Jeg vil begynne med å si at jeg er stolt over at Norge er et foregangsland for urfolksrettigheter. Det skal vi fortsette å være og ta vare på. Så vil jeg også gi honnør til representanten Tage Pettersen som holdt et veldig godt innlegg om utfordringer i nord, og om at vi skal gå framover sammen. Jeg synes også det er grunn til å være stolt, som landbruksministeren var når han la fram tiltakene vi har gjort. Det handler om forsoningsprosessen som pågår, det handler om at vi har styrket Sametinget og arbeidet med samiske formål, og det handler om at vi har styrket reindriftsoppgjøret, hjulpet til med de arealutfordringene som er der, og en tiltakspakke for reindrift og energi. Det er også sånn at tiltakshaverne selv bidrar inn i arbeidet som reindriften står overfor, når den skal gjennom disse tunge prosessene. Det er faktisk ikke et alternativ at vi ikke får dette til. Vi må gjøre det i fellesskap, og vi må sikre at grunnleggende rettigheter ivaretas. Men det er også sånn at vi har gjort det før. Det har blitt bygd både veier, vindkraft og hytter og gjort andre arealinngrep før i Finnmark og andre samiske områder. Det er ikke ensbetydende med menneskerettighetsbrudd, som det virker som noen skal framstille det som. Det er viktig med levedyktige lokalsamfunn for at vi også skal ta videre den samiske kulturen. Det er viktig at man har tjenestene til stede. Det er viktig at man har infrastrukturen til stede når man skal drive med den jobben man har. Det er også viktig at man har et samfunn som utvikler seg og sørger for at man får språkopplæring, at man har venner som kan hjelpe en i prosessen, og at man kan ta tilbake kulturen man har mistet gjennom mange år. Vi skal se framover, og vi skal være veldig bevisst på det ansvaret vi har for å ivareta våre kulturbærere og vår identitet, men vi må sørge for at vi legger til rette for en framtid i Finnmark. Når vi ser den situasjonen man står i, med Statnetts beslutning med å stoppe tildelingen av ny kraft til bedrifter som har behov for mer enn 5 MW, er det også et varsku om at vi har løst dette for sakte, og at vi må legge til rette for mer kraft, også i nord.

Jeg tror vi med sikkerhet kan si at man – gjennom lovproposisjoner og endringer i innvandrings- og integreringspolitikken – ser tydelig hva Arbeiderpartiet mener, og det håper jeg man følger med på som talsperson for saken her i salen. Det er også verdt å merke seg at hvis vi hadde ønsket og kunne stemt for alt vi for, så kunne det blitt veldig dyrt i denne salen, for politikk er også å prioritere når vi i fellesskap setter rammene for hvordan vi styrer landet i statsbudsjettet. Der er jeg veldig glad for at våre partier har et samarbeid som sikrer at vi fortsatt prioriterer bistand og løser migrasjonsutfordringer også der ute, og ikke bare her hjemme, men at vi også prioriterer integreringstiltak her hjemme, som sikrer at folk kommer seg i jobb, og at vi prioriterer språkopplæring, som sikrer at folk blir en del av samfunnet. Så følger vi opp at vi har en streng og rettferdig innvandringspolitikk, og som sikrer at dem vi tar imot, blir integrert og følger norsk lov.

Innvandrings- og integreringspolitikken lever ikke i et vakuum, og det er derfor viktig at tiltak vi fatter, skjer i en sammenheng. Arbeiderpartiet skal føre en kontrollert, bærekraftig og rettferdig innvandringspolitikk, for å bevare tilliten til både rettsstaten og velferdsstaten. Dette er en viktig del av regjeringens plan for Norge. Vi stiller opp, men vi stiller også krav. Folk som kommer hit, må lære seg norsk og selv ta ansvaret for at de blir kvalifisert til arbeidslivet, sånn at de kan ta vare på seg selv og familien sin. Vi har ikke lyktes godt nok med integreringen når vi ser at for mange ikke kommer i jobb, lever i lavinntekt og bor i områder med sammensatte levekårsutfordringer. Dette må vi jobbe med på alle politikkområder. Jeg er glad for at forslaget om at referansepersonen i familiegjenforeningssaker må ha jobbet i Norge i fire år, ikke får flertall. Dette er et eksempel på at man kaster ut tiltak der konsekvensene ikke er belyst. Flere av representantene har vært inne på hva dette ville si for fagarbeidere og ingeniører som har valgt Norge som sitt arbeidssted. Ikke bare er det ekstremt inngripende overfor dem, det svekker også norsk konkurranseevne fordi viktig arbeidskraft ikke vil velge å flytte til Norge. Forslaget som får flertall her i dag, der underholdskravet økes, har vi ikke utredet konsekvensen av, og forslaget kan gjøre at enkelte yrkesgrupper fratas muligheten til familiegjenforening. Det mener vi er uklokt å slenge over bordet. Helsearbeidere og renholdere er eksempler på noen som kan rammes av dette. At nivåene skal være riktige, må vi alltid ta en diskusjon på, men det må skje innenfor en ramme der vi vurderer treffsikkerheten og konsekvensene og ser det i sammenheng med summen av andre tiltak. Det er ikke sånn at vi står stille i innvandrings- og integreringspolitikken. Underholdskravet er allerede økt. Vi har skjerpet kravene til språkferdigheter, vi skal vedta integreringserklæringen i denne salen, og integreringsstønaden ses på. Vi styrker også områdesatsingene. For Arbeiderpartiet er det viktig at tiltakene vi gjør, treffer utfordringene vi ønsker å løse, og ikke skaper nye problemer. Derfor er det viktig at vi også følger utredningsinstruksen og evaluerer tiltakene vi gjør. Jeg vil også si at det er til å undres over Fremskrittspartiets representanter når de viser til flere tiår tilbake i tid og sine forslag, all den tid partiets øverste leder var nettopp integrerings- og innvandringsminister og hadde ansvaret for dette feltet. Jeg kan si, som også representanten trakk fram: Det er forskjell på liv og lære.

