Det er urovekkende at Norge fortsatt bygger sykehus uten tilfluktsrom – og generelt med for dårlig plass. Sykehusbygg skal også fungere når samfunnet er under press, men likevel har vi de siste årene sett at nye sykehus bygges uten grunnleggende beskyttelsesfasiliteter. Flere prosjekter som nå planlegges, går dessverre i samme retning, og det bekymrer oss. For eksempel er egentlig hele planen med Oslo universitetssykehus problematisk, men det inkluderer også det med beskyttelse. Tilfluktsrom handler ikke bare om trygghet for ansatte og pasienter. Det handler om at sykehusene skal kunne opprettholde livsviktig behandling, selv om deler av bygget settes ut av spill. Derfor er det nødvendig at nye sykehus planlegges med tilfluktsrom. Det kan gjøres på en måte som sikrer at kravene er risikobaserte og forholdsmessige. Det er selvfølgelig forskjell på et lokalsykehus og et stort regionsykehus. Geografi, strategisk betydning og befolkningstetthet er naturlig å ta med i vurderingen, men at det ikke gjøres i det hele tatt, er det vi stiller spørsmålstegn ved. Én ting er klart: Tilfluktsrom kan ikke finansieres ved å kutte i pasientarealer, i bemanningen eller i kjernefunksjoner. Sånne investeringer må fullfinansieres, ellers går det direkte ut over pasientbehandlingen, og det er også uheldig. Forskrift som avklarer kravene, må selvfølgelig komme på plass. Både Legeforeningen og Norsk Sykepleierforbund peker alle på det samme: Vi trenger klare regler og trygg finansiering, og det håper vi at vi får i framtiden. I tillegg må vi ta et oppgjør med dagens praksis i Sykehusbygg HF. Modellen de bruker, der man legger inn forventninger om effektivisering og overføring av oppgaver til kommunene, fører til at nye sykehus bygges for små. Det er ikke bærekraftig, og det er egentlig heller ikke realistisk eller mulig. Vi trenger sykehus som faktisk er dimensjonert for framtidens behov, ikke for et teoretisk effektiviseringsnivå som ingen har sett at funker i praksis. Det er en ganske dårlig idé. Derfor må regjeringen sørge for nødvendige justeringer i Sykehusbyggs modeller, sånn at nye sykehus får tilstrekkelig kapasitet både for pasienter og ansatte. Det handler egentlig både om beredskap og trygghet. Helt til sist vil jeg vise til at Rødt har levert et forslag om pauserom, arbeidsrom og medbestemmelse for de ansatte, som da kommer til å behandles på Stortinget på et senere tidspunkt. Så dette handler egentlig om at sykehusene må tilpasses behovene, både når det gjelder helseberedskap, pasienter og de ansatte.

Jeg synes det er litt spesielt at helseministeren framhever kjøp av somatiske tjenester på en dag som denne, når det har blitt avslørt hvordan kommersielle aktører – som presser ned arbeidsvilkårene og derfor også bemanningen – har oversett mange tilfeller av mennesker som har kreft. Aftenposten har slått det opp i dag, og det har kommet i flere aviser. Dette viser egentlig at den enorme økningen i kjøp av kommersielle tjenester også har bidratt til at man har mistet mer kontroll i stedet for at det offentlige skal ta ansvar for å bygge opp tilbudene til menneskene som trenger det, sånn at man ikke får f.eks. forsinket kreftdiagnose. Så er det en realitet at bruk og kjøp av kommersielle tjenester har økt de siste 5–10 årene, og med det også risikoen for at det offentlige ikke alltid har full kontroll på det som skjer. Dette er snakk om mennesker som faktisk er i en sårbar situasjon og trenger at helsetjenestene fungerer som de skal gjøre, og ikke outsources til kommersielle aktører som er ute etter å tjene penger.

Det er ingen tvil om at FrP snakker med to tunger, for vi har fremmet flere forslag på Stortinget som FrP har stemt imot, når det gjelder både ideell vekst, de ideelles situasjon knyttet til rusanbudene i Helse sør-øst, og at kvalitet skal veies tyngre, men la oss legge det til side. Jeg har lyst til å følge opp det helseministeren sa i replikkvekslingen i stad. Jeg spurte konkret hva helseministeren synes om at penger som er bevilget til helse, går til privat berikelse. Da svarer helseministeren om medisinsk utstyr, medisiner osv., men det er egentlig ikke det jeg spør om, og det vet helseministeren utrolig godt. Her behandler vi en sak om å reservere anbud for ideelle. Mitt spørsmål er: I hvilke typer anbud er det hensiktsmessig at det ikke kun er ideelle, men at kommersielle får lov til å konkurrere mot ideelle? Jeg lurte på om det var rehabilitering, om det var rus, om det var psykisk helse eller om det var noe annet. Det er det ene. Det andre er at når vi snakker om kommersielle aktører som driver helsetjenester, kan det f.eks. være Norlandia som driver et sykehjem, det kan være Aleris, det kan være noen helt andre, det kan være ulike selskaper som er eid av internasjonale oppkjøpsfond, som får penger av det offentlige for f.eks. å drive et tilbud. Det er det jeg spør om. Spørsmålet er: Hvorfor er det greit at kommersielle aktører tar ut penger som er bevilget til helsetjenester, og putter dem i egen lomme? Det er det konkrete spørsmålet. Jeg håper helseministeren kan svare på det, for det finnes ingen gode grunner til at de ganske hardt pressede helsetjenestene våre og de få helsekronene, som må prioriteres hardt, skal havne i private lommer. Det er spørsmålet. Det handler om dem som driver, altså driften av ulike helsetjenester. Jeg må også innrømme at jeg blir litt oppgitt. Helseministeren klarer ikke å lage et tydelig skille mellom ideelle og kommersielle aktører og faktisk være like prinsipiell som en helt vanlig sosialdemokrat burde kunne være, og si at våre offentlige velferdstjenester skal være offentlig finansiert – der er vi enige, ikke sant – men de skal også drives av offentlige og ideelle, og at de kommersielle aktørene som har profittmotiv, egentlig ikke har noe i helsetjenestene våre å gjøre. Det er egentlig det jeg etterspør, ikke om medisinsk utstyr eller legemidler.

La meg prøve å formulere det som er hovedspørsmålet, på nytt. I helsetjenestene er det prioriteringer om hver eneste helsekrone. Kommersielle aktører kan være både norske eiere og også ganske mange internasjonale finansfond. Hele poenget med å være kommersiell er at man tar penger ut av tjenesten og til egen privat berikelse, enten det er gjennom et finansfond eller gjennom norske eiere. Spørsmålet mitt er: Hvorfor er det greit at noen tjener penger på våre offentlig finansierte helsetjenester – om det er rus, rehabilitering, psykisk helse eller for så vidt sjekking av om folk har kreft, som jo har blitt avslørt i Helse sør-øst?

Statsråden sa ideelle og andre private aktører. Jeg antar at statsråden mener kommersielle aktører, altså dem som kan ta ut penger fra tjenestene våre. Jeg har to konkrete spørsmål i forbindelse med det, for i helsetjenestene nå er det stort press på at hver eneste helsekrone må prioriteres nøye. Da lurer jeg på hvorfor helseministeren mener at det er riktig at helsekroner kan tas ut av helsetjenestene og gå til kommersielle aktører. Det er det ene konkrete spørsmålet som jeg håper helseministeren vil svare på. Det andre jeg lurer på, er at helseministeren sier at man vil reservere anbud til ideelle der det er hensiktsmessig. Mitt spørsmål er: Hvor er det hensiktsmessig å la kommersielle slå seg løs i helsetjenestene våre og ta ut penger fra helse? For det er jo det som er hele poenget med å være kommersiell, ellers hadde de vært ideelle. Er det i rusomsorgen, er det i psykisk helse, er det i rehabilitering? Hvor er det hensiktsmessig å la kommersielle slå seg løs?

Velferden ble til ved at fellesskapsløsninger ble bygd opp av offentlige og ideelle aktører for å dekke befolkningens grunnleggende behov. Velferdstjenester er heller ikke som andre tjenester. Når Høyre og FrP argumenterer mot bedre betingelser for ideelle aktører i sitt forsvar for kommersielle aktører som har økonomiske interesser i helsetjenestene, er det som om forsvaret av at noen skal få muligheten til å tjene penger på våre skattepenger gjennom offentlig finansierte helsetjenester, er så viktig at de er villige til å ofre ideelle aktører. Det er heller ikke sant at kommersielle aktører har vært en historisk del av velferdsmodellen i Norge. Den store veksten de kommersielle aktørene har hatt, er et ganske nytt fenomen. Det har vokst opp de siste 30 årene. Historisk sett var de private aktørene som fantes i velferden, i hovedsak ideelle organisasjoner, ikke profittmotiverte selskaper. Kommersialisering er altså et brudd med velferdsmodellen, ikke en videreføring av den. Det går også et viktig skille mellom private ideelle og private kommersielle aktører. For kommersielle aktører er den økonomiske gevinsten hovedmotivet. Det skiller seg grunnleggende fra ideelle aktører som driver nonprofit. Kommersielle aktører kan være store konsern som trekker milliarder av kroner ut av velferden over til privat berikelse eller til internasjonale finansfond. Så når man sier private og prøver å tildekke at det faktisk er kommersielle aktører som har profittmotiv, endrer det ikke virkeligheten – for når ideelle og kommersielle skal konkurrere om de samme anbudene, har de veldig ulike forutsetninger, siden kommersielle er både motivert av profitt og har store økonomiske muskler og ideelle ikke har det. Det tvinger likevel de ideelle aktørene inn i rammer satt på de kommersielle aktørers premisser, og de må konkurrere på kommersielle vilkår. Anbud på velferdstjenester legger nesten alltid vekt på pris, som man har sett eksempler på når det gjelder både rusomsorg og rehabilitering. Anbud er ikke egnet som en god modell for velferden vår. Høyesterett har slått fast at konkurranse om drift av helse- og velferdstjenester kan reserveres for ideelle aktører. Den enstemmige dommen fra Høyesterett slår fast at skattefinansierte velferdstjenester ikke er som andre tjenester, og at det er forskjell på ideelle og kommersielle aktører. Kommunen fikk medhold, altså Oslo kommune, og det bør ha betydning for framtiden, for det har blitt brukt som argument fra bl.a. Helse sør-øst at de ikke kan reservere anbud, og nå får de starte med det. Det er også veldig bra at det endelig skal komme en definisjon av ideelle. Det har vi ventet lenge på, og det er på tide. La meg altså understreke at alle penger som er bevilget til helsetjenester, må gå nettopp til det, ikke til privat profitt – og de ideelle har en naturlig plass, ikke de kommersielle.

Det er mye som funker bra med helsevesenet vårt, men blir man syk og har dårlig råd samtidig, møter man fort problemer. Når pasientene selv må bære kostnadene av å komme seg til behandling, fordi avtalen mellom sykehuset og taxiselskapet har svakheter eller kanskje ikke eksisterer, går det utover den som er syk. I årevis har mediene vist eksempler på sykehus som bekrefter at de har fått flere avlysninger av konsultasjoner fordi folk ikke får ordnet med transport. En pasient som har trang økonomi, har ikke nødvendigvis råd til å legge ut for reiser til sykehuset. Konsekvensen for den enkelte er i verste fall å være syk lenger. Selve hensikten med pasientreiseordningen er å sikre at reisen ikke skal være hinder for å motta nødvendig helsehjelp, men slik situasjonen er i dag, er ikke dette alltid tilfellet, spesielt for personer som har sykdommer som gjør at de gjennomgår behandling som ofte strekker seg over flere måneder, kanskje til og med år. Utleggene hoper seg opp, og reiseutgiftene kan fort bli en stor økonomisk belastning. For å sikre et godt reisetilbud for pasientene, trengs gode, lokale drosjetilbud. Gode avtaler mellom selskap og sykehus er avgjørende, men dessverre har vi sett eksempler på det motsatte, bl.a. gjennom Pasientreiser HF sin håndtering av kontrakter med selskapene i Troms. Det har bidratt til prispressing og ødeleggelse av taximarkedet i distriktet, istedenfor å tilby lokale kontrakter med taxiselskaper og taxisjåfører de ansatte har mulighet til å leve av. Pasientreiser HF sine krav om altfor lave priser stenger ute de seriøse taxiselskapene, men åpner slusene for useriøse aktører og plattformselskaper. Når det bare handler om å bruke minst mulig penger på pasientordningen, går det igjen utover pasientene. Folk som er avhengig av denne ordningen, er til syvende og sist sjuke og befinner seg i en sårbar situasjon. En stabil og god pasientreiseordning handler om å sikre at alle har lik tilgang til nødvendig helsehjelp, uansett hvor man bor eller hvor stor lommeboken er. Helt til slutt: Det er ingen tvil om at det var feil med frislipp i taxinæringen. Rødt mener de innstrammingene som har vært, ikke har vært tilstrekkelige, for det finnes fortsatt mange store problemer. Det minste som kan komme på plass, er at det offentlige opererer på en måte som gjør at det er de seriøse aktørene som har mulighet til faktisk å bli bevart. Det er ikke prispressing som er løsningen, men faktisk ordnede forhold for både pasientene og dem som skal kjøre pasientene fram.

Det var en sak i NRK i januar tidligere i år om at krisesentrene opplever økning i antall personer, kvinner og barn, som trenger beskyttelse, men at de også må si nei til volds- og overgrepsutsatte. Det er ganske alvorlig, og det er ganske viktig for dem som trenger det. Det første spørsmålet er: Hva har regjeringen gjort siden nyheten for å sørge for at flere kvinner faktisk får den beskyttelsen de trenger? Det andre spørsmålet er om at partnerdrapsutvalget nevnte flere tiltak som kan bidra. Det ene var hurtigspor. Problemet er at mange av disse kvinnene må bo på krisesenter lenge fordi de ikke får bolig. Er et hurtigspor, der de kan få økonomisk hjelp og kanskje til og med hjelp til å få seg en bolig, en løsning som regjeringen ser på?

