Jeg synes det er spesielt at statsråden undergraver denne rapporten og ikke svarer på spørsmålet mitt. Hun hopper videre til nye argumenter fra datasenternæringen istedenfor å innrømme at det hun sa i denne salen tidligere, ikke står seg i møte med den rapporten SSB nå har lagt fram. Det er veldig synd. Statsråden sier videre at dette er en moderne industri, og da har jeg et spørsmål som jeg egentlig lenge har vært veldig interessert i å få svar på. I 2018 bestemte regjeringen Solberg seg for å definere datasentre som såkalt alminnelig forbruk, slik at de kunne få konsesjonskraft i kraftkommuner, altså veldig, veldig billig strøm. Det er selvfølgelig ekstremt fordelaktig for datasenternæringen, men man kan ikke på den ene siden definere datasentre som alminnelig forbruk og på den andre siden kalle det for industri, for annen industri får ikke den konsesjonskraften. Hvorfor opererer regjeringen med to ulike definisjoner av hva datasenternæringen er?

Jeg er uenig i at det er høyproduktivt, og det mener jeg også denne SSB-rapporten slår fast. Statsråden svarte ikke på spørsmålet mitt. Jeg sammenlignet det med prosessindustrien og for så vidt også med petroleumssektoren. Rapporten slår nettopp fast at kraftforedlende industri har høyere sysselsetting i forhold til kraftforbruket sammenlignet med datasentre, og vi har også en utvikling i datasenternæringen der det kreves stadig mer kraft uten at man får veldig mye igjen. Det er fortsatt uredelig å sammenligne permanente arbeidsplasser i næringslivet generelt med byggefasen til datasentrene. Jeg spør igjen: Kan statsråden i hvert fall bekrefte det som står i SSB-rapporten, nemlig at datasenternæringen har lavere sysselsetting per megawatt enn det den kraftforedlende industrien har?

Jeg synes statsråden tar veldig lett på denne analysen, for hvis hun har lest den, peker den på at store datasentre sysselsetter færre per megawatt-time. Når statsråden da skryter av at det nå kommer flere KI-datasentre, er jo det dårlig nytt. Det er også uredelig å tenke at anleggsfasen eller byggefasen er de tallene man skal operere etter. Vi må jo se på de permanente arbeidsplassene. Jeg vil imidlertid tilbake til debatten tidligere i vår, da statsråden sammenlignet datasenternæringen med prosessindustrien og oljeindustrien. Kraftkrevende industri og petroleumssektoren er viktig for norsk sysselsetting og verdiskaping. Når det gjelder verdiskaping, når ikke datasenternæringen disse næringene til knærne engang, noe denne rapporten slår fast. Jeg spør igjen: Mener statsråden i lys av denne SSB-rapporten fortsatt at datasenternæringen vil bidra til verdiskaping og arbeidsplasser på lik linje med prosessindustrien?

Mitt spørsmål går til statsråd Tung. Strømforbruket i norske datasentre har eksplodert de siste årene. Allerede i april i år hadde datasentre i Norge brukt mer strøm enn de gjorde i hele 2022. Veksten er ute av kontroll, og det støvsuger landet vårt for kraft. For nøyaktig to måneder siden var statsråden i denne salen og snakket om datasentre. Da forsvarte hun regjeringens liberale holdning til datasenternæringen. Gjentatte ganger påsto hun at datasentre er viktige bidrag til verdiskaping og arbeidsplasser. Vi i Rødt tror ikke, og trodde heller ikke den gangen, på de påstandene, men da vi spurte etter konkret dokumentasjon, ble vi og andre partier beskyldt for å være uærlige og spre myter. Nå har vi fått svarene statsråden ikke var villig til å gi. I forrige uke publiserte Statistisk sentralbyrå en analyse som viser at vi hadde rett om datasentrene. Datasenternæringen sysselsatte 677 personer i 2024, og de bidro med litt over 1,2 mrd. kr i direkte verdiskaping. For noen høres det kanskje mye ut, men det er det ikke. Datasentrene er et enorm kraftsluk og brukte det samme året 1,6 TWh strøm. Det er ikke mye valuta for pengene, for å si det mildt. Annen industri kunne sysselsatt langt flere og bidratt til større inntekter for fellesskapet med samme strømforbruk, noe SSBs artikkel også peker på. Strømprisene kunne også blitt lavere for folk og bedrifter uten det økte forbruket som disse datasentrene da tar opp, uten å gi spesielt mye tilbake. Mitt spørsmål er derfor: Mener statsråden fortsatt at datasenternæringen bidrar til verdiskaping og arbeidsplasser som står i rimelig forhold til det enorme kraftforbruket som datasentrene står for?

Ja, det er lett å utrope seg selv som forsvarer av naturen når andre partiene konsekvent går mot naturen. Det er ikke riktig at Rødt, MDG eller SV er imot absolutt alt. Det stemmer jo åpenbart ikke. Men det er riktig at vi er for å se på andre alternativer. Det startet med 14 forskjellige lokasjoner som nå er skrelt bort. Underveis har kriteriene endret seg. Det svekker helt åpenbart tilliten til prosessen og utelukker alternativer som oppfylte de gamle kriteriene. Det er som sagt lite tillitvekkende. Til det rent konstitusjonelle: Det er to forslag i dette representantforslaget. Det ene handler om markaloven, og det andre handler om en ny mulighetsstudie. Da forventer vi at vi kan diskutere plan- og bygningsloven og de planprosessene som er satt i gang – nå er det statlige planer – og få svar på det. Jeg synes det er litt synd at regjeringen ikke tar det på alvor. De kunne i så fall ha sendt den ministeren som har ansvar for det. Så til argumentene om egen sikkerhet. Jeg er godt kjent med hva som er eksportregelverket. En stor svakhet i eksportregelverket er at det er mulig å eksportere våpen og våpendeler til f.eks. Israel, som bryter folkeretten konsekvent, når det går via tredjeland, altså vår allierte USA. Vi vet at rakettdrivstoffet som Chemring Nobel produserer, i all hovedsak går til USA, som bl.a. sender det videre til Israel. Det er også derfor direktøren i Chemring Nobel har sagt at han ikke kunne utelukke at noen av disse eksplosivene har blitt brukt i Gaza. Jeg synes vi skylder denne debatten å være litt ærlig om det, særlig når det framstilles som en diskusjon om Norges eller Ukrainas sikkerhet. Det stemmer ikke. Ser vi på informasjonen vi har fått i eksportmeldingen, har det gått fra Chemring Nobel til USA og Tyskland. Helt til slutt ønsker jeg å gjenta at det å ta hensyn til naturen er en del av politikken. Vi må kunne ha politiske debatter der man velger å ta hensyn til naturen. Det jeg og Rødt opplever gang på gang, er at det nærmest blir latterliggjort som en forsinkelse, et unødvendig hensyn eller et onde at vi må gjennom disse prosessene. Men ærlig talt: Hvis ikke vi som er politikere på Stortinget, nasjonalforsamlingen, tar ansvar for nasjonale naturverdier, er det ingen som gjør det. Vi har et ansvar for å gjøre det, og det er veldig synd at det ikke ligger an til å være et flertall for det i dag.

Det er helt i orden, men nå bruker jo regjeringspartiet selv sikkerhetspolitiske argumenter i denne debatten, og da mener jeg det er naturlig å følge opp noen av de i alle fall implisitte påstandene som kommer, som stemmer dårlig overens med den dokumentasjonen vi har fått fra den samme regjeringen. Jeg vil følge opp dette med tillit, for hvis det er sånn at statsråden mener det er hvilket ståsted man har i utgangspunktet, som betyr noe for om man har tillit eller ikke, mener jeg det er en litt farlig vei å gå. Det er viktig å si at når de som er uenig, blir presentert for ulike alternativer – og det har jo blitt sagt tidligere i prosessen – samtidig som de opplever at kriteriene endrer seg underveis, svekker det tilliten. Det er jo ikke sånn at man skal bry seg om tillit bare fra dem man er enig med. Jeg gjentar spørsmålet: Svekker det tilliten til denne prosessen at kriteriene endrer seg underveis?

Takk for svaret. Det går an å forutsette at dette er lovlig. Det får vi bare ta statsråden på ordet for, men at det svekker tilliten til prosessen, lurer jeg fortsatt på. Jeg har også et annet spørsmål, og det gjelder en del av debatten vi har om dette. I eksportmeldingen som Stortinget behandlet i fjor, kom det fram at Norge ikke sendte energetiske materialer til Ukraina – dvs. RDX eller heksogen, som lages av Chemring – verken direkte eller til allierte som videredonerte. Mesteparten gikk i stedet til USA og Tyskland. Likevel peker altså regjeringen på Ukraina og den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa, samtidig som vi har fått dokumentert at det ikke går dit. Tvert imot har Chemring sagt at de ikke kan utelukke at det har blitt brukt i Gaza. Hvorfor bruker da egentlig regjeringen dette som argumenter?

Mange reagerer på at kriteriene for utbyggingen, altså planene, har endret seg underveis. Fra å ha et kriterium om at anlegget skal være tre timers reisevei fra Sætre og eksisterende sprengstoffproduksjon, har dette blitt redusert til 45 minutter. Det utelukker en rekke alternativer, ikke minst mer miljøvennlige eller naturvennlige alternativer. Egentlig undergraver det også tilliten til prosessen når kriterier endres på den måten underveis. Det svekker legitimiteten til dette prosjektet og skaper naturlig nok reaksjoner lokalt. Det endrer også på hva som blir definert som realistiske prosjekter og alternativer. Mitt spørsmål er egentlig om det er akseptabelt eller i det hele tatt lov å endre kriterier på den måten underveis.

Hurummarka og Hurumhalvøya rommer store naturverdier. Vi snakker om kystnær skog med betydelige naturverdier. Mange i Oslo er glad i sin markagrense. Det er et paradoks at vi ikke unner kommuner rundt Oslo å få et like sterkt og godt vern av sin nærnatur. Derfor er Rødt med på å fremme et forslag i dag om å regulere Hurummarka formelt som et vernet område etter lov om naturområder i Oslo og nærliggende kommuner. Akkurat nå er nemlig store naturverdier på spill. Planene om å bygge sprengstoff-fabrikk ved Tofte i Hurum vil innebære nedbygging og inngjerding, med store konsekvenser for natur, miljø og friluftsområder. Dette alternativet vil også innebære betydelige nitrogenutslipp i Oslofjorden. Vi i Rødt er egentlig sjokkert over at partier som sier at de bryr seg om Oslofjorden, kan gå med på dette. Nylig kom dessuten planprogrammet for utbyggingen. Dette er nå sendt på høring, og jeg tror mange fikk seg en overraskelse da de så hvor stort område som var omfattet. Om dette er en merkelig form for overbudspolitikk, eller om man faktisk har planer om å bygge ned så store verdier, er ikke godt å si. Begge deler er alarmerende. Rødt foreslår, sammen med andre partier, at det gjøres en ny mulighetsstudie. Vi går ikke med på påstander om hastverk i denne saken. I denne debatten framstilles det som om Chemring Nobel er avgjørende for å redde Ukrainas framtid. En slik framstilling er det lite hold i. Det vi vet når det gjelder norsk våpeneksport og rakettdrivstoffet og eksplosivene Chemring Nobel lager, er følgende: Chemring Nobel leverer RDX-motorer til missilet Hellfire, som bl.a. brukes i stor skala av Israel i Gaza. Den 10. februar i fjor besluttet USA å selge 3 000 nye Hellfire-missiler til Israel, og 300 av missilene ble levert kort tid før Israel startet angrepene på Iran i fjor sommer. Vi har hørt fra direktøren i Chemring Nobel at han ikke kan utelukke at norske komponenter har blitt brukt også i Gaza. Ifølge stortingsmeldingen om våpeneksport som Stortinget behandlet før jul, mottok USA nesten halvparten av alle eksplosiver, bomber og missiler fra Norge. Av dette fikk Ukraina snaut 8 pst. – og ikke noe av dette kom fra Chemring Nobel. Hvis vi virkelig er opptatt av at det vi produserer, skal gå til å forsvare Europa mot Putins aggressive, imperialistiske krigføring, trenger vi en sterkere eksportkontroll – ikke å overlate det til de såkalt frie markedskreftene. Hvis ikke blir de sikkerhetspolitiske argumentene i denne debatten skinnargumenter for å rasere naturen på Hurum. Det går ikke Rødt med på.

Det ble av forrige taler stilt spørsmål om hva som er formålet og hensikten med et lobbyregister. La meg bare gjenta det: Hensikten med et lobbyregister er mer åpenhet og å øke og styrke tilliten til demokratiet. Den har fått seg et skudd for baugen i lys av Epstein-avsløringene. Det håper og tror jeg Stortinget er enig om. Det er selvfølgelig mange praktiske utfordringer knyttet til et lobbyregister. Det går an å stille mange hypotetiske og kverulerende spørsmål – hvis sånn og sånn og sånn – og derfor er alle i denne salen enige om at vi skal utrede et lobbyregister. Vi har ulike føringer for hvordan en sånn modell skal se ut. Rødt har presentert noen rammer, men alle her er enige om at det skal utredes. Det som det er en viss uenighet om her, som jeg synes er rart, og som jeg ikke opplever at noen egentlig forsvarer, selv om det ligger i innstillingen fra presidentskapet, er at det også skal utredes om det er behov for et lobbyregister. Det betyr jo at noen i denne salen mener at det ikke er behov for et lobbyregister. Det synes jeg er veldig spesielt. Rødt er krystallklar på at det er behov for et lobbyregister. Derfor har vi et eget forslag der det med en utredning av behovet er tatt vekk. Vi kommer også til å støtte MDGs forslag. De skjønner også at det ikke er nødvendig å utrede behovet for et lobbyregister. Jeg registrerer at f.eks. Fremskrittspartiet ikke engang har tatt ordet i denne saken. Er det et av de partiene som mener at det kanskje ikke er behov for et lobbyregister? Dette er et av de partiene som har svingdører mellom lobbyselskaper, PR-byråer og Stortinget – til og med på øverste nivå, hos partilederen, som har gått fram og tilbake mellom regjering, storting og First House. Dette gjelder også andre av deres stortingsrepresentanter. Jeg mener at det helt åpenbart er behov for et lobbyregister. Og selv om vi støtter innstillingen – for det er jo et skritt i riktig retning, som Venstre er inne på – synes jeg det er skremmende at det er lagt inn en snublestein ved neste korsvei, der man kan si: Nei, vi utredet og fant at behovet ikke var der likevel. Det er noen partier i denne salen som åpenbart mener at det kanskje ikke er et slikt behov. Det er vi i Rødt sterkt uenig i. Jeg tror også at det norske folket er sterkt uenige i det. Vi trenger mer åpenhet og innsyn, ikke mindre.

