Statsministeren startet sin redegjørelse for Stortinget den 6. mars med å slå fast at landet vårt nå befinner seg i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Det er i seg selv dypt alvorlig og utgjør også bakgrunnen for den historiske oppbyggingen og opprustningen av vårt felles forsvar, som hele Stortinget har stilt seg bak. Samtidig med dette sikkerhetspolitiske alvoret er også antallet soldater på oppdrag for Norge i utlandet nå på et forholdsvis lavt nivå. Ja, norske soldater utfører i dag viktige oppdrag for Norge utenlands: De trener ukrainske soldater, de er på NATO-oppdrag i Litauen og utfører ulike andre operasjoner i Midtøsten og i Afrika, men i volum og antall er de per i dag forholdsvis få sammenlignet med de norske bidragene i Libanon, på Balkan og i Afghanistan. Nettopp nå er det derfor riktig og viktig å klargjøre Grunnlovens bestemmelser om utenriks- og forsvarsstyret, ikke minst hvordan vi fatter beslutninger om å sende norske soldater på oppdrag i utlandet. Dette er viktig og riktig nettopp nå, fordi landet vårt befinner seg i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden krigen. Det er forhåpentligvis mulig å gjennomføre en nødvendig oppdatering av Grunnloven frikoblet fra det som i seg selv er nødvendige debatter om de enkelte utenlandsbidragene. Grunnlovsparagrafene 25 og 26 ble til i en annen tid og framstår i dag utdaterte og utilgjengelige. Det er ikke helt enkelt å fastslå hva begreper som «landvernet» og «linjetroppene» skal bety i 2025. Ordlyden i dagens grunnlovsparagrafer gjenspeiler heller ikke den herskende rettsoppfatningen av hvilke rammer og prosesser som faktisk gjelder for norsk deltakelse i militæroperasjoner utenlands. Manglende samsvar mellom Grunnlovens tekst på den ene siden og den herskende rettsoppfatning av hvordan dette faktisk fungerer i praksis i vårt folkestyre, på den andre siden, skaper grunnlag for unødvendig uklarhet. Det skaper både uklarhet og fort gjerne også rettslig og politisk uenighet om hvilke rettslige rammer som faktisk gjelder, og om hvilke prosedyrer som skal følges ved norsk deltakelse i internasjonale militæroperasjoner. Denne uklarheten er uheldig av flere grunner. Først, men ikke viktigst, er den uheldig for beslutningstakerne, som i kraft av verv og stillinger er nødt til å treffe viktige beslutninger om hvorvidt Norge skal delta i en operasjon, der både en beslutning om å delta og en beslutning om ikke å delta vil kunne få store menneskelige og materielle konsekvenser. For det andre: Uklarhet er uheldig for de enkeltpersonene som skal delta i norske bidrag, ved at det stilles alvorlige spørsmål ved legitimiteten til de beslutningene som ligger bak. Og for det tredje: Uklarhet er uheldig for det offentlige ordskiftet, allmennheten og samfunnet for øvrig, som har et berettiget behov for å kunne se beslutningstakerne nærmere i kortene, i hvert fall så langt det er mulig av sikkerhetsmessige hensyn. Stortinget har nå mulighet til å rydde opp i disse unødvendige og uheldige uklarhetene. Dokument 12:11 for 2023–2024, fra representantene Eriksen Søreide, Aukrust og Lysbakken, om endring av grunnlovsbestemmelsene om forsvarsmakten og utenriksstyret, utgjør en viktig og nødvendig oppdatering av Grunnloven. Til grunn for grunnlovsforslaget ligger også en grundig rapport fra et utvalg nedsatt av Stortingets presidentskap. Utvalget har fått lovteknisk bistand fra både Statsministerens kontor, Justis- og beredskapsdepartementet, Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet. Hensikten er ikke å endre beslutningssystemet eller rokke ved forholdet mellom Stortinget og regjeringen i disse sakene, men å sørge for at det av Grunnloven går klart og tydelig fram hvordan sånne beslutninger skal fattes i vårt demokratiske system. Det vil nok fremdeles være ulike meninger om arbeidsdelingen mellom Stortinget og regjeringen i sånne saker. Stortinget har også til behandling grunnlovsforslag som vil senke terskelen for hvilke utenlandsoppdrag som skal vedtas formelt av Stortinget i plenum. Andre igjen vil mene at systemet vi har, fungerer godt. I sånne saker konsulterer regjeringen Stortinget først og fremst gjennom den utvidede utenriks- og forsvarskomité og sørger dermed for å forankre beslutninger som formelt sett ligger til regjeringen å fatte. Uavhengig av primærposisjon om hvordan detaljene i beslutningssystemet burde se ut, bør vi alle kunne samles om støtte til at Grunnlovens bestemmelser faktisk gjenspeiler den herskende rettsoppfatningen. Det har Stortinget nå mulighet til å gjøre gjennom å slutte seg til grunnlovsforslag 11. Det er viktig og riktig å gjøre det nettopp nå, i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Siden andre verdenskrig ble etterfulgt av Tysklandsbrigaden på slutten av 1940-tallet, har mer enn 100 000 norske kvinner og menn tjenestegjort i uniform for Norge i over 40 land, i fire verdensdeler og i mer enn 100 forskjellige utenlandsoperasjoner. Alle som har tjenestegjort for Norge, fortjener vår takknemlighet. Vi skylder både dem og framtidige generasjoner med norske soldater å gjøre vårt for at de viktige grunnlovsbestemmelsene på dette feltet er klare og tydelige.