Riksrevisjonens rapport om det psykiske helsetilbudet til barn og unge er veldig alvorlig lesning. Før valget i 2021 lovet Arbeiderpartiet at alle barn og unge skulle få rask psykisk helsehjelp, og at ingen skulle avvises når de søkte hjelp. Fasiten i dag er et postnummerlotteri. Riksrevisjonen slår fast at hvor du bor, avgjør hvilken hjelp du får. Jeg vil trekke fram noe av det mest urovekkende i undersøkelsen – situasjonen for helsesykepleierne. Nesten 90 pst. av kommunene oppgir at det er helsesykepleierne som behandler barn og unge med psykiske plager. Samtidig roper de ansatte varsku. Over 60 pst. av helsesykepleierne sier rett ut at de må ta individuelle samtaler om psykisk helse som de selv mener de ikke har kompetanse til. Derfor må det tydeliggjøres hvilken rolle helsesykepleierne faktisk skal ha. Det er også sterkt kritikkverdig at kommuner har manglende psykologkompetanse og sviktende lavterskeltilbud. Kanskje må de kommunene som har kommunepsykologer, få dem til å jobbe mer klinisk med barn og unge, og ikke bare på overordnet systemnivå. Dette er kjernen i flere av de store utfordringene i helsepolitikken: Regjeringen har et systemfokus, den ene utredningen avløser den andre. De klarer ikke å gå fra ord til handling. Hvor mange rapporter og utvalg skal til for at det faktisk skjer noe i praksis? Statsråden skriver at han er kjent med utfordringene. Han peker på manglende sammenheng i tjenestene, på en kommende helsereform og på ulike pilotprosjekter. Det er vel og bra med piloter, men barn og unge som sliter i dag, har ikke tid til å vente på evaluering av enda et prosjekt. De trenger hjelp nå. Derfor er komiteens innstilling så viktig. Komiteen krever at regjeringen bruker Riksrevisjonens funn aktivt. Anbefalingene må svares ut på en forpliktende måte i midtveisevalueringen av opptrappingsplanen, senest innen utgangen av neste år. Statsråden erkjenner at det er behov for endring og forbedring. Det er vi i Høyre helt enig i, men nå må ord gjøres om til handling. Vi skylder de mest sårbare unge i samfunnet et helsetilbud som stiller opp når de trenger det som mest – uansett hvor i landet de bor. (Innlegg er under arbeid)

Takk til interpellanten for at hun setter en viktig sak på dagsordenen. For de fleste foreldre er det én ting som betyr mer enn nesten alt annet: å vite at barnet deres har det godt og trygt, at det finnes en barnehage der de bor, at det er nok voksne til stede, og at døra fortsatt er åpen når høsten kommer. Derfor er denne debatten viktig. Private og kommunale barnehager har sammen bygd det norske barnehagetilbudet. Uten private barnehager ville vi aldri klart å få til full barnehagedekning, og uten mangfoldet de representerer, ville mange familier hatt færre valgmuligheter. Bak mange av disse barnehagene står det gründere og ildsjeler – mennesker som så et behov i lokalsamfunnet sitt og som gjorde noe med det. De tok risiko, satset egne penger og bygde opp et tilbud som generasjoner av barn har hatt glede av. Derfor er det alvorlig når private barnehager opplever at både finansieringen og rettssikkerheten svekkes. Denne saken handler i utgangspunktet om finansieringsforskriften og klageadgang, men egentlig handler den om noe langt viktigere – om private barnehager skal ha en reell mulighet til å kontrollere at de får de tilskuddene de har krav på. Vi vet at klageordningen har hatt stor betydning. Gjennom flere år har klager avdekket feil i kommunenes beregninger og sikret at barnehager har fått de midlene de faktisk hadde krav på. Det viser at klageordningen ikke har vært et problem; den har vært en viktig sikkerhetsventil. Dette kommer på toppen av en allerede krevende situasjon for mange private barnehager. Vi har de siste månedene diskutert pensjonskostnader, AFP og regjeringens svik i oppfølgingen av barnehageforliket. Mange barnehager opplever fortsatt et betydelig gap mellom faktiske kostnader og finansieringen de mottar. Nå ser vi konsekvensene: Barnehager må kutte, og noen vurderer nedleggelse. Vi har også sett noen som har gitt opp og som har måttet stenge dørene. Hvor mange barnehager er regjeringen villig til å ofre? For familiene dette gjelder, er ikke dette en debatt om finansieringsforskriften eller klageadgang. Dette handler om hvem som skal ta imot barnet deres når de går på jobb neste mandag. Private barnehager trenger ikke flere løfter. De trenger at regjeringen holder de løftene som allerede er gitt. For hvis private barnehager opplever at de verken får dekket kostnadene sine eller får prøvd vedtakene som avgjør økonomien deres, er det ikke bare barnehagene som taper. Da taper barna, familiene, lokalsamfunnene og alle de ildsjelene som har vært med på å bygge opp et av verdens beste barnehagetilbud.