Det er på overtid å innføre et lobbyregister i Norge. Flere av oss, deriblant Rødt, har år etter år tatt til orde for å innføre dette. Derfor er det gledelig at det endelig er litt bevegelse i denne saken. Bakteppet er likevel mørkt. Saken vi nettopp diskuterte, er en del av det bakteppet. Epstein-avsløringene viser at norske myndighetspersoner på ingen måte er skånet for påvirkning – og ikke bare den legitime, demokratiske påvirkningen som vi alle er avhengige av, men også påvirkning fra store, internasjonale pengeinteresser med koblinger til kriminell virksomhet som menneskehandel. Det er guffent. Det svekker også tilliten til demokratiet. Et virkemiddel mot svekket tillit er mer åpenhet. Det finnes selvfølgelig mange praktiske innvendinger mot et lobbyregister, men Rødt mener at vi skylder innbyggerne i Norge å møte disse med praktiske løsninger og mer åpenhet – ikke mindre. Rødt kommer til å stemme for innstillingen fra presidentskapet i dag, men vi fremmer også vårt eget forslag. Grunnen til dette er at jeg mener at den enstemmige innstillingen fra presidentskapet, altså fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og SV, sår tvil om det er behov for et lobbyregister. Det er nemlig ikke bare et lobbyregister som skal utredes. Hvis man leser innstillingen, kan man se at det også skal utredes om det er behov for et lobbyregister. Dette mener Rødt er å gå rundt grøten. Selvfølgelig er det behov for et lobbyregister. Vi trenger ikke å utrede behovet for registeret, selv om vi gjerne kan utrede hvordan et slikt register skal se ut. Tilliten til politikere blir nemlig svekket av hemmelighold og konsentrasjon av makt og rikdom. Derfor er allerede behovet der. Når en hel nasjon i tillegg rystes av Epstein-filene, mener Rødt det er spesielt å sette spørsmålstegn ved dette behovet. Derfor fremmer Rødt et løst forslag i dag. Vi sitter ikke i presidentskapet, som står bak innstillingen, og må derfor fremme det som et løst forslag. Det lyder slik: «Stortinget ber regjeringen nedsette et utvalg med mandat til å utrede hvordan et lobbyistregister hjemlet i åpenhetsloven eller annen egnet lov kan innføres, og på bakgrunn av utvalgets arbeid komme tilbake til Stortinget med lovforslag om innføring av et slikt register. Forslaget må inneholde registrerings- og innrapporteringsplikt for lobbyister som bedriver påvirkningsarbeid overfor stortingsrepresentanter, Statsministerens kontor eller den politiske ledelsen i departementene, samt åpne for at forvaltningen har adgang til å ilegge sanksjoner ved brudd på reglementet.» Jeg refererte hele forslaget, for jeg innser at løse forslag er vanskeligere å få oversikt over. Det er inspirert av den finske modellen. Men vi mener at vi trenger ikke å utrede behovet. Det er der. Vi trenger å utrede et lobbyregister.

Klimaomstillingen må gjennomføres på en måte som både er rettferdig og har folkelig støtte. Karbonprising er et effektivt klimapolitisk virkemiddel. Samtidig vet vi at erfaringene så langt viser at avgiftsøkninger uten tilstrekkelig demokratisk forankring kan utløse betydelig motstand og egentlig føre til et tilbakeslag i omstillingsarbeidet. EUs system for utslippskvotehandel – altså dette ETS2, som det snakkes mye om – kan innebære økte drivstoffpriser, også i Norge, med de negative konsekvensene det kan ha for folks lommebok. I så måte er opprettelsen av det sosiale klimafondet et av de mer positive tiltakene som følger av EUs politikk på dette området. Fondet legger til rette for omfordeling som kan komme vanlige folk til gode og bidra til å styrke den demokratiske legitimiteten rundt den nødvendige klimaomstillingen. Når Norge har valgt å slutte seg til ETS2, altså systemet for kvotehandel, blir det desto viktigere at Norge ser på det sosiale klimafondet og, for den del, desto viktigere med en sosial og rettferdig klimapolitikk her hjemme – mer gulrot framfor pisk. Dersom norske innbyggere skal bære økte kostnader som følge av ETS2, bør de også få ta del i tilbakeføringen av inntektene fra ordningen. Selv om EU koordinerer ordningen og skal godkjenne Norges gjennomføringsplan, er det norske myndigheter og folkevalgte som har ansvaret for å demokratisk utforme de konkrete tiltakene innenfor rammene av fondet. Derfor er det bra at MDG løfter denne debatten i Stortinget. Gitt de negative konsekvensene av EUs system for utslippskvotehandel vil Rødt understreke at ETS2-regelverket åpner for å gjøre unntak fra kvoteplikt for brenselsoperatører. Dette handlingsrommet forutsetter at den nasjonale CO2-avgiften ligger høyere enn kvoteprisen, samt at kravene i regelverket, bl.a. knyttet til overvåking og rapportering av utslipp, er gjennomført og oppfylt innen de fastsatte fristene. Rødt mener det vil være klokt av Norge å se på mulighetene for unntak, og sørge for at det blir gjennomført på en grundig måte og ferdigstilt i god tid før de relevante fristene i ETS2-regelverket, som vi allerede vet er utsatt, bare for å legge til det. Det er nemlig ikke et mål at prisene skal øke bare for å øke. Klimapolitikken må være rettferdig og treffsikker.

Jeg ønsker å svare på innlegget til representanten Sivertsen. Han har forlatt salen, men han kan kose seg med stortings-tv i reprise for å høre mitt innlegg. Han påsto at dette er et usolidarisk forslag fra Rødt. Det mener jeg virkelig ikke det er. Det er ikke slik at Rødt er et parti som er for å utarme jordkloden, verken i Norge eller i andre land. Det er heller ingenting ironisk eller dobbeltmoralsk fra Rødts side i vårt forslag i dag. Rødt har aldri vært naiv i møte med såkalt grønne prosjekter, enten det er vindkraft eller andre luftslott. Vi har faktisk vært det partiet, tror jeg, på Stortinget som har vært aller mest kritisk til det. Vi har heller ikke vært dobbeltmoralsk i Melkøya-saken kontra denne saken. Så den kritikken får FrP ta et annet sted. Jeg registrerer at FrP viser en rørende solidaritet med vindindustri og batterifabrikker som ønsker seg dette kobberet. Det får FrP stå for. Det vises ikke minst en rørende solidaritet med den kanadiske storkapitalen. Jeg tror at Rødt ser i en annen ordbok når vi slår opp begrepet solidaritet. Så faller Arbeiderpartiet og Høyre veldig ofte tilbake på de samme argumentene. De sier at de er opptatt av natur- og miljøhensyn, men vi må veie ulike hensyn opp mot hverandre. Jeg lurer egentlig på hva som skjer med naturens egenverdi når man gang på gang konkluderer med at det er den som skal settes til side. Det bekymrer meg ikke bare i denne saken, men i mange saker. Jeg vil også stille spørsmål ved argumentene om arbeidsplasser. Det finnes mange kreative arbeidsplassanslag rundt omkring fra utbyggere i Norge. Jeg vil peke på noe helt reelt, nemlig at når det gjelder påvirkningen på fiskeri, er det også snakk om arbeidsplasser. Hva er det man har levd av i Norge i fortiden? Skal vi ikke leve av det i framtiden også? Det er ulike hensyn å veie opp mot hverandre her: Ja, det handler om naturen, men det handler faktisk også om fiskeri, om villaksen, om fritidslivsinteresser osv. Det handler om reindriften, ikke minst, som flere også har vært inne på. Da velger man egentlig en ganske smal interesse opp mot alle andre interesser når man sier at det kanadiskeide selskapet skal få lov til å dumpe ikke 3 millioner tonn, slik som skjedde på 1970- og 1980-tallet, men 30 millioner tonn gruveavfall. Det har helt enorme konsekvenser – helt åpenbart. Dette er forutsigbart for næringslivet, for vi har en forurensningslov som sier at man kan trekke tilbake igjen tillatelser etter ti år. Dette har definitivt Nussir vært klar over, det er derfor de har satt i gang dette arbeidet – når tiårsfristen nærmer seg, slik at de ikke skal miste tillatelsen umiddelbart, eller må søke på nytt. De er fullt klar over den risikoen de tar – det er ikke synd på dem.

Loven gir oss jo faktisk også anledning til å trekke tilbake tillatelsen, og jeg har jo allerede argumentert her for at jeg mener at det har skjedd endringer i naturmangfoldet vårt som taler for det. Jeg har argumentert for at vi har erfaring fra forrige gang som også tilsier at villaksbestanden vil bli påvirket. Men jeg vil egentlig gjenta den andre delen av oppfølgingsspørsmålet mitt, som jeg opplever at statsråden ikke svarte på, nemlig det at vi har signert en internasjonal naturavtale, som forplikter oss – det trodde jeg, iallfall – på en helt annen måte enn før til å ta vare på særlig de bestandene som Norge har et særlig internasjonalt ansvar for, de bestandene som kan forsvinne hvis ikke Norge faktisk tar vare på dem. Villaksen er én sånn bistand som Norge har et særlig internasjonalt ansvar for, og da er mitt spørsmål: Kan ikke naturavtalen få konsekvenser for vurderingen av tillatelsen som har blitt gitt til det kanadisk-eide selskapet Nussir ASA?

Det er jo ting som har endret seg siden 2016, som jeg også nevnte i det forrige spørsmålet. Villaksbestanden i Norge er mye mer truet nå enn den var i 2016. Det startet særlig med at den ble listet som «nær truet» i 2021. Det er en helt konkret forandring fra den gang til nå. Vi vet også – av kunnskap fra forrige gang det var sjødeponi – at villaksbestanden i Repparfjordelva ble påvirket. Derfor vil jeg gjenta spørsmålet mitt om ikke statsråden er bekymret for det. Det andre, som jeg vil stille et slags oppfølgingsspørsmål om, som også er nytt siden 2016, er at vi siden den gang har signert en internasjonal naturavtale, som forplikter oss på en helt annen måte til å ta vare på ikke minst disse nasjonale ansvarsartene som kan forsvinne hvis ikke Norge tar vare på dem. Er ikke statsråden mer bekymret for at vi nå tillater et prosjekt som truer villaksen vår?

Det var snakk om ny kunnskap, om det har det skjedd noe de siste ti årene, og jeg vil peke på særlig én ting som har skjedd. Vi har fått en villaksbestand som for første gang ble listet som «nær truet» i 2021. Vi vet fra 1970- og 1980-tallet, da det var sjødeponi innerst i Repparfjorden – og de fikk tillatelse til å slippe ut 3 millioner tonn, altså mye mindre enn det de har tillatelse til nå, 30 millioner tonn – at det påvirket livet i fjorden. Det påvirket ikke minst laksebestanden i Repparfjordelva, og det tok mange år før den bestanden kom tilbake til normalen. Når vi da har en krise, en naturkrise, der mange arter er truet, rødlistet, og kan forsvinne for godt – også arter som vi ikke bare har et nasjonalt, men et internasjonalt ansvar for å ta vare på – så lurer jeg på hva statsråden tenker om villaksen og endringene som har skjedd der siden 2016.

Det har gått over ti år siden Nussir ASA, som siden er kjøpt opp av det kanadiske gruveselskapet Blue Moon Metals, fikk tillatelse til å dumpe 30 mill. tonn gruveavfall i Repparfjorden. I henhold til forurensningsloven kan norske myndigheter etter ti år trekke tilbake en slik tillatelse. Det er forutsigbart, det er kjent – ikke minst for utbygger har det vært kjent hele veien. Fremskrittspartiet sier at det er ulovlig. Det stemmer altså ikke og vitner om at partiet ikke har satt seg inn i forurensningsloven. Det vitner også om at partiet, i stedet for å bruke politiske argumenter, tyr til juridisk skyggeboksing, og det er uredelig. La nå det ligge, for det finnes andre partier på Stortinget som burde være i stand til å støtte forslaget fra blant andre Rødt. Det er nemlig gode og svært vektige grunner til å trekke tillatelsen tilbake. Mye har endret seg siden 2016. Ikke bare har Nussir gått fra å være et nordnorsk selskap til å bli kjøpt opp av kanadisk gigantkapital – vi har også fått enda mer kunnskap og innspill om de katastrofale følgene av sjødeponiet. Repparfjorden er sentral som en nasjonal laksefjord, og den påvirker også Repparfjordelva. Som Forum for natur og friluftsliv i Finnmark har pekt på, var konsekvensene store forrige gang det var sjødeponi i Repparfjorden, både for torskestammen i fjorden og laksen i elven, og det tok mange år å gjenopprette laksestammen. Villaksen er stadig mer truet, det har også skjedd siden 2016. Norge har et nasjonalt, for ikke å si internasjonalt, ansvar for å ta vare på denne bestanden. Rødt vil også understreke at Vest-Finnmark Kystfiskarlag trekker fram situasjonen for fiskerne i nord som kritisk. Det har også skjedd siden sist. At vi med viten og vilje tillater forurensning som forverrer deres situasjon, er alarmerende. Reinbeitedistrikt 22 peker på at Repparfjorden og tilgrensende landområder er viktige for den samiske reindriften. Jeg vet at de snakker sant, for jeg har vært på besøk i Repparfjorden og sett reinsdyr på sommerbeite med egne øyne. Nussir ASA har bekreftet at selskapet i 2025 startet opp aktivitet i området uten nødvendige tillatelser. Også dette er et argument for å trekke tilbake tillatelsen. Vi snakker om et selskap som viser liten respekt for norsk lov. Rødt vil appellere til partier som i mange sammenhenger er opptatt av natur og menneskerettigheter. At FrP ikke vil støtte forslagene våre, er ikke så overraskende, men at Arbeiderpartiet også aviser dem, skuffer meg. Jeg vil på det sterkeste råde partiet til å snu.

Takk for debatten. Det er godt å se at det er flere partier som er bekymret for denne nettpakken. Jeg mener det er naivt å vente med å avklare EØS-relevansen til etter noe har blitt vedtatt. Det er klart at det arbeidet bør gå i gang med en gang, med de juridiske konsekvensene av dette, særlig når vi ikke har innlemmet energiinfrastrukturforordningen TEN-E i norsk lov fra før. Det gir oss et handlingsrom som jeg mener at denne regjeringen lar gå fra seg, ved å komme bakpå. Dette er ikke å være frampå, som statsråden påsto at de er. Jeg er likevel glad for at statsråden sier klart og tydelig at sentralstyrte vedtak av bygging av utenlandskabler, eller automatisk godkjenning – begge deler er helt relevante problemstillinger i denne nettpakken – er helt uaktuelt. Men jeg er redd for at dette er tomme besvergelser, særlig når det kommer et tillegg om at det ikke er det som er i pakken, og at det godt kan være at pakken blir helt annerledes. Det tror jeg dessverre ingenting på. Pakken innebærer at ACER kan initiere bygging av nye utenlandskabler, og man legger til grunn et europeisk scenario for nettutviklingen, som vil ha andre interesser enn de norske interessene. Når det gjelder disse ufravikelige kravene og Stortingets vedtak knyttet til tredje energimarkedspakke – ja til ACER, for å si det på et litt mer folkelig vis – har jo allerede Høyre og Nikolai Astrup sagt at det var ikke verdt noen ting som helst. Vi vet for så vidt fra før av og fra innføringen av den markedspakken at vi allerede har fått begrensninger på bruken av flaskehalsinntektene. Vi kan ikke bruke flaskehalsinntektene fra EU-kabler akkurat sånn som vi vil, selv om vi bruker flaskehalsinntektene fra innenlands handel og englandskabelen til å redusere nettleien. Det er jo denne utviklingen som vil forsterkes med nettpakken. Vi vil få enda mindre makt og myndighet over dette, sånn som forslaget fra Kommisjonen ser ut. Det er jo ikke bare det som er problemet, som jeg også har understreket i denne debatten. Det er et vel så stort problem at det legges opp til å flytte makt og myndighet. Det er å flytte makt og myndighet når ACER får initiere bygging av nett. Det er jo hele hensikten. Dette er også det uttalte målet med hele energiunionen. Det er ikke noe rart, noe irrasjonelt eller en hemmelig plan fra EU – dette har vært planen hele veien. Men med denne pakken nå vil det også få helt reelle juridiske konsekvenser for Norge, hvis ikke vi klarer å argumentere for at det ikke er EØS-relevant, eller faktisk bruker reservasjonsretten.

