Jeg setter pris på statsrådens ærlighet knyttet til hvilke prioriteringer han har gjort og ikke. Veldig mange av de røykeforbudene som er innført fra 1. januar, er også forbud Høyre har støttet, og som ble sendt på høring under vår regjering, tilbake i 2021. Statsråden sa i sitt innlegg at vi løper tobakksbransjens ærend når vi foreslår å sørge for at vi også skal innføre snus uten tobakk. Det vil jeg på det sterkeste være tydelig på at vi på ingen som helst måte gjør. For oss handler dette om at vi må ta innover oss realitetene. Det er bedre at folk bruker snus enn at de bruker røyk, og at folk ikke er avhengig av tobakk og kan ha et tobakksfritt alternativ. Det handler nettopp om å trappe ned på det som er det farligste, og det er røyking og tobakk. Vi må på en måte se realitetene i disse tingene. Da er spørsmålet til statsråden: Er det bedre at folk har snus med tobakk eller snus uten tobakk?

Da Arbeiderpartiet la fram folkehelsemeldingen i 2023, ble nasjonalt røykesluttprogram omtalt som et av de mest sentrale folkehelsetiltakene til daværende regjering. Fortsatt er ikke dette innført, men i oppdragsdokumentet til Helsedirektoratet i 2024 skrev daværende helseminister Ingvild Kjerkol at Helsedirektoratet måtte ta høyde for å innføre et nasjonalt røykesluttprogram i 2025. Nå er vi ferdig med 2025, vi er godt inne i 2026. Høyre har f.eks. i våre alternative budsjett foreslått å øke bl.a. tobakksavgiften, nettopp for å kunne ha inntekter til å finansiere andre typer tiltak i våre budsjett. Spørsmålet er: Kan statsråden redegjøre mer for hva som er grunnen til at nasjonalt røykesluttprogram har gått fra å være et sentralt folkehelsetiltak for Arbeiderpartiet i 2023 til at en i 2026 fortsatt ikke har klart å innføre et nasjonalt røykesluttprogram?

Først vil jeg få lov til å gi ros til KrF, som har fremmet et viktig og veldig godt forslag. Høyre støttet innføringen av et nasjonalt røykesluttprogram. Vi har gjort veldig store framskritt i Norge de siste årene for å få flere til å stumpe røyken, og det viser at mange av tiltakene vi har satt i gang, også har fungert. Nasjonalt røykesluttprogram kom ut fra et prøveprosjekt som ble satt i gang av den borgerlige regjeringen i 2020 i Vestre Viken, der en prøvde ut å ha gratis legemidler for å få folk til å slutte. Resultatene av det prøveprosjektet var så godt at en så at en ikke bare burde ha dette i en region i Vestre Viken, men sørge for at det også ble et nasjonalt røykesluttprogram. Jeg var saksordfører for behandlingen av folkehelsemeldingen i 2023, og flertallet den gangen gikk inn for at vi skulle få nettopp et nasjonalt røykesluttprogram. Det er spesielt at dette ble vedtatt for over tre år siden og fortsatt ikke er på plass. Det er litt spesielt å høre Arbeiderpartiet snakke om hvor skadelig røyk er, og hvor viktig det er at vi har flere tiltak, men så er en altså ikke villig til å få etablert og innført et av de viktigste tiltakene, et nasjonalt røykesluttprogram. Høyre kommer til å støtte forslaget fra KrF. Så vil jeg si at Høyre også støtter forslaget fra FrP om å tillate salg av snus uten tobakk. I en ideell verden hadde ingen vært avhengig av nikotin, tobakk eller annet, men sånn er det ikke, og da må vi forholde oss til realitetene. Det er bedre at folk stumper røyken, og at vi sørger for at færre blir avhengige av tobakk. Hvis tobakksfri snus kan være et alternativ for å få folk til å slutte med røyking og å bli mindre avhengig av tobakk, mener jeg faktisk at vi skal tillate den typen produkt i Norge. Vi må ikke være så firkantet at vi bare bidrar til at folk slutter helt med røyk, som et nasjonalt røykesluttprogram kan gjøre, vi må også bidra til at folk trapper ned på røyking og tobakk. Vi mener at dette må innføres i Norge som et alternativ for å få folk til å ta vekk tobakk og røyking i større grad. Jeg tar opp Høyres forslag.

Jeg ber ikke statsråden om å spekulere i framtidige statsbudsjett. Jeg konfronterer statsråden med at han sa i VG på mandag at en framover vil kompensere sykehusene for lønns- og prisvekst, men når jeg utfordret direkte på om en vil gjøre det, f.eks. i revidert nasjonalbudsjett, så kan statsråden plutselig ikke svare på det spørsmålet. Det mener jeg at en må merke seg, for det er ganske alvorlig. Når sykehusene nå står i en tøff økonomisk situasjon, kommer en nå til å sende sykehusene ut i et enda større økonomisk uføre når statsråden ikke kan gi et tydelig svar på om en faktisk fullt ut vil kompensere den lønns- og prisveksten som er i sykehusene. Det statsråden bruker tiden sin på, er jo å svare på helt andre ting – om teknisk beregningsutvalg, Høyre, forrige borgerlige regjering. Jeg stilte et tydelig spørsmål, om en vil kompensere for det, og det merker jeg at statsråden ikke vil svare på. Det mener jeg er ganske alvorlig for sykehusene i den situasjonen de står i nå, hvis de ikke får kompensert lønns- og prisveksten fullt ut i revidert nasjonalbudsjett.

Jeg tar ordet fordi jeg reagerte på noe i replikkordskiftet som jeg hadde med statsråd Vestre. I det replikkordskiftet tok jeg opp lønns- og prisveksten i sykehusene, for i statsbudsjettet for 2026 legger en til grunn fra regjeringens side en lønnsvekst på 4 pst., og en legger til grunn et prisanslag på 2,2 pst. Nå er oppgjøret i frontfagene klart, og det viser at en landet på en lønnsvekst på 4,4 pst., og så er det et oppdatert anslag fra SSB, der en landet på 3,2 pst. på prisanslag. Så det er en ganske stor differanse mellom det som regjeringen har lagt til grunn, og det som nå ser ut til å skje. Det kan få veldig store konsekvenser for sykehusene, som allerede har en ganske presset sykehusøkonomi, noe vi ser på f.eks. Stavanger universitetssykehus, som vi diskuterer her i dag. Det er klart at hvis vi kommer i en situasjon nå der regjeringen ikke kompenserer sykehusene for lønns- og prisveksten – samtidig som sykehusene får økte krav til hva en skal levere – er det en ganske farlig cocktail. Regjeringen har jo en historikk med å ikke kompensere for lønns- og prisvekst. Det ser vi f.eks. tilbake i 2022 og 2023, da sykehusene ikke fullt ut ble kompensert. I replikkordskiftet ville ikke statsråden svare på mitt spørsmål om sykehusene fullt ut vil bli kompensert for lønns- og prisveksten i revidert nasjonalbudsjett. Det synes jeg er veldig merkelig at statsråden ikke kan svare på, for i et intervju med VG for fire dager siden fikk statsråden et spørsmål om sykehusøkonomien, og da svarte statsråden følgende: Sykehusene må fremover innstille seg på at vi ikke kan betale alt ut, men vi kan bare kompensere for prisvekst og demografi. Det var altså for fire dager siden, mens i dag kan ikke statsråden svare på om en fullt ut vil kompensere økningen i lønns- og prisveksten. Så jeg vil utfordre statsråden direkte om å komme opp hit og redegjøre for om det er sånn at regjeringen faktisk vil kompensere for dette, eller om det utsagnet som statsråden hadde i VG for fire dager siden, ikke gjelder fortsatt.

Jeg prøver en gang til. Spørsmålet er: Vil regjeringen fullt ut kompensere sykehusene for den økningen som har vært når det gjelder lønn og prisanslag, som differensierer veldig fra det Stortinget vedtok i statsbudsjettet før jul?

Fortsatt må altså SUS kutte og gjøre prioriteringer, og de står i en vanskelig økonomisk situasjon. Jeg merker at statsråden ikke svarer på mitt spørsmål om hva regjeringen vil gjøre. Det jeg da kan stille statsråden spørsmål om, er at da vi vedtok statsbudsjettet i Stortinget før jul, la regjeringen til grunn en lønnsvekst på 4 pst. og et prisanslag på 2,2 pst. Nå ser vi bl.a. at frontfagsoppgjøret landet på 4,4 pst. i lønnsvekst, og at SSBs nye beregninger av prisanslag ender på 3,2 pst. Det er ganske stor forskjell på det Stortinget vedtok i statsbudsjettet, og det som er de endrede vilkårene nå. Da må jeg spørre statsråden: Vil regjeringen fullt ut kompensere den økningen som det kommer til å være i lønn og prisvekst, når vi skal behandle revidert nasjonalbudsjett?

Jeg tror det er klokt at vi har desentraliserte helsetjenester, som vi f.eks. ser i Egersund. Der handler det om hvorvidt en skal instruere eller ikke instruere sykehusene fra å kunne gjøre ulike vurderinger. Akkurat der er Høyre og statsråden enig. Grunnen til at vi står og diskuterer dette, er at sykehusene sliter økonomisk. En ser at en er nødt til å ta fra pasientbehandling for å betale renter og avdrag og andre ting. Vi må anerkjenne den vanskelige økonomiske situasjonen sykehusene står i, selv om statsråden bruker veldig mye av tiden på å skryte av alt det fantastiske regjeringen har gjort, samtidig som virkeligheten er en helt annen der ute. Da er spørsmålet hva vi kan gjøre mens vi venter på et helsereformutvalg, for å bedre den økonomiske situasjonen til sykehusene. Spørsmålet er hvorfor ikke regjeringen f.eks. gjør mer knyttet til renter og avdrag for sykehusene, noe som ganske raskt ville gjort at sykehusene ble satt i en bedre økonomisk situasjon.

Høyre mener det er viktig at vi har desentraliserte helsetjenester i landet vårt. Det gir nærhet og trygghet for pasienter og pårørende. Vi trenger en desentralisert sykehusstruktur som sikrer beredskap, øyeblikkelig hjelp og nærhet til sykehustjenester, og at de store sykehusene skal være spesialiserte og bygge opp under de mindre sykehusenes aktivitet. Høyre mener det er viktig å påpeke at Stavanger universitetssjukehus, SUS, ikke har vedtatt å legge ned Egersund poliklinikk, men at det er ett av flere tiltak SUS vurderer på grunn av den vanskelige økonomiske situasjonen helseforetaket er i. Det vil være en helt ny praksis om Stortinget også skal detaljstyre hva helseforetakene skal og ikke skal kunne gjøre av ulike vurderinger. Det er en vanskelig økonomisk situasjon som også Rødt som forslagsstiller må være med og ta ansvar for, som en av regjeringens aller viktigste budsjettpartnere på Stortinget. Det hjelper ikke å levere representantforslag som dette, men svikte når en sitter i forhandlingsrommet og ikke gjøre sykehusøkonomi til en av sine viktigste prioriteringer i budsjettforhandlingene. Sannheten er at uansett hva vi vedtar i dag, vil SUS fortsatt være i en vanskelig økonomisk situasjon, og det er det vi må klare å løse. Høyre foreslo i vårt forslag til statsbudsjett for 2026 1,2 mrd. kr mer til sykehusene enn det Støre-regjeringen gjorde. Vi har også i denne saken fremmet forslag om at alle helseforetak i Norge må vurdere andre økonomiske tiltak knyttet til reduksjon i administrative funksjoner og ressurser før det gjøres eventuelle endringer i oppgaver og funksjoner som er direkte knyttet til pasientbehandling. Jeg må si jeg synes det er merkelig at ikke flere parti er med og sikrer flertall for det forslaget, all den tid de samme partiene er hyppige kritikere av byråkrati i Helse-Norge. Egersund poliklinikk tilbyr i dag en rekke desentraliserte helsetjenester. Mange av disse helsetjenestene er sykepleierdrevet. Det innebærer at sykepleiere har ansvaret for behandling og oppfølging av pasientene innenfor gitte rammer. Dette er en praksis flere steder allerede i dag, og det er en praksis som mange steder bidrar til at desentraliserte helsetjenester, som i Egersund, kan opprettholdes. Derfor er Høyre glad for at en enstemmig komité går inn for forslaget om å se på hvordan flere sykepleierdrevne polikliniske tilbud kan opprettholdes og styrkes, som et ledd i å sikre desentraliserte spesialisthelsetjenester, også gjennom økt bruk av teknologi og tverrfaglige team. For Høyre er det viktig at vi sikrer en styrket sykehusøkonomi i tiden framover, nettopp for å bidra til at vi fortsatt kan ha desentraliserte helsetjenester, som vi f.eks. ser i Egersund. Med det tar jeg opp forslaget Høyre er en del av.

Dette er en alvorlig og kompleks sak. Grunnen til at jeg tok ordet, var fordi jeg nettopp reagerte på bruk av ordene «tikkende bomber». Det mener jeg er et begrep som fordummer en debatt om sårbare mennesker som trenger hjelp av samfunnet. Dette er først og fremst mennesker som er en fare for seg selv, og som trenger hjelp. I de tilfellene de er en fare for andre, er det fordi man ikke har lykkes i ansvarsfordelingen mellom justis og helse, og fordi det har vært en svikt i helsetilbudet. Den typen retorikk og den måten å omtale disse på, synes jeg er fordummende, og vi bør holde oss for gode til å omtale sårbare mennesker på den måten. Derfor ble jeg egentlig litt glad da jeg hørte representanten Krokeide fra FrPs innlegg, som jeg faktisk syntes var mer nyansert, selv om jeg var uenig i konklusjonen. Det representanten Krokeide nettopp sier, er at det er en balanse mellom rettssikkerhet og pasientsikkerhet. Jeg vil minne om hvorfor Stortinget – et samlet storting inkludert FrP – i 2017 gikk inn for dette. Det var fordi vi brøt menneskerettighetene. I forslaget til FrP er det ikke omtalt med ett eneste ord – ikke én vurdering av det – selv om FrP er et parti som står opp for rettssikkerhet, individets rett og mot statlig maktmisbruk. Da bør de ha litt mer substansiell argumentasjon enn å være på overskriftsnivå. Høyre er åpen for å gjøre endringer i regelverket hvis vi blir nødt til å gjøre det. Men vi må også lytte til fagfolk, og nå har vi nok en sak der politikerne i salen her tror at de vet bedre enn fagfolk. Vi må huske på at når man vurderer samtykkekompetanse, er det fagfolk som gjør de faglige vurderingene der. Når ekspertutvalget konkluderer med at man skal videreføre en kompetansebasert modell, er det nettopp fordi man skal legge til grunn det faglige i disse vanskelige og kompliserte vurderingene som dette er. Så er problemet at vi historisk sett har bygd ned kapasiteten på døgnplasser – i altfor stor grad de siste 20 årene. La meg være helt ærlig på det: Det har faktisk alle partiene i denne salen et ansvar for at vi har gjort – vi har tenkt at vi skulle bygge ned døgnplasser, og så skulle vi bygge opp poliklinisk tilbud og lavterskeltilbud. Samtidig har vi sett at det er flere som blir dømt til tvunget psykisk helsevern. Vi har ikke lykkes med å bygge opp den kapasiteten. Det er selvfølgelig regjeringens ansvar, og det har gått altfor tregt, som jeg var inne på i min replikkveksling. Jeg ber om at når vi behandler saker som dette, må vi gjøre det i respekt for pasientene, pårørende og de menneskene som står rundt, og ikke bruker begrep som «tikkende bomber». Vi kan ha en mer verdig debatt enn det.

Statsråden var ute i VG denne uken og sa at en nå måtte ta igjen pengesekken også i helsesektoren. Vi vet at sykehusene står overfor en ganske krevende økonomisk situasjon. Det ser vi i hele landet vårt. Det må kuttes i tilbud, tilbud blir lagt ned. Vi vet at en plass innenfor psykisk helsevern er ganske dyr, så spørsmålet til statsråden er om statsråden mener at den oppbyggingen som nå skjer innenfor psykisk helsevern, skal skje innenfor sykehusenes ordinære rammer, eller om regjeringen mener sykehusene skal få styrket sine budsjett nettopp for å øke den kapasiteten. Det mener jeg er et viktig spørsmål å svare på, for statsråden kan ikke på den ene siden si at sykehusene skal få mindre penger eller ikke få økninger i sin pengebruk, og samtidig si at en skal øke kapasiteten. Vil sykehusene kunne forvente at regjeringen vil legge midler på bordet for flere døgnplasser for psykisk helsevern, eller mener statsråden det skal dekkes innenfor dagens rammer og budsjett for sykehusene?

Statsråden er inne på det som går på kapasiteten i psykisk helsevern, og det fører meg til mitt andre spørsmål til statsråden. Det er en kompleks problemstilling. Vi ser at det de siste årene har blitt bygd ned døgnplasser, fordi det har vært en faglig anbefaling om at en skal gå over til mer dagbehandling, mer lavterskeltilbud. Samtidig som en har bygd ned døgnplasser, har en ikke klart å erstatte det godt nok med de polikliniske tilbudene og lavterskeltilbudene. Vi ser også at veldig mye av kapasiteten i psykisk helsevern nettopp blir spist opp av tvungent psykisk helsevern. For tre år siden gjorde Stortinget ganske tydelige vedtak. Vi sa at skulle stoppe nedbyggingen av døgnplasser, vi sa at vi skulle øke kapasiteten innenfor psykisk helsevern. Nå har det gått nesten tre år, og vi ser at regjeringen ikke har klart å følge det opp på en god måte. Hva er grunnen til at regjeringen ikke har brukt tiden bedre på å sørge for at kapasiteten er bygd opp mer enn det vi har sett, tre år etter at Stortinget gjorde et vedtak?

De siste årene har vi sett at det er en uklar ansvarsfordeling mellom justis-, helse- og kommunesektoren i de tilfellene der vi ser en overlapp mellom kriminalitet og behovet for psykisk helsehjelp. Politiet melder om at det er en økning i oppdrag de er nødt til å gå inn i, og helse melder også om flere oppdrag der politiet må bistå knyttet til disse tingene. Det er viktig å ha en tydeligere ansvarsfordeling og å bruke ressursene på en god måte, for dette er mennesker som først og fremst trenger hjelp, som har en stor psykisk lidelse de trenger hjelp for. Spørsmålet mitt til statsråden er: Hva er det regjeringen gjør for å bidra til en tydeligere og bedre ansvarsfordeling mellom justis-, helse- og kommunesektoren på en god måte, sånn at en sørger for at de som trenger hjelp, får det, men der en også bidrar til å bruke ressursene i samfunnet på en god måte?

Bruk av tvang i psykisk helsevern er noe av det mest inngripende som kan gjøres overfor et annet menneske. Derfor må vi være sikre på at pasientenes rettssikkerhet blir ivaretatt. I 2017 innførte et samlet storting kravet om samtykkekompetanse, og det ble gjort bl.a. på bakgrunn av at bruken av tvang i psykisk helsevern ble kritisert for ikke å være i tråd med menneskerettighetene. Derfor må vi, når vi skal diskutere en sak som dette, ha med oss det som et bakteppe. Vi må være ærlige på at etter at lovendringen ble innført i 2017, har vi sett en tydelig økning i tvangsinnleggelser og bruk av tvangsmiddel, til tross for at formålet var å begrense bruken av tvang i psykisk helsevern. Det må vi ta på alvor, og vi må jobbe for at bruken av tvang i psykisk helsevern blir redusert. I 2023 leverte et ekspertutvalg sin rapport, Bedre beslutninger, bedre behandling. Et samlet utvalg mente at erfaringen med innføring av vilkåret om at pasienten må mangle samtykkekompetanse, måtte ses i sammenheng med øvrige endringer i både psykisk helsevernloven, helsetjenesten og samfunnet. Vi må ivareta en helhet når vi skal diskutere dette spørsmålet. Utvalget konkluderte også med at en kompetansebasert modell med vilkår om manglende samtykkekompetanse burde videreføres. Høyre støtter ikke forslagene som er lagt fram i denne saken, men vi mener at det må gjøres løpende vurderinger av lovendringene som ble gjort i 2017, og at regjeringen eventuelt må komme tilbake til Stortinget dersom en ser at det er nødvendig å gjøre justeringer underveis. For Høyre handler dette også om spørsmålet om utviklingen av psykisk helsevern. Høyre mener at Støre-regjeringen har gjort for lite for å øke antallet døgnplasser innen psykisk helsevern. Da Stortinget behandlet opptrappingsplanen for psykisk helse i 2023, ble det fattet flere viktige vedtak, bl.a. om å øke antallet døgnplasser i tråd med helseforetakenes framskrivinger mot 2040. Nå har det gått nesten tre år siden Stortinget gjorde det vedtaket, og Støre- regjeringen har ikke vært i nærheten av å levere på det som er behovet i psykisk helsevern, og har bidratt til tapt tid for mange pasienter som trenger psykisk helsehjelp, ved ikke å følge opp vedtakene Stortinget har gjort. Det er en utfordring at flere blir dømt til psykisk helsevern, for det bidrar til å spise opp den ordinære kapasiteten. Derfor er Høyre helt tydelig på at en må få fortgang i å øke nettopp kapasiteten innenfor psykisk helsevern, for det vil gjøre at flere får den hjelpen de har behov for.

Å sikre legemidler til barn er viktig. Derfor synes Høyre også at dette forslaget, som er fremmet av Senterpartiet, er viktig. Vi vet at markedet for legemidler til barn er sårbart, som flere allerede har vært inne på. I en del tilfeller har en også behov for en del andre alternativ for barn, f.eks. mikstur. Når vi også ser at det er økende legemiddelmangel, ikke bare i Norge, men også globalt, vet vi at dette blir en større utfordring også i tiden framover – ikke bare for oss voksne, men også for barn som har behov for legemidler. Vi skal også anerkjenne at det for en del foreldre kan være en økt økonomisk belastning når en har behov for andre alternativ. Tall fra Legemiddelregisteret viser at andelen knyttet til den typen legemidler som har andre alternativ, er ganske lav. Da må vi også stille oss spørsmålet om det er riktig å bruke såpass mye penger som det her er snakk om – uten at de kostnadene er utredet godt nok – på å gjøre alle legemidler på hvit resept gratis for barn under seks år. Da vil vi også bryte med et prinsipp som flertallet i Stortinget har gått inn for: prioriteringskriteriene knyttet til nytte, ressurs og alvor og hvordan vi bidrar til at de som har de største behovene, også får den største hjelpen fra staten. Noe Høyre også anerkjenner i denne saken, er resistensutviklingen på antibiotika, og at vi må sørge for at vi ikke påvirker den negativt. Derfor er Høyre helt enig i at vi må sørge for at økonomi ikke er i veien for den mest hensiktsmessige behandlingen når det gjelder f.eks. antibiotikaresistens. Høyre støtter derfor det forslaget som vi er en del av – at vi må utrede kostnadene knyttet til det – men vi støtter ikke å gå inn for å gjøre dette gratis på hvit resept for alle under seks år. Det er fordi vi ser at det er relativt lave utgifter i dag, og at mesteparten av dette blir dekket innenfor blå resept-ordningen vi har, der en ikke har egenandel for dem som er under 16 år.

Nok en gang snakker helseministeren om alle tiltakene regjeringen har satt i gang. Men om alle disse tiltakene er så bra, hva er da grunnen til at vi ikke ser noen effekt av dem? Hvorfor ser vi det motsatte, at barn og unge ikke får den hjelpen de trenger? I VG denne uken sa helseministeren at vi må prioritere pengene bedre. Det er jeg helt enig i. Men helseministeren og regjeringen bør kanskje begynne med seg selv, for i løpet av fire år med Arbeiderpartiet i regjering har en brukt 3 mrd. kr på å gi sterkt rabatterte tannhelsetjenester til unge og friske tannhelsepasienter. Det er altså like mye som regjeringen har satt av i opptrappingsplanen for psykisk helse for ti år. Da er spørsmålet: Synes helseministeren det er en god prioritering, når vi ser at barn og unge ikke får den psykiske helsehjelpen de har behov for? Hvorfor ikke bruke de 3 mrd. kr til tannhelse til heller å hjelpe de unge og ikke friske pasientene som trenger hjelp innenfor psykisk helse?

I forrige uke slo Riksrevisjonen fast at barn og unge ikke får den tilstrekkelige hjelpen de trenger når det gjelder psykisk helse – med for store variasjoner i hjelpetilbudet, svikt i samarbeidet mellom kommuner og sykehus, og kritikk av regjeringen for ikke å sikre barn og unge den hjelpen de har behov for. Vi ser også lange ventetider for å få hjelp med spiseforstyrrelser, en økning i antall unge som blir avvist i psykisk helsevern, og kutt i hjelpetilbudet i sykehusene på grunn av dårligere sykehusøkonomi. Det er ikke sånn vi skal behandle barna våre, der vi fører en politikk som øker risikoen for utenforskap i landet vårt. På arbeiderpartiet.no kan vi lese at det er helt nødvendig med et krafttak for unges psykiske helse. Hva er grunnen til at Arbeiderpartiet, etter fem år i regjering, har sviktet så tydelig i å gi barn og unge den hjelpen de trenger når det gjelder psykisk helse?

