Nok en gang diskuterer vi nasjonale prøver, og nok en gang viser høyresiden en ganske naiv holdning til hva nasjonale prøver kan bidra med for å utvikle norsk skole. PISA er ikke et pedagogisk prosjekt, det er et styringsverktøy som springer ut av OECDs økonomiske mandat. OECD har fått reell makt over norsk skolepolitikk gjennom såkalt nøytrale verdier som går på tvers av land, kulturer og verdigrunnlag – verdier som ikke tar utgangspunkt i den norske skolens samfunnsoppdrag og særpreg. De siste tiårene har vi kastet bort enormt med tid og ressurser, både på å gjennomføre prøvene og på at skoledebatten har dreid seg om ja eller nei til nasjonale prøver heller enn å gjøre noe med skolens utfordringer. Nytteverdien av nasjonale prøver er i utgangspunktet lav. Det er bortkastede ressurser som kunne ha vært brukt på faktiske tiltak rettet mot de elevene som trenger det, ikke bare de som er nærmest terskelverdiene. Undersøkelser har avslørt at det brukes ekstra undervisningsressurser på strategisk viktige elever som ligger nær de ulike poenggrensene og dermed kan vippe klasser, skoler eller kommuner både opp og ned et nivå. Det er en alvorlig konsekvens av nasjonale prøver som høyresiden ikke tar innover seg. I tillegg er det alvorlig at fag og kompetanser som ikke kan måles og testes i PISA, skyves til side til fordel for det som kan telles. Dette er tellekantsystemets natur – sånn fungerer mål- og resultatstyring. Fag som knyttes tett opp til dannelsesambisjoner og som utvikler hele eleven, som kunst, etikk, kreativitet og praktiske fag, legges mindre vekt på i et system som først og fremst anerkjenner teori. 20 år etter PISA-sjokket og stadig mer prestasjonstesting av norske barn er ulikhetene ikke redusert. La meg si det tydelig: Det finnes ikke dokumentasjon på at nasjonale prøver og kartleggingsprøver har redusert faglige eller sosiale forskjeller. Resultatene viser derimot at ulikhetene består, og de sier mer om klassebakgrunn enn om kvaliteten på undervisningen. Verken forskere, Utdanningsdirektoratet eller lærerorganisasjoner mener at nasjonale prøver kan brukes som mål på skolekvalitet, men det er nettopp det de brukes til. Når det dessuten er blitt avdekket feil i analyseverktøyet for prøvene mellom 2014 og 2021, er det vanskelig å ta denne iveren etter måling og prestasjonsjag på alvor. Høyresiden virker utrolig opptatt av ideen om at nasjonale, standardiserte prøver er viktig for å vite hvordan eleven ligger an. Sånn er det ikke. I pedagogikkens kjerne ligger det å tilpasse undervisningen, og derfor vil jeg avslutte med å gi lærerne honnør for jobben som gjøres. De som står i klasserommet dag ut og dag inn landet rundt, gjør en fantastisk jobb. Jeg vet at dere følger opp elevene deres og samfunnsoppdraget, jeg vet at dere vet hva som trengs for å øke kvaliteten i norsk skole, og det er på tide at vi lytter til lærerstanden.

Rødt er også opptatt av å bekjempe negativ sosial kontroll. Vi er også opptatt av å bekjempe kjønnsrollemønster som hindrer noen i å gjøre det de ønsker å gjøre. Vi er opptatt av at folk skal føle seg fri. Det blir veldig hult å være opptatt av én sak når man f.eks. ikke er for å regulere aldersgrense på so-me, sosiale medier. Jeg hører ikke den samme rørende interessen for å sikre at det ikke skal være mulig å kjøpe trekantbikinier til babyen din. Jeg husker da min egen datter var 1 år, var det bare mulig å få «slim fit»-bukser. Det er også en seksualisering av små jentekropper. Vi har en kjønnsliggjøring og en seksualisering av særlig jenter, men både gutter og jenter, i samfunnet. Det er et kollektivt problem. Det er også et kollektivt problem at 11 år gamle jenter får spørsmål om sex på Snapchat av såkalt 11 år gamle gutter, men som ofte viser seg å være mye eldre. Jeg tar gjerne kampen sammen med Fremskrittspartiet for at vi skal kunne fri oss fra de tvangstrøyene som kjønnsrollene er, for at vi ikke skal ha sosial kontroll osv. Men vi er nødt til å være litt kloke, vi er nødt til å gå i dialog, vi må sikre at de jentene og guttene som vi ønsker at skal være en del av f.eks. barnehagetilbudet, kommer i barnehagen. Jeg har hatt barn i barnehagen som har klatret høyest oppe i treet – med hijab. Jeg har hatt barn i barnehagen som har gravd de største hullene i sandkassene – med tyllskjørt utenpå parkdressen. Hvilke muligheter du har, hvordan du møtes handler ikke bare om hva du har på deg, det handler også om hva du tenker om de barna du er i møte med. Jeg lurer på hvordan Fremskrittspartiet på den ene siden kan være veldig opptatt av sosial kontroll når det kommer til religiøse markører – jeg er helt enig i at det absolutt er noe vi må snakke om – men ikke så opptatt av det når vi f.eks. diskuterer so-me. For meg blir det rett og slett ganske hult at vi har denne typen debatt nok en gang. Men det er en årlig øvelse vi skal igjennom. Heldigvis er det bare Fremskrittspartiet som vil innføre et forbud.

Det er ikke noe vanskelig å sitte i salen og være enige om at unger må ses, at de må forstås, at de må rammes inn, at de må møtes, og at vi må se hvilke muligheter som ligger i dem. Det er ikke noe vanskelig å sitte i salen og være enige om at det er kjempebra at folk blir bønder, tømrere, sykepleiere, osv. Jeg er helt enig. Men jeg fikk potensielt et retorisk spørsmål fra FrP om hvorfor det er så innmari viktig for Rødt og SV at pengene ikke går til kommersielle eller «alle gode krefter», eller hva vi nå velger å kalle dem. Min første jobb som nyutdannet var i barnevernet. Jeg var ung, idealistisk og helt sikkert også ganske dum og naiv. Det jeg lærte, er at det er lite penger i den delen av velferdsstaten som de fleste helst ikke vil forholde seg til. En må få til mye for lite – og ja, jeg jobbet i det kommunale barnevernet. Hele mitt yrkesliv har jeg jobbet i velferdsstaten: i barnevern, i barneskole og i barnehage. Jeg har også jobbet med private aktører. På venstresiden skiller vi mellom de ideelle og de kommersielle, og det er det en grunn til. Veldig mange av f.eks. de rustilbudene vi har i landet, er det ideelle organisasjoner som har bygd opp. Det er folk som kanskje har hatt rusproblematikk tett på kroppen selv gjennom egne erfaringer eller familiemedlemmer, eller som har vært opptatt av å få til et bedre tilbud. Det finnes ekstremt mye god kunnskap knyttet til ideelle private barnevernstilbud og rustilbud, som faktisk står i fare på grunn av de kommersielle, fordi de taper anbudene fordi de ikke klarer å levere billig nok eller fort nok. Vi mister masse tilbud hele tiden. Men til FrP: Det er en grunn til at ikke «alle gode krefter» alltid er det beste for barnet. I det offentlige og i de ideelle tiltakene går eventuelle overskudd tilbake til institusjonen, til ungene, til å forbedre tilbudet. Men er du en kommersiell bedrift – ja, da har du et ansvar overfor dem som eier deg. De skal tjene penger på den driften du har. Det betyr at ikke alle pengene går til å sikre at ungdommene eller ungene våre får det beste tilbudet. Og i en tid hvor vi faktisk må tenke økonomi framfor veldig mange andre prioriteringer, er det ganske viktig at de pengene vi bevilger, går til det vi mener de skal gå til, og det er først og fremst nettopp til at folk kan bli bønder, tømrere, sykepleiere, osv. Da kan ikke pengene forsvinne inn på en bankkonto i Sveits.

Hege Bae Nyholt (R) [14:23:47] (ordfører for saken): Jeg vil begynne med å takke forslagsstillerne for å løfte viktige problemstillinger for noen av våre mest sårbare barn og unge: de som lever livet sitt på barnevernsinstitusjon i en periode. Videre vil jeg takke komiteen og komitéråden for godt arbeid, og de ulike organisasjonene for høringssvar. En samlet komité understreker at alle barn og unge har rett til trygge oppvekstvilkår og tilbud tilpasset deres behov. Barnevernet har et særskilt ansvar for å ivareta samfunnets mest sårbare barn. Stabile omsorgsforhold, individuelt tilpasset støtte, gode relasjoner og tilgang til spesialpedagogiske ressurser er avgjørende for læring. Komiteen mener at det er behov for bedre koordinert innsats mellom barnevern, skole og helsevesen, samt tidlig innsats og godt ettervern for å bedre utdannings- og livsutfallene for denne gruppen. For Rødt er det viktig å understreke at barnevernet gjennom fellesskapet har ansvaret for å beskytte og ivareta samfunnets mest sårbare barn. Barn som bor på institusjon, har ofte sammensatte utfordringer og en ryggsekk med erfaringer som kan stå i veien for læring og utvikling. Et godt og forpliktende opplæringstilbud i institusjon har stor betydning for barnets mulighet til livsutfoldelse senere i livet. For Rødt er det selvsagt at utviklingen av barnevernet må være basert på barnets beste, og besluttet av barna og fagprofesjonene med barnevernsfaglig kompetanse. Tiltak som praktiske og alternative opplæringstilbud må ikke bidra til privatisering eller kommersialisering som svekker kvalitet, langsiktighet eller offentlige forpliktelser. Der det er aktuelt, kan Rødt støtte pilotprosjekter i samarbeid mellom offentlige og ideelle aktører. Sånne prosjekter må være klart avgrensede og faglig forankret, og en nasjonal utrulling kan kun skje ved dokumentert positiv effekt og godt utprøvde piloter, og uten negative konsekvenser for offentlige forpliktelser. Det må i så fall avsettes tilstrekkelige ressurser til evaluering, oppfølging og videreføring. Rødt er klar på at ingen piloter må privatisere kjerneoppgaver eller overstyre kommunalt eller fylkeskommunalt ansvar. Rødt vil gå imot en privatisering i barnevernet som fører til kommersialisering eller svekker langsiktigheten. Barnevernet er de fineste maskene i velferdsstatens nett og skal fange opp de barna som har behov for den kollektive beskyttelsen og omsorgen når familie- og omsorgspersoner ikke er i stand til det. Da må vi sikre at pengene vi bevilger til dette, går til barnets beste, at de går til gode arbeidsvilkår for ansatte, og at de ikke beriker kontoene til kommersielle eiere. Med det tar jeg opp forslagene Rødt er med på.

