Jeg registrerer at statsråden er mer opptatt av å snakke om snøen som falt for både fem, seks, åtte og ti år siden enn av å snakke om det som skjer her og nå. Det som skjer her og nå, er at vi har sykehus som blir sultefôret, særlig de lokale, mer sårbare tilbudene, som er nedleggingstruet som en direkte konsekvens av både budsjettvedtaket i desember og det forslaget til revidert nasjonalbudsjett som regjeringen har lagt fram i dag. Og det har man tydeligvis lagt opp til at skal fortsette. Vi registrerer også at man vil fortsette å pålegge sykehusene å betale 4,5 mrd. kr i renter og avdrag, som heller kunne vært brukt på å opprettholde og videreutvikle tilbudene i de lokale sykehusene våre. Men det registrerer vi at de har tenkt å fortsette å dra inn fra sykehusbudsjettene, så reelt sett er sykehusøkonomien minst 4,5 mrd. kr lavere enn det vedtaket som ble gjort i statsbudsjettet. Jeg registrerer igjen at man snakker om snøen som falt i fjor, istedenfor å snakke om situasjonen her og nå. Derfor vil jeg avslutte med å spørre på nytt: Hva er beskjeden til dem der ute som nå er bekymret for sitt lokale tilbud? Statsråd Jan Christian Vestre [17:12:15]: Som jeg sa, skal vi ha gode helsetjenester i hele Norge, og det har vi. Vi har aldri behandlet flere pasienter enn nå. Vi har mye lavere ventetider på norske sykehus enn vi hadde for ett år siden. Det er høy pasientaktivitet, og vi legger ikke ned lokalsykehus. Men representanten må også tåle at vi diskuterer sykehusøkonomi, når det er et av de temaene som reises, og jeg tar avstand fra den karakteristikken som brukes. Vi bevilger altså 238 mrd. kr til sykehusene i år. Det er nesten ingen land, om noe land i verden, som bruker mer penger på helse enn det vi gjør i Norge. Det gjør vi fordi det vil være kvalitet. Men det må være sammenheng mellom liv og lære. Jeg ser at Fremskrittspartiet nå er ute og lover 4,5 mrd. kr i lavere rente, men sist jeg sjekket, er ikke de 4,5 milliardene å finne i Fremskrittspartiets reviderte forslag til alternativt statsbudsjett, og da er det heller ikke særlig gjennomførbart.

Ærlig talt, jeg forbeholder meg retten til selv å tolke forslag som blir fremmet, når man vet hva slags kontekst de blir framsatt i. Det er altså med bakgrunn i både et eget, konkret forslag som omhandler situasjonen i Lærdal, og situasjonen for lokalsykehusene i hele landet. Jeg mener at den tolkningen som Fremskrittspartiet har lagt til grunn, er helt rett og rimelig, og så får, eventuelt, andre ha sin egen tolkning av det. Den tolkningen vi har lagt til grunn, er i hvert fall at det er et stort press på lokalsykehusene over hele landet, og – som forslagsstillerne var inne på i sitt innlegg – at vi har et system som legger opp til sentralisering av tilbud. Det presses bort fra lokalsykehusene over på de store sykehusene i de store byene. Det er et system som dagens regjering forsvarer og ønsker å opprettholde. Det ser vi også gjenspeile seg i forslaget til revidert nasjonalbudsjett, der det ikke er kommet en eneste frisk krone i forslag til bevilgning til sykehusene. Vi registrerer da at man har tenkt å fortsette sultefôringen av viktige pasienttilbud rundt omkring i hele landet, og at sykehusene må fortsette å kutte i det. Hva er svaret statsråden ønsker å gi til folk over hele landet som nå er bekymret for at man kommer til å miste tilbudet sitt fordi det ikke kommer friske penger på bordet?

Jeg takker statsråden for svaret, men bakgrunnen for at dette forslaget har blitt fremmet i det store og hele, er den alvorlige situasjonen som er rundt omkring på lokalsykehusene over hele landet. Til tross for det er det altså ikke foreslått bevilget en eneste frisk krone fra regjeringen i forslaget til revidert nasjonalbudsjett. Det betyr at den anstrengte situasjonen som er nå, kommer til å vedvare i løpet av året og kommer til å legge ytterligere press på viktige lokale tilbud over hele landet, som fortsatt står i fare for å bli lagt ned. Så jeg vil igjen spørre statsråden: Hva er årsaken til at det ikke kommer en eneste frisk krone i forslaget til bevilgning fra denne regjeringen til lokalsykehusene våre?

Veldig mange av lokalsykehusene våre rundt omkring i landet opplever for tiden en ganske utfordrende situasjon, med presset økonomi, lange ventelister og mange pasienter som venter på å få nødvendig behandling. I dag fikk vi nyhetene om revidert nasjonalbudsjett, det ble lagt fram og presentert, og det inneholdt ikke en eneste ny, frisk krone til presset økonomi i lokalsykehusene våre. Jeg lurer på om statsråden kan redegjøre for hvorfor det ikke er kommet en eneste ny krone i bevilgning til lokalsykehusene våre i revidert nasjonalbudsjett.

Fremskrittspartiet er enig i at lokalsykehusene våre lider under denne regjeringen, men vi er ikke nødvendigvis tilhengere av nye utredninger om modeller og nye sykehuskategorier. Vi ser ikke nødvendigvis at det er løsningen på problemet. Fremskrittspartiet løser disse utfordringene med å endre sykehusøkonomien – først og fremst ved å innføre et skille mellom drift og investering og ikke minst å plassere finansieringsansvaret for nye sykehusbygg hos Stortinget i statsbudsjettet. Så ønsker vi å sikre gode lokale tilbud gjennom en tydelig nasjonal sykehusplan som ser hele tilbudet i sammenheng. Fremskrittspartiet er også opptatt av at vi må opprettholde målet om utrykningstider for ambulanser i distriktene, og at det løses ved en reell prioritering av midlene, men ikke nødvendigvis forlengelse av kompetansen og tilbudet til ambulansetjenesten, sånn som forslaget legger opp til. Det er ganske vesentlig, sett med Fremskrittspartiets øyne, at man ikke overfører stadig flere oppgaver til kommunene ved å flytte helseoppdrag til det kommunale brannvesenet rundt om i Distrikts-Norge. Det er en reell problemstilling mange steder i dette landet at de første som kommer fram til et ulykkessted, er det lokale brannvesenet. De forventes å skulle løse både helseoppdrag og politioppdrag, rett og slett fordi det er den eneste blålysetaten som er til stede i området. Vi er skeptiske til å påføre dem enda flere oppgaver framover. Så er Fremskrittspartiet positive til et forslag om å få ned ventetider med tanke på situasjonen i Sogn og Fjordane og Lærdal, og derfor vil vi komme tilbake til forslag nr. 3 og vurdere det nærmere fram mot votering i Stortinget. Jeg vil også bare bemerke at dette forslaget kanskje har kommet på bakgrunn av dårlig samvittighet med bakgrunn i voteringen i en annen sak, men jeg skal ikke åpne opp for mer spekulasjon knyttet til det. Det med det tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag i saken.

Det gjelder Dokument 8:287 S for 2025–2026, om å stille i bero alle kontraktsinngåelser innen rehabilitering i Helse sør-øst RHF og Helse Midt-Norge RHF. Forslagsstillerne ønsker å trekke det forslaget.

Jeg er helt enig med representanten Karlsen i at dette ikke er et ja eller et nei til prosjektet som sådan. Jeg kjenner våre politiske kollegaer i Troms såpass godt at jeg vet at også Arbeiderpartiet i Troms er veldig glad i dette prosjektet, eller er veldig positive til dette prosjektet. Men det denne saken handler om, og det forslaget fra FrP handler om, er jo akkurat det representanten snakker om, at man skal følge de vanlige, ordinære prosessene for prioritering i Nasjonal transportplan, men problemet er jo at hvis man ikke får i gang forprosjektet for denne saken, vil ikke dette være klart til prioritering ved neste Nasjonal transportplan. Det er der representanten Karlsen og undertegnede skiller lag i denne saken. Fremskrittspartiet er opptatt av at dette prosjektet faktisk skal være klart til å kunne prioriteres ved neste Nasjonal transportplan, men det vil man ikke kunne gjøre nå. Så er det et annet poeng, og det er at det henvises til denne KVU Nord-Norge, som skal se på absolutt alt av transportløsninger i Nord-Norge i én og samme konseptvalgutredning. Jeg skulle likt å se at vi gjorde det samme andre steder i landet, en KVU Østlandet, f.eks., som så på absolutt alt av tog og vei og alt mulig i én sak. Det hadde selvfølgelig ikke skjedd. Problemet med dette er at man skal se så stort og helhetlig på dette at enkeltprosjektene drukner, og de vil få så lang tid før de vil kunne bli realisert. Hele poenget her er, som jeg har sagt før, og som representanten Karlsens partifeller i Troms er opptatt av, at man skal få framdrift i prosjektet – ikke at spaden skal settes i jorda, ikke at man skal snike i køen, ikke at pengene skal bevilges nå, men at prosjektet skal være utredet nok til at det kan prioriteres og rulleres inn ved neste Nasjonal transportplan. Dette forslaget er jo helt i tråd med det som representanten Karlsen fra Arbeiderpartiet nettopp sto og argumenterte for, at det ansvarlige å gjøre er å ha en ordinær prosess der ting blir gjort klart til NTP. Det er jo akkurat det dette forslaget handler om. Så hvordan representanten derfor har kommet fram til den konklusjonen at man ikke kan støtte forslaget, er for meg et komplett mysterium.

Hva handler denne saken egentlig om? Jeg tror vi skal prøve å rydde litt i debatten. Det handler om et veldig fornuftig prosjekt i Troms, som er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Det er jo ikke veldig ofte man opplever det i den landsdelen. Det er et prosjekt som vil være med på å redusere reisetiden mellom Tromsø og Troms innland med mange, mange minutter. Det er altså et prosjekt som vil være med på å øke beredskapen i Nord-Norge, og som vil være med på å bedre framkommeligheten. Det er egentlig et prosjekt som bare har positive sider ved seg. Hva er det denne saken ikke handler om? Den handler ikke om at man skal snike i køen, at man skal sette spaden i jorda i morgen. Det er overhodet ikke det denne saken handler om. Det denne saken handler om, er akkurat det som statsråden sa i stad i svaret på den ene replikken fra meg, og det er å få prosjektet klart til å bli vurdert, eller prioritert, ved neste Nasjonal transportplan. Det er det denne saken handler om. Så det å da begynne å snakke om, enten det er i innleggene fra denne talerstolen, eller i skriftlige svar til Stortinget, at dette er å gå utenfor statens prosjektstyringsmodell, eller at dette er å hoppe bukk over NTP-prosessen – det er overhodet ikke det det handler om, og det er overhodet ikke det forslagsstillerne har tatt til orde for. Det eneste dette handler om, er å sørge for at prosjektet er så klart at det kan bli rullert inn ved neste Nasjonal transportplan, i tråd med statens prosjektstyringsmodell. Hvordan man da klarer å få denne saken til å handle om noe helt annet, framstår for meg som helt merkelig. Dette er et prosjekt som det er sjeldent bred tverrpolitisk tilslutning til i Troms fylke. Vi har altså tatt imot delegasjoner fra Troms fylkeskommune her på Stortinget, der det har sittet representanter både fra næringslivet og fra politisk ledelse, både fylkesordfører og leder av samferdselsutvalget. Begge kommer for øvrig fra Arbeiderpartiet, og de ber om at Stortinget nå sørger for at en får framdrift i prosjektet, fordi deres egen regjering ikke får til framdrift i prosjektet. Det er veldig interessant. Da er det veldig interessant at deres egne partifeller velger å stemme det ned, og også at øvrige partier, f.eks. Senterpartiet, også vil stemme det ned, når deres egne ivrer for at dette prosjektet må få den nødvendige framdriften. Dersom vi ikke får til det, og at det ikke blir gryteklart til vurdering i neste Nasjonal transportplan, da kan vi skyte en hvit pil etter dette prosjektet i mange år framover. Derfor er det så avgjørende viktig i dag at Stortinget slutter seg til forslaget som Fremskrittspartiet har fremmet, og jeg håper at de partiene som hittil ikke har gitt beskjed om det, vurderer det veldig grundig og intenst fram til votering.

Jeg takker for svaret. Det er litt interessant at statsråden svarer slik han nå gjør, for det er akkurat det han sier, som er intensjonen med det forslaget Fremskrittspartiet har fremmet. Det blir komplett uforståelig hvorfor statsrådens eget parti og øvrige partier da stemmer mot forslaget. Vi har nå tatt imot delegasjoner fra Troms fylkeskommune der hans egne partifeller både leder samferdselsutvalget og har fylkesordføreren. De har reist ned til Stortinget og bedt oss om å fremme dette forslaget for å få framdrift i prosjektet, sånn at det er gryteklart til neste Nasjonal transportplan og kan bli vurdert rullert inn der. Da er spørsmålet til statsråden: Hva tenker han å melde fra om til sine partifeller i Troms, som har bedt om at dette forslaget ble fremmet, når hans eget parti nå stemmer det ned?

Jeg har et veldig enkelt, tydelig og konkret spørsmål fra innbyggerne i Troms, som jeg håper statsråden kan svare like enkelt og tydelig på. Det er som følger: Kan statsråden garantere for at dette prosjektet blir gryteklart til neste rullering av Nasjonal transportplan?

Avrenning fra fisketransport et reelt problem. Det skaper trafikkfarlige situasjoner og må tas på alvor. Men når Statens vegvesen foreslår overtredelsesgebyr for slik avrenning, rammer tiltaket feil. I dag er der sjåførene og bileierne som risikerer bøter. Sjåførene kan få et gebyr på 5 000 kr, mens bileier eller transportør kan ilegges opptil 20 000 kr. Problemet er bare det at det sjelden er sjåføren som er årsaken. Årsaken til avrenning ligger som oftest tidligere i kjeden, hos fiskebruket. Det er fisken pakkes, det er der man velger emballasje, og det er der fisken i mange tilfeller legges på is før den er tilstrekkelig nedkjølt. Når isen smelter, renner væske ut under transport. Dette er forhold som sjåfører verken bestemmer over eller har reell mulighet til å rette opp. Jeg har selv sett videoopptak fra fiskemottak der væske renner ut allerede før bakdøren på bilen er lukket. Da er det åpenbart at problemet ikke oppstår ute på veien, men på kaia. Men vi vet også at det finnes løsninger på dette problemet. Når fisk sendes med fly, brukes det tette kasser. Da er det ingen avrenning. Det handler altså ikke om teknologi eller kunnskap, men der saken står nå, straffer man dem som har minst påvirkningskraft, samtidig som vi fratar dem som faktisk kan gjøre noe med problemet, det ansvaret de har. Det er både urettferdig og ineffektivt. Vi står allerede i en alvorlig sjåførmangel i Norge. Da må man stille seg noen viktige spørsmål. Hvem ønsker å ta et yrke der man risikerer bøter og sanksjoner for forhold man ikke kan kontrollere? Finnes det virkelig andre næringer der arbeidstakere holdes ansvarlig for oppdragsgivernes feil på denne måten? Hvis målet er å redusere avrenning og styrke trafikksikkerheten, må ansvaret plasseres der det hører hjemme, altså hos dem som pakker fisken. La oss få et regelverk som er rettferdig, treffsikkert og faktisk virker, for sånn som det er nå, er det sjåførene og bileierne som må betale prisen, mens problemet fortsatt består. Derfor håper jeg at Stortinget slutter seg til forslaget Fremskrittspartiet har fremmet, sånn at vi ikke retter baker for smed i denne saken.

Det var innlegget fra representanten Vasvik fra Arbeiderpartiet som fikk meg til å tegne meg. Representanten hadde en veldig selektiv historiefortelling da han henviste til hvordan Fremskrittspartiet stemte i forbindelse med Dokument 8:30 S for 2025–2026, som omhandlet rehabilitering. Det forslaget representanten henviste til at Fremskrittspartiet hadde stemt mot, var en form for avledningsmanøver for å prøve å unngå det flertallet som hadde etablert seg med tanke på å gripe inn i anskaffelsene som pågikk – og fortsatt pågår – innenfor Helse Midt-Norge RFH og Helse sør-øst RHF. Det var bakgrunnen for at Fremskrittspartiet ikke stemte for det forslaget, men stemte for et langt bedre forslag som i enda større grad ivaretar hensynet til pasientene, og at pris ikke skal vektlegges høyere enn kvalitet. Sånne generelle avledningsmanøvrer lar vi oss ikke forlokke til å være med på. Vi står opp for pasientene, står opp for tilbudet som er der, og står opp for institusjonene, heller enn å gå med på de krumspringene. Derfor valgte vi å stemme mot forslaget og stemte for det forslaget vi var en del av fra komiteen. Neste gang representanten skal fortelle om hva som har skjedd i tidligere saker, håper jeg han forteller hele historien, ikke bare den delen som passer hans egen agenda.

Jeg vil bare trekke fram et sitat fra en av drosjeeierne i Troms. Det er Oddgeir Woll, som har drosje på Sjøvegan i Salangen kommune, som sier: «Vi har en tariff på 21.90 kroner per kilometer. Når Pasientreiser tilbyr oss 13.80 som et ultimatum for å kjøre pasienter er dette et tilbud verken vi som eiere, eller våre sjåfører kan akseptere.» Dette viser det som er problemet i denne saken. Det er at vi har et helseforetak som tyner de lokale drosjeeierne, de lokale selskapene, noe som gjør at det er uforsvarlig å drive et sånt tilbud på lønnsomt vis, med tanke på tilbudet til de ansatte og at man skal ha økonomi nok til både å eie og drive selve bilen og også til å betale lønn til sjåførene. Det er problemet i denne saken. Derfor har Fremskrittspartiet engasjert seg dette, og derfor har vi levert inn forslag, og derfor har vi gått med på merknader. Det velger altså representanten fra Arbeiderpartiet å fare over med en harelabb og ikke knytte en eneste kommentar til. Det er nettopp det som er sakens kjerne, og der har Arbeiderpartiet en dårlig sak. Jeg håper representanten velger å fokusere på det som er problemet. Det er at vi har et helseforetak som tyner drosjeselskapene. Det har ikke noe med taxireformen som sådan å gjøre.

Man skal høre mye rart når man sitter på Stortinget. I kjent Arbeiderparti-stil velger man å avlede fokuset fra hva som er det faktiske problemet i denne saken. Det som er problemet, særlig i Troms, som jeg håper representanten Karlsen kjenner til, er jo at helseforetaket presser ned prisen de tilbyr taxiselskapene, noe som gjør at man mener det er uforsvarlig å inngå avtale på. I månedsvis har flere kommuner i Troms stått uten en avtale om pasientreiser for taxiselskapene fordi helseforetaket har prøvd å tyne ut hver minste lille øre og krone på anbudene og avtalene med taxiselskapene. Det er sakens kjerne. Det problemet i denne saken – ikke taxireformen, som Fremskrittspartiet var en del av da vi satt i regjering. Jeg håper representanten Karlsen fra Arbeiderpartiet starter med å fokusere på det. Det er nettopp derfor Fremskrittspartiet har gått inn i disse merknadene og forslagene i komiteen, for vi ser at helseforetaket er opptatt av å spare småpenger og sender pasientene ut på helt meningsløst lange turer i stedet for å sørge for at man får et system som ivaretar hensynet til pasienten, og ikke til helseforetaket. Det er nettopp derfor Fremskrittspartiet i både merknads og forslags form sier at det skal være hensynet til pasienten som skal veie tyngst, med tanke på reisetid, ikke det som er billigst for helseforetaket. Derfor er det viktig at regjeringen heller burde ta tak i dette og sende et tydelig signal til helseforetaket om at de skal slutte å tyne de lokale taxiselskapene for kroner og øre på hva de kan ta betalt per km, noe som gjør at pasientene ikke får et godt tilbud. Veldig mange av disse selskapene har følt seg presset til å inngå en avtale. Fordi de tar hensyn til innbyggerne sine, velger de å ofre egne sjåfører og egen beredskap. Det går ut over det øvrige tilbudet til innbyggerne resten av døgnet. For ettertiden håper jeg representanten Karlsen snakker om det saken faktisk handler om, og ikke om alt mulig annet.

I forlengelsen av disse spørsmålene: Det handler også litt om antall ansatte og vekst i byråkratiet. Kan statsråden redegjøre for Stortinget om hvor mange ansatte som nå jobber med å planlegge, koordinere og administrere reiser for pasienter?

Jeg takker for svaret. Da vil jeg gjerne utfordre statsråden på: Hva mener statsråden er så snart som mulig?

Jeg har et veldig konkret spørsmål til statsråden: Vi har veldig mange pasienter som i realiteten opptrer som en bank for staten ved at man må ha store utlegg, fordi man må reise langt, man må reise dyrt, og man må overnatte lenge. Så har man da store utlegg, som det tar år og dag – eller kanskje ikke år og dag, men ukevis og måneder – før man får refundert fra Pasientreiser HF. Hva tenker statsråden om at pasientene opptrer som bank for staten?

Kristian August Eilertsen (FrP) [10:03:43] (ordfører for saken): Først vil jeg som sakens ordfører takke komiteens medlemmer for samarbeidet om saken. Man har i stor grad klart å samle seg relativt tverrpolitisk om flere av forslagene i denne saken, noe jeg vil si er positivt. Jeg legger til grunn at de øvrige partiene vil redegjøre nærmere for sine begrunnelser i saken. For Fremskrittspartiets del er pasientreiseordningen en helt avgjørende del av den norske helsetjenesten. Fremskrittspartiet mener at pasientreiseordningen først og fremst skal ta hensyn til pasientene, ikke til helseforetakene. Ordningen er ment for å sikre at pasientene får dekket nødvendige utgifter når man må reise for å få helsetjenester. Dette er viktig for pasienter over hele landet, men særlig i de delene av landet der avstandene er størst og reisetiden lengst. Ordningen har også direkte betydning for om pasienter faktisk kommer fram til behandling, og ikke minst kommer seg hjem igjen. Når ordningen svikter, rammer det først og fremst pasientene. Samtidig fører det til at behandlingskapasiteten ikke utnyttes fullt ut når pasienter ikke møter til timene sine. Innstillingen i denne saken viser tydelig at dagens pasientreiseordning har store svakheter. Blant annet er reisene unødvendig lange, belastende og kostbare for mange pasienter. Pasientreiseordningen skal sikre at ingen hindres fra å få nødvendig helsehjelp på grunn av økonomi, bosted eller manglende transporttilbud. Likevel ser vi i dag at pasienter må legge ut tusenvis av kroner for drosje eller overnatting. Pasientene opptrer i realiteten som en bank for staten. I tillegg opplever mange pasienter å vente urimelig lenge på transport eller å bli sendt på reiser som i praksis tar lengre tid enn selve behandlingen. For Fremskrittspartiet er det avgjørende at pasientens totale reisetid skal veie tyngre enn hva som isolert sett er billigst for helseforetaket. Det kan ikke være slik at pasienter må reise på svært ugunstige tidspunkt, sitte i timevis og vente eller sendes ad omveier fordi det passer systemet bedre enn mennesket. Derfor har det særlig vært viktig for Fremskrittspartiet å sørge for at pasientene får bedre dekning av reelle overnattingskostnader, og at det stilles tydeligere kvalitetskrav i anbudene, der pasienthensyn veier tyngre enn laveste pris. Drosjenæringen er bærebjelken i pasienttransporten, men dessverre ser vi at seriøse, lokale transportører presses ut. Resultatet er et dårligere tilbud, mindre beredskap og pasienter som blir sittende igjen med regningen. Jeg vil også påpeke at dagens krav til nullutslippskjøretøy framfor beredskap og pasientenes trygghet er svært uheldig. Til slutt: Denne saken er et viktig skritt i riktig retning, og Fremskrittspartiet vil fortsette å kjempe for en pasientreiseordning som faktisk fungerer – for pasientene. Med det tar jeg opp alle forslagene som Fremskrittspartiet er en del av.

På vegne av representantene Marius Langballe Dalin, Ida Lindtveit Røse, Kjersti Toppe og meg selv vil jeg framsette et representantforslag om å stille i bero alle kontraktsinngåelser innen rehabilitering i Helse Sør-Øst RHF og Helse Midt-Norge RHF.

En del av de eksemplene som statsråden trekker fram, mener jeg er med på å fordumme debatten. Det å snakke om hva som skjedde for 50 år siden, mener jeg er helt irrelevante for de diskusjonene vi står i, i dag. Fremskrittspartiets klare og tydelig inntrykk er at friheten blir stadig mindre og mindre for folk flest. Med denne regjeringen er det stor forbudsiver, og det er bare et spørsmål om tid før det kommer nye forslag til nye forbud i dette landet. Det er vel ikke urimelig å anta at det om kort tid kommer kraftige innstramminger på f.eks. snus. Jeg vil igjen – på nytt – prøve å utfordre statsråden til å være konkret: Hvor mener han at denne grensen faktisk bør gå for hva slags valg man må overlate til den enkelte å ta for eget liv og egen helse, og hvor mener han at politikere og byråkrater bør gå inn og styre over livsvalgene til folk flest?

Det er allment kjent at statsråden har en svært stor forbudsiver, og jeg vil si at det svaret som vi nettopp fikk, også bekrefter det inntrykket. Så å si alt som kan ha en negativ helseeffekt for folk, virker å ligge på bordet og er oppe til vurdering for nye forbud. Fremskrittspartiet mener vi må ha tillit til at folk kan ta kloke valg for eget liv og egen helse. Derfor vil jeg utfordre statsråden på følgende prinsipielle spørsmål i lys av denne problemstillingen: Hvor mener statsråden at grensen går for hva slags valg for eget liv og egen helse vi må overlate til hver enkelt å ta, og hva skal politikere og byråkrater bestemme?

«Storbritannia har nylig vedtatt et såkalt generasjonsforbud mot kjøp av sigaretter, der aldersgrensen heves for hvert årskull, slik at personer født fra og med 2009 aldri vil kunne kjøpe tobakk. Samtidig har representanter for regjeringen uttalt at man «vurderer ulike tiltak fortløpende» for å nå målet om en tobakksfri generasjon i Norge. Kan statsråden avklare om regjeringen vurderer å innføre et tilsvarende generasjonsbasert røykeforbud i Norge, og hvordan vil statsråden eventuelt begrunne et slikt forbud overfor myndige voksne?»

Kan også Stortinget forvente at regjeringen følger opp andre vedtak som er fattet av Stortinget der Arbeiderpartiet har stemt imot, f.eks. i saken om rehabilitering?

Jeg har egentlig et ganske enkelt og greit spørsmål som jeg håper statsråden har et godt svar på. Vi registrerer i denne saken her at det danner seg et flertall Arbeiderpartiet ikke er en del av, og det danner seg flertall for et forslag Arbeiderpartiet kommer til å stemme imot. Spørsmålet blir da: Kan Stortinget være sikkert på at denne regjeringen kommer til å følge opp Stortingets vilje, med det vedtaket vi er i ferd med å fatte nå?

