Trygdeoppgjøret i år sikrer et godt og rettferdig oppgjør for pensjonistene og trygdemottakerne. Et godt lønnsoppgjør sikrer også at pensjonister og uføre får økt kjøpekraft. En rettferdig og bærekraftig folketrygd er avgjørende for å sikre tryggheten vår. Vi kommer alle en dag til det punktet at vi ikke lenger kan stå i arbeid, og da er det viktig at vi i fellesskap har et velfungerende system for å sikre oss inntekt. Den norske folketrygden er i verdensklasse. Blant OECD-landene har vi den laveste andelen eldre som lever i fattigdom. Selv om vi alltid skal jobbe for et best mulig regelverk, er det også viktig å minne oss selv om hva som faktisk fungerer. Vi ser at andelen pensjonister med inntekt under fattigdomsgrensen de siste årene faller, og for noen av gruppene ganske markant. Samtidig har vi et pensjonssystem som også gir uttelling for å jobbe. Det er avgjørende for å sikre bærekraften i systemet, ikke fordi vi mangler penger, men fordi vi trenger alle folkene vi har, i jobb. Pensjonsreformen viser resultater, og vi ser at stadig flere står lenger i jobb. Vi ser at vi klarer å samle oss på tvers av partilinjer for å sikre forutsigbarhet for pensjonister, samtidig som vi evner å enes om nødvendige tilpasninger når det er nødvendig. Jeg ser at det er fremmet forslag om å legge til et kronetillegg til reguleringen. Det mener Arbeiderpartiet er et meget uheldig forslag og i strid med prinsippene som ligger til grunn for regulering av pensjon etter snitt av lønns- og prisvekst, så det ønsker Arbeiderpartiet ikke å støtte.

Arbeiderpartiet ønsker et trygt, organisert og anstendig arbeidsliv, noe som kommer tydelig fram i vår ambisjon fra Hurdalsplattformen om å styrke arbeidstakernes rettigheter i et arbeidsliv i endring. Det organiserte arbeidslivet er ikke bare et verdivalg. Det er et førstelinjeforsvar mot sosial dumping, arbeidslivskriminalitet og useriøs konkurranse. Det er grunnlaget for høy produktivitet, høy tillit og små forskjeller. Derfor har vi gjennomført en rekke målrettede tiltak denne perioden. Vi har mer enn doblet fagforeningsfradraget, styrket rettighetene ved nedbemanning i konsern, innført pensjon fra første krone, gjeninnført kollektiv søksmålsrett og strammet inn regelverket for innleie. Dette er ikke tilfeldige grep, det er politikk for trygghet, verdighet og rettferdighet i arbeidshverdagen. Arbeiderpartiet mener arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven må være et reelt vern for arbeidstakerne. Reglene om gjennomsnittsberegning må ikke bli en bakvei for å uthule retten til fritid og overtidsbetaling. Vi vet at enkelte fagforeninger og arbeidstakere utsettes for press i slike avtalesituasjoner. Sånn skal vi ikke ha det. Den norske modellen bygger på likeverdige parter, ikke på maktubalanse og press. Derfor ber vi regjeringen, i tett dialog med partene, om å vurdere § 10-5, slik at styrkeforholdet mellom partene og arbeidstakernes rettigheter ivaretas på en god måte. Søndagen er ikke som alle andre dager. Det har bred støtte at søndagsåpne butikker ikke skal være hovedregelen i Norge, både i befolkningen, i handelsnæringen og i fagbevegelsen. Regjeringen har vært tydelig på at vi står fast på dette. Så til slutt: Arbeidet med norgesmodellen og kampen mot arbeidslivskriminalitet fortsetter. Ny handlingsplan er varslet, og det er vi stolte av, for Arbeiderpartiet gir seg ikke i kampen mot useriøse aktører.

