God mobildekning der folk bor, arbeider og ferdes, er ikke et teknisk spørsmål – det er et spørsmål om beredskap, trafikksikkerhet og likeverdige tjenester i hele landet. Det er jeg opptatt av, og det er også regjeringens prioritering. Norge er et langstrakt land med en kostnadskrevende topografi for etablering av e-kominfrastruktur. Vi har også et begrenset kundegrunnlag i en relativt liten befolkning. Likevel har mobiloperatørene investert tungt i mobilnettutbygging, og Norge har i dag derfor noen av verdens beste mobilnett med god kvalitet og tilgjengelighet. Jeg arbeider for at det fortsatt skal være sånn, også i framtiden. Det offentlige veinettet har en utstrekning på nærmere 98 000 kilometer, som består av kommunale veier, fylkeskommunale veier og riksveier. Dekningen er god, men den er ikke komplett. Full bakkebasert mobildekning langs hver eneste kilometer innen 2030 er ikke realistisk. Vi har allerede åpnet bredbåndsstøtteordningen for bruk til mobildekning, bl.a. langs transportårer. Det gir oss muligheter til å gjøre målrettede forbedringer på de viktigste strekningene, basert på kriterier som rasfare, ulykkesstatistikk og hvor øde veistrekningene er. Samtidig foregår det en rivende utvikling for å integrere satellitteknologi i mobilnett og -tjenester. Dette kan gi økt beredskap og dekning, noe som er krevende og kostbart å få til med bakkeinfrastruktur. Lavbanesatellittsystemer vil kunne samvirke med mobilnettene for å gi dekning stort sett overalt. Det arbeides nå i Europa for at sånne løsninger skal få utbredelse, og det er grunn til å tro at tilbudet vil foreligge før 2030. Jeg støtter intensjonen bak forslaget fullt ut. Svaret er ikke å love noe vi ikke kan holde innen 2030. Svaret er å bruke de virkemidlene vi faktisk har – bredbåndsstøtte til mobildekning langs prioriterte strekninger, dekningskrav ved tildeling av frekvenser som har dekningsegenskaper, og ny satellitteknologi som etter alt å dømme vil gi oss tilnærmet komplett dekning langs veinettet før 2030. Det mener jeg er den kloke veien fram.

Her er det vel representanten Marhaug som er på grensen til uredelig, da datasentre ikke lenger er innenfor den definisjonen. Det har denne regjeringen endret. Igjen: SSB-rapporten anerkjenner jeg, men jeg minner om at den er basert på tall fra 2000 til 2024. Som representanten er inne på, har det vært en stor økning i antallet datasentre etter 2024, dvs. etter det SSB har tall for. Norsk Datasenterindustri opererer med at det er en næring som sysselsetter 4 400 direkte i datasentre. I tillegg har man de ansatte som er tilknyttet anlegg. På Lefdal Main i Nordfjordeid går det f.eks. rundt 230 stykker inn porten hver dag. Cirka halvparten er egne ansatte, mens den andre halvparten er ingeniører og elektrikere som kundene i datasenteret bruker, og som er lokalt ansatte. Dette er en næring som bidrar til verdiskaping for Norge, som bidrar til leverandørkjeden, og som bidrar til landets sikkerhet og beredskap.

Igjen mener jeg det ikke nødvendigvis er viktigst med høyest grad av sysselsetting. Vi trenger masse folk i årene framover til å jobbe som lærere, sykepleiere, ingeniører, elektrikere og rørleggere, og vi trenger dem i hele samfunnet. Det er ikke et mål i seg selv at flest mulig skal jobbe i et datasenter. Jeg er opptatt av den verdiskapingen som kommer ut av datasentrene. Jeg er opptatt av å bygge leverandørindustri. Jeg er opptatt av at vi klarer å ivareta sikkerhet og beredskap, at datasentrene er så energieffektive som mulig, og at de har god bruk av den overskuddsvarmen de har til gode på sine anlegg. Jeg mener datasentre er moderne industri. På samme måte som vi har brukt energien fra elvene våre til å produsere aluminium og gjødsel som vi har eksportert globalt, kan vi nå gjøre det samme ved å bruke energi til å prosessere data og eksportere kunstig intelligens og tungregnekapasitet til resten av verden. Det synes jeg vi kan være stolt av.

Selv om SSB-analysen har sett på et fåtall og eldre datasentre, slår til og med denne analysen fast at disse gamle datasentrene har høyere verdiskaping enn snittet for norsk næringsliv. Jeg synes ikke det er uredelig å bruke tall fra bygg- og anleggsbransjen. Bygg- og anleggsbransjen er den største næringen vi har i Fastlands-Norge. Det er en næring som sliter, og det at det kommer milliardinvesteringer i datasentre som skal bygges, er bra for norsk anleggsbransje, som trenger disse investeringene og disse oppdragene. Til sist mener jeg at det heller ikke er viktigst med flest mulig arbeidsplasser i datasentrene. Framover går vi inn i en tid hvor vi vil mangle folk, og det at vi har datasentre som er høyproduktive og har mye verdiskaping per megawatt og per ansatt, er viktig for å kunne bruke folk der vi virkelig trenger å bruke folk.

Datasenternæringen er lønnsom uten subsidier og bidrar med arbeidsplasser, investeringer, verdiskaping og økt sikkerhet og beredskap. Når det gjelder spørsmål knyttet til SSB-analysen, oppfatter jeg at den analysen ser særlig på utviklingen av datasenternæringen fra 2000 til 2024. I rapporten sier man at det i 2024 var 26 datasentre fordelt på 15 datasenteroperatører. Etter at vi har innført registreringsplikt for datasentre i Norge som et av de første landene i verden, har altså tallet fra det SSB kikket på, som var 26 i 2024, to år senere gått opp til 104 datasentre. Så rapporten fra SSB baserer seg på relativt gamle tall og tar ikke høyde for de nye KI-datasentrene som vi ser bygges ut i dag. Datasentre er som sagt lønnsomme, de mottar ikke subsidier, og de skaper lokale og regionale ringvirkninger i form av direkte arbeidsplasser, men også indirekte arbeidsplasser som SSB-analysen ikke har sett på. Det gjelder både tilgang på elektrikere, kjøleteknikere, rørleggere og bygge- og anleggsarbeidere i byggefasen. Jeg mener at datasentre er en del av den moderne industribyggingen som Norge skal ha. Vi skal være attraktive for de datasenteretableringene som bidrar til verdiskaping for landet vårt. Ikke minst handler det om sikkerhet og beredskap for oppbevaring og prosessering av data i en tid som er digital, og hvor kunstig intelligens tar av. Så her spiller Norge også en sikkerhetspolitisk rolle i å legge til rette for disse datasentrene.

Digitaliserings- og forvaltningsministeren har fremmet en ny lov om elektronisk kommunikasjon for denne sal, som Stortinget vedtok for ett og et halvt år siden. Det var en viktig lov for å oppdatere krav til forsvarlig sikkerhet og beredskap. Mobiloperatørene skal sørge for forsvarlig sikkerhet og er selv ansvarlige for å finne feil og rette eventuelle avvik. Nkoms rolle og ansvar er å ivareta dette ansvaret overfor tilbyderne når det gjelder veiledning og oppfølging av eventuelle hendelser og tilsyn. Et vanlig tilsyn med disse ekomtilbyderne har normalt ikke en innretning som går ned på et slikt detaljnivå. For eksempel ville denne feilen hos Telia mest sannsynlig ikke ha blitt avdekket. Slike feil oppdages vanligvis hvis det er tilsyn basert på en mistanke, men når det er en nulldagssårbarheter, er det krevende.

Det er et alvorlig sikkerhetsbrudd at personer kunne bli sporet via telefonabonnementet sitt. Det skal rett og slett ikke skje. Det som har skjedd, er at Telia i 2023 gjorde en oppdatering, en konfigurasjonsendring, som medførte en teknisk feil som gjorde det mulig å spore mobilkunder via innkommende telefonoppringninger – selv om du ikke tok telefonen, for å si det slik. Feilen ble avdekket av en sikkerhetsforsker nesten tre år senere, så dette har foregått i tre år. Det var sikkerhetsforskeren og NRK som varslet Telia om feilen 13. april. Nkom fulgte straks opp saken og åpnet tilsyn, Datatilsynet har åpnet tilsyn basert på personvernarbeid, og også Telia har sendt inn avviksmelding. Departementet og Nkom spurte straks de andre teleoperatørene Telenor og ice om det var tilsvarende feil hos dem. Det fikk vi bekreftet at det ikke var. Det er viktig at vi raskt kommer til bunns i denne saken og avdekker hva som har skjedd, for å lære og å hindre at slike hendelser skjer igjen. Den største konsekvensen ved at dette skjer, er at det svekker tilliten til de digitale tjenestene. Svekkes tilliten, vil det også gå ut over den generelle digitaliseringen av samfunnet vårt. Tillit er en av de viktigste kapitalene vi har i dette samfunnet, så denne saken er alvorlig.

Løsningen med BankID har kommet i stand gjennom et godt offentlig og privat samarbeid som også har spart det offentlige for milliarder av kroner. Det er nasjonal kontroll med den private løsningen også. Det har vi gjennom regulering, det har vi gjennom tilsyn – som er akkurat det Nkom nå gjør i arbeidet med BankID – og vi har det gjennom et avtaleverk Digitaliseringsdirektoratet har med BankID. For å følge opp på spørsmålet til Fiskaa, så tror jeg det er viktig at offentlige virksomheter gjør en grundig vurdering av hvilket sikkerhetsnivå man stiller som krav for innlogging på sine tjenester. Vi ser f.eks. i Danmark at man i større grad stiller krav om sikkerhetsnivå «betydelig» enn «høyt», og som representanten påpeker, tilfredsstiller MinID sikkerhetskrav «betydelig», så jeg tenker at det her finnes et handlingsrom for også å utvide bruken av MinID i tiden framover. Der må offentlige virksomheter gjøre gode vurderinger.

Regjeringen har ansvaret for å sørge for tilgang til digitale offentlige tjenester, og det gjør man gjennom avtale med tilbydere i markedet. Det er BankID, Commfides og Buypass som har den avtalen med Digitaliseringsdirektoratet for innlogging gjennom ID-porten. Som nevnt ble det tilbake i 2022 påpekt at det her var fem avvik hos BankID. Fire av dem er lukket. Det siste, som gjelder kravet om fysisk oppmøte, er enda ikke lukket. Det er tilbydernes ansvar å sørge for at de overholder avtalen med myndighetene om at de tilfredsstiller det kravet. Hvis man ikke overholder de kravene som er fastsatt i avtalen, er det brudd på avtalen. Vi betaler som kjent 100 mill. kr til BankID for at de skal opprettholde den avtalen, og da er det viktig at de også lukker de avvikene som er påpekt.

For å være helt konkret, så handler avviket om et krav om fysisk oppmøte med ID-kontroll for å dele ut kodebrikkene. BankID selv påpeker at det kravet ikke har medført noen svindelforsøk. Derfor har de konsentrert seg om å lukke de andre avvikene først, samtidig som de nå jobber med å lukke dette avviket. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet har varslet BankID om at de risikerer å miste sikkerhetsnivå «høyt» hvis de ikke klarer å lukke det avviket. Så kan BankID sende inn sin dokumentasjon, og Nkom skal behandle saken. Når vedtaket er fattet, kan saken påklages også til departementet. Dette kommer til å ta tid, men det er viktig at tilbyderne tar ansvaret på alvor og jobber hardt for å lukke avviket, sånn at det er trygt å bruke BankID også i offentlige tjenester i tiden framover.

Det er mange offentlige virksomheter som benytter BankID som løsning for elektronisk ID. Det er slik representanten Fiskaa helt riktig påpeker: Elektronisk ID har blitt en nøkkel for bruk av digitale tjenester i det offentlige. Jeg har lyst til å understreke at det i dag er trygt å bruke BankID og annen elektronisk ID. Det er ikke det saken handler om. Den handler om at regelverket stiller krav til de tilbyderne som tilbyr eID i dag, og de kravene skal man oppfylle for å beholde sikkerhetsnivå «høyt». Det er klart at når BankID brukes i så stor grad, er det viktig at løsningen også er trygg, og at den følger de kravene som er satt. Det har vært et avvik i BankID med hensyn til å tilfredsstille nivå «høyt» siden 2022 – i fire år. Det har både BankID og bankene, og for så vidt det nye selskapet Stø, også vært klar over, og det har vært god dialog mellom myndighetene og selskapet for å forsøke å lukke de avvikene. Fem avvik ble påpekt. Fire er lukket. Det siste er ikke lukket, og det har man altså siden 2022 hatt et ansvar for å få gjort. Jeg har lyst til å understreke at det er tilbyder som har ansvaret for å lukke det avviket. Digitaliseringsdirektoratet har i dag avtale med BankID om at den tjenesten kan brukes i ID-porten. Det betaler vi 100 mill. kr i året til BankID for, og da er det viktig at de også oppfyller de kravene som er stilt. Nå er det dialog mellom Nkom og BankID om arbeidet med å lukke avviket. Jeg kan forsikre representanten om at BankID ikke vil gå ned over natten, og at de skal få tid på seg til å rette opp det avviket.

Jeg deler for så vidt den utålmodigheten, men jeg tror det er viktig at vi også er realistiske på hvor fort det er mulig å arbeide med disse temaene. Disse systemene er veldig tett sammenvevd i komplekse verdikjeder, som gjør det veldig vanskelig å bytte både systemer og tilgang på infrastruktur fra én dag til en annen. Det krever et strategisk arbeid. Jeg deler representantens syn på bruk av åpen kildekode. Norge er en av grunnleggerne av den globale digitale felleskodealliansen, hvor åpen kildekode er et viktig tiltak. Når vi nå skal lansere nye Altinn om ikke så veldig lenge, er den også bygd på åpen kildekode. Det er et viktig tiltak for oss, i en digitalisert global verden hvor flere land trenger å digitalisere mer, og hvor vi kan dele – ikke på det vi har til overs, men på det vi faktisk gjør – men også for å øke diversiteten og hindre innlåsingsmekanismer, som vi vet er et reelt problem i dag.

Jeg er veldig glad for å få spørsmålet, for å benytte anledningen til å understreke at jeg som digitaliseringsminister har ropt varsko om den store avhengigheten vi har av enkelte selskaper. Det er en markedskonsentrasjon som gjør oss som land sårbart, med økte risikoer. Det er fremdeles trygt å bruke Word og Excel for læreren eller saksbehandleren, men når 75 pst. av offentlig sektor bruker Microsoft, som et eksempel, blir vi sårbare, enten det er for digitale angrep eller for at datasenter går ned. Vi trenger å øke diversiteten, øke antall aktører som gir oss digitale tjenester. Derfor har jeg satt ned en arbeidsgruppe som skal se på offentlig sektor og hvor vi er sårbare. De skal komme med råd til regjeringen om tiltak vi kan gjøre før sommeren. Som sagt i innlegget mitt, har jeg allerede varslet at jeg ønsker å se på en strategi for «open source», men også å stille skjerpede krav til mer bruk av åpne formater for å unngå innlåsingsproblemer.

Det er riktig. Her jobber vi tett både med Norden og med EU, men også med Canada og likesinnede land. Jeg vil i den neste tiden også ta kontakt med mine nordiske kollegaer for å diskutere både digital suverenitet, digital svindel og andre temaer, for vi er et nordisk fellesskap i møte med disse spørsmålene. Europeiske reguleringer er viktig for oss, enten det handler om dataforordninger, regulering av plattformer eller skytjenester. For noen uker siden – nå nærmer det seg vel en måned – skrev jeg også under en «joint statement» med den kanadiske KI-ministeren om å undersøke mulighetene for tettere samarbeid, også med Canada, om å bygge opp både KI-infrastruktur, systemer og felles forskning, fordi vi trenger å samarbeide. Norge er et lite land i en veldig digitalisert verden, men det betyr ikke at vi ikke skal ha kontroll, og det har vi både gjennom eierskap i selskaper, gjennom regulering, gjennom samarbeidsavtaler og gjennom evnen til å handle, hvis det skulle være behov for det.

Ansvaret for nasjonal skytjeneste er foreløpig i Justisdepartementet. Jeg tillater meg likevel å knytte noen kommentarer til spørsmålet som representanten stiller. Det er riktig at regjeringen har gått grundig og ansvarlig fram i arbeidet med nasjonal skytjeneste. Det er Nasjonal sikkerhetsmyndighet som på oppdrag av Justisdepartementet har fått utført en konseptvalgutredning, som også har gjennomgått ekstern kvalitetssikring. Den utredningen viste at en statlig lukket privat skytjeneste ville ha vært veldig kostbar og forbundet med stor usikkerhet og stor risiko, samt at det er tvil om den samfunnsøkonomiske nytten. Derfor er det valgt et konsept som skal kombinere tilgang til markedets kompetanse og innovasjonskraft, men hvor vi samtidig stiller veldig strenge krav til nasjonal kontroll, sikkerhet og skjermingsverdig infrastruktur. Det er nå besluttet å gjennomføre en avklaringsfase for å oppdatere det kunnskapsgrunnlaget som vi har, og man vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte når det er gjort.

Aller først vil jeg takke SV for å reise et viktig og alvorlig tema. Jeg er enig i mye av virkelighetsbeskrivelsen i representantforslaget, selv om jeg ikke deler alle «medisinforslagene» som er foreslått. Norge skal bli verdens mest og best digitaliserte land fordi det gjør livet vårt enklere, gir bedre løsninger og sparer samfunnet for milliarder av kroner. Det digitale Norge er bygd på kritisk digital infrastruktur og et komplekst digitalt økosystem med mange avhengigheter. Et åpent marked har gitt oss moderne og effektive IT-løsninger. Jeg deler bekymringen som flere representanter har reist for økt markedskonsentrasjon og avhengigheten av enkeltleverandører og enkeltland, men en nasjonal, offentlig skytjeneste som er bygd fra bunnen av, er ikke svaret. En nasjonal exit-strategi fra Microsoft innen 2026 er ikke realistisk eller ønskelig. Den skjerpede geopolitiske situasjonen gjør dette til et spørsmål om konkurransekraft, sikkerhet og beredskap. I tråd med Draghi-rapporten er vi helt avhengig av at investeringene i europeisk og norsk teknologi øker, og at flere selskaper lykkes i tiden framover. Regjeringen investerer i norske KI-systemer og KI-infrastruktur og bygger kapasiteter i norsk regnekraft og datalagring i Norge. Vi samarbeider tett med Norden, EU, Canada og andre likesinnede land for å sikre større handlingsrom, flere alternativer, felles standarder og bedre konkurranse. Jeg er glad for at flere norske selskaper nå tar grep, som Eidsiva og Telenor, for å nevne noen, for å bygge ut den digitale verdikjeden også her i Norge. Jeg har nylig nedsatt en arbeidsgruppe som skal komme med forslag til regjeringen før sommeren til tiltak som, basert på risikovurderinger, skal styrke vårt digitale handlingsrom. Jeg vurderer også å lage en strategi for åpen kildekode og ytterligere skjerpede krav til åpne formater i offentlig sektor. Regjeringen har gjennom flere rapporter kartlagt Norges digitale avhengigheter og risikoer knyttet til dette – fra sjeldne mineraler til bruk i den digitale infrastrukturen til selve infrastrukturen, med de tre Lysne-utvalgene, risiko- og sårbarhetsanalyser utført av Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, sikkerhetsvurderinger utført av NSM, og kartlegging av behov for skylagring fra DFØ. Ja, lista er lang, og arbeidet pågår.

Vi kan gjerne være mye for og mye imot i denne debatten, men jeg tror det er ganske viktig å være ærlig. Det blir lagt fram en del påstander som jeg synes ligner myter. Det blir snakket om at denne datasenterbransjen ikke har arbeidsplasser, ikke har verdiskaping. Det mener jeg er feil. Denne bransjen har i dag over 4 000 ansatte, bidrar med høy verdiskaping og står for noen av de aller, aller største fastlandsinvesteringene i Norge akkurat nå. Det blir også snakket om at vi må etablere datasenter så vi har til eget bruk og eget forbruk. Jeg tror hvis vi skal tenke slik på alle områder, blir det vanskelig for Norge både med å få tilgang på vaksiner og mat og også tilstrekkelig forsvarshjelp. Norge har en unik mulighet til å bygge opp en ny industri på datasenter, hvor vi også kan bidra til Europas digitale suverenitet. Det er en industrimulighet for oss. Vi har nå seriøse, gode, solide industriaktører, flere av dem er nevnt både med Aker, Bulk, Skygard og andre, hvor vi ser at private selskaper er villige til å bidra med 100 mill. kr til Universitetet i Tromsø for å bygge en innovasjonshub for kunstig intelligens. Man er villig til å klargjøre for bruk av overskuddsvarme, slik at man kan få varmet opp boliger eller etablert ny næringsvirksomhet, som verdens største landbaserte oppdrettsanlegg for ørret på Rjukan. Vi må ikke gå på den samme feilen igjen som vi har gjort med elbilene våre. Det er fantastisk at Norge er en av verdens beste elbilland, men vi har ingen leverandørkjede til elbilene. Det kan vi nå få til med datasenter, fordi vi er et av verdens mest ettertraktede land å ha datasenter i. Det betyr at vi kan ligge helt i front, og vi kan bli produsenter av kunstig intelligens og ikke bare forbrukere. Når etter hvert olje- og gassvirksomheten går ned, er vi helt avhengig av å bygge ny industri som har høy verdiskaping. Det kan denne industrien bidra til. Høy verdiskaping trenger vi når vi skal ha et godt grunnlag for god velferd også i framtiden. Tradisjonell norsk industri som Hydro, Elkem og Alcoa er bygd på veldig gode, solide, lokale ideer med internasjonal kapital. Den industrien har lagt grunnlaget for veldig mye av hvordan Norge ser ut i dag. Nå står vi foran en ny mulighet, og jeg mener det er riktig at Norge er attraktivt for datasenteretableringene som bidrar til god verdiskaping for samfunnet vårt, og da trenger de forutsigbare, gode rammevilkår innenfor rammen av nasjonal kontroll.

Vi vet allerede i dag ganske mye om datasenternæringen, i og med at vi har innført en registreringsplikt. Det er en næring som bidrar til betydelig verdiskaping lokalt og regionalt, gjennom både bygg- og anleggsaktivitet og også i selve driftsfasen, med lokale elektrikere, rørleggere, varmeteknikere og andre yrker og ikke minst høyteknologisk kompetanse. Det er en næring som er en viktig arbeidsplass i mange lokalsamfunn – i Nordfjordeid, i Tydal eller hvor det er andre datasenter. Utviklingen innen denne næringen går veldig fort. For eksempel vil de nye GPU-ene fra NVIDIA bety at GPU-ene er 50 pst. mer energieffektive. Vi ser at næringen har mange seriøse aktører. Bulk Infrastructure og Å Energi har inngått langsiktige kraftavtaler som er knyttet til byggingen av Øygard kraftverk. I Rjukan er det bruk av overskuddsvarme, og her i Oslo gir Skygard oppvarming av 12 000 boliger. Det er faktum det er viktig å få fram i den nye ringvirkningsanalysen.

Jeg er ikke enig i virkelighetsbeskrivelsen fra representanten Marhaug. Datasentrene er allerede på sett og vis underlagt konsesjon, for i Norge har vi et konsesjonssystem for produksjon av kraft, vi har ikke et konsesjonssystem på forbruk. Skal vi ha et konsesjonssystem for forbruk, må det ikke bare gjelde datasenternæringen, det må gjelde alt høyintensivt kraftforbruk. Jeg mener også at et konsesjonssystem på toppen av det eksisterende systemet vi har, bare føler til dobbelregulering som ikke er treffsikker, og som ikke kommer til å være med på å løse verken strømkø eller mangelen på kraft i årene framover. Etablerer vi et konsesjonssystem i Norge for datasenter, tror jeg det fører til at datasentrene ikke lenger etablerer seg i Norge, men heller etablerer seg over grensen i Sverige. Vi sender kraften ut, men får ingen verdiskaping eller arbeidsplasser.

For det første mener jeg at det er helt rimelig å stille krav om åpenhet i næringen, men vi må heller ikke være naive. Datasentrene og deres kunder kan være mål for både sabotasje, etterretningsvirksomhet og industrispionasje. Det er en grunn til at vi også nå kan legge datasenter under sikkerhetsloven. For det andre tenker jeg at når vi pålegger næringsliv og bedrifter ekstra rapportering, må vi også spørre oss hva vi skal med den informasjonen vi etterspør. Er det «nice to know» eller er det «need to know»? Vi har nå en god oversikt over datasenternæringen i Norge, etter at vi innførte registreringsplikten. Som det også ble nevnt fra talerstolen, er det 88 datasenter, 54 med kommersielle aktører. Vi har derfor en god oversikt over drift, kraft og sikkerhet, og det mener jeg er et veldig godt utgangspunkt for å lage en videre politikk og rammevilkår for næringen.

Det er helt riktig at vi ikke ønsker å si ja til alt. Derfor utreder vi nå et midlertidig forbud mot nyetablering av kryptoutvinning i datasenter. Det er et veldig tydelig signal fra regjeringen om vi mener at de datasentrene som driver med utvinning av krypto, bidrar til lite eller ingen verdiskaping for lokalsamfunnet. Det er ofte containere som står der uten lyset på, uten arbeidsplasser, men med et veldig høyt energiforbruk. Derfor har vi også utarbeidet en veileder til kommunene, for at de skal få hjelp og støtte i arbeidet de gjør med reguleringsplanleggingen av datasenter. Igjen: Vi ønsker ikke etablering av ny krypto her i landet, og det er noe vi utreder for å få på plass.

Her tror jeg representanten Haltbrekken tolket meg litt vel langt i replikkordskiftet i sted. Som jeg sa, mener jeg at datasenter bidrar til både verdiskaping, arbeidsplasser, investeringer, sikkerhet og beredskap. Det betyr ikke nødvendigvis at vi skal si ja til alt. Det er de lokale prosessene – i kommunestyrer og etter plan- og bygningsloven – som skal ta de diskusjonene. Det vi har vært opptatt av fra regjeringens side, er å skape forutsigbare, trygge rammevilkår for næringen. Det betyr at vi nå er fremst i verden i å regulere denne næringen. Vi har en ny lov om elektronisk kommunikasjon, vi har en sikkerhetslov, vi har en registreringsplikt, vi har en datasenterforskrift, og datasentrene må som alle andre også både søke om utslippstillatelser og følge annet regelverk som gjelder. Jeg er opptatt av at datasenternæringen skal behandles likt som andre næringer. Da er det viktig med forutsigbarhet også for den næringen.

Jeg mener at det å innføre et konsesjonssystem for datasentre ikke løser det som er det virkelig problemet, nemlig det representanten tar opp. Vi er nødt til å bygge ut mer fornybar kraft, få opp energieffektiviteten og løse utfordringer i strømnettet vårt. Jeg mener at datasentre bidra til både verdiskaping, arbeidsplasser, investeringer og sikkerhet for landet vårt. Det betyr ikke å si ja til alt. Vi er nødt til å prioritere de datasenteretableringene som faktisk gir noe tilbake til samfunnet, og det er de prosessene som går lokalt og regionalt gjennom plan- og bygningsloven, og som gjøres i samarbeid med energiverkene. Dette handler ikke om å være for eller mot datasentre. Det handler om å være for de riktige etableringene, og det handler om å ha forutsigbarhet for datasenternæringen. Det mener jeg regjeringen legger til rette for gjennom å ha en datasenterstrategi, vi har en datasenterforskrift og de har en registreringsplikt. Vi ser nå også på hvordan de skal utnytte mer av overskuddsvarmen sin.

Denne regjeringen har innført tydelig nasjonal kontroll og regulering av datasenternæringen. Norge er et av de fremste landene i verden på å regulere denne næringen. Vi har innført en registreringsplikt, vi har innført en ny lov om elektronisk kommunikasjon, og datasentre kan nå også bli underlagt sikkerhetsloven. Det er forutsigbarhet for næringen. Jeg merket meg representanten Stokkebøs innlegg i stad, hvor han etterspør nettopp forutsigbarhet og gode rammevilkår for næringslivet. Det å vurdere en ny konsesjonsordning som ville betydd dobbeltregulering og mer byråkrati, ja, det mener jeg er stikk i strid med forutsigbarhet og gode rammevilkår. Derfor ønsker ikke Arbeiderpartiet en konsesjonsordning for datasentre.

Alt vi deler, sender og lagrer på internett «bor i skyen». Det digitale Norge er ikke abstrakt og usynlig. Det er betong og kabler – det er kritisk infrastruktur. Hver enkelt av oss er innom rundt 40 datasentre daglig: bilder av barna våre, Vipps, HelseNorge. Personvernforordningen er heldigvis klar: Disse dataene kan ikke lagres der personvern ikke ivaretas tilstrekkelig og i tråd med kravene i GDPR. Spørsmålet er derfor ikke om vi skal ha datasentre, men hvordan vi best sikrer kontroll og sikkerhet i datasentre, og hvordan de kan bidra til å styrke Norges konkurransekraft. Skal Norge og Europa utvikle og ta i bruk avansert kunstig intelligens, trygt og ansvarlig, må vi ha tilgang til regnekraft, lagring og nettverk. KI gjør det mulig å finne kreftceller med større presisjon. KI kan forutsi vedlikeholdsbehov i industrien. Equinor oppgir å ha spart over 2 mrd. kr allerede. De beste løsningene på KI i dag er dessverre ikke europeiske. Vi kan bruke løsninger fra aktører på andre kontinenter, men jeg ønsker at vi skal ha mulighet for å kunne lagre og prosessere dataene i Norge og Europa. Jeg er motstander av et nasjonalt konsesjonssystem, ikke fordi vi ikke skal stille krav, men fordi jeg mener en ytterligere konsesjon på toppen av eksisterende reguleringer, uten dokumentert merverdi, er feil. Hovedutfordringen i dag mener jeg er mangel på kraft og nettkapasitet, ikke mangel på at papirer flyttes internt i staten. Enda et konsesjonssystem gjør etableringene tregere, strømkøen blir ikke kortere, og det skaper usikkerhet for investeringer som faktisk er samfunnsnyttige. Sist, men ikke minst: Lokal og regional forankring må fortsatt ligge i plan- og bygningsloven. Et nytt nasjonalt konsesjonsløp for datasenteretablering risikerer to parallelle prosesser og dobbeltreguleringer vi ikke ønsker. Helt til slutt: Jeg merker meg komiteens flertall og vil nå ta initiativ til en ny ringvirkningsanalyse og bruke kunnskapen til å videreutvikle framtidsrettede rammevilkår for datasenternæringen i Norge som er treffsikre.