Kommuneproposisjonen for 2027 legger rammene for velferden i lokalsamfunnene våre, men i den alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen vi står i nå, handler kommuneøkonomi om langt mer enn skole og eldreomsorg. Det handler om vår nasjonale beredskap. I mars sendte justis- og beredskapsministeren et brev til landets kommuner. Der ble de påminnet om sin sentrale rolle i totalforsvaret. Det sto: «Kommunene spiller en viktig rolle i Norges totalforsvar, og er allerede tett integrert i beredskapsarbeidet.» Videre sto det at kommunene må være forberedt på både kriser og krig, og at: «Det viktigste kommunene kan gjøre er å klare å levere tjenester og ivareta sine oppgaver så nært normalen som mulig.» Dette er en enorm bestilling. Mange kommuner sliter allerede i det daglige med å levere lovpålagte tjenester. Kommune-Norge står i en krevende økonomisk spagat. Vi kan ikke fortsette å skyve tyngre beredskapsoppgaver ned på kommunene uten at det følger tilstrekkelige ressurser med. Dette gjelder hele landet, men ansvaret er spesielt tungt å bære for kommunene i nord. Alvoret understrekes i FFI-rapporten om forsyningssikkerhet, som beskriver situasjonen i nord som mest prekær. Levende lokalsamfunn er vår aller viktigste forsvarslinje, men en kommune i Troms eller Finnmark kan ikke ta regningen for nasjonal sikkerhet over et allerede presset driftsbudsjett. Som vi i Høyre slo fast i vårt alternative statsbudsjett for 2026: Vi vil flytte makt og ressurser ut av staten og tilbake til lokalsamfunnene. Samtidig: For at kommunene skal kunne skape trygghet, må staten stille opp, og for å sikre et fungerende totalforsvar må kommunene kunne bygge robusthet. Derfor er forslagene nr. 5 og 6, som vi fremmer sammen med FrP i denne innstillingen, så avgjørende. I forslag nr. 5 ber vi om en helhetlig gjennomgang av kommunenes beredskapsevne og hvordan dette skal finansieres. I forslag nr. 6 krever vi at regjeringen klargjør hva som faktisk forventes. Kommunene står klare til å ta ansvar, men de kan ikke planlegge i et vakuum. Trygghet er statens mest grunnleggende oppgave. Beredskap bygges nedenfra, men krever lederskap og ressurser ovenfra. For oss i Høyre er det åpenbart at kommunepolitikk og forsvarspolitikk henger uløselig sammen, fordi levende lokalsamfunn – spesielt i nord – er vår aller viktigste forsvarslinje.

Vi behandler i dag en av de viktigste sakene for vår felles sikkerhet. Forsvarsløftet krever store investeringer i materiell og infrastruktur, men den aller viktigste ressursen vår er menneskene. Skal vi lykkes med denne styrkingen, må vi utdanne, rekruttere og beholde personell der behovet faktisk er størst. Nord-Norge er ikke bare en region vi skal forsvare. Det er NATOs nordlige flanke og det strategiske tyngdepunktet i vår nasjonale sikkerhet. Den geografiske plasseringen gjør at landsdelen står i en særstilling. Det er her den operative hverdagen utspiller seg, og det er her vi møter de mest komplekse sikkerhetsutfordringene. Derfor mener Høyre at vi i større grad må utdanne folk der de skal tjenestegjøre. Erfaring viser at personell som utdannes i nord, har langt større sannsynlighet for å bli værende i avdelingene i nord. Det reduserer kostbar og sårbar gjennomtrekk av personell, og i tillegg sikrer vi at utdanningen skjer under de klimatiske forholdene styrkene faktisk skal operere i. Komiteens merknader understreker behovet for å utdanne flere, spesielt og bl.a. med IKT-kompetanse, og jeg vet at UiT Norges arktiske universitet og NTNU innledningsvis er utpekt som strategiske samarbeidspartnere for Forsvarets høyskole. Målet er å utvikle nye studietilbud innen militær sivil utdanning. Arbeidet er foreløpig på et forberedende stadium. Det er ikke tatt noen endelige beslutninger. Gjennom en tettere kobling mellom Forsvarets utdanningsbehov og de sterke akademiske og teknologiske miljøene i nord bygger vi en mer robust samfunnsberedskap. Selv om arbeidet er i en forberedende fase, ser f.eks. UiT Norges arktiske universitet på tre mulige samarbeidsområder som nå utredes som svært relevante: en mulig felles grad inn ingeniørutdanning med sivile og militære komponenter, erfaringsbasert master rettet mot totalforsvaret og et tett faglig samarbeid om vinteroperasjoner og nordområdekompetanse. Å satse på forsvarsrelatert utdanning i Nord-Norge er et helt nødvendig grep for å styrke vår forsvarsevne. Forsvaret må også prioritere etablering av mer ren militærfaglig forsvarsutdanning i nord. I behandlingen av langtidsplanen for Forsvaret i 2024 gjorde Stortinget et konkret vedtak om at regjeringen skal utrede hvordan økt militær utdanningskapasitet kan etableres i Nord-Norge, og kom tilbake med forslag til gjennomføring. Høyre forventer at regjeringen holder tempoet oppe i dette viktige arbeidet. Vi bygger ikke forsvarsevne i nord uten å utdanne folk i nord.

