President! Jeg stemte feil.

Det er en ære å foreslå Julia Eikeland.

Jeg har den ære å foreslå Lise Selnes.

Jeg har den ære å foreslå Masud Gharahkhani.

Jeg skal gi representanten Listhaug rett i én ting. Det er at det også i Arbeiderpartiet er utålmodighet og et stort ønske om å gjøre noe for å avhjelpe situasjonen for folk. Men jeg vil insistere på at det er mulig å ha et ønske om det og samtidig være opptatt av at vi har inndekning for de pengene vi vedtar å bruke, at vedtak gjøres på en korrekt måte, og at man, når man i flere omganger, fra denne talerstolen, har referert til både Stortingets forretningsorden og Grunnloven, tar seg bryet med å referere hele paragrafen, som jo er relevant. Det er sant, som jeg tror representanten Sve sa tidligere i debatten, da han refererte fra § 75 i Grunnloven, at det tilkommer Stortinget å bestemme skatter, avgift og toll. Men senere i samme paragraf står det også at det hører Stortinget til «å løyve dei pengesummane som trengst til statsutgiftene». Så det er ikke helt urimelig at vi er uenige om å ha inndekning for det vi bestemmer i denne salen, når det gjelder skatt og avgift. Finansministeren var klokkeklar. Han kommer til å følge opp de vedtakene Stortinget fatter i dag. Han bekreftet at veiavgiften kan settes ned fra 1. april, men han sa også en annen ting, som også står i den samme Grunnloven som Frank Sve også refererte til, og som handler om § 82, nemlig at «Regjeringa skal gje Stortinget alle dei opplysningane som trengst for behandlinga av dei sakene ho legg fram.» Han skyldte Stortinget å opplyse om at noen av de reglene som finnes i forbindelse med statsstøtteregelverk, og som handler om deler av de CO2-avgiftsvedtakene vi gjør i dag, kan være noe komplisert og kreve regelendring. Derfor sier finansministeren, som korrekt er, at det kan hende at han må komme tilbake til Stortinget med det. Det må i denne salen være mulig å være opptatt av å gjøre ting bedre for folk og samtidig være ærlig på at man ikke kan gjøre opp regning uten vert, eller late som at man kan gå over hodet på Stortinget hvis man skal endre regler som Stortinget har både plikt og rett til å rå over. Vi er opptatt av å avhjelpe folk i den tiden vi lever i. Det var vi da vi senket barnehageprisen og SFO-prisen. Det var vi da vi økte barnetrygden og studiestøtten. Det var vi da vi senket skattene og innførte norgespris og strømstøtte. Det kommer vi til å fortsette å være i alle de vedtakene som fattes i denne sal. La oss være enige om det vi er enige om: Det er riktig å gjøre noe for folk. Vi kan gjerne diskutere hvordan vi gjør opp regnestykket til slutt, når vi legger fram budsjetter eller alternative budsjetter, men å late som om det ikke er et poeng at vi faktisk kan inndekke det vi forespeiler folk at vi skal få til, mener jeg Stortinget bør holde seg for god til. Selvfølgelig vil regjeringen følge opp de vedtakene Stortinget lovlig fatter. Det skulle bare mangle. Det er faktisk det som er regjeringens jobb.

La meg begynne med å takke statsministeren for en god redegjørelse. Sikkerhetspolitikken er en viktig ramme for Stortingets arbeid, og det er bra at regjeringen sørger for at vi er godt orientert. Det er en krevende situasjon. Det tror jeg hver og en av oss kan kjenne på. Vi hører det hver gang vi slår på tv-en eller radioen, vi ser det når vi blar opp en avis eller skroller gjennom sosiale medier: krig, sosial uro, protester og vold, både i land vi kjenner godt, i land som er våre allierte, og i land der mange i Norge har familie, kjente og kjære. Jeg tror mange av oss kjenner på mer uro nå enn det vi har gjort på veldig lenge. Sikkerhet har plutselig blitt noe vi må tenke på i hverdagen. Vi må planlegge bedre hvordan vi skal ta vare på våre nærmeste. Den gode nyheten er at nordmenn gjør nettopp det. Det viser DSBs årlige befolkningsundersøkelse. Flere enn før har tenkt på hva de skal gjøre hvis strømmen går, eller om vannet blir borte. Det forteller oss to ting. Det ene er at vi har tatt alvoret innover oss, og det andre er at flere av oss er bedre forberedt enn det vi var. Vi er forberedt på å ta vare på de nærmeste, de rundt oss, dersom samfunnet rammes og myndighetene ikke kan komme oss til unnsetning like fort som vi er vant til. Det har blitt veldig mye mer vanlig å ha nok vann, ved og mat hjemme, i tilfelle noe skulle skje. Det er bra at flere av oss er forberedt. Det øker tryggheten, og det bidrar til vår felles forsvarsevne. Forsvarsevne er ikke bare soldater, kuler og krutt. Alt som er verdt å forsvare i dette landet, er en del av vårt forsvar – om det er skoler, sykehjem, sykehus, nærbutikker eller nabolaget der man bor. Samtidig utspiller det seg en annen kamp der vi alle må bidra: kampen mot desinformasjon, kampen for sannheten. Det er mange som prøver å splitte oss. De bruker saker vi diskuterer til å gjøre oss sintere på hverandre for å gjøre oss til motstandere mot hverandre og ikke mot dem. Den kampen kan vi bidra til gjennom å ikke trykke på deleknappen uten å tenke oss godt om først. Vi kan utkjempe den kampen gjennom å ikke tro på alt vi leser på nett eller i sosiale medier. Den kampen kan vi bidra til gjennom å tenke oss om både en og to ganger. I tillegg til regjeringens innsats for økt kildekritikk i skolen og støtte til de redaktørstyrte mediene, er dette en motstandskraft som hver og en av oss kan bidra til. Det er bred enighet på Stortinget om vår felles satsing på Forsvaret. Det er bra, for det både haster og koster. Jeg er glad for at statsministeren også understreker hvor viktig det er å samtidig sørge for vår felles økonomiske sikkerhet. Vi må styrke den økonomiske bærekraften i Norge i årene framover. Skal vi sikre nordmenns trygghet helt reelt, må det gjøres gjennom et styrket forsvar, men det må også være et sivilt preg. Samtidig må vi ikke slippe av øye at trygghet for økonomien til folk er viktig, både for den enkelte og for landet, og vi må klare å holde prisveksten lav og sørge for ansvarlig pengebruk i våre budsjetter. Dersom vi ikke gjør det, vil det gå utover lommeboka til hver og en, det vil øke presset på næringslivet vårt, og det vil kunne gjøre hverdagen vanskeligere både for eksportbedriftene våre, der tusenvis av mennesker har arbeidsplassen sin, og næringslivet for øvrig. Vi i denne salen har et særlig ansvar for å ikke velge enkle og kortsiktige løsninger, men å ta inn helheten. Vi må sammen klare å bidra til å skape trygghet for norske bedrifter og for hver og en av oss gjennom ansvarlig, langsiktig politikk og trygg økonomisk styring. Å investere både i forsvaret vårt og i menneskene i landet vårt, er å styrke forsvaret av Norge.