Kristian August Eilertsen (FrP) [13:10:50] (ordfører for saken): Jeg vil takke komiteen for behandlingen og samarbeidet om dette forslaget fra Rødt, og jeg regner med at de øvrige partiene vil komme tilbake til sine respektive begrunnelser i saken. Vi i Fremskrittspartiet er smertelig klar over den økonomiske situasjonen til Helse Stavanger. Bakgrunnen for den situasjonen er bl.a. dagens finansieringsmodell for sykehusene, som gjør at sykehusene betaler enorme summer i renter og avdrag til eieren sin, staten. FrPs klare holdning til dette er at det skal løses gjennom økte bevilgninger fra Stortinget og en ny finansieringsmodell for sykehusene som skiller mellom drift og investeringer, ikke gjennom nedbygging, flytting eller samlokalisering av viktige pasienttilbud. Vi er derfor veldig kritiske til styrets planer om å samlokalisere tjenester ved Egersund poliklinikk, der hensynet til økonomiske innsparinger ser ut til å veie tyngre enn hensynet til pasienter og ansatte. For Fremskrittspartiet er hensyn til reisevei og tilgjengelighet for pasienter i distriktet, og stabil drift i et velfungerende fagmiljø, helt sentralt. Dette er viktige grunner til at driften ved Egersund poliklinikk må opprettholdes. Vi deler også syn på behovet for å vurdere tiltak for å håndtere den økonomiske krisen i Helse Stavanger. Fremskrittspartiet har i våre alternative statsbudsjetter for både 2025 og 2026 foreslått betydelig styrking av sykehusøkonomien. Samtidig vil vi være tydelige: Det er fullstendig meningsløst at de offentlig eide helseforetakene skal betale store summer i renter og avdrag på lån til staten. Vi har nå fått en situasjon der sykehusene våre er blitt gjeldsslaver til sin egen eier. I 2025 betalte helseforetakene over 3 mrd. kr i renter og avdrag, og i år er det 4,5 mrd. kr. Dette er penger som i stedet burde ha gått til pasientbehandling. Til slutt vil jeg trekke fram forslaget om å vurdere en satellittavdeling for dialyse ved Egersund poliklinikk. I dag må flere pasienter i Dalane-området reise langt for dialyse, ofte tre ganger i uken. For pasienter med livslang dialyseavhengighet innebærer dette en svært stor belastning. Vi vet også at dagens transportordninger kan føre til lange og krevende behandlingsdager, og samtidig vet vi at flere eldre dialysemaskiner fases ut ved Helse Stavanger, maskiner som fortsatt kan være funksjonelle i en desentralisert modell. Et lokalt dialysetilbud i Egersund kan gi en mer forutsigbar, verdig og mindre belastende hverdag for pasientene. Derfor mener Fremskrittspartiet at muligheten for en satellittavdeling for dialyse må vurderes nærmere, og med det tar jeg opp forslaget fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet om dette. Dette handler om desentralisering, pasienthensyn og å ta ansvar for å sikre helsetjenester der folk bor, og med det tar jeg også opp øvrige forslag i innstillingen som Fremskrittspartiet er med på – med unntak av forslag nr. 2, som vil bli redegjort nærmere for senere.

Jeg vil litt tilbake til menneskerettighetene, som flere har vært inne på her. Det kan ikke være sånn at din rett til å nekte å ta imot helt nødvendig behandling skal veie tyngre enn resten av samfunnets behov for beskyttelse. Det ser vi at skjer i dag – at det er mennesker som kan motsette seg helt nødvendig hjelp og omsorg, fordi man ikke er klar over sitt eget sykdomsbilde, og som en konsekvens av det risikerer man å utsette andre mennesker for alvorlig vold og kriminalitet. Så blir paradokset at etter at det har skjedd, da får enkelte adekvat psykisk helsehjelp. Etter at man har utsatt andre for alvorlig vold, og der det ofte får alvorlige konsekvenser, får man hjelp. Hvordan har vi havnet i en sånn situasjon at for å få adekvat psykisk helsehjelp i Norge i dag hvis man har alvorlige psykiske lidelser, må man utsette andre uskyldige mennesker for alvorlig vold? Det er altså beskrivelsen Fremskrittspartiet får både fra folk som jobber i justissektoren, og fra folk som jobber i helsesektoren. Dette er de samme personene sitert på i media, så dette er ikke noe vi finner på, men det er noe de som står i dette hver eneste dag, beskriver som virkeligheten. Så registrerer jeg at statsråden sier at han ikke er enig i det. Jeg synes det er veldig merkelig når dette er det klare og tydelige bildet som gis fra mange som jobber i denne sektoren, både på justissiden og på helsesiden. Man beskriver også en situasjon der pasientene skrives ut for tidlig, dvs. at tvangsbruken avtar altfor tidlig. Det blir et akutt brudd på bruken av tvang i stedet for at man har en gradvis nedtrapping som gjør at man er i stand til å håndtere livet utenfor en døgninstitusjon. Dette kan ikke fortsette sånn. Vi kan ikke akseptere at vi har en situasjon der vi har tikkende bomber som går rundt på norske gater og torg og risikerer å utsette andre uskyldige mennesker for alvorlig vold. Det kan vi rett og slett ikke akseptere, for menneskerettighetene til alle øvrige innbyggere i dette samfunnet er minst like viktige som menneskerettighetene til disse pasientene. Jeg vil understreke at disse tingene ikke står i et motsetningsforhold til hverandre. De gjør absolutt ikke det. Men jeg opplever at enkelte, særlig statsråden, vil skille dem fra hverandre – at fordi menneskerettighetene til pasientene er så viktige, skal vi ikke legge vekt på samfunnets behov for beskyttelse. Fremskrittspartiet aksepterer ikke denne utviklingen, og det er derfor vi har foreslått å reversere denne lovendringen fra 2017. Vi mener det er nødvendig for å kunne ivareta alle andre i samfunnet sitt behov for beskyttelse mot alvorlig psykisk syke mennesker som burde fått et skikkelig helsetilbud som de ikke har fått.

Vi får være uenige om hva som er virkeligheten, men la det ligge. Det jeg nå ville spørre statsråden om, er dette med menneskerettigheter, siden statsråden trekker det fram i sitt svar til meg. Vi erkjenner og anerkjenner at alle pasienter har, som alle andre mennesker, sine rettigheter som skal ivaretas, men vi andre som går rundt på norske gater og torg, har også menneskerettigheter, bl.a. retten til liv. Det sier statsråden ingenting om, verken i innlegget sitt eller i svarene sine til meg, om retten til liv for alle oss andre i samfunnet – og derigjennom å ikke gå ute på gater og torg og bli utsatt for fare fra mennesker som ikke er klar over at de er syke, og utsetter andre for alvorlig vold, med risiko for det verst tenkelige utfallet. Hva tenker statsråden om menneskerettighetene til alle andre nordmenn og deres behov for trygghet for sitt eget liv?

Det er interessant og påfallende at det er så stor avstand i virkelighetsoppfatningen mellom statsadvokatembetene i dette landet og fagfolkene og da statsråden selv. Oppfatningen der ute er at pasientene i dag i realiteten blir svingdørspasienter fordi man ikke har nok kapasitet, og de som får benytte seg av kapasiteten som finnes, er mennesker som har fått en tvangsdom på seg. Det er oppfatningen til veldig mange der ute, som jeg refererer til, men statsråden er tydeligvis fullstendig uenig. Man kan jo undre seg over om man egentlig har bakkekontakt med dem som står i dette, både i helsesektoren og i justissektoren. Det vi også har fått høre, fra pårørende, er at hensynet til enkelte pasienter om å få være alene vektes tyngre enn kjent historikk med selvskading og selvmordsforsøk, og vi har sett at det har resultert i gjennomførte selvmord. Hva tenker statsråden om det?

Bakgrunnen for det utsagnet som jeg refererte til i min første replikk, er altså at man systematisk har bygd ned kapasiteten innenfor bl.a. døgntilbud til pasientene over tid. Det gjør at de få plassene vi har igjen, spises opp av dem som blir dømt til tvungent psykisk helsevern, slik at alle andre pasienter som også hadde hatt behov for tvangsinnleggelse, ikke får det, fordi plassene brukes opp på dem som har fått en dom. Det var bakgrunnen for det utsagnet jeg refererte til. Det illustrerer jo hvor alvorlig dette er blitt, når man må ha fått en tvangsdom for å kunne få adekvat psykisk helsehjelp. Da har man jo rigget systemet sånn at for å kunne få den hjelpen en egentlig burde ha fått, må en utsette andre – eller seg selv – for alvorlige hendelser og ting som er kriminelt. Hva tenker statsråden nå, med tanke på de opplysningene som jeg refererte til?

Jeg registrerer at statsråden sier at han vil fortsette å følge nøye med på utviklingen. Samtidig som statsråden skal fortsette å «følge med på», har vi altså en situasjon der det går tikkende bomber rundt omkring på norske gater og torg som kan utsette andre medborgere for alvorlig kriminalitet og fare, som følge av at man ikke har sørget for god nok behandling. Så registrerer vi at statsadvokaten i Troms og Finnmark uttaler til media at den sikreste måten å få adekvat psykisk helsehjelp i dag er ved å begå alvorlig kriminalitet, ofte da vold. Man utsetter andre mennesker for alvorlig fare og vold, og det er den sikreste måten å få adekvat psykisk helsehjelp for de mest syke personene som trenger hjelpen. Hva tenker statsråden om at systemet vårt er sånn at det å begå alvorlig vold, utsette andre for alvorlig fare, er den sikreste måten å få adekvat psykisk helsehjelp

Over tid har vi sett flere alvorlige saker som tydelig viser at vi trenger en ny og ærlig debatt om bruk av tvang i psykisk helsevern. Utviklingen i samfunnet, særlig innen rusfeltet, med økende bruk av sterke, syntetiske rusmidler, gjør dette mer aktuelt enn noen gang. For noen mennesker utløser dette alvorlige psykiske lidelser, med risiko både for dem selv og for omgivelsene, men denne saken gjelder like mye personer med alvorlige psykiske lidelser som ikke sliter med rus. Formålet med dette representantforslaget fra Fremskrittspartiet er todelt: Vi må sikre bedre behandling for personer med alvorlige psykiske lidelser, samtidig som vi ivaretar samfunnets behov for trygghet på en bedre måte. Disse hensynene står ikke i motsetning til hverandre. Dagens lovkrav om beslutningskompetanse som vilkår for bruk av tvang i psykisk helsevern ble innført i 2017, til tross for betydelig faglig motstand. Flere høringsinstanser advarte mot at pasienter med alvorlig psykisk sykdom i praksis ville kunne nekte å ta imot nødvendig behandling. Mye tyder på at denne bekymringen var berettiget. Politiet melder om økt oppdragsmengde knyttet til psykisk syke personer. Fagfolk beskriver flere kortvarige innleggelser, hyppige utskrivelser og en tydelig svingdørseffekt, særlig blant pasienter med både rusavhengighet og alvorlig psykisk lidelse. Statsadvokaten i Troms og Finnmark sier rett ut at den sikreste måten å få adekvat psykisk helsehjelp på i dag for de sykeste pasientene er ved først å begå alvorlig kriminalitet. Hvordan i all verden har vi havnet her? Den sikreste måten å få adekvat psykisk helsehjelp på, er altså ved først å begå alvorlig og farlig kriminalitet. Sånn kan vi rett og slett ikke ha det. Resultatet er at mennesker som er svært syke, ofte får hjelp for sent, at behandlingen blir for kort, og at utskrivningene skjer før det er forsvarlig. Derfor mener Fremskrittspartiet at kravet om manglende samtykkekompetanse må fjernes, og at regelverket for bruk av tvang tilbakeføres til slik det var før 2017. Samtidig står vi i en alvorlig kapasitetskrise i psykisk helsevern. Antall døgnplasser er kraftig redusert over tid. Samtidig finnes det private aktører med høy spesialisert kompetanse og døgnkontinuerlig bemanning som allerede leverer tjenester til det offentlige. Likevel har flere av disse aktørene i praksis ikke adgang til å bli godkjent som DPS med hjemmel til bruk av tvang. Det er et paradoks. Klinikker med nødvendig kompetanse kan ikke sette de rammene som i enkelte tilfeller er avgjørende for å hindre alvorlig forverring, selvskade eller skade på andre. Å åpne for at også private aktører som oppfyller de samme kravene som offentlige DPS-er, kan godkjennes, handler om bedre bruk av eksisterende kapasitet, raskere hjelp til pasientene og bedre vern av samfunnet. Med det tar jeg opp forslagene fra Fremskrittspartiet i saken – og satser på at Stortinget lytter til det som er sunn fornuft.

Statsråden er absolutt inne på noe også i dette svaret. Ja, tidligere har man regnet med at dette har gått bra. Heldigvis er dette noe som tilhører sjeldenhetene, men ett tilfelle der en beboer på et sykehjem blir drept, er ett for mye. Det skal ikke skje i Norge at man blir drept i sitt eget hjem når man bor på sykehjem. Det er også et faktum at det i dag går veldig mange – for å si det rett ut – tikkende bomber rundt omkring på norske gater og torg. Noen av dem kan også finne på å forville seg inn på sykehjem og utsette eldre beboere der for alvorlig vold med døden til følge. Det betyr at vi også, i takt med samfunnsutviklingen, må se på om det regelverket vi har, er godt nok til å beskytte sårbare eldre på sykehjem og andre som bor på institusjon. Da er det naturlige oppfølgingsspørsmålet: Vil regjeringen vurdere å tydeliggjøre nasjonale minimumskrav til sikkerhet for eldre og pleietrengende på sykehjem og institusjoner, med nødvendig adgangskontroll?

Jeg takker statsråden for svaret. Vi har veldig mye til felles her når det gjelder oppfatningen av situasjonen. Det er veldig traumatiserende for pårørende og for de ansatte når man opplever at liv går tapt fordi det kommer en fremmed inn på sykehjemmet og utøver vold mot en beboer med døden til følge. De pårørende har jo en forventning om at når moren eller faren deres er på et sykehjem, skal de være trygge, de skal bli skjermet for potensielle drapspersoner – at disse ikke skal ha tilgang til foreldrene deres. Den tilliten har fått en alvorlig knekk når man har sett eksempelet med det fatale utfallet i høst. Jeg klarte ikke å høre noe i svaret fra statsråden om han mener at dagens regelverk er tilstrekkelig. Hvem er det som har ansvaret når det svikter på denne måten? Er det staten, er det kommunen, eller er det den enkelte institusjon som har ansvaret?

«I høst ble en eldre mann drept på sitt eget rom på et sykehjem av en person han ikke kjente. Hendelsen har reist alvorlige spørsmål om tryggheten for sårbare eldre på sykehjem. Samtidig vet vi at mange sykehjem mangler systemer for besøkskontroll. Det er en krevende balansegang mellom trygghet og retten til å bestemme i eget hjem, men sårbare eldre kan ikke få være fritt vilt for fremmede som kan utsette dem for alvorlig vold og fare. Mener regjeringen at dagens regelverk gir tilstrekkelig sikkerhet for sårbare eldre på sykehjem?»

Statsråden svarer ikke på spørsmålet mitt. Ja, det er en hard beskjed å få, men i dette tilfellet har ikke pasienten engang fått svar. Han fikk ikke beskjed. Man fikk ikke svar på klagen innen pasienten gikk bort. Og apropos hvordan man behandler alvorlig dødssyke mennesker og deres pårørende: Etter at den aktuelle pasienten gikk bort, sendte Helse- og omsorgsdepartementet et brev til de etterlatte om såkalt manglende rettslig interesse i forbindelse med klagen som lå til behandling. Samtidig unnlot man å beklage den flere måneder lange saksbehandlingstiden, eller at pasienten ikke fikk et svar mens han ennå var i live. Det er så kaldt og byråkratisk, og jeg skjønner godt reaksjonen til de etterlatte. Mener statsråden at dette er en rimelig og respektfull måte å håndtere de etterlatte på?

Siden statsråden velger å bruke tid på saksbehandlingstiden, skal jeg også komme litt inn på det. Er det noe som måler verdien av et samfunn, så er det måten vi behandler våre syke på. De fleste av oss har en oppfatning av at den verdien samsvarer med det bildet vi har av landet vårt. Men den oppfatningen brister dessverre for veldig mange når alvorlig og dødelig sykdom rammer, der man har få eller ingen behandlingsalternativer. Det gjelder bl.a. for ALS-pasienter. I en sak på TV 2 i går kunne vi lese om en ALS-pasient som dessverre nylig gikk bort. Vedkommende fikk aldri svar på klagen sin til Helse- og omsorgsdepartementet om godkjenningsfritak. Det er så hjerteskjærende som det går an. Kan statsråden forklare hvorfor en dødssyk ALS-pasient ikke engang fikk svar på klagen sin fra statsrådens departement før han døde? Og mener statsråden at dette er en behandling av pasienter og pårørende som samsvarer med regjeringens verdier om en trygg og verdig helsetjeneste?

Her var det mye interessant prat fra statsråden – jeg hadde lyst til å bruke et annet ord, men da hadde jeg sikkert blitt klubbet ned. Når det gjelder godkjenning av nye medisiner, særlig for sjeldne sykdommer, ligger Norge langt etter andre sammenlignbare land i Europa, i hvert fall ifølge de siste tallene Fremskrittspartiet har sett. Om statsråden har andre tall, må han gjerne komme med dem. Når vi ser at de beste behandlingsmetodene i verden, bl.a. kreftbehandling, får nei i Norge på grunn av pris, er det mange nordmenn som sitter med en følelse av at norske pasienter går for lut og kaldt vann, mens pengestrømmen ut av landet fortsetter med uforminsket tempo med denne regjeringen. Hvordan kan statsråden forsvare at kreftpasienter i Sverige og Danmark får tilgang til CAR-T-behandling mot beinmargskreft som norske pasienter nektes? Og mener da statsråden at verdien av et norsk liv i praksis er lavere enn et liv i våre naboland?

Den debatten tar Fremskrittspartiet gladelig hver eneste dag, også med helseministeren. La meg gå enda mer konkret til verks når det gjelder nye medisiner og behandlingsmetoder. Ifølge NRK har Beslutningsforum igjen sagt nei til CAR-T-behandling for pasienter med benmargskreft. Det har de gjort til tross for at fagmiljøene omtaler dette som den beste behandlingen vi har i dag. Sverige og Danmark har innført denne behandlingen, men i Norge får pasientene nei. Derfor blir spørsmålet til statsråden som følger: Når fagpersoner sier at CAR-T er den mest effektive kreftbehandlingen som finnes i dag, men pasientene i Norge likevel får nei fordi behandlingen er for dyr ifølge Beslutningsforum, bekrefter ikke det at lavest mulig pris er det absolutt viktigste, og at det rett og slett går på bekostning av pasientenes liv?

Vi lever i et land med et godt helsevesen. Vi har gode sykehus, både offentlige, ideelle og private, og vi har dyktige fagfolk i alle ledd. De aller fleste får god hjelp når man blir syk, og det har vi all grunn til å være stolte av. Det Arbeiderparti-regjeringen derimot ikke har grunn til å være stolt av, er at det fortsatt er veldig mange nordmenn som ikke får hjelpen man trenger innen rimelig tid, at det fortsatt er ledig kapasitet hos private helseaktører som står ubrukt, og at Norge fortsatt ligger langt bak andre land når det gjelder innføring av nye medisiner og behandlingsmetoder. Samtidig registrerte Fremskrittspartiet med interesse statsrådens utspill forleden dag. Varsler pengebrems, var budskapet fra statsråden, og da jeg så overskriften, ble jeg først håpefull. Skal regjeringen omsider ta tak i strømmen av skattepenger ut av landet? Skal regjeringen omsider kutte i grønne industriprosjekter og annen sløsing? Men nei, det var det altså ikke. Det var innen helse og omsorg pengebremsen til Vestre skulle på. La det være sagt med en gang: Fremskrittspartiet mener ikke at det er et mål i seg selv å bruke mest mulig penger, men når man ser hvor mye det sløses på andre samfunnsområder, er det ikke rart at mange blir provosert når alvorlig dødssyke mennesker ikke får tilgang til den beste tilgjengelige behandlingen som finnes. Vi ser at pris blir den avgjørende faktoren når man vurderer nye medisiner og behandlingsmetoder. Derfor blir spørsmålet til statsråden som følger: Er statsråden enig med Fremskrittspartiet i at det å være norsk statsborger bør være den beste forsikringen om at man har tilgang til de nyeste og beste medisinene og behandlingsmetodene i verden?

DMP har igjen avslått søknader fra ALS-pasienter som på nytt har søkt om individuell legemiddelbehandling. En av begrunnelsene som også benyttes, er at fastleger ikke anses som kompetente nok til å kunne søke om godkjenningsfritak. Det er oppsiktsvekkende, og det mangler altså forankring i regelverket. Stortinget har nylig fattet et enstemmig vedtak om å bedre ALS-pasientenes tilgang til behandling, og likevel viderefører direktorat en praksis som i realiteten undergraver vedtaket fra Stortinget. Det etterlater et alvorlig inntrykk av byråkratisk maktarroganse. Det kan ikke være sånn at noen få saksbehandlere setter seg over både lovverk og Stortingets vilje med pasientenes liv som innsats. Derfor blir spørsmålet mitt: Aksepterer statsråden dette, og hvis ikke, hva slags konkrete tiltak vil statsråden nå sette inn for å stoppe denne praksisen umiddelbart?

I de vedtakene som statsråden henviser til, har Direktoratet for medisinske produkter ved disse søknadene vist til at det ikke foreligger endringer i regelverk eller ny dokumentasjon som kan endre forsvarlighetsvurderingen. Men Stortinget har jo gitt veldig klare føringer for nettopp hvilken risiko som kan være forsvarlig for ALS-pasienter når man behandler disse søknadene om godkjenningsfritak. Det er i seg selv veldig uvanlig at Stortinget går så langt inn i hvordan sånne søknader skal saksbehandles. Det virker som helseforvaltningen fullstendig overser Stortingets føringer. Derfor blir spørsmålet: Hvilke konkrete regelverk er det man viser til, og hvilke endringer eller avklaringer mener regjeringen at må på plass for at alvorlig syke ALS-pasienter skal kunne få innvilget godkjenningsfritak, i tråd med føringene fra Stortinget?

«Stortinget har gitt føringer for forvaltningspraksisen når det gjelder ordningen med godkjenningsfritak der pasienten har dødelig sykdom uten behandlingsalternativer. Til tross for føringene fra Stortinget mener Direktoratet for medisinske produkter fortsatt at legemiddelet ILB ikke har nok dokumentasjon på effekt, sikkerhet og kvalitet. Samtidig er ILB godkjent for utprøving i klinisk studie. Når dokumentasjonen er tilstrekkelig for studien, hvorfor er den ikke det for leger som søker tilgang for ALS-pasienter gjennom godkjenningsfritak i tråd med føringene fra Stortinget?»

I store deler av landet er bilen avgjørende for å få hverdagen til å gå rundt. Noen av partiene i denne sal anser bilen for å være den absolutte luksus, men for folk flest er bilen en nødvendighet. Derfor treffer dagens drivstoffpriser ikke bare lommeboka til folk flest, de treffer også selve livsgrunnlaget for svært mange familier. For folk flest er prisene på bensin og diesel i praksis en straffeskatt for dem som må bruke bilen hver eneste dag. Den straffeskatten er ekstra hard for tiden. Vi ser nå at stadig flere familier sliter med å få endene til å møtes. Alt blir dyrere: mat, strøm, rente og ikke minst drivstoff. Når drivstoffregningen øker, rammer det arbeidsfolk, barnefamilier, pendlere, de som bor langt fra kollektivtilbud, næringsliv og de som driver små bedrifter. Når folk skal på jobb, levere ungene i barnehagen, komme seg til butikken, besøke besteforeldre eller stille opp på fritidsaktiviteter, finnes det ofte ingen andre alternativer enn bilen. Det er virkeligheten i mitt valgdistrikt, Troms. Kollektivtilbudet i distriktene er nesten ikke-eksisterende, og tog er noe vi kun har på 17. mai. Også næringslivet blør som følge av de skyhøye prisene. Transportbransjen og bygg- og anleggsbransjen rammes særlig hardt. Entreprenørselskapet Brødrene Killi i Harstad forteller at de frykter at de kommer til å gå på tap i kontrakter der store kjøretøy og anleggsmaskiner benyttes. Det er kontrakter som pågår for tiden. Brødrene Karlsen Anleggsdrift og Bergneset Pukk og Grus i Balsfjord forteller at for deres del utgjør de økte drivstoffkostnadene store summer. Det er derfor Fremskrittspartiet sier klart og tydelig at nå må det bli billigere å fylle tanken i Norge. Da har Stortinget i realiteten to valg: å vente og se, sånn som regjeringen gjør, eller å ta grep for å trygge økonomien til folk flest og få prisene ned. Fremskrittspartiet setter alltid hensynet til det norske folk først. Derfor stemmer vi i dag for å få ned prisene på både bensin og diesel så fort som overhodet mulig.

Er det én ting jeg tror provoserer mange innbyggere i dette landet, er det når det blir hevdet at det blir satset på noe, at det er noe som blir styrket, noe som blir bygd opp, man har snudd en trend, man har gått fra å legge ned til nå å bygge opp tilbud, men så ser man det stikk motsatte i sitt eget lokalmiljø: Det kuttes, det legges ned, man fjerner veletablerte tilbud. Den 5. mars gikk flere enn 1 000 innbyggere i fakkeltog for å bevare døgntilbudet ved DPS Tynset. Dagen etter fattet Sykehuset Innlandet vedtak om å legge ned døgntilbudet, med virkning fra 1. april. Man skulle tro det var en dårlig aprilsnarr fra Sykehuset Innlandet. Det blir i hvert fall enda mer provoserende når man da hører på innleggene fra statsråden og også Arbeiderpartiets representant, som snakker om at man styrker tilbud og satser på psykisk helse, for det er det stikk motsatte som skjer flere steder i dette landet. I avisen Arbeidets Rett stiller Alvdal Arbeiderparti følgende veldig gode spørsmål: «Er ikke psykisk helse en prioritet bare fordi vi har valgt å bosette oss noen timer unna de større byene?» Det er et veldig godt spørsmål Alvdal Arbeiderparti stiller. Jeg kjenner ikke til om lokallaget i Alvdal har fått svar på dette spørsmålet fra sin egen statsråd, sin egen regjering eller sine egne representanter på Stortinget, men Fremskrittspartiet stiller også det spørsmålet på vegne av innbyggerne i Innlandet og på Tynset. Er ikke psykisk helse en prioritet bare fordi man har valgt å bosette seg noen timer unna de større byene? Det samme spørsmålet kan jeg stille på vegne av innbyggerne i deler av Troms, f.eks. innbyggerne i Nord-Troms som mister døgntilbudet ved DPS på Storslett, eller innbyggerne som mister tilbudet ved DPS på Storsteinnes. De stiller akkurat det samme spørsmålet som Alvdal Arbeiderparti, og som jeg håper statsråden vil svare på i løpet av denne debatten. Det fortjener de, for disse festtalene som holdes, og de innleggene som holdes fra denne talerstolen, er ikke i samsvar med virkeligheten der ute, når man opplever at det kuttes i viktige tilbud nær der man bor. Jeg gjentar spørsmålet: Er ikke psykisk helse en prioritet bare fordi man har valgt å bosette seg noen timer unna de større byene? Avslutningsvis vil jeg bare redegjøre for at Fremskrittspartiet kommer til å støtte IV og V i innstillingen. Ved en inkurie gikk vi ikke inn i dem i komiteen. I tillegg varsler vi støtte til mindretallsforslagene nr. 4–6.

Jeg tror det er ingen innbyggere i dette landet som forstår hva statsråden egentlig mener når han sier at man bygger opp antall plasser, men det likevel legges ned plasser i nærheten av der folk bor. Det reagerer veldig mange på. Å kutte betyr altså å styrke – det henger rett og slett ikke på greip. La meg ta statsråden med til en annen del av landet, nemlig Troms. Der har styret i Universitetssykehuset Nord-Norge nylig fått en sak til behandling om at man skal videreføre døgntilbudet på Silsand. Men det er ikke noen tilsvarende styresaker om å reversere kuttet i døgntilbudet på Storslett og Storsteinnes. Hva tenker statsråden om dette, med tanke på hva statsråden selv varslet tidligere i år, da den saken ble debattert i Stortinget?