Manglende tilrettelegging går ikke bare ut over skoleresultatene. Det kan også føre til at barn føler seg utilstrekkelige og ikke opplever mestring og får dårlig selvtillit, som igjen kan føre til dårligere psykisk helse. PPT slår jo fast hvilke barn som trenger hjelp, og hvorfor, for å få et forsvarlig utbytte av opplæringen, og når de ikke får den hjelpen de har rett på, svikter fellesskolens grunnleggende oppdrag. Vi som samfunn har alt å tjene på at elevene både opplever mestring, gjennomfører skolegangen og deltar aktivt i arbeidslivet etterpå. Hvilke samfunnsmessige problemer ser ministeren ved at barn med vedtak om individuelt tilrettelagt opplæring ikke får den undervisningen de trenger og har krav på?

Statsråden viser til mange gode og viktige grep som er tatt. Jeg deler også gleden over at det satses. Jeg deler også forståelsen av at det er mange årsaker til at individuelt tilrettelagt opplæring ikke gjennomføres, og tror ikke at det handler om mangel på vilje. Det er mange årsaker til at timene med individuelt tilrettelagt opplæring forsvinner. Utdanningsforbundet peker på at det ofte handler om at skolen er dårlig bemannet, så når det oppstår fravær, greier de ikke å løse det med bemanningen de har. Da har skolen ofte ikke nok penger til å sette inn vikarer, mens andre steder har skolene problemer med å få vikarer, og da bruker de altså rett og slett dem som skulle jobbet med individuelt tilrettelagt opplæring. Ser ministeren behovet for å styrke bemanningen og sikre nok vikarer, for å sikre at barn med vedtak om individuelt tilrettelagt opplæring får den undervisningen de har rett på, og ikke står i konflikt med øvrig elevgruppe?

«En kartlegging gjort av Utdanningsforbundet Trøndelag viser at elever mister én av seks timer med vedtaksfestet tilrettelagt opplæring, noe som tilsier opptil 125 000 tapte timer i løpet av et skoleår, bare i Trøndelag. Statsråden understreker i svar på skriftlig spørsmål at hun er opptatt av å følge med på og følge opp at alle elever skal få den tilretteleggingen de har behov for, og viser til Udirs kartlegging, men for landets elever haster det. Vil statsråden sikre nasjonale krav til registrering, tilsyn og økonomisk kompensasjon?»

Først må jeg gratulere med opprykk! Så må jeg si at jeg er vikar i dag, men i motsetning til industrien er jeg heldigvis ikke på innleie. Norsk industri produserer varer vi kan eksportere, den utvikler ny teknologi, og den gjør det mulig å nyttiggjøre seg naturressurser. Industrien er selve bærebjelken i det norske samfunnet. Uten varig høy sysselsetting, et høyproduktivt arbeidsliv og flere verdensledende industrinæringer ville det økonomiske grunnlaget for en solid velferdsstat i Norge sett ganske annerledes ut. Derfor er det viktig at Norge forblir en industrinasjon, ikke minst for å sikre en levedyktig velferdsstat også i framtiden, når oljeeventyret en gang tar slutt. I Norge må en slik produksjon basere seg på våre naturgitte og menneskeskapte fortrinn. Vi har en lang kystlinje og god tilgang på råstoff, råvarer og kraft. Vi har også godt organiserte industriarbeidere med verdensledende kompetanse. En aktiv statlig industripolitikk gir unike muligheter til å ivareta og forsterke dette. Vi må bruke statlig eierskap og konsesjonspolitikken aktivt for å sikre verdiskapingen og øke videreforedlingen. Råvarene som høstes og utvinnes i Norge, skal brukes til industribygging her hjemme, ikke sendes uforedlet ut av landet. Staten må foreta smarte investeringer hjemme og selv ta kontroll over kritisk industri, istedenfor å sløse bort penger på batterifabrikker som ikke produserer batterier, og på hydrogenferjer som ikke forlater verftene, prosjekter der Norge ikke sitter igjen med noe, mens eierne tar ut millioner i lønn. Et høyaktuelt eksempel er Fensfeltet: Her ligger det enorme verdier i sjeldne mineraler, noe som kan gi staten nye inntekter i framtiden, samtidig som det gir oss kontroll over en kritisk verdikjede. Det er også viktig i et beredskapsperspektiv: Hvis et selskap fra den andre siden av verden kjøper opp en norsk gruve, faller mye av argumentene bak om europeisk sikkerhetspolitikk bort. Staten bør bruke de økonomiske musklene til å opprette et statlig mineralselskap. Norge forsyner allerede Europa med olje, gass, strøm og aluminium. Nå kan vi forsyne dem med kritiske mineraler også. Gjennom hundre år har vi bygd landet på rimelig tilgang på vannkraft, til nytte for folk og verdiskaping over hele landet. I dag har Norge forlatt denne linjen gjennom et politisk valg. Energiloven fra 1990, nye utenlandskabler og tilslutningen fra Høyre, FrP, Ap, Venstre og MDG i 2018 til EUs tredje energimarkedspakke har overlatt prisfastsettelsen på strøm til næringslivet, til en internasjonal strømbørs. Offentlig eierskap er ikke nok for å sikre kontroll over kraften. Regjeringen, i allianse med NHO og ledelsen i LO, mener det viktigste svaret er mer kraft. De forsøker å sette en dagsorden for en massiv økning i kraftutbygging, som vil gå ut over naturen. Det er ikke det riktige svaret. Vi trenger 40 TWh i kraftoverskudd for å løsrive oss fra gassprisene, om vi ikke setter en makspris. Det er urealistisk og ville ha vært uklokt. Å ha kontroll over kraften betyr både å styre pris og eksport, men også forbruk. Norge hadde i fjor et rekordstort kraftoverskudd, på nesten 20 TWh. Skremselspropagandaen om for lite kraftproduksjon er feilaktig. Kraftoverskuddet har økt i flere år, men vi må bygge nett, slik at strømmen kan tas i bruk, og vi må ikke tappe vannmagasinene for eksport på høsten, slik at vi får kraftmangel om våren, som nå. Nå rammes europeiske strømpriser, fra deres dyre gasskraft, rett inn på prisene i Trøndelag, selv om vi har fornybar energi. Det vi trenger, er mer nett, og det ansvaret har blitt forsømt i mange år. Riksrevisjonen har gjennomgått hvordan Statnett har prioritert, og konklusjonen var at vi har neglisjert oppgradering i det nasjonale strømnettet, mens investeringer i utenlandskabler har blitt prioritert opp. Statnett brukte hver femte krone på å bygge kabler til utlandet i perioden 2013–2023. Dette er kabler som i all hovedsak sender strømmen ut av landet og ikke bygger noen industri. Det er bakteppet for det vi ser nå, hvor all industri i nord nektes ny tilknytning til strømnettet. Elektrifisering av sokkelen og Melkøya, kombinert med prioritering av utenlandskabler framfor nasjonalt strømnett, har lagt grunnlaget for dagens kraftmangel. Der har Solberg-regjeringen et tungt ansvar, men også dagens regjering. Skal vi få bygd ny industri og videreutviklet dagens industri, trengs det både nettutbygging og klare prioriteringer. Dagens situasjon, hvor de fleste reservasjonene går til datasentre, bidrar til det motsatte av ny industribygging.

Dette er en svært alvorlig sak. Som bl.a. NRK har avdekket, utleverte Telenor sensitive persondata om sine kunder til militærjuntaen i Myanmar i lang tid etter kuppet i 2021. I tillegg hjalp det statseide selskapet kuppregimet med å stenge nettsider og blokkere telefoner. Dataene som ble utlevert, ble brukt av militærjuntaen til å jakte og pågripe opposisjonelle, noe regimet selv har bekreftet at var formålet. Det er også sannsynlig at utleveringen av informasjon direkte førte til henrettelser av demokratiforkjempere. Statens eierandel i Telenor er 54 pst. gjennom Nærings- og handelsdepartementet og 4,7 pst. gjennom Statens pensjonsfond Norge. Da mener jeg det ligger til Næringsdepartementet å sørge for at våre skattepenger ikke bidrar til alvorlige menneskerettighetsbrudd, som forfølgelse og henrettelse av politisk opposisjonelle. For å få klarhet i om departementet har opptrådt på en forsvarlig måte, har kontroll- og konstitusjonskomiteen bedt om innsyn i eierskapsdialogen mellom Nærings- og fiskeridepartementet og Telenor. Departementet har hittil ikke villet utlevere denne. Det er derfor helt på sin plass at komiteen nå innstiller på at Stortinget ber Riksrevisjonen revidere statens eierstyring i Telenor i tilknytning til selskapets virksomhet i Myanmar. Riksrevisjonens funn og vurderinger vil være en helt sentral del av informasjonsgrunnlaget når komiteen leverer endelig innstilling i saken.

Det er mulig jeg kunne latt det gå, at vi kunne gått videre til neste debatt, og at vi snart kunne spist litt, for det er vel opptil flere i salen som er sulten – men som representant for ytterste venstre, opplevde jeg at innlegget til en viss grad også rammer meg. I mitt innlegg snakket jeg om velferdsstaten, og det er en grunn til det. Når vi bygger robuste samfunn, er vi også i større grad i stand til å møte krise og krig. Det er ikke sånn at vi har to parallelle samfunn i Norge. Det er det samme helsevesenet som skal sikre kreftbehandling og trygge fødsler, som skal lappe sammen soldater eller hjelpe dem som måtte få traumer i en krigssituasjon. Vi er nødt til å sørge for at vi har et velfungerende helsevesen også i krise og krig, og det er venstresidens politikk. Det er venstresidens politikk å sørge for små forskjeller i samfunnet. Det er trygghet for alle. Tillit i samfunnet handler om opplevelsen av å være en del av et felleskap. Gang på gang har jeg og mitt parti også i denne salen tatt til orde for at vi skal sikre at vi har nok kraft i landet. Det gjelder for industrien, det gjelder for lys i husene, og det gjelder selvfølgelig også for Forsvaret. Jeg opplevde at det ble en veldig ensidig framstilling fra forrige taler. Vi på Stortinget er – til veldig mange andre lands overraskelse – enige om en satsing på Forsvaret, og så er vi uenige om hvordan vi bygger et robust samfunn. For venstresiden vil de kollektive løsningene alltid være den riktige veien. Det gjelder også i møte med krig og krise.

