Stiftelser er en bærebjelke i det norske sivilsamfunnet. De driver kulturarbeid, idrett, forskning og velferd – ikke for profitt, men for gode formål. Derfor er det paradoksalt at vi i dag har et regelverk som behandler en liten lokalstiftelse med 80 000 kr i egenkapital på nøyaktig samme måte som en stor næringsvirksomhet, med full revisjonsplikt, uansett størrelse, og ingen mulighet for dispensasjon. Sammenlign det med aksjeselskaper, som kan fravelge revisjon ved under 7 mill. kr i driftsinntekter, eller frivillige organisasjoner, som har relativt høye terskelverdier for revisjonsplikt. Stiftelsene har ingen slik sikkerhetsventil. Halvparten av registrerte stiftelser har bokført egenkapital under 1 mill. kr. For disse virksomhetene kan revisjonskostnaden utgjøre en betydelig andel av midlene de skulle brukt på formålet sitt. Det er ikke god forvaltning. Det er sløsing med ideelle ressurser. Høyre støtter innstillingen: terskelverdier for revisjonsplikt som i hovedsak følger fritakene for små selskaper, med innføring våren 2027. Vi støtter også at regjeringen vurderer ytterligere forenklinger. Samtidig vil jeg understreke at kontroll og åpenhet må ivaretas. Tilliten til stiftelsessektoren er verdifull. Målet er ikke å fjerne tilsyn, men å forenkle og forbedre. Høyre stemmer for innstillingen.

Jeg holder dette innlegget på vegne av sakens ordfører, som er fraværende på grunn av et oppdrag utenfor Oslo i dag. Han vil takke for samarbeidet i komiteen. Det avdekker at det er større enighet mellom partiene enn det som kommer til uttrykk med tanke på flertall for noen av forslagene. Det virker å være bred enighet om at virkemiddelapparatet vårt, og herunder Nysnø, bør evalueres og vurderes nærmere. Fondet er relativt nytt, ut fra at det har 10–15 års investeringshorisont. Det ble opprettet i 2018. og en stor del av investeringene ble gjort i 2022. Det er tidlig å si noe om resultatene, men det er Høyres klare holdning at Nysnø i likhet med Investinor, Siva og andre deler av virkemiddelapparatet må tåle å bli målt på resultater, oppnåelse av målsettinger ut fra mandat og kunne endres ved behov. Rødt og Fremskrittspartiet har funnet hverandre i ønsket om å legge ned Nysnø. Det er en bemerkelsesverdig koalisjon, og den fortjener et klart svar. La meg starte med det Høyre er enige med forslagsstillerne om. Vi deler diagnosen om at det norske virkemiddelapparatet er for stort, for fragmentert og for dårlig evaluert. Vi mener statlige ordninger skal begrunnes, gjennomgås og forbedres. Det er ikke kontroversielt – det er god politikk. I den sammenheng kan det nevnes at vi i vårt alternative statsbudsjett foreslo å kutte virkemiddelapparatet med 6 mrd. kr og heller gi det i skattelette. Men det er stor forskjell på å rydde opp i virkemiddelapparatet og å vedta nedleggelse av et fond i stortingssalen uten at vi engang vet hva vi egentlig avvikler. Nysnø er ikke et subsidieprogram. Det krever ikke nye statlige bevilgninger. Kapitalen er allerede investert. Fondet reinvesterer avkastningen. Og viktigere: Nysnø fungerer i stadig større grad som et fond-i-fond-instrument – det stiller kapital til side som private investorer kan investere sammen med. Det er en vesensforskjell fra den typen aktiv næringspolitikk som handler om å kaste statlige penger etter prosjekter ingen private vil røre. Norsk Venturekapitalforening er tydelig. NHO er tydelig. DNBs analyse «Vekstlandet Norge 2026» er tydelig. Norge henger etter, ikke bare i forhold til USA, men etter i europeisk sammenheng når det gjelder tilgang på risikokapital i tidlig fase. Mens Sverige har bygget opp et selvforsterkende kapitaløkosystem som har gitt verden Spotify og Klarna, ser vi norske gründere flagge ut til Stockholm, London og San Francisco. Svaret på den kapitaltørken er ikke å gjøre den verre. Høyres diagnose er klar: Den viktigste årsaken til at privat kapital ikke strømmer inn i norsk næringsutvikling, er formuesskatten. NOU 2018: 5 var eksplisitt på dette. Det er der den store systemendringen må komme. Skattenivået for norsk næringsliv må ned på samme nivå som i øvrige nordiske land. Men inntil vi har løst det strukturelle problemet, er det ikke god politikk å fjerne de broene som faktisk finnes. Med dette tar jeg opp Høyres forslag.

Vi er helt enig i at vi skal ha matproduksjon i Norge, og vi skal ikke endre importvernet slik at det går ut over norsk matproduksjon. Det er heller ikke det som er problemet med tanke på Konkurransetilsynets anbefaling. Statsråden ønsker helhetlig politikk, som vi selvfølgelig støtter. Da er mitt spørsmål til statsråden: Er ikke et statsbudsjett hvor finansministeren skriver at dersom målet er å redusere prisen på mat, bør man ser på importvernet, del av en helhetlig politikk som statsråden nettopp etterlyste?

Statsråden maler på at dette er fra vår side, men det var altså et referat fra statsbudsjettet, som statsråden selv er del av, hvor Finansdepartementet, som ledes av Arbeiderpartiet, skriver at dersom målet er å redusere prisene på mat, bør man se på importvernet. Så da er spørsmålet: Er det slik at statsråden ikke støtter anbefalingen fra finansministeren?

Det er mange faktorer som påvirker matprisene. Finansdepartementet, som ledes av Arbeiderpartiet, skriver i siste statsbudsjett at dersom målet er å redusere prisene på mat, bør man ser på importvernet. Konkurransetilsynet sier i en av sine rapporter at dagens importvern begrenser tilbudet av varer og øker prisene for norske forbrukere. Det er derfor nødvendig med en gjennomgang og justering av importvernet, slik at det bedre balanserer hensynet til landbruket og hensynet til forbrukerne. Konkurransetilsynet og enkelte forskere har påpekt dette en rekke ganger. Tilsynet har også vært tydelig i sin anbefaling – de mener det må utredes hvilke konkrete justeringer som kan gjøres i importvernet. De mener også at slike justeringer er mulig innenfor de landbrukspolitiske målsettingene. Mitt spørsmål til statsråden er da: Vil regjeringen, i tråd med Konkurransetilsynets anbefalinger, utrede og foreslå justeringer av importvernet for å bedre konkurransen i dagligvaremarkedet?

Vi nordmenn bruker mye av inntektene våre til mat. Det har vært en høy prisutvikling på mat de siste årene, men prisstigningen er om lag lik prisveksten på mat i land vi sammenligner oss med. Krigen i Ukraina påvirker norske matpriser og bidrar til prisstigningen vi har sett de siste fire årene. Ser vi på prisutviklingen på mat opp mot lønnsutviklingen, har andelen av lønnen vi bruker på mat, gått betydelig ned gjennom mange år. Det viser at konkurranse virker. At det bare er igjen tre kjeder, og at de kontrollerer 95 pst. av matmarkedet, gjør at vi skal være spesielt oppmerksomme på prisutviklingen, ikke minst sett i sammenheng med at vi bruker veldig mye av fellesskapets penger på å holde matprisene nede gjennom overføringer til landbruket. Konkurransen i det norske dagligvaremarkedet har over tid vært gjenstand for omfattende politisk oppmerksomhet. Det er veldig bra. Flere utredninger, herunder rapporter fra Konkurransetilsynet, NOU-er og analyser fra eksterne miljøer, har pekt på at markedet er preget av høy konsentrasjon og betydelige etableringsbarrierer. Etableringsbarrierene er kanskje en av de største hindrene for en sunn framtid for dagligvarebransjen. Vi kunne med fordel fått flere dagligvarekjeder, noe som hadde åpnet for flere underleverandører, grossister og andre distribusjonsløsninger og bedre konkurranse i markedet, med bedre priser og bedre utvalg for kunden, som en god fortjeneste. Forbrukerne fortjener et bredt utvalg av varer til riktig pris. Skal vi få til det, må vi ha sunn konkurranse, basert på rettferdige og like konkurransevilkår. Menon Economics-rapporten fra 2024, som ble skrevet på bestilling fra regjeringen, peker bl.a. på importvernet, og at det er en viktig hindring for etablering av nye detaljister og grossister, ettersom importvernet gjør det utfordrende for en utenlandsk konkurrent å ta med seg egne varer fra utlandet. Det gjør det også mer utfordrende for nye detaljister uten egen grossisttjeneste å finne alternativer til de integrerte grossistene, står det i Menon Economics-rapporten. Rødt har mange forslag som ved første øyekast kan se gode ut, men som vil ha negative konsekvenser. Høyre mener at flere av forslagene vil svekke investeringsviljen i bransjen og bidra til økte priser og økt byråkrati. Utfordringene knyttet til konkurransesituasjonen i dagligvaremarkedet, er komplekse. Vi i Høyre er imot å innføre tiltak og reguleringer som både er uprøvde og inngripende, og hvor konsekvensene er ukjente. Vi mener man må prioritere tiltak som sørger for innovasjon, effektivisering og nyetableringer i alle deler av verdikjeden. Høyre vil altså stemme imot alle forslagene fra Rødt.