Det er nå et stort engasjement i befolkningen på Tynset. Det er fakkeltog, demonstrasjoner – man er veldig bekymret over det som nå skjer. Mener statsråden at det er mer hensiktsmessig å legge ned disse plassene enn å bevare det døgntilbudet som eksisterer i dag?

Stortinget er veldig engasjert i tilbudet innbyggerne har og får når det gjelder psykisk helsevern. Stortinget har i flere omganger diskutert tilbudet i distriktspsykiatriske senter, og nå får vi urovekkende meldinger om at det skal gjøres kutt i døgntilbudet ved DPS Tynset. Kan statsråden redegjøre for de kuttene som skal forekomme ved DPS Tynset?

På vegne av Fremskrittspartiets representanter Julia Brännström Nordtug, Stig Atle Abrahamsen, Anne Grethe Hauan og meg selv har jeg gleden av å framsette et representantforslag om å redusere ventetidene for utredning, tilpasning og oppfølging av høreapparat.

Statsråden går ikke konkret inn på de tallene som jeg viser til, så la meg gi statsråden nok et tall han kan prøve å kommentere. KOSTRA-tallene viser at andelen eldre over 80 år på institusjonsopphold synker. Siden 2021 har reduksjonen vært på hele 18 pst. – 4,3 pst. bare det siste året. Tallenes tale synes å være klar: En stadig mindre andel eldre får hjemmetjenester, og en stadig mindre andel eldre får institusjonsopphold. Det beyr at stadig flere eldre overlates til seg selv, og de pårørende forventes å gjøre enda mer. Kan statsråden forklare hvordan regjeringens såkalte eldreløft henger sammen med denne bekymringsfulle utviklingen?

Siden statsråden sier at vi ikke bare må snakke om sykehjemsplasser, men også snakke om hjemmebaserte tjenester, vil jeg bore litt videre i akkurat det. De samme KOSTRA-tallene som jeg viste til, viser at andelen eldre over 80 år som bruker hjemmetjenester, også er synkende. I 2015 var det 33 pst. som brukte hjemmetjenester, men nå er andelen 25 pst. Fra Arbeiderpartiet i 2021 overtok makten, har reduksjonen vært på hele 13,3 pst. Det er jo en ønsket utvikling at stadig flere skal bo hjemme, men tallene viser tydelig at andelen eldre som bruker hjemmetjenester, blir stadig mindre, til tross for at det blir flere eldre dag for dag. Er statsråden enig med Fremskrittspartiet i at dette betyr at stadig flere eldre ikke får den hjelpen de har krav på?

«Foreløpige KOSTRA-tall viser at det i 2025 var om lag like mange disponible sykehjemsplasser som i 2024. Til tross for at det stadig blir flere eldre innbyggere i Norge, er det omtrent like mange sykehjemsplasser i dag som for ti år siden. Spriket mellom de fine ordene i statsbudsjettet for 2026 og realitetene rundt om i landet er stort når regjeringen skriver at den «vil fortsette satsing på både flere og nyere heldøgns omsorgsplasser, som sykehjem og omsorgsboliger». Styrer regjeringen mot en krise i eldreomsorgen?»

På vegne av Fremskrittspartiets representanter Per-Willy Amundsen, Bård Hoksrud og meg selv har jeg gleden av å framsette et representantforslag om å sette i gang et forprosjekt for ny innfartsvei til Tromsø.

Fremskrittspartiet mener at politikernes oppgave er å være folkets representanter i møte med systemet, ikke systemets representanter i møte med folket. Det er et veldig viktig perspektiv som jeg håper statsråden tar med seg når man skal følge opp disse vedtakene fra Stortinget, og de merknadene som er skrevet. Her er det veldig viktig at statsråden inntar rollen som folkets røst i møte med systemet, og ikke er systemforsvareren. Det er ganske viktig. Det er mange som bruker en del tid på å snakke om hva vi ikke kan gjøre, og det er helt korrekt at Stortinget ikke saksbehandler enkeltsøknader. Vi gjør heller ikke behandling av klager. Vi innvilger heller ikke enkelte legemidler. Det er ikke Stortingets rolle. Det Stortinget kan gjøre, er å si noe om at den forvaltningspraksisen som har vært, har vært for restriktiv og ikke i stor nok grad har vektlagt anbefalingen fra legen som følger opp og behandler pasienten. Vi kan også si noe om at den risikoen som er ved å bruke et legemiddel som er i tidlig fase, er faglig forsvarlig å ta når alternativet er den sikre død. Det er Stortinget ganske tydelig på nå. Jeg synes kanskje representanten Østensen var lite grann beskjeden da han sa at vi bare ber om dette. Jeg oppfatter ikke at vi bare ber om det. Jeg oppfatter at det er et samlet storting som pålegger statsråden å instruere forvaltningen om at praksisen har vært for restriktiv. Da må forvaltningen vurdere de merknadene, når de nå skal behandle både tidligere saker, pågående saker og saker som kommer framover. Grunnen til at dette er så viktig for Fremskrittspartiet å understreke gang etter gang, er at et hurtigarbeidende ekspertutvalg, selv om det er hurtigarbeidende, aldri vil klare å jobbe raskt nok for en del av de pasientene vi nå snakker om. En del av disse pasientene har ikke tid til å vente fem måneder. De har ikke tid til å vente på det arbeidet som skal skje i etterkant av at den rapporten foreligger. For dem er dette et spørsmål om her og nå, og derfor er det en så tydelig forventning om at dette skal få en konsekvens for hvordan man behandler sakene. Det er helt korrekt, som representanten Østensen er inne på, at det ikke er sikkert at disse merknadene og vedtakene endrer konklusjonen i alle saker. Det er også vi tydelig på, men vi mener at den praksisen som har vært hittil, har vært for restriktiv. Når man har vurdert det som forsvarlig å kunne tilby et legemiddel innenfor en klinisk studie der man har akkurat det samme oppfølgingsopplegget utenfor studien, må det kunne være forsvarlig å gi legemiddelet også utenfor en sånn studie. Det kommer noen klare føringer fra Stortinget for hvordan forvaltningspraksisen har vært. Det er i seg selv ganske oppsiktsvekkende at Stortinget går så langt i å si noe om hvordan man forvalter det regelverket som er. Det håper vi at forvaltningen og departementet tar med seg.

En ting jeg tror både folk flest, politikere, men også de som er særlig berørt av denne saken, blir veldig provosert av, er dersom forvaltningen gjør slik de alltid har gjort, selv om politikere gjør vedtak. Da har det ingen betydning hva politikerne vedtar. I denne konkrete saken er det et samlet storting som er veldig tydelig på at den praksisen som har vært hittil i forvaltningen, har vært for restriktiv. Man har i altfor liten grad vektlagt pasientenes individuelle situasjon. Man har ikke vurdert risikoen for et konkret legemiddel, i lys og kontekst av den enkelte pasients aktuelle situasjon: kort gjenværende levetid og ingen tilgjengelige behandlingsalternativer. Da blir spørsmålet: Hva slags risiko er det rimelig å akseptere? Stortinget ser at vi nå kan akseptere en større risiko for akkurat denne pasientgruppen, og da er det naturlige spørsmålet: Vil statsråden sørge for at risiko framover vurderes i lys av pasientens individuelle situasjon, også når det gjelder legemidler som er i tidlig fase?

Så vidt Fremskrittspartiet har klart å finne fram til, står det ingen plass at det må sendes en ny søknad. Forvaltningsloven åpner nettopp opp for at du kan omgjøre tidligere fattede vedtak når det er ikke til skade for noen, blant annet. Her foreligger det da nye momenter i saken, bl.a. nye presiseringer og føringer fra Stortinget. Så det er åpenbart grunnlag for at man på eget initiativ kan gjenoppta saker som allerede er behandlet, uten at det må settes en ny søknad. De har ikke tid til å vente fem måneder på at man skal behandle en klagesak, som jeg for øvrig kjenner til at man har brukt hittil. Spørsmålet vil jo da være, både for disse sakene som nå er til behandling, og har blitt behandlet, men også framover: Vil statsråden sikre at føringene fra helse- og omsorgskomiteens innstilling og Stortingets vedtak legges til grunn i behandlingen av nye søknader om godkjenningsfritak også framover?

Jeg konstaterer at statsråden vil sørge for at punkt to i vedtaket og merknadene får konsekvenser. Når vi først er inne på regelverk, kan jeg komme inn på forvaltningsloven, og den regner jeg med at statsråden kjenner til. Forvaltningslovens § 35 sier at et forvaltningsorgan kan omgjøre sitt eget vedtak uten at det er påklaget dersom bl.a. endringen ikke er til skade for noen som vedtaket retter seg mot, eller direkte tilgodeser. Vil statsråden ta i bruk forvaltningslovens § 35 til å sørge for at både pågående klagesaker og avsluttede saker vurderes på nytt umiddelbart?

Når det gjelder en hurtig oppfølging av Stortingets vedtak, antar jeg at det også gjelder punkt to i forslag til vedtak og tilhørende merknader. Hvis det er en ting alvorlig dødssyke ALS-pasienter ikke har, er det tid. For menneskene dette gjelder, og deres pårørende, er det bokstavelig talt et spørsmål om tid. Dersom de må vente flere måneder på nye avklaringer eller nye vurderinger, er det stor risiko for at de ikke lever når nye beslutninger foreligger. Fremskrittspartiet legger til grunn at Stortingets føringer i denne saken innebærer at sakene der det allerede er gitt avslag på godkjenningsfritak – både der klagen er avgjort i Helse- og omsorgsdepartementet, og der klagen fortsatt er til behandling – må vurderes på nytt i lys av de presiseringene Stortinget nå gjør. Spørsmålet blir da: Vil statsråden sørge for at det skjer?

Innledningsvis vil jeg si at alvorlighetsgraden i den forrige saken vi diskuterte, blekner fullstendig i møte med den saken vi nå diskuterer. Jeg vil også takke komiteen for samarbeidet om denne saken. Hittil i stortingsperioden har det vært veldig mange ulike flertall i ulike retninger, men for alvorlig og dødssyke mennesker og deres pårørende gjør det godt når Stortinget kan samle seg. ALS er en av de mest brutale diagnosene et menneske kan få. Sykdommen har rask progresjon og er i de fleste tilfellene dødelig. Med dagens behandlingsmuligheter finnes det verken kur eller reell mulighet til å bremse utviklingen for de aller fleste. For pasientene og for familiene deres handler alt om tid – tid som er knapp, og tid som ikke kan sløses bort på byråkrati. Det er bakgrunnen for at Fremskrittspartiet har fremmet forslag om å sikre ALS-pasienter reell mulighet til å benytte ordningen med godkjenningsfritak for legemidler også i tidlig fase. Det er også bakgrunnen for at denne saken er til behandling i dag. Ordningen eksisterer nettopp for pasienter uten andre behandlingsalternativer som samtykker til behandlingen, og som står i en livstruende situasjon. Slik ordningen praktiseres i dag, fungerer den ikke etter sin hensikt. Vi ser at pasienter som faller utenfor kliniske studier, enten fordi de er for syke eller ikke passer kriteriene, systematisk får avslag, selv når risikoen er kjent og akseptert av både pasient og lege. Direktoratet for medisinske produkter har så langt avslått samtlige søknader om godkjenningsfritak for legemiddelet ILB for ALS-pasienter. Klager er heller ikke tatt til følge av departementet. Avslagsgrunnene framstår som standardiserte, og det er vanskelig å se at pasientens individuelle situasjon tillegges reell vekt. Samtidig pågår det en klinisk studie ved Oslo universitetssykehus med legemiddelet ILB, godkjent etter grundige etiske og medisinske vurderinger. 116 pasienter får delta, men det betyr altså at langt flere står utenfor. De er like syke, og de er like uten alternativer. Likevel nektes de tilgang – ikke fordi legemiddelet er for farlig, men fordi praksis ikke er tilpasset situasjonen dødssyke mennesker faktisk står i. Dette mener Fremskrittspartiet er uholdbart. Når et legemiddel vurderes som trygt nok i en større klinisk studie med tett oppfølging, bør ikke samme legemiddel kategorisk avvises for pasienter som ikke har andre muligheter igjen, og som blir fulgt opp av lege. Statsråden understreker at ordningen skal benyttes restriktivt, men praksisen har vært for restriktiv. Denne praksisen fratar mennesker i livets siste fase muligheten til å prøve siste tilgjengelige behandling. Risiko finnes, men risikoen ved ikke å behandle er for disse pasientene absolutt. Det er bra at det blir satt ned en ekspertgruppe som skal se nærmere på hvordan dette skal være i framtiden. Det er i seg selv positivt. Samtidig løser det ikke situasjonen for pasientene som allerede har fått avslag på sine søknader. ALS-pasientene har kort tid igjen. De har ikke tid til et langvarig utredningsarbeid, de trenger en praksisendring nå.

Det er et uttrykk der det heter «som fanden leser Bibelen». Det er litt sånn det virker som representanten Østensen har lest Fremskrittspartiets forslag og merknadene som er skrevet. I merknadene er vi tydelige på hva slags arrangementer det er snakk om. Det er altså snakk om idrettsbegivenheter med norsk deltakelse på aller øverste nivå, og vi gir tre eksempler på hva det kan være snakk om. Det er det det er snakk om i dette konkrete forslaget. Dette hadde ikke vært en problemstilling om Fremskrittspartiets primærpolitikk hadde blitt vedtatt. Hadde det vært opp til oss, så hadde det vært opp til det enkelte serveringssted å avgjøre selv hvor lenge man ønsker å servere sine gjester. Men det er ikke det forslaget i dag handler om. Det er noe helt annet enn det. Det jeg vil avslutte med, er bare nok en gang å konstatere at statsråden ikke svarer på hvorfor han har endret syn, og hvorfor det likevel kommer et forslag til behandling i Stortinget, selv om han sa at det skulle det ikke gjøre. Han tok ingen forbehold i sin uttalelse 14. november. Nå kommer det likevel, og han svarer ikke på hvorfor det likevel skjer.

Mange av de innleggene som har blitt holdt hittil i debatten, bærer åpenbart preg av at man ikke har lest hva forslaget faktisk er, ei heller hva merknadene fra Fremskrittspartiet og Høyre faktisk består av. For i forslaget og i merknadene er det tydelig avgrenset og innrammet hvordan dette forslaget skal fungere i praksis. Det er begrenset til mellom kl. 3 og kl. 6. Det er begrenset til store idrettsarrangementer med norsk deltakelse på aller høyeste nivå. Vi legger også opp til at kommunene skal gjøre den samme vurderingen som de har mulighet til å gjøre ellers når de gir dispensasjon og unntak fra vedtatt reglement i sin kommune. Det er altså ikke noe merkelig eller uklart med dette forslaget. Det er egentlig ganske klart og tydelig hva vi legger opp til her. Likevel bærer innleggene preg av at man tydeligvis ikke har lest det som står. Det jeg vil bruke litt mer tid på, er statsråden. Nå har jeg altså to ganger i skriftlige spørsmål fra Stortinget utfordret statsråden på hva det er som har endret seg siden han først varslet at det ikke skulle komme noe lovforslag fra ham, til at det nå likevel kommer et lovforslag fra ham. To ganger har jeg i en tidligere replikkveksling utfordret statsråden på det samme, og det er ingen svar å få. Og i dag har jeg nok en gang utfordret ham to ganger på det samme. Det er tredje gangen jeg har gjort det. Nå får jeg heller ikke svar. Statsråden klarer ikke å svare på hva som er årsaken til at han har endret syn fra 14. november til i dag, og hva som er grunnen til at det likevel kommer et lovforslag, selv om han i medieoppslaget 14. november var så tydelig på at det ikke ville komme, uavhengig av om vi kvalifiserte oss eller ikke. Han svarer ikke på hvorfor han har endret syn. Det er en helt ærlig sak å endre syn. Det kan være nye momenter som var kommet til – nye fakta, annet som han ikke kjente til før 14. november –som nå tilsier at det likevel er forsvarlig å komme med et lovforslag, som han først sa at han ikke skulle komme med. Men han klarer ikke å opplyse om hva som er årsaken til dette. Han vil ikke svare på det. Da konstaterer Fremskrittspartiet at her har statsråden blitt fullstendig overkjørt av statsministeren, som sier at dette skal vi gjøre, selv om statsråden sa at det skal vi ikke gjøre. Så her har statsministeren grepet inn og sagt at her er det sannsynligvis en dårlig sak for Arbeiderpartiet å gå imot at det skal åpnes for skjenking under fotball-VM, så derfor må vi komme med en ordning, men den må være litt annerledes enn det Fremskrittspartiet har foreslått, så det ikke ser ut som at FrP får fullt gjennomslag. Det er det vi faktisk får i denne saken, for dette åpner opp for at kommunene kan utvide skjenketidene etter søknad. Så vi får ganske mye gjennomslag i denne saken, til tross for at ikke det er akkurat vårt forslag som blir vedtatt. Det lever vi egentlig litt greit med fordi det løser i hvert fall saken nå til sommeren, men på sikt hadde det vært bedre å vedta Fremskrittspartiets forslag, for det hadde gitt mer forutsigbarhet. Jeg oppfordrer statsråden en siste gang: Kan han redegjøre for hvorfor han har endret syn?

Det er selvfølgelig mange negative skadevirkninger av alkoholbruk. Det erkjenner også Fremskrittspartiet, men det er altså ikke det denne saken handler om, selv om statsråden ønsker å avlede oppmerksomheten. Og igjen: Hvorfor svarer han ikke på de spørsmålene som er stilt tidligere, men ønsker å rote til debatten med uvesentlige momenter? Spørsmålet jeg stilte i stad, som ikke statsråden svarer på nå heller, er om man vil legge opp til en forskjellsbehandling mellom kvinnelandslaget og herrelandslaget. Foreløpig er det kun herrelandslaget det gjøres et sånt unntak for. Vil kvinnelandslaget kunne forvente lignende unntak framover – midlertidige unntak? Hadde det ikke da vært en bedre løsning å ha en fast unntaksordning som kommunene kan benytte?

Jeg konstaterer nok en gang at statsråden verken kan eller vil svare på de konkrete spørsmålene som stilles. Jeg får bare konstatere at her har statsråden blitt overkjørt av statsministeren, siden det likevel kommer et lovforslag til behandling i Stortinget, til tross for at statsråden sa det ikke skulle skje. La oss da gripe litt tak i det som skal skje framover. Norsk kvalifisering til internasjonale mesterskap på høyt nivå håper vi skal skje ofte. Det er jo mulighet for at det kan forekomme flere ganger i tidssoner langt unna Norge, så dette er en problemstilling som kan gjenta seg. Er det sånn å forstå at det i hvert fall fra den sittende regjering kun vil komme midlertidige lover, og kun for herrelandslaget, når de kvalifiserer seg – ikke for kvinnelandslaget?

Grunnen til at jeg stiller spørsmålet gjentatte ganger, er at statsråden ikke svarer på spørsmålet. Verken skriftlige spørsmål besvarer han, og ei heller muntlige spørsmål besvarer han. Jeg gjentar at statsråden sa: «Men selv om vi kvalifiserer oss, kommer det ikke et lovforslag om å utvide skjenkebevillingen.» Det er det statsråden er sitert på. Jeg har ikke sett noe dementi av dette sitatet. Jeg har heller ikke sett, i denne saken eller i andre saker, noe forbehold om at man ikke vil ha noen permanent endring, men bare en midlertidig endring. Ingen av de forbeholdene som statsråden nå trekker fram som grunn til ikke å støtte forslaget fra FrP, kom man med i media den gangen. Derfor må jeg på nytt stille spørsmålet, som jeg tror alle legger merke til at statsråden bevisst velger å la være å svare på: Hva er det som endret seg fra 14. november, da statsråden varslet at ingen lovforslag til endring kommer til Stortinget, til at det nå likevel gjør det, bare et annet forslag enn det FrP har fremmet?

Bakgrunnen for at Fremskrittspartiet fremmet det forslaget som nå debatteres og behandles i Stortinget, er faktisk en uttalelse fra statsråden selv. Den 14. november i fjor uttalte statsråden følgende til Nettavisen: «Jeg krysser fingrene for at Norge kvalifiserer seg til VM. Men selv om vi kvalifiserer oss, kommer det ikke et lovforslag om å utvide skjenkebevillingen.» Det var altså uttalelsen fra statsråden til media. På den bakgrunn tenkte Fremskrittspartiet: Hvis det ikke kommer et lovforslag om å utvide skjenketidene fra regjeringen, må Stortinget sørge for å gjøre det. Det er bakgrunnen for at vi har fremmet forslaget. Et veldig naturlig spørsmål til statsråden blir da: Hva er det som har endret seg fra 14. november til vi står her i dag, 12. mars, siden det likevel kommer et lovforslag til behandling i Stortinget om å utvide skjenketidene, som statsråden sa at han ikke ville fremme?

Norge står foran en sjelden begivenhet. For første gang på 28 år har det norske herrelandslaget i fotball kvalifisert seg til et internasjonalt mesterskap. Til sommeren deltar Norge i verdensmesterskapet i USA, Canada og Mexico, et mesterskap som for mange i befolkningen vil være en stor opplevelse og en kilde til fellesskap og begeistring. For min egen del vil det være første gang jeg får se herrelandslaget i fotball spille i et mesterskap. Mesterskapet avholdes i tidssoner som ligger betydelig bak norsk tid. Det betyr at flere kamper med norsk deltakelse vil starte eller pågå i tidsrommet mellom kl. 3 og kl. 6 på natten norsk tid. Dette er et tidsrom hvor skjenking av alkohol i dag ikke er tillatt, uavhengig av lokale ønsker eller særskilte begivenheter. I Norge er det lang tradisjon for at store idrettsbegivenheter samler folk, også på de mange serveringsstedene vi har over hele landet. Når kampene foregår på tidspunkter som faller innenfor nasjonal skjenkestopp, kan dette i praksis innebære at enkelte arrangementer må avbrytes midtveis, selv om kampene fortsatt pågår. Dagens lovverk er tydelig: Kommunene kan i dag utvide skjenketiden ved enkeltanledninger, men det kan ikke gis unntak innenfor det absolutte forbudet mellom kl. 3 og kl. 6 på natten. Dermed finnes det ingen mulighet i regelverket for å tilpasse seg arrangementer som pågår i dette tidsrommet, uansett hvor store eller særpregede de måtte være. Dette aktualiserer et spørsmål om hvordan alkoholloven kan håndtere arrangementer som på grunn av store tidsforskjeller skaper praktiske utfordringer for kommuner, serveringssteder og publikum, samtidig som rammene for ansvarlig skjenking opprettholdes. Kommunene er i dag lokal bevillingsmyndighet og har et bredt skjønn når det gjelder behandling av skjenkesøknader. Ved arrangementer som store internasjonale mesterskap er det nettopp kommunene som kjenner lokale forhold best, og som har ansvar for både trygghet og praktisk gjennomføring. I enkelte tidligere situasjoner har det vært nødvendig å vedta midlertidige unntak i lovverket for å håndtere slike begivenheter, slik vi ser skjer nå. Store idrettsarrangementer med norsk deltakelse kommer med jevne mellomrom – forhåpentligvis. Derfor vil det kunne oppstå lignende behov som dette i framtiden, enten det gjelder fotball, håndball eller olympiske leker, og enten det gjelder mesterskap for kvinner eller for menn. Forslaget fra Fremskrittspartiet sikrer både kommunene og serveringsstedene forutsigbarhet og mulighet til å håndtere slike situasjoner på en forsvarlig måte. Det gjør at midlertidige unntakslover blir unødvendige, og at man likebehandler idrettsmesterskap for både menn og kvinner. Forslagene fra Fremskrittspartiet ivaretar både tradisjoner, gjennomføring, lokale hensyn og ansvarlighet når store idrettsbegivenheter på øverste nivå med norsk deltakelse finner sted på tidspunkter som ikke uten videre lar seg tilpasse dagens skjenkebestemmelser. For Fremskrittspartiet handler dette om sunn fornuft. Med det tar jeg opp forslaget fra Fremskrittspartiet og Høyre.

På vegne av Fremskrittsparti-representantene Julia Brännstrøm Nordtug, Stig Atle Abrahamsen, Anne Grethe Hauan, Morten Kolbjørnsen og meg selv har jeg gleden av å framsette et representantforslag om å sikre norsk legemiddelberedskap gjennom nasjonal produksjon og forpliktende beredskapsavtaler.

Dette er bare avledningsmanøvrer fra regjeringen, i kjent stil. Man vil ikke svare konkret på hva slags ressursomfang som benyttes på dette problemmottaket i Troms. Man vil ikke være ærlig om utfordringene – til tross for at alle som bor i dette området, kan se med det blotte øyet hvilke utfordringer dette medfører. Likevel vil altså regjeringen ikke gi ut informasjon om omfanget av dette problemet. Disse tallene er det fullt mulig å få hvis statsråden ønsker det, og det er fullt mulig å opplyse om det hvis man vil. Dette handler ikke om å henge ut enkeltpersoner, utlevere enkeltadresser eller identifisere noen, det er snakk om én spesiell institusjon, én av to i landet, som nå medfører store utfordringer knyttet til sikkerheten til innbyggerne som bor i nærområdet. Likevel velger regjeringen ikke å svare på spørsmålene. Da kan jeg ikke gjøre noe annet enn å konstatere at man har noe å skjule, fordi man ikke vil være ærlig om problemene knyttet til dette mottaket. Hva tenker statsråden om det?

Hva er det regjeringen har å skjule? Det er det naturlige oppfølgingsspørsmålet som melder seg. Her snakker vi ikke om en enkeltstående adresse, her snakker vi ikke om at man fra Stortingets side skal få informasjon om privatadresser eller enkeltpersoner. Vi snakker om én av to institusjoner i dette landet, såkalt særbol, særskilt bo- og oppfølgingstiltak for asylsøkere som trenger det. Det er snakk om én av to institusjoner, og en av dem er i Troms. Naboene til dette mottaket omtaler det som foregår nå, som et eksperiment – et eksperiment de ikke har samtykket til å delta i, og som de ikke lenger ønsker å delta i. Likevel får ikke Stortinget ut informasjon om hvor mye politiressurser vi bruker på dette problemmottaket, som er lokalisert på Rødbergodden i Senja kommune i Troms fylke. Derfor gjentar jeg spørsmålet mitt: Hva er det regjeringen har å skjule?

«Politiet har hatt flere utrykninger til Rødbergodden asylmottak i Senja kommune. I løpet av første halvår 2025 skal det ha blitt levert 24 anmeldelser knyttet til hendelser i tilknytning til mottaket. Fremskrittspartiet har bedt om tall på utrykninger til asylmottaket de siste to årene, men statsråden svarer at departementet ikke får slike tall. Statsråden kunne selvsagt innhentet disse tallene. Hvorfor vil ikke statsråden sørge for at Stortinget får innsyn i helt grunnleggende informasjon om politiets ressursbruk knyttet til dette asylmottaket?»

At noe er tidkrevende og vanskelig å få til, betyr ikke at man skal la være å gjøre det. Da burde man begynt med det i går – eller iallfall begynne i dag, for å få gjort noe med det. Det er rett og slett en provokasjon for innbyggerne i Nord-Norge når man vet hva man må gjennom av glattkjøringskurs og mørkekjøring når man skal ta sertifikatet, og hva slags forpliktelser man må forholde seg til. Så er det ingen muligheter for å kontrollere om andre har vært gjennom samme opplæring for å kjøre på de samme veiene, og ofte i de samme bilene som vi bruker i Nord-Norge. Det blir man mektig provosert av. Spørsmålet gjelder også standarden på veiene i Nord-Norge. Vi vet at den er begrenset. Det er også noe man kan gjøre noe med på kort sikt, sammenlignet med disse internasjonale konvensjonene. Spørsmålet til statsråden er: Har han forståelse for at innbyggerne i Nord-Norge blir provosert over at man utsettes for en alvorlig dødsrisiko i møte med utenlandske sjåfører i Nord-Norge, når man vet hva slags krav og forpliktelser man må forholde seg til under kjøreopplæringen?