Jeg vil først takke statsråden for å ha holdt en god redegjørelse og for å ha snakket om ganske mange viktige temaer i løpet av den. Det er viktig. Jeg har lyst til å fokusere på noen av dem. Det første er arbeidsliv – det er 1. mai i morgen, så det er på sin plass. Jobbene som gjøres i kvinnedominerte sektorer, er viktige og krevende, men de verdsettes ikke med gode lønns- og arbeidsvilkår. Det er for mange som jobber deltid og jakter vakter, for mye innleie og for mye stress. Mange jobber helsen av seg og blir uføre eller føler seg presset til å gå av med tidlig, lav pensjon. Med dårlig økonomi blir det også vanskelig å leve et godt, selvstendig liv eller å bryte ut av voldelige forhold. I tillegg går det ut over sykefravær og arbeidsmiljø innen sykehus, barnehager og andre velferdstjenester. Deltidsarbeid er et stort problem i helsetjenestene. Det har vært gjort tiltak og satsinger, og det har vært formulert mål og prosjekter for å øke andelen heltid innen helse de siste årene. Det har hjulpet litt for noen grupper. Arbeidsgivere som har mange dyktige helsefagarbeidere i små stillinger, vet at de trygt kan rulle ut turnuser fulle av hull. Det er alltid noen som trenger å jobbe ekstra, som tar på seg ukurante vakter, ekstra helger eller overtidsarbeid for å sikre at lønnen holder til mat, strøm og husleie, og ikke minst til alt det som har blitt ekstra dyrt, også denne måneden. Det har de spekulert i for lenge, og nå må det være nok. Det må være slutt på at det å tilby kvinner dårlige arbeidsvilkår skal være løsningen på arbeidsgivers turnusproblem. Sånn kan vi rett og slett ikke behandle folk som står i førstelinjen i velferden vår, og som hver dag går på jobb for å sikre at vi alle har trygge og gode omsorgstjenester. Høyt arbeidspress og belastning som følge av turnusarbeid er viktige årsaker til at folk velger deltidsarbeid eller velger å bytte jobb. Kampen for en arbeidshverdag som gjør at folk kan stå til pensjonsalder, kan ikke vinnes bare på hvert enkelt vaktrom. Det krever også politisk handlekraft. Det er 1. mai i morgen. I den anledning minner jeg alle på at gode arbeidsvilkår, enten det er i butikk, hotell, hjemmetjenesten, barnehagen, sykehuset eller renholdsbransjen, legger grunnlaget for frigjøring og likestilling. Statsråden var inne på hvor viktig krisesentrene er. Det er jeg helt enig i. Problemet er at krisesentre over hele landet står i en ekstremt vanskelig situasjon. Krisesentertilbudet er livsviktig for kvinnene og barna som trenger det, men vi ser at tilbudet ikke styrkes. Kommuneøkonomien og et ekstra presset boligmarked mange steder bidrar til å forverre situasjonen for kvinner som trenger trygghet. Krisesenterøkonomien og kommuneøkonomien må styrkes, samtidig som vi må gjøre grep i bolig- og leiemarkedet som sikrer at det finnes boliger til kvinner, og barn, som må komme seg ut av voldelige forhold. Vold mot kvinner er et enormt samfunnsproblem og folkehelseproblem, og det er vår plikt å gjøre alt vi kan for at mennesker som lever med vold, kan komme seg ut av situasjonen. Som dere hører, handler dette om arbeidslivet. Det handler om boligmarkedet. Det handler om kommuneøkonomien. Det handler om de livsvilkårene vi legger til grunn for at det skal være frihet for alle og likestilling. Et av de problemene som fratar kvinner friheten, er voldtekt. En av fem kvinner i Norge oppgir å ha blitt voldtatt, og i halvparten av tilfellene er det før de fyller 18 år. Sammenhengen mellom voldtekt og alvorlig psykiske konsekvenser, som selvmordsforsøk, er tydelig dokumentert. Voldtektene har også blitt mer brutale, og overgrepene filmes og brukes til seksuell utpressing. Å bli utsatt for voldtekt og vold har store konsekvenser. Det kan føre til ikke bare psykiske helseproblemer, men også fysiske, som kronisk sykdom, kreft og hjerte- og karsykdommer, for å nevne noe. Det finnes en del skjevheter i maktforhold som slår hardere ut for dem som er både kvinner og minoriteter. Det handler også om bl.a. skeive og mennesker som er utsatt for rasisme. Rasisme finnes fortsatt, og det både tar liv og ødelegger liv. Derfor må vi fortsette å kjempe mot rasisme i fellesskap.

Jeg har med en liten lapp der jeg har notert to setninger fra statsråden. Den ene er at sykehusene må gjøre vurderinger jevnlig. Problemet her er at denne vurderingen er basert på at et nytt sykehus ble bygd på maks uflaks tidspunkt, som gjorde at det var utrolig dyrt. De har ikke fått flyttet inn, og det koster jo mer å drive to steder samtidig enn å samle, som de har blitt nødt til å gjøre. Det er ingen tvil om at denne diskusjonen om hva som må kuttes, og hvor, er drevet fram av det. En annen del av det gjelder hvor viktige beslutninger skal tas – om dette er en beslutning som kan tas på Stortinget, eller om den burde bli tatt av helseforetaket. Der er vi nok grunnleggende uenige. Problemet i dag er at det er altfor mange beslutninger som tas i lukkede styrerom. Ser ikke statsråden at det er et demokratisk underskudd i helseforetakene i dag?

Først og fremst: Gratulerer til alle som har kjempet. I dag sikrer vi flertall for driften av Egersund poliklinikk, og det er viktig at den blir opprettholdt. Det er helt riktig at Helse Stavanger står i en krevende økonomisk situasjon som følge av betydelige kostnader knyttet til byggingen av nytt sykehus. Det sykehuset var ønsket og tiltrengt, men det er uakseptabelt at byggingen av nytt Stavanger universitetssykehus skal føre til at pasientene i Dalane skal få lengre reisevei til helsetjenester. Det er tjenester som er hyppig brukt, og som det er ganske viktig er i nærheten av folk. Dere hører det på dialekten min, jeg er ikke derfra, men jeg har kjørt veien fra Stavanger sykehus til Egersund én gang, og det gjorde jeg med en som er litt mer lokalkjent, altså Mímir Kristjánsson, da vi skulle besøke dem etter at vi hadde levert forslaget. Egentlig er jeg ganske glad for at folk slipper å ta den veien for helt enkle polikliniske undersøkelser som kan gjøres lokalt av sykepleiere. For det er mulig: De har alt utstyr, de har de folkene de trenger, og det kan gjennomføres der. Folk er også fornøyde med det tilbudet de har. Hvorfor skal vi da ikke sikre dem den tryggheten? For utrygghet og usikkerhet er også med på å ødelegge tilbud. Nå sier vi at de kan være trygge, og det er jeg glad for. Vi har klart det: Stortinget sier nei til sentralisering av sykehustilbud. Det er riktig at det fortsatt finnes utfordringer til tross for det, for Helse Stavanger står i en ganske alvorlig økonomisk krise. Og siden helseforetaket ikke har hatt råd til å bygge det nye sykehuset ferdig, kommer det i tillegg ekstrakostnader knyttet til driften mellom det gamle og det nye sykehuset. I Stavanger har de nå noe de kaller streng ansettelseskontroll ved flere klinikker, som i praksis egentlig betyr ansettelsesstopp. Konsekvensen av den feilslåtte foretaksmodellen kan ikke veltes over på innbyggerne og de ansatte. Det er ikke ansettelsesstopp og sentralisering som er løsningen på den økonomiske krisen Helse Stavanger står i. Det trengs helt andre tiltak. Derfor er jeg glad for at det kommer en ny finansieringsmodell som skal gjøre at investeringer ikke går ut over drift. I mellomtiden må vi redde det som reddes kan. Så vil jeg avklare hvilke forslag som blir fremmet og ikke. Det er helt riktig at vi ikke fremmer forslag nr. 2. De partiene som støttet det, støtter i stedet forslag nr. 6. Det vil si at vi istedenfor forslag nr. 2, fremmer forslag nr. 6, som er fra KrF, FrP, Senterpartiet, SV, MDG og Rødt.

Tvang i psykisk helsevern er et av de mest alvorlige inngrepene et menneske kan bli utsatt for. Frivillighet i behandling må alltid være et reelt førstevalg. Folk som får behandling for alvorlige psykiske lidelser, må sikres god hjelp på sine premisser. Jeg vil understreke at flere av organisasjonene som har sendt høringssvar i denne saken, er kritiske til FrPs forslag. Blant dem er Likestillings- og diskrimineringsombudet og Mental Helse, som framhever at forslaget om å åpne for bruk av tvang ikke bygger på forskning eller kunnskap, og at det medfører stor risiko for unødvendig og diskriminerende bruk av tvang overfor personer med psykiske funksjonsnedsettelser. Dette strider mot FNs konvensjon om CRPD, som fra i år også er inkorporert i norsk rett. FrPs forslag om å åpne for private aktører, som de kaller det, legger med sin formulering også lokk på de grunnleggende forskjellene mellom de ideelle og de kommersielle aktørene blant de private. For kommersielle er den økonomiske fortjenesten et hovedformål. Rødt mener det at et profittmotiv skal stå i veien for det tillitsbaserte møtet som trengs som grunnlag i saker der mennesker i en sårbar situasjon trenger psykisk helsehjelp, er noe helt annet enn at ideelle ildsjeler som driver nonprofit skal få muligheten til å drive psykisk helsehjelp. Det er også viktig å understreke at de ideelle lenge har vært en viktig del av helsehjelpen bl.a. for denne gruppa. Rødt fremmet for noen uker siden representantforslag om å reservere anbud for ideelle aktører i helseforetakene og fase ut anbud som anskaffelsesform. Den tar vi videre der, men jeg er nødt til å understreke at det finnes forskjeller mellom kommersielle og ideelle, og det er egentlig de ideelle mest opptatt av. Vi er tydelig på at fellesskapets midler skal gå til å hjelpe folk som trenger det, og da trenger vi også en styrking av psykisk helsevern og ikke minst bemanningen som finnes i de tilbudene. For skal man kunne både forebygge og sikre at alle som trenger den helsehjelpen, får den før det er for sent, trenger vi styrking av psykisk helsevern og ikke minst pårørendes situasjon, som kan være ganske krevende når de de er glad i, ikke får den hjelpen de skal ha.

La oss se litt hva som er realiteten. En sak om overgangsalderen har nesten enstemmighet i de aller, aller fleste forslag. På et av punktene er det to ulike forslag, med to ulike tilnærminger. Det er greit nok, men det får også flertall. Det er historisk, det er kjempegledelig, og det er takket være alle dem som har pushet på over lang tid. Jeg tror at for folk som følger med på den debatten utenfra, virker det litt som at nå har vi klart å få til noe, og så skal vi heller bruke masse tid på å diskutere hvem som fikk det til best, framfor å diskutere hva vi gjør vi framover. Framover er det en klar forventning at regjeringen selvfølgelig leverer på det som får flertall i dag, og så er det en forventning om at vi ser handling når det gjelder kvinnehelse generelt. Jeg klarer ikke å dy meg, selv om jeg prøvde veldig lenge: Jeg synes det er litt interessant når Høyre, og for så vidt også FrP, kommer her og snakker om handling og ord. Jeg gjorde et søk i går i de alternative budsjettene til samtlige partier. FrP og Høyre nevner ordet kvinne én gang hver, og ingen av dem handler om kvinnehelse. Det er realiteten. Det er ikke sånn at Høyre og FrP har prioritert dette i sine egne budsjetter. Det er ikke sånn at de har valgt å legge penger på bordet når det gjelder. Jeg bryr meg egentlig ikke om hva de gjorde i går, jeg bryr meg om hva som skjer i dag, og hva som skjer framover, og jeg vil oppfordre alle til å gjøre det samme, for vi skylder landets kvinner akkurat det. Vi må ta politisk ansvar for det som trengs å ta politisk ansvar for, men hvis vi skal begynne med hvem som gjorde hva, tror jeg at verken Høyre eller FrP kommer så godt ut av det. Så la oss droppe det og heller se framover, for vi har fortsatt mange kamper å kjempe. Det er fortsatt mange kvinner som bor i dette landet som sliter med å få den helsehjelpen de trenger. Det er fortsatt mange kvinner som faktisk har redusert arbeidsevne. Det er fortsatt mange kvinner som ikke får de diagnosene og behandlingene de trenger. Det er fortsatt mange som trenger at vi stiller opp og gjør de politiske vedtakene som trengs, sånn at den nedprioriteringen og egentlig diskrimineringen kvinner har opplevd år etter år, ikke fortsetter. La oss heller brette opp ermene og si hurra, og at kampen fortsetter.

Det er positivt at Arbeiderpartiet har snudd og stemmer for vårt, SVs og Senterpartiets forslag. Jeg bet meg merke i det statsråden sa i sitt innlegg om andre kvinnehelsesatsinger, noe jeg også synes er veldig viktig og riktig. I forlengelsen av det har jeg egentlig to spørsmål. Jeg begynner med det første, for statsråden nevnte abortloven. Der ble det også ganske tydelig at abort i primærhelsetjenesten var noe som det skulle satses på, men Sex og samfunns helsetilbud, som er det eneste i hele Norge som er aborttilbudet i primærhelsetjenesten, mister nå tilskudd og står i fare. Hvordan henger ordene sammen med virkeligheten på gulvet? Og når det gjelder andre kvinnehelsesykdommer, som jo også fortsatt dessverre er ganske nedprioritert, og hvor mange opplever først og fremst at de ikke blir trodd, og at veien fra å få plager til å få behandling er veldig lang – og for noen dessverre ikke til stede engang: Ser vi at det kan være en virkelig endring i kvinners virkelige liv etter det statsråden sa i dag?

S eher Aydar (R) [11:08:10]: Jeg vil starte med å si hurra, og kampen fortsetter! I dag tar vi et viktig steg for kvinnehelsa, og jeg er både glad for og stolt av å være en del av det. Jeg vil først og fremst takke alle de 80 000 pluss som har gitt tydelig beskjed om hva det er vi skal gjøre herfra. Jeg vil takke Sanitetskvinnene og alle aktivistene som har stått på i årevis for at vi skal ta det endelige steget vi tar nå. Det er reelt at et vedtak på Stortinget er én ting og innføringen en annen. Jeg ser fram til at det skjer, og at folk faktisk merker det i hverdagen sin. Halve befolkningen har opplevd systematisk forskjellsbehandling i helsevesenet. Det mangler både kunnskap og behandlingstilbud, og mange kvinner står igjen med et udekket behov i det offentlige. Resultatet er at tusenvis må betale summer i det private for hjelp de burde fått gjennom fellesskapet. Jeg begynner med det, for vi har store utfordringer på hele kvinnehelsefeltet. I dag får vi imidlertid flertall for forslag om overgangsalderen, og jeg håper det bare er starten når det gjelder kvinnehelse og satsing på det. Blåreseptordningen skal hindre at mennesker med langvarige sykdommer får en urimelig økonomisk byrde, men når det gjelder hormonbehandling i overgangsalderen, har hele byrden fram til nå vært privatisert. Når hele 96 pst. av dem som bruker medisin mot overgangsplager, må betale alt selv, sier det seg selv at vi må ta politisk ansvar og løse det. Alvorlige overgangsplager kan påvirke både livskvalitet og arbeidsevne. Til tross for økt politisk oppmerksomhet om kvinnehelse står det fortsatt igjen store utfordringer som rammer mange. I Rødts alternative budsjett bevilget vi midler til å innfase hormonbehandling i overgangsalderen på blå resept. Det var det ikke så mange flere som gjorde. Jeg søkte faktisk på ordene «kvinne», «kvinnehelse» og «overgangsalderen», og det var kun Rødt og SV som hadde bevilget penger til det. Jeg håper at dagens flertall og satsing viser at vi er nødt til å satse på kvinnehelse og sørge for at det ikke blir privatisert, både når det gjelder å betale for medisiner man trenger, og når det gjelder behandling man faktisk har behov for. I dag er jeg først og fremst glad for at vi har flertall og egentlig enstemmighet i veldig mange forslag. Det handler ikke bare om blåreseptordningen, men om veldig mange flere forslag som kan styrke rettighetene. Vi har en lang vei å gå. Mange kvinner går fortsatt med smerter som de verken blir tatt på alvor for, diagnostisert for, eller som blir behandlet, og jeg håper dagen i dag peker vei for framtiden. Jeg vil helt til slutt takke forslagsstillerne som tok dette initiativet, og hele komiteen for at vi sammen sørger for å komme et steg videre for å rette opp i en urettferdighet kvinner er blitt utsatt for altfor lenge.