Dette synes jeg var et litt spesielt svar, for når Kommisjonen har et helhetlig forslag til en nettpakke, er det veldig stor sannsynlighet for at den vil bli vedtatt. Det er Kommisjonen som initierer politikk i EU. Det er slik sett et mindre demokratisk system enn det norske storting, der Stortinget kan initiere politikkendringer på en helt annen måte og mye mer demokratisk måte enn slik som EU-systemet er bygd opp. Det å tro at når det kommer noe fra Kommisjonen, kommer det til å se helt annerledes ut i andre enden og er nærmest hypotetisk og merkelig å diskutere i denne salen, går jeg rett og slett ikke med på. Det er heller ikke blitt bekreftet at det kommer endringer i bruken av flaskehalsinntekter og innretningen på det. Men det har blitt gitt noen signaler, og det er helt riktig at det er veldig stor motstand mot det. Sverige har ytt mye større motstand enn det Norge har, og som sagt truet med å trekke seg fra hele energiunionen, eller vurdert sin stilling som er ordene statsråden bruker. Uavhengig av det, selv om en slik endring skulle komme, vil fortsatt prinsippet om sentralisering gjennomføres. Det er jo noe av det viktigste med denne pakken, at man skal sentralisere, samkjøre, samordne og få en strømlinjeforming av energipolitikken, og særlig nettutviklingen i Europa. Da snakker jeg og Rødt om flytting av makt fra nasjonale myndigheter til sentrale europeiske myndigheter. Det er, som sagt, ikke bare noe Rødt advarer mot. Vår egen systemoperatør, Statnett, skriver om dette i sitt høringssvar til nettpakken. Det kan man lese hvis man tror det er Rødt som ser spøkelser på høylys dag. Det som forundrer meg, er at ikke Norge helt fra starten av har argumentert og på en måte lagd en posisjon der man sier at dette ikke er EØS-relevant. Den gode nyheten er at den mest kontroversielle delen av nettpakken, energiinfrastrukturforordningen – TEN-E – aldri har blitt innlemmet i EØS-avtalen. Jeg har stilt spørsmål om dette mange ganger før, og svaret jeg får, er at man jobber med den juridiske vurderingen. Jeg synes det er veldig merkelig at man skal gjøre det i etterkant og komme bakpå, mens EU egentlig jobber for å innføre dette og presse Norge inn i en energipolitikk som er veldig lite fordelaktig for oss. Det er ikke til å legge skjul på at Norge har et helt annet kraftsystem enn resten av Europa. Vi har bygget ut nettet vårt mye, mye mer, og vi har ulike prisområder. Dette vil ramme Norge på en helt vanvittig måte, og det vil presse oss til å bygge flere utenlandskabler. Dette svarer statsråden egentlig ikke på.

EU arbeider med å innføre en såkalt nettpakke, som vil få store konsekvenser for norsk kraftpolitikk. Det som har fått størst oppmerksomhet, og som også statsråden har uttalt seg kritisk til, er forslaget om at medlemmene av EUs energiunion må betale 25 pst. av de såkalte flaskehalsinntektene til EU. Dette vil få konsekvenser for vanlige folk og bedrifters nettleie. I dag bruker Norge nemlig deler av flaskehalsinntektene, fra innenlands handel og englandskabelen, til å redusere nettleien. Det europeiske energibyrået, ACER, og dets forlengede arm i Norge, Reguleringsmyndigheten for energi, RME, har allerede lagt begrensninger på hvordan vi kan bruke inntektene fra EU-kablene. Etter at Sverige truet med å forlate hele energiunionen på grunn av dette forslaget, eller «vurdere sin stilling», som statsråden kaller det, har det blitt antydet at det kan komme unntak fra denne bestemmelsen – men det er ikke bekreftet. Vi vet dessuten av erfaring at Norge ikke kan forvente å få særbehandling av EU. Det opplevde vi ikke minst i forbindelse med diskusjonene om toll på ferrolegeringer. Hvis vi først sier ja til pakken, er det vanskelig å reservere seg mot den, for å si det enkelt. Dette er langt fra det eneste problematiske forslaget i pakken. Vi vet også at pakken vil flytte makt fra norske beslutningsmyndigheter til europeiske. Helt konkret vil det europeiske energibyrået, ACER, kunne initiere bygging av utenlandskabler. Dette er, som interpellasjonsteksten min allerede har slått fast, et klart brudd på et av de mange ufravikelige kravene Arbeiderpartiet ga i sin tid for å si ja til EUs tredje energimarkedspakke. Det er ikke sikkert at Norge hadde blitt en del av EUs energiunion uten et sånt krav. Derfor er det ekstremt alvorlig hvis regjeringen ender opp med å si ja til EUs nettpakke. Det vil være alvorlig for tilliten til demokratiet. Diskusjonen om bygging av utenlandskabler og hvem som skal ha rett til å bestemme dette, tilhører det norske demokratiet – ingen andre. Om noe så har det vært for lite diskusjon om dette. Å flytte ansvaret bort fra norske og over til europeiske aktører vil stride med denne suvereniteten. Statnett er inne på dette i sitt høringssvar til pakken, når de skriver at «vi ser ikke verdien av at kommisjonen får mulighet til å initiere prosess for nye prosjekter», og at «det europeiske scenariet kan ikke alene være førende i den nasjonale nettutviklingsplanen». Det er en forsiktig måte å si det på. En mer direkte måte å si det på er å peke på at Norge mister makt og myndighet over bygging av utenlandskabler og egne konsesjonsprosesser. Bygging av utenlandskabler er slett ikke det eneste problemet i så måte. EU vil også innføre enda strengere frister for konsesjonsprosesser og såkalt stilltiende godkjenning eller aksept, noe som strider helt grunnleggende med demokratiske prinsipper for involvering og høring av innbyggere. Vi vet dessuten at det som regel er naturen som blir taperen når utbyggingsprosjekter skal kjøres gjennom uten videre diskusjon. Dette er ikke bare noe Rødt advarer mot. Kommunenes organisasjon, KS, skriver i sitt høringssvar at absolutte frister og automatisk godkjenning ikke gir noe bedre saksbehandling, og videre at «De foreslåtte tidsfristene tar ikke inn over seg alle de ulike nasjonale og lokale forhold som arealpolitikk og planprosesser». Også statens eget kraftselskap, Statkraft, skriver rett ut om såkalt stilltiende aksept: «Statkraft oppfatter dette som et svært inngripende grep i Norge, hvor forvaltningsrettslige prinsipper for begrunnelse, klagerett og etterprøvbarhet står sterkt.» I mange intervjuer kan vi i stedet få inntrykk av, fra statsråden, at det bare er flaksehalsinntektene som er problemet. Det vil jeg gjerne utfordre ham på. Det ene er at vi ikke vet om det vil være mulighet for unntak fra en sånn regel, men spørsmålet er om statsråden kan leve med flytting av makt og myndighet i konsesjonsprosessene, som er et klart brudd på et av de ufravikelige kravene regjeringspartiet stilte i sin tid for å knytte Norge enda tettere til EUs energipolitikk. Rødt ser ikke noen andre alternativ enn å argumentere for at pakken ikke er EØS-relevant, eller benytte seg av reservasjonsretten.

På vegne av representantene Bjørnar Moxnes, Geir Jørgensen og Mímir Kristjánsson og meg selv har jeg gleden av å framsette et representantforslag om kontroll over krafteksporten og styrking av forsyningssikkerheten.

Det er flere ting enn bare den ene forordningen vi har diskutert, som er problematisk. Det er helt riktig at den sentraliseringen som ministeren peker på her, er et direkte brudd med et av de såkalt ufravikelige kravene Arbeiderpartiet stilte for å si ja til EUs tredje energimarkedspakke, altså at det å bygge utenlandskabler skal være en suveren beslutning fattet av norske myndigheter. Nettpakken åpner jo for at ACER kan initiere bygging av utenlandskabler. Det er dypt problematisk. Da jeg debatterte dette i helgen med lederen av energi- og miljøkomiteen, og statsrådens kollega, Mani Hussaini, sa han noe som jeg vil utfordre statsråden på. Han sa: Vi er ikke redd for å bruke reservasjonsretten, og at dette er det helt uaktuelt å innføre. Igjen stiller jeg meg kritisk til at man ikke allerede har argumentert for at dette ikke er EØS-relevant. Men dersom vi blir tvunget, vil statsråden bruke reservasjonsretten?

Jeg takker for svaret. Jeg tror at når Sverige sier at de vurderer sin stilling i energiunionen, oppfattes det veldig klart som en trussel – men jeg lar det ligge. Jeg vil heller ta tak i nettopp artikkel 19 og revideringen av TEN-E-forordningen eller -regelverket – energiinfrastrukturforordningen, som det gjerne oversettes til på norsk. Det er klart at det er mulig at EU kan endre ting, det har vært snakk om unntak og slikt, men Norges erfaring, ikke minst fra hele diskusjonen om toll på ferrolegeringer, er at det ikke er så lett for Norge å få sånne unntak. Den gode nyheten er at denne forordningen ennå ikke er en del av EØS-avtalen. Den er aldri blitt tatt inn i EØS-avtalen, og sånn bør det forbli. Derfor forundrer det meg at ikke Energidepartementet allerede helt fra starten av har argumentert for at det ikke er EØS-relevant.

«Sveriges energiminister har truet EU med å gå ut av energiunionen på grunn av EUs nettpakke og stanse alle nye kraftkabler. I Norge fortsetter derimot konsesjonsbehandlingen av nye Danmarks-kabler, mens statsråd Aasland anmoder EU om å endre pakken. Vil statsråden sette makt bak kravene og trekke Norge ut av EUs energiunion hvis nettpakken vedtas?»

Vi sier ikke nei til alt, men det er riktig at vi sier nei til vindkraft. Det har vist seg å være ekstremt naturfiendtlig, og det er det ikke bare Rødt som mener, det har også vært kartlagt av forskere. Statsråden svarte ikke på spørsmålet mitt, om denne kommisjonens arbeid vil komme før eller etter petroleumsmeldingen. For all del, det kan være lurt å ha en helhetlig tilnærming, men det vil jo ikke være en helhetlig tilnærming dersom den kommer før og uavhengig av et ganske stort arbeid – i hvert fall hvis vi skal tro budsjettavtalen – som nettopp skal se på sammenhengen mellom klima, natur og arbeidsplasser. Likevel åpner man for en helt uavhengig behandling av petroleumsmeldingen. Det grunnleggende spørsmålet står fortsatt: Er planen her potensielt å gå sammen med FrP og andre partier som ønsker å åpne opp sårbare områder, som Skagerrak, Mørebankene, Lofoten, Vesterålen og Senja, eller vil man avvente arbeidet til omstillingskommisjonen?

Miljøministeren – som han også er – bør jo vite at Kraftløftet, som ble lansert sammen med elektrifiseringen av Melkøya, vil bli et av de største naturinngrepene i Finnmark noensinne. Når det er sagt, har jo Arbeiderpartiet gått sammen med FrP helt konkret i energi- og miljøkomiteen om å legge fram en ny petroleumsmelding. I budsjettforhandlingene ble partiene enige om å sette ned en omstillingskommisjon. Det arbeidet skal – ifølge de samme budsjettpartnerne – se på utsiktene med lavere petroleumsaktivitet i tiden framover og diskutere knappe ressurser, som arbeidskraft, energi og natur. Dette mandatet er helt åpenbart relevant ikke bare for statsråden, men også for diskusjoner om 26. konsesjonsrunde og diskusjoner om leteaktivitet og petroleumsmeldingen. Likevel har man altså gått sammen med FrP. Spørsmålet er: Vil denne meldingen komme før kommisjonens arbeid er lagt fram, og vil Miljødirektoratet og ministeren være involvert i det arbeidet på noen måte?

Petroleumspolitikken kan ikke være helt løsrevet fra klima- og miljøpolitikken. Derfor er det bekymringsverdig at Arbeiderpartiet går sammen med FrP i petroleumspolitikken. Jeg vil peke på at Mørebankene er Norges fødestue for sild. Utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja gyter verdens siste store torskestamme. De økologiske konsekvensene av å åpne sånne områder vil være enorme, og det vil da eventuelt skje på klima- og miljøministerens vakt. Da Norges vassdrags- og energidirektorat pekte på områder for havvind, steilet både Fiskeridirektoratet og Miljødirektoratet, altså ministerens eget direktorat, mot plassering i Skagerrak, av gode grunner. Rødt mener det verken bør bygges havvind eller åpnes for petroleum der. Mitt spørsmål er: Kan statsråden garantere at han ikke vil tillate at disse områdene, disse naturverdiene, blir satt i spill på hans vakt?

Spørsmålet er til klima- og miljøminister Bjelland Eriksen. For noen uker siden var samrøret mellom FrP og lobbyorganisasjonen Offshore Norge komplett. Partiets leder, Sylvi Listhaug, holdt hovedtale på oljelobbyens årskonferanse, der hun tok til orde for å sette i gang 26. konsesjonsrunde. Hun pekte konkret på svært kontroversielle områder som hun vil ha inn i konsesjonsrunden – Nordland VI, altså Lofoten, Mørebankene og Skagerrak. Disse områdene har til felles at det er ekstremt konfliktfylte områder, med tanke på både fiskeriressurser og sårbar natur. Særlig det siste er på klima- og miljøministerens bord. Alle budsjettpartnerne til Arbeiderpartiet, inkludert Senterpartiet, har på ulike måter slått fast at de er imot å åpne Lofoten, Vesterålen og Senja samt Mørebankene for leting og utvinning. Fra Rødts side kan jeg si at det er en klar forventning om at det føres en annen klima- og miljøpolitikk av Arbeiderpartiet enn av FrP. Samtidig har disse to partiene gjort felles sak om å legge fram og behandle en petroleumsmelding. Det bekymrer Rødt, ikke minst i lys av de uttalelsene som har kommet fra FrPs side. Så mitt spørsmål til statsråden er om Arbeiderpartiet kan forsikre om at de vil verne Lofoten, Vesterålen og Senja, Mørebankene og Skagerrak når Stortinget skal behandle denne petroleumsmeldingen, ikke minst på grunn av de hensynene klima- og miljøministeren bør være opptatt av, som handler om fiskeri og miljø.

