sette inn rask og intensiv innsats ved behov også i andre fag når man går i 8. trinn, som naturfag, engelsk osv. Derfor er det viktig å vise i meldingen det handlingsrommet lærerne har. Den viser også til at man kan bruke det i større grad enn man gjør i dag, nettopp for å heve læringsresultatene for alle.

Jeg deler absolutt representantens engasjement for viktigheten av at det er flere som klarer å lese godt og skrive godt i norsk skole. De resultatene vi ser i dag, er ikke gode nok, og derfor må vi jobbe langs flere spor for å snu den negative utviklingen. Jeg har ikke tro på at et enkelttiltak klarer å gjøre det alene. Her må vi la flere tiltak få lov til å virke sammen. Det vil gi oss de resultatene vi trenger. Det første handler om kontroll for læreren. Det handler om ro og disiplin i klasserommet og å legge helt klart til grunn at det selvsagt er læreren som er sjefen i klasserommet. Vi gjør en rekke endringer i opplæringsloven nettopp for å stadfeste og bygge opp under det. Det andre jeg vil trekke fram, er viktigheten av lesing, viktigheten av å satse på fysiske lærebøker for å oppnå gode leseresultater. Det er viktig, og det gjør vi. Vi satser på skolebibliotekene, som ikke har vært satset på like stort tidligere, og ikke minst på kvalitetsheving for lærerne knyttet til lesing.

Først vil jeg oppklare at regjeringens medlemmer ikke stemmer i Stortinget. Det tenker jeg det er viktig å presisere siden disse spørsmålene ofte blir brukt som kilder av skoleelever. Det er viktig at vi i denne salen gir et korrekt bilde av hvordan maktfordelingsprinsippet fungerer i praksis. Jeg antar representanten viser til at Arbeiderpartiet har stemt mot et forslag fra Høyre fremmet i behandlingen av Meld. St. 34 for 2023–2024. Forslaget var at man først ved starten av 8. trinn skal sette inn intensiv undervisning i lesing, skriving og regning. En slik vente-og-se-holdning til elevers læring gjennom hele mellomtrinnet vil jeg advare mot på det sterkeste. Når elever strever med lesing, skriving og regning, må tiltak settes inn raskt, slik at gapet ikke blir for stort. Dette skal skje gjennom hele opplæringsløpet som en del av den tilpassede opplæringen, selvsagt også på mellomtrinnet så raskt det er nødvendig. På 1.–4. trinn har kommunene en lovpålagt plikt til å sørge for intensivopplæring til elever som står i fare for ikke å ha forventet progresjon i lesing, skriving eller regning. De første skoleårene har innlæringen av grunnleggende ferdigheter en særlig stor plass i opplæringen. Deretter er lesing, skriving og regning viktige verktøy i all videre læring. Etter barnetrinnet bør ikke fokuset på om elevene lærer det de skal, avgrenses til kun grunnleggende ferdigheter. I motsetning til representanten mener jeg det også er avgjørende å sette inn rask og intensiv innsats ved behov i fag som naturfag eller engelsk. Et forslag som kun retter seg mot lesing, skriving og regning, undergraver betydningen av god og tidlig læring i alle fag. Jeg merker meg også at det ikke står noe om intensivopplæring i Høyres alternative statsbudsjett. Representanten gjentar om lag samme spørsmål som er rettet til meg tidligere, både skriftlig og i denne salen, sist av representanten Erna Solberg den 12. februar. Da understreket jeg at det er anledning til å bruke nivådeling i norsk skole, altså midlertidig inndeling i grupper etter faglig nivå, og det kan være et høyst relevant virkemiddel i skolen. Opplæring intensivt i grupper er en slik metode. Mange skoler praktiserer dette i dag, og i Meld. St. 34 for 2023–2024 oppfordrer vi til at flere bruker denne muligheten. I motsetning til representanten ser jeg ikke behovet for å pålegge skolene hvilke verktøy for tilpasset opplæring de skal velge. Det er et linjeskift fra Høyre, og man går i bresjen for større detaljstyring av lærernes metodevalg. Vi har svært kompetente lærere i norsk skole, og for regjeringen er det selvsagt at denne typen faglige beslutninger er det læreren som er best til å ta.

Jeg mener at det som er viktig i norsk kontekst, er vårt fremste oppdrag. Det at vi er med på internasjonale prøver – ikke bare PISA, men også TIMSS og PIRLS, de store viktige undersøkelsene om realfag og leseferdigheter – mener jeg er med på å bidra til utvikling hos oss og ikke minst til å sette inn ressursene der vi ser at det trengs. Til det representanten er inne på knyttet til verdidebatt og spørsmål om innholdet i fagene: Jeg har allerede varslet at jeg vil komme tilbake til det, og jeg ser fram til og håper på et fortsatt godt samarbeid med Senterpartiet i Stortinget knyttet til dette.

Det er viktige spørsmål som representanten her er inne på, og jeg deler engasjementet, må jeg si. Jeg kan love representanten at på dette området vil det skje mye framover, i begge de to sporene som jeg var inne på i mitt svar.

Representanten nevner en rekke ulike temaer i sitt spørsmål. Jeg mener at fellesnevneren er at alle er viktige i utviklingen av norsk skole på ulike måter. I Meld. St. 34, om en mer praktisk læring, beskriver regjeringen sine grep for å snu den negative utviklingen i norsk skole og hvordan vi på kort sikt skal styrke læring, motivasjon og trivsel. Å gjøre undervisningen mer praktisk, aktiv og relevant for elevene betegner flere av hovedgrepene i meldingen. Dette følger regjeringen opp i statsbudsjettet for 2025 gjennom rentekompensasjonsordningen med mer penger til utstyr for praktisk læring og finansiering av tilpasning av skolens lokaler og uteområder for praktisk læring. Et annet viktig grep i meldingen er forslaget til nytt kvalitetsutviklingssystem, herunder at det skal utvikles nye læringsstøttede prøver og utvikling av kvalitetsdialog som viktige verktøy for kvalitetsarbeidet. Forslaget har blitt svært konstruktivt mottatt av partene i skolesektoren, som sammen har sendt meg sine innspill, som blir viktige for meg i det videre arbeidet. Vi må tenke på både kort og lang sikt når vi skal utvikle norsk skole. Siste kapittel i Meld. St. nr. 34 handler om de lange linjene og om regjeringens ambisjoner om å nedsette et utvalg som skal utrede fellesskolens rolle i framtidens samfunn. Utvalget ble satt ned i høst. Det er bredt sammensatt og ledes av Bjørn Haugstad. De skal levere sin innstilling i juni 2026. Ett annet tydelig budskap i Meld. St. nr. 34 er at skolen må utvikle seg kontinuerlig for fortsatt å spille en så sentral og best mulig rolle i samfunnet vårt. For å fylle sitt oppdrag må skolen endre seg når samfunnet vårt gjør det, og i en tid der sterke krefter forsøker å splitte og skape mer konflikt, blir skolens rolle som fellesarena enda viktigere. Før jul løftet jeg fram spørsmål om læreplanenes rolle i dette, og her er det to ulike debatter: Den ene er om felles referanser, og den andre er en debatt om innretningen av læreplanene våre. Begge er viktige når vi skal diskutere utviklingen av norsk skole framover.

Jeg er enig. Jeg kjenner meg ikke igjen i at vi holder på med pekeleken, så det stiller jeg meg uforstående til. Her er vi flere som er satt til ulikt type ansvar. I fellesskap løfter vi de tingene som faktisk betyr noe for å få til mer og bedre læring og trivsel i norske skoler. Vi er fullt i gang på flere områder. Om det handler om etter- og videreutdanning – i godt samarbeid med kommunene, hvor de nå får større handlingsrom til nettopp å disponere de midlene – om det handler om læremiddelsituasjonen, om det handler om endringer i opplæringsloven eller lignende, så er vi på og lager rammer rundt dette. Vi er opptatt av å ha en tett dialog med partene om dette. Her må det handling til, og en stortingsmelding kan vi ikke se at er nok sikkerhet for at en faktisk handler.

Jeg har vært skoleeier selv i tolv år. Jeg vet hva jeg snakker om her. Representanten etterspør hvordan vi spiller skoleeier god i sin rolle. Det gjør vi på flere områder. Jeg var inne på det digitale. Hvordan sikrer vi at vi har digitale læringsverktøy i norsk skole som faktisk er i samsvar med loven? Der ser vi at kommunene trenger hjelp. Der går vi nå inn og hjelper. Det har aldri blitt gjort før. Det er veldig bra. Vi ser at vi sliter med rekrutteringssituasjonen, så vi er fullt i gang med et stort rekrutteringsprosjekt sammen med lærerne. Vi ser på hvordan vi kan gjøre endringer i utdanningene, sånn at vi faktisk sikrer at skoleeier har de ansatte de trenger, at Norge har de ansatte vi trenger til å jobbe i skolen. Når vi faktisk ser at det er problem med ro og konsentrasjon i klasserommet, tar vi nasjonalt ansvar for det og endrer opplæringsloven på flere punkter for å sikre ro, konsentrasjon, kontroll og disiplin i klasserommet, og at det er læreren som selvsagt er sjefen i klasserommet.

Jeg vet ikke om jeg har misforstått representanten, eller om hun har misforstått meg, men jeg sa at det er skoleeierne som har ansvaret, og det er et veldig viktig ansvar. Vårt ansvar er å være lovgiver og budsjettbevilgende myndighet. I tillegg jobber vi også på andre måter, som f.eks. veiledninger, anbefalinger og lignende. Vi jobber veldig godt med dette allerede, og vi gjør noe som ikke har blitt gjort tidligere, f.eks. dette med å etablere egen læremiddelressursbank for skolene. Tidligere har de vært overlatt helt til seg selv – da Høyre styrte var de overlatt helt til seg selv – med hensyn til å vurdere personvern, sikkerhet og universell utforming knyttet til digitale læringsverktøy og læringsressurser. Nå tar vi statlig grep om dette, i tett samarbeid med KS. Vi gjør noe man ikke har gjort i norsk skole på mange år, nettopp å ta statlig grep, for vi ser at kommunene – som skoleeiere – trenger hjelp her.

Det er helt klart at det er et ansvar vi alle har, både lokalt, regionalt og nasjonalt, men det er først og fremst skolene som er skoleeiere, og de har ansvar for at elevene lærer det de skal når de er på skolen.

I stortingsmeldingen jeg la fram før jul om en mer praktisk skole, beskrev regjeringen hvordan vi skal snu den negative utviklingen i læringsresultater og trivsel i norsk skole. For å lykkes med dette kreves det et systematisk arbeid for å heve kvaliteten på alle nivåer i skolen. Godt skoleeierskap og god skoleledelse er avgjørende for å spille lærerne gode i klasserommene. Regjeringen har satt i gang en rekke tiltak som skal styrke skoleeierne. Vi er bl.a. i full gang med å utvikle et nytt system for kvalitetsutvikling som skal legge bedre til rette for å kunne følge opp mål om mer og bedre læring i praksis. Vi jobber med å lage gode støtte- og veiledningsressurser for å tydeliggjøre statens forventninger til arbeidet med kvalitet gjennom å vise fram gode eksempler. Den 1. januar 2026 har vi satt som mål for når vi skal ha et helt nytt system for kompetanse og karriere for ansatte i barnehage og skole på plass. I tillegg har vi satt av 45 mill. kr til å etablere skolemiljøteam og 70 mill. kr til beredskapsteam i kommunene i 2025. Regjeringen er opptatt av å beholde og rekruttere gode skoleledere. Vi jobber derfor nå med å innhente mer kunnskap om skoleledernes arbeidssituasjon og kompetansebehov, som skal danne grunnlag for nye og forsterkede tiltak. Regjeringen har et tett samarbeid med KS, der vi jobber med konkrete prosjekter for å støtte kommunenes skoleeierskap. Et eksempel på det er felles personvernvurderinger og arbeidet med å etablere felles støttetjenester for digitale læremidler. Regjeringen har også satt i gang et arbeid med å videreutvikle oppfølgingsordningen for at den skal møte behovene hos kommunene på en bedre måte enn den gjør i dag. Et godt skoleeierskap og god skoleledelse er avgjørende for å gi elevene en god skolehverdag der de lærer godt. Nå er ikke tiden inne for flere stortingsmeldinger, som representantene fra Høyre foreslår. Nå er tiden inne for handling, slik regjeringen er i full gang med.

Jeg vil bare påpeke at rapporten gir et bilde av stor variasjon i undervisningen med vekt på barns læring og utvikling. Det er mye uteskole, og det er mye frilek ute. Jeg vil også si at rapporten viser at elevene trives på skolen. De ønsker seg ikke tilbake igjen til barnehagen. Det er givende for dem å være der. Det tenker jeg er et viktig aspekt å ta med seg. Rapporten peker på flere ting, og jeg har hatt møte med partene nå nylig for å høre deres innspill til rapporten. Noen av tingene kommer til å koste penger, og da er det naturlig at vi ser på det også i den forbindelse, så vi gjør dette skikkelig. Jeg kan love representanten at jeg vil komme tilbake til dette så fort som mulig.

Jeg tror på balanse. Det er tid for lek; det er tid for pugging. I de første årene er lekens plass utrolig viktig i skolen. Den er med på å bygge dannelsesoppdraget, og den er med på å bygge de sosiale og emosjonelle ferdighetene hos elevene. De vet vi er utrolig viktige for at elevene skal kunne ha et godt skoleløp senere og ikke minst være klar for det arbeidslivet og voksenlivet som venter dem. Leken er et viktig grunnlag for å få til læring og pugging, så lek først og så pugging etterpå.

Jeg er om mulig like stolt som SV er, over den satsingen vi har gjort i fellesskap knyttet til SFO. Det at alle barn skal få lov til å være sammen på skolen etter skoletid hver eneste skoledag, er utrolig viktig for fellesskapet vårt. Ingen blir stående utenfor skoleporten fordi foreldrene ikke har råd til å prioritere en SFO-plass. Det tallene også viser, er at det er altfor mange som ikke har benyttet seg av tilbudet fram til i dag. Moderasjonsordningene har heller ikke fungert så fint som høyresiden forfekter. Det representanten er inne på knyttet til kvalitet, er et pågående arbeid. Det er bevilget ekstra midler til dette i inneværende budsjett – nettopp å styrke kvaliteten i SFO. Vi ser at når det kommer så mange flere inn, er det viktig at vi klarer å holde den gode kvaliteten også framover.