La meg starte med å si at jeg deler forslagsstillernes bekymring over den alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen landet står i, og jeg er ikke den eneste som deler den bekymringen. Statsråden startet sitt innlegg med å understreke at landet vårt står i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Den forståelsen av situasjonen vi står i, og det skjerpede behovet for beredskap og sikkerhet, oppfatter jeg at det er bred politisk enighet om. I møte med disse utfordringene er det viktig at vi bruker ressursene riktig og tar de riktige grepene for å trygge landet vårt for framtiden. Som statsråden påpekte i sitt svarbrev, iverksettes det allerede en rekke tiltak for å ruste oss mot bortfall eller forstyrrelse av PNT-tjenester, og det er gjennomført flere utredninger av sårbarheten for svikt i alle tjenester. Representanter for en rekke partier ønsker at Stortinget skal be regjeringen om å gjennomføre ytterligere en utredning om sårbarhet for bortfall av GNSS og komme med en plan for tiltak for å redusere sårbarheten. Gitt at slike utredninger er gjennomført og følges opp med konkrete tiltak for å redusere sårbarhet, mener jeg det er uhensiktsmessig at enkelte av mine medrepresentanter mener det er god ressursbruk å sette i gang ytterligere vurderinger og utredninger i stedet for å bruke tiden på tiltak.

At vi legger til rette for at offentlig forvaltning skal fungere effektivt og til beste for folk over hele landet, er noe av det viktigste vi gjør for at innbyggerne skal få levert gode og trygge tjenester. Alle bor vi i en kommune, og det lokale selvstyret gjør at vi kan få tilpasset våre behov etter lokale forhold. Det er bra at vi diskuterer hvordan vi best kan få dette til. Det er også bra at det er enighet om grepene gjort av samarbeidspartiene i budsjettet, der rapporteringskravet ble økt til 1 mill. kr, og der flere øremerkede tilskudd ble fjernet for å øke det lokale handlingsrommet. Samtidig er vi enige om å se videre på flere av endringene forslagsstillerne berører. Regjeringen satte i mai 2025 ned kommunekommisjonen, nettopp for å få gode anbefalinger og drøftinger om dette arbeidet. Kommisjonens arbeid er nå på høring. Det vil bli spennende å se tilbakemeldingene på de forslagene som er tatt opp her. Vi må gjøre grundige vurderinger i det videre arbeidet. Hva gjelder statsforvalterens arbeid, har regjeringen tatt grep for å bedre praktiseringen av innsigelsesordningen, og man vil se nærmere på hvordan ordningen praktiseres på tvers av fylkenes grenser, og om det er overlappende innsigelseskompetanse mellom de ulike statlige sektormyndighetene. Det er også viktig at vi ikke legger opp til at statsforvalteren skal bruke mindre tid på tilsyn. Det er viktig at statsforvalteren kan gjøre begge deler, både veilede og føre tilsyn. Et av formålene med tilsyn er nettopp å øke kvaliteten på tjenestene og sørge for at like saker behandles likt. Når man ser på budsjettforslagene til enkelte partier på høyresiden for statsforvalteren, kan det se ut som man vil ha både mindre tilsyn og mindre veiledning, med de kuttene som skisseres der. For Arbeiderpartiet er arbeidet for at kommunene skal lykkes noe av det viktigste vi gjør. Derfor har vi de siste årene gitt historiske løft i de frie inntektene til kommunene, og derfor må vi hele tiden jobbe for at kommunene har de beste verktøyene for fortsatt å kunne gi velferdstjenester i verdensklasse.

Det virker som om representanten fra FrP ikke har lyttet i debatten, og det virker som om han har bestemt seg på forhånd for ikke å høre på argumenter for hvorfor fylkeskommunen er viktig. Det virker også som han overser de viktige oppgavene og prioriteringene som fylkeskommunen gjør, enten det er fylkesvei, tannhelse eller videregående skole. Jeg registrerer også at han, samtidig som han ikke har lyttet til argumenter, klarer å argumentere mot nettopp de samme argumentene. Det er en kuriositet i seg selv. Men det er også tydelig i denne debatten, som for øvrig har vært god, at vi får et annerledes Norge hvis høyresiden får bestemme. Derfor er jeg glad for at samarbeidspartiene er sammenfallende og samstemte i sin utvikling av fylkeskommunen.

Det har vært artig å følge debatten og høre Høyres utsagn om at det kun handler om tillit til kommunene og den manglende sådanne fra samarbeidspartiene, for det er ikke slik det er. Det har også vært sagt at hverdagen skjer i en kommune, men de har glemt at hverdagen også skjer i en fylkeskommune. I representanten Bjørn Larsen, fra Fremskrittspartiet, sitt fylke har 22 pst. av elevene borteboerstipend og lever livet sitt ved en fylkeskommunal videregående skole som samordner tilbud for næringslivet, noe som sikrer at vi utdanner arbeidskraft som gjør at de kan bo på sin hjemplass. Jeg bor i Lebesby. Der er det 1 250 mennesker. Det er klart at vi klarer ikke å skape mulighet i Lebesby for alle de utdanningene som ungdommen i Lebesby har lyst på. Derfor trenger vi et samordnet opplegg som gjør at elevene har mulighet til å bli det de har lyst til å bli. Det er viktig at vi får det til nærmest mulig hjemmet, men det er ikke nødvendigvis mulig. Derfor trenger man fylkeskommunen. Fylkeskommunen samordner på mange nivå. Fylkeskommunen er en regional stemme som sier noe om behovet til oss som prioriterer midler fra Stortinget. Fylkeskommunen er også nærhet og demokrati. Vi blir et fattigere land hvis det ikke lenger er representanter som tar et regionalt ansvar, og som man kan møte på gaten hjemme i kommunen. Den nærheten er en styrke for det norske demokratiet. Det er en styrke etter at det har vært et møte med Troms og Finnmark fylkeskommune som løfter deres problemstillinger. Tar vi det bort, blir vi fattigere. Jeg var også ordfører og fikk lov å vie folk da Høyre gjorde endringer for kommunene sist. Det var veldig artig og veldig koselig. Det man også gjorde av endringer, var å ta fiskerihavnene fra staten og flytte dem over til fylkeskommunen. Jeg vet ikke om det handler om tillit til fylkeskommunen, men det man samtidig gjorde, var å ta vekk midlene slik at det var umulig å gjøre store løft for fiskerihavnene. I går kveld kom nyheten om at vi etter anbud har gitt tildeling til Kjøllefjord fiskerihavn hjemme. Det hadde ikke vært mulig med den summen som Høyre ville gi til fylkeskommunene. Vi skal ta vare på de folkevalgte nivåene vi har. Vi skal sørge for at de har mulighet til å gjøre sine oppgaver best mulig. Derfor er de prosjektene som regjeringen har satt i gang, viktig på den veien. Vi skal alltid forvalte det offentliges penger på en god måte, og det er Arbeiderpartiet opptatt av.