Alle er klar over situasjonen for familier – alt har blitt dyrere og økonomien strekker ikke til. En helt vanlig familie har dårligere råd nå enn for ti år siden, og altfor mange sliter økonomisk og opplever at de har mindre å rutte med enn det de egentlig trenger. Jeg er bekymret for at inntekten til familier skal styre hvilke barn som får de medisinene de trenger, og som faktisk er best for dem. Det er viktig at prisene på barns medisiner holdes nede for å motvirke at forskjellene øker mellom familier. Så er det selvfølgelig mye å si om legemiddelfirmaer som skrur opp prisene for egen inntjening, men det kan vi dessverre – spør du meg – ikke styre over akkurat nå. Det vi kan gjøre noe med, er det som familiene må ut med. Antibiotikaresistens er en helseutfordring både i Norge og i verden, og det at barn utvikler høyere risiko for dette fordi familier ikke har råd til dyr og målrettet behandling, er ganske alvorlig. Forslagene som Rødt er med på å støtte, er viktige med tanke på både hvert enkelt barn som trenger antibiotikabehandling, og familiens økonomi, og det handler også om at det er bra for samfunnet som helhet. Jeg er glad for at det nå er flertall for å utrede om egenandel for legemidler på hvit resept kan inkluderes i foreldrenes egenandelstak. Dette er viktig også fordi det er foreldrene som betaler for legemidler for barn. Det er de og deres økonomi som avgjør hva slags muligheter barna får. Derfor er det riktig retning på dette. Vi mener at alle, og særlig barn, bør ha lik tilgang til legemidler og behandling som de trenger, uavhengig av foreldrenes lommebok. Det er også derfor Rødt jobber for å kutte i egenandelene generelt, for alle, og vi jobber også med det i våre alternative budsjetter. Det er ingen hemmelighet. Jeg takker også forslagsstillerne som løfter situasjonen for barna, sånn at vi sammen kan gjøre noe med dette.

Da er det litt merkelig at statsråden går ut og sier at kommunene ikke bare kan få og få. Det er helt klart at det er mulig å bruke penger på en bedre måte – der er vi enige – men hverdagsvelferden finansieres av kommunene, og det er ikke så mye penger der. Veldig få kjenner seg igjen at kommunene bare får og får, og at det fører til latskap. Det er helt riktig at det finnes sløseri, og jeg tror også at det er riktig at heltid og gode arbeidsvilkår er en del av løsningen. Men det handler også om bemanningsbyråer som tjener seg rike på å leie inn til fattige kommuner. Det handler om kommersielle aktører som tar helsekroner ut av helsetjenesten vår og gir dem til eiere i utlandet. Det blir brukt over 1 mrd. kr på eksterne konsulenter, og det er flere direktører enn intensivplasser på sykehusene våre. Det brukes mye tid på koding og rapportering når sykehus leker butikk. Det finnes problemer, og det finnes løsninger. Derfor er det uforståelig for meg hvorfor regjeringen ikke heller tar tak i pengene som renner ut til kommersielle eiere eller bemanningsbyråer, framfor å be om at det må strammes enda mer til i hverdagsvelferden, altså i kommunene. Det var det som var spørsmålet.

Omfordeling er absolutt en god løsning på mange av de utfordringene vi står overfor. I intervjuet om pengebremsen i VG sier statsråden bl.a. at kommunene ikke bare kan få og få. Når jeg besøker kommuner og sykehus, ser jeg fagfolk som sparer på hver eneste krone, at viktige helsetilbud kuttes, og at mange ansatte jobber så mye at de nesten jobber seg syke for å få hjulene til å gå rundt. Ingenting tyder på at norsk økonomi kommer til å krympe framover, og når folk får mer penger mellom hendene, ønsker de selvfølgelig også å bruke en del av den veksten til bedre helsetjenester. Spørsmålet er derfor ikke om vi skal bruke mer penger på helse framover, men om vi skal prioritere det til fellesskapet, eller la det vokse fram egne tilbud for de mest ressurssterke, altså de som kan betale for seg. Kan statsråden se for seg at helsevesenet kan gi et tilbud som er i tråd med det folk trenger, uten at det brukes mer penger på det?

Jeg er glad for at statsråden anerkjenner at altfor mange sliter med tannhelseutgiftene, og for at arbeidet med en helhetlig tannhelsereform er i gang. Jeg er likevel litt bekymret for finansieringen. Det skyldes egentlig det siste utspillet som statsråden hadde i VG, om pengebrems innen helsetjenestene. Det er bl.a. begrunnet med økte forsvarsutgifter. Jeg håper at helseministeren kan oppklare hva som er regjeringens syn: Synes statsråden at det er en god idé å sette finansiering av velferd og finansiering av forsvar opp mot hverandre når vi står overfor viktige oppgaver?

Skal man først falle og brekke armen, er man heldig om det skjer i Norge og ikke i USA, men dersom man faller og brekker en tann, kunne man like godt bodd i USA. Tannhelse i Norge er et lite stykke Amerika midt i velferdsstaten – kun for de som betaler for helsehjelp. Nye tall fra SSB viser at over 350 000 personer i Norge ikke har råd til tannlegen. Over 800 000 sier at tannlegeregningen er vanskelig å håndtere. Dagbladet kunne nylig fortelle om Kari, som i 2023 brukte 100 000 kr på tannlegeregninger. På grunn av skader og infeksjoner står nå læreren og alenemoren overfor en ny regning på 80 000 kr. Det er summer de aller fleste av oss har store problemer med å kunne betale. Kari sliter fortsatt med tannhelsen, men sønnen hennes blir konfirmant i år, og hun sier at hun vil prioritere gaver til ham. Som tannlegeforeningen sier i den saken, kan høye priser føre til at folk lar være å gjennomføre behandling. De sier også at det kan føre til mer omfattende og kostbar behandling senere. Når folk med helt vanlige inntekter sliter med å betale tannlegeregningen, sier det seg selv at de som har lite, sliter enda mer. SSBs levekårsundersøkelse slår fast at trygdede og sosialhjelpsmottakere er overrepresentert blant dem som ikke har råd til å gå til tannlegen. Hva tenker helseministeren om at det er stadig flere i Norge som oppgir ikke å ha råd til tannlegen? Det er realiteten – det er flere enn i fjor som ikke har råd.

Endelig – vi har prøvd så mange ganger, og skiftende regjeringer siden 2019 har nektet å offentliggjøre en rapport som kan kaste lys over Nav-skandalen. Når vi snakker om Nav-skandalen, tror jeg veldig mange glemmer hvor mange helt ekte mennesker som ble utsatt for ganske omfattende justismord. De første som klagde, påpekte ikke bare det økonomiske tapet, men også det psykiske stresset, samlivsbrudd. Svært mange mennesker har betalt en høy pris for feil som ble gjort – og så har det tatt så lang tid å få levert den rapporten som kan kaste lys over hva som har skjedd. Jeg har lyst til å poengtere én ting: Det snakkes om regjeringsinterne dokumenter, men dette er altså snakk om en rapport fra en interdepartemental arbeidsgruppe. Det er faglige vurderinger fra embetsverket. Det er egentlig det er der. De fleste sakene som Nav har gjennomgått, endte med vurderingen at urettmessig straff og all innkreving av penger og tilbakeholdelse av ytelser, alt som handlet om mottakelse, handlet om folk som ble regnet som bosatt i utlandet. Da er det ganske naturlig å stille spørsmålene: Hvem visste hva? Hva visste regjeringen? Og når visste regjeringen det? Og nei, dette rammes faktisk ikke av det som naturlig havner under regjeringsinterne dokumenter. Dette er av stor samfunnsinteresse, spesielt for de menneskene som er rammet. Det bør bli offentliggjort uten forsinkelser, for disse folkene har ventet lenge – for lenge. De har ikke gjort noe galt. Og det er noe interessant med det: Når helt vanlige mennesker gjør en feil, straffes de ganske grundig. Når staten gjør en feil, kan altså ulike regjeringer holde tilbake viktig informasjon som kan bidra til å skape rett etter så mange år med urett. Jeg glad for at Stortinget nå endelig sier klart og tydelig at rapporten skal offentliggjøres. Det kan ikke skape den rettferdigheten som det hadde vært behov for, men det kan i hvert fall lege noen sår, og det er det enormt behov for. Jeg er stolt av at vi har vært på lag med dem som har kjempet for sin sak i så mange år, og vi skal sørge for at staten offentliggjør det så fort som mulig, og følge det opp videre.

I dag ser vi en utvikling som egentlig burde uroe oss alle: Arbeidsgivere bestrider sykmeldinger som aldri før. Resultatet er at syke folk blir stående uten penger å leve av. Men det er ikke arbeidsgiveren din som skal avgjøre om du er syk – det er legen som skal gjøre det. Arbeidsgivere har ikke medisinsk kompetanse – det har leger. Rødt vil fjerne arbeidsgivers rett til å bestride sykmeldinger. Vi vil stoppe at syke arbeidsfolk blir stående uten inntekt. Hva er det som skjer når en arbeidsgiver bestrider en sykmelding? Jo, da gå saken til Nav, og da kan det ta flere måneder før det blir avklart. Den syke arbeideren står uten inntekt mens Nav behandler saken. Manglende forskuttering og omfattende og useriøse bestridelser av sykelønn rammer spesielt folk i bransjer med lave lønninger, mindre forutsigbarhet og allerede tøffe arbeidsvilkår. Dette er folk som overhodet ikke tåler en forsinket lønnsutbetaling. I disse bransjene brukes bestridelser som maktmiddel. Tallene viser en kraftig økning: rundt 1 300 saker i 2022, og to år senere var det 1 900 saker. Det skaper en enorm utrygghet for dem som rammes. Rødt vil også at sykepenger skal forskutteres, sånn at arbeidstakeren ikke taper penger om arbeidsgiver bestrider sykmeldingen. De aller fleste av oss kan nesten ikke tenke seg dette. Tenk om du eller en god venn ble syk, og arbeidsgiveren prøvde å nekte dere penger å leve av – nekte dere penger dere skal bruke til å betale for mat og tak over hodet for familien sin. Det er det dette handler om. Den tanken er ubegripelig for de aller fleste, men det skjer. Dette rammer arbeidsfolk i Norge hver eneste dag. Dette er et prinsipielt spørsmål om rettigheter i arbeidslivet og i velferdsstaten. Selv om Rødt gjerne skulle gått lenger, er vi glade for at Arbeiderpartiet vil bidra til å løse dette problemet, at de nå vil være med på en grundig gjennomgang, og at vi skal undersøke om det er noen bransjer som utpeker seg – og så skal vi følge det opp. Det er et viktig første steg å få bukt med det tillitsvalgte lenge har varslet om, nemlig et systematisk misbruk. Rødt mener at det må strammes kraftig inn på selve ordningen, for det er helt uholdbart at arbeidsgiver gjør dette uten kostnad og risiko, mens den ansatte må stå uten inntekt mens saken behandles. Vi kan ikke ha et system der syke mennesker straffes økonomisk, mens arbeidsgivere bestrider sykmeldinger i tide og utide. Ingen skal miste inntekter fordi de blir syke.

I dag foreslår Rødt midlertidige kutt i avgiftene på bensin og diesel, for når prisene er så høye som nå, sier det seg selv at det går aller mest ut over dem som i utgangspunktet har lite å gå på hver måned. Sånn funker det: Har man lite, bruker man mer av inntekten sin til basisutgifter. For veldig mange i dette landet er det faktisk en basisutgift å betale for bensin eller diesel. Det er ikke sånn at alenemoren som skal kjøre ungen sin til trening eller aktivitet, bare kan slutte med det. Hun får bare dårligere råd. Det er dyrt å spise, det er dyrt å bo, og det er dyrt å komme seg fra a til b. Det er den virkeligheten folk lever i i dag. Det trengs flere tiltak. Avgiftskuttene løser ikke alle problemene, men mange har hatt ganske trang økonomi altfor lenge, og de har ikke så veldig mye mer å gå på. De ulike tiltakene som trengs, trengtes i går, og de trengs både i dag og i morgen. De trengs for folk som kjører, men også for folk som ikke kjører bil. Folk som sliter med økonomien og med regningene, gjør det i både by og bygd. Vi må ha løsninger for folk enten de bor på Søndre Nordstrand eller i Balestrand, om de bor på Romsås eller oppe i nord. Løsningene er ulike for alle, men spørsmålet om midlertidig kutt i diesel- og bensinprisene handler egentlig ikke om en konflikt mellom by og bygd. Det gjør det ikke. Det handler om at man skal bøte på de store utgiftene folk i dag blir utsatt for, og at man faktisk skal komme med midlertidige tiltak for det. Det er det Rødt foreslår i dag.

En stemmeforklaring fra meg også: Rødt går også ut av II i tilrådingen og stemmer for forslag nr. 2. Vi stemmer i tillegg for det ene løse forslaget, forslag nr. 6, men mot forslag nr. 5.

Det er ingen tvil om at frivillige og ideelle organisasjoner i helsefeltet gjør en utrolig viktig jobb og er et verdifullt supplement til det offentlige. Derfor må tilskuddsordningene være tilpasset denne rollen, og vi støtter en gjennomgang av ordningene. Det er positivt at vi nå peker i retning av at organisasjonene kan bruke mer tid på det de faktisk er gode på, og mindre tid på administrasjon. For noen vil flerårige tilskudd være en veldig god løsning fordi det gir bedre forutsigbarhet og mer effektiv bruk av ressursene. Det tar tid å bygge fagmiljøer, og nettopp derfor er det viktig at tilskuddsordningene er mer stabile og forutsigbare. Det er også bra at utlysningene nå kommer tidligere, og at saksbehandlingen går raskere enn før. Det er positivt. I tillegg må samordningen mellom Helsedirektoratet og andre styrkes, sånn at de organisasjonene som jobber på tvers, får mer helhetlige rammer. Det er jo ønsket at også organisasjoner som jobber på tvers, skal ha stabilitet. Det må sikres, for det trengs. Det gjelder å bruke både penger og tid på en god måte, for det er fellesskapets midler til frivillige og ideelle organisasjoner som bidrar til samfunnet på ulike måter. Både den tiden og de pengene er verdifulle og må ikke brukes på unødvendig administrasjon. Rødt er med i forslaget om å ta i bruk hele handlingsrommet for å gi ideelle aktører positiv særbehandling i offentlige anskaffelser. Det handler også om å sikre mer kontinuitet for den sektoren. Vi stemmer subsidiært for forslaget om å sikre at helseforetakene ved kjøp av private tjenester reserverer disse til ideelle aktører. Vi skulle ønske det var punktum etter «aktører», men det blir subsidiær støtte siden det står «der det er hensiktsmessig». Vi mener det alltid er hensiktsmessig å prioritere ideelle framfor kommersielle aktører. Rødt har levert et eget representantforslag, som nå behandles i komiteen, om å reservere anbud for ideelle aktører der anbud er anskaffelsesformen som brukes i dag. Vi mener også at det ikke er en god måte å løse viktige oppgaver på, altså at anbud egentlig bør avskaffes som anskaffelsesform. Vi foreslår både å styrke tilbudet og et langsiktig samarbeid med ideelle aktører som faktisk løsning. Vi ser fram til den behandlingen i komiteen. Vi kommer selvfølgelig, når det er budsjettforhandlinger, til å se på hvilke organisasjoner som skal få penger. Når det gjelder forslag nr. 6, tenkte også vi at det var ivaretatt, men siden det nå er litt usikkerhet om hvordan det blir, kommer vi til å melde det i etterkant.