Regjeringen deler Senterpartiets engasjement for seksårsreformen. Jeg mener at hovedtrykket av den evalueringen vi fikk i fjor, er positivt. Forskerne beskriver at lærerne er opptatt av at elevene har det trygt og godt, at de får leke, og at de får venner og utvikler gode relasjoner. Rapporten gir også et bilde av en stor variasjon i undervisningen med vekt på barns læring og utvikling, og vi ser at det er mye uteskole og mye frilek ute, men at det kunne ha vært noe mer inne. Overordnet ser vi likevel at vi godt kan gi rammer for enda mer lek. Regjeringen følger nå godt opp de elementene som er kommet fram i rapporten, og vi vil komme tilbake til dette.

Vi er ikke ferdig med den satsingen, som jeg var inne på. Vi ønsker enda flere trykte lærebøker og har tatt ansvar for dette, som egentlig er kommunenes ansvar. Jeg har lyst til å spørre representanten tilbake igjen: Hvor mange fysiske lærebøker bevilget hennes regjering penger til i sin regjeringstid?

Jeg er opptatt av å handle, ikke krangle. Da er det interessant hva vi sist arvet fra den borgerlige regjeringen. Det var en regjering som la til rette for en fullstendig ukritisk digitalisering av norsk skole. Dette er et problem vi har arvet, og vi har vært veldig opptatt av å rette opp i denne ubalansen. Som ordfører i Stavanger hadde jeg en stor satsing på nettopp innkjøp av fysiske lærebøker, for jeg så at dette ikke gikk veien. Det er et stort lokalt handlingsrom, og det er kommunenes ansvar, men vi ser at det er behov for bistand her. Vi er nødt til å løfte dette. Det er utrolig viktig for leseferdighetene til norske barn og også andre ferdigheter hos norske barn, for vi vet at lesing er nøkkelen til å gjøre det godt i alle fag. Derfor har vi valgt å satse hele 450 mill. kr på innkjøp av trykte lærebøker. Gjorde representantens regjering tilsvarende da de styrte, for ikke så lenge siden?

Regjeringen vil at det skal være et større handlingsrom for lærerne til å velge læremidler. Etter mange år med digitalisering trenger vi en bedre balanse mellom skjerm og bok og trykte og digitale læremidler i skolen, og da må det satses mer på trykte lærebøker. Å holde elevene med nødvendige læremidler er kommunenes ansvar. Vi ser at mange kommuner har nedprioritert fysiske bøker i sine innkjøp av læremidler. Det er en utvikling regjeringen vil snu. Økonomi nevnes som hovedårsak til at mange kommuner ikke har kjøpt inn læremidler eller kjøpt færre enn vi ønsker. Regjeringen har derfor satt av totalt 415 mill. kr i 2023 og 2024 i ekstraordinær nasjonal støtte til innkjøp av trykte læremidler i kommunene. Det betyr ikke at vi er ferdige. Det nye programmet vi ønsker at skal bli vedtatt i Arbeiderpartiet nå, legger til grunn at vi vil lovfeste retten til fysiske lærebøker i grunnskolen.

Representantene Ropstad, Ulstein og Bjuland løfter gjennom sitt forslag om et kvalitetsløft i skolen flere viktige temaer i debatten om norsk skole. Det er bra. Vi trenger politisk debatt om utviklingen av norsk skole framover. Spørsmål knyttet til hva slags skole elevene våre skal møte, fag- og timefordelingen, lekbasert læring for seksåringer og hvilken tillit og hvilket handlingsrom lærerne har i sin arbeidshverdag, er noe jeg er opptatt av, og jeg er allerede i gang med oppfølgingen av en rekke tiltak knyttet til utfordringene representantene peker på. Spørsmålene som reises, er viktige. De er både omfattende og komplekse, så de krever og fortjener en grundigere behandling før det tas stilling til dem, enn det rammen for behandling av et representantforslag legger til rette for. Regjeringen mener det er nødvendig med en bred samfunnsdebatt om skolens rolle i framtiden. Derfor har vi satt ned et nytt utvalg som skal se på hvordan skolen bør utvikles slik at en også i framtiden på best mulig måte kan forberede barn i Norge til å kunne delta i utdanning, arbeid og samfunnsliv. Utvalget skal bl.a. vurdere om omfanget av grunnopplæringen og lengden på utdanningsløpet er hensiktsmessig, og de skal ha et internasjonalt og langsiktig perspektiv for vurderingene sine. De må også legge til rette for en offentlig samtale om hva som skal til for at den norske skolen også i framtiden kan bidra til å fremme læring, fellesskap, tillit og demokrati. I Meld. St. 34 for 2023–2024, En mer praktisk skole, har regjeringen allerede beskrevet hvordan en mer praktisk, aktiv og variert læring er et av de viktigste grepene for å snu den negative utviklingen vi ser i læringsresultater og trivsel. Vi har prioritert tilskudds- og renteordninger som skolene følger opp, og jeg har også tatt tak i mobilbruk i skolen og sørget for at læreren kan få et reelt handlingsrom til i større grad å velge trykte lærebøker, bare for å nevne noe. Regjeringen skal også følge opp evalueringen av seksårsreformen, som ble overlevert i 2024. Når det gjelder lønns- og arbeidstidsspørsmål for lærerne, er dette forhold som må forhandles om av partene. Som KS peker på i høringen av forslaget, er det et grunnleggende prinsipp i norsk arbeidsliv at lønns- og arbeidsvilkår framforhandles mellom arbeidslivets parter, så jeg vil ikke ta initiativer på områder der partene har ansvar. Dersom partene ønsker dialog med meg om områder de har ansvar for, legger jeg til grunn at de tar kontakt.

Når det gjelder inntaksfristen 1. februar, vil jeg bare understreke fra departementets side at vi mottok klagen 9. desember i fjor. Vi prioriterte behandlingen av lovlighetsklagen og kom med vår beslutning 17. januar, for vi så behovet for å få en så rask avklaring som mulig. Som jeg tidligere var inne på, har jeg forståelse for at ungdom, foreldre og andre engasjerer seg i disse sakene. Det er vanskelig for mange, særlig elevene, som kjenner på nettopp denne utryggheten for å reise langt for å gå på skole. Det er fullt forståelig. Så vil jeg bare vise til at Stortinget har bestemt at det er den enkelte fylkeskommune som beslutter hvordan strukturen skal se ut i sitt fylke, men generelt vil jeg understreke at det innenfor dagens lovverk finnes et ganske stort handlingsrom for å lage fleksible modeller der det trengs.

Jeg har forståelse for at ungdom, foreldre og andre engasjerer seg i disse sakene. Jeg skjønner at det er vanskelig for mange, særlig for elever som kjenner på utrygghet fordi de kanskje må reise langt for å gå på skole. Det er fullt forståelig. Beslutninger rundt skolestruktur er noen av de vanskeligste avgjørelsene lokalpolitikere i fylkeskommunene og de 357 kommunene i Norge tar. Jeg snakker av egen erfaring som lokalpolitiker gjennom tolv år. Det er naturlig at dette skaper uenighet og usikkerhet. Når det gjelder den linjen som representanten spør om konkret, bioøkonomilinjen, vil det bli besvart. Jeg er oppmerksom på problemstillingen, og jeg er sikker på og forventer at vi skal klare å få dette inn i et godt spor for elevene, sånn at deres videre utdanning ikke står i fare.

Det er fylkeskommunen som har ansvaret for det videregående opplæringstilbudet i sitt fylke. Det innebærer også dimensjoneringsansvaret, altså ansvaret for å planlegge og utbygge opplæringstilbudet. Fylkestinget i Innlandet fattet 23. oktober 2024 vedtak om skolestruktur for skoleåret 2025/2026. Vedtaket innebærer bl.a. at flere skoler og tilbud skal legges ned. Et mindretall av fylkestinget ønsket en lovlighetskontroll av vedtaket. Kunnskapsdepartementets lovlighetskontroll har ikke avdekket feil ved fylkestingets vedtak. De har gjort en grundig vurdering, bl.a. av om fylkeskommunen har oppfylt kravene om å vurdere barnets beste og å sikre at elevene får medvirke. Departementets vurdering er at fylkeskommunen har fulgt de kravene som gjelder. Departementet la i vurderingen vekt på at en redegjørelse for vurdering av barnets beste var en del av saksframlegget for fylkestinget. Saksframlegget viste bl.a. at avstand til nærmeste skole ble kartlagt for de skolene og skolestedene som er foreslått avviklet. Selv om mange vil få lengre reisevei, vil flertallet av elevene ha en avstand til nærmeste skole som vurderes som akseptabel. I saksframlegget var det også videre identifisert hvilke negative konsekvenser endringer i skolestrukturen kan få for ungdom i fylket, som lengre reisevei og økt andel hybelboere. Samtidig ble det vist til vedtatte og foreslåtte avbøtende tiltak, som tettere oppfølging av hybelboere, fylkeskommunalt borteboerstipend og gratis periodebillett på buss. Det ble også vist til positive konsekvenser som er vurdert å være til barnets beste, som muligheten til å kunne sikre likeverdige opplæringstilbud med god kvalitet, bredde i utdanningstilbudet og et stabilt og forutsigbart tilbud. Det ble i saksframlegget gjort en oppsummerende vurdering av at det totalt sett vil være det beste for elevene i Innlandet som helhet å gå for en ny skolestruktur. Når det gjelder vurderingen av elevenes rett til å medvirke, så departementet bl.a. hen til ungdomsråd i kommunene og ungdommens fylkesting, som ble involvert, og at det ble avholdt medvirkningskonferanser der ungdommer var representert. Lovlighetskontroll er ikke en ordinær klagebehandling, men en avgrenset kontroll av lovligheten av et vedtak. Departementet kan ikke overprøve fylkeskommunens skjønnsmessige vurderinger. Departementet må legge til grunn at fylkeskommunen vil oppfylle opplæringslovens regler om individuell tilrettelegging og andre elevretter innenfor den skolestrukturen de har. Jeg legger til grunn at Innlandet fylkeskommune vil sørge for at elevenes rettigheter til individuell tilrettelegging blir innfridd for den enkelte eleven i den skolestrukturen som fylkeskommunen nå har vedtatt. Dette forventer jeg av alle fylkeskommuner, uavhengig av den til enhver tid gjeldende skolestruktur.

Det heter grunnskoletilskudd, så det er nok ikke riktig, det representanten sier. Det er nok noen som har sett seg tjent med å kalle det noe annet enn det det faktisk er. Oslo kommune er den som har flest skoler, og nyter derfor godt av størst tilskudd beløpsmessig knyttet til det. Når det gjelder skolemiljø og mobbing, er det en svært alvorlig situasjon vi er inne i. Elevundersøkelsen fra 2024 viser en liten nedgang i mobbetall på to av tre årstrinn. Samtidig er det en liten økning i antall lærere som svarer at de trives godt på skolen, men det er selvsagt ikke godt nok, for nivået her er for høyt i utgangspunktet. Her må vi altså jobbe systematisk, og vi har knyttet til oss skolemiljøteam og økt potten i år, fra 15 mill. kr til 45 mill. kr, fordi vi ser at interessen for skolemiljøteam har vært stor. Vi er ikke ferdig med den satsingen, og jeg imøteser et samarbeid med Venstre knyttet til akkurat dette.

Grunnskoletillegget, som det heter – det er viktig; det heter ikke grendeskoletillegg, det heter grunnskoletillegg – får alle norske kommuner basert på at de skal ha en grunnskole. Det går altså til kommunene, og det er ikke noen føringer om at en er nødt til å bruke det på den enkelte skole, men det blir brukt til skolene. Det er midler som følger til kommunene, og som allerede er inne til skolene, og jeg mener det er viktig og riktig at de har de midlene. Hvordan dette kommer til å se ut i framtiden, får vi se på, men vi evaluerer jo hvordan dette slår ut, hvordan dette blir brukt, og at det blir brukt riktig. Nærskoler er viktig for Arbeiderpartiet, men det skal være god kvalitet i de nærskolene vi har. Jeg vil også minne representanten om at Oslo faktisk er den største mottakeren av grunnskoletillegget.

Regjeringen er kjempestolt over at det aldri før har vært flere som har søkt seg til yrkesfag enn det er nå. Det er veldig bra, for vi vet at arbeidslivet vårt og Norge trenger hele 90 000 flere fagarbeidere fram til 2035. Det er kjempebra, og aldri før har flere stått der med et fagbrev i hånda etterpå. Så det er utrolig bra. Jeg mener likevel, i motsetning til Høyre, at vi må fylle de timene vi har i norsk skole, med enda mer kvalitet. Én time på ett trinn koster over 300 mill. kr nå. Hvordan kan man putte på flere timer? Høyre har gjort det før, uten at man ser at resultatene går opp i det faget der man puttet inn disse timene – sist gang i 2016, i naturfag. Har vi fått bedre eller dårlige læringsresultater i naturfag siden den gang? Vi har fått dårligere. Svaret kan ikke alltid være at når man putter på mer, får man bedre kvalitet. Tvert imot: Vi må ha kvalitet i de timene vi har i norsk skole.

Jeg vil først si at representanten ikke har hørt på hva jeg har sagt. Dette gjøres i norske klasserom i dag, og vi er i full gang med å sørge for at det skal bli gjort i større grad enn i dag, for vi ser at det er viktig og riktig å gjøre. Jeg er imidlertid uenig i at den metoden som representanten skisserer, er den eneste. Når det gjelder realfag og satsingen der, er det utrolig viktig, og vi har gjort flere tiltak. I inneværende år øker vi budsjettene til Matematikksenteret og til Naturfagsenteret, nettopp for at norske elever skal kunne få enda sterkere kompetanse i disse fagene, som er viktige for å bygge framtidens Norge. Men jeg er uenig i Høyres tilnærming til det når det gjelder å putte enda flere timer inn i en lang skolehverdag. Vi ser f.eks. at sammenlignet med Finland har den norske skolen betydelig flere timer, og Finland har historisk sett gjerne hatt bedre læringsresultater enn Norge, selv om vi ser en liten «dip» nå. Så svaret kan ikke alltid ligge i å pøse flere timer inn.

