Det arbeidet som nå pågår, skal sørge for at vi får avdekket disse usikkerhetene og ikke minst rustet havnene våre, og at de har beredskap og planer på plass som skal til dersom man blir utsatt for cyberangrep. Som jeg også nevnte i innlegget mitt, skal man også øve i en større norsk havn på hvordan man blir utsatt for nettopp det, og hvordan dette kan spre seg til en strategisk viktig del av flåten. Den typen øvelser vil også kunne være med på å avdekke eventuelle kostnader som kommer i tillegg til normal drift. Heller ikke her er det satt av noe beløp eller gjort kjent hva det eventuelt vil være av merkostnader. Det må man komme tilbake til etter som man nå styrker kunnskapen om digital risiko i havnesektoren.

Det pågår en hel rekke arbeider for å identifisere havner som er av særlig forsvarsmessig betydning. Som jeg viste til i mitt innlegg, har jo den nye havneberedskapsforskriften pekt ut dem som Forsvaret har behov for. Også Havneberedskapsforum, et samarbeidsforum som er etablert, skal kunne bidra til å dele informasjon, få veiledning, øve og trene. Det kan være noen ekstraordinære tiltak som trengs i tillegg til det som allerede er i en havn med tanke på Forsvarets behov, om det er bakareal, kraner, etc. Akkurat nå kan jeg faktisk ikke svare på hvordan det skal kunne finansieres dersom det skulle vise seg å være behov. Det vil være noe vi ser på og kommer tilbake til på et senere tidspunkt.

Jeg kan forsikre Stortinget om at arbeidet med å styrke sikkerheten og forebygge sikkerhetstruende aktivitet i norske havner har høy prioritet. Riksrevisjonens rapport og Stortingets behandling av den er viktig i vår oppfølging av dette arbeidet, så jeg vil takke både komiteen og Riksrevisjonen for god og viktig jobb som grunnlag for det vi skal gjøre også i det videre. Havner spiller en viktig rolle for sikkerhet og beredskap, både for forsyningssikkerhet og for mottak av alliert forsterkning i krise og krig. Forverringen av den sikkerhetspolitiske situasjonen har medført at det maritime trusselbildet er skjerpet. Som ansvarlig for havnesektoren er jeg opptatt av å legge til rette for sikre og effektive havner. Som jeg redegjorde for i den åpne høringen 2. februar, pågår det løpende verdikartlegging av havner. Behov for eventuelle ekstra beskyttelsestiltak etter sikkerhetsloven vurderes også fortløpende. Havner med særlig betydning for Forsvaret er identifisert og regulert gjennom havneberedskapsforskriften. Disse havnene har konkrete krav til planverk og øvelser. Det er nedsatt en arbeidsgruppe som identifiserer behov for særskilte beskyttelsestiltak i disse havnene. Det viktigste havnene kan gjøre for å bidra til å ivareta samfunnssikkerheten, er å sørge for å opprettholde sikre og effektive havner som også fungerer i ulike krisesituasjoner. Hvilke havner som vil være viktige for samfunnssikkerheten, er dynamisk og situasjonsbestemt. Kystverket har god informasjon over havnene, alternative anløpssteder og kapasiteter, dersom det skulle oppstå behov for å gå til eller benytte en annen havn enn planlagt. Samtidig er havnene en del av et helhetlig transportsystem. Derfor samarbeider jeg tett med samferdselsministeren for å styrke samhandlingen mellom myndigheter og andre aktører med ansvar, roller og kunnskap knyttet til transportinfrastruktur. Vi er i ferd med å etablere et strategisk råd for beredskap i transportsektoren, som skal styrke den strategiske ledelsen av beredskapsplanlegging i transportsektoren. Rådet skal også bidra inn i arbeidet med årlige tilstandsvurderinger på transportområdet. En robust og pålitelig digital infrastruktur er viktig for å opprettholde gode havnetjenester. Hver enkelt havnevirksomhet må ha et bevisst forhold til egenbeskyttelse mot digitale angrep, bl.a. gjennom helhetlig sikkerhetsstyring, planer, rutiner, øvelser og generell systemforståelse. Det vil likevel være behov for støtte og veiledning fra myndighetene, og derfor er det etablert et sektorvist responsmiljø i maritim sektor for å bidra til å avdekke og håndtere digitale angrep i sektoren. Jeg har bedt Kystverket om å utrede digitale avhengigheter, risiko og sårbarheter som kan påvirke havnesektoren, og foreslå tiltak for å redusere eventuell risiko og sårbarhet. Vi planlegger også en øvelse for å øve på cyberangrep i en større norsk havn, som tentativt skal gjennomføres rett etter sommeren. Jeg kan igjen forsikre Stortinget om at arbeidet med å styrke sikkerheten og forebygge sikkerhetstruende aktivitet i norske havner har høy prioritet. Både Riksrevisjonens rapport og Stortingets behandling av denne vil inngå i kunnskapsgrunnlaget for mitt arbeid på dette området.

Jeg vil takke for en fin runde med interpellanten og andre representanter, og jeg ser fram til den neste debatten om samme sak, som kommer senere. Til det som ble løftet av representanten Olsen, vil jeg påpeke at det vil være en videreføring av dagens krav til tilskuddsberettigede sjøfolk. Det vil si at man har skatte- eller trygdeforhold til Norge. Til interpellanten, Marius Arion Nilsen: Jeg kan forsikre om at underliggende etater, som Sjøfartsdirektoratet, har vært involvert. Det er slik vi jobber fra departementets side. Jeg er også veldig glad for at man fra de ulike instansenes side – etater og direktorater osv. – er veldig tydelig på hva de vurderer å være mulige konsekvenser. Der er bare sånn vi kan gjøre avbøtende tiltak og sikre at vi ikke kommer i en situasjon med storstilt utflagging. Jeg vil også påpeke at den jobben som skal gjøres nå, er i forskrift. Skal vi sikre at vi har en tilskuddsordning, må den behandles slik den ligger, i sin form. Det er i forskriften vi kan gjøre jobben med å se på hva som skal til for ikke å komme i en situasjon med f.eks. stor utflagging. Når det gjelder selve ordningen, er det alltid et budsjettspørsmål: Hvor mye skal man legge inn i NIS, NOR osv. – de ulike kategoriene. Det skal vi komme tilbake til. Jeg vil bare minne om at vi har varslet at vi vil gjennomgå den maritime politikken og ruste den for en ny tid. Vi ser at den tiden vi lever i nå – med geopolitisk uro og økte handelshindringer – skaper økt uforutsigbarhet og utfordrer næringens rammevilkår. Så her er det flere ting vi må jobbe med parallelt for å sikre at vi også i framtiden skal være en stolt sjøfartsnasjon. Vi er nødt til å planlegge for en utvikling der både sikkerhet, beredskap og bærekraft ligger til grunn. Som jeg startet med: Tilskuddsordningen for sjøfolk er det viktigste politiske virkemiddelet for å bevare norsk maritim kompetanse. Jeg vil gjenta at det å innlemme tilskuddsberettigede sjøfolk på EU/EØS-flagg ikke er en valgfri endring. Alternativet er at Norge står uten en støtteordning for sjøfolk. Det ville ha vært dramatisk for sjøfolk og næringen i sin helhet. Vi gjør dette for å være i samsvar med EUs praktisering av statsstøttereglene i det europeiske indre markedet. Som jeg har nevnt tidligere, har både Sverige, Tyskland, Danmark og Estland notifisert sine ordninger som EU/EØS-nøytrale ordninger. Flere av disse landene har også internasjonale skipsregistre. Men igjen: Utover dette har vi handlingsrom til å utforme ordningen i tråd med EØS-avtalen. Arbeidsgruppen skal derfor, som nevnt, jobbe videre med forskriften framover. Jeg vil igjen understreke at regjeringen tar maritim sikkerhet og beredskap på alvor og arbeider kontinuerlig med å videreutvikle og tilpasse skipsfartsberedskapen til et endret risikobilde.

Jeg kan ikke unngå å lenge merke til at det har kommet mange påstander fra representanten Nilsen, som jeg må svare litt på. Det ene er arbeidet med å notifisere ordningen. Det har pågått over tid, så her er det snakk om absolutt å holde seg innenfor fristene, men vi forholder oss også til dialogen og tilbakemeldinger vi får. Så når Nilsen påstår at vi tør å gjøre det, og at det er fullt mulig å gjøre dette uten å måtte gjøre ordningen EU- og EØS-nøytral, lurer jeg på hva Nilsen vet, som ikke jeg vet, og som de som jobber med saken, ikke vet. For er det noe vi har fått tilbakemelding på, og som gjør at vi har fått den midlertidige forlengingen, så er det jo nettopp at vi gjør den nøytral. Også andre land, som Sverige, Danmark, Estland etc., har vært i samme prosess, fått samme tilbakemelding og fått notifisert den på nytt, nettopp fordi de gjorde den nøytral. Så igjen: Ordningen må godkjennes av ESA for å være i tråd med unntaket for skipsfart i EUs forbud mot statsstøtte, og vi er som sagt i en prosess for å kunne videreføre den for en ny periode. Dette er da for å være i samsvar med EUs praktisering av statsstøttereglene. Dette har også en rekke andre europeiske land måtte gjøre de siste åtte årene. Vårt hovedanliggende har vært å sørge for at vi fortsatt har en tilskuddsordning, for det jeg virkelig ikke tør, er å gjøre noe som gjør at vi står uten en tilskuddsordning fordi det ikke er i tråd med statsstøttereglene i EU. Da vil de som da eventuelt mottar det tilskuddet, være nødt til å betale det tilbake igjen i neste runde, hvis dette ikke er lovlig og i tråd med EØS-avtalen. Så det vil jeg absolutt advare mot. Og igjen: I det som vi gjør nå, skal vi sikre og sørge for at sjøfolk og skip i ordningen fortsatt skal ha vesentlig norsk tilknytning. Så er jeg selvfølgelig opptatt av endringer av denne politikken og hva det kan bety for norske flagg og norske sjøfolk. Flere av innspillene som vi har fått, fra både arbeidstaker- og arbeidsgiversiden, peker på hvordan innretningen av forskriften slik den foreligger nå, kan få konsekvenser for skip under norsk flagg, norske sjøfolk og forhandlingsretten til norske sjømannsorganisasjoner. Derfor har vi lyttet. Høringer er jo nettopp det de skal være – høring, å få innspill, så man kan lytte – og så kan man jobbe i lag for å sikre at dette skal vi lande på en skikkelig og god måte. Derfor har vi satt ned en arbeidsgruppe som skal jobbe videre med innretningen av forskriften. Det er jo slik at det har vært en netto nedgang på 58 skip fra desember 2024 til januar 2026, som representanten påpeker, og dette er noe som rederiene står fritt til å kunne gjøre. Skipene det handler om, som har flagget ut, er bulkskip, stykkgodsskip, tankskip og offshore skip. Vi ønsker selvfølgelig fra regjeringens side at norske rederier skal velge norsk flagg, og her gjør Sjøfartsdirektoratet en meget god jobb og arbeider aktivt med å fremme Norge som flaggstat. Så skal vi jobbe videre med å sikre den norske tilskuddsordningen, men også den maritime næringen, på en god måte. Derfor har vi også varslet at vi skal ruste den maritime politikken for en ny tid, og det arbeidet er i gang.

Regjeringen er opptatt av sysselsettingen av norske sjøfolk. Tilskuddsordningen for sjøfolk er det viktigste politiske virkemiddelet vi har for å bevare norsk maritim kompetanse. Regjeringen prioriterer tilskuddsordningen og har de siste årene satt av om lag 2,5 mrd. kr hvert år til ordningen. Den omfatter rundt 14 100 sjøfolk, fordelt på 650 skip og 210 rederier. Regjeringen har også sikret norske lønnsvilkår på skip i norske farvann og på norsk sokkel. Regjeringen har hatt et forslag på høring om endringer i tilskuddsordningen for sjøfolk for å bringe den i samsvar med statsstøtteregelverket og EØS-avtalen. Endringene innebærer at sjøfolk som betaler skatt og trygd til Norge og har arbeid på et skip registrert i annet EU/EØS-land, kan bli omfattet av ordningen. Vi har lyttet til innspillene som har kommet inn i høringsrunden. Opprinnelig foreslo departementet å endre lovens virkeområde slik at loven eksplisitt ville angitt at EU/EØS-skip kunne omfattes av ordningen. I lys av LOs innspill foreslås at lovens virkeområde gjøres «registreringsnøytral», slik at det i det videre arbeidet med forskriften kan avklares hvilke skipsregistre som skal omfattes. Jeg har også satt ned en arbeidsgruppe som skal vurdere konsekvensene av endringer i ordningen, og bidra inn i det videre arbeidet med forskriften. Det første møtet i arbeidsgruppen er avtalt 14. april. Dette er ikke en valgfri endring. Vi gjør dette for å få videreført vårt viktigste virkemiddel for å bevare norsk maritim kompetanse. Alternativet er at Norge står uten en støtteordning for sjøfolk. Det ville vært dramatisk for sjøfolkene og næringen som helhet. Vårt utgangspunkt er å videreføre de samme kravene for tilskuddsberettigede sjøfolk som i dag. Det betyr at sjøfolk på skip med EU/EØS-flagg, som i dag ikke er del av ordningen, vil måtte ha et skatte- eller trygdeforhold til Norge for at arbeidsgiver skal kunne motta tilskudd. Samtidig vil norske sjøfolk med skatte- og trygdeforhold til Norge som arbeider på EU/EØS-flaggede skip, men som i dag ikke er tilskuddsberettiget, kunne komme inn under ordningen. Representanten Nilsen har rett i at det har vært mange innspill om endringene, også om konsekvensene for norsk flagg. Regjeringen anerkjenner at endringer i ordningen vil kunne bidra til at norske rederier velger å omregistrere skip. Dette vil kunne påvirke Norges posisjon som flaggstat.