La meg begynne med julenissen, som jeg egentlig ikke tror på. Hadde helseministeren hatt på seg nisselue, ville jeg ikke trodd på ham da heller, for det henger fortsatt ikke på greip. Jeg synes egentlig det er ganske spesielt, for det er ikke bare i Rødts fortelling om virkeligheten at det er problemer og utfordringer landet rundt i forbindelse med psykisk helse og kuttene folk utsettes for. Om helseministeren ikke har lyst til å tro på det vi sier, kan jeg f.eks. vise til de som organiserer folk som jobber på sykehusene våre. NSF, Norsk Sykepleierforbund, sier at det er korte behandlingsløp og utilstrekkelig poliklinisk kapasitet, og samtidig ser de også en nedbygging i døgntjenestene og ikke-lovpålagte tjenester. Sist jeg sjekket, handlet det ikke om å tro eller ei – det handler om virkeligheten på gølvet. Det samme gjelder Legeforeningen. De er bekymret for nedbygging av langtidsplassene. Pårørendesenteret skriver om at folk blir mer overlatt til seg selv. Det er realitetene folk møter. Når folk opplever at det psykiske helsetilbudet der de bor, blir kuttet, er det en realitet de opplever. Den realiteten kan selvfølgelig de som har ansvar, velge å tro på eller ei, men den er til stede, og den handler ikke bare om tall. Den handler om det reelle tilbudet som er der, eller ikke er der. Disse kuttene handler heller ikke bare om det budsjettet som bevilges i dag. Det handler også om hvordan vi driver og finansierer sykehusene. For eksempel må sykehusene i dag spare til lån og renter til staten. Det er forventninger om effektivisering fra dag én. De flytter inn i nye bygg, og de urealistiske forventningene tvinger fram kutt som det egentlig ikke er rom for. Det er realiteten. Realiteten er at vi driver sykehus som om det var butikk. Når sykehus drives som om det var butikk, kuttes det der det er minst lønnsomt, og det er f.eks. psykisk helse. Selvfølgelig henger det sammen med at høyreregjeringen innførte innsatsstyrt finansiering i psykisk helse, og det har også tvunget fram mer markedstenkning i hele tilbudet. Reelt sett er det faktisk sånn at selv om det ikke er lønnsomt i sykehusenes budsjetter etter dagens modell, betyr ikke det at behovet ikke er til stede, for det er det – hundre prosent. Når folk mister tilbudet sitt eller blir utsatt for kutt, er det faktisk en realitet vi må ta utgangspunkt i og finne løsninger på, og jeg tror egentlig ikke vi kommer langt med å karakterisere hverandre som det ene eller det andre. Vi må forholde oss til de utfordringene folk har, og så må vi finne løsninger på dem. Da håper jeg at flere av de forslagene det er flertall for etter representantforslaget fra SV, kan bidra til det.

Jeg tror det oppleves litt fjernt for folk som hører på, at man i diskusjon på Stortinget får høre at det satses på psykisk helsetilbud, samtidig som flere helseregioner opplever reelle kutt. Det er ekte kutt og ekte plasser. Når noen sykehus øker kapasiteten, kan det være at det ikke hjelper de som mister sitt tilbud der de bor. Poenget er at vi trenger at tilbudet økes overalt. Når folk opplever kutt, f.eks. i barne- og ungdomspsykiatrien, psykisk helse eller rustjenester, er det et reelt kutt. Det er til stede. Mange av disse sykehusene må også kutte, ikke bare basert på hvor mye de får av penger, men også fordi de må spare til bygg eller prestisjeprosjekter som Helseplattformen, som gjør at de får dårlig økonomi. Dette kommer ikke av at det er faglig funderte kutt. Det kommer av at de har dårlig økonomi på grunn av dagens finansieringsmodell. Spørsmålet er: Kan man skjerme psykisk helsehjelp eller annen helsehjelp som folk har behov for?

Når sykehusenes økonomi er under press, opplever vi gang på gang at det kuttes i psykisk helse. Et eksempel på det er millionkutt i psykiatritilbudet til barn og ungdom ved Oslo universitetssykehus, min egen helseregion, men også Helse Møre og Romsdal rammes nå av kutt i både rustjenester og psykisk helsetilbud. Hvordan henger disse kuttene – som kommer av at sykehusene har presset økonomi og må spare og kutte, til tross for at behovet egentlig finnes – sammen med regjeringens uttalte mål om å styrke psykisk helsetilbud?

Lav inntekt påvirker oss sterkt – både vår psykiske og vår fysiske helse, levealder og muligheter til å være på skolen eller stå i jobb. Forskjellene i Norge øker. I fjor hadde én av seks husholdninger utfordringer med å betale for sine grunnleggende behov. Å leve med dårlig økonomi tærer på den psykiske helsen. Når man konstant bekymrer seg for om man har råd til mat på bordet, om det vil komme enn uforventet regning i posten, eller om noe hjemme vil gå i stykker, lever man med konstant økonomisk stress, og over tid gjør slikt stress oss mer utsatt for angst, depresjon og andre psykiske helseutfordringer. Det å bo trangt og måtte forholde seg til kompliserte systemer og søknadsfrister, stønader, økonomiske tilskudd og det å kjenne på sterk stigmatisering fra resten av samfunnet, setter sterke spor hos folk. Derfor støtter Rødt en oppdatert og forsterket opptrappingsplan for psykisk helse som vil vektlegge nettopp denne sammenhengen mellom psykisk uhelse og sosiale og økonomiske ulikheter i samfunnet. Med sterkere kobling mellom sosialfaglige tjenester og psykisk helse vil flere kunne få bedre hjelp til å mestre livet sitt. Rødt kommer til å fortsette å stå i kampen mot Forskjells-Norge og for å sørge for at folk ikke opplever det økonomiske stresset som skaper større problemer på sikt. I lang tid har det vært en systematisk nedprioritering av psykisk helsevern. Derfor støtter Rødt helhjertet et mål om forsterket innsats i opptrappingsplan for psykisk helse og ikke minst mer kapasitet til å behandle folk innen psykisk helse og rus. Når sykehusenes økonomi er under press, kuttes det innen psykisk helse, fordi det lønner seg ikke i sykehusenes system – slik er helseforetaksmodellen. De har lempet ansvaret over på kommunene, som verken har kapasitet eller kompetanse til å håndtere dem. Vi er dypt bekymret for konsekvensen av at flere langtidsdøgnplasser i psykisk helsevern legges ned. Når flere alvorlig syke unge voksne mister den hjelpen de trenger, blir de overlatt til seg selv. Mange med alvorlige psykiske lidelser trenger trygghet og omfattende og langvarig helsehjelp. De trenger DPS med nok plass og fagfolk nær seg. Når det flere steder skjer nedbygging og kutt, fører det til kortere behandlingsforløp og økt press på de kommunale tjenestene og spesialisthelsetjenesten. De som rammes, er noen av de aller mest sårbare innbyggerne våre, så vi forventer at en oppdatert opptrappingsplan for psykisk helse løser de problemene og utfordringene folk opplever, og ikke minst det som helsetjenesten står overfor.

På vegne av representantene Marie Sneve Martinussen, Hanne Beate Stenvaag og meg selv fremmer jeg forslag om arbeidstidsreduksjon for turnusarbeidere. På vegne av Marie Sneve Martinussen og meg selv fremmer jeg forslag om å sikre pauserom for sykehusansatte.

Jeg er nok ikke den eneste som liker å se på fotballkamper med andre, men denne saken handler egentlig ikke om det. Den handler om det skal være lov å ha alkoholservering på utesteder nesten døgnet rundt. Det er det vi skal ta stilling til. Jeg oppfordrer alle til å ta innover seg samfunnskonsekvensene av dette. Unntaket fra skjenketidene vil føre til en større belastning for ansatte i utelivsbransjen. De har allerede lange vakter, høyt tempo og lite rom for pauser. Vi snakker om en bransje der Arbeidstilsynet har avdekket lovbrudd på syv av ti serverings- og overnattingssteder de har sett på. Så mange som 40 pst. hadde brudd på kravet til overtidsbetaling. Fellesforbundet, som organiserer de ansatte i utelivsbransjen, sier blankt nei til døgnåpen alkoholservering under fotball-VM for herrer. I tillegg er det også en belastning for politi, helseberedskap og transport. Poenget mitt er at dette har samfunnsmessige konsekvenser. Det har også konsekvenser for enkelte. Blå Kors er en av flere organisasjoner som er alvorlig bekymret for konsekvensene av forslaget. Særlig er deres fokus på barn og unge som har foreldre med alkoholproblemer og andre rusproblemer, som med dette forslaget kan havne i en særlig sårbar situasjon. De opplever traumatiske belastninger oftere enn andre, som å være vitne til eller bli utsatt for vold, både fysisk og emosjonell mishandling og overgrep. Det er realiteten. Når vi snakker om fellesskapsfølelse – som jeg elsker med fotball – må vi huske at dette ikke handler om fellesskapsfølelse eller ei. Dette handler om hva slags rammer vi skal ha. Jeg er sikker på at vi som liker å se på fotball, kan skape fellesskapsfølelse uten at man skal fortsette å drikke til kl. 4, 5 eller 6 hvis man ikke blir drita til kl. 3 – og så skal det være fellesskap. Det er ikke min definisjon av fellesskap. Min definisjon av fellesskap handler om at vi skal kunne ta vare på hverandre. Det er det det handler om. Midlertidig unntak av skjenketidene vil også innebære en liberalisering av alkoholloven, og dermed forsterke de negative konsekvenser det har, både for enkeltmennesker og for hele samfunnet. Spesielt FrPs forslag har flere fallgruver. Det er litt uklart hvilke idretter og hvilke nivåer det skal gjelde for. Gjelder det sjakk? Gjelder det fotball? Gjelder det friidrett? Jeg vet ikke, og jeg mener at vi ikke kan gå inn for det.

For fire dager siden var Oslos gater fylt av nesten 7 000 personer som alle sammen krever det samme: Stans all vold mot kvinner! Denne kampen har våre mødre, bestemødre og generasjoner før oss kjempet, og den kampen kjemper vi fremdeles. Voldtekt er et alvorlig folkehelse- og samfunnsproblem. Det er noe av det mest krenkende et menneske kan utsettes for. Det rammer mange i samfunnet vårt. Én av fem av oss kvinner opplever en voldtekt i løpet av livet. Det er ganske mange av oss. Voldtekt ødelegger liv, helse, trygghet og familier hvert år. Samfunnet må derfor reagere hardt, med strenge straffer for denne typen forbrytelser. I fjor ble flere av straffelovens bestemmelser om voldtekt endret. Samtykkeloven ble innført – endelig. Minstestraffen ble fjernet, for at man skulle ta bort et hinder for å få dømt personer i voldtektssaker. Samtidig foreslo regjeringen – og fikk bred støtte og flertall for – å redusere maksstraffen for grove voldtekter. Nå innser Rødt at dette var en dårlig idé. Derfor stemmer vi for å øke strafferammen for grove voldtekter, tilbake til det nivået den var på. Ved å øke strafferammen for grove voldtekter sendes det et tydelig signal ut i samfunnet om alvoret i disse forbrytelsene. I tillegg håper vi at det kan føre til flere og strengere dommer, et større mulighetsrom for domstolene, og at færre skal oppleve å møte igjen personen som har voldtatt dem, på gata noen måneder eller få år etter. Kampen for et samfunn der alle kan leve livet sitt i frihet fra vold, er ikke over. Det vet vi alle veldig godt. Vi er ikke i mål, men i dag mener vi at vi i det minste tar et steg i riktig retning. Vi fortsetter å kjempe kampen mot vold og voldtekt videre – i dag og i morgen, når det gjelder både forebygging og å sikre rettssikkerhet for kvinner.

Takk for et ganske konkret svar. Jeg er enig i det. Jordmormangelen på sykehusene er ikke drevet av naturlover, den er drevet fram etter år etter år med økonomisk motiverte effektiviseringstiltak og innsparinger og stor arbeidsbelastning. Vi har et finansieringssystem som gjør det ganske lite lønnsomt å prioritere føde og barsel, sammenlignet med andre oppgaver sykehuset har. Det blir nedprioritert. Det haster å styrke bemanningen og å skape arbeidsvilkår som gjør det mulig å beholde flere. Problemet nå er at fra Elverum til Alta er det en usikkerhet for kvinner om hvor de skal føde, hvis de skal føde i sommer. I Nordland har de pleid bl.a. å ha vekslende sommerstengt i Harstad og Narvik. Dette handler om at kvinner som skal føde, opplever at deres helsehjelp ikke ivaretas gjennom hele året. Er det sånn at andre deler av samfunnet kan ta pause – brannvesen, akutten osv. – eller er det bare for kvinner dette gjelder?

Jeg synes det er viktig å påpeke det som statsråden var inne på, nemlig at de som er fornøyd, er det fordi vi har utrolig mange dyktige folk som strekker seg ganske langt. Det er også riktig, som statsråden sa, at arbeidsbelastningen må gå ned for at vi skal kunne beholde flere. Dette er en forventet utfordring hvert eneste år, og skiftende regjeringer ser på det samme problemet gjenta seg neste år. Det er egentlig ingen overraskelse at vi har fødeavdelinger som er så tynt bemannet at de ikke er i stand til å drifte ved ferie, og det bør egentlig være alarmerende nok i seg selv. Denne sommeren bør være den siste sommeren med sommerstengte avdelinger. Jeg skal sitere en ganske klok kvinne, Arbeiderpartiets tidligere helsepolitiker året før Arbeiderpartiet kom i regjering. Hun sa: «Sommeren er høysesong for fødsler (…). Likevel holder en del av fødeavdelingene stengt, noe som medfører lengre reisevei for de fødende. Fødetilbudet må innrettes slik at det er like trygt å føde gjennom hele året.» Er helseministeren enig med Arbeiderpartiet?