Arbeiderpartiet står fast ved at hele, faste og direkte ansettelser skal være hovedregelen i det norske arbeidslivet. Det er en bærebjelke i den norske modellen, en modell som har gitt høy sysselsetting, små forskjeller og høy produktivitet. Derfor har vi strammet inn regelverket for innleie. Endringene i arbeidsmiljøloven § 14-12 stiller tydelige krav. Innleie krever tariffavtale med en fagforening med innstillingsrett og avtale med tillitsvalgt. Det sender et klart signal: Vi vil ha ryddige forhold og reell medbestemmelse. Samtidig sier vi nei til ytterligere innstramminger nå. Vi har allerede gjennomført omfattende tiltak. Disse må få virke før vi vurderer å ta nye grep. Å endre reglene før vi har sett virkningen, skaper usikkerhet for både arbeidstakere og seriøse arbeidsgivere som vil følge regelverket. Vi må ha respekt for trepartssamarbeidet. Vi skal ikke drive symbolpolitikk over hodet på partene. Arbeiderpartiet vil ha løsninger som virker i praksis, forankret i dialog og felles ansvar. Det er visse utfordringer knyttet til begrepene «tillitsvalgt» og «tariffavtale» i lovverket. For å sikre at disse ikke misbrukes eller tøyes, mener vi regjeringen – i tett samarbeid med partene – bør vurdere en gjennomgang av hvordan disse begrepene brukes og forstås i arbeidsmiljøloven. La det ikke være noen tvil: Arbeiderpartiet velger trygghet, rettferdighet og fellesskap. Vi står opp for den norske modellen, og vi vil fortsette å styrke arbeidstakernes rettigheter og bygge på et mer seriøst og ryddig arbeidsliv.

Seniorer er, som alle andre i samfunnet vårt, viktige ressurser. Det er bred enighet om at den arbeidskraftreserven som ligger hos seniorer, må utnyttes så langt det er mulig, og det er viktig at vi har et system som motiverer til at de som kan og vil stå lenger i arbeidslivet, faktisk gjør det. Inkludert i det er at alle som er i arbeid, skal oppleve å være viktig, bli prioritert, sett og ha meningsfylte arbeidsoppgaver på arbeidsplassen. I tillegg er det viktig å ha et regelverk som stimulerer til innsats. Derfor er det allerede i pensjonsreformen fra 2011 vedtatt endringer som har hevet aldersgrensen for pensjonsopptjening. Videre ga pensjonsforliket i 2024 enighet om en gradvis økning av aldersgrensene, og for Arbeiderpartiet er det et forlik som fortsatt står seg. Forslagene i pensjonsforliket innebærer en gradvis økning av aldersgrensene i pensjonssystemet og tilgrensende ordninger fra og med 1964-kullet. Sosiale rettigheter som sykepenger, dagpenger og arbeidsavklaringspenger vil altså utvides i tråd med endringen av normert pensjonsalder. For Arbeiderpartiet er det viktig å holde fast ved det forliket som Stortingets flertall står bak. Vi støtter derfor verken forslag nr. 1 eller forslag nr. 2. Videre i representantforslaget er det, som saksordføreren var inne på, en rekke konkrete forslag som skal stimulere seniorer til å arbeide, men det er også forslag om ulike fagområder knyttet til både samferdselspolitiske spørsmål, boligpolitikk og frivillighetens rolle. Om jeg kan få tillate meg en liten refleksjon: Jeg har kommet inn her som ny på slutten av perioden og registrerer at det er svært mange viktige saker som ligger til Stortingets behandling i disse dager. Da må jeg si jeg undrer meg litt over bl.a. dette representantforslaget, som inneholder forslag og temaer som spenner over et bredt nedslagsfelt og områder som gjelder flere komiteer og departementer. Når det er sagt, viser Arbeiderpartiet til svarbrev med kommentarer fra flere statsråder på de øvrige forslagene. På bakgrunn av dette vil Arbeiderpartiet ikke støtte disse forslagene.