Som vanlig når Stortinget fatter vedtak, er det min jobb å følge det opp, og det skal jeg gjøre. Når det er sagt, har jeg lyst til å påpeke at utredningen fra Menon Economics og Forsvarets forskningsinstitutt, som vi har fått presentert, i stor grad dekker det som ligger i forslaget til vedtak i Stortinget i dag. Det har foregått omfattende intervjurunder med brukere i de sektorene som i størst grad er avhengig av satellittbaserte PNT-tjenester. Og igjen: Jeg vil sette meg grundig inn i de utredningene. Den ene er nylig publisert og den andre kommer om ikke veldig lenge. Uavhengig av vedtakene i Stortinget, som jeg selvsagt skal følge opp, vil jeg selvfølgelig også se på om det er behov for større tiltak eller noe endret strategi, og vurdere hvorvidt det er behov for å oppdatere strategien som er fra 2018. Så dette er en sak som har høy prioritet, og som jeg kommer til å følge opp i det videre.

Jeg tror det først er viktig å få jobbet videre og få vurdert grundig de rapportene som vi nå nettopp har fått på bordet – dvs. FFIs rapport er ennå ikke publisert eller kommet ut. Det skal vi selvfølgelig følge opp. Der vil det være noen anbefalinger om hva man må se på videre, men også hvordan man kan jobbe mer tverrsektorielt og sikre at vi får samordning og kommunikasjon på tvers av sektorer når det gjelder PNT. Men jeg vil minne om at det også foregår mye samordning på tvers allerede. Ja, dette er krevende, og vi skal forholde oss til et nytt verdensbilde og nye trusler. Jeg er ganske trygg på at vi allerede har kommet godt i gang. Og så skal jeg love å følge opp dette – sørge for at Stortinget får informasjon og følge opp eventuelle vedtak som kommer i denne saken i det videre.

Som sagt, er jeg også veldig opptatt av og tydelig klar over at verden har endret seg betydelig de senere årene, og at vi er nødt til å tenke på hvordan vi sikrer oss med tanke på sårbarheter og sikkerheten for samfunnet vårt i stort. Her pågår det mye arbeid, men når det gjelder hva slags teknologi man velger og hva man velger med tanke på bakkebaserte løsninger, må det kunne utredes. Det er noe av det som både Menon Economics og Forsvarets forskningsinstitutt viser til i sine rapporter. De peker på at man bør se videre på alternativer til den satellittbaserte PNT. På dette området, i likhet med på veldig mange andre områder, jobber vi med våre naboland og ser hen til hva andre gjør. Når det gjelder GNSS, har vi ulike globale systemer og kommersielle aktører. Vi er nødt til å forholde oss til den verden vi er en del av. Men jeg er som sagt opptatt av at når vi nå skal jobbe videre, være konkrete og se på tiltak som skal være med på å redusere sårbarheten for svikt eller degradering av satellittbaserte PNT-tjenester, må vi se det i sammenheng, og vi er nødt til å vurdere dette med tanke på kostnad og nytte.

Jeg kan også vise til svarbrevet i forbindelse med behandlingen av denne saken, hvor jeg nettopp omtalte hvordan man jobber mer tverrsektorielt, og hvordan man jobber med samordning. Avslutningsvis i det svarbrevet sier jeg noe om ansvarsprinsippet, og det mener jeg er viktig for at hver sektor skal vurdere sine sårbarheter og den risikoen som er innenfor hver sektor, og finne de tiltakene som skal være med på å lukke de sårbarhetene. Når det er sagt, har jeg presisert gjennom hele svarbrevet at vi er nødt til å jobbe samordnet. Det er en forutsetning for at vi skal kunne håndtere dette. Da har vi både samordningsforum for GNSS, og vi har arrangementet «Jammetest», som er en test som også har fått internasjonal oppmerksomhet, der flere brukere er inne og tester og ser hvordan man blir påvirket av ulike hendelser. Så ja, jeg er enig med representanten i at det må jobbes tverrsektorielt, og man må samordne, men vi må ikke gå bort fra ansvarsprinsippet i dette heller, for det er ulikt mellom de ulike sektorene, også med tanke på redundans og hvordan vi sikrer oss i det videre.

Da kan jeg minne om at det var nettopp representantens parti som gjorde dette vedtaket da de satt i regjering, som nå gjør at vi er avhengige av ett system. Men tiden og verden har som sagt endret seg, og derfor gjør regjeringen nå et stort og omfattende arbeid for å sikre oss mot de risikoene og sårbarhetene som er ved satellittbaserte systemer. Og igjen: Det vi etablerer i løpet av dette året, er en pilot om å ha bakkebaserte tidssignaler, altså distribusjon av tidssignal via høyhastighets fibernett, som vil være en del av og en forutsetning for at vi etter hvert også skal kunne utvikle andre bakkebaserte systemer.

Det er ikke mange år siden man stengte ned noe av det bakkebaserte systemet som vi hadde. Så har det vært lagt fram en strategi, senest i 2018, men mye har skjedd siden da, og det har også regjeringen vært opptatt av å følge opp i det arbeidet vi nå er i gang med. Vi er også i gang med å vurdere alternative navigasjonssystemer. Det er noe av det som omtales av Menon Economics, og også i den rapporten som kommer fra Forsvarets forskningsinstitutt – altså alternativer til satellittbasert PNT. Jeg vil også påpeke at Justervesenet og Nasjonal kommunikasjonsmyndighet i løpet av året vil etablere en pilot for en nasjonal tjeneste for nøyaktig tid. Dermed vil også avhengigheten av satellittbaserte PNT-systemer som kilde til nøyaktig tid kunne reduseres. Man må også se dette i sammenheng og gjøre noen kost-nytte-vurderinger. Ikke minst må man utrede hvorvidt man skal etablere alternative navigasjonssystemer.

Norge står i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig, og trusselbildet er skjerpet. I nasjonal sikkerhetsstrategi pekes det på at vi må forstå truslene vi står overfor, redusere våre sårbarheter og styrke evnen til å håndtere mer alvorlige hendelser. Å gjøre samfunnet mer motstandsdyktig er ett av tre hovedmål i strategien. Målet om motstandsdyktighet er retningsgivende for regjeringens arbeid med posisjonsbestemmelse, navigasjon og tidsbestemmelse, eller PNT. Det er liten tvil om at samfunnet vårt og en rekke kritiske samfunnsfunksjoner er avhengig av satellittbaserte tjenester for PNT, f.eks. GPS. Den omfattende bruken innebærer samtidig at samfunnet vårt er sårbart ved bortfall eller forstyrrelse av disse tjenestene, og at disse tjenestene kan være interessante mål for ulike trusselaktører. Jeg vil understreke at regjeringen tar denne sårbarheten på alvor. Vi har allerede iverksatt en rekke tiltak som gjør oss bedre rustet til å håndtere bortfall eller forstyrrelse av satellittbaserte PNT-tjenester. Flere virksomheter som er avhengig av nøyaktig tidsbestemmelse, har skaffet back-up-løsninger. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet har styrket sin kapasitet til å oppdage og lokalisere radiostøykilder, og bevisstheten om avhengigheter og sårbarhetsreduserende tiltak er betydelig styrket, bl.a. gjennom tverrsektoriell dialog og testaktivitet gjennom arrangementet Jammetest. Regjeringen har også gjennomført flere utredninger av samfunnets avhengighet av satellittbaserte PNT-tjenester, sårbarhet for svikt i tjenestene og mulige tiltak. Menon Economics har utredet samfunnsøkonomiske kostnader forbundet med bortfall av satellittbaserte PNT-tjenester, og FFI gjennomfører en studie av satellittbaserte PNT-systemers betydning for totalforsvaret. Behovet for en nasjonal infrastruktur for distribusjon av nøyaktig tid er utredet av Justervesenet og Nasjonal kommunikasjonsmyndighet. Jeg kan forsikre om at disse utredningene vil bli fulgt opp. Justervesenet og Nasjonal kommunikasjonsmyndighet er allerede godt i gang med oppfølgingen av sin utredning, og det er nylig avklart at det i løpet av året vil etableres en pilot for en nasjonal tjeneste for nøyaktig tid. Jeg tror vi alle er enige om at vi må redusere samfunnets sårbarhet for bortfall eller forstyrrelser av satellittbaserte PNT-tjenester. De utredningene vi nå har gjennomført, gir oss et bedre kunnskapsgrunnlag. Behov for tiltak innenfor hver sektor vurderes av sektoren selv og de ansvarlige myndighetene, i tråd med ansvarsprinsippet. Samtidig vil regjeringen vurdere tverrsektorielle tiltak på nasjonalt nivå. Tiltak med større økonomiske eller administrative konsekvenser må utredes nærmere, i tråd med utredningsinstruksen.

Først vil jeg si at jeg er veldig glad for at vi har denne typen debatt i Stortinget. Det representanten spør om, er på et veldig detaljert nivå, veldig tungt faglig og komplisert, men jeg mener også at det er viktig at vi alltid skal utvikle både metodikk og hvordan vi både innhenter kunnskap og sikrer at vi har den best tilgjengelige kunnskapen på bordet når vi skal fatte beslutninger. Det er min inngang i det. Jeg skal ikke konkludere på spørsmålet, men jeg vil i hvert fall gi til kjenne at det er viktig alltid å være opptatt av metodeutvikling og hvordan vi får den best tilgjengelige kunnskapen til grunn.

Jeg har ikke tenkt å stå her og forskuttere eventuelle saksbehandlinger og faglige råd vi måtte få i den type saker, men jeg er opptatt av at vi skal ha en helhetlig forvaltning, og at sunne, friske økosystemer er det beste utgangspunktet for at vi fortsatt skal være en ledende sjømatnasjon i framtiden. Da må vi klare å finne den balansen og ta de grepene som er nødvendige, som vi allerede har vist gjennom flere tiltak. Jeg vil komme til å gjøre det også i framtiden, dersom det er både faglig tilrådelig og det som er anbefalingen. Det er klart at det her alltid er en balansegang mellom det som går på bærekraft, både sosial, økonomisk og knyttet til miljø. Vi må klare å ivareta arbeidsplasser på den ene siden uten at det skal trumfe naturen og økosystemene, for da har vi ødelagt for oss selv. Da er det bare en bjørnetjeneste på kort sikt, som gjør at vi vil ødelegge for oss selv i årene som kommer. Det er i utgangspunktet mitt svar på det.

Jeg tror det viktigste vi gjør, er å fortsette sporet med dialog og forhandlinger og sikre at vi sammen får på plass helhetlige avtaler. For Norges del har vi nå en andel på 24,6 pst. Vi er ikke dem som fisker mest, det er det Storbritannia som gjør, men våre 24,6 pst. reflekterer både tilstedeværelse av materiellbestand i norsk økonomisk sone og at vi får en kompensasjon for å gi Island og Færøyene soneadgang til å fiske deler av sin kvote i norsk økonomisk sone. Dette er en avtale som i utgangspunktet varer i tre år. Det er en avtale som legger til rette for at man også kan ta inn nye parter – EU og Grønland. Da er det viktig at de andre partene, eksempelvis EU, er med på å gi noe inn i disse forhandlingene. Det er der saken står nå. Vi har en firepartsavtale. Vi har klart å ta ned fiskepresset noe, og det skal vi også gjøre i det videre. Jeg har også tett og god dialog med kommissæren i EU, og det er i utgangspunktet også planlagt et møte i slutten av denne måneden, hvis jeg husker rett, for å følge opp disse forhandlingene og diskusjonene som går på akkurat det med makrell i særdeleshet.

Alle forhandlinger, om de er bilaterale eller det er med flere parter i kyststatsforhandlinger, er nettopp forhandlinger. Fra norsk side har det vært viktig å få på plass en avtale. Det er som du sier: Makrellbestanden er i dårlig forfatning. Det skyldes en kombinasjon av synkende rekruttering og vedvarende høyt fiskepress, så den inngangen deler vi. Når det er sagt, har vi jobbet iherdig over lang tid for å få på plass en helhetlig avtale, og vi har nå klart å få på plass en firepartsavtale, som da er med Storbritannia, Færøyene, Island og Norge. Den avtalen bidrar til å redusere det langsiktige fiskepresset, og det er som sagt svært viktig. I den avtalen er det to hovedelementer: Det er fordeling av eierandeler, og det er soneadgang til å fiske i andre parters økonomiske soner. Filosofien bak denne avtalen har vært at de tre største aktørene, som er Storbritannia, Norge og EU, må redusere sine andeler for at det skal være rom for alle parter. Det er vår inngang til dette. Vi er veldig glade for at Island nå også for første gang er med og er en part i en fordelingsavtale for makrell. Når det er sagt, har det ikke vært like enkelt eksempelvis å få med EU i den avtalen. Det er som sagt gi og ta, og Norge har både avgitt andeler og gitt tilgang i norsk økonomisk sone. Dette er altså forhandlinger som foregår mellom flere parter, og hvor Norge er opptatt av å ta ned fiskepresset. Det vi har gjort, er å klare å ta det ned i forhold til fjorårets tilnærming. Da var det et fiske som tilsvarte 118 pst. av totalkvoten, og det er nå redusert til 107,5 pst. Det har altså hjulpet litt, men jeg er enig i at det fortsatt er et stykke å gå for å få på plass en helhetlig makrellavtale som sikrer at alle partene som driver det fisket, er med, og at man i større grad får fulgt de rådene som foreligger.