Mange opplever nå at hverdagen har blitt vanskeligere. Prisene stiger, og lommeboken strekker ikke til. Da er det vårt ansvar å ta situasjonen på alvor og føre en politikk som gir folk bedre råd og næringslivet større trygghet. Høyre mener at skattelettelser er en viktig del av velferden, for det gir folk større frihet og bedre evne til å håndtere krevende tider. Likevel har vi sett at Arbeiderpartiet systematisk har stemt ned forslag fra Høyre som kunne ha gitt folk en bedre økonomisk hverdag. Det er kanskje det som er grunnen til at vi står i den situasjonen som vi står i. Nå står vi i en ekstraordinær situasjon som krever at vi handler. Drivstoffprisene har flere steder passert 30 kr literen som følge av krigen i Midtøsten og økte oljepriser. Det rammer folk og næringsliv hardt oppå en allerede anstrengt og vanskelig økonomisk situasjon for mange. Derfor er jeg glad for at det i dag blir flertall for å kutte i drivstoffprisene, og at det raskt vil bidra til å ta ned kostnadspresset som mange kjenner på. I tillegg støtter Høyre forslaget om å redusere CO2-avgiften på anleggsdiesel og for fiskeflåten, selv om vi primært vil fjerne den helt for fiskeflåten fordi vi ser at det mangler alternative grønne løsninger. Det er nødvendig for en presset bygge- og anleggsbransje og for en fiskerinæring som trenger konkurransedyktige rammevilkår. Jeg må si at jeg reagerer på Arbeiderpartiets omtale av Høyre som uansvarlig i denne debatten, og at Arbeiderpartiet tidligere i dag truet med ikke å følge opp det vedtaket Stortinget kom til å gjøre i saken. Det er maktarroganse på sitt verste. Å ta folks økonomiske utfordringer på alvor er ikke uansvarlig, det er ansvarlig, men det forteller veldig mye om situasjonsforståelsen i Arbeiderpartiet. Det reelle problemet er at Arbeiderpartiet ikke har levert i regjering. De har verken klart å gi folk bedre råd eller å skape større trygghet for næringslivet. Å avvente situasjonen opp og ned og i mente, eller gjøre utredninger til utredning, det hjelper ikke på lommeboken til folk, men det er det vi ser Arbeiderpartiet nå gjør. La oss også minne om valgkampen for bare noen måneder siden, der Arbeiderpartiet lovet lavere renter til folk dersom de fikk fortsette i regjering. Vi vet alle her at renten ikke fastsettes av regjeringen, men av faglige vurderinger i Norges Bank. Det vi kan påvirke, er pengebruken, og i dag fikk vi den påminnelsen: Norges Bank kom med uendret rente, men varslet snarlige renteøkninger – stikk i strid med løftet Arbeiderpartiet ga folk i valgkampen. Det setter Arbeiderpartiets ansvarlighet i et ganske tydelig lys.

Takk til representanten og beboer i nabolaget Sverre Myrli for god historiefortelling om og anerkjennelse av IFE, som jeg støtter fullt ut. Jeg tror det er viktig å si at jeg helt enig i at vi ikke skal skape grunn til unødvendig bekymring, og det opplever jeg ikke at er utgangspunktet, men det handler om å ta det på alvor, bl.a. når en får avdekket at det ikke er gode nok sikkerhetskrav knyttet til dagens lagring av atomavfall. Dette er ikke en politisk gjørmekamp om hvem som har gjort hva. Jeg tror alle partiene her i salen nok må erkjenne at en kunne ha gjort betydelig mer, knyttet til både lagring og opprydning av atomavfallet. Vi skal heller ikke underkjenne at det er en veldig stor kostnad knyttet til dette, som er krevende å prioritere. Jeg vil takke for en fin debatt. Jeg er litt opptatt av at når vi har den typen interpellasjonsdebatt i Stortinget som denne, handler det ikke bare om å sette et tema på dagsordenen i Stortinget; det handler også om hva vi gjør i den videre oppfølgingen. Det er særlig to ting – hvis jeg kan gi en ønskeliste til statsråden, hvis det er mulig. Den første er at en bidrar til å komme med en statusmelding og oppfølging med bakgrunn i hva en gjort siden stortingsmeldingen i 2021, som jeg mener var viktig fordi den sa nettopp at en skulle ha en plan for opprydning og lagring av atomavfallet. Det er fint å kunne få en sånn en statusoppdatering f.eks. i forbindelse med statsbudsjettet. Jeg mener også det er viktig at statsråden tar med seg tilbake at en også bør se på grep knyttet til hvordan en bidrar til bedre koordinering og samhandling. Jeg tror statsråden er enig i at det å bruke tre–fire år på å saksbehandle mindre tiltak knyttet til å følge opp det som går på sikkerhetskrav og forsvarlig lagring, er altfor lang tid. Det forteller hvert fall meg at det da blir en byråkratisk kasteball mellom departementene, IFE og DSA, som er aktørene som skal sørge for at en følger dette opp på en god måte. Både det å få en statusoppfølging på hvordan en har tenkt å gjøre det videre opp mot stortingsmeldingen, og å se på grep for bedre koordinering og samhandling tror jeg er viktig for en videre håndtering av saken på en god måte. Takk for en fin debatt.

Takk til statsråden for svar. Jeg kan bare si med en gang at dette ikke er en sak som handler om politiske skillelinjer. Det handler rett og slett om en bekymring som har kommet fram knyttet til lagring av atomavfall, men også en bekymring for hvilke konsekvenser dårlig håndtering kan ha for både miljøet og folk som bor i nærheten. Der er jeg helt enig med statsråden. Det er en erkjennelse av et problem over tid som ikke har vært godt nok planlagt for eller godt nok håndtert. Det er heller ikke en plutselig svikt. Det er det at en ikke har klart å følge dette opp godt nok etter at anleggene ble stengt, særlig det på Kjeller, som ble stengt i 2019, disse sakene til Alltinget har tatt utgangspunkt i. Det jeg er mest opptatt av, er svaret til statsråden knyttet til hva en skal gjøre framover. Kostnader ved å gjøre hele opprydningen kan jeg forstå er en utfordring, for det er ganske dyrt å gjøre det. Når en har et anslag på rundt 50 mrd. kr, er det en ganske betydelig sum for å rydde opp det avfallet som ligger der i dag. Jeg mener at det regjeringen kanskje burde ha gjort, og burde ha sett på, er hvordan en får til f.eks. bedre koordinering og tydeligere ansvarslinjer mellom Institutt for energiteknikk, IFE, Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet, DSA, og departementene. Når jeg f.eks. ser at en bruker nesten tre–fire år på å svare ut mindre tiltak for å sikre bedre lagring og håndtering av atomavfallet, mener jeg at det er altfor lang tid. Da burde dialogen mellom de aktørene vært betydelig tettere, sånn at en fikk iverksatt disse sikkerhetskravene, som også regjeringen selv er veldig tydelig på at ikke er i tråd med det som skal være for sikker lagring og håndtering av det atomavfallet. Da blir oppfølgingsspørsmålet: Kan statsråden si litt mer om kostnadene knyttet til selve opprydningen av atomavfallet? Vi vet at det er veldig dyrt. Hva tenker en om det langsiktige kostnadsbildet og opprydningen framover, og kan statsråden i sin oppfølging også si litt mer om hvilket potensial det er for bedre koordinering og samhandling mellom departementene som har ansvaret, for det er flere ulike departementer som har det? Med tanke på Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet og Institutt for energiteknikk: Hvordan kan en på sikt bidra til bedre koordinering og oppfølging av det? Jeg tror vi må ta på alvor disse sakene og de avdekkingene som nå er gjort. Jeg har også fått flere tilbakemeldinger fra folk som bor i området rundt, som kjenner på usikkerhet når en ser at det stilles spørsmål ved om atomavfallet er lagret på en sikker og god måte. Det er veldig fint om statsråden i sin oppfølging kan gi svar på det med kostnader framover, men også om en kan gjøre noe for bedre koordinering og samhandling mellom de ulike aktørene som har ansvaret for dette.

Det er nok ikke alle som er klar over det, men Norge har en atomkrafthistorie. Vi var tidlig ute med å forske på sivil bruk av atomkraft etter andre verdenskrig og var faktisk det sjette landet i verden som hadde bygd en atomreaktor, da den første reaktoren startet opp på Kjeller i 1951. Senere kom også reaktoren i Halden på plass. Atomreaktor-virksomheten skulle brukes til sivil bruk av atomkraft, bl.a. til energiforsyning og transport. Men med årene ble planene om å bygge atomkraftverk i Norge lagt på hylla, bl.a. på grunn av den rikelige tilgangen vi har i Norge på vannkraft, motstanden som var mot det, og bekymringen for eventuelle ulykker. Atomreaktorene ble etter hvert utelukkende brukt til forskningsaktivitet og for å bygge opp kunnskapsnivået om atomreaktorer og atomfysikk i Norge. I 2018 ble reaktoren i Halden stengt ned, og i 2019 ble reaktoren på Kjeller lagt ned. Siden da har det vært en utfordring med hvordan atomavfallet skal håndteres. I 2021 la Solberg-regjeringen fram en egen stortingsmelding om trygg nedbygging av norske atomanlegg og håndtering av atomavfall. Den siste tiden har Altinget publisert flere saker om myndighetenes håndtering av atomavfallet ved Kjeller de siste årene. Det som har kommet fram, er ikke bare urovekkende, men det er også alvorlig, for vi står i en situasjon der lagring av atomavfallet ikke oppfyller dagens sikkerhetskrav, og det ser jeg at regjeringen selv bekrefter. Samtidig er det uklart hvordan oppryddingen faktisk skal gjennomføres videre. For å være tydelig: Prislappen for opprydding er veldig høy; den er anslått til rundt 50 mrd. kr. La meg være helt tydelig på det: Det er ikke vanskelig å forstå at det må gjøres vurderinger basert på den kostnaden, men det minste som jeg mener må være på plass, er en sikker og riktig lagring av atomavfallet. Bekymringen blir ikke mindre når vi ser at ansvaret for dette framstår som fragmentert og uklart, og som en byråkratisk kasteball mellom de ulike departementene, Institutt for energiteknikk og Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet. Det er f.eks. veldig lange saksbehandlingstider for mindre sikkerhetstiltak rundt anlegget. Dette er ikke bare et administrativt problem; det er også et spørsmål om sikkerhet, tillit og ansvar. Konsekvensene av dårlig eller mangelfull håndtering av atomavfallet ved Kjeller kan være svært alvorlige, både for miljøet og for menneskene som bor i områdene rundt anlegget. Jeg har fremmet denne interpellasjonen i dag fordi jeg mener det er viktig at situasjonen blir tatt på alvor, og at regjeringen har en klar plan for hvordan dette skal følges opp videre – og da særlig med utgangspunkt i å sørge for en sikker og god lagring av atomavfallet. Og det handler ikke bare om den langsiktige oppryddingen av avfallet, men også om nå-situasjonen, der vi ser at lagringen av atomavfallet ikke er god nok.

Jeg vil bare minne statsråden om at noe av det første Støre-regjeringen gjorde da den kom i regjering, var å ta vekk den gylne regel. Hva var den gylne regel? Jo, den sa at veksten i økonomien og i ressursene skulle være høyere i psykisk helsevern og rusbehandling enn i somatikken. Det Støre-regjeringen gjorde, var å fjerne den gylne regel, noe som gjorde at en ikke hadde en tydelig målsetting for hvordan en skulle bruke ressursene til å bygge opp kapasitet til å prioritere psykisk helsevern og rusbehandling. Vi kan godt ta en diskusjon om at vi ikke oppnådde alt når det gjaldt den gylne regelen og psykisk helse, men vi oppnådde det når det gjaldt rusbehandling, men poenget var at vi la en tydelig føring fra Stortinget og regjeringen om at det skal prioriteres. Det valgte Arbeiderpartiet å ta vekk. Det tror jeg er litt av grunnen til at vi ikke har sett den samme prioriteringen av psykisk helsevern de siste årene.

Jeg kjenner at jeg blir litt provosert når jeg hører helseministeren i debatten snakke om det å tro på julenissen fordi en gjør vedtak her i stortingssalen om psykisk helse. Problemet til regjeringen er at det er gjort mange gode vedtak om psykisk helse. Vi har vedtatt her i salen at vi skal øke antallet døgnplasser. Helseministeren sa også i valgkampen at en raskt skulle øke antallet døgnplasser innen psykisk helsevern, men da Arbeiderpartiet la fram statsbudsjettet sitt, var det ikke veldig mye satsing på flere døgnplasser. En skulle først lage en plan, og så skal en satse etterpå. Høyre har i hvert fall levert i vårt alternative statsbudsjett, for i vårt budsjett har vi 1,2 mrd. kr mer til sykehusene enn det Støre-regjeringen la opp til. Vi har foreslått 30 mrd. kr til å sørge for at vi får flere lavterskeltilbud for rask psykisk helsehjelp i kommunene, og vi foreslo også 10 mill. kr til YAM, Youth Aware of Mental health, for å få mer selvmordsforebygging inn i skolen. Jeg er helt enig med helseministeren i at når vi gjør vedtak her i salen, må en også diskutere hvordan en skal finansiere det. Problemet er at selv om vi har gjort mange vedtak her i salen om psykisk helsevern, følger ikke regjeringen opp de vedtakene. Det er jo det vi trenger innen psykisk helsevern nå, når vi ser at flere faller utenfor arbeidslivet, når vi ser at flere blir avvist i psykisk helsevern, og når vi ser at vi ikke klarer å bygge opp gode nok lavterskeltilbud. Jeg skal være enig i at det kanskje ikke alltid er flere vedtak i stortingssalen vi trenger; det vi trenger er en regjering som faktisk følger opp disse vedtakene og som tar utfordringene i psykisk helsevern på alvor. Det opplever jeg dessverre at regjeringen ikke gjør. Når en beskylder andre for å tro på julenissen når en gjør vedtak, bør en kanskje også se på sine egne lovnader, og hvordan en selv har fulgte dem opp i regjering. Det mener jeg står til stryk. Det har ikke vært satset tilstrekkelig på psykisk helsevern i Norge.

Altfor mange får ikke den hjelpen de har behov for innen psykisk helse, og det må vi ta på alvor. Vi ser allerede et stort press på helsetjenesten. Vi ser at veldig mange av dem som faller utenfor av arbeidslivet, gjør det fordi de har en psykisk plage eller en psykisk lidelse. Nylig viste NRK en dokumentarserie som heter Barbeint i snøen. Den følger historien om Lina, som fikk et alvorlig psykisk problem. Problemene startet i Norge, men hun mistet livet sitt i Sverige. For tre år siden vedtok vi en opptrappingsplan for psykisk helse her i Stortinget, med veldig mange gode intensjoner. Problemet er at det faktisk må følges opp på en tilstrekkelig måte når vi vedtar den typen planer i Stortinget. Et av vedtakene som ble gjort, var at vi skulle stoppe nedbyggingen av døgnplasser i psykisk helsevern, men også øke antallet døgnplasser. Først i fjor høst kom altså regjeringen med et forslag om at en skal lage en plan for hvordan det skal gjøres, i stedet for å bare gjøre det. Det er Høyre kritisk til, og Høyre mener at vi er nødt til å ta det på alvor når vi ser at andelen avviste pasienter i psykisk helsevern de siste fem årene har økt med 50 pst. Det betyr at veldig mange mennesker som trenger hjelp i psykisk helsevern, blir avvist, uten å få god oppfølging videre fra psykisk helsevern og nedover. Vi ser at sykehusøkonomien også bidrar til at færre får hjelp. For eksempel så vi i fjor høst at OUS kutter i barne- og ungdomspsykiatrien fordi vi har en regjering som ikke har satt sykehusene i god nok økonomisk stand til å levere et forsvarlig tilbud innen psykisk helsevern. Høyre mener også at vi må satse mer på lavterskeltilbud: Få YAM inn i skolen, som er et selvmordsforebyggingsprogram, og sørge for at alle landets kommuner skal ha tilbudet Rask psykisk helsehjelp. Det er også grunnen til at Høyre støtter forslaget om at vi skal ha en midtveisevaluering av opptrappingsplanen for psykisk helsevern, fordi vi mener vi er nødt til å få fortgang i de tiltakene som ligger der, men også at vi er nødt til å øke bevilgningsnivået i opptrappingsplanen for psykisk helsevern. Dette kritiserte Høyre da vi behandlet planen for tre år siden. Så helt til slutt: Høyre støtter IV i innstillingen om midtveisevaluering, det tror vi er et klokt forslag fra SV. Når vi får midtveisevalueringen på plass og ser hva den viser, er det riktig å gjøre vedtak om hvordan en skal forsterke de tiltakene som ligger og ikke ligger i opptrappingsplanen. Nå trenger vi en regjering som får fortgang i de vedtakene Stortinget allerede har gjort.

På vegne av representantene Margret Hagerup og meg selv vil jeg framsette et representantforslag om bedre tilgang til vaksiner og enklere gjennomføring av vaksinering.

Jeg synes det er synd at ikke statsråden brukte mer tid på å snakke om det som var spørsmålet mitt, om psykisk helsevern. Denne uka kunne vi i NRK lese den tragiske historien om Lina som ble funnet død i Sverige. Hun var alvorlig psykisk syk. Hun mistet livet sitt i Sverige, men problemene startet i Norge med manglende hjelp og oppfølging. Denne uka fikk jeg et brev i min postkasse fra en mor som opplever at hennes liv har gått i grus fordi hennes datter på 23 år med alvorlige spiseforstyrrelser ikke får den hjelpen hun trenger. En av grunnene er mangel på kapasitet og oppfølging. Dette brevet er den virkeligheten veldig mange mennesker står i, og den er ganske annerledes enn det jeg oppfatter at statsråden gir inntrykk av her, for det er alvorlig når folk i psykisk helsevern ikke får hjelp, det er alvorlig når døgnplasser blir lagt ned, og det er alvorlig når lavterskeltilbudene ikke bygges opp. Da lurer jeg litt på hva statsråden sier til alle de menneskene som står i disse situasjonene, når statsråden snakker om masse fine tiltak, men folk ikke ser at det psykiske helsearbeidet blir bedre i Norge. Hva vil statsråden si til dem?

Men Ventetidsløftet er jo et resultat av de problemene Arbeiderpartiet selv skapte med ventetidene, for ventetidene gikk for alvor kraftig opp da Arbeiderpartiet kom i regjering. Nå er det, helt riktig, tilbake igjen på det nivået som da Høyre satt i regjering, så det Arbeiderpartiet egentlig har gjort med Ventetidsløftet, er jo å rydde opp etter seg selv. Problemet er at Ventetidsløftet har skapt en del utfordringer. Det har bidratt til dårligere sykehusøkonomi, flere som får nei, og ansatte som sliter seg ut med å jobbe overtid. Statsråden og jeg har kranglet mange ganger om andelen avviste pasienter, og det er, for all del, mange avvisninger som er riktige, og folk skal ha hjelp også på et annet nivå, men mange avvisninger kan også være veldig katastrofale. Det ser vi ikke minst i psykisk helsevern. Der har andelen som får nei til psykisk helsehjelp, økt med 50 pst. fra 2021 til 2025. Dette er folk som trenger hjelp, men som ikke får det. Synes statsråden det er greit at det er flere som ikke får hjelp i psykisk helsevern med Arbeiderpartiet i regjering?

«Pasient- og brukerombudet etterlyser større åpenhet fra regjeringen om det de kaller for «ekte ventetid i helsetjenesten». Regjeringen snakker om at ventetidene går ned, men fortsatt opplever mange altfor lang ventetid for å få helsehjelp, og andelen avviste pasienter har økt kraftig. Flere saker viser at pasienter settes på interne ventelister, og regjeringen snakker mest om ventetiden for den første kontakten pasienten har med sykehuset, og ikke når behandlingen faktisk starter. Er ventetidsløftet blitt en ventetidsbløff?»

Vi er helt enige om at det er viktig å ivareta matjorden på en god måte. Det har jeg heller ikke sådd tvil om i mitt innlegg. Det er likevel en utfordring at 1 dekar er like viktig uansett hvor hen det er, for landet vårt er forskjellig. Det ser forskjellig ut fra byer og fra distrikter, noe som gjør at en er nødt til å se på en differensiering av noe av dette regelverket. Det er litt av det som kanskje også er problemet, for jeg synes at regelverket er veldig rigid. La meg ta et eksempel fra Senja. Der hadde en to tilfeller der det var et behov for og et ønske om boligbygging knyttet til et generasjonsskifte på aktive landbrukseiendommer. I det ene tilfellet sa bonden at en skulle opparbeide og nydyrke nytt produktivt jordbruksareal til erstatning for det arealet som var ønsket til boligbygging. Da ble det sagt: Nei, i henhold til regelverket går ikke det. Det er det samme i det tilfellet jeg nevnte i stad, med Miriam Waltenberg fra Lyngen. Der sa en: Vi ønsker å bygge på en boligtomt på 2 dekar, men vi forplikter oss til å lage nytt produktivt areal på 8 dekar. I det tilfellet ville det gjort at vi hadde fått mer matjord, mer landbrukseiendom, men det tillater ikke regelverket i dag. Det er det som er litt av poenget mitt. Poenget med å ta opp interpellasjonen er at en er nødt til å se på noe fleksibilitet i dagens regelverk, for en gjør det så vanskelig for veldig mange unge som ønsker å bo på sin hjemgård, i nærheten av sine foreldre, og skape et familieliv og et aktivt liv. For en del av disse vil alternativet være fortsatt å bo i en by eller bo et annet sted og risikere at de ikke får drive hjemgården eller landbrukseiendommen videre. Så jeg mener at statsråden bør se på om en kan sørge for at en tillater mer erstatning av produktivt landbruksareal. Jeg håper statsråden også sier noe om det i sitt oppfølgingsinnlegg her. Det handler også om hvilke signaler som sendes fra departementet. Det vi opplever nå, er at veldig mange kommuner og veldig mange enkeltaktører anker disse sakene inn til statsforvalteren og videre til departementet. Vi ser også at det er veldig ulik praktisering av veiledningsbiten og retningslinjene knyttet til dette. Så jeg hadde håpet at regjeringen kunne vært litt mer tydelig i sitt svar på hva en konkret skal gjøre. Det er veldig fint å se nærmere på ting. Jeg kan også se nærmere på ting med mine briller, men det må fortsatt være konkrete ting – hva en faktisk har tenkt å gjøre med de problemene som veldig mange ser i dag. Jeg tror at både jeg og statsråden deler ønsket om at flere skal bo i distriktet, og da handler det om å legge til rette for en god boligpolitikk der regelverket ikke blir så rigid og vanskelig som vi ser i veldig mange tilfeller nå. Så hva helt konkret skal en gjøre for å følge opp praktiseringen av jordvernet i dag, og er det mulig å få til mer erstatningspolitikk knyttet til nytt produktivt landbruksareal?

Altfor mange unge i distriktet får ikke bygd seg bolig. En viktig grunn til det er den strenge praktiseringen av jordvernet. De siste årene har vi sett flere saker der byggeplaner stopper opp nettopp på grunn av det. Resultatet er at folk som ønsker å bosette seg og skape et liv i lokalsamfunnet sitt, ikke får muligheten til det. Et helt konkret eksempel er Kenneth Sande på 27 år fra Balsfjord i Troms. Han får ikke bygge bolig på hjemgården sin etter at myndighetene sa nei til omdisponering av areal. Han ønsker å etablere seg på eiendommen, ved siden av foreldrene sine, men fikk avslag og måtte enten bygge et annet sted eller gi opp planene, selv om han har forpliktet seg til å drive hjemgården videre. Et annet eksempel er Miriam Waltenberg fra Lyngen, som vil ta over hjemgården og bygge bolig til seg og sin familie i nærheten av gården. Hun fikk klart nei til å skille ut en boligtomt på familiens landbrukseiendom i Lyngen. Hun har som kompensasjon forpliktet seg til nydyrking av et område på 8 dekar, og boligtomten er målt til 2 dekar. Jeg kunne ha fortsatt med alle eksemplene vi har sett på dette bare det siste året. Vi skal ta vare på matjorden i Norge. Jordvern er viktig, og det skal fortsatt stå sterkt, men når små jordflekker, som i praksis kan være avgjørende for om noen får bygge bolig, veier tyngre enn muligheten for bosetting i distriktet, mener jeg balansen har blitt feil. Vi kan ikke si at vi ønsker levende distrikt, og at flere unge skal etablere seg i distriktet, men samtidig skape et regelverk som gjør det vanskeligere å få til nettopp det, et regelverk som er veldig rigid. Det er viktig å si at utfordringene med boligbygging i distriktet selvsagt handler om mer enn bare jordvern. Lange og kompliserte planprosesser, mye byråkrati og sene innsigelser gjør det både dyrere og mer usikkert å bygge. Mange opplever også at statlige myndigheter kommer sent inn i prosessene, etter at både tid og ressurser allerede er brukt. Likevel mener jeg at det ikke er tvil om at praktiseringen av jordvernet også har blitt en viktig del av problemet i mange saker. Kommunal- og distriktsministeren kommer sikkert i sitt innlegg til å fortelle om alt det fantastiske arbeidet regjeringen gjør, og det er sikkert snakk om mål om 130 000 nye boliger innen 2030, men problemet er at folk ikke ser dette i virkeligheten, i hverdagen sin. I Nord-Norge ser vi f.eks. at boligbyggingen er på sitt laveste på over 10 år. I byene i nord bygges det ikke nok boliger, og boligene som er til salgs, er for dyre, mens i distriktene er det på grunn av strenge verneregler vanskelig i det hele tatt å få bygd, og boligen taper seg i verdi så fort en setter nøkkelen i døren. Dette er ikke bra i en landsdel som ønsker økt bosetting og å hindre fraflytting. «Folk treng hus, og hus treng folk», som Kari Bremnes synger så fint. Det er mye vi kan ta tak i av lover og regler som gjør det vanskelig å bygge seg en bolig i Norge. Jeg har valgt å ta opp dette elementet i dag, den strenge praktiseringen av jordvernet, for vi må få til en mye bedre balanse mellom behovet for å ta vare på matjorden i Norge og behovet for at unge skal kunne etablere seg og bo i distriktet. Derfor er det helt nødvendig at vi ser på om den strenge praktiseringen av jordvernet kan mykes opp, og om vi kan gjøre regelverket mer fleksibelt og bruke mer skjønn i praktiseringen av jordvernet. Vi trenger at unge ønsker å bo og leve i distriktet, og det må være mulig å sørge for at en har regler som muliggjør det, samtidig som en ivaretar matjorden på en god måte. Derfor er mitt spørsmål til regjeringen i dag: Hva vil regjeringen gjøre for at praktiseringen av jordvernet ikke skal være et hinder for at flere unge skal kunne bygge seg bolig i distriktet, slik vi ser at det er i mange saker i dag?