Innbyggere i Nord-Norge kjører nå med hjertet i halsen på de nordnorske vinterveiene. Man er kjempebekymret for å møte på en turist i en leiebil som kan utsette en selv for alvorlig fare og i ytterste konsekvens død. Vi har allerede sett eksempler på at det har skjedd i Nord-Norge. Det er også en kjensgjerning at standarden på veinettet i Nord-Norge er veldig begrenset. Det er dårlig standard mange plasser. Særlig på fylkesveier vil jeg være så direkte å si at det er begredelig standard. Det øker ulykkesrisikoen når vi snakker om sjåfører som har veldig begrenset erfaring med å kjøre på vinterveier. Da er et naturlig spørsmål til statsråden: Vil han ta et initiativ internasjonalt for å endre eller justere på de forpliktelsene Norge har, for å kunne stille strengere krav til utenlandske turister og andre sjåfører som kommer til Norge og kjører på veldig krevende vinterveier, som vil være med på å sikre særlig innbyggerne i Nord-Norge, men også resten av landet, fra alvorlig dødsrisiko?

«Det har den siste tiden vært flere alvorlige ulykker og hendelser på nordnorske vinterveier der utenlandske turister uten erfaring med vinter- og mørkekjøring har vært involvert. Det er et stort paradoks at personer uten nødvendig kompetanse kan leie bil og ferdes på noen av landets mest krevende vinterstrekninger. Dette reiser spørsmål om dagens regelverk er tilstrekkelig. Vil statsråden vurdere strengere krav til utenlandske sjåfører om å dokumentere erfaring med vinter- og mørkekjøring for å kunne kjøre på norske vinterveier?»

Det denne saken ikke handler om, er den generelle alkoholpolitikken i landet. Det denne saken faktisk handler om, er det som Fremskrittspartiet kaller for sunn fornuft, for dette er snakk om å likebehandle butikker, enten de har bemanning eller de er fjernstyrt og bruker ulike teknologiske løsninger for å utøve den kontrollen som lovverket pålegger dem å gjøre. I veldig mange deler av landet, særlig i distriktene, er fjernstyrte butikker, fjernbetjente butikker, helt vesentlig for at man i det hele tatt skal kunne ha en butikk på det stedet. I mitt eget hjemfylke, Troms, er det, så vidt jeg har klart å finne ut av, minst elleve butikker som er fjernstyrt, fjernbetjent. Hele fire av dem er på Senja – Senja kommune, men vi har også fjernstyrt butikk i Kongsvik og i Fjelldal i Tjeldsund kommune. Vi har fjernbetjent butikk i Arnøyhamn i Skjervøy kommune, vi har det i Djupvik i Kåfjord kommune – over hele Troms har vi fjernstyrte butikker, fjernbetjente butikker. Det er helt avgjørende for at man i det hele tatt skal ha et tilbud i disse distriktskommunene i Troms. For Fremskrittspartiet er denne saken altså ikke en diskusjon om den generelle alkoholpolitikken i landet – det kan jeg love Stortinget at Fremskrittspartiet kommer til å invitere til gode debatter om i tiden framover – men dette er rett og slett en sak som handler om sunn fornuft, og som handler om at det skal være mulig å bo og leve i distriktene i dette landet, der det er store avstander, og der det ikke er store butikker tilgjengelig overalt. Det vi ser veldig mange steder, er at ofte er lokalbutikken det siste gjenværende tilbudet i et lokalsamfunn. Å spenne beina under det siste gjenværende tilbudet i et område fordi man skal nekte dem å selge lovlige varer som alkohol og tobakk, vil være helt feil, og det vil være med på å forsterke den avfolkingen som vi ser skjer i store deler av landet. Vi må ha en politikk som aktivt motvirker en slik avfolking, og ikke understøtter den. Derfor er det veldig fornuftig at Stortinget kommer med disse presiseringene i dag. Vi forventer at statsråden følger opp og leverer på det som er bestillingen fra Stortinget, at man gir beskjed til både kommunene, statsforvalterne og Helsedirektoratet om at den praksisen som har vært flere steder, skal kunne videreføres, og så får man komme tilbake med eventuelle lovendringer dersom det viser seg at det er behov for å gjøre det. Men igjen: Dette er i dag en seier for den sunne fornuften i Stortinget. Det er Fremskrittspartiet veldig glad for, og så ser vi fram til oppfølgingen.

Som jeg var inne på i min første replikk, henger dette litt sammen, for det handler om alkoholpolitikken som praktiseres overfor kommunene der ute, og distriktene. Det statsråden ikke svarer på i spørsmålet mitt, er hva som har endret seg, siden man kommer med så tydelige og kategoriske uttalelser om at det ikke vil komme noe forslag om utvidede skjenketider, uavhengig av om Norge kvalifiserer seg til fotball-VM eller ikke. Så kommer det likevel et forslag om det bare to måneder etterpå. Hva er det som har endret seg? Hva er det som er nytt som gjør at statsråden likevel kom med et forslag han sa at han ikke ville komme med?

I og med at statsråden avsluttet sitt innlegg med behovet for en restriktiv alkoholpolitikk i Norge, synes jeg det er naturlig å utfordre statsråden på en sak der det har vært litt uklart hva statsråden egentlig mener. Og da viser jeg til at statsråden uttalte i november i fjor at det ikke var sånn at han ville komme med et forslag til lovendring for å utvide skjenketidene i forbindelse med fotball-VM. Det var han ganske tydelig på i media. Så går det to måneder, og så kommer det likevel et lovforslag om å utvide skjenketidene under fotball-VM. Dette er en sak som også berører distriktene i Norge. Kan statsråden redegjøre for bakgrunnen for at statsråden har skiftet standpunkt i denne saken?

Til det siste: Det er veldig rart at partiet Rødt har stått i lag med Fremskrittspartiet helt inntil det siste, da man trekker seg og heller går med Arbeiderpartiet. Da blir det tydelig for alle sammen hva dette handler om. Det er mye interessant som har vært sagt i denne debatten. Det har vi ikke tid til å gå gjennom nå, men det som er tydelig fra Fremskrittspartiets side, er at vi ikke ønsker å utrede absolutt alt mellom himmel og jord. Vi har to konkrete ting vi ønsker at den nye modellen skal være basert på: et skille mellom investering og drift og at store sykehusinvesteringer skal fullfinansieres av staten over statsbudsjettet. Det er det modellen skal bygges på. Istedenfor å utrede alt mellom himmel og jord burde man bruke all tid på å utrede akkurat det. Det er forskjellen mellom våre forslag og det flertallet går inn for. Til slutt en kort stemmeforklaring: Fremskrittspartiet kommer til å stemme for I og II i tilrådingen og forslagene nr. 1 og 2 fra mindretallet. Vi vil stemme for forslag nr. 4, som vi har framsatt selv, og subsidiært for forslag nr. 6, framsatt av Arbeiderpartiet. Vi kommer til å stemme mot forslag nr. 5.

For å ta det siste først: Den gangen Fremskrittspartiet hadde finansministeren, var også rentene vesentlig lavere enn det de er i dag. Selv om det var markedsrente, var rentene fortsatt om lag halvparten av hva man må betale i dag, under dagens regjering. Denne debatten synes jeg er veldig komisk. Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg skal starte med å ta fatt på ting. Det som har vært poenget fra Fremskrittspartiet, er å slå fast to viktige prinsipper: at man skal skille mellom investering og drift, og at Stortinget skal fullfinansiere bygging av nye sykehus over statsbudsjettet. Det har vært rammeverket for den nye modellen, og selvfølgelig må en utrede alle detaljene rundt hvordan den skal implementeres. Det er også en tydelig retning for hvor vi ønsker å gå i helsepolitikken. Det er ikke innfallsmetoden. Det er det samme som Fremskrittspartiet har ment i denne saken siden helseforetaksmodellen ble innført. Hvis man går inn og leser hva representanten John Alvheim sa på vegne av Fremskrittspartiet i debatten den gangen man innførte helseforetaksmodellen, er det akkurat disse momentene han framførte. Hvem som helst kan gå inn og lese det. Jeg må også legge igjen en liten visitt hos partiet Høyre. I denne saken, og egentlig i sak etter sak på helsefeltet, framstår partiet Høyre mer og mer som et ekko av Arbeiderpartiet og et støttehjul for dagens regjering. På et eller annet tidspunkt må Høyre velge om de skal være et alternativ til Arbeiderpartiet eller om de skal være en del av Arbeiderpartiet. Avstanden er nå så kort mellom Arbeiderpartiet og Høyre at det er like før partiet Høyre burde inngå i regjeringen Støre. Representantene fra Høyre kunne like gjerne blitt statssekretærer for statsråden i Helse- og omsorgsdepartementet – så lik er argumentasjonen de framfører. Det dette også egentlig handler om, og som jeg tror jeg vil bruke de siste sekundene på å avkle for det norske folk og dem som følger med på denne debatten, er det politiske spillet. Dette er Arbeiderpartiet i kjent stil. Sånn opererer de i alle kommunestyrer. Sånn opererer de i alle fylkesting. Sånn har de også operert på Stortinget i alle år. Det har vært noen partier som har gått foran og fremmet gode forslag, og så har Arbeiderpartiet sagt at det er uforsvarlig og ufornuftig, og at vi ikke kan gjøre dette. Så kommer de diltende etter noen få år etterpå – med til forveksling lik ordlyd – og sier at nå er det ansvarlig, nå er det fornuftig, og nå skal vi utrede det. I realiteten er det bare å stjele andres klær mens de bader. Sånn er det Arbeiderpartiet holder på. Det er noen partier som later som at de nå får et betydelig gjennomslag, men det gjennomslaget de faktisk hadde, hadde de sammen med Fremskrittspartiet og Senterpartiet. Det dette egentlig handler om, og som er realiteten som det norske folk burde være klar over, er at enkelte partier ikke klarer å leve med at Fremskrittspartiet får et betydelig gjennomslag i Stortinget. Det er det dette handler om: at FrP ikke skal få gjennomslag, og at man skal berge regjeringen Støre og dagens helseminister. Til slutt vil jeg også bare gjøre noe jeg ikke rakk i mitt forrige innlegg, og det er å presisere at vi har lagt inn en justering av forslag nr. 2 fra komiteen, som vi tok opp, der ordet «omgående» er strøket, og ordet «vedtatt» er erstattet med «implementert».

Beklager det, president.

Her var det i kjent stil mye tåkeprat fra statsråden. Han bruker veldig mange ord på å svare på det som er et veldig enkelt spørsmål, men han klarer ikke å svare på det spørsmålet handler om. Derfor gjentar jeg det og prøver en gang til. Uttalelsen fra representanten fra Rødt var at Stortinget i dag vedtar en ny måte å finansiere sykehusene på, og jeg gjentar spørsmålet: Vedtar Stortinget i dag en ny måte å finansiere sykehusene på?

I innlegget til statsråden og i innlegget fra representanten Aydar fra Rødt blir det uttalt at Stortinget i dag vedtar en ny måte å finansiere sykehusene på. Spørsmålet til statsråden er ganske enkelt: Vedtar Stortinget i dag en ny måte å finansiere sykehusene på?

Situasjonen i Sykehus-Norge er dramatisk, og den utvikler seg raskt i feil retning. Vi kan ikke lenger diskutere mindre justeringer; Stortinget må stake ut en annen kurs. Fremskrittspartiet ser denne virkeligheten tydelig. Foretakenes gjeld øker, og investeringer i nye sykehus fullfinansieres ikke over statsbudsjettet. Da blir resultatet alltid det samme: Det kuttes i driften, det kuttes i fagfolk, og det kuttes i pasientbehandling. Når flere hundre årsverk forsvinner ved noen av landets største sykehus, er ikke det bare tall i et regneark. Det er mennesker som skulle ha stått ved sengen til en pasient, det er operasjoner som ikke blir gjennomført, og det er økende ventetid og svekket kvalitet. Vi vet hvor det ender hvis vi lar utviklingen fortsette. Pasienten taper hver eneste gang. Spiralen drives av én ting: en gjeldsbelastning som er i ferd med å bli uutholdelig, og rentekostnader som spiser opp rommet for pasientbehandling. Når økonomien presses, presses også pasienttilbudet. Når gjelden øker, reduseres kapasiteten. Dette er virkeligheten ved norske sykehus i dag. Vi kan ikke akseptere en modell der syklusene forventes å finansiere samfunnskritiske investeringer med kutt i drift. Ingen andre sektorer som forvalter liv og helse, har en sånn ordning. Vi ville aldri bedt samferdselssektoren finansiere store prosjekter ved å redusere vedlikehold på veiene. Regjeringen kutter heller ikke i antall byråkrater når man går på en kostnadssprekk i det nye regjeringskvartalet, men akkurat det gjør vi ved sykehusene. Der skal det kuttes i pasienttilbudet. Fremskrittspartiet mener derfor det er helt nødvendig med en ny finansieringsmodell for sykehusene. Den nye modellen må ha to bærende prinsipper: for det første et skille mellom drift og investeringer, og for det andre at Stortinget, vi som sitter i denne salen, skal fullfinansiere nye sykehus som bygges. Vi kan ikke vente på nok et utvalg, nok en utredning og nok en prosess der regjeringen bare skyver ansvaret foran seg. Hver måned og hvert år med passivitet betyr nye kutt, nye nedskjæringer og nye pasienter som ikke får den hjelpen de trenger, når de trenger den. Å skille drift og investeringer betyr forutsigbarhet. Det betyr at pasientbehandlingen ikke skal være en salderingspost, og det betyr at sykehusene faktisk kan levere det de er satt til å levere: likeverdige helsetjenester med høy kvalitet over hele landet. Sykehusene våre står i en situasjon som krever politisk handling og en tydelig retning. Da følger det naturlig å ta opp de forslagene som nettopp løfter dette problemet. Jeg vil ta opp at forslag nr. 4, fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Rødt, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti, har fått følgende tillegg i forslagsteksten: «(...), slik at investeringer ikke går utover driften av sykehusene.» Jeg registrerer at det har vært en utvikling i saken gjennom dagen, så jeg overlater til de respektive partiene å redegjøre for hvorfor de har snudd og endret syn.

Ja, det tror jeg nok det vil være et stort behov for å gjøre. For hvordan mener statsråden at de svarene han her gir, og det som har vært besvart hittil, er forenlig med Direktoratet for medisinske produkters journal- og arkivplikt og offentlighetslovens forutsetninger om gjenfinning og innsyn? Og hvordan skal Stortinget kunne utføre en reell kontroll med praksisen dersom sånne opplysninger ikke lett kan framskaffes på Stortingets spørsmål?

Jeg takker for svaret. De tallene og opplysningene som statsråden kommer med, må vi også gå nærmere inn på i etterkant. Men i og med at Direktoratet for medisinske produkter åpenbart har et datagrunnlag for å kunne si noe om klagevolumet, hvorfor kan ikke de samme kildene benyttes til å sammenstille oversikten over antall mottatte søknader og antall innvilgelser etter § 2-5 åttende ledd, som Fremskrittspartiet har bedt om en oversikt over?

«Fremskrittspartiet mener det er viktig å få en oversikt over hvordan ordningen med godkjenningsfritak for legemidler utenfor kliniske studier praktiseres. I svaret på mitt skriftlig spørsmål nr. 1 059 opplyser statsråden at «svært få» avslag på søknader om godkjenningsfritak etter legemiddelforskriften § 2-5 åttende ledd påklages. Kan statsråden klargjøre hvilket datagrunnlag han bygger denne opplysningen på?»

Hvis innbyggertallet i Nord-Norge hadde blitt doblet over natten med alle andre faktorer ellers like, er det ikke usannsynlig rent statistisk at en da også hadde fått doblet antallet hjerteinfarkttilfeller – hvis alt annet er likt. Men det er ikke det som er poenget. Grunnen til at jeg tok ordet til en kort merknad, var innlegget fra representanten Vasvik fra Arbeiderpartiet. Fremskrittspartiet er helt enig i at vi har et veldig bra tilbud i Norge når det gjelder behandling av hjerteinfarkt, men hele grunnen til at vi tok opp denne saken, er at det kan bli enda bedre. Noen plasser i landet er det åpenbart behov for at det kan bli enda bedre, som vi har redegjort for i dette forslaget. Det gjelder bl.a. store deler av Nordland og Møre og Romsdal. Vi kan også snakke om andre plasser, men i dette forslaget har vi pekt på de to plassene. Det er åpenbart et grunnlag for at det kan bli enda bedre enn det er i dag. Selv om vi har veldig mange veldig kompetente fagfolk og veldig mange gode PCI-sentre, kan tilbudet vi har i dag, bli enda bedre i framtiden. Det nettopp det Fremskrittspartiet tar til orde for i dette forslaget, og vi håper Stortinget slutter seg til forslagene.

Gjennom denne debatten har vi fått etablert et ganske tydelig skille i denne salen. Du har dem som ønsker handlekraft og gjennomføringsevne for et bedre tilbud og bedre trygghet for pasientene i Norge, og dem som ikke vil ha det. Det går et tydelig skille mellom dem som vil gjennomføre konkrete forslag, og dem som vil utrede. Det går et tydelig skille mellom dem som bare vil ha retningslinjer, og dem som vil ha et bedre tilbud for innbyggerne i Nord-Norge og i Møre og Romsdal. Det har denne debatten vist med all tydelighet. Derfor er Fremskrittspartiet veldig stolt over de forslagene vi har fremmet, og vi mener det er bra for innbyggerne og bra for pasientene, og det kommer vi til å stå ved. Jeg tegnet meg også for å redegjøre for hvordan vi stiller oss til noen av de øvrige forslagene som er fremmet i saken. Det er fremmet to forslag, forslag nr. 4, fra SV og Senterpartiet, og forslag nr. 5, fra Senterpartiet, som vi kommer til å støtte subsidiært i voteringen på tirsdag. Det samme gjelder forslag nr. 6, som er framsatt av Miljøpartiet De Grønne. Det forslaget vil vi også støtte subsidiært i voteringen. Når det gjelder tilrådingen fra komiteen, vil vi fram mot voteringen på tirsdag vurdere å støtte det første punktet subsidiært, men vi kommer til å kjempe med nebb og klør for vårt primære syn, som er at det må på plass et døgnåpent tilbud for PCI i Bodø. Det samme må etableres i Ålesund, og vi må samtidig ivareta og styrke fagmiljøet ved UNN i Tromsø, som jeg har hatt gleden av å besøke. Det er ingen tvil om at vi har et veldig høykompetent fagmiljø på UNN i Tromsø, som er langt framme når det gjelder kvalitet på tilbudet som leveres. Det er vi veldig stolt over å ha på Universitetssykehuset Nord-Norge i Tromsø.

Det siste synes jeg er en avsporing og nesten en fordumming av debatten. Det viser seg at volumet er stort nok til å ha et døgnåpent tilbud i Bodø, at det er viktig at et PCI-inngrep skjer etter maksimalt 120 minutter, og at trombolyse i mange tilfeller ikke hjelper eller er godt nok. Vi har overleger innen hjertemedisin på Ahus som i tillegg understreker at et døgnåpent tilbud på PCI i Bodø, vil bety at 40–50 pasienter får et bedre tilbud og at betydelig færre får kronisk hjertesvikt som følge av det infarktet de får. Er statsråden sikker på at dette er et rent faglig spørsmål, eller er det i realiteten mest et økonomisk spørsmål?

Takk for svaret, det var interessant. La meg ta litt videre tak i dette med faglige spørsmål: I et høringssvar fra et av Norges beste hjertemedisinske miljøer – på Ahus – er anbefalingen klar. Det er ingen grunn til å frykte en lavere faglig standard på grunn av et noe lavere volum på PCI-inngrep i Tromsø. Derimot estimeres det at det årlig er 40–50 pasienter med akutt hjerteinfarkt som ville fått et bedre tilbud med et døgnåpent PCI-tilbud i Bodø. Statsråden snakker om at dette er et faglig spørsmål. Nå har han fått et klart faglig råd fra et av de fremste fagmiljøene. Hvorfor vil han ikke ta det rådet?

Jeg vil ta litt tak i det brevet som statsråden sendte til helse- og omsorgskomiteen. I det brevet som statsråden sendte, virker det som at de eneste tallene statsråden opplyser om, egentlig er relativt uviktige for saken. Hvorfor velger statsråden i brevet til komiteen å unnlate å opplyse om at volumet på PCI-inngrep i Helse nord er stort nok til at et døgntilbud i Bodø ikke vil gå ut over den faglige kvaliteten?

Tid er en helt avgjørende faktor når et menneske får et alvorlig hjerteinfarkt. For optimal behandling må en pasient få PCI-behandling innen 90–120 minutter. For mange mennesker i Norge, særlig i Nord-Norge og i Møre og Romsdal, er det dessverre en avstand og et tilbud som gjør dette vanskelig i dag. I Nord-Norge har vi bare ett døgnåpent PCI-senter, i Tromsø. I Bodø stenger PCI-laben på ettermiddagstid, og i helgene er det helt stengt. Konsekvensene av dette kjenner vi altfor godt. Statsforvalteren i Nordland har to ganger konkludert med lovbrudd fordi pasienter ikke fikk hjelp innen rimelig tid. I ett tilfelle førte det til et tragisk dødsfall, da en kvinne mistet livet på vei fra Bodø til Tromsø. Det skal ikke være sånn at postnummer og klokkeslett avgjør om du overlever et hjerteinfarkt i Norge. De samme utfordringene finnes også i Møre og Romsdal. Mange steder i fylket er det rett og slett vanskelig å nå fram til St. Olavs hospital i tide. Det er ikke rart det er et stort folkelig engasjement for et PCI-tilbud i Ålesund. For folk som bor i distriktene, handler dette bokstavelig talt om liv og helse. Et argument som ofte brukes mot et utvidet PCI-tilbud, er at flere sentre vil redusere faglig kvalitet på grunn av et lavere volum. Men her er det viktig å lytte til fagfolkene. Fem overleger ved hjertemedisinsk avdeling på Akershus universitetssykehus, et av landets fremste hjertemiljøer, viser tydelig til ESC, European Society of Cardiology, sine anbefalinger: 400 prosedyrer i året per senter og 75 per operatør – mer enn det gir ikke bedre resultater. I Nord-Norge ligger volumet på 1 400–1 600 PCI-prosedyrer årlig. Med et døgnåpent tilbud i Bodø ville ca. 600 prosedyrer blitt gjort der, og rundt 900 i Tromsø. Begge sentrene ville ha ligget langt over ESCs volumkrav med svært god margin. Bekymringene om lav kvalitet faller på sin egen urimelighet. Overlegene sier også noe annet: 40 til 50 pasienter i Nord-Norge ville hvert år fått et bedre tilbud og unngått kronisk hjertesvikt dersom Bodø hadde et døgnåpent PCI-senter. Dette er mennesker, ikke statistikk. Norge har ni PCI-sentre. Sverige har 29, og Finland har 22. I Norge har vi en enda mer utfordrende geografi, med like store utfordringer med avstander. Fremskrittspartiet mener at det er ingen grunn til at Norge skal ligge bak våre naboland når det gjelder å redde liv. Derfor fremmer Fremskrittspartiet tre konkrete forslag – sammen med andre, og som jeg nå tar opp – om døgnkontinuerlig PCI-tilbud i Bodø, styrking av fagmiljøet og PCI-tilbudet ved UNN i Tromsø og etablering av et PCI-senter i Ålesund. For Fremskrittspartiet handler dette om å redde liv, og det handler om at mennesker som får hjerteinfarkt, skal ha samme sjanse til å overleve uansett hvor i landet de bor. Nå må vi levere et PCI-tilbud som redder flere liv.

Statsråden var på talerstolen i sted og stilte en hel rekke spørsmål om hva han skal si til aktørene. Svaret på det ligger jo i forslaget, som det er flertall for i Stortinget. Der står det klart og tydelig hva statsråden skal gjøre, så det burde ikke være så veldig vanskelig å forstå hva Stortingets vilje er i denne saken. Statsråden har ikke vært tydelig på at han skal gjennomføre dette heller, og det synes jeg det er veldig interessant å merke seg. Stortinget har selvfølgelig mange muligheter og ris bak speilet dersom statsråden velger ikke å forholde seg til et så tydelig vedtak, og en så tydelig overkjøring, fra Stortingets side, når man ikke leverer på viktige punkter som omhandler rehabiliteringstilbudet til innbyggerne i dette landet. Svaret på spørsmålet som statsråden stiller gjentatte ganger på retorisk vis, er: Les teksten i forslaget som det nå er et ganske solid flertall for.

Vi har fått høre veldig mange spesielle innlegg i det siste her, både fra statsråden og fra representanten fra Arbeiderpartiet, og det er mange ting man kan ta fatt i. La det bare være sagt, så det ikke skal være noe tvil om det: Fremskrittspartiet er selvfølgelig villig til å prioritere mer penger til nettopp rehabilitering, også innenfor helsesystemet vårt. Det har vi vist i våre alternative statsbudsjetter, og det kommer vi til å vise at vi er villige til å gjøre også i årene framover. Så ikke kom med den form for skremselspropaganda. Hva er årsaken til at man nå skal ta ned så mye på den rammen som har vært for rehabilitering? Jo, det er at man skal spare penger, man skal bruke mindre penger i helseforetakene. Man skal heller bruke de pengene på å betale renter og avdrag til staten på store byggelån fordi man har bygd nye sykehus. Det er det som er hele havariet av en helseforetaksmodell, som statsråden står ansvarlig for: at man skal kutte i viktige tilbud for pasientene og fagfolkene fordi man skal betale renter og avdrag på et lån fra staten. Det er helt meningsløst. Det eneste rette i denne saken er å gripe inn når vi har muligheten til å gjøre det, når det er et politisk flertall for å gjøre det. Under debatten har jeg også tenkt mye på et uttrykk, og det er «opp som en løve og ned som en skinnfell». Jeg tenkte på det uttrykket under begge innleggene til representanten fra Høyre. For det vi også ser i denne salen, er at i sak etter sak velger partiet Høyre å være et støttehjul for regjeringspartiet Arbeiderpartiet, som vi også ser har veldig lite styringsdyktighet. Ja, men nei, men ja, men nei – det er gjennomgangsmelodien fra partiet Høyre. På den ene siden kritiserer man hele prosessen og resultatet, mens på den andre siden vil man ikke gjøre noe som helst for å forhindre den raseringen som er i ferd med å skje innenfor rehabiliteringsfeltet i Helse sør-øst og Helse Midt-Norge. Det går ikke an å tale med to tunger, slik partiet Høyre gjør: at man på den ene siden kritiserer regjeringen, mens man på den andre siden skal forsøke å berge regjeringen, når man ser at man kan gjøre det. Jeg mener at partiet Høyre må begynne å være konsekvent. Hvis man er opptatt av pasientene, fagfolkene og de gode, etablerte fagmiljøene, og mener alvor når man sier at det er viktig at kvalitet og faglige råd veier tyngre enn økonomi, burde man stemme for det forslaget som er framsatt av flere partier i salen her i dag, heller enn å være støttehjul for regjeringen. Vi får se hva partiet Høyre velger å gjøre.