Jeg må si jeg er glad vi har en Arbeiderparti-ledet regjering som ikke setter så mange viktige arbeidsplasser i fare i en så viktig næring for Norge, for det som ville vært konsekvensen, er at vi ville stått uten en tilskuddsordning. Fra regjeringens side gjør vi nå det vi kan for å sikre at vi fortsatt skal ha en tilskuddsordning, som er et av de viktigste politiske virkemidlene vi har for å sikre norsk maritim kompetanse. Det skal vi sikre også i det videre, og det er særdeles viktig i den tiden vi lever i nå. Jeg kan bare understreke at vi tar både den maritime sikkerheten og beredskapen på alvor, og vi skal jobbe videre med å få en ordning på plass i lag med partene i arbeidslivet.

Jeg deler inngangen, at vi lever i en urolig tid, og at det sikkerhetspolitisk er viktigere enn noen gang å ivareta norsk maritim næring, som utgjør en veldig sentral og strategisk beredskapsressurs. Når det gjelder det vi gjør med tanke på å få notifisert en ordning for ti nye år, forholder vi oss til de tilbakemeldingene vi får. Sverige har eksempelvis prøvd å utfordre ESA på dette over flere år, så vidt jeg har forstått, og ikke lyktes med det. Så både Sverige, Tyskland, Danmark og Estland har nå, når de har notifisert sine ordninger, gjort dem EU- og EØS-nøytrale. Det er praksisen som er per i dag, som vi er nødt til å forholde oss til. Vi får ikke noen særbehandling sammenlignet med andre EU-/EØS-land, og vi har som sagt en god dialog med ESA om notifisering av endelig ordning. Jeg skal gjøre det jeg kan for å sikre at vi ikke bidrar til å svekke den norske maritime næringen, at vi fortsatt skal kunne rekruttere norske sjøfolk, og at vi i arbeidet som skal foregå nå, må klare å balansere de ulike hensynene som ligger i dette bildet.

Som sagt hadde vi en ordning som gjaldt, om jeg husker rett, ut februar i år, og for å få en midlertidig forlengelse var dette helt avgjørende. Det er ikke en valgfri endring som kommer fra regjeringen. All informasjon vi har fått fra ESA, tilsier at vi har vært nødt til å gjøre ordningen registreringsnøytral. Derfor har vi også fått den forlenget med ett år, og derfor har vi nå ca. et år på oss til å jobbe fram hvordan vi fortsatt skal sikre norsk maritim kompetanse, at vi har norske sjøfolk, og at tilskuddsordningen treffer akkurat sånn som vi ønsker. At vi ikke bidrar til å svekke den, eller at det bidrar til utflagging, er en del av bekymringen som jeg absolutt anerkjenner. Derfor er jeg veldig glad for at det både er godt mottatt, og at vi i lag med næringen og partene har bestemt at en arbeidsgruppe skal jobbe videre med forskriften. Når det gjelder det øvrige som representanten sier, om «uryddig» og «uansvarlig», vil jeg si at det som ville vært uryddig og uansvarlig, var å stille oss i en posisjon hvor vi ikke hadde en midlertidig ordning som gjaldt til vi har fått notifisert en ny ordning som skal gjelde for ti år – og i det hele tatt legge til rette for at vi ikke har en ordning.

For regjeringens del er det viktig å sikre maritime næringer gode rammevilkår. En av de viktigste politiske virkemidlene vi har, er det som gjelder tilskuddsordninger for å sikre at vi har norsk maritim kompetanse, og at vi har de sjøfolkene som trengs. Det er særlig viktig i den tiden vi lever i nå. Vi har prioritert denne tilskuddsordningen godt over flere år. Den utgjør 2,5 mrd. kr, og den treffer rundt 14 100 sjøfolk. Den ordningen var notifisert for ti år, og det var nå tid for å notifisere den på nytt. Praksisen i EU og EU-kommisjonen, i henhold til statsstøtteregelverket, er at den må være EU- og EØS-nøytral. Det er også den informasjonen vi har fått i dialogen med ESA. Ønsker vi å få den notifisert, må den være EU- og EØS-nøytral. Det betyr at vi stiller de samme kravene til sjøfolkene. De skal betale både skatt og trygd til Norge, og har arbeid, som sagt, men det nye er at det kan være arbeid på et skip med EU/EØS-flagg, og at de nå kan bli omfattet av ordningen. Det er rundt 400 sjøfolk det potensielt kan gjelde. Utgangspunktet vårt var å beholde ordningen. Vi tar nå inn muligheten for at den skal inneholde også EU- og EØS-skip. I lys av de innspillene vi har fått da det var på høring, har vi gjort noen endringer i den proposisjonen. Blant annet har vi gjort den registreringsnøytral. Vi setter også ned en arbeidsgruppe som skal se på konsekvenser. Det betyr egentlig – som jeg kommuniserte sist også – at det er i forskriften alle detaljene kommer. Loven blir nå registreringsnøytral, som gjør at vi vil innfri det i henhold til det ESA har formidlet til oss og praksisen de har hatt i møte med både Sverige, Danmark og andre land. Så må vi jobbe med den forskriften for å sikre at vi fortsatt har en tilskuddsordning som ikke bidrar til utflagging, som også er en av bekymringene.

Jeg ønsker å gjenta, med det utgangspunkt at jeg forsto representanten rett, at havbruksmeldingen skulle vi komme tilbake til i løpet av to til fire år. Det er et ganske godt svar på spørsmålet, slik jeg oppfattet det fra representanten på hvor lang tid dette skal ta. Når det gjelder bruk av nedtrukken kapasitet, som gjelder miljøfleksibilitet og en miljøteknologiordning, så trådte den i kraft i fjor høst, med bruk av lukkede anlegg. Da kunne man ta i bruk nedtrukken kapasitet inn i lukkede anlegg. Vi skal i det videre arbeidet se på hvordan man kan ha en slags lavutslippsløsninger som kan være i bruk i resten av landet, for den ordningen som allerede er på plass, vil gjelde for dem som er i røde områder, og som ikke har mulighet til vekst. De kan da flytte den nedtrukkede kapasiteten over i lukkede anlegg. Vi jobber videre med å se på om vi kan få til noe lignende i gule og grønne områder, men der er det en del utfordringer som må løses. I tillegg må vi sikre at det vi gjør, også står seg i et nytt reguleringssystem som vi jobber med i havbruksmeldingen.

Først vil jeg takke representanten for spørsmålet. Det viktig å holde oppmerksomheten rettet mot den norske havbruksnæringen, som er utrolig viktig. Sjømatnæringen vår er Norges nest største eksportnæring. Da vi la fram havbruksmeldingen i fjor vår, var det nettopp med det utgangspunkt at vi skal sikre at vi fortsatt er fremst og verdensledende når det gjelder sjømateksporten, og at vi skal utvikle næringen til å bli mer bærekraftig og få ned dødeligheten. Jeg er veldig glad for at Stortinget stilte seg bredt bak de prinsippene som lå til grunn i havbruksmeldingen, som går på at man skal regulere faktiske og målbare miljøpåvirkninger, og at man skal ha individuelle insentiver for havbruksselskapene. Som sagt handler dette både om å få bedre fiskevelferd og å få ned dødeligheten. Representanten viser til at det har gått ett år siden havbruksmeldingen ble lagt fram, og at man har lovet å levere i 2026. Det stemmer jo ikke. Stortinget var i sin behandling av meldingen tydelig på at man ønsker at det skal komme tilbake i et tidsrom fra to til fire år. Jeg husker også at mye av argumentasjonen som ble brukt, var at man måtte gi næringen tid og anledning til både å medvirke og komme med innspill. Det er sånn det er når man behandler en stortingsmelding som gir en retning. Det er ikke en lovendring, det er ikke en forskrift, men det er noen prinsipper og en retning for den framtidige politikken. Den stilte som sagt Stortinget i bredt seg bak. Vi skal bruke tiden godt, og vi er allerede godt i gang med å følge opp de vedtakene som har kommet i Stortinget. Vi har god dialog med næringen og kommer til å kjøre enda tettere innspillsmøter, når vi har noe som skal ut på høring, og så vi skal ha møter underveis i høringer. Vi skal sørge for at næringen har mulighet til å være delaktig hele veien. Vi har bl.a. også opprettet en digital postkasse som næringen kan bruke aktivt for å være med og spille inn. Som sagt starter vi med å se på hvordan vi regulerer utslipp av lakselus, og så går vi til det som gjelder hva en akvakulturtillatelse skal inneholde. Parallelt ser vi på hvordan selve forvaltningen skal organiseres.

På vegne av regjeringen har jeg æren av å overbringe 39 kongelige proposisjoner: midlertidige endringer i lovverket som følge av ankomst av fordrevne fra Ukraina – videreføring m.m. endringer i folketrygdloven og enkelte andre lover – oppfølging av Stortingets vedtak om økt fribeløp for uføre lov om særskilt innsats mot negativ sosial kontroll og æresmotivert vold endringer i integreringsloven – integreringserklæring endringer i folketrygdloven og arbeidsmiljøloven – trekk av fagforeningskontingent i ytelser og hjemmel for oppdragsgiveransvar for å sikre overholdelse av krav om HMS-kort endringer i barnevernsloven – bedre beskyttelse av barn på institusjon lov om datadeling og dataforvaltning – dataforvaltningsloven – og samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutninger om innlemmelse i EØS-avtalen av EU-direktiv 2019/1024, åpne data-direktivet, for EU-forordning 2022/868, dataforvaltningsforordningen, og deltakelse i EØS-komiteens beslutning om delegert kommisjonsforordning EU 2023/138, HVD-forordningen lov om særavgifter – særavgiftsloven forsvarsløftet – økte rammer og prioriteringer i langtidsplanen for forsvarssektoren endringer i brukeromsloven og helse- og omsorgstjenesteloven – målgruppe, driftsavtale og unntak fra kravene til brukerromlokaler endringer i pasient- og brukerrettighetsloven mv. – rett til å ha med andre personer når det blir gitt helse- og omsorgstjenester endringer i apotekloven, legemiddelloven og lov om medisinsk utstyr – gjennomføring av EU-forordningene 2022/123, 2022/2370 og 2022/2371, om styrket samarbeid ved alvorlige grensekryssende helsetrusler i Europa og EU-forordning 2024/1860, og samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 167/2024, 180/2024, 181/2024 og 172/2025 om innlemmelse i EØS-avtalen av forordningene endringer i skadeerstatningsloven – inntektstapserstatning til barn, kapitaliseringsrente endringer i konkursloven mv. – rekonstruksjonsforhandling endringer i straffeloven – involvering av mindreårige i kriminalitet endringer i straffeprosessloven mv. – skjult kameraovervåking ved bruk av mobilt kamera m.m. endringer i utleveringsloven – samarbeid med Den europeiske påtalemyndighet mv. – og samtykke til inngåelse av avtaler med Sveits og Liechtenstein om anvendelse av Schengen-relevante bestemmelser i EUs utleveringskonvensjon 1996 endringer i utlendingsloven – saksbehandlingsregler for kollektiv beskyttelse lov om endringer i utleveringsloven – behandling av utleveringssaker endringer i straffeprosessloven – beløpsgrense for dekning av økonomisk tap ved erstatning etter strafforfølging endringer i grenseloven, utlendingsloven og SIS-loven – screening av tredjelandsborgere – og samtykke til godtakelse av EU-forordning 2024/1356, om innføring av screening av tredjelandsborgere ved de ytre grensene mv., og EU-forordning 2022/1190 om endringer i politisamarbeidsforordningen, videreutvikling av Schengen-regelverket endringer i sikkerhetsloven – organisering av klareringsmyndigheten endringer i utlendingsloven mv. – straff for utilbørlig utnyttelse av utlendinger endringer i politiloven – generell bevæpning av politiet lov om justering av karbonpris ved import av varer til EØS – CBAM-loven – og samtykke til deltagelse i beslutninger i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS-avtalen av EU-forordning 2023/956, CBAM-forordningen, og EU-forordning 2025/2083, endringer i CBAM-forordningen, og om tilgang til og finansiering av IT-tekniske systemer i CBAM lov om motorferdsel i utmark og vassdrag – motorferdselloven endringer i bærekraftige produkter-loven – hjemmel for bærekrafts- og utslippsreduksjonskriterier i EUs fornybardirektiv endringer i klimakvoteloven og forurensningsloven – utvidet virkeområde endringer i vann- og avløpsanleggsloven m.m. – overvannsgebyr endringer i bostøtteloven – behandling av personopplysninger og automatiserte beslutninger endringer i åndsverkloven mv., gjennomføring av nett- og videresendingsdirektivet og digitalmarkedsdirektivet, og samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 332/2023 og 333/2023, om innlemmelse i EØS-avtalen av EU-direktivene 2019/789 og 2019/790, og samtykke til tiltredelse til WIPO-traktatene av 20. desember 1996, om opphavsrett, WCT, og om fremføringer og fonogrammer, WPPT endringer i privatskoleloven – vilkår for godkjenning av skoler på grunnlag av livssyn endringer i universitets- og høyskoleloven mv. – egenbetaling, advokatutgifter endringer i opplæringsloven og barnehageloven mv. – samleproposisjon endringer i viltressursloven – endring av krav om merking av feller og bruk av drone ved ettersøk av storvilt med jakttid endringer i lov om tilskudd til sysselsetting av arbeidstakere til sjøs endringer i støtteprosessloven, gjennomføring av revidert prosedyreforordning, og samtykke til deltakelse i EØS-komiteens beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen av EU-forordningene 734/2013 og 2015/1589, om revisjon av prosedyreforordningen, statsstøtte, og til inngåelse av avtale om endring av protokoll 3 til Avtale mellom EFTA-statene om opprettelse av et overvåkningsorgan og en domstol, ODA lov om infrastruktur for alternativt drivstoff og samtykke til deltakelse i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS-avtalen av EU-forordning 2023/1804, om utbygging av infrastruktur for alternativt drivstoff og om oppheving av EU-direktiv 2014/94

Som sagt har det aller viktigste her vært å sikre at vi skal ha en tilskuddsordning også i framtiden. Gjennom det arbeidet vi nå har gjort overfor både ESA og andre EU-land som har notifisert sine ordninger på nytt, er meldingen klar: Slik EU praktiserer statsstøttereglene nå, må det gjøres EU- og EØS-nøytralt. Så til det som representanten innledet med i spørsmålet sitt: De eventuelle konsekvensene er vi fullt ut klar over, og de må håndteres gjennom det forskriftsarbeidet som gjøres. Fra regjeringens side er vi opptatt av at vi fortsatt skal ha en sterk maritim politikk, vi skal legge til rette for at norske sjøfolk skal ha de gode ordningene de har hatt så langt. Vi må som sagt gjøre noen lovmessige endringer, men gjennom forskriftsarbeidet kan man se på hvordan man kan sikre at man ikke bidrar til å gjøre det som kommer i framtiden, dårligere enn det vi har i dag.