Jeg synes det blir litt forutsigbart fra Arbeiderpartiet når en snakker om alt det som en gjør, og hva det sosialdemokratiske står for. Det er klart, en må gjerne snakke om alle disse tiltakene som en gjør, men det må være en sammenheng mellom den handlingen som en gjør, og de resultatene som en får. Det er jo det som er poenget her, at en opplever at de tiltakene som nå settes i gang, ikke har resultater, for en er ikke nok «hands on» på faktisk å gjøre noe med disse tingene. Det er viktig å ta ansvar for den situasjonen en er i, for det er en boligkrise i landet vårt, både på det ordinære boligmarkedet og på det boligsosiale markedet. En har flere som er bostedsløse, og det er flere som bor i nødbolig. Vi kan diskutere her alle mulige boligsosiale tiltak, for det er viktig å gjøre i selv, men jeg tror at en av grunnene til at det har blir flere bostedsløse, er knyttet til hva vi gjør i helsetjenesten. For eksempel når regjeringen har sørget for at en har mindre kapasitet innen psykisk helsevern og rusbehandling, som gjør at flere ikke får den hjelpen de trenger, så har det konsekvenser på en del andre områder i samfunnet vårt, f.eks. nå når det ble kuttet i behandlingstiden knyttet til det. Disse tingene henger sammen – tilgangen på hvem som blir bostedsløse, og hva slags tilbud og hjelp en får ellers, f.eks. i helsetjenesten vår. Så er det sånn at Høyre har løftet Husbanken, og det har vi tatt opp her i debatten, både det at vi vil ha tilbake det utleietilskuddet for boliger for vanskeligstilte i kommunene, som Arbeiderpartiet har kuttet, og at vi har foreslått i våre alternative budsjetter at en f.eks. skal ha en egen ordning der Husbanken matcher egenkapitalen til dem som har lavinntekt. Dette er nettopp tiltak for å styrke Husbankens rolle inn mot dem som er vanskeligstilte, de som har vanskeligheter med å komme seg inn på boligmarkedet. Det er heller ingen tvil om at en må få fortgang i forenklinger av regelverket knyttet til boligbygging. Ta f.eks. Nord-Norge, min landsdel, som nå opplever sin laveste boligbygging de siste ti årene. Det bygges veldig, veldig lite boliger. Det er klart at det også har konsekvenser, for det er et marked, det er tilbud og etterspørsel, og når en ikke har det tilbudet en trenger i det boligmarkedet, gjør det at prisene blir høyere. En skviser ut de som er vanskeligstilte på boligmarkedet. Så både boligsosiale tiltak, på den ene siden, er viktig, men det er også viktig med tiltak i det ordinære boligmarkedet knyttet til dette. Men jeg blir bare litt satt ut når en bruker tiden på å snakke om alle mulige tiltak, snakke om ting som skjedde for fem–seks år siden. Bruk heller tiden på å se framover. Hva skal vi gjøre for at færre skal bli bostedsløse? Hva skal vi gjøre for å få ned andelen nødboliger? Det er det vi må diskutere her. Så kan en godt være enig eller uenig i boligstrategi. Jeg mener det viktig, fordi det setter en retning, og det er en tydelig retning knyttet til hva slags tiltak vi skal ha, eller hva slags tiltak vi ikke skal ha.

Statsråden snakket om verktøykasse, at vi må gå dypere ned i det og massevis av tiltak regjeringen har satt i gang. Jeg synes det er veldig mye politikerprat. Det hjelper ikke å stå her på talerstolen og framstå som en handlingens mann, når resultatene uteblir. Måten statsråden også snakker om da vi i Høyre satt i regjering på, er som å høre en person som aldri blir ferdig med eksen sin. En er kun opptatt av å snakke om hva Høyre gjorde i regjering, men sannheten er at Arbeiderpartiet har styrt landet de siste fem årene. Hva er det vi ser? Vi ser en tredobling i antall bostedsløse. Vi ser at det er enda flere familier som er nødt til å benytte seg av nødboliger. Å stå her og snakke om alt en gjør, og alt som har vært før, men ikke se framover, er det som er hovedproblemet til Arbeiderpartiet. En evner ikke å ta ansvar for den situasjonen folk opplever med boligmarkedet og boligpolitikken. Nå har vi en boligkrise på begge fronter. Vi har en boligkrise i det ordinære boligmarkedet, som gjør at folk ikke har råd og mulighet til å kjøpe boliger, fordi det bygges for få boliger. Når vi har en boligkrise i det ordinære boligmarkedet, går det også utover de vanskeligstilte menneskene innen rus, psykisk helse og andre grupper. Det er bare å ta signalene fra Kirkens Bymisjon på alvor – folk som ser dette i hverdagen sin, folk som er ute på gulvet og ser situasjonen, når det blir flere bostedsløse og nødboliger. Da må vi se framover. Jeg bor selv i Tromsø. Jeg har vært på besøk i mange av disse kommunale boligene og sett hvordan det ser ut. Jeg synes det er en skam hvilket tilbud vi tilbyr noen av disse menneskene som er nederst på rangstigen i samfunnet vårt, som er vanskeligstilte. Det blir ikke noe bedre når Arbeiderpartiet i regjering kutter tilskuddet for utleieboliger for vanskeligstilte i kommunene. Det har gjort det enda vanskeligere for kommunene å bygge disse boligene vi har behov for. En må gjerne stå her og latterliggjøre at Høyre bare går inn for en boligsosial strategi, men akkurat nå er det faktisk bedre at vi har en boligstrategi enn at vi ikke har noen ting. Den boligstrategien som ble lagt fram da Høyre satt i regjering, som jeg er veldig stolt over, hadde konkrete tiltak. Den sørget for at vi bygde opp Husbanken, den sørget for at vi hadde mer leie-til-eie, den sørget for at en faktisk gjorde noe med disse tingene. En må gjerne stå her og framstille seg selv som handlingens mann, men det er resultatene som teller. Vi må huske på det som har blitt sagt fra flere her: Dette er virkelige mennesker som står i en vanskelig situasjon, fordi de ikke har fått tak i bolig og har det vanskelig allerede. Vær så snill – vi må se framover, sørge for at vi gjør noe med dette, sørge for at flere vanskeligstilte faktisk får seg en bolig og får muligheten til å leve et verdig liv. Det er det denne saken handler om.

ALS er en forferdelig sykdom som rammer hardt og brutalt. Fortsatt finnes det ingen behandling som hindrer eller stopper utviklingen av ALS, og det er et stort behov for mer forskning på feltet. Derfor er også den nye studien med utprøving av legemiddelet ILB, som er satt i gang ved Oslo universitetssykehus, så utrolig viktig. Forhåpentligvis vil studien kunne gi oss flere svar om utvikling av ALS og bidra til at vi finner behandling og medisin som virker mot ALS. Godkjenningsfritak er en viktig ordning som gir legene mulighet til å foreskrive legemidler som ikke har markedsføringstillatelse i Norge, og den brukes når en pasient har et medisinsk behov som ikke kan dekkes av legemidler som allerede er godkjent på det norske markedet. Mange ALS-pasienter som ikke er en del av den studien som foregår ved OUS, ønsker å få tilgang til ILB gjennom godkjenningsfritak, men Direktoratet for medisinske produkter, som behandler søknader om godkjenningsfritak, har gitt avslag på søknadene og begrunner det bl.a. med risiko for bivirkninger og faglig forsvarlighet. Det er ikke vanskelig å forstå at det skaper reaksjoner, særlig når vi vet at dette er en sykdomsgruppe som er alvorlig, og som også er dødelig. Det er heller ikke alle som har opplevd å få søknaden sin individuelt behandlet, som loven slår fast at man skal få. Når det oppstår situasjoner som dette, må vi som storting være løsningsorientert og se på hva slags rom vi har for å gjøre eventuelle endringer eller forbedringer. Derfor støtter også Høyre forslaget om at vi skal sette ned en hurtigarbeidende ekspertgruppe som skal vurdere og foreslå endringer i ordningen med godkjenningsfritak, også når det er snakk om tidlig fase. I tillegg må vi sørge for at pasienter med ALS og andre alvorlige og dødelige sykdommer gis reell mulighet til å benytte ordningen med godkjenningsfritak for legemidler i tidlig fase, etter individuell vurdering. Det må være sånn at når vi lager lover, forskrifter og andre type ting fra storting eller fra regjering, skal også pasientene oppleve at en blir møtt som en pasient, og ikke bare som en gruppe. Derfor er det så viktig at også Stortinget i dag slår fast at den praksisen må være riktig. Høyre er veldig glad for at det er en enstemmig komité som går inn for dette i dag. Vi forventer at regjeringen følger det hurtig opp og kommer tilbake igjen til Stortinget sånn at det kan gjøres eventuelle justeringer, hvis det er nødvendig å gjøre det.

Nå har representanten Østensen mulighet til et siste innlegg, og jeg håper han tar den. Statsråden har også mulighet til å komme opp og svare på denne utfordringen. En er veldig opptatt av å snakke om en restriktiv politikk. Da lurer jeg på: Hva er restriktivt med Arbeiderpartiets politikk når det gjelder pils i park, utvidede åpningstider på polet og i butikk, gårds- og bryggeriutsalg og fotball-VM? Hvordan er det mer restriktivt enn det vi andre ønsker på f.eks. disse punktene? Og hva er konsekvensen av den politikken Arbeiderpartiet fører på akkurat dette som jeg har ramset opp? Det håper jeg at både statsråden, som har mulighet til å tegne seg, og Østensen, som har ett innlegg igjen, kommer opp og svarer på. Da må en kunne forklare hva som skiller seg ut med Arbeiderpartiets politikk, når en bruker veldig mye argumentasjon her oppe for å fortelle at en på dette feltet har en helt annen linje enn det alle vi andre har. Vi i Høyre er helt tydelige: Vi ønsker å ha en helhetlig gjennomgang og modernisering av alkoholpolitikken, men vi er også opptatt av å sørge for at vi gir god behandling. Så jeg håper både statsråden og representanten Østensen svarer på denne utfordringen.

Jeg må si jeg synes Arbeiderpartiet er litt – for å bruke et engelsk uttrykk – «two-faced» i denne debatten her, for her prøver man å framstille det som at Arbeiderpartiet er moralsk bedre enn alle oss andre i alkoholpolitikken. Hvis vi går inn og ser på argumentasjonen, står Arbeiderpartiet her og argumenterer for en restriktiv alkoholpolitikk, men hva er det Arbeiderpartiet er for i sitt partiprogram? Jo, de er for pils i park, de er for å utvide åpningstidene på Vinmonopolet, de er for å utvide åpningstidene på ølsalget i butikken, de er for flere gårdsutsalg, de er for at man skal få lov til å drikke fra kl. 3 til kl. 6 når det er fotball-VM, og for noen uker siden stemte de også for alkoholsalg i fjernbetjente butikker. Det er egentlig ikke så veldig restriktivt, så det å prøve å innta en rolle som en moralsk vokter i denne debatten, i alkoholpolitikken, blir rett og slett feil. Jeg har – som Bård Hoksrud – respekt for KrF, som iallfall er ærlig og tydelig på sitt standpunkt, og ikke prøver å framstille det som at de er noe de egentlig ikke er, som Arbeiderpartiet prøver på i denne debatten. Høyres politikk er helt tydelig på alkoholpolitikken. Vi mener at vi skal være restriktive, men vi er også for at man skal ha en helhetlig gjennomgang og modernisering av alkoholpolitikken, fordi vi ser det er veldig mange uklarheter og gråsoner. Det er ikke sånn at fordi man ønsker å modernisere samfunnet og lovgivningen, er man f.eks. imot at en skal sørge for at de som har rusavhengighet, også skal få hjelp. Det er derfor jeg utfordret statsråden så tydelig på den politikken som har blitt ført på nettopp rusbehandling de siste fem årene, som jo har handlet om å bygge ned antallet rusplasser i helsetjenesten, om å ta ned behandlingstiden for dem som sliter med ulike rusproblematikker, og om at man har ødelagt veldig mange av de fagmiljøene som er. Alt i alt er ikke Arbeiderpartiet for en veldig restriktiv alkoholpolitikk. De prøver å framstille det som at de er bedre enn alle oss andre, men de er for nettopp pils i park, for å utvide åpningstidene, for at man skal ha gårdsutsalg, for at man skal kunne ha skjenking under fotball-VM, og for at man også skal kunne selge alkohol i fjernbetjente butikker. Vær i hvert fall ærlig når man står i debatten her og argumenterer for hva man vil og ikke vil.

Jeg kan opplyse statsråden om at Tromsø kommune, min egen hjemkommune, har tenkt å gjøre dette, så det er veldig bra. Noe av det statsråden var inne på i sitt innlegg, som jeg også deler, og som jeg sa i mitt innlegg, er at vi så klart også skal ha respekt for at det er mange som har en rusavhengighet i samfunnet vårt. Men det er jo litt paradoksalt at regjeringen er veldig opptatt av at en nå er nødt til å forebygge for dem som sliter med rusavhengighet, samtidig som vi de siste fem årene har sett at det har blitt betydelig færre rusbehandlingsplasser. Vi ser at fagmiljø er ødelagt fordi en har avviklet fritt behandlingsvalg. Vi ser at regjeringen har kortet inn lengden på behandlingstid i veldig mange rusinstitusjoner. Spørsmålet mitt blir da: Hva er grunnen til at regjeringen er veldig opptatt av å sørge for at de som har en avhengighet, skal få hjelp, samtidig som den har ført en politikk der det er lagt ned rusplasser, der fagmiljø har forsvunnet, og der en har kortet ned behandlingstiden for dem som sliter med rus. Hvordan henger det sammen?

Det må jo være en sammenheng i argumentasjonen, for det statsråden da indirekte sier, er at andre idrettsgrener ikke er like viktige for regjeringen. Da må regjeringen tørre å si det åpent og ærlig, hvis det er det en legger til grunn. Det er jo sånn statsråden argumenterer her, at fotball-VM er veldig særegent, mens fotball-VM for kvinner, OL, håndball-VM og andre typer arrangementer ikke er like viktige for regjeringen. Da må en være ærlig i argumentasjonen for hvorfor en skal gjøre forskjell nå, og ikke legge til rette for en generell paragraf som gjør at kommunene ved bestemte kriterier, som det står i forslaget, kan gjøre unntak for det. Da blir spørsmålet til statsråden: Har ikke statsråden og regjeringen tillit til at kommunene kan forvalte dette på en god måte? Kommunene har jo i dag et vidt skjønn for å vurdere ulik praksis i alkoholloven. Har ikke regjeringen tillit til at kommunene kan håndtere det på en god måte?

Nå har jo regjeringen åpnet opp for at en kan utvide skjenketidene under fotball-VM. Jeg vil gjerne ha en forklaring fra regjeringen på hva som er grunnen til at det er greit å bryte det som statsråden selv kaller for prinsippet i norsk alkoholpolitikk når gjelder fotball-VM, men når det gjelder andre typer idretter, der vi også presterer godt, skal det ikke være greit. Da er det plutselig å bryte med prinsippene. Hvorfor er det er greit for regjeringen å bryte sine egne prinsipper litt, men ikke legge til rette for at kommunene f.eks. kan få myndighet til å gjøre unntak hvis det er aktuelt. For det er jo ikke fritt fram i det forslaget som foreligger, det er ganske tydelige begrensninger i hva det betyr. Det betyr at kommunene som i dag har myndighet, skal følge den myndigheten. De skal kunne gi dispensasjon innenfor visse kriterier. Det står veldig klart og tydelig i forslaget. Hva er grunnen til at regjeringen synes det er greit å bryte prinsippene sine litt når det gjelder fotball-VM, men ikke legger til rette for at f.eks. andre mesterskap er like viktige for et land som Norge?

Bakgrunnen for forslaget vi behandler i dag, er at Norge for første gang siden 1998 skal delta i fotball-VM. Det er en fantastisk bragd etter at vi i altfor mange år har vært på utsiden. Med det fotballandslaget vi har nå, tror jeg vi også at kommer til å vinne hele greia – sann mine ord og amen, for å bruke et bibelsk uttrykk om at det skal skje. Dette mener vi i Høyre fortjener en skikkelig fotballfest, og derfor mener vi i Høyre at det også er riktig at vi utvider skjenketidene, siden flere av kampene spilles på nattetid. Dette handler ikke bare om fotball, det handler om å samles i fellesskap og bygge stolthet i ryggraden og skape øyeblikk vi kan dele sammen som nasjon. Med den verdenen vi i dag lever i, trenger folk øyeblikk å se fram til og øyeblikk og glede seg over. Forslaget som vi går inn for i dag, går lenger. Det omfatter ikke bare fotball-VM i sommer, det innbefatter også å endre alkoholloven sånn at kommunene kan gi midlertidig dispensasjon fra skjenketidene i forbindelse med internasjonale idrettsmesterskap på øverste nivå som Norge deltar i, og der det er betydelig tidsforskjell i forhold til norsk tid. Det mener vi er riktig å gjøre, også med tanke på framtidige arrangementer, sånn at en ikke må gjøre unntak og lovbehandle i Stortinget hver eneste gang. Vi må kunne ha tillit til at kommunene klarer å gjøre den typen fornuftige vurderinger selv. Denne saken illustrerer også behovet for at vi trenger en helhetlig gjennomgang og modernisering av alkoholloven, noe Høyre også har tatt til orde for en rekke ganger. Vi har i dag en alkohollov som har veldig mange uklarheter og gråsoner, og som vi har behov for å rydde opp og ta tak i. Det er også viktig for Høyre ikke bare å ta lett på alkoholpolitikken. Vi må ikke glemme at det i dag også finnes mennesker i samfunnet vårt som sliter med avhengighet av alkohol. Da må vi også sørge for at vi har en balansegang mellom å gi folk frihet til å ta egne valg i sin hverdag, og å hjelpe mennesker som sliter med avhengighet, ut av den avhengigheten. Et godt sted å begynne med det, f.eks. for Arbeiderpartiet, kunne ha vært ikke å kutte i behandlingstiden på rusfeltet og rasere de fagmiljøene vi har, men stemme for Høyres forslag om å øke antall behandlingsplasser for rus med 100, slik vi foreslår i vårt alternative budsjett. Vi kommer til å støtte dette forslaget. Det er viktig og riktig at kommunene får den muligheten, for det vil komme flere arrangementer i tiden framover. Det er viktig med fotball, men det er også viktig med håndball, OL og andre typer arrangementer som det er viktig for Norge å delta i.

I denne saken er Stortinget egentlig ganske enig, men det er også andre ting som handler om alkohol og distriktene, som er viktige. I desember 2024 fattet Stortinget et vedtak om at en bl.a. skulle se på muligheten for å utvide gårdsutsalg, bryggeriutsalg og annet. Der ble det i september i fjor levert en utredning av advokatfirmaet Lund & Co., som bl.a. så på det EØS-rettslige handlingsrommet for å utvide muligheten distriktene har for å kunne ha gårdsutsalg, bryggeriutsalg osv. Etter at den utredningen kom, har det ikke skjedd så veldig mye fra regjeringens side. Spørsmålet mitt er: Hvordan vil regjeringen følge opp den rapporten som ble levert i september i fjor, sånn at vi faktisk kan få utvidet gårdsutsalgene og også få til mer bryggeriutsalg, noe jeg tror er viktig, og som var en del av det vedtaket Stortinget gjorde i desember 2024?

Distriktene er viktige for Høyre, og det er viktig at vi har levende lokalsamfunn. Dette er en sak som er et godt eksempel på hvordan teknologisk utvikling endrer måten vi driver distriktspolitikk på. Vi har sett flere saker det siste året der statsforvaltere og andre har kommet med innsigelser mot at butikker i distriktene skal få lov til å selge bl.a. alkohol. Da er det helt riktig at Stortinget er tydelig på at vi er nødt til å tilpasse alkoholloven til den teknologiske utviklingen. Det er også grunnen til at Høyre som en del av det støtter og er med på forslaget om å gjøre det mulig for fjernbetjente butikker i distriktene å selge både alkohol og tobakk. For veldig mange av disse butikkene handler det om marginer, for en har kanskje ikke den helt store omsetningen som en har i større lokalsamfunn. Da er det meste en gjør av salg utrolig viktig for å lykkes. Det er grunnen til at Høyre støtter og er med på dette forslaget. Så har jeg noen betraktninger, for vi ser generelt i alkoholpolitikken at det er helt nødvendig å sikre at vi får en helhetlig gjennomgang og modernisering av alkoholloven i Norge. Det handler ikke bare om teknologisk utvikling i fjernbetjente butikker i distriktene, som vi diskuterer her, det handler også om andre ting knyttet til alkoholreklame, salg fra bryggerier og andre saker som bidrar til å styrke distriktenes muligheter i alkoholpolitikken. Jeg skal ikke bruke mer tid enn nødvendig, men Høyre støtter og er helhjertet med på forslaget. Jeg er veldig glad for at et flertall vil sørge for at det blir enklere både å bo og leve i distriktene framover, og at en fortsatt skal ha butikker med dagligvarer som bidrar til å opprettholde den bosettingen.

Representantene Toppe og Sande må gjerne snakke om snøen som falt i fjor, men da det var borgerlig regjering, sto ikke Lærdal sjukehus og Nordfjord sjukehus i den situasjonen de nå står i, der Arbeiderpartiet styrer og der Senterpartiet har en viktig rolle. De hopper glatt over å diskutere tilbudene det her er snakk om. Poenget mitt er at vi kan fatte alle vedtak vi vil om å opprettholde alle tilbud vi vil, men det må følge med penger til det vi faktisk gjør i salen. Det er det jeg opplever at en ikke tar ansvar for i Senterpartiet, men de står her og snakker om at en ikke skal gjennomføre kutt. Men når en sitter i budsjettforhandlinger, er en ikke villig til å legge pengene på bordet som er nødvendig for å opprettholde noen av disse pasienttilbudene. Til slutt til representanten Abrahamsen: Fremskrittspartiet var med på å innføre helseforetaksmodellen i sin tid. Det må en også ta ansvar for, og for den utviklingen som har vært knyttet til dette. Så er Høyre helt tydelig på at vi ønsker å endre helseforetaksmodellen både når det gjelder finansiering og organisering. Det må vi sørge for at vi gjør, slik at vi får en mer bærekraftig finansiering også i årene framover.

Det er ingen tvil om at lokalsykehusene har og kommer til å ha en viktigere rolle i årene framover. Det handler om nærheten til tjenester, ikke bare tjenester i kommunene, men også spesialiserte tjenester. Men vi er også nødt til å gjøre en vurdering av hvor nært disse tjenestene skal være, for å unngå f.eks. at det er de veldig sårbare pasientene som blir nødt til å reise langt for å få hjelp. Noe av det som Høyre har vært litt kritisk til i denne prosessen, er at en ikke har gjort gode nok beredskapsvurderinger. Det er også grunnen til at jeg er veldig glad for at Stortinget i dag støtter det forslaget som Høyre har fremmet, om at den typen vurderinger skal legges mer til grunn når en skal gjøre endringer i sykehusstruktur eller andre ting. Når jeg hører representantene Sande og Toppe her fra talerstolen, kan jeg unngå å kommentere noe: Jeg opplever det litt som krokodilletårer, for å si det rett fram. Både Toppe og Sande var statsråder i en regjering som gikk av for under et år siden. I løpet av de årene de var statsråder og satt i regjering selv, hadde de all mulighet til å gjøre noe med sykehusøkonomien, men de løftet ikke en finger for å gjøre det. Da bør de samme representanten komme opp hit og svare på hvordan diskusjonene har vært. Hvorfor tok en ikke opp dette da en satt med det øverste ansvaret og styrte helsepolitikken, da en hadde makten og satt i regjering? En må kunne ta litt av ansvaret for den situasjonen sykehusene nå står i, som i stor grad skyldes at en ikke har styrket sykehusøkonomien godt nok. Det er noe som er spesielt med dette: Helse Førde kom ut med dette i september 2025. De sa at de måtte gjøre en del kutt fordi de hadde et underskudd på nesten 150 mill. kr. Så kommer vi til desember 2025, da Senterpartiet er én av budsjettpartnerne. Da legger en ikke inn mer penger, som ville gjort at en hadde unngått de kuttene det her er snakk om. Det synes jeg er veldig spesielt. Hadde Senterpartiet virkelig vært opptatt av å få til reell endring, hadde de gjort det som Høyre har gjort i sitt budsjett: legge inn 1,2 mrd. kr mer til sykehusene og sørge for at sykehusene fikk mer betalt jo flere pasienter de behandler. Det ville vært veldig bra for f.eks. ortopedisk avdeling ved Lærdal sjukehus, for da hadde Helse Førde blitt belønnet for at det var pasienter som brukte Lærdal sjukehus og ortopedisk avdeling der. Så av og til må en gå litt inn i seg selv og se hva en selv gjorde da en satt i regjering, og hva en selv gjør når en sitter med den øverste makten og budsjettmakten i Stortinget, når det gjelder disse sakene. En må evne å ta ansvar når en har ansvar, og det opplever jeg at Senterpartiet ikke gjør i denne saken. En er mer opptatt av å snakke med utestemme enn reelt sett å styrke sykehusøkonomien. Uansett hva slags vedtak som blir fattet i dag, kommer en fortsatt til å ha en vanskelig økonomi, og det er det vi må løse hvis vi skal sørge for at en ikke må kutte i pasienttilbudene i landet vårt.