Norge trenger mer regnekraft. Norge trenger mer kraft, og Norge trenger mer ren kraft. Vi må både klare å legge en plan for hvordan vi får tak i den regnekraften, bygger ut mer kraft, forsterker det kraftsystemet vi har, sørger for at vi får mer nett, bruker mer enøk og foretar flere ulike grep for at vi får tilgangen på den kraften vi trenger. Noen datasentre vil vi ha i dette landet, rett og slett fordi Norge trenger en del av de sentrene. Så er jeg enig med dem som er frustrert, for det beslaglegger store areal, det tar mye kraft, det er ikke nødvendigvis slik at det er veldig mange arbeidsplasser heller. Nettopp derfor har digitaliseringsministeren signalisert at dette må vi ha bedre planer for. Vi skal ikke ukritisk sørge for at det bygges datasentre på enhver knaus i dette landet. Vi skal gjøre dette på en måte som er bra for at vi får tilgang på den kraften og den regnekraften vi trenger og som samtidig tar hensyn til areal, men det er krevende balanseganger som settes opp mot hverandre, f.eks. når vi diskuterer hvordan vi skal regulere det.

Klima og miljø må være rammen rundt all politikk. Det gjelder når vi diskuterer plan for Norge, det gjelder når vi lager budsjetter, det gjelder også når vi forhandler budsjetter sammen med SV, som skal ha all mulig honnør for å stå på for klima og miljø både i de store sakene og små sakene. Jeg er glad for at vi er enige om mange store og viktige grep på klimaområdet, som går sammen med det faktiske hensynet vi også må ta, nemlig at Europa og verden trenger energi, olje og gass, som Norge er en viktig leverandør av. Dette må vi få til å henge sammen. Jeg er glad for at vi sammen gir bistand til deler av verden som bl.a. har stor energimangel, som vi sammen med SV i våre budsjetter er enige om at trenger bistand. Jeg er glad for at vi er enige om en omstillingskommisjon, som skal forberede Norge på den framtiden vi vet kommer til både å måtte og ville være mer fornybar og mindre avhengig av fossil energi. Jeg er glad for at vi sammen på ulike områder jobber med alt fra skogvern til bedre ordninger gjennom Enova for å få utslippene ned. Vi må klare å omstille oss på en rettferdig måte til en mer fornybar framtid.

Jeg er glad for at jeg får spørsmålet her, fordi det var jo morsomt da Høyre organiserte hele partiet sitt i en kampanje mot et sitat som ikke var korrekt gjengitt fra undertegnede. Det jeg sa, var at penger alene løser ikke kommunenes utfordringer. Vi trenger mer penger til kommunene. Derfor har budsjettforliket styrket kommuneøkonomien med over 8 mrd. kr, men vi trenger også å organisere arbeidet i kommunene bedre, fordi vi mangler fagfolk og fordi – til dels, og det tror jeg representanten Asheim er enig i – en del områder er for stramt og detaljert regulert og fritar kommunene muligheter til å løse oppgavene på best mulig måte for sin egen befolkning. Jeg er glad for at vi har en kommunekommisjon, som kommer til å komme med forslag til hvordan vi kan organisere dette bedre i kommunene. Jeg er glad for at helseministeren jobber med planer for å rekruttere og beholde mer helsepersonell, og at vi nå ser økte søkertall til lærerutdanningen. Og jeg er glad for at vi gjør det vi kan for å styrke velferden for folk rundt omkring i kommunene langs flere linjer. Det trengs, for vi er helt avhengig av at folk i hele landet opplever å kunne leve et trygt og godt liv uavhengig av hvilken kommune de bor i.

Det står helt klart i regjeringens plan for Norge – som jeg legger til grunn at representanten har lest før en debatt om redegjørelsen om regjeringens plan for Norge – at vi skal styrke returarbeidet, både med tanke på hvordan vi kan utvise dem som har begått eller står i fare for å begå kriminelle handlinger i Norge, og også med tanke på hvor viktig returarbeidet i seg selv er. For i det øyeblikket det blir sådd tvil knyttet til at de som ikke har krav på opphold, blir værende i landet, eller knyttet til om vi håndhever de beslutninger som er tatt om mennesker som skal vises ut fra Norge, da har vi trøbbel. Ambisjonen er helt klar fra vår side. Vi skal ha en streng, bærekraftig og rettferdig innvandringspolitikk til Norge. Den som har fått avslag på opphold, skal ut av landet, returarbeidet skal styrkes, og vi skal også skjerpe vilkårene for familiegjenforening og for dem som står i fare for å begå kriminelle handlinger, eller hvor det er grunn til mistanke om at man kommer til å begå kriminalitet. Så på overskriftsnivå høres det ut som om ambisjonene er de samme, men livet har lært meg at det er lurt å lese Fremskrittspartiets forslag før en sier seg enig eller ikke.

Arbeiderpartiet har alltid strammet inn innvandringspolitikken når det har vært nødvendig. Også når vi ikke har vært avhengig f.eks. av Fremskrittspartiet for å få det til, har vi tilpasset oss den situasjonen vi er i. Det har vi gjort tidligere når vi har styrt, og det gjør vi også nå. Det viktige er at folk opplever at vi har kontroll på grensene, at vi ikke tar imot flere enn vi kan integrere, at livet ditt og mitt ikke blir dårligere fordi vi kunne komme i en situasjon hvor nabolag endrer seg for raskt, eller hvor vi ikke klarer å lære folk norsk og holde dem i arbeid. Det er målet for Arbeiderpartiets innvandringspolitikk, en streng, kontrollert og bærekraftig innvandring på rett nivå for Norge. Jeg tror representanten Listhaug er fullt klar over at når man legger inn et forslag et øyeblikk for denne debatten begynner, så har ikke undertegnede lest forslagene, så jeg synes det er vanskelig å spå på stående fot om det er gode ideer blant de forslagene Fremskrittspartiet har levert inn. Men jeg lover at vi skal lese forslagene, sette oss nøye inn i dem og vurdere om de bidrar til å nå våre mål, som er en rettferdig, streng og bærekraftig innvandring til Norge.