Når foreldre i lykkelige omstendigheter får beskjed om at barnet de venter, har en funksjonsvariasjon, havner de i en svært sårbar situasjon. Det er et øyeblikk preget av usikkerhet, bekymring og mange spørsmål om framtiden. I denne fasen er møtet med helsevesenet helt avgjørende. Dessverre forteller mange foreldre at informasjonen de får, ikke oppleves som helhetlig eller balansert. Fokuset kan fort bli ensidig rettet mot medisinske diagnoser, risikoer og begrensninger. Enda mer alvorlig er det at en del foreldre opplyser at de nærmest opplever forventninger om svangerskapsavbrudd, eller at de nærmest må forsvare ønsket sitt om å bære fram barnet. Slik kan vi ikke ha det. For oss i Høyre er det et grunnleggende prinsipp at foreldre skal kunne ta reelle, informerte valg uten å oppleve press. Da trenger de et balansert bilde av hva det vil si å få et barn med en funksjonsvariasjon. Helsepersonell gjør en uvurderlig jobb, men medisinsk ekspertise kan ikke alene gi svar på hvordan hverdagen faktisk blir. Den innsikten er det bare de som har gått veien før, som sitter på. Erfaringskunnskap er et helt nødvendig supplement til den medisinske informasjonen. Derfor er Høyre glad for å stå sammen med et flertall i komiteen om å be regjeringen sikre en offentlig finansiert ordning for frivillig likepersonstøtte. For Høyre er det et viktig poeng at dette ikke skal løses ved å bygge opp et nytt, tungt statlig byråkrati. Vi vil spille på lag med frivilligheten. Organisasjoner som Downs Syndrom Norge og Norges Handikapforbund gjør allerede en formidabel jobb. Ved å la frivillige organisasjoner drive ordningen, sikrer vi at foreldre får snakke med andre foreldre som har stått i nøyaktig samme situasjon. Det gir trygghet, det gir svar på praktiske spørsmål, og forhåpentligvis kan det bidra til at skuldrene senkes litt. Dette handler til syvende og sist om menneskeverd, valgfrihet og respekt – respekt for enkeltmennesket og ikke minst tro på at sivilsamfunnet og frivilligheten ofte løser oppgaver like godt og kanskje bedre enn et nytt statlig byråkrati. Gjennom dette vedtaket sikrer vi bedre støtte til familiene, og vi viser i praksis at vi bygger et samfunn med plass til alle. Det er en glede at innstillingen Høyre er en del av, får flertall når det skal voteres – forhåpentligvis.

Nedsatt hørsel representerer en betydelig barriere for deltakelse i arbeidsliv og samfunnsliv, og kan for mange medføre ufrivillig sosial isolasjon. Det er derfor uakseptabelt at ventetidene for utredning og tilpasning av høreapparat i dag er så lange i store deler av landet. For Høyre er det overordnede målet å realisere pasientens helsetjeneste. Dette forutsetter at vi tar i bruk all tilgjengelig fagkompetanse og kapasitet for å sikre at pasientene får rett hjelp til rett tid. Høyre støtter derfor intensjonen i representantforslaget. Audiografer er autorisert helsepersonell med verdifull spesialistkompetanse. For pasienter som allerede er medisinsk avklart, er det uakseptabelt at de må gjennomgå unødvendig lange ventetider hos en øre-nese-hals-spesialist utelukkende for teknisk og praktisk oppfølging. Ved å gi disse pasientene mulighet til å henvises direkte til audiograf vil vi kunne oppnå en vesentlig systemforbedring: Pasientforløpet forenkles, og spesialistene frigjør verdifull tid til medisinske utredninger og mer komplekse inngrep. Dette er god og rasjonell bruk av personellressurser. Vi må i større grad legge til rette for at audiografer kan etablere seg i privat praksis. I dag utgjør mangelen på refusjonsordninger et strukturelt hinder for å bygge opp et bredere tilbud. Høyre vil advare mot å pålegg kommunene nye oppgaver, som ansettelse av audiografer som er et av forslagene, uten at det følger med tilstrekkelig finansiering, og uten at dette er forankret i kommunenes egne prioriteringer. Når Høyre velger å ikke støtte forslagene som enkeltvedtak i dag, er det ut fra et behov for en helhetlig tilnærming til helsetjenesten. Vi forventer at tiltak for bedre utnyttelse av audiografenes kompetanse inkluderes i den varslede helsepersonellplanen. For å sikre en bærekraftig helsetjeneste i årene som kommer, kreves det strukturelle grep for riktig oppgavedeling framfor stykkevise vedtak. Høyre deler forslagsstillernes ambisjoner, og vi forventer at regjeringen leverer konkrete løsninger for denne oppgavedelingen når helsepersonellplanen legges fram ganske så snart. Tiden for handling er moden, jeg vil si overmoden.