Argumentene blir ikke bedre av å skru opp volumet. Det ble snakket om Husbanken og hvor flott det var med Husbanken under Høyres periode, men nå er altså rammene nesten doblet. Man har satt i gang distriktspolitiske virkemidler som jobber med kommunene for å finne gode løsninger for hvordan man kan få utløst mer boligbygging i distriktene. Selv bor jeg i en bygdevekstkommune, Lebesby. Der får man nå 625 000 kr i støtte for å bygge bolig. Det er en dobling der også, gjennom bygdevekstarbeidet, og kommunene får se på modeller for å lykkes selv. Også i hjerteregionen i bygdeveksten jobber man med å se på tiltak for hvordan man kan få flere boliger. Det er også leid ut boliger til folk som vil flytte nordover, og man har prøveprosjekter i små distriktskommuner. Det gjøres mange grep. Vi har styrket bostøtten, vi har styrket Husbanken, og vi skal gjøre mer. Som stortingsrepresentanten Gjerstad Fredlund sier, er det nettopp gjennom samarbeid vi får det til. Vi ser fram til et fortsatt samarbeid på venstresiden i norsk politikk, for vi vet at vi faktisk prioriterer folk først, og ikke kroner og øre til dem som har mest.

Det blir en litt underlig debatt fra FrP, som etterlyser tiltak, når vi vet at integreringsstønad er ute på høring, at det jobbes med integreringsstrategi, og at det til og med ligger et forslag om å fremme flere tiltak for integrering. Da er det litt underlig å høre på FrP. FrP viser også til den tiårsepoken da de styrte landet, hvor de i tillegg til å ha innvandringsministeren hadde finansministeren, og satt med kontrollen på pengesekken og hvordan vi kunne løse problemene med bedre integrering. Det tror jeg man med hell kan ta ansvar for, sånn at man sammen framover kan finne de løsningene som faktisk gjør en forskjell for dem som kommer til oss, som sørger for å få flere i arbeid, og som sørger for at flere lærer seg norsk, istedenfor å kutte mulighetene til å lære seg norsk og bli en del av samfunnet.

Jeg må bare kommentere litt på siste taler, som igjen sier at elektrifisering av Melkøya bidrar til usikkerhet og uforutsigbarhet for næringslivet. Det gjør ikke det. Det har bidratt til at vi har milliardinvesteringer i Finnmark. Det har bidratt til at det største industriprosjektet i Norge nå foregår i nord, det foregår i den sikkerhetspolitisk viktigste delen av landet. Det skal vi ta vare på, og vi skal være stolt av at vi får investeringer i nord. Jeg er glad for at vi har tatt det initiativet for å legge til rette for kritisk infrastruktur som fremmer ringvirkninger og skaper arbeidsplasser rundt om i Finnmark – og rundt om utenfor Finnmark, i Nordland, i Troms, i Stavanger. Jeg vil også invitere representanten Borgli til Finnmark, for han har tydeligvis ikke vært der, siden han snakker om teppelegging av vindkraft. Dette medfører ikke teppelegging av vindkraft, det medfører at man faktisk skal bygge ut mer fornybar energi, noe forslaget man holdt på å få flertall for, også ville medført at man hadde hatt behov for, fordi det finnes andre prosjekter som står i kø. Man ser bare bort fra at man ikke vil ha arbeidsplasser på akkurat ett konkret sted, man vil ha det et annet sted eller tildele til de neste, så kan det være at man neste gang man ser noen bruker kraften, vil ta den fra dem også. Det er det man legger opp til her nå, at man skal ta dem som er den siste brukeren, som gjør at vi må bygge mer strøm. Det er det vi står her og diskuterer, og det blir så mye fram og tilbake. Når vi har håndfaste, konkrete investeringer, arbeidsplasser og framtid i nord, må vi ha mer av det, ikke mindre, og vi må legge til rette for at vi bygger en infrastruktur som gjør at kraften kommer fram dit den trengs. Det er kraftoverskudd i nord, men vi har ikke et nett som er tilpasset at flyten kommer fram dit den trengs, og at vi får utviklet næringslivet og bosettingen i nord. Det har jeg tro på at vi får til, og derfor står vi ved de tillatelsene som allerede er gitt i dag.

Denne debatten har handlet om mye forskjellig, og kanskje ikke akkurat det viktigste. For det debatten handler om, er jo at vi skal trekke tilbake lovlig gitte tillatelser til Nord-Norges største industriprosjekt – der det jobber folk på land. Det jobber folk på land fra Jaro i Alta, det jobber folk på land på Coop-en i Hammerfest, det jobber folk på land i Polarbase i Hammerfest. Det jobber folk fra Andøya på land i Hammerfest, det jobber folk fra Kimek på land. Dette er det største industriprosjektet i nord. Det er ringvirkninger til alle kommuner i fylket. Det er det dette handler om. Debatten i dag har også handlet om mange faktafeil. Det er ikke sånn at hvis vi tar bort strømmen fra Melkøya, gir det oss et strømoverskudd som vil vare, og at strømprisene vil holde seg lave. Nei, strømmen går videre til andre prosjekt som står i kø, for vi trenger å produsere mer kraft, og vi skal gjøre det med balanserte, gode løsninger og ta hensyn til natur og andre brukere av naturen, også våre forpliktelser til urfolk. Men det får vi til. Det som har vært litt artig å følge med på de siste ukene, er at for tre uker siden sa representanter fra FrP at vi må stå ved de tillatelsene vi har gitt, det har gått for lang tid. Uken etterpå sa man at vi ikke står ved de tillatelsene, og så kan man late som at det å trekke tilbake kraften ikke er å stå ved de tillatelsene. Det kan man late som, men det er faktisk det man gjør. Man tar bort grunnlaget for den tillatelsen som er gitt. Uken etter det igjen sa FrP i saken om Nussir, hvor det var forslag om å trekke tilbake tillatelsene, at man ikke kan trekke tilbake tillatelser som er gitt til et industriprosjekt. Så da kan man bruke den argumentasjonen. Men i dag har man byttet side. Nå kan man altså trekke tilbake argumentasjonen. Det er noe her som er helt feil, og det viser at vedtak i Stortinget kan være uforutsigbare for alle som har fått tillatelser i Norge, ved at man trekker dem inn. Det er udemokratisk å gå etter norsk forvaltning på den måten, å se tilbake på tillatelser som allerede er gitt. Vi kutter altså klimagassutslipp ved å elektrifisere Melkøya. Vi skaper jobber i nord, og vi legger til rette for en levetidsforlengelse som skaper arbeidsplasser i nord i framtiden. Det er jeg som finnmarking stolt av at vi gjør. Jeg hører mange snakke om arbeidsplasser i Finnmark. For meg er dette arbeidsplasser i Finnmark, dette er framtiden i Finnmark. Jeg har tro på at vi skal løse disse problemene, for kraftløftet går. Kraftløftet går i Alta, i vassdraget, kraftløftet går når vi bygger linjer østover, vi har gitt konsesjon til Lebesby, og kraftløftet går når vi kan bygge ut vindkraften på Raggovidda. Dette kommer til å gå bra. Vi må stå ved våre vedtak.