Dette handler ikke om ikke å være ærlig, det handler ikke om å ha noe å skjule. Tvert om, det handler om å holde fast på det styringsprinsippet vi har, nemlig det grunnleggende prinsippet om at vi skal sikre politiets faglige uavhengighet, og at vurderingene foretas uten politisk påvirkning. Statistikk om konkrete asylmottak kan føre til at hendelser eller personer blir identifisert, og det ønsker vi ikke.

Regjeringen har ingenting å skjule. Stortinget får den informasjonen som er nødvendig for å vite at politiet leverer på sitt samfunnsoppdrag og i tråd med de føringene Stortinget gir. Jeg kan likevel ikke oppgi informasjon til Stortinget som kan identifisere hendelser, personer eller adresser. Politiet må også kunne vurdere sitt ressursbehov uten føringer fra Stortinget eller departementet og uten å være redd for å bli kritisert for ressursbruken i ettertid, dersom politifaglige vurderinger tilsa at dette var riktig nivå. Jeg minner igjen representanten om at det er et grunnleggende prinsipp i vårt styringssystem at vi skal sikre politiets faglige uavhengighet og tilliten til at vurderingene foretas uten politisk påvirkning.

Jeg vil presisere at politiet i Norge er underlagt et overordnet styringsansvar fra departementet. Dette innebærer at departementet fastsetter rammer, mål og prioriteringer for etaten, men ikke griper inn eller etterspør detaljer om løpende enkeltstående politioperative saker. Operativt politiarbeid, herunder vurderinger, etterforskning og håndtering av hendelser på bestemte adresser, er tillagt politiet alene. Dette er et grunnleggende prinsipp i vårt styringssystem og har som formål å sikre både politiets faglige uavhengighet og tilliten til at vurderingene foretas uten politisk påvirkning. Departementet bør derfor ikke be om eller motta informasjon som knytter seg til identifiserbare hendelser, personer eller adresser. Ressursbruken per hendelse eller totalt sett innenfor en type hendelse styres av politimesteren, og tall om ressurser sier ikke noe om hvordan oppgaven er løst, eller om ressursbehovet er for høyt eller for lavt. Jeg har tillit til at politimesteren prioriterer sine ressurser ut fra politifaglige vurderinger og helheten i politidistriktets oppdrag. Jeg er opptatt av resultater og effekter og at politiet faktisk leverer på sitt samfunnsoppdrag. Dette krever gode vurderinger av politiet selv. Detaljstyring fra departementet på innsatsfaktorer vil ikke bidra til dette, men kan heller ha motsatt effekt. Vi har tidligere sett at detaljstyring på f.eks. krav om 2 polititjenestepersoner per 1 000 innbyggere har vært ødeleggende for styringen av politiet. Dersom det foreligger generelle spørsmål om politiets rutiner, ansvarsforhold eller retningslinjer, bidrar departementet innenfor rammen av vårt mandat.

Jeg antar at representanten også henviser til spørsmålet om å bli overført til andre tredjeland. Regjeringen har i sin plan for Norge lagt vekt på utvisning og utsendelse av kriminelle utlendinger som et av de viktigste innstrammingsområdene framover. Justis- og beredskapsdepartementet arbeider med en gjennomgang av regelverk og praksis og vil i løpet av våren 2026 og videre framover komme med flere forslag til innstramminger i reglene om utvisning. Utlendingsloven åpner allerede for at utlendinger kan overføres til et annet, trygt, land enn hjemlandet. Samtidig vil det kreve at et tryggere tredjeland som ikke er utlendingens hjemland, er villig til å ta imot en slik utlending. Retur av kriminelle utlendinger til retursentre i trygge tredjeland er generelt en del av diskusjonene som nå pågår også i Europa.

Norge har ikke hatt saker i EMD om utvisning av utlendinger som er dømt for straffbare handlinger hvor spørsmålet har kommet på spissen, slik som det har gjort i Danmark. Danmark er også noe ulikt organisert ved at ansvaret for utlendingsfeltet og justisfeltet er fordelt på ulike departementer. I Norge ligger ansvaret på begge områdene i Justis- og beredskapsdepartementet, og derfor har vi så langt ikke sett noe behov for å oppnevne en slik ny enhet, et kontor, som representanten nevner i sitt spørsmål, slik som Danmark har gjort.

Regjeringen vil føre en kontrollert, bærekraftig og rettferdig innvandringspolitikk for å ivareta tilliten til både rettsstaten og velferdsstaten. Sammen med Danmark og de andre medlemsstatene i Europarådet deltar Norge allerede aktivt i de pågående forhandlingene om en politisk erklæring om migrasjon og menneskerettigheter. Erklæringen skal etter planen vedtas i Europarådet i mai. I forhandlingene er regjeringen opptatt av at statens handlingsrom etter den europeiske menneskerettskonvensjonen opprettholdes, slik at vi kan gjøre nødvendige tiltak på innvandringsfeltet. Norge støtter at den kommende erklæringen tar opp spørsmål knyttet til bl.a. utvisning av utlendinger som er dømt for alvorlige straffbare forhold, instrumentalisering av migrasjon og nye løsninger på migrasjonsfeltet. Samtidig vil jeg understreke at EMK og institusjonene rundt konvensjonen, som Den europeiske menneskerettsdomstolen, EMD, er avgjørende for opprettholdelsen av europeiske verdier. Etter regjeringens syn er det fullt mulig å utvikle en strengere innvandringspolitikk innenfor Grunnlovens og konvensjonens rammer, og regjeringen arbeider nå med å ta viktig grep for bl.a. å stramme inn utvisningspraksisen. Regjeringen er opptatt av å ha et tett samarbeid med de nordiske landene på migrasjonsfeltet både i forbindelse med prosessen i Europarådet og for øvrig. Justis- og beredskapsministeren besøkte selv Danmark i forrige uke for å drøfte bl.a. deres forslag knyttet til utvisning og har også jevnlig kontakt med sine øvrige nordiske kollegaer. Regelverket, organiseringen og utfordringene kan være litt ulike i de nordiske landene, men samtidig deler vi et verdifellesskap som gjør det mulig å dele erfaringer og se på mulighetene for samarbeid. Derfor har justis- og beredskapsministeren nylig tatt initiativ til at Norge tar en lederrolle for å kunne se på muligheten for en nordisk modell for å flytte hele eller deler av saksbehandlingen eller returprosessen til tredjeland utenfor Schengen-området. Danmark har vært en pådriver for dette lenge, og det vil være veldig nyttig å kunne trekke på deres erfaringer.

Slukkingen av 2G-nettet har vært varslet siden 2015– 2016. Når det gjelder estimater på hva oppgraderingene for bilene vil koste, vil det avhenge veldig av modell. Det er stort strekk i laget på hva som kreves i den oppgraderingen. Fra tid til annen er det behov for å foreta oppgraderinger eller behov for nye tekniske løsninger på ulike områder. Det er normalt at forbrukerne også selv betaler for nødvendig fornyelse og utskiftinger, f.eks. som da vi hadde omlegginger fra analoge til digitale tv-sendinger, der mange tv-seere måtte kjøpe seg nytt utstyr for å kunne se på tv-en. Det skjedde også på 1990-tallet da vi gikk fra analog til digital mobiltelefoni og folk måtte kjøpe seg nye mobiltelefoner. Det er i overgangsperioder viktig at også bilbransjen selv jobber konstruktivt med å finne gode alternativer for oppgraderingsmuligheter for 2G-basert eCall, slik at flest mulig har best mulig informasjon om den oppgraderingsløsningen som er mulig.

I dag har ca. 75 pst. av bilparken ikke eCall. Det er en stor andel av bilparken som ikke har det i dag. 2G-slukkingen har vært varslet i mange, mange år – ti år er et tall vi opererer med. Vi ønsker å slukke 2G-nettet, og det er for så vidt mobileierne som bestemmer, da det er de som eier og drifter mobilnettene. Vi ønsker å slukke 2G-nettet for å frigjøre kapasitet til mer 4G og 5G fordi 4G og 5G er mye sikrere og tryggere enn det 2G-teknologien er.

Takk for spørsmålet. Vi er i gang med å gjennomføre en digital transformasjon av samfunnet for å håndtere store utfordringer vi står overfor. Derfor slår regjeringens digitaliseringsstrategi fast at Norge skal bli verdens mest og best digitaliserte land innen 2030. For å lykkes med dette må vi sørge for at den digitale grunnmuren er robust og basert på framtidsrettet sikker teknologi. Vi må slukke 2G og frigi kapasitet til 5G, som er bedre for samfunnssikkerheten enn det 2G er. I Norge og Sverige har tilbyderne valgt å utsette 2G-slukkingen med to år til utgangen av 2027. Telenors utsettelse i Norge til 2027 gir mer tid til å se på avbøtende tiltak. Fra 1. januar 2027 er det krav om at eCall i alle nye biler skal baseres på 4G- eller 5G-teknologi. I overgangsperioden fram til slukking er det viktig at bilbransjen jobber konstruktivt med å finne alternativer for biler med 2G-basert eCall. I EU jobbes det også med problemstillingene, og det er ikke avklart om EU vil komme med føringer. Dette følger vi selvfølgelig tett. Forutsetningene for 2G-slukking i Europa er forskjellig. I Sverige, Nederland og Tsjekkia planlegges 2G slukket i 2027, som i Norge, mens Frankrike og Belgia legger opp til å slukke i 2028. Det finnes noen få utredninger om konsekvensene av 2G-slukkingen for trafikksikkerheten. Det er utført en studie for Transportstyrelsen i Sverige, der det konkluderes med at «risken för omkomna och allvarligt skadade på grund av icke fungerande eCall 2028 er låg, men inte obefintlig.» Jeg vil i samråd med samferdselsministeren vurdere behovet for en nærmere utredning av trafikksikkerhetsmessige konsekvenser av stenging av 2G-nettet.

Jeg skal minne om at det er kommunalministeren som har det riktige konstitusjonelle ansvaret for en del av spørsmålene som blir tatt opp. Kommunene er planmyndigheten. De har betydelig handlingsrom, og denne regjeringen ønsker ikke unødvendige sentrale restriksjoner. For at norske kommuner og fylkeskommuner skal kunne fortsette både å gi gode velferdstjenester og å sørge for god matjord til innbyggere, er vi nødt til å ha et kritisk blikk på hvordan vi som stat styrer kommuner. Det er grunnlaget for at vi har gått inn for forslaget som er i denne saken, og at vi gjør en del andre tiltak når det gjelder planarbeidet i kommunene. Vi har også igangsatt et innsigelsesprosjekt for å sørge for mer samordnede statlige styringssignaler og for å klargjøre hva som er viktige nasjonale prioriteringer i arealforvaltningen, noe kommunene også må ta hensyn til.

Jeg mener det er viktig å gi lokaldemokratiet nok fleksibilitet til å veie ulike hensyn opp mot hverandre for å nå de ulike ambisjonene som vi har satt oss, enten det handler om mindre sosiale forskjeller i befolkningen, eller det handler om å bygge ned mindre natur. Igjen: Vi har varslet i regjeringens plan for Norge at vi ønsker å sikre mindre statlig detaljstyring, og dette forslaget er en del av det.

Jeg mener at lokaldemokratiet har en veldig viktig rolle å spille når det gjelder utviklingen av eget lokalsamfunn og utviklingen av landet vårt. Arbeiderpartiets begrunnelse for å gå inn for flertallsforslaget er nettopp for å sørge for den nødvendige fleksibiliteten i kommunene til å nå ambisjonen om å ta vare på klima og natur, samtidig som man skal balansere det opp mot næringsutvikling og annet. Jeg mener at kommunene, med sitt kunnskapsnivå, er like godt i stand som staten til å ivareta den ambisjonen, nettopp fordi det er dem som kjenner sine områder aller best. I regjeringens plan for Norge har vi sagt at vi skal sikre mindre statlig detaljstyring og økt lokalt handlingsrom for både kommuner og ansatte, og dette vedtaket er en del av det.

Jeg er litt usikker på premissene i spørsmålet, men som digitaliserings- og forvaltningsminister kan jeg betrygge representanten om at satsingen på digitalisering og teknologi er formidabel under denne regjeringen. Vi har etablert Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet nettopp for å sørge for en bedre styring, samordning og satsing på digitalisering av teknologi, og det må vi gjøre, for vi har store utfordringer å løse, bærekraftsmål å løse. Jeg mener at teknologi er et av de viktigste verktøyene vi har tilgjengelig nettopp for å løse mangelen på arbeidskraft. Det er en del av løsningen på å få ned byråkrati og unødvendig rapportering, og det er også en måte å øke konkurransekraften og verdiskapingen i næringslivet vårt på.

Undertegnede er litt forundret over spørsmålet fra Fremskrittspartiet. Et ønske om å ha enda tydeligere kostnadsrammer inn i arbeidet med denne bærekraftsmålingen vil faktisk bidra til mer byråkrati, for det er i samarbeid med SSB etablert både nasjonale og internasjonale indikatorer for arbeidet med bærekraftsmålene. Bærekraftsmålene innbefatter jo alle politikkområder, både direkte og indirekte. Da betyr det mer byråkrati hvis vi samtidig skal innføre kostnadsrammer og budsjettkontroll for alle bærekraftsmålene, for det vil overlappe med eksisterende rutiner og systemer som vi har for budsjettarbeidet. Jeg er for mindre byråkrati, og derfor mener jeg at denne stortingsmeldingen og måten den er lagt opp på, er på et riktig nivå når det gjelder rapportering og byråkrati.

Det er et mål for denne regjeringen, og også i regjeringens plan for Norge, å øke kommunenes handlingsrom til å fatte god politikk og utvikle sine lokalsamfunn. Det er også en av grunnene til at Arbeiderpartiet er med på flertallsforslaget i dag.

I en urolig tid preget av sammenvevde kriser som klimaendringer og politisk ustabilitet er bærekraftsmålene en viktig felles plattform og omstillingsagenda. Arbeidet med bærekraftsmålene er en arena der alle land deler behovet for felles løsninger, og de 17 bærekraftsmålene gir en helhetlig rolle for å fremme sosial, økonomisk og miljømessig utvikling. Målet er å imøtekomme dagens behov, uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner også skal få dekket sine behov. Med nettopp det som bakteppe har regjeringens tilnærming derfor vært at målene skal være en del av den ordinære politikkutformingen, og ikke behandles som et separat politikkområde. Det mener vi gir best måloppnåelse, eierskap og ikke minst bevissthet til felles utfordringer. Norge har gode forutsetninger. Med våre små sosiale og økonomiske forskjeller, sterke økonomi og kraftige velferdsstat har vi et unikt utgangspunkt. Samfunnet vårt er tuftet på samarbeid og tillit. Dette gjør at vi ligger langt framme i arbeidet. Samtidig står vi overfor utfordringer, og særlig innen områder hvor levestandarden vår fører til et høyt ressursforbruk med betydelig klimaavtrykk. Vi ser det på mange områder: Vi må fornye, forsterke og forbedre, nettopp for å sørge for at de samme tjenestene og områdene står like sterkt, også i framtiden. Meld. St. 35 for 2024–2025 bygger på vedtatt politikk. Den redegjør for vedtatt status, utfordringer og veien videre i Norges arbeid. Den vektlegger særlig de områdene der Norge har størst forbedringspotensial, ved å identifisere 61 delmål hvor vi har en jobb å gjøre, som innen ansvarlig forbruk og produksjon, klima, naturmangfold, ernæring og avfallshåndtering. Meldingen klargjør hva regjeringen gjør for at målene skal nås, og hvor innsatsen bør styrkes for at måloppnåelsen skal bli enda bedre. Vi gjennomfører regjeringens plan for Norge med tiltak som vil bidra til å øke måloppnåelsen på bærekraftsmålene. Klarer vi det, har vi lagt grunnlaget for at også framtidige generasjoner får den samme muligheten som vi har hatt til å dekke sine behov, og til å leve et godt liv.

Høsten 2024 ble rammeavtalen for konsulentbruk innen IKT i departementene og flere statlige virksomheter overskredet. Avtalen var på daværende tidspunkt forvaltet av Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon, DSS. Beløpsgrensen på 600 mill. kr ble nådd før avtaleperioden var utløpt. Med en gang vi fikk kjennskap til overskridelsene, i oktober 2024, reduserte vi bruken av avtalen til et absolutt minimum. DSS startet umiddelbart arbeidet med å inngå ny rammeavtale. Konkurranse ble kunngjort i starten av november 2024, og ny kontrakt ble inngått i slutten av januar 2025. Det er i dag Departementenes digitaliseringsorganisasjon, DIO, som forvalter den nye avtalen. Jeg er enig i Riksrevisjonens konklusjoner. Det er uheldig at avtaleeier ikke fulgte opp totalt forbruk på rammeavtalen godt nok. Det er også uheldig at det ble kjøpt tjenester etter at avtalens maksimale verdi var overskredet. Selv om det ble gjort tiltak for å redusere bruken av avtalen til et minimum, så departementene og DSS seg nødt til å videreføre en del av konsulentoppgavene. Dette var oppgaver som var helt nødvendige for å opprettholde driften og sikkerheten på dagens IKT-plattformer. Det var også nødvendig å opprettholde et minimumsnivå av aktivitet på flere av departementenes store og viktige utviklingsprosjekter, for å unngå forsinkelser, større kostnader og negative konsekvenser for sikkerheten. Jeg tar Riksrevisjonens kritikk på alvor. Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet har i etatsstyringen av DSS og DIO i 2025 fulgt opp DSS og DIO i deres arbeid med å sørge for god kontroll og oppfølging av rammeavtaler, og med å følge opp Riksrevisjonens anbefalinger. Det er iverksatt strukturelle endringer og forbedringstiltak i virksomhetene for å sikre gode rutiner som ivaretar god oppfølging av rammeavtalene. Her kan jeg bl.a. nevne at DSS, som har ansvaret for de fleste av departementenes fellesavtaler, er i ferd med å opprette et sentralt fagmiljø for forvaltning av fellesavtaler – for å koordinere, følge opp og sikre kvalitet i kontraktsforvaltningen. Avslutningsvis vil jeg legge til at regjeringen har et klart mål om at konsulentbruken i staten skal reduseres på områder der det ligger til rette for å bygge opp kompetanse internt. Dette mener vi er klokt, fordi det legger grunnlaget for en mer innovativ offentlig sektor. Det kommer tydelig fram i regjeringens fellesføringer om reduksjon av konsulentbruken i staten i perioden 2022 til 2025. Selv om målet er å redusere konsulentbruken, skal ikke staten kutte alt kjøp av konsulenttjenester. Behovet for konsulenter henger tett sammen med, og påvirkes av, tilgangen på etterspurt kompetanse. Det gjelder særlig IKT-relatert kompetanse og andre typer spesialkompetanse.

Regjeringens mål er et tryggere og mer rettferdig Norge, der alle innbyggere møtes av en offentlig forvaltning som er til å stole på, særlig når livet er vanskelig og behovet for støtte er størst. Regjeringen har høye ambisjoner for digitalisering i offentlig sektor. Norge skal bli verdens mest og best digitaliserte land, ikke fordi digitalisering er et mål i seg selv, men fordi det er et avgjørende verktøy for å levere bedre tjenester mer effektivt, fra en mer sammenhengende offentlig forvaltning. Trygg bruk av kunstig intelligens og nye arbeidsformer er helt sentralt for å lykkes med dette. På denne bakgrunnen la regjeringen fram en ny nasjonal digitaliseringsstrategi høsten 2024, med over 100 konkrete tiltak for å styrke sammenhengende tjenester og sette brukerne – innbyggerne – tydeligere i sentrum. Strategien gir en klar retning for hvordan vi skal utvikle en mer moderne og helhetlig offentlig sektor. Riksrevisjonen har pekt på viktige utfordringer i arbeidet med livshendelsene. Det tar jeg på alvor. Ansvar for livshendelsene ligger hos de ulike fagdepartementene, men Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet har et tydelig mandat til å identifisere sektorovergripende utfordringer og sikre bedre samordning. Det ansvaret følger jeg opp med kraft. Vi skal gjøre mer av det som virker, og vi skal gjøre det på en mer forpliktende måte. Regjeringen vil nå etablere tydeligere styringssignaler og krav til samordning på tvers av sektorer, jobbe for at sammenhengende tjenester får mer forutsigbare rammer for både utvikling og drift, bruke fellesløsninger og datadeling mer systematisk og ta i bruk kunstig intelligens der det faktisk gir bedre tjenester og mindre belastning for brukerne. Dette er konkrete grep som skal gi faktiske gevinster, ikke bare planer. Arbeidet med sammenhengende tjenester er komplekst, men vi ser resultater. Riksrevisjonens undersøkelse dekker perioden fram til 2024. Siden da har flere løsninger blitt lansert eller skalert opp. I livshendelsen «Starte og drive en frivillig organisasjon» har tilskudd.no gitt større åpenhet, bedre styringsdata og mindre administrativ byrde for frivillig sektor. Løsningen ble overført til Lotteri- og stiftelsestilsynet 1. januar 2025 og inngår nå i deres ordinære forvaltning. I livshendelsen «Dødsfall og arv» ble tjenesten Digitalt dødsbo lansert i juni 2025. Etterlatte får nå samlet tilgang til informasjon om formue, gjeld, eiendom og kjøretøy – et tydelig skifte i hvordan vi møter mennesker i en sårbar situasjon. I livshendelsen «Alvorlig sykt barn» ble en KI-basert løsning prøvd ut i 2025. Den gir pårørende en samlet og brukertilpasset oversikt over rettigheter og tjenester på tvers av sektorer. Dette viser hvordan kunstig intelligens kan gi bedre sammenheng og mindre belastning for familier i krevende livssituasjoner. Derfor har jeg satt mål om at alle offentlige virksomheter skal ta i bruk KI innen 2030. Regjeringens oppgave er å sørge for at digitale løsninger faktisk tas i bruk, gir reelle gevinster og gjør hverdagen enklere for innbyggerne, næringslivet, frivillig sektor og offentlig sektor. Det krever bedre samordning der den har vært for svak, og at vi bygger videre på det som faktisk fungerer. Slik styrker vi en effektiv og tillitsbasert forvaltning og leverer enda bedre og mer helhetlige tjenester med brukerne i sentrum, i hele landet.

Vi følger med interesse det arbeidet som foregår i Tyskland i flere regioner, og for så vidt en del av det arbeidet som foregår i Danmark og andre europeiske land når det gjelder «open source» og europeiske leverandører. Der skal vi følge med og høste erfaringer. For egen del har vi nylig inngått fire nye rammeavtaler med skyleverandører gjennom Markedsplassen for skytjenester, og der er det fire ulike leverandører. Ingen av de fire er Microsoft. Jeg mener det bidrar til å spre avhengigheten til én aktør. Når det er sagt er jeg bekymret med tanke på årene framover for den økende lisenskostnaden vi ser. Jeg tror den økende lisenskostnaden blir en viktig del av det å gå inn og effektivisere offentlig sektor for å se hva vi kan gjøre mer i fellesskap, og at ikke hver enkelt virksomhet skal sitte og vurdere for seg. Slik kan vi gjøre det både mer effektivt og mer kostnadsbesparende.

Det er helt riktig – vi har en ordning i tillegg til bredbåndsstøtten som heter funksjonell internettilgang, hvis jeg husker tittelen helt riktig, hvor man kan søke om å få dekt kostnadene for utbygging til bredbånd hvis man trenger det. Her vil man kunne søke hvis man skal drive enten næringsvirksomhet eller har en bolig man bruker som fast bolig, jobber fra osv. Det er fordi vi ser at særlig de siste husstandene blir veldig, veldig kostbare å få bygd ut på. I tiden framover tenker jeg vi skal se på utvikling av ny teknologi, også satellittkommunikasjon, for å sikre de siste husstandene, som blir viktig. Jeg tror også at arbeidet med nytt nødnett, som skal baseres på ny teknologi – 5G-teknologi og skivedeling – vil bidra til at det blir bedre arealdekning i årene framover.

Tusen takk for spørsmålet. Først av alt tusen takk for godt samarbeid med Senterpartiet i flere år, som har gjort det mulig at stadig større deler av landet vårt har fått en god bredbåndsdekning. Ved inngangen til 2025 hadde 99,1 pst. av norske husholdninger tilbud om 100 megabyte internett. Det er veldig gode tall. Vi ser over år at det stadig er flere hundre millioner kroner som ennå ligger igjen hos fylkeskommunene og ikke har blitt satt i arbeid. Det ønsker vi å få fortgang på, nettopp for å kunne realisere mange av de bredbåndsprosjektene vi vet vi ennå trenger. Vi må se på ordningen i seg selv og selvfølgelig også på regelverket, for å sørge for at det blir gjort fortest mulig. I tillegg har vi et marked av telekom-aktører som har bidratt til at vi har den solide og gode bredbåndsdekningen i landet vårt. Det viktigste for oss nå har vært å prioritere sikkerhet og beredskap, og sammen med bredbåndsmidlene kommer vi et skritt lenger med det.

Statsforvalterne sørger for et viktig rettssikkerhetsinstitutt i samfunnet vårt. Det er undertegnede som har ansvaret for koordinering av statsforvalterne og det administrative ansvaret, samtidig som også 13 andre departement gir direkte oppgaver til statsforvalterne. I koordineringsarbeidet med statsforvalterne har vi nå innført noe vi har kalt balanseprosjektet. Vi har gått gjennom balansen mellom oppgaver og ressurser hos statsforvalterne for å sikre en mer enhetlig bruk mellom statsforvalterne og de ulike fagområdene, for å gå etter det. Det kan hende at det i noen tilfeller skal være ulik bruk, for fylkene og områdene er litt ulike, noe som krever ulik prioritering. Det er mer reindrift i Troms og Finnmark enn det er i f.eks. Vestland, og det krever noe ulik inndeling. I tillegg har vi satt ned kommunekommisjonen, hvor statsforvalterne selvfølgelig skal involveres i arbeidet. Vi ser både på det å hindre dobbeltregulering og på forenkling i regelverk, som er et viktig område for statsforvalterne.

Jeg synes det er veldig beklagelig at Fremskrittspartiet har valgt å kutte 10 mill. kr til KI Norge i sitt forslag til statsbudsjett, for KI Norge kommer til å bli en av de viktigste musklene i offentlig sektor for raskt og effektivt å evne å ta i bruk teknologien. Det handler om at alle statlige virksomheter ikke skal sitte og gjøre sine egne risikovurderinger, men at man kan få samlet råd og veiledning om hvordan teknologien kan brukes best og tryggest mulig. Vi må lære av utfordringene vi hadde da vi innførte personvernregelverket i Norge, da mange virksomheter satt igjen med tusenvis av spørsmål og usikkerheter om hvordan de faktisk skulle gå fra ord til handling. Derfor ønsker vi å gjøre den prosessen mye mer strømlinjeformet og samle ekspertisen for å kunne lede an på bruken av etisk og trygg kunstig intelligens. Da har vi valgt å etablere KI Norge for å gjøre det, og det mener jeg er en helt riktig prioritering.

Tusen takk for spørsmålet. Det gir meg anledning til å si at Norge faktisk leder an på bruken av KI, særlig i offentlig sektor, sammenlignet med andre land. Denne regjeringen har i planen for Norge nå løftet trygg og etisk bruk av KI som en av våre viktigste prioriteringer. Vi har investert gjennom KI-milliarden, og seks forskningssentre får 1,3 mrd. kr for å forske på selve konsekvensen av teknologien, teknologien i seg selv og innovasjonspotensialet i teknologien. Til sammen for i år og neste år har vi bevilget 85 mill. kr til trening av norske språkmodeller og til å kompensere redaktørstyrte medier for å få tilgang til det treningsmaterialet. Vi skal også bruke 380 mill. kr de neste to årene på å ha nok tungregningskapasitet i Norge. Jeg tror tilgangen på tungregningskapasitet blir viktig for Norges digitale suverenitet i årene framover, og da må vi ha kapasitet også her til lands.

Bruken av kunstig intelligens i politiet er justis- og beredskapsministerens konstitusjonelle ansvar. Når det er sagt, er jeg klar over at politiet i dag allerede bruker kunstig intelligens til f.eks. tale-til-tekst, noe som gjør at man får frigjort store mengder politiressurser fra administrativt arbeid til faktisk operativt politiarbeid. Når vi skal ta i bruk kunstig intelligens, er det viktig at vi gjør det på en trygg, etisk og ansvarlig måte, og her vil innføringen av KI-loven i Norge bidra til å sikre at vi klarer å oppnå nettopp det. Det vil sikre at vi stiller høye krav til bruk av kunstig intelligens i systemer som er kritiske for oss, f.eks. innenfor flytjenester eller helsetjenester, hvor det stilles krav til høye standarder. Derfor prioriterer regjeringen arbeidet med å få implementert KI-loven. Vi har hatt den ute på høring og har som ambisjon at Norge skal stille på startstreken samtidig som resten av Europa.