Dette blir gjort i norsk skole i dag. Vi legger også opp til å være enda tydeligere på handlingsrommet man har for å gjøre det, og de faglige resultatene man kan oppnå ved å gjøre dette i større grad enn i dag. Det er det aller viktigste. Jeg kan ikke se hvordan det representanten Solberg foreslår, skal løse absolutt alt i norsk skole. Ro, konsentrasjon, tydelig disiplin og det å være trygg på hva som er lærerens handlingsrom i klasserommet, er noe av det aller viktigste vi kan gjøre noe med for å løfte de faglige resultatene i norsk skole. Man kan godt vedta lover for å vedta lover, men det aller viktigste er jo at de virker. Det aller viktigste er at vi kan se at det blir praktisert i klasserom over hele landet vårt. Det er vi i full gang med. Jeg er veldig opptatt av dette, og jeg kan forsikre representanten om at vi kommer til å være tydelige på dette. Vi er allerede tydelige på det i stortingsmeldingen om en mer praktisk skole.

Jeg er som sagt enig med representanten i at nivådeling – midlertidig nivådeling – basert på faglige prestasjoner kan bli brukt i norsk skole i større grad enn det som blir gjort i dag. Men det blir gjort veldig mye, og vi har sett mer av det i senere tid. Jeg hørte, for ikke mange dager siden, f.eks. om et tilfelle hvor elevene i 2. klasse fikk bøker basert på hvor de lå i leseløpet. En gikk faglig inn og tilpasset seg, slik at de også hadde noe å strekke seg etter, og ikke minst for at de skulle oppleve mestring. Det mener jeg er kjempeviktig og riktig. Derfor har vi signalisert dette i stortingsmeldingen om en mer praktisk skole. Vi er i full gang med arbeidet for å synliggjøre det handlingsrommet som allerede finnes i dagens lov, for å utnytte dette bedre av hensyn til både den enkelte elev og læringsresultatene i norsk skole.

Jeg er ikke uenig med Høyre i at nivådeling kan være viktig og riktig i enkelte saker. Det blir gjort i stort omfang i norske klasserom i dag. Blant annet har Løken-utvalget konkludert med at ett av flere tiltak for å løfte resultatene og få til større sosial mobilitet er nettopp nivådeling. Så jeg er helt enig med representanten Solberg i det. I stortingsmeldingen om en mer praktisk skole vises det også til at nivådeling er viktig og noe som gjøres, og at vi vil tydeliggjøre handlingsrommet som lærerne og skolene har til å praktisere dette i større grad. Dette er viktig, men noe av det aller viktigste for å løfte resultatene i norsk skole handler om mer ro, mer konsentrasjon og mer disiplin i klasserommet. Det er det viktigste enkelttiltaket for å få opp læringsresultatene i norsk skole. Det er også undersøkelser som tydelig viser at man i altfor stor grad har blitt forstyrret.

Noe av det første jeg gjorde da jeg ble statsråd, var å ta imot PISA-resultatene, som ble tatt opp rett etter regjeringsskiftet. Jeg strakk da ut en hånd til Høyre, til Fremskrittspartiet, til samtlige partier i Stortinget, for resultatene var nedslående. Altfor mange presterer på det dårligste mestringsnivået i norsk skole knyttet til lesing, matte og naturfag. Ikke minst så vi at andelen som gjør det best, f.eks. i matematikk, har blitt halvert. Vi har gjort mye. Vi har innført en mer praktisk skole, og det er vi fullt i gang med, med praktisk utstyr, praktiske lokaler og bedre metoder ute i klasserommene for å få løftet og få mer variert undervisning. Vi har også gjort tiltak for å få mer ro og disiplin i klasserommet gjennom å endre opplæringsloven på flere punkter for å sikre lærerne det handlingsrommet de trenger i klasserommet for å kunne gjøre jobben sin. Jeg vil takke Høyre for støtten i de sakene. Vi har også sikret mer konsentrasjon og mer kontroll hos lærerne gjennom bl.a. å få til mobilfrie skoler. Ikke minst er anbefalingen knyttet til filter på de digitale enhetene viktig for å få til mer konsentrasjon i klasserommet. Der er jeg litt mer usikker på Høyres støtte. For det tredje har jeg lyst til å løfte fram viktigheten av lesing. Vi har satset på fysiske lærebøker og ikke minst på skolebibliotekene. Det vet vi er så utrolig viktig. Lesing er nøkkelen til å gjøre det bedre i alle fag. I tillegg har vi et realfagsløft. Vi strekker gjerne ut hånden igjen, men vi kan ikke sette på den samme cd-en fra Høyre fra 2013.

Jeg håper kontaktlærerne ser det vi gjør for å styrke deres mandat i klasserommet gjennom endringene i opplæringsloven – at det skal være respekt for læreren, og at læreren selvsagt skal være sjefen i klasserommet. Det er det vi gjør gjennom å etablere skolemiljøteam som skal hjelpe dem med f.eks. uheldige mobbesituasjoner og lignende. Det bevilger vi egne midler til. Det handler også om å løfte konsentrasjonen og tilstedeværelsen til elevene i klasserommet. Det handler om å ha et godt samarbeid med partene, sånn at kontaktlærerrollen kan løftes enda mer framover. Det er jeg opptatt av, og jeg ønsker å stille opp hvis de mener jeg kan bidra mer til dette. Her har kommunene et stort handlingsrom som arbeidsgiver. Det er det viktig at de utnytter og tar, og at de viser politisk vilje til å satse.

Ja, det gjør inntrykk på meg å høre historien representanten viser til, om Renate, for sånn skal det ikke være. Vi jobber langs flere spor for å la lærere i større grad være lærere og for at de kan få et sterkere lag rundt seg. Det første handler om grunnleggende ting som at eleven skal ha respekt for læreren og lærerens rolle i klassefellesskapet. Det har blitt en enorm ubalanse de senere årene, spesielt etter lovendringen som kom i 2017, hvor styrkeforholdet mellom lærer og elev har blitt for skeivt. Det gjør noe med læringssituasjonen, og det gjør noe med rollen og mandatet til læreren i klasserommet. Det er vi i full gang med å rette opp i, både i lovverk og når det gjelder måten man snakker om lærerens rolle på. Det er også viktig med konsentrasjon i klasserommet. Det er kjempeviktig at det er konsentrasjon i klassefellesskapet, at elevene gjør det de skal når de er på skolen, og ikke minst er det viktig med laget rundt. Vi er imidlertid ikke ferdig. Jeg ønsker å lytte og forbedre situasjonen for lærerne.

Jeg synes det er veldig viktig, og det gjøres i ganske mange kommuner i dag. Før jeg ble statsråd, var jeg ordfører i Stavanger. Der klarte vi å nesten doble antallet ansatte på helsestasjonene og i skolehelsetjenesten. Det gjorde vi fordi det var et viktig arbeid for å styrke laget rundt eleven nettopp å la kontaktlæreren få lov til å bruke enda mer tid på undervisning og gi fagmiljøene med spisskompetanse lov til å bruke sin gode kompetanse direkte mot elevene. Jeg mener det er viktig at vi som myndigheter bidrar til at disse gode eksemplene på tverrfaglig samarbeid som finnes over hele landet, deles mellom skoler, kommuner og fylker, sånn at de kan lære av hverandre. Et annet spennende eksempel som flere skoler nå praktiserer, er «hjernevennlig skole». De bruker «hjernevennlig skole» i undervisningen, de har mer fysisk aktivitet, og de er i tett samarbeid med helsestasjonen og skolehelsetjenesten. Det er utrolig viktig og inspirerende, og det vet jeg mange kommuner nå lærer av.

Det vi ser av den ordningen vi har i dag, er at Utdanningsdirektoratet godkjenner søknaden, for å si det helt kort, og så er det kommunene som må gi et endelig stempel på at vedkommende, f.eks. en lærer, kan søke seg til etter- og videreutdanning for praktisk-estetiske fag. Der ser vi at det glipper. Selv om Utdanningsdirektoratet har satt på godkjentstempelet, for å si det slik, gjør ikke kommunene det. Det er det viktig at vi adresserer i kontakten med KS og Kommune-Norge, og det er jeg i gang med.

Et av de viktigste grepene vi gjør, er nettopp å sette av penger til det, å bevilge penger til det, og det gjør vi i statsbudsjettet. Vi ser at andelen og antallet som har søkt seg til etter- og videreutdanningen for praktisk-estetiske fag, har vært urovekkende lavt. Solberg-regjeringen leverte ikke gode nok resultater knyttet til dette. Derfor har vi nesten doblet den satsingen i våre budsjetter, og det ser vi på de historiske tallene. Men vi er ikke ferdige. Vi har som mål at vi i hvert fall skal klare å nå 1 000. Det er opp fra 500–600, som er om lag det som dagens nivå ligger på, til 1 000 for inneværende år. Det er det vi håper å få til framover.

Jeg er bekymret, for mange piler peker i feil retning for norsk skole. Utviklingen må snus, og vi trenger en mer praktisk skole der elevene lærer mer og bedre. I stortingsmeldingen om 5.–10. trinn la vi fram en rekke tiltak jeg mener samlet sett vil bidra til å snu utviklingen. Kontaktlæreren spiller en helt sentral rolle for barn og unge i skolen. Kontaktlæreren er kanskje den viktigste voksenpersonen for eleven og fungerer som et viktig bindeledd mellom ressursene på skolen og kontakten ut mot foreldrene. Når utfordringene øker og blir mer komplekse i skolen, er det kontaktlæreren som kjenner dette tettest på kroppen. Jeg er svært opptatt av at vi skal legge godt til rette for at lærerne skal ha tillit og handlingsrom til å gjøre jobben sin, og at de skal oppleve god støtte både i undervisningen og i rollen som kontaktlærer. Rammene for kontaktlærerne fastsettes i dag gjennom arbeidstidsavtalen for lærere og forhandles mellom partene i sektoren. Så langt har partene vist at de er opptatt av dette spørsmålet, og de har benyttet muligheten som ligger i de sentrale forhandlingene om arbeidstid for lærere. I tillegg har det vært flere gode lokale initiativer som bedrer rammene i tråd med lokale forhold og lokale behov. Jeg mener ansvaret for forhandling av rammer fortsatt bør ligge hos partene, men kontaktlærerrollen er så viktig for norsk skole at jeg ønsker å stille opp hvis de mener jeg kan bidra. Kontaktlærerne trenger også mer tid og handlingsrom. De trenger et sterkt lag rundt seg, og derfor har regjeringen lagt fram et helt nytt helhetlig system for kompetanse- og karriereutvikling som sikrer hele laget tilgang til etter- og videreutdanning på like vilkår. Det vil gjøre det mulig å forsterke og bygge sterkere fagmiljøer nettopp ute på skolene våre. Det er viktig at det legges godt til rette for at lærerne og alle de andre ansatte på skolen får anledning til å jobbe sammen i profesjonelle læringsfellesskap for å kunne møte disse utfordringene sammen på en god måte. Lærerne må få støtte i sitt daglige arbeid fra alle tjenester som kan bidra med sin spisskompetanse for barn og unge. Det vil være viktig for alle lærere, men særlig for kontaktlærerne. Gode arbeidsbetingelser for lærerne krever også god ledelse. Vi er i full gang med å iverksette tiltak i Meld. St. 34 for 2023–2024, som handler om å utrede skoleledernes arbeidssituasjon og foreslå nødvendige tiltak, og det blir et viktig arbeid. Vi har i våre statsbudsjetter styrket kommunenes økonomi. Det gjør at det blir mulig å bruke lokal kompetanse og erfaring til å utvikle skolen og bygge laget slik det er hensiktsmessig i egen kommune. Der finnes det mange gode og inspirerende modeller man kan se til. Denne statsråden er gift med en kontaktlærer, og jeg vet hvor viktig kontaktlæreren er for eleven, og hvor utfordrende rollen kan være. Derfor er jeg glad for at både partene og Stortinget understreker denne viktigheten og sammen vil finne en vei for å styrke rollen.

Jeg er helt enig med representanten Bae Nyholt i at det er helt avgjørende viktig at det står klar en læreplass når det skal gjøre nettopp det. Vi har satset med betydelige beløp nettopp for å sikre dette ute i fylkeskommunene, som jeg har vært inne på tidligere. Vi har også i den nye loven vært helt tydelig på nettopp dette målet, men vi ønsker ikke at noen skal stå uten noe hvis de, mot formodning, ikke skulle få læreplass.

Først og fremst vil jeg si at representanten Hagerup tar helt feil når hun sier at veien for fagarbeiderne ikke blir enklere med denne regjeringen. Tvert imot er tallenes tale tydelig: Det er nettopp det vi får til. Det er det resultatene viser, og det er resultatene jeg og regjeringen er opptatt av. Når det gjelder det konkrete spørsmålet knyttet til muligheten for fleksible vurderingsformer, som jeg forstår er spørsmålet, er dette noe som er på dagsordenen. Det er verdt å merke seg at høringen som ble gjennomført om vurderingsformer for modulstrukturerte læreplaner i videregående opplæring for voksne i forkant av ny forskrift, viste bred støtte til de skriftlige sentralt gitte eksamenene. Som et ledd i å gjøre eksamensordningen mer fleksibel legger Utdanningsdirektoratet likevel til rette for utprøving av nettopp alternative eksamensformer. Våren 2025 prøver direktoratet for første gang ut skriftlig-muntlig eksamen i yrkesfag for kandidater som tar skriftlig eksamen før fagprøven, f.eks. innenfor renholdsoperatørfaget. Dette forsøket er interessant å følge videre.

Vi trenger kompetanse – alle trenger kompetanse. Det er det viktig at vi får til, og at vi sørger for at ansatte kan fungere i alle bedriftene vi har i landet når de har tatt den utdannelsen de har i Norge. Derfor står jeg på at når også arbeidslivets organisasjoner har vært opptatt av dette og framholder at det er viktig å kunne lese bruksanvisninger, kunne forstå sikkerhetsbildet på arbeidsplassen og kunne kommunisere med kunder og kollegaer, så er det det som er klokt å gjøre.