Jeg vil gjerne oppfordre presidenten til å si fra når noen kommer med beskyldninger om løgn til mine kollegaer. Politisk uenighet og ønsker er ikke bestandig det det ble beskrevet som i sted, i en ellers fin debatt her i salen om kommuner, om innvandring, om våre forpliktelser og om innsigelser – ispedd noen julesanger. Jeg vil ønske alle mine gode kollegaer og komitémedlemmer en riktig god jul – vær rause og vis det, noe som ikke var tilfellet i sted.

Deilig er jorden, og prektig er Guds himmel, er det noe som heter. Jeg registrerer at man ønsker å ha gudstjenester i hele landet, og vi som bor i distriktskommuner, vet at Kirken har en viktig rolle når mennesker er i vanskelige situasjoner. Jeg lurer på: Hvordan korresponderer kuttet på 400 mill. kr til Den norske kirke med FrPs ønske om å ha julegudstjenester over hele landet?

Angående veibygging husker jeg når man i 2013 sa at man aldri kunne sitte i en regjering som tok inn bompenger. Over 60 mrd. kr ble krevd inn i bompenger, og det er penger som kanskje kunne ha blitt brukt til enda mer veibygging. Hvordan tror representanten at vi klarer å spre de gode, samordnede tjenestene i fylkeskommunen når fylkeskommunen skal bort og man ikke legger tilsvarende midler på bordet? Det lurer jeg på.

Jeg registrerer at man sier at man skal skape arbeidsplasser, samtidig som man kanskje tar vekk næringsgrunnlaget for alle dem som bygger sin næringsvirksomhet på aktiviteten og bosettingen som er bygd opp rundt kompetansen som er i Karasjok, Vadsø og Kautokeino. Det har vært mye snakk om ordbruken om budsjettet. Hvilken ordbruk tror representanten man ville hatt om FrPs alternative budsjett når man ser at f.eks. avtaleverk som landbruksavtalen reduseres med 4,5 mrd. kr, eller at bistand reduseres med titalls milliarder? Hvilke ord tror representanten de andre partiene ville brukt for å karakterisere FrPs budsjett?

FrP har gått kynisk til verks mot det samiske i sitt alternative budsjettforslag – 300 mill. kr til Sametinget, en KI-satsing på 1 mill. kr hvor man har funnet noe det står samisk på, og 12 mill. kr til nasjonale minoriteter har man kuttet, 20 mill. kr til Sørsamisk Kunnskapspark, 30 mill. kr til samisk språkopplæring i skolen og 5 mill. kr til Sameskolen i Snåsa og Målselv har man kuttet, man kutter til kulturinstitusjoner, og man kutter der man kan i det samiske. Jeg kommer fra Finnmark, og der har vi også statsforvalteren og fylkeskommunen i Vadsø, som er viktige kompetansearbeidsplasser og viktige for utviklingen i Finnmark. Hva slags plan har FrP for Vadsø, Karasjok og Kautokeino etter at man har fjernet alle disse millionene fra lokalsamfunnene, som betyr arbeid og innhold for folk?

Jeg mener at vi styrker kommuneøkonomien når vi har muligheten, og så lytter vi til de innspillene vi får på veien. Det har vi gjort. Jeg ser at for å skape rom for sin økning er det på bistand man kutter, og på Innovasjon Norge, som skaper jobber over hele landet, som gir inntekter til fellesskapet, og som løfter den pizzaen vi deler ut tilbake til folk. Representanten kan ta det med ro. Vi ser problemene, og vi skal heller ikke være sånn at vi ikke kan lære noe nytt eller lytte til de innspillene vi får, men det er klart at vi ønsker å styrke kommunene. Vi ønsker en god offentlig sektor. Vi ønsker sterke fylkeskommuner, som representanten ønsker å legge ned. De er viktige bidragsytere til at vi leverer gode utdanningstilbud og god tannhelse rundt om, og de er viktige regionale utviklingsaktører. Vi skal være til stede over hele landet, vi skal sørge for at de kan stille opp, og vi skal komme oss gjennom en omstilling landet trenger.

Det at vi får flere kommuner på ROBEK, handler ikke alltid om økonomi. Det er ikke bare økonomi som er utgangspunktet for om en kommune gjør de rette valgene til enhver tid. Det tror jeg vi også må ta inn over oss. Når representanten fra Høyre her trekker fram kommuneøkonomien, vil jeg bare vise til at alle ordførerne til Høyre signerte et opprop der mange ba om mindre penger, fordi man ikke ville ha den rettferdige fordelingen Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen har innført, med en mer omfordelende politikk, som gir likere tjenester over hele landet. Jeg forstår ikke – når man på den ene siden sier at kommunene skal ha mer penger, men på den andre siden vil flytte vekk penger fra kommunesektoren, blir det litt vanskelig å forholde seg til spørsmålet. For oss er det sånn at når vi forhandler om budsjett, når vi skal løfte rammene, så løfter vi kommunene, og vi løfter fylkeskommunene.

Vi er enig i at velferden til folk er den viktigste oppgaven vi har. Derfor har vi gjort en stor satsing, med over 15 mrd. kr i økning i 2025, nettopp fordi vi så den situasjonen som var i Kommune-Norge i fjor. Det er et grep jeg regner med at også Fremskrittspartiet støtter, for det vi ser i år fra KS, er at situasjonen er bedre. Det vi gjorde, fungerer, og det betyr at vi er på rett vei. Det er ikke sånn at vi løser alle problemer med penger. Vi må fortsatt omstille oss. Vi må fortsatt skape bedre løsninger når vi får færre hender i arbeid. Det skal vi gjøre sammen med våre samarbeidspartnere også i de kommende år.