Som saksordfører vil jeg takke for debatten, skjønt det har knapt vært noen debatt. Fremskrittspartiet har blitt utfordret av Rødt mange ganger, av SV, av Senterpartiet og har ikke svart på noen av disse utfordringene i denne debatten. Det er bare å merke seg at Fremskrittspartiets Per-Willy Amundsen går ut i NRK og sier at han skal kjempe mot datasenter i Nord-Norge fra Stortinget, og så stemmer Fremskrittspartiet, hans eget parti, mot alle forslag i dag om å regulere denne næringen. Det er bare å notere seg det Fremskrittspartiet later i stedet i sitt eneste innlegg i denne debatten til å mene at vi skal bytte ut den mislykkede visjonen med Norge som Europas grønne batteri med en enda farligere visjon om Norge som Europas grønne, for ikke å si verdens grønne, minnepinne. Konseptet er det samme. Vi gir fra oss verdifull vannkraft på billigsalg til internasjonale tekgiganter. Det går Fremskrittspartiet god for. De kan late som lokalt at de er mot datasenterutbygging, men i virkeligheten er Fremskrittspartiet med på å sikre et flertall mot alle forslagene i dag sammen med Arbeiderpartiet og Venstre. Jeg er også grunnleggende sett uenig i at dette handler om vår sikkerhet. De internasjonale tekgigantene som etablerer seg her, er amerikanske, kinesiske, israelske. Det har ingen ting med vår sikkerhet å gjøre. Jeg er grunnleggende sett uenig med statsråd Tung i at det er mangel på kraft og nett som er problemet. Her står vi altså overfor en enorm utfordring med en strømkø for datasenter, som helt åpenbart er et problem for kraftbalansen i seg selv. Da er det grenseløst naivt også av regjeringen å late som om det bare er mangel på kraft som er problemet. Kraftoverskuddet vi har i dag, vil bli spist opp hvis vi ikke er i stand til å regulere datasenternæringen. Jeg registrerer at Fremskrittspartiet er det partiet i dag som sørger for at vi ikke får noe flertall for å regulere denne næringen. Jeg vil bare minne om, hvis det er noen velgere som ser på stortings-tv, at Fremskrittspartiet ikke er til å stole på i kraftpolitiske debatter. De sier én ting i valgkampen, de sier én ting lokalt, men de gjør noe helt annet når de kommer inn i denne stortingssalen. Da er det fritt fram for internasjonale tekgiganter, det er fritt fram for datasenterindustrien, og de er ikke villig til å regulere noe som helst.

Når vi har et system der det er gjennom plan- og bygningsloven dette skal reguleres, og statsråden ikke er interessert i et nasjonalt konsesjonssystem – som veldig mange av oss andre ønsker oss for å regulere dette strengere, mer rettferdig og ikke minst sørge for at vi ikke får en enorm kraftkrise – er det rart at det likevel skal være helt andre regler for datasenternæringen lokalt. Det er ikke sånn plan- og bygningsloven fungerer i andre tilfeller. Hvis IKEA skal bygge et stort anlegg i Sirdal kommune, vet jo innbyggerne at det er IKEA som til syvende og sist skal gjøre det, mens man her har et hemmelighold. Jeg vil snu det på hodet: Sikkerheten blir jo dårligere for kommunen når de ikke vet hvem som er kunden. De blir mer sårbare. Det er Kommune-Norge som bærer den sårbarheten, den sikkerhetsrisikoen på sine skuldre. Innbyggerne får ikke alltid engang vite hvem som til syvende og sist kommer til å bruke det datasenteret. Hvordan kan statsråden leve med det?

I NRK i dag kan vi lese om GreenScale som vil bygge et av Norges aller største datasentre i Sirdal kommune. Arbeidet er allerede begynt. De har begynt å rydde tomten, selv om byggesøknaden ikke er sendt. Naboene føler seg overkjørt. Generelt er det en stor utfordring med manglende åpenhet i disse sakene. Veldig ofte er det hemmelige kunder. Vi vet ikke hvem som er på kundelisten til de som har søkt. Det å si at dette er likt med andre plan- og bygningssaker, reagerer jeg litt på. I denne saken er det heller ikke laget noen konsekvensutredning knyttet til den siste reguleringen til datasenterformål. Mitt spørsmål er egentlig: Kan statsråden akseptere utbygging av datasentre med så mangelfulle konsekvensutredninger som det er snakk om i Sirdal, eller med så stort hemmelighold som det vi opplever i dag, som skiller seg fra andre plan- og bygningssaker?

46:52] (ordfører for saken): Jeg vil takke SV for representantforslaget om å innføre et konsesjonssystem for datasentre, og takke komiteen for samarbeidet. Datasentre fyller opp strømkøen. Med dagens førstemann til mølla-prinsipp for tildeling av kraft utgjør dette en reell trussel for kraftbalansen i Norge. Vi vet at kraft er en knapp ressurs og ikke en hvilken som helst vare på et marked. Det er naturen som blir skadelidende hvis vi skal legge opp til et enda større kraftforbruk. Derfor skulle det bare mangle at Stortinget også diskuterte prinsipper for tildeling av kraft generelt og datasentre spesielt, gitt den eksplosive veksten vi forventer av slike sentre. La meg som saksordfører understreke én ting: Det er det ingen partier i Norge som er mot datasentre. Det vi diskuterer, er mengden av slike sentre, og hvordan disse skal reguleres. Noen av oss vil sette en stopper for den eksplosive veksten som er forventet, mens andre vil fortsette med dagens uregulerte system. Det er en ærlig sak, men det er altså ikke det samme som at noen partier liksom vil tilbake til fortiden. Vi har allerede datasentre i Norge. Disse lagrer og prosesserer allerede mer enn Norge forbruker. Ingen er imot det, og ingen vil heller påstå at Norge ikke allerede tar ansvar for lagring og prosessering av data. Men det er en uenighet i denne salen om hvorvidt vi skal utrede et eget konsesjonssystem for datasentre eller ikke. Flertallet i komiteen, bestående av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Venstre, stanser et sånt forslag nå. Det er derimot en samlet komité unntatt Venstre som går inn for at regjeringen skal vurdere den samfunnsmessige nytten av datasentre. Det samme flertallet tilrår dessuten – nok en gang – at regjeringen må legge fram et forslag om forbud mot datasentre som driver med kryptovaluta i Norge. Det har blitt vedtatt mange ganger før, og Stortinget forventer at et sånt forbud kommer. Jeg vil si at vi er utålmodige, ettersom vi vil vedta det på nytt. Til slutt vil jeg si noe på vegne av Rødt, og det er at tiden er overmoden for en begrensning av datasentre og en prioritering av kraften vår. Jeg er så utrolig lei av å sitte i kraftdebatter der vi ikke diskuterer forbrukssiden i det hele tatt, men later som at det eneste svaret på utfordringene vi har, er å bygge ut og bygge ned. Det er en fordummende debatt. Jeg vil særlig rette en kritikk mot FrP, som later som at de er et kraftpolitisk opposisjonsparti, men som i denne saken redder regjeringen fra å utrede et konsesjonssystem for datasentre. Partiet viser at de er prinsippløse og ikke til å stole på i kraftpolitikken. Med dette fremmer Rødt de forslagene som vi er med på.

Takk for debatten. Jeg mener at denne debatten til dels bærer preg av en eventyrfortelling om hva småkraft er i Norge. Vi snakker her om en bransje der det blir stadig flere utenlandske eiere, der vi kan spore eierne tilbake til skatteparadis, mens høyresiden og Senterpartiet framstiller det som helt uproblematisk at våre felles naturressurser, vår felles natur, skal kunne bygges ned helt kostnadsfritt. Det som omtales som ustabilitet og usikkerhet, er i virkeligheten politisk uenighet knyttet til noen helt reelle utfordringer. Og jo, det er skattetilpasning. Det er bare å se på hva disse utbyggerne sier selv. De sa til NRK da de la seg rett under grensen for grunnrenteskatt, at det var for å unngå skatt, men at de kunne produsert mer uten å ødelegge masse natur med et helt nytt småkraftverk et helt annet sted hvis de ikke hadde drevet med skattetilpasning. Det er klart at bedriftsøkonomisk er det helt rasjonelt, men da er det opp til oss politisk: Ønsker vi et sånt system? Ønsker vi å se på dette systemet? Flertallet av partier i denne salen på høyresiden og Senterpartiet velger å ikke engang se på det. Da får vi et problem når vi skal veie de to hensynene som er ganske viktige, kraftproduksjon og natur, opp mot hverandre. For det er ikke bra at vi får masse uregulerbar småkraft inn i kraftsystemet rett under grensen for grunnrenteskatt. Det er dårlig for fellesskapet, det er dårlig for naturen, og det er også dårlig for kraftsystemet. Representanten Vik var inne på nettopp det gode vannkraftsystemet vi har. Småkraften er en uregulerbar del av det. Det er ikke de store vannmagasinene. Likevel er det partier her som mener at vi bare skal ha mer av småkraften, koste hva det koste vil – eller det er jo gratis for disse utenlandske eierne, bl.a., som kjøper seg opp i norsk natur. Det synes jeg rett og slett er naivt. Man må også slutte å late som det ikke er en prioriteringssak, for selvfølgelig er det en prioriteringssak. Hvis denne salen sier at vi skal prioritere uregulerbar småkraft som har store naturkonsekvenser vi får veldig lite igjen for rent skattemessig, går det selvfølgelig på bekostning av oppgradering av de store vannkraftverkene, som er regulerbare, som er ryggraden i vårt kraftsystem, og som faktisk i sum har mindre naturkonsekvenser per kilometer elv lagt i rør.

11:20] (ordfører for saken): Jeg har vært saksordfører i det må jeg innrømme på noen måter har vært en litt rar sak. Regjeringen har sendt på høring et forslag om å justere grunnrenteskatten for vannkraft, slik at mer av det som i dag omtales som småkraft, skal beskattes. Dette er som kjent bare en høring og ikke et endelig vedtak fattet i Stortinget. Før denne høringsprosessen er over, har altså et flertall av partier bestemt seg for å kortslutte prosessen og avvise en slik beskatning. Det står Stortinget selvfølgelig fritt til. Spørsmålet er om det er særlig klokt. Dette flertallet utgjør imidlertid ikke flertallet i energi- og miljøkomiteen, noe som gjør saken enda mer forvirrende. Derfor fremmes komiteens innstilling av Arbeiderpartiet, SV, Rødt og MDG, som tilrår å avvise representantforslaget. Med KrF, som ikke sitter i komiteen, kan dette representantforslaget likevel få flertall når det stemmes over senere i dag eller i neste uke. Det er mange gode grunner til å vurdere grunnrenteskatt på småkraft. Vi har sett en rekke eksempler på at dagens grense for beskatning innebærer at kraftpotensialet i kraftverkene ikke utnyttes fullt ut. Dette har også Finansdepartementet dokumentert i høringsnotatet. Siden 2020 har det blitt satt i drift 180 småkraftverk under den nedre grensen for skatt på 10 MW, mens det bare er satt i drift ett mellom 10 og 20 MW. Det sier seg selv at her skjer det en skattetilpasning, som er uheldig hvis målet er å utnytte kraften best mulig når naturen først er bygget ned. Dette bringer meg til mitt neste poeng. Det er ikke slik at småkraft er «snillere» eller mer naturvennlig utbygging enn annen naturnedbygging. NRK har regnet ut at de store kraftverkene leverer fem ganger så mye strøm som de små per kilometer elv lagt i rør. At vi med småkraften bygger ned naturen bit for bit nesten kostnadsfritt, er et stort problem, særlig når vi vet at kraftutbyggingen i stort står for 55–60 pst. av nedbyggingen av den inngrepsfrie naturen de siste 10–15 årene. De siste årene har vi dessuten sett at mer og mer av småkraften eies av utenlandske eiere, og ofte fra skatteparadis. Dagens Næringsliv kunne i 2022 avsløre at 250 småkraftverk i Norge er eid fra skatteparadis, mens Europower kunne fortelle at det utenlandske eierskapet i småkraften har økt med 50 pst. fra 2020 til 2024. Det er rett og slett naivt å framstille dette som småfisk. Det er viktige fellesverdier som havner hos utenlandske eiere og i skatteparadis. Med dette anbefaler jeg komiteens innstilling om å avvise forslaget.

Dette er ikke første gang det fremmes forslag om å styrke ressurstilgangen i behandlingen av vindkraftsøknader, og det blir neppe den siste. Jeg vil likevel takke SV for initiativet, for utfordringene er stadig mer akutte. Sannheten er at mange steder i landet får innbyggerne et massivt sakskompleks tredd nedover hodet uten økonomiske eller juridiske ressurser til å håndtere saksmengden. Dette gjelder særlig reindriften, som ofte må forholde seg til mange og parallelle utbyggingssaker – ofte på tvers av kommunegrenser. Dette gjelder ikke minst i lys av det såkalte industri- og kraftløftet i Finnmark. Advokatfirmaet Holth & Winge la i vinter fram en interessant rapport der de så på hvordan vindkraftprosessene i Finnmark fungerer – eller snarere ikke fungerer. Særlig i lys av det såkalte industri- og kraftløftet fra regjeringen har jo disse planene skutt fart. Kongstanken til regjeringen har vært at det strabasiøse – for ikke å si stormannsgale – prosjektet med å elektrifisere Melkøya skal løses med at det bygges ut ny kraft tilsvarende Equinors voksende kraftbehov. Å tro at dette kan skje i en håndvending, eller at det er kompatibelt med hensyn til naturmangfold og menneskerettigheter, er mildt sagt håpløst. Holth & Winge-rapporten ser helt konkret på hvordan planprosessene i Finnmark foregår. Holth & Winge peker på at disse mangler lokal forankring, og at det ikke er noen reell medvirkning i en tidlig fase, særlig ikke for reindriften. I stedet bærer planene preg av hastverk og rot, særlig med overlappende planer og korte frister. Snakker vi med de berørte partene, får vi også innsikt i de store menneskelige kostnadene som står på spill, reindriftsutøvere som forteller at de knapt har tid til å drive med tradisjonell samisk næring og kultur, og i praksis må arbeide som jurister. De kjenner seg ikke igjen i beskrivelsene av at dagens situasjon er god. Det minste regjeringen kan og bør gjøre i møte med denne brutale virkeligheten, er å sørge for en bedre og mer rettferdig ressursfordeling, slik at vi får skikkelige og litt mer rettferdige prosesser.

Jeg håper regjeringen konkluderer med at det ikke er EØS-relevant. Nettpakken inneholder også en rekke bestemmelser som er negative for naturen. Blant disse er det forslag om å stramme inn tidsbruken for konsesjonsbehandlingen ytterligere. Dette er KS inne på i sitt høringssvar, der de skriver: «De foreslåtte tidsfristene tar ikke innover seg alle de ulike nasjonale og lokale forhold som arealpolitikk og planprosesser.» En annen negativ konsekvens for naturen er Statkraft inne på i sitt høringssvar. De kritiserer et nytt prinsipp for konsesjonsprosesser, såkalt stilltiende aksept eller godkjenning: «Statkraft oppfatter dette som et svært inngripende grep i Norge, hvor forvaltningsrettslige prinsipper for begrunnelse, klagerett og etterprøvbarhet står sterkt.» Jeg har inntrykk av at statsministeren er glad i norsk natur, derfor lurer jeg på om han kan akseptere disse tidsfristene og prinsippene for konsesjonsbehandling i EUs nettpakke, når disse truer naturforvaltningen så grunnleggende.

Takk for svaret. Jeg mener at arbeidet med å argumentere for at dette ikke er EØS-relevant, bør starte her og nå, for det er faktisk vår egen suverenitet over konsesjonsprosessene som står på spill. Det er også bakgrunnen for at energiministeren f.eks. har sagt til E24 at landene skal ha full kontroll på hva som skal bygges av nasjonal infrastruktur. Samtidig har vi som har vært mot EUs energiunion lenge, visst at det overordnede målet til unionen har vært tettere tilknytning fysisk og markedsmessig. Det har vært det uttalte målet hele veien. Sånn sett er det ingen overraskelse at det kommer pakker og forordninger som sørger for at det skal skje. Et litt overordnet spørsmål her er: Kan Norge fortsette å være en del av EUs energiunion hvis vi faktisk mister kontrollen over en så sentral del av den nasjonale infrastrukturen som forordningen i dag innebærer, og som statsråd Aasland også frykter?