Fra regjeringens side har det aller viktigste vært å sørge for en videreføring av denne tilskuddsordningen. For å kunne få til det, må man, som jeg orienterte om, gjøre den EU- og EØS-nøytralt. Det er EUs praktisering av statsstøttereglene. Ordningen må også godkjennes av ESA for å være i tråd med unntaket for skipsfart i EUs forbud mot statsstøtte. Nå er vi som sagt midt i prosessen med å videreføre den. I denne prosessen har vi også hatt dialog med andre land som har utfordret, eksempelvis Sverige. Vi har også hatt tett og god dialog med ESA gjennom flere runder for å se på hvordan man kunne renotifisert den ordningen vi har i dag. Tilbakemeldingen er klar: De landene som har prøvd å utfordre på akkurat dette, har ikke fått det til. Vi har også fått tilbakemelding om at vi er nødt til å gjøre den endringen for å kunne ha en tilskuddsordning også i det videre.

Regjeringen er opptatt av rammevilkårene for norske sjøfolk, og tilskuddsordningen er det viktigste politiske virkemiddelet for å bevare norsk maritim kompetanse. Regjeringen prioriterer tilskuddsordningen og har de siste årene bevilget om lag 2,5 mrd. kr per år til ordningen. Regjeringen har også sikret norske lønnsvilkår på skip i norske farvann og på norsk sokkel. Regjeringen har hatt et forslag på høring om endringer i tilskuddsordningen for sjøfolk for å bringe den i samsvar med statsstøtteregelverket og EØS-avtalen. Endringene innebærer at sjøfolk som betaler skatt og trygd til Norge og har arbeid på et skip registrert i annet EU/EØS-land, kan bli omfattet av ordningen. Dette er ikke en valgfri endring. Alternativet er at Norge står uten en støtteordning for sjøfolk. Det ville vært dramatisk for sjøfolk og næringen som helhet. Vårt utgangspunkt er å videreføre de samme kravene for tilskuddsberettigede sjøfolk som i dag. Sjøfolk på EU/EØS-flagg som i dag ikke er del av ordningen, vil måtte ha et skatte- eller trygdeforhold til Norge for å falle inn under ordningen med den foreslåtte endringen. Samtidig vil norske sjøfolk med skatte- og trygdeforhold til Norge som arbeider på EU/EØS-flaggede skip og i dag ikke er tilskuddsberettiget, kunne komme inn under ordningen. Forslag til endringer i lov og forskrift om tilskudd til sysselsetting av arbeidstakere til sjøs ble sendt på høring 27. januar. Etter dialog med organisasjonene ble høringsfristen forlenget til 16. mars. Regjeringen anerkjenner at endringer i ordningen vil kunne bidra til at norske rederier velger å omregistrere skip. Dette vil kunne påvirke Norges posisjon som flaggstat. Regjeringen vil vurdere høringsinnspillene som har kommet. I det videre arbeidet med tilskuddsordningen vil innretningen av forskriften vurderes med henblikk på disse innspillene. Det er norske rederier som velger hvor de flagger skipene sine. Regjeringen ønsker å opprettholde et høyt antall skip under norsk flagg og arbeider derfor for å tilby gode rammevilkår som bidrar til at norskflaggede skip er konkurransedyktige overfor utenlandskflaggede. Dette omfatter tilskuddsordningen for sjøfolk, som har bidratt til et høyt antall skip under norsk flagg og et høyt antall norske sjøfolk. Skipsfarten er likevel en svært mobil næring hvor flaggbytte er en sedvanlig markedstilpasning, basert på bl.a. nasjonal tilknytning, rammevilkår i ulike registre og ulike land, nasjonale krav i ulike markeder, mv. Dette gjelder særlig den internasjonale delen av skipsfarten, hvor NIS-flaggede skip konkurrerer.

Sjøfolks arbeidsvilkår og rettigheter er viktige, og det er sentralt at arbeidslivet til sjøs preges av de samme rettighetene som arbeidstakere på land har: trygghet, forutsigbarhet og rettferdige vilkår. Hensikten med endringene regjeringen foreslår i denne proposisjonen, er å styrke sjøfolks rettigheter gjennom tydeligere og mer forutsigbare regler om arbeidsforhold. Klare regler om arbeidsforhold bidrar til trygghet for arbeidstakerne og til forutsigbarhet for virksomhetene. Forslagene gjennomfører EUs arbeidsvilkårsdirektiv innenfor det maritime området. Regelverket er allerede gjennomført i arbeidsmiljøloven og statsansatteloven, og det er viktig at også sjøfolk får de samme rettighetene som øvrige arbeidstakere. Det foreslås at Stortinget samtykker til godkjenning av EØS-komiteens beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen av arbeidsvilkårsdirektivet, og vedtar nødvendige endringer i skipsarbeidsloven og NIS-loven. Proposisjonen inneholder bl.a. forslag som skal sikre bedre informasjon i arbeidsavtaler. I de tilfellene arbeidsavtalen ikke gir tilstrekkelig informasjon om vilkårene, foreslås en såkalt presumsjonsregel som innebærer at arbeidsavtalen tolkes i tråd med arbeidstakers presumsjoner. Da skal det legges til grunn at arbeidstaker har fast ansettelse eller det stillingsomfanget arbeidstaker hevder, dersom ikke noe annet gjøres overveiende sannsynlig. Regjeringen foreslår også endringer knyttet til prøvetid ved midlertidig ansettelse, slik at regelverket blir mer forutsigbart for både arbeidsgiver og arbeidstaker. Samtidig legger de foreslåtte endringene til rette for et regelverk som er praktisk gjennomførbart for rederiene. Den norske maritime næringen opererer i en internasjonal konkurransesituasjon, og det er viktig at regelverket er både tydelig og balansert. Det foreslås også enkelte endringer som knytter seg til situasjoner der sjøfolk kan bli utsatt for ekstraordinære hendelser i forbindelse med piratvirksomhet eller væpnede angrep på skip. Forslaget gjennomfører endringer i ILO-konvensjonen om sjøfolks arbeids- og levevilkår, kjent som Maritime Labour Convention. De foreslåtte endringene skal sørge for at arbeidsavtalen fortsatt er gyldig hvis arbeidstaker holdes i fangenskap som følge av piratvirksomhet eller væpnet ran mot skipet, og at arbeidsforholdet ikke kan bringes til opphør før arbeidstakeren er løslatt og har fått fri hjemreise. Forslagene i denne proposisjonen bidrar samlet til å tydeliggjøre rettigheter og plikter i arbeidsforholdet til sjøs, og skal sikre bedre forutsigbarhet for både sjøfolk og arbeidsgivere. For regjeringen er det viktig at norsk maritim næring har et regelverk som er tydelig og i tråd med våre internasjonale forpliktelser, og som ivaretar sjøfolk på en god måte. Jeg mener forslagene i proposisjonen bidrar til dette.

Først vil jeg takke for samarbeidet som jeg har hatt med representanten, som tidligere var en del av Arbeiderparti-Senterparti-regjeringen, hvor vi fulgte opp det som ekspertutvalget la fram i 2024, og vi bevilget også penger for å gjøre mer i saken. Så jeg vil jo si at det har vært en framdrift, og det har jeg som intensjon å følge opp i det videre. Jeg var også i lag med representanten Toppe og fortalte hvordan vi skulle jobbe i det videre, og jeg fikk virkelig kjenne på fra befolkningen – både i forkant av at vi var der, og underveis, når jeg har vært og reist rundt der – at dette helt klart er noe som bekymrer, og som folk opplever svært foruroligende. Så fra mitt ståsted kan jeg love at jeg skal følge opp, både den informasjonen og kunnskapen vi får gjennom de toktene som gjøres, og at den tilleggsutredningen også skal kunne svare ut den usikkerheten som nå er løftet.

Nå er jo forsvarssektoren under forsvarsministeren, men jeg skal sikre at vi får den beste kunnskapen og data, fakta, på bordet når vi skal fatte beslutning i denne saken. Jeg har lyst til å gjenta at det er mye usikkerhet forbundet med denne ubåten, selv om jeg hører representanten si at vi vet en hel del. Fortsatt er det sånn at man er usikker på hvor dette kvikksølvet befinner seg, om den fortsatt er i beholdere, hvor mye som har gått ut i sedimenter, hvilken tilstand torpedoene er i, etc. Så vi er nødt til å gjennomføre det oppdraget som Kystverket er i gang med, og så skal vi også, som sagt, følge opp det som er FMA sin vurdering av risikoen, som da er motstridende til den risikoen som Minedykkerkommandoen og Forsvarets operative hovedkvarter og Forsvarets forskningsinstitutt viser til.

Hvis jeg skal svare på hvorvidt det har noen merverdi å samle folk rundt ett bord – ja, det tror jeg absolutt. Til det arbeidet som skal gjøres nå: Vi må jo også finne ut av hvilken type torpedoer det er snakk om, og jeg hører at representanten viser til at det har vært noe uenigheter også rundt det. Det må vi ha svar på. Det er jo nettopp de toktene som nå gjennomføres, som skal kunne gi den type svar, og også den tilleggsutredningen som FFI skal gjøre, med tanke på det FMA har lagt på bordet. Så ja, vi er nødt til å sette den kunnskapen vi har, sammen, og vi er nødt til å gjøre de gode vurderingene, og det skal jeg sørge for i det videre, at vi skal følge de beste faglige råd.

Jeg er opptatt av at vi skal gjøre dette på aller beste og tryggeste måte som sikrer at vi ikke får noen spredning av kvikksølv, og heller ikke fare for detonasjon av eksplosiver. Jeg skal ikke stå og forskuttere hva det blir. Vi har hatt et ekspertutvalg som har bestått av eksperter på området og på forholdene som kreves, for å kunne vurdere disse spørsmålene. De har konkludert med at det er tildekking som er det foretrukne, men den siste rapporten sa at man skulle vurdere å heve noe eller ta opp noe av kvikksølvet. Det er det Kystverket nå har fått i oppdrag å se på. Vi skal selvfølgelig også få vurdert den nye informasjon fra FMA, for det er viktig. Vi må sikre befolkningen, som det også blir vist til i debatten, som opplever en utrygghet rundt dette. Det kan ha store konsekvenser for havet og for miljøet dersom vi ikke gjør det på aller beste måte, og det skal jeg følge opp i det videre.

Jeg vil bare gjenta at det har vært innhentet informasjon og vurderinger fra flere av Forsvarets etater i forsvarssektoren, og at de øvrige ikke deler FMAs vurdering av risiko for detonasjon av eksplosiver. Når det er sagt: På bakgrunn av at det er en uenighet her, har vi bedt om en tilleggsutredning. Det er FFI som har veldig god ekspertise på akkurat det med eksplosiver, og vi vil følge det opp på aller beste måte. Vi skal selvfølgelig også sørge for at Stortinget får den nødvendige informasjonen, sånn at man også fra Stortingets side kan være trygg på at beslutningene som til slutt fattes, er med på å sikre og forhindre at det spres kvikksølv, og at fare for eksplosiver ikke skal være til stede i den grad som er beskrevet av FMA.

I arbeidet som er levert, har flere av forsvarssektorens avdelinger vært involvert, noe det også refereres til fra representanten. I det som er levert, har ikke FFI, altså Forsvarets forskningsinstitutt, og heller ikke Forsvarets operative hovedkvarter eller minedykkerkommandoen delt den samme forståelsen av risiko for detonasjon av eksplosiver. Siden FMA har en annen vurdering og har levert sin rapport, har Kystverket bedt FFI om å gjøre en tilleggsutredning, nettopp basert på den informasjon som FMA har lagt på bordet. Det er informasjon som vi venter i løpet av rimelig kort tid.

I 2003 oppdaget et av Forsvarets fartøyer ubåtvraket U-864 utenfor Fedje i Vestland. Ubåten var etter alt å dømme lastet med inntil 67 tonn kvikksølv. Denne kvikksølvlasten befinner seg stadig i vraket, eller på havbunnen i området rundt vraket. Etter at vraket ble funnet, har det vært gjennomført en rekke utredninger for å vurdere hvordan man kan fjerne kvikksølvforurensningen på en måte som gir lavest mulig risiko for spredning av kvikksølv i vannmassene. De fleste utredningene som har vært gjennomført, har pekt på at tildekking av vraket med rene masser er det tiltaket som vil gi lavest risiko for spredning av kvikksølv, både på kort og på lang sikt. Ekspertutvalget som leverte sin rapport i 2022, kom også til denne konklusjonen, men mente at man likevel burde undersøke om det finnes mulighet for å heve deler av kvikksølvet før man dekker til vraket og området rundt. Det er disse undersøkelsene Kystverket nå er i gang med å gjennomføre. Kystverket har i lang tid gjort, og gjør stadig, en god og viktig jobb med å følge opp regjeringens og Stortingets vedtak om håndteringen av ubåtvraket og kvikksølvforurensningen. De har kommet langt i siste delen av de undersøkelsene regjeringen bestilte i 2024, og nå i mars skal etaten gjennomføre et nytt undersøkelsestokt. Jeg kan forsikre om at Kystverket ikke vil gjennomføre dette toktet på en måte som umuliggjør en eventuell heving eller fjerning av ubåtvraket med last, eller fjerning av torpedoer. Jeg ser fram til å få Kystverkets rapport senere denne våren. Jeg tror alle er enige om hovedmålet med håndteringen av ubåtvraket og kvikksølvet: Vi må sørge for å forhindre spredning av kvikksølv i vannmassene. En slik forurensning ville kunne gjøre stor skade på livet i havet i området og få store konsekvenser for næringsgrunnlaget langs kysten. Stortinget vil i dag etter alt å dømme be regjeringen om å gjennomføre en tilleggsutredning om heving av ubåten U-864 med last, og/eller fjerning av torpedoer, etter at Kystverkets rapport foreligger. Det skal vi selvsagt følge opp, og vi vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte når utredningen og kvalitetssikringen er gjennomført.