«Juli er en av månedene flest barn blir født i. Likevel velger flere sykehus å stenge fødeavdelinger og fødestuer på sommeren. For mange gravide betyr det lengre vei til fødested, mye usikkerhet og uforutsigbarhet. I fjor var fem fødesteder sommerstengt. Det er godt kjent at ansatte trenger ferie, og at kvinner føder, også på sommeren. Men likevel gjøres det lite for å sikre helsetilbudet gjennom hele året. Skyldes mangelen på krafttak i fødetilbud før neste sommer en nedprioritering av kvinners helsetilbud?»

Rødt er opptatt av å legge til rette for levende distrikter og lokalsamfunn. Vi har på den ene siden hensynet til muligheten til å drive lokalbutikk også når det ikke er stor økonomi i distriktene. Samtidig er det viktig for oss å ivareta alkohollovens krav til kontroll. I dag er det ulik praksis mellom kommuner med tanke på hvilke vilkår de gir salgsbevilling i fjernbetjente butikker på. Det skaper en uforutsigbarhet. Det gjelder særlig i distriktene. Jeg tror at for veldig mange – i hvert fall er det det for meg – er selvfølgelig fysisk bemannede butikker, der folk kan møte hverandre, å foretrekke. Samtidig må vi ta inn over oss endringer som er i samfunnet vårt. For de mindre distriktsbutikkene er nettopp digital bemanning i deler av åpningstiden det som gjør det mulig å opprettholde butikkdriften. For Rødt handler det om at vi både vil legge til rette for tilgjengelighet for dagligvarebutikker i distriktene og opprettholde en restriktiv alkoholpolitikk – og etter hvert også legge til tobakkspolitikk. Derfor stemmer vi for at kommunene skal fortsette å godkjenne salg av alkohol i fjernbetjente butikker, og det med den forutsetning at de tekniske løsningene er gode nok til å oppfylle lovens krav til kontroll. Jeg legger til grunn at akkurat dette er ivaretatt i den endringen som er i løst forslag. Det handler også om at vi vet at alkoholbruk kan ha store konsekvenser for både enkeltmennesker, familier og samfunnet. For Rødt er det viktig med en fortsatt restriktiv alkoholpolitikk, og vi skal fortsette å jobbe for at norsk alkoholpolitikk er og må være folkehelsepolitikk. Det er også derfor vi kun støtter forslag nr. 2 i dette tilfellet. Det forslaget er tydelig på at både alkohollovens og tobakklovens krav til bl.a. kontroll skal være på plass.

Jeg har fulgt med på replikkvekslingen som handler om helseforetaksloven. Jeg lurer på om helseministeren kan informere oss om hva slags saker som ifølge han er av vesentlig betydning, altså i den forstand at de skal løftes i foretaksmøtet, og at helseministeren skal ta avgjørelsen. Hvis ikke denne saken er det, lurer jeg på hva som skal til for at det regnes som av vesentlig betydning.

Hvis det skal bo folk i hele landet, må det også være helsetilbud tilgjengelig i hele landet. Nasjonal helse- og samhandlingsplan vil ha mer elektiv aktivitet til lokalsykehusene. Det dette forslaget egentlig ber om, er at man skal følge egne føringer. Når regjeringen ber sykehus om å forberede seg på krig og helt utenkelige scenarioer, kan man ikke samtidig bygge ned helsetilbud i et fylke med lange avstander og mye vær. For Rødt er det ganske tydelig: Vi vil stanse nedbyggingen, og vi vil sikre lokalsykehusene. I dette tilfellet er ikke forslagene basert på faglige vurderinger, men de er økonomisk styrt. Det som må ligge til grunn, er kvalitet og pasienttrygghet. Det er dessverre i dette tilfellet basert på økonomi. Vi må også huske at lokalsykehus er samfunnsinfrastruktur. I Indre Sogn og Nordfjord er lokalsykehuset også avgjørende for arbeidsplasser og bosetting. Å rasere velfungerende tilbud gir varige konsekvenser, langt utover det jeg tror både er tenkt og er hensikten, men det er det som blir konsekvensen. Så er det riktig at etter at forslagene ble levert og behandlet, har det kommet noen endringsforslag i forhold til disse tilbudene. Lærdal får ortopedisk poliklinikk inntil tre dager i uken, men fortsatt blir hoveddelen av ortopedi lagt ned i Lærdal. Det er på en måte realiteten. For oss innebærer disse forslagene fortsatt en svekking av lokalsykehuset. Derfor står vi fast ved forslagene og kommer til å stemme sånn vi har varslet i komiteen. Når innbyggerne sier fra, da lytter vi, og for at vi skulle høre, tok massevis av mennesker bussen hele veien til Oslo. Alt de vil, er å redde helsetilbudet og lokalsykehuset sitt. Det er på tide at vi tar et oppgjør med sentraliseringspolitikken, det er på tide å avvikle helseforetaksmodellen, for dagens styrings- og finansieringsmodell driver fram sentralisering og kutt, og det er på tide med faktisk demokratisk styring av sykehusene. Jeg mener det er helt rett at vi som er folkevalgte tar tak i saker som handler om helsetilbud, for vi er ikke enig i at dette skal være noe som avgjøres på styrerom, av folk som aldri har vært på valg. Vi må våge å ta ansvar. Helt til slutt vil jeg takke forslagsstillerne for at de har satt fram dette forslaget, og ikke minst aksjonsgruppen, som har vært veldig tydelige på hva det er som står på spill.

La oss rydde litt i hva det er vi vedtar, og hva det er vi ikke vedtar i dag. Vi vedtar at regjeringen skal legge fram en ny finansieringsmodell. Det står for så vidt i starten av begge forslagene, men det forslaget som får flertall, presiserer også at det skal sikre at investeringer ikke går utover driften. Jeg registrerer at FrP og Senterpartiet også har lagt inn det i sitt forslag, og det er jeg glad for at de har gjort. Det betyr at vi hadde et veldig godt forslag, og som de også var enig i. Men det er naturlig at når det er et godt forslag, så går vi for det. Når vi har fått gjennomslag for det, så går vi for det. Så må jeg understreke at selv Eilertsen sa på radio i dag at det ikke er noe som kan gjøres over natten. Det betyr at alle også er enig i at det ikke kan gjøres over natten. Så la oss rydde i hva det er vi er enig eller uenig i. Det fører meg videre til å minne salen om forrige gang vi stemte over å skille investeringer og drift. Da hadde ikke Rødt støtte fra Senterpartiet. Da hadde Rødt heller ikke støtte fra FrP, for FrP ville heller ha en Nye veier-modell, som ville gi mer byråkrati, og som ville være dyrere – på ingen måte en god løsning. Men i dag sikrer Rødt flertall for at vi skal få en ny finansieringsmodell som sikrer at investeringer ikke går utover driften. Det synes jeg alle partier som mener at det er viktig å skille drift og investeringer, skal være glad for. Hvorfor vil vi skille drift og investeringer? For at det ikke skal gå utover driften. Det er hele målet. Dette er viktig for oss, for historien om hvordan vi bygger sykehus er som om vi opererer i blinde. Gang på gang bygger vi sykehus som etter hvert får større kostnader, og som blir mindre effektive fordi det skaper logistikkutfordringer i driften. Et eksempel på det er Drammen sykehus: Mindre enn en måned etter de var i gang, sendte avdelingssykepleier på det nye akuttmottaket i Drammen en bekymringsmelding fordi de har så mange korridorpasienter på det helt nye sykehuset. Sykepleierne sier selv rett ut at det er fordi sykehuset ikke er dimensjonert for det – det er dimensjonert feil i forhold til hva som kreves ved et akuttmottak. Det er de problemene vi ser gang på gang, og det er derfor det har vært viktig for Rødt å faktisk sørge for resultater. Så er det helt feil, som representanten Toppe påstår, at vi har gått vekk fra noen forslag. Vi stemmer egentlig ikke over om vi skal avvikle helseforetaksmodellen i dag. Det er ikke det vi stemmer over. Vi stemmer over om vi skal ha en ny finansieringsmodell, og det er det vi har sikret flertall for. Det er ingen tvil om at mens ulike partier har sittet med finansministere og faktisk forvaltet dagens sykehusmodell, har Rødt kjempet mot foretaksmodellen sammen med folk. Det er veldig bra at flere partier er med oss i den kampen.

I begge forslagene vi diskuterer om skal få flertall i dag, står det som inngang at vi skal be regjeringen om å komme med forslag om en ny finansieringsmodell. De er helt like – det kan være en avklaring til FrP først. Så til spørsmålet: Vi har store problemer på sykehusene over hele landet nå. Det er ikke nok plass ved helt nye sykehus, og ikke minst blir de ansatte presset enormt. Senest var det nyheter fra Helse nord, der man skulle kutte i bemanningen. Dette står i motsetning til hvordan vi ønsker helsevesenet vårt skal være: et sterkt offentlig helsevesen som har plass til både ansatte og pasienter. Det er slik vi faktisk kan gi god behandling. I tillegg til det flertallet som finnes i dag, hva er det viktig å få gjennomført for å faktisk løse problemene sykehusene våre møter i dag?

Stortinget fatter i dag et historisk vedtak som pålegger regjeringen å legge fram en ny, helhetlig finansieringsmodell for sykehusene som skal sikre at investeringer ikke går ut over driften. Det er en seier, først og fremst for ansatte og pasienter. For Rødt har det lenge vært viktig å prioritere det. Jeg er glad for at vi har presset regjeringen til å snu, at det nå blir flertall for en ny finansieringsmodell, og at regjeringen er med på det. Det har noe å si, for dagens modell funker ikke når den går ut over både ansatte og pasienter. De siste ukene har jeg besøkt både nye Stavanger universitetssjukehus og Drammen sykehus. Begge viser tydelig konsekvensene av dagens system: bygg som ikke er dimensjonert for behovene, ansatte uten pauserom, korridorpasienter på helt nye sykehus – og store kutt i driften. Problemene som finnes i dag, er ikke nye. Det handler om måten vi har drevet og organisert sykehus på lenge, og det har vært sånn under skiftende regjeringer. I dag ser vi at det har store konsekvenser, når sykehus må spare inn i driften for å ha råd til nye sykehusbygg. I Drammen har de ikke engang ordentlige pauserom. I Stavanger har de ikke klart å samle hele sykehuset, og de har færre operasjoner og mer sykefravær. I Ålesund måtte klinikksjefen si opp fordi kravene til å spare var så stramme. Sånn er sykehushverdagen. Vi kan endelig sette en stopper for denne måten å finansiere på. Derfor er det avgjørende at Stortinget i dag slår fast at det skal komme en ny finansieringsmodell. Det er en seier, og det er også et nødvendig oppgjør med styringsmodellen som tvinger fram kutt. La oss likevel være ærlige: Foretaksmodellen forsvinner ikke over natten, uansett hvilket forslag man stemmer på i dag. Derfor skal vi følge opp vedtaket og sørge for en mer demokratisk styring. Seieren i dag tar vi med oss, og så skal vi fortsette å jobbe på. For Rødt er det viktig å understreke at sykehus ikke er butikk eller fabrikk. Det er velferd. Vi trenger en modell som sikrer gode arbeidsvilkår, solide helsetjenester over hele landet og sykehusbygg som funker. La meg være klar: Rødts lojalitet ligger ikke hos noen andre partier. Den ligger først og fremst hos folk der ute. Når vi tar avgjørelser om hva vi tror er best, tar vi dem basert på hva som er lurt for helsetjenestene våre. Jeg registrerer også at der klarer vi å påvirke de andre partiene. Jeg registrerer at FrP nå sa at de i sitt eget forslag har klart å legge inn en setning som vi har fått gjennomslag for i Arbeiderpartiets forslag, så jeg er glad for at vi klarer å påvirke absolutt alle forslagene i dag. For to år siden hadde Rødt marginal støtte for et lignende forslag. Nå krangler vi om hvem som er best. Det tenker jeg at vi skal være glade for, og vi skal jobbe videre for bedre helsetjenester for alle.

Arbeidsrettet rehabilitering funker, og det finnes utrolig dyktige ideelle tilbud i landet. Flere av oss som sitter i helse- og omsorgskomiteen, har besøkt flere av dem og sett hvordan det funker. Det er viktig at de får gode rammer. Det er riktig at noen kan klare seg fint med dagbehandling, men for noen og mange flere er døgnbasert rehabilitering den beste løsningen. Det må være faglige begrunnelser som ligger til grunn for hvem som skal ha hva. Derfor er jeg glad for at det nå er flertall for en opptrapping med etablering av flere døgnplasser innen arbeidsrettet rehabilitering, inkludert for unge. For unge kan det bety muligheten til å komme tilbake til arbeid, muligheten til kanskje å ha en framtid som er mindre preget av smerter. Vi vet egentlig ikke hvem av oss som kan bli utsatt for en ulykke eller en sykdom. Da kan rehabilitering være nettopp det som skal til for å fungere i hverdagen, eller kanskje til og med komme tilbake til jobb, men da må man jo få hjelp. Hvis man får den hjelpen, vil ikke konsekvensene være så langvarige. Det er viktig at MS-pasienter i hele landet får et godt tilbud, og det er jeg også glad for at har flertall. Så til det som er litt mer betent i denne saken, og hvor det er litt større uenighet, slik jeg ser det. Anbudskonkurranser – i denne saken, men vi ser det egentlig gang på gang – skaper ofte problemer. Det viser seg at hvis man lager anbudsprosesser der ideelle og kommersielle skal kjempe om de samme kontraktene, er ikke det en så god måte å drive helsetjenester på. Den beste løsningen hadde vært hvis gode, etablerte fagmiljøer som driver på ideell basis, hadde langsiktige avtaler der de kunne ha en trygghet for at fagmiljøet ikke settes i spill med jevne mellomrom. Vi er i dag med i et flertall i salen. Noen kan kanskje tenke det er litt rart at Rødt er med i flertallet om et forslag hvor det ikke bare finnes ideelle aktører, men også kommersielle. Det er det jo, på en måte, men det som er problemet her, er hvordan hele anbudssystemet er rigget. La meg bruke Steffensrud som eksempel. Der skal rehabiliteringstilbudet legges ned, og minst hundre arbeidsplasser kan gå tapt hvis de ikke får fortsette. Det beste var selvfølgelig om det offentlige eller ideelle kunne stått for det, men når det i dag ikke finnes noen alternativer, betyr det både at folk mister rehabiliteringstilbudet sitt, og at noen mister jobben sin. Det er derfor Rødt er med og sikrer flertall for at dagens anbudsprosess ikke fortsetter.

Siden det er enighet i denne saken, skal jeg bare nøye meg med å presisere to ting fra Rødts side. Det er at vi også støtter hovedgrepene i denne proposisjonen, spesielt det som handler om at regelverket skal bli mer digitaliseringsvennlig, og at helseopplysninger skal være tilgjengelige for behandling av pasienter. Men dette handler om at vi har vært kritiske til to av punktene som det nå er enighet om i salen, så jeg skal ikke gå veldig detaljert inn i hvorfor. Det er også beskrevet i merknadene. Men la meg likevel slå fast to ting: Alle er enige om viktigheten av taushetsplikt og det å hindre at opplysninger misbrukes. Det var egentlig aldri det uenigheten handlet om. Dette har handlet om to av forslagene, forslag til ny § 21 andre ledd bokstav c i helsepersonelloven og det nye forslaget til unntaket i § 23 nr. 3, som det har vært uenighet om. Jeg er glad for at det nå er enstemmighet, og at vi nå får vedtak som vi alle kan stå bak. For Rødt handler det om at disse forslagene kunne ha uønskede konsekvenser. Spesielt når forslag tolkes så ulikt mellom dem som leverer forslaget, og dem som skal utøve det i praksis, er det også et viktig signal. Jeg er glad for at regjeringen har lyttet til det signalet, og at vi nå får et forslag som både regjeringen og Legeforeningen kan slå seg til ro med.