Verdenen jeg vokste opp i etter Berlinmurens fall, var preget av tro, tillit og frihet. I dag møter vi en helt annen virkelighet og en verden som er preget av ismer. Det er nasjonalisme, proteksjonisme og isolasjonisme. Tollbarrierer etableres, murer bygges opp igjen mellom øst og vest, og vi står i den farligste sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. For et lite land som Norge, med en åpen økonomi, betyr det at vi ikke lenger kan ta for gitt den regelbaserte verdensordenen som har tjent oss så godt gjennom så mange år. I en sånn situasjon er det ekstra viktig å være klar over at vår økonomiske stabilitet og nasjonale sikkerhet, som vi ønsker oss, nå er helt avhengig av digital motstandskraft og teknologisk handlekraft. Derfor skal Norge innen 2030 bli verdens mest og best digitaliserte land. Vi skal bygge og trygge landet vårt med digitalisering som verktøy. Vi har store utfordringer foran oss i årene som kommer. Om få år vil statens utgifter være høyere enn inntektene, og vi blir i løpet av de neste 15 årene flere over 60 år enn under 20. Det er allerede situasjonen i Nordland fylke. Innen helse og omsorg må vi ansette 5 000 flere nye medarbeidere hvert år framover, bare for å holde tritt. I møte med disse utfordringene er folk og digitalisering vårt kraftigste verktøy. Ny teknologi skal bidra til gode tjenester for folk og bedrifter i landet vårt, uansett hvor vi lever livet vårt. Det skal også være verktøyet for å arbeide smartere i offentlig sektor i årene framover. Derfor foreslår Arbeiderparti-regjeringen en offensiv satsing på digitalisering. Budsjettforslaget for 2026 innebærer nærmere 1,7 mrd. kr til nye digitaliseringstiltak, en økning etter budsjettenigheten mellom MDG, Rødt, SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Digitaliseringstiltakene vil bidra til forenkling og effektivisering i offentlig sektor, bedre offentlige tjenester og økt IT-sikkerhet. I tillegg foreslår regjeringen en satsing på næringsrettet kvanteteknologi som passerer 200 mill. kr årlig. Å investere i kvanteteknologi i dag er like framsynt som det var å investere i internett på 1980-tallet. Vi kjenner ikke alle bruksområdene, men vi vet at det kommer til å endre alt. Kunstig intelligens har på kort tid satt preg på samfunnet. Det skaper muligheter og utfordringer vi ikke har sett tidligere. Norge skal utnytte mulighetene som ligger i bruk av ny teknologi, kunstig intelligens og data, til å skape bedre tjenester og til å ha en sterkere velferdsstat, men vi skal også være oppmerksomme på de utfordringene som ligger i kunstig intelligens. Derfor prioriterer vi å etablere KI Norge, den nasjonale arenaen for ansvarlig innovasjon, utvikling og bruk av kunstig intelligens, og en nasjonal regulatorisk sandkasse for eksperimentering med nye KI-løsninger, som vil redusere risikoen for virksomheter. Den sikkerhetspolitiske situasjonen er alvorlig. Det er avgjørende for vår beredskap at mobil- og bredbåndsnettene er sikre og robuste. Med den nasjonale sikkerhetsplanen for digital infrastruktur som Arbeiderparti-regjeringen la fram i september, dobler vi bevilgningen til 400 mill. kr i 2026. Sammen med bredbåndsmidlene, som etter budsjettavtalen blir på 159 mill. kr, skal midlene til telesikkerhet og beredskap bidra til bedre tilgjengelighet for mobil og bredbånd når neste krise treffer oss – for det vil den gjøre. Den neste brikken i dette arbeidet er nytt nødnett, bygd på moderne teknologi for bilde, video og telefon, som skal være på plass når kontrakten om drift av dagens nødnett går ut i 2031. Budsjettforslaget viser at regjeringen satser stort på digitalisering og forvaltning. Vi prioriterer prosjekter som trygger Norge i en urolig tid, og legger til rette for en mer effektiv utnyttelse av ressurser og bedre tjenester for innbyggere og næringsliv. For Arbeiderpartiet fortsetter arbeidet med å bygge og trygge landet med digitalisering som verktøy.

For litt over et år siden vedtok man i denne salen en ny lov for Norge. Det var en viktig lov, en ny lov om elektronisk kommunikasjon. Ekomloven er en lov som sikrer og trygger samfunnet vårt og bygger det videre. Den styrker forbrukerrettighetene, og vi regulerer datasenternæringen for første gang. Ekomloven inneholder en bestemmelse om etablering av en klagenemnd for elektronisk kommunikasjon i § 16-6. Departementet arbeider nå med å etablere nemnda. Intensjonen har vært at Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet skal ha rettslig klagekompetanse inntil klagenemnda er etablert. Dette følger klart, som allerede nevnt, av forarbeidene til loven, og jeg viser til det som framgår av Prop. 93 LS for 2023–2024 om ekomloven. Ved en feil ble § 16-6 om klagenemnda satt i kraft samtidig med resten av ekomloven. Dette skjedde selv om nemnda ennå ikke er etablert, og det medfører at departementet for tiden ikke har rettslig kompetanse til å avgjøre klager. Jeg vil understreke at det ikke er feil i selve loven. Feilen ble gjort i den kongelige resolusjonen om ikrafttredelse av loven. I resolusjonen skulle det ha vært gjort unntak fra ikrafttredelsen for ekomlovens bestemmelser om klagenemnda for elektronisk kommunikasjon, fordi denne ennå ikke er etablert. Det gikk dessverre noe tid før vi ble oppmerksomme på forholdet. Gjennom den foreslåtte lovendringen i ekomloven § 18-3 rettes det opp i det, og mitt departement vil ha rettslig kompetanse inntil klagenemnda er etablert. Jeg takker for at komiteen har vært samarbeidsvillig og har innstilt på å vedta endringen.

Det er ikke aktuelt for meg som statsråd å boikotte møter med enkeltaktører, så da Palantir ba om et møte, takket jeg ja. Jeg takket ja fordi jeg er digitaliseringsminister, og jeg er opptatt av å forstå dilemmaene, risikoene og utfordringene med kunstig intelligens, som representanten tar opp i spørsmålet sitt. Derfor brukte jeg møtet med Palantir til å gi tydelig beskjed om at vi fra regjeringens side ikke finner det aktuelt å kompromisse verken med tilliten til KI-systemer eller å ta i bruk KI-systemer som ikke er ansvarlige. Jeg benyttet også anledningen til å tydeliggjøre Norges posisjon ved at man ikke anbefaler norske aktører å samarbeide med aktører som bidrar til å opprettholde situasjonen på Gaza. Dette var viktig for meg å formidle i møtet med Palantir. Utover det var møtet med Palantir et helt overordnet møte, hvor det ikke ble trukket noen konklusjoner eller diskutert noe samarbeid for øvrig.

Vi jobber nå med mandatet til KI Norge, og det er naturlig at vi også gjør en vurdering knyttet til det mandatet og det spørsmålet som representanten tar opp. Jeg har lyst til å legge til at suverenitet og nasjonal kontroll er viktig for oss også når vi jobber med kunstig intelligens. Da handler det om å ha nasjonal kontroll over infrastrukturen, altså det fibernettet som den kunstige intelligensen reiser med. Det har vi i stor grad i dag gjennom ekomloven. Det handler om å ha kontroll over datakraften og datasentrene. Vi har regulert datasenternæringen for første gang. Det handler også om å ha tilgang til kunnskap og kompetanse, og der er KI-milliarden og de seks forskningssentrene som nå blir opprettet, viktige. Forskningssenteret TRUST, f.eks., vil jo også kunne gi veldig nyttige bidrag inn i analyser knyttet til sikkerhet og tillit til kunstig intelligens.

Kunstig intelligens er et av de kraftigste verktøyene vi har tilgjengelig i dag for å effektivisere og forbedre – jeg har også lyst til å si forsterke – offentlig sektor. Det er et kraftig verktøy for å øke næringslivets konkurransekraft. Kunstig intelligens brukes i dag ved en rekke norske sykehus til å analysere og hjelpe til på røntgenbilder og til å gi presisjonsstrålebehandling til kreftpasienter. Vann og avløp bruker det bl.a. til å evne å klare å rense Oslofjorden mye bedre, med lavere bruk av kjemikalier. Politiet bruker kunstig intelligens for tale-til-tekst, noe som frigjør betydelige politiressurser til å være tilgjengelig ute i gatene. Jeg mener kunstig intelligens er et verktøy offentlig sektor skal bruke, men man skal ikke bruke det for teknologiens skyld, man skal bruke det til å gi bedre tjenester og mer effektiv ressursbruk. Når man skal ta i bruk kunstig intelligens, er det viktig at man gjør det på en etisk og ansvarlig måte. Derfor er denne regjeringen opptatt av å innføre KI-loven i Norge. Vi har et mål om å få den på plass og stå på startstreken samtidig som resten av EU-landene. Vi har hatt den ute på høring, og den har engasjert stort. KI-loven gjør at noen KI-systemer vil bli forbudt. Det er KI-systemer som kan medføre store farer for samfunn og enkeltindivider. Det er en del høyrisikosystemer, slik at når man skal bruke kunstig intelligens på f.eks. pasientbehandling eller til å styre flytrafikk, vil det bli underlagt – og er for så vidt underlagt – veldig strenge krav og godkjenningsordninger. Det er en del KI-systemer som ikke har like stor risiko ved seg, og som har lavere krav til seg, men her er vi opptatt av å ta i bruk teknologien på en etisk og ansvarlig måte. Vi skal innføre KI-loven, og vi skal også etablere KI Norge for å hjelpe virksomheter til å gjøre dette på en trygg og effektiv måte.

Det nye regjeringskvartalet skal gjøre det mulig for departementene, departementsansatte og politisk ledelse å gjøre jobben sin. Siden 2011 har departementene vært spredd på ulike steder i Oslo by, og det er gjennom flere politiske beslutninger av ulike regjeringer fattet vedtak om at departementene skal samles i regjeringskvartalet. Det vedtaket er fattet på bakgrunn av råd fra sikkerhetsmyndighetene. Derfor jobber vi nå så godt og effektivt vi kan med å realisere byggetrinn 1 og nå byggetrinn 2. Og jeg er glad for at Arbeiderpartiet og Senterpartiet med de andre partiene i sin budsjettenighet også har blitt enige om å prosjektere byggetrinn 3.

Det er ikke basketballbanen som gjør dette regjeringskvartalprosjektet dyrt. Det er de store kostnadene til sikkerhet, som er helt nødvendig å ha i regjeringskvartalet. Det er et ekstremt komplekst byggeprosjekt som foregår midt i en storby, med et edderkoppnett av infrastruktur i bakken som må håndteres på en god måte. Det er krav om vern av enkelte bygg, noe som også er med på å heve kostnadene, og det er også flytting av en hel tunnel som gjør at dette, ja, er et dyrt prosjekt. Derfor har denne regjeringen, også sammen med Senterpartiet i regjering, vært opptatt av å kutte kostnader. Vi har bl.a. gått ned på antall ansatte fra 4 700 til 4 100. Vi har kuttet arealdekningen fra 75 pst. til 70 pst., og vi har altså nå i byggetrinn 1 kommet ut 2 mrd. kr billigere. Det er på grunn av stram styring og kostnadskontroll med prosjektet, og det er jeg glad for.

Først av alt har jeg lyst til å si at det er ingen av oss, heller ikke i denne salen, som ønsker å bygge et nytt regjeringskvartal. Det var ingen av oss som ba om det, men vi gjør det fordi det var et terrorangrep 22. juli 2011 som ødela et helt kvartal, og hvor åtte mennesker i regjeringskvartalet også ble drept av bomben som gikk av. Vi har hatt fokus på prosjektet, på å holde kostnadsstyring, på å holde tidsstyring og på å gjøre dette så kostnadseffektivt som mulig. 60 pst. av byggekostnadene i regjeringskvartalet er sikkerhet, og særlig etter koronapandemien har det også vært en stor prisstigning på stål og betong, som har bidratt til at dette har blitt dyrt. I tillegg blir regjeringskvartalet bygd med en levetid på 300 år, og ikke 60 år, som er vanlig for andre typer bygg. Det er fordi ingen av oss ønsker å bygge et nytt regjeringskvartal igjen og havne i den situasjonen. Så til spørsmålet om gymsal og basketballbanen. Det er viktig at de 4 100 ansatte som skal inn i regjeringskvartalet, har et godt arbeidsmiljø. Det innbefatter også treningsfasiliteter for de ansatte, som jeg håper de benytter seg av når de er på jobb.

Igjen må jeg minne om at det er helseministerens konstitusjonelle ansvar å følge opp Helseplattformen. Det er også bevilget 200 mill. kr ekstra til forbedring i Helseplattformen, som vi fra regjeringens side nå følger veldig nøye med på – både hvordan dette blir brukt, og hvordan de forbedringspunktene blir fulgt opp. Så er det klart at rapporten som kom tidligere, fra Vista Analyse, vil gi viktige innspill i arbeidet med Helseplattformen. Så ser jeg, senest på mitt siste besøk på St. Olavs hospital, at de nå begynner å få brukt Helseplattformen til å spesialisere og legge om arbeidsflyten på poliklinisk behandling. Man sier at man nå har kommet i en fase hvor man virkelig klarer å begynne å bruke fordelene som Helseplattformen gir, og den skreddersømmen som Helseplattformen gir. Jeg ser fram til og følger med på hvordan Helseplattformen kan gi bedre pasienttjenester i årene framover.

Som jeg sa i mitt første svar, er rapporten fra Datatilsynet nå lagt fram, og Helseplattformen har en frist til 6. januar på å komme med sitt tilsvar, eller sin uttalelse, før endelig vedtak fattes av Datatilsynet. Så vi avventer hva det endelige vedtaket blir. Men igjen: Jeg forventer at alle virksomheter forholder seg til de personvernreglene vi har. Så er det klart at Helseplattformen selvfølgelig er et stort og komplekst system. Det viser seg veldig vanskelig å skulle erstatte det med én annen løsning. Da er sannsynligvis svaret på det mange ulike løsninger, og jeg er ikke sikker på at det blir mer kostnadseffektivt heller.

Det er helt riktig, som representanten tar opp, at Datatilsynet har gjennomført et tilsyn med Helseplattformen og har levert en rapport som går gjennom forholdene ved det tidspunktet de gjorde undersøkelsene, som var i mai 2024. Her finner man flere forbedringsområder, man har flere funn i den rapporten, og det er noen funn som er ganske alvorlige for personvernet. Nå har Datatilsynet lagt fram rapporten. Helseplattformen har en tilsvarsfrist på den, og så får vi se hva som blir det endelige vedtaket når Helseplattformen også har kommet med sine svar. Men jeg forventer at de ulike offentlige virksomhetene forholder seg til det personvernregelverket som vi har.

Jeg har en tydelig forventning om at digitaliseringsprosjekter i staten gjennomføres effektivt både tidsmessig og kostnadsmessig, og at de fører til reelle gevinster både for dem som jobber i de ulike sektorene, og ikke minst for innbyggerne våre, som også forventer stadig bedre tjenester med høyere kvalitet i årene framover. Det er hver enkelt statsråd som har sektoransvar for å sørge for at det gjelder i de ulike digitaliseringsprosjektene, og så er det mitt ansvar å sørge for god styring og samordning på tvers, sånn at vi samlet sett får mest mulig gevinst ut av de ulike digitaliseringsprosjektene som gjøres i offentlig sektor.

Jeg tror at vi skal ta mye lærdom av arbeidet som har foregått med Helseplattformen, og se hvilke områder vi kan forbedre i så store anskaffelser og prosesser. Det er viktig når det brukes milliarder på nye systemer. Vi vet at investeringer i store systemer kommer til å skje igjen, f.eks. skal politiet også ha et nytt IKT-system, så det å hele tiden jobbe med å evaluere og forbedre disse prosessene er viktig. Så har vi sagt i digitaliseringsstrategien at vi også ønsker å se på nye finansieringsmodeller og styringsmodeller for store digitaliseringsprosjekter som går på tvers i staten. Dette er noe mitt departement jobber med. Vi ser at vi ikke klarer å samordne og styre disse digitaliseringsprosjektene så effektivt og godt som vi ønsker, og det er en av grunnene til at Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet ble opprettet, for vi trenger å se mer på tvers i årene framover enn det vi har gjort før.

Nå er ikke Helseplattformen mitt konstitusjonelle ansvar. Allikevel har jeg lyst til å knytte noen kommentarer til spørsmålene som representanten tar opp, for det er jo helt riktig at det har kommet en rapport om Helseplattformen. Rapporten beskriver både fordeler og ulemper ved Helseplattformen. Den har bl.a. bidratt til at de kommunale tjenestene og samhandlingen mellom de kommunale tjenestene og spesialisthelsetjenesten har blitt bedre. Men det er altså utfordringer, som representanten helt riktig peker på, når det gjelder brukervennlighet, og særlig for de ansatte som bruker plattformen. Når det er sagt, mener jeg at digitalisering innenfor helsevesenet har et stort potensial, og det er viktig at vi får opp farten på bruk av teknologi og kunstig intelligens, for vi får ikke tak i alle de folkene vi trenger i årene framover. Digitalisering kan hjelpe til med å gi en bedre, mer treffsikker pasientbehandling – vi ser det f.eks. ved bruk av kunstig intelligens i røntgendiagnostikk eller i presisjonsstrålebehandling av kreft – og potensialet er fremdeles til stede når det gjelder pasientjournaler, for å sørge for at det er pasienten som er i fokus, og ikke byråkratiet, for å si det forsiktig. Så mener jeg at når man skal ta i bruk teknologi og digitalisere i helsevesenet, handler det egentlig minst mulig om teknologien. Det handler kanskje 10–20 pst. om teknologien. Alt det andre handler om å analysere og endre arbeidsflyten, om å flytte arbeidsoppgaver mellom yrkesgrupper, om å se på organiseringen og om å utøve tydelig ledelse. Vi er godt på vei i Norge, men vi har fremdeles et stort potensial for å gjøre det bedre.

Jeg har lyst til å berømme Rødt for å ta opp viktige spørsmål i debatten om datasentre, men jeg er uenig i at datasentre skal ha et eget konsesjonssystem. Det må de allerede gjennom i det eksisterende systemet vi har for kraft og energi, og ved å innføre et konsesjonssystem bare for datasentre, risikerer vi to ting. For det første risikerer vi at vi rammer datasentre som vi virkelig har behov for, og som er kritisk viktig infrastruktur i det digitaliserte samfunnet som vi allerede har i dag. For det andre risikerer vi – når EU skal femdoble–sjudoble datasenterkapasiteten sin de neste årene – at disse datasentrene etableres i nabolandene våre, i Nord-Sverige og Nord-Finland, og at vi sender kraften ut uten å få verdiskaping og arbeidsplasser av de datasentrene her. Det mener jeg er feil.

Det har vist seg at datasentre og prosjekter knyttet til datasentre er relativt realiserbare. Det har gjort at de har gått fra idé til virkelighet og blitt realisert før prosjekter om ammoniakk, grønt hydrogen eller andre prosjekter som har vist seg å ta mye lengre tid. De modenhetskriteriene har nå fått lov til å vare i snart 12 måneder. Det er interessant å følge hvordan de modenhetskriteriene fungerer. Jeg tror det er viktig at vi bruker kraftpolitikken til å løse kraftproblemer, og da handler det om å bygge ut mer fornybart nett, øke overføringskapasiteten og ikke minst jobbe med energieffektiviteten også i nettene, sånn at vi får den energien vi trenger. Jeg er ikke opptatt av å beskytte tekgigantene. Jeg er opptatt av å regulere tekgigantene, og det gjør vi med reguleringer direkte rettet mot disse gigantene, f.eks. loven om digitale tjenester, som skal beskytte barn, unge og alle oss innbyggere på nettet når vi er på disse plattformene.

For det første: 75 pst. av offentlig sektor bruker Microsoft. Mange kommuner og offentlige virksomheter bruker også Googles systemer. Når jeg snakker om datasenterkunder som har behov for å være hemmelige, handler ikke det nødvendigvis heller om disse internasjonale selskapene, men det kan handle om lagring av helsedataene våre, det kan handle om lagring av vann- og avløpsdata, og det kan også handle om lagring av forsvarsdata, hvor Forsvaret potensielt bruker noen av disse datasenteroperatørene. Her tror jeg igjen det er viktig at vi klarer å balansere. Vi er opptatt av å regulere datasenternæringen. For første gang har denne regjeringen sørget for at denne næringen er regulert fra 1. januar i år, gjennom den nye ekomloven som er vedtatt i denne salen. Det har ført til at næringen nå har en registreringsplikt, hvor de er nødt til å registrere navn, adresse, hvilke tjenester de tilbyr, og hvor mye kraft de abonnerer på. Vi stiller også krav om forsvarlig sikkerhet og beredskap i datasentrene.

Først av alt: Tusen takk for spørsmålet, i det som dreier seg om en av de viktigste delene av den digitale infrastrukturen vår. Digitaliseringen bor i stor grad i et datasenter. Det som er i skyen, er alltid fysisk på bakken i et datasenter. Datasenter muliggjør for oss å leve livet vårt som vi liker å leve det. Det å få tilgang på skattemeldingen, e-resepter, det for så vidt å være på sosiale medier, som vi har snakket om tidligere her i dag, og det å ha en god digitalisert offentlig stat er også helt avhengig av et datasenter. Det å ha datasenter på norsk jord muliggjør også lagring og prosessering av den dataen her i Norge. Det er viktig i den sikkerhetspolitiske situasjonen vi lever i. Datasenternæringen er en viktig næring som bidrar til verdiskaping og arbeidsplasser for Norge. Så til spørsmålet fra representanten om åpenhet og transparens. Det er alltid viktig i demokratiske kommunale prosesser. Det er noe krevende for datasenternæringen å være hundre prosent åpen og transparent, fordi det dreier seg om sikkerhetspolitiske spørsmål. Det å offentliggjøre hvem som er kunder i et datasenter, kan i ytterste konsekvens forsterke potensialet for at datasenter også er et militært mål. Det er viktig at vi her balanserer og diskuterer det forslaget veldig godt før vi går videre med et krav om den åpenheten, fordi det i seg selv også handler om sikkerhet.

Det er fristende å ha stjerner i øynene i stedet for for mye Møllers tran. Man kan få stjerner i øynene av store industrietableringer, som gir verdiskaping og arbeidsplasser til Norge. Jeg skal prøve å svare på et par ting som har kommet opp i debatten. Jeg er veldig takknemlig for at vi har denne debatten i denne salen. Jeg har også lyst til å gi ros til interpellanten, som tar opp temaet. Det første gjelder spørsmålet om hemmelige kunder. Jeg deler på mange måter den bekymringen om hvorfor det skal være hemmelige kunder i datasentre, men det er også et sikkerhetsspørsmål. Å gå ut med hvem som er kunder i de ulike datasentrene, gjør at man er sårbar som militært mål i en gitt eventuell spiss situasjon. Her er det flere hensyn som er nødt til å veies opp mot hverandre når vi skal vurdere disse spørsmålene. TikTok-senteret på Hamar er nevnt flere ganger. Uten å gå i detalj om det er en av grunnene til at det TikTok-senteret ligger i Norge, at vi har vedtatt reguleringer som stiller krav til personvern og beskyttelse av data, og som gjør at de selskapene må ha datasenter i Europa og ikke i andre land som ikke tar hensyn til personvern og beskyttelse av data. Det er kommet flere kommentarer knyttet til Aker Nscale i Narvik. Jeg må bare få lov til å si at Aker nå er største eier i Nscale. Det mener jeg er bra. Det er solid norsk industrieierskap i det prosjektet som skal realiseres i Narvik. Det vil være, som Aker sier, rundt 250 direkte arbeidsplasser ved KI-fabrikken i Narvik. Det vil være den største private arbeidsplassen i kommunen. Det mener jeg også er bra for kommunen. Det vil være en KI-fabrikk som kommer til å bruke mye kraft, men ifølge Nordkraft er det også kraft som ellers med stor sannsynlighet ville blitt kjørt rett ut i sjøen, og som man ikke kunne ha drevet verdiskaping på. Jeg blir beskyldt for å være naiv, men jeg mener også vi må være realistiske. Vi snakker om Big Tech, og 75 pst. av offentlig sektor bruker Microsoft. Det er viktig at Microsoft da også behandler dataene sine, prosesserer dataene sine, på norsk jord. Det må vi ta inn over oss, vi bruker det, og vi er avhengig av dem i dag. Da ønsker jeg også at prosesseringen skjer på norsk jord. Det samme gjelder for Google. Mange fastleger bruker Google, flere kommuner bruker Googles systemer. Det hviler nå et stort ansvar på dem som skal realisere de store datasentrene rundt omkring i Norge, for å sørge for at det blir lokale ringvirkninger, noe vi er tydelig på i våre forventninger, og at Norge og myndighetene også får tilgang på de kapasitetene som er tilgjengelige. (Presidenten klubber.)

Aller først har jeg lyst til å si at datasenternæringen er en ung næring i Norge. Det er en næring som også næringen selv innrømmer har vært umoden og tidligere preget av useriøse aktører. Det synet deler også jeg – jf. eksemplene Marhaug viste til om at det har vært mye hemmelighold og vanskelig å vite hvem kundene er. Det har blitt tatt grep. Næringen har selv ryddet opp, myndighetene har regulert, og nå er denne næringen i fart, vokser og blir stadig eldre. Den blir nå seriøs – og er helt grunnleggende for at vi skal lykkes med digitaliseringen av Norge. Det må vi ta innover oss: Vi trenger disse datasentrene. Vi har fra myndighetenes side også jobbet tett med kommunene, bl.a. med å lage veiledere, og vi er i ferd med å etablere en arena for at man skal kunne drive erfaringsutveksling på planprosesser, som reguleringsplaner, også for denne næringen. Jeg hører representanten Marhaug si at man ønsker å begrense forbruket, og da må man jo legge til grunn at det er å begrense det digitale forbruket. Vi skal i årene framover ta i bruk kunstig intelligens for å bedre pasientbehandlingen og gjøre den mer treffsikker. Vi skal bruke det til å få ned klimagassutslippene, og vi skal bruke det til å øke energieffektiviteten. Det er nesten fristende å tolke Marhaug dit hen at hun ikke ønsker å være med på å utvikle disse tjenestene, nettopp fordi man vil begrense forbruket – et forbruk vi trenger for å løse disse utfordringene. Til slutt: Man kan også snu dette litt på hodet, for hva skjer hvis vi ikke ønsker å legge til rette for denne næringen i Norge? EU skal i årene framover, sammen med private aktører, investere 350 mrd. kr i KI-fabrikker og datasentre. Ved å innføre egne norske særregler for datasenternæringen, som man ikke vil ha i andre europeiske land, vil datasentrene havne i andre land i Nord-Europa, hvilket fører til at vi i Norge ender med å eksportere all kraften vår ut til naboland, og at verdiskapingen fra datasentrene da skjer i Sverige og i Finland, og ikke her. Vi øker også vår avhengighet til andre land fordi vi ikke har disse datasentrene på norsk jord. Jeg mener fremdeles at det aller riktigste å gjøre først og fremst er å regulere datasenternæringen ved å bruke datasenterpolitikken. Det er der den vil bli mest treffsikker, og det er der vi ikke rammer den datasenternæringen som vi faktisk ønsker oss, og som vi trenger i årene framover.

Først av alt: Tusen takk til representanten Marhaug for å løfte et veldig viktig tema og en viktig debatt. For å svare på spørsmålet til interpellanten: Jeg setter ikke min lit til amerikanske tekselskaper. Derfor har regjeringen stort trykk på å regulere tekselskapene, beskytte innbyggerne våre bedre på nett og innføre aldersgrense på sosiale medier. Vi har demokratisk styring av datasenternæringen. Det skjer gjennom reguleringer som er vedtatt i denne sal, av Stortinget, og i landets kommunestyrer, hvor beslutninger, planprosesser og reguleringsplaner blir vedtatt av folkevalgte. Den mest treffsikre måten å regulere tekselskaper på er å innføre reguleringer direkte rettet mot tekselskapene. På samme måte er også datasenterpolitikken den beste måten å regulere datasenternæringen på, og det har regjeringen gjort. Fra 1. januar i år er datasentre regulert. Datasenteroperatørene må nå registrere navn, adresse, datasenterets fysiske plassering og hvilke tjenester de tilbyr, og hvor mye kraft de abonnerer på. Denne registreringsplikten gir oss et godt nasjonalt og sammensatt bilde av næringen og en unik norsk oversikt. Vi stiller også krav om forsvarlig sikkerhet. Viktige datasentre kan underlegges sikkerhetsloven. Vi jobber med å fastsette en permanent grunnleggende nasjonal funksjon for datasentre, og i tillegg til ekomloven har regjeringen fremmet strengere krav om bruk av overskuddsvarme og ønsker å innføre et midlertidig forbud mot nye etableringer av kryptodatasentre. Vi trenger datasentre i tiden framover. For det første: Digitaliseringen bor i datasentre, og det digitale forbruket kommer til å gå opp i årene framover fordi vi skal bruke teknologi og kunstig intelligens til å løse mange store samfunnsutfordringer, til forskning, til sykehus og pasientbehandling og til økt konkurransekraft for næringslivet vårt. Hydro, Yara og Equinor – all tungindustri trenger nå tilgang til datasentre for å være konkurransedyktige internasjonalt. For det andre: Det handler om å ivareta sikkerhet og grunnleggende verdier. Datasentre i Norge gir oss muligheten til å lagre og prosessere data på norsk jord, til å utøve nasjonal kontroll og til å bidra til europeisk digital suverenitet. Det gir også mulighet til å lagre data i tråd med f.eks. personvernreguleringer som land på andre kontinenter ikke forholder seg til. For det tredje: Det handler om moderne industribygging, verdiskaping, arbeidsplasser og utvikling av en ny næring. Den kraftforedlende industrien vi har i Norge, som i dag også for så vidt har utenlandske eiere, handler i bunn og grunn om én ting, nemlig å konvertere råvarenes potensial til høyverdig globalt etterspurte produkter gjennom energiforbruk. Det er det norske datasentre også skal gjøre. I dag går over 200 personer inn portene på Lefdal Mine Data Centers i Nordfjordeid hver eneste dag. Det er direkte ansatte og lokale underleverandører som bidrar til ringvirkninger, inntekter og spisskompetanse. I Narvik har Aker Nscale planlagt en stor fastlandsinvestering på norsk jord på opptil 100 mrd. kr. Det synes jeg er investeringsvilje. Det er positivt for Norge og norske arbeidsplasser. I tillegg har Aker Nscale også inngått et samarbeid med UiT, Norges arktiske universitet, og legger på bordet 100 mill. kr. Det mener jeg er et solid eksempel til etterfølgelse, også for andre datasenteroperatører. For det fjerde: Jeg ikke energiminister, men vi må i hovedsak løse kraftproblemet med kraftpolitikken, nemlig ved å bygge ut mer fornybar kraft, få opp energieffektiviteten i nettene våre og øke overføringskapasiteten. Til slutt: For vekst og verdiskaping er forutsigbare rammevilkår viktig. Det vil også gjelde for datasenternæringen i framtiden.

Barn og unge vokser opp i en digital hverdag der sosiale medier spiller en stor rolle. Det gir mange muligheter, men også store utfordringer. Personopplysninger samles inn, analyseres og brukes til kommersielle formål, og algoritmene eksponerer barna våre for skadelig innhold. Derfor har regjeringen foreslått en aldersgrense på 15 år for sosiale medier. Datatilsynet har i flere år hatt særlig oppmerksomhet på barns personvern. Det er jeg veldig glad for. I 2025 styrket regjeringen dessuten Datatilsynets budsjett med 1,5 mill. kr. til arbeidet med å ivareta barns personvern på nett. I år har Datatilsynet gjennomført tilsyn i skolesektoren, hvor det ble avdekket manglende personvernvurderinger ved bruk av digitale apper. Datatilsynets funn og anbefalinger vil være nyttig i skolesektorens løpende arbeid med å ivareta barns personvern. De store teknologiselskapene sitter på enorme mengder data om oss, og med det følger det et stort ansvar. Vi må kreve at tekselskapene respekterer både personvernet vårt og andre grunnleggende verdier, og for å få til dette må vi samarbeide internasjonalt. Regjeringen arbeider bl.a. med å gjennomføre EUs forordning om digitale tjenester, DSA, i norsk rett. Rettsakter er et viktig verktøy for å styrke borgernes personvern i møte med teknologiselskapene og for å fjerne ulovlig og skadelig innhold på nett. Teknologi gir oss fantastiske muligheter til å løse små og store samfunnsutfordringer, men vi må styre utviklingen for å sikre at grunnleggende rettigheter ivaretas. Datatilsynet har lenge hatt en sandkasse for personvernvennlig innovasjon og digitalisering, der man kan utforske personvernregelverkets handlingsrom innenfor trygge rammer. I år har Datatilsynet og Finanstilsynet samarbeidet med virksomheter i finanssektoren i denne sandkassen. Formålet er å utforske hvordan datadeling kan bidra til å bekjempe økonomisk kriminalitet. Jeg mener sandkassemetoden er et godt verktøy for å finne gode, balanserte løsninger. Derfor har regjeringen også foreslått å styrke Datatilsynet med 3,9 mill. kr til arbeid i den kommende sandkassen i KI Norge, som skal utforske kunstig intelligens. Vi lever i en tid hvor personvernet vårt er under press, og da er det viktig at vi har et håndhevingsapparat som bidrar til at innbyggernes rettigheter ivaretas. Her mener jeg Datatilsynet gjør en god og viktig jobb.