Først vil jeg si at jeg synes det er veldig synd at det i det hele tatt er kommet en sak til Stortinget om denne situasjonen. Det er en forferdelig sak som rammer veldig mange mennesker – studenter, familie og venner. Jeg blitt ringt opp av onkler, tanter og besteforeldre. Denne saken hadde blitt løst dersom statsråden hadde klart å utvise bare én ting, og det er fleksibilitet. Det er ingen andre utdanninger i Norge som er så kostbare som flygerutdannelsen. Det er ingen andre utdanninger i Norge hvor studenten betaler så mye penger i skatter og avgifter som det flygerstudentene gjør. Av en utdannelseskostnad på 1,2–1,4 mill. kr er det et sted over 300 000 kr – eller kanskje 400 000 kr – som er rene avgifter og skatter til staten. Noen før meg har tatt til orde for likebehandling, og det er andre som har sagt at vi må ha ordninger som gjelder for alle. Nå er det heldigvis særdeles få skoler som kan gå konkurs. Det er særdeles få eller ingen skoler hvor studentene taper så mye som flygerstudentene har gjort i dette tilfellet. Det er ingen utdannelser hvor det er mulig å gå på et så stort tap, og hvor risikoen er så høy som i den situasjonen disse studentene har havnet i. Det er heller ingen som har så høye utdanningskostnader som de må betale av egen lomme, og det er som nevnt heller ingen som betaler så mye i skatter og avgifter. Det er altså egentlig ikke så veldig mange likhetstrekk. Statsråden sa i replikkrunden at de ikke vil gi støtte til utdannelse som ikke er akkreditert. For det første er det helt uvanlig at flygerutdannelse er akkreditert av NOKUT. Det er ikke NOKUT som gjennomfører eksamen. Det er ikke NOKUT som bestemmer hvordan eksamen skal foregå verken teoretisk eller praktisk. Det er Luftfartstilsynet. Samtlige flygerutdannelser og flygerstudenter blir godkjent eller ikke av Luftfartstilsynet. Den flygerskolen som er godkjent av Luftfartstilsynet, har det som skal til for å gi den utdannelsen som skal til for å kunne bli flyger. Som mange har sagt før meg: Enten er man flyger, eller så er man ikke det. Det man har av opplæring innenfor meteorologi, kan man ikke bruke til å være meteorolog. Det man har av utdannelse innen fly- og motorlære, gir ikke rett å skru på noe som helst. Den utdannelsen man har, er veldig avgrenset. Her kunne statsråden vært fleksibel og gitt en tegning til Lånekassen om at de kunne vise fleksibilitet i en vanskelig overgangsperiode, for disse studentene skal betale tilbake lånene sine. Dette er ikke stipend; det er lån som skal tilbakebetales. Dette er en privat utdanning. Det har alltid vært en privat utdanning, og det er kun de private flyskolene som har fungert. Universitetet i Tromsø har forsøkt med flygerutdannelse. De driver fremdeles. Det har aldri fungert ordentlig, og det er tre til fire ganger dyrere enn å ta utdannelsen privat.

Da håper jeg at Kystvakten har sin tilstedeværelse neste forsøk. EU har planer om å skyte opp 300 satellitter, som nevnt, og EU vil at kritiske funksjoner innenfor satellittkommunikasjon i hovedsak skal leveres av aktører innenfor EU. Oppskytingen av satellitter i forbindelse med programmet skal bare skje fra medlemsland i EU, har noen uttalt. EU-kommisjonen jobber også med et forslag til et enormt fond som skal fremme europeisk konkurransekraft innenfor romfart. Romfart er en voksende næring i Norge, og et slikt fond vil kunne «booste» norsk næringsliv. Fra EUs ståsted er det naturlig at fondet brukes blant deres medlemsland. Statsråden har vært næringsminister en stund og lenge nok til å få et inntrykk av hva som er best for Norge: å forbli utenfor eller å bli medlem av EU. Mitt spørsmål til statsråden er da: Hva er statsrådens konklusjon så langt, er Norge best tjent med å forbli utenfor EU eller er Norge best tjent med å søke medlemskap i EU?

Det var egentlig svaret på mitt neste spørsmål, ikke det svaret jeg ønsket, så jeg prøver igjen: Romhavnen på Andøya kan bli strategisk viktig for Norge og Europa. Det er viktig for Norge og Europa å bli mer selvstendige på informasjonsinnhenting fra rommet. EU har varslet at de skal sende opp 300 satellitter. I tillegg har Tyskland varslet at de skal skyte opp et stort antall satellitter. Til dette har Andøya en viktig plass, og Norge har store muligheter. Norsk romindustri har virkelig gode muligheter for å vokse, men det er en bransje som krever tillit – tillit er helt avgjørende. Europeerne er ikke vant med at nasjonale myndigheter sitter med hendene i fanget og satser på at alt går bra, de sørger for at alle eventualiteter blir ivaretatt, ikke minst sikkerheten. Derfor er det vanskelig å forstå at Kystvakten ikke lå i beredskap. Mitt planlagte spørsmål var egentlig det statsråden svarte på, så da gjentar jeg det rett og slett: Hvorfor var ikke norsk myndighetsutøvelse til stede og sikret at den rakettoppskytingen gikk som planlagt?

Nå over til noe helt annet, og det er «outer space» og Andøya Space Center. Rett før påske talte næringsministeren ned fra ti. Næringsministeren skulle følge rakettoppskytningen fra Brussel sammen med representanter fra norsk og europeisk næringsliv. Det skulle bli en historisk rakettoppskytning, men endte med en pinlig utsettelse. Politiet i Nordland hadde iverksatt ferdselsforbud i området rundt Andøya Spaceport, men det var ingen der til å håndheve forbudet. Det er vel kjent at det er noen gnisninger mellom fiskere og romvirksomheten, så myndighetene var absolutt advart. Oppskytningen var veldig viktig for norsk renommé – for norsk omdømme. Et par steinkast fra Andøya ligger hovedbasen til Kystvakten. Det er de som har politiansvaret på havet, og de burde vært til stede og sikret forbudsområdet. Mitt spørsmål til statsråden er da: Hvorfor var det ikke norsk myndighetsutøvelse til stede for å sørge for at oppskytningen foregikk slik den skulle?

På vegne av stortingsrepresentantene Margret Hagerup, Kari Sofie Bjørnsen, Monica Molvær, Haagen Poppe, Ove Trellevik, Bård Ludvig Thorheim og meg selv har jeg den ære å framsette et representantforslag om økt produksjon og eksport av norsk lokalmat og drikke.

Likhet er en viktig verdi i Norge. Dette er en verdi som ikke treffer mennesker med funksjonsbegrensninger så godt som vi ønsker. Det er lett å forstå at det oppleves urettferdig med ulike tillegg for drosjer som er bygd for transport av rullestoler. Det er fordyrende å bygge drosjer som er tilpasset rullestoler, og det er rimelig at drosjeeierne får refundert noe av kostnadene. Avgiftssystemet på bilene er fra statens side også i favør av å bygge om drosjer. Rullestoltilpassede drosjer er fritatt fra engangsavgiften. Det er ikke ønskelig at påslaget for rullestolbrukere er vesentlig høyere i de 37 kommunene hvor prisene ikke er regulert. Derfor er vi del av en samlet komités innstilling. Samtidig kan en slik forskriftsendring gi utilsiktede konsekvenser. Maksimalpris er et inngripende virkemiddel som kan gi uønskede utslag dersom prisnivået settes feil. Det vil f.eks. være uheldig dersom forskriftsendringen fører til at antall drosjer som tilpasses rullestol, fortsetter å falle. Det har vært en nedgang i antall rullestoltilpassede biler siden 2014. Vi mener derfor at det er lurt å evaluere endringene etter to år.

Det er ingen som snakker ned bonden. Kristjánsson forsøker å lage en konfliktlinje som ikke finnes. Dersom han hadde lest sakspapirene, tror jeg helt sikkert han hadde klart å utlede det derfra. Det er åpenbart en misforståelse blant enkelte i denne salen, i hvert fall slik jeg oppfatter det. Redusert importvern er en risiko for norske arbeidsplasser i matindustrien, sa Fiskaa. Kristjánsson påstår at vi skylder på bonden. Det er absolutt helt feil. Kristjánsson prøver å løfte de rike eierne av dagligvarekjedene, som han påstår at vi vil beskytte, men de er like opptatt av importvern som det bøndene er. Det er nettopp importvernet som hindrer Lidl i å etablere seg i Norge. Det er importvernet som gjør at disse tre kjedene kan få lov til å utøve sin makt alene, ved at utenlandske eiere ikke får anledning til å etablere seg – det begrenser i hvert fall deres muligheter. De to delene av matkjeden har like interesser – bonden og dagligvarekjeden har like interesser av importvern. Vi er for importvern. Vi er blant dem som mener at det er riktig, men at det går an å evaluere det fra tid til annen. De som er mest opptatt av å ta bort importvernet, er først og fremst kundene, men matindustrien er det også. Når det er matprodusenter, kjøttprodusenter, som forteller at de tjener penger, men at det er så utfordrende å få tak i kjøttråvarer at de vurderer å legge ned, er det også skummelt for hele bransjen. Vi skal også være klar over at matindustrien, som tross alt sysselsetter veldig mange, har en interesse av å gjøre det enklere med import. Som nevnt er det vi ute etter, å få utredet importvernet for å se om det er muligheter for å justere noen grenser her og der. Det er altså slik med utredninger at de vil vise dersom det er behov for å stramme inn. Det må man være innstilt på, og det er vi også åpne for, ellers hadde man ikke tatt sjansen.

