Det virker merkelig at av alle dem som er utsatt for feil i trygdeskandalen, og som urettmessig har vært utsatt for både straff og feilaktig pengeinnkreving, har nemnden altså ikke funnet en eneste person som har rett til erstatning for det de har lidd. Hva mener statsråden må til for at folk som blir utsatt for urettmessig rettsforfølgelse over mange år, skal få medhold i nemnden?

Statsråden representerer Arbeiderpartiet, og statsråden svarer vanligvis gledelig ut på Arbeiderpartiets politikk, noe vi også må forvente i denne saken. I svarbrevet som kom til komiteen, viser statsråden til å ikke sitte i Stortinget da Arbeiderpartiet selv ønsket innsyn og åpenhet, før de kom i regjering. Det mener representanten er et dårlig svar. Kan statsråden forklare tilhørere og storting hvorfor Arbeiderpartiet har snudd i denne saken etter de kom i regjering?

Mange av Nav-skandalens ofre følger med på denne debatten. Nå har det gått seks–syv år siden skandalen sprakk. For alle dem som hører på og følger med: Kan statsråden på en enkel måte fortelle alle disse – faktisk over 7 000 – hvorfor det er så viktig for Arbeiderpartiet at nemnden ikke får se og behandle denne rapporten, og slik gi alle disse en trygghet for at klagenemnda får gjort en tilstrekkelig jobb?

Ja, jeg tar opp forslagene.

Nå har Stortinget igjen fått en mulighet til endelig å få slutt på hemmeligholdet rundt denne rapporten. Norge har i mange år praktisert EØS-reglene feil, og mange spør seg faktisk om det gjøres fortsatt. For mange av dem som ble rammet av trygdeskandalen, har livet gått i grus, med fengsel, domfellelse og en skamfølelse hengende over seg resten av livet. Det er fattige og syke mennesker som ble dømt. Klagenemnda har i årevis vært tydelig på at de er avhengig av all dokumentasjon i saken for å gjøre en grundig jobb. Andre land har ryddet opp i tilfeller der de har feilet i slike saker, men her i Norge er det rett og slett om å gjøre å feie denne skandalen under teppet. Siden 2019 er det skrevet og publisert nærmest 1 000 artikler i papiraviser landet rundt, der staten kommer svært dårlig ut. Foreningen for Nav-skandalens ofre har jobbet og dokumentert denne skandalen i årevis. Jeg og Fremskrittspartiet forstår rett og slett ikke hvordan Høyre og Arbeiderpartiet tenker i denne saken. Hva er det disse partiene vil skjule? Hva står det i rapporten som ikke tåler klagenemndas innsyn? Representanten Molberg fra Høyre uttaler til Klassekampen at for Høyre er dette prinsipielt. Hva er det som er så prinsipielt for Høyre? Er det et prinsipp for Høyre at dokumenter fra regjeringen ikke skal synliggjøres i saker som angår enkeltmenneskers rettssikkerhet? Er det prinsipielt for Høyre at vi ikke gir åpenhet og innsyn? Er det prinsipielt for Høyre at de som er rammet av trygdeskandalen og har fått ødelagt sitt liv, ikke skal få en rettferdig behandling i klagenemnda? Videre sier representanten Molberg til Klassekampen at det er tvilsomt at rapporten er relevant for nemndas arbeid. Denne uttalelsen blir enda mer oppsiktsvekkende og svært lite troverdig fra Høyres side. Hvis Høyre mener rapporten er lite relevant, hva er da problemet med å støtte forslag nr. 1, om at klagenemnda i det minste får se rapporten? Når Arbeiderpartiet kjemper med nebb og klør sammen med Høyre om fortsatt å holde rapporten hemmelig, viser det bare at rapporten ikke tåler dagens lys. Arbeiderpartiet mente før de kom i regjering, at rapporten måtte utleveres, og nå har de snudd. Hvorfor har de det? For oss i Fremskrittspartiet er det når Høyre og Arbeiderpartiet finner sammen på denne måten, en bekreftelse på en type hemmelighold som skjer i land vi faktisk ikke liker å sammenligne oss med. Det er alvorlig. Til slutt har jeg bare lyst til å takke Rødt og SV med arbeidet for rettferdighet, og jeg har også lyst til å takke Venstre, MDG, KrF og Senterpartiet, som nå ser ut til å ha snudd, støtter forslaget og sikrer et flertall. Og til Høyre: Det er aldri for sent å snu.