La meg aller først få benytte anledningen, siden dette er mitt første møte med den nye kommunal- og forvaltningskomiteen, til å si at jeg ser fram til et godt og konstruktivt samarbeid med komiteen, god dialog og ikke minst god debatt. Forvaltningen er selve ryggraden i velferdsstaten. Skal vi sikre gode tjenester til innbyggerne, må ressursene brukes der de gir størst verdi: i møte med innbyggerne – ikke i unødvendig byråkrati og detaljregulering. Regjeringen har klare forventninger om at statlige virksomheter organiserer seg slik at samfunnsoppdraget løses kostnadseffektivt og formålstjenlig. Dette er en forutsetning for å opprettholde tilliten til forvaltningen og for å frigjøre midler til helse, utdanning og andre sentrale velferdstjenester. Forslagsstillerne reiser en viktig debatt om ressursbruk og ledelsesnivåer, og skal ha anerkjennelse for det. Antall direktører og mellomledere bør vurderes kritisk og restriktivt. Det har regjeringen klare forventninger om. Samtidig er det ikke hensiktsmessig å innføre rigide krav om prosentvis reduksjon av lederstillinger i staten. Organisering og ledelsesstruktur må vurderes lokalt, i dialog med ansatte og tillitsvalgte, og i tråd med statsansattelovens regler om stillingsvern. Når det gjelder statseide foretak og selskaper, vil et krav om tallfestet reduksjon av lederstillinger bryte med statens eierpolitikk og selskapslovgivningen. Det er styret og daglig ledelse som er ansvarlig for å beslutte hensiktsmessig organisering og ledelse av selskapene. Staten som eier skal utøve sitt ansvar gjennom forventninger og dialog, ikke ved å gripe inn i styrets og ledelsens rolle. Dette prinsippet har Stortinget gitt sin tilslutning til gjennom behandlingen av eierskapsmeldingen, og det er avgjørende for å sikre profesjonell og ansvarlig selskapsstyring. Vår felles målsetting er å flytte ressurser fra byråkrati til tjenester som skal komme innbyggerne våre til gode. Det er slik vi bygger en sterkere velferdsstat. Skal vi nå det målet, er effektivisering helt avgjørende, men det må skje gjennom målrettet forenkling, digitalisering, tillit og gode prosesser, ikke gjennom rigide krav som øker rapporteringen eller svekker styringen, partssamarbeidet og kvaliteten.

Jeg har den ære å overbringe en kongelig proposisjon om ny saldering av statsbudsjettet 2025.

Vi har ønsket å få satt ned et sånt lønnsutvalg, som også er vedtatt i Stortinget. Vi har arbeidet for å få det til, men det har dessverre ikke vært mulig å få til en enighet med partene om mandatet for lønnsutvalget. Jeg har ikke gitt opp arbeidet med å få det til, men for at vi skal få det til, må det være enighet mellom partene. Det er det sporet vi jobber etter.

Det er helt riktig at vi over tid har sett antydninger til en ulik lønnsdannelse ved at man har fått ulik lønn for samme stilling, avhengig av hvor man har vært organisert. Derfor var også statens hovedkrav ved lønnsoppgjøret i fjor at man ønsket å få til likelydende avtaler med alle sammen. Jeg skal ikke forskuttere neste års oppgjør. Nå er jeg glad for å ha kommet i havn med årets. Jeg er også glad for at det er en samlet komité som med denne innstillingen støtter forslaget om at de uorganiserte skal følge det største avtaleområdet i den enkelte virksomhet. Vi har også gitt statens virksomheter beskjed om at de skal sørge for at lønnsutviklingen også kommer de uorganiserte til gode i de ulike virksomhetene.

Jeg er fornøyd med at vi har kommet til enighet med alle hovedsammenslutningene i årets lønnsoppgjør. Årets oppgjør i staten er beregnet til å gi en årslønnsvekst på 4,4 pst. Dette er i tråd med rammen i frontfaget, og det gir grunnlag for reallønnsvekst for alle ansatte i staten. Frontfagsmodellen bidrar til å sikre vår konkurranseevne, og den gir oss et godt grunnlag for å sikre høy sysselsetting og lav arbeidsledighet framover. Årets oppgjør var et mellomoppgjør. Det betyr at vi kun har forhandlet om økonomi. Derfor er jeg glad for at oppgjøret har en økonomisk profil som sikrer en samordnet lønnsdannelse og et lokalt handlingsrom til virksomhetene for å oppfylle sin lønnspolitikk. Ved forrige oppgjør var målet likelydende avtaler mellom partene, nettopp fordi ulikelydende hovedtariffavtaler kan skape lønnsforskjeller for ansatte i samme stillingsgrupper kun avhengig av organisasjonstilknytning. Det mener jeg er en uheldig konsekvens som forrige regjering åpnet for. Det er derimot ikke mulig å samle alle partene på like avtaler i et mellomoppgjør. I år er det, som nevnt, kun økonomi som var oppe til forhandling. Jeg mener årets resultat gir grunnlag for å få på plass likelydende avtaler på sikt. Komiteens medlemmer fra SV og Rødt kritiserer fra denne talerstolen og i innstillingen regjeringen for ikke å ha fulgt opp Stortingets vedtak om å sette ned et lønnsutvalg, med mål om å komme fram til likelydende hovedtariffavtaler. Jeg har fulgt opp Stortingets vedtak. Jeg er positiv til et lønnsutvalg, og det har vært dialog med alle partene om dette etter 2022. Suksesskriteriet for et slikt utvalg er imidlertid at alle parter vil delta i dette arbeidet, og det har dessverre så langt ikke vært mulig å finne et mandat alle partene kan slutte seg til. Siden et lønnsutvalg med alle partene til nå ikke har vært mulig, fikk Fafo i oppdrag å utrede konsekvensene av ulike hovedtariffavtaler, og de leverte sin rapport i 2024. Fafo har nylig, i denne uken, levert et notat som viser utviklingen siden forrige rapport. Ulikelydende hovedtariffavtaler fører til at Stortinget må ta stilling til hvilken av avtalene de uorganiserte skal få sine lønns- og arbeidsvilkår fastsatt etter. Da lønnsmassen til de uorganiserte i 2022 ble lagt til det avtaleområdet som er størst i den enkelte virksomheten, ble det uttalt at departementet ville følge med på praktiseringen og utslagene av en slik modell. Jeg registrerer at komiteens medlemmer fra SV og Rødt kritiserer regjeringen for nå å videreføre den midlertidige ordningen for de uorganiserte uten den gjennomgangen Stortinget har bedt om. Jeg merker meg at komiteen i desember 2024 støttet den modellen regjeringen foreslo for å håndtere de uorganiserte, og at det er en samlet komité som nå også gjør det samme. Jeg har også merket meg at man samtidig oppfordret partene til å følge opp modellen på egnet måte. Det har jeg gjort, og det vil jeg fortsette å gjøre. Jeg er ellers glad for at det er en samlet komité som støtter forslagene regjeringen har lagt fram.

Etter å ha hørt saksordførerens innlegg benytter jeg anledningen til å gjenta noen av momentene fra innlegget mitt i sted, for det gis et inntrykk av at målene i programmet har endret seg underveis i gjennomføringen. Igjen: Det er feil. Målene har stått fast, men det som har endret seg, er målbildet for hvordan målene skal nås. Endringene skyldes i hovedsak det alvorlige dataangrepet som var sommeren 2023, men det har også vært anbefalinger fra ekstern kvalitetssikrer og nye teknologiske forutsetninger underveis. Å gjøre de endringene har vært mulig rett og slett fordi programmet har vært stramt og godt styrt, med en smidig arbeidsmetodikk etter anerkjente prosjektmetoder. Denne regjeringen har hele tiden vært opptatt av å styre programmet på en god måte, både gjennom programstyret og ikke minst gjennom tett involvering av departementene, som har vært representert av toppnivået i departementene. Vi har sørget for nødvendig forankring i regjering og har også underveis holdt Stortinget orientert og informert på ordinære måter. Det er riktig at det var forrige regjering som tok en prinsippbeslutning om å bruke Forsvarsdepartementets tonivåplattform som utgangspunkt. Jeg har igjen lyst til å påpeke at det under høringen kom veldig tydelig fram hvorfor en løsning basert på Forsvarsdepartementets plattform ikke ville ha ført til at man hadde nådd de målene som var satt opp for programmet. Det er fordi Forsvarsdepartementets plattform har et sikkerhetsnivå som ville ha satt store begrensninger for effektiviteten, samhandlingen og utviklingen av nye løsninger til departementene. Derfor tok denne regjeringen beslutningen om å anskaffe løsninger i markedet og delvis gjenbruke enkeltkomponenter fra tidligere plattform. Den beslutningen var, som også nevnt i høringen, bl.a. basert på at NSM hadde foretatt en penetrasjonstest av det som da var Depnet/U, og de anså det som godt og sikkert. Jeg har også lyst til å gjenta at representantene fra Høyre og Fremskrittspartiet i innstillingen kritiserer de sikkerhetsvurderingene som er gjort, og som ligger til grunn for de retningsvalgene som er tatt i programmet. Her har jeg igjen lyst til å understreke at komiteen i sitt arbeid fikk liten innsikt i de sikkerhetsvurderingene som var gjort, all den tid komiteen ikke ønsket en lukket høring, hvor disse sikkerhetsvurderingene kunne ha blitt utdypet. For å oppsummere: Etableringen av ny felles IKT-plattform kommer til å bidra til et sikkert og effektivt departementsfellesskap som gjør det mulig å jobbe godt på tvers, etter riktig sikkerhetsnivå. Før 2021 var programmet for felles IKT preget av interne uenigheter og lite framgang, men det har vært godt styrt med denne regjeringen, etter 2021. Det har vært nødvendig med endringer i målbildet, og Stortinget har vært informert.

La meg starte med å minne om hvorfor man siden 2011 har jobbet for å samle IKT-miljøene til departementene og regjeringen. Det felles IKT-programmet skal gi Statsministerens kontor, alle departementene, Norges utenriksstasjoner, Departementenes digitaliseringsorganisasjon og Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon en ny, sikker og moderne IKT-plattform og en ny felles organisasjon som samler IKT-kompetansen i departementene. Gjennom dette arbeidet vil vi på en ny måte kunne balansere hensynene med sikkerhet og kraften som ligger i moderne digitale verktøy. Fram til nå har departementene hatt fire ulike IKT-organisasjoner med fire helt separate IKT-plattformer. Det er verken effektivt eller økonomisk, men det er først og fremst ikke sikkert nok. Ved å samle disse plattformene sikrer man en trygg og moderne digital plattform mellom departementene. Programmet har eksistert over flere år, men fram til 2021 var arbeidet preget av interne uenigheter og lite framgang. Da denne regjeringen tok over, etablerte vi programmet og fikk arbeidet på rett kurs. Vi har oppnådd to milepæler. For det første har vi endelig fått samlet departementenes IKT-miljøer i en virksomhet: Departementenes digitaliseringsorganisasjon – DIO. For det andre signerer DIO i disse dager kontrakter med leverandører for å få etablert den nye plattformen. Det gis inntrykk av at målene til programmet har endret seg underveis i gjennomføringen. Det er feil. Målene har stått fast, men målbildet for hvordan målene skal nås, har endret seg. Endringene skyldes særlig det alvorlige dataangrepet sommeren 2023, men også anbefalinger fra ekstern kvalitetssikrer og nye teknologiske forutsetninger. Endringene har vært mulige på grunn av stram styring og en smidig arbeidsmetodikk etter anerkjente prosjektmetoder. Denne regjeringen har hele veien vært opptatt av å styre programmet på en god måte, både gjennom programstyret med tett involvering fra toppnivå i departementet, og ved å sørge for forankring i regjeringen ved viktige avgjørelser underveis, og Stortinget har blitt informert i de ordinære budsjettprosessene på egnet måte. Jeg er derfor ikke enig i at Stortinget ikke har blitt godt informert. Så litt om endringene i målbildet. Forrige regjering tok en prinsippbeslutning om å bruke Forsvarsdepartementets tonivåplattform som utgangspunkt for en felles IKT-løsning. Jeg vil påpeke at det kom tydelig fram i høringen at en løsning basert på Forsvarsdepartementets plattform ville ha gjort at man ikke kom til å nå målene som var satt for programmet. Forsvarsdepartementets plattform har et sikkerhetsnivå som ville ha satt store begrensninger for effektivitet, samhandling og utvikling av nye løsninger til departementene. Denne regjeringen tok derfor beslutningen om å anskaffe løsninger i markedet og delvis gjenbruk av enkeltkomponenter fra tidligere plattform. Så skjedde dataangrepet sommeren 2023, som gjorde ombruket umulig. Derfor ble målbildet igjen endret høsten 2024. I innstillingen kritiserer representantene fra Høyre og Fremskrittspartiet de sikkerhetsvurderingene som er gjort, og som ligger til grunn for de retningsvalgene programmet har tatt. Jeg vil understreke at komiteen i sitt arbeid har fått liten innsikt i hvilke sikkerhetsvurderinger som er gjort, all den tid komiteen ikke ønsket en lukket høring hvor disse kunne blitt utdypet. Når det gjelder den nye felles IKT-plattformen, skal denne ha et riktig sikkerhetsnivå basert på de faktiske behovene til departementene og regjeringen. Pressemeldinger og tall fra SSB er ikke statshemmeligheter. Sikkerhetsnivået skal være tilpasset de verdiene som skal beskyttes. For å oppsummere: Etableringen av en ny felles IKT-plattform vil bidra til et sikkert og effektivt departementsfellesskap. Det vil gi oss bedre forutsetninger for å kunne håndtere stadig mer komplekse problemstillinger som krever effektiv samhandling på tvers av sektorer. Programmet har vært godt styrt etter 2021, og det har vært helt nødvendig med endringer i målbildet underveis, særlig på grunn av det alvorlige dataangrepet sommeren 2023, og Stortinget har vært godt informert underveis.

Riksrevisjonen har kontrollert om Statsbygg har systemer og rutiner som sikrer at de ansatte følger habilitetsreglene i Statsbyggs anskaffelser. Riksrevisjonens konklusjoner er at Statsbyggs systemer og rutiner ikke ivaretar at alle anskaffelser gjennomføres i samsvar med habilitetsreglene, og Riksrevisjonen faller ned på at dette er kritikkverdig. Jeg tar kritikken fra Riksrevisjonen på alvor. Jeg vil understreke at Riksrevisjonen ikke har avdekket faktiske tilfeller av brudd på habilitetsreglene. Når det er sagt: Anskaffelser er en stor del av Statsbyggs virksomhet. Derfor er det viktig at Statsbygg har gode systemer og rutiner som dokumenterer at det er foretatt habilitetsvurderinger i anskaffelsene. Rutinene må etterleves, sånn at habiliteten kan kontrolleres i etterkant. Etterlevelse av rutiner for habilitet er ikke bare viktig i den enkelte anskaffelse, det rører også ved den generelle tilliten til forvaltningen. I så måte ønsker jeg også å rette oppmerksomheten mot Riksrevisjonens siste del av rapporten, nærmere bestemt kapittel 14 Nye tiltak i 2024. Statsbygg har siden 2024 jobbet med å forbedre rutiner og systemer for etterlevelse av habilitetsreglene. Det vil i hovedsak si etter den tidsperioden Riksrevisjonens undersøkelse omfatter. Som ansvarlig statsråd for Statsbygg ser jeg alvorlig på det Riksrevisjonen har belyst av mangelfulle systemer og rutiner. Samtidig er det mitt inntrykk at det jobbes godt for å bli bedre, og at det allerede er gjennomført en rekke tiltak. Flere tiltak er iverksatt, som Riksrevisjonen har undersøkt. Blant annet har Statsbygg tatt organisatoriske grep for å sikre åpenhet og transparens om ansattes eierforhold og verv. Formålet er at dette skal bidra til etterlevelse av habilitetsreglene. Det er etablert et eget etterlevelsesutvalg og en egen seksjon som skal behandle sånne problemstillinger. Det er også tatt grep for å samle anskaffelseskompetansen og etablere et fagmiljø for anskaffelser. Statsbygg har også etablert rutiner for egenerklæring av habilitetsvurderinger ved evaluering av anskaffelser over terskelverdien på 1,3 mill. kr. I tillegg er det anskaffet et habilitetsverktøy, og det er også etablert rutiner for hvordan gjennomførte habilitetsvurderinger skal arkiveres, sånn at de også kan etterprøves. Jeg mener dette er eksempler på tiltak som bidrar til å styrke dokumentasjon og etterlevelse av habilitetsreglene. Jeg vil igjen understreke at Riksrevisjonens anbefalinger tas på alvor. Statsbygg jobber med å utvikle og forbedre sine interne systemer og rutiner for å sikre at anskaffelsene skjer på en sånn måte at habilitetsvurderinger kan etterprøves. Jeg vil påse at dette følges opp i videre styringsdialog med Statsbygg.

Riksrevisjonen har undersøkt 174 leiekontrakter der staten leier lokaler i markedet. Bakgrunnen for Riksrevisjonens undersøkelse er NSM-saken. Riksrevisjonens hovedkonklusjon er at flere statlige virksomheter har inngått leieavtaler som ikke er i henhold til gjeldende regelverk, og at departementene ikke har hatt tilstrekkelig styring og kontroll. Riksrevisjonen vurderer dette som kritikkverdig. Denne kritikken tar jeg på alvor. Det er viktig at alle statlige virksomheter som leier lokaler i markedet, gjør dette innenfor virksomhetens rammevilkår. Det omfatter både fullmakter, budsjettrammer og de regler som gjelder ved leie av lokaler. Basert på Riksrevisjonens undersøkelse er det mitt inntrykk at tilfeller av leieavtaler med vilkår om lån av penger ikke er utbredt. Samtidig gir Riksrevisjonens undersøkelse grunn til å se på hvordan staten som leietaker kan forbedre sin forhandlingsposisjon, for å unngå at staten inngår leieavtaler med ulovlige vilkår eller som kan utløse økonomiske forpliktelser det ikke er budsjettmessig dekning for. I den anledning viser jeg til at regjeringen har gjort endringer i statens økonomireglement, som nå presiserer at virksomhetene må ha budsjettmessig dekning for de samlede økonomiske forpliktelsene i et leieforhold, og at forpliktelsene ikke skal gå på bekostning av virksomhetenes kjerneoppgaver. Da regjeringen sent i 2023 ble kjent med NSMs låneavtale, ble det straks iverksatt tiltak. Lånet ble innfridd, og det ble nedsatt et utvalg for å gjennomgå saken og komme med anbefalinger for å unngå lignende tilfeller. Det ble også foretatt en kartlegging av leieforhold, som avdekket ett lignende tilfelle: Medietilsynet hadde i 2020 inngått en avtale om lån av penger med utleier. Etter NSM-saken mener jeg at regjeringen er kommet et godt stykke på vei med å innføre tiltak for å unngå kritikkverdige forhold framover. Komiteen foreslår i sin innstilling at Stortinget ber regjeringen om å igangsette en gjennomgang av bygge- og leiesaksinstruksen for å redusere risikoen for at det inngås leieavtaler med ulovlige forpliktelser for staten. Jeg støtter en slik gjennomgang. Vi har også startet med å gjennomgå bygge- og leiesaksinstruksen. Blant det som vurderes, er å instruksfeste at Statsbygg er obligatorisk rådgiver ved leie i markedet. Statsbygg har bl.a. etablert en standard leieavtale, som vil redusere risikoen for ulovlige forpliktelser. Statsbygg jobber også systematisk i leiemarkedet for å få til fleksible og økonomisk fordelaktige avtaler for staten. Riksrevisjonen påpeker at departementene ikke har hatt tilstrekkelig styring og kontroll. Det er viktig at departementene tar ansvaret de har for leieavtaler underliggende virksomheter inngår. En tydeliggjøring av ansvaret vil bidra til bedre kontroll med de avtaler som inngås. Aktiv involvering fra departementene vil bidra til en bedre oversikt over lokalbruken og gi et godt grunnlag for styring av virksomhetenes lokalbruk.

Jeg deler representantens ønske om tempo i denne saken. Vi har fullt trykk for å få implementert de nye EU-forordningene – DSA-, DMA- og KI-forordningene – nettopp fordi vi ønsker å øke sikkerheten på norsk jord, som disse forordningene er veldig viktige for. Vi skal snart legge fram en ny datasenterstrategi, og vi skal legge fram en nasjonal sikkerhetsplan for digital infrastruktur. Her jobbes det fort, i tillegg til de ordinære budsjettprosessene. La meg bare ta et eksempel: Basert på den nye sikkerhetsplanen skal vi gjennomføre risiko- og sårbarhetsanalyser for hele landet. Vi har gjort det for litt over halvparten av landet. I de analysene finner vi svakheter i den digitale infrastrukturen som vi tetter. For eksempel bevilget Stortinget i nysalderingen i desember 50 mill. kr til å gjøre den digitale infrastrukturen i Trøndelag mer robust og redundant fordi vi fant sårbarheter i systemene våre.

Jeg er veldig stolt over å være en digitaliseringsminister som for første gang på 20 år får revidert ny lov om elektronisk kommunikasjon. Det var på høy tid at Stortinget fikk vedtatt den nye loven her på nyåret. Teknologiutviklingen har gått fort i løpet av de 20 årene, så å få oppdatert lovverket var helt nødvendig. En av de viktigste endringene i den loven er å stille økte krav til forsvarlig sikkerhet og beredskap i alle deler av den digitale infrastrukturen, enten det gjelder basestasjoner, fiber i bakken eller datasentre, som ble regulert for første gang. Dette er noe som er høyt på agendaen for regjeringen. Det viser også framleggelsen av den nye nasjonale sikkerhetsstrategien, som statsministeren la fram 8. mai, hvor digital infrastruktur og teknologi utgjør en betydelig del. Selvfølgelig vil undertegnede også legge fram den nye nasjonale sikkerhetsplanen for digital infrastruktur over sommeren. Det er en oppfølging av den geopolitiske situasjonen vi befinner oss i.

Nå sitter også forsvarsministeren i salen, og jeg skal ikke gå langt inn på forsvarsministerens område, men det er klart at når et enkelt tastetrykk kan true oss, enten det er det sivile samfunnet eller det er det militære samfunnet, må vi gjøre alt vi kan for å trygge oss. Samtidig må vi alltid leve med en akseptabel risiko for den digitale infrastrukturen. For offentlig sektor og forvaltningen sin del har vi nå satt høyere mål for å styrke informasjonssikkerheten i statlige virksomheter. Flere skal både evaluere og gjennomgå sine systemer, og vi jobber hardt med å øke den nasjonale kontrollen over den digitale infrastrukturen.

Den skjerpede sikkerhetspolitiske situasjonen i verden gjør at arbeidet med digital sikkerhet og beredskap er viktigere enn noen gang. Tidligere i år fikk vi framlagt en rapport fra Lysne-utvalget, som så på nasjonal kontroll over kritisk viktig digital infrastruktur. Den NOU-rapporten er vi nå i ferd med å følge opp fra departementets side for å sørge for at digital infrastruktur blir godt og sikkert ivaretatt. Noe av oppfølgingen kommer i den nye nasjonale planen for digital infrastruktur, som kommer etter sommeren. I tillegg har denne regjeringen også lagt fram en ny lov om elektronisk kommunikasjon, hvor vi stiller strengere krav til sikkerhet og beredskap i hele verdikjeden for digital infrastruktur. Sikkerhetsloven er også gjeldende for flere av disse selskapene.

Norge er et av verdens mest digitaliserte land. Digitalisering er et viktig verktøy for å realisere nye muligheter og løse mange av de store utfordringene vi som samfunn står overfor. Det er viktig å styrke den digitale sikkerheten og beredskapen, slik det slås fast i Nasjonal sikkerhetsstrategi. Dette er høyt prioritert, og regjeringen har nedlagt et betydelig arbeid for å styrke nasjonal sikkerhet. Det gjenspeiles også i bl.a. totalberedskapsmeldingen. Digitalisering er avgjørende for den nasjonale sikkerhets- og beredskapsevnen. Effekter som kan oppnås med digitalisering, er bl.a. forbedret samhandling i totalforsvaret og med andre allierte. Sikkerhetsloven og ekomloven stiller strenge krav til sikkerhet og beredskap, digital infrastruktur og til digitale tjenester som er viktige og kritiske for samfunnet. Digitaliseringsstrategien peker på at regjeringen vil styrke nasjonal digital sikkerhet og beredskap, slik at kritiske samfunnsfunksjoner og grunnleggende nasjonale funksjoner blir ivaretatt. Strategien har en rekke tiltak som skal bidra til å nå nettopp dette målet. Regjeringen jobber med en sikkerhetsplan for digital kommunikasjonsinfrastruktur, som samler og styrker arbeidet med sikkerhet og beredskap for å styrke motstandsdyktigheten til mobil- og bredbåndsnett i krise og krig. Vi er i gang med regionale risiko- og sårbarhetsanalyser og iverksetter tiltak ved behov. Videre følger vi opp Lysne-utvalgets rapport om nasjonal kontroll. Regjeringen piloterer også konseptet for en nasjonal skytjeneste gjennom anskaffelsen av ny felles IKT-plattform til departementene og regjeringen. Dette sørger for viktig kompetanseoverføring i det videre arbeidet med å etablere en nasjonal skytjeneste. Når det gjelder behandling av persondata, mener jeg vi har gode regler for overføring av personopplysninger til land utenfor EØS-området. Personvernforordningen oppstiller ulike typer overføringsgrunnlag, bl.a. adekvansbeslutninger. Datatilsynet har blitt styrket siden personvernforordningen ble gjennomført i norsk rett i 2018. Tilsynet bidrar aktivt i det felleseuropeiske personvernarbeidet, og arbeidet med å trygge barns personvern er styrket. Regjeringen arbeider også med en strategi for å styrke motstandskraften mot desinformasjon som planlegges lagt fram før sommeren. Sikkerhet og personvern er høyt prioritert og godt ivaretatt i offentlige digitale løsninger og tjenester.

Når det gjelder både kundeservice og åpenhet om algoritmene, er det tiltak som er omfattet av DSA, som er veldig viktig, og egentlig er det for så vidt også i berøring med faktasjekking når det gjelder plikt til å fjerne ulovlig innhold, og med klageadganger. Jeg må få lov til å si at jeg tror det nesten ikke finnes noen annen regjering i verden som gjør så mye for å beskytte barn og unge på internett. Vi jobber nå med å innføre en aldersgrense for sosiale medier. Det blir snart lansert en ny stortingsmelding om trygg digital oppvekst. Vi har så å si, vil jeg si, nesten fjernet mobiltelefonene fra barneskolen rundt omkring i hele Norge, og vi jobber hardt internasjonalt for å få flere land til å være med oss på det samme arbeidet. Igjen: Det er rått parti å sette et barns hjerne opp mot algoritmer som er utviklet av noen av verdens fremste tekselskaper, og dette er et politisk ansvar vi tar på alvor.

Ja, det gjør vi virkelig. Australia har også fattet et vedtak som handler om aldersgrense på 16 år i sosiale media, hvor de har gitt teknologiselskapene ett år på å komme tilbake til en teknologisk løsning. Om noen få uker skal Norge arrangere Internet Governance Forum her – den største FN-konferansen arrangert på norsk jord noensinne – hvor man skal snakke om et trygt og godt internett. Der kommer det land og statsråder fra hele verden. Der vil vi sette barn og unges sikkerhet på agendaen – og også hvordan vi skal regulere og ta kontroll over sosiale medier-plattformene. Norge er absolutt internasjonalt orientert for å sikre og trygge innbyggerne våre. Når det gjelder noen av poengene representanten henviser til med tanke på Australia og Online Safety Act, finner vi mange av de samme tiltakene i DSA, som er viktig å få på plass i Norge.

Jeg må få presisere at jeg i sted ikke snakket høyt om mine ønsker, men at jeg ikke vil detaljstyre statlige virksomheter i hvordan de gjør dette. Når det er sagt, spiller de redaktørstyrte media en veldig viktig rolle, både for demokratiet og for samfunnet vårt som helhet, og det må vi hegne om.

Jeg ønsker ikke å detaljstyre hvor de ulike statlige virksomhetene skal bruke sine kroner, verken hvilket kommunikasjonsverktøy de skal bruke, eller hvor de skal annonsere. Jeg tror det er viktig at statlige virksomheter annonserer der folk er, enten det er i redaktørstyrte medier eller på noen av sosiale medier-plattformene, slik vi også ser. Derfor er nettopp det jeg sa, og for så vidt DMA, så viktig. Det jeg sa, vil være med og gjøre plattformene tryggere og bedre. Det er der folk oppholder seg i dag. Et flertall av Norges innbyggere under 30 år får i hovedsak sine nyheter på sosiale medier, og derfor er reguleringen av sosiale medier viktig også i et nyhetsperspektiv.

Meg bekjent har vi ikke den oversikten. Når det gjelder denne tematikken, er det for meg som digitaliserings- og forvaltningsminister iallfall viktig å få implementert DMA så fort som mulig, for det er også viktig for en samlet norsk mediebransje at vi får det på plass. Som jeg sa i sted, tar vi sikte på å sende ut et lovforslag for DMA til høsten, rett over sommerferien, for å få det på plass, både for å være med og sikre konkurransekraften til de redaktørstyrte mediene opp mot so-me-plattformene, og for å sørge for generelt bedre konkurransevilkår for norske teknologiselskaper.