Jeg registrerer svaret. Statsråden har også i svarbrevet vist til at det vil koste mellom 145 mill. kr og 270 mill. kr å innføre dette, enten det er antistoff eller vaksine. Direktoratet for medisinske produkter har allerede slått fast at dette er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Det koster store summer og for ikke å snakke om belastningen det har på et allerede presset helsepersonell. Så hva tenker statsråden om det å vri fra reparasjon og behandling til forebygging når vi vet at tiltaket lønner seg for samfunnet, og vi vet at det tar seks–ni måneder, som statsråden sier, for å rulle ut dette vaksinasjonsprogrammet? Vil statsråden starte de administrative forberedelsene umiddelbart, istedenfor å skyve den utfordringene framfor seg til neste budsjett?

Statsråden skriver i svarbrevet i saken at han er opptatt av sosial likhet, og bekrefter at han har hatt FHIs anbefaling og fagrapport på bordet siden november 2025. Samtidig skriver statsråden at dette må tas i de ordinære budsjettprosessene, og at det vil ta seks–ni måneder å få på plass programmet. Hvis vi skal vente til statsbudsjettet vedtas i desember, og deretter legge opp til ni måneder med byråkrati, betyr det i praksis at regjeringen avskriver hele neste vintersesong. Da vil 1 000 – kanskje opptil 2 000 – spedbarn igjen havne på sykehus. Så mitt spørsmål er: Mener statsråden det er akseptabelt å la enda en vinter passere uten å beskytte de minste barna våre – de nyfødte – når vi vet at f.eks. Finland har kuttet innleggelsene med 95 pst., og når FHI allerede i fjor høst sa at vi burde innføre vaksinering?

Hver vinter opplever vi det samme på norske sykehus: Barneavdelingene fylles opp, og mellom 1 000 og 2 000 spedbarn legges inn med alvorlig RS-virus. Det er en stor belastning for familiene som rammes, og det krever mye ressurser av en helsetjeneste som allerede har mer enn nok å gjøre hele året. Det mest frustrerende er at vi har verktøyene for å unngå dette. Andre nordiske land har vist at det fungerer. Finland har, som det ble sagt, redusert sykehusinnleggelsene med hele 95 pst. etter at de innførte forebyggende behandling. Sverige ser nå en tilsvarende nedgang. Norge ligger bakpå, og det haster med å komme i gang. De faglige rådene er entydige. Både Folkehelseinstituttet og WHO anbefaler å innføre dette. Direktoratet for medisinske produkter slår i tillegg fast at det vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt. Det er sjelden vi får en sak hvor hensynet til barna, familiene, helsetjenesten og samfunnsøkonomien trekker så tydelig i samme retning. For oss i Høyre er det et viktig prinsipp at helsehjelp skal være tilgjengelig for alle. I dag koster en RSV-vaksine til gravide rundt 2 500 kr. Det betyr i praksis at det er foreldrenes økonomi som avgjør om barnet får beskyttelse. Sånn kan vi ikke ha det. Tilbudet må være universelt og offentlig finansiert. Høyre mener generelt at vi må forebygge framfor å bare reparere. Derfor er vi glade for at et bredt flertall i komiteen nå ber regjeringen sikre vaksine eller antistoff snarest mulig. Arbeiderpartiet og MDG ønsker en mer forsiktig linje, der man ber om en plan uten krav om rask innføring. Vi mener det er feil prioritering. Vi trenger ikke flere lange prosesser når kunnskapsgrunnlaget er klart og løsningen er åpenbar. Vi kommer til å spare penger på reduksjon i sykehusinnleggelser. Ikke minst unngår vi at små barn blir syke, og vi hindrer usikkerhet og redsel hos nybakte foreldre. Høyre forventer nå at regjeringen starter de praktiske og administrative forberedelsene umiddelbart, sånn som flertallet skriver i merknadene. Målet må være at flest mulig barn får beskyttelse allerede fra neste sesong. Det er god helsepolitikk, det er god samfunnsøkonomi, og det er rett og slett sunn fornuft.