Dagen i dag har vært en interessant dag for å følge debattene i stortingssalen. Sjelden har jeg hørt Arbeiderpartiet snakke så mye om Fremskrittspartiet som de har gjort i dag. Det har vært veldig, veldig interessant. Det som har vært gjennomgangsmelodien, egentlig i samtlige innlegg fra start til slutt – og vi har sikkert ikke hørt de siste innleggene ennå – har vært skremselspropaganda. Det er ikke måte på hvor farlig dette er i ferd med å bli, det som det nå er et flertall for i Stortinget. Det som særlig statsråden og hovedtalspersonen fra Arbeiderpartiet egentlig blottlegger med sine innlegg, er den manglende styringsdyktigheten som dagens mindretallsregjering her utviser. Det er ikke måte på hvor mange advarsler og innspill man har fått – både fra brukere, fra ansatte som jobber i disse veletablerte fagmiljøene, og ikke minst fra de tilbudene som er i ferd med å forsvinne – om at dette er noe som man burde stoppe og ikke gjennomføre. Likevel har statsråden vendt det døve øret til. Man har altså valgt ikke å gripe inn og gjøre noe med det, og på grunn av det må Fremskrittspartiet og stortingsflertallet gripe inn og gjøre noe med det. Man snakker om sløsing med penger. Det er altså sånn at mange av de aktørene som har drevet disse veletablerte rehabiliteringstilbudene, har gjort det til en lavere kostnad og med høyere kvalitet enn det det offentlige selv kan levere. Da synes jeg det er sterkt kritikkverdig at man skal spenne bein under disse tilbudene. Det er også viktig å trekke fram at det her er snakk om en del fagmiljøer som man har brukt lang, lang tid på å bygge opp, men det er utrolig hvor fort man kan rive ned disse fagmiljøene med den prosessen som man nå har gjennomført i Helse sør-øst og Helse Midt-Norge. Her kunne statsråden ha valgt en annen vei. Det har han dessverre ikke gjort, og derfor griper Stortinget inn. Fremskrittspartiet er veldig positive til å bruke anbud for å få inn gode tilbud til en god pris og med god kvalitet, men det handler om hva man legger inn i disse anbudene. Det er det som avgjør kvaliteten på det man får ut igjen. Når man f.eks. har tatt ned rammen fra 1,7 mrd. kr til 1,2 mrd. kr, sier det seg selv at det også er vanskelig å vektlegge kvalitet høyere enn pris. Da er det åpenbart at det her er et ønske om å spare penger og bruke mindre ressurser i stedet for å satse på gode, etablerte rehabiliteringstilbud som er bra for pasientene, for de fagfolkene som jobber der, og for lokalsamfunnene der disse er etablert. Jeg ber også statsråden merke seg formuleringen i det forslaget som det nå er flertall for, som ble framsatt av representanten Dalin. Der var han tydelig på at dette gjelder for kontrakter som ennå ikke er signert, der man ennå ikke har inngått kontrakten – der ber man om å avlyse anskaffelsen. Der man ennå ikke har signert, må man altså stoppe opp. Det mener vi er fullt mulig, forsvarlig og lovlig, og det er skremselspropaganda, det vi har fått høre hittil.

Det som har vært i ferd med å skje, er en rasering av veletablerte rehabiliteringstilbud flere steder innenfor regionene Helse sør-øst og Helse Midt-Norge. Likevel har statsråden valgt ikke å gjøre noe med det, til tross for mange advarsler fra både pasientorganisasjoner, brukere, fagmiljø, osv. Jeg har to spørsmål til statsråden. Det ene er: Hvorfor har han ikke valgt å lytte til disse advarslene og gripe inn i dette før Stortinget måtte velge å gripe inn, siden han ikke gjorde det? Det andre er: Hvordan ser statsråden for seg at han vil følge opp det som nå kommer til å bli et ganske tydelig vedtak fra Stortinget, der statsråden blir overkjørt i denne saken?

Fremskrittspartiet har hele tiden vært tydelig: Vi aksepterer ikke at innbyggerne og næringslivet i Nord-Norge skal få strømprissjokk fordi Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Høyre har bestemt seg for å elektrifisere Melkøya med kraft fra land. Dette er et kraftran av en hel landsdel, og det er fullstendig unødvendig. Vår linje har hele tiden vært enkel og ansvarlig: Melkøya må driftes med gasskraftverk uten karbonfangst og -lagring. Statsminister Støre lovet i 2023 at staten skulle sikre minst like mye ny kraftproduksjon som det Melkøya-prosjektet skulle forbruke, og det innen 2030. Det løftet er fullstendig brutt. Ingenting er levert, ingen kraft er produsert, og i dag sier SV høflig takk for seg. Samtidig marsjerer Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Høyre videre mot en kraftkrise som vil bremse næringsutviklingen i hele Nord-Norge i årevis framover. I Oslo og Akershus ville man aldri funnet seg i å bli tappet for kraft for et symbolsk klimaprosjekt uten en eneste realistisk plan for å erstatte den, men for Nord-Norge går det greit for denne regjeringen. Fremskrittspartiet sier nei. Vi nekter å ofre en hel landsdel på klimapolitikkens alter. Fremskrittspartiet stemmer i dag for at Melkøya ikke skal kobles på det ordinære strømnettet. Den reserverte kraften skal frigis. Vi stemmer for å trekke støpselet ut av kontakten. Vi mener også at dagens gasskraftverk skal driftes minst fram til 2040. Vi mener at regjeringen må legge til rette for kjernekraft som en del av den langsiktige kraftløsningen i nord. Gasskraftverket som er der i dag, må beholdes i beredskap, sånn at vi har en robust og sikker energiforsyning. La meg også slå helt tydelig fast at Fremskrittspartiet siden dag én har ment at gasskraftverk er løsningen som hindrer strømkrise i nord. Det er Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Høyre som har skapt dette problemet. Det er de som har sørget for at dette symbolske klimaprosjektet er blitt presset gjennom, selv om det bare flytter utslippene ut av landet. Fremskrittspartiet forsøker nå å rydde opp i konsekvensene av deres feilslåtte politikk. Med vår løsning kan vi unngå en mørklegging i nord, sikre arbeidsplasser og gi næringslivet forutsigbarhet. Regjeringen har skapt problemet. Det minste de kan gjøre, er å stemme for Fremskrittspartiets løsninger på problemet. Hvis Arbeiderpartiet fortsatt tror at Nord-Norge tåler flere år med kraftmangel og høye priser, har de fullstendig mistet blikket for hva som skjer i den landsdelen de sier de vil satse på. Fremskrittspartiet står sammen med folk og næringsliv i nord. Vi velger arbeidsplasser og industri, ikke grønn symbolpolitikk.

Det er ikke bare i Namsos at leger og sykepleiere går ut offentlig og forteller om de alvorlige konsekvensene innføring av Helseplattformen medfører. I Levanger forteller nå legene at medisinlistene i Helseplattformen stadig er feil, at det må skrives i epikrisene at listene ikke kan stoles på, at spesialister sier opp jobben, og at helsepersonellet frykter dødelige feil. Det er kanskje dette som er de nyansene statsråden er inne på. Det er i hvert fall den virkeligheten fagfolkene rapporterer om fra den virkeligheten de står i. Når både Namsos og Levanger beskriver et journalsystem som skaper utrygghet, feilinformasjon og i verste feil pasientfare, hvordan kan statsråden da fortsatt forsvare at sykehusene skal tvinges til å bruke betydelige ressurser på å forbedre et system de overhodet ikke har tillit til, når dette er penger som heller burde vært brukt til pasientbehandling og bemanning?

I det svaret jeg hører fra statsråden, virker det som om han skyver alt ansvaret for dette, med de utfordringene man står i, over på Helse Midt-Norge – de utfordringene man opplever med Helseplattformen. Nå advarer ikke bare legene ved sykehuset i Namsos, men også sykepleierne om at det økonomiske og faglige presset er så stort at hele sykehuset kan rakne, og at akuttmottaket kan stå i fare. Det er beskrivelsen fra dem som jobber på Sykehuset Namsos. Det skaper en enorm utrygghet blant ansatte, pasienter og lokalbefolkningen. Mange er nå bekymret for framtiden til lokalsykehuset sitt. Når ansatte forteller at dette kan bli starten på slutten for Sykehuset Namsos som fullverdig lokalsykehus, mener statsråden virkelig at han bare kan fraskrive seg ansvaret for konsekvensene av et system som åpenbart ikke fungerer, og vil statsråden garantere for at Namsos ikke mister akuttfunksjoner som følge av Helseplattformens kostnader og mangler?

«Legene ved Sykehuset Namsos sier at Helseplattformen utgjør en risiko for pasientsikkerheten. De forteller om økt fare for feil i legemiddelhåndteringen, at pasienter forsvinner fra ventelister, og at systemet tar så mye tid og ressurser at det truer det lokale behandlingstilbudet. De ber nå om at systemet skrotes. Er statsråden enig med legene ved Sykehuset Namsos i at Helseplattformen innebærer økt risiko for pasientskade, og at det bidrar til at det i praksis blir nødvendig å kutte i pasienttilbudet for å oppnå budsjettbalanse?»

Fagmiljøer, jusprofessorer og pårørende peker på at Direktoratet for medisinske produkter i praksis opererer med en kategorisk linje: ingen bruk av ILB utenfor studier, uansett pasientens situasjon eller behandlende leges vurdering. Når det ikke finnes noen alternative behandlinger, og konsekvensen av disse avslagene er en sikker og svært belastende død, mens alvorlige bivirkninger ikke er dokumentert, kan man virkelig undre seg over hvordan statsråden forsvarer at staten likevel overstyrer pasientene og legenes ønske om å ta nettopp denne risikoen, som statsråden omtaler som et eksperiment. Hvem mener statsråden egentlig at man beskytter med en sånn praksis? Og hva tror han at dette gjør med tilliten, ikke bare til statsråden selv, men også til helsemyndighetene?

Det er bra at statsråden i det minste anerkjenner den alvorlige situasjonen som de berørte pasientene og deres pårørende står i. For mange ALS-pasienter finnes det ikke noe dokumentert alternativ til ILB. Og la meg være helt klar: konsekvensen av å nekte disse menneskene muligheten til å prøve ILB er en sikker og snarlig død. Med dagens kategoriske nei-regime fra Direktoratet for medisinske produkter fratas pasienter og pårørende sitt siste håp. Direktoratet legger i praksis – jeg understreker, i praksis – kun vekt på to forhold: usikker effekt og en udokumentert påstand om manglende sikkerhet. Dette bryter med Helsedirektoratets egen veileder, som åpner opp for utprøvende behandling utenfor studier når pasienter ikke kan delta i en studie, og der behandlende lege vurderer forsvarligheten. Hvordan kan statsråden forsvare at søknader likevel avvises kategorisk, og at både departementet og underliggende etat feilaktig framstiller veilederen som om den bare tillater utprøvende behandling i studier?

«Statsråden sier det foretas individuelle og skjønnsmessige vurderinger ved søknader om godkjenningsfritak for legemidler utenfor kliniske studier. I ALS-saker med ILB fremstår det som pasientens konkrete helsetilstand, manglende alternative behandlingsmuligheter og behandlende leges forsvarlighetsvurdering i liten grad tillegges selvstendig vekt, mens veilederen om utprøvende behandling får avgjørende betydning i forsvarlighetskonklusjonen. Hvordan mener statsråden dette er forenlig med kravet om reelle individuelle vurderinger?»

Statsråden svarer ikke på om han er villig til å presse på for at dette skal skje raskt. Han beskrev veldig mange fornuftige og positive tiltak, både på utsiden av terminalen og i selve terminalen. Så spørsmålet er: Hvor raskt kan man få disse tiltakene på plass? For vi har ikke mulighet til å vente tre, fire, fem år. Tromsø lufthavn er som sagt en pengemaskin for Avinor, og man burde være villig til å investere penger på en flyplass som genererer inntekter for Avinor-systemet. I forlengelsen av det, siden man snakker om selve trafikken til flyplassen: Man har jo et par andre flyplasser ikke så langt unna, bl.a. Bardufoss lufthavn og Alta lufthavn, som man kan rute noe av trafikken til, og man kan også gjøre noen rutejusteringer. Vil statsråden vurdere, ganske snart, hvordan kapasiteten ved Bardufoss lufthavn og Alta lufthavn kan ses i sammenheng med kapasiteten ved Tromsø lufthavn og utnyttes bedre?

Jeg takker statsråden for svaret. Det inneholder en del positive elementer. Lange køer, manglende informasjon, svikt i bagasjehåndteringen og i ytterste konsekvens at reisende mister flyavganger sine, skjer altfor ofte ved Tromsø lufthavn, Langnes. Fremskrittspartiet aksepterer ikke at dette får bli den nye normalen ved flyplassen, for Tromsø lufthavn er kritisk infrastruktur i Nord-Norge. Veldig mange ruter, særlig på kortbanenettet, går videre fra Tromsø lufthavn. Det er også en veldig viktig flyplass for pasienter i hele Nord-Norge som skal til behandling eller har legitime ved UNN Tromsø. Så spørsmålet til statsråden er: Vil han sørge for at Avinor gjennomfører de nødvendige tiltakene som han beskrev i sitt første svar, så raskt som overhodet mulig, for å bedre infrastrukturen og bedre passasjerflyten ved Tromsø lufthavn, Langnes?

«Situasjonen ved Tromsø lufthavn Langnes er uholdbar. Det er svært stor trafikk ved flyplassen, og veksten i internasjonale flyvninger er enorm. Flyplassen er lønnsom og tjener penger for Avinor. Det er egentlig en suksesshistorie, men det presser dagens infrastruktur til bristepunktet. Hva vil statsråden gjøre for å sikre at Tromsø lufthavn har tilstrekkelig beredskap og kapasitet, særlig i sikkerhetskontrollen, bagasjehåndteringen og nødvendig bemanning, til å håndtere både den store trafikken og værutfordringer?»

På vegne av Fremskrittspartiets representanter Julia Brännström Nordtug, Stig Atle Abrahamsen, Anne Grethe Hauan og meg selv har jeg gleden av å framsette et representantforslag om tiltak for bedre behandling av personer med alvorlige psykiske lidelser og styrket vern av samfunnet. På vegne av Fremskrittspartiets representanter Sylvi Listhaug, Julia Brännström Nordtug, Stig Atle Abrahamsen, Bård Hoksrud, Anne Grethe Hauan, Kristoffer Sivertsen og meg selv har jeg gleden av å framsette et representantforslag om å sikre pasienter med ALS en reell tilgang til ordningen med godkjenningsfritak for legemidler i tidlig fase.

Representanten brukte en del tid på helse i innlegget sitt. Over hele landet kuttes det nå i viktige helsetilbud. Kommunene legger ned sykehjemsplasser. Sykehusene kutter i viktige pasienttilbud. Og hvem er det som går først i demonstrasjonstogene mot nedleggelse av disse helsetilbudene? Jo, det er Senterpartiet. Men hvem er det som har stemt for budsjett etter budsjett som er årsaken til at disse kuttene gjennomføres, og at tilbud bygges ned? Jo, det også Senterpartiet. Er det troverdig å rope slagord i gaten når man har valgt det motsatte i Stortinget gang på gang? Når kuttene vedtas, når bemanningen svekkes, og når tilbud legges ned, hjelper det lite å marsjere i etterkant. Står Senterpartiet inne for sine budsjettvedtak som de har vært med på de siste årene, eller innser man at man demonstrerer og protesterer mot konsekvensene av sin egen politikk?

Slik jeg oppfatter svaret fra statsråden, bekrefter han at det med dagens lovverk er mulig å ha den typen informasjonsdeling vi har diskutert tidligere. Likevel er det ikke en enhetlig praksis for dette rundt omkring i alle helseregionene. Det naturlige oppfølgingsspørsmålet til statsråden er da om han vil sørge for at det blir en enhetlig, felles praksis i hele landet som sørger for at ambulansepersonellet ute på oppdrag får nødvendig informasjon om de pasientene de skal hente eller behandle, slik at man kan være sikker på å gjøre nødvendige beskyttelsestiltak overfor seg selv og ikke blir utsatt for unødvendige situasjoner der det er stor risiko for vold og trusler på et oppdrag.

Fremskrittspartiet er veldig opptatt av sikkerheten til ambulansepersonell som skal rykke ut på oppdrag og berge liv og helse, og som i ytterste konsekvens risikerer eget liv og egen helse for å trygge oss andre. Det er en problemstilling Fremskrittspartiet har tatt opp i flere runder i Stortinget. Blant annet utfordret vi i spørretimen i høst statsråden på hvordan man kan flagge eller merke pasienter som har f.eks. en voldshistorikk, eller som kan utgjøre en fare for ambulansepersonell på oppdrag. I sitt svar i spørretimen sa statsråden bl.a. at de lovendringene som nå gjøres i Prop. 154 L for 2024–2025, vil være med på å muliggjøre den typen informasjonsdeling. Fremskrittspartiet har stilt spørsmål til både Fagforbundet og Delta om de formuleringene som ligger i lovforslaget, vil muliggjøre det. De svarer begge til oss at de ikke ser hvordan lovforslaget vil kunne gjøre dette. Kan statsråden redegjøre for hvordan det vil kunne muliggjøre denne typen informasjonsdeling?

For å ta det siste først: Fremskrittspartiet støtter absolutt den nybyggingen som skal skje på UNN Åsgård i Tromsø, og mener det er på høy tid at det blir gjennomført. Vi setter ikke dette opp mot hverandre, vi mener at det er mulig å gjøre begge ting samtidig. Vi er også villig til å legge penger på bordet for å kunne opprettholde tilbudet i distriktene og beholde fagmiljøene der, men samtidig bygge opp i Tromsø ved UNN Åsgård. Det mener vi at det er fullt mulig å få til, og vi er også, som sagt, villig til å legge pengene på bordet. Jeg synes at innlegget fra statsråden var interessant. Dette er et typisk eksempel på politikerspråk – man snakker om at man skal ha en «forskyvning» av døgnplasser. Men det ordet som folk flest bruker, er «sentralisering» av døgnplasser. Det er ikke snakk om å forskyve det, det er snakk om å sentralisere det, bort fra distriktene, nær der folk bor, inn til den største byen i Troms: Tromsø. Jeg synes at statsråden rett og slett burde slutte med den type politikerspråk og heller kalle en spade for en spade og si at det er snakk om en sentralisering. Så blir det jo veldig interessant når statsråden i sitt innlegg fortsetter med å fortelle at kanskje blir det ikke noe av dette likevel. Man skal tydeligvis ikke forskyve disse plassene – eller sentralisere, som folk flest kaller det – til Tromsø. Man skal kanskje beholde noen av disse plassene i distriktene i Troms, fordi man har et ønske om å bygge opp den samlede kapasiteten. Det er veldig interessant, og det kunne vært veldig nyttig om Stortinget hadde fått seg forelagt den opplysningen tidlig i debatten. For det er ingen tvil om at man kan gjøre begge deler, som jeg sa i starten av innlegget. Man kan både bygge opp det spesialiserte tilbudet, UNN Åsgård, i Tromsø, og man kan beholde og videreutvikle tilbudet i distriktene i Troms. For ettertiden håper jeg at statsråden kommer med den typen opplysninger tidlig i debatten. Det blir veldig interessant å se om det er alvor i det statsråden sier, at det faktisk også blir gjort noe med tilbudet i distriktene, altså at døgntilbudet blir forsterket framover.

Denne saken har en større betydning enn bare det å gi behandling til pasienter som har psykisk sykdom. Den handler også om å opprettholde bosetting i landet. For å kunne opprettholde bosetting i distriktene er det viktig å opprettholde tilbudene som er der. Det som nå skjer i Troms, er en storstilt sentralisering av tilbud – bort fra distriktene og inn til de største byene. Det vil være med på å spenne bein under muligheten for å opprettholde bosettingen i distriktene i Troms og Nord-Norge framover. Jeg synes det er veldig leit at partiet Høyre velger å være haleheng og støttehjul for regjeringspartiet Arbeiderpartiet i denne saken og sørger for at de får flertall for at denne sentraliseringen kan fortsette, i stedet for at de slutter seg til resten av opposisjonen og sørger for at man stopper disse ufornuftige nedleggelsene og sentraliseringene. Jeg må også si om innlegget fra statsråden nå nettopp at det nesten var som om han abdiserte fra talerstolen. Han sa at han ikke har peiling på det helsefaglige tilbudet i f.eks. Troms, og at han overlater til helseforetakene å styre det etter eget forgodtbefinnende. Han burde i det minste klare å framføre et faglig argument for hvorfor det er fornuftig å gjøre det. Det er da et tegn på at han ikke har satt seg inn i saken og heller ikke funnet fram til de faglige argumentene for å gjøre dette. Det illustrerer hele poenget i denne saken: Det handler om økonomi, det handler ikke om fag. Hvis man lytter til de faglige argumentene i saken, er det altså ikke noe som tilsier at man skal legge ned og sentralisere døgntilbudene i Troms fylke. Fra statsrådens side snakker man også om at det er viktig å ha et godt tilbud over hele landet. Det er alle sammen enig i. Men det vi ser i praksis, er at disse tilbudene i ferd med å forsvinne mange steder i landet. Likevel folder man sine hender i denne salen, og man velger å ikke gripe inn og stoppe det som er i ferd med å skje. Det er veldig trist, synes Fremskrittspartiet, både på vegne av de ansatte som jobber der og utøver disse tjenestene i dag, og ikke minst på vegne av pasientene og de pårørende, som i dag har store lidelser, og som i dag får god hjelp på disse plassene, bl.a. i Troms og i Telemark, men som kommer til å miste tilbudet i sitt nærmiljø framover. Det kommer til å heve terskelen for å søke hjelp. Det kommer til å heve terskelen for å få hjelp. Det kommer med stor sannsynlighet også til å føre til at liv går tapt, fordi vi ikke har et godt tilbud i distriktene i Troms. Jeg vil derfor komme tilbake til poenget at man her altså har en mulighet til å stoppe det. Noen partier i denne salen, bl.a. Fremskrittspartiet, forsøker å gjøre det. Andre partier mener tydeligvis at det er hopp-og-sprett-politikk. De folder sine hender. De står og raser i lokalavisene over at dette skjer, men de er ikke villig til å løfte en finger i Stortinget for å stoppe det som nå er i ferd med å skje. Det håper jeg at innbyggerne i dette landet merker seg.

Bare for å ta det siste først, som ble sagt fra representanten fra Miljøpartiet De Grønne. Når det gjelder de tre DPS-ene i Troms, er det ingen utfordringer med å rekruttere personell. Man har hatt et stabilt fagmiljø over lang tid, så det er ingen problemer der. Men man har fått et problem nå, når man har gjort et vedtak om å legge ned og avvikle de døgntilbudene som er der. Da har problemet oppstått, men før det var det ikke noe problem. Når det gjelder spørsmålet om økonomi, har Fremskrittspartiet både i nysalderingen av budsjettet for i fjor og i vårt alternative budsjett lagt inn betraktelig med midler til bl.a. Helse nord for å kunne ha disse døgntilbudene i framtiden, så argumentet som framføres fra Miljøpartiet De Grønne om at det ikke er personell og ikke følger med penger, faller på steingrunn når man ser på hva Fremskrittspartiet har gjort tidligere i denne salen. Så over til innlegget fra representanten Svardal Bøe og Høyre. Man snakker om at lokalisering ikke har noe å si, det viktigste er at man får et tilbud. Men lokalisering har faktisk noe å si, for hvis det er stor avstand til tilbudet, øker det terskelen for de sykeste syke når det gjelder å oppsøke hjelp. Terskelen øker også for å kunne involvere de pårørende i behandlingsforløpet, og for at de pårørende skal kunne besøke sine nære og kjære. Derfor har lokalisering noe å si. Det virker som at partiet Høyre er komfortabel med at man sentraliserer bort alle døgntilbudene i Troms og legger det til den store byen i Troms fylke, som er Tromsø. Det mener tydeligvis partiet Høyre er bra. Og når Fremskrittspartiet forsøker å stoppe dette, fordi statsråden ikke vil gripe inn, mener partiet Høyre at dette er en hopp-og-sprett-politikk. Det er hopp-og-sprett-politikk å forsøke å berge et viktig tilbud i distriktene i Troms. Det synes jeg også er interessant. Hadde representanten fra Høyre turt å si det samme hvis han hadde besøkt disse døgntilbudene? Hadde han turt å si til de ansatte, si til de pårørende, si til pasientene at det er hopp-og-sprett-politikk å skulle stoppe nedleggelsen av deres tilbud eller av deres arbeidsplass? Det er helt utrolig at man får seg til å si noe sånt. Man kan ikke bare stille opp i lokalavisen og si at man er bekymret for nedleggelsen og bekymret for at det skal kuttes i plasser, men så vil man ikke løfte en finger i denne salen for å stoppe disse alvorlige kuttene som skjer. Til slutt. Representanten fra Arbeiderpartiet nevnte at man hadde tillit til de faglige vurderingene som blir gjort. Men det finnes ingen faglige argumenter for å legge ned disse døgntilbudene i Troms fylke. Jeg håper at representanten fra Arbeiderpartiet eller noen andre fra regjeringspartiet kan redegjøre for de faglige argumentene for å sentralisere bort disse viktige døgntilbudene i Troms fylke.

For Fremskrittspartiet handler denne saken om trygghet for pasientene. Hvis vi igjen går til situasjonen i Troms, har vi altså i dag tre velfungerende DPS-er på Storslett i Nordreisa, på Storsteinnes i Balsfjord og på Silsand i Senja kommune. De er tre velfungerende DPS-er med et veletablert fagmiljø, som er godt etablert også i nærmiljøet, som har tillit og troverdighet blant befolkningen og hos pasientene. Det er et avgjørende tilbud for noen av de aller sykeste i Troms fylke. Det som skjer nå, er at man med regjeringens velsignelse – og også tydeligvis med partiet Høyres velsignelse – altså skal bygge ned disse ekstremt viktige tilbudene for de sykeste syke i Troms fylke. Man skal sentralisere de viktige tjenestene. Man skal sentralisere dem bort fra distriktet og inn til de største byene i Troms. Det er ikke til å forstå. Hadde det enda bare vært en faglig begrunnelse for at man skulle gjøre det, så kunne man kanskje ha akseptert det. Men det finnes altså ikke et eneste faglig argument for å gjøre denne nedbyggingen av disse døgnplassene ved DPS-ene i distriktene i Troms. Ingen faglige argumenter foreligger. Hvis man går inn og ser i referatet fra styremøtet i UNN da beslutningen ble tatt, handlet vedtaket utelukkende om økonomi. Det er altså økonomi som er årsaken til at man skal sentralisere bort disse døgnplassene fra distriktene i Troms og inn til de største byene. Uten å kutte i distriktene hadde man ikke kunnet bygge opp tjenester i byene. Her er det store paradokset. I stedet for å sentralisere og kutte i viktige tilbud i distriktene i Troms, burde man legge mer penger på bordet for å kunne både bygge opp tilbudet ved Åsgård ved UNN Tromsø og beholde disse viktige tilbudene i Troms. Jeg har vært og besøkt disse tre døgnenhetene ved DPS-ene i Troms. Jeg har sett de ansatte i øynene. Jeg har pratet med pasientene. Jeg har pratet med pårørende. Og det er ingen av dem heller som forstår hvorfor man skal gjøre dette. Ingen forstår det. Det lokale helsepersonellet i kommunene rundt forstår heller ikke hvorfor man skal legge dette ned. Når man prater med dem, sier de at de ikke finner noen fornuftige argumenter for å gjennomføre denne sentraliseringen av viktige døgntilbud. Likevel insisterer statsråden på at dette er fornuftig å gjøre. Det er faglige vurderinger, sier statsråden, men klarer ikke å vise til en eneste plass der dette står i offentlige dokumenter. Den nedbyggingen som foregår, er alarmerende. Den kan ikke få fortsette. Det eneste ansvarlige, også ut fra et faglig perspektiv, er at Stortinget griper inn i denne saken og sier stopp – dette aksepterer vi ikke, for disse grunnleggende tjenestene i distriktene i Troms er såpass avgjørende at vi ikke aksepterer at det skal flyttes inn til storbyene. Hvis man likevel velger å la dette gjennomføres, får de bære ansvaret også for konsekvensene av det.