Jeg forventer ikke at man skal ha klisterhjerne – det har ikke jeg heller – men i en tid da vi, som privatpersoner, blir oppfordret til, eller nærmest pålagt, å ha fyrstikker, ved og mat for x antall dager, er det litt skremmende at vi er i en situasjon hvor det er direkte helsefarlig å gå inn i bomberom som min hjemkommune, Trondheim, har, som man endelig skal ta tak i. Bomberommet der jeg bor, er fylt opp av et prosjekt om å dyrke østerssopp, en gammel Olabil og pulter. Kan statsråden si noe om hvorvidt det er aktuelt å gå bort fra dispensasjonsmuligheten til å bygge bomberom? I mitt hode – og jeg er ikke kontraktør – er det dyrere å grave ut grunnen under et eksisterende bygg enn å støpe det i det man bygger, f.eks. når man bygger en campus eller et sykehus, som jo, hvis de eksisterer, vil komme flertallet til gode, og som vil være en mangel for de mest sårbare når de ikke eksisterer.

Vi vet ikke om Norge vil bli utsatt for krig eller et angrep. Vi vet heller ikke hvordan det vil fortone seg, men vi vet at vi må være forberedt på ganske mye. Vi vet også at vi trenger en sivil beredskap, og en del av sivilberedskapen er beskyttelse av sivilbefolkningen. Derfor er det nok veldig mange flere enn meg som har reagert på store byggeprosjekter som bygges uten bomberom. Jeg kan nevne sykehus og campusutviklingen i Trondheim. NTNU har bomberom til langt færre enn tallet på ansatte og studenter. Plikten til å bygge bomberom har egentlig ikke vært praktisert siden slutten av 1990-tallet, og man må fortsatt søke om dispensasjon. I sine svar viser man til at statsrådens departement arbeider med et nytt regelverk. Kan statsråden redegjøre for både dekningsgraden og arbeidet med å sikre beskyttelse av sivilbefolkningen gjennom bl.a. bomberom?

Tusen barn og unge med trenere og foresatte var for en stund tilbake kommet tilreisende til Røros, som er en vakker, men liten kommune med 5 500 innbyggere, og som ligger i Trøndelag. Det var tid for den tradisjonelle håndballcupen, og stemningen var høy etter uker og måneder med forberedelser. Nyhetene hadde meldt at det var ekstremvær på gang, Amy, men vi skulle tross alt være inne hele helga. Det gikk nok bra, Amy var ikke et problem. Så gikk strømmen. Det ble mørkt i hallen, det ble mørkt i garderobene. Vi fant kreative løsninger og sikret lys for å finne fram og gå på do, og den lokale dugnadsgjengen sikret aggregat og varm suppe til ungdommene. Men lyset kom aldri på, og pumpene til toalettene sluttet å virke. Det ble kaldt i rommene, og foreldrene ble sultne – for uten strøm åpnet ikke matbutikkene. Bensinstasjonene var stengt, og det samme var Røros' mange sjarmerende og gode kafeer og restauranter. Et stykke ut på lørdagen kom beskjeden vi hadde ventet på: Kommunen avblåste cupen og oppfordret alle som ikke bodde i kommunen, til å reise hjem. De trengte strømmen til eget nødnett. Med Amy i ryggen kjørte vi sikksakk mellom trær i veibanen i et Trøndelag som var mørklagt fra Røros til Støren, men halvparten av deltakerne var fortsatt igjen i Bergstaden, for det var ikke strøm til å lade bilene, og toget gikk ikke. Amys herjing var bare en forsmak på kommende kriser, og min personlige vurdering var at vi besto testen, men bare akkurat. Bakgrunnen for dagens debatt er to rapporter fra Riksrevisjonen som omhandler havnesikkerhet og totalforsvar, og bakteppet for dagens debatt er dystert. Vi lever i urolige tider, i en verden som virker både farligere og mer usikker enn på mange år. I Ukraina raser krigen fortsatt. I Palestina har titusener av mennesker blitt drept i et folkemord som okkupasjonsmakten Israel begår mot befolkningen på Gaza. Fra USA får vi nærmest daglig nyheter om hvordan Trump-administrasjonen på hjemmebane angriper demokratiet og i utenrikspolitikken folkeretten. Bare de to siste månedene har tusenvis av sivile i Midtøsten måttet bøte med livet etter at USA og Israel satte hele regionen i brann, med folkerettsstridige angrep mot Iran i slutten av februar. I tillegg kommer gjentatte trusler om invasjon av Grønland den ene dagen og Cuba den neste – alt mot bakteppet av klimakrisen, hvis konsekvenser bare blir mer tydelige og skadelige for hvert år som går. I en verden som virkelig bare blir mer og mer omskiftelig, er altså utgangspunktet ikke særlig godt. Siden den kalde krigen har skiftende regjeringer bygget ned det norske invasjonsforsvaret til fordel for deltakelse i stormaktsledet krigføring i utlandet. Som et resultat av nedbyggingen har Norge i dag et forsvar med så få soldater at de ikke ville kunnet holde ut mot en større angriper. Også den sivile beredskapen har blitt bygget ned. Beredskapslager av kritiske varer som mat, medisiner og drivstoff har blitt avviklet. Det er stort underskudd på bomberom. Selvforsyningsgraden er lav. I totalberedskapskommisjonens rapport fra 2024 fastslås det at den sivile beredskapen er for dårlig til å gi Norges sivilbefolkning tilstrekkelig beskyttelse i krise og krig. Over tid har den norske velferdsstaten, juvelen i samfunnet, også blitt bygd ned. Sikkerhetsnettet har blitt tynnere i en tid da stadig flere sliter. Vi har en helsesektor som skal behandle og bistå i krig og krise, som sliter med bemanningen i dag, med lav kapasitet og lange køer. Særlig gjelder dette innenfor psykisk helsevern. I Riksrevisjonens rapport er nettopp mangel på planer for krig og krise og sivile totalforsvarsaktører en av konklusjonene. Det samme gjelder prioritering av totalforsvarets ressurser. Det er nødvendig å ha planer for hva som skal prioriteres, og hva som skal og må settes på vent i en krise. Vi trenger en robust befolkning som opplever et fellesskap og verdier det er verdt å kjempe for, både i fredstid og i kriser. Barnehagen og fellesskolen er barn og unges viktigste arena. Ved å styrke disse, sikre nok bemanning og tid, styrker vi også det norske samfunnet og beredskapen. Det er god beredskap i å sikre små forskjeller i samfunnet, men dessverre øker fattigdommen også i Norge. Vi må snu trenden, jobbe for et fortsatt seriøst arbeidsliv og høy fagforeningsdeltakelse. Det er erfaringer vi har fra Ukraina. I tillegg er det nødvendig med god infrastruktur, og der spiller havnene også en nøkkelrolle.

Våre barn går lenger på skolen enn både presidenten og jeg gjorde – faktisk hele to år lenger. Reform 97 utvidet grunnskolen fra ni til ti år, og Elise Djupedals forskning har vist at grunnskolen er økt med enda flere timer, tilsvarende ytterligere ett skoleår. Flertallet av disse timene er blitt lagt til i småtrinnet. Dagens tiåringer har gått to skoleår mer på skolen enn tiåringene gjorde i 1996. Da Reform 97 ble innført med skolestart for fem- og seksåringer, var tanken at 1. til 4. klasse, altså småtrinnet, skulle baseres på overgangspedagogikk. Nå vet vi at statusen er at leken, og særlig den frie leken, ikke har den sentrale plassen for de minste skolebarna, slik det ble lovet. Lek har en egenverdi som må framheves. Vi må ikke bare vurdere lekens nytteverdi. Lek er barns naturlige arena for læring. Gjennom lek tilegner barn seg ferdigheter, både motorisk, intellektuelt og sosialt. Barn bearbeider og fortolker sin verden gjennom lek. En skolehverdag som er fullstappet med innlæring, gir ikke mer læring, tvert imot. Lek er viktig også for utvikling og læring, og det er viktig for trivsel og hvile, som er en forutsetning for læring. I lek får fantasien både styre og utvide verden. Da blir sandkassen til en ørken, trærne til en skog og dissa til et romskip. Barns frilek mister sin karakter når den styres og rammes inn av ansatte i tradisjonelle klasserom – eller som en niåring sa: Det er ikke så gøy å leke butikk bakerst i klasserommet med Henning, for det er egentlig matte. Jeg vil framheve et viktig høringsinnspill fra Skolenes landsforbund, som sier at det er viktig med mer frilek og aktivitet, og at det «kan bidra til en bedre skole for både elever og ansatte – men bare dersom tiltakene følges av nødvendige ressurser, kompetanse og realistiske forventninger». Det er viktig at en omorganisering av skolehverdagen for å gi mer rom for lek ikke øker presset på de ansatte eller reduserer kvaliteten i undervisningen. I Tønsberg har de allerede begynt med dette. Der har de prosjektet Lekende lett skolestart, som har til mål å få læreplanens overordnede del i førersetet for opplæringen. Der beskrives dannelsesoppdraget til skolen, dens verdier og prinsipper, og det står om menneskeverdet, respekt, inkludering, kritisk tenkning, etisk bevissthet, livsmestring osv. Det læres gjennom lek sammen med de minste barna. Både de ansatte og elevene er godt fornøyde. Vi må gi leken tilbake til skoleungene. Det første skoleåret må bygge på det beste fra både skole og barnehage.

Takk for svaret. Jeg både hører og vet at statsråden har empati med de barna som ble utsatt for overgrep og omsorgssvikt. Det er også flere av misjonsbarna som følger spørretimen hjemmefra i dag. En av dem er en mann som var ni år da han ble sendt til et fremmed land, langt unna. Han opplevde grusomme ting som barn ikke skal oppleve, og bar på den skammen i flere tiår. Sånn er det med overgrep, sånn er det å være barn. Det tar gjennomsnittlig 17 år å fortelle om overgrep. Er det ikke litt enkelt bare å holde misjonsorganisasjonene ansvarlig? Ja, de bærer et stort ansvar, men er det ikke på tide at også vi, som øverste ledere, som folkevalgte, sier unnskyld fordi vi ikke hadde tilsyn og et system som kunne fanget opp den situasjonen mange av misjonsbarna levde i – en situasjon de ikke hadde valgt? For dem var heller ikke internatskole valgfritt, all den tid foreldrene bodde så langt unna der skoletilbudet var.