Bare så det ikke er noen tvil: I Høyres program står det at vi vil ha et landbruk i hele landet. Vi vil også beholde importvernet, men vi vil gjennomgå og lette på importvernet for enkelte matvarer. Konkurransetilsynet sier i en av sine rapporter at dagens importvern begrenser tilbudet av varer og øker prisene for norske forbrukere. Det er derfor nødvendig med en gjennomgang og justering av importvernet, slik at det bedre balanserer hensynet til landbruket og hensynet til forbrukerne. Blant annet virker det som grenseverdiene for tilberedte matvarer og ferdigvarer er unødvendig kompliserte. Selv om disse varene utgjør en liten andel av det totale vareutvalget, og de fleste varer ikke er begrenset av importvern, er det tegn på at importvernet i denne sammenhengen har en dempende effekt på konkurransen. Konkurransetilsynet og enkelte forskere har påpekt dette en rekke ganger. Tilsynet har også vært tydelige i sin anbefaling. De mener det må utredes hvilke konkrete justeringer som kan gjøres i importvernet. De mener også at slike justeringer er mulig innenfor de landbrukspolitiske målsettingene. Finansdepartementet, som altså ledes av Arbeiderpartiet, skriver i siste statsbudsjett at «hvis det er ønskelig å redusere prisene på mat, bør man heller se på importvernet». Det var gjort i denne perioden. Departementet skriver også at importvernet er det som i størst grad skiller Norge fra våre naboland Sverige og Danmark. Det vi foreslår i vårt representantforslag, er å be regjeringen, i tråd med konkurransetilsynets anbefalinger, utrede og foreslå justeringer av importvernet for å bedre konkurransen i dagligvaremarkedet. Vi foreslår også at Konkurransetilsynet i større grad kan følge opp landbrukssektoren, på lik linje med hvordan de følger opp resten av verdikjeden for mat. Til slutt foreslår vi at regjeringen gjennomfører og offentliggjør en samlet marginstudie av hele verdikjeden for dagligvarer. Kort oppsummert handler vårt forslag kun om å be om en utredning, slik at vi kan se hvor det er muligheter til å endre på importvernet. Vi frykter vel ikke en kompetansebasert debatt? Finansdepartementet får tydeligvis ikke støtte fra sine egne i Stortinget, og vi er takknemlige for at FrP støtter vårt forslag. Å hevde, som enkelte gjør, at vi foreslår å ta bort eller kutte importvernet, er altså feil. Å påstå at dette har beredskapsmessige konsekvenser, er ikke riktig.

Representanten Pollestad sa ved to anledninger at Høyre foreslår å redusere importvernet. Enten er han nonchalant, eller så har han ikke lest sakspapirene, for i sakspapirene til neste sak foreslår vi at Stortinget skal utrede importvernet. Det er noe helt annet enn at vi foreslår å redusere importvernet. At vi foreslår at regjeringen skal utrede importvernet, kan også føre til at enkelte produkter kan bli anbefalt et styrket vern. En utredning kan slå i begge retninger, og det er ikke slik at man automatisk vil redusere importvernet på alle produkter etter en utredning. Pollestad forsøker seg på et rimelig billig poeng om at vi vil ta inn mer mat med melk som har vært utsatt for Bovaer som råvare. Da forutsetter han at alt vi i dag får inn av produkter hvor det er brukt melk, har en høy kvalitet, men en utredning kunne også vist at det er produkter vi ikke bør importere. Det er bra at Pollestad er opptatt av matkvalitet. Jeg hadde håpet han hadde vært like opptatt av kadmiuminnholdet i løk, hvor jeg oppfatter at han kanskje er litt mer slepphendt. Universitetet på Ås hevder i hvert fall at NOPA ikke blir akkumulert i kroppen, men det gjør kadmium. Universitetet på Ås hevder at en mann på 75 kilo kan drikke 22 500 liter melk per dag før han kommer til faregrensen for NAPO, mens innholdet av kadmium i kroppen akkumuleres og gir en påvisbar fare for kreft.

Klimamålene til landbruket skal bestå, det er vi vel antakeligvis enige om. Det er heller ingen tvil om at landbruket gjør en stor innsats med å kutte og redusere utslipp til sjø, luft osv. Bovaer var jo ment til å skulle ta mye av utslippene, men når vi nå ikke får den effekten av Bovaer, på hvilke områder tenker da landbruksministeren seg at landbruket nå bør intensivere sine områder for å ta inn den slakken som vi nå på en måte får fra Bovaer?

I statsrådens svar til komiteen om denne saken anbefalte statsråden ikke å forby Bovaer. Kan statsråden begrunne hva som er årsaken til at man ikke ønsket det?

Hensynet til dyrevelferd skal ha førsteprioritet i denne og alle andre saker. Vi har behov for å redusere klimautslippene, og landbruket skal ta sin del, men det skal ikke gå ut over dyrenes helse. Usikkerheten omkring Bovaer gjorde det fornuftig å pause bruken og er altså noe vi i Høyre støtter. Vi er også enige om at bruk av metanhemmende fôr ikke skal være et krav for å motta husdyrtilskudd slik situasjonen er nå. Samtidig er det slik at klimaavtalen mellom staten og landbruket gjelder fremdeles, så det som skjedde med Bovaer, betyr at landbruket må finne andre områder å kutte utslippene på for å nå de målene som er avtalt. Det bør være gjennomførbart basert på de erfaringene landbruket har opparbeidet seg fra første avtaleperiode. Norsk landbruk står for 9 pst. av landets totale utslipp av klimagasser. Av dette står metan for 58 pst. Derfor ble Bovaer ansett som det viktigste tilskuddet for å få ned landbrukets klimautslipp. Det er et viktig poeng at de fleste organisasjonene til landbruket støttet bruk av Bovaer som fôrtilskudd. Når det gjelder klimautslipp, er det flere naturlige fôrtilsetninger som kan brukes for å redusere landbrukets utslipp av metan. Fôr basert på rødalger, tang, hvitløk og essensielle oljer er noen eksempler. Forskning og bruk av naturlige fôrtilsetninger er absolutt ønskelig. Fremskrittspartiet, SV, Senterpartiet og Rødt har et forslag som ser bra ut, men som i realiteten ekskluderer videre forskning på Bovaer. Det foregår forskning på NMBU, altså universitetet på Ås, i dag. Jeg har tillit til at de er kompetente til å avgjøre om de skal forske på det eller ikke. Dersom de ønsker å fortsette å forske på Bovaer, mener jeg det er feil at Stortinget skal blande seg inn i deres faglige vurderinger. Universitetet arrangerte et seminar om metanhemmeren Bovaer for tre uker siden. Hensikten med seminaret var kunnskapsløft og forskningsbasert diskusjon, altså et tema de fire nevnte partiene mener norsk landbruk ikke har behov for. Det kan hende at næringskomiteen bør invitere universitetet på Ås til et internt seminar, slik at våre beslutninger om dette temaet også blir faktabaserte.

Utenriks- og forsvarskomiteen leverte nylig sin innstilling til et representantforslag om å utrede norsk EU-medlemskap. I innstillingen går Arbeiderpartiet mot en slik kunnskapsinnhenting. Representanten Ine Eriksen Søreide etterlyste en utredning av norsk EU-medlemskap allerede i mai 2022 i denne sal og fikk til svar fra daværende næringsminister Vestre at det ville være et veldig omfattende arbeid. Men slik kunnskap ville vært veldig nyttig for videre utvikling av norsk landbruk. Vi trenger en ny debatt om Norges tilknytningsform til Europa, og den må være fordomsfri og kunnskapsbasert. Kan statsråden forklare hvorfor Støre-regjeringen motsetter seg å utrede hvilke konsekvenser et norsk EU-medlemskap vil ha for ivaretakelsen av norske interesser i samarbeidet med EU?

Jordbruk og matproduksjon gir 30 millioner arbeidsplasser, noe som tilsvarer 15 pst. av alle arbeidsplasser i Europa. I Norge utgjør jordbruk og matproduksjon bare 3 pst. av alle arbeidsplasser. Matindustrien sliter med tilgang til råstoff fra norske slakterier og meierier. En fersk rapport viser at den norske markedsreguleringen gir flere feilintensiver. Det har bl.a. medført at mange tusen tonn kjøtt har ligget på reguleringslager, samtidig som bedrifter i kjøttbransjen har fått manko på kjøtt til sine produksjoner. Rapporten stiller dessuten spørsmål ved om fellesfinansiert reguleringslagring av kjøtt faktisk bidrar til økt bondeinntekt, ettersom reguleringslagret vare må selges i det norske markedet til redusert pris. Vil landbruks- og matministeren ta initiativ til å få utredet hvorvidt dagens markedsregulering for kjøtt og egg faktisk bidrar til økt bondeinntekt under de forutsetningene som i dag gjelder?