Det helt grunnleggende i livet vårt er å oppleve trygghet – at ungene våre har det bra, at man har en jobb å gå til, at man kan betale regningene sine, at man får den hjelpen man trenger den dagen man blir syk, at man bor i et land hvor man vet at systemene rundt en virker, og hvor vi har politikere som både vil og kan forandre det som ikke virker. I en urolig verden kan vi aldri fjerne folks bekymringer fullstendig, men vi kan vise i ord og handling og vilje at vi skal gjøre det vi kan for at folk skal oppleve trygghet. Det er det regjeringens plan for Norge handler om – for henne som sitter ved kjøkkenbordet og ser over regningene i nettbanken og lurer på om hun fortsatt har råd til kontingenten på fotballaget til guttungen, for ham som frykter at jobben ryker hvis bedriften mister markedsadgang og han dermed mister sin trygghet, for foreldre som ser ungdom streve, miste motivasjonen og havne i feil miljø. Regjeringens plan for Norge er laget for dem, for trygghet og muligheter i en urolig tid. Jeg tenker på tusenvis av familier som har sett strømregningene sine gå opp og ned de siste årene. De trenger ikke store ord, de trenger forutsigbarhet. Derfor innfører Arbeiderpartiet norgespris på strøm i tillegg til strømstøtten. Vi holder barnehageprisene på et historisk lavt nivå og sørger for at flere unger kan delta både i SFO og i fritidsaktiviteter. Arbeiderpartiet styrer trygt for familiene og setter ikke økonomien over styr. Mange som jobber i eller eier bedrifter som er avhengige av å selge til utlandet, kjenner nå på en annen type utrygghet for å beholde kontraktene sine – fordi verden, slik vi kjente den, ikke lenger er helt den samme, fordi vi har handelskrig, økte tollmurer og mindre forutsigbarhet. For norske bedriftseiere og tusenvis av arbeidstakere i Norge betyr EØS-avtalen trygghet. Forutsigbare rammer betyr at bedriftene tør å investere og folk beholder jobben. Derfor er det enormt viktig i den tiden vi lever i, å stå opp og slå ring om EØS-avtalen. Derfor legger vi til rette for grønn omstilling, forskning og kompetanse. Arbeiderpartiet har et tydelig mål: 150 000 flere skal komme i jobb innen 2030 – for i dette landet har vi bruk for alle de hodene og hendene som finnes her, fordi arbeid betyr deltakelse for den enkelte, men også fordi vi blir flere til å løse de mange oppgavene som står foran oss. Jeg tenker på læreren som ser at elevene mister konsentrasjonen, og som kanskje drømmer om flere kollegaer, og på foreldrene som er opptatt av at ungene lærer det de skal i skolen, og ikke minst at de trives, er trygge og har det bra. Svarene på hvordan vi bygger verdens beste skole kan være mange og sammensatte. Men det må handle om det grunnleggende, nemlig at ungene lærer det de skal. Det er et helt klart premiss at vi må hente ungene våre tilbake til en felles virkelighet, felles oppmerksomhet, felles tilstedeværelse i klasserommet. Våre unger kan ikke fortsette å leve i parallelle virkeligheter bak hver sin skjerm. Vi må hjelpe barna våre til å lære sammen. Derfor starter vi leseløftet – med flere bøker, mindre skjerm og tydeligere klasseledelse. Vi bygger fellesskolen sterkere fordi alle unger skal ha like muligheter. Helsen vår er noe av det aller viktigste vi har, kanskje særlig den dagen vi ikke har den gode helsen vi alle drømmer om. Tryggheten vår felles helsetjeneste gir hver og en av oss, er enormt verdifull – at man får den hjelpen man trenger, den dagen man trenger den. Derfor har vi Ventetidsløftet, og ventetidene er på vei ned. Det påvirker helt ekte mennesker med helt ekte helse hver eneste dag. Vi styrker fastlegeordningen, bygger nye sykehus og gir kommunene verktøy for å hjelpe folk raskere. Arbeiderpartiet styrker vår felles helsetjeneste, for nettopp den helsetjenesten skal være den aller beste helseforsikringen hver og en av oss har, den dagen vi blir syke. Jeg tror mange familier rundt omkring i landet nå spør seg: Er vi trygge her i Norge? Besteforeldregenerasjonen som har snakket om krigen i fortidsform, har barnebarn som spør om krigen i nåtid, og hvor krigene har gått fra å være krigen til å bli flere. Jeg tror mange diskuterer og bekymrer seg for den uroen som oppstår når ting forandrer seg raskt, og hva de endringene vi ser over hele verden, betyr for akkurat oss akkurat her. Derfor styrker vi Forsvaret. Vi bygger beredskap og står opp for demokratiet. Vi må klare bedre å bekjempe kriminelle nettverk, og vi må ha en innvandringspolitikk som er kontrollert, rettferdig og bærekraftig. Denne planen handler om å ta vare på tryggheten til alle dem som kjenner på en eller annen form for bekymring. Det handler om et Norge som står sterkt i en urolig verden. I valget mellom større forskjeller og mer bekymring eller mer fellesskap og mer trygghet, velger Arbeiderpartiet det siste. Vi velger fellesskapet fordi vi får til mer sammen enn det vi gjør hver for oss. For hvis vi skaper mer og samtidig fordeler bedre, klarer vi igjen å skape enda mye mer, og for når vi sammen gjør vår plikt og krever vår rett, bygger vi et bedre samfunn med trygghet for alle.