Jeg kan starte litt med det faglige. Bakgrunnen for at vi har landet der vi har gjort, med nullfiskeområder – jeg vet representanten er godt kjent med det – er faglige råd fra Fiskeridirektoratet, Miljødirektoratet og Havforskningsinstituttet. I behandlingen av de høringssvarene vi har fått om disse nullfiskeområdene, har vi vært opptatt av å finne balansen mellom å ta vare på noe av næringsinfrastrukturen som er der, på kystkulturen, og samtidig sikre fjorden på lang sikt. Den balansen mener vi at vi har funnet på en god måte nå. Det skal selvfølgelig være følgeforskning, det har allerede vært noen foranalyser av Oslofjorden, og man jobber med hvordan man kan følge dette opp gjennom forskning. Ikke minst må man også ha informasjonstiltak overfor befolkningen og eventuelt også kontrolltiltak, hvor sjøtjenesten i Fiskeridirektoratet, sammen med politi og Statens naturoppsyn, skal kunne følge med på at dette foregår innenfor de rammene som er satt. Forskningen skal følge opp at vi treffer på det vi har som målsetting.

Nå er jo representanten Pollestad godt kjent med at det ikke er vanlig at en statsråd står på Stortingets talerstol og konkluderer i søknader som ligger til behandling, men jeg skal i hvert fall forsikre representanten om at jeg ser viktigheten av at dette lar seg gjøre, at det skal behandles grundig og skikkelig på raskest mulig måte, og at jeg er positivt innstilt til at man bør kunne få til det, og så skal vi komme tilbake til den konkrete søknadsbehandlingen.

Noe av det viktigste vi gjør med de inngripende tiltakene som nå er innført i Oslofjorden, er nettopp å sikre kommende generasjoner, så jeg er veldig opptatt av å se på alle muligheter for at de skal få den dispensasjonen. Det kommer til å være min innstilling i saken. Det skal selvfølgelig være en formell prosess, så jeg skal ikke stå og saksbehandle her fra talerstolen. Den forskriften trådte i kraft 1. januar, og Fiskeridirektoratet vil behandle den meget raskt. Jeg ser som sagt viktigheten av at man fortsatt kan ha et tilbud ved Kalnes videregående skole.

Det er egentlig akkurat det representanten nå beskriver, som er viktig i dialogen med aktørene, for det er de som vet aller best hva de har behov for, og hva de ønsker å bidra med inn i den omstillingen som skal skje. Det er det arbeidet som nå er i sluttfasen, og som vi ønsker å få på høring ganske raskt, for at man så skal kunne søke gjennom garantikassen for fiskere. Mitt mål er vi skal bistå både dem som ønsker å fiske på andre arter eller omstille seg til annen aktiv næringsutvikling, og dem som eventuelt ønsker å finne andre ting som gjør at man kan gå ut av fisket på en god og verdig måte. Det er opp til den enkelte fisker, som er de jeg tror vet aller best hva de ønsker seg.

Jeg skal først oppklare et forhold. Den søknadsfristen jeg viste til, gjaldt den ordningen som var under Klima- og miljødepartementet og handler om restaureringstiltak. Den fristen er gått ut, og der har man en målsetting om å kunne behandle de søknadene innen 1. mars. Når det gjelder den tilskuddsordningen som handler om omstillingstiltak for fiskerinæringen, som er på 15 mill. kr, er man nå i sluttfasen med å få på plass et utkast som skal på høring om kort tid. Dermed er det ennå god tid til å komme med innspill til kriteriene, men også der jobbes det raskt for at man fort skal komme i den posisjonen at fiskerne som er hardest og mest berørt, skal kunne søke støtte fra den ordningen. Tall og beregninger vi har så langt, tilsier ikke at det er snakk om det antallet fartøy som representanten viser til. Det er fortsatt mulig å fiske i Oslofjorden, og så får vi se hvorvidt det er noen, og hvor mange det vil være, som ikke har muligheter til å fortsette fiskeriet som før.

Jeg er kjent med sammenligningen med pelsdyrnæringen, men det blir ikke helt riktig å sammenligne. For det første er det ikke et totalt yrkesforbud, slik man hadde for pelsdyrnæringen. Det er noen som berøres som ikke kan fiske utenfor nullfiskeområdene, og kanskje heller ikke kan fiske i Hvalerrenna. Vi vil få et bilde av hvem som berøres aller mest, når vi har fått på plass tilskuddsordningen som nå er i sluttfasen. Det er fortsatt sånn at man kan fiske i Oslofjorden, det er åpne områder, og det kan bidra til at man fortsatt har aktivitet. Så har jeg også lyst å få fram at forskjellen på fiskeri- og pelsdyrnæringen også handler også om at fiskeri høster av fellesskapets ressurser som forvaltes av staten. Det er også en egenart når det gjelder fiskeri. Men igjen: Jeg er klar over at dette er inngripende, det er krevende, og det er helt nødvendig, også med den bakgrunn at vi har en oslofjord som er i total ubalanse. Skal vi sikre fiskeri på lengre sikt, for kommende generasjoner, så kreves det kraftfulle tiltak på tvers av sektorer i dag.

Jeg tror det blir veldig hypotetisk å skulle gjøre beregninger basert på både tilskuddsordningen, som er på 15 mill. kr., og hvorvidt behovet er hos de enkelte som berøres mest. Jeg vil samtidig minne om den tilskuddsordningen som er gjennom KLD, som er på 100 mill. kr. Den skal være til restaureringstiltak i Oslofjorden, og jeg er kjent med at det også er flere fiskere som har vært med og søkt midler der. I sum vil det være muligheter, både innenfor omstillingstiltakene og for restaureringstiltak, som forvaltes av KLD. Der var søknadsfristen 15. januar, og man har som målsetting å kunne ha ferdigbehandlet rundt 1. mars. Det har allerede kommet inn 36 søknader fra fiskere om midler fra KLDs tilskuddsordning. Det omsøkte beløpet er rundt 101 mill. kr. En foreløpig gjennomgang viser at det er stor interesse også for å søke fra den potten.

Jeg vil starte med å si at det ikke er tvil om at det er et krevende, inngripende og kraftfullt tiltak som ikke minst treffer en stor del av fiskerne i Oslofjorden, men ikke alle, og det treffer ulikt. Vurderingen er at det er rundt 20 fartøy som kanskje har det mest krevende, som ikke kan fiske i de områdene som ikke er nullfiskeområder. Det er disse forholdene vi ønsker å få kartlagt ordentlig, både hvor stort omfang det er, hvor det treffer hardest, og hvem som berøres mest. Sånn kan man få på plass den tilskuddsordningen som faktisk kan hjelpe dem som berøres mest, som sagt. Men det er altså mulig fortsatt å fiske i Oslofjorden, også i Hvalerrenna, som er et av tiltakene vi har gjort for å legge til rette for fortsatt aktivitet. Så tror jeg det varierer hva fartøyene koster. Det skal jeg ikke begi meg ut på å svare på her og nå. Jeg er opptatt av at vi skal klare, i dialog med organisasjonene og næringen, å få på plass en tilskuddsordning som treffer dem som berøres aller mest.

Takk for at jeg har fått redegjøre for regjeringens arbeid for å ivareta fiskerne i Oslofjorden. Bakgrunnen for de nye fiskeritiltakene er godt kjent. Økosystemet i Oslofjorden er i ubalanse, og den samlede menneskelige påvirkningen er for stor. Det er behov for omfattende tiltak på tvers av sektorene for å gi fjorden rom for å hente seg inn igjen. Nullfiskeområdene er et nødvendig, men også krevende virkemiddel for å sikre at fjorden kan forvaltes bærekraftig for framtiden. Flere fiskere står i en utfordrende situasjon i lys av innføringen av nullfiskeområdene fra 1. januar 2026, og har mistet tilgangen til flere av sine faste fangstområder. Det er viktig for regjeringen at de berørte fiskerne følges opp og ivaretas på en god måte. Jeg har stor forståelse for at de som lever av å høste av fjorden, opplever at de nå tar en stor del av byrden i arbeidet for Oslofjorden. Dette treffer familier, lokalsamfunn og tradisjoner som har gått i arv gjennom generasjoner. Regjeringen har vært opptatt av å legge til rette for at fisket skal kunne fortsette i områdene i fjorden som fortsatt holdes åpne. Et viktig eksempel er beslutningen om å holde Hvalerrenna åpen for fiske. Et annet er at regjeringen har valgt å videreføre adgangen til bruk av krepsespalte, på bakgrunn av innspill fra fiskeriorganisasjonene. Vår vurdering har vært at det ikke kunne gjøres ytterligere justeringer for å lempe på tiltakene fordi dette vil kunne svekke tiltakenes forventede effekt. Det er viktig at de berørte blir hørt, og regjeringen vil fortsette å arbeide tett med fiskeriorganisasjonene for å finne løsninger som ivaretar kunnskapen og tradisjonene fiskeriene har bygget opp. Samtidig må vi tilpasse oss naturens rammer. Det er bevilget 15 mill. kr til en egen tilskuddsordning for de berørte fiskerne. Vi har mottatt innspill fra næringsorganisasjonene om hvordan ordningen bør innrettes. Vi arbeider nå med å følge opp innspillene og ferdigstille regelverket for ordningen. Dialogen med næringen er viktig. Det er fiskerne som best vet hvordan situasjonen oppleves i praksis, og hva som faktisk kan hjelpe. Vi arbeider for en rask avklaring av regelverket for ordningen og for at midlene skal tildeles og utbetales til mottakere så raskt som mulig. Over statsbudsjettet er det også bevilget nærmere 100 mill. kr til en tilskuddsordning for restaureringstiltak i Oslofjorden. Regjeringen har oppfordret berørte fiskere til å søke om tilskudd til gode prosjekter, slik at de kan bidra med sin kompetanse og sitt utstyr i arbeidet for å bedre fjordens tilstand. Søknadsfristen er nå ute, og Miljødirektoratet har som mål å behandle søknadene innen 1. mars. Når situasjonen er så alvorlig som den er, kan vi ikke utsette handling. Hensynet til naturen og framtidige generasjoner må veie tungt i våre beslutninger. Regjeringen jobber for å ivareta de berørte fiskerne på en best mulig måte innenfor de rammene situasjonen gir. Vi vil fortsette dialogen med organisasjonene og de berørte i tiden framover, for å finne løsninger som både tar vare på fiskernes unike kompetanse, og bidrar til at Oslofjorden på lang sikt kan bygges opp igjen og støtte et bærekraftig og livskraftig fiskeri.