Forskjellen fra da Høyre, Fremskrittspartiet, KrF og Venstre styrte sammen i regjering, er at da sto ikke sykehusene i Lærdal og Nordfjord i den situasjonen de står i nå. De står i denne situasjonen nå, på Arbeiderpartiets vakt. Senterpartiet har også vært en del av regjeringen og styrt helsepolitikken. Det er forskjellen mellom da vi styrte, og nå, som Arbeiderpartiet styrer. Det er ingen tvil om at Høyre la inn mer penger til sykehusene i sine budsjett – 1,2 mrd. kr mer enn det Arbeiderpartiet foreslo i sitt opprinnelige budsjett. Det gjorde vi fordi vi er nødt til å styrke rammene til sykehusene for å opprettholde en del pasienttilbud. Jeg vil utfordre statsråden en gang til på om han kan være litt mer konkret på hvordan vi skal lykkes med å desentralisere helsetjenester i større grad. Mener virkelig statsråden at en ikke skal gjøre noen endringer i de økonomiske rammene til sykehusene, enten det handler om å øke rammen eller å sørge for at sykehusene får mer betalt jo flere pasienter som skal behandles, slik Høyre vil? Hva konkret skal Arbeiderpartiet gjøre for å styrke sykehusøkonomien og de desentraliserte sykehustjenestene?

Jeg er selv født og oppvokst i Sogn og Fjordane og bor i Troms. Det er to fylker med store avstander mellom helsetjenestene, noe som gjør det viktig å ha desentraliserte tjenester. I landet vårt bor vi spredt, og det er lange avstander. Arbeiderpartiet har sammen med Senterpartiet styrt helsepolitikken de siste fire årene. Grunnen til at en står i denne situasjonen i Helse Førde, er at sykehusene sliter kraftig økonomisk. Det er det som er grunnen til at en må gjøre kutt i de pasienttilbudene en har nå. Spørsmålet blir ganske åpent: Hva er grunnen til at Arbeiderpartiet i regjering ikke har gjort mer for å desentralisere helsetjenester nærmere folk? Hva er grunnen til at Arbeiderpartiet kan stå her og skryte over styrket sykehusøkonomi, mens folk i Sogn og Fjordane opplever noe helt annet ved sitt sykehus, der det f.eks. må gjøres kutt i pasienttilbudene? Hvordan henger det sammen?

Vi ser en utvikling der sykehusene i økende grad tar beslutninger basert på økonomi og i mindre grad basert på medisinske vurderinger. Det kan godt være at vi må gjøre endringer i pasienttilbudet i sykehusene fordi medisinen utvikler seg. Men det har blitt vanskeligere for folk å se hva slags beslutninger som er basert på hva, og det mener jeg er en utvikling som kan skade tilliten til helsetjenesten. Situasjonen vi nå ser i Helse Førde, er i stor grad et resultat av den helsepolitikken som har blitt ført av Arbeiderpartiet og Senterpartiet de siste fire årene. Sykehusene sliter kraftig økonomisk, flere pasienter får nei til helsehjelp, og det kuttes i pasienttilbud. Det er ikke vanskelig å forstå den frustrasjonen som mange i Lærdal og Nordfjord kjenner på, når Arbeiderpartiet og Senterpartiet nok en gang på sin vakt kutter i viktige pasienttilbud i Helse Førde. Vi må være ærlige med folk – vi kan gjøre fine vedtak her i salen i dag som sier at det ikke skal gjøres noen endringer, at vedtaket til styret i Helse Førde skal reverseres, men det vil ikke endre på den økonomiske situasjonen Helse Førde står i, som går ut over pasienttilbudet. Det er veldig frustrerende at de partiene som her i salen roper høyest, er de samme partiene som har flertall for å vedta statsbudsjettet, der sykehusenes økonomiske rammer bestemmes. Det mener jeg er dobbeltmoralisme, og det viser manglende evne til å ta ansvar for den vanskelige økonomiske situasjonen sykehusene står i, som også er grunnen til at en nå gjør justeringer i pasienttilbudene. Høyre mener vi må ha et utgangspunkt i helsepolitikken der vi spesialiserer der vi må, og desentraliserer der vi kan. Det er grunnen til at Høyre styrker bl.a. sykehusøkonomien betydelig mer enn de rød-grønne partiene gjorde i sin budsjettenighet. Og det er også grunnen til at Høyre vil at sykehusene skal få mer betalt jo flere pasienter som behandles, slik at ventetidene går ned. Begge deler ville bidratt til at Helse Førde hadde stått i en helt annen økonomisk situasjon enn de gjør nå. Vi mener at man på sikt er nødt til å gjøre endringer i organiseringen og finansieringen av helseforetakene. Til slutt er jeg veldig glad for at en samlet komité stiller seg bak Høyres forslag om at forsvars- og beredskapsevne bedre må inngå i vurderingsgrunnlaget når sykehusstruktur og helseberedskap skal vurderes. Er det noe Høyre er kritisk til, er det at kommunene ikke er godt nok involvert, og at helseberedskapen heller ikke er godt nok vurdert mot denne saken. Med det støtter vi komiteens tilråding.

Jeg må riste litt på hodet, for her velger en å bruke tiden sin på å krangle fram og tilbake om hva et forslag egentlig sier, og om hvem som har fremmet det, istedenfor å diskutere hva det egentlig handler om. Det mener jeg sier noe om substansen i argumentene som en ikke har i denne debatten. Det er helt tydelig hva en gjør vedtak om i dag. En sier klart og tydelig at en skal se på det å skille drift og investering, som ett av flere alternativ, fordi vi må vite konsekvensene av det. Som representanten Mímir Kristjánsson var inne på, er det mange ulike måter å gjøre akkurat det på. Det kan godt være at når den utredningen kommer, har vi et annet syn på hvordan vi gjør det på best mulig måte, men jeg tror alle i salen er enige om at en skal se på hvordan en skal skille drift og investering. Argumentet til FrP om at en skal utrede, men bare utrede litt og ikke mer, henger ikke sammen i det hele tatt. For Høyre er det helt tydelig: Vi er nødt til å gjøre endringer i finansiering og organisering av helseforetaksmodellen, men vi må vite konsekvensene det har for pasientene.

Først har jeg bare en kommentar til representanten Abrahamsen i FrP, som snakker om at en skulle «rydde opp i» helseforetaksmodellen. Da klarer jeg faktisk ikke å dy meg: Det var jo FrP som støttet Arbeiderpartiets sykehusreform tilbake i 2001, så spørsmålet blir da om en rydder opp etter seg selv. FrP var jo de som fikk innført bl.a. helseforetaksmodellen. Det som også er litt interessant, er at i ettertid har FrP sagt at innføringen av dette skjedde uten grundige nok utredninger. Da må FrP passe på denne gangen, da, at en ikke gjør den samme feilen som en gjorde tilbake i 2001, når en var med på å innføre helseforetaksmodellen i Norge. Jeg tok egentlig ordet for å snakke litt om drift og investering. Høyre ønsker å gjøre endringer i finansieringen og organiseringen av tjenestene i helsetjenesten vår, men i oktober gjorde Stortinget et vedtak der flertallet her i Stortinget, med unntak av to partier, sa at vi skulle nettopp utrede skillet mellom drift og investering, og at det skulle gjøres som en del av helsereformutvalgets arbeid. Da lurer jeg veldig på hva som har skjedd fra oktober og fram til i dag, når en den gangen sa at det var helt greit at en skulle gjøre en utredning i forbindelse med helsereformutvalgets arbeid – og nå plutselig kommer og sier at en ikke skal gjøre det samme. Det viser litt den vinglingen som en del partier holder på med her, som gjør at det blir vanskelig å stole på det politiske arbeidet og vedtakene som en gjør i Stortinget. Vi i Høyre er veldig åpne for å se på det å skille drift og investering, som én av flere alternativer, men jeg skulle ønske at flere av representantene som har tatt til orde for det, hadde hatt litt mer grundige argumenter om hvorfor, istedenfor bare å holde det på et overordnet retorikknivå. For det er ikke bare rett fram å skille drift og investering. Det kan føre til at det svekker effektive bygg. Det kan føre til at ansatte og pasienter ikke får delta i utformingen av byggene, fordi ansvaret ligger et helt annet sted. Det kan føre til at kapitalkostnadene fortsatt må bæres, og da må jo målet være å øke driftsbudsjettet, og det er det ingen som snakker om her. Senterpartiet, som er opptatt av å skille drift og investering, snakker ikke noe om at en må øke sykehusbudsjettene. Ser en på det som var budsjettenigheten til Senterpartiet i høst, så var det eneste Senterpartiet fikk til, en økning på 500 mill. kr, der Høyre i vårt budsjett klarte å øke det med 1,2 mrd. kr. Så en forutsetning for å skille drift og investering er jo at en legger mer penger på bordet, sånn at en faktisk kan bemanne det på en god måte. Det er jo det en sier i dette vedtaket ganske klart og tydelig, at investeringer ikke skal gå på bekostning av drift. Det er Høyre enig i, men det er flere måter å gjøre det på, og det er jo det vi burde diskutere – ikke bare ha en overordnet generell debatt om at vi skal gjøre det. Kom heller med argumenter for hvorfor og hvorfor ikke, så får vi en mer saklig og kunnskapsbasert debatt.

Akkurat i denne saken er Høyre og Arbeiderpartiet enige om at en er nødt til å gjøre ting på en ordentlig måte. Det jeg er kritisk til, er regjeringens sykehusøkonomi de siste fire–fem årene. Jeg hører her en statsråd som snakker om at en har fått bedre sykehusøkonomi, samtidig som pasientene opplever at det kuttes i tilbudene ute. Når vi snakker om investeringer i bygg, som er en viktig del av den diskusjonen vi har i dag, ser vi i tillegg at f.eks. kapitalkostnadene har økt med over 1,2 mrd. kr fra 2025 til 2026. Det er klart at det også spiser av handlingsrommet til sykehusene for å gjøre investeringer og ha kapasitetsøkning, som også er viktig. Spørsmålet til statsråden blir: Er statsråden fornøyd med den økonomiske situasjonen i sykehusene, basert på at en ser at pasienter ikke får den hjelpen de trenger? Vi ser at 50 pst. av sykehusene bl.a. må utsette investeringer og andre type ting.

Før jeg begynner på saken vi skal diskutere i dag, vil jeg si dette: Måten Stortinget har opptrådt på den siste tiden i det som er styringen av den viktigste tjenesten vi gir innbyggerne våre, synes jeg er uansvarlig og kaotisk. Helsetjenesten styres nå etter innfallsmetoden fra Stortinget, over bordet kastes det fram og tilbake forslag som vi ikke kjenner konsekvensene av, og regjeringen evner ikke å ta ansvar i Stortinget. Det kan ikke være sånn at behovet for å vise handlekraft blir viktigere enn behovet for å fatte fornuftige beslutninger som står seg over tid, og som gir en bedre helsetjeneste for pasientene. Stortinget kan bedre enn det vi har sett den siste tiden. Vi i denne salen må ta ansvar for helheten, uansett hvor kjedelig det måtte være, og ikke skape en helsetjeneste som er stykkevis og delt. Det kommer Høyre til å bidra til framover. Så til saken: Høyre mener det må gjøres endringer i finansieringen og organiseringen av sykehusene. Vi må se på endringer av helseforetaksmodellen, og det tok vi klart til orde for i høst. Vi sa da at Høyre er åpen for å se på flere ulike alternativ, bl.a. å skille drift og investering, selv om det ikke bare er rett fram å gjøre det, og Stortinget da kan få en enda større rolle når det gjelder investeringsbeslutninger i sykehusene – selv om det er Stortinget som i dag gir rammene, og som også får investeringslånene over budsjettet. Etter fire år med Arbeiderpartiet, men også med Senterpartiet, ved makten, står vi nå i en situasjon der sykehusene sliter kraftig økonomisk. Det kuttes i pasienttilbud over hele landet, flere får nei til helsehjelp, og ansatte er slitne. Jeg er sterkt bekymret for en utvikling der sykehusene i økende grad tar beslutninger basert på økonomi og i mindre grad basert på medisinske vurderinger. Det kan godt være at vi må gjøre endringer i pasienttilbudene fordi medisinen utvikler seg, men det har blitt vanskeligere for folk å se hva som er beslutninger basert på økonomi, og hva som er basert på medisin. Det mener jeg kan skade tilliten til helsetjenesten. Høyre er opptatt av å gjøre endringer på en skikkelig måte, og at vi må kjenne konsekvensene godt nok. Det gjør vi ikke i tilstrekkelig grad, og derfor mener vi at helsereformutvalgets arbeid blir et viktig kunnskapsgrunnlag for de politiske beslutningene vi skal ta i denne salen i den perioden vi kommer til å endre helseforetaksmodellen. Så mener jeg at svaret ikke bare er mer penger til sykehusene. Vi må også se på hvordan vi kan organisere helsetjenesten på en annen måte, der vi sikrer pasientene rask helsehjelp, ivaretar pårørende og tar ned belastningen på helsepersonell. Vi må både bedre finansieringen, som vi diskuterer i dag, og sørge for en bedre organisering av sykehusene. Vi i denne salen må ta ansvar for helheten.

På vegne av representantene Henrik Asheim, Margret Hagerup og meg selv har jeg gleden av å fremme et representantforslag om bedre gjennomføring og forvaltning av pasientreiser.

Jeg ble gjort oppmerksom på II i tilrådingen, som Høyre også skal inn i. Det var egentlig derfor jeg tok ordet. Når jeg først har ordet, er det et par andre ting jeg gjerne vil kommentere. Jeg vil først si at jeg deler noe av bekymringen til representanten Larsen fra FrP. Det er derfor det er viktig at man ser på hele behandlingskjeden av PCI. Det hjelper, som sagt, ikke hvis ikke ambulansen kommer fram og du ikke får den behandlingen du skal ha, i tide. Det er derfor man ikke bare kan se isolert på én del av hjerteinfarktsbehandlingen i Norge; man må også se på hvordan man sørger for en god behandlingskjede gjennom det hele. Til representanten Eilertsen som også var oppe her, må jeg si at man gjerne kan snakke om handlekraft, men man må ikke snakke om så mye handlekraft at det går på bekostning av kvaliteten. Man skal også ha operatører som skal håndtere det på en god måte, og det må vi ha med oss. Det handler ikke om skillelinjer og hvem som har bedre og dårligere behandling. Jeg sa det i salen her i stad: Jeg tror alle her ønsker å ha bedre hjerteinfarktsbehandling i Norge. Vi må ikke mistro hverandres intensjoner knyttet til det – da synes jeg vi er på feil vei i et land som Norge. Spørsmålet blir da: Hvis en skal ha handlekraft, hvorfor er det ingen som har tatt ordet for at vi skal ha PCI-behandling i Kirkenes, hvis avstand er viktig? Hvorfor er det ingen som snakker om PCI-behandling i Lærdal, hvis det er viktig? Det må være noen kriterier knyttet til høyspesialiserte tjenester i landet vårt, for det handler også om ressurser, om forsvarlige tjenester, og om hvordan vi skal rigge det på en god måte. Jeg mener faglighet er viktig, og jeg vil komme med et eksempel, et intervju med representanten Eilertsen i Nordlys i november 2025. Da fikk representanten Eilertsen spørsmål fra journalisten om at antall hjerteinfarkt går ned, og at andelen PCI-inngrep går ned. Representanten Eilertsen svarer at FrP har en intensjon om å øke antallet innbyggere i Nord-Norge. Kjempefint – det er Høyre helt enig i, men så får han et oppfølgingsspørsmål: Vil antallet hjerteinfarkt også øke? Da var svaret fra FrP følgende: «Hvis man dobler befolkningen, skulle man tro at man doblet antallet hjerteinfarkt». Hvis en ser på statistikken, ser en at vi har blitt flere innbyggere, men færre med hjerteinfarkt og færre PCI-inngrep i landet vårt. Så den fagligheten henger ikke sammen. Jeg er derfor helt tydelig på at skal jeg lytte til faglige råd om hvordan vi skal utvikle dette, vil jeg ha det medisinskfaglige grunnlaget – hvis det er dette som er kunnskapsnivået knyttet til hvordan vi skal utvikle helsetjenestene framover, hvis en tror det blir flere hjerteinfarkt hvis det blir flere innbyggere, når tallene historisk sett viser at det blir flere innbyggere, men færre hjerteinfarkt. Det handler om at vi på en god måte har bygd en helsetjeneste i Norge basert på kvalitet til pasientene og forsvarlige helsetjenester. Det er derfor Høyre sier at hvis gjennomgangen viser at vi skal gjøre endringer i PCI-tilbudet, skal vi være med på å gjøre det, men vi må legge noe av fagligheten til grunn for å sørge for gode tjenester til pasientene på en god måte.

Det er kommet veldig mange påstander i løpet av denne debatten som jeg håper noen i ettertid sjekker. Det er alvorlig å skape et inntrykk av at vi ikke har god hjerteinfarktbehandling i Norge i dag. Jeg vil sterkt advare mot at vi skaper et sånt inntrykk for pasientene når det ikke er riktig, og når vi ser at Norsk hjerteinfarktregister viser at antallet hjerteinfarkt går ned, og at antallet PCI-inngrep går ned. Vi kan ikke begynne å ha en debatt om hva som er fakta eller ikke fakta, vi må forholde oss til det. Det høres, bl.a. fra representanten Olsen, ut til at det er kjempedårlig behandling i dag, at folk dør i hopetall i Norge på grunn av hjerteinfarkt. Det er rett og slett ikke riktig. Den måten å drive politikk og retorikk på vil jeg advare mot. Vi kan godt være uenig i de politiske premissene og hva en ønsker og ikke ønsker. Det har jeg full respekt for. Jeg har full respekt for at en ønsker f.eks. å ha et PCI-tilbud nærmere sin region, men la oss ha en debatt som er fundert på et faglig faktagrunnlag når vi har disse diskusjonene. Nabolandene våre Sverige, Finland og Danmark blir nevnt som et hovedargument fra flere. Det kan godt være at vi skal se til hva som gjøres i nabolandene våre. Det står også i merknadene at det skal være en del av den faglige gjennomgangen, så da må man i hvert fall sette seg inn i det komiteen faktisk har gått inn for, og ikke skape et annet inntrykk her. Det er litt avslørende at en er mer opptatt av å komme med påstander på overskriftsnivå enn faktisk å sette seg inn i saken og det som står i den. Likevel: Selv om vi skal se til nabolandene våre, betyr ikke det nødvendigvis at vi skal kopiere akkurat det de gjør andre plasser, for det er forskjeller i topografi og demografi, men også i måten vi organiserer helsetjenestene våre på. Jeg skjønner at en del har skrevet innleggene sitt på forhånd og er veldig opptatt av å skulle ta Høyre i denne debatten, men hør på det vi sier. Vi sier at vi skal ha en medisinsk-faglig gjennomgang av hele tilbudet fordi vi ikke skal drive og kaste stein fram og tilbake mellom byer og regioner. Hele poenget er jo at vi må ha en faglig gjennomgang, og hvis den faglige gjennomgangen – nå skal jeg prøve meg for tredje gang – viser at vi er nødt til å gjøre endringer i PCI-tilbudet, forventer jeg at man gjør det, for vi er nødt til å bygge disse tjenestene, og spesielt de akuttmedisinske tjenestene, på et faglig grunnlag. Men først må man ha denne gjennomgangen, for å spørre hvorfor vi skal gjøre endringer, og hvor vi skal gjøre dem. Vi må sørge for at vi har en plan for dette, og hvordan vi skal gjøre det med både fagfolk og kvalitet framover. Vær så snill, unngå disse polemikk- og retorikkdiskusjonene. La oss forholde oss til fakta, og la oss være enige om at vi kanskje har noen andre synspunkter, men jeg tviler på at én person i denne salen vil ha dårligere hjerteinfarktbehandling. Det er det ingen som vil. Det handler om hvordan vi skal gjøre det på en god måte, og da må vi faktisk også lytte til fagfolk.

Jeg vil begynne med forrige taler, som jeg synes bidrar til å fordumme debatten, når en bruker uttrykk om andre partier som om noen mener at noen pasienter er mindre verdt, og at en vil ha dårligere behandling. La oss nå ikke bruke tiden på den typen polemikk, men faktisk ta disse sakene på alvor, for det gjelder pasienter og akuttmedisinske tjenester. Hvis en var opptatt av å vite hva Høyre faktisk mente, må en høre på det som blir sagt i salen. Vi er helt tydelig på at vi er villig til å se på endringer i PCI-tilbudet, men da må det ligge klare medisinskfaglige vurderinger til grunn, og det gjør det ikke i dag. Vi må ikke komme i en situasjon der en er så opptatt av handlekraft at en svekker kvaliteten for pasientene. Jeg skjønner godt engasjementet i en sak som dette, men vi kan ikke bygge norsk helsetjeneste bare basert på følelsen av opplevd trygghet. Vi må også basere det på god kvalitet i helsetjenesten og ha det som utgangspunkt. Jeg tok egentlig ordet for å svare ut noen av de påstandene som har kommet så langt. Det første er at en sier at intensjonen med forslaget er at flere skal overleve. Jeg er helt enig i at vi skal ha god hjerteinfarktbehandling, men sannheten er at det i Norge er blitt flere folk og færre hjerteinfarkt. Ser en på dødeligheten ved hjerteinfarktbehandling i Norge i dag, er den lavest i verden, med 2,5 pst. Det er blitt flere folk, men færre hjerteinfarkt. Det er ikke, som representanten fra KrF sier, basert på flaks. Det andre som blir sagt i debatten, gjelder rapporten fra Statsforvalteren i Nordland. Jeg er helt enig i at en er nødt til å ta den grundig på alvor, men jeg vil også minne om at det ikke er konkludert i den saken. Hvis det er noen som har konklusjonene i den rapporten, må en gjerne legge det fram på talerstolen. Jeg er interessert i å vite hva en har konkludert med i de tilfellene som har vært, for dette må en ta på alvor. Det er ingen tvil om at reisetid er viktig når vi snakker om hjerteinfarkt, men en må også huske hva PCI er for noe. PCI er en behandling som benyttes hvis en ikke har effekt av trombolyse. Grunnen til at andelen PCI-inngrep har gått ned med f.eks. 10 pst., er at en ser at det i dag er effekt av annen type behandling. Det er viktig når vi snakker om fagmiljø, å sørge for at en ikke bare plukker et fagmiljø her og et fagmiljø der. Grunnen til at Høyre har tatt til orde for å ha en nasjonalfaglig gjennomgang av dette, er for at en enklere skulle kunne ha en samlet vurdering av fagmiljøene. Det mener jeg er viktig at vi bidrar til. Så er jo spørsmålet om en egentlig er opptatt av fagligheten, eller om det handler om noe helt annet. I Helse nord gjorde en f.eks. en evaluering i april 2024 som konkluderte med at det på nåværende tidspunkt ikke var grunnlag for f.eks. å ha døgndrift. Det er imidlertid ingen som i det hele tatt har løftet fram den rapporten, selv om det var eksterne fagfolk som laget den. Høyre vil se på endringer i PCI-tilbudet, men vi mener ting må gjøres i riktig rekkefølge. En må sørge for at en framover får bedre hjerteinfarktbehandling i Norge.

Det går mot et flertall i Stortinget for at en skal ha en faglig gjennomgang av hele behandlingskjeden for hjerteinfarkt i Norge. Det mener Høyre er viktig, for det er slik jeg sa i mitt innlegg: Vi kan ikke bare se på én del av behandlingen. Det hjelper ikke å styrke PCI-behandlingen hvis f.eks. ambulansen ikke kommer fram og kan gi trombolyse i første omgang. Spørsmålet mitt er egentlig litt et prosess-spørsmål. Når Stortinget nå på tirsdag gjør det vedtaket vi kommer til å gjøre om at en skal ha en faglig gjennomgang av hele behandlingskjeden, er jeg også litt opptatt av at en sørger for at det faktisk gjøres, og at en kommer tilbake til Stortinget så vi kan gjøre et vedtak, om det eventuelt er grunnlag for å gjøre endringer i PCI-tilbudet. Spørsmålet mitt er: Hvordan ser statsråden for seg at en sånn eventuell gjennomgang kan komme tilbake til behandling i Stortinget?