Når det gjelder det jeg sa, sender vi før sommeren et lovforslag ut på høring med sikte på stortingsbehandling i neste periode, altså i løpet av 2026. Når det gjelder DMA, vil vi i høst sende ut et lovforslag på høring for å starte prosessen. Når det gjelder KI-forordningen, vil vi også før sommeren sende den ut på høring, med sikte på at KI-forordningen blir implementert i norsk rett innen sommeren 2026, som er på samme tidspunkt hovedandelen av KI-forordningen blir gjeldende i EU. Når det gjelder forslaget, og for så vidt det tidligere anmodningsvedtaket fra Stortinget, om å totalforby markedsføring, er det noe departementet jobber med. Jeg minner igjen om at det jeg sa, inneholder et totalforbud mot adferdsbasert markedsføring mot mindreårige, men også et totalforbud mot adferdsbasert markedsføring basert på sensitive personopplysninger.

Jeg deler bekymringene som det gis uttrykk for i representantforslaget om regulering av sosiale medier. Det er et faktum at sosiale medieplattformer i økende grad påvirker hverdagen vår. De har makt til å forme informasjon, styre debatten og – ikke minst – påvirke demokratiet vårt. Det er på høy tid at vi som samfunn stiller disse aktørene til ansvar. Det er tydelig at dagens regulering av sosiale medier ikke er tilstrekkelig. Vi har sett eksempler på hvordan desinformasjon kan spre seg raskt. Dette kan rokke ved tilliten til demokratiske prosesser. Regjeringen har derfor satt i gang tiltak for å gi oss større kontroll over plattformene. Jeg jobber nå med å gjennomføre Digital Services Act, DSA, i norsk rett. DSA vil gjøre internett tryggere og sikre at teknologigigantene tar mer ansvar for innholdet som deles på deres plattformer. En av hovedprioriteringene i DSA er å beskytte barn og unge, bl.a. ved å forby adferdsbasert markedsføring rettet mot mindreårige. DSA pålegger digitale plattformer plikter når det gjelder å fjerne ulovlig innhold, produkter og tjenester. DSA gir også brukerne rett til en begrunnelse for hvorfor innhold fjernes eller endres, rett til å klage på slike beslutninger og tilgang til mekanismer for å rapportere om ulovlig innhold. For å bekjempe spredning av desinformasjon må de største plattformene og søkemotorene identifisere og motvirke systemiske risikoer for ytringsfriheten, pressefriheten, forbrukervern og personvern. De må også motvirke negative effekter for den offentlige samtalen og valgprosessene våre. Dette handler om å sikre demokratisk kontroll. Vi har sett hvordan plattformene blir brukt til å påvirke politiske prosesser. Regjeringen mener derfor det er viktig at vi gjennom DSA nå setter klare rammer for hva som er akseptabelt. DSA vil løse mange av utfordringene som representantforslaget tar opp. I tillegg vil vi innføre KI-forordningen, som stiller strengere krav til bruk av kunstig intelligens og vil ivareta noen av bekymringene til representantene. Jeg mener derfor det er hensiktsmessig først å se hvordan regelverkene virker før vi vurderer ytterligere tiltak. Til slutt: Regjeringen jobber også nå med å innføre en aldersgrense på 15 år på sosiale medier, hvor vi før sommeren vil sende ut et lovforslag på høring. Dette er juridisk og teknologisk nybrottsarbeid, hvor Norge ligger helt i front i verden. Det er krevende, men det er helt riktig, fordi det er rått parti å sette en tiårings hjerne opp mot algoritmer utviklet av noen av verdens fremste eksperter.

Jeg har først og fremst igjen lyst til å gi ros til representanten for å ta opp tematikken kunstig intelligens i denne salen. Nettopp på grunn av behovet for å se digitalisering og kunstig intelligens på tvers har denne regjeringen opprettet Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet, for vi ser at vi trenger mer samordning, mer koordinering og ikke minst mer styring av digitaliseringspolitikken. Denne regjeringen har tatt flere strategiske valg når det gjelder å satse på kunstig intelligens. Vi har KI-milliarden, der det nå skal bevilges 1,3 mrd. kr til å forske på teknologien i seg selv og dens konsekvenser, og ikke minst innovasjonspotensialet i teknologien. Her skal det komme fire til seks forskningssentre – og det blir ganske snart offentliggjort hvilke miljøer som får dette. Vi investerer tungt i utviklingen av norske språkmodeller og tungregningskapasitet, og jeg er veldig glad for å være digitaliseringsminister i en regjering som satser så tydelig på bruk av ny teknologi.

Vi står nå i en tid med rask teknologisk utvikling og økt geopolitisk usikkerhet. I en slik verden må Norge styrke sin digitale suverenitet og sikre ansvarlig utvikling og bruk av kunstig intelligens. Det er bra at representanten Tybring-Gjedde deltar i debatten og kommer med forslag. Jeg har også lyst til å gi ros til representanten for å løfte temaet kunstig intelligens i denne salen. Regjeringen har allerede gjort flere strategiske valg. I vår nasjonale digitaliseringsstrategi peker vi på behovet for sikker digital infrastruktur, økt datadeling og bruk av kunstig intelligens, alt med ansvarlighet som bunnplanke. Vi skal forte oss, men vi skal ikke forhaste oss. Regjeringen bygger en nasjonal KI-infrastruktur bestående av en satsing på nasjonal tungregnekraft og utvikling og tilgjengeliggjøring av norske og samiske språkmodeller. Infrastrukturen skal gi norske virksomheter tilgang til nødvendig kapasitet og teknologi for å utvikle egne KI-løsninger tuftet på norske verdier og våre språk. Regjeringen vurderer også nye tiltak for å styrke kapasiteten i vår nasjonale tungregningsinfrastruktur. Når det gjelder behovet for regulatorisk fleksibilitet, jobber vi med å gjennomføre EUs KI-forordning i norsk rett. Regelverket skal etter planen tre i kraft i Norge samtidig som i resten av EU, i 2026. KI-forordningen stiller også krav om opprettelse av regulatoriske sandkasser. Vi er nå i gang med å etablere KI Norge, en nasjonal arena for ansvarlig innovasjon, utvikling og bruk av KI. KI Norge skal ligge i Digitaliseringsdirektoratet, og sammen med Nasjonal kommunikasjonsmyndighet og Datatilsynet skal de ha ansvaret for den regulatoriske KI-sandkassen. KI Norge skal være en pådriver for innovasjon med kunstig intelligens og ha en veiledningsrolle overfor både privat og offentlig sektor. Forslaget om en innovasjonskvote i budsjettene er et interessant innspill. Regjeringen har allerede styrket satsingen på innovative anskaffelser, bl.a. gjennom Stimulab-tek, og vil fortløpende vurdere videre tiltak. Til slutt: Regjeringen utreder nå en sikker, nasjonal skytjeneste, i tråd med sikkerhetslovens krav og med interoperabilitet mot NATO-standarder. Vi ser også på tettere samarbeid mellom sivil og militær forskning, for å bygge en norsk egenevne innen kritisk teknologi. Regjeringens arbeid går i samme retning som representantens forslag, og vi skal fortsette med å legge til rette for trygg, ansvarlig og framtidsrettet kunstig intelligens i Norge.

Jeg er helt enig i at en av de største utfordringene i årene framover er mangel på folk. Derfor er jeg som digitaliserings- og forvaltningsminister også veldig opptatt av at vi evner å ta i bruk ny teknologi der vi kan bruke teknologi, sånn at vi faktisk får bruke folkene våre der vi trenger å bruke folk i årene framover. Vi skal ikke jakte teknologien for teknologiens skyld, men vi skal bruke det som et verktøy nettopp for å løse mange utfordringer. Det kan vi gjøre innenfor helsesektoren og samferdselssektoren, i samarbeid med næringslivet, for å nevne noe. Jeg er glad for at statlige virksomheter ønsker å invitere både stortingsrepresentanter og statsråder til sine arrangement. Jeg mener det er viktig for tilliten til oss som politikere, og det er også viktig for tilliten til forvaltningen.

Som jeg nettopp sa i svaret mitt, mener jeg at kommunikasjon til befolkningen er et viktig virkemiddel for å sørge for tillit til forvaltningen. Når det gjelder podkaster i statlig regi, styrer ikke vi i detalj hvilke virkemidler de enkelte statlige virksomhetene ønsker å bruke i sin kommunikasjonsvirksomhet. Det har jeg som statsråd heller ingen intensjon om å drive detaljstyring av. Jeg har tillit til at statlige virksomheter vurderer sin virkemiddelbruk på en egnet måte, og spørsmål om den enkelte virksomhets bruk av f.eks. podkast, som representanten her er inne på, må besvares av den enkelte virksomhet.

Jeg ønsker å gjøre forvaltningen så åpen, tilgjengelig og transparent som praktisk mulig. Å la folk få vite hva vi gjør, hvorfor og hvordan, mener jeg er viktig for tilliten til forvaltningen. Det innebærer også at vi må teste ut nye måter å nå folk på, i de mediene de bruker. Etter Grunnloven § 100 skal staten legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. Grunnloven ligger også til grunn for statens kommunikasjonspolitikk. Den har tre mål. For det første skal innbyggerne få korrekt og klar informasjon om sine rettigheter, plikter og muligheter. For det andre skal innbyggerne ha tilgang til informasjon om statens virksomhet. For det tredje skal innbyggerne inviteres til å delta i utformingen av politikk, ordninger og tjenester. En forutsetning for å nå disse målene er at staten utnytter mulighetene som ligger i ny teknologi og nye kanaler. Ifølge Medietilsynet har podkastbruken i den norske befolkningen økt de siste årene. Da er det naturlig at også staten bruker podkast som et medium, som f.eks. da tidligere forsvarsminister Bjørn Arild Gram inviterte alle statsrådene inn for å lese opp langtidsplanen for Forsvaret som podkast. Kommunikasjonsarbeidet i forvaltningen er mangfoldig og har utviklet seg de siste årene. Samtidig utfordres kommunikasjonsfunksjonen i staten på kapasitet og kompetanse, ifølge Direktoratet for forvaltning og økonomistyring. De har for øvrig også rapportert at andelen kommunikasjonsansatte av totalt antall arbeidsforhold i staten har ligget stabilt på rundt 1 pst. siden 2016. Ifølge PSTs nasjonale trusselvurdering for 2025 har fordekte påvirkningsoperasjoner og desinformasjon blitt et sentralt virkemiddel for påvirkning. Da er det desto viktigere at staten informerer og kommuniserer godt i kanaler som befolkningen bruker.

Jeg deler langt på vei de bekymringene som representanten tar opp, at dette er vanskelige skattemessige spørsmål. Nettopp derfor mener jeg at det trengs internasjonalt samarbeid for å finne gode løsninger på de utfordringene som digitaliseringen av økonomien bidrar til. Derfor har Norge valgt å lene seg på det internasjonale sporet. Norge er et lite land med fem og en halv million innbyggere. Vi ser at vi alene ikke evner å tøyle tekgigantene fullt ut, og at vi er avhengig av å samarbeide internasjonalt og også å ta en ledende rolle i de internasjonale forhandlingene for å få det til.

Vi deltar i det internasjonale arbeidet, og gjennom G20 er vi en del av Inclusive Framework. Medlemslandene i Inclusive Framework har blitt enige om utforming av en global minimumsskatt, som Norge innførte i fjor. Det bidrar til å motvirke skattemotivert flytting mellom land. I Inclusive Framework pågår det nå også forhandlinger om pilar 1, som handler om å fordele skatteinntekter fra bl.a. store teknologiselskaper til landene hvor disse selskapene har salgsinntekter. Hvis det oppnås enighet, vil en sånn løsning langt på vei oppfylle formålet til det som har vært utgangspunktet for en digital skatt. Forhandlingene om pilar 1 pågår ennå. Det er vanskelig å si når man kommer i mål med det, men Norge er som sagt gjesteland i G20 i år, og dette er et viktig tema når finansministerne møtes på G20-møte.

Når det gjelder det første spørsmålet, har vi bedt om bistand fra Datatilsynet til å gå igjennom arbeidet og mulighetene med tanke på overvåkning og sporing. Vi vil underrette Stortinget om svarene på det på egnet tidspunkt gjennom et relevant stortingsdokument, som ikke er veldig langt unna i tid. Så til spørsmålet om skatt: I representantforslaget pekes det også på Canadas skatt som et eksempel. Vi mener at eksempelet fra Canada ikke automatisk lar seg overføre hit, da det kan føre til både omfattende dobbeltbeskatning og handelsrelaterte konflikter. Derfor lener Norge seg på det internasjonale sporet, og vi jobber nå og deltar i forhandlinger i regi av OECD og G20. Norge er også gjesteland i G20 i år, og der leter vi etter løsninger på de skattemessige problemstillingene som oppstår ved digitaliseringen av økonomien.

Ja, det stemmer at det foreligger et anmodningsvedtak fra Stortinget som vi jobber med å følge opp. Vi skal rapportere tilbake til Stortinget på hensiktsmessig måte når vi er ferdig med den utredningen, og det er ganske snart.

Jeg deler forslagsstillernes bekymring for den massive sporingen og profileringen på nettet. Noen få store teknologiselskaper har makt over de digitale plattformene vi bruker daglig. Dette utfordrer grunnleggende demokratiske verdier, som ytringsfriheten og retten til fri informasjon. Regjeringen vil sikre trygge og gode digitale tjenester. Derfor jobber jeg nå med å gjennomføre Digital Services Act i norsk regelverk. DSA skal bidra til et tryggere internett ved å forebygge ulovlig og skadelig aktivitet på nettet og motvirke spredning av desinformasjon. Vi ønsker et mer ansvarlig og tillitsfullt digitalt rom, og jeg vil sende forslag til gjennomføring av DSA på høring før sommeren. Jeg støtter ikke forslaget om å gå tilbake til en konsesjonsordning for behandling av persondata. Konsesjonsordning er ressurskrevende og lite hensiktsmessig. Derfor gikk man også bort fra konsesjonsordningen da personvernforordningen ble gjennomført i norsk rett i 2018. Dagens regelverk, som ansvarliggjør de behandlingsansvarlige, er en bedre ordning. Regjeringen har valgt et konsept for en nasjonal skytjeneste der det inngås avtale med én eller noen få leverandører som skal eie, levere, videreutvikle og drifte en lukket skytjeneste for ugradert skjermingsverdig informasjon. Staten skal stille krav til nasjonal kontroll av skytjenesten, som leverandørene må tilfredsstille og garantere for. Skytjenesten skal defineres som skjermingsverdig infrastruktur etter sikkerhetsloven, og det skal gjennomføres en sikkerhetsgradert anskaffelse. Regelverket for skytjenester skal tydeliggjøres, og det skal etableres et kravsett for ugradert skjermingsverdig informasjon. Det er innhentet erfaringer fra toneangivende land som har overføringsverdi til norske forhold. Framover legges det opp til dialog med både nasjonale og internasjonale aktører, som potensielle brukere av tjenesten og leverandørmarkedet. Økt globalisering og digitalisering av økonomien utfordrer prinsippet om at verdier skal skattlegges der de skapes. Regjeringen deler ikke representantenes oppfatning om at en nasjonal skatt på digitale tjenester er løsningen. Digitaliseringens skattemessige problemstillinger berører mange land, og det møtes best gjennom internasjonale løsninger. Regjeringen mener derfor vi bør søke løsninger gjennom samarbeid i både OECD og G20.

Jeg ønsker ikke å forskuttere neste stortingsperiode. Jeg kan ha sansen for mange av de innspillene og forslagene som kommer fra hovedsammenslutningene, men i denne omgang har vi altså vært opptatt av å endre statsansatteloven i tråd med de endringene som ble gjort i arbeidsmiljøloven i 2022.

Regjeringen har vært opptatt av at det ikke bør være andre regler i statlig sektor enn det er i det øvrige arbeidslivet. I denne omgangen har vi vært opptatt av å sørge for hele, faste stillinger, og av å gjøre de endringene i statsansatteloven som tilsvarer endringene i arbeidsmiljøloven.

Forslagene i proposisjonen skal bl.a. bidra til å styrke arbeidstakernes rettigheter i arbeidslivet. Forslagene må ses i sammenheng med regjeringens overordnede målsetting om at hele og faste stillinger skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv. I 2022 sluttet Stortinget seg til et forslag om endring i arbeidsmiljølovens bestemmelse om fortrinnsrett for deltidsansatte. Det ble vedtatt å styrke deltidsansattes fortrinnsrett ved å lovfeste at fortrinnsretten til utvidet stilling også skal gjelde framfor at arbeidsgiver foretar ny innleie i virksomheten. Det ble også vedtatt å gi deltidsansatte fortrinnsrett til ekstravakter og lignende. Arbeidsmiljølovens bestemmelse gjelder ikke for arbeidstakere som er omfattet av statsansatteloven. Forslagene i proposisjonen følger opp endringene som er gjennomført i arbeidsmiljøloven. Regjeringen mener at en tilsvarende utvidelse av deltidsansattes fortrinnsrett bør gjennomføres også i statlig sektor. Forslaget om klargjøring av innleides rett til fast ansettelse hos innleier etter en viss tid er også en oppfølging av endringer i arbeidsmiljøloven som ble vedtatt av Stortinget i 2022. Regjeringen mener at det er behov for å klargjøre i statsansatteloven at en innleid arbeidstaker har rett til fast ansettelse etter tre år i den statlige innleievirksomheten, ikke bare i vikartilfellene, men også der innleien skjer etter skriftlig avtale med tjenestemannsorganisasjoner i virksomheten. Begge disse forslagene er oppfølging av endringer som allerede er gjennomført i arbeidsmiljøloven. Regjeringen mener at det ikke bør være andre regler i statlig sektor enn i øvrig arbeidsliv på disse områdene. Jeg er glad for at komiteens flertall i sin innstilling støtter de foreslåtte endringene. Regjeringen foreslår også en lovendring som vil gi Forsvaret adgang til å ansette på åremål på Jan Mayen. Bakgrunnen for forslaget er at Forsvaret har behov for slike åremålsansettelser. Jeg er glad for at alle komiteens medlemmer i sin innstilling støtter denne lovendringen.

Jeg er helt uenig med representanten Marhaug som sier at overskuddsvarme ikke betyr noen ting. Forskning fra SINTEF viser at hvis vi klarer å bruke overskuddsvarmen fra norske datasentre, frigjør vi 10 pst. av kraftforbruket vi har i Norge i dag. Det mener jeg er en vesentlig andel og viktig for oss som myndigheter å jobbe videre med. Det er også derfor vi har stilt krav om kost-nytte-analyser, for å se på muligheten for å bruke den overskuddsvarmen. Får man også opp temperaturen på overskuddsvarmen, kan den brukes til mye mer enn den gjør i dag. I disse dager bygger Skygard et datasenter i denne byen som når det står ferdig, vil gi energi og oppvarming til 12 000 boliger. Det mener jeg er en god ting. Representanten stiller også spørsmål om hvem disse aktørene som etablerer datasentre i Norge, er. Ja, det har vært en næring som har vært uregulert. Det har vært mye uvisshet og hemmelighold. Det er nettopp derfor vi har innført registreringsplikten, sånn at vi kan få mer informasjon til å fatte de riktige beslutningene.

Norge er et attraktivt land for datasenteretableringer. Det mener jeg vi skal være, for det handler om å bygge verdens mest bærekraftige datasentre og nettopp sørge for forsvarlig sikkerhet og trygghet i datasentrene. Jeg vil heller at det er datasentre etablert i Norge enn at det er datasentre som oppbevarer data om oss nordmenn, i land som vi ikke har et sikkerhetspolitisk samarbeid med. Når det gjelder hvor mange terawattimer man bruker, ser vi jo gjennom datasenterindustriens historie at for hver ny generasjon av datasentre som kommer, går energiforbruket ned. Det er bra, men vi trenger å få det ytterligere ned. Det er ingen tvil om at datasentre i dag forbruker mye energi, men jeg mener Norge har forutsetningene for å få til den mest bærekraftige datasenternæringen i verden. Det forskes også mye. Vi er nødt til å få opp bruken av overskuddsvarme, som representantene også er inne på i sitt forslag, og vi er nødt til å sørge for at man får gjenbrukt den overskuddsvarmen så mye som mulig i de kommunene som har datasentre.

For at industriprosjektene på Herøya skal lykkes, er man helt avhengig av tilgang på datasentre. Nå er det ikke nødvendigvis Googles datasenter i det området som skal brukes, men Googles datasentre i Norge brukes av norske kommuner, norske fastleger. Jeg mener det er viktig at vi har datasentre på norsk jord for å sørge for forsvarlig sikkerhet og trygghet når vi skal prosessere og oppbevare dataene våre. Derfor er vi som myndigheter opptatt av å regulere. Det har jeg som digitaliseringsminister gjort gjennom å legge fram en ny ekomlov for Stortinget, som Stortinget har vedtatt, med den nye registreringsplikten og det å stille krav til forsvarlig sikkerhet i datasentrene. Vi kan også gjøre vårt, alle sammen, for å få ned bruken av datasentre. Vi kan gå gjennom fotoalbum, og vi kan stille oss spørsmål om det er nødvendig å ha konto på TikTok som bruker datasenterkapasitet. Utover det mener jeg at datasentre handler om moderne industribygging, men vi vil ha de datasentrene som bidrar til verdiskaping for samfunnet vårt.

Det er viktig for Arbeiderparti-regjeringen å legge til rette for både ny kraftproduksjon, økt nettkapasitet og mer energieffektivitet. Jeg har lyst til å si med en gang at det ikke er noen motsetning mellom datasentre og industri. Det er en sammenheng, og det er en forutsetning for at Norge skal kunne drive moderne industribygging også i årene framover. I går var jeg på besøk hos Equinor i Stavanger, som gjennom bruk av digitale modeller har spart 1 mrd. kr, og man er helt avhengig av datasentre for å få det til. Så er det riktig, som representanten sier, at Energidepartementet nylig har vedtatt forskriftsendringer om at nettselskapene skal vurdere om prosjekter er tilstrekkelig modne før de får reservere nettkapasitet eller plass i kapasitetskøen. Dette er nylige forskriftsendringer, og her må man se hvordan de fungerer før man gjør noe mer med det. Lenger ned i dybden på det skal jeg ikke gå når det er energiministeren som har ansvaret for det.

Datasentre er hjertet i den digitale grunnmuren og viktig for både dagligdagse oppgaver og for å ivareta nasjonal sikkerhet og autonomi. Datasentre er også moderne industribygging. Norge trenger datasentre. Regjeringen vil legge til rette for datasentre som bidrar til økt verdiskaping, økt sikkerhet og ivaretakelse av norske interesser. Vi ønsker derfor å avgrense utvinningen av kryptovaluta mest mulig og utreder nå handlingsrommet for å regulere dette. Datasentre varierer i kraftbehov, arealbehov og påvirkninger de har på nærområdet. Det er kommunene som planmyndighet som behandler og avgjør søknader om datasenteretableringer. Jeg mener at det ikke er grunnlag for å utrede konsesjonsplikt for datasentre. En konsesjonsordning vil bryte med det etablerte ansvarssystemet og utgjøre en prinsipiell endring i dagens organisering av kraftmarkedet. Det tilligger ikke nettselskapene å gjøre politiske prioriteringer av om et planlagt kraftforbruk er ønskelig eller ikke. Energiministeren har vurdert at en tilnærming der nettselskapene skal legge vekt på samfunnsnytte, vil være svært vanskelig å gjennomføre i praksis og vil både bidra til uforutsigbare rammevilkår og være klagedrivende. Energiministeren har også vurdert at en grense for krafttildeling på 25 MW og stortingsbehandling av prosjekter på 25 MW eller mer ville gjort tilknytningsprosessen mer tidkrevende, og innebære svært mange tekniske, utpregede forvaltningsoppgaver for Stortinget. Det ville skapt mer byråkrati og uforutsigbarhet og betydelig økt politisk risiko for aktører som ønsker å videreutvikle eksisterende virksomheter og etablere nye arbeidsplasser i Norge. Den digitale og grønne omstillingen forutsetter at vi bruker deler av kraften vår på datasentre. Regjeringen har innført krav om gjennomføring av kost-nytte-analyser av muligheten for å utnytte overskuddsvarme fra datasentre over 2 MW før byggingen blir satt i gang. Regjeringen vurderer nå om kravene skal skjerpes. En scenariorapport utarbeidet av inFuture på oppdrag fra Abelia, Skien kommune og Norsk Datasenterindustri framhever at hver av oss er innom minst 40 datasentre om dagen, og at uten datasentre ville svært mange av tjenestene vi bruker hver eneste dag, være helt utilgjengelige. Likevel: Datasenternæringen skal være regulert. Det har denne regjeringen sørget for, og jeg vil bruke informasjon fra registreringsplikten i den nye ekomloven og datasenterforskriften til å videreutvikle framtidsrettede rammevilkår for datasenternæringen. Regjeringen arbeider også med en ny datasenterstrategi som vil vise retning for næringen framover.

Staten skal ikke være lønnsledende, vi skal være konkurransedyktige. Derfor ønsker vi å holde fast ved å ha et tak på lederlønninger som er på statens lederlønnssystem. Det at vi gjør den justeringen nå for første gang på ti år, betyr virkelig ikke at vi nødvendigvis gjør det for inneværende år.

Nei, man gjør ikke nødvendigvis en viktigere jobb. Man har en jobb der det er et veldig stort ansvar. Jeg må bare få presisere at Bjørnstad her tar helt feil. Vi fjerner ikke taket, vi gjør en justering av taket. Så taket består fremdeles. Det er viktig, synes jeg, at hvis man skal klare å beholde legitimiteten i å ha et lønnstak i staten, må man av og til gjøre slike justeringer. Hvis ikke ender man opp i en situasjon hvor ansatte som i linjen ligger under lederen, etter hvert vil gå forbi lederen i lønn. Da får man en utfordring med hele lederlønnssystemet og legitimiteten, men man får også en utfordring med å rekruttere og beholde de lederne som vi i årene framover er helt avhengig av å ha når vi skal løse store samfunnsutfordringer.

Jeg gjentar igjen at taket på statens lederlønnssystem har stått stille i ti år. Nå foretar vi en justering i tråd med frontfagsrammen. Våre føringer til departementene etter at lønnsoppgjøret ble klart, var at man skulle forholde seg til frontfagsrammen innenfor hvert enkelt departementsområde. Det er gjort, slik vi ser det. Det kan imidlertid bety at innenfor hvert enkelt departementsområde er det noen som teoretisk sett har fått 5 pst. og noen 6 pst., men i sum er rammen på 5,2 pst. holdt innenfor hvert enkelt område.

Taket på lederlønningene i statens lederlønnssystem har stått stille i ti år. Nå foretar vi en justering i tråd med frontfagsrammen. Jeg tenker at hvis man ser disse ti årene under ett, ser vi veldig tydelig at lønnsstrukturen i staten har blitt presset sammen, og at det har bidratt til å redusere forskjellene mellom de ansatte i staten. Det viser at lønnstaket har bidratt til det det var ment å gjøre, nemlig å redusere forskjellene. Nå foretar vi en liten justering, som sagt, i tråd med frontfagsrammen. Og jeg mener denne justeringen er riktig.

La meg starte med å si at taket for lederlønninger ikke er fjernet; det er justert i tråd med frontfagsrammen. Ledere som er lønnet etter statens lederlønnssystem, utfører viktige funksjoner på vegne av fellesskapet i Norge. Toppledere i Forsvaret og i politiet samt etatsledere er blant lederne som er på dette systemet. Mange har et stort og komplekst ansvarsområde. For å beholde og rekruttere dyktige ledere er det viktig at lønns- og arbeidsvilkårene er konkurransedyktige. Jeg vil for øvrig påpeke at det er ledere med en lønn på over 2 mill. kr i virksomheter som er underlagt Stortinget. Disse er ikke omfattet av lønnstaket i statens lederlønnssystem. Regjeringen er opptatt av at lønnsforskjellene i samfunnet ikke skal øke. Små forskjeller bidrar til velfungerende samfunn med høy tillit. Etter at lønnstaket på 2 mill. kr ble innført i 2015, og fram til 2024, var kostnadsveksten på 30 pst. Verdien av lønnstaket er altså betydelig lavere nå. Vanlige lønnstakere har i samme periode hatt reallønnsvekst, og taket har derfor hatt ønsket effekt ved at det har bidratt til å minske forskjellene mellom dem med høyest lønn på statens lederlønnssystem og dem med lavest lønn i staten. Jeg mener at det nå var riktig å justere taket for ledere på statens lederlønnssystem, etter at det i ti år har stått helt stille. Og la meg presisere: I motsetning til andre sektorer vil det fortsatt være et tak som lønningene skal ligge innenfor. Justeringen som ble gjort, ble satt lik veksten i frontfagsrammen for 2024. Dette var også rammen som ble førende for lønnsoppgjøret i staten og i andre forhandlingsområder samme år. En justering av lederlønnstaket i takt med frontfagsrammen bidro dermed ikke til økte lønnsforskjeller. Statens ledere skal ikke være lønnsledende. Samtidig er jeg opptatt av at vilkårene for ledere i staten skal være konkurransedyktige, og at også ledere i staten skal ha mulighet for lønnsutvikling. Derfor mener jeg at denne justeringen av taket var riktig.

I Norge har vi hatt en markedsbasert tilnærming til utbygging av bredbånd og mobildekning. Markedet har bidratt med store investeringer, og så har myndighetene stilt opp i de områdene hvor bredbånd ikke er kommersielt lønnsomt. Å få til flere samarbeid mellom sentrale myndigheter, lokale myndigheter og næringslivet for å øke dekningen er noe jeg selvfølgelig ønsker velkomment.

Jeg synes representanten Drivenes beskriver veldig godt hvor digitalisert samfunnet vårt har blitt, og hvor avhengige vi er av at den digitale infrastrukturen fungerer, både gjennom næringsvirksomhet, når vi tilbyr offentlige digitale tjenester, eller når vi som privatpersoner har lyst til å slappe av hjemme, enten med Netflix eller med andre strømmetjenester. Da er det viktig at vi sikrer god bredbåndsutbygging og god mobilutbygging i hele landet. Nå har jeg bedt Nasjonal kommunikasjonsmyndighet om å se på muligheten for å endre bredbåndstilskuddet til også å omfatte mobildekning. Det er en jobb Nkom skal gjøre og komme tilbake til meg med. Når vi får den tilbakemeldingen, må vi også notifisere den endringen til ESA. Endringer skal gjennom der, så noe tid vil det ta, men målet er selvfølgelig så fort som mulig.