Norsk landbruk er ikke helt utenfor EU. Norge har valgt å ta inn EUs regler om mattrygghet. EU-lovgivningen stiller verdens strengeste krav til hygiene, dyrevelferd og behandling av mat og drikke i alle ledd. De strenge kravene har ført til at også vi i Norge har måttet stille strengere krav til f.eks. meierier og slakterier. Landene som er med i EU, er en del av EUs landbrukspolitikk, men de har samtidig full anledning til å ha sin egen landbrukspolitikk i tillegg. Å stå utenfor EU har ikke hindret det EU-motstanderne frykter: stordrift, økonomisk press og konsentrasjon av eierskap. Det blir færre og større gårdsbruk, og sysselsettingen går ned, også i Norge. Erfaringene fra Finland, Sverige og Østerrike viser at de landene som lyktes best, var de som brukte mange år før medlemskap på å tilpasse seg et medlemskap. Mitt spørsmål til landbruksministeren er da: Hvilke tiltak bør vi da sette inn for å forberede norsk landbruk på en tettere integrasjon med Europa?

Ting tyder på at Island vil framskynde sin EU-søknad, og til Politico kunne kilder nylig avsløre at en folkeavstemning på sagaøya kan bli aktuelt så tidlig som i august i år. Det skyldes den endrede verdenssituasjonen, ikke minst gjennom Trumps sterke interesse for Grønland, noe som har gitt liv til EU-debatten på Island. Trumps sterke interesse for Grønland har også skapt økt interesse og forståelse for EU her hjemme. Jordbrukssektoren er kanskje den sektoren som vil påvirkes mest av et EU-medlemskap. I stor grad skyldes det hvordan norsk landbruk er innrettet, ikke minst siden landbruk er så sterkt utsatt for landbrukspolitiske mål og virkemidler. For oss i Norge er det viktig med et landbruk i hele landet, sikker selvforsyning og bosetting over hele landet. Landbruk er en viktig del av distriktspolitikken vår. Dette er viktige elementer også for oss i Høyre. EU er også opptatt av å sikre europeisk matproduksjon, matsikkerhet, bønders inntekter og landbruk som del av europeisk distriktspolitikk. Denne betydningen har økt i EU i deres møte med et forverret trusselbilde. Det vil derfor være hensiktsmessig å knytte norsk landbruk tettere opp mot de initiativene som nå tas i Europa, både for å trygge grunnlaget for norsk landbruk på sikt og for å legge grunnlaget for et mulig framtidig norsk medlemskap. Enkelte har antydet at det norske landbruket trenger åtte til ti år på å tilpasse seg et EU-medlemskap. Mye skjer på så mange år, så mitt spørsmål til landbruksministeren er: Hva gjør regjeringen for å forberede det norske landbruket på et eventuelt EU-medlemskap?

Når det gjelder disse restaureringsmidlene på 95 mill. kr som søknadsfristen da har gått ut for: Etter hva jeg forstår, er det søknader for rundt 500 mill. kr til den potten, så det er søkt om vesentlig mer enn det potten tilsier. Det er heller ikke gitt at fiskerne egentlig får noe fra den potten, der er vel ikke noe som helst fordelt på forhånd. Hvordan vil statsråden sikre at de 15 mill. kr som er satt av til omstilling i Oslofjorden, faktisk bidrar til aktiv næringsutvikling og nye arbeidsplasser for berørte fiskere – bl.a. gjennom støtte til ombygging av fartøy, skånsomme fiskerimetoder og utvikling av nye blå næringer – slik at fiskerne hjelpes videre i arbeid med å hente mat fra havet eller å bidra til å rense Oslofjorden gjennom f.eks. næringshager, framfor å bli skjøvet ut av næringen som følge av regjeringens egne restriksjoner?

Det er satt av 15 mill. kr til omstillingstiltak. Det er 250–300 fiskere som er aktuelle søkere, så dette blir ikke mer enn 50 000–60 000 kr per fisker. Tilskuddet, som kalles for omstillingstiltak, er ikke tilstrekkelig i forhold til de faktiske og dokumenterbare inntektsbortfallene for yrkesfiskerne som helt eller delvis har mistet sitt livsgrunnlag. Statsråden sa nettopp at søknadsfristen har gått ut, og etter hva jeg forstår, har ikke de som skulle søke, egentlig visst hva kriteriene gikk ut på. Mitt spørsmål blir da: Er dette ment brukt for å omstille fiskerne fra et liv på sjøen til et liv i et helt annet yrke på land, eller er det ment for å omstille dem slik at de kan fortsette som fiskere andre steder i Norge? Og hva tenker statsråden om at det beløpet fiskerne kan søke om, i snitt kun blir på 60 000 kr per fisker?

Takk til statsråden for hennes redegjørelse for Stortinget for to uker siden. Det er nyttig med en oppsummering av regjeringens arbeid, men jeg savner noen tanker og perspektiver omkring arbeidet vi står foran. Jeg skulle gjerne hørt litt om statsrådens strategi for og høyere himmel over den jobben som skal gjøres for Oslofjorden, og for ivaretakelsen av fiskerne. Tilstanden i Oslofjorden er kritisk, og det var på tide å intensivere tiltakene for å ta vare på fjordens flora og fauna. Det har blitt vedtatt flere planer og gjennomført flere tiltak tidligere, uten at det har gitt den nødvendige endringen og resultatet. Vi i Høyre støtter i hovedsak regjeringens tiltak for Oslofjorden. Det er behov for å innføre restriktive tiltak for å få livet tilbake i fjorden, men vi er veldig kritiske til oppfølgingen av fiskerne og næringen som rammes. Dette har vi sagt fra om siden planen ble lansert i høst. «Den lokale fiskerinæringen i Oslofjorden har stått i mye usikkerhet over lengre tid,» sa statsråden i sin redegjørelse. Det er ingen tvil om at de som lever av å høste fra fjorden, tar en stor del av byrden, og de kjenner på usikkerheten hver dag. Denne usikkerheten burde vi fått mange svar på i statsrådens redegjørelse, men det gjorde vi ikke. Regjeringen har åpenbart tenkt at fiskerne skal få sin lønn fra Nav, men dette er ikke alminnelige arbeidere som blir arbeidsledige. Dette er selvstendig næringsdrivende med gjeld på båt og bruk med sikkerhet i hus og hjem. Nav dekker en liten del av inntektstapet, men de dekker ikke tilsvarende gjelden på båtene. En konkurs for fiskerne blir dramatisk dersom det ender opp med tap av selve hjemmet. Fiskeforbudet er langt på vei et yrkesforbud for fiskerne som har livnært seg av fisket. Det gjør at de må ivaretas på en langt bedre måte enn regjeringen har lagt opp til. Regjeringen har budsjettert med en kompensasjonsordning for fiskerne, men fiskerne lever fortsatt i det uvisse når det gjelder hvem som får støtte, hvor mye de får, og hvilke krav som skal innfris for å få støtte. Dette er ikke bra nok med tanke på at restriksjonene ble innført fra 1. januar i år. Dette vitner om manglende respekt for en yrkesgruppe som fortjener en forutsigbarhet. Det er satt av 15 mill. kr til omstillingstiltak. Det er 250–300 fiskere som er aktuelle søkere, så dette blir ikke mer enn 50 000–60 000 kr per fisker. Tilskuddet kalles for omstillingstiltak, men vi vet ennå ikke hva de skal omstilles til. En redegjørelse fra statsråden burde inneholdt svar på de mange spørsmålene fiskerne og interesseforeningene har. Fiskerne må søke om penger på kriterier som ikke er avklart. Redegjørelsen kan gi inntrykk av at det har vært gode dialoger mellom fiskerne og deres organisasjoner. Det er ikke min opplevelse, og det er heller ikke de tilbakemeldingene jeg får fra bransjen. De har levd i det uvisse siden fiskeforbudet ble kjent i sommer. De har ikke hatt klart for seg hva 2026 skulle føre med seg. De har hatt en kjip høst og jul. Spørsmålene var mange: Hadde de en jobb å gå til når nyåret kom, og hvordan skal gjelden for båt og redskap betales? Det har vært møte mellom departementet og interesseorganisasjonen for fiskerne, men det virker som det er stor avstand mellom forventninger og hva regjeringen vil bidra med. Det handler ikke bare om penger, men også om hvordan bidragene skal virke. Hva ønsker egentlig regjeringen å oppnå med omstillingsmidlene? Skal de omstilles til et annet yrke, skal de omstilles til å fiske andre steder i Norge, eller skal de omstilles til å bli bidragsytere for en renere Oslofjord? Dette fikk vi ikke vite noe om i statsrådens redegjørelse. Fiskerne mener potten på 15 mill. kr ikke er tilstrekkelig i forhold til de faktiske og dokumenterbare inntektsbortfallene for yrkesfiskerne, som helt eller delvis har mistet sitt driftsgrunnlag. Fiskerne har et ønske om å være del av løsningen – kunne sette opp marine nyttehager, rense fjorden for spøkelsesteiner og annet skrot, få bidra aktivt til naturrestaurering i Oslofjorden. Grønn omstilling handler ikke bare om å stanse aktivitet, men om å endre retning. Med riktig bruk av disse 15 millionene kan Oslofjorden bli et nasjonalt forbilde for hvordan natur, arbeid og verdiskaping kan gå hånd i hånd. Fiskerne står klare til å ta ansvar. Nå trengs politisk vilje til å gi dem verktøyene. Etter redegjørelsen sitter jeg altså igjen med flere spørsmål enn svar. Spørsmålene er ikke kompliserte, de er bare praktiske, og noe regjeringen burde hatt klare svar på da handlingsplanen ble fremlagt. Da hadde fiskerne, som tross alt tar den største belastningen, fått en fortjent forutsigbarhet.