Først til helsepersonellmangelen: La oss slå fast at man ikke løser det ved å legge ned helsetilbud. Det er problemer som noen steder har vedvart, men som ikke har blitt løst. De som jobber i disse avdelingene, har mange ganger bedt om at arbeidsvilkårene må bli bedre hvis de skal kunne stå i jobb. Det har ikke blitt løst. Dette er ikke bare et problem som har blitt skapt med denne regjeringen, det er et problem som har vedvart lenge før, men det er på tide å løse det. Løsningen er ikke at folk mister helsetilbud. Det andre jeg vil påpeke, er at det egentlig er litt interessant å høre alle som mener vi ikke skal gripe inn og stoppe nedleggelse av helsetilbud, fordi vi ikke har den faglige kunnskapen. Problemet er at det for det første ikke er faglig kunnskap som ligger bak f.eks. nedleggelsene i Troms, de er økonomisk begrunnet. For det andre er det ikke lokalt bestemt. Representanten Toppe var inne på det. Helseforetakenes styre er ikke lokale representanter, de er ikke på valg, de har ikke noe folkevalgt mandat, og mange av dem bor ikke engang i de fylkene eller regionene de faktisk skal ta avgjørelser for. De er altså ikke valgt av folket, og mange av dem bor ikke engang der de skal ta store avgjørelser som handler om hva slags helsetilbud folk skal ha. Det er viktig å minne om det min kollega fra Rødt i Troms, Hanne Stenvaag, var inne på tidligere i dag, med tanke på hva det betyr for Troms, og avstandene der, når man sentraliserer. Derfor er det ikke godt nok å si at man skal øke tilbudet sentralt, for også distriktene må være trygge. Det er noe paradoksalt med at vi på den ene siden snakker om at folk skal bo i hele Norge, men på den andre siden gjør vi det ganske uattraktivt å bo i hele Norge hvis man får et helseproblem, enten det er psykisk eller fysisk. Det er det som er problemet når man legger ned tilbud lokalt og sentraliserer det, spesielt i landsdeler hvor avstandene er store. Vi ser samtidig at det er enorme kutt også i de store byene. Det er det som er problemet her: Vi ser kutt på kutt på kutt og nedleggelse etter nedleggelse, og så får vi beskjed om at vi som er folkevalgte, som har fått tillit av folk til å representere dem, ikke skal sette foten ned og stanse nedleggelsene. Da er spørsmålet mitt: Hvem sitt ansvar er det? Hvem er det som har ansvar for at distriktene i Troms har et psykisk helsetilbud, hvis vi som sitter her, ikke skal ta det ansvaret? Er det helseforetakene, og så skal vi si at vi håper – inshallah – at de tar det ansvaret? Det holder ikke. Som folkevalgte er vi nødt til faktisk å ta politisk ansvar for at befolkningen – uansett om de bor i et distrikt eller i en by – har helsehjelp. Spesielt kan vi stanse all nedleggelse fram til denne planen regjeringen snakker om at de skal legge fram og faktisk gjennomføre, er gjennomført.

Gang på gang hører vi helseministre snakke om at psykisk helse skal prioriteres. I dag hører vi om den viktige jobben som er gjort, men det er i strid med både den informasjonen vi får lokalt, og også det som både Fagforbundet og deres tillitsvalgte sier, og som Legeforeningen forteller om, at folk har fått lengre avstand til helsetilbud. Realiteten er altså at tilbudet ikke er godt nok. Realiteten er at det ikke holder at helseministrene har gode intensjoner, når vi har et sykehussystem som gjør at det ikke lønner seg å prioritere psykisk helse, hvor nedprioriteringene eller omorganiseringene ikke handler bare om hva som er faglig lurt, men hvordan sykehussystemet er i dag. Ser helseministeren utfordringer med hvordan sykehusene er organisert i dag, som gjør at psykisk helsevern nedprioriteres, og at vi har disse debattene vi har i dag – som ikke bare handler om at Stortinget vil detaljstyre tilbudene lokalt, men om at tilbud legges ned til tross for at det finnes et enormt behov?

Psykisk helsevern må styrkes, ikke svekkes. I Telemark og Troms legges døgntilbud ned, og selv ved store sykehus som Oslo universitetssykehus kuttes det dramatisk. Med helseforetaksmodellen skal sykehusene få folk gjennom. De skal produsere behandling. De vil at pasienten skal raskt inn og raskt ut. Det har gjort at psykisk helsevern har vært salderingspost i helseforetakene lenge. Hver eneste helseminister som har sittet siden helseforetaksmodellen ble innført, har forsøkt å få helseforetakene til å prioritere psykisk helse, uten å klare det. Psykisk helse lønner seg ikke i sykehusenes system. Da er det der de kutter når økonomien settes under press. Det er altså økonomiske kutt, ikke faglige. Kuttene i psykisk helse i spesialisthelsetjenesten har lempet ansvaret over på kommunene, noe de verken har kapasitet eller kompetanse til å håndtere. Jeg er bekymret over en situasjon der befolkningens psykiske helseproblemer øker, uten at tjenesten er rustet til å møte det behovet. Høyre innførte innsatsstyrt finansiering i psykisk helsevern, til tross for advarsler fra fagfolkene. Resultatet har vært at de ansatte har måttet bruke mye av tiden sin på administrative oppgaver og koordinering av pasientene. Det har helt klart gått ut over pasientene. Ifølge en medlemsundersøkelse Psykologforeningen utførte, oppleves det at rammene er for trange, og at de presses til å skrive ut pasienter før de er ferdig behandlet. Nå har DPS-ene store vansker med å holde på og rekruttere psykologer, og det påvirker selvfølgelig tilbudet over hele landet. Det som skjer nå, er at over hele landet står tilbud i fare for enten å bli lagt ned eller å kuttes kraftig i. Riksrevisjonen har kommet med sterk kritikk av tjenestetilbudet for mennesker som sliter med rus og psykiske helselidelser. Det er faktisk ikke sånn at pasientene blir borte selv om tilbud blir vedtatt lagt ned, og legges ned. Derimot fører disse kuttene i psykisk helsehjelp til at mange pasienter blir stående uten hjelp, oppfølging og behandling, og det til tross for at de har et behov for helsehjelp. Det er det som er konsekvensen av å vedta å legge ned psykiske helsetilbud til tross for at behovet er til stede. Noen oppsøker aldri hjelp. Det finnes det ulike grunner til. Andre som derimot faktisk oppsøker hjelp, får ikke den hjelpen de trenger. Ja, mange får også veldig god hjelp av dyktige fagfolk. Det vi ber om i disse forslagene, er at det skal bli tilgjengelig for flere over hele landet, uansett om de bor i Troms, Telemark, Oslo eller et annet distrikt eller en annen storby – altså uavhengig av geografi, økonomi eller bakgrunn. Rødt er mot nedleggelse av tilbudene, fra nord til sør.

Helseministeren vil at sykehusene skal kjøpe mer av kommersielle aktører innenfor helsetjenester. Det er kjent høyrepolitikk. Kommersielle aktører kan være internasjonale oppkjøpsfond eller noen av Nordens rikeste. De tar deler av pengene som er bevilget til helse, rett i egen lomme, men pengene som går til kommersielle eiere, bør heller brukes i sin helhet til å ruste opp sykehusene. Fagforbundet er skeptisk til at sykehusene skal øke bruken av private selskaper over lengre tid, og det gjelder både for pasientene og de ansatte. Fagforbundet er LOs største forbund og representerer arbeidsfolk. Det vet helseministeren veldig godt. Helseministeren vet også at NHO er på arbeidsgiversiden og representerer interessene til bl.a. eiere av kommersielle aktører, og de er på sin side positive. Da lurer jeg på: Er det virkelig regjeringens plan for Norge å lytte mer til NHO enn til Fagforbundet?

Når representanten ikke er vara på Stortinget, styrer hun hovedstaden. Derfor la jeg la spesielt merke til noe hun sa i sitt innlegg, om kommuner som velger å bruke penger på asfalt framfor rus. Da lurer jeg på om det er av egen erfaring, for realiteten er at Oslo fikk mer frie midler etter budsjettforliket. Det er snakk om rundt 500 mrd. kr, pluss de pengene som da blir flyttet fra øremerking til frie midler, som kommer på toppen. Men dette velger Oslo å ikke bruke på velferd, verken når det gjelder psykisk helse, ungdom eller eldre – eller hva det enn skulle være. Da er spørsmålet mitt: Er dette innlegget egentlig et tegn på at representanten vil velge å bruke mer penger på velferd framfor asfalt eller dyre villaer på vestkanten?

La meg først og fremst påpeke at det finnes en forskjell mellom private og private. Det finnes private ideelle og private kommersielle. Rødt mener at private ideelle må ha gode vilkår for å være en del av velferden vår, også i helsevesenet, fordi de er et viktig supplement. Det er de private kommersielle vi er kritiske til, og vi mener at de ikke har noe å gjøre i velferdstjenestene våre. Det er ingen hemmelighet hvor vi står, og det er ingen hemmelighet at Rødt og Arbeiderpartiet ikke er enige om absolutt alt i hele verden. Da ville vi jo ikke vært ulike partier. Samtidig må jeg understreke at det som er viktig for oss, er å sørge for at våre offentlige helsetjenester er så robuste og så gode at det er det første og beste alternativet for alle, også med supplement av ideelle, men det er viktig å sikre at alle penger som er bevilget til velferd, går til velferd. Det er selvfølgelig vår politikk vi skal jobbe for å få gjennomslag for.

Først og fremst tusen takk. Jeg skjønner at representanten fra Høyre kanskje er mer fornøyd med helseministerens uttalelser i dag enn det Rødt er. Det er ingen tvil om at vi er uenig. Vi mener de kommersielle aktørene ikke har noe å gjøre i velferdstjenestene, fordi alle penger som er bevilget til velferd, må gå til velferd. Vi skal selvfølgelig diskutere budsjettforhandlinger med de partiene vi forhandler med, og ikke gjennom en replikkveksling med Høyre her. Jeg er glad for at det ikke er Høyre vi skal forhandle med, for da vet vi at det hadde vært tut og kjør for de kommersielle, som vil ha sugerøret rett i statskassen.

Det kommer da fra rett kjeft – er det noe som FrP har bidratt til, er det å skape forskjeller. Vi vet at folk som har dårlig råd, også får dårligere økonomi og dårligere helse. Vi vet også at med FrPs opplegg, der de gir store, store skatteletter til dem som har aller mest, bidrar de til å skape forskjeller. FrP har aldri vært med på forslag som gjør at de menneskene som jobber i de yrkene med den arbeidsbelastningen, f.eks. i helse- og omsorgsyrkene, får lavere belastning på jobb, noe som kunne gjort at de fikk mindre plager. Den forebyggingen vil ikke FrP være med på, for når det er snakk om arbeidsfolks rettigheter og arbeidsfolks belastning på jobb, er FrP alltid på arbeidsgiversiden. Men når vi snakker om behandling, er de litt høye og mørke. Her må vi faktisk se på helheten, og når det gjelder helheten, har FrP sviktet gang på gang. Jeg har ingen tillit til at FrP hadde vært bedre for mennesker som har muskel- og skjelettlidelser.

Det er ingen hemmelighet at dette er en endring som Rødt ikke er fornøyd med, og jeg skal heller ikke late som at vi er det. Det har vært viktig for Rødt, også i forrige runde, at refusjonsordningen ikke ble kuttet, og det leverte vi også et alternativt budsjettforslag på. Det handler om at mennesker som har muskel- og skjelettlidelser, trenger støtte, og at det ikke skal være avhengig av økonomien. Jeg er ikke ute etter å legge lokk på at dette er en utvikling som vi ikke er fornøyd med. Det er vi ikke, og det er fordi vi mener at folk som har muskel- og skjelettlidelser, også skal få en litt bedre behandling enn det de har i dag. Som sagt er det ulike partier som har forhandlet, og vi er veldig fornøyd med mye av det gjennomslaget vi har fått, selv om vi ikke har fått diktere alt fra a til å. Det kan vi heller ikke gjøre når vi har 5,3 pst. av stemmene.

Takk for spørsmålet. Det er egentlig ingen hemmelighet at dette forslaget ikke kom på bordet fra Rødt. Vi hadde andre inndekninger i vårt alternative budsjett, og som alle vet, er vi ulike partier som har forhandlet. Rødt var mot de endringene når det gjelder kiropraktorer i forrige runde, og vi synes egentlig ikke dette er en veldig god idé nå heller. Vi har heldigvis fått til ganske mye i dette budsjettet, bl.a. fryst egenandelstak og andre tiltak som kan bidra til at folks regningsbunke når det gjelder helsetjenester, blir mindre med vårt opplegg. Det er jeg glad for. Men nei, dette er ikke et forslag som Rødt har fremmet.