Det er ikke en beskrivelse representanten deler. Tvert imot er jeg stolt av det budsjettet vi leverer sammen. Det er en styrking av kommuneøkonomien, og i motsetning til FrP binder vi ikke opp ressursene, men vi gir kommunene handlefrihet til å bruke dem der det trengs mest, der de kjenner at skoen trykker. I dag fastsettes også budsjettet for min hjemkommune, Lebesby. Der øker man også på velferd, nettopp fordi vi har styrket kommuneøkonomien, nettopp fordi vi har lagt mer penger på bordet og lyttet til de innspillene vi har fått i høringen om statsbudsjettet. Når vi finner flertall for budsjett, øker vi kommunerammen, for sammen på venstresiden skaper vi sterkere velferd i hele landet.

Sammen med Rødt, Senterpartiet, Miljøpartiet De Grønne og SV har vi fått til mye. Vi har lyttet til innspill, og vi har løftet i fellesskap. Vi er ikke enige om alt, men vi er enige om mye. Dette budsjettet er mer enn tall på et papir. Det er et løfte om trygghet – trygghet for folk, for velferden og for landet i en urolig tid. Norsk økonomi står sterkt. Vi har høy sysselsetting, et næringsliv som satser på framtiden, og statsfinanser som tåler sammenligning med de fleste andre land, men vi skal være ærlige: De siste årene har vært krevende. Etterdønningene etter pandemien, krigen i Europa og kraftig prisvekst har satt spor. Mange familier har kjent på presset med økte bo- og levekostnader. Også for Kommune-Norge har det vært krevende tider. Økte kostnader, høyere renter, prisvekst og en demografi i endring har gjort at mange kommuner har vært under press. Nå ser vi heldigvis et vendepunkt i økonomien. Kjøpekraften øker, renten er satt ned, og flere kommer i jobb. Nå blir den viktigste jobben framover å sørge for at den positive utviklingen fortsetter, sånn at folk får bedre råd og tryggere hverdager. Samtidig vet vi at vi står foran store utfordringer. Vi blir flere eldre, vi får knapphet på arbeidskraft, og inntektene fra olje og gass vil gradvis avta. Derfor er svaret klart: Vi trenger flere i jobb, og vi må sørge for at produktiviteten i økonomien fortsetter å vokse. Ikke minst skal vi fornye, forsterke og forbedre offentlig sektor. Målet er enkelt: best mulig bruk av samfunnets ressurser, sånn at vi får mer velferd og mer velstand ut av hver krone. Med dette budsjettet styrker vi den nære velferden og tryggheten i hverdagen, enten det er i barnehagen og skolen, på ungdomsklubben, i sykehjemmet eller på aktivitetssenteret for eldre. Det er krevende tider i kommunesektoren, og det tar Arbeiderparti-regjeringen på det største alvor. I det året som snart går mot slutten, har vi sørget for den største styrkingen av kommuneøkonomien i nyere tid. Det har vært helt nødvendig, og vi ser at det hjelper. Situasjonen er imidlertid fortsatt krevende. Derfor øker vi de frie inntektene til over 8 mrd. kr i neste års budsjett. Dette er et historisk løft, men vi vet også at penger alene ikke løser alt. Vi står foran en tid der utgiftene overstiger inntektene, og der vi blir flere eldre enn unge. Bare i helse og omsorg må vi ansette 5 000 nye medarbeidere hvert år for å holde tritt. Det krever omstilling, og det ansvaret må vi alle ta på alvor, for kommunene har lenge sagt det samme. De trenger sterkere økonomi, og de trenger mindre detaljstyring fra staten. I vår satte vi ned en kommisjon som skal foreslå endringer i statens styring av kommunesektoren, sånn at kommunene kan bruke ressursene på en god og fleksibel måte og løse sine oppgaver mer effektivt. I januar kommer kommisjonen med første del av sine anbefalinger. Vi har likevel ingen tid å miste, og for å bidra til redusert styringstrykk allerede neste år flytter vi nå 1,3 mrd. kr fra øremerkede midler til frie inntekter i budsjettavtalen. For kommunene betyr det mindre tid på søknader og rapportering og mer frihet til å prioritere det som betyr mest for folk: mer velferd og mindre byråkrati. Arbeiderpartiet skal sørge for at kommunene har en økonomisk rygg som bærer. Vi skal legge til rette for at en nødvendig omstilling skal kunne skje. Vi har tiltro til at kommuner landet rundt gjør kloke prioriteringer for å møte framtidens behov og for fortsatt å kunne tilby gode velferdstjenester til sine innbyggere, enten det er i Lebesby, Lom eller Lierne. Da Støre la fram Arbeiderparti-regjeringens plan for Norge i går, var dette et av hovedområdene som ble løftet fram. Vi skal fornye, forsterke og forbedre offentlig sektor. Vi skal kutte unødvendig byråkrati. Vi skal fjerne tidstyver, og vi skal sørge for at folk får bedre tjenester, på en enklere og mer effektiv måte. Ikke minst skal vi styre basert på tillit. Vi vil ha færre og tydeligere mål, mindre detaljstyring fra staten og mer frihet lokalt, både for kommunene og for de ansatte, som hver dag leverer velferden. I 2026 setter vi i gang en stor forenkling. Vi skal følge opp kommunekommisjonen og fellesskoleutvalget, som begge kommer med forslag til hvordan vi kan styre smartere og bruke ressursene bedre. Vi skal ta i bruk ny teknologi. Innen 2026 skal 80 pst. av offentlige virksomheter bruke kunstig intelligens for å gi bedre tjenester, raskere svar og mer effektiv drift – kort sagt: mindre byråkrati, mer frihet og en offentlig sektor som er rustet for framtiden. Fra nyttår tidobler vi beløpsgrensen for rapportering for øremerkede tilskudd, til 1 mill. kr. Det betyr mer tillit til kommunesektoren og mindre byråkrati – et eksempel på et grep som flytter ressurser over til tjenesteproduksjon. Innen 2030 skal Norge være verdens mest digitaliserte land, ikke bare fordi vi kan, men fordi vi må, og fordi det er lurt. Det handler om trygghet for folk, effektivitet i offentlig sektor og nye muligheter for næringslivet. Derfor foreslår regjeringen en historisk satsing: 1,7 mrd. kr til nye digitaliseringstiltak i 2026. Vi investerer i kvanteteknologi, og vi tar ansvar for kunstig intelligens. Med KI Norge og en nasjonal sandkasse for innovasjon skal vi sikre at ny teknologi brukes ansvarlig, til å styrke velferden og tryggheten i landet vårt. Digitalisering er ikke et tillegg. Det er et fundament for framtidens Norge. Livskraftige lokalsamfunn med aktivitet og arbeidsplasser og bosetting i hele landet er avgjørende for beredskapen vår. Nordområdene er Norges viktigste strategiske satsingsområde. Aktivitet og bosetting i Nord-Norge er avgjørende ikke bare for nord, men for hele landet. En endret sikkerhetssituasjon krever også at vi bygger infrastruktur som gjør oss bedre rustet til å ta imot og flytte allierte forsterkningsstyrker og til å sikre militær mobilitet når det trengs. De neste årene vil vi satse tungt i nord. Vi legger til rette for store investeringer i samfunnsutvikling, i infrastruktur og i Forsvaret – investeringer som vil gi sterke ringvirkninger for lokalsamfunnet. I statsbudsjettet for 2026 følger vi opp nordområdestrategien med en bred pakke av tiltak. Vi styrker beredskapen. Vi starter et arbeid sånn at forsvarssatsinger gir lokale og regionale ringvirkninger, og vi bidrar til nærings- og lokalsamfunnsutvikling. Samlet utgjør dette over 100 mill. kr. Det er et godt utgangspunkt. Vi styrker også de personrettede tiltakene. Finnmarksfradraget øker til 45 000 kr. Det er en satsing på nord. Mat er også beredskap. Jeg er glad for at vi i denne enigheten står ved inngåtte avtaler som sikrer matberedskap i hele landet. Dette er et budsjett for trygghet, for fellesskap og for framtiden. I enigheten med Rødt, Senterpartiet, Miljøpartiet De Grønne og SV bygger vi ut den norske velferden. Vi gir trygghet for landet, for økonomien og for lommeboken til folk. Vi tar et større ansvar for tannhelse, vi fortsetter den historiske satsingen på Husbanken, og vi viderefører de distriktspolitiske virkemidlene som skaper jobber i hele landet. At samtlige partier i Stortinget ser ut til å ta alvoret i kommunesektoren inn over seg og foreslår å styrke den, er gledelig. Det viser en støtte til den satsingen vi har gjort over flere år. Vi trenger sterke kommuner og fylkeskommuner når vi skal utvikle Norge videre. En skulle ha vært fire år etter romjulen, når vi legger på bordet 800 mill. kr til toppet bemanning i barnehagen. Alf Prøysen ville nok også vært glad for at kommunene får en økonomi som gir rom for blanke ark med fargestifter til. Jeg vil takke for et godt samarbeid i komiteen dette halvåret. Det er en glede å jobbe sammen for en bedre kommuneøkonomi, for tjenester til folk og for landet vårt.