Takk for svaret. På galleriet i dag sitter det flere misjonsbarn som ønsket å følge spørretimen. En av dem oppsummerer det sånn: Fem og et halvt år på internatskole, tre dagsreiser unna mor og far, setter spor. Det preger tanker, følelser og kropp i årevis – sånn er det. På galleriet sitter det også en kvinne som gikk på norsk misjonærskole på 1970-tallet. Som tjueåring bodde hun på internat og gikk på skole 17 mil fra foreldrene. Hun ble i stor grad overlatt til seg selv, med noe støtte fra en to år eldre storesøster. Den ene husmoren hadde ikke kapasitet til å følge opp alle barna, og lærerne var ikke tilgjengelige. Ingen voksne fanget opp et barn som levde i omsorgssvikt, heller ikke systemet rundt. Det er lett å være enig i at det er skolenes ansvar, men har ikke også staten et ansvar? Deler statsråden mitt syn på at vi, de øverst folkevalgte, også har et ansvar for å sikre – gjennom tilsyn – de barna som går på skole langt, langt borte, særlig når vi gir statsstøtte?

«Flere tusen norske barn har bodd og gått på offentlig godkjente misjonsdrevne internatskoler i utlandet. Kunnskapsdepartementets kartlegging viser at staten ga statstilskudd til skolene, men i perioden 1970–2002 finnes det ikke dokumentasjon på tilsyn. Mange tidligere misjonærbarn lever i dag med alvorlige ettervirkninger. Er statsråden enig i at staten har et selvstendig ansvar når statlige midler benyttes i ordninger som omfatter barns omsorgssituasjon, og mener statsråden at manglende tilsyn i seg selv kan innebære en svikt fra statens side?»

I min tid, og kanskje også i presidentens tid, bakset lærerne med gjenstridige overheader, og en sjelden gang rullet det inn en tv på hjul, og vi jublet – ofte uten grunn. I dag har de fleste elevene minst én skjerm foran seg, og krittavla er erstattet med whiteboard. Verden har forandret seg. Rødt mener at den norske skolen de siste årene har vært en arena for et stort digitalt eksperiment. Ikke alt med skjerm er problematisk, men når den fortrenger andre læremidler, ofte av økonomiske årsaker, og ikke er godt nok sikret mot mulig skadelig innhold, er det grunn til å rope varsku. Rødt vet at landets lærere hver dag jobber for læring og trivsel i landets klasserom. Vi har tro på profesjonen og deres faglige grunnlag til å velge pedagogisk metode for akkurat sin klasse i sin time, men den valgfriheten uteblir om skjerm er det eneste mulige læremiddelet – og det kanskje uten programvarer som trengs, men med gratistjenester fordi skolen ikke hadde råd til å kjøpe de lisensierte produktene. Som vi vet: There's no such thing as a free lunch. Tjenestene er gratis fordi de er reklamefinansiert. Vi har også hørt historier om ungdomsskoleelever som f.eks. får reklame for slankeprodukter når de skal benytte kalkulator i matteundervisningen. Vi vet at dagens filtre og tiltak som er iverksatt, ikke er gode nok for å hindre at ungene våre bruker skoleenhetene til å gå inn på åpne nettlesere for tilgang på potensielt skadelig innhold, osv., og det er ikke godt nok. Vi må sikre at ungene våre ikke utsettes for påvirkning og skadelig innhold gjennom skjermene som deles ut på skolen. Hvordan henger det sammen at alle politikerne som har stått på denne talerstolen for å fortelle verden at de har gjort helomvending om skjerm i skolen, nå ønsker at skolebarn skal kunne bruke til dels usikrede skoleskjermer om natta? Ingen barn skal gjøre lekser om natta. Da skal man sove. Derfor har Rødt fremmet et forslag om tidsstyring på skoleskjermer sånn at de ikke kan brukes mellom kl. 23 og 6. Dette begrenser ikke pedagogisk bruk av skjerm, det vil sørge for at barna våre får sove om natta – ikke surfe eller spille på skjermen som skolen har sendt med ungene hjem. Rødt er opptatt av balansert bruk av digitale hjelpemidler i skolen. Barna skal sikres skjermfri tid i løpet av skoledagen. Barna i småskolen skal ha mer tid uten skjerm enn med, og den tiden som brukes med skjerm, skal være trygg og pedagogisk begrunnet. Derfor stemmer Rødt for en rekke forslag samt tar opp egne forslag.

Det er en slags politisk vurderingsoppgave å vurdere om man skal sitte stille, eller om man skal tegne seg, men noen ganger får Nyholt fra Rødt behov for å avklare et par ting. Én av dem er at Nyholt og Rødt ikke aner hva AKP m-l var mot og for den gangen, all den tid Nyholt aldri har vært medlem. Det er ikke en del av debatten. Jeg vet hva Rød ungdom og Rød Valgallianse mente, der jeg alltid har hørt hjemme, senere i Rødt. Det er mulig at Oslo-avtalen så litt ulik ut etter som hvilket sted du så det ifra, men på bakkenivået i Dheisheh camp utenfor Betlehem var det ingen suksess. For dem som opplevde at veien ble gravd opp av settlere, var det ingen suksess. Ingen i denne salen mener vel at det er fred og fordragelighet i Palestina, det er vi ganske enige om. Jeg vil oppfordre til at vi diskuterer granskingskommisjonen. Jeg vil oppfordre til at vi fortsetter det relativt konstruktive arbeidet vi har gjort, både i komiteen og i debatten, for det fortjener det norske folk. Det norske folk, som har valgt oss som øverste ledelse, fortjener en ålreit debatt og at vi jobber for å få sannheten på bordet og sørger for at det ikke kan gjenta seg.

Jeg husker håndtrykkene på plena, hvordan Norge tok eierskap til freden i Midtøsten, og historien om superparet som hadde jobbet i kulissene for å sikre Oslo-avtalen. Jeg har i årene etter håndtrykket foran Det hvite hus både bodd og reist i Palestina. Ofte unngikk jeg å nevne at jeg kom fra Norge. Oslo-avtalen sto ikke høyt i kurs; den hadde på ingen måte ført til en bedre hverdag for palestinerne, snarere tvert imot. Avsløringene fra det amerikanske justisdepartementet viser at norske diplomater og politisk ledende personer var vevd inn i seksualforbryterens nett, men de viste også noe annet viktig: en elite som regnet seg selv som usårbar, og som kunne operere etter egne lover og regler. Vi trenger å få svar på en rekke spørsmål. Vi trenger å få svar på relasjoner mellom Jeffrey Epstein og hans nettverk og nåværende og tidligere norske politikere, embetsmenn, statsansatte og andre med tilknytning til norske myndigheter, f.eks. mottakere av offentlige tilskudd. Vi trenger å få svar på hvordan varslene knyttet til IPI, International Peace Institute, og menneskehandel ble håndtert og vurdert. Vi trenger å få svar på spørsmål om Norges kampanjer for topposisjoner i internasjonale organisasjoner, bl.a. da man fikk Jagland valgt til generalsekretær i Europarådet og Mona Juul fikk en plass i Sikkerhetsrådet. Vi trenger også få svar på spørsmål om tildeling og bruk av bistandsmidler og andre offentlige tilskudd til internasjonale organisasjoner. Har norske bistandsmidler gått til høye rekesmørbrød framfor mat og vann til folk i nød? Vi trenger også å få svar på hvorfor ingen har satt ned foten overfor Rød-Larsen, Juul og resten av utenriksadelen. Derfor er det bra at en samlet komité vil sette ned en granskingskommisjon som skal få gode rammer og betingelser for å undersøke de sporene de finner relevante. Granskingskommisjonen må, for å kunne gjøre en grundig jobb, få uinnskrenket tilgang på alle relevante opplysninger, uten hinder av lov eller avtalebestemt taushetsplikt. Derfor er Rødt glad for at det i forslaget til mandat er tydeliggjort at kommisjonen har denne tilgangen, også overfor regjeringen og forvaltningen. Kommisjonens arbeid vil trolig ta tid. Derfor fremmer Rødt et forslag om at kommisjonen må komme med en løypemelding i form av en delrapport i løpet av 2026. Kontroll- og konstitusjonskomiteen har samtidig med arbeidet med mandat for en granskingskommisjon åpnet kontrollsak. Rødt har vært tydelig på at vi ønsker både en granskingskommisjon og et hurtigløp i form av en kontrollsak og høring. Svarene vi har fått av regjeringen så langt, viser at de problemene vi diskuterer her, går langt tilbake i tid, og at også tidligere politisk ledelse i UD må svare for seg. Blant annet må Ine Eriksen Søreide, Børge Brende og Jonas Gahr Støre kalles inn på teppet, og Rødt vil at det skal skje så snart som praktisk mulig. Det er nødvendig at både Stortinget og det norske folk får svar på spørsmål som har skapt tvil, og som i verste fall kan føre til lavere tillit i samfunnet. Men like viktig som å få svar på spørsmål er det å sikre at tilsvarende ikke kan få utspille seg igjen, med andre aktører og i andre fora. Derfor er en viktig del av mandatet til granskingskommisjonen å komme med anbefalinger og forslag til tiltak som særlig bør ta sikte på å forebygge mot identifisert risiko samt styrke åpenhet, kontroll, integritet og tillit til utenrikstjenesten og forvaltningen for øvrig. Utallige ganger er det i denne salen blitt sagt at man må gjøre seg fortjent til tillit. Epstein-saken har vist at vi har en betydelig jobb å gjøre. Med det tar jeg opp Rødts forslag.