Høyre har en nullvisjon for overdosedødsfall i Norge, og målet vårt er helt klart: Ingen skal dø av en overdose som kunne vært unngått dersom de hadde hatt tilgang til trygge rammer og faglig oppfølging. Ved nå å likestille inntaksmåter og samtidig åpne for rusmiddelanalyse i brukerrommene tar vi viktige og helt nødvendige skritt for å forebygge overdoser og redde liv. Mennesker med tunge rusutfordringer skal møtes med verdighet og helsehjelp og ikke bare sanksjoner. Derfor støtter vi i Høyre endringsforslagene i denne proposisjonen. De bygger videre på den skadeforebyggende linjen som vi i Høyre lenge har kjempet for. For å løse de store utfordringene vi står overfor i rusomsorgen, er vi helt avhengige av å ta i bruk alle gode krefter. Derfor er det avgjørende for Høyre at kravet om kommunal egenregi oppheves, slik at også ideelle og private aktører kan drive brukerrommene. Her finnes det aktører som har god erfaring og kompetanse innen rusomsorg og skadereduksjon. De bidrar med en fleksibilitet som gjør at vi raskere kan etablere tilbud, og de sikrer bedre tilgjengelighet for de aller mest sårbare brukerne. For oss er kvaliteten på tilbudet og hjelpen som tilbys, det aller viktigste – ikke hvem som formelt driver tjenesten. Kommunene skal selvsagt fortsatt ha et tydelig ansvar for oppfølging, kvalitet og kontroll med ordningene, men de må få friheten til å benytte seg av ressursene som finnes hos private aktører og ideelle organisasjoner. Da sikrer vi best mulig skadereduserende tilbud som faktisk forebygger overdosedødsfall. Høyre støtter utvidelser som gjør brukerrom lettere tilgjengelige, men samtidig vil vi understreke at vi må holde ordningen sterkt målrettet mot de mest belastede brukerne, sikre god kontroll gjennom registrering og faglig vurdering og unngå at ordningen blir et lavterskeltilbud for nye eller sporadiske brukere.

De forholdene vi har sett avdekket ved Finnmarkssykehuset gjennom mediene, er svært alvorlige. For oss i Høyre handler dette om noe av det aller viktigste vi har i samfunnet vårt: pasientenes trygghet og tilliten til helsetjenesten. Når slike ting skjer, og når feil avdekkes på denne måten, svekkes tilliten til helseforetaket. Det rammer pasientene, og det rammer de mange dyktige ansatte som går på jobb hver dag for å redde liv. Det er helt avgjørende at disse avsløringene blir tatt på det dypeste alvor, og det må få konsekvenser. Vi kan ikke bare konstatere at ting har gått galt, for så å gå videre. Det må ryddes opp, og det er allerede satt i verk tiltak. Forslagsstillerne ber om en ekstern gransking som skal leveres til Stortinget. Vi forstår godt frustrasjonen og bekymringen som ligger bak et sånt forslag, men for oss i Høyre er det viktig å plassere ansvaret der det faktisk hører hjemme. Det er Helse nord, og til syvende og sist helse- og omsorgsministeren, som har ansvar for sykehusene våre. Det er statsrådens departement som har det overordnede ansvaret for alle sykehus i Norge. Når det gjelder forslaget fra SV, Senterpartiet og Rødt angående lederstillinger, støtter vi ikke det, for intensjonen i forslaget er allerede ivaretatt i dagens regelverk. Det følger klart av gjeldende habilitetsregler og alminnelige krav til lojalitet og forsvarlig virksomhetsstyring at ledere i helseforetak ikke skal ha sidegjøremål eller eierinteresser som skaper tvil om deres uavhengighet. Vi mener derfor det er unødvendig med nye, spesifikke føringer fra Stortinget for noe som allerede er regulert i dag. Høyre forutsetter at forholdene som er avdekket ved Finnmarkssykehuset, følges opp av Helse nord, i tett samarbeid med Helse- og omsorgsdepartementet. Vi forventer at eier tar styring, rydder opp i problemene, og sørger for at tilliten til Finnmarkssykehuset kan gjenoppbygges.

For Høyre er det et overordnet mål å skape en helsetjeneste hvor fagfolkene trives, og hvor de ønsker å bli værende. Vi vet at gode pauserom og garderober er helt avgjørende for å beholde og rekruttere helsepersonell. De som står på dag og natt for pasientene, fortjener selvsagt forsvarlige arbeidsforhold og et sted hvor de kan hente seg inn i en krevende arbeidshverdag. Men vi trenger jo ikke å finne opp hjulet på nytt i denne salen. Kravet til pauserom er allerede lovregulert gjennom arbeidsmiljøloven. Det er etablert nye arealstandarder for både garderober og pauserom, og det er jo ikke frivillig om dette skal følges opp. Ansvaret for å sikre at disse kravene oppfylles, ligger helt og holdent hos helseforetakene som arbeidsgivere. For oss i Høyre handler ikke dette om behovet for nye, detaljerte politiske vedtak fra Stortinget, men om å etterleve det regelverket som allerede gjelder. Arbeidsmiljøloven sier ikke noe om eksakt størrelse eller plassering, men den sier noe om tilgjengelighet og at det faktisk skal være mulig å ta pause. Da er det regjeringens oppgave å påse at regelverket faktisk følges ute i sykehusene, og at de ansatte sikres reell medvirkning i planleggingen av nye bygg og avdelinger, som igjen skal godkjennes av Arbeidstilsynet. En god dialog er selvsagt avgjørende. Vi i Høyre vil alltid støtte tiltak som forbedrer arbeidsmiljøet på et overordnet nivå, men vi advarer mot en utvikling der Stortinget skal begynne å detaljstyre hvert enkelt krav i sykehusbygg. Det er verken god styring eller god politikk. Løsningen på utfordringene i sykehusene våre er ikke mer detaljstyring fra politikere. Jeg mener at løsningen er bedre oppfølging av eksisterende regler og et tydelig ansvar hos helseforetakene. Vi forventer at helseministeren tar dette styringsansvaret på alvor, slik at de ansatte får de arbeidsforholdene de har krav på der dette ikke er på plass. Høyre er med på komiteens forslag, men samtidig mener jeg dette er å slå inn åpne dører, men dersom det betyr at det innenfor de dørene blir bedre pauserom for helsepersonell, er det jo en god ting.