Det er ikke riktig at Rødt er mot utbygging av alt nett. Det som er spørsmålet her, er om vi skal bruke vår nettleie til å velge å bygge vår nettinfrastruktur, eller om EU skal bruke den som de vil, på å bygge f.eks. utenlandskabler, uten at vi har suverenitet over de beslutningene. Den gode nyheten er at en av de sentrale forordningene i denne pakken, den såkalte energiinfrastrukturforordningen – eller TEN-E, som det heter på stammespråket i EU –faktisk ikke er innlemmet i norsk lov. Dette kan brukes som argument for at pakken ikke er å anse som EØS-relevant. Det er interessant, ikke minst ut fra et av de ufravikelige kravene til Arbeiderpartiet for å slutte seg til EUs tredje energimarkedspakke, nemlig at bygging av utenlandskabler skal være en suveren beslutning fattet av norske myndigheter. Spørsmålet mitt er: Vil regjeringen argumentere for at energiinfrastrukturforordningen ikke er EØS-relevant?

Norge har nylig hatt EUs nettpakke på høring. Denne pakken inneholder en rekke dramatiske endringer i kraftpolitikken som vil ha store negative konsekvenser for norsk politikk og selvråderett. Blant annet vil EU kreve 25 pst. av de såkalte flaskehalsinntektene. I praksis vil dette innebære høyere nettleie for folk flest – for norske forbrukere. Pakken vil også flytte makt fra Norge til ACER, ikke minst i spørsmål som handler om bygging av utenlandskabler og generell overstyring av norske konsesjonsprosesser. Dette er jo en politikk som Rødt har advart mot i årevis. Det har kommet mange kritiske høringsinnspill til pakken, bl.a. fra aktører som Statnett, Norsk Industri og kommunenes organisasjon KS. Energiministeren har også uttalt at han er kritisk til pakken, og det er veldig bra. Likevel har energiminister Terje Aasland en vente-og-se-holdning og peker på at EU-parlamentet kan gjøre endringer før det fattes endelige vedtak. Han svarer ikke egentlig på spørsmål om det er aktuelt å reservere Norge mot denne pakken. Jeg tror ikke norske velgere deler Terje Aaslands tålmodighet i denne saken. Jeg mener de trenger en klar og tydelig forsikring om at det er helt uaktuelt å innføre EUs nettpakke i Norge. Derfor er mitt første spørsmål – mitt hovedspørsmål – til statsministeren om han kan forsikre Stortinget og velgerne om at EUs nye nettpakke ikke skal bli en del av norsk lov.

Da skal jeg prøve å reflektere på ett minutt, så det kommer til å gå som det går. Rødt fikk faktisk gjennomslag for klimapolitikk i budsjettforliket: Vi fikk økt CO2-avgiften. Det mener jeg er et viktig og riktig klimatiltak i Norge – det kutter utslipp her hjemme, og forurenser må betale. Så har det skjedd andre ting i norsk klimapolitikk som tilsynelatende senker ambisjonsnivået, f.eks. at vi ikke skal kjøpe masse importert biodrivstoff som har usikker global klimaeffekt. Det er jeg glad for. Jeg synes ikke at vi skal gå for symbolske tiltak som har en usikker global effekt og negative naturkonsekvenser, bare for å slå oss selv på brystet og drive en tallek fra Stortingets talerstol. Jeg er mer opptatt av at vi har reelle utslippskutt som virker, og det skal vi selvfølgelig jobbe for i budsjettavtaler og i Stortinget for øvrig. Men jeg mener ikke klimanøytralitetsmålet bidrar til det.

Jeg tegnet meg igjen fordi det i denne debatten høres ut som at vi avlyser de internasjonale klimamålene Norge har forpliktet seg til, og det stemmer jo på ingen måte. Jeg gjentar det Klimautvalget 2050 sier i sin NOU, der de anbefaler å avvikle hele klimanøytralitetsmålet, der de understreker at klimanøytralitetsmålet ikke er internasjonalt eller juridisk forpliktende. Dette var jo statsråden inne på selv. Det er et tilleggsmål. Så det er ikke sånn at hvis vi skroter dette målet i dag, har vi avlyst våre øvrige og viktigere sentrale klimamål, de vi har meldt inn i Parisavtalen. Det stemmer bare ikke. Jeg synes det er rart å høre på de partiene som sier at de er kritiske til kvotekjøp, men likevel vil hegne om et mål som først og fremst bidrar til å legitimere kvotekjøp. Det er det Naturvernforbundet er inne på i sin høringsuttalelse, og det er også det klimautvalget skriver at dette målet først og fremst vil bidra til, etter 2030. Jeg er også uenig i at vi alltid skal sette kortsiktige utslippskutt foran langsiktige utslippskutt her hjemme. Jeg mener at det er mye mer rettferdig at Norge – som et rikt og velstående land bygd opp på først og fremst fellesskap, men i noen grad tilgang på naturressurser, som har satt sitt avtrykk i atmosfæren, for å si det forsiktig – har et ansvar for å kutte våre utslipp og ikke drive med avlat i utlandet. Det er derfor vi nå stemmer for å skrote dette målet. Som sagt satt vi ikke på Stortinget i 2016, så å svare for hva politikerne tenkte den gangen, har jeg ikke tenkt til å gjøre. Jeg understreker igjen at det er vektige aktører her: Naturvernforbundet og Klimautvalget 2050. Klimautvalget 2050 ble jo satt ned av Venstre i sin tid. Det er helt greit å være uenig med utvalg man har satt ned selv, sånn er politikken, men jeg synes det er veldig merkelig å framstille det som at dette bare kommer ut av det blå. Det kommer jo etter at vi har hatt en offentlig utredning som har å droppe nettopp dette målet som en av sine mange anbefalinger. Det er fordi det skaper uklarhet. Det senker ambisjonene her hjemme. Det åpner for at vi kan kjøpe oss ut av klimaproblemene og vårt ansvar for å kutte utslipp globalt, og ikke ta det ansvaret her hjemme.

Rødt støtter klimamålene, men ikke dette tilleggsmålet som klimanøytralitetsmålet i virkeligheten er – et mål som først og fremst bidrar til å legitimere kjøp av kvoter. Rødt satt som kjent ikke på Stortinget i 2016, for dem som er opptatt av det. Jeg vil si det med Naturvernforbundets ord, som er hentet fra deres høringsinnspill til denne saken: «Naturvernforbundet ser at det er grunn til å stille spørsmål ved klimanøytralitetsmålet. Det er uklart hvordan målet skal forstås, og det vil etter alt å dømme måtte innfris gjennom et betydelig kjøp av FN-kvoter.» Rødt er altså ikke alene om å være kritisk til dette målet. Klimautvalget 2050, som har jobbet grundig i forbindelse med en offentlig utredning, foreslår å avvikle hele klimanøytralitetsmålet. De skriver bl.a.: «Klimanøytralitetsmålet er ikke internasjonalt eller juridisk forpliktende. Målet har ikke vært mye diskutert i offentligheten siden Stortinget vedtok det i 2016. Målet kommer i tillegg til Norges øvrige klimamål og innebærer at Norge fra og med 2030 skal bidra til å utløse utslippskutt i utlandet som gjør opp for Norges gjenværende utslipp.» Også klimastiftelsen Zero har argumentert for å droppe målet, fordi det er dyrt og usikkert, og de har pekt på at pengene kan brukes mer effektivt på andre måter. I fjor publiserte også Statistisk sentralbyrå en kritisk artikkel som pekte på at målet vil måtte dekkes ved kjøp av kvoter. Selv om vi skroter klimanøytralitetsmålet, skal vi fortsatt kutte utslipp. Jeg vil understreke at Rødt er en del av budsjettflertallet på Stortinget. Det er med partiene på venstresiden vi skal gjøre opp budsjettet, ikke med Høyre og FrP. Derfor er jeg ikke bekymret for at vi går sammen med disse partiene i dag om å skrote et virkemiddel som i praksis bare legitimerer kvotekjøp. Arbeidet vi har foran oss, handler om å investere i rettferdige kutt og klimafinansering til fattige land – ikke kapitalistisk avlat. Dette skal vi gjøre sammen med partiene til venstre for midten. Rødt har ikke partipolitisk allergi og stemmer i tråd med den politikken vi mener er rettferdig og god. Når seriøse aktører, som Naturvernforbundet, dessuten er kritisk til klimanøytralitetsmålet, og når Klimautvalget 2050 og Zero anbefaler å skrote hele målet, da tar Rødt disse innspillene på alvor og stemmer i tråd med vår egen politiske overbevisning. Klimapolitikken skal være handlekraftig og rettferdig – ikke uforståelig, lite treffsikker og urettferdig.

På vegne av representantene Hanne Beate Stenvaag, Geir Jørgensen, Hege Bae Nyholt og meg selv har jeg gleden av å framsette et representantforslag om å styrke vernet av samisk kultur- og næringsutøvelse.

En petroleumsmelding i seg selv er ikke nødvendigvis en dårlig idé. Det kan være lurt å planlegge for framtiden og for hvordan vi skal balansere ulike næringer i Norge framover, men jeg opplever nok dessverre at motivasjonen fra forslagsstillerne og de partiene som støtter forslaget, er å utvinne mest mulig. Det er nærmest en konkurranse mellom partier om å utvinne mest mulig olje og gass raskest mulig. Det mener jeg er uklokt. Det blokkerer også egentlig for ganske viktige debatter, som handler om den balansegangen vi skal ha framover mellom ulike næringer, men også mellom f.eks. oljefelt og gassfelt – helt nødvendige diskusjoner å ta, som handler om de sårbare områdene. Det hadde vært mulig og ønskelig å skåne noen områder, totalfrede f.eks. Lofoten, Vesterålen og Senja og større deler av Barentshavet, fordi vi beveger oss til mer og mer sårbare områder når – eller hvis – vi skal utvinne de siste restene av norsk olje og gass. De diskusjonene forsvinner i konkurransen om å utvinne mest mulig, raskest mulig. Jeg skulle også ønske at vi kunne sett denne meldingen og denne diskusjonen i sammenheng med den omstillingskommisjonen som skal komme, for disse tingene henger veldig tett sammen. Jeg håper det vil skje likevel, men jeg frykter at det heller vil være slalåmkjøring i Stortinget. Det er forklaringen på hvorfor Rødt ikke støtter forslagsstillerne. Så vil jeg bare oppfordre våre budsjettpartnere til å ta en del av de diskusjonene om olje og gass med oss også, for vi har noen felles interesser – interesser vi ikke har sammen med Høyre og FrP – knyttet til f.eks. Lofoten, Vesterålen og Senja, knyttet til Mørebankene, knyttet til sårbare fiskeriressurser, altså der vi må sette en grense for utvinningen.

Bare en kort kommentar til påstanden om at det forslaget som kunne fått flertall, ville ført til mer vindkraftutbygging: Det ville det slett ikke. Det står for det første at kraften «kan» frigis, ikke «må». For det andre handler dette om kraftbalansen i hele regionen. Noe av poenget med å stoppe den reservasjonen, er at kraftbalansen er for dårlig. Rødt har også et forslag inne i denne innstillingen om å stanse alle vindkraftutbygginger, stanse kraftløftet, som dessverre ikke ser ut til å høste særlig mange stemmer her i dag. Det er bare å beklage, men jeg vil love igjen at siste ord ikke er sagt i denne saken, for vi vil kjempe med nebb og klør mot hvert eneste vindkraftverk som er påført denne regionen ovenfra og ned. Det er det kraftløftet i virkeligheten er. Den kampen vil stå om hvert enkelt vindkraftverk, og den er ikke over.

Det har blitt snakket veldig mye om forutsigbarhet i denne debatten. Da vil jeg spørre: Forutsigbarhet for hvem? Det er det grunnleggende spørsmålet her. Her er det store interessekonflikter. Skal det være såkalt forutsigbarhet for norsk olje og gass, eller skal det være forutsigbarhet for befolkningen i Finnmark, for reindriften, for andre næringsaktører? Det er det store spørsmålet her. Jeg vil påstå at Equinor har visst veldig, veldig godt, helt fra starten av, at det har vært politisk uenighet, at det har vært et svakt – for ikke å si ikke-eksisterende – parlamentarisk grunnlag for den beslutningen som ble fattet i 2023. Det har også blitt snakket litt om kraftforbruk og at vedtak som tidligere lå an til å få flertall, omtrent ville føre til en eksplosjon i datasenter, at kraften ville gå sørover osv. Da vil jeg bare minne denne salen om at forbindelsen nord og sør for Balsfjord er dårlig. Det skriver Statnett i sin områdeplan. Det er en av grunnene til at det er et vilkår om mulig utkobling for Melkøya. Det er ikke riktig at man bare kan føre den strømmen lenger sør uten videre. Det er en flaskehals der, og det er ikke en del av kraftløftet. Det er en realitetsorientering jeg ønsker å gi Stortinget. Det har også vært snakket om rettsstatlige prinsipper og lovlighet. Et veldig viktig rettsstatlig prinsipp for meg og Rødt er maktfordelingsprinsippet. Det sier at Stortinget er den lovgivende forsamlingen, og at regjeringen skal utøve det Stortinget bestemmer. Det som ligger i forslaget til anmodningsvedtak vi skal stemme over i dag, er at man skal se på reservasjonen, se på andre løsninger. Et anmodningsvedtak er selvfølgelig ikke ulovlig. Det er en oppfordring og en mulighet til å bruke et politisk og juridisk handlingsrom. Det ville vært marsjordren til ministeren dersom det hadde blitt vedtatt i dag, og det ville vært mulig – ikke enkelt, men selvfølgelig ville det vært mulig. Da ville vi fått politisk bevegelse i denne saken. Nå får vi i stedet fortsatt press på naturen, høye og ustabile strømpriser og en kraftsituasjon vi ikke vet hvordan vil ende. Det fører til uforutsigbarhet. Når vi snakker om rettsstatlige prinsipper, vil jeg også minne om at det ikke er sånn at man er like opptatt av de juridiske konsekvensene i denne salen eller i departementet når det er menneskerettighetene til Norges urbefolkning som står på spill. Det er en pågående rettsprosess knyttet til elektrifiseringen av Melkøya. Sametinget har anket videre i rettssystemet. Det er en juridisk risiko ministeren og regjeringen er villig til å ta, men de er ikke villig til å ta noen juridisk risiko når de skal ha med Equinor å gjøre. Det er veldig synd, men det sier noe om at dette også er en politisk uenighet, ikke bare et juridisk spørsmål. Siste ord ikke er sagt i denne saken, for det er så mange problemer med det vedtaket som ligger til grunn.

Jeg vil bore litt videre i denne sammenhengen mellom kraftløftet og utbyggingen og godkjenningen av den, for det er en kobling som regjeringen gjorde selv. I pressemeldingen den 8. august 2023 kobler regjeringen helt eksplisitt sammen kraftløftet og godkjenningen som var gitt til Snøhvit Future. Jeg hører statsråden si i dag at disse tingene ikke har noe med hverandre å gjøre. Det sa han i går også. Det kan godt være at det er riktig, men da har i så fall regjeringen villedet pressen, villedet befolkningen og villedet Stortinget i sin kommunikasjon. I den samme pressemeldingen står det også at Energidepartementet vurderer kraftløftet og det å skaffe nok ny kraft innen 2030 som svært realistisk, til tross for at NVE samme sommer sendte et notat som – som jeg tror Aasland skjønner like godt som meg – sa det motsatte. Det kan godt være at energiministeren har rett i at disse tingene ikke har vært koblet sammen, men hvorfor har regjeringen koblet det sammen?