Jeg har bedt om å få redegjøre for regjeringens arbeid for å ivareta fiskerne i Oslofjorden i lys av innføringen av nullfiskeområder fra 1. januar 2026. Dette er et alvorlig og krevende tema som berører både miljøhensyn, næringsinteresser og lokalsamfunn langs fjorden. Fra 1. januar innførte regjeringen tre store nullfiskeområder. Disse områdene ligger i indre Oslofjord, Færder og ytre Hvaler, og de dekker samlet sett en betydelig del av Oslofjorden. I nullfiskeområdene er alt fiske forbudt, både yrkesfiske og fritidsfiske – med kun noen svært få og strengt avgrensede unntak. Det innebærer bl.a. at det fortsatt er tillatt for barn med krabbefiske med snøre, samt at det vil være mulig å søke dispensasjon fra forbudet for enkelte aktiviteter, som forskning og undervisning. I tillegg til nullfiskeområdene er det innført en rekke begrensninger for hva slags redskaper man kan bruke i yrkesfisket. Disse begrensningene har som formål å bidra til å forhindre bifangst av sårbare arter som torsk og annen bunnfisk. Det er også innført strengere begrensninger i fritidsfisket. Bakgrunnen for de nye fiskeritiltakene er godt kjent. Oslofjorden er blant landets mest brukte og verdsatte naturområder og har stor betydning for befolkningen i regionen. Det finnes ikke noe annet marint økosystem i Norge som opplever en sammenlignbar påvirkning fra menneskelig aktivitet. I fjorden foregår det omfattende fritidsfiske av både saltvanns- og ferskvannsarter, båtliv, bading og ikke minst viktig matproduksjon. Områdene langs fjorden er også leveområdet til store deler av landets befolkning, og Oslofjordens nedbørsfelt dekker det meste av det sentrale Østlandet. Det betyr at påvirkningen fra landbaserte aktiviteter også er betydelig. Den samlede belastningen på fjorden er rett og slett for høy og har over tid gått ut over både økosystemet og det biologiske mangfoldet. Fjorden har over tid vært under betydelig press fra mange hold, og tilstanden i fjorden er alvorlig og sammensatt. Blant de største kildene til påvirkning er avløp, jordbruk og fiskeri. Ingen av disse er alene ansvarlig for tilstanden i fjorden, men samtidig er det helt avgjørende at alle sektorer som bidrar til belastningen, også tar sin del av ansvaret for løsningen. Skal vi lykkes med å forbedre tilstanden i Oslofjorden og ha en sunn fjord, må det iverksettes målrettede og effektive tiltak på alle områder som har størst påvirkning. Regjeringen følger opp dette arbeidet gjennom en helhetlig tiltaksplan for Oslofjorden, og det arbeides bredt for å koordinere innsatsen i alle de sentrale sektorene. På fiskeriområdet ble det i 2019 innført en rekke tiltak for å verne om den svekkede kysttorskbestanden i Oslofjorden, herunder stenging av gytefelt, tekniske krav til yrkesfiskere for å redusere bifangst og forbud mot å fiske torsk. Tiltakene hadde etter fem år ikke oppnådd ønsket effekt. Det var bakgrunnen for at regjeringen i 2025 trappet opp innsatsen for å styrke fiskebestandene og hele det økologiske systemet og sendte på høring forslag til nye og strengere fiskeritiltak for både yrkesfiske og fritidsfiske. Det er disse tiltakene vi etter en grundig prosess nå har innført. Bakteppet er altså en ekstraordinær situasjon, og det er derfor vi har valgt å ta i bruk så drastiske tiltak som vi har gjort. Dette er et stort og ambisiøst restaureringsprosjekt og markerer et viktig bidrag fra fiskerisektoren i arbeidet med å forbedre forholdene i fjorden. De nye fiskeritiltakene er forankret i faglige råd fra Fiskeridirektoratet og Miljødirektoratet. Før beslutningen ble tatt, har tiltakene vært gjenstand for en omfattende og bred høringsprosess. Det kom inn over 250 høringsinnspill, og det var bred enighet om at det var nødvendig med strenge tiltak. Fagmiljøet pekte spesielt på at tiltak rettet mot enkeltarter alene, ikke er tilstrekkelig for å oppnå god effekt i et sterkt presset fjordsystem. Oslofjorden er et komplekst økosystem der samspillet mellom arter, leveområder og menneskelig aktivitet er avgjørende for den økologiske balansen, og det er derfor nødvendig med tiltak som retter seg mot hele økosystemet. Når bestandene allerede er lave, må den samlede belastningen og det samlede uttaket av bestandene reduseres kraftig over større geografiske områder og over lengre tid for å gi naturen forutsetninger til å hente seg inn. Nullfiskeområdene legger til rette for at man kan oppnå bredere effekter i økosystemet i de områdene som stenges, enn man ville ha oppnådd med mer tradisjonelle fiskeritiltak alene. Nullfiskeområdene er derfor et nødvendig, men også krevende virkemiddel for å sikre at fjorden kan forvaltes bærekraftig for framtiden. Den lokale fiskerinæringen i Oslofjorden har stått i mye usikkerhet over lengre tid. Jeg har stor forståelse for at de som lever av å høste av fjorden, opplever at de nå tar en stor del av byrden i arbeidet for Oslofjorden. Vi vet at dette treffer familier, lokalsamfunn og tradisjoner som har gått i arv gjennom generasjoner. Som fiskeri- og havminister har jeg hatt gleden av å møte mange av fiskerne i Oslofjorden, bl.a. på besøk til Utgårdskilen i Hvaler. Det har gjort sterkt inntrykk å se det engasjementet som finnes, og den innsatsen som allerede er lagt ned for å gjøre fisket så skånsomt og bærekraftig som mulig. Hensynet til fiskerne og deres levebrød har stått sentralt gjennom hele arbeidet med å utforme og innføre de nye fiskeritiltakene. Det er svært tungt som fiskeriminister å skulle fortelle folk at de ikke lenger kan drive fisket sitt sånn som de har gjort tidligere. Gjennom prosessen har vi gjennomført en rekke møter med fiskeriorganisasjonene og berørte fiskere. Det varierer fra fartøy til fartøy i hvor stor grad de berøres av innføringen av nullfiskeområdene. Noen fiskere vil miste alle eller store deler av sine tradisjonelle fangstområder, samtidig som mulighetene for å flytte fisket til andre områder er svært begrensede. Andre fisker i dag i større grad i de områdene som forblir åpne, og vil kunne fortsette fisket med mindre justeringer. Vi har vært opptatt av å legge til rette for at fisket skal kunne fortsette i områdene i Oslofjorden som fortsatt holdes åpne. Jeg har forsøkt så langt det lar seg gjøre, å legge til rette for at den kystkulturen og næringsstrukturen vi har rundt Oslofjorden, skal kunne bestå, selv om vi nå må stramme inn betraktelig. Et viktig eksempel er beslutningen om å holde Hvalerrenna åpen for fiske. Den er et viktig fangstfelt som er mye brukt av mindre fartøyer i Hvaler som hører hjemme i Utgårdskilen, som er Oslofjordens egen fiskerihavn. Et annet eksempel er at regjeringen har valgt å videreføre adgangen til bruk av krepsespalte, som er viktig for å opprettholde lønnsomheten i fisket for reketrålerne. Disse justeringene ble gjort nettopp på bakgrunn av tydelige og konstruktive innspill fra fiskeriorganisasjonene. Videre har regjeringen valgt å ikke innføre begrensninger i fiske etter brisling og sild som foregår i områdene utenfor nullfiskeområdene, noe som tidligere har blitt foreslått. Dette er på bakgrunn av faglige vurderinger som tilsier at dette er et fiske med lite bifangst av andre arter enn målartene, og at det med dagens bestandssituasjon har svært begrenset effekt på resten av økosystemet. Det er viktig at de berørte blir hørt, og regjeringen vil fortsette å arbeide tett med fiskeriorganisasjonene for å finne løsninger som ivaretar den unike kunnskapen og tradisjonene fiskeriene har bygget opp. Samtidig må vi tilpasse oss naturens rammer. Det er bevilget 15 mill. kr over statsbudsjettet for 2026 til en egen tilskuddsordning for de berørte fiskerne i Oslofjorden. Regjeringen arbeider nå i tett dialog med næringsorganisasjonene for å ferdigstille regelverket og forordningen. Målsettingen er at midlene skal fordeles mellom dem som er hardest rammet av nullfiskeområdene, og formålet er å gjøre omstillingsprosessen enklere for dem som har mistet tilgangen til viktige fiskefelt. Tilskuddsordningen skal administreres av Garantikassen for fiskere, som har lang erfaring med å forvalte tilskuddsordninger for fiskerne. Regelverket for en sånn ordning må være treffsikkert. Vi må nå den gruppen ordningen er ment for, midlene må forvaltes på en praktisk måte, og ordningen må utformes sånn at de berørte opplever den som hensiktsmessig. Derfor er jeg svært opptatt av å lytte. Det er fiskerne som best vet hvordan situasjonen oppleves i praksis, og hva som faktisk kan hjelpe. Nærings- og fiskeridepartementet gjennomførte for om lag to uker siden et dialogmøte med fiskeriorganisasjonene, der vi hadde en svært konstruktiv dialog om utformingen av regelverket. Jeg har mottatt en rekke innspill til akkurat hvordan ordningen bør innrettes. Arbeidet med regelverket ferdigstilles nå i lys av disse innspillene før det vil sendes på høring med kort frist av hensyn til fortgang i prosessen. Vi holder tett dialog med organisasjonene om prosessen videre og vil arbeide for at midlene skal tildeles og utbetales til mottakerne så raskt som mulig. Jeg opplever at dialogen med organisasjonene er svært konstruktiv. Det er krevende tider for mange i næringen, men jeg er samtidig imponert over den innsatsen, den viljen til omstilling og det nytenkende arbeidet som nå vises. Yrkesfiskerne er blant dem som kjenner fjorden aller best, og mange legger nå ned en enorm innsats for å finne nye måter å leve av fjorden på – fra opprenskning av tapte redskaper til bruk av tidligere uutnyttede marine ressurser. I tillegg til tilskuddsordningen for å omstille fiskerinæringen i Oslofjorden er det over statsbudsjettet også bevilget nærmere 100 mill. kr til en tilskuddsordning for restaureringstiltak i Oslofjorden. Ordningen skal legge til rette for at bl.a. fiskere i Oslofjorden kan bidra med sin kompetanse og sitt utstyr i arbeidet med å bedre fjordens tilstand. Regjeringen har oppfordret berørte fiskere til å søke om tilskudd til gode prosjekter. Prosjektene kan omhandle restaurering og opprydding, men arbeidsinnsats og nødvendig utstyr,

Det er flere forhold vi må være beredt på. Det ene er å kartlegge de havnene som er av særskilt betydning i en eventuell krise eller krig. Man er også i gang med en verdikartlegging av havner og infrastruktur for å se om det er noe det bør tas særlig hensyn til, og som må beskyttes hvis det verste skulle skje. Jeg mener også at det nå må gjøres et godt arbeid for å ha beredskap og planer for hvordan vi jobber når det gjelder skyggeflåten. Også når det gjelder dette, handler det om sikkerhet, om å redusere risiko for miljøet og ikke minst om å redusere Russlands inntekter fra nettopp skyggeflåten. Her samarbeider Norge med flere andre land, og vi har tatt flere ulike initiativer for å få gjennomført flere tiltak overfor skyggeflåten. Vi ser at det har effekt, for det samlede presset mot skyggeflåten øker Russlands kostnader og bidrar til å presse prisen på russisk olje, oljeprodukter og LNG. Det er som sagt flere tiltak vi må jobbe med, det er vanskelig å nevne én enkelt sak.

Først vil jeg takke representanten for veldig hyggelige ord innledningsvis og for engasjementet for havner og spørsmål om nasjonal sikkerhet. I likhet med representanten er jeg veldig tydelig på at det i en eventuell krise eller krig er viktig at vi er godt forberedt. Det vil være stor sannsynlighet for at vi, med Europas nest lengste kyst, må være beredt til å få en rolle som både mottaksland og transittland for styrker og forsyninger. Da vil havnene være av betydning, som sagt, og vi er da nødt til å kartlegge hvilke militære behov det er for transportinfrastruktur. Det arbeidet er godt i gang i form av et samarbeid mellom transportvirksomhetene og Forsvaret. Dette inkluderer selvsagt havnene, for å se på hvordan man kan få det som kommer langs sjøveien, over på vei og bane. Dette er et prioritert arbeid vi er godt i gang med.

Jeg er helt enig med representanten i at det er viktig å styrke de havnene vi har rundt omkring i landet. Hvis jeg ikke husker helt feil, er det vel rundt 3 000 havner, som enten er statlig, kommunalt eller privat eid. Det er ulike behov, både når det gjelder investeringer, og når det gjelder hvordan staten skal være en medfinansierer. Heldigvis ser vi mange prosjekter hvor kommunene i LID, Local improvement district, får til flere slike typer prosjekter. Eksempelvis kommer jeg selv fra en kommune, Hammerfest, som nettopp fikk til et veldig godt samarbeid både med de ulike statlige etatene og kommune, som handlet om å få på plass den finansieringen som var nødvendig for å utvikle den havnen.

Først vil jeg veldig gjerne takke representanten for både engasjementet og et godt spørsmål. Det er ingen tvil om at havner i bredt er viktig for nasjonen Norge, både med tanke på næringslivet og konkurranseevne og med tanke på sikkerhet i en eventuell krise eller krig. Derfor er jeg veldig glad for at denne regjeringen allerede i forrige periode, i samarbeid med Senterpartiet, la inn en betydelig styrking av fiskerihavnetilskudd. Blant annet doblet vi det fra 2021. De siste fire årene er det gjort mer enn på veldig lenge når det gjelder fiskerihavner. For neste fireårsperiode er det satt av 2,2 mrd. kr til nye statlige fiskerihavnetiltak. Det er også satt av 0,5 mrd. kr til kommunale fiskerihavnetiltak. Jeg har også lyst å presisere at det har vært krevende å ta igjen det etterslepet som har blitt stående på havnesiden etter regionreformen Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen gjennomførte.