Innføringen av Helseplattformen har uten tvil vært problematisk. Vi i Høyre har stor forståelse for den frustrasjonen som ansatte og pasienter har vært gjennom. Riksrevisjonen kom med sin rapport høsten 2024, som er gjentatt her mange ganger, og kritikken gjaldt særlig problemene etter innføringen av systemet i 2022. Riksrevisjonen sa derimot ingenting om at Helseplattformen må skrotes. Nå skriver vi vår 2026, og bruken av verktøyet har åpenbart gått seg til. Likevel har MDG og FrP fremmet hver sine forslag om å avvikle Helseplattformen, og det på tross av at fagmiljøet, brukere og pårørende ikke ønsker avvikling. Høringen, som ga oss i komiteen 18 relevante innspill, var så å si unison: De ønsker ikke å avvikle Helseplattformen. De advarer mot det, og de ønsker utvikling av den. Hva skal vi med høringer når vi som politikere ikke hører på de innspillene? Enkelte representanter har sagt her fra talerstolen at de hører at høringsinnspillene sier sånn og sånn. Vel, vi i Høyre mener i hvert fall at det er viktig som folkevalgte å høre på dem som har skoen på. Når et samlet fagmiljø, ansatte, tillitsvalgte og brukerorganisasjoner advarer mot avvikling, velger vi i Høyre å høre på dem. Noe annet ville framstå som merkelig. Jeg har lyst å sitere to av de høringsinnspillene som er kommet. Det ene er fra Legeforeningen: «Legeforeningen mener at faktagrunnlaget per i dag er for usikkert til å fatte en så vektig beslutning som å avvikle Helseplattformen.» Det andre jeg har lyst til å sitere, er fra Norsk Sykepleierforbund: «NSF anbefaler derfor at Stortinget ikke vedtar forslaget om å avvikle Helseplattformen nå, men i stedet legger til rette for målrettet forbedring, forenkling og stabil videreutvikling av systemet. En forutsetning er langt sterkere involvering av klinikere og særlig sykepleiere i det videre arbeidet.» Poenget mitt er at vi må høre på dem som har skoen på.

Jeg er enig i at det allerede fra skolealder må følges opp. Da er mitt spørsmål til statsråden: Hvordan, helt konkret, har regjeringen tenkt å faktisk effektuere og sette i gang tiltak som gjør at både de som jobber med skoleelever innenfor helsetjenesten og andre, og ikke minst de som jobber med utdanning av helsepersonell, får økt kompetanse? Det står for så vidt i kvinnehelsestrategien til regjeringen, som for øvrig har 13 mill. kr. i bevilgning, at man skal få opp kompetansenivået for alle som jobber innen helse, men når skal det skje, og på hvilken måte skal det skje? Som statsråden er inne på, går dette ut over helsen til bl.a. unge jenter i skolealder – for å nevne dem. De får rett og slett deler av hverdagen sin ødelagt på grunn av disse sykdommene.

Takk til statsråden for svaret. Jeg har fått med meg at den nasjonale retningslinjen er lagt ut på høring allerede denne uken. Det er bra. Det statsråden sier om kompetansetjenesten, er også veldig bra – den er på plass. Men den handler ikke om selve behandlingen. Statsråden sier også at det skal ses på hva slags behandlingsnivå damer med endometriose skal få. Spørsmålet mitt er: Hva blir neste steg når den nasjonale retningslinjen er på plass? Den vil jo ikke automatisk føre til at jenter og damer med endometriose og adenomyose faktisk får behandling, så det ønsker jeg svar på.

«Stortinget vedtok for to år siden at det skulle utarbeides nasjonale, faglige retningslinjer for endometriose og adenomyose. Vi vet at kvinner med disse lidelsene i snitt går syv til åtte år før de får riktig diagnose, og at mangelen på standardisert behandling og forskning fører til unødvendige smerter og nedsatt livskvalitet. Hvilke konsekvenser mener statsråden ventetiden har for de som har sykdommene, og når kan vi forvente at retningslinjene faktisk er på plass?»