Mobildekningen i Norge er svært god. Måle- og analyseselskapet Opensignal kåret tidligere i år mobilnettene i Norge til de fjerde beste i verden. Kåringen er basert på målinger av tilgjengelighet, kvalitet og nedlastningshastighet i nettene. Selv om mobilnettene totalt sett er gode, finnes det dessverre områder med manglende dekning. Dette kan gi konsekvenser for f.eks. muligheten til å ringe nødnummer i krisesituasjoner. Jeg har full forståelse for at dette kan oppleves som svært vanskelig for dem det gjelder, og det kan i enkelte tilfeller få alvorlige konsekvenser dersom man ikke kan få ringt nødnummeret. Samtidig er det viktig å minne om at alle bør være forberedt på at man i noen situasjoner vil måtte kunne klare seg uten mobiltelefon. I Norge vil det i overskuelig framtid fremdeles finnes noen steder i landet som ikke har mobildekning, særlig i de minst befolkede områdene i landet. I Norge, som i resten av Europa, har vi en markedsbasert utbyggingspolitikk for ekomsektoren. Dette betyr at utbyggingen har vært – og er – basert på kommersielle beslutninger av markedsaktørene. Denne politikken må sies å ha vært svært vellykket, den har gitt oss en dekning i verdenstoppen. Dette gjelder både mobilnett og de faste bredbåndsnettene. Likevel: Det er kostbart med mobildekning, og i noen områder finner ikke mobiloperatørene det lønnsomt å bygge nye basestasjoner. Dette skyldes at inntektsgrunnlaget ved ny dekning ikke er høyt nok i forhold til utbyggingskostnaden. I slike områder må det som regel offentlige tilskudd til for å bidra til å bedre situasjonen. Vi har i dag en støtteordning for bredbånd der folk bor, men vi har foreløpig ingen generell støtteordning for økt mobildekning der folk ferdes, altså arealdekning. Som representanten Drivenes peker på i spørsmålet, blir samfunnet mer og mer avhengig av mobildekning og nettilgang. Jeg mener derfor at det nå er på tide å vurdere å åpne for at tilskuddsmidlene til bredbånd i framtiden også skal kunne brukes til utbedring av mobildekningen i utvalgte områder. Jeg har derfor i tildelingsbrevet til Nasjonal kommunikasjonsmyndighet for 2025 bedt etaten om å vurdere hvordan dette eventuelt kan gjøres. Litt tidligere i dag lanserte Nkom nye dekningstall for mobil- og bredbåndsdekning i Norge, og tallene viser at mobilnettene blir stadig bedre. Tilbyderne har investert i økt kapasitet i nettene, som gir økt hastighet til brukerne de fleste steder. Tallene viser dessuten at dekningen for høyhastighetsbredbånd nå nærmer seg 100 pst. De fleste pilene peker med andre ord oppover – og viser at Norge fortsatt er i verdenstoppen når det gjelder dekning.

Jeg er enig med representanten Kapur i at det ennå er potensial igjen for å ta ut mer gevinst av digitaliseringen. Det er klart at vi nå står ved et tidsskille og i en tid da vi er avhengig av å lykkes med digitaliseringen. Vi blir færre i yrkesaktiv alder i årene framover og flere pensjonister, vi skal nå ambisiøse klimamål, vi skal få ned utslippene, vi skal omstille næringslivet vårt, og ikke minst skal vi sørge for at innbyggerne i dette landet får gode offentlige tjenester helt uavhengig av hvor de bor. Derfor pleier jeg å si at digitalisering er det verktøyet vi skal bruke for å møte de utfordringene og for å realisere de mulighetene som ligger der. Resultatene fra «Rikets digitale tilstand» viser at vi har en vei å gå. Noen av resultatene viser også at det var helt nødvendig av denne regjeringen å opprette det nye Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet, for det har vært for svak styring og koordinering av digitaliseringspolitikken på tvers av de ulike sektorene i landet. Målet for dette departementet og for meg som digitaliseringsminister er nettopp å styrke den styringen og koordineringen på tvers, for å hente ut mer av gevinstene. Blant annet har vi nå bevilget penger til utvikling av en digital fullmaktsløsning, fordi vi ser at de ulike offentlige virksomhetene har utviklet hver sine løsninger. Vi trenger å tenke mer på tvers, mer i fellesskap, sånn at vi bruker ressursene våre mest mulig effektivt. Jeg vil ikke si at tiden for strategier er forbi, men tiden for handling er nå. Derfor har jeg vært ambisiøs og sagt at 80 pst. av offentlige virksomheter skal ta i bruk kunstig intelligens innen 2025. Det er fordi kunstig intelligens er et av de kraftigste verktøyene vi har for å effektivisere og modernisere offentlig sektor i årene framover, enten det handler om å ta i bruk KI på sykehus for å kunne finne kreft, rense vannet i Oslofjorden eller effektivisere saksbehandlingen. Det viktige er at man evner å ta i bruk kunstig intelligens på en etisk og forsvarlig måte, at man har god kompetanse til å gjøre riktige vurderinger, og at man alltid har mennesker i førersetet som skal utføre oppgaven når man tar teknologien i bruk. Vi er på god vei med tydelige bevilgninger og innsats innenfor KI. Det gjelder utvikling av nasjonal infrastruktur, ny datadelingslov, utvikling av språkmodeller, etablering av en ekspertgruppe som skal lage en veileder og oppskrift for hvordan man kan ta i bruk KI-assistenter på best mulig måte, og utvikling av en metodikk for hvordan man skal styre digitaliseringsprosjekter på tvers av de ulike sektorene i årene framover, sånn at man sørger for å prioritere de prosjektene som gir oss størst gevinst for samfunnet.

Jeg er glad for representanten Kapurs engasjement for byer og digitalisering og for at han har merket seg statsministerens uttalelser om prioriteringer knyttet til byene og deres innbyggere i tiden framover. Statsministeren sa at regjeringen vil satse i både by og land, både for å skape større muligheter i by og land og for å bekjempe forskjeller i samfunnet vårt. Digitalisering er et viktig verktøy for å skape muligheter og utjevne forskjeller i landet og for å håndtere mange av de store samfunnsutfordringene vi står overfor i tiden framover. Mye av digitaliseringspolitikken har indirekte virkning på byer, rett og slett fordi det er der de fleste innbyggerne bor, og også der det er mye næringsvirksomhet. Regjeringens digitaliseringsstrategi, som ble lagt fram i høst, inneholder over hundre tiltak. Ansvaret for oppfølgingen av konkrete tiltak er spredt på flere departementer, sektorer og forvaltningsnivåer. Det store flertallet av tiltakene krever ikke lovendringer eller budsjettbevilgninger, men der det er nødvendig, vil vi komme tilbake til Stortinget med egne saker. Vi er nå i gang med å gjennomføre mange viktige digitaliseringstiltak. Vi jobber med gjennomføringen av KI-forordningen, som skal sikre en trygg, innovativ og framtidsrettet KI-utvikling i Norge. Dette skal bidra til økt konkurransekraft for norske bedrifter og vil være positivt for mange av virksomhetene i byene. Jeg sender snart et lovutkast på høring, med sikte på at loven skal gjelde fra sensommeren 2026. Forordningen om digitale tjenester, Digital Services Act, DSA, pålegger bl.a. de største sosiale mediene å innføre tiltak for å begrense risikoen for valgpåvirkning og spredning av desinformasjon og skadelig innhold for barn. Dette er også relevant for byenes innbyggere. Regjeringen jobber nå med høringsnotat for å gjennomføre DSA i norsk rett. Bedre utnyttelse av data er viktig om vi skal lykkes med omstilling og effektivisering. Derfor vil jeg komme tilbake til Stortinget i løpet av året med et forslag til ny datadelingslov. Gjennom trygg og effektiv deling av data kan vi legge til rette for mer innovative og smartere løsninger, bl.a. i byene våre, som forbedring av transportsystemer og reduserte utslipp. Mobil- og bredhåndsnettene bærer stadig mer kritiske tjenester for samfunnet, og er avgjørende for velfungerende samfunn over hele landet, inkludert i bysamfunnene våre. Regjeringen styrker den digitale infrastrukturen som bærer alle de digitale tjenestene for samfunnet. Byene har også en viktig rolle i arbeidet med å nå FNs bærekraftsmål. Vi er nå i sluttfasen av vårt arbeid med en ny melding til Stortinget hvor vi rapporterer på bærekraftsarbeidet i Norge. Utvikling av ny teknologi er nøkkelen til framtidens lavutslippssamfunn, noe som vil komme byene til gode. Regjeringen har økt budsjettinnsatsen og bevilget 2,3 mrd. kr til nye digitaliseringstiltak i 2025. Det er 700 mill. kr mer enn i 2024. Veldig mye av dette vil også komme byene og innbyggerne der til gode. Blant tiltakene er 415,6 mill. kr til utbygging av høyhastighetsbredbånd. Regjeringen sikrer trygge og moderne fellesløsninger gjennom å bevilge 400 mill. kr til Altinn og til styrket sikkerhet i fellesløsningene. Vi bevilger også 40 mill. kr til en nasjonal infrastruktur for kunstig intelligens og trening av norske og samiske språkmodeller. Videre styrker vi kapasiteten ved norske universiteter med 100 nye studieplasser innen IKT. Vi skal bygge og trygge hele Norge, inkludert byene, med digitalisering og bruk av teknologi som verktøy.

De åtte statsforetakene vi har i dag, utfører viktige oppgaver i samfunnet. De eier kritisk infrastruktur, fremmer teknologiutvikling og forvalter store naturressurser. Det er derfor viktig at statsforetakene har en lovregulering som gir gode og moderne rammevilkår for virksomheten deres. Det er også viktig at reglene er fleksible og gir rom for å ivareta spesielle behov i det enkelte statsforetaket. Den nye statsforetaksloven sikrer dette. Dagens statsforetakslov av 1991 er basert på eldre regler i aksjeloven. Noen større endringer har blitt gjort. Det har for eksempel kommet inn krav til kjønnsbalanse i styrer. Tidligere bestemmelser om at staten garanterte for statsforetakenes forpliktelser, er tatt ut, men det har ikke vært utført en totalrevisjon av loven før nå. Loven har derfor blitt oppdatert sånn at den følger utviklingen innenfor selskapslovgivningen. Lovforslaget har bl.a. nye regler om stifting av statsforetak, foretaksmøtet, styret, daglig leder og omdanning av statsforetak, og det er nå færre minstekrav til hva vedtektene skal regulere. Loven er også revidert for å sikre at reglene er teknologi- og kjønnsnøytrale. I lovarbeidet har regjeringen vært opptatt av å bevare de få reglene som er særegne for statsforetakene. I forslaget til ny lov er det fortsatt et krav om at saker som har stor betydning for formålet til foretaket, eller som i vesentlig grad vil endre karakteren til virksomheten, må legges fram for staten ved eierdepartementet. Det sikrer staten kontroll i særlig viktige saker uten at det går ut over statsforetakenes rettslige selvstendighet. Statsforetaksformen gir derfor en hensiktsmessig balanse mellom statsforetakenes handlingsfrihet og politiske styrbarhet. Dette er noe flertallet i Sand-utvalget også framhevet i sin utredning, NOU 2003: 34, Mellom stat og marked. Staten som eier har ikke direkte myndighet i den løpende forvaltningen og daglige driften av statsforetaket, men må utøve eiermyndigheten sin gjennom foretaksmøtet og ellers innenfor de rammene som loven fastsetter. Det er et styrings- og organisasjonsmønster som bygger på tilnærmet samme modell som for aksjeselskapene, og som har vist seg å være tjenlig. Derfor er denne hovedstrukturen foreslått videreført i den nye loven, men med justeringer i tråd med endringer som har blitt gjennomført i aksjeloven. Samtidig er statsforetaksloven kortere og enklere enn aksjeloven, som følge av at den ikke behøver å regulere forhold knyttet til flere aksjonærer. Den nye loven har også fått en formålsbestemmelse. Den rammer inn alle de åtte statsforetakene som finnes i dag, og eventuelt nye statsforetak som blir opprettet i framtiden. Formålsbestemmelsen får fram et av de viktigste særtrekkene ved statsforetakene, nemlig at det kun er staten som kan eie et statsforetak. At et statsforetak ikke kan selges, og at det er uaktuelt med andre eiere ved siden av staten, markerer langsiktighet og stabilitet i det statlige eierskapet. Loven skal bidra til at statsforetakene kan ivareta samfunnsoppdrag eller virksomheten sin på en effektiv måte.

Jeg skal ikke gå i detalj inn på budsjettmodellen for statsforvalterne her i dag, men overordnet sett styrker vi statsforvalterne med 101 mill. kr i statsbudsjettet for i år. De pengene skal gå til å møte utfordringer innen samfunnssikkerhet, integrering, en vanskelig kommuneøkonomi og tilsyn med enslige mindreårige asylsøkere. Så vil også den kartleggingen vi er i gang med, hvor vi skal se på balansen mellom oppgaver og ressurser, eventuelt vise om det er grunnlag for å ta en nærmere diskusjon også om budsjettmodellen for fordelingen til statsforvalterne, enten det handler om oppgaver eller innbyggertall.

Det skal være rettssikkerhet for innbyggerne våre, og det er viktig at det legges til grunn i hele forvaltningen. Jeg har valgt å ta initiativ til å kartlegge balansen mellom oppgaver og ressurser hos statsforvalterne nettopp fordi vi får tilbakemeldinger om at den balansen er skjev, og at det oppstår restanser. Før påske vil vi ha på plass en arbeidsgruppe som kan begynne denne kartleggingen, og i dette arbeidet deltar fagressurser fra statsforvalterne og de ulike departementene som gir statsforvalterne deres oppgaver. Jeg skal som sagt motta det ferdige arbeidet til høsten. Jeg har lyst til å henvise til min kollega kommunalministeren og ikke minst til Arbeiderpartiets partiprogram, som slår fast at man skal ha en kommunekommisjon for å se på nettopp oppgaver, plikter og rettigheter i kommunene – også sett i sammenheng med statsforvalterne, for det er statsforvalterne som kontrollerer og fører tilsyn med kommunene.

Statsforvalterne har en rekke oppgaver som har betydning for enkeltpersoners rettssikkerhet. Innbyggerne skal ha tillit til og være trygge på at statsforvalterne håndterer sine saker i tråd med lover og regler. Som digitaliserings- og forvaltningsminister har jeg det administrative ansvaret for statsforvalterne. Det er likevel den enkelte fagstatsråd som har det konstitusjonelle ansvaret for oppgavene de legger til statsforvalteren innenfor sitt område. Dette innebærer også ansvaret for at det er tilstrekkelige ressurser til å løse oppgavene. Som administrativt ansvarlig er jeg opptatt av at vi setter statsforvalterne i stand til å ivareta sitt samfunnsoppdrag. Jeg har derfor dialog med statsforvalterne og departementene om samsvaret mellom ressurser og oppgaver, og jeg har satt i gang en utredning for å kartlegge ressurssituasjonen på ulike fagområder. Utredningen skal vurdere om enkelte av oppgavene kan tas ut, nedprioriteres, forenkles og effektiviseres, eventuelt om tilførsel av ressurser er nødvendig. Arbeidet skal være ferdig til høsten. I tillegg har regjeringen gjort mye for å styrke statsforvalterne i årets budsjett, totalt med 101 mill. kr. Før nyttår kom det fram at 123 saker som gjaldt tvangsmedisinering, ikke var blitt behandlet hos Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus. Det ble gjort feil i saksbehandlingen, det var ikke kontrollrutiner som avdekket dette, og oppfølgingen i etterkant var ikke tilstrekkelig. I tillegg ble departementene varslet for sent. Regjeringen tok situasjonen på største alvor. Helse- og omsorgsministeren og jeg følger nå opp embetet for å sikre at det ryddes opp, og for at noe tilsvarende ikke skal skje igjen. Det handler bl.a. om gode rutiner og ledelsens ansvar for internkontroll. Her har det allerede blitt gjort mye for å styrke dette arbeidet. Ressursknapphet er ingen unnskyldning for manglende kontroll. Det er nettopp i slike tilfeller vi trenger at systemene fungerer. Når feilen først har skjedd, må det håndteres på en tillitvekkende måte, nettopp fordi det er rettssikkerheten som skal ivaretas, og fordi innbyggerne skal ha tillit til og kunne være trygge på at statsforvalterne håndterer sine saker i tråd med lover og regler.

Jeg mener det er viktig at vi har et lønnstak for ledere i staten. Det handler om at man ikke skal ansette ledere i staten over det taket, det handler om at man skal ha en helhetlig og omfordelende lønnspolitikk, det handler om at staten ikke skal være lønnsledende, men konkurransedyktig, og det handler om å gi et sterkt signal, ha en disiplinerende effekt og ikke minst skape legitimitet og tillit til lønnspolitikken og til lønnssystemet. Derfor skal vi videreføre det taket, og derfor justerer vi det også nå, for første gang på ti år. Det har stått helt stille i ti år fordi vi har vært opptatt av å minske forskjellene. Det har det bidratt til, men nå er det altså en justering av taket, i tråd med frontfagsrammen, som jeg mener er rimelig og moderat.

Det er helt feil at denne regjeringen har gått bort fra lønnstaket. Vi har et lønnstak for ledere i staten. Det lønnstaket gjelder ikke for hele staten, men det gjelder for om lag 250 ledere, og det var seks stykker som har nådd det daværende taket på 2 mill. kr. Vi trenger dyktige ledere i staten. Vi skal løse store oppgaver i årene som kommer. Vi mangler arbeidskraft. Vi er nødt til å få ned sykefraværet. Samfunnet skal omstille seg med ny teknologi. Da trenger vi ledere som har kompetanse, og som har erfaring. Staten skal ikke være lønnsledende, men staten skal være konkurransedyktig. Derfor viderefører vi taket, men vi gjør nå en justering i tråd med frontfagsrammen. Det taket har ligget fast i ti år, og nå gjør vi altså denne justeringen. Regjeringen ønsker en helhetlig og omfordelende lønnspolitikk som minsker forskjeller. Det bidrar taket til. Derfor viderefører vi taket, men med en justering. Så er det viktig å huske på at taket må være legitimt, det må ha tillit i befolkningen. Den legitimiteten og den tilliten oppnår man ikke hvis ansatte får høyere lønn enn sine ledere, og da bør taket justeres innimellom i tråd med frontfaget, sånn som vi nå har valgt å gjøre for lønnsoppgjøret i 2024.

Jeg har tre punkter. For det første er jeg helt enig med interpellanten i at vi står overfor store utfordringer i årene som kommer når det gjelder mangel på arbeidskraft. Vi skal gjennom større omstillinger av næringslivet og ikke minst få klimagassutslippene ned og ta vare på naturen. Teknologi er et uovertruffent virkemiddel for å hjelpe oss med de store omstillingene. Særlig når vi vet at vi mangler folk, er jeg nysgjerrig på hvordan vi kan utrede hvordan teknologien kan være personellbesparende når vi ser på digitaliseringstiltak i offentlig sektor, for vi vet at vi ikke kommer til å få tak i de folkene vi trenger i årene framover. Da bør vi kanskje vurdere – som helsepersonellkommisjonen gjorde – om det også bør være kriterier for å være personellbesparende når vi skal ta i bruk ny teknologi. For det andre har jeg lyst til å si at det handler om mer enn selve teknologien og om mer enn digitaliseringen, for like viktig når man skal lykkes med digitaliseringstiltak og -prosjekter, er det at man også evner å tenke omorganisering og omstilling i virksomheten. Når man tar i bruk kunstig intelligens som et verktøy i f.eks. saksbehandling, betyr det at folk må jobbe annerledes enn det man har gjort, og da hjelper det ikke med teknologien alene hvis man verken har kompetanse eller forståelse for at det krever en ny arbeidsflyt. Det er like viktig at teknologien må følges av utvikling av både tjenesteproduksjon og kompetanse når man skal ta den i bruk, for å evne å ta ut gevinster, enten det er i form av penger, arbeidstimer eller færre folk. For det tredje – til det siste interpellanten tar opp om innovative anskaffelser – er det næringsministeren som har ansvaret for selve det regelverket. Som forvaltningsminister er jeg selvfølgelig særlig opptatt av at forvaltningen først og fremst skal levere gode offentlige tjenester, men der man kan bidra til å utvikle norsk næringsliv, heier jeg skikkelig. Vi ser det på mange områder, særlig innenfor helseteknologi, hvor Norge nå har et gryende gründermiljø og oppstartsmiljø og ikke minst et potensial for skalering. Jeg mener at mange kunder, enten det er sykehus eller helse- og omsorgssentre, må evne å ha to tanker i hodet samtidig: sørge for gode offentlige tjenester, men ikke minst for at man får et sterkt næringsliv og et helseteknologinæringsliv. Derfor har jeg gitt beskjed om at jeg ønsker å se på en alternativ løsning til StartOff-programmet. Det var på mange måter godt, men traff ikke perfekt. Jeg mener StartOff-programmet var en god inngang til det offentlige gjennom innovative anskaffelser, men vi må vri om litt for å få det til å bli en større suksess. Til slutt: Vi har også sagt i digitaliseringsstrategien at vi ønsker å utvikle flere såkalte DSOP-samarbeid, altså digitalt samarbeid mellom offentlig og privat sektor, for vi ser at det er en suksess og noe vi kan gjøre mye mer av.

La meg først knytte en kommentar til statsbudsjettet for 2025, som inneholder nye digitaliseringstiltak for 2,3 mrd. kr. Det er et taktskifte på gang når det gjelder digitalisering i Norge. Det er som følge – mener jeg – av at man nå har fått et nytt digitaliserings- og forvaltningsdepartement, som gjennom kongelig resolusjon har fått et helt tydelig oppdrag i å styrke samordningen, styringen og koordineringen av digitaliseringen i Norge, nettopp fordi den har vært for svak. Det er noe departementet nå jobber med, gjennom først å legge fram en ny digitaliseringsstrategi, med konkrete tiltak. To av de tiltakene var jeg kort inne på i mitt forrige svar også, bare for å nevne det. Det handler for det første nå om å jobbe fram et nytt system, en ny løsning, for hvordan vi skal klare å realisere langsiktige og strategiske prioriteringer av digitaliseringstiltak i staten som nettopp går på tvers, fordi vi ser at det er en utfordring når vi har digitaliseringsprosjekter som går over både flere departementer, flere sektorer og også over flere år. Der er vi nå i gang med et systematisk arbeid for å lage gode kriterier for hvordan vi skal klare å få fram de prosjektene i større grad, og det skal være prosjekter som gir størst mulig gevinst for samfunnet vårt. Jeg nevnte også at vi utreder mer pliktig bruk av fellesløsninger – at man ikke utvikler fellesløsninger hver for seg, men at man bruker dem som har blitt opprettet, og de samme. Vi ser også på mulighetene for hvordan vi kan koble kommunene på dette. Det handler om at man skal ha færrest mulig fellesløsninger, men også om at de skal gjelde for hele offentlig sektor, uavhengig av stat eller kommune. Jeg har også lyst å knytte en kommentar til det representanten tar opp særlig om digitaliseringsprosjekter som går på tvers. Det er helt kjent at det er en utfordring, og la meg bare nevne en av livshendelsene som et eksempel – den forrige digitaliseringsstrategien pekte på sju livshendelser nettopp for å sette innbyggerne i sentrum. Livshendelsen «alvorlig sykt barn» viser oss at foreldre som har alvorlig syke barn, bruker opp mot 17 timer i uken på å lete etter informasjon som er relevant for dem. Nå, gjennom bruk av kunstig intelligens, har vi redusert de 17 timene til et tastetrykk. Det betyr at gevinsten kommer for foreldrene og for barnet som er alvorlig sykt, og ikke nødvendigvis for de ulike departementene eller direktoratene. Det mener jeg også er viktig når vi diskuterer gevinstrealisering, nemlig den forbedrede kvaliteten innbyggerne i landet vårt opplever.

Jeg har først lyst til å takke representanten Bjørlo for interpellasjonen og spørsmålet, som setter et viktig tema på dagsorden. Både Riksrevisjonen og perspektivmeldingen peker på teknologiutvikling og digitalisering som viktige drivere for omstilling og effektivisering. Likevel viser erfaringene at vi ikke alltid klarer å realisere gevinstene av digitaliseringstiltak fullt ut. Jeg er overbevist om at vi kan hente ut større gevinster gjennom mer helhetlig styring, tydelig prioritering og bedre samarbeid om digitalisering. Dette er i stor grad et politisk valg og litt av grunnen til at landet nå har en egen digitaliseringsminister. Vi investerer mye midler i offentlig digitalisering, men utnyttelsen forespeiler ikke nødvendigvis potensielle gevinster og forbedringspotensialet som ligger i det. I praksis tas de fleste gevinstene ut i form av kvalitetsforbedring og for sjelden som reduksjon av budsjetter eller færre ansatte. På den andre siden står samfunnet vårt overfor mangel på arbeidskraft, som interpellanten nevnte. Digitalisering og bruk av kunstig intelligens kan være en del av løsningen på dette, men da er vi nødt til å investere. Investeringer i nye digitaliseringstiltak kan imidlertid medføre økte driftskostnader sammenliknet med driftskostnadene for gamle systemer. En annen utfordring er at mange digitaliseringstiltak skaper gevinster på andre steder enn der investeringene gjøres. Dette svekker insentivene for å investere i samarbeidsprosjekter. OECDs landrapport fra 2024 om digitalisering i offentlig sektor i Norge påpeker nettopp dette. Kunstig intelligens kan bidra til å løse utfordringen med mangel på arbeidskraft. I regjeringens digitaliseringsstrategi sier vi at 100 pst. av offentlig sektor skal ha tatt i bruk kunstig intelligens innen 2030. Da er det viktig at gevinstene fra en sånn satsing blir tatt ut, og at vi klarer oss med de ansatte som allerede finnes, uten at kvaliteten på tjenestene blir dårligere. Vi har et godt utgangspunkt. Norge er et av de mest digitaliserte landene i verden. Vi er rangert som nummer 4 av 33 OECD-land når det gjelder offentlig sektor, men denne posisjonen kan vi ikke ta for gitt. Vi må holde tempoet oppe, samtidig som vi evner å hente ut gevinster. Derfor har regjeringen satt en tydelig retning for digitaliseringen i offentlig sektor, bl.a. gjennom å legge fram en egen digitaliseringsstrategi. Vi utvikler og vil stille krav til bruk av digitale fellesløsninger for å hente ut stordriftsfordeler og begrense doble investeringer. Vi jobber med å etablere sterkere styringskrav knyttet til gevinstuttak i digitaliseringsprosjekter. Offentlige etater må innføre systemer og rutiner for mer systematisk gevinstoppfølging, som departementene i større grad enn i dag må følge opp i etatsstyringen. Vi styrker ordningen for medfinansiering av digitaliseringstiltak i Digdir. Gjennom ordningen stilles det krav om realisering av interne gevinster i form av budsjettkutt. Vi har satt i gang et arbeid med mer langsiktig og strategisk prioritering av digitaliseringstiltak i statsbudsjettet. Det skal bidra til at midlene går til de områdene som faktisk gir størst gevinst for samfunnet vårt. Det er ingen tvil om at vi kan hente ut langt større gevinster fra digitalisering i offentlig sektor. Vi har utfordringer, men vi har også gode eksempler på hva som faktisk fungerer. Jeg er optimistisk, men jeg er også klar på at vi må stille tydelige krav til gevinstrealisering.

Jeg tar for gitt at aktører har oversikt over hvilket utstyr de nå har som går på 2G, og at de bruker tiden godt fram til 2027 for å skaffe seg oversikt og gjøre det teknologiskiftet som er nødvendig. Representanten Stordalen kommer her med mange gode eksempler på kritiske løsninger som drives av 2G-teknologi. Det er snakk om sending av EKG-informasjon og medisindispensere – løsninger det er særdeles kritisk for hvis de blir hacket, noe det er større sannsynlighet for at kan skje når løsninger går på 2G-teknologi, sammenliknet med 4G og 5G. Telia ønsker å fortsette sin slukkeprosess. De har meddelt meg at de har god oversikt over både konsekvenser og hvordan de skal gjøre den jobben. Hvis Telia blir usikker på konsekvensene av slukkingen, må de igjen vurdere å utsette sin slukking.

La meg først få si at jeg er glad for at nettopp Telenor har valgt å utsette sin slukking av 2G-nettet. Det er Telenor som har holdt på lengst og har den definitivt største utbredelsen av 2G-utstyr eller SIM-kort for 2G-utstyr. Det at Telenor har valgt å utsette slukkingen, gjør meg mer beroliget, fordi de er den definitivt største og mest dominante aktøren på markedet. Nkom skal få bruke tid. Akkurat hvilken måned i høst de kommer med den konsekvensutredningen, kan jeg ikke svare på her og nå, men vi har sagt at vi ønsker den så fort som mulig – helst sett i sammenheng med slukningstidspunktet for Telia også. Telia har orientert meg om at de ikke kommer til å slukke hele nettet med ett trykk, men at de vil ta fylke for fylke, for å følge situasjonen tett. Jeg tar for gitt at hvis man oppdager at konsekvensene er for store, vil Telia også vurdere å utsette slukkingen.

Jeg er veldig glad for forslaget fra komiteen om å gjennomføre den konsekvensutredningen. Det er også helt i tråd med det jeg har gitt Nkom i oppdrag å gjøre gjennom tildelingsbrevet, nemlig at man skal følge situasjonen knyttet til slukkingen av 2G-nettet veldig tett. At man nå også skal foreta en egen konsekvensutredning, mener jeg er klokt og riktig fordi det kan oppstå sårbarheter i systemet vårt når man skal gjøre slike teknologiskifter. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet har fått i oppdrag å gjennomføre den konsekvensutredningen. Det skal de få tid til å gjøre – helst så fort som mulig – og når den er gjennomført, skal vi komme tilbake til Stortinget på egnet måte med funnene man har gjort i den utredningen.

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet har hatt tett kontakt med tilbyderne helt siden varslingen om 2G-nettet ble gjort for over ti år siden. Så er det riktig at det gjenstår en del arbeid med å få skiftet ut utstyr, særlig i kommunene. I sitt møte med meg i høst har tilbyderne sagt til meg at de har hatt tett kontakt med kommunene, hatt informasjonskampanjer og bedt kommunene om å få en oversikt over hvilket utstyr de har som drives på 2G-nettet, nettopp for å kunne gjøre den utskiftningen. Vi har gjort teknologiske skifter før, som da vi gikk fra analog til digital tv og fra FM til DAB, og i de teknologiskiftene er det både vi som forbrukere og virksomhetene selv, enten de er private eller offentlige, som må stå for finansieringen av det utstyret.