Det er mye bra med helsevesenet vårt, men fellesskapets helsetjeneste er under press. Det aller viktigste vi gjør, er å sikre at de offentlige helsetjenestene er gode, tilgjengelige og billige. Rødt har for første gang deltatt i forhandlinger om statsbudsjettet, og gjennom å være både konstruktive og knallharde har målet hele tiden vært å skape forandring til det bedre, som kan merkes i folks hverdag. Folk med dårlig råd har både dårligere helse og dårligere tilgang på helsetjenester. Siden egenandelstakene ble slått sammen, har det økt med nesten 1 000 kr. Nå fryses det for første gang. Det må bli mindre dyrt å være syk. I Rødts alternative budsjett går vi inn for å senke frikortgrensen til 2 500 kr. Nå klarte vi i det minste å hindre en økning, og det er jeg veldig glad for. De ekstra hundrelappene folk nå slipper å måtte ut med før frikortgrensen slår ut, betyr noe. Det kan bety noe for hvor mye mat du kan legge i handlekurven etterpå. Alle vet at tannhelse har vært en av Rødts hovedsaker. Det gjør meg skikkelig stolt at vi leverer på det allerede ved første anledning. Tiden for nye velferdsreformer er ikke over. Dette er startskuddet for en ordentlig tannhelsereform for alle. Først skal det jobbes ut et detaljert forslag til hvordan tannhelsetjenesten kan likestilles med andre helsetjenester, som da sendes ut på høring, og minst én modell skal være for hvordan egenandelstak og frikort kan fungere. Dette skal kunne startes opp fra 2027. Det er et fundamentalt, historisk gjennomslag og startskuddet for en ny velferdsreform. Allerede fra neste år øker Helfo-satsene med 10 pst., og det er også historisk. Det gjelder folk som har store tannhelseutgifter på grunn av sykdommer eller skader, f.eks. tannhelsesykdommer, noen krefttyper eller langvarig psykisk sykdom. Det har blir underregulert, spesielt under Erna Solbergs regjering, og nå får det endelig en økning. I tillegg styrker vi TOO-ordningen, som er for personer som er utsatt for tortur eller overgrep, eller har sterk odontofobi. Det er noe galt med måten vi driver sykehusene våre på. Helseforetaksmodellen og dens tid må nå være over. Sykehus er ikke en butikk eller en fabrikk. Det er velferd. Dagens finansieringsmodell gjør kravene til rask gjennomstrømming av pasienter så høye at fagfolkene slutter. Det forsterker helsepersonellkrisen, samtidig som det gjør livet som pasient og pårørende mer sårbart. Det har gjort eldre til kasteballer mellom sykehus og kommune, og innsparingskravene presser fram kutt i lokalberedskap, psykisk helse og fødselsomsorg. Rødt vil styrke både bemanningen og sykehusøkonomien, og jeg er også glad for de ekstra midlene som kommer i budsjettforliket. Rødt vil også stanse pengeflommen som går fra våre offentlige sykehus til kommersielle vikarbyråer. De pengene må heller brukes til bedre grunnbemanning. I budsjettforliket har vi oppnådd enighet om å redusere bruken av innleie, slik at det blir forsvarlig å avvikle unntaket fra innleiereglene i helse og omsorg. Det er nå tid for å satse på god bemanning med faste og hele stillinger og gode arbeidsvilkår. Helsekronene må brukes i sin helhet på helse, ikke havne i lommene på eiere av kommersielle bemanningsbyråer. Rekrutteringsutfordringer, frafall, tidlig avgangsalder henger alt sammen med arbeidsvilkårene i helsetjenestene. Da må vi bruke pengene der de trengs – ikke på kommersielle eiere, ikke på overbetalte direktører eller på massevis av eksterne konsulenter, men på folkene. Over mange år har det vært en massiv overføring av ansvar til kommunene uten at kommunehelsetjenesten har blitt styrket skikkelig. Med budsjettforliket styrker vi hverdagsvelferden til kommunene med 3 mrd. kr. Dette er midler som kan gå til å stanse kutt og styrke velferden. Det er selvfølgelig synd at flertallet til Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet i f.eks. Oslo nekter å bruke det på velferd, mens velferdstjenester for unge, eldre og syke, som hjemmetjenesten og psykisk helsehjelp, møter kutt. Da blir det litt – beklager for å bruke dette ordet – dobbeltmoralsk å stå her og si at man skal styrke eldre og psykisk helse, samtidig som man nekter å gjøre det i kommunene. Rødt går fremst i kampen mot Forskjells-Norge. Det er også en kamp for helse, leveår og livskvalitet. Vi er selvfølgelig ikke i mål med ett budsjett. Vi bruker den styrken vi har fått i valget, til å skape faktisk forandring. Framover skal vi også bygge en sterkere venstreside, for det trengs når vi skal få ned levekostnadene og bedre levekårene for folk flest. Helt til slutt vil jeg takke Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og MDG for samarbeidet og for at vi sammen har bedret budsjettet.

Jeg vil først og fremst si at velferdstjenesteutvalget ikke konkluderte med det. De konkluderte med at de ikke visste hvor pengene ble av. Jeg har også lett i Høyres budsjett, og jeg har sett at samtidig som de gir skattelette til de aller rikeste, gir de ingenting til folk som ikke har råd til tannlegen. Faktisk kutter de i tannhelse. Forskjellene øker. Økonomien er trang for flere. Det betyr at vi må utvide velferden, ikke innskrenke den. Det er ingen overraskelse at Høyre er mot nye velferdsreformer, det er de kjent for, men de har også nesten gjort det til en valgkampsak ikke å prioritere tannhelse. De har helt åpenbart penger til de aller rikeste, men når det handler om mennesker som trenger helsehjelp, uavhengig av økonomi, også når det gjelder tennene, har de plutselig ikke råd. Hvorfor er det riktig at det er egenandeler hvis man brekker armen, men ikke for tennene? Hva vil representanten si til folk som ikke har råd til tannlegen?

Jeg tegnet meg for å snakke om noe helt annet, som jeg synes er oppsiktsvekkende at nesten ingen har snakket om, nemlig likestilling. Hører man på denne debatten, skulle man nesten tro vi var helt i mål. Det er vi ikke, og jeg synes kanskje det er noe av problemet med denne debatten, at alle sier seg enige. Alle, eller nesten alle, er enige om at kvinner skal ha økonomisk selvstendighet, at vi er imot vold mot kvinner, og at kvinnehelse er viktig, men i realiteten, når vi kommer til debattenes innhold, er det veldig få tiltak og veldig mye prat. Jeg tror det ville ha vært bedre for disse sakene om vi kunne gått litt mer inn i dem, snakket om hva problematikken er, og hva våre løsninger er. Alle partiene er ikke enige, og vi trenger egentlig ikke å late som. Problemet er at kvinners hardt tilkjempede rettigheter jevnlig må forsvares mot angrep. Det er ikke riktig, som enkelte påstår, at likestillingen har gått for langt. Det er tvert imot: Kvinner tjener fremdeles mindre enn menn og jobber i større grad ufrivillig deltid i arbeidslivet. Økonomisk selvstendighet er en viktig forutsetning for kvinners frigjøring. Det er klart at smålige kutt i engangsstønaden og overgangsstønaden vil gå ut over spesielt kvinner som har dårlig råd. Det andre jeg vil nevne, er kampen mot vold mot kvinner. Det er et folkehelseproblem, og det er et samfunnsproblem, som vi må behandle som det. Det er ikke en privatsak, og da må vi også kunne diskutere det politisk. En av fem kvinner i Norge oppgir å ha blitt voldtatt. Over 150 000 opplever vold i nære relasjoner. Partnerdrap står fortsatt for 25 pst. av alle drap i Norge. I de aller fleste tilfellene har offeret vært i kontakt med hjelpeapparatet uten at det har klart å stanse drapene. Vi kan si: Dette er Justisdepartementets ansvar, dette er Helsedepartementets ansvar, og dette er et annet departements ansvar, men det er ingen som tar helhetlig ansvar, føles det som, og noen må jo gjøre det. I dette bildet er krisesentrene livsviktige. Det er det samme med kvinnehelse. Det gjelder helse, men det handler om at kvinner som kjønn blir diskriminert, også i helsevesenet, som gjør at det ikke blir stilt riktig diagnose for kvinnespesifikke lidelser og sykdommer. Kvinner opplever ofte at symptomene ikke tas på alvor. Grunnen til at jeg nevner det, er at de er alle en del av det samme samfunnet som vi er i. Det er jo oppsiktsvekkende at det handler om økonomi, at det handler om vold i hjemmet, at det handler om helsen – det handler om alle samfunnets områder. Det betyr at det er en skjevhet her, som vi er nødt til å ta et helhetlig ansvar for. Helt til slutt vil jeg si at det finnes noen som tar ansvar, f.eks. kvinneorganisasjoner og andre som driver med likestillingsarbeid, og de organisasjonene er underfinansierte. En viktig del av dette er å støtte opp om kvinneorganisasjoner som jobber hver eneste dag for at man skal se det helhetlige bildet av det samfunnet vi lever i, som dessverre fortsatt ikke er helt likestilt når det gjelder kjønn.

Mens vi står her, er det noen som er på vei hjem etter en lang arbeidsuke. Mange av dem er slitne, og flere av dem tenker på hvordan de skal få endene til å møtes. Mange gruer seg til å dra bankkortet, enten det er i butikken, på sykehuset eller hos fastlegen. Derfor er jeg glad for at vi i dag skal vedta startskuddet for en ordentlig tannhelsereform for alle. Denne går til FrP, Høyre og Venstre – hør godt etter: Dere tar feil! Tiden for nye velferdsreformer er ikke over. Nesten hele Norge vil at tennene skal behandles som en del av kroppen. Derfor er jeg glad for at tannhelsereformen skal kunne startes opp fra 2027. I mellomtiden blir det høring med minst en modell for egenandelstak og frikort – et fundamentalt og historisk gjennomslag, startskuddet for en ny velferdsreform. Allerede fra neste år øker Helfo-satsene med 10 pst. Der er hensikten å redusere egenbetalingen tilsvarende. Mange i denne salen vet kanskje ikke helt hva det betyr for folk, men dette er mennesker som har ganske store tannlegeutgifter på grunn av sykdom eller skader. Det kan være de har en tannhelsesykdom, kanskje noen krefttyper eller langvarig psykisk sykdom. For dem betyr de pengene de kan få dekket, ganske mye. Vi styrker også TOO-ordningen og reverserer usosiale kutt for personer med nedsatt egenomsorg. Det er ingen overraskelse at vi i Rødt har jobbet mye med tannhelse, og på den veien har vi møtt mange mennesker som har dårlig råd eller helt vanlige inntekter og for store tannlegeregninger. Det er folk som har vært nødt til å ta opp forbrukslån eller få støtte fra veldedige organisasjoner for å få den tannhelsehjelpen de trenger. I en velferdsstat skal fellesskapet sørge for trygghet for folk, og ingen skal være avhengig av veldedighet for å få helsehjelp. Derfor jobber Rødt for at det ikke skal koste mer å gå til tannlegen enn det gjør å gå til fastlegen. De gjennomslagene vi har fått nå, og det budsjettet som er lagt på bordet, betyr noe for mennesker som har store helseutgifter. Siden egenandelstaket for alle helsetjenester ble slått sammen, har det økt med nesten 1 000 kr. Nå fryses det for første gang. Det betyr noe for over én million personer som får lavere helseutgifter. Rødt vil riktignok kutte i egenandelene, men dette er likevel en viktig seier, for det betyr noe for folk med kroniske sykdommer og andre høye helseutgifter. Det må bli mindre dyrt å være syk, og vi må også styrke hverdagsvelferden. Kommunehelsetjenesten har mye ansvar og få ressurser. Derfor har det noe å si at hverdagsvelferden i kommunene får 3 mrd. kr mer i budsjettforliket. I tillegg får sykehusene mer og flere døgnplasser. Alt dette bidrar til at helsetjenestene blir mer tilgjengelige, uavhengig av økonomi.

Det er riktig at det er flere ting som må ses i sammenheng, men problemet her nå er at befolkningen er bekymret for at de faktisk ikke får den hjelpen de trenger, fort nok. Det er en bekymring som ikke kommer ut av løse luften. Den er reell. Tidligere sa helseministeren at målsettingen er et bedre tilbud. Problemet er at her mener helseforetaket én ting, men befolkningen er ikke enig i at de faktisk får et bedre tilbud. Da tenker jeg at det kan hende at det er befolkningen som har rett i hva som er et bra tilbud for dem. Jeg vil også bare legge til at den ROS-analysen helseministeren har vist til flere ganger, jo er omstridt, uten at jeg trenger å gå inn på det i detalj. Spørsmålet mitt er: Er det betenkelig at befolkningen er uenig i at de får et bedre tilbud? Holder helseministeren fast på det – at det er det de får?

Takk for svaret. Det kalles samlokalisering, men i realiteten er det jo en flytting fra Sømna, som reelt sett skaper lengre responstid. Det er det som er konsekvensen. Jeg tror at dette på mange måter også er et uttrykk for at det påvirker tryggheten og trygghetsfølelsen hvis noe akutt skjer og avstandene blir enda større, i et områdene hvor avstandene til helsetilbud allerede er store – større enn f.eks. her på Østlandet. Jeg tror at vi skal se det i sammenheng med den realiteten folk i de områdene allerede befinner seg i: Man er ikke sikker på at man rekker fram. Ser helseministeren hvorfor folk i Sømna nå er bekymret? De vet jo at ambulansen rent faktisk får lengre responstid, i et område hvor avstandene allerede er store og værforholdene er sånn som de er.

«Befolkninga i Sømna kjemper nå for ambulansetilbudet sitt og er med rette bekymra for at responstiden vil øke betydelig. Helgelandssykehuset argumenterer bl.a. med at det er flere oppdrag i Brønnøy enn i Sømna. Det har også helse- og omsorgsministeren gjengitt tidligere. Dette er ikke et argument for å ta fra Sømna ambulansen, men for å styrke beredskapen i Brønnøy hvis den er for svak. Brannvesenet og hjemmesykepleien gjør en viktig jobb, men kan ikke erstatte ambulanse. Er lengre responstid i en kommune med krevende værforhold forsvarlig?»

Det ser vi fram til, for som statsråden sier, har vi ventet lenge. Det som trengs nå, er at man tar tak i dette med det alvoret vi ser i samfunnsdebatten når det snakkes om andre typer kriminalitet. Dette er også en forbrytelse, og den skjer ofte bak lukkede dører. Jeg har tre konkrete oppfordringer. Den ene er at voldsutsatte må få bedre tilbud, altså hurtigspor for økonomisk støtte, helseoppfølging og ikke minst botilbud, sånn at voldsutsatte har mulighet til å komme seg ut, for det er vanskelig. Krisesentrene må få bedre tilbud og økonomi, og politiet må ha nok etterforskningskapasitet, sånn at de faktisk kan gjøre den jobben de vet trengs, og har kapasitet og kunnskap til det. Ikke minst må samtykkeloven implementeres. Statsråden har helt rett i at den er veldig viktig. Den sender både et viktig signal og er rettslig viktig, men da må den implementeres. Dette blir etterspurt av kvinnebevegelsen og organisasjoner som jobber mot vold mot kvinner. Spørsmålet er: Kommer det en mer målrettet og helhetlig innsats?

Takk for svaret. Det er mye statsråden sier som er viktig, og som jeg er enig i. På markeringen i går var det veldig mange kvinneorganisasjoner og også voldsutsatte kvinner. Det de hadde til felles, var at alle etterlyser handling. Det vil si at selv om statsråden ramser opp ganske mange gode tiltak, er det langt ifra nok – spesielt ikke i møte med det store problemet vi ser nå, som ikke er en privatsak, men som er et samfunnsproblem. Selv om mange ikke snakker om det, er det også kjønnsbasert. Når vi snakker om at det er varslede drap, er det i syv av ti tilfeller folk som har vært i kontakt med hjelpeapparatet før de ble drept, men vi har ikke klart å hjelpe dem. Når vi sier at det aldri starter med drap, er det fordi det i rundt halvparten av sakene har vært registrert mer enn fem voldsepisoder i forkant. Dette viser at tiltakene vi har, ikke holder. For fem år siden la partnerdrapsutvalget fram en rekke forslag. Hvorfor blir ikke de anbefalingene som kom fra utvalget, fulgt opp bedre?

«Ett av fire drap som begås i Norge, er partnerdrap. Kvinner er både mer utsatt for vold fra partner og drepes i større grad av sine partnere, som regel menn. Én av fem kvinner har vært utsatt for voldtekt minst én gang i løpet av livet. Vold og seksuelle overgrep utføres i mange tilfeller av en i nær relasjon – som ofte er en ektemann, samboer eller kjæreste. Den 25. november er det internasjonal dag for avskaffelse av vold mot kvinner. Hva har regjeringa gjort siden i fjor for å forebygge vold, voldtekt og drap på kvinner?»