Som nevnt vil jeg redegjøre litt for et par forslag som Arbeiderpartiet vil stemme for, til tross for at partiets medlemmer i komiteen ikke støttet disse forslagene i den avgitte innstillingen. La meg starte med å understreke at vi mener det er viktig at vi ivaretar det prinsippet og utgangspunktet at det egentlig ikke er hensiktsmessig at Stortinget skal vedta hvilke sykdommer som bør eller ikke bør inn på en yrkessykdomsliste. Det er også vårt håp at det framover ikke vil være behov for dette. Med de regelendringene vi nå vedtar, inkludert arbeidet til det foreslåtte yrkessykdomsutvalget og den foreslåtte sikkerhetsventilordningen for sykdommer som ikke står på listen, anser vi, og håper, at dette vil ivareta dette på en god måte. Samtidig er vi enig i at dagens liste er veldig utdatert, og at den i liten grad gjenspeiler dagens arbeidsliv. Vi vil derfor likevel støtte mindretallets forslagene nr. 1 og 2 om kreftformer som rammer kvinnelige brannkonstabler, og brystkreft som rammer arbeidstakere i turnus eller nattarbeid, samt forslag til vedtak V, om krefttyper som rammer brannmenn. Jeg vil samtidig understreke at det uansett er behov for å styrke kunnskapsgrunnlaget om sammenhengen mellom graden av eksponering i disse yrkene og kreftformer som nå skal inn på yrkessykdomslisten, og håper regjeringen derfor vil be det foreslåtte yrkessykdomsutvalget om å jobbe videre med dette. Vi er veldig glad for signalene statsråden nettopp ga på dette området. Arbeiderpartiet kommer også til å støtte forslaget til vedtak I, om å tydeliggjøre presumsjonsregelen. Vi viser her til svarbrevet fra statsråden om at dette i stor grad allerede ligger i lovverket, men anerkjenner at en her ikke er tydelig nok i praksis, og vil derfor stemme for forslaget. Videre vil Arbeiderpartiet også stemme for mindretallets forslag nr. 4, om å fjerne unntaket for psykiske og fysiske belastningslidelser i folketrygdloven § 13-3 tredje ledd. Vi vurderer at med de endringer som nå gjøres, og som regjeringen har varslet at den vil foreslå knyttet til arbeidsulykke, så vil denne bestemmelsen uansett være overflødig. Til sist vil Arbeiderpartiet også stemme for mindretallets forslag nr. 5. I praksis innebærer ikke dette forslaget noen reell forskjell fra forslag til vedtak II, om å endre arbeidsulykkebegrepet. Aller, aller sist vil jeg som sakens ordfører nok en gang takke komiteen for et veldig godt samarbeid og for konstruktive dialoger og jobbing underveis med en veldig viktig sak, som nå ser ut til å samle et veldig stort og bredt flertall i denne sal på de aller fleste punktene.

Tone E. Berge Hansen (A) [13:40:51] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for et godt og til tider hektisk samarbeid i arbeidet med både lovproposisjonen og representantforslaget. Regjeringens forslag til endringer i folketrygden knyttet til yrkessykdommer og elektronisk melding av yrkesskade er av stor betydning for å legge til rette for et oppdatert yrkesskaderegelverk, og det er bred enighet i komiteen om at det legges opp til nødvendige endringer for å få et yrkesskaderegelverk som er i tråd med nyere forskning og et moderne arbeidsliv. Det legges opp til å nedsette et rådgivende utvalg hvor partene, sammen med nødvendig medisinsk fagkunnskap, er representert, for å gi råd om oppdatering av listen over sykdommer som kan likestilles med yrkesskade. I tillegg innføres det en sikkerhetsventil som bidrar til at skader og sykdommer som ikke omfattes av yrkessykdomslisten, på nærmere vilkår kan likestilles med yrkesskade, samt et pålegg for arbeidsgivere og andre meldepliktige til å melde yrkesskade og yrkessykdom elektronisk til arbeids- og velferdsetaten. Parallelt med forslaget til lovendringer fra regjeringen er det også fremmet et representantforslag i Stortinget som tar for seg noen av de samme problemstillingene som i lovforslaget, samt forslag om endringer i arbeidsulykkebegrepet. En samlet komité peker på behovet for å tydeliggjøre arbeidsulykkebegrepet, for å unngå en situasjon hvor ansatte i risikofylte yrker i praksis kan ha en dårligere yrkesskadedekning fordi hendelser og økt risiko er såkalt normalt for yrket. Regjeringen har allerede varslet at den arbeider med et forslag om å endre arbeidsulykkebegrepet, som etter planen skal sendes på høring til sommeren. Komiteen understreker også at en slik endring av arbeidsulykkebegrepet i praksis vil løse utfordringer knyttet til manglende dekning under øvelse og trening for alle. Det fremmes også forslag om presiseringer av presumpsjonsregelen for yrkessykdom, fjerning av bestemmelser som unntar fysiske og psykiske belastningslidelser som bygger seg opp over tid, og forslag om forenkling av dagens lov- og regelverk fra to til én lov. Til sist er det en rekke forslag om konkrete sykdommer som foreslås tatt inn i en ny liste. Komiteen er enige om at lovsaken og representantforslaget debatteres under ett. Til sist vil jeg si et par ord angående Arbeiderpartiets linje i denne saken. Til tross for at Arbeiderpartiets medlemmer i komiteen ikke er med på forslagene nr. 1, 2, 4 og 5 fra mindretallet samt forslag til vedtak I og V, vil jeg redegjøre for disse og vårt standpunkt i et senere innlegg.