Det er ikke snakk om en justering av tilbudet i Troms, det er snakk om en sentralisering av tilbudet i Troms. Alt skal sentraliseres fra distriktene i fylkene inn til de store byene. Det virker som statsråden mener at det er en fornuftig politikk å kutte ut døgntilbud i distriktene, og at dette kun skal være tilgjengelig i de store byene. Jeg vil minne statsråden om at Troms fylke er et fylke med enorme avstander. Hvis man skal kjøre fra f.eks. Nordreisa, der DPS på Storslett ligger, og det i dag er døgntilbud, og til Tromsø, snakker vi altså om opp mot 4 timers kjøretid. Det vil si at avstanden for de sykeste blir betraktelig større, og tilgjengeligheten blir mindre. Det er konsekvensen av politikken statsrådens regjering fører. Mener virkelig statsråden det er fornuftig å sentralisere såpass viktige tilbud for de sykeste av de psykiatriske pasientene – at det skal sentraliseres inn til de største byene, der man også f.eks. har et større rusmiljø – og at man da ikke skal ha noe tilbud igjen i distriktene?

I høringsinnspillene fra både Legeforeningen og Fagforbundet til komiteen ble det påpekt at flere DPS-enheter har fått redusert kapasitet, de har mistet døgnfunksjoner de siste årene, og at pasienter dermed har fått lengre avstand til tilbud som tidligere var tilgjengelig lokalt. De trekker også fram at dette er en bekymringsfull utvikling. Når vi ser til Troms fylke, er det altså nå vedtatt i helseforetaket å legge ned døgntilbudet ved DPS-ene på Storslett i Nordreisa, på Storsteinnes i Balsfjord og på Silsand på Senja. Dersom det gjennomføres, står man uten døgnplasser i distriktene i Troms. Det er ingen døgnplasser igjen, det er kun i de to store byene – Harstad og Tromsø – at det er døgntilbud tilgjengelig. Hva tenker statsråden om dette? Mener han det er fornuftig at man skal stå uten døgntilbud i distriktene i Troms?

02:50] (ordfører for saken): Jeg vil først takke komiteen for en god behandling av et utrolig viktig forslag, der vi også har klart å samle oss relativt tverrpolitisk om flere forslag. Komiteen gjennomførte muntlig høring i saken den 20. november, og der deltok det seks instanser. I tillegg har vi mottatt fire skriftlige høringsinnspill. Så over til selve saken. Den utviklingen vi ser i Norge i dag når det gjelder psykisk helse, er bekymringsfull. Vi ser at stadig flere sliter, særlig flere barn og unge sliter og har alvorlige utfordringer. Når det gjelder å behandle mennesker som har den type utfordringer, er distriktspsykiatriske senter helt avgjørende for å kunne gi et tilbud til folk der de bor. Det er også veldig avgjørende for at pårørende skal kunne ha mulighet til å møte og ta del i behandlingsforløpet til sine nære og kjære. Derfor er det å ha en desentralisert struktur når det gjelder døgnplasser innenfor psykiatrien, utrolig viktig. Vi ser at angst og depresjon er lidelsene som rammer flest, og at det er særlig barn og unge som rammes av dette. Det er også veldig mange som ikke oppsøker hjelp, og veldig mange av dem som faktisk oppsøker hjelp, får hjelp altfor sent. Vi har i løpet av julen også sett en hel rekke oppslag i media som avdekker at det er veldig mange som i dag ender opp med å bli en fare for både samfunnet og seg selv fordi man får hjelp altfor sent. Det henger sammen med at de siste 20 årene – kanskje lenger enn det – har en hel rekke døgnplasser innenfor psykiatrien blitt bygd ned over hele landet. Vi ser at denne utviklingen fortsetter til tross for at man har vedtatt en opptrappingsplan som sier at man skal ha både flere døgnplasser i psykiatrien og en desentralisert struktur. Det som er oppsiktsvekkende, er at det er ved de distriktspsykiatriske sentrene i distriktene at døgnplassene og døgntilbud legges ned. Vi merker oss at både Legeforeningen og Fagforbundet i sine høringsinnspill trekker fram at det er redusert kapasitet, at man mister døgnfunksjoner flere plasser, og at veldig mange da får en lengre avstand til tilbud som tidligere var tilgjengelig lokalt. Derfor er det nå helt nødvendig å gripe inn og stoppe de prosessene som foregår ved Sykehuset Telemark og ved Universitetssykehuset Nord-Norge. Der har helseforetakene vedtatt å legge ned DPS-en i Seljord. De har også vedtatt å avvikle døgntilbudet ved DPS-ene på Storslett i Nordreisa kommune, på Storsteinnes i Balsfjord kommune og i Silsand i Senja kommune, alle i Troms fylke. Derfor vil jeg, på vegne av Fremskrittspartiet, SV, Rødt og Senterpartiet, ta opp mindretallsforslaget om å opprettholde det distriktspsykiatriske sentret i Seljord med døgntilbud minst på dagens nivå og mindretallsforslaget om de nevnte tilbudene i Troms, som omhandler det samme.

I mitt forrige innlegg tok jeg opp FOT-rutetilbudet mellom Tromsø lufthavn og Sørkjosen lufthavn, og så registrerte jeg at statsråden berørte dette med FOT-ruter i sitt innlegg i stad, men han kom ikke til kjernen i problemet. Fremskrittspartiet har ikke i dette tilfellet kritisert regjeringen for å bruke for lite penger. Vi har heller ikke kritisert prisnivået, men vi har kritisert regulariteten på dette konkrete flytilbudet. Der har altså samferdselsministeren og Samferdselsdepartementet et ansvar for å sørge for at dette tilbudet kommer opp på det nivået det burde være. Når man har regularitet på 86 pst., er det blant de dårligste resultatene i landet. Jeg hadde forventet et tydeligere svar fra statsråden, istedenfor bare generell prat om hvor mye penger man bruker på FOT-ruteordningen som sådan. Det jeg også vil prate litt om, er fylkesveiene. I mitt valgdistrikt, Troms, har vi et betydelig etterslep på vedlikeholdet. Vi har om lag 3 000 km fylkesvei, og vi har over 10 mrd. kr i etterslep på vedlikeholdet. De bevilgningene som har blitt foreslått i denne salen, har ikke vært i nærheten av å kunne ta igjen dette enorme etterslepet. Uansett hvor mye fylkespolitikerne kutter i andre oppgaver lokalt, vil det ikke være nok til å ta igjen dette etterslepet. Her håper jeg at man på sikt kan komme sammen og lage et nasjonalt etterslepsprogram som kan ta igjen dette enorme vedlikeholdsetterslepet. Hvorfor tar jeg opp dette? Jo, fordi mange av disse fylkesveiene i Troms er viktige veier også i nasjonal sammenheng. Det handler om å kunne være i stand til å ta imot allierte tropper i forbindelse med en krise- eller krigssituasjon. Disse veiene skal tåle vekten av stridsvogner og skal kunne ta imot ammunisjon og andre ting som er nødvendig i en krigsinnsats. Disse veiene vi kjører på i dag, er ikke i stand til å gjøre det. Her haster det å ta grep. Da nytter det ikke bare med 200 mill. kr her eller 200 mill. kr der – vi snakker om milliardbeløp for å kunne ruste opp disse veiene til å kunne tåle det trykket. Vi har vært i den absurde situasjonen at staten faktisk har bedt om å få lov til å overta en del av disse viktige nasjonale beredskapsveiene som er i Troms fylke, men fylkeskommunen sa nei – utrolig nok. Det er ikke veldig ofte vi opplever at staten ber om å få lov til å ta over veier, og så velger altså fylket å si nei. Politisk valgte man å gjøre det i Troms. Da står vi nå i en situasjon der fylkeskommunen leter med lys og lykte etter hva slags vei man skal prioritere først, og hva slags grep man skal gjøre, i stedet for at vi hadde fått et nasjonalt grep om disse viktige beredskapsveiene Forsvaret er avhengig av i en krise- eller krigssituasjon. Der håper jeg at statsråden på nytt kan ta et initiativ overfor Troms fylke og sørge for at disse viktige veiene blir overført tilbake til et statlig ansvar, slik at det ikke vil ta altfor lang tid å få oppgradert disse veiene til det nivået det burde være – av hensyn til både landets sikkerhet og sikkerheten til innbyggerne i Troms i det daglige.

Jeg vil ta opp en sak som er helt avgjørende for Nord-Troms: Sørkjosen lufthavn og FOT-rutetilbudet. Dette er ikke bare en flyplass og en flyrute; det er en livsnerve for lokalsamfunn, næringsliv, beredskap og helsetjenester. Situasjonen er alvorlig. Regulariteten på ruten Sørkjosen–Tromsø er nemlig nede på 86 pst. Det betyr at svært mange flyvninger ikke går som planlagt. Dette er sannsynligvis det dårligste resultatet i landet. Forklaringen er den samme hver eneste gang: teknisk svikt. For pasienter som skal til sykehus, for næringslivet og for folk flest som skal til og fra jobb eller studier, er dette fullstendig uakseptabelt. Når tilbudet svikter, svekkes både tilliten til hele rutetilbudet og muligheten til å bo og arbeide i distriktene. Da er det mange som ender opp med ikke å bruke tilbudet, for man kan rett og slett ikke stole på at flyet går. Fremskrittspartiet mener vi må handle nå. Først og fremst må rutefrekvensen opp. Tre daglige avganger mellom Sørkjosen og Tromsø på hverdager er et minimum. Vi må også sikre bedre korrespondanse med nasjonale og internasjonale ruter fra Tromsø, sånn at reisene blir effektive og forutsigbare. Når kveldsflyet fra Sørkjosen lander i Tromsø, har alle avganger videre i Norge – eller til utlandet, for den saks skyld – allerede gått. Passasjerene må da enten overnatte i Tromsø eller ikke bruke flyet i det hele og store. Rutetidene må bare justeres med halvannen time. Hvorfor det ikke lar seg gjøre, må nesten statsråd Nygård redegjøre for. Det har han en kjempemulighet til å gjøre, siden han er etter meg på talerlisten. Denne saken handler om to ting: tilbud og regularitet. Det er to parter som har et tydelig ansvar her. For det første har Samferdselsdepartementet et klart ansvar for flytilbudet og rutetidene, siden dette er en FOT-rute. For det andre har Widerøe, som er operatøren på flyruten Tromsø–Sørkjosen, et ansvar for regulariteten. Til sjuende og sist er det samferdselsministeren som har det overordnede politiske ansvaret for at denne saken blir løst. Tilbudet har nå fått forvitre år for år, og nå må utviklingen snus. Det haster. Flytilbudet til og fra Sørkjosen lufthavn er viktig for hele Nord-Troms. Fremskrittspartiet vil stå på for et bedre flytilbud i nord – med høyere regularitet og mer forutsigbarhet. Det vil gjøre det mulig å bo og skape verdier i hele landet, også i Nord-Troms.

På sedvanlig vis velger Arbeiderpartiet å komme med nye avledningsmanøvrer i stedet for å ta tak i det som er det reelle problemet, nemlig det at man ikke har lagt på plass nok penger og nok tiltak for å få opp utbyggingstakten når det gjelder nye sykehjemsplasser i Norge. Jeg har ikke tid nå på den korte tiden jeg har, til å gå gjennom alle disse påstandene fra Arbeiderpartiet som ikke er korrekte. Det får vi ta i avisspaltene framover og i debattene til neste år. Hovedgrunnen til at jeg tegnet meg på talerlisten, var for å varsle støtte fra FrP til forslag nr. 16 og 17, fra Venstre. Det rakk jeg ikke å si i stad, for jeg ble så engasjert i eldreomsorgen og tilbudet rundt omkring i landet at jeg ikke rakk å si det i innlegget mitt. Da har altså FrP varslet støtte til de to forslagene.

Jeg holdt nesten på å dette av stolen da jeg hørte innlegget til representanten fra Arbeiderpartiet, som nærmest tok æren for at det var kommet ca. 700 nye sykehjemsplasser de siste årene, og at det visstnok var en nedgang i antall disponible sykehjemsplasser under regjeringen Solberg. Når man skal bygge en sykehjemsplass, tar det tid. Man kan ikke vedta en plass det ene året, og så står plassen klar det neste året. Det tar kanskje fem–åtte år fra man setter i gang prosessen, til en sykehjemsplass står klar. Jeg vil også minne om at den borgerlige regjeringen som Fremskrittspartiet var en del av, i 2017 satte rekord i tilsagn om tilskudd til nye sykehjemsplasser og heldøgns omsorgsplasser. Realiteten er at de nye sykehjemsplassene som har kommet de siste årene, er et resultat av de tilskuddene som ble gitt under den borgerlige regjeringen. Det er altså det Arbeiderpartiet står og skryter av fra denne talerstolen, av deres egen fortreffelighet og at det er deres fortjeneste at disse plassene har blitt etablert. På pressekonferansen i morges om Regjeringens plan for Norge sa statsministeren at det i denne planen står at de eldre skal ha trygghet for at de får sykehjemsplass når de trenger det. Det er nesten som å høre et ekko av det Fremskrittspartiet har sagt i alle år. Utfordringen er at ingen er uenig i at man skal ha trygghet for at man får en sykehjemsplass når man trenger det, men forskjellen er jo hva man gjør for å oppnå det. Dagens regjering gjør altså ingenting, i hvert fall ikke det som er tilstrekkelig til å få en vekst i antall sykehjemsplasser de neste årene. Det man har lagt på bordet, er knapt 400 eller kanskje 500 nye plasser til neste år dersom kommunene ser seg råd til å bygge det. Det er ikke i nærheten av det som er behovet. Behovet er kanskje over 3 000, kanskje opp mot 4 000, nye sykehjemsplasser i året de neste fire–fem årene for å nå det anslaget som KS har på 13 000 sykehjemsplasser innen 2030. Det er regjeringen ikke i nærheten av å levere på. Når man står her og tar æren for andres arbeid, burde man i hvert fall være ærlig om at man ikke har noen tiltak i årene framover for å løse den varslede krisen i eldreomsorgen. Når vi først har statsråden til stede i salen, mener jeg at det også er riktig å utfordre ham på noe som er viktig for innbyggerne i mitt eget valgdistrikt, Troms. Der er spesialisthelsetjenesten nå i ferd med å forlate distriktene, med reduksjon i tilbudet både ved det distriktsmedisinske senteret i Nord-Troms og ved de distriktspsykiatriske sentrene i Troms fylke, der det nå var vedtatt kutt både på Storslett, på Storsteinnes og på Senja. Mener virkelig statsråden at dette er fornuftig å fortsette med, at man skal kutte i viktige pasienttilbud i distriktene, mens man da ikke bygger opp dette tilbudet andre plasser? Spesialisthelsetjenesten er i ferd med å forlate distriktene, og man står igjen uten et viktig tilbud for pasientene og innbyggerne i distriktene. Jeg håper statsråden kan redegjøre for hvorfor dette er fornuftig å fortsette med, når innbyggerne nå er i ferd med å reise seg i protest i Troms.

Statsråden er vel klar over at det er omtrent like mange sykehjemsplasser i dag som det var for ti år siden, til tross for at det er blitt stadig flere eldre i dette landet. Statsråden er vel også klar over at når en kommune får tilskudd til en sykehjemsplass, er ikke den sykehjemsplassen klar neste år. Det tar kanskje fire eller fem år fra en kommune gjør et vedtak om å bygge en sykehjemsplass, til den står klar. De nye sykehjemsplassene som har kommet de siste tre–fire årene er som følge av tilskudd som ble gitt under den borgerlige regjeringen, mens det har blitt tilskudd til færre boliger de siste fire årene på statsråd Vestres og Arbeiderpartiets vakt. Skjønner ikke statsråden at det tar tid før kommunene er klare til å sette spaden i jorden og få på plass et nytt sykehjem, at det derfor haster med å få opp tilskuddet til nye sykehjemsplasser, og at det som Arbeiderpartiet har lagt på bordet i dag, i lag med sine budsjettkamerater, ikke er i nærheten av nok?

Regjeringens eldrebløff består i at de ikke vil løfte en finger for at kommunene skal få nok midler til å bygge ut nødvendige sykehjemsplasser i årene framover. Jeg synes for så vidt det er bra at man nevner dette løftet man kommer med om at eldre skal få tilskudd til å seniortilpasse egen bolig, for det er helt korrekt at det er veldig mange som ønsker å bo hjemme lengst mulig, dersom det er mulig, men det er det jo ikke for veldig mange. Da er det oppsiktsvekkende at i dette forslaget man nå skal innføre fra og med 2026, som også var et valgløfte fra Arbeiderpartiet, er det ingenting som er klart, annet enn budsjettrammen. Man skal bruke hele neste år på å utrede både kriterier, tiltak og avgrensninger av hvem som skal få tilskuddet. Det som kanskje var en julegave for de eldre i årets budsjett, blir altså ikke en julegave før i 2027. Hva er grunnen til at ikke mer var klart da man la fram dette forslaget for Stortinget nå?

En annen ting: Jeg hører at statsråden sier man er opptatt av å gjøre ting skikkelig. En ting regjeringen er i ferd med å gjøre skikkelig, er å styre Norge mot en varslet krise i eldreomsorgen. KS har sagt at det fram mot 2030 er behov for om lag 13 000 nye sykehjemsplasser i kommunene rundt omkring, men i forslaget fra regjeringen – som nå får flertall i Stortinget – er det knapt noen få hundre nye sykehjemsplasser til neste år. Det er langt under behovet på over 3 000 i året de neste fire–fem årene. Fremskrittspartiet har lagt fram et forslag om å bevilge penger til 3 000 nye sykehjemsplasser for neste år og også i årene framover. Hvorfor fortsetter egentlig regjeringen denne ferden mot isfjellet, mot den varslede krisen, istedenfor å ta det nødvendige krafttaket for eldreomsorgen rundt omkring i kommunene som alle sammen etterspør, bl.a. KS?

Det er umulig å vurdere dette budsjettforslaget uten å se det i sammenheng med det som i dag morges ble presentert av statsministeren, nemlig den såkalte planen for Norge. Da statsministeren la fram denne såkalte planen for Norge, sa han at de ikke har tid til å vente på resultatet av arbeidet til helsereformutvalget til statsråd Vestre, som er til stede i debatten her i dag. Fremskrittspartiet er helt enig med statsministeren i det. Vi har ikke tid til å vente på arbeidet til helsereformutvalget. Likevel: Da FrP for en uke siden sa akkurat det samme, sa statsråd Vestre at det er å jobbe etter innfallsmetoden. Jeg lurer på hva det er som har snudd på en uke. Hva er det som har endret seg fra forrige uke til denne uken, når man i forrige uke mente det var å jobbe etter innfallsmetoden ikke å vente på helsereformutvalget, men en uke etterpå mener man at man ikke lenger har tid til å vente på det? Hva er det som har endret seg på den siste uken?

Fremskrittspartiet er veldig opptatt av eldreomsorgen i dette landet, og vi er så opptatt av det at vi har lagt på bordet enda mer penger enn det regjeringen har gjort, med tanke på å få opp farten – tempoet – på utbyggingen av nye sykehjemsplasser rundt omkring i kommunene. Vi vet at det er et stort etterslep, og vi styrer egentlig mot en varslet krise innenfor eldreomsorgen i årene framover hvis vi ikke får et taktskifte og får opp tempoet når det gjelder å bygge nye sykehjemsplasser. Jeg er klar over at Kristelig Folkeparti deler det engasjementet for eldreomsorgen som Fremskrittspartiet har. Da regjeringen la fram sitt forslag, omtalt de dette som et eldreløft. Men i realiteten framstår det mer som en eldrebløff. Hva tenker representanten fra Kristelig Folkeparti om regjeringens såkalte satsing på eldreomsorg i dette budsjettforslaget?

I innlegget fra representanten Svardal Bøe snakket han varmt om kapasiteten innenfor psykisk helsevern og bl.a. om at det var behov for flere døgnplasser. I vårt eget hjemfylke og valgdistrikt, Troms, som også representanten Svardal Bøe representerer, har spesialisthelsetjenesten ved UNN nå vedtatt å legge ned døgntilbudet ved to institusjoner neste år. Det er på Storsteinnes i Balsfjord, og det er på Storslett i Nordreisa. Det er også vedtatt at man i 2027 skal avvikle døgntilbudet ved DPS-et på Senja. Spørsmålet til representanten Svardal Bøe fra Høyre er: Hva tenker representanten om disse vedtakene om nedleggelse, og vil representanten være med Fremskrittspartiet i jobben med å stoppe disse nedleggelsene og gripe inn overfor helseforetakene sånn at dette ikke blir effektuert?

Jeg takker representanten for spørsmålet. I likhet med representanten mener Fremskrittspartiet at vi burde senke f.eks. matmomsen, som gjør at sunn og næringsrik mat blir rimeligere, og derfor har FrP prioritert det i sitt alternative statsbudsjett. Vi mener også at vi må redusere skatter og avgifter, slik at familier får bedre økonomi til å kunne gjøre gode prioriteringer og gode valg i eget liv. Når det gjelder det konkrete spørsmålet om skolefrukt, mener vi at det er noe den enkelte selv må ta seg råd til å prioritere innenfor egen økonomi. Det henger sammen med den første delen av svaret mitt – at hvis vi senker skatter og reduserer avgifter, og kanskje fjerner dem, vil man også ha god nok økonomi til å kunne velge å kjøpe skolefrukt. Vi mener at vi ikke skal lage en generell ordning der skolene eller det offentlige skal kjøpe inn mat til elevene. Det er noe familiene må løse selv gjennom at de får god nok økonomi til å kunne prioritere det.

Jeg er helt enig med representanten. Fremskrittspartiet mener absolutt at det ikke skal være opp til hvor i landet man bor, eller hvilken privatøkonomi man har, hvorvidt man får et godt helsetilbud eller ikke. Det er nettopp derfor Fremskrittspartiet er imot privatisering av helse- og omsorgstilbudet. Men vi er for konkurranseutsetting, og det er en vesentlig forskjell i det, for vi mener at det er staten og skattebetalerne som skal finansiere alle helsetilbud i dette landet. Vi mener imidlertid at private aktører kan være med og levere tjenestene; de kan konkurrere mot det offentlige om å levere gode helse- og omsorgstjenester, enten det er eldreomsorg, BPA eller sykehustjenester. Det kan føre til høyere kvalitet og lavere pris enn det det offentlige klarer å levere. Vi mener at dette er et kinderegg vi ikke kan si nei til: Vi får både lavere utgifter og et bedre tilbud. På toppen av det hele får også pasientene, brukerne, økt valgfrihet gjennom at de selv kan velge om de ønsker å gå til en privat ideell aktør, en privat kommersiell aktør eller det offentlige, basert på sine egne behov, også i tråd med hva de pårørende blir enige om. Det er FrP stolt over.

Jeg takker for spørsmålene. Jeg tror representanten som stiller dem, vet bedre enn det han prøver å insinuere. Det Fremskrittspartiet har tatt et oppgjør med, er dette postkodelotteriet som i dag rir Norge som en mare, gjennom at det er kommuneøkonomien lokalt, der man bor, som avgjør om man f.eks. får en sykehjemsplass, eller økonomien i det enkelte helseforetaket man tilhører, som avgjør om man får et godt helsetilbud. Det er det vi tar et oppgjør med – og for den saks skyld også med BPA-tilbudet, som også ligger under kommuneøkonomien. Der kuttes det nå over en lav sko. Fremskrittspartiet mener det er totalt uakseptabelt at det skjer. Derfor mener vi at både eldreomsorgen og BPA burde finansieres av staten, og vi mener at de regionale helseforetakene, som har endt opp med å bli en fylkeskommune i helsesektoren, burde fjernes – fordi det er et pengesluk, og det er et stort byråkrati. Vi mener at disse pengene heller burde komme pasientene til gode, som representanten er inne på i replikken han stiller. Pengene burde komme pasientene til gode, gå til de aktuelle tilbudene rundt omkring, ikke til et byråkrati som bare sløser med folkets penger.

Det er altså sånn at hver gang vi har et problem i dette samfunnet som angår helse, har Arbeiderpartiet kun én verktøykasse å ty til, og det er reguleringer, det er forbud, det er påbud, det er nasjonale veiledere, det er retningslinjer, osv. De kommer aldri med tiltak som faktisk fungerer, og det er f.eks. å adressere ansvaret som bl.a. foreldre har for å sette tydelige rammer for egne barn og egen familie, og ikke minst også å kunne gi dem den nødvendige tilliten til at de kan gjøre det. Det er ikke sånn at Fremskrittspartiet er imot ethvert forbud eller enhver regulering, men vi mener at de ikke må være for inngripende. De må være fornuftige. Mange av dem som har kommet nå, har egentlig vært mer moralistiske forbud og reguleringer enn noe som har gitt den nødvendige effekten for barn og unge. For å ta et eksempel som representantens parti har ivret for, nemlig det mye omtalte pepperkakeforbudet: Der har man nå stoppet frivilligheten rundt omkring fra å bli sponset av privat næringsliv – fordi man har denne forbudsiveren, som ikke har den reelle effekten der ute.

For å ta det første først: Når man gir tilskudd til kommunene for å bygge nye sykehjemsplasser, kommer ofte disse sykehjemsplassene flere år etter at tilskuddet ble gitt. Det vi så under den borgerlige regjeringen, som Fremskrittspartiet var en del av, var at det ble satt rekord i antall plasser det ble gitt tilsagn om tilskudd til. De plassene ble ferdigstilt under Arbeiderpartiets regjeringstid, men det vi har sett mens Arbeiderpartiet har styrt, er at antall plasser man har gitt tilsagn om, har gått ned. Det blir altså færre nye sykehjemsplasser som står klare. Dette er en varslet krise ved at det i årene framover kommer til å være stadig færre nye sykehjemsplasser som står klare. Det vil være stadig flere eldre som står i kø og venter på en plass, fordi man ikke har tatt det krafttaket som er nødvendig for å få opp farten på bygging av nye sykehjemsplasser. Det leverer Fremskrittspartiet på i sitt alternative forslag til budsjett. Da vil vi trygge de aller fleste kommuner rundt omkring med at de har god nok økonomi til at de gamle og syke kan møte alderdommen trygt.