12:36] (ordfører for saken): Først vil jeg som saksordfører takke komiteen for samarbeidet i saken. Det er en krevende sak, men jeg regner med at alle partiene i løpet av debatten selv vil gjøre rede for sitt standpunkt i saken. I Norge har vi et godt tilbud for behandling av hjerteinfarkt. Det må det ikke skapes tvil om. Forekomsten av hjerteinfarkt er betydelig redusert de siste årene, og vi har gode resultater når det gjelder overlevelse etter hjerteinfarkt. Vi ser også at antallet PCI-behandlinger reduseres og er forventet å fortsette å gå ned i årene framover. Et eksempel er Helse nord, der foreløpige tall for 2025 viser at nedgangen var på 10 pst. i fjor sammenlignet med året før. Høyre er opptatt av å sikre trygghet for pasienten gjennom hele behandlingskjeden for hjerteinfarkt, fra første symptom på hjerteinfarkt til behandling iverksettes og til oppfølging etter overlevelse. Vi må ikke glemme at trygg hjerteinfarktsbehandling ikke bare er avgrenset til PCI-behandling. Det inkluderer også utviklingen av prehospitale tjenester og rehabilitering. Det har over tid pågått politiske og faglige diskusjoner om utvidelse av PCI-tilbudet i Norge, bl.a. i Helse nord og i Helse Midt-Norge. Det kan godt være at vi skal gjøre endringer i PCI-strukturen i Norge, men det må baseres på grundige medisinskfaglige vurderinger og ikke bare vedtas gjennom et Dokument 8-forslag som er kastet over bordet i Stortinget. Det gjelder særlig når det er snakk om akuttmedisinske tilbud, som vi prater om her. Stortinget kan ikke bare vedta mer helsepersonell, eller bare vedta flere pasienter, og velge å ikke ta innover seg den utviklingen som er på hjertemedisinområdet. Det har vi sett flere eksempler på fra Stortinget tidligere, uten at det har gått særlig bra. God PCI-behandling er avhengig av tilstrekkelig volum, riktig fordeling og tilgang på helsepersonell og faglig forsvarlige helsetjenester. Er ikke det på plass, øker faktisk risikoen for å svekke kvaliteten, og det vil gå utover på pasienten. Selv om Høyre stemmer mot forslagene i Dokument 8-forslaget i dag, mener Høyre likevel at det er grunn til å se nærmere på hvordan behandling av hjerteinfarkt i Norge skjer, og jeg er glad for at Høyre og andres partiers forslag om det kommer til å få flertall. Da får vi en faglig gjennomgang av hele behandlingskjeden for hjerteinfarktsbehandling i Norge, og det setter oss i bedre stand til å si noe om hvordan og eventuelt hvor det er riktig å gjøre framtidige endringer i PCI-tilbudet.

Jeg tror det er viktig å ha ørene åpne når en snakker her. Det er veldig mye retorikk. En holder innlegg, og så kommer andre representanter med mistro til det en egentlig mener om rehabiliteringsfeltet. Det synes jeg vi skal holde oss for god til. Det holder en på med i USA, med Trump. Det er sikkert noen her i salen som er opptatt av det, men jeg synes ikke vi skal mistro hverandre når en snakker om hvilken intensjon eller ikke intensjon en har når en snakker om et saksområde. Det er derfor Høyre har vært helt tydelig på at vi ønsker å styrke rehabiliteringsområdet. Vi er helt enig i at det er feil at man vekter ned kvalitet og vekter opp pris, for kvalitet i behandlingen er også viktig. Høyre mener også at det helt feil at man bygger ned antallet døgnplasser i rehabiliteringstjenesten, og Høyre har foreslått her i salen å bl.a. innføre et eget pakkeforløp for rehabilitering. Det ville bidratt til å styrke rehabiliteringsfeltet i alle områder og faktisk bygd det opp – motsatt det regjeringen gjør når de ikke prioriterer rehabiliteringsfeltet. Vi har ikke behov for å redde regjeringen i denne saken, det er ikke det det handler om i det hele tatt. Regjeringen må selv ta ansvar for hva slags flertall enn har her i Stortinget, og hva slags flertall en har fått etter valget som var i høst. Vi mener helt tydelig at regjeringen ikke har prioritert rehabilitering. Et veldig godt eksempel på det er Riksrevisjonens rapport og oppfølgingen av den i ettertid, som har vært veldig mangelfull. Dette handler om hvordan vi skal styre helsetjenesten vår. Hvilken rolle skal Stortinget ha i det? Høyre mener helt tydelig at Stortinget skal ha en rolle i det. Vi skal legge føringene og rammene for hvordan disse tingene skal være, men nå går en over en linje, der en går direkte inn og sier at vi nå skal annullere anbudene. Det er det kjempeenkelt å gjøre i denne salen, men i det forslaget som ligger nå, sier en jo ingenting om veien videre. Det kommer bare et forslag om å annullere, og så er det noen andre som skal rydde opp i det, uten at en kommer med forslag som sier noe om kvalitet, om antall døgnplasser og om hvordan dette skal organiseres videre. Det synes jeg blir veldig lettvint her fra salen, at en bare kan gjøre et vedtak uten å ta ansvaret etterpå. Ansvaret skyver en da foran seg, til helseforetakene og andre. Hvis en virkelig skal gå så inn i detaljer som en gjør, må en også ta ansvaret for veien videre, og det er det jeg opplever at en ikke gjør i denne saken. Så hører jeg innlegget fra representanten Toppe fra Senterpartiet. Jo, det har noe å si at Senterpartiet ikke gjorde noe med dette i regjering, for det var under Senterpartiet i regjering at rammene for anbudet ble lagt. Det var også Senterpartiet som var budsjettpartner i høst og hadde mulighet til å gjøre noe med det, uten å velge å si noe om at kvalitet skulle vektes mer enn pris. Derfor blir det veldig lettvint for Senterpartiet, som ikke tar ansvar når de kan ta ansvar.

Først skal jeg berømme det engasjementet som veldig mange har her i salen i dag, enten det er for Steffensrud, eller for Godthaab eller for Unicare Røros, som alle er fantastiske institusjoner, som leverer gode rehabiliteringstjenester, og som har hjulpet veldig mange mennesker med å komme seg tilbake igjen i hverdag og i arbeidsliv. Høyre har flere ganger vært kritiske til måten Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjering har håndtert rehabiliteringsområdet. Vi har flere ganger i denne salen tatt opp Riksrevisjonens rapport som viste utfordringene som var på rehabilitering. Høyre har flere ganger i denne salen tatt opp utfordringen med at en har vektlagt pris mer enn kvalitet, og at en har bygd ned antallet døgnplasser. Det var Høyre som foreslo at vi skulle ha en fremskrivning, en faglig gjennomgang, og at vi ikke skulle rokke ved ansvaret på rehabiliteringsområdet. Høyre gikk også i bresjen for å sørge for at vi gjorde noe med rammene knyttet til rus og psykisk helse, da det var ute på anbud. Vi har tatt opp dette her i salen gang på gang på gang. I forrige periode var jo ikke FrP like interessert i det. Det samme gjelder Senterpartiet, som satt i regjering og hadde muligheten til å gjøre noe med disse tingene. Så kommer en nå – når en har hatt ute anbudene – og skal gjøre noe med det. Hvor har dere vært når disse temaene har vært diskutert i Stortinget? En kommer først når anbudene har gått ut. En må jo legge rammene i denne salen før en kommer og plutselig er opptatt av det. Det er sikkert ikke et parlamentarisk uttrykk å være hyklersk, men en må jo være til stede i salen når vi gjør disse tingene på rehabilitering, som Høyre har tatt opp gang på gang. Dette handler ikke om at vi er imot rehabilitering av de fantastiske institusjonene som leverer, men det handler om hvilken presedens Stortinget nå setter, når vi går inn og detaljstyrer ulike tilbud. Hvis det er helseforetaksmodellen en er opptatt av, ja, så er det en helt annen debatt, der Høyre også er helt enig i at vi ikke kan fortsette med den modellen og de endringene som ligger der i dag. Men nå må en forholde seg til det en diskuterer her. For det er også veldig mange aktører som har fått kontrakt, aktører som leverer rehabiliteringstjenester for barn med funksjonsnedsettelser, som nå opplever at blir usikkerhet og uforutsigbarhet rundt deres kontrakt. Det handler ikke bare om dem som ikke har fått kontrakt, det handler også om dem som ikke har fått det. Da handler om helheten i dette. Det er derfor Høyre opptatt av at vi er nødt til å endre rammene for hvordan vi leverer nettopp rehabilitering. For Høyres del handler det om at vi må satse mer på kvalitet, at vi må bygge opp flere døgnplasser, og at vi må sørge for at vi gjør noe mer og får en større satsing på rehabilitering. Der har vi vært kritiske til Arbeiderpartiet og Senterpartiet, og det kommer vi fortsatt til å være, men dette handler ikke om hvem som er for eller mot rehabilitering. Dette handler om hvilken presedens vi setter herfra. Hvis en nå begynner med den detaljstyringen som det legges opp til, må en også ta ansvaret for det, både økonomisk og juridisk. Fokuser på det det faktisk handler om!

Nei, vi kan ikke være helt enige i det som dreier seg om ventetider, for det er også utfordrende at veldig mange pasienter får en telefon om at de skal få hjelp, og så blir de satt på en intern venteliste og må vente enda lenger. Det er en del praksis rundt dette ute i helseforetakene som heller ikke er helt bra, så den talleken er jeg ikke helt med på. Tilbake til pakkeforløp for kreft, som også er en del av pakken når vi snakker om det med ventetider: Vi ser f.eks. at i Helse Midt-Norge er det kun 26 pst. av pakkeforløpene til prostatakreft som gjennomføres innenfor anbefalt tid, for nyrekreft er det 38 pst. i Helse nord, og samlet sett for landet er det f.eks. 51 pst. for leverkreft. Tallene går ganske kraftig ned for pakkeforløp. Spørsmålet mitt til statsråden var helt konkret hva en skal gjøre. Hva skal en gjøre opp mot helseforetakene for å sørge for at kreftpasientene får raskere hjelp, slik de har behov for? Dette er noe f.eks. Kreftforeningen har vært veldig opptatt av, for de viser den samme bekymringen for utviklingen som Høyre har, bl.a. i den nevnte monitoreringsrapporten. Hva helt konkret vil statsråden gjøre når han går ut av døren her i Stortinget i dag, for å sørge for at pakkeforløpene er i tråd med anbefalt tid?

Det er fortsatt ganske lange ventetider på en del operasjoner og behandlinger i helsetjenesten. Det at man har fått gjort endringer i ventetidene, har jo også hatt en del negative konsekvenser. Andelen avviste har økt ganske betydelig, sykehusene sliter med økonomien, og vi ser større belastning på helsepersonell med tanke på overtid og annet. En annen konsekvens jeg har lyst til å ta opp med helseministeren når det gjelder ventetider, er bl.a. at Kreftforeningens monitoreringsrapport for kreftstrategien viser at samlet sett ble kun 64 pst. av pakkeforløpene for kreft gjennomført innen fastsatt forløpstid innen tredje kvartal i 2025. Det er ett prosentpoeng lavere enn for hele 2024, og det er godt under målet om 70 pst. anbefalt gjennomført tid. Denne utviklingen går feil vei. Kreftpasienter får tregere hjelp enn det de fikk før. Spørsmålet er: Hva vil statsråden gjøre konkret for å sikre at de regionale helseforetakene faktisk leverer på de målene for forløpstider som Stortinget har lagt til grunn for pakkeforløpet for kreft, tall som vi ser stupe med denne regjeringen?

«I det årlige oppdragsdokumentet fra regjeringen til alle helseforetakene settes det ikke et konkret måltall for reduserte ventetider. Dette måltallet skal regjeringen komme tilbake med før sommeren. Begrunnelsen er at det er behov for å gjennomgå ‘indikatorer for videre utredning og behandling før mål konkretiseres’. Hvorfor er det behov for en slik gjennomgang, og hvordan mener statsråden dette påvirker styringen av sykehusene uten tydelig nok krav til resultater?»

I Høyres alternative budsjett har vi foreslått 1,2 mrd. kr mer enn Støre-regjeringen først la på bordet i høst, for å styrke sykehusene framover. Det jeg registrerer i svaret fra statsråden, er at det er en helt annen virkelighetsforståelse av situasjonen sykehusene står i, i denne salen, enn blant pasienter, pårørende og ansatte der ute. Det er bare å ta seg en tur til Lærdal sjukehus og prate med pasienter, innbyggere og ansatte der om hvordan de opplever å måtte gjøre store kutt fordi en har store økonomiske utfordringer. Så det er ingen tvil om at denne regjeringen har mistet fotfestet når det gjelder måten en beskriver sykehusene på, og når det gjelder hva som er situasjonen rundt omkring i landet. Jeg har et oppfølgingsspørsmål til statsråden. Når en ser at sykehusene sliter økonomisk – jeg mener det er en helt riktig påstand at de gjør det, vi får også tilbakemeldinger om det f.eks. i forbindelse med budsjettavvikene for 2025 – hva gjør det med evnen til å sørge for at en i en beredskapssituasjon får tid til å øve og trene? Det er ingen tvil om at dette påvirker muligheten til å gjøre dette. Det har f.eks. ikke blitt flere intensivsengeposter. Hvordan påvirker dårlig sykehusøkonomi evnen til å bygge opp sterkere beredskap?

Jeg er helt enig i at dette ikke bare handler om penger. Vi må også organisere helsetjenesten vår på en annen måte. Det er alle enig i. Det jeg reagerer litt på i svaret fra statsråden, er at han står her og skryter av at han har styrket sykehusøkonomien. Hvis en ser på den virkeligheten som ansatte, pårørende og pasientene opplever, ser en kutt. I Norge har vi i mange år snakket om at vi går tom for folk før vi går tom for penger. Nå går en tom for både folk og penger. Det er ganske interessant å se at når regjeringen skal komme med nye satsinger, f.eks. prehabilitering for kreftbehandling, som vi støtter, eller investeringer i medisinskteknisk utstyr, er svaret fra helseministeren hver gang at det skal dekkes innenfor sykehusenes økonomiske rammer. Det er jo en utfordring, for en har store utfordringer med de økonomiske rammene til sykehusene – en har ikke bedre rammer. Hvordan kan det ha seg at helseministeren står her og skryter av økte sykehusbudsjett samtidig som sykehusene kutter i pasienttilbudene? Hvordan henger det sammen?

«Sykehusene sliter kraftig økonomisk og må kutte i flere pasienttilbud. Dette er en utvikling vi ser over hele landet. I den krevende økonomiske situasjonen tar sykehusene i økende grad beslutninger basert på økonomiske rammer og i mindre grad basert på medisinskfaglig grunnlag. Det er en uheldig utvikling for kvaliteten og prioriteringene i helsetjenesten, og det rammer pasienttilbudet hardt. Deler statsråden Høyres bekymring, eller er statsråden komfortabel med situasjonen på sykehusene?»

Jeg skal prøve å være kort. Jeg synes det var en god redegjørelse, også fra Fremskrittspartiet, om flertallets tilråding. Vi støtter flere av forslagene og intensjonene bak forslagene til endringer i taushetsplikten og tilgang til helseopplysninger. Det handler både om at pasientene skal sikres rask hjelp, og at man skal ivareta at ikke helseopplysninger kommer på avveier. Det handler også om å sette helsepersonell i stand til å gjøre jobben sin på en god måte. Det er to endringer her som Høyre ikke støtter. Det er helsepersonelloven § 21 nytt andre ledd bokstav c, der en foreslår fra regjeringen å ta inn private formål som en del av det, med intensjon om å samsvare det i større grad med den nye forvaltningsloven. Det er veldig vanskelig å tenke at man bare kan kopiere noe fra en annen lov og over til helsefeltet, når det er to ulike sektorer som har ulike måter å jobbe og se ting på. Helsepersonell har en plikt til å hjelpe. Vi er bekymret for at hvis en hadde tatt inn dette, ville den plikten blitt utfordret, for man argumenterer ikke her med bakgrunn i vern av pasienten, men argumenterer med bakgrunn i en rettferdig prioritering i helsetjenesten. Vi er også imot endringene i helsepersonelloven § 23 nr. 3, som vi også ikke støtter. Begge disse forslagene har Legeforeningen gitt ganske klare tilbakemeldinger på i sine høringsinnspill, og dette forslaget vil bidra til at man får mindre daglig sparring og også mindre kvalitetsforbedring til det beste for pasientene. Vi er en del av komiteens tilråding og synes det er bra at man har klart å finne sammen i komiteen i at en ikke støtter disse to endringene.

Det er veldig mye retorikk fra Fremskrittspartiet i denne salen. Jeg tror FrP skal passe seg litt for å beskylde Høyre for sentralisering, når det er FrP som vil legge ned helseforetakene og flytte all makt til et sykehusdirektorat i Oslo. Det vil gjøre at en fjerner veldig mange av beslutningene bort fra pasientene ute i landet vårt. Og når Eilertsen snakker om Høyre her fra talerstolen, virker det som om han har et slags eierskap til virkeligheten og til Høyres politikk. Høyres politikk på dette området er veldig tydelig. Det var vi som gikk i bresjen for å stoppe nedbyggingen av plassene innenfor psykisk helsevern da vi behandlet opptrappingsplanen for psykisk helse. Det var vi som var med på å legge føringer for at en skulle legge til grunn framskrivingene fram mot 2040, som vil si at en skal øke antallet plasser med 430, og vi har også vært veldig tydelige på at vi er nødt til å gjøre noe med andelen avviste pasienter framover. Når det gjelder Troms, har jeg vært på besøk på veldig mange av de institusjonene lenge før Fremskrittspartiet var på besøk der. Jeg har snakket med de ansatte og snakket med pasientene der, og det er ingen tvil om at en trenger å ha et desentralisert tilbud, men da må en også forholde seg til virkeligheten. Det er ikke snakk om å legge ned alle de distriktspsykiatriske sentrene, det er snakk om å gjøre noen endringer i døgnplasser opp mot det polikliniske tilbudet. Her framstilles det som at nå skal alt legges ned i distriktene. Det er ikke riktig i det hele tatt. Så blir min utfordring tilbake igjen til Fremskrittspartiet når en snakker om Troms: Er en da imot den byggingen av UNN Åsgård som nå skal komme, som vil være kjempeviktig? Det er et lokale fra 1961, et dårlig lokale, som er nedslitt, og som ikke representerer en verdig behandling for pasienter innenfor psykisk helsevern i hele tatt. Skal en nå sette det i spill, så en ikke får satt i gang med den byggingen, som gjelder et bygg tilbake igjen til ca. 1960? For det er på en måte det en setter det opp mot når en bruker argumentasjonen om sentralisering. Hvis en ikke skal gjøre noen grep, vil en ikke få realisert UNN Åsgård. Det er realiteten, og det er realiteten en er nødt til å forholde seg til. Så er jeg også veldig bekymret for den overstyringen vi holder på med fra Stortinget her. Det ser vi også fra Fremskrittspartiet, som nå er på vei til å bygge ned UNN som et universitets- og regionsykehus fordi en skal splitte opp veldig mange spesialisthelsetjenester i Helse nord, som har et svakt pasientgrunnlag, og som har store utfordringer med helsepersonell. En slik nedbygging blir realiteten når en overstyrer på den måten som en gjør nå. Bare noen får mer oppmerksomhet i media, skal en kaste seg inn i det, men helheten er en tydeligvis ikke så opptatt av. Så la meg være helt tydelig: Høyre vil øke antallet døgnplasser i psykisk helsevern, vi vil ha et desentralisert tilbud, og vi vil gjøre noe med andelen avviste pasienter, som har økt altfor mye de siste årene.

Vi har store utfordringer innenfor psykisk helse i Norge. Det er flere som sliter og som faller utenfor arbeidslivet. Andelen som får nei til hjelp, har økt med nesten 40 pst. de siste fire årene, og vi ser at tilbudet av døgnplasser ikke bygges raskt nok opp, men også blir spist opp, f.eks. av dem som blir dømt til tvungent psykisk helsevern. Vi har gjort en del tydelige vedtak i denne salen. For 2,5 år siden behandlet vi opptrappingsplanen for psykisk helse. Da vedtok Stortinget at vi skulle stoppe nedbyggingen av døgnplasser, og vi vedtok å øke antallet døgnplasser i tråd med framskrivingsbehovene i helseforetakene fram mot 2040. Fortsatt har ikke regjeringen fulgt opp det, men de skal nå lage en plan for hvordan man skal øke kapasiteten. For ett år siden vedtok Stortinget at vi skal ha et desentralisert tilbud innenfor psykisk helsevern, som også er en del av dette arbeidet. Igjen har ikke Arbeiderpartiet fulgt det godt nok opp. Selv om det ligger 100 mill. kr i budsjettenigheten, er det 100 mill. kr som smøres tynt utover. Dette er ikke 100 mill. kr bare til psykisk helsevern og oppbygging av døgnplasser i psykisk helsevern; dette er penger som også skal gå til andre områder for å bygge opp kapasitet. Høyre er bekymret for den nedbyggingen av distriktspsykiatriske sentre som vi ser. Det er viktig at vi har tjenester nært folk, både døgnplasser og poliklinisk virksomhet. Det er også grunnen til at Høyre støtter forslaget om å ha en faglig og helhetlig gjennomgang av tilbudet innenfor distriktspsykiatriske sentre. Jeg tror vi må stille oss et litt mer grunnleggende spørsmål enn det jeg opplever at man har gjort i salen så langt i dag. Hva er problemet i psykisk helsevern i dag? Er problemet lokasjonen, altså hvor tilbudet ligger, eller er problemet at folk ikke får hjelp? Jeg mener at problemet er det siste. Problemet er ikke hvor man legger ting; problemet er at folk ikke får hjelp. Det er jo det vi burde ha brukt tiden på å diskutere her i salen. Hvordan kan vi øke den totale kapasiteten innenfor psykisk helsevern, hvordan kan vi sørge for at færre blir avvist i det psykiske helsevernet, og hvordan kan vi sørge for å bygge opp lavterskeltilbudene? Det er det vi burde fokusere på. Hvordan skal vi sørge for at flere mennesker får mer hjelp innenfor det psykiske helsevernet? Det er tydeligvis ikke interessant nok, for det gir kanskje ikke et oppslag i avisene. Men det er folk vi snakker om her. Det er folk som trenger hjelp, vi må diskutere. Jeg er helt enig i diskusjonen som går på desentralisert tilbud, at det må forankres og følges opp. Derfor er også Høyre veldig glad for at det forslaget som omhandler dette, vil få flertall, for det betyr at regjeringen blir nødt til å gjøre en faglig og helhetlig gjennomgang av det tilbudet som er på de distriktspsykiatriske sentrene i dag. Det må være totalkapasiteten og hvordan flest mulig skal få hjelp – slik er det ikke i dag – som skal være det viktigste når vi diskuterer dette.

Det å stoppe nedbyggingen var også et vedtak Stortinget gjorde i forbindelse med opptrappingsplanen for psykisk helse, og jeg tror vi som politikere må være ærlige på at vi over mange år her har bygd ned, fordi de faglige vurderingene har vært at en skulle ha en dreining. Jeg har et oppfølgingsspørsmål. I Arbeiderpartiets opprinnelige budsjettforslag for 2026 lå det ingen penger til å øke døgnkapasiteten innen psykisk helse. I budsjettenigheten med SV, Senterpartiet, MDG og Rødt ligger det riktignok inne 100 mill. kr. Utfordringen er jo at de 100 millionene som en har lagt inn, fordeler seg både på rus, psykisk helse og vold. Da er mitt spørsmål til statsråden: Hvordan skal en da fordele de 100 millionene, og hvor mye vil det gi i netto vekst og tilvekst i døgnplasser innen psykisk helsevern for 2026?

Statsråden sier i sitt innlegg at regjeringen har en intensjon om å øke antallet døgnplasser innen psykisk helsevern med 430 plasser. Det er – først og fremst – ikke noe som regjeringen har kommet på, det er noe Stortinget vedtok i opptrappingsplanen for psykisk helse for to et halvt år siden, der Stortinget ba regjeringen om å øke antallet døgnplasser med 430 plasser. Problemet er at det vedtaket ble gjort for to et halvt år siden. I trontaledebatten i oktober kom regjeringen plutselig med et forslag om at en skal lage en plan for hvordan en skal øke døgnplassene. Spørsmålet mitt er: Hva er grunnen til at en ikke har fulgt opp det vedtaket Stortinget har gjort? Hvorfor har en brukt to et halvt år på å gjøre nesten ingenting – når vi ser at det er stort behov for å øke antallet døgnplasser i tiden framover?