I takt med at vi lever lenger og flere er i stand til å stå lenger i jobb, er det behov for at lover og regler gjenspeiler utviklingen. Arbeiderpartiet er glad for at det ser ut til å samle seg et flertall bak de aller fleste områdene i denne saken. Når det gjelder økning av aldersgrensen fra 70 til 72 år for statsansatte, skal det sies at da dette forslaget var til høring nå – og også da det var på høring i 2021, da Høyre sist fremmet dette forslaget – var flertallet av høringsinstansene klart imot. Argumentene mot var ikke at aldersgrensene aldri skulle heves, men at aldersgrensene bør henge sammen med utviklingen i levealder, og at det ikke er behov for å heve dem akkurat nå. Det er bred støtte blant arbeidslivets parter om at aldersgrenser for stillingsvernet er rimelig. Det er bl.a. annet flere som har trukket fram bekymring for hvor villig arbeidsgivere vil være til å ansette eldre arbeidstakere dersom aldersgrensene for stillingsvernet heves for mye eller oppheves helt. For visse grupper åpnes det for å kunne sette lavere grenser, f.eks. i tilfeller der stillingen stiller spesielle krav til fysiske eller psykiske egenskaper som normalt blir sterkere eller svekket før fylte 72 år. Det kan påvirke forsvarligheten i hvordan man kan utføre stillingen, og er en viktig sikkerhet. Det tenker Arbeiderpartiet er rimelig. Høyres representant tar opp dommere som en egen gruppe. Det er i proposisjonen foreslått ikke å heve aldersgrensen for dem. Dommerne står i en særegen og unik situasjon som uavsettelige embetsmenn, som er helt uavhengige og har betydelig makt i sin embetsutøvelse. Derfor mener Arbeiderpartiet at aldersgrensen fortsatt skal være 70 år. Til slutt: Arbeiderpartiet er glad for at forslaget om å avvikle bedriftsinterne aldersgrenser ser ut til å ha fått bred støtte blant høringsinstansene. Samlet sett mener vi at disse lovendringene følger opp pensjonsforliket og vil kunne bidra positivt til at flere kan stå lenger i jobb dersom de ønsker det.

Tone E. Berge Hansen (A) [16:34:09] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid i denne saken også. Videre viser jeg til dette representantforslaget, som handler om en uførereform som gir personer med gradert uføretrygd større muligheter på arbeidsmarkedet. Forslaget legger opp til å prøve ut arbeidsorientert uføretrygd og bruk av helsejustert lønn for ulike grupper som står utenfor arbeid, bl.a. unge under 30 år. I forbindelse med komiteens behandling er det gitt mulighet for skriftlige innspill, og det var i alt fem enkeltpersoner eller instanser som benyttet seg av den muligheten. I Norge trenger vi at alle som kan jobbe, er i jobb. Det er viktig for den enkelte å kunne ha en meningsfull jobb å gå til og tjene til livets opphold, og det er samtidig svært viktig at flere får en mulighet til å delta i arbeidslivet for å løse de oppgavene som er nødvendig, og ikke minst bidra til å opprettholde en solid og trygg velferdsstat. Derfor må vi føre en aktiv politikk for å sikre målet om full sysselsetting. I forrige uke voterte Stortinget over Meld. St. 33 for 2023–2024, En forsterket arbeidslinje. Her ble det vedtatt en rekke tiltak som skal øke uføres muligheter for å bruke sin restarbeidsevne, og det blir viktig framover å sette strøm på og bruke disse virkemidlene for å oppnå at flere kommer i arbeid. Forslaget om å ta opp arbeidet med arbeidsorientert uføretrygd fikk ikke flertall. Komiteens tilråding til dette representantforslaget fremmes av et flertall bestående av medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Rødt, og lyder som følger: «Dokument 8:122 S (2024–2025) – Representantforslag fra stortingsrepresentantene Dag-Inge Ulstein, Olaug Vervik Bollestad og Kjell Ingolf Ropstad om en uførereform som gir personer med gradert uføretrygd større muligheter på arbeidsmarkedet – vedtas ikke.»