Tidligere i år var jeg i Kharkiv, et par mil fra skyttergravene, nær den russiske grensen. Der møtte jeg Sergej. Han hadde flyktet dit da landsbyen hans ble jevnet med jorden. Noen timer før vi traff ham, ble hele nabolaget han da bodde i, bombet på nytt. Sergej eide én eneste ting da han flyktet: bilen sin. I angrepene ble også den ødelagt, og vi spurte ham: Hva skal du gjøre nå? Han svarte med en stahet som ga meg håp. Han svarte: Jeg skal skaffe meg ny bil. Det er motstandskraft, det er håp, det er vilje til å reise seg igjen og igjen, også når noen tror de kan bombe deg til å gi opp. I en verden med krig og uro er det lett å tro at forsvar bare handler om soldater, kuler og krutt, men vår felles evne til å stå imot dem som tror at vold gir makt, handler om så veldig mye mer. Det handler om respekten for enkeltmennesket. Det handler om å slå ring om demokrati, likestilling og ytringsfrihet. Det handler om å kjempe med ord og med handling, om og om igjen – også hvis det man må gjøre, er å skaffe seg en ny bil. Gjennom Nansen-programmet har vi sikret en langsiktig, forutsigbar og bredt forankret ramme for norsk støtte til Ukraina. Det er ikke tilfeldig. Det er ansvarlig politikk, bredt forankret i Stortinget. Regjeringen foreslår å videreføre støtten på samme høye nivå som i 2025, med 85 mrd. kr. Samtidig viser vi fleksibilitet når situasjonen krever det. Bare for noen uker siden forserte vi 10,9 mrd. kr til luftvern og artilleri, fordi Ukraina trengte det nå – og ikke om et halvt år. Det er sånn man hjelper et land i krig: målrettet, effektivt og ansvarlig. Vi er et flertall som ber regjeringen vurdere om en større del av den sivile støtten kan gå direkte til ukrainske organisasjoner. Det handler om å bygge kapasitet, styrke lokalt eierskap og sikre at hjelpen treffer der den trengs aller mest. Vi skal være fleksible, og vi skal være ansvarlige. Når det gjelder Eksfin, har vi en garantiramme på 630 mill. kr. Det gir nødvendig handlingsrom. Derfor ser ikke vi behov for å gjøre endringer nå. Risikoen kan aldri fjernes helt, og den må private aktører være villig til å ta. Vi avviser forslaget om å doble støtten til Ukraina uten en helhetlig vurdering. Det betyr ikke at vi ikke bekrefter vårt sterke engasjement og vår sterke vilje til å justere når den alvorlige situasjonen krever det. Til alle dem som ber om en ny stortingsmelding: Jeg tror ærlig talt ikke vi trenger mer papir nå. Vi trenger mer handling. Stortingsmeldingen, Meld. St. 8 for 2023–2024, står seg fortsatt godt. Vi har verktøyene, så la oss heller bruke dem godt. Norge står fast i støtten til Ukraina – med langsiktighet, forutsigbarhet og fleksibilitet. På tirsdag har statsministeren invitert alle de parlamentariske lederne på Stortinget til et møte om neste års Ukraina-støtte, og jeg vil takke samtlige partier i denne sal for et godt og konstruktivt samarbeid om Nansen-programmet. Dette samholdet er en enorm styrke for vår langsiktige innsats – og derfor av stor betydning for Ukraina. Selv om det finnes en krigsmakt som tror at de er mer utholdende enn det demokratiene er, er det vår jobb å vise at de ikke kan få rett. Derfor skal vi stå sammen med Ukraina i deres kamp så lenge det trengs, for deres kamp er også vår kamp.

Jeg er stolt over at Arbeiderpartiet sammen med SV, Rødt, Senterpartiet og MDG har gjort et godt budsjett enda bedre. Det er nå flertall for et budsjett som styrker tryggheten for folk, for økonomien og for landet i en urolig tid. Det blir ofte misforstått – bevisst eller ubevisst – hva trygg økonomisk styring betyr. La oss starte med hva det ikke betyr. Trygg styring er ikke fravær av uenighet. Uenighet mellom forhandlende partier – det er det som er politikk. Har man viktige verdier til felles og et ønske om å finne løsninger, noe dagens budsjettflertall på Stortinget har, er ikke sånne prosesser kaos. Det er et gode for demokratiet. Trygg styring betyr heller ikke at absolutt alle i Norge blir veldig glad eller fornøyd hver eneste gang det legges fram et budsjett, snarere tvert imot. En viktig del av trygg økonomisk styring er å holde igjen på pengebruken, noe som betyr at vi også må si nei, og av og til gi litt mindre enn det mange ønsker at vi kunne gjort. Sagt på en annen måte: Trygg økonomisk styring betyr å legge fram budsjettforslag som også utløser protester, irritasjoner, ja til og med av og til sinne. Hensikten er å nå de store målene som gagner de aller fleste, både nå og i framtiden: trygghet for folks økonomi, for landets økonomi, for grunnleggende velferdstjenester og for landet i en urolig tid. For Arbeiderpartiet har det hele tiden vært noen tydelige stolper som har ligget til grunn. Vi skal ha en ansvarlig pengebruk og en uendret uttaksprosent fra oljefondet sammenlignet med regjeringens forslag. Det gjelder fortsatt. Vi skal holde vårt skatte- og avgiftsløfte om et uendret samlet nivå. Det ligger fast. Vi skal også ha forutsigbarhet for olje- og gassnæringen. Arbeiderpartiet står fast ved en linje om at denne næringen skal utvikles og ikke avvikles. Det ligger fortsatt fast. I tillegg skal vi ha en ansvarlig forvaltning av pensjonsfondet vårt. Det har vært avgjørende å komme til enighet med de andre partiene innenfor grensene av disse stolpene. Jeg er stolt og glad for at vi har klart det gjennom gode og konstruktive samtaler de siste par dagene. Budsjettet for neste år sikrer trygghet – trygghet for økonomien, trygghet for landets økonomi, trygghet for grunnleggende velferdstjenester og trygghet for landet i en urolig tid. Vi har nå flertall for en solid styrking av de nære og grunnleggende tjenestene der folk bor, gjennom større bevilgninger til kommunene. Det er kanskje ikke så overraskende, for Arbeiderpartiet og de andre rød-grønne partiene prioriterer alltid mer penger til kommunene høyere enn høyresiden. De gode velferdstjenestene kommunene har ansvar for – barnehage, skole, SFO, eldreomsorg, kulturtilbud og mer – er enda viktigere for oss, for vi prioriterer ikke de store skattekuttene til dem som har mest fra før. Folk skal ha trygghet for grunnleggende velferdstjenester og vite at det er nok folk på jobb for ungene deres i barnehagen, og at dem vi er glad i, får hjelp og omsorg den dagen de trenger det. Vi har styrket både kommuneøkonomien og fylkesøkonomien og bemanningen i barnehagene gjennom disse budsjettene. Vi har også styrket sykehusøkonomien. Alt dette er endringer i forhold til det opprinnelige budsjettforslaget, men det er ikke noe nederlag for Arbeiderpartiet. Tvert imot er våre lokalpolitikere og stortingspolitikere like opptatt av å styrke disse områdene som det de andre partiene vi nå har inngått forlik med, er. Vi har sammen blitt enige om rett og slett å gjøre tingene litt raskere, litt større og litt bedre gjennom dette forliket. Statsbudsjettet handler om å fordele penger, men noe vi ofte møter på, er at penger alene ikke er nok, for det nytter ikke å bevilge mer penger hvis vi ikke har menneskene til å gjøre jobbene. Derfor har Arbeiderpartiet også prioritert å få flere i arbeid, holde folk i jobb og legge enda bedre til rette for at det skal lønne seg å jobbe. Siden 2021 har 162 000 flere kommet i jobb. Åtte av ti av disse har kommet i jobb i privat sektor. Likevel er det en utfordring å få tak i nok arbeidskraft, for vi trenger alle de hodene og hendene vi kan få, i arbeid i dette landet. Derfor er det enda større satsinger på arbeidsmarkedstiltak i budsjettet. Vi skal ha forsøk med jobbfradrag og nye ordninger for å få flere rekruttert til helse- og omsorgstjenesten. Det er viktig for oss som samfunn, men det er også viktig for hver og en av oss. I Norge skal man vite at det er bruk for deg, at man trengs, at man er til nytte for noen, og at Norge trenger deg. Jeg er stolt over og glad for at vi nå har flertall for et budsjett som gir både trygg økonomisk styring og trygghet for folks økonomi, og for at vi bygger fellesskapene sterkere framover.