I sin redegjørelse sa statsråden: «Den viktigste enkeltfaktoren for at ungene våre skal ha det trygt og godt i barnehagen, er de voksne som jobber der.» Jeg kunne ikke vært mer enig, selv om jeg helt konsekvent aldri omtaler ansatte som voksne. Det kan vi gjøre den dagen vi teller opp nok voksne i denne salen. Det er de ansatte på jobb som møter ungene om morgenen, som følger dem gjennom dagen, men også gjennom de mest normative årene i livet deres. Jeg har i mine år i barnehagen lært utallige unger å gå, holde i en gaffel og å spørre istedenfor å slå hvis man vil ha en bøtte. Ansatte trøster, veileder, leker, tester, snakker med foreldre, følger opp planer og rapporterer til både eksterne og interne samarbeidspartnere. Problemet er at det er for få. Problemet er at bemanningen er for lav. Bemanningskrisen i norske barnehager er ingen nyhet. Den er varslet og diskutert både i den offentlige debatten, på landets pauserom, i garderober ved henting – når man nok en gang unnskylder hvorfor det ikke ble aketur, eller hvorfor det er så mange vikarer på avdelingen – og også her i denne salen. Derfor var det en stor seier for ungene, for de ansatte og for samfunnet da vi ble enige om en stor økning til toppet bemanning. I dag er en gledens dag, ikke bare fordi stortingsbygget er 160 år, men også fordi det er mulig å søke på de toppede bemanningsmidlene. Økt bemanning er bra for ungene våre. Økt bemanning er økt trivsel, kvalitet og fører til lavere belastning for de ansatte. Nok en gang diskuterer vi pensjon i de private barnehagene og det til tross for en historisk lang forhandling i sist stortingsperiode. Jeg satt i de forhandlingene inntil dagen før resten ble enig. Det synes jeg alltid er et artig poeng. Da Rødt gikk ut, var resten ferdig. De øvrige partiene ble enig, med unntak av SV, FrP og Rødt, men den sjablongordningen vi var mot, har vist seg ikke å fungere. Som statsråden sa: Noen får for mye, andre får for lite. Vi ser at det særlig rammer de små ideelle barnehagene, de som sørger for mangfoldet blant de private barnehagene. En av disse er Hagebyen barnehage i Trondheim, som vurderer å legge ned. Det er en liten, familiedrevet barnehage i Trondheim. Det er plass til 17 unger i alderen 0–6 år. Den er kanskje ikke utrolig viktig i det store bildet, men utrolig viktig i hverdagen til disse 17 barna og for de 4 ansatte. Det er veldig ofte sånn at politikken som skal tøyle de store kommersielle barnehagekonsernene, ender opp med å ramme de ideelle aktørene, og det må vi gjøre noe med. Rødt er for at ansatte skal behandles skikkelig. Vi er for at ansatte skal ha gode lønns- og arbeidsvilkår. Rødt er alltid for at arbeidsfolk skal få pensjon, krone for krone. Kostnadsdekning av pensjon ville sikret at man fikk dekket utgiftene til pensjon, og at midler gikk til det – pensjon – og ikke til drift, eller i tilfellet kommersielle barnehager: til drift og utbytte. Til de partiene som har vært oppe på talerstolen og vist en rørende omsorg for de private barnehagene, er min oppfordring å ta problemet på alvor: Sikre trygg drift i sektoren gjennom å fjerne tilgangen til å ta ut profitt og innføre en pensjonsordning som sikrer de ansatte. Det er kostnadsdekning.

På vegne av representantene Seher Aydar, Marie Sneve Martinussen, Remi Sølvberg og meg selv vil jeg framsette et representantforslag om å reservere anbud for ideelle aktører.

En iskald januarmorgen startet reisen oppover Gudbrandsdalen, og med sjåfør Sigurd trygt bak rattet ankom vi Lom akkurat idet sola sto høyest på himmelen. Der har vi tatt imot av elever, lærere, rektorer og aksjonsgruppen ved Hanna og Sondre. Vi smilte, vi skålte i kaffekoppene, og det var noe å feire, for innbyggerne i Lom har slåss for bygda si og for skolen sin. Først sloss de for at skolen ikke skulle legges ned, og siden, når det ikke lenger var mulig, sloss de for å sikre at elevene hadde et skoletilbud, gjennom en enorm dugnadsinnsats. Vi vet at når skoler legges ned, må elever helt ned i 15-årsalderen enten bo på hybel eller pendle timevis hver dag. Det er en stor belastning på unge mennesker og familiene deres, men det får også ringvirkninger for lokalsamfunnet, det private næringslivet og fritidslivet, for ungdommer er ikke bare skoleelever. De jobber på det åpne bakeriet, de er turninstruktører, de reiser til Skjåk og spiller håndball, osv., og det er det ikke tid til hvis du sitter mesteparten av tiden på en buss. Aksjonsgruppen, venneforeningen og det lokale næringslivet klarte gjennom dugnad å sikre at det var mulig å ha et skoletilbud for elevene i Lom. Statsrådens godkjenning av søknaden fra Jotunheimen videregående skole viser at dagens sikkerhetsmekanismer fungerer, men en sikkerhetsventil skal som hovedregel ikke brukes. For når det knaker i velferdsstatens sammenføyninger, står private aktører klare til å ta plass. Hverdagsvelferden folk opplever, som skal svare til behovene til folk, svekkes. Den offentlige velferdsstaten er arvesølvet vi er stolte av, det er det som har gjort Norge til et godt sted å bo, det er det som har vært suksessoppskriften vår, og i dag bygges hverdagsvelferden ned mange steder. Lokalskoler er en del av den hverdagsvelferden. Foreldre, barn, eldre, pårørende, syke, mødre og fedre, alle som bruker og trenger hverdagsvelferden, tvinges over til private velferdsaktører når vi bygger ned det offentlige. Skolen som samfunnsbyggende institusjon, som utdanner demokratiske borgere, svekkes og uthules hvis vi ikke sikrer fellesskolen. Det er underfinansiering av kommunene over tiår som har ført til at hverdagsvelferden bygges ned. Rødt var i budsjettforliket med på å sikre en historisk høy overføring til kommunene, og det er vi stolte av. Vi trenger robuste kommuner og robuste fylkeskommuner for å sikre hverdagsvelferden til folk over hele landet og for å sikre en fellesskole og en velferdsstat for kommende generasjoner.

Det er riktig at det følger rettigheter med diagnose, men både statsråden og jeg vet at disse rettighetene ikke nødvendigvis oppfylles i landets klasserom – ikke av vond vilje, men av mangel på ressurser. Det gjelder på barneskolen, ungdomsskolen og videregående. Dette er elever som har mye erfaring i å være sliten, mye erfaring i å være overveldet, mye erfaring i å være utbrent i ung alder, og som trenger tiltakene lenge før videregående skole. Derfor er jeg interessert i dette. Vi har gang på gang her snakket om laget rundt eleven, økt bemanning osv. Jeg tenker at hvis vi skal diskutere fraværsgrensen på den ene siden, må vi på den andre siden også diskutere under hvilke forhold elevene våre må gå på skolen, hvis det er sånn at vi skal kunne sette en grense. Vi vet også at ganske mange av disse elevene ikke nødvendigvis sikrer seg de rettighetene som gjør at man kan gå utover prosenten.

Jeg oppfatter at statsråden har oppriktig både omsorg og interesse for elevene våre rundt omkring i landet, men utsagn av typen «det er viktig at folk stiller opp» favner kanskje ikke de elevene i klasserommet som har ADHD eller andre nevrodivergente diagnoser. Dette er elever som ønsker å gå på skolen, men som opplever klasserommet som utfordrende hvis det er mange elever og mye stillesittende teoretisk undervisning, og som kommer hjem og er «brukt opp» og slitne. De beskriver at de er slitne, ikke syke, men at de innimellom rett og slett må ha en timeout. De må være hjemme. De må sove i et mørkt rom. Disse elevene må vi også sikre at kan gå på skolen. Det er jo en straff om de skal straffes av fraværsgrensen fordi man ikke har klart å ivareta behovene deres. Hvilke tiltak mener statsråden må settes inn for å sikre at alle elever har muligheten til å stille opp i skolehverdagen?

Det er forskjell på en fraværsgrense og fraværsoppfølging. Det er to vidt forskjellige ting. Dagens fraværsregler skaper merarbeid for lærerne. Jeg har snakket med mange lærere som forteller om skyggeregnskap, om bekymring for elever som de ser kan risikere å stryke i et fag eller ikke få karakter, og om mange, mange ekstratimer for å sikre at det ikke skjer. Det skaper bekymring i laget rundt eleven, hos alle dem som er bekymret for at elevene ikke kan gå til helsesykepleier eller ta seg inn etter hektiske og lange perioder, og ikke minst rammer det elevene. Det rammer særlig elevene med helseutfordringer, med omsorgsoppgaver, med psykososiale belastninger eller med sosiale og økonomiske utfordringer. Vi vet at det kanskje først og fremst er mangel på tilrettelegging som er årsaken til at de ikke er på skolen, ikke mangel på vilje til eller motivasjon for å delta. Rødt er mot fraværsgrensen. Vi mener at det finnes andre måter for å sikre at elevene våre kommer på skolen. Vi mener at det er andre ting enn pisk som skal til for å sikre at vi har elever i landets klasserom. Det handler om nok bemanning, det handler om en praktisk skole, og det handler om tilrettelegging og oppfølging av elevene våre. Derfor er vi også glad for at vi har fått rettet opp i noe av det de nye fraværsreglene har ført til av problemer for elevene våre. Vi vil støtte de forslagene som er med på å gjøre arbeidshverdagen enklere og skolehverdagen bedre for elevene våre.

Språk er en hjørnestein i egen kulturforståelse. Nå som vi legger samenes nasjonaldag bak oss, er jeg opptatt av at det ikke bare skal være konfetti og store ord på selve dagen, men at det skal omsettes i faktisk bedring for den samiske kulturen. Der opplever jeg at vi er enig. Barns språkutvikling er mer sårbar jo yngre de er. Det har mye å si om tilbudet er klart til skolestart, eller om man må vente i mange år. Hva vil statsråden si til de foreldrene og barna som venter på undervisning på sitt hjertespråk?

Jeg registrerer at statsråden viser til skoleeierens ansvar, men som kunnskapsminister og øverste myndighet på feltet har man et ansvar for å tilrettelegge og sørge for at nivåene under er i stand til å utføre sitt samfunnsoppdrag. Derfor spør jeg igjen: Hvilke tiltak vil statsråden gjøre for å sørge for at opplæringsloven ikke brytes, og sørger for undervisning i og på samisk til dem som ber om det?

«NRK har skrevet om en far som har bedt om undervisning på samisk for sin sønn i Birkenes kommune i Agder. Hvor mange elever har bedt om – men ikke fått oppfylt – sin rett til undervisning på samisk, hvor mange klagesaker har statsforvalterne liggende for elever som ikke har fått den undervisninga de har rett på, er statsråden fornøyd med Birkenes kommunes forklaring om at det ikke har vært nok kapasitet hos tilbyderne, og hvis nei, hva vil statsråden gjøre for at samiske barn får sin rettmessige undervisning på eget språk?»