En fagarbeider som ikke oppfatter beskjeder og advarsler som gis på en arbeidsplass, kan utgjøre en sikkerhetsrisiko. Her er det viktig å tenke alle bedrifter. Fagprøven gjelder for alle bedrifter og ikke for enkeltbedrifter, og det har også arbeidslivets organisasjoner vært svært opptatt av. Jeg mener derfor det er viktig at fagarbeiderne behersker norsk, og at det er riktig at fagprøven gjennomføres på norsk. Og Stortinget – jeg gjentar – har nylig vedtatt en ny opplæringslov, hvor det er presisert at opplæringsspråk er norsk, samisk eller norsk tegnspråk.

Opplæringsloven er tydelig på at opplæringsspråk i norsk skole er norsk, samisk eller norsk tegnspråk. Når opplæringsspråket er norsk, avlegges eksamen på norsk, og det samme gjelder for fag- og svenneprøven. I en tid med mye utenlandsk arbeidskraft, innvandrere og flyktninger i Norge, der behovet for fagarbeidere er stort, er det forståelig at noen tenker at det kan være hensiktsmessig å avlegge denne prøven på engelsk. Samtidig er arbeidsspråket i Norge i all hovedsak norsk, selv om enkelte bedrifter og virksomheter i Norge praktiserer engelsk. Fag- og svenneprøvene er nasjonalt fastsatt, og de gjelder for jobb i alle bedrifter og virksomheter. Innholdet i de fleste læreplaner forutsetter også ferdigheter i norsk. Dette gjelder f.eks. kompetanse knyttet til norsk regelverk, HMS, kundebehandling og service. Derfor er det viktig å holde på dette, og det er også presisert i den nye loven.

For regjeringen er det viktig at fag- og yrkesopplæringen har god kvalitet og dekker samfunnets behov for fagarbeidere og kompetanse i dag og i framtiden. Opplæringen skal også ruste den enkelte elev og lærling for livet. Jeg deler ønsket om et løft for yrkesfagene, men vi trenger ikke en stortingsmelding for å få det til. Regjeringen er allerede i full gang, og satsingen gir resultater. Andelen som får læreplass, har gått oppover de siste årene, og aldri før har så mange oppnådd fagbrev som nå, men vi er ikke ferdige. I 2024 så vi søkertall til yrkesfag som ikke har vært like høye siden Arbeiderpartiet og Senterpartiet sist satt i regjering, i 2012, og jeg er svært glad for denne positive utviklingen. Som datter av en bilmekaniker og søster av en murer er jeg stolt over den prioriteringen regjeringen har gjort for fag- og yrkesopplæringen. For det første innførte vi fullføringsrett og rett til yrkesfaglig rekvalifisering i ny opplæringslov. Flere vil kunne fullføre opplæringen sin, noe som har stor betydning for elever og lærlinger. Vi har i flere år hatt en storstilt satsing for flere læreplasser og bedre kvalifisering. I 2025 er tilskuddet til fylkeskommunene på 479 mill. kr. På den måten sørger vi for gode rammevilkår og styrker fylkeskommunenes arbeid for at flere skal få seg en læreplass og en yrkesfaglig opplæring av god kvalitet. I år vil vi etablere et nasjonalt senter for yrkesfag. Senteret skal bidra til å skaffe kunnskap og forskning på feltet og sikre at vi får ut det fulle potensialet i yrkesfagutdanningene våre. Senteret skal være en pådriver for nytenking og langsiktig strategisk arbeid for å øke kvaliteten i opplæringen. Jeg er opptatt av å se fag- og yrkesopplæringen i sammenheng med utdanningsløpet før og etter videregående opplæring. I stortingsmeldingen om 5.–10. trinn som jeg nylig la fram, foreslår regjeringen flere grep for en mer praktisk og variert grunnskole. Disse grepene er helt nødvendige og viktige å få iverksatt etter år med historisk dårlige læringsresultater i norsk skole under Solberg-regjeringen. Grepene i meldingen vil bidra til å forberede elevene bedre på valg av utdanningsprogram og skape en bedre sammenheng mellom ungdomsskole og yrkesfaglig opplæring. Vi ønsker også, ikke minst, å satse videre på videreutdanning for lærere i praktiske og estetiske fag. Der ser vi allerede at vi har oppnådd dobbelt så mange som under Solberg-regjeringen. Disse grepene skaper en helhetlig satsing på yrkesfagopplæringen, og jeg er utrolig glad for det store engasjementet som finnes i denne salen for nettopp dette.

Jeg forstår at representanten fra Høyre som var oppe her i stad, er ny i komiteen og ikke har fått med seg de store debattene vi nettopp har hatt i denne salen knyttet til tingenes tilstand i den norske skolen og ikke minst om veien videre. Det viktige nå er at vi lærer av historien, ikke spiller de gamle sangene om igjen eller produserer de gamle løsningene om igjen. For å si noen ting helt konkret: Vi har satset på bøker i skolen, for vi vet at det er veldig viktig. Det viser klar forskning og tilbakemeldinger fra lærere oss. Der ser vi at Høyre velger å legge moms på barnebøkene. Vi har fjernet mobilen som forstyrrende element i klasserommet, for å få økt konsentrasjonen og læringen i klasserommet. Der ser vi at det fra Høyre har vært av og på, av og på, og delvis motstand, delvis ikke. Det er bare for å nevne noe. Som jeg var inne på i mitt tidligere innlegg, er det viktig å styrke infrastrukturen for å kunne ha mer praktisk undervisning i klasserommene, også i alle de teoretiske fagene. Det har vi nettopp gjennomført. Vi styrker lokale potter knyttet til utstyr og arealer og ikke minst til det å bruke gode programmer for å lære mer praktisk i undervisningen. Jeg vil gjerne invitere representanten til et lengre foredrag, for jeg skal ikke bruke mer tid på dette nå, og jeg ser at en ny komité har gjort seg klar til det som kanskje er den siste debatten for året. Vi gjør dette for å styrke motivasjonen for læring i klasserommet, for vi trenger å snu den utviklingen vi har sett under Høyres tid.

Jeg ble forundret over et innlegg fra Høyre nå. Høyre er nødt til å tåle en debatt om det de har levert i regjering gjennom åtte år, knyttet til resultatene i norsk skole. Det er de resultatene vi nå gjør alt vi kan for å rydde opp i. Vi ser en norsk skole med dårlige faglige resultater, dårlig motivasjon og dårlig trivsel, og det har med deres politikk å gjøre. Over et år i denne stolen har vist meg at det har mer med deres politikk å gjøre enn jeg noensinne hadde forestilt meg. Det er så alvorlig på så mange områder, og det er oppsiktsvekkende at de ikke tar inn over seg den alvorlige utviklingen vi har sett de siste ti årene. Norske elever har aldri scoret dårligere på matematikk enn i PISA-prøven gjennomført våren 2022. Minst 40 pst. av elevene presterer svakt på minst ett av fagområdene lesing, matematikk og naturfag. De har gått nesten ti år i norsk skole uten å lære det de trenger videre i livet, de fleste av årene i en skole styrt av Høyre og Fremskrittspartiet – åtte av ti. De tok PISA-testen i skoleåret som startet høsten 2021, og likevel mener Høyre at alt burde være som i – ja, nettopp – 2021. Høyre tar overhodet ikke inn over seg at PISA og en rekke andre undersøkelser viser at utviklingen av norsk skole har gått feil vei siden 2015. Høyres skolepolitikk er en del av problemet, ikke løsningen. Elevene i norsk skole trenger ikke bare enda flere timer, mer skjerm og en brøkdel lærerspesialister. De trenger bedre timer, mer motivasjon og mer konsentrasjon i klasserommet for at alle skal lære mer og bedre. Derfor satser vi for fullt på praktisk undervisning og på infrastrukturen i klasserommene for å få det til, om det så er utstyr, lokaler eller gode metoder som gjør at det kan gjøres i de tradisjonelle fagene. Det handler om lesing, og det handler om fysiske lærebøker fordi forskning viser oss helt tydelig at det er viktig for at de skal kunne lese. All forskning tilsier det, og derfor satser vi på det. Vi satser også på skolebibliotekene, opp fra 17,5 mill. kr i høyreregjeringen – nesten ingenting. Vi gjør det – det er kanskje ikke nok, men vi øker det til 50 mill. kr, for vi ser at det er så viktig. Vi er ikke ferdige. Vi må gjøre langt, langt mer, og ikke minst må vi kjempe mer for balansen mellom skjerm og bok, og for at elevene skal kunne lære seg de grunnleggende ferdighetene enda bedre. Det kjemper vi for, og det gjennomfører vi i dette budsjettet som nå ligger foran oss, og ikke minst i satsing på lærerne, som er det aller, aller viktigste.

Vi er helt enig med Kristelig Folkeparti i denne saken. Vi ønsker mer kvalitet inn i timene og ikke flere timer. Det ser vi har virket mot sin hensikt. Det jeg ser at flere borgerlige partier gjør, er å tro at det å øke antallet timer for allerede umotiverte elever plutselig skal få dem veldig mye mer motivert. Sånn kan det jo ikke være. Resultatene viser oss at det ikke er tilfellet, når vi også ser at vi f.eks. har mange flere timer enn andre land som har langt bedre faglige resultater enn oss. Når vi snakker om en helhetlig skolehverdag eller heldagsskolen, som vi ønsker å utforske videre, handler det nettopp om det å få kulturskole, idrett, mat og fellesskapet rundt måltidet inn i skolen igjen. Det er det vi tar sikte på. Vi deler det mer naturlig opp, slik at det blir mer variert, men ikke med flere timer, vel å merke.

Det var mye som var veldig feil i representantens innlegg. Det jeg kan love, er at jeg kommer til å gjøre alt jeg kan for å styrke fellesskolen vår. Det er vårt viktigste konkurransefortrinn som nasjon. Det er det som gjør Norge til Norge, et land med små forskjeller og høy tillit mellom folk. Hvis vi skal klare å verne om det, må vi gjøre enda mer for å styrke fellesskolen vår. Jeg er skuffet over at Venstre ikke gjorde mer da de satt i regjering. Vi må gjøre alt vi kan for å snu de resultatene vi baler med nå, den katastrofalt lave utviklingen vi har sett i norsk skole på faglige resultater og på trivsel. Det jobber jeg med hver eneste dag. Vi må gjøre mer for å få kvalitet inn i timene istedenfor kvantitet. Vi må få mer lek, vi må få mer praktisk undervisning, sånn at skolen blir en plass for flere elever, for bedre læring, og ikke bare for de få.

Vi jobber nå med å lage en plan for hvordan skolemat kan rulles ut i 2026. Jeg mener det er utrolig viktig at vi ikke tenker på dette sektor for sektor, men at vi faktisk bryter ned sektortankegangen og tenker på hva som er best for ungene. Vi vet at det er altfor mange unger i dag som går gjennom skoleløpet uten å ha spist før kl. 16 – altfor mange, skremmende mange. Sånn kan vi ikke ha det i verdens beste land å bo i, og ikke minst det som skal være verdens beste land å oppdra unger i. Vi må gi dem alle gode forutsetninger for å kunne leve det livet de ønsker å leve, slik at de kommer inn i arbeidslivet, og at de klarer å få den skolehverdagen de skal ha, med lek med vennene sine og ikke minst med læring, for det er så viktig for læring. En undersøkelse viste nylig at gode resultater i matte og naturfag kan knyttes til det å få et måltid i løpet av dagen. Her deler jeg representantens engasjement og jobber videre for det.

Som lokalpolitiker selv gjennom tolv år kjenner jeg viktigheten av lokalt selvstyre, men jeg må også si at jeg deler representantens syn. Når vi styrker bemanningen i SFO og barnehager med over 1 mrd. kr, som er en stor styrking, forventer jeg at vi skal se det igjen ute i SFO og i barnehagene. Det er store summer for den enkelte kommune, og det må vi se igjen, i flere ansatte i barnehagene og flere ansatte i SFO. Det er nettopp det de er ment til. Jeg får bare noen meldinger, men jeg synes det er trist å se når store kommuner velger å bruke de pengene på helt andre ting som de ikke var tenkt til. Vi trenger dem for å styrke tilbudet i barnehager og SFO. Dette følger jeg spent med på, og det vil legge føringer for hvordan vi håndterer denne problematikken videre.

Vi gjør flere grep i regjering for å styrke nettopp kompetansen og bemanningen i barnehagene. Regjeringen foreslår at 250 mill. kr av økningen i kommunenes frie inntekter skal gå til behovet for å styrke bemanningen i barnehager. Gjennom budsjettforliket med SV er det også gitt ytterligere 550 mill. kr til kommunene til nettopp dette. Vi er opptatt av at det skal være gode nærbarnehager i hele landet vårt. Da må vi ha god bemanning, og nettopp det legger vi til rette for i det budsjettet som nå ligger på bordet.

Realfag er et viktig område for regjeringen, og vi foreslår en nasjonal satsing på matematikk og naturfag. Vi vil styrke Matematikksenteret med 15 mill. kr og Naturfagsenteret med 10 mill. kr. Disse midlene skal brukes til å utvikle ressurs- og kompetansetilbud for å hjelpe lærerne med å ta i bruk de nye læreplanene. Disse legger til rette for mer praktisk, mer variert og mer relevant læring i realfagene. Vi har nok en annen tilnærming til dette enn det Høyre har. Vi ser jo at økningen i antallet realfagstimer som kom i 2016, ikke har fungert, ellers hadde vi ikke hatt så lave resultater som vi har i dag. De resultatene vi ser, er et resultat av Høyres og Fremskrittspartiets tid i regjering, og det betaler nå elevene våre en høy pris for, i form av dårlige skoleresultater.