Lokalsykehusene er grunnmuren i helsetjenesten mange steder i landet. De gir trygghet, beredskap og nærhet til helsehjelp, og de er avgjørende for at folk skal kunne føle seg trygg, uansett hvor man bor. Derfor er Høyre opptatt av at en desentralisert sykehusstruktur utvikles. Denne saken viser også hvor komplekse disse spørsmålene er. Det handler ikke bare om geografi, men om kvalitet, pasientsikkerhet, tilgang på personell, fagmiljø og bærekraft over tid. Derfor må vi se hele helsetjenesten i sammenheng. Høyre merker seg at flere av problemstillingene allerede inngår i arbeidet med Nasjonal helse- og samhandlingsplan og i helsereformutvalgets arbeid. Vi mener det er klokt å bygge videre på dette kunnskapsgrunnlaget før man gjør noen store, strukturelle endringer. Samtidig mener vi at Stortinget må ha en tydeligere rolle i utviklingen av sykehusstrukturen framover. Det var nettopp derfor regjeringen Solberg innførte Nasjonal helse- og sykehusplan for å sikre demokratisk forankring og langsiktighet i utviklingen av spesialisthelsetjenesten. Vi mener fortsatt at Norge trenger en sånn plan hvert fjerde år. For Høyre er det viktig at mindre sykehus har en tydeligere rolle i framtidens helsetjeneste. De store sykehusene skal være spesialisert, men de skal også bygge opp under aktiviteten ved lokalsykehusene. Samtidig må vi styrke samarbeidet mellom sykehusene og kommunene gjennom helsefellesskapene, sånn at pasientene opplever bedre sammenheng i tjenestene. Vi er også opptatt av beredskap, og helseberedskap og sykehusstruktur kan ikke ses isolert fra totalberedskapen i samfunnet. Derfor er vi glad for at Stortinget nylig vedtok Høyres forslag om at forsvars- og beredskapsevne skal inngå i bedre i vurderingen av sykehusstruktur og helseberedskap. Når det gjelder ambulansetjenesten, er Høyre tydelig på at responstidene må ned, og at kapasiteten må styrkes. I distriktene er ambulansetjenesten en helt sentral del av akuttberedskapen, og vi mener det er viktig å beholde medisinsk kompetanse i ambulansene framfor å skyve flere oppgaver over på brannvesenet uten at det følger ressurser med. Høyre mener også at sykehusenes finansiering må forbedres. Derfor foreslår vi i vårt alternative statsbudsjett å styrke sykehusene betydelig og gjøre endringer i finansieringssystemet som i større grad premierer aktivitet der sykehusene faktisk kan behandle flere pasienter og få ned ventetiden. Målet må være klart: gode, trygge og tilgjengelige helsetjenester i hele landet – med sterkere lokalsykehus, bedre samhandling og en helsetjeneste som er rustet for framtidens behov.

Østre Malangen-korridoren er en ny supervei inn til Tromsø som kan kutte kraftig ned på reisetid, gi bedre beredskap og gjøre Tromsø og Midt-Troms til en felles bo- og arbeidsmarkedsregion. Men den er fortsatt på planstadiet. Allerede under Solberg-regjeringen fikk Statens vegvesen i oppdrag å utarbeide en konseptvalgutredning for innfartsveier til Tromsø. Den faglige anbefalingen var tydelig: Østre Malangen-korridoren er det alternativet som gir best samfunnsøkonomi og best måloppnåelse. Prosjektet vil korte ned kjøretiden med 45 minutter mellom Tromsø og Bardufoss, og kjøreavstanden mellom Tromsø og Finnsnes blir halvert fra to timer til én time – besparelser med stor samfunnsnyttig verdi. Et viktig mål for Høyre i samferdselspolitikken er å knytte landet tettere sammen. Det betyr nye muligheter for folk og næringsliv og bidrar til samfunnsutvikling. Regjeringens understreking av nordområdene som Norges viktigste strategiske satsingsområde må følges opp med konkrete tiltak. En sterk infrastruktur er et av de viktigste grepene vi kan gjøre for at folk skal kunne bo, leve og arbeide i nord. Nord-Norge er NATOs flanke i nord, så dette prosjektet handler også om nasjonal sikkerhet. Den sikkerhetspolitiske situasjonen krever at vi har et veinett som tåler tung militærtransport og sikrer rask framkommelighet. Østre Malangen-korridoren er viktig for at Forsvarets oppbygging skal kunne realiseres i nord, og denne veien vil også bidra, som jeg sa, til en større bo- og arbeidsmarkedsregion i et av Hærens viktigste områder i Norge. Det gir muligheter for at flere kan jobbe i Forsvaret og ikke minst ha med seg familien og bo i Troms. Samtidig er prosjektet avgjørende for den sivile beredskapen. Universitetssykehuset i Nord-Norge er et sentralsykehus for en hel landsdel, og vi må ha en trygg og forutsigbar vei til sykehuset, uavhengig av værforhold. For sjømatnæringen vil dette bli en sentral transportvei der vi kan fjerne flaskehalser og sikre en mer effektiv varetransport. Når regjeringen har brukt så lang tid på å komme med avklaringer, er det viktig at Stortinget sikrer framdrift. Et forprosjekt gir inngangsbillett til å bli med i vurderingen av prosjekter i ny nasjonal transportplan. Det har både fylkeskommunen og kommuner i Troms bedt om, og Høyre mener derfor det er nødvendig, og på tide, at Østre Malangen-korridoren kommer et steg nærmere realisering. Det er viktig for trafikksikkerheten, for næringslivet, for totalberedskapen og for folk i nord.