«Avinor er en del av totalforsvaret», sa statsråd Nygård i sitt hovedinnlegg. Ja, det er bra å høre, men da må vi også sørge for at Avinor har detektorer som de kan bruke som del av totalforsvaret. Mens i replikksvaret til Helleland sier Nygård at Avinor ikke har noen rolle i krig. Da er det Luftforsvaret, da er det Forsvaret. Da har han ikke forstått hva totalforsvaret er. Kort oppsummert: Definisjonen på totalforsvaret er å bruke våre samlede ressurser for å forsvare oss, og det dreier seg om både private og offentlige ressurser, og som del av det er Avinor. Avinor har en veldig viktig rolle også i krig, for det er de som disponerer og bruker flyplassene, som også har en rolle i krig. Det var ikke dronedeteksjonssystem på Høyres vakt. Tenk å si noe sånt! Dette er en teknologiutvikling som går så raskt at det på Høyres vakt, fram til 2021, vel knapt var noe dronedeteksjonssystem, men nå kan vi reise 86 km den veien der, til Kongsberg. Der selger de og leverer dronedeteksjonssystem. Sannheten er at det er bedre teknologisk dronedeteksjonssystem på kortbanene våre, hvor det er remote control-system, enn det er på Gardermoen. På alle de stedene hvor vi har remote control-system, er det altså sensorer som plukker opp fugl i luften. Totalforsvaret dreier seg altså om å bruke samfunnets samlede midler, og at staten da går inn og bruker store ressurser på sensorer som ikke totalforsvaret kan bruke, er misbruk av fellesskapets midler.

Jeg har flydd i omtrent 40 år, hvorav 22 år som yrkesflyger. Før alle avganger og alle landinger har tårnkontrollen gitt en klarering, som betyr at flygeleder har gjort hva hen har kunnet for å sikre meg at det ikke er fly, biler, elg, modellfly eller andre hindringer som kan skape risiko for flygningen. Avinor har valgt et dronedeteksjonssystem som kan oppdage 90 pst. av dronene. Dette er ikke i tråd med den standarden og kvaliteten som forventes av alle ledd i luftfarten. Når en flygeleder klarerer et fly for avgang eller landing, kan de bare garantere med omtrent 90 pst. sikkerhet at det ikke er droner i veien – for et rutefly med et par hundre mennesker ombord. Som profesjonell flyger er dette helt uforståelig og fullstendig i utakt med den kvaliteten og de kravene luftfarten for øvrig har til sikkerhetsnivå og -forståelse. 10 pst. høres ikke veldig mye ut, men når en tenker på at Avinor detekterte snaut 6 000 droner innenfor 5 km radius fra sine lufthavner i 2024, betyr det at det var ca. 700 droner lufttrafikktjenesten ikke hadde oversikt over. Er dette godt nok? For komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Rødt er dette tydeligvis godt nok. Det vi ser her, er en omtrentlighetskultur som bryter med den sikkerhetstenkningen luftfarten er tuftet på, en sikkerhetskultur som gjør flygning til den desidert sikreste transportformen. Nei, det er ikke krav i luftfartslovgivningen om å ha dronedeteksjonssystemer på lufthavner. Det burde heller ikke være et detaljkrav til norske luftfartsmyndigheter. Teknologiutviklingen går raskere enn lovgiver klarer å henge med. Enhver som har luftfartens sikkerhetskultur i ryggraden, vil uansett gjennomføre de tiltakene som er nødvendig for å opprettholde nødvendig sikkerhetsstandard. Nå har vi hatt en rekke rapporterte droner Avinor ikke har klart å fastslå hva var. Med en begrensning til kun å oppdage droner fra én kinesisk produsent, har heller ikke flygelederne hatt nødvendig verktøy til å verifisere om observasjonene har vært reelle. Dette handler om regulariteten på lufthavnene, sa Nygård nylig. Natt til 23. september i fjor var luftrommet rundt Gardermoen stengt på grunn av rapporterte droner. En rekke fly måtte avbryte flygningen til Gardermoen, noe som ga flyselskapene vesentlig med ekstrakostnader. Denne kvelden virket ikke det kinesiske systemet for droneovervåkning, noe som i seg selv er betenkelig. Å velge det billigste utstyret har kostet flyselskapene dyrt allerede, og det kommer til å koste mer. Vi skal prise oss lykkelige for at det ikke har gått en drone inn i en flymotor, for hvem skal da havarikommisjonen stille til ansvar? Det er ikke for sent for Arbeiderpartiet og Rødt å vise befolkningen at de ønsker å ta vare på flysikkerheten i Norge.

Det hele startet med manglende informasjon til Stortingets europautvalg. Det var 152 rettsakter som var oppe til behandling, og der var ikke løk eller kadmium nevnt. Så grunnen til at jeg var veldig opptatt av å utsette fristen til landbruket med ett år før jul, var at jeg forventer at landbruket får den samme forutsigbarheten som alt annet næringsliv i Norge. Regjeringen fikk saken fra EU i 2021. De satt på den i fire år, og så ga de da landbruket et lite år til omstilling. Senterpartiet kan godt kritisere oss, men noe av årsaken til at saken ble liggende før den kom ut, var at Senterpartiet var i regjering, så de hadde definitivt et ansvar for å gi landbruket forutsigbarhet. Noe av det som er årsaken til at jeg nå aksepterer å støtte forslaget, er dette med erstatning, og Une Bastholm sa det ganske tydelig i sitt innlegg. MDG er en av forhandlingspartnerne for å få budsjettet i land. Hun setter som forutsetning at regjeringen nå legger dette inn i revidert nasjonalbudsjett. Det er det veldig godt at hun sa, og det bør være en god støtte for bøndene, som gjør at de kan føle seg sikre. Det var ikke opprinnelig lagt opp til erstatning for løkbøndene da saken var oppe før jul, men det er det altså nå, og det burde ligge til rette for at de får den nødvendige erstatningen dersom løken kommer over disse grenseverdiene. Så er det viktig at denne saken omhandler mye mer enn løk. Den omhandler også andre matprodukter, og den omhandler tilliten til norsk mat. Det som var det triste med debatten som var før jul, slik den utartet seg, var at det ble stilt spørsmål ved norsk matkvalitet. Det bør vi ikke gjøre. Vi bør alle gjøre det vi kan for å hegne om kvaliteten på norsk landbruk og på norsk matkvalitet, og da bør vi heller ikke reklamere for at kadmium ikke er farlig. Det gir et feil inntrykk, for det er altså ikke riktig. Kadmium er farlig. Det visste vi også før jul, men i hvert fall jeg var innstilt på å utsette det ett år for at landbruket skulle få tid til omstilling. Tor André Johnsen har betimelig kritisert meg for at jeg ikke har varslet tilstrekkelig. Det varselet skulle Johnsen ha fått, det tar jeg til etterretning og beklager, og jeg blir gjerne med til Stange og besøker løkbøndene, for all del.

Det er urolige tider. Som en småstat er vi mer avhengig av internasjonale avtaler og regler enn de fleste andre land. Som en av verdens største sjøfartsnasjoner er vi ekstra avhengig av at de store landene rundt oss respekterer avtalene og verdensordenen som er bygd opp etter krigen. Når de store landene setter den internasjonale rettsordenen i spill, må vi knytte oss tettere til en større allianse. Det betyr i klartekst EU. Etter russisk tradisjon og tenkning eksisterer småstater kun fordi en av verdens store stater holder hånden over dem. Nå ser det ut til at USAs president er i ferd med å følge den samme filosofien. Før sa de om telefonkatalogens Gule Sider at enten er man der, eller så er man der ikke. Sånn er det med medlemskap i store og små foreninger også. Vi kan godt være støttemedlem og ha noen goder, men det er kun ved fullt medlemskap vi oppnår alle organisasjonens fordeler. Vi så det da pandemien rammet oss. Som utenforlandet var vi nær ved å gå glipp av livsviktig beskyttelsesutstyr, men vår gode nabo og EU-medlem hjalp oss. Vi lå også an til å komme langt bak i vaksinekøen, slik som Canada, men igjen fikk vi hjelp fra våre naboer i Sverige og EU. Vi kan ikke basere oss på tilfeldig hjelp i krisetider. Norge er tuftet på flaks. Vi har den største forekomsten av torsk i havet. Fossefallene gir oss rimelig energi. I havet fant vi olje og gass. På land finnes sjeldne jordarter vi trenger til alt av elektronikk. Vi skal heller ikke glemme at vi bor i et rolig og fredelig hjørne av verden, men flaks skal forvaltes, og lykke skal ikke trekkes for langt. «Sikkerhetspolitikk, energipolitikk og handelspolitikk veves stadig tettere sammen», sa næringsministeren. Da konflikten rundt Grønland toppet seg nylig, var det EU som kunne true USA med handelsrestriksjoner. Det virket. Dersom Norge blir utsatt for en konflikt, er det ikke gitt at EU vil stille opp for oss på samme måte, siden vi er utenforlandet. «I dagens pressede handelspolitiske situasjon legger EU vekt på å beskytte egen industri og sin økonomiske sikkerhet», sa statsråden. EU-landene er ikke bare våre viktigste handelspartnere, de er også våre naboer og naturlige støttespillere i godt og vondt. Næringsministerens handelspolitiske redegjørelse tirsdag tydeliggjør vår internasjonale avhengighet. Det er bra. Slik verden er rundt oss i dag, ville det vært naturlig at næringsministeren hadde vært helt tydelig på at EØS-avtalen er vel og bra, men at EU-medlemskap er det eneste som vil trygge Norge i en usikker verden. Litt om løk helt til slutt: Årsaken til at vi var med på flertallet før jul, var at landbruket må ha en forutsigbarhet. Regjeringen satt på saken i fire år. Årsaken til at vi nå har kommet med dette løse forslaget, er at vi legger til rette for at løkprodusentene skal få erstatning dersom de kommer over de grenseverdiene. I tillegg er det flere andre produkter som er utsatt for kadmium enn bare løk, f.eks. barnemat.