Vi bor spredt i Norge, med næringsliv og bedrifter langs hele kysten. 91 pst. av alt gods til og fra utlandet går med skip, og sjøtransporten står for 41 pst. av godstransporten innenriks. Skip, båter og ferjer er viktige for kystsamfunnene og helt avgjørende for folks hverdagsliv, for konkurranseevnen og for vekst og utvikling. Sjøtransporten er en effektiv og sikker transportform, som passer godt til vår næringsstruktur og vårt bosettingsmønster. Et bredt og geografisk spredt havnetilbud gir nærhet mellom bedrifter og havner. Regjeringen vil derfor fortsatt prioritere investeringer på kystområdet for å sikre næringslivet et effektivt transporttilbud. Det vil også bidra til at vi kan nå målet om et miljøvennlig og trygt transportsystem i hele landet i 2050. Maritim næring skal kutte klimagassutslipp. Norge er en ledende aktør i omstillingen av fartøyer og utbygging av landstrøm. Tilskuddsordningen for utvikling av miljøvennlige og effektive havner bidrar til å optimalisere transporten og redusere utslipp. Utbedringer i havner og farleder vil styrke framkommeligheten til sjøs og bidra til et bedre, mer tilgjengelig og grønt sjøtransporttilbud. Samtidig vil vi ha enda mer fart i utviklingen av kystsamfunnene og stimulere til vekst, bosetting og verdiskaping. For å lykkes med dette er det helt avgjørende at fiskerihavnene oppgraderes. I 2026 skal vi starte arbeid i fiskerihavner i Finnmark, Troms og Vestland. Regjeringen varslet i budsjettet for 2025 at Kystverket skal gjennomføre anbudskonkurranse for prosjektet Bygging av ytre molo i Vardø havn i løpet av 2025. Prosjektet ligger også inne i budsjettet for 2026. Kystverket har informert om at begrensninger i mudre- og dumpetillatelsen fra Statsforvalteren medfører behov for å gjøre endringer i prosjektplanen, og man rekker derfor ikke utlysning av prosjektet i 2025. Kystverket er i dialog med Statsforvalteren for å avklare rammevilkår knyttet til dispensasjon fra mudre- og dumpetillatelsen og ønsker å kunne gjennomføre arbeider større deler av året. Vi setter også av midler til flere farledsprosjekter som vil gi bedre framkommelighet og sikkerhet i farleden. I alt setter vi av om lag 500 mill. kr til store prosjekter i fiskerihavner og utbedringer i farvannet. I tillegg viderefører vi tilskuddsordningen til fiskerihavner, på samme høye nivå som vi vedtok ved gjeninnføring i forrige periode. Dette er et effektivt virkemiddel som treffer kommunenes behov godt. Denne regjeringen er opptatt av å trygge landet, fellesskapet og folks økonomi. Vi skal gjøre dette innenfor rammene av et budsjett for trygg økonomisk styring. Det er også bakgrunnen for at vi har foreslått å stanse prosjektet Stad skipstunnel. Vi mener at en kostnad som har vokst til 9 400 mill. kr ikke kan forsvare nytten av prosjektet. Når det er sagt, vil regjeringen følge opp stortingsvedtaket fra trontaledebatten. Jeg har bedt Kystverket om å fullføre forhandlingene med tilbyderne og undersøke mulighetene for å finne ytterligere kostnadsreduserende tiltak. Vi vil komme tilbake til Stortinget så snart som mulig, men tidligst i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 2026. Regjeringen har som kjent besluttet å heve så mye som mulig av kvikksølvet fra U-864. Det har i høst kommet fram at det er ulike risikovurderinger om de tiltakene som har vært vurdert. Kystverket skal nå ferdigstille sine undersøkelser og vurderinger, så vil regjeringen komme tilbake til Stortinget om den videre håndteringen. Velfungerende sjøtransport er viktig for at samfunnet skal fungere i ulike krisesituasjoner. Erfaringene viser at sjøtransporten er en robust og fleksibel transportform, selv under pandemi og kriser. Samtidig treffer den nåværende sikkerhetspolitiske situasjonen også maritim sektor. Tidligere i år lanserte regjeringen tidenes første nasjonale sikkerhetsstrategi. Med verdens nest lengste kystlinje er det åpenbart at skipsfart, havner og annen infrastruktur spiller en nøkkelrolle når norsk sikkerhet skal ivaretas og forsterkes. Med dette budsjettet vil vi få rustet opp fiskerihavner og farleder langs kysten og oppgradert våre maritime tjenester. Det er tiltak som bidrar til å sikre bosetting og aktivitet langs kysten, og som samtidig er viktige for å ivareta våre forsvars- og beredskapsbehov.

Jeg synes det er en viktig debatt, og jeg er glad for at så mange engasjerer seg i hvordan vi skal ivareta fiskeri og fiskerne i den situasjonen som vi står i nå. Det er en alvorlig miljøkrise, og skal vi oppnå en ren og rik Oslofjord, krever det at alle som er berørt, gjør en samlet og kraftfull innsats. Jeg vil bare gjenta at det ikke er enkelt å stå her som fiskeriminister og skulle støtte og stå for så inngripende tiltak som dette er for fiskerne. Til det kunnskapsgrunnlaget som ligger bak, vil jeg si at der er fagmiljøene tydelige. Det er nullfiskeområder som er det tiltaket innenfor fiskeri som kan forventes å få størst effekt. Det har Fiskeridirektoratet, Miljødirektoratet og Havforskningsinstituttet stilt seg bak, og de mener at det er det enkelttiltaket som vil hjelpe mest innenfor fiskeri. Så er det summen av tiltak som skal ha betydning. Som det ble sagt, og det er jeg enig i: Man kan ikke måle effekten av ett enkelttiltak når det er summen av tiltak som faktisk vil gjøre en forskjell for Oslofjorden. Derfor må vi følge dette opp, og vi må vite hvordan vi skal måle det. Derfor vil vi fra regjeringen komme i gang med følgeforskning og sørge for at effekten av disse tiltakene dokumenteres. Det er også allerede satt i gang arbeid med å gjøre foranalyser i Oslofjorden. Så til det som går på avløp, som i og for seg er klima- og miljøministerens ansvarsområde. Han sitter i salen, men jeg ønsker likevel å kommentere det også kort. Prinsippet om selvkost og at forurenser betaler, er det som gjelder, og at kommunene skal fullfinansiere sine utgifter. Det innebærer at det er brukerne av avløpstjenestene som må betale for dette. Når det er sagt, har regjeringen også lagt på bordet midler som skal gjøre at kommunene enklere skal få dette til gjennom bl.a. en tilskuddsordning for planlegging og prosjektering av nitrogenfjerning for kommuner i Oslofjordens nedbørsfelt. Også Miljødirektoratet og statsforvalterne er styrket, slik at kommunene skal kunne få god veiledning, og at saksbehandlingen av nye tillatelser skal gå raskere. Dette er ikke en enkel sak, den er krevende, men hele målsettingen med det som gjøres nå, er å sørge for at vi skal ha en Oslofjord som kommende generasjoner kan nyte godt av, og at fiskeriene også skal kunne bestå i et mye lengre perspektiv.

Det er riktig, som representanten sier, at vi har valgt å holde Hvalerrenna utenfor disse nullfiskeområdene. Bakgrunnen for det er at vi ønsker at fiskerinæringen i fjorden skal bestå, og at det fortsatt skal være mulig å levere sunn og kortreist mat i dette området. Det er bakgrunnen for at vi holdt den utenfor nullfiskeområdene. Så er det veldig mange mindre fartøy som er hjemmeværende i Utgårdskilen på Hvaler, som er den viktigste fiskerihavnen i Oslofjorden. Dette er jo en balanse – det å prøve å ivareta mest mulig av den fiskeriaktiviteten som er der, samtidig som at de tiltakene vi innfører, er såpass betydelige at det gir en effekt på sikt. Det kommer nok til å bli noe økt fisketrykk, i og med at vi har snevret inn et område for den minste flåten, men det er heller ikke absolutt alle av den minste flåten som kan gå inn i Hvalerrenna, for det er såpass dypt og krevende. Så det er alle disse forholdene som vi ikke har eksakt kunnskap om per nå, men dette er noe vi skal følge tett med på i det videre – i lag med fiskerne.

Vi har hatt opptil flere møtepunkter og innspillsmøter med organisasjonene i løpet av denne høsten. Vi har også hatt møter med enkeltfiskere. Når det er sagt, har jeg full forståelse for – og kan langt på vei være enig i – at man nesten aldri kan ha nok kontakt og dialog når man går inn og gjør den typen inngripende tiltak. Jeg kan bare si at dette ikke er enkelt, og jeg kommer til å sørge for at vi fortsatt skal ha den dialogen og ta de innspillene vi får, med i utformingen av den søknadsbaserte tilskuddsordningen som vi nå jobber med.

Regjeringen støtter seg til den forvaltningen vi har av fiskeri- og bestandsutvikling, som vi har gjort over veldig lang tid og med stor suksess. Så bestandsutviklingen i Oslofjorden reguleres på vanlig vis, men utgangspunktet her er jo først og fremst at Oslofjorden er i en alvorlig miljøkrise, noe som krever tiltak i bredt. Her må alle som bruker fjorden, og som har stort, negativt press på fjorden, være med og bidra. Det er jordbruk, det er avløp, og det er også fiskeri. Det er derfor vi fra regjeringens side – og representanten Pollestad var da en del av regjeringen og var med på det – bestilte et kunnskapsgrunnlag fra Fiskeridirektoratet og Miljødirektoratet, nettopp for å få på bordet: Hva er de beste tiltakene som fiskeridelen kan være med og bidra inn i for å bedre tilstanden i Oslofjorden? Det er bakgrunnen for at vi nå har innført nullfiskeområdene, som var en anbefaling fra de faglige etatene vi har.

Min plan og regjeringens plan er ikke at disse fiskerne skal ende på Nav. Det vil jeg være veldig tydelig på. Samtidig er det svært inngripende tiltak å innføre nullfiskeområder, det er jeg ærlig på, og det er ikke med letthet at vi har vært nødt til å gå så langt. Det handler om å sikre fjorden og å sikre et fiskeri for generasjonene som kommer. Og vi har som sagt satt av 5 mrd. kr til omstillingstiltak. Vi lager en søknadsbasert tilskuddsordning og utreder den nå, og den skal utredes i lag med fiskerne og organisasjonene, slik at vi treffer best mulig, og at de behovene som er der, skal kunne møtes på en så god måte som overhodet mulig. Jeg vil i tillegg nevne de 40 millionene til naturrestaurering i Oslofjorden og Oslofjordens nedbørsfelt, som har blitt styrket betydelig nå i budsjettforliket. Så her vil man kunne se for seg at fiskere kan gå inn og gjøre andre typer oppgaver i den restaureringen som skal foregå.

Vi har hatt god dialog med fiskeriorganisasjonene etter at vi annonserte at vi skulle innføre de tiltakene som nå foreligger for Oslofjorden. Vi har i statsbudsjettet satt av 15 mill. kr til omstillingstiltak, og vi jobber nå med en søknadsbasert tilskuddsordning, også med bakgrunn i de innspillene vi har fått fra næringen om hva som er ønskelig. Det er flere som vurderer at dette kan bli vanskelig – å eventuelt fiske utenfor nullfiskeområdene eller å omstille seg til et annet fiskeri. Hvor stort antall dette blir, er fortsatt usikkert. Det er som sagt 24 rekefartøy under 11 meter, og det er den minste fartøyflåten dette vil kunne treffe hardest. Det mener jeg er et antall som gjør at det bør være mulig for oss å fortsatt ha god dialog. Vi har også hatt møter med enkeltfiskere, og jeg ønsker som sagt å ha en tett og god oppfølging med fiskerne i det videre.

Det er ingen tvil om at dette vil være inngripende for en del av de fiskerne som opererer i Oslofjorden. Dessverre er det nødvendig å innføre de tiltakene for å få fjorden over i en bedre tilstand for kommende generasjoner. Som jeg sa tidligere, er det satt av 15 mill. kr til omstillingstiltak. Før vi kan vite noe mer konkret, er vi selvfølgelig avhengig av å få et statsbudsjett og de vedtakene som skal fattes i slutten av denne uken. I budsjettforliket er det også lagt inn økninger som vil kunne være med på å hjelpe fiskere inn i det restaureringsarbeidet som også er planlagt ut fra de budsjettene Klima- og miljødepartementet har. Når det gjelder antall fartøy og fiskere som blir berørt, er det fortsatt usikkert hvem dette vil treffe hardest. Det kan være at det er de minste fartøyene som vil rammes hardest. Det er snakk om rundt 24 rekefartøy under 11 meter som i dag fisker i nullfiskeområdene. Hvem av dem som kan fiske utenfor nullfiskeområdene, og hvem som ikke kan det, er ennå usikkert. Derfor skal jeg ha god dialog med næringen om hvordan vi skal hjelpe dem som absolutt ikke har muligheter.

Jeg tror det er viktig å få fram at i de anbefalingene som vi nettopp fikk fra Fiskeridirektoratet og Miljødirektoratet, lå det også inne at Hvalerrenna skulle være en del av nullfiskeområdene. Vi har valgt å holde Hvalerrenna på yttersiden, nettopp for å kunne legge til rette for noe av den fiskeriaktiviteten som er så utrolig viktig langs Oslofjorden. Vi har også sagt at krepseåpning skal det ikke være et forbud mot, nettopp for å sikre noe inntjening. Når det gjelder hvordan vi ivaretar fiskerne i det videre, har vi lagt opp til 15 mill. kr til omstillingstiltak for fiskerinæringen i Oslofjorden. Der vil vi se på, og holder på å utrede, en søknadsbasert tilskuddsordning som skal bidra til å avhjelpe situasjonen for fiskerne som opplever tap som følge av disse nye tiltakene. Det er ennå – i med at vi fortsatt har Hvalerrenna, som er et viktig rekefelt, åpen for aktivitet – litt uklart og usikkert hvor mange som faktisk blir berørt. Vi skal i det videre ha en god dialog med fiskerne og organisasjonene om innretningen på tiltak.

Jeg vil starte med å si at det ikke er en enkel sak å legge fram så inngripende tiltak som vi har gjort i denne saken. Bakgrunnen for at vi har gjort det, er at Oslofjorden er i en alvorlig miljøkrise. Når det gjelder det kunnskapsgrunnlaget som ligger til grunn, har man bestilt utredninger fra nettopp Fiskeridirektoratet, som sammen med Miljødirektoratet og med innspill og kunnskapsbakgrunn fra Havforskningsinstituttet har kommet med sine anbefalinger. Da er det slik at nullfiskeområder er det fiskeritiltaket som kan forventes å ha størst effekt. Når det er sagt, er det også viktig for meg å gjenta og gjenta at det er summen av tiltak som vil ha betydning for økosystemet i Oslofjorden, og at det ikke er slik at det er fiskerne som har påført Oslofjorden denne tilstanden. Like fullt: Skal vi oppnå en effekt, må vi ha en bredde av tiltak, og det er summen av tiltakene som vil være med på å få tilstanden i fjorden over i en bedre fase.