Jeg tror alle som har jobbet i barnehage, elsker toppede bemanninger, og jeg er veldig glad for at vi klarte å få i havn den enigheten. Jeg er også glad for at statsråden var tydelig på at det er ønskelig at det meldes avvik på bemanning, men når jeg snakker med ansatte, er tilbakemeldingen at det ikke er tid til det i hverdagen, og at mange heller ikke har fått opplæring i hvordan det gjøres. Når jeg snakker med Fagforbundet, forteller de om en utbredt fryktkultur blant ansatte, hvor terskelen er høy for å melde avvik. Fra mitt eget arbeidsliv i barnehage kan jeg fortelle at det var sånn at jeg måtte inn på sjefens kontor, sitte i sjefens stol og skrive inn avviket på sjefens pc. Heldigvis hadde jeg en god sjef som var åpen for at vi skulle skrive avvik, men det vanskeliggjør selvfølgelig avviksprosessen ganske mye for ansatte. Vil statsråden sikre at man får en bedre oversikt over avvik gjennom å sikre opplæring i avvikssystem blant ansatte, og et hyppigere tilsyn med bemanning?

Takk for svaret. Nok ansatte på jobb, med tid til forberedelser, evaluering og mulighet til å følge opp både rammeplaner og IOP-er – altså individuelle opplæringsplaner – er nøkkelen til gode dager i barnehagen. Vi har, som statsråden viser til, snakket mange ganger før i denne salen om at det gjøres mye godt arbeid i landets barnehager, og veldig mange er godt fornøyd med hverdagen sin. Samtidig vet vi også at f.eks. trange kommunebudsjetter ofte fører til at det ikke settes inn vikar ved sykdom, noe som øker belastningen på dem som er igjen, og at det blir færre ansatte til å hjelpe til med votten, trøste, støtte i leken osv. Deler statsråden min bekymring? Er det noen mekanismer vi kan benytte som sikrer at det faktisk settes inn vikar på dag én i landets barnehager?

«Barnehageoppropet roper varsko om tilstanden i Barnehage-Norge og krever bedre bemanning og færre oppgaver til de ansatte. Det samme gjør Foreldreopprøret. Verken barnehagebarn, barnehageansatte eller barnehageforeldre tenker at det er for mange på jobb til å følge opp og ta vare på barna våre. Hvilke tiltak vil statsråden iverksette for å bedre situasjonen på kort sikt?»

Jeg får se om jeg starter en brann, men jeg tviler. Rødt kommer til å stemme for grunnlovsforslag nr. 15, som er fremmet av representanter fra flere partier, deriblant Rødt. Forslaget er fremmet på bakgrunn av Stortingets behandling av Rapport fra Utvalget til å utrede prosedyren for grunnlovsendringer. Forslagsstillernes intensjon er å sikre en grundigere og bedre behandling av grunnlovsforslag. Forslaget medfører at Stortinget behandler grunnlovsforslag i to omganger, i motsetning til slik det er i dag, hvor grunnlovsforslag behandles kun én gang. Den første behandlingen, som da vil være en ny ordning, vil skje i samme valgperiode som forslaget framsettes. Den andre vil skje etter at det har vært avholdt valg, altså det vi holder på med her i dag. Den første behandlingen vil innebære at Stortinget voterer over hvorvidt grunnlovsforslaget skal tilrådes vedtatt etter neste valg. Stortinget vil da også kunne tilrå endringer i framsatte forslag, slik at Stortinget tilrår et forslag som er endret i forhold til forslaget som opprinnelig ble framsatt. Dette vil etter vårt syn kunne skape mer offentlig debatt om forslagene og derfor styrke velgernes mulighet til å orientere seg om hva grunnlovsforslag går ut på, samt hvilke representanter og partier som stiller seg bak de ulike grunnlovsforslagene. Den doble behandlingen og Stortingets mulighet til å tilrå endringer i framsatte forslag vil etter vårt syn også kunne bidra til at grunnlovsforslag i praksis blir bedre utredet. I henhold til grunnlovsforslag nr. 15 skal alle framsatte forslag behandles av Stortinget etter valget, uavhengig av om de får Stortingets tilråding eller ikke. Hvis Stortinget tilrår et forslag som er endret i forhold til forslaget som opprinnelig ble framsatt, skal Stortinget etter valget behandle både det tilrådde forslaget, slik det lyder med endringer, og det opprinnelig framsatte forslaget. At alle forslag skal behandles etter at det har vært avholdt valg, uavhengig av om det er blitt tilrådd av Stortinget under første gangs behandling, skiller forslaget fra grunnlovsforslagene nr. 14 og 40. I henhold til disse forslagene er det nemlig kun grunnlovsforslag som oppnår henholdsvis en tredjedels eller en fjerdedels tilslutning under første gangs behandling som skal tas til behandling etter neste valg. Rødt er sterk motstander av at det innføres noen slik silingsmekanisme for hvilke grunnlovsforslag som skal gå til andre gangs behandling. Etter vårt syn bør alle framsatte forslag behandles etter neste valg, slik at velgerne får mulighet til å ta disse med i betraktningen når de bestemmer seg for hvem som skal få deres stemme.

Spørsmålet om styreform er et prinsipielt spørsmål, og bør behandles som det. Rødt er prinsipielt imot at makt skal gå i arv. Vi arbeider kontinuerlig for å flytte så mye makt som mulig bort fra ikke-valgte organer til folkevalgte organer. Republikk er i dag den vanligste styreformen i verden. Rødt mener av prinsipp av monarki er mindre demokratisk enn republikk. Vi mener makt må gis i valg og ønsker på prinsipielt grunnlag å innføre en form for republikk istedenfor dagens monarki. På den måten sikrer vi folk innflytelse over hvem som er landets statsoverhode. Rødt kommer derfor til å stemme for forslaget. Samtidig er innføring av republikk bare aktuelt for oss dersom et flertall av folket stemmer ja til dette i en folkeavstemning. Rødt mener at enhver grunnleggende endring av den norske statsformen kun må skje i tråd med folkeflertallets vilje, og vil derfor understreke det som forslagsstillerne framholder: at endring av styreformen for den norske staten er av stor viktighet for folket og landet. Innføring av republikk som ny styreform bør derfor bare gjennomføres dersom et flertall av folket stemmer ja til dette ved en folkeavstemning der valget står mellom å innføre republikk eller fortsatt ha en arvelig monarkisk styreform. En folkeavstemning vil gi det norske folk mulighet til å bestemme hvem som skal være landets øverste leder, framfor dagens ordning, hvor makt går i arv.

40:37] (ordfører for saken): Målet med Riksrevisjonens undersøkelse av læremidler i grunnskoler og videregående skoler har vært å belyse om skoleeiere og de statlige myndighetene legger til rette for at elever og lærere i grunnskolen og den videregående skolen har nødvendige læremidler. Undersøkelsen har omfattet perioden 2018–2024. Riksrevisjonens undersøkelse har bl.a. tatt utgangspunkt i følgende vedtak og forutsetninger fra Stortinget: opplæringsloven, Innst. 442 L for 2022–2023 og Innst. 19 S for 2016–2017. Riksrevisjonen konkluderer i sin undersøkelse med at elever og lærere mangler læremidler i skolen, og at manglene er størst i grunnskolen. Finansieringen av læremidlene er ikke godt nok tilpasset behovet i skolen. Statlige tilskudd har vært lite forutsigbare og fleksible. Skoleeierne fikk mindre økonomisk støtte fra staten enn sist det var endringer i læreplanene. Skoleeierne har i ulik grad sørget for at skolene har de læremidlene de trenger. Elever med særskilt behov for tilrettelegging har ikke god nok tilgang på tilpassede læremidler, og det er ikke tilstrekkelig lagt til rette for god pedagogisk bruk av digitale læremidler. Videre viser Riksrevisjonen til at skoleeiere mangler støtte til vurdering av personvern, informasjonssikkerhet og universell utforming. En samlet komité har sluttet seg til Riksrevisjonens konklusjoner og merker seg at Riksrevisjonen overordnet vurderer det som ikke tilfredsstillende at elever og lærere mangler læremidler i skolen. Komiteen viser videre til at Riksrevisjonens peker på at årsaker til manglende læremidler i skolen bygger på at skoleeierne ikke kjøper inn læremidler og utstyr som dekker skolens behov. Det gjør at elevene får ulike forutsetninger for læring, og det fører til at lærerne bruker unødvendig mye tid på å kompensere for manglende læremidler. Kunnskapsdepartementet sørger ikke for at det produseres læremidler som dekker behovene til alle elever i alle fag. Det gjelder særlig tilrettelagte midler og læremidler til elever i flere yrkesfag og fag med få elever på landsbasis. Riksrevisjonen kommer også med en rekke anbefalinger til Kunnskapsdepartementet, som jeg kort kommer til å gå gjennom. Det omhandler å følge opp mangelen på læremidler og de store forskjellene i hva elever og lærere har tilgang på, og vurdere om det er behov for ytterligere statlige tiltak å iverksette tiltak som bedrer tilgangen på læremidler i yrkesfag og i fag med få elever å iverksette tiltak som sørger for tilrettelagte læremidler for elever som har behov for det å forutsette arbeid med nasjonal støtte til skoleeiernes vurdering av om læremidlene ivaretar krav til personvern, informasjonssikkerhet og universell utforming å sørge for mer kunnskap om bruk av trykte og digitale læremidler i skolen og hvordan læremiddelbruken påvirker elevenes læring Til slutt handler det om å iverksette tiltak for at staten på en bedre måte kan formidle til lærere og skoler både veiledningsmateriell, kompetansetiltak og forskning om læremiddelbruk. Komiteen stiller seg bak Riksrevisjonens anbefalinger og understreker regjeringens ansvar for å legge til rette for at fylkeskommunene og kommunene evner å møte kravene som stilles i opplæringsloven. Jeg vil gjerne takke Riksrevisjonen for grundig og godt arbeid med sin rapport, og jeg vil takke komiteen for godt arbeid. Så vil jeg gå over til å si noe om Rødts holdning til saken. Rødt mener at fellesskolen har en avgjørende rolle i det norske samfunnet. Den har et omfattende samfunnsoppdrag og mandat, ja, den skal samle alle landets barn og unge på tvers av bakgrunn og tilhørighet og forme felles verdier som demokrati, tillit og samhold – verdier som er blitt enda viktigere i 2026. En del av dette oppdraget er at fellesskolen skal være utjevnende. For å kunne oppfylle dette er man nødt til å ha nødvendige læremidler i undervisningen. Det er dessverre de barna som allerede har det vanskelig, som rammes hardest når skolen ikke har de nødvendige læremidlene. Manglene fører til økte forskjeller mellom barn, og følgene blir bl.a. at en av fellesskolens grunnpilarer i samfunnsoppdraget rives ned. Forskjellene som oppstår eller tydeliggjøres tidlig i livet, følger gjerne gjennom oppveksten, gjennom voksentilværelsen og går ofte i arv. Derfor er fellesskolens hensikt om å være utjevnende viktig for det enkelte barns liv, men også hele samfunnet. Det er særlig alvorlig, som Riksrevisjonens rapport viser, at det er de barna som har rett til tilrettelagte læremidler, som får minst av det. Dette er en gruppe som er avhengig av tilpassing for både å lære, oppleve mestring og kunne delta på lik linje med andre. Denne gruppen barn blir dermed ytterligere marginalisert og får ikke de samme mulighetene som andre barn til å tilegne seg kunnskap og ferdigheter tidlig i livet. For Rødt er det viktig at både barn og lærere har de læremidlene som trengs, og den tiden som trengs, for å få den kunnskapen som er nødvendig, og for at vi kan sikre at fellesskolen fortsetter som den fellesarenaen den både er og skal være i samfunnet.