Vi må skape før vi kan dele. Vi politikere er veldig opptatt av å utvikle velferdsordningene. Stadig nye ting skal bli gratis, eller mer presist: Staten skal dekke stadig flere av våre private utgifter. Budsjettforliket er en samling med gode intensjoner og nye utgifter til en verdi av 15 mrd. kr. Alle pengene skal hentes fra et sted. Det er vanskelig å finne en politikk i budsjettforliket som utvikler inntektssiden – annet enn å øke skattene, da. Norsk økonomi er marinert i olje. Oljen gjør det mulig å la statens utgifter fortsette å ese ut. Tiden for å satse mer på landbasert næringsliv er overmoden. I Norge får oljeselskapene 78 pst. skattefradrag for å lete etter olje fram til de tjener penger. Det er vel og bra. Det som er farlig, er at oppstartsbedrifter må betale formuesskatt før de i det hele tatt har tjent en krone. Vi bruker altså motsatt logikk for dem som utvikler framtidens næringsliv, i forhold til dem som forlenger oljeutvinningen i Nordsjøen. Overbeskatter man torsken, blir den borte. Overbeskatter man folk, blir de også borte. Det skjer rett foran øynene våre, men de røde partiene tar det ikke inn over seg. Vi må skape før vi kan dele. Budsjettforliket handler i realiteten kun om å dele. Skal vi klare å ta vare på velferdssamfunnet vårt samtidig som inntektene fra oljesektoren faller, må vi utvikle en bedre politikk for alle dem som vil skape. Skal næringslivet vokse og skape arbeidsplasser, må bedriftene utvikle nye produkter. En rekke bedrifter får ikke utviklet nye produkter fordi pengene som skulle blitt reinvestert i bedriften, går til å betale formuesskatt. Det er like logisk som om bonden skulle spist settepotetene. Da blir det ikke nye poteter neste år. Bedrifter som ikke utvikler seg, risikerer konkurs eller reduksjon i antall ansatte. Gründernes organisasjon, NAST, Norwegian Alliance for Startups and Tech, spurte sine medlemmer om hvordan det er å utvikle nye bedrifter i Norge. Svaret var at tre av fire gründere enten har flyttet eller vurderer fortløpende om de skal flytte ut av Norge. Flytter gründerne, mister vi arbeidsplasser og skatteinntekter som kan bidra til å gjøre oss mindre avhengige av oljen. Vi må skape før vi kan dele. Vi i Høyre vil at det skal bli enklere å starte og drive bedrifter i Norge. Vi må utvikle en politikk for landet som gjør at folk finner det lønnsomt å skape nye bedrifter og nye verdier, i tillegg til å etablere nye arbeidsplasser. I Sverige og Danmark investerer de i kvanteteknologi, mens vi investerer i gratis ferjer. Det er mange gode, kloke og kreative krefter der ute. Staten må ikke holde dem tilbake, og vi må gjøre det så enkelt som mulig. Høyres mål er at Norge skal være blant verdens enkleste land å starte og drive en bedrift i. Da skaper vi verdier vi kan dele.

Da er det noe jeg ikke helt forstår her, for statsråden nevnte at midlene fra i fjor, eller kanskje i 2025, altså i år, ikke var brukt. Hvorfor blir det da tilført nye midler for 2026, hvis det rett og slett ikke var behov for dem?

I regjeringens opprinnelige budsjettforslag var det kutt i tilskudd til næringsmiddelbedrifter i Troms og Finnmark. Forslaget bryter, etter hva jeg kan forstå, med det statsråden nettopp sa om selvforsyning og matberedskap, og med tanke på forutsigbarhet. Mitt spørsmål til statsråden er da: Hva var statsrådens begrunnelse for å foreslå at disse midlene til næringsmiddelbedriftene i Troms og Finnmark skulle kuttes?

På vegne av representanten Bård Ludvig Thorheim og meg selv har jeg gleden av å fremme et representantforslag om å sikre Norge mot forstyrrelser av satellittnavigasjon.

Det er trist at SV og MDG ikke forhandlet inn mer penger til planlegging av nytt dobbeltspor på strekningen Stokke–Torp–Sandefjord. For ett år siden tvang SV regjeringspartiene til å sette av 30 mill. kr i planleggingsmidler. I år ble det ikke lagt til noe. Det beskjedne beløpet fra i fjor skal altså holde for i år og neste år. Dette betyr ikke annet enn at de rød-grønne partiene setter utviklingen av jernbanen på et saktegående sidespor. Regjeringens overordnede målsetting er åpenbart å unngå at strekningen Stokke–Torp–Sandefjord blir bygd. I Nasjonal transportplan foreslo regjeringen å plassere strekningen i den såkalte fjerntogstudien, som skulle holdes lukket til 2036. Uthalingstaktikken må ikke få vinne. Vi vet at det å satse på jernbanen virker. I løpet av åtte år med Solberg-regjeringen økte budsjettet til jernbanen fra 14 til 32 mrd. kr. Satsingen ga resultater: Det var 20 pst. flere passasjerer i 2019 enn det var i 2013. Det er omtrent like mange passasjerer på Vestfoldbanen som det er på Østfoldbanen og Dovrebanen til sammen. I perioden fra 2012 til 2019 tredoblet passasjertallet på Vestfoldbanen seg. Det er ingen tvil om at satsing på jernbane får folk til å velge tog framfor bil. Dobbeltspor på strekningen Stokke–Torp–Sandefjord er definert som avgjørende for å få fire tog i timen. Nytt dobbeltspor er også viktig for å få mer gods over fra vei til bane. Vestfoldbanen har en stor beredskapsmessig betydning for havnene i Larvik og Grenland. Vi i Høyre mener at gode veier og en moderne jernbane er med på å gjøre norske bedrifter konkurransedyktige i forhold til utlandet. En god infrastruktur korter ned avstanden mellom norske bedrifter og kundene deres i Europa.

Dette blir en passende overgang mellom justissektoren og samferdselssektoren, da innlegget for så vidt har tematikk fra begge. Det ble i dag kjent at Justis- og beredskapsdepartementet oppretter et nasjonalt kompetansesenter mot ulovlig droneflyging i politiet. Det er bra og nødvendig i den sikkerhetspolitiske situasjonen vi befinner oss i. Droner har utgjort en stor trussel og har gjort et stort inngrep i vår trygghet siden den storstilte russiske invasjonen i Ukraina i februar 2022. Da ble det registrert droneaktivitet ved en rekke av våre skjermingsverdige objekter, i tillegg til at det ble gjort observasjoner ved våre olje- og gassinstallasjoner. Siden har det vært en rekke droneobservasjoner rundt flere av våre flyplasser. Mange av observasjonene har ikke blitt verifisert fordi vi ennå ikke har noe nasjonalt dronedeteksjonssenter i Norge. At Avinor har valgt en løsning med sensorer som kun registrerer droner produsert fra den kinesiske fabrikanten DJI, er også med på å skape usikkerhet rundt observasjonene. Et kompetansesenter i politiet er vel og bra. Et nasjonalt dronedeteksjonssenter som samler sensordata fra etater som Avinor, politiet, NSM, Forsvaret og sivile bedrifter, er særdeles viktig. Den usikkerheten vi har sett rundt uautorisert droneflyging, viser at vi mangler et helhetlig situasjonsbilde. Når myndighetene ikke kan konkludere med om det har blitt gjennomført uautorisert droneflyging, viser det alvorlige mangler i måten landet vårt er organisert på. Et nasjonalt dronedeteksjonssenter kan avhjelpe dette i betydelig grad. Et nasjonalt dronedeteksjonssenter må gis mulighet til å fjernstyre og nøytralisere droner. Det er kostbart å etablere et nasjonalt dronedeteksjonssenter, men det er også svært kostbart når fly må holdes på bakken eller må sendes til alternativ flyplass på grunn av usikkerheten. Dette handler også om befolkningens behov for å føle trygghet og statens evne til å ivareta nasjonale sikkerhetsinteresser. Jeg viser til representantforslaget noen av oss i Høyre står bak. Det bør få en samlet oppslutning, for tiden er absolutt overmoden for å få et nasjonalt dronedeteksjonssenter.

Jeg har gleden av å fremme et representantforslag fra stortingsrepresentantene Trond Helleland, Anne Kristine Linnestad og meg selv om å gjøre luftfarten mindre sårbar for GNSS-forstyrrelser.