Jeg er veldig enig i det statsråden sier om at tiden for velferdsreformer ikke er over. Det er ingen tvil om at ganske mange på høyresiden har stått i veien for nesten alle velferdsreformer som har blitt gjennomført i Norge. Det er en stor oppgave som hviler på denne regjeringen og egentlig dette stortingsflertallet til faktisk å gjennomføre det, for hvis ikke vi gjør det, tror jeg ikke det skjer. Det ville vært veldig synd, for dette handler om at folk med helseutfordringer og dårlig økonomi også skal ha tilgang på helsetjenester, og ikke stå med lua i hånden eller konkurrere om penger fra byråkratiske og underfinansierte støtteordninger. Dette handler egentlig om at tannhelse skal bli en naturlig del av offentlig finansierte helsetjenester. Så klart koster det å satse på velferd, men det er en kostnad det er verdt å ta. Det er veldig synd at Arbeiderpartiet har innsnevret sitt eget handlingsrom, og det skal jeg nok la stå uimotsagt, men kan vi ikke tenke at velferd er viktigere enn at de rikeste får beholde litt mer av pengene sine?

Det er positive takter å høre at dette ikke er et spørsmål om, men hvor fort regjeringen ønsker å gjennomføre en tannhelsereform. Det er ingen tvil om at Rødt er utålmodig. Det handler om at vi har jobbet mye med tannhelse, og på denne veien har vi møtt mange mennesker med dårlig råd og egentlig også helt vanlige inntekter med for store tannlegeregninger, og folk som har blitt nødt til å ta opp forbrukslån eller er avhengig av veldedige organisasjoner for å få tannhelsehjelpen de trenger. I en velferdsstat skal fellesskapet sørge for trygghet for folk, og ingen skal være avhengig av veldedighet for å få helsehjelp. Den utålmodigheten vi har, er ikke noe Rødt står alene om. Folkeflertallet er også helt tydelig på det. Ja, det handler om prioriteringer, men det er helt klart at hvis vi er villige til å gjøre det, finnes det rom for det. Det innebærer at noen av Høyres, Venstres eller Frps styrtrike bidragsytere kanskje må betale bitte litt mer skatt, men det rommet finnes, og vi mener at det er verdt det. Vi håper at regjeringen vil få fortgang i dette arbeidet.

Spørsmålet er selvfølgelig til helseministeren – det skjønte han selv. Både Venstre og Høyre kutter i tannhelse i sitt budsjettforslag. Hull i velferdsstaten blir enda større med høyresidens opplegg. De er i utakt med befolkningen, og de prøver på kreative og retoriske måter å sette mennesker med dårlige tenner opp mot andre som har dårlig råd eller dårlig helse. Det er mildt sagt frekt mot folk, og de avslører seg selv. Nesten hele Norge, altså rundt 90 pst., svarer ja på dette spørsmålet: Vil du ha en universell tannhelsetjeneste som finansieres på samme måte som andre helsetjenester? Det er ganske klar tale. Tannhelsetjenestene må styrkes, ikke svekkes. Derfor må jeg innrømme at jeg ble skuffet da jeg så regjeringens budsjettforslag, som vil kutte støtteordningen for folk som har sterkt nedsatt evne til egenomsorg. Vi trenger en ordentlig tannhelsereform som gjør at det ikke koster mer å gå til tannlegen enn det gjør å gå til fastlegen, ikke kutt for folk som har rettigheter i dag. Jeg tror egentlig at helseministeren er enig med meg i det. Vi har jo vært på lag tidligere, og Arbeiderpartiet har gode takter i programmet sitt, der målet er å gjøre tannhelse til en likeverdig del av vår felles helsetjeneste. Vi har en historisk mulighet til å gjøre noe med det i denne stortingsperioden. Vi er flertallet som kan gjennomføre vår tids velferdsreform, nemlig en tannhelsereform, sammen. Hvis man brekker armen eller får en sykdom, skal man ha rett på helsehjelp uten at man må betale mer enn egenandelen eller bevise at man oppfyller visse kriterier for å få hjelp. Så hvorfor i alle dager skal det være annerledes for tennene?

Takk for spørsmålet. Det er viktige helsetilbud som står i fare, og det har de gjort lenge. Rødt sto selvfølgelig på lag med befolkningen også tidligere og kommer til å fortsette å gjøre det. Vi mener det er viktig at et flertall på Stortinget står sammen om det og side ved side med befolkningen og de ansatte, som skjønner hvilke konsekvenser det har når sånne tilbud legges ned. Det gjelder alt fra akuttfunksjoner til psykisk helse, over hele landet. Vi er også glad for at vi ikke bare jobber for de konkrete enkelthendelsene, men også for å endre hele systemet. Det gjør at vi slipper å ta disse kampene gang på gang og kan ha et system der befolkningen og de ansatte er trygge på at de har en helsetjeneste i framtiden. I dette arbeidet er vi selvfølgelig allierte med både Senterpartiet og flere andre i denne sal.

Heldigvis skal vi ikke forhandle med Høyre når det gjelder kommersielle og private i helsetjenestene, for det vi så med Høyre ved roret, var mange år der offentlig velferd ble nedprioritert. Det tar også mange år å rydde opp etter Høyre. Når det gjelder kommersielle og ideelle, må jeg understreke at det er forskjell mellom private ideelle og private kommersielle. Rødt er for bedre vilkår for private ideelle, men kommersielle aktører har profittmotiv, dvs. at hele ideen med å være kommersiell er å ta ut penger fra bedriften eller helsetjenesten. Når de gjør det, er det en del av helsekronene som ikke går til helse, men til private lommer, og blant dem er det internasjonale fond og utenlandske selskaper som tjener penger på våre helsetjenester. Vi mener at hver eneste helsekrone skal gå til helse, ikke til private lommer.

For det første er ikke EUs handel med Norge et veldedighetsprosjekt. Eksport av varer til Europa handler om at vi produserer varer de trenger, som f.eks. metaller og fisk. Vi må ha selvtillit på vegne av Norge og på vegne av industrien. Vi må selvfølgelig også satse på industrien, og der er Rødt ganske tydelige. Når det gjelder EØS-avtalen i sin helhet, er det to viktige områder jeg også vil løfte. Det ene handler om arbeidsliv, der det er tariffavtalene og norsk lov som skal ha forrang, ikke EU, og det andre gjelder jernbanen, hvor det har blitt en splitting av jernbanen som ikke er bra for oss som bruker toget, og i hvert fall ikke for de ansatte, som forteller at det har gjort deres arbeidsvilkår vanskeligere. Her er det snakk om at EØS-avtalen er mer enn en handelsavtale. Det er også noe som griper direkte inn i norsk politikk.

Det er gode erfaringer med samarbeid i flere kommuner og fylker, og det ønsker vi selvfølgelig å satse videre på. Når det gjelder norgespris, er det helt riktig at vi ikke syntes det var godt nok, for vi ønsker en makspris som setter en grense for hvor mye folk trenger å betale. Likevel: Vi er for alle forbedringer, og hvis det er en forbedring for folks hverdag og folks økonomi, da støtter vi det. Vi ønsker selvfølgelig likevel at vi skal kunne ta et ordentlig oppgjør med markedstenkningen og ta kontroll over kraften. Vi kommer heller ikke til å støtte EUs fjerde energimarkedspakke. På direkte spørsmål om EØS, er Rødt mot EØS-avtalen. Vi håper at Arbeiderpartiet selvfølgelig er villig til å samarbeide om å finne handlingsrom og bruke det der det er nødvendig.

Forskjellene øker, og det har konsekvenser for folks liv og hverdag. Folk gruer seg til å dra bankkortet enten det er i matbutikken, hos tannlegen eller når regninger for strøm og bolig, som har økt veldig mye, skal betales. Folk sitter igjen med mindre å rutte med og mindre de skulle ha sagt. Økonomisk usikkerhet betyr også noe for helsen vår. Folk med dårlig råd bor dårligere, har mindre stabile oppvekstvilkår, spiser dårligere, har tøffere arbeidshverdager eller kan ikke jobbe lenger, og i tillegg er det mer stress og dårligere tilgang på helsehjelp. Fattigdom gjør oss syke. Kampen mot Forskjells-Norge er også en kamp for bedre helse. Det er en kamp for leveår og livskvalitet. Da må vi både styrke og utvide velferden, ikke minst med en ordentlig tannhelsereform som gjør at det ikke koster mer å gå til tannlegen enn det gjør å gå til fastlegen. Det vil si med egenandelstak for nødvendig tannhelse, sånn som vi har i de andre helsetjenestene våre ellers, for det finnes ingen medisinske eller logiske grunner til å holde tennene utenfor. Når tennene ikke behandles som en del av kroppen, legges det i praksis opp til at de forskjellene vi har i samfunnet vårt, kommer til uttrykk i tannhelsen. Hos fastlegen får vi frikort, men hos tannlegen er det bankkortet som gjelder, og det har gjort at over 300 000 personer i Norge ikke har råd til å gå til tannlegen. Vi har altså et lite stykke USA i munnen, men sånn trenger det ikke å være. Heldigvis har vi en historisk mulighet, for Fremskrittspartiet og Høyre vant ikke valget. De ville ikke ha en tannhelsereform, men de partiene som vil ha det, har nå flertall, så la oss gjøre det i praksis, sammen. Sykehusene våre er drevet etter markedsøkonomiske prinsipper. Budsjettene er så stramme og kravene til rask gjennomstrømming av pasienter så høye at fagfolkene slutter. Denne politikken forsterker helsepersonellkrisen samtidig som den gjør livet som pasient og pårørende mer sårbart. Det har gjort at eldre har blitt kasteballer mellom sykehus og kommune. Markedstenkningen i sykehusene våre er høyrepolitikk som særlig straffer føde og barsel og psykisk helse. Vi må styrke sykehusene, vi må ikke svekke dem. Nedleggelser og kutt i helsetilbud, som vi ser nå, er feil vei å gå. Viktige beslutninger om plassering av fødetilbud og akuttfunksjoner tas i dag i lukkede styrerom. Tiden er overmoden for å ta makten vekk fra overbetalte direktører og begynne å lytte til fagfolkenes og pasientenes behov, og ikke minst for politiske beslutninger. Folkene er den knappeste ressursen vi har. Arbeidsbelastningen for helsepersonellet er for stor. Styrket bemanning er et av de viktigste tiltakene. Ja, vi må rekruttere flere, men det holder ikke å fylle en bøtte med hull i. Vi må også tette hullene, og det gjør vi gjennom bedre bemanning og bedre arbeidsvilkår. Når vi kjemper for bedre arbeidsvilkår, kjemper vi også for syke, for pleietrengende og for deres pårørende. Kampen for bedre arbeidsforhold i helsetjenestene er en av de viktigste jobbene vi har foran oss hvis vi skal ha et godt offentlig helsevesen også i framtiden. Når helsesektoren drives med minimumsbemanning, fører det til overtidsbruk, høy innleie og belastning for de ansatte. Rødt vil stanse pengeflommen som går fra våre offentlige sykehus til kommersielle vikarbyråer. De pengene må heller brukes til bedre bemanning og til å styrke sykehusenes egne bemanningsenheter. I sykehusene er kontrasten mellom de knallharde prioriteringene pasienter og ansatte blir møtt med, og de skyhøye lederlønningene helt slående. Det er et enormt gap mellom helsetoppenes lønns- og arbeidsvilkår og vilkårene til helsepersonell og sykehusansatte som faktisk gjør selve jobben. Denne utviklingen må stanse. Hvis man vil bygge tillit til helsevesenet vårt, er det gjennom gode helsetjenester, ikke overbetalte kommunikasjonsdirektører. Vi kan løse problemer i fellesskap ved å satse på våre helsetjenester og ved å endre på hvordan sykehusene og helsetjenestene våre drives. Vi kan styrke hele velferden, fra sykehus til eldreomsorg, fra barnehage til skole og barnevern, og veien dit går gjennom å styrke bemanningen. For å kunne styrke bemanningen må vi begynne med gode arbeidsvilkår og gode lønnsvilkår for dem som løfter velferden hver eneste dag.

Over 300 000 personer i Norge har ikke råd til tannlegen. Fremskrittspartiet mente før at tennene er en del av kroppen, men nå er Fremskrittspartiet blitt likere Høyre og mener at det er bankkortet som skal gjelde hos tannlegen, ikke frikortet – utenom noen få grupper som slipper unna med Fremskrittspartiets modell. Hvis man er 40 eller 50 år og har en tannlegeregning og smerter, synes Fremskrittspartiet bare at det er synd på en, og at det må man fikse selv, og hvis man blir utsatt for en ulykke og brekker både armen og tennene, synes Fremskrittspartiet at det offentlige skal dekke armen med et egenandelstak, men ikke tennene – da må man klare seg selv. Hva er det som gjør at Fremskrittspartiet mener at folk flest ikke skal ha lik rett på helsehjelp også når det gjelder tennene?

Det er fint å høre ambisjonen om verdens beste helsetjeneste. Verdens beste helsetjeneste baserer seg på at det ikke er så store forskjeller mellom dem som gjør jobben på gulvet, og dem som sitter på toppen. I sykehusene er det vanskelige prioriteringer bak all bruk av penger. Likevel øses det ut millioner til skyhøye lederlønninger. Det gjør at folk blir forbannet. Spesielt leser vi om sykepleiere og leger som har vært på jobb i 12, 15 og 18 timer, og som forteller hvordan det føles å lese disse nyhetene. Jeg har ganske høye tanker om mennesker som jobber på sykehusene, men de er tross alt ikke overmennesker, og de kan også bli leie. Hvis vi skal gjøre noe med rekrutteringen der det faktisk trengs – og det er ikke på kommunikasjonsdirektørnivå, men på gulvet, hos dem som gjør jobben – må vi faktisk gjøre noe med forskjellene, og det nytter ikke å be helseforetakene pent om det. I dag har vi to forslag. Det ene handler om en gjennomgang, det andre handler om helseministerens egen lønn og at det blir et tak for helsetoppene. Er ikke det en god start på å snu denne utviklingen?

Representanten Vedum snakket om sykehusene og det demokratiske underskuddet som er i sykehuspolitikken i dag. Det er vi ganske enige om, og det er mye vi selvfølgelig kan stå sammen om. Det har rast en stor debatt den siste tiden, først og fremst med fokus på Helse nord, der lederlønningene er skyhøye, samtidig som viktige helsetilbud legges ned. De ansatte melder om 12- eller 18-timers lange vakter etter at de har lest disse nyhetene. I dag fremmer Rødt to forslag. Det ene handler om at man skal ha en gjennomgang av ressursbruken for å sikre at vi bruker pengene til likeverdige helsetjenester framfor skyhøye lederlønninger. Det andre handler om at ingen av disse helsetoppene skal tjene mer enn helseministeren. Er det noen av disse forslagene vi i dag kan starte med å bli enige om, slik at denne helseenigheten jeg tror vi kan ha i mange saker, starter allerede i morgen ved voteringen?