Barnehage, skole og SFO er viktige arenaer for lek, læring og inkludering i barn og unges liv. Regjeringen har derfor prioritert å åpne barnehageporten med historisk lav barnehagepris, for at alle unger skal ha muligheten til å delta. Vi holder prisen like lav neste år. Kommunenes inntekter styrkes med over 800 mill. kr, sånn at kommunene skal følge opp ansvaret de har for tilstrekkelig bemanning i barnehagene. Vi gir også flere mulighet til å ta barnehagelærerutdanning mens de jobber i barnehage. De siste ti årene har utviklingen i norsk skole gått feil vei. Over tid har politiske prioriteringer gitt oss en mer stillesittende og teoritung skolehverdag. Resultatet er en skole der læringsresultatene, motivasjonen og trivselen faller og mobbingen og fraværet øker. Ungene våre fortjener en skole hvor de opplever mestring, utvikling og trivsel. Regjeringen er i gang med å styrke praktisk, aktiv og variert læring i skolen. Vi har lyttet til hva lærerne sier trengs, og derfor har vi innført en tilskuddsordning for investering i utstyr for praktisk undervisning. Nesten alle kommuner i hele landet har søkt. Derfor styrker vi ordningen til 160 mill. kr neste år. Å forebygge og å ta raskt tak i mobbing og andre problemer i skolemiljøet er en del av det grunnleggende oppdraget til alle skoler. Noen kommuner har større skolemiljøutfordringer enn de kan forventes å kunne håndtere alene. Andre større utfordringer, som barne- og ungdomskriminalitet, kan skolen være en viktig arena for å forebygge og forhindre. Regjeringen vil styrke innsatsen med 115 mill. kr til skolemiljøteam og beredskapsteam. Over ni av ti første- og andreklassinger deltar nå i SFO, og 86 pst. av tredjeklassingene. Når så mange deltar, blir SFO en enda viktigere arena for inkludering, vennskap, lek og fritidsaktiviteter. Regjeringen og SV styrker kvalitet og bemanning i SFO med 550 mill. kr fra starten av neste skoleår. Aldri før har så mange fullført videregående opplæring som nå. Vi fortsetter innsatsen for at enda flere skal fullføre, og regjeringen vil satse over 1 mrd. kr på tiltak for fullføring og kvalifisering til arbeidsliv, inkludert flere læreplasser og sikring av at alle elever skal kunne få fullført i tråd med den nye loven. Grunnlaget for det Norge vi kjenner, med små forskjeller, store muligheter og sterke fellesskap, legges i klasserommene våre hver eneste dag. Budsjettet Stortinget vedtar i dag, vil bygge opp om den avgjørende og viktige jobben lærere, ledere og andre ansatte i skoler og barnehager gjør hver eneste dag for at ungene våre skal lære godt, og for at de skal ha det bra.

Jeg hadde i hvert fall stemt for vårt budsjett. Det er i hvert fall helt tydelig, og jeg opplever at spørsmålet handlet om budsjettet. I sitt alternative budsjett kutter Venstre 1,3 mrd. kr i grunnskolen og bruker dem på diverse nye tiltak, så det er i praksis rene kutt i skolebudsjettene i hver eneste kommune fordi de skal gjøre mer for nøyaktig de samme pengene.

Det jeg i hvert fall ikke hadde gjort, er å stemme for Venstres budsjett. Regjeringen bruker …

Jeg er uenig i at vi ikke satser på laget rundt eleven. Det er nettopp nå varslet at vi vil innføre et helt nytt helhetlig system for kompetanse og karriereutvikling for alle ansatte i barnehagen og grunnskolen. Dette er en ordning som tidligere har vært forbeholdt lærerne. Den vil nå alle, hele laget, kunne benytte seg av. Det er så utrolig viktig. Det betyr at andre ansatte enn lærerne kan få videreutdanning. Det vil bidra til å styrke laget rundt barna og elevene og bidra til at ansatte får gode muligheter for kompetanseutvikling gjennom arbeidslivet.

Å redusere forskjeller og forebygge fattigdom er et prioritert område for regjeringen. Det er mange i dag som merker høyere priser og renter i hverdagen, og regjeringen har i fellesskap med SV gjort mange viktige grep for å imøtekomme dette: høyere barnebidrag, lavere pris på barnehageplass – historisk lav pris på barnehageplasser. Ikke minst har vi innført gratis kjernetid i SFO. Gratis skolemat kan også være med og bistå for å skape en bedre økonomi for flere familier, men kanskje enda viktigere, eller like viktig, er det representanten er inne på knyttet til læringsresultat, fellesskap og samhold i klasserommet, som er så viktig. Vi har de siste årene forberedt dette med å få et bedre kunnskapsgrunnlag, med erfaringer fra kommuner som allerede har skolematordninger, med oppsummering av forskning og utredning av samfunnsøkonomiske konsekvenser. Dette er arbeid som pågår, og det også må vurderes i de ordinære budsjettprosessene.

De fleste tiltakene i meldingen er tiltak som er ment å treffe alle skoler og alle elever. Samtidig viser innspill at det er behov for å se på hvordan det innenfor rammene av dagens regelverk, som gjelder for alle, kan gis en bedre tilpasset opplæring til enkeltelever. Det er i dag åpning for nivåinndeling i kortere perioder, men vi ønsker ikke en grunnskole der vi har permanente klasser og inndeling basert på ferdigheter. Elevene kan i dag deles inn i grupper etter faglig nivå i særskilte og avgrensede deler av opplæringen hvis det er nødvendig for at en eller flere av elevene skal få tilfredsstillende utbytte av opplæringen. Vi vil tydeliggjøre for skolene hvilke muligheter de har for inndeling i mindre grupper, bruk av intensivopplæring og alternative opplæringsarenaer innenfor dagens regelverk.

Jeg registrerer at Høyre ikke har penger til plikt i sitt alternative statsbudsjett som akkurat ble lagt fram, og som jeg har sagt, er det allerede en plikt til intensivopplæring i det handlingsrommet som ligger i dagens regelverk. Men vi må være bedre på å veilede om hvordan dette kan brukes, for tilbakemeldingene viser at kravene til gruppetilhørighet tolkes så strengt at bruken av intensivopplæring og undervisning i smågrupper begrenses mer enn det som er nødvendig.

Jeg er opptatt av at intensivopplæring er et særlig relevant tiltak for elever med svake grunnleggende ferdigheter. Når noen begynner å henge etter i viktige ferdigheter som lesing og regning, må tiltak settes inn raskt, sånn at ikke gapet blir for stort. Tidlig innsats bør skje gjennom hele opplæringsløpet. Innspill til meldingen viser f.eks. at kravene til gruppetilhørighet tolkes så strengt at bruken av intensivopplæring og undervisning i smågrupper begrenses mer enn nødvendig. Vi vil derfor i første omgang bedre veilederen og bedre veilede om hvordan handlingsrommet i regelverket kan brukes bedre og i tidligere innsats for elevene. Så jeg tror ikke vi er uenige om dette, for dette er det allerede rom for, og vi må bli bedre på å veilede om det handlingsrommet som finnes.

Med stortingsmeldingen «En mer praktisk skole – Bedre læring, motivasjon og trivsel på 5.–10. trinn» legger regjeringen fram planene våre for hvordan vi skal lage skolen mer praktisk, mer variert og mer aktiv for ungene våre. Med mer praktisk undervisning i alle fag skal elevene bli mer motiverte, de skal lære mer, og de skal lære bedre. Noe av det første jeg gjorde som statsråd, var å legge fram PISA-resultatene, som ble tatt opp i februar 2022. Dette var svært alvorlige tall. Det var tilbakegang på alle områder – matematikk, lesing og naturfag – og det føyet seg inn i rekken av flere andre undersøkelser. Aldri før hadde flere norske elever vært på det laveste mestringsnivået. Samtidig viser andre undersøkelser at trivsel og motivasjon er på vei ned, mens fravær og mobbetall er på vei opp. Med andre ord: For mange piler peker i feil retning i norsk skole. Jeg sa den gang at dette er en utvikling vi må snu, og en utvikling vi skal snu. Siden da har vi hatt en klar retning: mer konsentrasjon, mer respekt for læreren, mer bok, tydeligere krav til elevene og ikke minst bedre rammer for mer praktisk læring. Tilbakemeldingene fra Skole-Norge har vært helt tydelige: Elevene, skolene og lærerne – alle vil jobbe mer praktisk. Problemet har vært at mange har manglet forutsetningene for å få det til. Noen mangler utstyr, noen mange lokaler, andre er usikre på hvordan de kan få det til på en måte som gir god nok læring. Dette er det vi nå gjør noe med. Vi setter nå i gang et helt eget nasjonalt program for en mer praktisk skole, og vi er i full gang allerede. Dette programmet betyr mer penger til utstyr og praktiske læringslokaler, mer penger til å lage støtteressurser til skoler og lærere for praktisk undervisning som lærerne kan bruke i fagene sine. Dette skal lages av landets beste fagmiljøer på utvalgte nasjonale sentre. I tillegg har vi satt i gang utviklingsprosjekter med pilotskoler, som skal gå foran og skape en særlig praktisk og fysisk aktiv skolehverdag. I tillegg til det nasjonale programmet tar vi også andre grep. Vi innfører valgfag i barneskolen på 5.–7. trinn, og vi gjør det obligatorisk å tilby arbeidslivsfaget på ungdomsskolen. Dette er de store linjene innenfor praktisk skole i meldingen. Men dette er ikke alt. Som vi vet, sliter skolen vår med økende fravær og økende mobbetall, og dette må vi jobbe steinhardt med framover for å få redusert. Vi skal bidra til at kommunene kan etablere egne skolemiljøteam som kan bistå skolene i det forebyggende arbeidet, særlig med å ta tak i utfordringer når de oppstår. Skolene må også ha bedre informasjon om skolemiljøet sitt enn elevundersøkelsen gir dem i dag. Vi lager derfor en ny og forbedret skolemiljøundersøkelse. Ikke minst foreslår vi en tiltakspakke for å forebygge høyt fravær. Vi skal innføre et nasjonalt fraværssystem for å få oversikt over fravær på alle trinn. Vi har også tatt en gjennomgang av testregimet i skolen og vil erstatte dagens nasjonale prøver med prøver der det viktigste blir at læreren får informasjon om elevenes læring og faglige utvikling. Denne meldingen er et viktig skritt for å snu resultatene i norsk skole. Den jobben er vi godt i gang med. Samtidig mener vi også at det er behov for en større gjennomgang av skolens rolle i samfunnet vårt. Derfor foreslår vi å sette ned et offentlig utvalg som skal se på hvordan skolen skal se ut i møte med framtidens Norge. Vi må finne ut hvordan skolen vår kan fortsette å være det sosiale limet mellom oss og være den fellesnevneren og arenaen vi som samfunn trenger, i en tid med store omstillinger og nye utfordringer.

Det har nylig vært levert et arbeid knyttet til dette, og der er man ganske tydelig på at man bør beholde de ulike internasjonale undersøkelsene man er med i, og at det er med på å danne et større bilde av innhold og status i norsk skole, f.eks. PISA-undersøkelsen, den internasjonale leseundersøkelsen, PIRLS, og TIMSS-undersøkelsen. Det er veldig viktig at man ikke ser på dem stykkevis, men som helhetlige statusoppdateringer. Når det gjelder de nasjonale prøvene, ser vi at de ikke har tjent formålet. De har ikke vært gode nok verken på tilbakemelding til læreren eller på riktig informasjon til styringsmyndighetene. Derfor har vi nå vært tydelige på at det først og fremst skal være ett formål de prøvene skal tjene, og det er nettopp å gi tilbakemelding til læreren.

Jeg mener at den evalueringen som foregår nå, er veldig viktig. Jeg er veldig glad for å oppleve at det er en bred debatt om dette blant folk som jobber i sektoren, og jeg er lydhør overfor det. Samtidig vil jeg understreke at det er viktig at vi som myndigheter også gir nødvendig støtte- og veiledningsmateriell til å iverksette fagfornyelsen. Jeg mener også at det er viktig at vi ser på helheten i læreplanene og leser kompetansemålene i lys av det som står om fagets relevans og verdier i de ulike læreplanene, og at vi ikke leser det stykkevis og delt. I læreplanen i samfunnsfag, f.eks., står det at elevene skal kunne «gjøre rede for årsaker til og konsekvenser av sentrale historiske og nåtidige konflikter og reflektere over om endringer av noen forutsetninger kunne ha hindret konfliktene». Det mener jeg er et godt utgangspunkt videre.

Fellesskolen er grunnmuren i samfunnet og en viktig fellesarena. Skolen er et av de få stedene der ulike unger på tvers av bakgrunn fortsatt møtes hver dag. De får felles referanser, felles historiefortellinger og felles forståelse av folk som er ulike i seg selv. Fellesskolen handler både om hva elevene lærer i fagene, og om å møte et sett av felles verdier og få utviklet seg i fellesskap med andre. Jeg er opptatt av å styrke fellesskolen og framheve det som knytter oss sammen. Dagens læreplaner ble utviklet gjennom en bred involveringsprosess og ble tatt i bruk i 2020. Læreplanene evalueres fram til 2025, og i løpet av neste år vil vi få et helhetlig bilde av styrker og utfordringer ved fagfornyelsen. Så langt tyder evalueringen på at det fortsatt er oppslutning i skolen om de nye læreplanene. Samtidig mener jeg det er viktig at vi har en levende debatt om innholdet i skolen, særlig i lys av de negative utviklingstrekkene i læring, motivasjon og trivsel som vi har sett de siste årene. Jeg har nylig lagt fram en stortingsmelding om hvordan vi sammen skal snu den negative utviklingen. En tydelig tilbakemelding i arbeidet med meldingen var at skolene ønsker mer tid til å jobbe med de nye læreplanene og skape en mer praktisk og variert skole. Dette har jeg lyttet til, og i meldingen foreslår regjeringen flere tiltak som kan støtte skolene med å ta læreplanene i bruk og realisere intensjonene med fagfornyelsen. Denne stortingsmeldingen er et viktig skritt i riktig retning, men den løser ikke alt. Derfor foreslår vi å igangsette et arbeid hvor fellesskolens rolle i framtidens samfunn skal utredes. Regjeringen mener det er behov for en bred diskusjon om hvorvidt skolen som samfunnsinstitusjon er forberedt på å møte framtidens utfordringer. Utvalget skal jobbe åpent og skape engasjement for en bred debatt om skolen og skolens innhold. Jeg mener det er viktig å ha et kritisk og kunnskapsbasert blikk på læreplaner og innhold i skolen, og jeg ser fram til de endelige vurderingene fra evalueringen av fagfornyelsen og debatten om hvordan vi kan styrke fellesskolen for framtiden.