Arbeiderpartiet er opptatt av et trygt og seriøst arbeidsliv med plass til alle som kan og vil jobbe. Samtidig som det er behov for folk, står altfor mange unge – som vi har debattert mye i dag – utenfor og er i fare for å havne på varige helserelaterte ytelser og ha en løs tilknytning til arbeidslivet. Det aller viktigste vi kan gjøre, er å unngå at ungdommene våre trenger langvarig hjelp fra Nav. Det lykkes vi kun med ved god forebygging og når utdanningssystemet vårt klarer å fange opp og hjelpe dem som sliter. Vi er stolte av og glade for at andelen som fullfører videregående skole, har gått opp, men fortsatt trengs det kraftfulle grep. Vi mener at denne arbeidsmarkedsmeldingen peker i en solid retning for å lykkes med det. Vi har vært innom uføre i dag, og vi har snakket om tempo på avklaring. Høyre var inne på at man hadde satt i gang litt «speed» for å få avklart uføre raskere. Det kan hende at det har gått litt fort i svingene, for vi ser jo nå i forslaget som ligger på bordet fra Høyre og Fremskrittspartiet at man ønsker å gjøre en vurdering av dem som har fått uføretrygd. Det betyr at man kanskje tenker at det ikke var helt rett, det som ble gjort. Det mener vi er uheldig. Vi mener det er viktig å satse på de unge. Det betyr videreføring av ungdomsgarantien, som vi har snakket om tidligere i dag, som sikrer at alle unge får den støtten de trenger for å komme i arbeid eller utdanning. Det er viktig å bruke penger på at ungdomsveiledere i Nav har tid og kan følge opp ungdommene så lenge det er behov. For noen av de mest sårbare er det enkelt å peke på manglende insentiver, som noen snakker om her. Det er ikke lett å stå i en situasjon og høre at vi tenker at hvis vi bare drar litt hardere, så får vi det til. Disse unge trenger folk som viser dem tillit, som viser dem tro, og som ser at det er mulig å få til noe. De trenger også møte et arbeidsliv som lar dem lære, mestre og bygge tro på at de kan lykkes. De trenger ikke å bli møtt med mistro og innstramminger, som enkelte tar til orde for. Derfor ønsker vi gjennom forsøk med fireårig lønnstilskudd for de utsatte unge å se hva vi kan få til. Noen trenger mer tid, tålmodighet og tillit før de våger seg inn i en jobb og klarer å stå i den. Dette tiltaket vil også gi arbeidsgivere insentiv til å ansette unge som trenger ekstra støtte. Vi vet at arbeidsgiverne er der, og de ønsker å gi de unge en sjanse om de får oppfølging underveis når de trenger det.

Jeg takker for svaret. Jeg tror fortsatt ikke jeg helt forstår hvordan de som allerede har fått en uføretrygd, vil tjene på å få en jevnlig vurdering. Jeg lurer på om ikke representanten også ser at dette kan være krevende og nesten en type «blame game». Man har fått en uføretrygd, kanskje etter mange år i en utredning, og så vil man lage et system for å sørge for at man vurderer om det fortsatt er grunnlag for den uføretrygden. Jeg tror jeg stiller spørsmålet igjen: Hva slags system – som er avbyråkratiserende, som representanten var inne på – tenker vi at vi kan innføre her for å drive en «second opinion» jevnt og trutt, med mennesker som allerede er i en veldig sårbar situasjon?

I forbindelse med arbeidet med denne stortingsmeldingen har jeg tatt en titt på noen av forslagene som Fremskrittspartiet er med på, og det er et fokus på uføre som går igjen. Blant annet ligger det et forslag der som sier noe om nye kriterier for uføretrygd, og også om en jevnlig behovsvurdering av uføretrygdede. De som har fått uføretrygd, har jo vært igjennom et langt og krevende løp for å få avklart statusen sin, og det er viktig at de får bistand, bl.a. av Nav, til å kunne komme i jobb dersom det er aktuelt og de ser seg i stand til det. Men hvordan i all verden ser representanten for seg at en jevnlig behovsprøving av uføretrygden skal motivere til arbeid?