I dag behandler vi en lovendring som innebærer at Husleietvistutvalget slås sammen med Husbanken. Denne organisatoriske endringen handler i all hovedsak om å samle virkemidlene vi har på leiemarkedet, og bidra til at ressursene blir benyttet mest mulig effektivt. En innlemming i og samlokalisering med Husbanken vil styrke utvalgets verktøy for raskt og effektivt å kunne forebygge så vel som å løse konflikter. Husleietvistutvalget gjør en formidabel jobb i saker der det oppstår konflikter i boligleieforhold. Vi vet imidlertid at presset i leiemarkedet er høyt og konfliktnivået økende, noe som også får konsekvenser for utvalgets saksmengde. Arbeiderpartiet er opptatt av at leiemarkedet skal være trygt og forutsigbart. De mekanismene vi har for kontroll og tvisteløsning, skal være best mulig rustet til å håndtere de utfordringene som kan oppstå. Derfor mener vi det er riktig og viktig at Husleietvistutvalget nå blir en del av Husbanken. Når vi i tillegg i budsjettet for neste år styrker Husleietvistutvalget med om lag 2 mill. kr, legger vi til rette for at utvalget får større og bedre armslag til å kunne løse sine oppgaver på en god måte, samtidig som utvalgets uavhengighet fortsatt bevares. Gode og stabile boforhold er helt avgjørende. Grepet vi i dag gjør, utgjør en del av et større arbeid for en styrket og fornyet innsats på leiemarkedet, som denne regjeringen prioriterer.

Jeg vil også takke komiteen for et smidig arbeid og for å ha vært velvillig i tidsfristene i saken. Det er en sak som retter opp en feil som ikke var intendert. Vi ble gjort oppmerksom på dette i slutten av forrige sesjon, og vi retter det nå opp. Som saksordføreren var inne på, har det skjedd en feil, og den retter vi nå opp. Det framgår tydelig i forarbeidene til ekomloven at det hele tiden har vært meningen at departementet skal fortsette å behandle klager inntil den nye klagenemnda er etablert. Med denne lovendringen ønsker vi derfor å justere ekomloven slik at § 16-6 først blir operativ når klagenemnda er etablert.