Jeg vil gjerne starte på samme sted som i finansdebatten. Når folk står i helsekø, når eldre ikke får verdig omsorg, og når nordmenn med alvorlige, sjeldne sykdommer ikke får tilgang på medisiner og nye metoder, da har vi et problem, og det problemet heter regjeringen Støre. Regjeringen Støre har nemlig lagt fram et budsjett og forhandlet fram et budsjettforlik som svikter på det mest grunnleggende, nemlig trygghet for syke og verdighet for eldre. De kaller det ansvarlig økonomisk politikk og trygg styring. Fremskrittspartiet kaller det ansvarsfraskrivelse. Fremskrittspartiets alternative forslag til statsbudsjett handler om to ting: frihet for pasienten og trygghet i møte med både sykdom og alderdom. Hvorfor skal pasienter stå i kø når private sykehus har ledig kapasitet? Hvorfor skal mennesker vente i månedsvis når vi har mulighet til å behandle dem nå? Regjeringen velger passivitet, Fremskrittspartiet velger handling. Vi vil bruke den kapasiteten som finnes, vi vil få folk friske og tilbake i jobb – løsninger, ikke venting. Vi vil fjerne helsekøene, ikke bare snakke om dem, og vi vil sikre viktige helsetilbud, som nå står i fare for å bli kuttet og lagt ned landet over. I mitt eget valgdistrikt, Troms, er spesialisthelsetjenesten i ferd med å forlate distriktene, og det skjer på statsråd Vestres vakt. Tilbudet ved Distriktsmedisinsk senter for Nord-Troms kuttes, døgntilbudet ved de distriktspsykiatriske sentrene på Storslett, Storsteinnes og Senja skal legges ned og fjernes, og slike kutteksempler finner vi flere steder i landet. Derfor legger Fremskrittspartiet 1,7 mrd. kr på bordet for å behandle flere, stoppe kuttene og få folk tilbake i jobb. Det er trygg styring for alle som i dag venter på behandling. Hvorfor er det sånn at pengene sitter løst når regjeringens statsråder reiser verden rundt, men når det gjelder livsviktig behandling her hjemme, må vi snu og vende på hver eneste krone? Hvorfor er det uproblematisk å bruke milliarder på bistand som ikke gir resultater, mens man nøler med å betale for medisiner som faktisk redder liv? Dette er ikke bare et paradoks – det er et svik mot pasientene. Og hva er resultatet? Jo, det er pasienter som venter, pasienter som lider, og pasienter som mister verdifull tid med familie og venner. Fremskrittspartiet vil ha handling, ikke byråkratiske forsinkelser. Vi vil ha raskere godkjenning av nye metoder, og vi vil ha raskere tilgang til behandling. Vi vil at Norge skal være villig til å investere mer for å sikre at pasientene får de beste medisinene – når de trenger dem. For oss handler dette om to ting, om frihet og trygghet – frihet til å kunne leve et godt liv, fordi man har trygghet for at hjelpen kommer i tide. Hva slags samfunn er vi når adressen avgjør om man får en verdig alderdom? Hva slags omsorg er det når kommuneøkonomien avgjør om man får en sykehjemsplass eller blir overlatt til utrygghet i eget hjem? Er det sånn vi vil behandle dem som bygde landet vårt? Dette er ikke bare urettferdig, det er uverdig. I dag er det om lag like mange sykehjemsplasser som for ti år siden, til tross for at det blir stadige flere eldre i årene framover, noe det også har blitt i perioden vi har lagt bak oss. Regjeringen skyver ansvaret nedover til kommunene, som allerede sliter med budsjettene. I budsjettforliket var det ikke en eneste kraftfull satsing for eldreomsorgen – ikke én. Resultatet ser vi: store forskjeller i kvalitet, nedleggelser av sykehjem og eldre som mister tryggheten de fortjener. Igjen sier Fremskrittspartiet: Nok er nok! Vi vil ha en omsorg som er like god for alle, uansett hvor man bor. Derfor ønsker Fremskrittspartiet at staten tar over finansieringen av eldreomsorgen. Derfor legger vi nærmere 2,5 mrd. kr på bordet for å bygge flere sykehjemsplasser – 4 000 totalt, hvorav 3 000 nye til neste år – og for å sikre tjenestetilbudet i eldreomsorgen over hele landet, i et øremerket tilskudd til kommunene. For Fremskrittspartiet handler dette om verdighet, om trygghet og om frihet til å leve et godt liv – hele livet. Regjeringen styrer mot en krise i eldreomsorgen. Fremskrittspartiet styrer mot løsninger. Vi har en regjering som svikter. De prioriterer byråkrati, penger til utlandet og ulønnsomme, grønne industriprosjekter, mens folk her hjemme i Norge står i kø for å få enten behandling, sykehjemsplass eller nye medisiner. Fremskrittspartiet prioriterer pasienten og det norske folk først. Vi prioriterer valgfrihet, verdighet og trygghet. Det gjør vi fordi for oss er helsen det viktigste i livet. Avslutningsvis vil jeg ta opp forslagene nr. 1–10 i saken.

Jeg synes den ene delen av svaret fra representanten ga inntrykk av at det er noe med kvaliteten på henvisningene fra f.eks. fastlegene til spesialisthelsetjenesten. Har representanten noe dokumentasjon eller noe grunnlag som bygger opp under at det er en dårligere kvalitet på henvisningene fra fastlegene i dag enn det var tidligere, siden det er så mange flere som blir avvist nå?

Representanten Vasvik snakket lenge om noe som har gått ned, men han snakket ikke noe om noe som har gått opp: antallet avvisninger i spesialisthelsetjenesten. Med utgangspunkt i den samme statistikken som representanten viser til, har antallet som nå blir avvist når de møter spesialisthelsetjenesten, mer enn doblet seg i samme tidsrom. Kan representanten forsøke å redegjøre noe for dette, om hva årsaken til det er? Det hjelper jo fint lite å få møte en lege mye raskere i dag enn for noen få år siden, hvis man bare ender opp med å bli avvist.

Hver gang man står overfor en utfordring i dette samfunnet, eller et problem, har Arbeiderpartiet kun én oppskrift, og det er forbud, reguleringer, forskrifter, veiledere, håndbøker, retningslinjer osv. Det er den eneste medisinen man har å ty til hver gang man møter på et problem. Jeg vil oppfordre Arbeiderpartiet til å prøve en mye eldre oppskrift, som har vist seg å fungere i generasjon etter generasjon, og det er tillit og ansvar. Hva med å ta opp ansvaret den enkelte har for hva man gjør? Hva med å ta opp ansvaret foreldrene har for å oppdra sine egne barn? Hva med å ta opp ansvaret foreldrene har for å sette tydelige grenser for hva barn skal gjøre på sosiale medier, eller hva slags mat man spiser? Hva med å ha tillit til at foreldre er i stand til å gjøre det, og hva med heller å komme med virkemidler som gjør at foreldrene kan gjøre det i enda større grad enn det de gjør i dag? Det får vi aldri høre noe om. Det eneste man tyr til, er den samme gamle oppskriften med forbud, reguleringer, forskrifter, veiledere, håndbøker, retningslinjer osv. Jeg vil oppfordre Arbeiderpartiet til å prøve ut den oppskriften som man har prøvd før, og som har gitt gode resultater. For hvert eneste problem som man møter på og tyr til denne nye oppskriften fra Arbeiderpartiets side for å løse, forvitrer også tilliten og ansvaret i samfunnet – steg for steg i sak etter sak forvitrer dette. Til slutt står vi igjen med en stat som må regulere alt og styre alt fra vogge til grav, og vi er ikke i stand til å gjøre noe, ta egne valg og ha ansvar for eget liv. Det er en utvikling som Fremskrittspartiet advarer mot, og som vi mener at vi må prøve å motvirke på område etter område, sånn at vi har et samfunn der man har ansvar for eget liv og helse, og ansvar for egne barns liv og helse, og også et samfunn som faktisk gir deg tillit til at dette er du i stand til å håndtere selv og dette er ikke noe som staten må regulere hele tiden.

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta ordet i denne debatten, men innlegget fra representanten Abdi fra Arbeiderpartiet gjorde at jeg ble nødt til å tegne meg likevel. Representanten tar for seg hvordan Fremskrittspartiet har stilt seg til en rekke av de moralistiske forbudene regjeringen har innført gjennom de siste årene, bl.a. forbudet mot markedsføring av usunn mat og drikke overfor barn og unge. Dette forbudet hadde absolutt gode intensjoner, for Fremskrittspartiet deler bekymringen for den økende fedmeproblematikken i samfunnet generelt og blant barn og unge spesielt, men her mener vi at man bommer fullstendig mellom mål og virkemiddel. Dette virkemiddelet rammer unntakene, ikke det som er den reelle kilden til problemet. Den reelle kilden til økende fedme blant barn og unge er hverdagskosten, ikke at man deltar på et pepperkakeverksted en lørdag før jul, ikke at man deltar i et lotteri der man får utlevert gavekort på pizza, ikke at man kjøper is på Norway Cup. Det er ikke disse tingene som skaper fedme blant barn og unge, det er rett og slett hverdagskosten. Der har regjeringen ingen tiltak. Istedenfor kommer man bare med denne typen forbud, som ikke tar tak i problemet. Derfor ønsker Fremskrittspartiet heller å komme med ting som funker, f.eks. å halvere matmomsen. Det vil være med på å kunne gjøre at sunn og næringsrik mat blir billigere. Hva med å senke skatter og avgifter, som gjør at folk får bedre råd? Det gjør at man kan kjøpe næringsrik og sunn mat i større grad enn det man kan i dag, under Arbeiderpartiets styre. Istedenfor å komme med denne typen forbud, som ikke fungerer, som bare er moralistiske og ikke rammer dem det burde ramme, og som gjøres til et stort poeng i denne debatten, burde Arbeiderpartiet legge fram forslag som funker, og som tar tak i de reelle problemene. Forbudet rammer bl.a. ikke internasjonale giganter som i dag peprer barn og unge med markedsføring gjennom sosiale medier, f.eks. på TikTok. Det har man ingen virkemidler for å håndtere. Det man skal ramme, er altså pepperkakeverkstedet på Tynset eller i Stjørdal eller 17. mai-lotteri rundt omkring i Norge. Det er det man rammer. Det får enorme konsekvenser for frivilligheten, ved at privat næringsliv ikke ønsker å sponse fordi de rett og slett er redde for å gjøre feil. Det er det Arbeiderpartiet har klart å forby. Det er det Arbeiderpartiet har klart å ramme. De har ikke klart å komme med noen tiltak som tar tak i hverdagskosten til barn og unge, som er den reelle årsaken til fedme, det er ikke unntakene i hverdagen.

På vegne av Fremskrittspartiets representanter Julia Brännström Nordtug, Stig Atle Abrahamsen, Anne Grethe Hauan, Erlend Wiborg, Kristoffer Sivertsen, Silje Hjemdal, Simen Velle, Per-Willy Amundsen og meg selv har jeg gleden av å framsette et representantforslag om endring i alkoholloven for å gi kommunene utvidet adgang til å innvilge midlertidig unntak fra skjenketidene.

Fremskrittspartiet er også enig i at man burde ha noen fornuftige regler, men her går man jo altfor langt. Bare for også å ta litt om sponsing: Det ble sagt i en debatt i Dagsnytt 18 i forrige uke av statssekretæren til helseministeren at når det gjelder sponsing av ideelle, er det et ganske vidt og bredt unntak, og det gjorde man i samråd med f.eks. idretten. Fremskrittspartiet får tilbakemelding om at det overhodet ikke er sånn det oppfattes. Blant annet har eieren av saft- og syltetøyprodusenten Lerum i Sogndal sagt at de nå slutter med all form for sponsing med produkter til idrett, kultur og frivillighet som følge av disse nye reglene. Det gjelder produkter både med og uten sukker, men også produkter med 80 pst. frukt. Det samme gjør lokale pizzarestauranter, som nå slutter å gi gavekort til idrettslotterier og 17. mai-arrangementer. Så spørsmålet blir: Er statsråden enig i at dette viser at reglene går for langt og ikke fungerer etter intensjonen, og vil statsråden trekke tilbake forbudet i sin nåværende form?

Som man spør, får man svar. Hadde man stilt norske foreldre spørsmål om de mener at vi skal forby pepperkakeverksted for barn, tviler jeg på at to av tre foreldre hadde svart at det skal vi ha et forbud mot. I saken om pepperkakeverkstedene sier Helsedirektoratet at det hadde vært innenfor regelverket dersom bakeriet inviterer familier til å pynte pepperkaker, og så lenge pepperkakene deles ut til de voksne, som selv velger om de vil gi dem videre til barna sine, er det innenfor. Dette høres veldig spesielt ut. Er det sånn å forstå pepperkakene blir noe sunnere dersom foreldrene gir dem til barna, istedenfor at bakeren gir dem til barna? Og hva er egentlig vitsen med et pepperkakeverksted før jul hvis barna ikke skal kunne ta del i det og spise pepperkakene? Dette er byråkrati på sitt mest absurde. Jeg lurer på: Vil statsråden bekrefte at det er på denne måten regjeringens forbud skal forstås, og mener statsråden at dette gir mening?

«Regjeringen har innført en ny forskrift som forbyr markedsføring av «usunn» mat og drikke overfor barn og unge. Denne forskriften rammer tradisjonelle arrangementer i lokalsamfunn landet rundt, slik som Waagans Bakeris årlige pepperkakeverksted for barn på Tynset og Snurr Håndverksbakeri på Stjørdal. Hvordan kan statsråden fortsatt forsvare at regjeringen innfører forbud som i praksis ødelegger for frivillighet og lokale tradisjoner, mens de internasjonale aktørene som bruker sosiale medier til markedsføring, slipper unna?»

Man kan jo lure på om det er behov for et digitaliseringsdepartement når den ansvarlige statsråden i dette departementet, som har ansvar for hele digitaliseringen i offentlig sektor, ikke har mer konkrete svar å gi når det gjelder Helseplattformen, som er en av de største investeringene på IKT i Norge, og som etter hvert har blitt den største IKT-skandalen i Norge. Så jeg vil igjen utfordre statsråden på om regjeringen virkelig mener at vi skal fortsette å bruke disse milliardene – milliard etter milliard – hvert eneste år, på et digitalt blindspor, når det medfører at helsepersonell må bruke mer tid på systemrelatert arbeid og mindre tid på pasientene. Det forventer jeg egentlig at den øverste ansvarlige statsråden for digitalisering i Norge har et mer tydelig svar på enn hun har kommet med hittil.

Fremskrittspartiet er klar over at statsråden ikke har ansvar for Helseplattformen, men hun har likevel ansvaret for digitaliseringen av Norge og offentlig sektor. Og ærlig talt, det er snakk om milliard etter milliard som ser ut til å forsvinne i et digitalt blindspor, som er det Helseplattformen har blitt til. Da sikter jeg ikke bare til de direkte utgiftene med å innføre og ta i bruk denne plattformen, men også de indirekte utgiftene gjennom de mange tapte årsverkene på grunn av at helsepersonell i både kommunene og sykehusene må bruke mye mer tid på systemrelatert arbeid. Når helsepersonell må bruke mer tid på skjerm og mindre tid på pasienter, er det åpenbart at man har mislykkes med denne digitaliseringen. Derfor vil jeg gjerne spørre statsråden om regjeringen mener at man skal fortsette å bruke milliarder på et system som ikke fungerer.

Regjeringen skriver følgende om digitalisering av helse- og omsorgstjenestene på sin nettside: «Digitalisering og teknologi er en forutsetning for å sikre en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste, tilrettelegge for et sammenhengende tjenestetilbud og for å videreutvikle tjenestene.» På nettsiden til Arbeiderpartiet heter det at partiet «vil ha en digitalisering som kommer alle til gode». Statsråd Tung, som er til stede i spørretimen i dag, har bl.a. ansvaret for elektronisk kommunikasjon, modernisering, IKT-politikk og digitalisering av offentlig sektor. Spørsmålet mitt går derfor til statsråd Tung. På mandag ble rapporten om den største digitaliseringsskandalen i offentlig sektor publisert, nemlig rapporten om Helseplattformen. Et av de kanskje viktigste funnene som kom fram, er at rapporten dokumenterer alvorlige utfordringer med lav brukervennlighet for helsepersonellet. Man skulle kanskje tro at dette digitaliseringsprosjektet ville ført til at helsepersonell kunne bruke tiden sin mer effektivt og få mer tid til pasientbehandling. Rapporten viser imidlertid at innføringen av Helseplattformen i Helse Midt-Norge har ført til det stikk motsatte: Man bruker mer tid på systemrelatert arbeid enn tidligere. Dette kan også bety utrolig mange tapte årsverk i kommunene og i sykehusene, fordi helsepersonell bruker mer tid på systemrelatert arbeid. Det er kritisk mangel på helsepersonell, så spørsmålet blir: Hva tenker statsråden om at et av de største digitaliseringsprosjektene i Norge er en løsning som ikke øker, men reduserer effektiviteten for helsepersonell?

Når folk står i kø, når eldre ikke får en verdig omsorg, og når nordmenn med alvorlige, sjeldne sykdommer ikke får tilgang på medisiner og nye metoder, da har vi et problem. Det problemet heter regjeringen Støre. Regjeringen Støre har nemlig lagt fram et budsjett, og forhandlet fram et budsjettforlik, som svikter på det mest grunnleggende: trygghet for syke og verdighet for eldre. De kaller det ansvarlig økonomisk politikk og trygg styring. Fremskrittspartiet kaller det ansvarsfraskrivelse. Hvorfor skal folk stå i kø når private sykehus har ledig kapasitet? Hvorfor skal pasienter vente i månedsvis når vi kan behandle dem nå? Regjeringen lar folk stå i kø. Fremskrittspartiet vil bruke den ledige kapasiteten. FrP vil få folk friske og tilbake i jobb. Vi vil ha handling, ikke venting. Vi vil fjerne helsekøene, ikke bare snakke om dem, og vi vil berge viktige helsetilbud som nå kuttes og legges ned over hele landet. Derfor legger vi 1,5 mrd. kr på bordet for å behandle flere, stoppe kuttene og få folk tilbake i jobb. Det er det som er trygg styring for dem som i dag venter i behandlingskø. Hvis det er én ting som provoserer meg, er det når jeg ser hvor løst pengene sitter når statsrådene i denne regjeringen befinner seg i utlandet. Her hjemme skal man derimot snu og vende på hver eneste krone, særlig når det gjelder medisiner og nye metoder. Det er oppsiktsvekkende hvor mye penger man vil bruke på bistand som ikke virker, men hvor gnien man er når det gjelder medisiner som faktisk virker, men koster mye. Norge bruker altfor lang tid på å godkjenne nye metoder. Det betyr at pasienter lider unødvendig. Regjeringen ser på – Fremskrittspartiet handler. Vi vil ha raskere godkjenning og raskere tilgang til behandling, og Norge må være villig til å betale mer for å få tilgang til nye medisiner og behandlingsmetoder mye, mye raskere. Apropos betaling for medisiner og behandling: Regjeringen har gjort helsetjenester dyrere, år for år. Regjeringen Støre, med sine budsjettpartnere, har økt egenandelstaket fra 2 460 kr til nesten 3 300 kr. Dette er en skatt på sykdom. Det rammer eldre og kronikere hardest. Fremskrittspartiet sier klart og tydelig: Økonomi skal ikke være en avgjørende faktor for om man kan benytte seg av helsetilbud eller ikke. Derfor kutter vi egenandelstaket til 3 000 kr i vårt alternative forslag til budsjett. La meg avslutningsvis snakke om eldreomsorgen. Den er i dag et postkodelotteri. Adressen avgjør rett og slett om man får en verdig omsorg. Kommuneøkonomien avgjør om man får tilbud om en sykehjemsplass, eller om man blir sendt til utrygghet i eget hjem. Det er fullstendig uakseptabelt. Regjeringen skyver ansvaret over på kommunene, som sliter med økonomien, og de rød-grønne partiene har ikke løftet en finger for eldreomsorgen i dette budsjettforliket. Hva er resultatet? Jo, store forskjeller i kvalitet, og nedleggelser av sykehjem over hele landet. Fremskrittspartiet har en løsning: Staten skal ta over finansieringen – vi må ha en statlig finansiert eldreomsorg. Vi legger også penger på bordet for å få opp tempoet på byggingen av nye sykehjemsplasser og sikre omsorgstilbudet for eldre og syke. Vi foreslår nesten 2,5 mrd. kr til dette. Fremskrittspartiet vil ha en eldreomsorg i verdensklasse, ikke en omsorg som avhenger av hvor hen man bor. Regjeringen styrer mot krise i eldreomsorgen. Fremskrittspartiet styrer mot løsninger. Vi har et godt helsevesen i Norge, men vi har en regjering som svikter. De prioriterer byråkrati, penger til utlandet og ulønnsomme, grønne industriprosjekter. Samtidig må folk her hjemme i Norge stå i kø, enten det er for å få behandling, en sykehjemsplass eller nye medisiner og behandlingsmetoder. Fremskrittspartiet prioriterer pasienten og det norske folk først. Vi prioriterer valgfrihet, verdighet og trygghet. Det gjør vi fordi for Fremskrittspartiet er helsen det viktigste i livet.

Apropos landets sykehus, som også representanten kom inn på: Det er ikke bare i kommunene det kuttes. Det kuttes også nå i sykehusene og i tilbudene til landets eldre og syke, bl.a. i mitt eget hjemfylke, Troms. Der skal nå Universitetssykehuset Nord-Norge legge ned døgntilbudet ved to av de distriktspsykiatriske sentrene neste år, på grunn av dårlig økonomi. I budsjettforliket SV har vært med på å forhandle fram, gir man riktignok 500 mill. kr mer til sykehusene, men man gir det dobbelte av det beløpet til Gaza. For veldig mange innbyggere i dette landet er det en stor provokasjon at det kuttes i grunnleggende kjerneoppgaver som helse- og omsorgstilbud, mens pengene sitter løst når det gjelder oppgaver i utlandet. Det er nettopp derfor Fremskrittspartiet foreslår å kutte i bistand, for heller å bruke penger på kjerneoppgavene her hjemme. Blant annet foreslår vi å styrke sykehusene med halvannen milliard. Har egentlig representanten fra SV forståelse for at det norske folket reagerer når de rød-grønne partiene nedprioriterer pasientbehandling mens man fortsetter å sende pengene ut av landet?

Fremskrittspartiet har rom for å kutte i skattene og avgiftene til landets innbyggere fordi vi gjør omprioriteringer og kutter i sløsingen partiet til representanten, SV, gjør med sine budsjett. Det er omtrent like mange sykehjemsplasser i Norge i dag som det var for ti år siden, mens det i samme periode har blitt vesentlig flere eldre, og det blir stadig flere eldre i årene framover. Det betyr i praksis at nåløyet for å få en sykehjemsplass i dag er vesentlig trangere enn hva det var for ti år siden. Det nåløyet blir stadig trangere, i alle fall når dette budsjettforliket ikke bidrar til å få opp farten på bygging av nye sykehjemsplasser i kommunene i hele landet. Det eneste de rød-grønne partiene har fått opp tempoet på, er hvor fort man sender norske skattebetaleres penger ut av landet. Derfor foreslår Fremskrittspartiet å kutte i denne sløsingen og heller bevilge penger til 4 000 nye heldøgns omsorgsplasser til neste år. Hvorfor vil ikke SV og de rød-grønne partiene heller legge pengene på bordet for å sikre at eldre og syke over hele landet kan ha trygghet for at det er en plass klar når behovet oppstår, istedenfor å fortsette med denne strie strømmen ut av landet?

Nå har vi fått høre mange ord om mange tall, men ingenting om landets eldreomsorg. I dette budsjettforliket har SV vært med på å forhandle fram at man på den ene siden skal fortsette med å sende skattebetalernes penger ut av landet – ja, nærmest i rekordfart – mens på den andre siden inneholder budsjettforliket ingen satsing på eldreomsorgen. I kommune etter kommune legges det nå ned sykehjemsplasser, mens behovet fram mot 2030, om ca. fire år, er 13 000 nye sykehjemsplasser. Vi må altså etablere flere sykehjemsplasser, ikke legge dem ned, men budsjettforliket SV er en del av, legger bare opp til under 500 nye sykehjemsplasser i neste års budsjett. Man har ikke løftet en finger for landets eldre og syke. Mener representanten Hammer fra SV at dette budsjettforliket kan omtales som et eldreløft, når det i realiteten er en eldrebløff?

Jeg takker nok en gang for svaret, men jeg opplever at det svaret statsråden gir, viser at han egentlig ikke tar disse rekordhøye avvisningstallene på stort nok alvor. Jeg har ikke hittil sett at han har klart å forklare dette på en god måte, selv om han gjør et hederlig forsøk nå. På spørsmål fra representanten Bård Hoksrud i spørretimen den 29. januar i år sa statsråden at avvisningstallene ikke har noe å gjøre med Ventetidsløftet eller innføringen av helseplattformen, men at feilen heller lå hos fastlegene. Jeg hører at han modererer seg litt i dag, men det han sa den gangen, var: «Det kan være ulike grunner til at man blir avvist. Det kan være at henvisningen var for dårlig. Det kan være at henvisningen var feil.» Noe av dette er han inne på i svaret sitt i dag. Har statsråden fått noen konkrete holdepunkter eller belegg som underbygger at mange flere fastleger skriver dårlige eller feilaktige henvisninger i dag enn i 2019?

Jeg takker statsråden for svaret. Jeg vil bore litt videre i dette. I oktober 2019 ble litt over 8 000 pasienter avvist av spesialisthelsetjenesten. I oktober i år var det over 16 500 pasienter som ble avvist. Det er en ganske drastisk økning, for å si det mildt. For å ta det i prosenter: Avvisningsandelen gikk fra 5,31 pst. i 2019 til 11,17 pst. i 2025. Andelen avviste er altså mer enn doblet. Én av ti blir nå avvist hos spesialisthelsetjenesten. Når regjeringen skryter av kortere ventetider, hvordan kan vi være sikre på at reduserte køer ikke faktisk skyldes at det blir stadig færre som slipper inn i køene i helsevesenet? Jeg ber statsråden redegjøre for det.

Nå har vi nettopp hørt en utrolig stor hyllest av et budsjett Fremskrittspartiet mener rett og slett er elendig for gamle og syke i dette landet. Spørsmålet mitt er: «Fremskrittspartiet er opptatt av at folk får nødvendig helsehjelp så raskt som mulig. Oktobertallene fra Folkehelseinstituttet viser at ventetidene nå er på om lag 2019-nivå. For landet som helhet er ventetiden 62 dager for påbegynt helsehjelp, noe som er 17 dager kortere enn for oktober 2024. Samtidig er det stadig flere pasienter som blir avvist av spesialisthelsetjenesten. Hvordan forklarer statsråden at ventetidene går ned, samtidig som flere pasienter blir avvist av spesialisthelsetjenesten?»

Det er akkurat den prioriteringsdiskusjonen Fremskrittspartiet inviterer til her. Nå har Fremskrittspartiet utfordret statsråden om sykdom etter sykdom, og svaret er mer eller mindre akkurat det samme hver gang, så jeg konstaterer at regjeringen åpenbart har verken vilje til eller ønske om å prioritere våre egne innbyggeres helse. Samtidig som statsråden er en del av en regjering som deler ut milliarder til alle mulige formål utenfor landets grenser, får ikke kreftsyke og både barn og voksne som lider av sjeldne sykdommer her hjemme, tilgang til nye behandlingsmetoder og medisiner som er tilgjengelige i våre naboland. Særnorske krav til dokumentasjon, kombinert med å være den kjipeste i klassen når det gjelder betalingsvilje for legemidler, gjør at nordmenn lider helt unødig. Samtidig sitter altså pengene løst så snart et eller annet medlem av denne regjeringen setter seg på et fly fra Gardermoen med destinasjon til det store utland. Spørsmålet er: Hvordan kan statsråden stå her i Stortinget og forsvare dette?

Det svaret er det umulig å være fornøyd med, så jeg vil prøve en tredje gang. Givinostat er virkestoffet i et nytt legemiddel som er godkjent i EU for behandling av Duchennes muskeldystrofi hos pasienter fra seks år og oppover som kan gå, og som får steroider. Behandlingen er allerede godkjent i både Europa og USA, og nylig ble den også godkjent i Storbritannia. I Norge ligger imidlertid dette legemidlet hos prioriteringssystemet Nye metoder, noe det har gjort siden tidlig i 2024, uten noe framskritt. For foreldrene til barn som er rammet av denne sykdommen, framstår det som helt meningsløst at systemet vårt skal fungere på denne måten. Det er også provoserende når man samtidig vet hvor mye penger denne regjeringen sløser bort, bl.a. på bistand som ikke virker. Hvorfor skal vårt system være skrudd sammen sånn at godkjenning i USA, Storbritannia og Europa ikke er mer enn godt nok her i Norge?