Jeg kjenner ikke igjen det bildet forslagsstillerne tegner av undervisningen om kjønn i norsk skole. Jeg mener at læreplanen gir gode rammer for å undervise om kjønn, kjønnsidentitet og seksualitet, og jeg mener at kompetansemålene slik de er utformet per i dag, gir gode rammer for dialog og undervisning om kjønn ut fra elevenes alder og utvikling. Jeg mener at vi som politikere må være varsomme med å framstille innholdet i skolen på en måte som uroer foreldre unødig. Jeg håper at også Kristelig Folkeparti kan være med på å bidra til en opplyst og kunnskapsbasert debatt her – en som fremmer toleranse og raushet.

Det er helt fritt for lærere, skoler og skoleeiere å benytte seg av tilbudet. Det er lærerne som mottar det, og de har stor handlingsfrihet når det gjelder hvordan de underviser basert på kompetansemålene som er satt. Et eksempel på et annet kompetansemål enn det jeg gjenga tidligere, er det som gjelder 7. trinn. Da skal elevene kunne «reflektere over variasjoner i identiteter, seksuell orientering og kjønnsuttrykk og egne og andres grenser knyttet til følelser, kropp, kjønn og seksualitet og drøfte hva man kan gjøre om grenser blir brutt». Jeg synes dagens kompetansemål er gode, og jeg har tillit til at de forvaltes på en god måte ute i klasserommene i Norge.

Jeg er enig i mye av det spørsmålsstilleren har belyst i sitt spørsmål. Jeg mener at læreplanen gir gode rammer for å undervise om kjønn, kjønnsidentitet og seksualitet. Jeg mener at kompetansemålene slik de er formulert per i dag, gir gode rammer for dialog og undervisning om kjønn ut fra elevenes alder og utvikling. Jeg synes det kan være interessant å merke seg hva som f.eks. er kompetansemålet i norsk skole på 1. og 2. trinn. Der står det at elevene skal lære å snakke «om følelser, kropp, kjønn og seksualitet og hvordan egne og andres grenser kan uttrykkes og respekteres». Jeg mener at det direktoratet har lagt til rette for, også er viktig i dette arbeidet.

I forslaget, som gjelder endring av den nasjonale retningslinjen for helsestasjons- og skolehelsetjenesten i spørsmålet om kjønn, har Kunnskapsdepartementet fått innspill fra Helse- og omsorgsdepartementet. De viser til at det er Helsedirektoratet som på faglig uavhengig grunnlag utarbeider og reviderer nasjonale faglige retningslinjer. Dette gjelder også for nasjonal faglig retningslinje for helsestasjons- og skolehelsetjenesten. I 2023 startet Helsedirektoratet en dialog med Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten, de regionale helseforetakene, enkelte kommuner og brukerorganisasjonene på feltet for å avklare hva som trengs for å utvikle behandlingstilbudet for personer med kjønnsinkongruens i ønsket retning. Dette arbeidet fortsetter i 2024. Hvis dialogen viser at det er behov for å endre den nasjonale retningslinjen, vil Helsedirektoratet gjøre nødvendige endringer. Jeg kjenner ikke igjen det bildet forslagsstillerne tegner av undervisningen om kjønn i norsk skole. Jeg mener at vi som politikere bør være varsomme med å framstille innholdet i skolen på en måte som kan uroe foreldre unødig. Undervisning om kjønn, kjønnsroller, kjønnsidentitet og seksualitet er en del av kompetansemålet i naturfag, samfunnsfag, KRLE, norsk og kroppsøving på flere trinn. Det inngår også i de tverrfaglige temaene folkehelse og livsmestring og demokrati og medborgerskap. Læreplanene gir gode rammer for å undervise om kjønn, kjønnsidentitet og seksualitet. Jeg har tillit til at lærere i norske skoler er de som er best kvalifisert til å avgjøre hvordan undervisningen legges opp i det enkelte klasserom. For å bidra til god undervisning om kjønnsidentitet og seksualitet har Utdanningsdirektoratet utviklet en støtteressurs for lærere, i samarbeid med Helsedirektoratet og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Den redegjør for ulike begreper og har spørsmål til refleksjon i forberedelse av undervisningen. Forslagsstillerne viser til retningslinjer som er foreslått for engelsk skole. Det er mye som skiller den engelske skolen fra den norske. Når det importeres debatter fra andre land, legges det opp til å løse problemer vi ikke nødvendigvis har. Når vi diskuterer norsk skole, mener jeg det er ryddig å ta utgangspunkt i de faktiske forhold i norsk skole og det norske samfunnet. Organisasjoner som på en særlig måte bidrar til å nå målene som Kunnskapsdepartementet har satt for grunnopplæring, kan søke midler gjennom ordningen Grunntilskudd til organisasjoner. Utdanningsdirektoratet, som forvalter ordningen, tildeler midler ut fra søknader som innfrir kriteriene satt til ordningen. Organisasjonene som søker, må bl.a. dokumentere svært god kompetansekapasitet innenfor et eller flere av de områdene det gis tilskudd til, og at de har etiske retningslinjer og gode rutiner som sørger for trygghet til barn og unge i tilbudene. Rosa kompetanse tilbyr kurs om seksuell orientering, kjønnsidentitet og inkluderende praksis til ulike yrkesgrupper, og det er helt opp den enkelte skole om de ønsker å bruke dette tilbudet for lærere.

Jeg følger med stor interesse de forsøksprosjektene som er rundt omkring i landet. Jeg synes det er veldig positivt at kommunene, skolene og de ansatte jobber så godt med dette. Et annet eksempel er Sola kommune, som har innført ny metode i 1. klasse, hvor det er mer fokus på lek. De ser at det vekker interessen for bokstaver og lesing på eget initiativ, og at det blir tatt imot mer positivt. Så dette følger jeg med stor interesse, og jeg registrerer også at bare de siste månedene, eller årene – som også forskningen peker på – har det skjedd en veldig positiv utvikling, hvor man har sett hvor viktig lek er, og at det nettopp har blitt enda mer av det. Det må det også bli mer av framover.

Jeg mener hovedinntrykket i evalueringen er positiv. Jeg må også understreke at jeg synes det er veldig fint at vi har fått en evaluering. Forskerne beskriver lærere som er opptatt av at elevene har det trygt og godt, at de er opptatt av lek, og at elevene får venner og utvikler gode relasjoner. Rapporten gir et bilde av store variasjoner i undervisningen, med vekt på barns læring og utvikling. Jeg ser også at det er mye uteskole, og det er mye frilek ute. Elevene gleder seg til å begynne på skolen, og de liker å lære. Jeg synes også det er positivt å se at lærere, skoleledere og skoleeiere er opptatt av lek i skolen. Mange vil ha mer lek for de yngste og mener at de nye læreplanene er et riktig skritt i den retningen for å få det til. Men det jeg også ser, er at det er for lite f.eks. høytlesning i klasserommene. Anbefalingene i rapporten er tiltak som er ganske store. Det handler bl.a. om å innføre heldagsskole, pedagognorm og føringer for areal, rom og materiell. Dette er noe jeg synes er interessant, og dette jobber jeg med å se nærmere på nå.

Alle som begynner på skolen, skal få en god skolestart. Førsteklassingene skal oppleve at overgangen fra barnehagen til skolen er forutsigbar, at den er trygg, og at skolen er tilpasset behovene deres. Evalueringen av seksårsreformen viser at de fleste førsteklassinger trives på skolen. Førsteklassingene selv er positive når de snakker om å begynne på skolen, og de aller fleste syns det er gøy å lære. Ungene møter lærere som er opptatt av vennskap, og at alle skal trives. Elevene opplever varierte arbeidsformer, uteskole og elevaktiv læring, men det er mindre frilek enn i 2001, særlig inne på skolen. I utgangspunktet starter ungene på skolen det året de fyller seks år. Barna har rett på utsatt skolestart hvis foreldrene ønsker det og det etter sakkyndig vurdering er tvil om barnet er kommet tilstrekkelig langt i utviklingen sin til å starte på skolen. Loven åpner også for at kommunen kan la et barn starte et år tidligere på skolen dersom en sakkyndig vurdering viser at det er forsvarlig, og foreldrene ønsker det. Jeg mener at en sakkyndig vurdering reduserer risikoen for eventuelle negative konsekvenser en utsatt eller tidlig skolestart kan ha for unger, på både kort og lang sikt. Jeg tror også at foreldrene setter pris på å få støtte i gode sakkyndige vurderinger når de vurderer noe som er så viktig for ungene sine. Det har tidligere vært åpnet for å prøve ut modeller for fleksibel skolestart, men det har vært svært liten interesse for dette. Jeg vil legge til at dagens regler allerede legger til rette for fleksibel skolestart og vil at dette skal være godt kjent. Det er også mulig å søke om forsøk innenfor regelverket, og jeg ønsker forsøkssøknader fra kommunene velkommen. Skolestarterne er ulike, og det er ikke sånn at de som møter på skolen for første gang, skal tilpasse seg en fast skolehverdag. Det er skolen som skal legge til rette for at ungene våre får den støtten de trenger, og at støtten er tilpasset deres modenhet og funksjonsnivå. Dette har jeg tillit til at skolen gjør.

Hurdalsplattformen er klar på at vi har ambisjoner om å få det til, og det står også i ungdomsmeldingen. Dette er viktig for læring og helse, og det er ikke minst viktig for fellesskapet i klasserommet at de deler et måltid sammen. Det er også undersøkelser som har vist direkte sammenhenger – at man presterer bedre med skolemat enn uten skolemat, f.eks. i fagene matte og naturfag, hvis jeg husker riktig. Det er helt klart at dette er viktig. Jeg er veldig glad for at det er mange kommuner og fylkeskommuner som har dette tilbudet, enten det er i form av grøt, som det var på Charlottenlund skole i Trondheim, som jeg besøkte i forrige uke, eller det er som i min hjemkommune, Stavanger, hvor vi innførte skolemat. Jeg registrerer at Arbeiderpartiet der, i sitt alternative budsjett, er tydelig på at de vil beholde skolematen, fordi den er så viktig. For å få til det nekter de å kutte i eiendomsskatten.

Det er ikke så mange måneder siden jeg besøkte min danske partikollega Tesfaye i København, og jeg syntes også det var interessant å høre hvordan de jobber med å få til en mer praktisk skole. Jeg er veldig glad for at også de ser at vi er nødt til å få opp motivasjonen og satse på praktisk læring i alle fag, ikke bare i de tradisjonelle praktiske og estetiske fagene. Det var ulike tiltak hos dem som kunne være overførbare til Norge. Jeg registrerte også at de lærer mye av oss.

Som representanten er kjent med, har jeg uttrykt stor bekymring over utviklingen i norsk skole de siste ti årene. Det er for mange elever som strever med de grunnleggende ferdighetene de trenger for å kunne klare seg videre i livet. Sammen med læringsresultatene har også trivselen og motivasjonen gått nedover. Det er en utvikling vi skal snu, og det arbeidet er regjeringen i gang med. Stortinget har nå Meld. St. 34 for 2023–2024 til behandling. I meldingen gjør jeg rede for grepene som på kort sikt skal styrke elevenes læring, motivasjon og trivsel. Vi styrker verken læringen eller motivasjonen ved å lesse på med enda flere teoritunge timer i skolen. Vi må styrke læringen i det store antallet timer vi allerede har. I arbeidet med meldingen har jeg fått tilbakemelding fra lærere, elever og skoler over hele landet om at de ønsker seg mer praktisk læring i alle fag – dette for å styrke mestring og motivasjon og for at læringen skal oppleves som relevant. Lærerne sier at de trenger utstyr, lokaler og faglige ressurser for å realisere ambisjonene. Dette følger regjeringen opp gjennom det nasjonale programmet for praktisk læring, som beskrives i meldingen. Et forslag går ut på å gi penger i statsbudsjettet for 2025, som representanten også er kjent med. Det nasjonale programmet består av en rentekompensasjonsordning for kommuner som vil gjøre investeringer for å tilrettelegge skolebygg og uteområder for praktisk læring. I tillegg har vi en øremerket tilskuddsordning for praktisk inventar og utstyr. Begge ordningene ble lansert i år, som forberedelse til meldingen regjeringen skulle legge fram, og har blitt godt tatt imot ute i kommunene. I år er det søkt om tilskudd til bl.a. opprusting av realfagsrom, praktisk undervisningsmateriell og utstyr som gjør at lærere kan ta elevene med ut i naturen. Regjeringen har også foreslått å gjenta og styrke ordningen ytterligere i 2025. Som del av programmet vil vi også styrke de nasjonale kompetansesentrene i lesing, skriving og realfag, slik at de kan utvikle materiell og opplegg for praktisk læring den enkelte lærer kan ta i bruk. Det består også av utviklingsprosjekter der vi inviterer skoler som ønsker å gå foran i arbeidet med hvordan skolen kan bli mer praktisk eller fysisk aktiv, til å delta. Vi vil innføre valgfag på 5.–7. trinn og gjøre det obligatorisk på alle skoler å tilby arbeidslivsfag på ungdomsskolen. I tillegg vil vi øke satsingen på videreutdanning for lærere i praktiske og estetiske fag. Jeg vet også at vurdering påvirker skolens prioriteringer og praksis. Derfor vil jeg prøve ut eksamensformer som legger til rette for mer praktisk læring. Skal vi få til endring i klasserommene, holder det ikke å si at praktisk læring er viktig; det krever også handling. Det er regjeringen i gang med, og jeg kan forsikre representanten Bae Nyholt om at arbeidet fortsetter. Jeg ser fram til Stortingets behandling av meldingen.

Jeg gjentar: En beviselig og tydelig satsing på skolebibliotekene, en beviselig og tydelig satsing på trykte lærebøker, en beviselig og tydelig satsing på kompetansetiltak for lærerne, både i kroner og øre og i ressurser – hvis ikke det er konkrete tiltak, hva er det da som er konkrete tiltak?