La meg først få kommentere om utilsiktede konsekvenser. Det er riktig at overgangen fra 2G til 4G og 5G og teknologiskifter byr på utfordringer når man skal gjennom de skiftene. Derfor har vi også tidligere bedt Nkom om å følge prosessen tilbyderne har med markedet, nettopp for å minimere de konsekvensene som kan oppstå som følge av 2G-slukkingen. Når det er sagt, har undertegnede gjennom høsten i fjor, 2024, hatt en økende bekymring for både om disse konsekvensene var utredet godt nok, og om man hadde god nok oversikt. Derfor inviterte jeg både Telenor og Telia inn på mitt kontor i høst for å høre hvilke planer selskapene hadde for slukkingen, og hva man skulle gjøre for å bøte på de mulige konsekvensene. Jeg er derfor glad for at Telenor i etterkant har kommet tilbake og bestemt seg for å utsette slukkingen til 2027, sånn at man får bedre tid på seg til å gjøre det skiftet som trengs.

Vi er i ferd med å gjennomføre en digital transformasjon av samfunnet vårt, noe som er helt nødvendig for å håndtere vesentlige utfordringer, men ikke minst ta i bruk store muligheter i framtiden. Regjeringens digitaliseringsstrategi slår fast at Norge skal være verdens mest digitaliserte land i 2030. For å lykkes med denne ambisjonen er det nødvendig å sørge for at den digitale grunnmuren er både robust og basert på framtidsrettet, sikker og energieffektiv teknologi. Vi kan ikke for evig fortsette å lene oss på gamle løsninger. Derfor må vi gjøre oppgraderinger, bl.a. ved å slukke 2G og frigi kapasitet til 5G. Jeg synes også statsministerens redegjørelse om den sikkerhetspolitiske situasjonen synliggjør nettopp dette argumentet særdeles godt. Utfasingen av 2G skal gjennomføres slik at aktørene med 2G-avhengige løsninger har gode planer for utskifting, og slik at viktige samfunnsfunksjoner ikke blir skadelidende. Jeg er glad for komiteens innstilling nettopp på dette punktet. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet vil få klar beskjed om dette og fortsette å følge opp 2G-slukkeprosessen, slik de har gjort over flere år, og ytterligere utrede konsekvenser for systemer av betydning for sikkerhet og beredskap. Jeg har allerede bedt om tettere oppfølging av dette i årets tildelingsbrev til etaten. Departementet har også god dialog med Nasjonal kommunikasjonsmyndighet om slukkingen av 2G-nettet. Det påhviler også mobiltilbyderne et ansvar for å ha oversikt over de av kundene deres som ivaretar samfunnskritiske funksjoner, og gi kundene god oppfølging i overgangsfaser når teknologi skal skiftes. Mobiltilbyderne må ha gode planer for å minimalisere ulemper ved teknologiskifter og fange opp alvorlige konsekvenser. Med unntak av eCall er det ikke identifisert bruksområder der det ikke finnes gode erstatningsløsninger. Det finnes ingen enkel løsning for dagens biler med eCall. Telenors utsettelse av 2G-slukkingen til 2027, som jeg mener er klok og hensiktsmessig, gir mer tid til å se på avbøtende tiltak når det gjelder eCall. Ulike hensyn må veies, men la det ikke være tvil om at 5G er bedre for samfunnssikkerheten enn 2G. Norske myndigheter tar utfordringene knyttet til 2G-slukkingen på alvor. Vi skal være forberedt på ulemper som kan oppstå, og samtidig sikre en nødvendig teknologisk fornyelse for den digitale omstillingen av samfunnet vårt.

Her framsettes det en rekke påstander som etter min mening ikke medfører riktighet. Jeg er opptatt av at vi skal ha en balansert tilnærming til store teknologiskift. Jeg har, som tidligere nevnt, også vært bekymret for planene som aktørene har for slukking av 2G-nettet. Derfor hadde jeg møte med Telia og Telenor i høst, hvor Telenor på bakgrunn av det og på eget initiativ har valgt å utsette slukkingen. Nye regler for eCall skal være innført i 2027 på europeisk nivå, så eCall må være 4G- og 5G-basert for nye biler som skal selges fra da. Det er uklart om og hvordan EU kommer til å følge opp håndteringen av 2G-slukkingen i relasjon til eCall utover det, og derfor er det også opp til hvert enkelt land. I Norge har vi nå fått en utsettelse fra Telenors side som gjør at biler i Norge fortsatt vil ha fungerende eCall-system fram til utgangen av 2027.

Jeg er uenig med representanten Sve i at Nkom her ikke har gjort en god jobb. Som jeg redegjorde for i svaret mitt, har de vært tett på markedsaktørene for å følge hva samfunnskonsekvensene vil være av 2G-slukkingen. Det er viktig for oss å komme oss bort fra gammel teknologi. 2G-teknologien kan på mange måter sammenlignes med å gå fra en svær, tjukk analog tv til en digital tv, slik som hele befolkningen måtte gjøre for en god del år siden. Når det gjelder eCall, er det riktig at det er mange biler som har det 2G-baserte eCall-systemet. Når Telenor nå har valgt å forlenge 2G-nettet sitt til 2027, vil alle biler som har eCall, automatisk kunne «roame» på det 2G-nettet som Telenor har, og slik sett vil det bli ivaretatt også fram til 2027.

Det har i mange år vært varslet at 2G-nettene skal slukkes. 2G-nettene er basert på teknologi fra 1980-tallet. Utfasingen vil gi rom for sikrere, mer energieffektiv teknologi. Vi har store planer for å modernisere Norge. Da må vi også legge til rette for at gammel teknologi byttes ut. Jeg har likevel vært bekymret for om det forelå gode nok planer for 2G-slukkingen. Derfor varslet jeg allerede i høst at jeg vurderte en utsettelse. Jeg ville forsikre meg om at mobilselskapene hadde planer for å ivareta viktige samfunnsfunksjoner. Telenor, som har flest 2G-kunder, har på eget initiativ utsatt slukkingen til 2027. Det er jeg glad for. De tar samfunnsansvar. Det vil gi mer tid til å planlegge overgangen. Mobilselskapene har ansvaret for å veilede og finne løsninger for sine kunder. Det har de også forsikret meg om at de følger opp. Dersom f.eks. Telia er usikre på om de har tilstrekkelige planer, bør også Telia utsette iverksettelsen. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, Nkom, gjør etter min vurdering en god jobb. De har over flere år informert forbrukere, innbyggere samt offentlig og privat sektor om 2G-slukkingen. Nkom har hatt jevnlig dialog med 2G-netteierne for å påse at de gjør konsekvensvurderinger og ivaretar kundeforpliktelser. De har hatt dialog med bransje- og brukerorganisasjoner, selskaper som benytter 2G-nett i sine leveranser, og organer på fylkes- og kommunenivå. Slik får de en oversikt over 2G-avhengigheter og hvordan overgangen vil bli håndtert. Nkom har kartlagt hvem som kan bli berørt, og kritiske funksjoner som omfattes. Jeg mener det er gjort et solid grunnlagsarbeid. Jeg har likevel bedt Nkom følge arbeidet enda tettere. I årets tildelingsbrev, for 2025, ber jeg Nkom følge opp kartleggingen av viktige funksjoner som er avhengige av 2G-nett, og påse at aktørene har planer for overgang til annen og mer framtidsrettet teknologi.

Som statsråd forventer jeg at alle statsråder jobber godt med datadeling på sine områder. Det er hver enkelt statsråd som er best til å definere hvilke data som faktisk gir verdi å dele, og hvilke data man er nødt til å jobbe raskest med. Det legger jeg til grunn at utviklingsministeren vil gjøre en god vurdering av.

Tidligere statsråd Nikolai Astrup har lagt fram en digitaliseringsstrategi for offentlig sektor. Denne regjeringen ønsker å se digitaliseringen under ett, fordi den går på tvers i samfunnet vårt. Jeg har derfor nylig lagt fram en strategi som omfatter både offentlig sektor, næringslivet og samfunnet vårt generelt. Vi er nødt til å spille på lag – alle sektorer – hvis vi skal lykkes med å ta i bruk digitalisering til det beste for samfunnet vårt. Viderebruksutvalget leverte sin NOU-innstilling i fjor, og vi sendte med en gang NOU-en ut på høring for raskt å kunne jobbe med og fremme ny lov om datadeling. Viderebruksutvalget foreslår å ta punktene om datadeling ut av åpenhetsloven og lage en ny lov. Det er et forslag jeg har veldig stor sans for, nettopp fordi at det å lykkes med data i bunn og grunn handler om å lykkes med digitaliseringen. Vi skal raskt komme tilbake til Stortinget for å fremme den loven.

Digitaliseringsministeren er veldig godt fornøyd med arbeidet utviklingsministeren gjør, men til det litt mer generelle spørsmålet, som handler om deling av data i offentlig forvaltning: Jeg er helt tydelig på at det er en av de viktigste komponentene vi er nødt til å få på plass i tiden framover, både for å lykkes med å ta i bruk kunstig intelligens som et verktøy for å fornye og forbedre offentlig sektor, og for å gi næringslivet muligheter. Vi er godt i gang med et storstilt arbeid på datadeling. I løpet av året skal vi fremme ny lov om datadeling. Vi skal opprette et prioriteringsråd for deling av data, nettopp fordi vi ser at dataene er råvaren for å evne å ta i bruk teknologien på en god måte.

La meg være klokkeklar: Jeg forventer at personvernet blir ivaretatt i alle offentlige og for så vidt også private løsninger som utvikles. Personvern er ingen teknisk detalj. Det er en grunnleggende rettighet for oss alle, som må være på plass. Detaljerte spørsmål knyttet til Helseplattformen skal helseministeren få lov til å svare for, men jeg har lyst til å gjøre noen generelle refleksjoner om viktigheten av at vi har gode digitale system, og at vi lykkes med digitaliseringen av offentlig sektor. Innenfor helsevesenet kan digitalisering og kunstig intelligens hjelpe oss med å få ned ventetidene, gjøre logistikken bedre på sykehusene for å få til operasjoner og ikke minst persontilpasse både behandling og kommunikasjon mellom pasienter og sykehuspersonell. Da må vi imidlertid gjøre det på en måte som er i tråd med det samfunnet vi ønsker oss, og de verdiene vi ønsker å legge til grunn. Personvern er en av de verdiene, som vi holder veldig høyt. Jeg forventer at alle forholder seg til de lover og regler som finnes knyttet til personvern.

Statsråden er helt enig med statsrådens ord i både kronikk og tidligere uttalelser om at personvern ikke er noen liten teknisk detalj som skal være på plass. Det handler om våre grunnleggende rettigheter. Det handler om vår grunnleggende integritet i at vi eier vårt eget liv. Vi eier våre egne opplysninger. Derfor har også jeg, da jeg la fram digitaliseringsstrategien i høst, satt av et helt kapittel til nettopp personvern, fordi denne rettigheten er så viktig. I strategien slår vi fast at vi ønsker et godt personvern for alle, og vi setter et mål om at innbyggernes tillit til hvordan det offentlige jobber med personvern, skal styrkes fram 2030. Vi ønsker også å slå fast at det offentliges løsninger skal inneholde innebygde personvernløsninger, nettopp fordi vi ser tendenser til at digitaliseringen går på bekostning av personvernet. Det er ikke godt nok, og det er noe alle statsråder har et ansvar for innenfor sitt område – å sørge for at personvernet blir ivaretatt.

Et velfungerende karanteneregelverk er viktig for at overganger mellom politikk, forvaltning og næringsliv ikke fører til misbruk av informasjon og til at noen får særlige konkurransefordeler, eller at det oppstår en mistanke om at dette skjer. Det er positivt og ønskelig med mobilitet, men hensynet til tillit må ivaretas i forbindelse med sånne overganger. Proposisjonen følger opp enstemmige forslag fra karantenelovutvalget. Utvalget var, som tidligere nevnt, sammensatt av representanter fra partiene som var representert på Stortinget i stortingsperioden 2017–2021. Endringene skal bidra til å gi et klarere og mer forutsigbart regelverk som bidrar til tillit til forvaltningen og det politiske systemet, og som gjør det mulig å iverksette effektive reaksjoner ved brudd på pliktene etter loven. Informasjonsplikten er sentral for at formålene med karanteneloven blir realisert. Derfor skjerpes politikernes informasjonsplikt sånn at den også omfatter endringer i det nye arbeidet, og den utvides i tid, fra 12 til 18 måneder etter fratreden som politiker. For tilliten til det politiske systemet og til karanteneregelverket er det viktig at karanteneloven ikke åpner for omgåelse, eller at det oppstår mistanke om det. Derfor er det fremmet forslag om at det ikke gis godtgjørelse for karantene når politikere oppretter egen næringsvirksomhet etter å ha tiltrådt som politiker, eller ved overgangen til virksomhet som ikke tidligere har vært i drift. Effektive reaksjoner ved brudd på reglene er viktig for tilliten til systemet. Vi må kunne ha forventninger til politikere, embetsmenn og statsansatte som omfattes av karanteneloven. De har høye posisjoner i samfunnet. Det fremmes forslag om at godtgjørelsen kan stanses og kreves tilbakebetalt dersom karantenen brytes. Det foreslås også at det kan ilegges overtredelsesgebyr ved uaktsomme brudd på pliktene etter loven. I dag er det krav om at bruddet er forsettlig eller grovt uaktsomt. Jeg er ellers glad for at et samlet presidentskap støtter forslagene som regjeringen har lagt fram.

Det er min kollega, kommunal- og distriktsministeren, som har ansvaret for retningslinjer knyttet til de statlige arbeidsplassene, men jeg kan love representanten at dette er et tema som står høyt på dagsordenen, og som blir diskutert titt og ofte, med tanke på hvordan vi skal jobbe videre med dette arbeidet.

Digitalisering er et veldig godt verktøy for at folk skal kunne bo og leve i hele landet vårt, helt uavhengig av fjorder, fjell og vann. Digital infrastruktur er det som knytter oss sammen, og det som gjør at man kan både jobbe, ha fritid og sove på samme sted. For denne regjeringen har det vært viktig å evne å ta hele landet i bruk. Derfor er det viktig med utbygging av den digitale infrastrukturen. Nå har nær 99 pst. av alle i Norge tilgang på 100 Mbit/s bredbånd, nettopp for å kunne bo og jobbe i hele landet. Målet om 1 Gbit/s har vi satt oss fordi vi trenger å øke farten på de digitale motorveiene, slik at også arbeidsplasser kan være i hele landet, inkludert de statlige arbeidsplassene. For denne regjeringen har det vært viktig at det skal være statlige arbeidsplasser over hele landet. For mitt vedkommende, som bl.a. har ansvaret for Digitaliseringsdirektoratet og Nkom, Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, som holder til i Vestland fylke og i Lillesand, har det vært viktig og et bevisst valg.

Jeg er opptatt av at digitalisering skal være et verktøy for inkludering og ikke for ekskludering. Det å ha tilgang til en elektronisk ID, som BankID, Commfides, Bypass ID eller MinID, er helt avgjørende for at man skal kunne være en del av det digitale samfunnet. Vi kan ikke risikere at vi utvikler nye digitale skylapper i et kappløp som egentlig skaper et nytt utenforskap. Derfor har jeg fra dag én vært opptatt av arbeidet med at alle skal få tilgang til en elektronisk ID. I strategien har vi skrevet at innen 2030 skal alle fra de er 12 år ha tilgang til en elektronisk ID, og vi jobber nå raskt for å prøve å gjøre dette som en del av implementeringen av det som heter e-IDAS-forordningen fra EU. Målet er at elektronisk ID for alle skal kunne komme på plass så fort som mulig. I dag er det ca. 600 000 nordmenn som mangler det. Noe av utfordringen er at noen f.eks. bare har et d-nummer.

Jeg er veldig glad for at representanten er opptatt av vilkårene for oppstartsbedrifter. I årene framover trenger vi flere selskaper som starter, men ikke minst som vokser og blir til større suksesser og evner å skalere opp. Det å være kunde av det offentlige er en måte å vokse som selskap på. Vi jobber nå med å se på en god ordning for hvordan vi kan stimulere til flere oppstartsselskaper inn i offentlig sektor, og for så vidt også inn i kommunesektoren, som er viktig. I tillegg har vi i digitaliseringsstrategien sagt at vi ønsker flere såkalte DSOP-prosjekter, nemlig digitalt samarbeid mellom offentlig og privat sektor, nettopp fordi vi ser at vi trenger bidrag både fra selskapene og fra offentlig sektor hvis vi skal lykkes med å bli det mest og best digitaliserte landet i verden.

Jeg opplever et stort ønske fra norske gründere om at norsk offentlig sektor skal være et marked for dem. Det er også derfor vi har satt i gang en utredning for å se på hvilken ordning vi nå kan lage, som er god og treffsikker og også basert på de gode erfaringene vi hadde med StartOff-programmet. Hvorvidt det er riktig å ha en slik ordning liggende i DFØ, som var tilfellet for StartOff-ordningen, eller om det er et riktig å plassere den i Innovasjon Norge eller andre steder, er vi nødt til å se på på en slik måte at det gagner offentlig sektor, og ikke minst de oppstartsselskapene som kan være aktuelle som kunder av norsk offentlig sektor.

Denne regjeringen har lagt fram et forslag til statsbudsjett som gir trygghet for folk og trygghet for landet, og som skal utvikle hele Norge. Det har vært en ekstraordinær sikkerhetspolitisk situasjon som har gjort at regjeringen har valgt å prioritere midlene sine noe annerledes. Det kan undertegnede si at dessverre gikk ut over StartOff-ordningen, for det har vært en god ordning. Derfor er jeg nå opptatt av å sørge for at vi får gjort en utredning for at flere oppstartsbedrifter kan ha det offentlige som sitt marked, og at man får gjort flere koblinger gjennom en ordning som kan ligne på StartOff-programmet, men også gjennom andre ordninger. Min kollega næringsministeren er også i ferd med å se på lovverket knyttet til offentlige anskaffelser, hvor spørsmålet om innovative offentlige anskaffelser vil bli tatt opp.

Oppstartsbedrifter i Norge leverer verdifull innovasjon både for offentlig sektor og for næringslivet vårt. Det er et mål for denne regjeringen at Norge skal bli verdens beste land å være gründer i og å starte bedrift i. Vi trenger flere selskaper når vi skal skape et nytt næringsliv. Da må det nye næringslivet også ha et marked, og det offentlige kan være dette markedet. Erfaringen med StartOff-ordningen var god. Ordningen var treffsikker. I en helhetlig budsjettprioritering i en tid da sikkerhetspolitiske spørsmål utfordrer oss, fant ikke regjeringen penger til å øke tilskuddet til StartOff, men vi er nå i gang med en utredning for å se på hvordan vi kan åpne opp for flere innovative anskaffelser fra oppstartsbedrifter i tiden framover.

Regjeringen ønsker å skape et digitalt samfunn som inkluderer alle, og som gir bedre offentlige tjenester og økt verdiskaping. Vi står overfor en økende mangel på ressurser, og vi må utnytte mulighetene digitalisering gir oss. Norge er allerede et av de mest digitaliserte landene i verden, og i digitaliseringsstrategien legger regjeringen grunnlaget for at vi nå kan bli det fremste. I budsjettforslaget øker vi satsingen på nye digitaliseringstiltak betraktelig, til 2,3 mrd. kr. Vi styrker sikkerhet og beredskap og sikrer trygge og moderne digitale fellesløsninger gjennom å foreslå over 400 mill. kr til Altinn og til å bygge opp et sikkerhetsmiljø knyttet til fellesløsningene i Digitaliseringsdirektoratet. Vi foreslår styrking av forskning på kvanteteknologi gjennom Forskningsrådet, sånn at den årlige tildelingen på sikt blir 70 mill. kr høyere enn dagens innsats. Vi jobber for en framtidsrettet digital infrastruktur i hele landet ved å foreslå 415 mill. kr til høyhastighetsbredbånd. Målet er 100 megabit til alle innen utgangen av 2025 og 1 gigabit til alle innen utgangen av 2030. Vi styrker digital inkludering ved å foreslå 2,6 mill. kr til å få på plass en fullmaktsløsning i løpet av 2025, som skal legge til rette for at ikke-digitale brukere kan la andre representere seg i digitale tjenester. Vi skaper bedre offentlige digitale tjenester gjennom å foreslå 10,6 mill. kr til en digital løsning for dødsbo, som vil gjøre det enklere for de etterlatte å få oversikt over boet. Vi øker tilsagnsrammen for medfinansieringsordningen for digitaliseringsprosjekter med nesten 40 mill. kr. Og ikke minst: I budsjettforslaget legger regjeringen til rette for at norske aktører kan utnytte mulighetene i kunstig intelligens, KI, bl.a. gjennom å starte utviklingen av en nasjonal infrastruktur for KI. Vi foreslår 40 mill. kr til trening av språkmodeller for å utvikle KI som er trent på norske og samiske datasett. Dette arbeidet er høyt prioritert fra regjeringens side. Samlet bidrar budsjettforslaget og forliket med SV her i Stortinget med nesten 700 mill. kr mer til digitalisering enn i inneværende år. Regjeringen har startet arbeidet med å gjennomføre EUs forordning om kunstig intelligens i norsk rett. Det innebærer også at regjeringen arbeider med å etablere en nasjonal tilsyns- og forvaltningsstruktur for å sikre håndhevingen av denne viktige reguleringen. Forordningen krever bl.a. etablering av en eller flere markedstilsynsmyndigheter, hvorav én av disse også utpekes som den nasjonale koordinerende markedstilsynsmyndigheten. Tilsynene skal overvåke at KI-systemene på det norske markedet, som brukes av både offentlige og private virksomheter, oppfyller formålet og kravene i KI-forordningen på en trygg og sikker måte. DFØ har utarbeidet en rapport med anbefalinger om hvordan forvaltningsstrukturen og KI-tilsynet bør utformes. Regjeringen vil ta en beslutning i dette spørsmålet i starten av neste år. Regjeringen ønsker en effektiv offentlig sektor som gir innbyggerne gode tjenester. For at statsforvalterne skal kunne følge opp, må vi øke kapasiteten på deres arbeid med kriseberedskap og sikkerhet, integrering og kommuneøkonomi. For prosjektet med nytt regjeringskvartal er god framdrift viktig for at vi skal klare å holde kostnadene nede. Samling av departementene vil også bidra til bedre samhandling på tvers. Med regjeringens budsjettforslag tar vi et steg i riktig retning mot et inkluderende digitalt samfunn, med høy verdiskaping og hvor det offentlige leverer stadig bedre tjenester.

Ja, det er klart jeg er bekymret. Det var derfor staten hadde et så tydelig mål med årets lønnsoppgjør og et ønske om å få til likelydende avtaler, nettopp fordi man ønsker lik lønn for likt arbeid, helt uavhengig av hvor man er organisert. Vi har nå fått en Fafo-rapport som har sett på flere elementer, og vi får beregningene fra TBU. Fjorårets beregning innbefatter også både politi og forsvar, som hadde en helt særegen situasjon i fjor, særlig forsvar, med den sikkerhetspolitiske situasjonen vi står i, med overtid osv., som gjør at man får litt overslag på tallene. Det klare og store målet er imidlertid å jobbe for likelydende avtaler, nettopp for å sørge for kontroll med lønnsutviklingen og ikke minst det viktige politiske prinsippet om at man skal ha lik lønn for likt arbeid, helt uavhengig av hvor man er organisert. Etter min mening er det det organisasjonsfrihet helt reelt handler om.

Hovedmålet til staten ved årets lønnsoppgjør var å sørge for likelydende avtaler, nettopp fordi vi ønsker lik lønn for likt arbeid, helt uavhengig av hvor man er organisert. Det baserer seg også på en tilbakemelding fra ledere i statlige virksomheter, hvor man ser at det nå er i ferd med å danne seg en praksis ved at man får ulik lønn for likt arbeid, og at ledere av statlige virksomheter er nødt til å ta av sine driftsbudsjetter for å kompensere for de lønnsforskjellene som utvikler seg på de ulike arbeidsplassene. Det er en utvikling vi ikke kan leve med. Det gjør at vi risikerer å miste kontrollen over lønnsutviklingen i offentlig sektor. Når det er 170 000 ansatte i offentlig sektor og godt og vel 110 mrd. kr som utbetales i lønn, er det klart at det er store penger det er snakk om. Det er vårt mål å sørge for å arbeide for likelydende avtaler i fortsettelsen, og det er et arbeid vi skal gjøre sammen med hovedsammenslutningene.

Som forvaltningsminister er jeg særdeles opptatt av at innbyggerne, befolkningen, næringslivet og samfunnet skal ha tillit til forvaltningen. Når det gjelder spørsmål som er knyttet til Innovasjon Norge – her blir det også sagt at 51 pst. av Innovasjon Norge er eid av staten – må spørsmålene rettes til Nærings- og fiskeridepartementet.

Jeg kjenner meg ikke igjen i verken insinuasjoner eller omtaler vedgående Randal eller undertegnede. For øvrig er Innovasjon Norge underlagt Nærings- og fiskeridepartementet, og spørsmål i sakens anledning må rettes dit.

Statens mål i dette lønnsoppgjøret var likelydende hovedtariffavtaler, et oppgjør innenfor en ansvarlig økonomi i tråd med frontfaget og å sørge for kontroll med lønnsutviklingen i staten. Ved Rikslønnsnemndas kjennelser i november er lønnsoppgjøret i staten avsluttet, og det kan iverksettes. Oppgjøret er avsluttet innenfor en økonomisk ramme på 5,2 pst., som tilsvarer årslønnsøkningen som er anslått i frontfaget. Det er jeg svært fornøyd med. Frontfagsmodellen bidrar til å sikre vår konkurranseevne og gir oss et godt grunnlag for å sikre høy sysselsetting og lav arbeidsledighet framover. Rikslønnsnemnda har bestemt at Akademikerne og Unio sine hovedtariffavtaler fra forrige periode skal videreføres. Nemnda har videre bestemt at LO Stat skal ha en hovedtariffavtale som er lik den avtalen som YS Stat ble enig med staten om under meklingen. Rikslønnsnemnda har dermed opprettholdt situasjonen med ulike hovedtariffavtaler også for denne tariffperioden. Det er uheldig at situasjonen med ulike avtaler fortsetter. Jeg er enig med flertallet i komiteen om at dagens situasjon med ulike avtaler må følges nøye for å hindre at ansatte får ulik lønn for likt arbeid, avhengig av hvor de er organisert. For oss er det viktig at Rikslønnsnemndas nøytrale medlemmer, som utgjør flertallet, har uttalt at de har forståelse for statens behov for en samordnet lønnsdannelse i staten og med det behovet for likelydende avtaler. Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at staten forhandler med flere parter, at det derfor er grunnlag for flere tariffavtaler, og at det å pålegge staten å inngå like hovedtariffavtaler vil gripe inn i partenes avtalefrihet. Det er fire hovedtariffavtaler i staten, én med hver av hovedsammenslutningene. Disse avtalene reforhandles mellom partene annethvert år. I år var statens krav at disse avtalene skulle være likelydende. Jeg er ellers glad for at en samlet komité støtter forslagene som regjeringen har lagt fram. Jeg har spesielt merket meg at komiteen støtter modellen regjeringen foreslår for å håndtere de uorganiserte, men at man samtidig oppfordrer partene til å følge opp modellen på egnet måte.

Kunstig intelligens er et av de kraftigste verktøyene vi nå har i verktøykassen for å løse store, komplekse samfunnsutfordringer, men ikke minst også realisere mange nye muligheter, både for samfunnet vårt, for offentlig sektor og ikke minst for å skape et nytt næringsliv. Denne regjeringen gjør en kraftsatsing på kunstig intelligens. Vi har bevilget 1 mrd. kr til KI-milliarden, som skal gå til å opprette fire til seks forskningssentre som ikke bare skal forske, men også sørge for at forskningen blir kommersialisert og tatt rett inn i samfunnet, sånn at den faktisk kommer til nytte for samfunnet og for næringslivet. Ikke nok med det: Vi har også bestemt at vi skal opprette en nasjonal infrastruktur for kunstig intelligens. Vi bevilger i forslag til statsbudsjett for 2025 penger til å trene nasjonale grunnmodeller. Vi skal fremme en ny datadelingslov, og vi skal øke tungregningskapasiteten, alt med sikte på at både offentlig sektor og næringsliv skal kunne ta i bruk teknologien.

Det er helt riktig som representanten påpeker: Kunstig intelligens fører med seg store muligheter for samfunnet vårt, både til å finne nye legemidler, til å ta i bruk personellbesparende teknologier i helsevesenet vårt og til å gi en enklere og bedre hverdag for hele samfunnet og for næringslivet. Teknologien utfordrer oss også. Den kan utfordre tilliten i samfunnet, og derfor er det viktig at vi tar styring og kontroll. Derfor jobber vi nå med å implementere KI-forordninger fra EU så raskt som mulig, og i den forbindelse vil vi også oppnevne et nasjonalt tilsyn for kunstig intelligens i Norge. Jeg registrerer at DFØ har anbefalt Nasjonal kommunikasjonsmyndighet som tilsyn for KI-forordningen, og det er en beslutning regjeringen raskt vil følge opp og fatte. Det er da et tilsyn som skal sørge for en etisk forsvarlig og riktig bruk av KI også i Norge.

