Firefelts E39 gjennom Agder er en sterkt etterlengtet utbygging for å binde regionen sammen på en trygg og effektiv måte. Nå har vi den paradoksale situasjonen at mange velger gamleveien, som er mindre trygg og tar lengre tid, fordi bompengebelastningen har nådd et nivå mange opplever som urimelig. Bompengeselskapet Ferde har måttet øke takstene med hele 30 pst. – ikke fordi de ønsker det, men fordi systemet tvinger dem til det. Ferde er tydelige på at de ikke har mandat til å gjøre noe annet. Når foreldre velger gamleveien med barna i baksetet, fordi de ikke har råd til å kjøre den nye og sikre veien, har vi bommet på målet med bompengesystemet. Dette er en utvikling vi ikke kan være bekjent av. Denne utfordringen har Agder fylkesting, hvor jeg er representant, arbeidet lenge med. Det er bred tverrpolitisk enighet om at vi må få ned bompengebelastningen på E39 gjennom Agder. Som interpellanten viste til, har et enstemmig fylkesting i dag gitt politisk ledelse i fylkeskommunen fullmakt til å gå i dialog med politisk ledelse i Samferdselsdepartementet for å løse utfordringene. Jeg er veldig glad for statsrådens signal om at delegasjonen er velkommen til ham. Jeg vil takke interpellanten for å løfte problemstillingen opp til det nivået hvor den hører hjemme, nemlig hos samferdselsministeren og i stortingssalen. Jeg håper at vi alle kan være med på å finne gode løsninger nå som vi har gjort oss erfaringer med den nye veien og sett at bompengebelastningen har vært mer avvisende enn det som ble lagt til grunn. Utbyggingen gjennom Agder – fra Kristiansand i øst til vest for Lyngdal – var planlagt som én sammenhengende strekning. Med dagens regjering og stortingsflertall har bevilgningene til Nye veier ikke økt i takt med den kraftige kostnadsveksten vi har sett i veiprosjekter, og utbyggingen er derfor blitt forsinket og mer stykkevis og delt. Når snaut 10 km ny vei fra Lyngdal øst til Lyngdal vest står ferdig til sommeren, gir det en ytterligere bedring av trafikksikkerheten, men når det er forutsatt at bompenger skal kreves inn fra dag én, og dette er en parsell med kronglete tilkobling til gammel vei østover til Mandal, er jeg redd at vi vil se at trafikantene også her velger gamleveien. Det ville være svært ønskelig om statsråden kunne ta initiativ til at bompengeinnkrevingen starter opp når hele parsellen fra Mandal til Lyngdal er ferdig utbygget, slik at trafikantene kan få etablert reisevaner med å kjøre den nye og trygge veien gjennom Lyngdal. Det ville være i tråd med intensjonen i prosjektet, slik det var planlagt fra starten av. Vi er må erkjenne at det ikke er hensiktsmessig å legge opp til nedbetaling over bare 15 år for en vei som er bygget for å vare i generasjoner. Det gjør avgiften per passering unødig høy og hindrer bruk. I siste bompengeproposisjon for denne veistrekningen er det åpning for å utvide innkrevingstiden med fem år dersom økonomien i prosjektet blir svakere enn forutsatt. Jeg vil utfordre samferdselsministeren til å gripe denne muligheten og sammen med de impliserte partene finne en hensiktsmessig måte å redusere bompengebelastningen på, slik at flere trafikanter kan ta den nye veien i bruk. Dette krever politisk lederskap fra samferdselsministeren og klare signaler om at han ønsker å få til reduserte bompengesatser for trafikantene på E39. I så tilfelle kan samferdselsministeren bidra til en løsning kanskje uten å måtte gå veien om en ny bompengeproposisjon. Dersom statsråden mener at en slik løsning er utenfor hans mandat, må han raskt arbeide med en ny proposisjon. Samferdselsministerens statssekretær, Tom Kalsås, har pekt på at lengre innkrevingstid gir økt rentebelastning og innebærer en risiko for Agder fylkeskommune, som har garantert for bompengegjelden. På vegne av Agder fylkesting kan jeg si at vi er fullt ut klar over dette ansvaret og er beredt til å ta det. Jeg håper at statsråden på sin side er beredt til å ta ansvar for å gi tydelige signaler om en mer fleksibel innkreving av bompenger på E39 gjennom Agder, slik at flest mulig av trafikantene kan ta i bruk den nye, sikre veien.