Se for deg at du er kreftsyk og bor i en kommune i Finnmark. Da må du til Tromsø, til UNN, for behandling, og det tidligste flyet går så å si midt på natten. Det er det billigste, og det må du ta, selv om det går et annet noen timer senere, men det er for dyrt. Du må vente unødvendig mange timer på sykehuset, for timen din er midt på dagen, og du må reise hjem samme kveld fordi overnatting på UNNs pasienthotell er åpent for alle, og kostnadene dermed altfor høye. Sliten etter en tøff behandling må du vente resten av dagen i Tromsø på siste fly hjem, som også er det billigste, har flere stopp og flybytte, og som betyr at ingen buss går fra flyplassen og hjem til deg. Taxitilbudet er kanskje heller ikke det beste. Derfor – nettopp derfor – er dagens forslag så utrolig viktig. Vi må flytte makten fra systemet og over til pasienten. Jeg vil takke min partikollega stortingsrepresentant Erlend Svardal Bøe som lenge har jobbet for å gjøre pasientreiser bedre for folk, spesielt i Nord-Norge. Takk også til komiteen for godt samarbeid. Innstillingen i dag uttrykker bred politisk enighet om at dagens pasientreiseordning ikke fungerer godt nok, og at den må ha større vekt på pasientens faktiske belastning, særlig for dem som bor langt unna behandlingstilbudet. For oss i Høyre har målet alltid vært pasientens helsetjeneste. Det betyr at hele pasientforløpet må henge sammen, også reisen til og fra behandling. For mange pasienter i distriktene, i Nord-Norge, er reisen i dag nesten en like stor belastning som selve sykdommen. Høyre tar til orde for, og får i dag flertall for, forbedringer, særlig der dagens ordning gir unødvendig lang reisetid og stor belastning for pasientene. Det er pasientens totale reisetid som skal være avgjørende, og pasienter må prioriteres når de skal ta fly. Dagens forslag er viktig for oss i nord, men også for pasienter og pårørende i hele det langstrakte landet vårt. For Høyre handler dette om å rette opp konkrete svakheter i pasientreiseordningen uten å detaljstyre eller svekke helseforetakenes ansvar. Høyre forventer nå at regjeringen følger opp disse vedtakene med handlekraft. Vi kan ikke lenger akseptere at pasienter og pårørende får en unødvendig tung bør på toppen av sykdommen. Dagens vedtak betyr noe for folk, og med det tilrår jeg de romertall i innstillingen som Høyre er en del av.

Jeg forstår veldig godt at statsråden ikke kan si helt konkret om det bevilges midler, men da oppfatter jeg det sånn at det kanskje ikke er diskutert ennå. Jeg vil sterkt oppfordre: Hvis man utarbeider en nasjonal arbeidsmiljøstrategi med ønske om å få ned sykefraværet blant kvinner, tenker jeg det kommer til å ha veldig lite å si hvis det ikke også følger med midler. Jeg er helt enig i det statsråden sier om at det de aller fleste plassene er et trygt arbeidsmiljø, men som jeg sa, handler dette også om den forrige NOU-en om kvinnehelse, og om hvordan kvinnehelse er underprioritert i helsevesenet i dag. Vi har ikke likeverdige helsetjenester, og det gir seg utslag i arbeidsmiljøet og arbeidshverdagen. Kvinner står ikke like lenge i jobb og har et mye høyere sykefravær. Spørsmålet er: Ser statsråden den sammenligningen og den parallellen til den forrige NOU-en?

Jeg takker statsråden for svaret. Det er veldig bra at regjeringen følger opp et av innspillene som kom i høringen til denne NOU-en, nemlig å utarbeide en nasjonal arbeidsmiljøstrategi. Statsråden sier det vil komme mål og prioriteringer. Da er mitt oppfølgingsspørsmål: Vil det også komme midler? Jeg vil dra en sammenligning til NOU 2023: 5, Den store forskjellen, som handler om kvinners helse, og som denne utredningen bygger ganske mye på. Da utarbeidet også regjeringen en strategi for kvinnehelse, og det ble bevilget 13 mill. kr. Det tenker jeg ikke monner i denne sammenhengen, for å få kvinner tilbake på jobb. Vil det også følge midler med denne strategien?

«For ett år siden mottok regjeringen utredningen om kvinners arbeidshelse med et tydelig signal: Det høye sykefraværet blant kvinner er ikke et biologisk fenomen – men et arbeidslivsproblem. Det handler om systematiske forskjeller i arbeidsmiljøet og manglende tilrettelegging, spesielt i kvinnedominerte yrker. Høyt sykefravær rammer den enkelte kvinne og samfunnsøkonomien. Høringsfristen gikk ut for over et halvt år siden, og regjeringen somler. Når kan vi forvente konkrete tiltak som faktisk vil bedre arbeidsdagen for kvinner?»