For Arbeiderpartiet er like rettigheter for arbeidstakere viktig, og denne sakens intensjon er tydelig når det gjelder å likestille personer som er ansatt i hotell- og restaurantvirksomhet på turistskip registrert i NIS, med andre kategorier arbeidstakere på tilsvarende skip. Det er krevende at enkelte yrkesgrupper har færre muligheter og rettigheter enn kollegaer i andre yrkesgrupper på samme båt. Samtidig ser vi også gjennom arbeidet med lovforslaget at det er innvendinger og problemstillinger som har kommet i ettertid, og som har vist seg å gjøre saken mindre opplagt. Det er kommet innspill fra fagbevegelsen, som har bedt oss om å se videre på saken, og for Arbeiderpartiet er det viktig å lytte til disse innspillene. I prinsippet betyr det å se på om ansatte i hotell- og restaurantvirksomhet på NIS-registrerte skip kan få tilgang til folketrygden gjennom en ordning med frivillig medlemskap. Det kan styrke rekruttering av norske arbeidstakere, samtidig som det sikrer fleksibilitet for arbeidstakerne og opprettholder grunnleggende prinsipper for norsk sosialpolitikk. Arbeiderpartiet har alltid jobbet for at alle – uansett hvem man er, hva man jobber med, og hvor man jobber – skal ha en trygg arbeidshverdag med ordnede forhold og en anstendig lønn. Det var derfor Arbeiderpartiet ryddet opp i innleie og midlertidig arbeid. Det var derfor Arbeiderpartiet tok initiativ til å sikre norske lønns- og arbeidsvilkår på norsk sokkel. Det er derfor Arbeiderpartiet har fremmet denne lovsaken. Vi lytter når fagbevegelsen ønsker å få vurdert en frivillig ordning, men målet vårt i Arbeiderpartiet forblir det samme: å sørge for at alle, uansett hvem man er, og hva man gjør, skal ha et trygt arbeid og anstendige vilkår, for ingen har det bra før alle har det bra.

Fram mot 2050 vil den yrkesaktive delen av befolkningen reduseres fra 3,2 yrkesaktive per person over 67 år til 1,9. Det utfordrer velferdsstaten. Med allerede lav arbeidsledighet betyr det at vi trenger så mange som mulig av de over 600 000 som nå står utenfor arbeidslivet, inn i arbeidslivet. Vi har ikke en eneste ungdom å miste. Selv om andelen unge og antallet som står utenfor utdanning og jobb, er redusert de siste årene, er det fortsatt altfor mange som ikke får muligheten til å delta i arbeidslivet og forsørge seg selv. I en tid med lav ledighet vet vi at mange uten arbeid har én ting til felles: De har ikke fullført videregående skole. Det påvirker mulighetene på arbeidsmarkedet, og vi vet at det påvirker overgangen til helserelaterte ytelser. Derfor er jeg veldig glad for og stolt av den satsingen regjeringen har lagt på bordet på flere områder. Ungdomsgarantien, utprøving av andre og forsterkede arbeidsmarkedstiltak spesielt rettet mot unge og styrking av ordningen med varig tilrettelagt arbeid vil bidra til å gi flere mulighet til å ta del i arbeidslivet. I tillegg vil fullføringsreform og modulstrukturert fag- og yrkesopplæring bidra til at flere fullfører videregående opplæring og blir verdifull og nødvendig arbeidskraft. Vi går inn i en tid med stadig økende etterspørsel etter arbeidskraft, og vi vet at det vil bli færre yrkesaktive som skal ivareta velferdsstaten vår, f.eks. innen helse og omsorg. Her i Stortinget diskuteres mangel på fastleger, sykepleiere og andre kritiske yrkesgrupper. Industrien trenger flere fagarbeidere, og vi ser på nye måter å løse oppgavene på for å øke produktiviteten og sikre økonomisk bærekraft. Man har allerede over tid sett på oppgavedeling og nye løsninger, bl.a. innen helse- og omsorgssektoren. Flere hender inn kan frigjøre tid for sykepleiere, som er en mangelvare mange steder. Inkludering av dem som står utenfor utdanning og arbeid, er selvsagt viktig for hver enkelt som får muligheten, men for storsamfunnet er det kritisk viktig at vi lykkes. Vi vet at mange kan. Vi vet at mange vil. Vi må i fellesskap og i samarbeid med næringslivet jobbe med å få det til. Noe annet har vi ikke råd til.