Jeg brenner for at våre innbyggere skal få et best mulig tjenestetilbud, uavhengig av hvem som leverer det. For regjeringspartiene stiller det seg annerledes. Daværende helseminister fra Arbeiderpartiet jublet da hun fjernet en pasientrettighet og avviklet fritt behandlingsvalg. Støre-regjeringen har videre satt ned et utvalg som fikk i oppdrag å utrede hvordan staten kunne hindre private og ideelle aktører fra å bidra til å skape offentlig finansierte velferdstjenester. De private aktørene leverer tjenester som det offentlige ikke er i stand til å levere. Fristbrudd i det offentlige helsevesenet gir rett til å få behandling hos en offentlig godkjent privat aktør. Antallet fristbrudd har skutt i været under regjeringen Støre. Antallet fristbrudd, som altså er brudd på fristen for når en pasient har krav på behandling, har doblet seg på to år, og sykehusenes kostnader til fristbrudd har økt med vanvittige 250 pst. Det er et alvorlig sykdomstegn på Støre-regjeringens helsepolitikk. Når den offentlige helsetjenesten ikke klarer å levere under denne regjeringen, er det gledelig at pasientene får behandling hos noen som klarer å gi innbyggerne den hjelpen de har krav på. Da Stortinget vedtok mål om full barnehagedekning i 2003, ble private aktører invitert til å bidra til en rask oppbygging av et tilbud som kommunene ikke kunne levere. Det har gitt et gledelig mangfold av barnehager, og gir min to år gamle sønn og 130 000 andre barn et tilbud som ofte er bedre enn hva de kommunale barnehagene kan gi, uten at det koster skattebetalerne mer. Avkommersialiseringsutvalget leverte sin utredning i august. Her har utvalget beskrevet – for alle sektorer hvor private og ideelle aktører er til stede som leverandører – hvordan private og ideelle aktører helt eller delvis kan fases ut. Det har vært relativt stille fra regjeringspartiene om avkommersialiseringsutvalgets rapport. Er det et tegn på at det ikke er aktuell politikk fra regjeringspartiene? Nei. Da det solid faglig funderte skatteutvalget ledet av professor Ragnar Torvik avga sin utredning, gikk det ikke lang tid før finansministeren offentlig la utredningen i skuffen. Vi har ikke sett en tilsvarende oppfølging av det mer kontroversielle avkommersialiseringsutvalgets rapport, noe som indikerer at dette ikke er uaktuell politikk for regjeringspartiene. Det skaper en uheldig usikkerhet hos alle dem som hver dag står på for å gi et godt velferdstilbud i virksomheter som ikke er offentlig eid. Denne usikkerheten er blitt større av at regjeringens støtteparti SV i dagens debatt har sagt at det er kritisk viktig at regjeringen følger opp avkommersialiseringsutvalgets rapport. Arbeiderpartiet og Senterpartiet har tatt det første steget for å avvikle gode og effektive velferdstilbud, og de har ikke satt ned foten for ytterligere avvikling av privatdrevet velferdsproduksjon. Dermed ligger initiativet hos regjeringspartienes støttespillere og utfordrere på ytterste venstre fløy. Det er ikke til beste for innbyggerne.

Jeg hørte ikke noe svar på spørsmålet mitt, men kanskje litt mer en ordsalat og fokus på resultatene som ikke handler om mottakerne av velferdstjenester, som gjennomgående er mer fornøyd med de private aktørene enn med de offentlige. Et av forslagene i utvalgets rapport er å fjerne pasientenes rettigheter ved fristbrudd, hvor pasientene i dag kan få behandling hos en offentlig godkjent privat aktør dersom det offentlige ikke klarer å tilby behandlingen innen lovet tid. Ved å fjerne innbyggernes rettigheter til å benytte seg av private aktører på skattebetalernes regning vil det skapes et a-lag og et b-lag, hvor bare de med tykkest lommebok har mulighet til å få den nødvendige helsehjelpen innen rimelig tid. Ønsker Rødt å skape et sånt skille?

Avkommersialiseringsutvalget leverte i august sin rapport, som en oppskriftsbok for hvordan man kan fase ut private og ideelle aktører fra offentlig finansiert velferdsproduksjon, helt uten tanke for mottakerne av disse velferdstjenestene. Utvalget har lagd en meny av muligheter, enten man vil fjerne private og ideelle aktører helt, delvis eller ved å legge sterke begrensninger på disse aktørene. Hvilke forhåpninger har Rødt til at dette kan gjennomføres i løpet av de neste årene?