Takk for en god og lang debatt om det store og om det lille, om det fjerne og om det helt nære. Debatten viser helt tydelig at det finnes to alternativer i norsk politikk. Det ene er de partiene som vil etterlate hver og en av oss mer til oss selv, som ikke er opptatt av hvordan fellesskapet også trygger den enkelte, hver og en av oss. Det er en retning som handler om å bruke alle krefter, all energi og all taletid i denne salen på å svartmale, på å beskrive elendighet, men som ikke leverer et eneste forslag til løsninger på problemene. Problemer finnes det nok av i dette landet. Det finnes ting som ikke virker, tjenester som burde blitt bedre. Det finnes liv som hadde vært bedre hvis politikken hadde hjulpet nettopp de menneskene som lever det livet. Det er ikke Høyre og Fremskrittspartiet opptatt av å gjøre noe med. De er tvert imot bare opptatt av å beskrive den såkalte elendigheten. Det andre klare alternativet i dette stortinget er de partiene som tror på fellesskap, som mener at det vakre med problemer, er at de er til for å løses – de som tror at vi får til mer sammen enn vi gjør hver for oss. Sånn sett har denne trontaledebatten vært veldig klargjørende, og det er jeg glad for. Dagen i dag startet med at Sylvi Listhaug i replikk på statsministeren snakket om fravær av visjoner. Det aller mest visjonsløse jeg kan se for meg, er å være opptatt av at de som har aller mest fra før, skal stå først i køen igjen og igjen. Arbeiderpartiets visjon, derimot, er klar: Vi skal gi folk trygghet for morgendagen og tro på framtiden. Vi skal trygge folks økonomi, trygge næringslivet og arbeidsplassene, trygge barn og unge og vise folk at vi vil gjøre alt for at de skal ha trygghet for helsen sin. I en urolig verden skal vi trygge landet. Vi skal bekjempe kriminalitet og investere i vårt felles forsvar. Det er å ha visjoner. Det er å ville løse problemene, ikke bare beskrive dem. Det er å bruke all vår energi, all vår taletid og all vår kraft på faktisk å gjøre Norge litt bedre, hver eneste dag. Det er å bruke pengene og budsjettene riktig. Det er å prioritere rett, og det er å gjøre en jobb for at folk kan leve et trygt og godt liv uansett hvem de er. Det er en stor og viktig oppgave, en oppgave som løst rett vil føre til mer trygghet, mer fellesskap og at flere mennesker i Norge kan leve et godt liv. Det er Arbeiderpartiet beredt til å fortsette med hver eneste dag de neste fire årene.

Arbeiderpartiet vil stemme for forslagene nr. 5, 9, 19–23, 26 og for det justerte forslag nr. 40, fra Miljøpartiet De Grønne. De øvrige vil vi stemme imot. Jeg har lyst til å utdype bakgrunnen for vår stemmegivning i noen av forslagene. Når det gjelder forslag nr. 9, fra SV, Rødt, Venstre og MDG, om Palestina, handler forslaget om vi skal følge opp Norges forpliktelser etter folkemordkonvensjonen. Dette er selvfølgelig også viktig for Arbeiderpartiet og i tråd med regjeringens aktive arbeid overfor Palestina. Jeg er glad for at forslaget ser ut til å få flertall. Når det gjelder forslag nr. 16, fra Venstre, om barnehagelærere med master, er Arbeiderpartiet av den prinsipielle oppfatning at lønnsspørsmål hører hjemme hos partene i lønnsoppgjøret, og vi vil derfor stemme imot forslaget. Det er ikke opp til Stortinget å blande seg i lønnsdannelsen, heldigvis. Forslag nr. 23, fra Fremskrittspartiet, Rødt, MDG, Venstre og KrF, handler om å oppheve vedtaket fra juni om en utredning av nye prinsipper for budsjettvotering. Arbeiderpartiet stemte for å få dette utredet i juni, men vi registrerer jo at det er flertall imot at denne saken skal gjennomføres. Det lever vi svært godt med og stemmer sammen med flertallet her. Miljøpartiet De Grønnes forslag, som er justert noe, nr. 40, om et godt tilbud ved tjenestestedene i Lærdal og Nordfjord, er et veldig godt forslag. Arbeiderpartiet er også opptatt av et godt tilbud til innbyggerne der, og vi vil stemme for dette forslaget. Så, til slutt: Arbeiderpartiet vil stemme imot forslag nr. 27, som setter en tidsfrist for en kompensasjonsordning for overlevende og etterlatte etter Kielland-ulykken. Alexander Kielland-ulykken var den største industriulykken i norsk historie, og oppfølgingen av selve ulykken, av de etterlatte og de pårørende skal tas på stort alvor. Det betyr at eventuelle tiltak må baseres på grundige vurderinger. Da Arbeiderpartiet tok opp spørsmålet om en egen kompensasjonsordning for oljepionerene, ble saken grundig utredet og vurdert – det var en bred utredning som lå til grunn, sammen med en bred høring i forkant. Da vi før sommeren stemte imot forslaget om en egen kompensasjon, var det fordi vi mente det ikke var å ta denne saken på alvor. Vi vil heller bruke tiden på å gjøre grundige utredninger, sånn at vi kan få på plass en best mulig ordning hvis vi kommer dit at vi skal ha en egen kompensasjonsordning. Det er ikke å ta saken mer på alvor å vedta én gang til at det skal gå raskt, hvis ikke man går ytterligere inn i saken. Regjeringen er allerede anmodet av Stortinget om å utarbeide en kompensasjonsordning. Da mener vi det er bedre at regjeringen får jobbe videre med det, og ikke at Stortinget bruker anledningen til å detaljstyre på hvilken måte det gjøres.