Jeg er glad i Kommune-Norge og fylkeskommunen, og jeg er glad i et sterkt fellesskap, med små forskjeller mellom folk: den norske modellen, der vi ser hverandre i øyehøyde, der vi har respekt for uenigheter og tillit til hverandre – enten vi heier på Viking, som i sted, eller vi heier på Tromsø Idrettslag. Budsjettet for neste år sikrer denne modellen i en urolig tid og gir trygghet for folk, for velferden og for landet. Innenfor ansvarlig pengebruk har vi nå flertall for å styrke den nære velferden i kommunene. Mange norske kommuner har over tid vært tydelig på behovet for to ting: sterkere økonomi og at det totale styringstrykket fra staten er for stort. Begge deler leverer vi nå løsninger for i budsjettet. Det er krevende tider i Kommune-Norge. Økte kostnader til tjenester, renter, prisvekst og en demografi i endring har gjort situasjonen vanskelig de siste årene. Vi tok grep da, og vi tar grep nå. Vi vet at mange kommuner står i tøffe prioriteringer, og det økonomiske løftet vi nå gir i enigheten, vil gi bedre handlingsrom til omstilling. En god og forutsigbar kommuneøkonomi handler i bunn og grunn om trygghet – trygghet for barnehagen og skolen, trygghet for at vi får helsehjelpen, trygghet for ungdomsklubben, trygghet for eldre, kanskje til og med trygghet for fotballaget på Nordkinn også. Kort sagt: Uten en solid kommuneøkonomi står velferden vår på spill. I regjeringens forslag ble en historisk satsing på kommuneøkonomien fra 2025 videreført og forsterket. Med denne enigheten vil veksten i de frie inntektene nesten dobles, til over 8 mrd. kr. Samtidig må vi erkjenne at penger alene ikke løser alt. Vi blir flere eldre og færre i yrkesaktiv alder. Det krever omstilling. Det er et ansvar alle deler av det politiske Norge må ta på alvor. Vi mener at det må bli mindre detaljstyring fra stat til kommune. I januar skal kommunekommisjonen komme med sine første forslag som kan gi kommunene større frihet og legge til rette for mer effektiv oppgaveløsning. Det er et arbeid vi må følge opp, men vi bidrar til redusert styringstrykk allerede neste år, når vi i budsjettavtalen flytter 1,3 mrd. kr fra øremerkede tilskudd til frie inntekter. Det gir kommunene mindre tid på søknader og rapportering og mer frihet til å prioritere selv – mer velferd og mindre byråkrati. Vi lever i en sikkerhetspolitisk urolig tid. Derfor er etablering av en tiltakssone for beredskap en viktig prioritering. Med etablering av beredskapshub i Kirkenes kan vi styrke samhandling mellom stat og kommune på sivil og militær motstandskraft. At kommunene i Øst-Finnmark nå får dedikerte ressurser til beredskapsarbeid i kommunene, er også en viktig del av dette. Jeg er glad for at vi sammen med våre gode budsjettkamerater kan levere et budsjett som sikrer den norske modellen, styrker tryggheten og gir kommunene både økonomi og frihet til å levere den velferden folk har krav på. God velferd til alle er viktigere enn skattekutt for de få. Vi er et langstrakt land. På lille Kunes ligger det et eventyr kalt GSG, som driver med 3D-printing og VR-teknologi for bruk i industrien. Fra å starte med én ansatt har selskapet bygd seg opp, og nå er de 15 arbeidere som har sine framtidsrettede arbeidsplasser her. Etter denne satsingen har de bidratt til at ytterligere to selskaper i Finnmark har bygd seg opp på dette gode kompetansemiljøet og kan konkurrere i verdensmarkedet. For Roger i GSG og andre bedrifter i min region er ikke Innovasjon Norge steroider, som han sier, men viktig rådgivning, risikokapital og støttespillere for verdiskaping og framtidige arbeidsplasser. Det er velbrukte midler for at vi skal kunne ha jobbskaping i hele landet. Mens en del av høyresiden ønsker å bruke budsjettet til å fortelle oss hvem vi burde være gift med, kappes andre om hvor lite vi skal gi i bistand, eller hvor lite vi skal bidra med virkemidler og innovasjon i norsk næringsliv. Jeg ville også gjort som Venstre, og vurdert om jeg var på rett side av streken. I enigheten med Rødt, Senterpartiet, MDG og SV bygger vi ut den norske velferden. Vi gir trygghet for landet, økonomien og lommeboka til folk. Jeg gleder meg til dette blir vedtatt i kveld.

33:29] (ordfører for saken): Jeg vil begynne med å takke komiteen for samarbeidet om behandlingen av Meld. St. 34 for 2024–2025, om Datatilsynets og Personvernnemndas årsrapporter for 2024. Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet legger årlig fram Datatilsynets og Personvernnemndas årsrapporter for Stortinget. Komiteen har merket seg at Datatilsynets saksmengde har vært jevnt stigende de siste årene, og at sakene blir stadig mer komplekse og tidkrevende. Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet opplyser i melding at de er tilfreds med hvordan tilsynet har arbeidet målrettet for å bedre ressursutnyttelsen, og at de vil rette særskilt oppmerksomhet mot ressurssituasjonen i tilsynet framover. Komiteen forutsetter at departementet har god og løpende dialog med tilsynet om dette. Komiteen har også merket seg at Datatilsynet peker på en rekke forhold som trolig vil påvirke personvernet og tilsynets arbeid i tiden framover, herunder kunstig intelligens og datadeling, utviklingen av et nytt felleseuropeisk regelverk på personvernområdet samt det internasjonale trusselbildet, der personopplysninger i økende grad benyttes i cyberoperasjoner, manipulering av innhold i digitale kanaler og inngripende overvåking. Komiteen er enig i at tilsynet spiller en viktig rolle i å framheve personvern i et demokratisk samfunn. Innstillingen fremmes av en samlet komité. Jeg vil nå kommentere mindretallsforslaget. Når det gjelder forslaget fra SV, Rødt og MDG om å utrede om Datatilsynet bør få søksmålsadgang for Personvernnemndas vedtak ved prinsipielle spørsmål, er Arbeiderpartiet enig i intensjonen i forslaget, men vi legger imidlertid til grunn at dette vil være en naturlig del av den pågående etterkontrollen av personopplysningsloven, som Justis- og beredskapsdepartementet allerede er i gang med. Formålet med etterkontrollen er å evaluere om personopplysningsloven har en hensiktsmessig utforming og fungerer tilfredsstillende, eller om det er behov for endringer eller nye regler.