Jeg klarte ikke å dy meg etter at Arbeiderpartiets samferdselspolitiske talsperson, Kamzy Gunaratnam, var oppe her og sa at det Arbeiderpartiet kom til å prioritere framover, var drift og vedlikehold og ikke nye, store prosjekter. Jeg kan være enig i at det er viktig å satse på drift og vedlikehold, og fylkesveiene er jo et veldig godt eksempel på det, men når Gunaratnam sier det hun sier, bekrefter hun egentlig det som er mistanken hos mange av oss, at Arbeiderpartiet har tatt ned ambisjonsnivået for å bygge ut samferdsel i Norge. Det er veldig mange prosjekter som lever farlig om det er det som er hovedutgangspunktet til Arbeiderpartiet. Vi må jo kunne satse på nye, store prosjekter som også knytter landet sammen. Gunaratnam sa at hun hadde ett innlegg igjen, så jeg håper hun kommer opp og svarer på dette, for da lurer jeg på hva Arbeiderpartiet egentlig mener f.eks. om Østre Malangen-korridoren, som er et viktig prosjekt i Troms, som kommer til å ta ned reisetiden mellom Tromsø og Bardufoss med nesten en time. Det er et viktig prosjekt, og jeg har også pisket mitt eget parti på det. Det var grunnen til at Høyre løftet inn Østre Malangen-korridoren som en del av Nasjonal transportplan, og som også flere partier stilte seg bak. Det er litt frustrerende å høre den retorikken som er, spesielt for oss som bor og lever i Nord-Norge. Da Høyre satt i regjering sammen med de andre borgerlige partiene, gikk investeringsandelen for Nord-Norge i Nasjonal transportplan opp – nesten over 20 pst. Med Arbeiderpartiet, og for så vidt Senterpartiet, i regjering de siste fem årene har investeringsandelen i Nasjonal transportplan gått ned. Det viser nettopp at man skyver vekk investeringene i nord til helt andre prosjekter. Da er det veldig interessant å vite hva Arbeiderpartiet egentlig mener om Østre Malangen-korridoren, når en sier at en i hovedsak skal satse på drift og vedlikehold og ikke på store, nye prosjekter som faktisk knytter landet tettere sammen. Jeg håper Arbeiderpartiets samferdselspolitiske talsperson kommer opp og sier hva Arbeiderpartiet tenker om det prosjektet, og hvordan det står i stil med det som ble sagt i det siste innlegget her.

I går la regjeringen fram sin plan for Norge. Der var samferdsel nesten ikke nevnt i det hele tatt, og det bekrefter jo at veiutbygging ikke har vært en prioritet for denne regjeringen. Det regjeringen skriver, er at vi skal ta vare på det vi har, og bygge nytt der vi må. Tydeligvis er det ikke mange plasser vi må bygge nytt. Ser en f.eks. på mitt hjemfylke, Troms, har veiutbyggingen nesten stoppet helt opp, og veldig mange av de prosjektene som gjennomføres i Troms nå, er prosjekter som ble vedtatt av den borgerlige regjeringen. Noe av det jeg er opptatt av, er fylkesveiene. Der er vi nødt til å ta oss litt mer sammen, for fylkesveiene rundt om i landet vårt råtner på rot, og det er store hull, som gjør at det blir vanskelig for folk å ferdes trygt, og det er vanskelig for bedriftene å få fram varene sine. Derfor er jeg veldig glad for at Høyre har prioritert en halv milliard kroner mer enn regjeringen til å sørge for bedre vedlikehold av fylkesveiene. Det er litt artig å høre representanten fra Senterpartiet stå og snakke om budsjettenighet og gjennomslag i budsjettenigheten. Noe Senterpartiet virkelig ikke har fått gjennomslag for de siste fire–fem årene, som den viktigste budsjettpartneren til regjeringen, er faktisk å prioritere fylkesveiene mer enn det som gjøres i dag. Troms er også et fylke som er utelatt av store deler av Nasjonal transportplan, fordi vi ikke har like mange jernbaneprosjekter som i en del andre plasser i landet. Det betyr at Troms er helt avhengig av å ha veiprosjekter som knytter regionen vår tettere sammen. Et av de prosjektene Høyre fikk inn en viktig merknad om i Nasjonal transportplan i fjor, er prosjektet Østre Malangen-korridor. Det er et prosjekt som vil kutte reisetiden mellom Tromsø og Bardufoss med nesten en time. Det gjør at en knytter næringslivet i regionen tettere sammen, og at en knytter folk i regionen tettere sammen. Det å ta ned reisetiden med nesten en time gjør faktisk også mobiliteten til Forsvaret bedre. I planen for Norge skriver regjeringen bl.a. at vi trenger «infrastruktur som legger bedre til rette for mottak og forflytning av allierte forsterkningsstyrker og militær mobilitet». Det er jeg helt enig i, men da må vi også ha en regjering som framover blir flinkere til å sette oppbyggingen av Forsvaret i sammenheng med samferdsel. Da skulle jeg ønske at vi hadde en regjering – med Arbeiderpartiet – som var mer offensiv med tanke på f.eks. å realisere Østre Malangen-korridor, som jo er et prosjekt som nettopp vil bidra til oppbygging av Forsvaret, men også til å knytte næringsliv og folk tettere sammen. Vi trenger en regjering som bygger vei betydelig raskere og betydelig bedre enn det vi har sett de siste fire årene, og som jeg dessverre tror vi kommer til å se også de neste fire årene.

Representanten Østensen ville ha en hel politisk utredning på slutten her. Er det noe regjeringen er god på, er det akkurat utredninger, men jeg skal svare ut én ting. Det er helt riktig at vi kutter 69 mill. kr i vårt budsjett til en del av den aldersoppgraderingen på boliger som regjeringen har lagt til grunn, men vi beholder fortsatt nesten 30 mrd. kr på det. Kanskje representanten Østensen også bør lære seg at det er noe som heter å omdisponere i et budsjett. Det betyr at når Høyre har kuttet, har vi omdisponert de pengene til helt andre ting. Vi setter f.eks. av 44 mill. kr til å bygge flere trygghetsboliger, vi setter av 10 mill. kr til å innføre pakkeforløp for demenssykdom, og vi setter av 15 mill. kr i den omdisponeringen til å øke lavterskeltilbudet innenfor psykisk helse. Det handler nettopp om at en er nødt til å prioritere. Jeg vil bare helt til slutt si at Høyre også støtter forslag nr. 13, fra Venstre. Selv om vi har hatt en artig debatt med god temperatur, vil jeg likevel ønske alle en god jul.

Det er fascinerende å høre Arbeiderpartiets virkelighetsbeskrivelse her i salen i denne debatten. Det høres ut som at alt er bra, at det settes i gang tusenvis av tiltak, og en snakker om det som henger igjen etter den gangen Høyre, FrP, Venstre og KrF styrte landet. Jeg må bare minne Arbeiderpartiet på at de har styrt landet i fem år, så mange av de utfordringene vi opplever nå, er det Arbeiderpartiet som har ansvaret for. Vi ser f.eks. at flere sliter med sin psykiske helse, at flere blir avvist og ikke får den hjelpen de trenger. At en ikke har bygd ut lavterskeltilbudet godt nok, er Arbeiderpartiets ansvar etter fem år i regjering. I eldreomsorgen ser vi at det er folk som ikke får sykehjemsplass, at Arbeiderpartiet har kuttet føring av venteliste, at en har kuttet satsingen på å bygge flere trygghetsboliger, og at en fortsatt ikke har lagt fram den forpliktende handlingsplanen for å forebygge ensomhet, som Stortinget vedtok for tre år siden. Det er ansvaret til Arbeiderpartiet, som har styrt landet i fem år. Vi ser at flere sykehus nå sliter økonomisk, og de må kutte i pasienttilbud. Kanskje det såreste kuttet som blir gjort, er kuttet i barne- og ungdomspsykiatrien ved OUS. Det er Arbeiderpartiet som har styrt i fem år, og da er det så fantastisk fascinerende å høre den virkelighetsbeskrivelsen Arbeiderpartiet har her i salen av den virkeligheten som pasienter, ansatte og pårørende møter ute i hverdagen sin. Det burde kanskje Arbeiderpartiet begynne å ta mer inn over seg. Det viser jo at en har mistet fullstendig fotfestet i helsepolitikken, for en er mer opptatt av å stå her og ha en skryteliste enn av å ta inn over seg de realitetene folk møter ute i hverdagen. I Høyres budsjett styrker vi økonomien til sykehusene, for vi vet at sykehusene trenger mer økonomisk støtte til å omstille seg, til å kunne investere i medisinsk-teknisk utstyr, til å øke kapasiteten. Det er fantastisk å høre helseministerens stå og snakke om at flere får behandling nå enn noen gang. Ja, men det er jo sånn at landet vårt vokser. Det blir flere eldre. Det blir da flere som trenger helsehjelp. Det er ikke noe hokuspokus at det er flere som får hjelp, når problemet er at andelen avviste har økt med nesten 60 pst. Det er også grunnen til at Høyre f.eks. vil satse betydelig mer på forebygging, satse på flere lavterskeltilbud innen psykisk helse, satse på at vi får raskere tilgang til vaksiner, og sørge for at en ikke bygger ned rehabiliteringsområdet, som vi nå ser med denne regjeringen. Kanskje er det klokt av Arbeiderpartiet å begynne å ta inn over seg litt av den virkeligheten som folk faktisk møter der ute, og ikke bare stå her i salen og fortelle om alt som er perfekt og fantastisk, for det er ikke en riktig virkelighetsbeskrivelse.

Her er det mange forklaringer. Resultatet ville uansett ha vært det samme: mer uforutsigbarhet for pårørende og for Pårørendesenteret. Jeg kan bore litt videre – når det er snakk om at regjeringen vil støtte kommunene i møte med en aldrende befolkning: En har jo ingen ambisjoner her, f.eks. når det gjelde psykisk helse. Det eneste en skriver i planen, er at en skal fortsette gjennomføringen av opptrappingsplanen for psykisk helse. Hvis en går inn i opptrappingsplanen, vil en se at det er en veldig svak satsing på lavterskeltilbud innen psykisk helse. Er det noe vi trenger mer av innenfor det feltet, er det lavterskeltilbud, i stedet for at folk må inn i psykisk helsevern og få en tyngre behandling. Det en skriver i opptrappingsplanen om lavterskeltilbud, er at en skal utrede tilbudene, en skal se på det, en skal vurdere lovfesting, men en sier ingenting konkret om hva en faktisk skal sette i gang av lavterskeltilbud, som f.eks. Rask psykisk helsehjelp. Spørsmålet er: Hvorfor har ikke regjeringen større ambisjoner i sin plan for Norge når det gjelder lavterskeloppfølging av psykisk helsevern?

Nå har regjeringen lagt fram sin plan for Norge, og under Eldreløftet står det bl.a. at regjeringen vil støtte kommunene i møte med en aldrende befolkning. Jeg er helt enig med statsråden i at det ikke bare handler om sykehjemsplasser, selv om sykehjemsplasser er viktig, men da regjeringen la fram sitt opprinnelige budsjettforslag, kuttet en altså i Pårørendesenteret. Det gjorde de ikke bare denne høsten. I 2023 kuttet en også bevilgningen til Pårørendesenteret. Pårørendesenteret er et senter som er nasjonalt, som gir hjelp, kurs og støtte til pårørende som står i ganske sårbare situasjoner. De gir jo nettopp støtte og veiledning til kommunene, som regjeringen skriver at en skal gjøre her. Da er mitt spørsmål: Hva er grunnen til at Arbeiderpartiet i regjering hele to ganger har foreslått å svekke tilbudet til pårørende ved å kutte i Pårørendesenteret?

Nå må jeg spørre representanten om han synes det er greit at en rekke pasienttilbud nå legges ned, at det kuttes i tilbud, og at det er flere pasienter som blir avvist når det gjelder å få hjelp i helsetjenesten. Hvis representanten er fornøyd med sykehusøkonomien, hva vil representanten si til dem som opplever ikke å få den hjelpen de trenger i helsetjenesten, med økning i andelen avviste, men også nedleggelse av pasienttilbud? Synes MDG det er greit?

Først må jeg gratulere Miljøpartiet De Grønne med å være budsjettpartner i statsbudsjettet, selv om utslippene ikke nødvendigvis gikk så mye ned selv om MDG var en del av det. Det er en helt annen sak. I budsjettenigheten er det en liten økning til sykehusene. Veldig mye av det som regjeringen har foreslått som en økning, spises opp av andre ting – demografi, forventet vekst, osv., – som gjør at en ikke får en reell økning. Spørsmålet mitt er om MDG er fornøyd med det sykehusbudsjettet som nå ligger. I representantens eget fylke blir det nå kuttet i en rekke tilbud til pasientene fordi sykehusøkonomien har blitt forverret bl.a. med Arbeiderpartiet i regjering, og vi ser at en rekke sykehus går mot budsjettavvik for 2025. Så spørsmålet er veldig enkelt: Tror representanten fra MDG at opplegget i sykehusbudsjettet her vil være tilstrekkelig til at sykehusene skal få rom til ikke å kutte i pasienttilbud, men omstille sykehusdriften i en mer bærekraftig retning?

I politikken er vi nødt til å prioritere, og Høyre har ikke en evigvarende sparegris slik som f.eks. Rødt har. De har råd til absolutt alt mulig samtidig som en skal kutte i det som er grunnlaget for at vi har skatteinntekter, som nettopp er at vi har bedrifter som driver med verdiskaping. Vi gjør en tydelig prioritering i Høyre. Vi mener at en heller skal bruke de helsekronene på å styrke psykisk helsevern. Jeg synes det er veldig spesielt at Rødt har lyst å bruke 14 mrd. kr på å gjøre tannhelse gratis for alle, men f.eks. har veldig lite satsinger innenfor psykisk helsevern, der vi har sett en stor økning de siste årene, noe som også gjør at flere faller utenfor arbeidslivet. For Høyre handler det om hvilke prioriteringer vi gjør. Vi har også politikk for tannhelse. Vi var med på å styrke TOO-ordningen da vi satt i regjering. Vi har også levert forslag her i Stortinget om å styrke tannhelserettigheter f.eks. til folk som sliter med rus og med psykisk helse. Det er ikke sånn at Høyre ikke har noen tannhelsepolitikk, men vi går bare ikke inn for at det skal være gratis for alle. Vi prioriterer f.eks. bedre psykisk helsevern, i motsetning til Rødt.

Høyres politikk er ikke at vi skal diktere hvor folk skal jobbe, og om de skal jobbe i det offentlige eller det private. For Høyre er det slik: Vi skal ha en sterk offentlig helsetjeneste. Det er utgangspunktet for vår politikk, men vi er også opptatt av pasienten. Vi vet at det finnes mange pasienter som har ulike behov, og da må vi også ha et mangfold innenfor dette, f.eks. innenfor rus og psykisk helse. Der fikk fritt behandlingsvalg til nettopp det mangfoldet, med både private og ideelle aktører, for det var kanskje en del av helsetjenesten som det offentlige ikke kunne tilby på like god måte. Jeg vil bare minne representanten fra SV på velferdstjenesteutvalget, som leverte sin rapport for en del år siden. De konkluderte bl.a. med at penger som brukes innenfor privat helse, faktisk går til velferd, de går til å få behandlingskøene ned, og de går til de pasientene som skal ha den hjelpen. Vi skal ikke diktere hvor folk skal jobbe, men vi skal bygge en sterk offentlig helsetjeneste. Da må vi først og fremst gjøre det attraktivt å jobbe i det offentlige, og så skal det private være et godt supplement, for pasientene trenger den valgfriheten og det mangfoldet.

Da vi behandlet opptrappingsplanen for psykisk helsevern for to år siden, gikk Høyre i front bl.a. for at en skulle legge framskrivingsbehovet innenfor psykisk helsevern til grunn, og så øke med 430 plasser i årene framover. Det var også vi som var med på vedtaket om å stanse nedbyggingen av døgnplasser, og i Nasjonal helse- og samhandlingsplan var vi med på at en fortsatt skal ha et desentralisert tilbud innenfor psykisk helsevern. Jeg er veldig skeptisk til det som har skjedd med Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjering, der en nå legger ned en rekke distriktspsykiatriske sentre, som representanten helt riktig peker på. Jeg mener at det er en feil politikk og en feil utvikling, for en må også diskutere hva en eventuelt skal erstatte det tilbudet med, og der har ikke regjeringen en plan. Jeg er veldig skeptisk til den nedbyggingen som foregår nå. Jeg må også innrømme at jeg er skeptisk til at vi skal drive en detaljstyring fra Stortinget av enkelte tilbud. Vi skal legge føringene for hvordan tilbudet skal være. Høyre er helt tydelig på at vi fortsatt skal ha et desentralisert tilbud innenfor psykisk helsevern, men da er det regjeringen som må gjøre sin jobb med det. Der tror jeg representanten og jeg er helt enige om at det gjør ikke regjeringen med Arbeiderpartiet i dag.

Det er ganske pinlig å stå og høre på representanten Østensen når hans egen regjering i dag har lagt fram en plan for Norge der ikke kvinnehelse er nevnt med et eneste ord, noe som betyr at en ikke har noen ambisjoner for hva slags prioriteringer Arbeiderpartiet skal gjøre innenfor kvinnehelse de neste fire årene. Det var tross alt den borgerlige regjeringen som satte i gang den første offentlige utredningen på 25 år som satte kvinnehelse på dagsordenen, og det har også Høyre gjort flere ganger her i stortingssalen. Blant annet har min medrepresentant Hagerup tatt opp både hormonell behandling, overgangsalder og andre typer saker som er viktig for kvinnehelse. Det var også den borgerlige regjeringen, med Høyre, som økte forskningsinnsatsen knyttet til kvinnehelse. Det var derimot Arbeiderpartiet som stemte det ned da Høyre sammen med de andre borgerlige partiene foreslo at vi skulle ha en egen stortingsmelding om kvinnehelse, nettopp så vi kunne sette oss ned her i Stortinget og ha noen ambisjoner for hva Stortinget vil på kvinnehelse. Svaret var heller å legge fram en kvinnehelsestrategi, som flere av de ulike organisasjonene synes har vært altfor vag.

Jeg antar at representanten, som selv har vært i departementet, husker at vi i regjering i mai 2020 la fram en handlingsplan for fastlegeordningen der vi gjorde en rekke tiltak og satte av betydelige penger for å styrke den. Det gjorde vi i samarbeid med bl.a. Legeforeningen og KS. Det er riktig at en har klart å forbedre fastlegeordningen, men det er ikke utelukkende på grunn av at Arbeiderpartiet er i regjering. Det handler også om f.eks. den handlingsplanen som ble lagt fram i mai 2020, og som inneholdt en rekke viktige tiltak, i samarbeid med både Legeforeningen og KS. Det er helt riktig at vi kutter 80 mill. kr i den kommunale nettlegeordningen i vårt budsjett, og det gjør vi fordi vi synes det er en meningsløs pengebruk at staten skal utvikle en helt ny løsning når det finnes private aktører som allerede har en løsning staten kan benytte seg av. Det handler om hvordan vi prioriterer bedre og bruker pengene mest mulig til å treffe pasientene, og ikke bidrar til mer statlig utredning, statlige planer og statlig byråkrati, slik Arbeiderpartiet bidrar til i regjering.

Maktesløsheten en kjenner på når en er syk, ikke blir frisk og ikke finner et behandlingstilbud som hjelper, er stor, og den ødelegger liv. For Høyre er ikke det viktigste om folk får hjelp av det offentlige, private eller ideelle, men at folk får hjelp når de trenger hjelp – som f.eks. Ulf Hansen fra Mandal. I over 30 år har han vært gartner. Han opplevde å få en slitasjeskade i hånden og måtte ha en operasjon. Når en er gartner, er en ganske avhengig av å kunne bruke hendene sine. Han fikk beskjed om at ventetiden for å bli operert i det offentlige var på opp mot ett år. Framfor å stå i helsekø og bli sykmeldt i ett år valgte han å betale av egen lommebok for å få hjelp i det private, sånn at han kom raskere tilbake i jobb. Ja, det tok faktisk bare noen uker før han var tilbake igjen. For Høyre er det helt meningsløst at vi som samfunn er villig til å betale for at folk går syke hjemme, men ikke er villig til å betale for at folk skal komme raskere tilbake i jobb, ved å bruke alle gode krefter for å få ned ventetidene og helsekøene. Derfor vil Høyre i sitt budsjett øke kapasiteten i sykehusene, kjøpe mer ledig behandlingskapasitet hos private aktører og se helse og arbeid mer i sammenheng med hverandre. I VG leste jeg historien om Emilian, som bare seks uker gammel fikk en alvorlig RS-virusinfeksjon. Å lese hvordan foreldrene Celine og Dennis opplevde situasjonen, gjorde et sterkt inntrykk. Jeg unner ingen å stå i en situasjon der barnet deres blir hastet til sykehus, lagt i pustemaskin og må stå i en kamp mellom liv og død. Hvert år blir over 1 000 spedbarn lagt inn på norske sykehus med alvorlig RS-virusinfeksjon. Vi vet at det er noe som kan forebygges med å inkludere vaksine eller antistoffer i barnevaksinasjonsprogrammet, men i Norge har vi ikke gjort det. Det er et godt eksempel på den kraftige endringen Høyre vil gjøre i helsepolitikken framover. Vi vil snu opp ned på helsetjenesten og gå fra en behandlingstung helsetjeneste, som vi har i dag, over til en mer forebyggende helsetjeneste. Det er også grunnen til at Høyre i sitt alternative budsjett legger inn en større satsing på mer forebygging. Jeg synes det er vondt å se at mennesker som sliter med rus og psykisk helse, ikke får den helsehjelpen de trenger. Andelen som trenger helsehjelp innen rus og psykisk helse, men som får nei til helsehjelp, har økt kraftig. Ja, den har faktisk økt med 60 pst. – 60 pst. – siden Arbeiderpartiet kom i regjering. Det gjør at problemene vokser seg større. Frustrasjonen for den enkelte blir også stor – og ikke minst for pårørende som står hjelpeløse rundt. Det er også grunnen til at Høyre vil ha en snuoperasjon innen rus og psykisk helse. Vi vil ha 100 nye rusplasser, og vi vil ha flere døgnplasser innen psykisk helsevern. Kapasiteten må økes innen både døgn- og dagbehandling. Vi trenger å få på plass flere lavterskeltilbud, og vi må gjeninnføre fritt behandlingsvalg, som jo bidro til at flere fikk hjelp, og til at ventetidene gikk kraftig ned innenfor rus og psykisk helsevern. Høyres helsepolitikk handler om å skape et samfunn der folk får den hjelpen de trenger, når de trenger den, et samfunn der vi gir de svakeste av oss mer makt over eget liv og egen behandling, et samfunn der vi betaler for å få folk friske heller enn å forlenge sykmeldinger. Skal vi skape det samfunnet, må vi både styrke den offentlige helsetjenesten, hvor de aller fleste fortsatt vil få hjelp, og ta i bruk mer av den ledige behandlingskapasiteten hos private og ideelle når ventetiden er for lang. Derfor går satsingen i Høyres alternative budsjett nettopp ut på å styrke sykehusøkonomien, noe som vil få ned ventetidene, å sørge for at vi satser mer på forebygging og tidlig innsats, og at vi får til en skikkelig snuoperasjon innen rus og psykisk helse. I dag har Arbeiderparti-regjeringen lagt fram sin plan for Norge. Det er ganske fantastisk at etter nesten fem år i regjering skal en altså ha en plan for hvordan en skal løse utfordringene som en selv har skapt. Jeg tar opp det forslaget Høyre har alene.

FrP er et parti som snakker på inn- og utpust om mindre stat og mindre byråkrati, men i helsepolitikken ser vi at FrP vil ha statlig eldreomsorg, FrP vil ha statlig BPA-ordning, og FrP vil ha statlig sykehusdirektorat. Da er spørsmålene: Hvorfor er det riktig med mer statlig byråkrati på helsefeltet? Og hvorfor er det riktig å fjerne mer makt fra pasientene og regionene og gi den til statlige byråkrater i Oslo?

Det er ganske illustrerende at når jeg stiller spørsmål om hva som er grunnen til at regjeringen ikke har prioritert rusfeltet, og om en kan nevne det en gjør på feltet, begynner representanten Vasvik fra Arbeiderpartiet å snakke om Høyre og det som skjedde for fem år siden. Det er ganske illustrerende. Når fritt behandlingsvalg nevnes: Det var sånn at 80 pst. av midlene til fritt behandlingsvalg gikk til rus og psykisk helse. Faktisk var det sånn at ventetidene på rusfeltet gikk fra 66 dager i 2013 til 33 dager i 2019. I regjering prioriterte vi rusfeltet i aller høyeste grad. La meg prøve å spørre en gang til: Hva er grunnen til at Arbeiderpartiet verken i regjeringens norgesplan, som ble lagt fram i dag, i budsjettenigheten eller når det gjelder avviste, har prioritert f.eks. rusfeltet? Representanten Vasvik nevnte ikke rusfeltet i det hele tatt i sitt innlegg, så jeg prøver en gang til: Hva er grunnen til at en ikke har prioritert det området, når en ser den utviklingen som er for noen av de mest sårbare pasientene vi har?