I valget fikk partier som har vært mot elektrifiseringen av Melkøya, et klart flertall i Stortinget. Dette var bakgrunnen for at Rødts første representantforslag i den nye stortingsperioden handlet om å stanse den videre elektrifiseringen av Melkøya. Vi stiller en rekke forslag i dag som andre partier har slengt seg på, både om å se på alternativer som karbonfangst og lagring og om å stanse all vindkraftutbygging i Finnmark, det såkalte kraftløftet. Vi stiller også et forslag om at kraften ikke skal reserveres Melkøya. Dette forslaget var nær ved å få flertall, både da det ble fremmet i mai i fjor, og da en rekke partier i og utenfor komiteen varslet støtte til forslaget for en uke siden. Det er trist for demokratiet at vi ikke i stand til å bruke det flertallet i dag. Elektrifiseringen av Melkøya har vært en udemokratisk prosess helt fra starten. Beslutningen ble tatt av en mindretallsregjering i 2023, uten stortingsbehandling. Søknaden lå rett under kostnadsgrensen for behandling, og denne ble oversteget rett etter at vedtaket ble fattet. Mindretallsregjeringen ga også et løfte som er umulig å oppfylle, nemlig at det skulle bygges ny kraft i Finnmark tilsvarende det økte kraftbehovet innen 2030. 70 pst. av Finnmarks befolkning har i spørreundersøkelser sagt at de er imot dette vedtaket. Partier som sa at de var imot elektrifiseringen, fikk også flertall etter valget. Likevel har skremselspropagandaen fra NHO og kompani virket. Tro meg: Rødt mener ikke at det bare er enkelt å stanse denne elektrifiseringen, men regjeringens alternativ, som nå vil holde fram, er verre. Kraftsituasjonen i Finnmark er allerede dårlig. Presset på naturen er enormt. Andre næringsaktører vil slite. Strømprisene vil bli høye og ustabile, og de rettslige konsekvensene gir Aasland blaffen i når det er urfolks rettigheter som kan bli krenket. Vi kommer til å høre mange argumenter i dag om lovlighet og umulighet. Akkurat de samme argumentene kan rettes mot det gjeldende vedtaket om å elektrifisere Melkøya. Det er ikke mulig å skaffe nok erstatningskraft. Det er allerede en rettsprosess gående knyttet til konsultasjonsplikten. Sannheten er at vi er den lovgivende forsamlingen, vi vedtar lovene. Disse skal speile den politiske viljen, og den politiske viljen på Stortinget burde være at elektrifiseringen skal stanses, i alle fall hvis partienes lovord før valget skal gi mening. Da skulle vi funnet sammen. Alt er nemlig bedre enn dagens alternativ. Elektrifisering er ikke et klimatiltak. Det flytter utslipp, det kutter dem ikke, og det forlenger levetiden på Melkøya for en billig penge. Det er derfor Equinor ønsker seg denne løsningen, men Rødt mener at forurenser og ikke Finnmark skal betale for utslippene. Vi vil fortsette med å kjempe med nebb og klør mot hvert eneste vindkraftverk i Finnmark, og den kampen blir seigere når vi ikke finner sammen i dag. Med dette er våre forslag fremmet.

Den robuste infrastrukturen uteblir. Det har blitt referert til noen kraftledninger, men det er jo ikke riktig at det er skaffet ny kraft tilsvarende det som LNG-anlegget krever, noe representanten fra Høyre, som jeg er uenig med i denne saken, også påpekte i sitt innlegg. Så her er det noe som ikke stemmer. Jeg lurer veldig på hvorfor regjeringen i utgangspunktet annonserte dette som en forutsetning for elektrifiseringen av Melkøya, når de så åpenbart ikke er i stand til å oppfylle det, og i stedet snakker varmt om å gi kraft på vilkår: Ja, det kan kobles ut, men det er ikke dramatisk, sies det. Det er jo superdramatisk! Dette bør selvfølgelig få konsekvenser for hvordan vi planlegger kraftforsyningen i Finnmark framover. Da mener Rødt at det er riktig å snu. Jeg forstår ikke hvordan statsråden kunne annonsere noe som de så godt visste ikke lot seg gjennomføre.

Det stemmer ikke. Det står at kraften kan frigis, men vi forutsetter jo ikke mer kraft enn det som er i Finnmark. Men den diskusjonen skal vi ta i morgen også. Statnett skrev i fjor følgende i sin Områdeplan Nord: «På grunn av kun en 420 kV ledning i parallell med 132 kV nord for Balsfjord, vil forbruket på Melkøya og eventuelt annet stort forbruk nord for Balsfjord måtte tilknyttes på vilkår om utkobling ved feil og revisjoner i nettet. Forbruket vil dermed ha noe lavere forsyningssikkerhet (N-0).» Statnett slår med andre ord fast at Melkøya ikke får sikker strømforsyning – (N-1) – innenfor dagens kraftsystem, slik det er planlagt. Dette er ikke mine ord; dette er statens eget foretaks ord. Likevel insisterer regjeringen på at alt er fryd og gammen. Mitt spørsmål er: Hvorfor vil statsråden Finnmark så vondt?

Statsråden snakker ikke sant. Rødt vil i morgen foreslå å avbryte hele kraftløftet, og vi forutsetter ikke den samme kraften som statsråden selv forutsetter. Det var litt morsomt at statsråden nevnte NVE, for jeg vil sitere fra et brev – et varsku – fra NVE til Energidepartementet fra sommeren 2023: Det viktigste budskapet i notatet er dette: Samtlige av konsesjonssøknadene i Finnmark er krevende og har lav framdrift. Dette skyldes både at flere av sakene krever tilleggsutredninger fra tiltakshaver, omfattende vurderinger av miljø- og naturinngrep og krevende prosesser med reindriftsinteressene. Ikke noe av dette har forandret seg siden sommeren 2023. Kraftløftet står på stedet hvil, og det med god grunn. Det er heller ikke ønskelig å bryte menneskerettighetene, ødelegge finnmarksnaturen eller få masse ustabil kraft inn i det kraftsystemet. Hvorfor tviholder regjeringen på å gjennomføre et elektrifiseringsprosjekt som ikke lar seg gjennomføre?

Jeg registrerer at statsråden ikke vil innrømme det som alle andre kan se, nemlig at det ikke vil kunne skaffes nok ny kraft innen 2030 tilsvarende det økte forbruket. Trygve Slagsvold Vedum, som satt i regjeringen og var med på å fatte det vedtaket, uttalte til VG for et år siden: «Det er ingenting som tyder på at det skjer. Det har ikke blitt bygget noen ting til nå, og å bygge ut tre terrawattimer herfra til 2030 fremstår helt umulig.» Siden dette har NVE gitt avslag til Davvi vindkraftverk, med god grunn, og stoppet Lebesby–Seidafjellet-prosjektet, med god grunn. Det er altså veldig mye som tyder på at vi er enda lenger unna å nå de forutsetningene enn for et år siden, da Vedum allerede da uttalte at dette er helt umulig. Mitt oppfølgingsspørsmål, som er en gjentagelse av det forrige spørsmålet mitt, er: Er statsråden enig i Slagsvold Vedums beskrivelse av at det ikke er mulig å innfri forutsetningen som Arbeiderpartiet og Senterpartiet la til grunn?

Da regjeringen annonserte vedtaket om elektrifisering av Melkøya, var det uten stortingsbehandling. Søknaden lå rett under grensen på 15 mrd. kr for en slik behandling, selv om den grensen ble oversteget rett etterpå. Som det ble referert til i sted også, la regjeringen selv følgende forutsetning til grunn: «Den fornybare kraftproduksjonen i Finnmark skal innen 2030 øke minst like mye som den planlagte forbruksøkningen ved Hammerfest LNG.» Tre år har gått, og denne forutsetningen er praktisk talt umulig å nå. Det er heller ikke ønskelig å nå den, for den vindkraftutbyggingen regjeringen legger til grunn for det såkalte kraftløftet, vil ikke sikre nok stabil kraft. Strømprisene vil bli høye og uforutsigbare. Andre næringsaktører har allerede fått avslag på søknader for tilkobling til strømnettet. Regjeringens planer gir med andre ord uforutsigbarhet for næringslivet i nord. Naturen vil også settes under hardt press – den er faktisk det allerede – det samme vil menneskerettighetsforpliktelsene overfor den samiske urbefolkningen. Statsråden er veldig klar over at det er en pågående rettsprosess med Sametinget. Likevel insisterer regjeringen på å holde fast på et vedtak som ikke lar seg gjennomføre, og som 70 pst. av Finnmarks innbyggere har sagt at de er imot. Her er det veldig mye som ikke er på plass. Vedtaket som regjeringen legger til grunn, er det fullstendig urealistisk å få gjennomført. Mitt spørsmål til statsråden er derfor: Kan statsråden innrømme – nå som det har gått noen år – at det ikke er mulig å øke kraftproduksjonen like mye innen 2030 som forbruksøkningen som vil komme ved Hammerfest LNG, som var en forutsetning som regjeringen selv annonserte da de sa ja til å elektrifisere Melkøya?

Jeg vil anta at KrFs plan for Norge er partiets alternative budsjett. Der er en av de største uttalte satsingene å kutte i skattene til de aller rikeste, samtidig som partiet kutter i penger til barnehagepriser, SFO og gratis tannhelse for unge, for å nevne noe. Denne økonomiske høyredreiningen til KrF står rett og slett ikke i stil med kristne verdier. Den er ikke bare i strid med budet om å tjene Gud heller enn Mammon i Det gamle testamentet. Kjærlighet til penger er også en synd i Det nye testamentet. Og kroppene til dem som har samlet skatter og «gjort hjertene fete til slaktedagen», skal fortæres i ild, for å si det med Bibelens egne ord. De er mye hardere enn Rødts politikk er, for å si det sånn. Så mitt spørsmål til KrF er egentlig hvordan de kan forsvare å premiere de aller rikeste med skattekutt på aksjekapital som en del av partiets kristne verdigrunnlag.

I regjeringens plan for Norge skriver Arbeiderpartiet at de skal «sikre mer tilgjengelig regnekraft». Dette er som kjent kodeord for enda flere datasentre i Norge. Norge prosesserer allerede mer data enn vi forbruker, og i fjor så vi en dobling av kraftforbruket til datasentre samtidig som nettkøen vokste seg rekordlang av til dels samme årsak. Å gi bort den verdifulle naturressursen som vannkraften i virkeligheten er, på billigsalg til internasjonale tekgiganter, er en dårlig plan for Norge. Derfor lurer jeg på hvorfor ikke Arbeiderpartiet henter inspirasjon fra sin egen stolte historie med kontroll over naturressursene og setter i gang arbeidet med å begrense og regulere tekoligarkene f.eks. med et konsesjonssystem for datasentre.

59:04] (ordfører for saken): Jeg har hatt gleden av å være saksordfører for denne lovproposisjonen der det foreslås endringer i naturmangfoldloven, nærmere bestemt et forbud mot næringsmessig uttak av torv, som altså er hovedbestanddelen i den svært karbonrike naturtypen myr. Bakgrunnen for lovforslaget er første del av en oppfølging av budsjettenigheten mellom Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen og budsjettpartner SV i forrige stortingsperiode. Den andre delen handler om et mer generelt forbud mot nedbygging av myr, som nylig har vært på høring, og som iallfall Rødt forventer at vil komme til politisk behandling snart – helst i denne sesjonen. Felles for disse forslagene er at de handler om å ta vare på Norges egne karbonlagre og å ta vare på verdifull natur. 608 rødlistede arter har våtmark som sitt hovedleveområde. Dette er altså en vinn-vinn-situasjon for naturen og klimaet, og veldig mange politiske partier – Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti – anerkjenner nettopp disse egenskapene ved myren i sine partiprogram. Vi er dessuten fire partier i komiteen – SV, Rødt, MDG og Venstre – som hadde ønsket oss et enda sterkere forbud enn det som er foreslått i lovproposisjonen. Forbudet, sånn som det er formulert, omfatter ikke alle områder som allerede er regulert. Flere høringsinstanser påpeker at hvis forbudet skal ha reell effekt, bør det også gjelde for disse typene torvuttak. Det står med andre ord ikke på ambisjonene fra partiene på Stortinget. Det er en stor vilje til å ta vare på myren vår. Spørsmålet er om lovene vi innfører, er presise nok til faktisk å ta vare på klima og natur eller ikke. For Rødts del kan jeg legge til at det er ekstra viktig for oss å prioritere naturbaserte klimaløsninger. Heller enn å pumpe milliarder inn i usikker teknologi som i verste fall ødelegger naturen, er det både billigere og bedre å ta vare på de karbonlagrene vi allerede har. Klimapolitikk må ikke være dyrt og vanskelig, men det krever politisk vilje. Rødt skulle ønske at forbudet var enda strengere, men det er en start, og det er vi fornøyde med. Innvendinger om konsekvenser for næringen er selvsagt reelle, men som høringen viste, er det ikke umulig å finne erstatningsprodukter. Det er også mulig å støtte mindretallsforslaget fra SV, Rødt, Venstre og MDG om en handlingsplan for utfasing av torv som fremmer utviklingen og tilgjengeligheten av erstatningsprodukter, samt mindretallsforslaget fra de samme partiene om å utrede en avgift på import av torv, som både næringen og naturvernerne har etterlyst. Med dette er forslagene som Rødt er med på, fremmet.

Representanten Sivertsen snakket om havbunnsmineralnæringen som utrolig viktig, men det dreier seg altså om to selskaper, og det er selskaper som har sagt at de ikke vil følge den norske arbeidsmiljøloven. Dette er virksomheter som ikke bare Rødt har advart mot, men også Equinor, som ærlig talt kanskje er dem som har best peiling på norsk sokkel. Vi er glade for dette og mener det er et seriøst kutt i leting etter havbunnsmineraler som var riktig å gjøre. Jeg har også lyst til å kommentere denne debatten om NORWEP. Jeg kan forsikre representanten Stokkebø om at Rødt nok ikke er blant de partiene som æres bør etter hans standarder. Jeg må si at jeg synes det er noe urkomisk over at høyresiden har brukt denne debatten på å kritisere kuttet til NORWEP. Dette er jo akkurat det representanten Spets snakket om. Dette er pengebruk, symboler og subsidier, for å sitere representanten Spets. Hvorfor i alle dager skal staten bruke penger på å subsidiere det som i praksis er et lobbyselskap for kommersielle selskaper? Jeg tror egentlig at representanten Tor Mikkel Wara er mer enig med meg enn han er med både Sivertsen og Stokkebø, som har stått på denne talerstolen og snakket varmt om at disse selskapene må få flere subsidier fra staten for å drive med eksport i utlandet. Jeg synes det er rart, og jeg synes det er komisk, men det er greit nok. Det er ikke en viktig kjepphest for Rødt, så vi har ikke motsatt oss en mindre dramatisk overgang, f.eks. knyttet til salderingen. Det er helt greit for Rødt. Samtidig er jo ikke dette en viktig sak, hvis man faktisk skal akseptere at disse selskapene skal være i stand til å eksportere sine egne produkter og betale for reklamen for seg selv i utlandet. – Da har jeg snakket negativt om NORWEP, siden ingen andre ønsket det. Til debatten om utslipp og utslippskutt: Ja, vi skal ha en ærlig debatt om utslippskutt. Jeg mener, i likhet med representanten Sjursæther, at vi ikke kun kan se på de kvantifiserbare utslippskuttene. Hadde vi gjort det, ville vi fortsatt å importere biodrivstoff, noe som vi heldigvis har sluttet med i den skalaen som var før, fordi det er et dårlig klimatiltak som bidrar til naturnedbygging og økte utslipp globalt, og som svekker matsikkerheten, men som ser veldig bra ut i vårt nasjonale klimaregnskap. Det ser veldig kvantifiserbart ut, men det er ikke et godt klimatiltak. Vi må også ha skikkelige diskusjoner om hvilke klimatiltak som virker, og det er Rødt glad for at vi har.