Det representanten nå sier, er rett og slett ikke sant. Vi har flere konkrete tiltak. For det første må vi løfte konsentrasjonen i klasserommet. Da får vi bedre og mer lesing. Vi trenger å løfte kompetansen ute blant lærere. Da får vi bedre og mer lesing, og derfor innfører vi kompetansetiltak der. Vi gjør andre konkrete tiltak, som å styrke skolebibliotekene. Da Høyre styrte, var skolebiblioteksatsingen på 17,5 mill. kr. Nå er den på 50 mill. kr. I tillegg til det prioriterer vi to år på rad midler til trykte lærebøker, for vi vet hvor viktig det er. Forskningen er helt tydelig på det: Bøker er bedre enn skjerm når det gjelder å lese lengre og mer komplekse tekster. Det er så utrolig viktig. Jeg kan spørre representanten tilbake: Hva vil Høyre gjøre, og hva vil representanten gjøre for nettopp å løfte leseresultatene i norsk skole – helt konkret?

Det er fristende å svare at det viktigste tiltaket vil være å fortsette jobben med å endre Høyre-skolen, som er grunnlaget for dårligere resultater i norsk skole i dag. Noe av det første som møtte meg da jeg overtok som kunnskapsminister, var PISA-resultatene fra 2022. Disse viste en tydelig nedgang i elevenes resultater i lesing og matematikk. Jeg er bekymret for denne utviklingen og har fra dag én jobbet for å snu de negative trendene. Regjeringen vil ha en mobilisering rundt læring og rundt konsentrasjon i skolen. Vi har allerede satt i gang en rekke tiltak, og jeg kan love representanten at flere kommer. Vi har fjernet mobilen fra klasserommet, og tilbakemeldingen er at dette har gitt mer konsentrasjon og bedre samhold mellom elevene. Jeg har nylig lagt fram en stortingsmelding som beskriver de viktigste tiltakene vi vil gjennomføre for å snu læringsresultatene. Et hovedgrep er å styrke elevenes motivasjon ved å legge til rette for en mer praktisk, aktiv og relevant læring. Regjeringen vil opprette et eget nasjonalt program for en mer praktisk skole, og vi har allerede bevilget penger til utstyr og inventar som skal gjøre undervisningen mer praktisk og motiverende i alle fag. Vi styrker nå leseopplæringen gjennom den nasjonale satsingen Tid for lesing. En viktig del av satsingen er å ruste de fremste fagmiljøene våre på feltet, sånn at de kan utvikle ressurser og bidra til at skoler får økt kompetanse om lese- og skriveopplæring. Vi har også prioritert midler til skolebibliotek og trykte lærebøker, noe Solberg-regjeringen ikke gjorde. Jeg vil nå gjennomføre en lignende innsats på realfag, og vi har derfor foreslått å styrke Matematikksenteret og Naturfagsenteret, sånn at de kan lage ressurser som læreren kan bruke i realfagsundervisningen. Programmet for praktisk læring gir også skolene mulighet til å investere i materiell som gjør matematikkundervisningen mer variert og relevant for elevene. Den ukritiske digitaliseringen i norsk skole har bidratt til mindre konsentrasjon og mindre læring. Det er viktig at vi forstår hvilke utfordringer lærerne og de andre ansatte på skolen møter daglig. Jeg vil spille på lag med dem som gjør jobben ute i skolen, og legge til rette for at de kan gjøre det de kan best, nemlig å gi ungene våre den beste opplæringen de kan få.

Det er utrolig viktig at vi får ha et godt lag rundt eleven, og det er viktigere enn kanskje noensinne med tanke på den situasjonen veldig mange nå står i. Loven vår fungerer sånn at kommunene har frihet med tanke på hvordan de prioriterer sine inntekter, og det er vi som lager lovene. De skal ha den friheten – de er valgt av innbyggerne sine til å forvalte den friheten. Igjen vil jeg gjenta at de selv velger å redusere sine inntekter. Det går på bekostning av laget rundt eleven. Regjeringen prøver langt på vei å bidra til å kompensere dette med å legge inn satsinger på det i neste års statsbudsjett, nettopp for å styrke laget rundt eleven. Vi er på ingen måte ferdig med det arbeidet.

Jeg legger merke til at en rekke kommuner styrt av Høyre og Fremskrittspartiet helt frivillig reduserer sine inntekter ved å la kommunens mest velstående få redusere bidragene sine inn til fellesskapet. Det er ekstra trist når dette direkte treffer dem som trenger pengene mest. Jeg vil igjen understreke at kommunene har ansvar for å drive grunnskolen i tråd med regelverket og ikke kan velge å bryte bestemmelser i opplæringsloven av økonomiske grunner.

Regjeringen er kjent med at flere kommuner og fylkeskommuner står i en krevende økonomisk situasjon, med økte kostnader på flere tjenesteområder. Det tar regjeringen på alvor og foreslår å øke bevilgningene til kommunene og fylkeskommunene med 5 mrd. kr i inneværende år og med til sammen 11,8 mrd. kr i 2025. Det er 5,4 mrd. kr mer enn det som var varslet i kommuneproposisjonen. Når regjeringen øker bevilgningene til kommunene, er det et viktig bidrag for å styrke kommunenes oppfølging av viktige oppgaver. Å sørge for et godt skoletilbud er et stort og viktig ansvarsområde for kommunene, og jeg forventer at det har høy prioritet. Jeg vil understreke at kommunene har ansvar for å drive grunnskolene i tråd med regelverket, og de kan ikke velge å bryte bestemmelser i opplæringsloven av økonomiske grunner. I alle saker som gjelder barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Det er lokale folkevalgte som tar beslutninger om prioriteringer i den enkelte kommune. De har frihet til å vurdere ulike løsninger og til å prioritere kutt i kommunenes inntekter eller i tilbud til innbyggerne. Gode skoler og et godt oppvekstmiljø er viktig både for det enkelte barn og for samfunnet. Jeg forventer derfor at de folkevalgte prioriterer dette høyt, særlig i en økonomisk krevende situasjon. Når det er sagt, forstår jeg elever og foreldre som er bekymret for kutt i skolen når den økonomiske situasjonen i kommunen er stram. Jeg er opptatt av at om elevene skal lære bedre på skolen, forutsetter det et godt skoletilbud med både gode lærere og et lag rundt elevene.

Jeg vil takke for en god runde her om viktigheten av kulturskolen i norsk skole og hvordan den kan bidra til en mer praktisk skole, som er et tydelig mål fra regjeringens side. Som sagt jobber vi med egne midler knyttet til å få flere lokaler rundt omkring i landet, for å få til en mer praktisk undervisning, for vi vet at det krever mer plass. Vi jobber også for flere midler som er øremerket til praktisk utstyr ute i skolene. Det vet vi har vært svært etterlengtet, når vi ser hvor mange som har benyttet seg av denne nye ordningen og søkt om midler. Vi er utrolig opptatt av å skape gode rammer for mer og bedre læring, for det er det dette handler om. Jeg håper igjen at kommunene, som både skoleeiere og kulturskoleeiere, bruker muligheten og det handlingsrommet som finnes, til å ta med kulturskolen inn i arbeidet med å gjøre skolen mer praktisk og variert. Jeg opplever at en samlet komité på Stortinget støtter dette viktige arbeidet. Jeg er selv et barn av kulturskolen gjennom mange år, og jeg unner alle unger å få lov til å oppleve det samme.

Jeg har en forventning om at skolene jobber godt med å ta ut det potensialet som ligger i kulturskolene våre. Det er jeg helt enig med interpellanten i, og jeg har en tydelig forventning om det. Som jeg var inne på i mitt innlegg, er det mange skoler og kommuner som jobber veldig godt med dette rundt omkring i landet vårt allerede. Jeg besøkte en av dem i april, Steinkjer skole. Der har de et veldig godt samarbeid med kulturskolen og idrettslaget lokalt, som de bruker i SFO. Det synes jeg er en veldig viktig og riktig satsing av den skolen og den kommunen, for man gjør dette viktige tilbudet og denne viktige læringsarenaen og aktiviteten tilgjengelig for alle når man inkluderer det på den måten. For mitt eget partis del kan jeg si at også Arbeiderpartiet har dette inne i sitt utkast til partiprogram nå. Jeg tenker at mange partier er opptatt av dette med en mer helhetlig skolehverdag og å gjøre disse viktige tilbudene og arenaene tilgjengelig for alle unger, uavhengig av hvor mye foreldrene tjener eller er interessert i. Som jeg sa, må vi gjøre mer fra statlige myndigheters side for å stimulere til dette. Derfor ønsker vi at flere kulturskolelærere kan ha kombinerte stillinger i skolen, og vi viser til den muligheten. For eksempel kan skoleeier søke om utdanningsstipend for ansatte i kulturskolen som mangler godkjent lærerutdanning. Skoleeier kan også søke om rekrutteringsstipend til personer som ennå ikke er ansatt i skolen. Her er det mange gode synergieffekter som kan gå begge veier. Ikke minst vil jeg si at en veldig viktig endring vi har signalisert nå, er at vi skal åpne opp for at også kulturskolelærere vil være omfattet av det nye helhetlige systemet for kompetanse- og karriereutvikling som starter opp i 2026. Det er veldig bra for andre yrkesgrupper i skolen også, ikke minst for barnehagelærere, som til nå ikke har vært inkludert i denne ordningen, og det vil som sagt også inkludere kulturskolelærere.

Jeg vil takke representanten Jønnes for at hun har tatt opp kulturskolens rolle i en mer praktisk skole. Som dere vet, har vi de siste årene sett for svake læringsresultater i norsk skole. Skolen har vært for stillesittende og teoritung. Forskning viser at elevene blir mer motiverte når skolehverdagen er variert og de får være aktive i læringen. I stortingsmeldingen om en mer praktisk skole legger vi til rette for at skolehverdagen kan bli mer praktisk, variert og aktiv i alle fag, sånn at motivasjonen øker og elevene lærer mer. Kulturskolen kan ofte bidra med høy kompetanse i flere av de praktiske fagene og er en viktig ressurs i kommunene. Det er mange eksempler på hvordan kulturskolens arbeid bidrar til å skape tilhørighet og fellesskap hos elevene. Skal vi lykkes med en mer praktisk skole, må vi satse på de praktiske og estetiske fagene, og vi må bygge opp kompetanse. I dag mangler om lag halvparten av lærerne som underviser i praktiske og estetiske fag, studiepoeng i fagene. Vi er i gang med en snuoperasjon. De siste årene har regjeringen økt antallet videreutdanningstilbud til lærere i praktiske og estetiske fag. Over 560 lærere i skolen fikk i år tilbud om videreutdanning i praktiske og estetiske fag. I perioden 2017–2021 var tallet om lag 300 i året. Det har derfor skjedd nesten en dobling sammenlignet med under forrige regjering. Jeg vil komme tilbake til dette, men jeg har som mål å øke kapasiteten innenfor praktiske og estetiske videreutdanninger ytterligere i 2025. Vi har også lagt til rette for at enda flere under utdanning i praktiske og estetiske fag skal kunne ta PPU. For dem som har bachelor i praktiske og estetiske fag, har vi forlenget unntaket fra kravet om mastergrad fram til 2030. De som har en bachelor i utøvende og skapende kunstfag, trenger ikke mastergrad for å ta PPU. Dette bidrar også til at flere kulturskolelærere får muligheten til å ta PPU. Kulturskolelærerne vil også være omfattet av det nye helhetlige systemet for kompetanse- og karriereutvikling som starter opp i 2026. Lærerne trenger gode rammer for å kunne tilby praktisk læring av høy kvalitet. De trenger tilgang på utstyr og praktiske læringsarenaer. De siste års sterke fokus på en teoretisering av skolen har ført til at mange kommuner ikke har prioritert å satse på dette. For å stimulere kommunene til innkjøp av utstyr til praktisk og variert opplæring har regjeringen derfor innført en egen tilskuddsordning. I 2024 har alle kommuner i Norge, med unntak av 29 stykker, søkt om et sånt tilskudd. I statsbudsjettet for 2025 har regjeringen foreslått å øke tilskuddsordningen til 160 mill. kr. Regjeringen har også innført en egen kompensasjonsordning for investeringer i praktiske læringsarenaer. For 2025 er investeringsrammen foreslått til 2 mrd. kr, og den skal trappes opp til 8 mrd. kr i løpet av åtte år. Kulturskolen vil også kunne dra nytte av disse investeringene. Vi skal også ha pilotskoler som går foran og legger opp til enda mer praktisk læring eller mer fysisk aktivitet. Kommuner som søker, kan f.eks. velge å inkludere kulturskolen i sitt prosjekt. Pilotskolene vil gi oss enda mer kunnskap om hvordan vi kan skape en mer praktisk og aktiv skole for alle. Jeg tror vi har mye å vinne på å se kulturskolen i sammenheng med grunnskolen og SFO. Det er mye potensial knyttet til å tenke kombinerte stillinger, sånn at dyktige fagfolk får være ansatt begge steder. Kulturskolen er dessuten en viktig aktør i tenkningen rundt en mer helhetlig skolehverdag. Jeg vet at det allerede finnes mange kommuner der kulturskolen bidrar godt til en mer praktisk skole, bedre læring, motivasjon og trivsel på alle trinn. Det finnes eksempler der kulturskolen går i tett samarbeid med skolene om felles undervisningsopplegg for å oppnå ulike kompetansemål i læreplanen. Sånne samarbeid skaper et større fagmiljø hvor lærerne drar veksler på hverandres spisskompetanse. Dette bidrar til variert undervisning og kommer elevene til gode. Fra 1. august har kommunene gjennom opplæringsloven fått større lokalt handlingsrom i fag- og timefordelingen. Ti prosent av alle timer kan nå fordeles fritt lokalt. Det gir en forsterket mulighet til å satse på en mer praktisk skole og tenke større om samarbeidet med kulturskolen. Regjeringen er opptatt av å skape gode rammer for mer og bedre læring, og jeg håper kommunene – som både skoleeiere og kulturskoleeiere – bruker muligheten og handlingsrommet som finnes til å ta kulturskolen med i arbeidet med å gjøre skolen mer praktisk og aktiv.

Jeg må si jeg har stor sympati og forståelse for den situasjonen mange foreldre er i når de har barn som er født i desember. Jeg har som sagt vært der selv. Jeg vet også om den store utfordringen barnehagesektoren står i, med høyt sykefravær og utfordringer med å få tak i nok kompetente ansatte og nok ansatte og vikarer generelt. Det er mange kommuner som klarer å løse dette på en god måte. Om lag 1 900 desemberbarn får barnehageplass, viser tall fra Utdanningsdirektoratet fra 2023. Mange kommuner er fleksible og klarer å få dette til, men vi vet at hvis det skulle være en rettighet for alle, ville kostnadene blitt ekstremt store. Det er også verdt å merke seg at representantens parti hadde muligheten til å innføre rettigheter for desemberunger sist gang dette var oppe til behandling, som var i 2017. Det gikk også flere år etter dette uten at man gjorde noe med desemberbarna, da Erna Solberg styrte.