Jeg er kjent med det siste statsråden nevnte, og det er veldig interessant. Jeg håper vi kan få noe positivt ut av det også. Mitt neste tema innenfor samme område er at rapporten sier at reduksjonen i matsvinn så langt ikke har vært tilstrekkelig, og at Stortinget flere ganger har etterlyst sterkere virkemidler når det gjelder matsvinn. Regjeringen har latt bevilgningene til Matsentralen og Geitmyra stå i ro, noe som kunne bidratt til mindre matsvinn – nå økte det vel litt i kompromisset, men like fullt har f.eks. Matsentralen stått i ro over flere år. Mitt spørsmål til statsråden er da: Hvilke tiltak vil statsråden sette inn for å få ned matsvinnet?

Takk for svaret. Det er interessant å høre svaret, og en viktig grunn til at vi i det hele tatt tar opp spørsmålet, er selvfølgelig å løfte tematikken og få litt mer oppmerksomhet rundt betydningen av dette. Rapporten sier at dagens virkemidler og tiltak bare i liten grad bidrar til å nå klimamålene, så mitt spørsmål er da: Hvilke tiltak vil landbruksministeren sette inn for å nå målene i klimaavtalen?

«Jeg viser til Dokument 3:13 (2024−2025) Riksrevisjonens undersøking om reduksjon av klimagassutslepp frå jordbruket. Der konkluderes det med at det ikke er noen ingen tegn til at det vil være mulig å oppnå anselige utslippsreduksjoner fra jordbruket innen 2030, at Landbruks- og matdepartementet ikke har tatt nok ansvar for å innfri målene i klimaavtalen, og at dagens virkemidler i liten grad bidrar. Vil statsråden ta grep for å snu de begredelige resultatene vi har sett under Støre-regjeringen?»

Budsjettforliket bærer mer preg av at vi lever i en fredelig verden, enn det faktum at det er krig i vårt nærområde. Forliket øker statens utgifter med 15 mrd. kr – ikke noe av dette skal brukes til Forsvaret, selv om vi vet at en rekke militære avdelinger rapporterer at de har for lite penger til å øve. Forsvarets forskningsinstitutt har beregnet at Forsvaret får 6 mrd. kr for lite hvert år til å levere på langtidsplanen for Forsvaret, en plan et samlet storting står bak. Regjeringens løsning er å redusere ambisjonsnivået, selv om trusselen rundt oss tilsier at vi bør øke ambisjonsnivået. Forsvaret mangler penger til å øve, til utstyr og til folk med riktig kompetanse. Norge får tilbake 3,3 mrd. kr når våre NH90-helikoptre returneres. Dette er opprinnelig midler som gikk til Forsvaret, men som nå brukes for å få forliket i balanse. 3,3 mrd. kr er mye penger. De kunne kjøpt mange kuler og mye krutt for det beløpet. Regjeringen virker i det hele tatt å være bakpå med tanke på både militær opprustning, utvikling av totalforsvaret og forberedelser til å håndtere sivilbefolkningen i krigsområder. Jo da, det ble gjort mye, jeg lukker ikke øynene for det som er bra, men det går for sakte. Etter slutten på den kalde krigen ble Forsvarets innkjøpsavdeling endret. Det var ikke lenger behov for raske innkjøpsprosesser. Det er snart fire år siden det storstilte angrepet på Ukraina. Forsvarets innkjøpsordning går fortsatt på saktegir, som den ble innrettet for etter den kalde krigens slutt. To år etter angrepet bestemte regjeringen seg for å forenkle innkjøp og gjøre innkjøp raskere. I april i fjor ble det satt ned en arbeidsgruppe for å se på innkjøpsordningen. I september i år var rapporten med anbefalinger klar. Nesten halvannet år tok det. Imens dør kuene på båsen – Russland øker sin krigsproduksjon, og vi fortsetter å kjøpe inn materiell etter regler fra den tiden da vi levde i troen på evig fred. For å understreke at samarbeidspartiene ikke tar inn over seg hvor brutalt vårt naboland er, kutter de 10 mill. kr i bevilgningen til Russland-kompetanse i Utenriksdepartementet. Europa står midt i den alvorligste sikkerhetspolitiske situasjonen siden krigen. Likevel er flertallet i denne sal mer opptatt av å utvikle velferdsordninger og gi landet vårt varige utgifter, enn å styrke vår evne til å stå imot den trusselen Russland utgjør. Vi er annerledeslandet – svært ulikt Finland, Sverige, Danmark og våre øvrige naboland. Se til Baltikum og Polen, de er ikke i nærheten av å ha våre velferdsordninger, men de bruker voldsomme beløp til å styrke forsvaret. Hva skiller Baltikum og Polen fra oss? De har blitt styrt fra Moskva før, og det er noe de ikke vil oppleve igjen. Imens har vi fortsatt, fire år etter utvidelsen av krigen i Ukraina, en innkjøpsordning som ble utviklet for fred i vår tid.

Jeg har en følelse av at regjeringen tenker at Nav og arbeidsledighetstrygd er den offentlige ordningen som skal ivareta fiskernes økonomiske interesser, på lik linje med andre arbeidstakere som mister arbeidet sitt. Fiskerne er ikke ordinære arbeidstakere, men selvstendig næringsdrivende, som i mange tilfeller har tatt opp lån for å skape sin egen arbeidsplass. Mitt spørsmål til statsråden blir da: Er det riktig at regjeringen ser for seg at det er Nav som skal ivareta fiskernes økonomiske interesser når fiskeforbudet inntrer 1. januar 2026?

Det er ingen tvil om at tilstanden i Oslofjorden er kritisk. Fiskeforbudet er ett av mange tiltak for å få tilbake livet. Regjeringen har satt av 15 mill. kr, ment til fiskerne, som langt på vei opplever å få yrkesforbud. Midlene er, etter hva jeg forstår, søknadsbasert, og den store frykten er at hovedparten av midlene går til profesjonelle søkere, dvs. organisasjoner, bedrifter og offentlige organer som er vant med å søke om offentlige tilskudd. Fiskerne er ikke vant med å søke om offentlige tilskudd av dette slaget. De opplever en stor usikkerhet for hverdagen sin når vi går inn i 2026. Mitt spørsmål til statsråden er: Hvorfor har ikke regjeringen gjort noe for å gi fiskerne den tryggheten for hverdagen sin etter nyttår – bare 27 dager fra nå?

31:10] (ordfører for saken): Dette er et representantforslag fra Fremskrittspartiet om fortsatt fiske i Oslofjorden. De foreslår å stanse regjeringens beslutning om å innføre nullfiskeområder i Oslofjorden fra 1. januar 2026 samt å åpne opp for fortsatt fisking med teiner og fiske med stang fra land. De foreslår også at regjeringen lager en modell for et spleiselag for investeringer i nitrogenrensing av avløpsvann i områder som blir pålagt nye rensekrav. Regjeringens argumentasjon for fiskeforbudet er å styrke Oslofjordens miljøsituasjon. Det har kommet fire skriftlige høringsinnspill til saken. Det er ingen tvil om at tilstanden i Oslofjorden er kritisk. Oslofjorden var i tidligere tider kjent for sin rike fiskebestand – et stort antall fiskere levde av overskuddet fra fjorden, og fisket var en viktig kilde til mat. I dag er det stort behov for å innføre restriktive tiltak for å få livet tilbake i fjorden. Vi i Høyre støtter derfor restriksjonene regjeringen har innført. Det er mange som mener det er forsvarlig med fortsatt rekefiske. Restriksjonene for rekefiskerne er veldig inngripende. Grensene for hvor det kan være mulig å fiske reker, burde vurderes på nytt i samarbeid med næringen. Fiskeforbudet er langt på vei et yrkesforbud for fiskerne som har livnært seg av fisket. Det gjør at de må ivaretas på en langt bedre måte enn det regjeringen har lagt opp til. Regjeringen har budsjettert med en kompensasjonsordning for fiskerne, men fiskerne lever fortsatt i det uvisse når det gjelder hvem som får støtte, hvor mye de får, og hvilke krav som skal innfris for å få støtte. Jeg har inntrykk av at regjeringen mener at ordningen med arbeidsledighetstrygd er ment å ivareta fiskernes økonomiske behov, slik det er for mennesker som blir arbeidsledige. Fiskerne er selvstendig næringsdrivende som har lån på fiskebåt og redskap, med garanti i hus og hjem. En konkurs for en fisker kan ende med tap av hus og hjem og kan bli svært dramatisk. Høyre mener derfor at fiskerne må få bedre ordninger for omstillingsstøtte enn det regjeringen legger opp til. Regjeringen må skape forutsigbarhet og trygghet for fiskerne, f.eks. ved å leie dem inn til rydding av Oslofjorden, etablere marine nyttehager som filtrerer nitrogen, osv. Dette må skje raskt, da fiskeforbudet inntrer allerede 1. januar 2026, noe som også skaper usikkerhet og manglende trygghet blant fiskerne. Flere partier foreslår at regjeringen skal innføre en inntektskompensasjonsordning. En inntektskompensasjonsordning er passiv. Vi vil derfor heller at regjeringen gir omstillingsstøtte. Rødt har kommet med et løst forslag, hvor regjeringen bes komme med en redegjørelse om regjeringens arbeid med å ivareta fiskerne som rammes av fiskeforbudet. Dette forslaget støttes av Høyre.