Takk for et hyggelig spørsmål. Jeg mener bestemt at jeg nevnte klimaendringene i mitt innlegg. Jeg kunne helt sikkert brukt mer tid på det, for jeg er enig med representanten i at det å sikre trygghet for framtiden handler om at vi også har noe å leve av i framtiden. Arbeiderpartiet er opptatt av å utvikle, ikke avvikle, norsk olje- og gassproduksjon, men vi tror at det – også her – er mulig å ha flere tanker i hodet på samme tid, for det er også mulig å investere i nye næringer og mer fornybar energi, få opp havvindsatsing og sørge for at vi får ned utslippene på en måte som gjør at vi samtidig kan skape jobber, og hvor folk opplever at de henger med gjennom det grønne skiftet. Den største trusselen for norsk klimapolitikk er at folk begynner å oppleve at klimapolitikk bare er en byrde, at det bare er dyrere, vanskeligere og gjør livet deres mer komplisert. Derfor må vi klare å omstille oss på en måte som er rettferdig, som gjør at folk ikke opplever at det de trenger i hverdagen, blir dyrere, men at de blir med på den store grønne dugnaden vi skal igjennom. Det gleder jeg meg til å fortsette å diskutere med MDG.

La meg gjengjelde gratulasjonen til representanten Hammer og ønske hjertelig velkommen til hardt rød-grønt arbeid her i Stortinget. Jeg er uenig i beskrivelsen av at det er en invitasjon til høyresiden. Det ligger i sakens natur at et bredt forlik spenner over en bredest mulig del av Stortinget. Grunnen til at Arbeiderpartiet er opptatt av det, er for det første at vi mener det er bra for norsk næringsliv og alle som skal etablere seg eller drive bedrift i dette landet, at det er forutsigbarhet for skatteopplegget. Det gir oppslutning om skattesystemet vårt at vi er flest mulig som er enige om det, men også fordi det – i en tid og en økonomi som endrer seg – er behov for å gjøre justeringer i skattesystemet. Skatt er ikke noe undertegnede elsker. Det er et nødvendig onde for å fordele og omfordele ressurser i dette samfunnet, og det at det gjøres på en måte som er bra for bedriftene, for enkeltmenneskene, for arbeidslinja og for arbeidstakerne, er helt avgjørende for at vi bidrar til at også skattesystemet understøtter målet om vekst i norsk økonomi og god utvikling og fordeling av ressursene våre. Det er begrunnelsen for at vi er opptatt av å få et bredt skatteforlik, og jeg håper at flest mulig partier vil være med på det.

Arbeiderpartiet er opptatt av å slå ring om EØS-avtalen, og vi tar løpende inn mange direktiver fra EU. Det har vært en tydelig prioritet fra regjeringen, og vi har også fått ned etterslepet på EØS-området. Jeg mener at det ikke er i motsetning til å være opptatt av at norske husholdninger og bedrifter har tilgang på ren og rimelig energi. Det er det samme målet vi hadde da vi innførte strømstøtteordningen for husholdningene, som gjorde at folk som var urolige for strømregningen sin, fikk lavere strømregning. Det er det samme vi hadde som mål da vi innførte norgespris, som allerede har over 900 000 abonnenter, og det er et mål vi må fortsette å ha. Det å ha usikkerhet for hva strømregningen ender opp med å bli, enten det er for en bedrift eller for en husholdning – eller for en hytteeier, for den saks skyld – skaper stor uro og usikkerhet i folks liv. Derfor vil Arbeiderpartiet fortsette å prioritere at folk får trygghet for strømregningen sin, at vi får prisene ned, og at vi sikrer tilgang på kraft. Samtidig mener vi at det er mulig å slå ring om EØS-avtalen – parallelt med det.

Akkurat hvordan regjeringen vil svare, må de gjøre selv, men på Arbeiderpartiets vegne svarer jeg veldig gjerne – og takk for lykkeønskninger på veien. Arbeiderpartiet er opptatt av at vi skal overholde våre EØS-forpliktelser med tilgang til Europas markeder og arbeidskraft vi får tak i der. Også det at vi kan handle varer og tjenester er avgjørende for Norge, for norsk økonomi og for norske arbeidsplasser. Samtidig betyr ikke det at Arbeiderpartiet ikke er opptatt av at vi også tar andre hensyn når vi vurderer direktiv for direktiv som kommer fra EU. Vurderingen nå er at vi er i en situasjon med ustabilitet i det europeiske kraftmarkedet. Vi mener det er riktig, slik situasjonen er nå, at å knytte oss tettere til det europeiske kraftmarkedet gjennom å ta inn markedsregelverket i ren energi-pakken, utfordrer målet om å ha trygg tilgang på rimelig kraft i Norge. Derfor mener vi at vi må utsette innføringen av det og fortsette å holde fast ved målet, som er todelt: både å stå ved våre EØS-forpliktelser og samtidig være opptatt av trygge kraftpriser i Norge.

Barnets beste er å ikke bli utsatt for kriminalitet. Barnets beste er å ikke utøve kriminalitet, og barnets beste er at vi beskytter dem, også når vi bidrar til at de ikke gjør noe galt som setter andre menneskers liv og helse eller opplevelse av trygghet i fare. Det er også barnets beste. Derfor er Arbeiderpartiet så opptatt av både at vi skal bekjempe kriminaliteten med straff som virker, og med raske reaksjoner mot mindreårige som begår kriminalitet, og at vi skal forebygge på en måte som gjør at vi over tid får mindre kriminalitet. Folk er forskjellige, unger har ulike behov. Noen unger trenger hjelp til å unngå å bevege seg ut i samfunnet, for å unngå å utsette andre for fare. De ungene skal vi også hjelpe – det er til deres beste – men vi må altså klare å ha tanken om forebygging i hodet samtidig som vi skjerper straffene og gjør det enda mer risikabelt å begå lovbrudd. Sånn klarer vi å bekjempe kriminaliteten. Jeg er helt overbevist om at Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet har ønsket om å bekjempe denne kriminaliteten til felles.