Et område som ikke får så mye oppmerksomhet av Arbeiderpartiet, verken i innlegget til Vasvik, i regjeringens plan for Norge eller i budsjettenigheten, er rusfeltet. Hvis en ser på utviklingen som har vært på rusfeltet de siste fire årene, med denne regjeringen, har en avviklet fritt behandlingsvalg, noe som gjorde at man kastet veldig mange av dem som trengte hjelp, ut på gaten. En bygde ned en del viktige fagmiljøer. Apropos andelen avviste: Vi ser at andelen avviste innen rusfeltet har økt med 50 pst. de siste fire årene. Vi ser også i budsjettenigheten at en fjerner øremerkingen til kommunene når det gjelder rus, noe som gjør at man kanskje mister oppmerksomhet rettet mot dem som er rusavhengige og faktisk trenger hjelp. Spørsmålet mitt er ganske enkelt: Hva er grunnen til at Arbeiderpartiet systematisk har nedprioritert rusfeltet, med noen av de mest sårbare pasientene vi har i helsetjenesten vår, de siste fire årene?

Til det siste vet jeg ikke om jeg er helt enig, for jeg får flere tilbakemeldinger om at det fortsatt er utfordrende å få tak i helsedata. Et av eksemplene statsråden kunne sett på, er Storbritannia, som har laget en egen strategi som heter «Data saves lives». Der har en f.eks. samlet det ett sted, slik at det blir enklere for aktørene å få tak i helsedataene. Jeg håper ikke statsråden bagatelliserer den utfordringen vi fortsatt får tilbakemelding om. Det er veldig bra at ventetidene for å få ut dataene går litt ned, men de er fortsatt ganske lange. Jeg spør statsråden igjen. Vil regjeringen f.eks. se på det de har gjort i Storbritannia med å samle det ett sted for å få raskere tilgang til helsedata? Kan det en har gjort i Storbritannia, være et av initiativene vi kan se på i Norge?

Det er riktig at det har gått litt ned. Det er vel rundt 12–14 måneder en del steder, men det er fortsatt veldig lang tid, for når en har kommet ned til 12–14 måneder, må en jo vente godt over et år før en får tilgang til de dataene. Det er forskere som har gitt tilbakemelding om at det at en har så lang behandlingstid for å få ut helsedata, gjør at en ikke får satt i gang forskningen raskt nok, og i en del tilfeller også at en ikke i det hele tatt setter i gang forskningen fordi det blir for komplisert å hente ut dataene. Jeg tror det er viktig at en får fortgang i arbeidet med hvordan en kan samle det på ett sted. Det er riktig, som statsråden sier, at en på noen områder – f.eks. det en har gjort med Folkehelseinstituttets helsedataregistrering, Kreftregisteret, Norsk pasientregister og andre registre – har klart å samle det, men det er fortsatt en veldig fragmentert struktur. Jeg er veldig enig i problembeskrivelsen til statsråden, men spørsmålet mitt var mer: Hva konkret vil regjeringen gjøre for å sørge for at man får sikrere og enklere tilgang til helsedata? Det er ingen tvil om at slik det er i dag, er det ikke godt nok. Hva konkret vil en gjøre?

Høyre støtter som sagt helhjertet det forslaget som er lagt fram, men jeg tok opp de bekymringene både Høyre og FrP har hatt med i sine merknader, og som også en del andre aktører har. Det er interessant i denne diskusjonen hvordan vi behandler og bruker helsedata, så det er utgangspunktet for mitt spørsmål. Da vi behandlet nasjonal helse- og samhandlingsplan i Stortinget i fjor, hadde Høyre et forslag om å opprette et nasjonalt helsedataregister, for nettopp å kunne samle alle helsedata ett sted og bidra til at vi ikke har den fragmenteringen som er i dag, der det er veldig mange ulike aktører man må henvende seg til, og som gjør at det tar veldig lang tid. Oppfølgingsspørsmålet er om statsråden vil ta initiativ til å få opprettet et nasjonalt helsedataregister der en kan samle mer av dette ett sted, slik at en del aktører som skal utvikle både teknologi, innovasjon og annet, har ett sted å henvende seg til.

En av bekymringene i denne saken som jeg formidlet i mitt innlegg, er bekymringen for å hindre tilgang til og bruk av helsedata, som vi har veldig mye av i Norge. Vi ser f.eks. at det er for fragmentert. Det er for mange ulike plattformer man kan hente ut data fra. Vi ser også at det tar veldig lang tid å få hentet ut disse dataene. Spørsmålet er: Hva vil regjeringen gjøre for å forenkle tilgangen til helsedata for forskning, innovasjon og medisinsk utvikling?

Høyre støtter dette lovforslaget fra regjeringen, og det er fordi vi har en utfordring som handler om endringer i trussel- og sikkerhetsbildet mot Norge. Det vil være interessant for en del ulike aktører å få tak i norske helsedata fordi det handler om sårbar og sensitiv informasjon om norske pasienter, men også om det norske helsesystemet. Vi er sånn i Norge at vi håper vi ikke får bruk for dette regelverket, men vi har veldig mange hvilende beredskapshjemler i det norske regelverket. Ikke minst så vi under pandemien hvor viktig det var at vi hadde noen lover og regelverk – som riktignok har blitt revidert etter det – nettopp for å sørge for at vi kan handle raskt når det blir nødvendig. En av bekymringene Høyre har om dette forslaget, er at vi må sørge for at det ikke hindrer deling av helsedata til forskning og medisinsk utvikling. Vi vet at det er store utfordringer i helsetjenesten i dag med at det er en fragmentering av hvor man kan hente ut helsedata, men også at det tar veldig lang tid for en del aktører å hente ut helsedata. I Norge er vi veldig gode på å samle inn helsedata gjennom ulike helseundersøkelser og hvordan vi registrerer ting i helsetjenesten vår, så vi må sørge for at dette ikke går på bekostning av det. Det er grunnen til at Høyre støtter Fremskrittspartiets forslag i denne saken, om at en fra regjeringens side skal redegjøre for Stortinget etter to år om hvordan endringen i lovverket har slått ut når det gjelder å sikre mer forskning, medisinsk innovasjon og nye behandlinger i den norske helsetjenesten. Høyre støtter forslaget, og vi mener det vil være viktig å ta på alvor det trussel- og sikkerhetsbildet vi ser, også med hensyn til sårbarheten til helsetjenesten og deling av helsedata.

Problemet er at jeg opplever at det ikke er noen strategi. Det er ingen strategi for hvordan Norge som land skal møte dette. Det mener jeg det er viktig å ha. Det er heller ingen nasjonal strategi for hvordan en skal se på endringer i den norske legemiddelpolitikken for å kunne sikre den norske befolkningen fortsatt tilgang til legemidler. Hvis statsråden er opptatt av strategi, burde han være tydeligere på hva den strategien faktisk er. Noe jeg har lyst til å ta opp, er at Stortinget bl.a. har bedt regjeringen om å utrede et sikrere anslag for alternativkostnaden for helse- og omsorgstjenestene i Norge basert på norske data. I mellomtiden – innen utgangen av 2025, som vi nå er på vei til å gå ut av – skal regjeringen gjøre en hurtigutredning basert på de tilgjengelige dataene, med mål om å justere dagens alternativkostnad for pris- og produktutvikling inntil det sikrere anslaget er på plass. Det har Stortinget vedtatt. Høyre vil understreke viktigheten av at regjeringen faktisk følger opp dette på en god måte, bl.a. opp mot det Storbritannia nå har gjort på terskelverdi. Da mener vi det er behov for en nasjonal strategi. Så spørsmålet er: Vil regjeringen fremme forslag om en ny alternativkostnad for helse- og omsorgstjenestene i Norge i løpet av 2026?

Jeg har tidligere spurt statsråden om regjeringen har et mål om å sikre like rammevilkår som EU, fordi det er viktig å ha konkurransedyktige priser for å sikre tilgang til legemidler, og for at det skal være attraktivt å investere i Norge. Statsrådens svar forrige gang og denne gangen er at en best håndterer dette i det europeiske fellesskapet og sammen med EU. Jeg setter et lite spørsmålstegn ved akkurat den strategien. For det første er ikke Norge en del av det utvidede helsesamarbeidet i EU i dag. For det andre er ikke rammevilkårene i Norge like gode som i EU. Derfor mener jeg det er litt betimelig å spørre helseministeren hvorfor regjeringen tilnærmer seg denne situasjonen som om Norge er en del av det utvidede helsefellesskapet i EU, og hvorfor regjeringen ikke vurderer hvilke grep Norge kan gjøre for å sikre den norske befolkningen fortsatt tilgang til legemidler i lys av USAs MFN-politikk. Jeg mener det er viktig at vi har en tydeligere strategi også fra Norge, som f.eks. Storbritannia har valgt her.

«Den 1. desember inngikk Storbritannia og USA en avtale der Storbritannia skal betale mer for medisiner mot en garanti om null toll på legemidler fra Storbritannia til USA i tre år. Et tiltak er at terskelverdien for alternativkostnaden øker med 5000 pund, eller 25 pst. Avtalen kommer som et svar på Trumps ordre om å innføre MFN-prising på legemidler. Statsråden har tidligere sagt at regjeringen følger nøye med på USAs MFN-politikk og ser hen til prosesser i EU. Vil statsråden revurdere strategien i lys av avtalen Storbritannia og USA har inngått?»

Fra Arbeiderpartiet har det blitt snakket mye om trygghet i løpet av denne debatten. Er det noen som ikke opplever trygghet om dagen, er det norske pasienter i norske sykehus. Vi ser en alvorlig utvikling på Arbeiderpartiets vakt. Vi ser at det er flere sykehus som sliter kraftig økonomisk. I august sa 13 av 20 sykehus at de var på vei mot et budsjettunderskudd. Vi ser kutt i en rekke pasienttilbud – kanskje det såreste kuttet gjelder barne- og ungdomspsykiatrien ved Oslo universitetssykehus, OUS – og vi ser at det er flere pasienter som får nei til behandling i sykehusene. Ja, faktisk har andelen avviste pasienter i norske sykehus økt med 60 pst. de siste fire årene – pasienter det er blitt sagt skal få hjelp i sykehusene, men som ikke får det fordi Arbeiderpartiet ikke har bygd ut kapasiteten. Da blir det så merkelig når Arbeiderpartiet står i salen og skryter av alt som skjer ute i sykehusene og i helsetjenesten, mens oppfatningen hos ansatte og pasienter er en helt annen. Det viser at en etter fire år med Arbeiderpartiet har mistet fullstendig fotfestet for pasientene og dem som står ute på sykehusgulvene. En framstiller det som en styrking av sykehusbudsjettet, men det er det ikke. Sannheten er at 90 pst. av økningen Arbeiderpartiet la fram, var til demografikostnader – forventet vekst i sykehusene. I budsjettenigheten ser vi også at man er mer opptatt av å prioritere gratis tannhelse til aldersgruppen 21–28 år enn av dem som sliter med sin psykiske helse, der vi har sett at antallet har økt kraftig de siste årene. For Høyre er det viktig at vi skaper pasientens helsetjeneste. Det handler om at vi skal sette enkeltmennesket foran systemet. Det er grunnen til at vi prioriterer 1,2 mrd. kr mer til norske sykehus, for å bidra til den omstillingen ansatte trenger, for å bidra til å bygge flere døgnplasser i psykisk helsevern og for å bidra til at vi får 100 nye rusplasser, slik vi foreslår i vårt budsjett, for Arbeiderpartiet har vært med og knuse rusfeltet de siste fire årene. Vi prioriterer også annerledes innen eldreomsorg. Vi prioriterer å innføre pakkeforløp for demenssykdom fordi vi ser at det blir flere mennesker som vil få en slik sykdom. Vi prioriterer også flere trygghetsboliger, og vi prioriterer å reversere kuttet til Pårørendesenteret som ble lagt inn i det opprinnelige budsjettforslaget til Arbeiderpartiet. Vi prioriterer også 300 mill. kr mer til å kjøpe ledig behandlingskapasitet hos private. Når det er private og ideelle aktører som har muligheten til å hjelpe folk, fatter jeg ikke at det er mulig at vi har en regjering som sier nei til å bruke den kapasiteten, og som ikke vil hjelpe pasientene av ideologiske grunner. Høyre prioriterer også psykisk helse, mer lavterskel og flere døgnplasser. Dette er en regjering som ikke bidrar til å sette pasienten først. Den setter systemet først, og det er ikke god helsepolitikk.

Jeg er jo helt enig i at problemet ikke løses bare med mer penger, men vi må også ta innover oss det som er realitetene akkurat nå. At det f.eks. kuttes i barne- og ungdomspsykiatri, håper jeg virkelig statsråden er enig i at er bekymringsfullt, når vi ser økningen i psykiske helseutfordringer bl.a. hos unge. Da handler det faktisk om at en må legge mer penger på bordet. Sannheten og diskusjonen har i alle år gått ut på at vi vil gå tom for folk før vi går tom for penger. Nå går vi tom for både folk og penger. Det er det folk opplever i helsetjenesten nå – at det kuttes i viktige tilbud for dem. Statsråden nevnte i sitt første svar det som handler om bygg. Vi ser nå en kraftig økning i f.eks. kapitalkostnader knyttet til renter og avdrag fra i år til neste år, på nesten 1,2 mrd. kr. Overlegeforeningen har gjort en framskriving fram mot 2031 som bl.a. viser at lånesaldoen for alle sykehusene vil være på 116 mrd. kr i 2031 sammenlignet med 60 mrd. kr i dag. Hvordan skal en møte en utvikling der en får mer kapitalkostnader, og unngå at en må ta mer fra drift – nettopp for å unngå at en må legge ned pasienttilbud?

Det er ingen konkurranse. Dette handler om å snakke om det som faktisk skjer. Nå ser vi at det kuttes i pasienttilbudet. Høyre kuttet mindre i pasienttilbudet da vi satt i regjering, enn det vi ser nå. Vi ser at sengeposten på kreftavdelingen ved Universitetssykehuset Nord-Norge, UNN, må kutte. Vi ser at barne- og ungdomspsykiatrien ved Oslo universitetssykehus, OUS, må kutte. Vi ser at Helse Møre og Romsdal må kutte nesten en halv milliard kroner. Det jeg forklarer her, er realiteten – en realitet helseministeren kanskje burde ta litt mer inn over seg. Vi ser f.eks. tall fra august som viser at 13 av 20 sykehus i Norge er på vei mot et budsjettavvik for i år. Det er et ganske høyt tall, og jeg tror det tallet kommer til å øke mot slutten av året. Riktignok har en i budsjettforliket lagt på 0,5 mrd. kr mer. Det synes jeg er bra. Spørsmålet er likevel om dette vil holde for neste år. Kan statsråden garantere for at en ikke gjør det en har sett har vært en trend de siste årene – å komme med enda mer penger i revidert nasjonalbudsjett? Det mener jeg ikke er bra, nødvendigvis, for det viser at det mer er krisehåndtering enn å gi forutsigbarhet. Spørsmålet er: Vil rammen holde for neste år?

«Vi ser en alvorlig utvikling i sykehusene med Arbeiderpartiet i regjering. Flere sykehus sliter kraftig økonomisk, det kuttes i viktige pasienttilbud, og helsepersonell bruker mer tid på administrasjon enn pasientbehandling. Regjeringen fremstiller det som at forslaget til statsbudsjett er en styrking av sykehusene, men nesten 90 pst. av økningen er knyttet til forventet vekst i demografi. Hvordan har det seg slik at regjeringen mener at sykehusene er styrket, mens pasienter, pårørende og ansatte opplever kutt i tjenestene?»

Bakgrunnen for dette er rapporten fra The Lancet, som er kjempetydelig på de helsekonsekvensene ultraprosessert mat har. Det er klart at for foreldre som i dag skal ta valg for barna sine om hva de skal spise og ikke spise, er det kjempeviktig å gi dem som forbrukere hjelp gjennom en litt tydeligere merking. Vi kan ta kostholdsrådene som et eksempel. Det er jo ikke slik at hvis en går inn i butikken i dag, henger kostholdsrådene på døren. De gjør ikke det. Vi må inn og søke det opp på nettet, og så må vi sette oss inn i det. Lettfattelig forbrukerinformasjon, slik nøkkelhullsordningen er et eksempel på, mener jeg man må ha mer av. Det handler ikke om å drive med overformynderi, men det handler rett og slett om bedre forbrukerinformasjon. Spørsmålet blir hvordan regjeringen tenker å følge dette opp videre, med den debatten som er nå. Kan vi i større grad gjøre justeringer, f.eks. når det gjelder bedre merking av en del produkter i butikkene?

Dette er et tema som vi ser opptar folk. Nylig ble det gjennomført en undersøkelse der en spurte folk hva de tenkte om ultraprosessert mat, og da svarte 72 pst. at det var det de var mest bekymret for, og det de hadde minst kunnskap om. Jeg tenker det er veldig fint at det kjøres internasjonale prosesser i WHO og andre steder, og jeg anerkjenner at det er vanskelig å gjøre den grenseoppgangen vi her snakker om, med ulike produkter, men fordi noe er vanskelig, betyr ikke det at en ikke skal gjøre noe med det. Vi har tidligere hatt en rekke særnorske initiativ på denne typen klassifisering. Intensjonsavtalen om å kutte ned på og redusere salt, sukker og mettet fett er et eksempel på det. Nøkkelhullsmerkingen er også et eksempel. Hva er grunnen til at vi i Norge ikke kan ta litt lederskap, lage de definisjonene og få på plass merking for innhold i produktene? Hvorfor må vi vente på en del andre aktører før vi gjør dette selv?

«Det anerkjente tidsskriftet The Lancet publiserte nylig en rapport om konsekvensene av ultraprossesert mat. Rapporten konkluderer med at det er en klar sammenheng mellom ultraprosessert mat og flere sykdommer og andre negative konsekvenser for helsen. I dag er det ikke en samlende definisjon av hva ultraprosessert mat er, og det er ingen merking av slik mat. Hva tenker statsråden om rapporten fra The Lancet, og vil statsråden ta initiativ for å få på plass en klar definisjon og bedre merking?»

Jeg kan forsikre statsråden om at jeg både hører og ser veldig godt, sånn at han vet det. Jeg synes det er en annen virkelighetsbeskrivelse som statsråden kommer med her, enn den virkeligheten som både pasienter og ansatte opplever ute på sine sykehus. Når jeg problematiserer at andelen avviste i psykisk helsevern har økt så kraftig som den har, er jo det nettopp mennesker som trenger hjelp, men som ikke får det. Det er bare å se på utviklingen i sykehusøkonomien, som er et annet eksempel, der statsråden forteller at det nå er en kjempestyrking i statsbudsjettet, mens realiteten er at 90 pst. av den styrkingen regjeringen legger på bordet, er demografikostnader, altså forventet vekst, f.eks. fordi det blir flere eldre. Vi ser også at det kuttes i pasienttilbud ute, det kuttes i psykisk helsevern, det kuttes til kreftposten på UNN, det kuttes i barne- og ungdomspsykiatrien ved OUS. Statsråden må gjerne stå her og snakke om hvor mye penger han bruker, og at en gjennomfører en masse tiltak, men det er en helt annen virkelighet folk ute på gulvet opplever. Da er oppfølgingsspørsmålet mitt: Hva er grunnen til at det er annen virkelighet ute blant folk enn det er hos statsråden?

Jeg kan godt bruke tiden på å snakke om historien. Under Stoltenberg-regjeringen ble det lagt ned 1 000 døgnplasser i psykisk helsevern – 500 mer enn under Solberg-regjeringen – og det var fordi det var de faglige anbefalingene på det tidspunktet. Jeg tror vi som politikere skal være ærlige på at den nedbyggingen har skjedd altfor fort. Jeg hører statsråden si at dette utelukkende er et faglig spørsmål, men da er det litt merkelig at Stortinget har gjort et vedtak om at vi skal øke kapasiteten i tråd med framskrivingene, som er 430 plasser fram mot 2040. Hvis det er et utelukkende faglig spørsmål, er det litt spesielt at Arbeiderpartiet i regjering sier at de skal øke døgnplassene utover det som er sagt. Jeg prøver meg en gang til, for jeg vil vite når Arbeiderpartiet har tenkt å øke antallet døgnplasser. Det er jo ikke det første løftebruddet Vestre kommer med, for i valgkampen sa helseministeren at en raskt skulle oppskalere antallet døgnplasser i psykisk helsevern, men i statsbudsjettet er det ikke økt med en eneste døgnplass. Hva er grunnen til at en ikke følger opp egne valgløfter og de framskrivningene Stortinget har gjort?

Det er jo ikke noe hokuspokus at flere får behandling. Det blir flere folk, og det er også flere som sliter med sin psykiske helse, så det mener jeg faktisk ikke er noe argument. Vi skal selvfølgelig lytte til fagfolkene våre. En av dem er Eivind Hansen, som er direktør i Helse Bergen. Han har vært veldig tydelig på at vi må ha en diskusjon, også blant politikerne, om hvilke prioriteringer vi skal gjøre. Han setter det i sammenheng med det at flere blir avvist. Hvis en øker kapasiteten, som jeg spurte statsråden om, vil flere få behandling. Den sammenhengen må jo også statsråden se. For to år siden vedtok Stortinget at vi skal øke antallet døgnplasser i psykisk helsevern. Det har ikke Arbeiderpartiet fulgt opp, men kom i høst heller med et forslag om at det skal lages en plan for hvordan vi skal øke kapasiteten. Det er fint og flott med en plan, men folk som sliter, trenger handling, og har ikke den samme tiden som de som vil utrede. Hvorfor har ikke regjeringen og Arbeiderpartiet fulgt opp økningen i døgnplasser som Stortinget vedtok for to år siden?

Selvfølgelig må vi prioritere bedre i helsetjenesten, og nå går vi ikke bare tom for folk, som vi har snakket om lenge, vi begynner å gå tom for penger. Da er Høyre helt tydelig på at vi prioriterer bedre psykisk helsehjelp til folk som har behov for det, framfor at vi skal ha sterkt rabatterte tannhelsetjenester for unge og friske. Så er det også veldig mye fint som statsråden her står og prater om at en har gjort, det er ikke måte på, men det som nå skjer i psykisk helsevern, er at andelen pasienter som blir avvist, altså pasienter som får nei til psykisk helsehjelp i sykehusene våre, har økt med 40 pst. siden 2021. Dette er folk som trenger hjelp, men som ikke får hjelp. Konsekvensen av det er størst for enkeltmennesket, men det er også en konsekvens for kommunene, som er nødt til å ta mer ansvar når det gjelder psykisk helse. Det er et betimelig spørsmål å stille statsråden når vi ser at andelen avviste pasienter øker så kraftig, om statsråden mener at kapasiteten i sykehusene er god nok, når andelen avviste går så kraftig opp som den har gjort?

Jeg skal fortsette litt på prioriteringssporet. De siste fire årene har altså Arbeiderpartiet prioritert å bruke 3,5 mrd. kr på at unge og friske folk mellom 21 og 28 år skal få sterkt rabatterte tannhelsetjenester. Det er over en halv milliard kroner mer enn det Arbeiderpartiet har lagt opp til å bruke i opptrappingsplanen for psykisk helse de neste ti årene. Da lurer jeg på: Hva er grunnen til at helseministeren og regjeringen mener det er viktigere å prioritere 3,5 mrd. kr til store rabatter i tannhelsetjenesten til dem mellom 21 og 28 år, og ikke til at mennesker som sliter med sin psykiske helse, som det blir flere av, skal få den helsehjelpen de har behov for?

USA har jo signert en presidentordre om å innføre MFN-prising, så det er helt tydelig. Det betyr at en kommer til å legge seg på det samme prisnivået som Europa. Det bør ikke være noen tvil om at det er intensjonen med dette. Det gjør at en vil ha en utfordrende situasjon. Én ting er det som nå skjer på det internasjonale markedet for legemidler, og hvordan det påvirker hvor konkurransedyktige prisene blir for Norge, men vi har også en del andre situasjoner i Norge når det gjelder legemidler. Det handler bl.a. om legemiddelmangel, legemiddelberedskap og annet, som gjør at situasjonen er veldig krevende. Det er mye regjeringen kan gjøre. Det første er å klargjøre helt tydelig hvordan regjeringen har tenkt å møte situasjonen. Det synes jeg ikke en gjør godt nok her. Det andre kan være å jobbe for å sikre like rammevilkår som EU i dialog med EU, for det jobbes med dette i EU. Det tredje er å følge opp det som Stortinget har vedtatt gjentatte ganger, og legge til grunn alle de legemiddelpolitiske målene. Jeg må stille oppfølgingsspørsmålet mitt igjen: Hvordan har en tenkt å møte industrien og aktørene i Norge når det gjelder dette?

Jeg skjønner at dette er en krevende sak, men jeg synes fortsatt at det er uklart hvordan regjeringen har tenkt å møte denne situasjonen, som kan bli ganske alvorlig for Norge. I dagens situasjon er det å sitte stille i båten det samme som å gjøre Norge irrelevant. Jeg hører statsråden si at en skal følge med, men skal vi være et land som tiltrekker seg forskning, produksjon og lansering av nye medisiner, som er viktig for pasienter i Norge, må regjeringen legge fram konkrete tiltak for hvordan en skal møte denne situasjonen, som er noe mer enn bare å følge med på den. Det er viktig å ha konkurransedyktige priser for å sikre tilgang på legemidler og for at det skal være attraktivt å investere i Norge. Når USA legger europeiske priser til grunn, som en gjør i MFN, kan det føre til at tilgangssituasjonen blir enda mer krevende for Norge. Det gjør det heller ikke attraktivt å investere i forskning og produksjon i Norge. Da blir oppfølgingsspørsmålet mitt: Hva vil regjeringen gjøre, helt konkret, for å møte den situasjonen vi ser nå, og som kan bli ganske alvorlig, og når vil det skje?