Situasjonen i Oslofjorden er alvorlig og sammensatt. Regjeringen følger opp Oslofjordplanen og arbeider bredt for å redusere påvirkningen fra de viktige sektorene, herunder avløp, jordbruk og fiskeri. Forurensning fra avløp og avrenning fra jordbruket har alvorlige konsekvenser for Oslofjorden, og det gjenstår et stort arbeid for å bedre miljøtilstanden i fjorden. Regjeringen har innført tiltak for å redusere avrenning. Avløpsinfrastruktur er et kommunalt ansvar, og det er viktig at kommunene tar dette ansvaret. Regjeringen har foreslått å styrke tilskuddsordningen for planlegging og prosjektering av nitrogenfjerning, og også statsforvalterne for å få fortgang i avløpsarbeidet. Jeg mener at å bruke påvirkningen fra avløp og jordbruk som et argument for å fortsette fisket, er å skyve ansvaret foran seg. Det er ikke tilstrekkelig å regulere aktiviteten i én enkelt sektor uten å ta høyde for den samlede belastningen på økosystemet. Vi kan ikke vente med å redusere fiskepresset til alt annet er på plass, her må sektorene jobbe parallelt. Det er ingen tvil om at dette er en stor belastning for fiskerne som har dette som levebrød. Usikkerheten som følger med nye tiltak, er krevende. Jeg vil ha en tett dialog med næringen gjennom den kommende omstillingsprosessen. Det er viktig at også fritidsfisket begrenses. Det er lett å tenke at én stang eller én teine ikke gjør noen forskjell. Vi er likevel nødt til å se helheten. Vi er så mange som bruker fjorden, at også fritidsfisket utgjør en vesentlig påvirkning. Det er tillatt å fiske med håndholdt redskap. Fiske med teiner tillates også fortsatt, men antall teiner er halvert. Kun fiske etter reker med teiner er forbudt. Innenfor disse rammene vil fritidsfisket fortsette utenfor nullfiskeområdene. Fiskeritiltakene som innføres, er basert på våre beste faglige råd. Selv om det er vanskelig å kvantifisere effektene på forhånd, er rådene tydelige om at nullfiskeområder er det fiskeritiltaket som vil gi best effekt. Så skal vi fortsette å arbeide parallelt i de andre sektorene, slik at vi får best mulige forutsetninger for å lykkes. Vi må lytte til forskningen og gjennomføre de tiltakene som er nødvendige for at framtidige generasjoner skal kunne oppleve en ren og rik fjord. Det største eksperimentet vil være ikke å gjøre nok, og med det risikere at fjorden ikke klarer å bygge seg opp igjen.

Jeg tror det er viktig å huske historikken og ha den med seg. Dette har vært et svært lite lønnsomt fiskeri, med stor risiko. Det var en rekke fartøy som dro opp i ishavet med tusenvis av teiner for å få til dette fisket. Det er aktører som har investert og tatt risiko over tid, for å utvikle det vi nå ser kan bli et veldig lønnsomt og viktig fiskeri for kysten og for verdiskapingen. Det jeg refererer til, er at vi har hatt høringer, vi har hatt gode prosesser, vi har hatt innspill fra alle instanser, og alle har pekt på at man skal foreta en tradisjonell lukking, noe som er blitt gjort i dette tilfellet. Representanten spør hva jeg vil se på. Jeg vil se på fordeler og ulemper med den måten vi omsetter tillatelser på i dag, for det er helt klart at man her ser et tilfelle der man har fått en voldsom verdiøkning. Det er jo en markedsøkning dette handler om, som gjør at lønnsomheten er slik den er i dag. Det vil jeg gjennomgå, nettopp for å se på om vi kan lære, og om man kan gjøre noe annerledes i framtiden.

Det jeg kan si, er at det systemet vi har for å legge til rette for omsetning av fiskeritillatelser, er utviklet over tid. Det legger til rette for at fiskeflåten kan investere og utvikle seg, og den tilbyr i dag attraktive arbeidsplasser. Når det gjelder hvordan vi endte med de kriteriene vi har hatt i denne lukkingen, er det basert på den tradisjonelle lukkingen vi har av norske fiskerier. Det er ikke gjort noen endringer her ut fra tidligere praksis. Heller ikke evalueringene til direktoratet eller høringsinnspillene problematiserte spørsmål som går på omsetning og de begrensningene man eventuelt kunne legge på snøkrabbetillatelsene. Det ble lagt opp til at de tillatelsene skulle behandles på linje med andre fiskeritillatelser vi har i dag. Når det er sagt, har jeg vært tydelig på at jeg skjønner godt at man reagerte på at noen kunne selge en tillatelse så raskt. Det ble i og for seg i 2015, av regjeringen Solberg, fremmet en endring for å gjøre det enda enklere. Jeg ønsker å gå gjennom måten man driver omsetning av tillatelser på i dag.

Fiskeridirektoratet fikk 16. mai 2022 i oppdrag å gjennomføre en evaluering av forvaltningen av snøkrabbe, med særlig vekt på deltakelsen i fangsten. Det var på dette tidspunktet ca. 70 snøkrabbetillatelser, hvor flere ikke var aktive, noe som tilsa en stor potensiell overkapasitet i flåten. Evalueringen til direktoratet konkluderte med at snøkrabbefangsten burde deltakerbegrenses. Departementet besluttet derfor å sende spørsmålet på høring, og dette ble gjennomført av Fiskeridirektoratet. Etter høringen anbefalte direktoratet en tradisjonell lukking, dvs. en lukking basert på aktivitet i to av tre kvalifiseringsår, i tillegg til at det kunne gis dispensasjon ved kontrahering av nybygg og omfattende ombygging før en skjæringsdato. Departementet besluttet å gjennomføre en lukking i tråd med flertallet av høringsinnspillene og anbefalingen fra direktoratet, samt praksis fra tidligere lukkinger av norske fiskerier. En reduksjon av antallet tillatelser gjennom lukking ville bedre tilpasse flåtekapasiteten til ressursgrunnlaget, i tråd med deltakerlovens formål. Det var også et selvstendig poeng å begrense miljøpåvirkningen et potensielt stort antall fartøy med snøkrabbetillatelse kunne medføre, i form av etterlatte og tapte redskaper. Snøkrabbelukkingen er gjennomført etter samme prinsipper som tidligere lukkinger av andre fiskerier. Vilkårene for å få delta er basert på deltakelse i fangsten i to av kvalifiseringsårene 2020, 2021 og 2022. Videre er det hensyntatt at enkelte aktører kan ha gjort store investeringer med sikte på å delta i det aktuelle fisket, før det ble varslet at fisket ble lukket. Aktører som hadde inngått kontrakt om nybygg eller foretatt omfattende ombygging før skjæringsdatoen 16. mai 2022, kunne kvalifisere til snøkrabbetillatelse. Lukking av snøkrabbefisket har vært gjenstand for en lang prosess med utredning og offentlig høring. Forslaget om å lukke fisket og de foreslåtte kriteriene fikk bred støtte fra høringsinstansene. Kriteriene som ble fastsatt i konsesjonsforskriften, er i tråd med innspillene, og søknadene er behandlet i tråd med vilkårene som er fastsatt. Lukkingen vil bidra til større forutsigbarhet for flåten til å investere i og utvikle dette fisket. Det vil igjen bidra med verdiskaping og arbeidsplasser i distriktene.

Jeg er veldig tydelig på at jeg ønsker at Kystverket skal fortsette sitt arbeid med det oppdraget de har fått, og også vurdere de nye elementene som har kommet med uenigheten fra de ulike forsvarsetatene. Når vi får den helhetlige vurderingen på bordet, skal jeg svare på hvordan vi velger å håndtere dette videre. Det viktigste er at vi skal sørge for lavest mulig risiko for spredning av kvikksølvforurensning, og det er målsettingen. Det tenker jeg er det vi jobber etter, og så skal jeg komme tilbake til anbefalt løsning når vi har fått den vurderingen fra Kystverket på bordet.

Regjeringen er opptatt av og vil sørge for en håndtering som gir lavest mulig risiko for spredning av kvikksølvforurensningen. Forsvarsmateriells vurdering tar vi på største alvor, og vi vil ikke gjennomføre tiltak som vil innebære høy risiko for detonasjon av eksplosiver og spredning av kvikksølv. Det er motstridende risikovurderinger fra de ulike etatene i forsvarssektoren, og det er jo det som Kystverket nå har fått i oppdrag å gjennomføre en ytterligere risikovurdering av. Dersom risikovurderingen tilsier at tiltaket ekspertutvalget anbefalte, og som regjeringen har gått inn for, likevel ikke bør gjennomføres, vil vi selvsagt vurdere andre tiltak for å sørge for lavest mulig risiko for spredning av kvikksølvforurensning.

La meg være tydelig på at Kystverket verken har sagt eller ment at rapporten fra Forsvarsmateriell ikke bidrar med ny kunnskap om U-864. Det Kystverket og jeg har sagt, og som også går fram av artikkelen i NRK som representanten viser til i sitt spørsmål, er at rapporten er en del av et større utredningsarbeid. I dette arbeidet bidrar flere etater fra forsvarssektoren med innspill. I tillegg har Kystverket gjennomført ett tokt for å undersøke vraket, og de skal gjennomføre et nytt tokt på nyåret. De har også bedt om ytterligere utredninger fra Forsvarets forskningsinstitutt. På bakgrunn av funnene fra disse toktene og innspill fra etatene i forsvarssektoren vil Kystverket legge fram en rapport med anbefalinger om videre håndtering. Denne vil bli klar våren 2026. Jeg vet at dette er en sak der mange kjenner på en bekymring fordi det ligger store mengder kvikksølv på sjøbunnen. Jeg deler denne bekymringen og vil være tydelig på at det som er viktig for regjeringen i denne saken, er å håndtere vraket og kvikksølvforurensningen på en måte som gir lavest mulig risiko for spredning av kvikksølv. Alle tiltakene vil innebære en viss risiko for spredning. De fleste utredninger som har vært gjennomført, viser at tildekking av vraket og sjøbunnen gir lavest risiko, men vi ser nå at de ulike etatene i forsvarssektoren har ulike vurderinger. I 2022 leverte et ekspertutvalg en rapport der de anbefalte å avklare usikkerhetene knyttet til bl.a. hvor mye kvikksølv som er mulig å hente opp, og så hente opp så mye som mulig før vraket og den forurensede sjøbunnen dekkes til med rene masser. Dette er vi nå i gang med å gjøre. Vi vil nå la Kystverket fullføre oppdraget de har fått. De skal levere sin endelige rapport våren 2026, og her vil Forsvarsmateriells rapport inngå i kunnskapsgrunnlaget. Dersom de faglige rådene her viser at det er betydelig risiko for detonasjon av torpedoer, som igjen kan føre til høy risiko for spredning av kvikksølv, skal vi selvsagt lytte til det.

Jeg vil gjenta at jeg tror det er helt vanlig – og vi kan også gå tilbake til da representantens parti var i regjering – at man legger fram helheten, og at flere av sakene kom i forbindelse med framleggelse av statsbudsjett. Så har man noen lekkasjer, og det hører også med og er veldig vanlig i en valgkamp at man har noen positive saker man tar ut. Når det er sagt, er dette et prosjekt som har doblet seg i pris – 9,4 mrd. kr er det siste. Det er helt riktig at vi skal følge opp Stortingets vedtak, men det å gjøre det kjappere og raskere og samtidig klare å få det ned på den kostnadsrammen som Stortinget opprinnelig har satt, på 5,3 mrd. kr, vurderer vi som svært vanskelig. Kystverket var også veldig tydelig på at det å klare å få det ned og innenfor den kostnadsrammen som Stortinget har gjort vedtak om, er omtrent umulig. Så får vi se hva forhandlingene viser. Jeg skal ikke stå her og forskuttere utfallet av det. Det kan jo være mulig å håpe på det, men som sagt: De vurderingene som ligger til grunn, er at det ikke er mulig å komme innenfor den kostnadsrammen som lå i Stortingets vedtak.

Det er helt vanlig og tradisjon for at det som tilhører statsbudsjettet, som oftest kommuniseres i forbindelse med framleggelse av statsbudsjettet. Vi mener bestemt at dette er en sak som hører hjemme innenfor de ordinære budsjettprosessene. På samme måte som med andre budsjettsaker har vi lagt fram vårt forslag til Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet for 2026. Jeg vil også poengtere at vi jo har varslet at regjeringen vil komme tilbake til Stortinget dersom pristilbudet ville overstige Stortingets kostnadsramme, og det ble også gjort kjent at tilbudene som kom inn 10. juni, lå over den vedtatte kostnadsrammen. Så dette er helt i henhold til vanlige budsjettprosesser – at man legger fram helheten i budsjettet i forbindelse med budsjettframleggelsen.

Regjeringen valgte å ikke igangsette forhandlinger med tilbyderne om Stad skipstunnel fordi tilbudene lå langt over kostnadsrammen som Stortinget har fastsatt. Kystverket vurderte at det ikke var mulig å forhandle ned prisen til et nivå i nærheten av den vedtatte kostnadsrammen. Den vurderingen mener jeg fortsatt er riktig. De store kostnadsøkningene betydde at saken måtte tilbake til Stortinget for ny behandling. Første mulighet for det var i forbindelse med statsbudsjettet for 2026. Regjeringen har fulgt opp prosjektet Stad skipstunnel i tråd med hva som tidligere er varslet til Stortinget. I statsbudsjettet for 2025 viste vi til at regjeringen ville komme tilbake til Stortinget dersom det ikke kom inn pristilbud innenfor den vedtatte kostnadsrammen. Det ble også opplyst om at Stortingets kostnadsramme var lavere enn tallene som kom fram fra den siste kostnads- og usikkerhetsanalysen til Kystverket. I statsbudsjettet for 2026 er det vist til at Kystverket vurderer at kostnadsrammen må økes til 9 400 mill. kr dersom prosjektet skal videreføres med realistiske budsjettrammer. Dette innebærer nesten en fordobling av Stortingets kostnadsramme. Regjeringen har på denne bakgrunnen vurdert at det ikke er realistisk å gjennomføre prosjektet innenfor den vedtatte kostnadsrammen. Vi kan heller ikke se at nytten av prosjektet kan forsvare de høye kostnadene. Regjeringen følger nå opp stortingsvedtaket fra trontaledebatten om å ferdigstille forhandlingene med tilbyderne samt arbeide for å finne kostnadsreduserende tiltak. Jeg tar sikte på å legge fram resultatet av dette arbeidet for Stortinget så snart som mulig, men tidligst i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2026.