Jeg er helt enig med Arbeiderpartiets representanter i at nivået av kadmium i maten vår må ned. Kadmium er overhodet ikke ønsket i maten vår. Hadde det vært et så stort problem i Norge som det nå kan gis inntrykk av fra statsråden og fra representanten Støstad, ville Mattilsynet ha senket kravet for lenge siden, og EU-regelverket som ble innført i 2021, ville blitt innført også i Norge i 2021, eller kort tid etter. Når landbruksministeren sier at det har vært møte med næringen 3. april 2024, er det halvannet år siden. Det kunne vært interessant å vite hvem som ble informert, og i hvilken grad. Det er selvfølgelig en viktig bit av dette. Det er ikke slik at Høyre har noe som helst tvil til EU-avtaler eller Norges troverdighet, heller ikke gjennom denne saken. Når et nær sagt samlet storting, utenom Arbeiderpartiet og kanskje Venstre, går sammen om denne saken, tror jeg det er en helt tydelig kritikk av regjeringens håndtering av saken. Det er det det dreier seg om. At regjeringen ikke på en god nok måte har informert landbruksnæringen om reglene som blir innført allerede fra 1. juli neste år, skaper manglende forutsigbarhet og manglende trygghet for en næring som består av enkeltmennesker som skal stå for en stor investering med å kjøpe setteløk for hundretusenvis av kroner, noe som kan være et stort inngrep i deres økonomi og ende opp med at de går på et stort tap. Det tapet kan vi bare ikke være med på. Det må være en forutsigbarhet, og derfor mener vi det er forsvarlig å si at innfasingen av reglene må utsettes i ett år. Det handler ikke om Norges troverdighet i EU, det handler mer om regjeringens troverdighet med hensyn til landbruket og dem som produserer maten vår. Det er det denne saken dreier seg om. Det er det som er løkens kjerne.

I 2021 ble det kjent at EU strammer inn grenseverdiene for tungmetaller i matvarer. Helse- og omsorgsdepartementet har sittet på saken i fire år. Nylig ble det kjent at de nye reglene skal ha virkning fra 1. juli neste år. For landbruket er det for kort tid til omstilling. Det er i høst de kjøper inn setteløk eller det de alternativt måtte erstatte produksjonen med. Manglende informasjon har skapt usikkerhet og uro blant løkprodusentene. Produsentene har verken opplevd trygghet eller forutsigbarhet. Landbruket driver spesialisert produksjon. De har mange maskiner som er spesialisert til løkproduksjon. Det er ikke gjort over natten å skifte fra å produsere løk til å produsere andre matvarer. Landbruket må ha forutsigbarhet på lik linje med alle næringsaktører. Kadmium er et stoff vi ikke vil ha i kroppen. Jeg har ikke noe ønske om å øke kadmiuminnholdet hos folk, men om vi hadde så høye verdier, forutsetter jeg at regjeringen hadde innført de nye og strenge kravene mye tidligere. Fire år er lenge. Regjeringen har hatt god tid til å forberede landbruket på de nye kravene. Forutsigbarhet er viktig. Derfor støtter vi fellesforslaget hvor vi ber regjeringen utsette implementeringen av EU-forordningen med ett år. Vi håper det er tilstrekkelig med tid til at landbruket får områ seg til nye regler. Jeg vil understreke at dette ikke handler om å nekte å implementere forordningen, men rett og slett om den dårlige jobben regjeringen har gjort, som har gjort det nødvendig med ett års utsettelse.

Høyre støtter regjeringens forslag til en ny og framtidsrettet romlov. Loven skal legge til rette for en sikker, bærekraftig og ansvarlig romaktivitet i Norge. Vi deler målet om et tydelig, næringsvennlig og forutsigbart regelverk som ivaretar nasjonal kontroll og bidrar til vekst og innovasjon i romsektoren. Norsk romindustri er betydelig. Det er omtrent like mange ansatte i romfarten som det er ansatte i Avinor. I 2021 var det 2 700 ansatte, og de omsatte for 11 mrd. kr, som er det samme nivået som for en stor statlig aktør. I tillegg kommer ringvirkningene fra alle bedriftene som handler med industrien – deres ansatte, butikker osv. Utviklingen av ny teknologi gjør at rombaserte tjenester kan forenkle og forbedre tilværelsen på bakken. Satellitter brukes til navigasjon, kommunikasjon og overvåking av skipstrafikken. De brukes til værvarsling og til overvåking av isbreer, luftkvalitet, oljeutslipp og mye mer. Romindustrien er også en viktig bidragsyter til norske sikkerhetsinteresser. Det er viktig at norske interesser forsker på og utvikler norsk romindustri ytterligere. Det er med andre ord særdeles viktig med en forutsigbar og næringsvennlig politikk som legger til rette for fortsatt vekst i romindustrien.

Mitt inntrykk er at landbruket trenger ekstra tid. Hva tenker statsråden om at de får utsatt implementeringen av regelen fram til 1. juli 2027 – et år mer enn det departementet selv foreslår?

Kadmium er absolutt et stoff vi ikke vil ha i kroppen, og jeg er absolutt ingen ambassadør for at vi skal øke mengden, men jeg er en veldig stor ambassadør for forutsigbarhet. Statsråden sier altså at dette er noe næringen har vært klar over i flere år allerede, mens min oppfatning er at næringen overhodet ikke er klar over denne regelen, og at det nå har kommet opp som en stor overraskelse. Næringen har behov for å kjøpe inn sine råvarer, altså setteløk og settepoteter og hva de enn skal produsere neste år, nå i høst. Derfor vil det være avgjørende for dem at de har en forutsigbarhet. Mitt spørsmål til statsråden er da: Hvordan har egentlig kommunikasjonen foregått mellom departementet og deres virksomheter og landbruket, næringen og den enkelte produsent når Nationen og andre aviser skriver at dette kommer som en overraskelse på den enkelte bonde?

«Helt siden 2021 har det vært kjent at EU strammer inn grenseverdiene for tungmetaller i matvarer. Den maksimale mengden kadmium skal reduseres fra 0,05 til 0,03 milligram per kg. Manglende informasjon har skapt usikkerhet og uro blant løkprodusenter. Kadmium er et stoff vi helst ikke vil ha i kroppen. Samtidig skal bønder ha forutsigbarhet i sitt virke. Nylig kom varslet om at reglene iverksettes allerede fra 1. juli neste år. Hva er årsaken til at varselet kom så sent, når departementet selv har hatt fire år til å behandle saken?»

Jeg har gleden av å fremme et representantforslag på vegne av Bård Ludvig Thorheim og meg selv om å gjennomgå importvernet for å senke matprisene og sørge for økt åpenhet i verdikjeden for mat.

Vi har nettopp vært gjennom ekstremværet Amy, som sørget for store nedbørsmengder, oversvømmelser og kraftig vind. Store trær ble lagt over ende, strømmen forsvant, en rekke tak fikk store skader, og mange hus fikk vannskader. Svært mange fagfolk sto på natt og dag for å redde bygninger, folk og dyr. Det måtte en stor innsats til for å redusere følgeskader og varige ødeleggelser. Det er ikke mulig for kommuner og stat å ha så mange ansatte at de kan håndtere så store kriser. Vi er avhengig av et velfungerende privat næringsliv for å holde skoler, sykehus og vannforsyning i gang når krisen oppstår. Vi er et lite land hvor det ikke er mulig at staten skal kunne levere innenfor alle kriseområder, heller ikke om vi kommer i krig. Riksrevisjonen sier i sin rapport fra mai om totalforsvaret at sivile aktører ikke er godt nok forberedt på å støtte Forsvaret og allierte styrker i en krise eller krig. I dagens sikkerhetspolitiske situasjon kan det få alvorlige konsekvenser, skriver Riksrevisjonen. Et velfungerende næringsliv er altså en viktig del av norsk beredskap, men de blir i liten grad inkludert når beredskapen planlegges. Vi må begynne å forhåndsrekvirere private bedrifter igjen, slik vi gjorde under den kalde krigen, så de er klare og disponible dersom det blir krig. Norge kan ikke ha så mange gravemaskiner, bulldosere og lastebiler som det kan bli nødvendig å ha i krise og krig. Maskiner må brukes og rulleres når de er modne for utskifting. Under den kalde krigen var en rekke private bedrifter forhåndsrekvirert. De ansatte i entreprenørbedrifter skulle kle av seg sine arbeidsklær og kle på seg sine militære uniformer. Bedriftene gikk fra å være privateide til å bli en militær avdeling. Ferjer var forhåndsrekvirert til bruk som mineleggere og hospitalskip. Sivile fly- og helikopterselskaper ble gjort om til militære flyskvadroner. De ansatte var forhåndsmobilisert i jobben sin og visste hvilke oppgaver de ville få om det ble krig. Forsvaret kan i dag stille med inntil 18 transporthelikoptre, mens de sivile helikopterselskapene i Norge har mellom 200 og 250 helikoptre. Under den kalde krigen ble det sagt at Norge hadde den relativt største løftekapasiteten i NATO på grunn av alle våre sivile helikoptre som var forhåndsrekvirert til militær bruk. Forsvaret av Norge er vår største dugnad, hvor alle skal bidra på hvert sitt vis. Ved kriser som stormen Amy kan vi bruke det næringslivet har å tilby. Dersom vi skal forhåndsrekvirere sivile bedrifter, slik vi gjorde under den kalde krigen, er det kun norskeide bedrifter og ansatte vi kan bruke. Derfor er det ikke likegyldig hvem som eier en bedrift. Vi må ha en næringsvennlig politikk som favoriserer norsk eierskap. Når skattesystemet favoriserer utenlandsk eierskap, eller når norske eiere flytter ut av Norge, svekker vi også norsk beredskap.