Spørsmålet mitt handler ikke om NORWEP, men om lanseringen av Regjeringens plan for Norge. Statsministeren uttalte at han ville korte ned konsesjonsbehandlingstiden og brukte 420 kV-linjen mellom Lebesby og Seidafjellet som eksempel. Jeg regner med at statsråden er godt kjent med at hans eget direktorat, NVE, har sendt saken tilbake til Statnett og bedt dem om å se på alternativer, bl.a. med henvisning til de store konsekvensene traseen til Statnett har for reindrift og natur. De peker på den samlede belastningen for reindriften, som jo er helt i tråd med Fosen-dommen i Høyesterett. Jeg skal stille et spørsmål jeg ikke så ofte stiller, og det er: Kan statsråd Aasland betrygge meg om at han ikke vil overstyre NVEs beslutning om å sende det tilbake til Statnett, men i stedet stole på de vurderingene NVE har gjort i denne saken?

Det var mye kritikk av miljøpartiene fra Venstres side, men hvis man ser på Venstres budsjett, er det enkelte punkter der de partiene som har vært med i budsjettforliket, har fått gjennomslag for mer enn det Venstre har foreslått. For eksempel har Venstre foreslått 400 mill. kr til skogvern. Vi har fått til 1 mrd. kr. Mitt litt snikskrytete spørsmål til representanten fra Venstre er dermed om ikke representanten fra Venstre vil skryte litt av at vi har fått til 1 mrd. kr til skogvern?

Jeg skal stille et spørsmål til KrF om forvalteransvaret, som jeg opplever at dere egentlig pleier å ta på alvor – at dere, i likhet med Rødt, er opptatt av å ta vare på naturen. Likevel er det nesten ingen penger til natur i deres alternative budsjett. Dere gir litt penger til Klimasats og bitte litt til Oslofjorden, men det er ingen penger til naturtiltak utover det – ikke til skogvern, ikke til naturrestaurering, ikke til Natursats. Da lurer jeg på om det egentlig er en glipp fra KrFs side, eller om dere mener dette. Mener dere at vi ikke skal bruke mer ressurser på å ta vare på naturen vår, i tråd med det viktige forvalteransvaret, som jeg trodde KrF delte synet på med bl.a. Rødt?

Forventningene til en omstillingskommisjon er at den skal se på hvordan vi kan få til en god overgang, og hvordan vi skal sikre arbeidsplasser i framtiden. Jeg opplever den omstillingskommisjonen som framtidsrettet med tanke på nye næringer og hvordan vi kan bruke den arbeidskraften på en klok måte, nettopp fordi vi også selvfølgelig er bekymret for de arbeidsplassene. Det jeg ikke synes at høyresiden tar inn over seg, er at den bekymringen, det alvoret, vil komme uansett på et eller annet tidspunkt. Da er spørsmålet om vi skal skru opp aktiviteten og få et dramatisk fall, eller om vi skal ha en mer gradvis overgang der vi også reduserer aktiviteten på en måte som er mindre dramatisk for dem det gjelder. Da mener jeg at det å slutte å lete – og dette er ikke alle i denne koalisjonen enig med Rødt i, men det er i hvert fall hva Rødt mener – vil bidra til en mykere overgang. Det handler også om natur og de naturverdiene som står på spill.

Programpunktet vårt om å ta Equinor av børs handler ikke om å avvikle Equinor, det handler om å ta Equinor tilbake til det det en gang var, nemlig Statoil, med større statlig styring og kontroll over våre viktige naturressurser. Det er riktig at Rødt ikke ønsker å åpne for nye leteområder, og det handler egentlig om å få en gradvis overgang. Enten representanten liker det eller ikke, kommer oljen til å ta slutt. Det er ikke en fornybar ressurs. Da har vi to valg: Vi kan enten fortsette og kanskje til og med intensivere utvinningen, eller vi kan starte den overgangen. Jeg er glad for at jeg er en del av et flertall som ønsker å starte en overgang, slik at det ikke blir en markedsstyrt krasjlanding, men en politisk styrt overgang. Det tror jeg også vil være mye bedre med tanke på arbeidsplasser og de konjunktursvingningene som uansett kommer.

Da Rødt la fram vårt alternative budsjett i november, viste Rødt hva vi ville ha prioritert dersom Rødt hadde styrt alene: Vi ville ha brukt langt mer på både klima- og naturtiltak i kommunene, flom- og skredforebygging og kollektivtransport, og vi ville ha økt innsatsen for å reparere Oslofjorden enda mer og økt støtten til energieffektivisering. Samtidig ville vi ha kuttet i satsing på vindkraft og oljeleting. Rødt ville dessuten hatt en ordning med en sosialt og geografisk rettferdig tilbakebetaling av klimaavgiftene, for å gjøre klimapolitikken mer rettferdig. I selve budsjettforliket fikk vi gjennomslag for flere av våre viktige prioriteringer innenfor energi og miljø. Jeg er spesielt stolt over at vi fikk stanset gruvedrift på havbunnen i hele perioden. Det betyr forhåpentligvis kroken på døren for en useriøs næring som ikke hadde planer om å respektere den norske arbeidsmiljøloven, og som ville ha flyttet en helt ny skanse for naturødeleggelse – denne gangen på dyphavet. Jeg er også stolt over at vi gjennomfører en krisepakke til kollektivtransporten, slik at det blir mulig å velge mer miljøvennlig, og over at vi gir 1 mrd. kr til skogvern og øker potten til Oslofjorden. Jeg vet at det ikke er nok til å få bukt med alle utfordringene, men det er en god og viktig start. Jeg vil takke alle vi har forhandlet med, for samarbeidet om disse områdene. Rødt er også glad for at vi øker CO2-avgiften på sokkelen. En næring med milliardoverskudd skal og bør betale for sine utslipp, hvis klimapolitikken skal være rettferdig. Rødt lever også godt med kutt i elavgiften og norgespris på strøm. Det var ikke våre foretrukne løsninger, men alt som bidrar til å kutte i strømregningen til folk flest, er vi glad for, og det vil ikke Rødt motsette seg. De store, strukturelle grepene gjenstår likevel i energipolitikken for å få kontroll over kraften, med strengere regulering av både eksporten og prisene, og større uavhengighet fra EUs markedsstyrte energipolitikk. Et annet område der det gjenstår en del sett fra Rødts side, er naturpolitikken. Vi fikk penger til naturrestaurering og Natursats, og vi fikk ikke minst en stor seier med stans i gruvedrift på havbunnen, men det gjenstår fortsatt mye. Særlig kraft- og hytteutbygging kommer til å spise mye av norsk natur de neste årene. Rødt lover å være en konstruktiv samarbeidspartner, men vi vil også stille tøffe krav, ikke minst når det gjelder disse utbyggingssakene. Både naturen vår og tradisjonelle næringer som reindrift fortjener et langt sterkere vern enn det som er regjeringens gjeldende praksis.

Tusen takk til Lars Haltbrekken fra SV, som har fremmet denne interpellasjonen og debatten i Stortinget, og takk til flere av mine stortingskollegaer, som har hatt gode innlegg før meg. I Hurummarka, området det dreier seg om, er det 3 000 dekar skog, noe som tilsvarer 400 fotballbaner. Hurummarka er et sammenhengende naturområde med gammelskog, rikt dyre- og planteliv og unike arter, og vi vet at det er i skogen veldig mye av det verdifulle naturmangfoldet vårt befinner seg. Dette er karbonbindende skog, så vi snakker altså om et tiltak her som er negativt ikke bare for naturen og miljøet, men også for klimaet. Da har jeg ikke engang nevnt påvirkningen på Oslofjorden, som flere har vært inne på før meg. Vi har allerede en økologisk krise i Oslofjorden, og vi jobber med, og har mange debatter her på Stortinget om, hvordan vi skal løse den krisen, hvordan vi skal restaurere Oslofjorden. Da å åpne opp for et tiltak som kan bidra til økt forurensning i Oslofjorden, er – for å bruke et norsk uttrykk – litt som å tisse i buksen for å holde seg varm. Det oppleves også udemokratisk for lokalpolitikerne, som flere har vært inne på før meg. Dette kjenner jeg også til gjennom Rødts lokalpolitikere. FrP-representanten hadde også et godt innlegg der han pekte på noen av disse problemene. I praksis hadde Forsvarsdepartementet bestemt seg på forhånd, og det er klart at det oppleves udemokratisk. Jeg mener også at det er for enkelt å skyve krigen i Ukraina foran seg. Det er for enkelt fordi det er feilaktig eller upresist å påstå at produksjonen her automatisk vil gå til forsvarskampen i Ukraina, og det er for enkelt fordi det er fullt mulig å se på naturvennlige alternativer, som flere har vært inne på før meg. Flere har snakket om grå arealer. Regjeringen holder på med et stort kartleggingsarbeid av grå arealer, og da synes vi i Rødt det er veldig rart at man parallelt bygger ned grønne arealer. Hva er poenget med det arbeidet? Hva er poenget med å peke ut de grå arealene hvis vi ikke skal bruke dem til noe av den mest forurensende produksjonen? Det er hard konkurranse der, kanskje, men det er i hvert fall ganske forurensende produksjon. Statsråden nevnte også at dette bare er starten på en planprosess. Alle som har vært lokalpolitiker, vet at det er starten på slutten. Når man starter den planprosessen, er sjansen for at det blir gjennomført, stor, og det blir vanskeligere og vanskeligere å si nei når den planprosessen har startet. Oppsummert: Jeg er ikke enig i premissene. Rødt er ikke enig i premissene. Bjørnar Moxnes, som sitter i utenriks- og forsvarskomiteen og for så vidt kjenner forsvarsindustrien langt bedre enn jeg gjør, redegjorde veldig godt for problemene med den argumentasjonen vi blir møtt med. Jeg frykter at når en planprosess starter, er det starten på slutten for naturen. Her er det siste og avsluttende poenget mitt, nemlig at naturen alltid må vike. Det er alltid noe som akkurat nå er så viktig at vi må si nei til naturen. Det er jeg mektig lei av, for det er summen av alle de utbyggingene som er så viktige at vi ikke kan si nei, som gjør at vi mister det biologiske mangfoldet også i Norge, som gjør at vi mister verdifull norsk natur, og som gjør at Naturvernforbundet, aktivistene, lokalpolitikerne og friluftsmenneskene som bruker Hurummarka, aldri får den tilbake.

Hvis statsråden ønsker å regulere tekgigantene, burde statsråden være enig med Rødt i at vi trenger et eget konsesjonssystem for disse datasentrene. Det ville vært en reell regulering. Det ville også føyd seg inn i en stolt historie vi har i Norge, der vi nettopp regulerer og kontrollerer viktige naturressurser på litt andre premisser enn andre, mindre næringer. Det har vi gjort med vannkraften, og det har vi gjort med skogene våre. Vi fikk de ti oljebud da vi oppdaget oljen på norsk sokkel. Derfor lurer jeg fortsatt på hvorfor det er så vanskelig å gjøre det samme, for vi vet at datasenterindustrien også baserer seg på naturressursene våre. Det er det som er selve grunnlaget for at de vil etablere seg i Norge. I stedet har vi særlige fordeler for datasenterindustrien i Norge. Erna Solberg fjernet eiendomsskatten på produksjonsutstyr i datasentre da hun styrte. Jeg lurer på om ikke regjeringen vil gjøre noe med det.

Det er et minimum at vi har en registreringsplikt. Man kan jo si at forgjengerne var enda verre, men jeg synes egentlig ikke at det er så veldig imponerende. Det hadde gått an å gjøre unntak for disse helt spesielle tilfellene der det er snakk om forsvars- eller helsedata. Det er ikke sånn at dette også skal beskytte all verdens internasjonale tekgiganter og slik svekke lokaldemokratiet, for det er det de gjør når lokalpolitikere ikke vet hva slags næring som egentlig skal etableres. Jeg skal over til et litt annet aspekt. Sånn systemet fungerer i dag, er det førstemann eller -kvinne til møllen som gjelder. I tillegg har vi et modenhetskriterium. Det betyr at modne prosjekter kommer lenger fram i strømkøen. Problemet er bare at disse datasentrene veldig ofte er modne. Mitt spørsmål er om ministeren er enig i at de ofte kommer langt fram i køen og stiller minst like sterkt som annen industri.

Det går an å snu det på hodet, at det er disse internasjonale tekselskapene som utgjør den usikkerheten, den sikkerhetsrisikoen. Jeg forstår ikke hvorfor ministeren vil forsvare disse internasjonale tekgigantene. Vi lagrer og prosesserer allerede mer enn vi forbruker i Norge. Vi vet likevel litt om hvem disse aktørene er. Det er store, internasjonale aktører. Det er Trumps hjertebarn, OpenAI, det er Google, det er TikTok. En av de store aktørene er det israelske selskapet Green Mountain, som har en rekke hemmelige kunder. Vi ser altså hvordan amerikanske, kinesiske og israelske selskap slår seg opp i Norge. Jeg hører ofte argumenter om sikkerhet og digital suverenitet når vi diskuterer datasentre, men mener virkelig statsråden at amerikanske, kinesiske og israelske selskap bidrar til digital suverenitet og sikkerhet i Norge?

Mitt spørsmål går til digitaliseringsminister Karianne Tung. Det er en eksplosjon i datasentre i Norge. Veksten er nesten doblet fra i fjor til i år, og det er meldt inn nye prosjekter tilsvarende en tredjedel av Norges kraftforbruk. Det skaper et økt press på naturen, det gir høye strømpriser, og fastlandsindustrien får hardere konkurranse når de trenger kraft for å kutte i sine klimagassutslipp. Krafttildelingen følger førstemann eller -kvinne til møllen-prinsippet, mens de fysiske etableringene avgjøres gjennom plan- og bygningsloven rundt omkring i landets kommuner. Ofte vet ikke kommunene engang hvem kundene de skal ta stilling til, er. I Sandnes stanset lokalpolitikerne en hemmelig internasjonal kunde, men ikke alle kommuner tør å stå imot det voldsomme presset. En sånn behandlingsmåte skiller seg også helt grunnleggende fra andre plan- og bygningssaker. Hvis IKEA skulle bygget et varehus i Sandnes, ville både politikerne og innbyggerne selvsagt visst hvem kunden var. Dette mener jeg og Rødt er en helt grunnleggende svakhet med dette systemet. Jeg vet at ministeren er uenig med Rødt i at vi må ha et nasjonalt konsesjonssystem for datasentre, men det går også an å se på andre måter å regulere denne næringen strengere på. Jeg mener at et minimum burde være at lokalpolitikerne vet hvem disse kundene er. Derfor lurer jeg på om ministeren i det minste kan strekke seg til å sørge for større åpenhet i lokaldemokratiet og kreve at lokalpolitikerne og kommunene skal få vite hva slags kunder de har med å gjøre.