Svaret fra statsråden gjør at jeg velger å fortsette i samme spor. Fremskrittspartiet har gjentatte ganger utfordret statsråden om medisiner for mennesker som er rammet av Pompes sykdom. Gang etter gang har han sagt at man må prioritere, og at kostnadene er for høye i forhold til nytten. Dette er egentlig fullstendig spinnvilt. La oss likevel snakke om prioriteringer: Kostnaden ved denne medisinen er betraktelig lavere enn kostnaden ved å havne i respirator. «Handlingslammelse» er ordet man leter etter her. Dokumentasjonen som foreligger, er vurdert som tilstrekkelig i en rekke andre europeiske land, og prioriteringsmeldingen åpner også opp for lavere dokumentasjonskrav på sjeldenfeltet. Jeg spør igjen: Vil statsråden skjære gjennom og sikre at systemet faktisk følger de politiske føringene om sjeldne diagnoser, sånn at ikke nordmenn som er rammet av Pompes sykdom, må bli helseflyktninger til et land som har godkjent disse medisinene?

Jeg takker for svaret og konstaterer at vi får bekreftet at det ikke er nok vekst når det gjelder nye sykehjemsplasser i Norge. Jeg vil gjerne fortsette å utfordre statsråden om regjeringens prioriteringer. I helgen kunne vi lese om Andreas, som er rammet av lymfekreft. I Norge er CAR-T-behandling bare godkjent for to aggressive lymfekreftformer og én type blodkreft. Når det gjelder de mer langsomme lymfekreftformene, som han har, sa Beslutningsforum nylig nei til behandlingen. Denne behandlingen kunne ha gitt håp til pasienter i samme situasjon som Andreas. Han kaller det en skam at norske kreftpasienter ikke får tilgang til denne metoden. Det er vanskelig å være uenig med ham, særlig når vi vet hvor løst pengene sitter ellers. Vil statsråden sørge for at lavere dokumentasjonskrav – på linje med andre land i Europa – og høyere ressursbruk ikke bare kan, men skal aksepteres for små pasientgrupper med sjeldne og alvorlige tilstander?

For hver dag som går, blir det tydeligere at vi har en regjering som ikke evner å prioritere det viktigste først. Derfor har jeg et spørsmål til helse- og omsorgsministeren. Regjeringen som statsråd Vestre er en del av, finner midler til stadig flere formål utenfor landets grenser. Men her hjemme skal det spares, og særlig rammer det helsetilbudet. Fremskrittspartiet mener at vi, når skattebetalernes penger skal fordeles, må prioritere det viktigste først, nemlig vårt eget land og vår egen befolkning. Mangelen på handlekraft er også slående. I møte med nesten enhver utfordring på helsefeltet setter denne regjeringen ned enten en kommisjon eller et utvalg eller skal lage nye retningslinjer. Kontrasten blir da stor mellom statsråd Vestre og statsråd Nessa Nordtun, for hun sier nemlig at hun ikke har tid til å vente på sitt eget utvalg. Som hun sa: Vi kan ikke sitte stille og se på at læringsresultatene fortsetter å falle. Noen andre som heller ikke har tid til å vente, er landets gamle og syke. Derfor skulle jeg ønske at statsråd Vestre var like utålmodig når det gjelder gamle og syke, som statsråd Nessa Nordtun tydeligvis er når det gjelder barn og unge. Fremskrittspartiet mener at eldre og pårørende skal ha trygghet for at hjelpen er der når de trenger det, og for at det finnes nok sykehjemsplasser, slik at man ikke henvises til madrasser på sykehusgolv, korridorsenger eller utrygghet i eget hjem. Regjeringen kan ikke vise til noen særlig vekst i antall nye sykehjemsplasser de siste årene. I kommune etter kommune kuttes det nå i eldreomsorgen på grunn av en svak kommuneøkonomi, så det er åpenbart at regjeringen ikke satser på eldreomsorgen. Mener statsråden virkelig at regjeringen har sine ord i behold når de omtaler forslaget til statsbudsjett som et eldreløft, når det knapt vil føre til noen nye sykehjemsplasser i årene som kommer?

Jeg vil starte med å takke interpellanten for å sette en veldig viktig problemstilling på dagsordenen i Stortinget. Det er om lag 800 000 voksne pårørende i Norge som gir støtte og omsorg i en sånn grad at det faktisk påvirker deres eget liv. Pårørende er derfor utvilsomt en avgjørende ressurs i helse- og omsorgstjenesten og det systemet vi har, både på nasjonalt nivå og på det lokale nivået i kommunene. I 2023 oppga bare 44 pst. av pårørende å ha høy tillit til de kommunale helse- og omsorgstjenestene, mens 29 pst. oppga å ha lav tillit til de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Jeg vil dvele litt ved akkurat disse tallene, for hva er årsaken til at veldig mange opplever å ha lav tillit til det kommunale helse- og omsorgssystemet? Jo, det er bl.a. at veldig mange står i en ganske hard kamp bare for at deres nære og kjære skal få helt grunnleggende tjenester. Enten det er snakk om å få avlastning, en korttidsplass eller en sykehjemsplass eller omsorgsbolig, er det veldig mange ganger man opplever å stå der som pårørende og nærmest stange hodet i veggen fordi man ikke når gjennom hos det lokale inntakskontoret. Her tror jeg vi kommer til å se et betydelig klasseskille i årene framover. Det er et klasseskille mellom dem som har ressurssterke pårørende, og dem som ikke har det. Det er et klasseskille mellom dem som har pårørende som kan stå i kampen for dem, og dem som ikke har pårørende som kan ta kampen for dem. Det er enten det er snakk om å få sykehjemsplass, omsorgsbolig eller hjemmetjenester, eller det er snakk om å få brukerstyrt personlig assistanse eller andre avlastningstiltak. Jeg tror vi kommer til å se et betydelig klasseskille der framover, og spørsmålet som melder seg da, er: Hva skal vi gjøre for å prøve å motvirke at det skal være økonomi eller geografi som avgjør hva slags hjelp man skal få? Jo, det er at politikerne må sørge for at systemet leverer på det som systemet skal levere på. Det må være en sykehjemsplass tilgjengelig når behovet oppstår. Det må være mulig å få avlastning når det er behov for det. Det må være mulig å få hjemmesykepleie. Det må være mulig å få hjelp uten at det skal være en betydelig kamp for å få hjelpetjenesten. Nå ser vi i kommune etter kommune at man sliter med økonomien. Hvor er det da man starter med å kutte? Jo, man starter med å kutte i de tjenestene som betyr mest for folk, enten det er at man legger ned sykehjemsplasser, at man gjennomgår vedtak om brukerstyrt personlig assistanse og tar ned timetallet som man får tildelt, eller at det blir kutt i avlastningstiltak og i forebyggende tiltak. Det paradoksale er at i en del sammenhenger er det tiltak som kan forebygge at både gamle og syke får behov for helsetjenester, eller tiltak som kan være med på å forebygge at pårørende blir helt utslitt, som det kuttes i først når kommunen har dårlig økonomi. Regjeringen bærer det fremste ansvaret for at man ikke har lagt nok penger på bordet for at man lokalt kan ivareta de grunnleggende tjenestene. Det er også et annet stort paradoks i denne saken. Vi har en regjering som til stadighet snakker om både kommisjoner, ekspertutvalg og nasjonale retningslinjer og planer. Det finnes altså knapt et eneste problem i møte som regjeringen tydeligvis ikke skal lage en plan for. Paradokset er at når det gjelder det overordnede pårørendearbeidet nasjonalt, foreligger det ingen planer fra denne regjeringen. Det konkrete spørsmålet jeg ønsker å stille til statsråden, er: Hva slags grep vil statsråden ta framover for å sørge for at man har en overordnet nasjonal tilnærming til pårørendearbeidet, også lokalt? Så vidt Fremskrittspartiet har registrert, finnes det ikke noen nasjonale planer for pårørendearbeidet framover. Jeg skal gå inn for landing, men det jeg vil avslutte med å snakke litt om, er pårørende som en ressurs. Etter hvert har man blitt veldig flink til å snakke om pårørende som en ressurs, men veldig mange pårørende ser ikke på seg selv som en ressurs; de ser på seg selv først og fremst som pårørende. Når vi har et system som ikke gir de gamle, syke eller andre de grunnleggende tjenestene som de trenger, går mange pårørende over fra å være pårørende til i realiteten å bli omsorgsmedarbeidere. De yter omsorg fordi det offentlige svikter. For oss i Fremskrittspartiet kommer det viktigste framover til å være at vi har nok sykehjemsplasser, og at vi har nok helsefagarbeidere og sykepleiere i kommunene. Det gjør at man kan levere de grunnleggende tjenestene til innbyggerne, sånn at de pårørende først og fremst kan få være pårørende, og ikke pleiemedarbeidere.

Sånn jeg da tolker svarene fra statsråden, mener han at de lovendringene som nå ligger til behandling i Stortinget, er tilstrekkelige og nok for å trygge arbeidsdagen for ambulansepersonellet. Jeg registrerer også i oppslag i media at det framkommer at det er veldig ulik praksis ved de ulike AMK-sentralene i dette landet når det gjelder hvordan man merker eller flagger – velg hvilket ord man ønsker – farlige pasienter. Er det korrekt oppfattet at de lovendringene som nå ligger til behandling i Stortinget, er tilstrekkelige, eller mener statsråden at det også kan være nødvendig med ytterligere lovendringer, for å trygge arbeidsdagen for dem som er på jobb for å trygge oss andre?

Jeg forstår at det er behov for å gjøre et grundig arbeid, men det er ikke alltid en motsetning mellom å gjøre noe grundig og å gjøre noe raskt. Det går altså an å være både grundig og rask på samme tid hvis man vil og ønsker å prioritere det. Særlig når det gjelder grunnleggende trygghet for liv og helse, burde det være mulig å være nettopp både grundig og rask. Når kan Stortinget forvente å få framlagt nødvendige endringer i lover og eventuelt annet som sikrer at de som har som jobb å redde liv, ikke må frykte for sitt eget liv mens de er på jobb for å trygge oss andre?

«Regjeringen sier den står fullt og helt inne for at ambulansearbeidere skal ha det trygt på jobb, men sier samtidig at nasjonale retningslinjer for merking av farlige pasienter først kan komme på plass etter høringer og lovendringer i Stortinget. I mellomtiden risikerer ambulansepersonell eget liv og egen helse hver eneste dag. Mener statsråden virkelig at det er forsvarlig å vente i månedsvis – kanskje årevis – på byråkratiske prosesser, mens risikoen ambulansearbeidere møter på jobb, og antallet volds- og trusselhendelser øker for hver dag som går?»

Da forventer jeg egentlig at statsråden tar turen til UNN Harstad og tar inn situasjonen ved selvsyn. Man kan også spørre seg hvor mange varsler, bekymringsmeldinger og oppsigelser som må til før statsråden vil si at helseforetaket har mistet kontrollen over bemanningssituasjonen ved medisinsk avdeling ved UNN Harstad. I kjent stil vil statsråden sikkert skyve helseforetakets styre og administrerende direktør foran seg, så jeg vil heller spørre statsråden om han vil kontakte Arbeiderparti-ordføreren i Harstad og sørge for at kommunen tar imot de utskrivningsklare pasientene, slik at manglende lokal satsing på eldreomsorgen ikke bidrar til å forverre situasjonen ytterligere.

Jeg takker statsråden for svaret. Apropos tillitsvalgte: Statsråden har sikkert registrert at hovedtillitsvalgte ved UNN Harstad beskriver situasjonen som noe som har bygd seg opp over lang tid. Resultatet av dette er lav tillit til ledelsen, utmattede ansatte og en avdeling der nesten ingen sykepleiere har mer enn fem års erfaring. Når 19 ansatte har sluttet på ett år og erfarne rollemodeller forsvinner, er ikke det et tydelig tegn på systemsvikt – ikke bare lokale utfordringer? Mener statsråden det er akseptabelt at arbeidsforholdene på et sykehus han har det øverste ansvaret for, har fått utvikle seg slik, og hva vil statsråden konkret gjøre for å stoppe flukten og gjenopprette tilliten blant de ansatte?

«Hele 19 ansatte har sagt opp stillingene sine hittil i år ved medisinsk avdeling, sengepost A og B, UNN Harstad. Nå er de gjenværende ansatte på bristepunktet. På grunn av svært stor arbeidsmengde over tid klarer de ikke lenger å ivareta pasientenes grunnleggende behov og behandling på en faglig forsvarlig måte. Det er også en reell frykt blant de ansatte for at intensivkapasiteten svekkes. Hva tenker statsråden om situasjonen ved UNN Harstad, og vil statsråden å ta grep for å sikre arbeidsmiljøet og trygge intensivkapasiteten?»

Når det gjelder omsorgen for landets eldre, gamle og syke, har jeg ingen tålmodighet. Der er Fremskrittspartiet veldig utålmodige med tanke på at man skal få konkrete resultater raskt. Jeg vil si at det er et svik mot de eldre når regjeringen lar mangelen på kompetanse ved sykehusene om sykdommer og helseproblemer hos eldre fortsette år etter år etter år, selv om Stortinget slo fast allerede i 2018 at dette skal på plass ved alle akuttsykehus. Kan statsråden svare for hvorfor regjeringen ikke har klart å sørge for at sykehusene har fått på plass denne nødvendige geriatrikompetansen, når Stortinget har slått tydelig fast at det skal være på plass?

Jeg takker statsråden for svaret. Statsråden viser til både planer og prosesser, og i kjent stil skyver han helseforetakene foran seg. Fakta er likevel at mange akuttsykehus fortsatt står uten geriatrisk kompetanse, seks år etter Stortingets vedtak. Hvor mange flere utredninger og planer må til før regjeringen faktisk leverer resultater for de eldre pasientene? Det virker nok en gang som at det er mye prat og lite handling fra statsråden. Når vil statsråden ta ansvar for at Stortingets vedtak fra 2018 blir oppfylt i praksis?

«En kartlegging fra NTB viser at 18 av 53 akuttsykehus mangler leger med spesialisert kompetanse innen sykdommer og helseproblemer hos eldre (geriatri). Flere distriktssykehus har ingen eller kun én geriater, til tross for Stortingets vedtak i 2018 om at alle akuttsykehus skal ha geriatrisk kompetanse. Samtidig øker antallet eldre kraftig, og fagmiljøene advarer om at dagens mangel går ut over kvaliteten på behandlingen. Tidvis drives mange avdelinger ved sykehusene som et sykehjem, uten at sykehuset har kompetanse innenfor eldreomsorg og demens. Regjeringen har varslet planer for helsepersonell, men resultatene lar vente på seg. Mangelen på planer er ikke problemet, men mangelen på tiltak og handlekraft. Hvordan vil statsråden sikre geriatrisk kompetanse ved alle akuttsykehus i Norge, særlig i distriktene, og sørge for at eldre pasienter får et likeverdig behandlingstilbud i hele landet?»

På vegne av representantene Sylvi Listhaug, Dagfinn Henrik Olsen, Bjørn Larsen, Hilde Grande, Frank Edvard Sve, Joakim Myklebost Tangen og meg selv ønsker jeg å framsette et representantforslag om bedre hjertebehandling i Nord-Norge og i Midt-Norge.

Igjen takker jeg for svaret, men det veldig mange innbyggere der ute nå lurer på, er om statsråden vil gripe inn og sørge for at disse BPA-kuttene som nå skjer over hele landet, stoppes, bl.a. på grunn av den dårlige kommuneøkonomien. Er statsråden enig med Fremskrittspartiet i at BPA bør finansieres statlig gjennom Nav, og at man bør inkludere det i likestillingslovgivningen for å sørge for at dette blir et reelt likestillingsverktøy og ikke bare helsehjelp?

«Regjeringen har satt ned et nytt ekspertutvalg om BPA flere år etter at Stortinget rettighetsfestet ordningen nettopp for å sikre likestilling og forutsigbarhet. Likevel opplever mange brukere fortsatt store forskjeller mellom kommuner og manglende reell selvbestemmelse. Hvorfor mener statsråden at det er nødvendig med et nytt utvalg for å sørge for at vi får et nasjonalt BPA-tilbud som er likt for alle, uavhengig av postnummer?»

Jeg vil redegjøre for hvordan Fremskrittspartiet stiller seg til noen av forslagene som er fremmet i debatten. Arbeiderpartiet har innsett at det ikke lenger er flertall i denne salen for finansieringen av sykehusene. Nå ser det ut som regjeringspartiet har latt seg presse og har fremmet et eget forslag om å utrede et skille mellom drift og investering i sykehusene. Fremskrittspartiet mener at et system der man må kutte i viktige tilbud for pasientene for å betale renter og avdrag for å bygge nye sykehusbygg, ikke kan fortsette. Derfor vil Fremskrittspartiet stemme for forslag nr. 22, framsatt av representanten Tonje Brenna. Fremskrittspartiets politikk er at lønnsnivået i det offentlige må stå i stil med resultatene man leverer, og når det gjelder resultatene som leveres i helseforetakene for tiden, finnes det knapt noen som er fornøyd med det som skjer. Vi er først og fremst opptatt av tilbudet til innbyggerne våre. Mange viktige tilbud til pasientene er i ferd med å legges ned, avvikles og sentraliseres, men det er regjeringen som har det øverste ansvaret for dette, og det er på tide at statsråden tar ansvaret sitt. Derfor kommer vi ikke til å støtte forslagene nr. 7, 8 og 33, framsatt av henholdsvis Rødt og Senterpartiet. Fremskrittspartiet kommer derimot til å støtte forslag nr. 19, framsatt av representanten Tonje Brenna fra Arbeiderpartiet. Det som imidlertid er litt interessant, er at Arbeiderpartiet på Stortinget må gjøre det som deres egen statsråd tydeligvis ikke er i stand til å gjøre selv, nemlig å sørge for moderasjon i utviklingen i lederlønningene i helseforetakene. Langt viktigere er det likevel at regjeringen sørger for et godt helsetilbud, noe man så langt ikke har vært i stand til å gjøre. Fremskrittspartiet er veldig opptatt av at døgnkapasiteten innen psykisk helsevern må bygges opp. Derfor foreslo Fremskrittspartiet 200 mill. kr mer til økt døgnkapasitet innen psykiatrien i vårt alternative budsjettforslag i fjor. Innbyggerne våre som har behov for døgntilbudet innen psykisk helsevern, har behov for det nå. De trenger ikke flere planer, de trenger handling. Det eneste vi får av forslag her, er imidlertid flere planer. Dette kan regjeringen begynne å levere på allerede i morgen, i budsjettet de legger fram. Da kan vi gå fra ord til handling når det gjelder døgntilbudet innen psykiatrien. Derfor vil vi heller ikke stemme for forslag nr. 21, framsatt av representanten Tonje Brenna fra Arbeiderpartiet. Når det gjelder forslagene nr. 34 og 40, fra henholdsvis Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne, vil Fremskrittspartiet kun støtte førstnevnte, altså nr. 34. Vi mener dette forslaget er langt mer konkret og tydelig. Fremskrittspartiet oppfatter forslag nr. 40 nærmest som en blankofullmakt til helseforetaket og statsråden om å legge ned tilbudet og etterpå si at innbyggerne blir godt ivaretatt. Det kan ikke Fremskrittspartiet støtte.

I Hans Majestet Kongens tale til Stortinget på lørdag ble det sagt: «Vår felles helsetjeneste skal være den beste helseforsikringen. Alle i Norge skal ha tilgang til moderne helsetjenester når de trenger det.» Det høres flott ut, og det er et mål vi alle deler, men virkeligheten for mange pasienter ute i kommunene og på sykehusene forteller en helt annen historie. Mens regjeringen i trontalen skryter av sin egen fortreffelighet, vet alle som jobber i helsevesenet, at dette bildet ikke samsvarer med virkeligheten. Pasienter får kanskje en konsultasjon, men deretter sendes man videre til lange behandlingskøer. Når man er syk, hjelper det ikke å få hilse på en lege. Man trenger behandling, og man trenger den raskt. Regjeringen kaller dette Ventetidsløftet. Fremskrittspartiet mener at dette er tallmagi, ikke en reell forbedring. Helsekøene ble dramatisk lengre etter at Arbeiderpartiet tok regjeringsmakten i 2020, men reduseres nå tilsynelatende fordi sykehusene drives på grensen av hva de ansatte orker. Tillitsvalgte og fagfolk slår alarm, men regjeringen klapper seg selv på skulderen. Samtidig har regjeringen fjernet fritt brukervalg, eldreombudet og ventelistene for sykehjemsplass. Regjeringen har brukt mer krefter på å jage bort private aktører enn på å gi innbyggerne bedre tjenester. Det er helt uforståelig. La meg være helt tydelig: Helsepolitikk skal ikke handle om ideologi. Det skal handle om mennesker. Vi må slippe alle gode krefter til for å gi folk raskere behandling. For oss i Fremskrittspartiet er det viktigste at man får den hjelpen man trenger, i tide – ikke hvem som gir behandlingen. Pasientene skal ha fritt behandlingsvalg, inkludert muligheten til å velge godkjente tilbud i utlandet når det mangler alternativer i Norge. Derfor mener Fremskrittspartiet at offentlige og private sykehus må likebehandles både juridisk og økonomisk. Vi må også innføre en nasjonal utrednings- og behandlingsgaranti på 30 dager, etter dansk modell, for å sikre at det norske folk får det behandlingstilbudet de fortjener. De regionale helseforetakene som system fungerer ikke. Det har blitt mer byråkrati, men ikke bedre pasientbehandling. Derfor vil Fremskrittspartiet heller la staten ta over ansvaret, for ved å samle Helse-Norge til ett rike sikrer vi at pasientene får raskere hjelp. Helsepersonell vil også få mer tid til pasientene og ikke bruke den på papirarbeid. Som de fremste systemforsvarerne setter regjeringen heller ned et utvalg. Fremskrittspartiet vil ha handling. Vi kan ikke vente på regjeringens utvalg samtidig som viktige tilbud for pasientene kuttes i hele landet. Det blir sagt at all makt er samlet i denne sal. Nå er det et flertall i denne sal mot dagens organisering, og den muligheten må vi gripe. Fremskrittspartiet har fremmet et representantforslag om ny finansieringsmodell for helseforetakene, noe som vil ta Helse-Norge i en bedre retning. Med Fremskrittspartiets forslag vil vi skille mellom drift og investering, sånn at ikke pasienttilbudet må kuttes for å betale renter og avdrag på nye sykehus. Vi håper at Stortinget slutter seg til forslaget. Når det gjelder eldreomsorgen, er det ingen grunn til å være fornøyd. I mange kommuner er eldreomsorgen en salderingspost når budsjettene nå kuttes, og særlig ettersom kommuneøkonomien ikke har vært verre på flere årtier. Mange eldre lever under uverdige forhold. Sykehjemsplasser og andre viktige tilbud kuttes og legges ned over en lav sko. Det skal være behovet og ikke postnummeret eller kommuneøkonomien som avgjør om man får hjelp. De som har gjort sin plikt gjennom et langt arbeidsliv, skal være trygg på at de får hjelp når de trenger behandling, pleie og omsorg. Derfor mener Fremskrittspartiet at eldreomsorgen må finansieres av staten. Regjeringen har varslet at de vil fortsette opptrappingsplanen for psykisk helse. Folk som sliter psykisk, må i dag vente i uker og måneder på å få hjelp, men samtidig stenger regjeringen døren for private og ideelle, som kunne ha bidratt til å hjelpe flere. I mitt eget valgdistrikt, Troms, har Universitetssykehuset i Nord-Norge besluttet at døgntilbudet innen psykisk helse på Storslett, på Storsteinnes og på Silsand skal avvikles, legges ned og sentraliseres. Det ødelegger gode fagmiljø, og samtidig hever man terskelen for å søke hjelp for mennesker som har behov for hjelp raskt. Dette framstår verken som noen opptrapping eller utvikling, men heller som nedtrapping og avvikling. Dette vil Fremskrittspartiet stoppe. Frihet og trygghet er grunnleggende for Fremskrittspartiet. Gamle og syke skal kunne velge selv, uavhengig av om det er et offentlig eller privat tilbud. Man skal være trygg, i visshet om at verken privat eller kommunal økonomi eller geografi skal være avgjørende for hvor godt helsetilbud man får. Et samfunn måles ikke på hvor mange systemer det har, men hvordan det behandler og tar vare på sine syke og eldre. Der har vi fortsatt en lang vei å gå i Norge. Fremskrittspartiet vil at pasienten skal settes først. Da må både offentlige og private få bidra og alle få den hjelpen man trenger, så raskt som mulig.

I innlegget til representanten Toppe snakker hun bl.a. om helseforetaksmodellen og at det er behov for å gjøre endringer i den modellen. Mye av innholdet i det innlegget som ble holdt, kan til forveksling høres ut som noe Fremskrittspartiet har sagt i alle år når vi har kritisert organiseringen av helseforetakene, men så snakker representanten om at man skal ha økt politisk styring av helseforetakene, med ny driftsmodell. Vi vet at man ønsker at det skal være større innslag av fylkeskommunale politikere som skal være med og styre denne nye organiseringen. Med ti års erfaring som fylkespolitiker kan jeg konstatere én ting, og det er at fylkeskommunene trenger færre oppgaver, ikke flere oppgaver. Spørsmålet mitt til representanten Toppe er: Hva er grunnen til at representanten tror at bare fylkespolitikerne får mer innflytelse over helseforetakene, vil resultatene bli bedre?

Jeg takker statsråden for svaret. Et annet område regjeringen ikke har levert på, er ventetid og behandlingstid. Helsekøene er fremdeles altfor lange. Det er rekordmange pasienter som blir avvist, og flere venter i skjulte interne køer. Dette faktumet framstiller regjeringen som at den leverer på det såkalte Ventetidsløftet, men i realiteten er det tallmagi. Hva tenker statsråden om at det på Arbeiderpartiets vakt skjer en amerikanisering av helsevesenet, der folk med helseforsikring og penger kan kjøpe seg ut av køen, mens folk flest må vente og vente på å få hjelp fordi Støre-regjeringen har en aversjon mot å slippe alle gode krefter til?

Innlegget bærer preg av nye takter fra statsråden. Under kommunevalgkampen i 2023 lovet Arbeiderpartiet 1 500 nye sykehjemsplasser, men regjeringen har ikke vært i nærheten av å levere. Til tross for at vi trenger 13 000 nye sykehjemsplasser innen fire år, har regjeringen ikke lagt fram en eneste plan for å få til dette. Samtidig er kommuneøkonomien den verste vi har sett på flere årtier. Konsekvensene av den elendige kommuneøkonomien er at det i kommune etter kommune legges ned sykehjemsplasser og boliger med heldøgns omsorg, framfor at det bygges ut nye plasser. Blant annet i min egen hjemkommune, Harstad, der Arbeiderpartiet har hatt ordføreren siden 2011, står sykehjemsplasser i fare for å bli lagt ned, særlig i distriktet. Spørsmålet til statsråden er: Kan Stortinget forvente seg en historisk satsing i statsbudsjettet for 2026, eller vil regjeringen fortsette å ignorere de eldste og sykeste blant oss?

På vegne av representantene Sylvi Listhaug, Julia Brännström Nordtug, Stig Atle Abrahamsen, Anne Grethe Hauan og meg selv ønsker jeg å framsette et representantforslag om ny finansieringsmodell for sykehus.