Det kan virke som om læring har vært på alles lepper denne vinteren. Det er skrevet spalte opp og ned og fram og tilbake – og vi er bekymret. Vi er bekymret for uro, for utenforskap, for vold og trusler, for matteferdigheter og leseferdigheter og for konsentrasjonen, og vi er bekymret med god grunn. Derfor vil jeg takke Venstre for å løfte diskusjonen om nettopp læring, og hvordan styrke elevenes grunnleggende ferdigheter. Det er en viktig debatt å ta i denne salen. La det ikke være noen tvil: Jeg er også bekymret – og det bør man, som sagt, være. Altfor lenge har den norske skolen vært preget av pugging og testing. Vi har fått en teoretisk skole. Barna våre går to år lenger på skolen enn det jeg gjorde – og jeg skal ikke uttale meg om presidentens skolelengde. Evaluering av seksårsreformen peker på at seksåringene har fått mindre frilek og mer bokstavlæring. Det som var ment som et mykt overgangsår da reformen ble innført, har blitt et ekstra skoleår. Særlig de yngste guttene, dvs. de som er født sent på året, taper på at leken har forsvunnet og blitt erstattet med mer stillesittende, såkalt skolske, aktiviteter. Den nødvendige frileken, der barn lærer og utvikler seg i samspill med jevnaldrende, gjerne med deltakelse og veiledning fra voksne ansatte, er vanskelig å legge til rette for innenfor skolens rammer. Vi vet også at både lærere og elever savner leken. Rødt ønsker å reversere seksårsreformen. Det er en pedagogisk saying som sier at det noen må ha, har de fleste godt av. Det synes jeg egentlig godt oppsummerer barns behov for mer fritid og lek. Tidlig skolestart, mye stillesitting og teoretisk undervisning er ekstra vanskelig for de unge guttene, men alle barn har godt av mer lek, mer fritid og mer tid til å være barn. Derfor mener vi også det er riktig å avvikle kartleggingsprøvene på 1. trinn i sin nåværende form og erstatte dem med mer treffsikre verktøy, sånn som lærere alltid har gjort. Dette er i tråd med de anbefalingene som kom fra kvalitetsutviklingsutvalget og evalueringen av seksårsreformen. Jeg viser også til statsrådens uttalelse, der det kom fram at prøvene på 1. trinn kartlegger det de egentlig skal kunne på 2. trinn. Skolens primæroppgave er å drive undervisning og bidra til dannelse. Vi må sikre at elevene våre opplever støtte i alle ferdigheter og alle fag gjennom hele opplæringsløpet. Det sikrer vi gjennom god bemanning. Det trengs kvalifiserte lærere i alle landets klasserom, lærere som har tid og rom til å utføre jobben sin, og så trenger vi de andre yrkesgruppene inn i skolen, de som ofte omtales som laget rundt eleven. Dette er et arbeid som også må gjøres i samarbeid med partene i arbeidslivet. Å styrke kommuneøkonomien er å styrke skolen. Det er å sikre at laget rundt eleven faktisk finnes. En god skole koster – å ikke satse på skole koster enda mer.

Spørsmålet mitt var om det er mulig å få mer innsyn i de utredninger og den dialogen som har foregått. Vi kunne lese i Khrono i dag at journalistene har fått avslag på dette. Regjeringen snakker mye om tillitsreform og mindre om detaljstyring og åpenhet. Hvordan samsvarer det med å vurdere en modell der staten tar over eierskapet til universitetsbygg og i praksis ønsker en sentral styring av sektoren, samt at det i liten grad er et offentlig ordskifte om dette?

Takk for svaret. Det er åpenbart gjort en del arbeid i utredninger, og jeg vil derfor fortsette med å spørre ministeren: Har dere fått utredninger eller hatt dialog med de fem gamle, som de omtales som, om hvilke effekter en slik endring i kapitalbelastning vil ha for sektoren? Hvis ja, kan disse deles?

Solberg-regjeringen gikk i 2019 til angrep på UH-sektorens autonomi da de foreslo å overføre sektorens bygg til Statsbygg. For dem som ikke husker det, var det et trekløver bestående av forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø fra Venstre, kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland fra Høyre og finansminister Siv Jensen fra FrP som gikk i bresjen for dette på den tiden. En samlet sektor slo tilbake mot høyresidens markedsgjøring av eiendomsforvaltningen i statlig sivil sektor, og Arbeiderpartiet falt den gangen ned på riktig side, ved å lytte til fagforeninger og til ledelsen ved de utsatte universitetene. Det var denne dialogen og åpenheten som sikret at saken ble tilstrekkelig belyst, og gjorde at det gikk an å stoppe den nevnte markedsgjøringen av offentlig sektor, som ville svekket de fem gamle, selvforvaltende universitetenes autonomi. Det var derfor med stor undring jeg leste i budsjettproposisjonen for 2026 at Kunnskapsdepartementet utreder en ny kapitalbelastningsmodell for de fem universitetene som forvalter eiendom på vegne av staten. Å forvalte egen eiendom sikrer at universitetene oppfyller samfunnsoppdraget, gjennom fortsatt å bruke eiendom strategisk for å bygge opp under sektorens autonomi. I dagens politiske landskap er dette viktigere enn noensinne. Derfor er mitt spørsmål til statsråden: Har regjeringen egne analyser som viser at en slik modell ikke vil svekke universitetenes økonomi og autonomi, og kan disse i så fall legges fram for Stortinget?

Jeg deler representantens store bekymring for nedgangen i rekrutteringen til barnehagelærerutdanningen. Jeg er selv barnehagelærer, og jeg tror jeg årlig fikk en telefon fra Khrono, som spurte: Hva skal vi gjøre? På et tidspunkt sa jeg: Jeg vet ikke – kanskje bruke noe av det jeg har svart tidligere, bare gjøre det litt krassere. Det er et alvorlig problem at vi potensielt kommer til å gå tom for barnehagelærere, og da er det ikke lenger en pedagogisk institusjon, men oppbevaring og lekeland. Jeg tror at vi er nødt til å se på alle mulige løsninger som gjør det mer attraktivt å jobbe i barnehage som pedagog. Det handler om alt fra lønn til arbeidsforhold og eventuelle studiegjeldsslettinger, men det samtlige ansatte i barnehagen har sagt at de ønsker seg når jeg spør, er flere kollegaer. Da må vi begynne et sted, og toppet bemanning er et sted å begynne. Jeg er helt enig i at det ikke løser krisen, men det monner.

Jeg er ikke med på premisset om at dette utelukkende handler om økt flyktningstrøm. Dette er en utfordring vi har i landets barnehager og skoler. Og kompetansen finnes. Det er svært mange utdannede både barnehagelærere og lærere som ikke ønsker å jobbe i skole og barnehage, fordi arbeidssituasjonen er så presset og stressende. Vi har tatt til orde for at man skal ha fagbrev på jobb, som er en mulighet til å sikre kompetanse, vi ønsker at man skal sørge for at fagarbeidere har muligheten til å ta etterutdanning som pedagoger, osv. I hele Europa har vi en reell kompetansemangel. Norge har det, Sverige har det, og i Danmark, Finland og Tyskland er man på et stadium hvor det ikke er mulig å få en rørlegger hvis man har behov for det, osv. Dette må løses. Men jeg er helt sikker på at det er mulig å øke bemanningen i både barnehage og skole.

Det kan virke som om representanten ikke har registrert at det foregår krig, forfølgelse og miljøkatastrofer rundt omkring i verden, og at det er en del mennesker som har behov for å få asyl i Norge. Jeg kan ikke huske den samme bekymringen den gangen det var snakk om å ta imot ukrainske flyktninger, noe som var helt riktig, og kommunene har jobbet hardt for å bosette dem og sørge for integrering i landets barnehager og skoler og i arbeidslivet. Rødt deler bekymringen for at mange elever, uavhengig av nasjonalitet og hudfarge, sliter på skolen, og at mange elever opplever det som vanskelig og tungt. Derfor ønsker vi å gjøre noe med skolen. Derfor ønsker vi å gjøre noe med den teoretiske skolen, og vi ønsker å øke bemanningen i barnehagen og i skolen fordi all forskning viser at økt bemanning er det som er nødvendig for å sikre at både barna våre og de ansatte har det bra.