Det har kommet mange underlige angrep fra høyresiden i dag. Da representanten Tage Pettersen og for så vidt andre representanter fra Høyre talte fra denne talerstolen, kunne det høres ut som om budsjettforliket ikke var på bordet i det hele tatt, og som om vi ikke øker de frie inntektene til kommunene med 3 mrd. kr og inntektene til fylkeskommunene med 1 mrd. kr. Det er hverdagsvelferden vår. Det er bl.a. den eldreomsorgen FrP påstår at det ikke finnes en krone til i budsjettet. Når Høyre–Fremskrittsparti-byrådet i min hjemby, Bergen, nå har tenkt å kutte i tjenestene til utviklingshemmede med 50 mill. kr, snakker vi virkelig om et stygt og smålig kutt, og de gjør det fordi de vil, ikke fordi de må. Bergen får nærmere 150 mill. kr ekstra i frie inntekter som følge av dette budsjettforliket. Tidligere i dag kunne vi høre Høyres Asheim snakke om bærekraften i velferdsstaten, med henvisning til det han mente var en eksplosiv utvikling i trygdeordningene. Til det vil jeg si at høyresiden har misforstått hva selve velferdsstaten er for noe. I et intervju fra 1962 ble Einar Gerhardsen spurt hva det var han var mest stolt over å ha oppnådd som statsminister i Norge, og da pekte han på økningen i trygdeordningene. Han sa noe veldig klokt. Han sa: «Dette er også uttrykk for en seier for fellesskapstanken og tanken om solidaritet mellom samfunnsgrupper og landsdeler.» Det er også årets budsjett. Når vi øker fribeløpet for uføre, er det en seier for fellesskapstanken og for solidariteten mellom samfunnsgrupper og landsdeler. Når vi setter i gang en skikkelig tannhelsereform, er det en seier for solidariteten mellom samfunnsgrupper og landsdeler. Til sist vil jeg nevne en annen stor seier som også er et gjennomslag for Rødt, og det er stans i gruvedrift på havbunnen i Arktis. Det skjer ikke bare for ett år. Det skjer de neste fire årene. Det er historisk, og det blir lagt merke til internasjonalt. Det er fra Rødt sin side også et varsel om at vi vil ta flere naturkamper i denne stortingsperioden, for vi har ikke bare problemer med klimaendringer – vi har også problemer med nedbygging og utbygging av norsk natur. Vi kan ikke ha mer av alt, raskere. Vi må også ha noe som heter magemål.

Jeg vil starte med å takke ministeren og Arbeiderpartiet særlig for gjennomslaget med stans av gruvedrift på havbunnen, ikke bare i ett år, men i fire år, sånn som ministerens direktorat også har ønsket. Det er veldig gledelig. Jeg har også et spørsmål – jeg skal ikke bare skryte – og det gjelder moms på reparasjoner og brukthandel. I sommer sa ministeren i valgkampen at det er noe Arbeiderpartiet ønsker å kutte i. Jeg tror at flere av de partiene som har samarbeidet om dette budsjettet, også kan enes om et sånt kutt. Det er iallfall noe Rødt ønsker seg. Rødt har forståelse for at dette er noe som kan ta tid, at vi trenger skikkelige utredninger osv., men mitt spørsmål vil dreie seg mer om framtiden: Er dette noe ministeren ser på? Er det noen planer om spesifikke utredninger for å gjøre det mer lønnsomt å velge brukt?

Som dere hører, er dette en sak vi i Rødt er veldig opptatt av. Det henger også sammen med at dette er et problem i hele Norge. Det påvirker både energi- og miljøpolitikken, altså helt sentrale verdifulle naturressurser, som vi er opptatt av å forvalte klokt i mitt parti Rødt. Gjennomgående i denne debatten er det særlig disse arbeidsplassargumentene som går igjen, og jeg vil advare på det aller sterkeste mot å tro på utbyggers arbeidsplassanslag. Skrekkeksempelet er Facebook i Luleå, som på et tidspunkt lovte 30 000 arbeidsplasser, og som vel endte opp med under 100. Det kan være det har gått litt opp, men det var langt mellom det som ble påstått, og det som faktisk kom. Som Bjørnar Moxnes nevnte her i stad, har Google søkt om 7,5 TWh og anslår 100 arbeidsplasser. Dette blir de mest kraftintensive arbeidsplassene i hele Norge, og de gir oss også lite igjen i form av skatteinntekter. Statsråden snakket om at vi ikke skal ha særregler for datasenterindustrien, men vi har særregler for datasenterindustrien – hvis man vil kalle det industri. Det vil jeg også sette et spørsmålstegn ved, for det har bl.a. Borgarting lagmannsrett konkludert med at det ikke er, det er andre næringsformål. Hvis man er interessert, kan man lese den dommen. Poenget er i alle fall at det er særregler som gir spesifikke skattefordeler for datasentrene i Norge når de slipper skatt på produksjonsutstyr – etter arven fra Erna Solberg. Det er én ting jeg har tatt opp i denne interpellasjonsdebatten som jeg føler jeg ikke har fått svar på, og det er den påstanden som ble framsatt i NRK Debatten om at annen industri skal komme foran i køen når datasentrene stiller seg i den køen. Min kollega Geir Jørgensen fra Nordland fortalte veldig tydelig om hvordan det har fungert der han kommer fra, i Hadsel kommune i Nordland. Dataindustrien har der sneket i køen og kommet fremst i køen, altså fulgt dette førstemann til mølla-prinsippet. Modenhetskriteriet – dette er min påstand, og jeg vil gjerne at Karianne O. Tung kommenterer det – kan like gjerne brukes til fordel for datasenterindustrien som for annen industri. Det er ikke sånn at selv om Google nå har etablert dette datasenteret i Skien, er det modent. Det er sikkert mer modent enn ny teknologi … (Presidenten klubber.)

Takk for redegjørelsen. Jeg og Rødt deler nok ikke ministerens tilfredshet med reguleringen som er i dag. Vi synes fortsatt at den er altfor svak. Det vi i Rødt ønsker oss, er et eget konsesjonssystem for datasentre. Det er på den ene siden for å begrense forbruket, som kommer til å bli veldig høyt, enten datasentrene bare får det de har reservert, eller de får alt de har søkt om. På den andre siden mener jeg at en sånn registreringsplikt på en måte bare skulle mangle. Det at man har den registreringsplikten, er jo heller ingen forsikring om en rekke opplysninger som i dag i hvert fall ikke er tilgjengelige for offentligheten, knyttet til hvilke kunder man har, hvor man hører til, osv. Det er en rekke eksempler på hemmelighold knyttet til dette. Det opplever ikke minst lokalpolitikerne, jf. den andre reguleringen som ble vist til, plan- og bygningsloven, som skal ta stilling til disse datasentersøknadene rundt omkring i Norge, og som veldig ofte ikke vet hvem kundene er – og det skiller seg ganske radikalt fra hvordan plan- og bygningssaker er ellers. Hvis IKEA skal bygge et varehus i Sandnes, vet jo politikerne i Sandnes at det er IKEA, men hvis en hemmelig kunde skal bygge et datasenter på Vagle i Sandnes, aner ikke politikerne hvem det er. Jeg synes det er en uansvarlig forvaltning. Hvis vi ser på hvem disse kundene og operatørene er, ser vi at det er en rekke amerikanske aktører, som OpenAI, Sam Altmans prosjekt, som også er Donald Trumps hjertebarn. Vi har også TikTok på Hamar. En av disse operatørene, eller serverne, er israelske Green Mountain, som har alle disse hemmelige kundene. Jeg er ikke enig i at interessene til USA, Kina og Israel er samsvarende med Norges sikkerhetsinteresser. Det bekymrer meg dypt. Rødt er selvfølgelig enig i at vi skal lagre og prosessere data til forskning og til sykehus og pasientoppfølging, men det er jo ikke det som lagres og prosesseres her. Sannheten er at det har vi ikke kontroll på. Dette er internasjonale tekgiganter der vi ikke har noen regler for å sikre vår egen digitale infrastruktur, vår egen sikkerhet, og det er i lys av dette jeg er interessert i å få enda mer svar fra ministeren på hvorfor man ikke ønsker et eget konsesjonssystem for datasentre som setter vår digitale infrastruktur i førersetet. Jeg lurer også på dette med hemmelighold. Er det så vanskelig å ha åpne lister med alt av data til lokalpolitikerne?

Vi har hatt en vanvittig vekst i datasentre i Norge de siste årene, og det gir seg utslag på flere måter, i konkret vekst. I interpellasjonsteksten refereres NVEs siste tall, som viser nesten en dobling i det faktiske forbruket. Den nyeste oversikten fra NVE over tilstanden i kraftsystemet viser at «[f]orbruket til datasentre hadde en kraftig vekst fra 1,6 TWh i 2023 til 2,1 TWh i 2024». Direktoratet skriver også at veksten i kraftforbruk i denne sektoren har gått raskere enn forventet. NVE publiserte også i juni i år en analyse som anslår at forbruket vil tredoble seg til 6 TWh i 2030, 8 TWh i 2035 og 10 TWh i 2040. Det er på den ene siden en konkret forbruksøkning, men det viser seg også i det som er reservert. Av totalt 7 680 MW er 2 756 MW – altså 36 pst. av nettet – reservert til datasentre. Til sammenligning er det kun reservert litt over 1 000 MW til industriformål. Det aller verste tallet er kapasitetskøen, eller strømkøen, der datasentre står for 50 pst. av alle næringsformål, ifølge tall Rødt har fått av energiministeren. Det er ikke sikkert at alle disse får tilsagn, men hvis de hadde fått det, ville det utgjort en tredjedel av hele Norges kraftforbruk. Det er alvorlig. I møte med disse tilsynelatende tørre opplysningene – nå var det mye tall – opplever jeg at digitaliseringsministeren heier på datasentereksplosjonen, og det skremmer meg. Norge har begrensede ressurser, i likhet med resten av jordkloden, og da må vi ha en diskusjon om forbrukssiden, ikke bare en diskusjon om hvordan vi skal bygge ut og bygge ned. Hvis ikke frykter jeg at vi vil få mange flere vindkraftverk i norsk natur, og jeg tror at de siste vernede vassdragene vil stå lagelig til for hogg. Vi vet nemlig at datasenterindustrien ønsker seg den fornybare, regulerbare vannkraften. Det er den billige regulerbare vannkraften i kombinasjon med kystlinjen vår, med fjordene våre – som gir gode nedkjølingsmuligheter – som gjør at de ønsker å etablere seg i Norge. Vi har allerede bygget ut eller påvirket to tredjedeler av alle vassdragene våre. Om den siste tredjedelen sa NVE-sjefen, altså sjefen for Norges vassdrags- og energidirektorat, Kjetil Lund, helt presist: «Det er neppe stort potensial for utbygging i vernede vassdrag, med mindre man ønsker å gyve løs på den vakreste, mest verdifulle naturen vi har.» Det er dette som står i fare. I tillegg er det himmelropende naivt å tro at denne industrien ikke vil gå på bekostning av eksisterende industri. I NRK Debatten framstilte ministeren Karianne Tung det som at f.eks. industrien på Herøya kan komme foran i køen hvis Google ikke igjen søker om mer kraft – og det har de for så vidt gjort. Det stemmer ikke, for som NVE-sjefen var inne på, er det førstemann til møllen-prinsippet som gjelder, og datasentrene er forholdsvis «modne», så de vil komme langt fram i køen hvis man legger modenhetskriteriet til grunn i tillegg til dette førstemann eller -kvinne til møllen-prinsippet. Rødt er imot at Norge skal være en slags råvareprodusent, at vi skal være Europas eller verdens grønne minnepinne. Vi får lite i retur. Erfaringene tilsier at det ikke gir mange arbeidsplasser. Nscale, som nå skal serve OpenAI i Narvik, har et datasenter i Glomfjord med tolv ansatte. Dette er ikke særlig innbringende business for Norge heller. Erna Solberg fjernet i sin tid eiendomsskatt på produksjonsutstyr helt bevisst for at disse skulle komme til Norge. I Dagens Næringsliv i dag kan vi også se at antall datasentermillionærer bare øker – det øker så mye at noen av dem til og med har flyttet til Sveits. Det er en helt annen fortelling enn den stolte fortellingen vi har, med panikklover, konsesjonslover til vannkraft og skog, og det at vi har de ti oljebud som gjorde at vi tok kontroll på sokkelen. I det nevnte intervjuet later derimot digitaliseringsministeren til å ha et ganske naivt syn på dette. Jeg vil gjerne høre hva digitaliseringsministeren har å si.

Takk for to gode dager med debatt. Rødt har gjort et historisk godt valg, og vi vil bruke vår makt og innflytelse til å få til faktisk forandring i Norge, for selv om Nettavisens Gunnar Stavrum fortsatt tror at Sylvi Listhaug kan bli statsminister de neste fire årene, er maktbalansen i virkelighetens verden en ganske annen, heldigvis. Jeg skal også gi noen stemmeforklaringer. Rødt kommer ikke til å støtte forslaget fra Senterpartiet og Høyre om å utsette flytting av Politihøgskolen, men vil la regjeringen fullføre flyttingen fra Majorstuen til Søndre Nordstrand. Når det er sagt, er Rødt positive til å flytte flere statlige arbeidsplasser ut av de store byene – så er det ikke noen tvil om det. Vi kommer ikke til å støtte forslaget fra Venstre om å øke bevilgningene til barnevernet i Oslo. Rødt deler intensjonen, men vi mener det er et spørsmål som hører hjemme i budsjettet, og har forventninger til at regjeringen leverer noe på dette raskt. Vi vil heller ikke støtte forslaget til MDG om fredsbevarende styrker i Gaza. Vi deler intensjonen som også har kommet fra Fagforbundet og fra Tromsø kommune, men ordlyden i dette forslaget åpner for andre løsninger enn et FN-mandat, og det har vi historisk dårlige erfaringer med. Vi kommer derimot til å støtte forslag om å stanse elektrifisering med kraft fra land, både fra FrP og MDG. Elektrifiseringen pynter kanskje på Norges klimagassutslipp, men det står i veien for andre og langsiktige klimatiltak. Det øker også presset på naturen og driver opp strømprisene på land. Jeg vil også understreke at det er veldig, veldig gledelig at vi får noen seire her i dag, bl.a. at det blir flertall for forslaget som handler om å følge folkemordkonvensjonen og hindre at Norge indirekte bidrar til folkemord. Jeg er glad for at det kan bli flertall for en tidsfrist for kompensasjon for Kielland-ofrene. De har ventet mer enn 45 år for lenge allerede. Jeg er glad for at det blir flertall for å avslutte utredningen av en udemokratisk budsjettprosess, og det var veldig gledelig å høre at også Arbeiderpartiet støtter å avslutte den prosessen. Så kan det bli flertall for Rødts forslag om å regulere anonym finansiering av politisk reklame, som vi har sett flere stygge eksempler på i valgkampen. Det norske demokratiet er nemlig helt avhengig av åpenhet og gjennomsiktighet som et minimum når det gjelder forholdet mellom penger og politikk. Det er en god start på denne perioden.