«Donald Trump har signert en presidentordre om å innføre MFN-prising på legemidler i USA. Ordren innebærer at amerikanske priser skal knyttes til de laveste prisene som betales i andre utviklede land. Dette skaper usikkerhet for legemiddellanseringer i Norge. Situasjonen forverres ytterligere av at USA har varslet 100 pst. toll på legemidler. Dersom rammevilkårene i Norge blir dårligere enn i EU, vil det bli stadig vanskeligere å forsvare investeringer og produksjon i Norge. Har regjeringen et mål om å sikre like rammevilkår som EU?»

En ting er tidsanbefalinger for standardforløpet på pakkeforløpene, men det vi også ser, er at det til tross for at sykehusene behandler stadig flere pasienter, er en økende andel pasienter som får nei fra spesialisthelsetjenesten når fastlegen er tydelig på at pasienten trenger hjelp og henvises til sykehus. Vi ser også at andelen avviste pasienter har økt med 60 pst. nasjonalt under Arbeiderparti-regjeringen, og en sånn økning bør bekymre alle. Høyres hovedhypotese er at kapasiteten i sykehusene er for lav. Det ser vi også på pakkeforløpene for kreft. Dette handler altså om mennesker som etter å ha blitt henvist til sykehus fra fastlegen, i stedet mottar et brev som sier at de ikke har rett på helsehjelp. Høyres bekymring er at stadig sykere pasienter avvises fordi sykehusene har fått strammere rammer og dermed også må prioritere hardere. Når vi ser at andelen avviste pasienter øker så mye på fire år, mener Høyre det er betimelig å spørre statsråden om han mener at kapasiteten i sykehusene er god, med tanke på at flere blir avvist, og sett opp mot at pakkeforløpene ikke leveres til standard tid.

Takk for svaret. Jeg er helt enig i at det viktigste i kreftbehandlingen er behandlingen pasienten får, men det er også bekymringsverdig når en ser at pakkeforløpene trekker ut i tid, for det handler jo om hvor lenge pasienten er en del av systemet, og at en ikke når de fristene og den standardtiden en har satt. En ser f.eks. at «pakkeforløp hjem for pasienter med kreft», som også var noe Høyre lanserte, ikke er rigget godt nok for at det er flere pasienter som får delta i den oppfølgingen etter kreftbehandlingen. Kreftforeningen er også veldig tydelig. De sier at dette er de dårligste tallene de har sett siden vi innførte ordningen med pakkeforløp for kreft, og de sier også at de håper regjeringen prioriterer å gjøre noe med denne situasjonen raskt. Det er jeg også opptatt av. Statsråden nevner noen tiltak i sitt svar på mitt spørsmål, men spørsmålet er hvordan regjeringen har tenkt å følge det opp helt konkret. Jeg opplever av og til at en sier her i Stortinget at en skal gjøre det ene og det andre, og så tar ting tid. Dette er mennesker som ikke har den tiden. Spørsmålet er: Hvordan skal statsråden innenfor den tidsfristen sette i gang disse tiltakene, sånn at en får raske forbedringer i pakkeforløpene?

«Høyre innførte pakkeforløpene for kreft for å sikre at pasientene skulle få rask og helhetlig hjelp. Det er et mål om at 70 pst. av pakkeforløpene for kreft skal gjennomføres innen standard forløpstid. Oppnåelsen for pakkeforløpene er for første gang nede i 60 pst. Det betyr at stadig flere kreftsyke ikke får nødvendig helsehjelp, når de skal ha det. Pakkeforløpene for kreft skal gi forutsigbarhet og trygghet, ikke usikkerhet. Hva mener statsråden er grunnen til at tallene er historisk lave under Arbeiderparti-regjeringen?»

Helt til slutt vil jeg takke for en fin og saklig debatt. Jeg skulle nok ønske at statsråden var litt mer offensiv, for også i svaret han ga til meg, handlet de viktigste tiltakene om hånd- og hostehygiene. Jeg tror vi alle er enige om at det er viktig, men det er klart at når det finnes vaksiner på markedet som er tilgjengelig i Norge i dag, handler det om å være litt mer visjonær og si at dette skal vi få til, at vi skal få til mer forebygging av RS-virusinfeksjon i Norge. Jeg skulle ønske at en statsråd som er veldig offensiv på veldig mange andre områder, hadde vært mer offensiv i denne saken. Dette er en sak som ikke handler om politiske skillelinjer. Det er en sak som handler om at barn skal bli bedre beskyttet. Det er en sak som handler om at foreldrene skal unngå den belastningen det er å ha et barn som nesten ikke får puste, og det handler om å ta ned det presset vi allerede har på helsetjenesten. Det er veldig mange godt sammenlignbare land som har innført forebyggende strategier mot RS-virus, der sykehusinnleggelsene har gått ned med 70–90 pst. Vi kan ikke ha det sånn at det er lommeboken til foreldrene som skal avgjøre hvor godt beskyttet barna våre er i klasserommet mot ulike smittsomme sykdommer. Jeg mener at en er nødt til å satse mer på forebyggende tiltak i Norge. Som jeg sa i mitt forrige innlegg, bruker vi store deler av helsekronene våre på en behandlingstung helsetjeneste, men vi bruker veldig lite penger på de forebyggende tiltakene som kanskje gjør at vi unngår at folk må legges inn på sykehus, eller at folk trenger tung helsebehandling i årene framover. Høyre er helt tydelig på at vi er nødt til å gjøre mer for å forebygge RS-virus i Norge, og vi har også muligheten til å gjøre det. Jeg er også spent på hva anbefalingene til Direktoratet for medisinske produkter sier. Det kan nok være at jeg var litt ivrig i mitt innlegg og skulle ha statsråden til å redegjøre for det her og nå, men det handler om at jeg blir veldig frustrert når det tar så lang tid som det gjør. Disse metodevurderingene har vært i direktoratet siden mars 2023, og en har fortsatt ikke klart å konkludere. Det er også helt riktig at når det nå kommer en anbefaling, og statsråden offentliggjør hva den sier, vil det fortsatt være en lang prosess, i hvert fall de neste to årene, for hvordan en skal få på plass de tiltakene, og hvordan en skal finansiere det på en god måte. Det synes jeg er synd, for det vil bety at det er barn som fødes i dag, som er utsatt for RS-virus, som ikke vil få den hjelpen de har behov for, og der det vil være helt avhengig av foreldrenes økonomi om de skal få tilgang til vaksine og forebyggende tiltak. Det synes jeg er grunnleggende urettferdig. Som jeg sa innledningsvis, er det ikke her de store politiske skillelinjene går, men det handler om å være offensiv, ha et engasjement og bidra til at vi får dette fort. Jeg gleder meg til den videre debatten og diskusjonen om dette. Takk for en fin debatt.

Jeg takker for svaret fra statsråden. Jeg er helt enig i at vi er nødt til å gjøre gode faglige vurderinger av dette, men da må en også huske på at ganske sterke og tunge fagmiljøer i Norge allerede har tatt til orde for at en skal ha forebyggende strategier. Barnelegeforeningen, Norsk Sykepleierforbund, Allmennlegeforeningen og folk som jobber klinisk ute på sykehusene, ser hvordan disse barna sliter. De ser hvordan det tærer på foreldrene, og at sykehusene belastes unødvendig. Når vi også ser at veldig mange sammenlignbare land i Europa har innført dette, f.eks. i Finland, der sykehusinnleggelser er redusert med 70–90 pst., mener jeg det allerede er gjort veldig sterke faglige vurderinger vi kan sammenligne med. Jeg utfordrer statsråden til å være mer tydelig på følgende: Hva er vurderingene til Direktoratet for medisinske produkter? Hva er det de anbefaler? Hva kan en si mer konkret rundt det? Det mener jeg faktisk offentligheten er opptatt av for at en skal kunne peke ut tiltak framover. Jeg mener vi må slutte å spinke og spare på forebyggende tiltak i dette landet. Vi har en helsetjeneste som er veldig behandlingstung – og det er veldig bra, for de som trenger hjelp, skal få den viktigste hjelpen – men vi må begynne å tenke mer forebygging i Norge, og da er f.eks. vaksine et veldig godt tiltak for å lykkes med det. Som jeg var inne på i det forrige innlegget mitt, kan det ikke være sånn at lommeboken avgjør hvor god helsehjelp eller hvor mange vaksiner en skal få. Vi har allerede tilgjengelighet til vaksiner for gravide kvinner i Norge, så de som har råd til det, kan i dag gå på apoteket eller til legen sin og få den vaksinen de har behov for. Hvis en imidlertid ikke har like god økonomi, får en ikke det samme tiltaket. Det er grunnleggende urettferdig at en da ikke får like god beskyttelse av barnet sitt, fordi lommeboken skal avgjøre hvor god helsehjelp og hva slags vaksine en skal få i Norge. Det er derfor Høyre vil at vi skal bygge et bredere vaksinasjonsprogram i Norge, og at vi skal satse mer på forebygging enn vi gjør i dag. Jeg skulle ønske at statsråden sa noe om hvordan vi skal jobbe på en annen måte med vaksiner i Norge. Jeg refererte i stad til at det kan ta nesten fire år fra en setter i gang metodevurdering i Direktoratet for medisinske produkter til en faktisk får det finansiert og satt ut i livet. Det er altfor lang saksbehandlingstid. Den må vi få ned. Noe jeg har tenkt kanskje kunne være en mulighet, var å se på om vi kan endre vaksinepolitikken ved f.eks. å ta vaksiner mer inn i blå resept-ordningen. Istedenfor at finansiering av det må gå gjennom Stortinget, kunne en f.eks. heller etablert en fullmaktsgrense for vaksiner, sånn at det ikke tar like lang tid som det vi ser i dag. Jeg vil gjerne at statsråden sier litt mer om hva vurderingene faktisk sier, og om hvilket tidsperspektiv en har framover.

Vi kunne i VG før sommeren lese historien om lille Emilian, som bare seks uker gammel fikk en alvorlig RS-virusinfeksjon. Å høre foreldrene Celine og Dennis fortelle om hvordan de opplevde den situasjonen, gjør inntrykk. Det var en situasjon der lille Emilian ble hastet til sykehus, lagt i pustemaskin og måtte stå i en kamp mellom liv og død. RS-virus har forskjellig alvorlighetsgrad, men det kan bl.a. føre til kraftige pusteproblemer. Å oppleve å stå i en sånn situasjon som det denne lille familien gjorde, tror jeg ingen unner noen. Hvert eneste år er det mellom 1 000 og 2 000 spedbarn som legges inn på norske sykehus med en alvorlig RS-virusinfeksjon. Dette er barn og foreldre som må stå i den samme situasjonen som Emilian, Celine og Dennis gjorde. Det er ikke bare en belastning for barna og foreldrene, det er også en belastning for en allerede veldig presset helsetjeneste, som vi kunne unngått med en del forebyggende tiltak. Nesten alle land i Europa har nå etablert offentlig finansierte forebyggende strategier mot RS-virusinfeksjon hos spedbarn, men vi har ikke gjort det i Norge – og arbeidet med en sånn forebyggende strategi henger etter. Det betyr at norske spedbarn ikke får tilbud om en like god beskyttelse mot RS-virus om en sammenligner med andre land i Europa. Det mener jeg vi er nødt til å ta på alvor, og det er også grunnen til at Høyre løfter denne saken inn i Stortinget. I de landene som har innført forebyggende strategier og legemidler mot RS-virus, enten vaksine til mor eller antistoff til spedbarnet, ser vi at antallet sykehusinnleggelser av spedbarn har gått ned med 70–90 pst. Det betyr at vaksine, antistoff og forebygging har en effekt, både med tanke på å unngå at barn utsettes for dette, og med tanke på den krevende situasjonen foreldrene må stå i, og ved at en unngår å få en mer presset helsetjeneste. Høsten 2024 anbefalte et ekspertutvalg i Verdens helseorganisasjon at alle land burde innføre en RS-forebyggende strategi. Utfordringen i dag er at selv om det allerede er tilgang på RS-vaksine i Norge, blir den ikke gitt gjennom barnevaksinasjonsprogrammet eller andre vaksinasjonsprogram. Når vi ikke har tilgang til dette i et offentlig finansiert program, bidrar det også til sosial ulikhet når det gjelder helse. Vi har altså en situasjon der det er foreldrenes lommebok som avgjør hvor god beskyttelse barna får. Sånn mener jeg vi ikke kan ha det. Vaksine er et viktig tiltak for å beskytte mot spredning av smittsomme sykdommer som RS, og Høyre er opptatt av at flere skal gjennomføre vaksinering for å bedre helsen i befolkningen og bidra til mindre belastning på helsetjenesten og samfunnet ellers. Vi skal ha gode utredninger – gode, medisinskfaglige utredninger – når det gjelder hva vi tar inn og ikke tar inn i de ulike vaksinasjonsprogrammene. Problemet er at Norge er et land der slikt tar veldig lang tid. Det mest brukte forebyggende legemiddelet mot RS-virus har vært til metodevurdering i Direktoratet for medisinske produkter siden mars 2023. Den er fortsatt ikke ferdig, selv om det skal komme noe nå i november som skal peke ut retning. Når den utredningen kommer, må regjeringen ta stilling til det, og så må en se på om en skal ta det inn i statsbudsjettet. Det betyr altså at det kan ta nesten fire år fra en setter i gang en vurdering av om en skal ha dette inn som en del av vaksinasjonsprogrammet, til det faktisk blir gjennomført. Høyre er opptatt av at vi skal ha god beskyttelse mot RS-virus, og vi er også opptatt av at det ikke skal være foreldrenes lommebok som bestemmer hvor godt beskyttet barn er mot RS-virus og andre typer smittsomme sykdommer. Derfor må vi i Norge nå sørge for at vi får på plass flere forebyggende tiltak, sånn som en har gjort i andre land i Europa. Det er grunnen til at Høyre har engasjert seg i denne debatten, for at en skal sørge for det på en bedre måte. Jeg ser fram til debatten i salen.

Jeg skal bare gi en kort stemmeforklaring når det gjelder forslag nr. 40, der ordlyden er endret til følgende: «Stortinget ber regjeringa sikre at endringar i tenestetilbodet ved Lærdal og Nordfjord sjukehus vil gje eit minst like godt fagleg tilbod på tenestestadene i Sogn og Nordfjord som i dag.» Høyre kommer til å støtte det forslaget. Vi registrerer at regjeringspartiet selv, altså Arbeiderpartiet, nå stemmer for dette, og da antar vi at de mener at dette ikke er problematisk opp mot den prosessen som allerede foregår i foretaket. – Det var bare en stemmeforklaring på hvorfor Høyre støtter det forslaget, som da vil få flertall.

For to år siden fattet Stortinget to tydelige vedtak. Det første vedtaket var at nedbygging av plasser innen psykisk helsevern umiddelbart skal stanses. Det andre var at antallet døgnplasser i psykisk helsevern skal økes i tråd med helseforetakenes framskrivinger. Nå er det over to år siden Stortinget fattet disse to vedtakene. Jeg blir ganske frustrert når jeg ser at Arbeiderpartiet i trontaledebatten i dag fremmer et løst forslag om at det skal lages en plan for å øke kapasiteten i psykisk helsevern i tråd med faglige framskrivinger. Høyre kommer til å støtte det forslaget fordi det er bedre enn ingenting, og det er viktig at kapasiteten blir økt, men vi er veldig kritiske til hvordan Arbeiderpartiet holder på. For det første: Stortinget har allerede vedtatt forslaget Arbeiderpartiet har fremmet. Spørsmålet blir da hvorfor Arbeiderpartiet ikke har fulgt opp det vedtaket de siste to årene. For det andre: Det viktigste er ikke å ha en plan, det viktigste er at kapasiteten faktisk blir økt. Det kan gjøres på kort tid, men det har Arbeiderpartiet valgt ikke å gjøre. For det tredje: Dette viser problemet med Arbeiderpartiet i regjering. Framfor å ta beslutninger, ta ansvar og få ting gjort kommer det sånne forslag som dette, der det skal lages en ny plan, settes ned et nytt utvalg eller gjøres nye utredninger. Vi kan ikke ha en helsetjeneste som styres etter innfallsmetoden fra Arbeiderpartiet, der ting Stortinget vedtar, ikke blir fulgt opp, og der det kommer forslag to år etterpå. Da blir det en resirkuleringsmaskin. Det vondeste med å holde på på denne måten – å bruke mer tid, skape mer byråkrati og ikke følge opp vedtak som Stortinget allerede har fattet – er at det faktisk er pasienten og de pårørende som må lide under konsekvensene av det. Situasjonen i psykisk helsevern er allerede ganske alvorlig. Andelen som blir avvist fra psykisk helsehjelp, har økt med 40 pst. siden 2021. Det er folk som trenger hjelp, men som blir avvist i helsetjenesten. I fjor var det 727 mennesker i Norge som tok sitt eget liv. Mange av de menneskene hadde allerede vært i kontakt med helsetjenesten for å få hjelp, uten å få den hjelpen. Da kan vi ikke holde på sånn som dette. Dette er folk som ikke har tid, folk som trenger hjelp, og det er vårt ansvar å sikre at den hjelpen er der når det er behov for den. Det er derfor Høyre mener at vi ikke trenger en plan for det – det er bare å gjøre det. Det er bare å øke kapasiteten på døgn- og dagbehandling om vi virkelig mener noe med at folk innen psykisk helsevern skal få hjelpen de trenger. Gjør jobben, og følg opp de vedtakene Stortinget allerede har fattet!

Den maktesløsheten man kjenner på når man er syk, ikke blir frisk og ikke finner et behandlingstilbud som hjelper, er stor, og den ødelegger liv. For Høyre er ikke det viktigste om folk får hjelp av det offentlige, private eller ideelle, men at folk får hjelp når de trenger hjelp. Derfor mener Høyre at makten i helsetjenesten vår alltid skal ligge hos pasienten og ikke hos systemet, for det er pasienten helsetjenesten vår er til for. Vi ser nå en alvorlig situasjon i sykehusene våre. Mange som trenger hjelp, får ikke hjelp. Etter fire år med Arbeiderpartiet i regjering har situasjonen blitt verre. Vi ser en økning i antall pasienter som blir avvist for helsehjelp. For eksempel har det siden 2021 vært en økning på 40 pst. i antall avvisninger innen psykisk helsevern – det er pasienter som trenger hjelp, men ikke får det. Vi ser helsepersonell som melder om økt belastning i arbeidshverdagen sin, og som sliter seg ut. Regjeringens såkalte ventetidsløft har ikke vært noe annet enn et skippertak for å rette opp konsekvensene av egen feilslått politikk. Vi ser kutt i helsetjenestene over hele landet på grunn av dårligere sykehusøkonomi, fra kutt i antall sengeposter på kreftavdelingen på UNN til kutt i barne- og ungdomspsykiatrien ved OUS. Det vi ser nå, er konsekvensene av Arbeiderpartiets helsepolitikk. De har styrt helsetjenesten etter innfallsmetoden og uten en klar plan – så uten en plan at alle prosjektene og problemene nå skal løses med en ny reform som heter prosjekt X, som ikke forteller noe om hva en egentlig ønsker, eller om hvilken retning en skal ta helsetjenesten i. For Høyre er det liten tvil om at det må gjøres endringer i sykehusene, og vi er åpne for å se på hva de endringene skal være. Vi er likevel helt tydelig på at rammene til sykehusene må opp, sykehusene må få mer betalt jo flere pasienter de behandler, og vi trenger større fleksibilitet, oppgavedeling og tverrfaglighet – ikke flere utvalg og flere utredninger. Høyre vil snu opp ned på helsetjenesten. I dag har vi en behandlingstung helsetjeneste, der mesteparten av helsekronene brukes på administrasjon og behandling. Det er viktig at pasienter som trenger hjelp, får hjelp, men vi må gjøre mer for å forebygge at folk kommer dit at de trenger helsehjelp. Det handler om å ta ansvar for egen helse, men det handler også om å legge til rette for en helsetjeneste som setter folk i stand til å ta det ansvaret. Høyre vil stå for en kraftig endring i helsepolitikken og vri mer av midlene over til mer forebygging. Om vi klarer å forebygge bedre, vil det være færre som trenger behandling, flere som kommer raskere tilbake i jobb, og mindre belastning på et allerede presset helsepersonell. Det vil ikke minst gi den enkelte en bedre helse. Alle vi som sitter her i salen, har vært sårbare en gang i løpet av livet, og vi vet at det er når vi er på vårt mest sårbare, vi har behov for å kjenne på mest trygghet rundt oss – trygghet for at vi skal få sykehjemsplass når vi blir syke og trenger det, trygghet for at de som kommer hjem for å hjelpe oss, har den riktige kompetansen til det, men også trygghet for at de som står rundt oss, som våre nærmeste og pårørende, ikke sliter seg ut i en motbakke mot systemet, men får god avlastning og god hjelp. NRK Brennpunkts dokumentar «Omsorg bak lukkede dører» gjorde sterkt inntrykk på oss alle da den ble sendt på tv for to år siden. Den viste forhold i norsk eldreomsorg som er uakseptable, og den viste behovet for å styrke eldreomsorgen i Norge i årene framover. Vi kan spørre oss om det virkelig har skjedd noe med norsk eldreomsorg og norsk eldrepolitikk siden den gangen. Jeg mener at Arbeiderpartiet i regjering ikke har klart å ta tak i de utfordringene vi så i NRKs dokumentar «Omsorg bak lukkede dører». Det er ikke bygd nok sykehjemsplasser, satsingen på trygghetsboliger ble skrotet, og pårørende har fått mindre og ikke mer avlastning. Vi må skape en trygg eldreomsorg, og for Høyre handler det om å sikre bygging av flere sykehjemsplasser. Det handler om å gjennomføre et kvalitetsløft i hjemmetjenesten. Det handler om å forebygge ensomhet bedre. Det handler om å bygge flere trygghetsboliger, og det handler om å få på plass flere pakkeforløp for dem som har behov for det. For Høyre handler det om å skape pasientens helsetjeneste og ikke systemets helsetjeneste.

Et av de store skillene mellom Høyre og Rødt i helsepolitikken er at vi i Høyre ønsker å ta i bruk alle gode krefter, enten det er private eller ideelle, for å sikre mangfold og valgfrihet for pasientene. Det var en av grunnene til at Høyre sist vi satt i regjering, klarte å få ned ventetidene med i snitt elleve dager. Rødt vil derimot ha mer offentlig og mer stat og mindre gode krefter med private og ideelle i helsepolitikken. Det tenker jeg er et helt fair skille mellom Høyre og Rødt. I valgkampen hørte vi Arbeiderpartiet si at de skulle ta ansvar for samarbeid og enighet på rød-grønn side, og i det flertallet inngår bl.a. Rødt. Vi hørte Arbeiderpartiet i sin første replikk hylle at en skulle få til et samarbeid mellom Arbeiderpartiet og Rødt, så spørsmålet til Rødt er: Hvilke krav kommer Rødt til å stille for at en skal ha færre private og færre ideelle som en del av helsetjenesten – i møte med Arbeiderpartiet og forhandlinger her på Stortinget?

Jeg er veldig glad for at representanten tok opp helseberedskap i sitt innlegg. Vi står overfor mange utfordringer i helsetjenesten, enten det er økende legemiddelmangel eller antibiotikaresistens. Det er også en mangel når belastninger på helsepersonell gjør at det er vanskelig f.eks. å trene og øve i fredstid – det er jo da en skal bygge den gode helseberedskapen. En av sakene Senterpartiet gikk ut av regjering på i vår, var bl.a. spørsmål knyttet til Norges forhold til Europa, Norges forhold til EU og EØS. Vi så ikke minst under koronapandemien hvor viktig og helt avhengig vi var av EU, f.eks. når det gjaldt tilgang til vaksine, smittevernutstyr, osv. Det er ingen tvil om at god helseberedskap ligger nettopp i et godt forhold til EU. Spørsmålet mitt til representanten fra Senterpartiet er om representanten mener at god helseberedskap for norske innbyggere kun ligger i nasjonale løsninger, eller at det faktisk ligger i mer europeisk samarbeid når det kommer en ny helsekrise – for det er ikke spørsmål om den vil komme, men når den vil komme.

Sykehusene våre står i en alvorlig situasjon. Vi ser helsepersonell som melder om økt belastning, vi ser pasienter som avvises i helsetjenesten, og vi ser nå kutt i flere helsetjenester. På UNN kuttes det i sengeposter på kreftavdelingen, på OUS kuttes det nå i barne- og ungdomspsykiatrien, og Helse Møre og Romsdal må de neste tre årene kutte i budsjettene med nesten en halv milliard kroner. Dette skjer altså over hele landet, og det skjer på Arbeiderpartiets vakt, med dårligere sykehusøkonomi, der en har styrt sykehusene etter innfallsmetoden. Når jeg hører innlegget fra statsråden, hører jeg en statsråd som snakker om at en inviterer til samarbeid i årene framover. Spørsmålet er hvor den samarbeidsinvitasjonen har vært de siste fire årene. Spørsmålet til statsråden er: Er invitasjonen fra statsråden til samarbeid en erkjennelse av at en ikke har lykkes med Arbeiderpartiets helsepolitikk, når en ser de alvorlige kuttene som nå gjøres i norske sykehus?