Først vil jeg kommentere at 200 mill. kr til formålet er langt mindre enn halvårsvirkningen av hva det faktisk koster å gi desemberbarn rett til barnehageplass. Jeg er helt enig med representanten i at vi oppfordrer folk til å få flere barn. Regjeringen er opptatt av å ta grep som letter hverdagen for barnefamiliene. Derfor innførte vi fra høsten av, som jeg var inne på, historisk lav barnehagepris. Vi øker barnetrygden for barn over seks år og gjør barnehagen gratis fra det tredje barnet om man har flere barn i barnehagen. Regjeringen har også forlenget permisjonsordningen til 61 uker for dem som velger 80 pst. foreldreutbetaling, og har likestilt den samlede utbetalingen til disse med utbetalingen til foreldre som velger 100 pst. i 49 uker. Foreldre har også rett på kontantstøtte til barnet er 19 måneder, noe som harmonerer med retten til barnehage, som gjelder seinest fra og med barnet er 20 måneder. Det er også viktig at kommunene oppfyller rettighetsbestemmelsene i barnehageloven. Vi vet at mange står fritt, og de bruker denne rettigheten til å organisere barnehageopptaket selv. Mange velger å ha flere opptak.

Jeg tror ingen politikere ønsker at når på året et barn er født, skal ha stor betydning for når man får barnehageplass. Jeg har selv stått i den situasjonen og vet hvor krevende det kan være. Som politikere er det vårt ansvar å prioritere, og det viktigste må komme først. Når barnehagene våre nå står i store bemanningsutfordringer, vi vet at sykefraværet er høyt, presset på ansatte er stort, og tilbakemeldingen fra sektoren er at det er krevende å rekruttere ansatte både til faste stillinger og til vikariat, kan ikke vårt svar være å late som om alt er bra og sende enda flere av de aller yngste ungene inn i barnehagen. Skal det opprettes opp mot 3 100 nye plasser, må det også finnes ansatte som kan ta vare på ungene. Det viktigste er å sørge for at vi har kompetente og nok folk til å ta vare på ungene i barnehagene. Beregningene Kunnskapsdepartementet har gjort, viser at utvidet rett til plass for barn født i desember vil koste om lag 936 mill. kr – ikke 600 mill. kr, som representantens parti Høyre tidligere har hevdet. Jeg merker meg at heller ikke Høyre prioriterer barnehageplass for desemberbarn. I Høyres alternative budsjett for 2024 er det satt av 200 mill. kr til formålet, altså langt mindre enn det det faktisk koster å gi desemberungene rett til plass. Det innebærer at ingen vil få plass, for som representanten er kjent med, må nye krav til kommunene finansieres ved innføring. I forslaget til statsbudsjett for 2025 foreslår regjeringen å styrke kommunenes frie inntekter med 250 mill. kr, begrunnet med bemanningssituasjonen i barnehagene. Regjeringen er opptatt av at alle unger skal ha tilgang til et likeverdig barnehagetilbud av høy kvalitet. I en tid med økende priser mener jeg det har vært riktig å prioritere universelle velferdsordninger, som rimeligere barnehage til alle. I statsbudsjettet for 2025 har vi foreslått å videreføre maksprisen på 2 000 kr per måned og en makspris på 1 500 kr i kommuner i sentralitetssone 5 og 6.

Takk for gode innlegg fra representantene i salen i denne svært viktige saken. Jeg vil kort gå inn på viktige tiltak som regjeringen er fullt i gang med. Det ene har jeg allerede nevnt. Vi styrker de frie inntektene, og 250 mill. kr av økningen begrunnes med behovet for å styrke bemanningen i barnehagene våre. Vi viderefører styrkingen av tilskuddsordningen for økt pedagogtetthet og økt grunnbemanning i levekårsutsatte områder. Vi styrker andre yrkesgruppers muligheter for kompetanseutvikling i det nye systemet for kompetanse- og karriereutvikling som skal stå klart i 2025–2026. Vi har gitt Utdanningsdirektoratet i oppdrag å utarbeide en veileder som tydeliggjør retningslinjer og regelverk for bemanning i barnehagene, for å gi støtte til eiere og styrere. Nylig svarte skoleledere og -eiere at den viktigste faktoren for å beholde lærere i jobben er å avlaste arbeidsmengden deres ved å ansette flere yrkesgrupper med ulik fagkompetanse. Her må jeg si: Nei, Høyre, lærerspesialistordningen nådde ikke i nærheten av toppen der. Med budsjettet i 2025 kan vi heldigvis si at vi støtter kommunene i å opprette skolemiljøteam og beredskapsteam. Det er en viktig del av å satse på laget rundt eleven. Det er en viktig start i tillegg til skoleeiernes egne satsinger. I tillegg har vi styrket arbeidsplassbasert barnehagelærerutdanning slik at enda flere kan bli barnehagelærere. Det utgjør om lag 365 studieplasser. Vi har også gjort en ekstra innsats med markedsføring av utdannings- og rekrutteringsstipend. Denne høsten får 671 tilbud om dette, og det er 68 flere enn i fjor. Det er et viktig tiltak for å få flere kvalifiserte lærere på yrkesfag og i videregående skole. Vi styrker og utvider tilskuddsordningen for veiledning av nyutdannede lærere til å inkludere lærere i barnehage og videregående opplæring, og det er en økning på 75 mill. kr totalt, til 145 mill. kr. Vi har videreført ordningen for sletting av studielån, som gir betydelig økt kjøpekraft for nyutdannede lærere. Det er en veldig god ordning som altfor få vet om, og den må vi i fellesskap ta ansvar for å framsnakke. Vi jobber med å nå ut med kunnskap om hvor variert, meningsfullt og betydningsfullt læreryrket er, og derfor har vi styrket nasjonalt prosjekt for lærerrekruttering, som bl.a. skal bidra med konstruktiv omtale av læreryrket og med å utvikle et viktig kunnskapsgrunnlag. Jeg er svært utålmodig etter å se raske resultat av det vi har satt i gang. Vi jobber nå sammen med organisasjonene hardt med de viktige tiltakene vi har entes om i strategien. Jeg har god dialog med partene i barnehage- og skolesektoren, der rekruttering og profesjonsutvikling står høyt på vår agenda. Det blir viktig å opprettholde den gode dialogen med og mellom partene for å få flere lærere i hele landet, og jeg imøteser også andre gode tiltak.

Det er et veldig viktig spørsmål representanten Jønnes tar opp: Hvordan kan vi – i fellesskap, opplever jeg – sikre at alle skoleeiere rundt omkring i landet blir gode og bedre skoleeiere? Der gjøres det mye allerede. Det handler om det rammeverket denne salen er ansvarlig for å vedta, at man forvalter det på en god måte, men det handler også om de økonomiske overføringene som ligger til den enkelte kommune og fylkeskommune som skoleeier. Det vet vi også er viktig. Det er et kontinuerlig arbeid å bidra til den bevisstgjøringen av det viktige arbeidet som foregår for skoleeierne. Når det gjelder de økonomiske rammene, har regjeringen allerede tatt flere grep for å bedre bemanningssituasjonen. I statsbudsjettet har vi økt de frie inntektene. Vi registrerer at mange skoleeiere, kommuner og fylkeskommuner mener at det ikke er tilstrekkelig, og derfor har vi også vært åpne for at det kan komme endringer der i nysalderingen. Det en også skal legge merke til, er den økningen som er innenfor de frie inntektene, hvor hele 250 mill. kr. av økningen begrunnes med behovet for å styrke bemanningen i barnehagene. Det mener jeg også er viktig for å se på rekrutteringen. Da jeg var ordfører i Stavanger, var det bl.a. flere barnehager som ansatte på toppen av bemanningsnormen. Det så vi, og jeg vet at også Oslo og andre kommuner har hatt tilsvarende prøveprosjekter knyttet til det. Man har jo gjerne håpet at det skulle påvirke sykefraværet, men det man ser i større grad, er at det faktisk gjør at arbeidsmiljøet er godt. Det er kjempeviktig at de ansatte trives på jobben, og at de føler at tiden strekker til til å gjøre den arbeidsoppgaven de er satt til å forvalte: nettopp å gi god omsorg til ungene våre. Jeg er veldig tilhenger av at kommunene her rett og slett må tenke kreativt når det gjelder hva deres ansatte trenger, og snakke med de ansatte for å få dem til å stå lenger i jobben. Det er alvorlig når vi vet at én av tre barnehagelærere ikke bare vurderer å slutte, men har sluttet i yrket de siste ti årene. Dem må vi beholde. Dette er viktig. At regjeringen faktisk har satt av 250 mill. kr bare til neste år, nettopp begrunnet i å styrke bemanningen i barnehagene, håper vi kan gi rom for kommunene til å satse på slike løsninger som passer deres behov. Vi viderefører også styrking av tilskuddsordningen for økt pedagogtetthet og grunnbemanning i levekårsutsatte områder, med 208 mill. kr. Det vet vi også er viktig, og det kommer over 4 000 barnehagebarn til gode.

Først vil jeg takke interpellanten for et viktig spørsmål og en viktig interpellasjon. Det er avgjørende for framtiden at vi har nok lærere i barnehagen og skolen. Læreryrket er kanskje det viktigste yrket i Norge. Lærere har en uvurderlig rolle i å danne og utdanne barn og unge for livet. Lærere bygger fellesskap som den enkelte, arbeidslivet og samfunnet trenger mer enn noen gang. Det er ikke bare Norge som har utfordringer med lærerrekruttering. Det er en internasjonal trend, som også landene rundt oss merker. Vi må løfte fram alt som er godt ved yrket. Mange lærere trives, og de fleste blir i yrket. Det finnes mye kraft i norske barnehager og skoler om dagen, og den må vi stå sammen om og fortelle om til dagens unge som skal velge utdanning. Sammen med partene og forsknings- og høyere utdanningsministeren jobber jeg for at flere skal velge læreryrket, og for at flere skal bli i yrket. Et viktig steg er at vi har samlet sentrale aktører om en strategi for lærerrekruttering. Det er lenge siden så mange har sittet rundt det samme bordet og forpliktet seg til å gjøre en innsats for å rekruttere, utdanne og beholde lærere i landet vårt. Skal vi rekruttere flere til lærerutdanningene, må det være bra å jobbe som lærer, og vi må ta godt vare på de lærerne vi allerede har. Vi må satse på barn og unge, satse mer på bedre læring, og vi må også styrke laget rundt eleven. Å styrke laget rundt eleven gjør vi f.eks. i et nytt system for kompetanse- og karriereutvikling, som skal gjelde fra 2026, der vi nå inkluderer alle yrkesgrupper i barnehage og skole, og vi gir like vilkår for lærere i barnehage og skole. I år vil vi bruke 2,9 mrd. kr på etter- og videreutdanning. Det siste året har det vært en rød tråd i den tydelige retningen vi har satt i skolepolitikken vår. Vi har tatt tak i mobilbruken i skolen, og vi har sikret bevilgninger til fysiske skolebøker. Vi har vært tydelige på at vi stiller krav til elevene våre, og vi har styrket rammene for lærerens autoritet i klasserommet gjennom flere lovendringer. Læreren skal være sjefen. Vi har gjort det tydelig når læreren kan gripe inn fysisk overfor en elev for å gi både eleven og læreren mer trygghet i sin hverdag. Med stortingsmeldingen om 5.–10. trinn styrker vi lærerrollen, og vi gir bedre rammer til læreren for at læreren skal kunne bruke sin tid og kompetanse på mer og bedre læring for elevene. Skolene får nå større fleksibilitet i fag- og timefordelingen, mer penger til utstyr, mer penger til undervisningsmateriell og til praktiske læringslokaler. Vi legger også til rette for en større delingskultur mellom lærere i landet vårt, som de selv også har etterspurt. I statsbudsjettet for neste år følger vi opp med flere tiltak i rekrutteringsstrategien. Et av tiltakene er å gi assistenter tilbud om å bli barnehagelærere. Derfor styrker vi arbeidsplassbasert barnehagelærerutdanning, slik at flere hundre barnehageansatte får tilbud om barnehagelærerutdanning allerede i 2025. Regjeringen legger også til rette for at nyutdannede lærere får en god start på yrkeslivet. Vi mer enn dobler fjorårets budsjett for å utvide tilskuddsordningen for veiledning av nyutdannede lærere. Nå skal også lærere i barnehage og videregående skole få dette tilbudet. Denne regjeringen er opptatt av at lærere må få større tillit og flere muligheter til å gi barn og unge et godt grunnlag for å klare seg i livet. Regjeringens satsing på mer praktisk læring kommer til å gjøre læreryrket enda mer givende og meningsfullt. Jeg vil gjøre mitt for at alle lærere skal kjenne arbeidsglede og den påvirkningskraften som læreryrket kan ha i barns liv. Jeg kan forsikre interpellanten og Stortinget om at jeg vil fortsette å jobbe for å bedre lærerens arbeidshverdag og gjøre læreryrket mer attraktivt.

Regjeringen jobber for å styrke laget rundt eleven og den tidlige tverrfaglige innsatsen. Å styrke handler om å gi alle elever de samme mulighetene til å lære og utvikle seg. I statsbudsjettet for neste år er det foreslått flere millioner kroner til å styrke nettopp laget rundt eleven. Det er kommunene og fylkeskommunene som har dette ansvaret, som skal sørge for at kravene i opplæringsloven blir oppfylt, og stille til disposisjon de ressursene som er nødvendig for at disse kravene skal oppfylles. Det er, som jeg var inne på i mitt innlegg, allerede nå signalisert at det arbeides med oppfølging av situasjonen for kommunene i inneværende år, for vi forstår at den kan være krevende for veldig mange. Derfor vil vi komme tilbake til Stortinget med forslag senest i forbindelse med nysalderingen av 2024-budsjettet, for å avhjelpe og vurdere situasjonen slik den er da.