Jeg mener som sagt det er mulig å være både stolte av det vi har fått til, og samtidig utålmodige etter å få til mer. Derfor legger Arbeiderpartiet i dag, sammen med Senterpartiet, inn et forslag om å utvide adgangen til å låse dørene på de institusjonene representanten selv beskriver, både for å bidra til å forebygge at den enkelte begår kriminalitet, selv om en er under strafferettslig lavalder, og for å beskytte samfunnet mot de unge som både gjør stor skade og skremmer enda flere. Vi må klare både å ta vare på de ungene som er aller mest sårbare, bekjempe kriminaliteten, forebygge bedre, samarbeide tettere mellom alle som har ansvar for barn og unge, fortsette å øke bevilgningene til politiet, fortsette å øke bemanningen i politiet og fortsette å gjøre en særegen innsats for sårbare områder i storbyene våre, hvor vi vet at disse fenomenene er større enn mange andre steder. På knapt noe av dette har jeg sett forslag fra Fremskrittspartiet, men dersom representanten Listhaug nå kan bekrefte at de vil være med på nye forslag fra Arbeiderpartiet, er representanten hjertelig velkommen til det.

Representanten har den fordelen at det er mulig å ha to tanker i hodet på en gang. Det er mulig å mene at det vi har gjort, er bra, og samtidig være utålmodig etter å få til mer. Det er alvorlig når vi ser kriminalitetsbildet og den utviklingen som er nå, spesielt med de unge som rekrutteres til lovbrudd. Samtidig mener jeg at det er rom for noe ydmykhet også fra Fremskrittspartiet. Per august i år er det f.eks. flere politiårsverk ansatt i Norge enn på noe tidspunkt da Fremskrittspartiet styrte landet. Vi har endret reglene og skjerpet straffene for mange alvorlige saker. Vi har styrket innsatsen overfor de unge. Nå dobler vi innsatsen i ungdomsfengslene, med sikte på å tredoble den. Vi har økt bemanningen i politiet og PST, og veldig mange av dem som er nyutdannede, får jobb i politiet. Det betyr at vi er på vei, men Arbeiderpartiet er utålmodig etter å få til enda mer, for den kriminalitetsutviklingen vi ser nå, kan vi ikke akseptere, og den må bekjempes.

Den 8. oktober forrige uke var det nøyaktig 80 år siden Norge avholdt sitt første stortingsvalg etter fem år med okkupasjon. Da hadde det allerede vært fred i fem måneder, men nordmenn hadde ikke fått muligheten til å bruke sin frie stemme ved frie valg på nesten ni år. Tenk hvilken frihet de følte på, de kvinner og menn som gikk til stemmeurnene den dagen. Frihet handler nemlig ikke bare om fravær av en okkupasjonsmakt eller om at det er fred. Å kjenne at man er fri, henger også sammen med å ha makt til å bestemme i sitt eget liv og makt til å påvirke det samfunnet en er del av. Frihet handler også om å kjenne på at akkurat du, med din stemme, din mening, din tro og ditt håp – akkurat du – betyr noe. Tenk hvilket enormt ansvar våre forgjengere kjente på at hvilte på deres skuldre, de 150 representantene som ble valgt inn den høsten. 80 år senere er det på vår vakt. I en urolig verden er det nå vi som har dette ansvaret. Det er vi som skal forsøke å finne løsninger i en verden som er mer polarisert og mer urolig, og som endrer seg raskt. Når folk kjenner på avmakt, er det alvor for et demokratisk samfunn. Når avstanden til dem som bestemmer, føles lang, og når tryggheten for det aller viktigste i livet rokkes ved, er ansvaret vi i denne salen har tatt på oss, spesielt stort. Stortinget som trer sammen denne høsten, har et bredt spenn i både bakgrunn, erfaring og alder. Det vi likevel har til felles, er at vi på ulike måter tilhører generasjoner som har vokst opp i en verden hvor det meste tilsynelatende beveget seg i riktig retning – der både vår egen og naboers frihet ble tatt for gitt, der demokratiene ble flere og krigene færre, der land samarbeidet, murer ble revet, og verden ble mer åpen, der stadig nye grupper fikk sine rettigheter, og der vi hadde en helt grunnleggende tro på at neste generasjon ville få det bedre enn vi selv hadde det. Det bekymrer meg at det ikke lenger er sånn for dagens unge. Jeg er urolig for at de som er unge i dag, er den første generasjonen siden andre verdenskrig som føler på at de kanskje ikke vil få det bedre enn deres egne foreldre fikk det, at generasjonene før dem skal trekke opp stigen etter seg og etterlate dem en verden som er mer urolig, med store klimaendringer, flere kriger og færre muligheter, og hvor hver og en overlates mer til seg selv. Sånn kan vi ikke ha det. Vi kan ikke akseptere at unge folk vokser opp i Norge uten håp og framtidstro. Derfor er Arbeiderpartiet urokkelig i sin tro på at trygghet for morgendagen er avgjørende for at en skal kunne ha tro på framtiden. Vi må gi de unge troen og håpet tilbake. Ved inngangen til en ny stortingsperiode kjenner jeg på en takknemlighet for at det norske demokratiet virker. På tross av motsetninger og uenighet finner vi sammen i denne salen når det kreves av oss, når det er til beste for Norge, og når det er til beste for alle de tusenvis av velgerne som har gitt oss både tillit og ansvar. Det ansvaret er Arbeiderpartiet rede til å ta. Velgernes dom ved høstens valg gir mandat til en regjering ledet av Arbeiderpartiet, med støtte fra flere partier her i Stortinget. Vi har til felles at vi tror på fellesskap, at vi løser de store oppgavene best sammen, og at vi skal eie og forvalte våre felles ressurser til beste for oss alle. Vi har i den forrige perioden også vist at vi finner sammen på tvers av de politiske blokkene når det kreves. For første gang samlet vi oss alle om en langtidsplan for forsvaret, som forplikter oss fram mot 2036. Det sender et klart og sterkt signal til våre allierte. Denne enigheten skal vi bygge videre på for å trygge folk i Norge i en urolig tid. Vi har også samlet oss om kraftfulle bidrag til Ukraina. Vi stiller opp for Ukraina, og dermed også for vår egen og europeisk sikkerhet. Vi bidrar til å styrke Ukrainas evne til å stå imot den russiske aggresjonen. Det er helt avgjørende. Urolighetene i verden har også slått inn her hjemme, på strøm, renter og priser og gjennom handelskonflikter. Det påvirker nordmenns økonomi, og det påvirker kommunenes økonomi. Det gir oss nye utfordringer i jobben med å trygge velferden. Det er avgjørende at vi fører en rettferdig politikk og gjør riktige prioriteringer. Til nå har mer enn 900 000 tegnet norgespris. Norgespris er en beslutning i denne salen som gir folk forutsigbarhet for hva strømmen vil koste. Arbeiderpartiet har styrt Norge trygt. Nå får vi prisveksten ned. Lønningene er på vei opp. Nordmenn har fått bedre kjøpekraft. Samtidig har vi holdt arbeidsledigheten lav. 162 000 flere har kommet i jobb siden 2021, hvorav åtte av ti i privat sektor. Vi har gjort tøffe prioriteringer i budsjettene, og vi har styrt stramt. Alternativet med å finansiere dyre valgløfter med milliarder av nye oljepenger pumpet inn i norsk økonomi ville kunne gitt økte regninger og – som to millioner nordmenn frykter aller mest – økt rente. Arbeiderpartiet går på jobb for folk, for landet og for framtiden. Våre løfter for den kommende perioden er klare: Vi skal sørge for trygghet i økonomien. Folk skal få bedre råd, og renten skal videre ned. Vi tar kontroll på strømregningen til hus og hytter. Arbeidsledigheten skal fortsatt holdes lav, og flere skal i jobb. Vi skal ha trygghet for næringslivet. Vi har et næringsliv i Norge som har høyere investeringer, høyere overskudd og langt høyere eksport enn da Høyre og Fremskrittspartiet styrte. Vi skal gi næringslivet forutsigbare rammevilkår, sånn at de tør å satse, og et forutsigbart skatte- og avgiftsopplegg. Vi skal garantere for EØS-avtalen som grunnstein for tilgangen til markedene i Europa, og vi skal kutte utslipp og skape jobber. Vi skal gi trygghet til barn og unge. Arbeiderpartiet tenker stort om de minste. Aldri har det vært billigere å gå i barnehage og på SFO. Vi skal bygge en sterkere fellesskole, med mer disiplin og læring, med et sterkere lag rundt eleven, med en mer praktisk skoledag, og med læreren som sjef i klasserommet, og vi skal gjennomføre et historisk leseløft. Folk skal ha trygghet for helsen sin, trygghet for at en får den hjelpen en trenger, den dagen en trenger den. Køene skal videre ned, og sykehusøkonomien skal styrkes. Vi skal fjerne tidstyver og byråkrati i sykehusene. I tiden som kommer, vil vi trenge enda flere på jobb i velferden. Vi skal rekruttere og beholde mer viktig helsepersonell og sørge for flere hele og faste stillinger. Vi skal modernisere fastlegetjenesten. Vi skal sørge for at folk opplever trygghet i møte med en urolig verden. Ikke minst her hjemme i Norge skal folk være trygge. Vi må bekjempe kriminaliteten og sørge for at kriminelle aktører ikke får fotfeste i Norge. Det er helt uakseptabelt at kyniske bakmenn utnytter og rekrutterer unge mennesker til å begå grove kriminelle handlinger. Det må stoppes. Derfor skjerper vi straffene. Vi sørger for raske reaksjoner mot unge lovbrytere, vi sørger for mer politi, vi styrker forsvarsevnen raskt, og vi gjør samfunnet mer motstandsdyktig. Sammen skal vi samarbeide med våre allierte for å trygge Norge i en urolig verden. Jeg ser fram mot både enighet og uenighet her de neste fire årene. Jeg ser fram til å finne politiske løsninger som trygger folk i sitt liv, og som gir folk tro på og optimisme for det som skal komme. Jeg kan love at Arbeiderpartiet vil stå støtt i sine verdier, og jeg kan love at vi vil være åpne og konstruktive og finne gode løsninger sammen med andre partier i denne salen. Ingen er i tvil om at vi også skal klare å være uenig når det trengs. Det tåler vi, heldigvis. Med det tar jeg opp forslagene fremmet av Arbeiderpartiet.