Det er nok mange, meg inkludert, som kan kjenne på at tempoet er høyt og dagene lange her på Stortinget før jul, men hvis jeg skal være ærlig, er det ingenting i nærheten av det tempoet man kunne kjenne på i landets barnehager når sytten treåringer skal stille opp til luciatog, og det skal bakes pepperkaker og synges julesanger. I tillegg rir både influensa og «omgangen» i personalgruppen. Desember er en tid på året som jeg og mine kollegaer gikk løs på med krum nakke, C-vitaminer og en evig huskelapp: at vikarer gjør så godt de kan, og det er viktig å sørge for adventsro og magi. Det er en myte at ansatte i barnehagene er immune mot sykdommer og basiller, selv om man kanskje har utviklet en relativt høy toleranse. Det er sånn at er man sliten, er man mer mottakelig for det som kommer. Barnehagene har det høyeste legemeldte sykefraværet, og det er ikke fordi barnehageansatte er mer sykelige eller har lavere arbeidsmoral. Det er slettes ikke uvanlig å våkne med øyne så store som tinntallerkener, og det man gjør da, er å ta noen øyedråper, ta en Paracet og gå på jobb. Medisinen mot tinntallerkenøyne er ikke C-vitamin og Paracet. Det er økt bemanning. Bemanningskrisen har vært en varslet krise i årevis. Fagforeningene, barnehageopprørene og foreldreopprøret har alle vært tydelige stemmer fra gølvet, og selv om det kanskje føles som det har gått både syv somre og femten vintre, viser forliket at man har lyttet. Gjennomslag for toppet bemanning er en seier, og det er en anerkjennelse av den jobben som gjøres i landets barnehager. Toppet bemanning løser ikke bemanningskrisen, men det gir muligheter. Toppet bemanning er prøvd ut i flere kommuner. Blant annet i min barnehage – der jeg fortsatt står på ansattlisten og inviteres til julebord en gang iblant – har de prøvd ut toppet bemanning. Jeg ringte til en del av mine tidligere kollegaer i går, og de sier dette ene: Det fungerer. Toppet bemanning betyr at man ansetter en ekstra oppå bemanningsnormen, noe som i praksis betyr at man kan dele barnegruppen i to, tre eller fire for å dra på tur, jobbe med tall, bake og studere maur – ja, alle disse aktivitetene som krever at man er tettere på og flere ansatte til stede. Som en god venninne sa da jeg snakket med henne i går: Toppet bemanning fører til at man kan ta ut plantid, ha samarbeidsmøter og snakke med barnevernet uten å ha dårlig samvittighet for at det er for få igjen oppe på avdelingen. Det gir også muligheten til å høre hele historien om Daidalos og ikke bare rushe gjennom og lytte med et halvt øre mens andre oppgaver blir utført. Toppet bemanning løser som sagt ikke bemanningskrisen, men det vil monne. Det gjør meg utrolig glad. Rødt er opptatt av å minske forskjellene, og det gjelder også for studentene. I en tid hvor stadig flere opplever at hverdagen består av et par havrelefser og en doven øltår, er det gledelig at studentbevegelsens krav om å knytte studiestøtten til G kom på plass i forliket. Vi ønsker ikke et samfunn hvor høyere utdanning er forbeholdt de få, og derfor er det også bra at kuttet i stipendet for folkehøyskoleelever ble reversert. For mange er et år på folkehøyskole nettopp det de ønsker seg, eller kanskje det de må ha – det de trenger. Det foreslåtte kuttet var usosialt og ville gjort det vanskeligere for mange å ta et år på folkehøyskole. Jeg er glad for at det ikke ble sånn. Det er mye som gjenstår, både på handlelisten før jul og i samfunnet for øvrig. Det er mye som er ugjort. Sånn er det alltid, men jeg kan love at Rødt vil fortsette å jobbe for ungene, for de ansatte, for studenten som burde ha lest, men selger burgere på Egertorget, og for et bedre samfunn. Jeg ønsker å avslutte med å ønske god jul til alle dem som holder samfunnet i gang, til alle dem som feirer og skal ha en velfortjent ferie. Jeg ønsker god vakt til alle dem av oss som går på jobb mens andre har fri. Jeg vil også veldig gjerne takke alle de ansatte på Stortinget – komitérådene, skrivesentrene, alle dem som sikrer at vi kan gjøre jobben vår her i salen på best mulig måte. Takk og god jul!

Ungene våre, særlig gutter født sent på året, taper på en stillesittende teoretisk skole. Gang på gang har jeg registrert at representanten har et stort hjerte og mye omsorg for guttene og de mange ulike problemstillingene de har i livet. Jeg blir imidlertid litt overrasket når mot til å tenke nytt handler om å tenke bakover i tid, ved å gjenopprette spesialskoler, delte klasser osv. Ikke minst ble jeg overrasket da jeg så at representanten gikk ut sammen med Høyre og ønsket nasjonale prøver også i 1. klasse, noe som fører til nettopp én eneste ting: stillesitting, pugging og teori. Hvem skal velgerne tro på? Skal de tro på representanten med det store hjertet for guttene og alle utfordringene, eller skal de tro på representanten som ønsker seg tilbake til en skole fra fortiden?

Dugnad er et positivt ladet ord i Norge, og det drives i både by og bygd. I Lom har lokale krefter gjennom en real dugnad samlet inn over 70 mill. kr fra lag, organisasjoner, bedrifter, kommuner og privatpersoner for å finansiere gratis videregående skole for ungdommene sine etter at det offentlige sviktet. Likevel har både Innlandet Arbeiderparti og Udir vendt tommelen ned for godkjenning av skolen, til tross for at alle krav i privatskoleloven er oppfylt. Mener statsråden at lokalsamfunnet i Lom dermed har sløst bort pengene sine?

Vi skal en liten tur til mitt barndomsfylke, Innlandet. Udir bruker Innlandet fylkeskommunes befolkningsframskrivinger, som estimerer en stor nedgang på nesten 20 pst. i forventet antall ungdommer i Innlandet i årene framover, for å bevise at den nyopprettede privatskolen ville føre til vansker for den offentlige. Dette skiller seg markant fra prognosene til SSB, som viser en nedgang på under 5 pst. fram til 2033 i samme område. Fylkeskommunens prognoser har allerede vist seg å være lite treffsikre. Tallene tilsa at det skulle være like mange elever på videregående skole i år som i fjor, men det viste seg å bli 200 flere elever. At fylkeskommunens estimater bommer såpass for en kort tidsperiode, sier noe om hvor lite troverdige fylkeskommunens tall for de neste 15 årene er, og når avslaget på Jotunheimen videregående skoles søknad er grunnlagt i disse tallene, er det all grunn til å stille spørsmål. Hva mener statsråden om at befolkningsframskrivingen Udir legger til grunn, er utarbeidet av prognosene til administrasjonen i Innlandet fylkeskommune framfor av SSBs, og at disse skiller seg markant fra SSBs offisielle prognoser for den framtidige ungdomsbefolkningen i Innlandet og i regionen til Jotunheimen videregående skole? Jeg beklager tempoet.

«Spredt bosetning og levende distrikt har vært politisk prioritert i Norge for å sikre blant annet matproduksjon, beredskap og at vi tar hele landet i bruk. Gode tjenester til befolkningen, som barnehage, skole, kollektivtransport og kulturliv, er viktig for å sikre bolyst og tilflytting til distriktene. Bortfall av disse tjenestene, som nedleggelser av skoler, møter ofte stor folkelig motstand. Deler statsråden bekymringen for at skolenedleggelser i distriktene fører til sentralisering og nedbygging av lokalmiljø?»

Etter en intens og arbeidsom valgkamp er det igjen på tide å ta fatt på arbeidet i denne sal. Det er vel også på sin plass å gratulere presidenten med å ha blitt president – så gratulerer! En ny stortingsperiode, et nytt flertall, eller i hvert fall et nytt sammensatt flertall, gir mulighet til å ta fatt på nye oppgaver, gjøre noe nytt og ikke minst gjøre det vi allerede har gjort, bedre. Gang på gang har jeg snakket om bemanningen i barnehagen fra denne talerstolen – noen ganger for tom sal, andre ganger for relativt fulle benkerader – og alle gangene har jeg hatt fagforeningene, foreldrene, foreldreopprøret og ungene med meg når jeg har stått her. Jeg skulle ønske det ikke var nødvendig å fortsette der vi slapp før sommeren, men dessverre er det fortsatt en stor jobb som gjenstår før vi har riktig og nok bemanning på jobb i barnehagen, hele dagen, i alle landets barnehager. Også i år har vi lest avisartikler om en dramatisk nedgang i søkertallene til barnehagelæreutdanningen. Vi har lest hjerteskjærende reportasjer om ansatte som ikke får dagen til å gå opp, og om foreldre som synes det er vanskelig å gå fra ungene om morgenen. Lav bemanning rammer både barna og de ansatte – og i det store bildet: samfunnet. Når man må gjøre mer av alt, raskere, tærer det på kroppen. Det gjør de ansatte utslitte. De blir sykmeldte. I verste fall forlater de sektoren. Barna får på sin side ikke alltid den oppfølgingen de skal ha. Det blir mindre tid til det pedagogiske, de viktige lærdommene ungene skal ta med seg videre i livet. Rødt vil jobbe for å sikre nok og riktig bemanning i alle landets barnehager. For oss er det viktig å jobbe både for å øke rekrutteringen og for å sikre at de som jobber i barnehagen i dag, blir i barnehagen. Vi ønsker å styrke hele laget, både fagarbeideren, assistenten og barnehagelæreren, med og uten mastergrad. Derfor opplever vi også at Venstres forslag, som retter seg utelukkende mot barnehagelærere med master, meg f.eks., blir for smalt. Rødt er selvfølgelig også for å sikre at folk blir i sektoren, at arbeidsforholdene og rammene skal bli bedre, og at man skal få uttelling for kompetanse, men mitt yrkesliv på gulvet i barnehagen har vist meg at vi trenger hele laget, fra renholder til styrer. Vi trenger et løft for barnehagen, både for å sikre økt rekruttering og for at folk blir i barnehagen, og den jobben kan jeg love at Rødt er klar for å ta også i den kommende fireårsperioden.

Først må jeg gratulere med valget og fortsatt jobb til ministeren. Så må jeg beklage at en liten hikk i teknologien førte til at representanten sprang i gangen istedenfor å sitte på plassen sin under ministerens innlegg. I trontalen, som jeg faktisk hørte fra plassen min, viser regjeringen til at dagens barn går to år lenger på skolen enn det bl.a. denne representanten har gjort, og at skoleresultatene har gått tilbake de siste ti årene. Regjeringen konkluderer med at det bl.a. handler om at elevene leser lite, og de har satt i gang en lesestrategi. Rødt har flere ganger tatt til orde for å kutte i antall timer i skolen og gi barn mer tid til å leke, til å være sammen med familien, til fritidsaktiviteter og til å lese bøker. Mitt spørsmål til ministeren er: Vil regjeringen reelt kutte i timetallet i skolen og dermed sikre barn og familier mer tid?