Regjeringen ser store muligheter i digitalisering og ny teknologi. Vi la i september fram den nye nasjonale digitaliseringsstrategien, Fremtidens digitale Norge. Med denne strategien skal vi bidra til å gi folk og næringsliv en enklere, bedre og tryggere hverdag, og vi skal utjevne forskjeller i framtidens digitale samfunn. Dette skal vi gjøre med tydelig styring og kontroll. Norge er allerede et av de mest digitaliserte landene i verden. I digitaliseringsstrategien legger regjeringen grunnlaget for at vi nå kan bli det fremste. Også i årets budsjettforslag prioriterer regjeringen digitalisering høyt. Vi øker satsingen med nesten 700 mill. kr, til et budsjettforslag på 2,3 mrd. kr til nye digitaliseringstiltak. Budsjettforslaget vil gjøre det mulig å realisere digitaliseringstiltak som vil bidra til forenkling og effektivisering i offentlig sektor, bedre offentlige tjenester, økt IT-sikkerhet og bedre bredbåndsdekning. Grunnleggende digital infrastruktur er en forutsetning for digitalisering i alle sektorer, og det er avgjørende for å bygge landet vårt videre i framtiden. Mobil- og bredbåndsnettene utgjør, sammen med datasentrene, Norges digitale grunnmur. Norge ligger langt framme i internasjonal målestokk, med gode og sikre elektroniske kommunikasjonsnett. Ifølge de siste foreløpige estimatene ligger vi nå nær 99 pst. dekning for bredbånd med minst 100 Mbit/s nedlastingshastighet og minst 10 Mbit/s opplastingshastighet. Med budsjettforslaget på over 400 mill. kr er vi nå på god vei til å nå målet om at alle husstander og virksomheter skal ha tilbud om slikt bredbånd. I digitaliseringsstrategien ser vi enda lenger fram, mot 2030. Det målet vi nå har satt, er at alle i 2030 skal ha tilbud om bredbånd med minst 1 Gbit/s nedlastingshastighet. Dette gjør vi fordi høyhastighetsbredbånd, sammen med et godt utbygd mobilnett, gir grunnlag for mer innovasjon, nye digitale tjenester, bedre digital og sosial inkludering og et grønnere og mer produktivt næringsliv i alle deler av landet, og dermed økt verdiskaping. Det handler enkelt og greit om å øke farten på de digitale motorveiene våre. Den digitale grunnmuren bærer stadig større verdier og flere kritiske tjenester for det norske samfunnet. Samtidig er den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa skjerpet. Påkjenninger fra ekstremvær og naturhendelser har satt ekomnettene våre på prøve, og behovet for beredskapskommunikasjon har blitt enda viktigere. Vi fortsetter derfor en betydelig satsing på sikkerhet og beredskap i nettene våre, med et bevilgningsforslag på 195 mill. kr i 2025. EU-programmet DIGITAL er et investerings- og kapasitetsbyggingsprogram for digital omstilling og bruk av innovative digitale teknologier i samfunnet og næringslivet. Mange av prosjektene blir finansiert av de enkelte landene. For å sikre at norske aktører kan delta i prosjekter som krever nasjonal medfinansiering, foreslår regjeringen i 2025 midler til medfinansiering og oppfølging av de digitale innovasjonsnavene. Det er viktig for regjeringen å sikre at hele befolkningen blir inkludert i den digitale utviklingen. Vi vil inkludere flere eldre i det digitale samfunnet og foreslår i statsbudsjettet å styrke arbeidet med digital veiledning for eldre, gjennom økt driftstilskudd til Seniornett. Seniornett gjør en viktig jobb for å hindre digitalt utenforskap. Regjeringens budsjettforslag er et klart signal om at vi tar digitalisering på alvor. Fra å forsvare våre digitale løsninger til å tilby nye og innovative tjenester er budsjettforslaget et skritt mot en framtid der teknologi skal tjene folket og samfunnet.

Personvern er grunnleggende i demokratiet vårt. Godt personvern legger til rette for ytringsfrihet, informasjonsfrihet og fri meningsdannelse, og ikke minst for tillit. Mange internasjonale teknologigiganter har forretningsmodeller der innsatsfaktoren er personopplysninger. Opplysningene brukes til profilering og atferdsbasert markedsføring med grunnlag i brukervilkår det knapt er mulig å forstå. Jeg er glad for at Datatilsynet går foran og viser vei i saker som gjelder de store teknologiselskapene, og som virkelig betyr noe for personvernet vårt. Barn og unge har et krav på særskilt vern på nett. Det er regjeringen opptatt av. Derfor har vi også foreslått å øke Datatilsynets budsjett med 1,5 mill. kr til arbeidet med nettopp å ivareta barn og unges personvern på nett. Datatilsynet påvirkes av nye rettsakter fra EU, økt veiledningsbehov hos virksomheter og flere klagesaker. Vi må sikre at de kan bidra til at både offentlig og privat sektor ivaretar innbyggernes personvern. Derfor er jeg glad for at denne regjeringen har sikret varig drift av den regulatoriske sandkassen for personvernvennlig digitalisering og innovasjon. Den er et veldig viktig virkemiddel. Sammen med Datatilsynet er jeg også opptatt av å følge opp DFØs anbefalinger om hvordan nettopp Datatilsynet kan utnytte tildelte ressurser enda bedre. Ny teknologi, som kunstig intelligens, har et stort potensial til å løse viktige samfunnsutfordringer og forbedre velferdssamfunnet vårt. Dette må vi utnytte. Samtidig må bruk av teknologi ledsages av kritiske refleksjoner. Personvernkommisjonen pekte i sin utredning på en gjennomgående tendens til at digitaliseringen skjer på bekostning av personvernet. Dette er en bekymring jeg tar på stort alvor. Regjeringen har derfor lagt fram en ny nasjonal digitaliseringsstrategi, hvor nettopp det å sikre personvernet i all digitalisering er et viktig mål. Skal vi få til det, må vi se personvernet i et helhetlig perspektiv og ikke stykkevis og delt.

Digitalisering og kunstig intelligens har kraft i seg til å være et viktig verktøy for å transformere offentlig sektor. Ansvarlig bruk av KI gjør at vi kan redusere behovet for arbeidskraft og effektivisere og øke produktiviteten i det offentlige, og det kan løfte kvaliteten på tjenestene. KI har f.eks. vist seg å være nyttig for å oppdage og behandle sykdom som kreft i spesialisthelsetjenesten. Jeg er derfor glad for at Riksrevisjonen har undersøkt bruken av kunstig intelligens i staten. Jeg merker meg at Riksrevisjonen konstaterer at statlige virksomheter utnytter mulighetene med kunstig intelligens ulikt, og at teknologien fortsatt er lite i bruk. Riksrevisoren konkluderer med at viktige forutsetninger for å ta i bruk KI i større skala ikke er på plass. Det er stort behov for juridiske avklaringer og kompetanse, infrastrukturen er mangelfull, og det trengs bedre tilgang på norske språkdata og andre kvalitetsdata. Jeg finner det likevel positivt at flertallet av de statlige virksomhetene som tar i bruk KI, oppgir at de når målene om effektivisering og forbedring av egen oppgaveløsning. Dette viser at kunstig intelligens gir gevinster for offentlig sektor. Jeg merker meg Riksrevisjonens overordnede vurdering om at det ikke er tilfredsstillende at Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet gjennom styring og i samarbeid med de andre departementene ikke har lagt bedre til rette for at offentlig sektor kan utnytte mulighetene med kunstig intelligens og ta i bruk KI på en ansvarlig måte. Den samlede innsatsen er for svak, gitt ambisjonene om at Norge skal ha en infrastruktur for kunstig intelligens i verdensklasse. Riksrevisjonens undersøkelse omfatter perioden 2018–2023. I 2024 opprettet regjeringen Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet, nettopp for å styrke samordnings- og pådriverkraften i digitaliseringspolitikken. Regjeringen har også lagt fram en ny digitaliseringsstrategi – Fremtidens digitale Norge. Strategien viser retning for hvordan Norge i perioden fram mot 2030 skal bli det mest digitaliserte landet i verden. Vi har satt et mål om at 80 pst. av offentlige virksomheter skal ha tatt i bruk KI innen 2025 og 100 pst. innen 2030. Vi har allerede startet på flere viktige tiltak for å nå disse målene. Regjeringen jobber nå med å få på plass en nasjonal infrastruktur for KI, og her samarbeider mitt departement med Kultur- og likestillingsdepartementet og Kunnskapsdepartementet. Infrastrukturen vil omfatte tilgang på regnekraft og grunnmodeller som er tuftet på våre samfunnsverdier og våre språk. Vi er i gang med gjennomføringen av EUs forordning om kunstig intelligens i norsk lov. Regelverket vil bidra til større forutsigbarhet for norske virksomheter og bidra til at KI-systemene utvikles og brukes på en ansvarlig og etisk måte. Vi følger også opp viderebruksutvalgets forslag til ny lovgivning om viderebruk av offentlige data. Regelverket skal bidra til at data i større grad deles, og at de er av god kvalitet. Det tas sikte på å fremme forslag om en ny datadelingslov for Stortinget i løpet av 2025. Regjeringen ser behovet for å styrke arbeidet med å tilgjengeliggjøre offentlige data som er viktige for samfunnet, og vil derfor etablere et nasjonalt prioriteringsråd for deling av data. Kompetanse er Norges fremste konkurransefortrinn og viktigste ressurs. Regjeringen har allerede økt forskningsinnsatsen innen kunstig intelligens med 1 mrd. kr de neste fem årene, og det skal opprettes fire til seks tverrfaglige og tverrsektorielle forskningssentre for kunstig intelligens, med oppstart i 2025. Regjeringen arbeider også for å styrke den digitale kompetansen, helt fra grunnskolen via videregående opplæring, fagskoler og høyere utdanning til etter- og videreutdanning. Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet har ansvaret for å koordinere digitaliseringspolitikken, og det enkelte fagdepartementet har ansvar for å prioritere og gjennomføre tiltak på egne sektorområder. Jeg er enig i Riksrevisjonens anbefaling om at Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet må styrke sin samordnings- og pådriverrolle for aktivt å stimulere til og legge til rette for ansvarlig bruk av kunstig intelligens i offentlig sektor i samarbeid med andre departementer. I regjeringens digitaliseringsstrategi er det uttalt at vi skal sørge for en mer helhetlig og langsiktig prioritering av digitaliseringstiltak i offentlig sektor. Mitt departement har allerede startet på den oppgaven.

Først vil jeg igjen benytte anledningen til å takke for muligheten til å få komme hit og redegjøre, og for konstruktive og gode innlegg som har vært i runden etterpå. Det er helt uakseptabelt at Telenor for fjerde gang på fire måneder har feil som rammer mobiltjenestene og nødnettene våre. Det er Telenors ansvar, og det er helt uakseptabelt. Den digitale infrastrukturen er livsnerven i samfunnet vårt. Når nødnumrene ikke fungerer, er det en fare for liv og helse, og det er svært alvorlig. Det er også grunnen til, som flere representanter har vært inne på i runden etterpå, at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet allerede etter den første hendelsen 29. august iverksatte et tilsyn for å undersøke hva som har skjedd, hvorfor det kunne skje, og hva konsekvensene har vært. Med hendelsen i går har det blitt et utvidet tilsyn, og jeg forventer at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet jobber raskt og effektivt med å undersøke saken. Det er igjen viktig å understreke at tilsynet ennå ikke er ferdig, og man har ikke konkludert. Som jeg sa i redegjørelsen min i sted, er det etter den informasjonen vi har fått, vedlikehold som går igjen i hendelsene, men rotårsakene er ulike. Vi må vente på rapporten som kommer fra Nasjonal kommunikasjonsmyndighet. Når den kommer, skal statsråden selvfølgelig følge opp med alle relevante tiltak som den rapporten peker på. Det er helt riktig: Vi lever i en ny sikkerhetspolitisk verden og situasjon, og det er regjeringens fremste oppgave å sikre tryggheten og sikkerheten i landet vårt. Det tar vi på største alvor. Derfor investerer vi tungt i infrastruktur som er samfunnskritisk, for å holde den trygg. Jeg har også lyst til å minne om at dette er en bransje med aktører som er veldig strengt regulert, som er underlagt loven om elektronisk kommunikasjon, og som er underlagt sikkerhetsloven. Det betyr at nettene våre skal tåle press, de skal tåle naturhendelser, de skal tåle uønskede hendelser, og de skal beskytte dataene våre. Derfor er det særlig uakseptabelt at det skjer – etter det jeg har blitt fortalt – når det er planlagt vedlikehold, og det er et ansvar Telenor har. Vi har, som jeg har nevnt, allerede tatt grep og iverksatt tiltak. Som sagt ble det allerede etter den første hendelsen iverksatt et tilsyn fra Nasjonal kommunikasjonsmyndighet. Vi har opprettet et sikkerhetsråd og et ekomberedskapsråd. Vi investerer tungt i den digitale infrastrukturen for å sørge for forsvarlig sikkerhet, robusthet og redundans i nettene våre. Vi gjennomfører regionale sårbarhetsanalyser, som nevnt tidligere. Et av tiltakene og en oppfølging av de regionale sårbarhetene – for å imøtekomme det representanten Helleland også var inne på – er at vi skal sørge for flere redundante føringsveier for å sikre at dette ikke skal skje. Regjeringen registrerer også at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet vurderer å anbefale flere enn én teleoperatør for nødnumrene. Det må vi komme tilbake til når rapporten fra Nasjonal kommunikasjonsmyndighet foreligger. Igjen takker jeg for muligheten til å redegjøre og ser fram til å følge opp Stortinget på egnet måte i saken.

Jeg vil innledningsvis takke for at jeg raskt fikk anledning til å komme til Stortinget for å gi min redegjørelse om hendelsen i Telenors nett i går. Hendelsen førte til problemer med å ringe nødnumrene over hele landet. For mange av oss var det også vanskelig å ringe til folk med Telenor-abonnement. Jeg skal gå gjennom hendelsen og redegjøre for hva jeg vet så langt, men la meg først si noen ord om Digitaliserings- og forvaltningsdepartementets sikkerhetsarbeid i telesektoren. Som digitaliserings- og forvaltningsminister har jeg ansvar for datasenter, mobil kommunikasjon, bredbånd, tilgang til internett og satellittkommunikasjon. Dette kaller vi den digitale grunnmuren eller den digitale infrastrukturen. Digitaliserings- og forvaltningsdepartementets etat, Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, fører tilsyn med bransjen og håndterer den operative oppfølgingen av hendelser og kriser. Det er nært samarbeid mellom departementet, Nasjonal kommunikasjonsmyndighet og de største aktørene i telemarkedet, som er Telenor, Telia og Lyse/ice, om utviklingen av vår digitale infrastruktur. Dette tjener oss godt. Vi har mobil- og bredbåndsdekning i verdensklasse. Vi har gått fra ett nett til bruk for allmennheten, da Telenor var monopolist, til at vi nå har et velfungerende marked med tre nær landsdekkende mobilnett og mange bredbåndsnett. Alle netteierne samlet investerer årlig store beløp i den digitale grunnmuren. Statistikk fra Nasjonal kommunikasjonsmyndighet viser at de investerte i overkant av 12,6 mrd. kr i elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester i 2023. Dette bidrar til å gi Norge en moderne digital infrastruktur, til å redusere sårbarhet og til å gi oss sikrere nett og tjenester. Staten på sin side bidrar hvert år med midler til dekning der det ikke er kommersielt lønnsomt for markedsaktørene å bygge ut. Dette utgjør årlig rundt 400 mill. kr. Jeg vil forsikre Stortinget om at vi arbeider kontinuerlig med sikkerheten og robustheten i de elektroniske kommunikasjonsnettene. Regjeringen bidrar med i underkant av 200 mill. kr årlig, øremerket sikkerhet. Disse pengene bruker bl.a. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet til regionale risiko- og sårbarhetsanalyser og til tiltak for å utbedre nettene. Til nå er slike analyser gjennomført i Finnmark, Troms, Nordland og Trøndelag. Analysen for Innlandet og Buskerud er under arbeid og ferdigstilles på nyåret. Siden 2014 har vi også hatt et eget program for å forsterke mobilnettene i sårbare kommuner. Dette er kommuner som kan være ekstra utsatt for ekstremvær, flom o.l. Dette programmet bidrar til å hindre og håndtere bortfall av mobilkommunikasjon ved f.eks. ekstremvær og strømbrudd. Midlene brukes bl.a. til å etablere tre døgns reservestrøm og doble forbindelser på basestasjonene, slik at mobilnettet fungerer selv om hendelser inntreffer. Dette gjør det altså mulig å kommunisere ved bortfall av strøm over lengre tid. Regjeringens mål er at det ved utgangen av 2024 skal være 100 kommuner som har fått eller er i ferd med å få på plass disse sikrere løsningene. Ettersom samfunnet blir stadig mer avhengig av mobil- og bredbåndsnettene, må vi kontinuerlig forbedre den digitale grunnmuren. Bredbånds- og mobilnettene landet rundt er en viktig del av vår digitale grunnmur. Stadig flere kritiske tjenester for det norske samfunnet er avhengig av disse nettene. Denne infrastrukturen er i dag avgjørende for at det norske samfunnet skal fungere godt, og er derfor definert som en kritisk samfunnsfunksjon. Den digitale grunnmuren er utsatt av flere grunner. Ekstremvær og den skjerpede sikkerhetspolitiske situasjonen i verden gjør arbeidet med digital sikkerhet og beredskap stadig viktigere. Vi opplever også en rekke utfall, f.eks. fordi fiberkabler graves over i forbindelse med vedlikeholdsarbeid eller annet normalt gravearbeid. Regjeringen har som mål å styrke nasjonal digital sikkerhet og beredskap, slik at kritiske samfunnsfunksjoner og grunnleggende nasjonale funksjoner ivaretas. Dette er framhevet i regjeringens nye digitaliseringsstrategi. Vi arbeider kontinuerlig med sikkerheten og robustheten i de elektroniske kommunikasjonsnettene. Så langt om sikkerhetsarbeidet i telesektoren generelt – la meg nå redegjøre for det jeg vet om gårsdagens hendelse. Telenor opplevde feil på flere systemer. Nødnumrene 110, 112 og 113 og politiets nummer 02800 fungerte ikke som normalt fra kl. 10.25 til ca. kl. 16.40 i går. I tillegg var det i samme periode lang oppkoblingstid for vanlige samtaler. Dette er helt uakseptabelt. Nødnettet var ikke rammet av hendelsen, dvs. at nødetatene seg imellom kunne bruke sitt kommunikasjonsnett som vanlig. Etter det jeg har fått opplyst, var feilen uventet og skjedde i forbindelse med normalt, planlagt vedlikehold i en av Telenors sentraler. Telenor rapporterer at rotårsaken trolig er arbeid med strømforsyningen i sentralen. I utgangspunktet skal strømutfall i en slik sentral ikke få de konsekvensene vi så i går. Sentralen hadde reservestrømløsninger, men av grunner vi så langt ikke kjenner, ble også disse satt ut av det planlagte vedlikeholdsarbeidet. Nødnumrene må fungere. Det skal ikke skje utfall i disse tjenestene. Det er avgjørende at folk kan nå fram til politi, brann og helse når de trenger det. De foreløpige rapportene jeg har fått fra fagmyndighetene og nødetatene, tyder på at hendelsen ikke har medført tap av liv. Regjeringen tar denne situasjonen svært alvorlig. Mens hendelsen pågikk i går, fulgte jeg situasjonen tett og forsikret meg om at alle tilgjengelige ressurser hos Telenor og Nasjonal kommunikasjonsmyndighet jobbet med å få løst problemet. Telenor meldte til myndighetene i løpet av gårsdagen at alt planlagt vedlikeholdsarbeid hos Telenor ble stanset inntil situasjonen var avklart. Som alltid ved slike hendelser var departementet i løpende kontakt med Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, som økte beredskapen og satte i gang kriseoppfølging. Jeg har denne høsten fått etablert et nytt system for krisehåndtering i telesektoren for å håndtere kriser på tvers som involverer de viktigste tilbyderne av nett. Ordningen består av et strategisk sikkerhetsråd som departementet leder, hvor topplederne for de viktigste aktørene som vi har underlagt sikkerhetsloven, møter. I tillegg har vi et operativt beredskapsråd bestående av representanter fra de samme aktørene under ledelse av Nasjonal kommunikasjonsmyndighet. Dette kaller vi Ekomberedskapsrådet. Ekomberedskapsrådets oppgaver er bl.a. å sikre samordning av krisehåndteringen etablere felles omforent situasjonsforståelse i sektoren bidra til et felles risiko- og sårbarhetsbilde i ekomsektoren bistå i myndighetenes samordning av krisehåndtering effektivisere samhandling mellom ekomtilbydere og -myndighetene Nasjonal kommunikasjonsmyndighet innkalte i går ettermiddag til møte i dette operative ekomberedskapsrådet. I møtet deltok Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, departementet, Telenor, Telia og Lyse/ice for å danne en felles situasjonsforståelse og gjøre opp status. Telenor opplyste i dette møtet at feilen var rettet. Jeg har også kalt inn direktøren i Telenor Norge til et særskilt møte som skal avholdes så snart situasjonen er avklart og hendelsesforløpet kartlagt. Det er uakseptabelt at det som skulle være et helt ordinært vedlikeholdsarbeid, utløser alvorlige feil som setter liv og helse i fare. Jeg forventer at Telenor har systemer som hindrer at slike feil kan skje. Telenor har i dag ansvar for å frambringe alle nødsamtaler til helse, brann og politi, uansett om man har mobilabonnement hos Telenor, Telia eller ice. Dette er fjerde gang siden ferien vi opplever utfall på nødnumrene. De forrige utfallene skjedde 29. august, 16. september og 17. oktober. Dette var også Telenors ansvar. Ved den første hendelsen, 29. august 2024, varte utfallet av nødnummeret 112 i nesten to og en halv time. Innbyggere som prøvde å ringe 112, fikk ikke kontakt med nødsentralene. Det skal ved denne hendelsen ikke ha vært problemer med samtaler fra fastnett og 2G. Jeg har fått opplyst at årsaken til feilen var planlagt arbeid hos Telenor, og at grunnen til at 110 og 113 ikke ble påvirket, var at det ikke ble utført arbeid som berørte disse numrene. Ved den andre hendelsen, 16. september 2024, varte utfallet i ca. en time. Samtaler til nødnumrene ble oppfattet som stumme anrop for nødetatene. Anropene fra Telenors kunder til 113 viste tidvis feil telefonnummer fra innringeren. Den oppgitte årsaken til dette skal bl.a. ha vært en oppdatering av databaser hos Telenor. Den tredje hendelsen inntraff natten mellom 17. og 18. oktober og varte i over tre timer. Hendelsen hadde betydning for nødnumrene 110 og 112, men dette ble avhjulpet gjennom reserveløsningen. For anropene til 113 førte feilen til at samtalene ikke ble rutet til korrekt nødmeldesentral. Jeg har fått opplyst at årsaken til denne hendelsen var knyttet til feil i planlagt arbeid eller endringer i nettet. Alle hendelsene skyldes så langt jeg er kjent med, feil i Telenors nett, ikke i nettene til Telia og Lyse/ice. Det synes å være ulik rotårsak til de ulike hendelsene, selv om konsekvensene til en viss grad er like, nemlig feil når vi ringer et nødnummer. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet startet allerede 29. august, samme dag som den første hendelsen fant sted, et tilsyn mot Telenor. Tilsynet har blitt utvidet ved hver hendelse. Allerede i går formiddag besluttet Nasjonal kommunikasjonsmyndighet å innlemme oppfølgingen av gårsdagens hendelse i sitt pågående tilsyn med Telenor. Jeg understreker at det ikke foreligger endelig tilsynsrapport for de tre første hendelsene. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet vil nå se de fire hendelsene i sammenheng. Når det gjelder gårsdagens hendelse, vil jeg understreke at det er for tidlig å trekke endelige konklusjoner om årsaken. Jeg forventer at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet nå arbeider raskt, effektivt og grundig med tilsynsrapporten. Når tilsynsrapporten fra Nasjonal kommunikasjonsmyndighet er klar, skal vi vurdere hvilke nye tiltak som må

Vi lever i en tid som er veldig krevende, hvor mye ikke har blitt som planlagt. Derfor har denne regjeringen hatt en storstilt satsing både på forsvar, på politi og på å få ned ventetidene. Det har selvfølgelig også ført til at det er folk som må jobbe med å få ned ventetidene, som må sørge for at det er politi ute i gatene, og som skal sørge for at vi har en god forsvarsinnsats. Det har som følge av det også vært en marginal økning i antallet ansatte i departementene, for vi lever i en annen tid. Når det er sagt, må jeg få lov til å gjenta: Det er nettopp derfor vi trenger å ta i bruk teknologi og digitalisering, for i årene framover har vi ikke disse folkene tilgjengelig. Da må vi bruke folkene der vi virkelig trenger å bruke folkene ute i tjenestene, og så må vi ta i bruk ny teknologi, som kunstig intelligens, sånn at vi kan løse oppgavene på en raskere og mer effektiv måte, avbyråkratisere offentlig sektor og sørge for at folk får de tjenestene de trenger.

Det er helt riktig at det har vært en marginal økning i antallet ansatte i departementene, men når man ser denne regjeringsperioden under ett, har økningen i departementene vært langt mindre enn økningen i antallet ansatte ute i næringslivet. Denne regjeringen har i denne perioden sørget for at åtte av ti jobber er blitt skapt i privat næringsliv. Den veksten som har vært i departementene, har vært langt mindre enn veksten har vært i næringslivet.

Det er helt riktig at det har vært en marginal vekst i offentlig sektor. I offentlig sektor i stort skyldes det at denne regjeringen det siste året har hatt en storstilt satsing på politi, forsvar og helse fordi vi lever i den tiden vi lever i. Regjeringen er opptatt av at vi skal sørge for en effektiv og god offentlig sektor som skal gi gode tjenester til våre innbyggere, men vi har f.eks. gjort et betydelig arbeid med å kutte i antallet konsulenter. Fra 2022 til 2023 har det vært en nedgang i statlig bruk av konsulenter på 4,6 pst., og vi har forenklet vesentlig for næringslivet. Vi går inn i en tid da vi blir flere eldre og færre i yrkesaktiv alder, og vi skal løse større oppgaver med færre ressurser. Da er vi helt nødt til å digitalisere. Det er også derfor denne statsråden har lagt fram digitaliseringsstrategien, for vi er nødt til å avbyråkratisere, vi er nødt til å få bukt med papirmøllen. Vi må bruke ressursene våre klokere i årene framover, og vi er nødt til å løse oppgavene på en annen måte. Vi trenger i større grad å lage sammenhengende, gode tjenester til folk, og vi trenger et omstillingsdyktig næringsliv. Dette skal vi gjøre ved å bruke digitalisering og ny teknologi, for i årene framover har vi ikke de folkene vi trenger for å løse de oppgavene. Det betyr at vi ikke skal jakte teknologien for teknologiens skyld, men vi skal bruke den, som representanten er inne på, til å avbyråkratisere og gjøre det enklere og bedre for innbyggerne og for næringslivet i dette landet.

Forslaget til ny ekomlov er nettopp en oppfølging av å sikre felleseuropeiske regelverk og rammevilkår når det gjelder elektronisk kommunikasjon. For igjen å referere til 2G-spørsmålet representanten har tatt opp: Det er klart at bilbransjen her har havnet litt i en regulatorisk bakevje ved at reguleringene har pekt på en helt spesifikk teknologi, nemlig 2G-teknologi, som en kravspesifikasjon innen disse eCall-systemene. Det jobbes det med i Europa, og jeg tenker at det også viser viktigheten av at man har teknologinøytrale regelverk når den teknologiske utviklingen går så fort. Forslaget til ny ekomlov vil være med på å lage like rammevilkår, både for markedsaktørene og for Norge, som det er for resten av Europa.

Det er helt riktig som representanten Helleland nevner, at det er andre sluttprodukter som kan drives av 2G-teknologien, f.eks. trygghetsalarmer, og garasjeåpnere kan jo også være en utfordring for noen, men det er særlig eCall-systemet i biler som er utfordringen. Når eCall-alarmen i biler blir utløst, kan det skje på to måter, enten ved at man selv velger å trykke på alarmen, eller at den automatisk blir utløst fordi man ikke evner å trykke på alarmen. Hvis man selv trykker på alarmen, kan det gå over 4G- og 5G-nettet, men det gjør altså ikke den selvutløsende delen, og det er en hovedbekymring vi har. Markedsaktørene peker på at det selvfølgelig vil bety økte kostnader for dem å videreføre denne teknologien. Det jeg imidlertid er aller mest bekymret for, er at hvis 2G-nettet ikke blir slukket, vil det ikke være med på å frigjøre kapasitet til 4G og 5G, som virkelig er de nettene vi i årene framover trenger å få tilgjengeliggjort kapasitet på.

Enkelte av problemstillingene som har kommet fram i media, og også spørsmål fra Stortinget, skaper et visst grunnlag for bekymring når det gjelder slukking av 2G-nettet, særlig når det gjelder dette eCall-systemet som befinner seg i biler. Det er netteierne selv som tar avgjørelsen om hvilken teknologi de skal bruke i nettene sine, når det bør gjøres reinvesteringer, og når det bør gjøres utskiftninger. Telenor og Telia har over flere år, faktisk i over ti år – og også Nkom – varslet at de planlegger å legge ned 2G-nettene i Norge i 2025, men jeg er enig i komiteens betraktninger. Jeg har også selv nylig hatt møte med både Telia og Telenor for å få en nærmere redegjørelse for slukkeplanene de har, og hvilke konsekvenser det innebærer. Da tenker jeg at vi må ha en balansert tilnærming, og vi driver fremdeles og vurderer tidspunktet for slukking av 2G-nettet i Norge.

Vår digitale infrastruktur, med tilgang til nett og mobil, internett og datasentre, er i dag samfunnets livsnerve. Den gir oss tilgang til tjenester, verdiskaping, kunnskap og til hverandre. Vi blir stadig mer avhengige, men den gjør oss også stadig mer sårbare. Da Stortinget vedtok ekomloven i 2003, hadde majoriteten av oss Nokia-telefoner hvor vi kunne glede oss over å spille Tetris og Snake, og bare halvparten av husstandene hadde tilgang til internett, de fleste med et ISDN- eller ADSL-abonnement. Jeg er derfor veldig glad for at flertallet i komiteen er enig i at vi har behov for en ny lov med krav til økt sikkerhet og robusthet i elektroniske kommunikasjonsnett og tjenester. Vi har som mål at datasentre og datasentertjenester skal ha forsvarlig sikkerhet i fred, krise og krig, og det er av stor betydning at et stort flertall støtter at datasentrene blir underlagt den samme reguleringen som resten av vår digitale grunnmur. Jeg har merket meg at Fremskrittspartiet mener at ekomdirektivets konsultasjonsprosedyre vil innebære myndighetsavståelse på et område som er viktig for nasjonal beredskap. Det er jeg uenig i. Konsultasjonsordningen gjelder kun markedsregulering, ikke sikkerhet og beredskap. Myndighetsoverføring er svært begrenset og er avgrenset til den sektorspesifikke konkurransereguleringen. Derimot har BEREC en viktig rolle som samarbeidsorgan og diskusjonsforum for ekomtilsynene i Europa. Et sterkt kildevern er avgjørende for pressens rolle for og i et fungerende demokrati. Jeg mener at loven ikke svekker kildevernet. Vi har foreslått å videreføre den tilgangen politi- og påtalemyndigheten har etter gjeldende ekomlov, og den nye loven utvider bestemmelsen til å gjelde straffesaker om deling av krenkende bilder, film og lydopptak. Det er snakk om utlevering av IP-adresser, i hovedsak informasjon om hvilken abonnent som har disponert et telefonnummer eller en IP-adresse på et gitt tidspunkt. Dette omfatter ikke innholdet i kommunikasjonen eller opplysninger om hvem som har snakket med hvem, når de har snakket sammen, hvor de befant seg, eller hvilken nettside som er besøkt. I arbeidet med sikkerhet involverer vi bransjeaktørene tett. Vi har nylig etablert et strategisk sikkerhetsforum der de største og viktigste markedsaktørene inngår. Etter ønske fra markedsaktørene har vi laget en ny nasjonal kriserigg for sektoren. Engasjementet for økt sikkerhet og beredskap i sektoren er betydelig, og den nye ekomloven vil, sammen med sikkerhetsloven, danne et godt grunnlag for vårt videre arbeid med å sikre vår felles digitale grunnmur.