For Arbeiderpartiet er det avgjørende at offentlig sektor må vise evne til å endre og utvikle seg for å løse framtidens oppgaver. Norge står overfor store demografiske endringer i årene som kommer. Forholdet mellom antall eldre og folk i arbeidsfør alder vil endre seg betydelig. Vi vil mangle arbeidskraft på viktige samfunnsområder både i offentlig og privat sektor dersom vi ikke utnytter ressursene våre bedre. Det vil kreve mye av offentlig sektor selv, men det krever også at vi som folkevalgte sørger for gode rammebetingelser for den omstillingen som er nødvendig framover. Arbeiderpartiet mener at det må bli mindre detaljstyring fra stat til kommune. Derfor satte vi i mai ned kommunekommisjonen. Kommisjonen skal foreslå endringer i statens styring av kommunesektoren og foreslå tiltak om det er andre forhold som bidrar til unødvendig høye kostnader eller lite effektiv oppgaveløsning. Digitalisering er også avgjørende for at vi skal kunne bruke ressurser mer effektivt, redusere konsulentbruk og administrasjon og tilby innbyggerne bedre tjenester. Når det gjelder antall ledernivåer i offentlig sektor, deler Arbeiderpartiet forslagsstillernes vurdering av at dette bør vurderes kritisk og restriktivt. Hovedregelen i dag er at den enkelte statlige virksomhet bestemmer hvordan den skal organisere seg innenfor samfunnsoppdraget og budsjettvirksomheten den disponerer, herunder antall ledernivåer. Dette gjøres som oftest etter forhandlinger eller dialog med de ansattes organisasjoner. Arbeiderpartiet har tillit til at partssamarbeidet i den enkelte virksomhet benyttes til å finne gode og omforente løsninger mellom ledelse og tillitsvalgte, og ønsker ikke å overprøve en enighet mellom partene i virksomheten. Vi vil derfor ikke støtte representantforslaget. Samtidig deler vi ambisjonene om en god organisasjonsstruktur der tjenesteproduksjon er i fokus.

På vegne av representanten Kai Steffen Østensen og meg selv har jeg den glede å legge fram et representantforslag om endring av overgangsbestemmelsen i ekomloven.

For Arbeiderpartiet er det avgjørende at kommunene kan tilby gode og likeverdige tjenester til sine innbyggere. Det handler om trygghet, trygghet for vår alles grunnleggende velferd, enten det er trygghet for barnehagen som ungen vår er en del av, trygghet for at vi får den helsehjelpen vi har behov for, eller trygghet for at våre eldre blir godt ivaretatt når omsorgsbehovet melder seg. Mange kommuner står nå i en krevende spagat mellom å tilby lovpålagte tjenester samtidig som trange budsjetter skal gå opp. Det tar Arbeiderpartiet på største alvor. Vi skal prioritere kommunene. Vi har gjort endringer i kommunenes inntektssystem nettopp for å omfordele mer og bedre fra dem med mest til dem med minst. Med Arbeiderpartiet skal man være trygg på at kommunene gis en økonomisk rygg som bærer, for god velferd til alle er viktigere enn skattekutt for de få. Vi må samtidig erkjenne at penger alene ikke løser alt. Utfordringsbildet er tydelig. Framover blir vi flere eldre og færre i yrkesaktiv alder. Det krever vilje og evne til omstilling, og det statlige styringstrykket – med et mylder av lover, forskrifter, instrukser og pålegg – er blitt for stort. Det er maktpåliggende at vi legger til rette for at kommunene skal kunne håndtere oppgavene sine klokere og bedre. Arbeiderparti-regjeringen går foran i dette arbeidet, med kommunekommisjonen som nettopp skal komme med forslag til hvordan sektoren kan omstille seg, sånn at oppgavene løses bedre, og at fagfolkene våre brukes mer fornuftig. Det vil være noe av det viktigste vi gjør de neste fire årene. Omstillingen må skje i samarbeid, for som i kjent arbeiderpartiånd er vi sterkere sammen enn hver for oss. Sløsing er vi alle imot, men en sterk offentlig velferd er det ikke alle som er for. For Arbeiderpartiet har målet alltid vært at flest mulig skal eie sitt eget hjem. De siste årene har boligprisene blitt for høye mange steder, og for få har mulighet til å kjøpe et hjem til en overkommelig pris. Boligmarkedet er blitt en av de største forskjellsdriverne i samfunnet. Sånn skal vi ikke ha det. Derfor gjenreiser vi den sosialdemokratiske boligpolitikken med Husbanken som virkemiddel. Vi har satt oss et ambisiøst mål om å starte bygging av 130 000 boliger innen 2030. Det skal følges opp med politikk. De neste fire årene skal vi gi et nødvendig løft til de største byene. Arbeiderpartiet vil utvikle de unike mulighetene som finnes i våre største byområder, gjennom arbeidsplasser og god kollektivdekning og legge til rette for grønne områder og fritidstilbud. Vi vil utvide og forsterke områdesatsingen, og vi skal sikre trygge byer, bl.a. gjennom tilstedeværende politi, mer ressurser til forebygging og økt innsats mot gjengkriminalitet. By og land går hånd i hånd. For Arbeiderpartiet er sterke fellesskap og bærekraftig vekst og utvikling i hele landet viktig. Sterke byer er bra for distriktene, og sterke distriktssamfunn er bra for byene. Det gode med Norge er nettopp at vi har gode samfunn, gode velferdstjenester, dyktige private næringsaktører og god infrastruktur – fra Oslo, innom Lindesnes og hjem til Finnmark. Nordområdene skal være Norges viktigste strategiske satsingsområde. En av vår generasjons største utfordringer og muligheter ligger i hvordan vi håndterer utviklingen og bruken av kunstig intelligens og robotteknologi. Det første og viktigste steget i å møte endringene kunstig intelligens fører med seg, er å forstå hva slags endring dette egentlig er. Vi står ikke overfor et IT-prosjekt. Det er ikke en ny fase i digitaliseringen. Det snakk om en samfunnsomveltning. Kunstig intelligens vil prege hvordan vi utdanner, lovgir, styrer og tar vare på de mest sårbare. Det vil påvirke hvordan vi skaper verdier, og hvordan vi forstår sannhet og tillit i offentligheten. KI er ikke en teknologi vi kan ta i bruk og så gå videre. Det er en utvikling som vil påvirke hvordan hele samfunnet fungerer, og hvordan vi styrer det. Derfor må vi møte denne utviklingen med klokskap, ansvar og mot – ikke bare for å ta i bruk KI, men for å forme den i tråd med våre verdier som samfunn. Vi vet også at politikken har sovet i timen før. Vi har sett hvordan sosiale medier og ubegrenset skjermtid har fått prege barn, unge og samfunnsdebatten uten tydelig styring. Det skal vi ikke gjenta. Nå tar Arbeiderpartiet grep for å sikre en mer ansvarlig digital utvikling både i skolen og i samfunnet. Innføringen av KI-forordningen vil være et viktig steg i riktig retning. Den skal bidra til trygg og ansvarlig bruk av kunstig intelligens – til beste for folk, ikke for teknologien. Vårt mål er at Norge skal bli verdens best digitaliserte land.