Jeg hadde vært enig i resonnementet dersom det stod i Fremskrittspartiets program at de skulle snakke med gode venner, men det er altså ikke det som står. Det står at Fremskrittspartiet har et ønske om å reforhandle EØS-avtalen. Det er spesielt å registrere et parti som er så opptatt av å snakke om næringslivet, og samtidig i så liten grad tar inn over seg hva det er bedriftene egentlig trenger. Det er ikke bare EØS-avtalen representanten vil til livs. Gjennom hele valgkampen og også her fra talerstolen nå har vi hørt uendelig med angrep på ordninger for næringsstøtte. Ikke alle angrepene er like spesifikke, men sannheten er at det er mer komplisert enn bare på overskriftsnivå å si at man skal kutte til Innovasjon Norge eller Enova. Det handler om støtte til bedrifter som direkte omstiller seg for å ta vare på framtidens arbeidsplasser, for at det skal være mulig å tjene penger i dette landet, og for at man skal bruke den kompetansen som finnes i dagens økonomi, inn i framtidens økonomi. Spørsmålet til representanten Listhaug blir: Hva mener egentlig Fremskrittspartiet at Norge skal leve av i framtiden?

Jeg vet ikke om det er vilje eller evne som gjør at jeg opplever ikke egentlig å få noe svar på spørsmålet, men jeg skjønner at representanten har mer lyst til å snakke om Fremskrittspartiets viktigste valgløfte, nemlig å bruke de store pengene på landets aller rikeste. Dette handler om usikkerhet og utrygghet for helt ekte mennesker. Det er usikkerhet for den som jobber som sveiser på Aibel, som fagoperatør på Boliden, som ingeniør i Aker Solutions i Sandnessjøen. I det ene øyeblikket snakker Fremskrittspartiet om at de vil ha en reforhandling. De presenterer det nesten som om EØS er en slags a la carte-meny der Norge kan plukke det som passer, og ignorere resten. Det er ikke å gi næringslivet eller arbeidsfolk trygghet. Det er å sette hele EØS-avtalen på spill. For å spørre på en annen måte: Er representanten enig i at det blir tøffere, mer krevende og mindre forutsigbart å være eksportbedrift, tjene penger og sysselsette folk dersom Norge skal fortsette uten EØS-avtalen?

Det var en hel del å gripe fatt i i Listhaugs innlegg, men jeg vil holde meg til det representanten er inne på når det gjelder trygghet for både folks og bedrifters økonomi. I Norge har vi – ikke minst langs kysten – et næringsliv som produserer og selger varer til en verden utenfor Norge. For veldig mange av disse bedriftene er Europa det største markedet. Deres viktigste og mest forutsigbare rammevilkår er EØS-avtalen, som er helt avgjørende for både inntjening og arbeidsplasser. Den sikrer trygghet her og nå, men EØS-avtalen sikrer også trygghet for framtiden. Fremskrittspartiet har programfestet en reforhandling av EØS-avtalen, og vi vet hva det vil si i praksis. Norske bedrifter, arbeidstakere og næringslivet vet også veldig godt hva det vil bety. Hva vil Listhaug si til bedriftene, arbeidsfolk, den som eier en virksomhet, som har lyst til å satse videre, og som nå frykter at framtiden deres står på spill hvis Fremskrittspartiet får det som de vil?