Jeg tror nok både Fremskrittspartiet og statsråden deler mye av det statsråden sier i sitt svar, og spesielt at det er arbeidsgivers rett å kunne bestride sykmeldinger. Så reagerer vi selvfølgelig litt på at noen mener det skjer nærmest i hytt og pine – det er jo mistillit de luxe til et næringsliv som fyller vårt statsbudsjett med skatteinntekter, bare for å ha gjentatt det. Statsråden sier i sitt svar at det er ingen intensjoner om å henge ut bedrifter i en offentlig gapestokk, men dette forslaget, som Arbeiderpartiet nå støtter, sier jo nettopp det. En skal kartlegge bedrifter som bestrider sykmeldinger. Kan statsråden være litt mer tydelig på om Arbeiderpartiet faktisk mener at det skal være bedrifter som kartlegges og dermed blir hengt ut i en offentlig gapestokk?

Ikke la det være noen tvil om at Fremskrittspartiet også støtter dagens sykelønnsordning, men at det brukes over 100 mrd. kr på sykelønn, må vi vel være enige om at er en samfunnsutfordring. Det går ut over næringslivets verdiskaping, og det er jo næringslivet som gir oss penger inn i statsbudsjettet. Det er ikke alltid gitt at man blir så mye friskere av å være hjemme. Spørsmålet mitt går på bestridelse, for der har tydeligvis Arbeiderpartiet gjort en helomvending siden Tonje Brenna uttalte seg i 2024, ifølge VG. Det går på kartlegging av bedrifter og bransjer. Når det gjelder å se bransjer hvor sykefraværet er høyt, tror jeg det bare er to tastetrykk, og så finner man ut av det. Men mener statsråden at det er riktig å sette bedrifter i en offentlig gapestokk?

Jeg vil minne statsråden om at statsforvalteren ikke hadde innsigelser i høringene til sakene som ble tatt opp. Jeg oppfatter nå at statsråden ikke bare overfor ordførerne som var på besøk, men også her på Stortinget egentlig ikke har lyst til å vise hvem som er sjef, og vise lederskap, men heller lar statsforvalteren i Agder drive sin egen butikk uten en leder i departementet. Det er urovekkende. Dette er helt vanlige mennesker som i god tro har søkt kommunen om bl.a. å rive ned slitte bygninger og bygge nye. Tillatelser er gitt, arbeid er i gang, hundretusener av kroner er brukt – kanskje millioner i noen av byggesakene. Disse menneskene har sannsynligvis tatt opp lån og pantsatt hus og hjem for å få realisert en ny hytte framfor den gamle nedslitte. Hva vil statsråden si til disse menneskene som nå står i dyp fortvilelse, med gjeld, innkjøpte materialer og en ryddet og byggeklar tomt? Finnes det noen som helst sympati hos statsråden, og vil de det gjelder, bli kompensert?

En kan vel diskutere om lovlighetskontrollen er kommet på eget initiativ, eller om det det kom på bakgrunn av den såkalte Farsund-saken. I midten av mars hadde statsråden besøk av 18 ordførere fra Agder, fylkesordføreren og representanter fra KS i departementet. Jeg er sikker på at disse var tydelig på budskapet om hva de mener om denne formen for saksbehandling. Ordførerne er tydelig på at lokalt selvstyre skal stå sterkt. Statsråden bekrefter i svaret til mitt skriftlige spørsmål at regjeringen er opptatt av lokaldemokrati og lokalt handlingsrom. Dette er egentlig et godt eksempel på det stikk motsatte. Statsråden kan nå faktisk vise handling og lederskap. Vil statsråden sende melding til sitt embete i Agder med et tydelig budskap om å stanse dette arbeidet umiddelbart og begynne å prioritere å få ned saksbehandlingstid på saker som bl.a. omfatter sårbare mennesker i sårbare situasjoner?

«Statsforvalteren i Agder melder om stor saksmengde, knappe ressurser og alarmerende lange saksbehandlingstider. Likevel prioriterer Statsforvalteren i Agder å gjennomgå hvordan flere kommuner i Agder har behandlet saker etter blant annet plan- og bygningsloven § 19-2. Dispensasjonsvedtaket, der vedtak er gjort og iverksatt. Kommunale vedtak stanses selv om statsforvalteren ikke har hatt innsigelser i høringer. Mener virkelig statsråden at denne formen for saksbehandling er riktig bruk av ressurser når saksbehandlingstiden for andre viktige saker er urovekkende lang?»

«Når krisen inntreffer, kreves ekstraordinære tiltak i en ekstraordinær situasjon.» Dette er et uttrykk som ofte er brukt av flere politikere, og i den urolige verdenen vi nå lever i, er det vår oppgave som folkevalgte å sørge for at innbyggere og næringsliv i Norge skånes fra uroligheter rundt oss i størst mulig grad. Vi er i en unik situasjon med tusenvis av milliarder på bok, og i en ekstraordinær situasjon som verden nå er i, passer uttrykket om ekstraordinære tiltak svært godt. Her snakker vi om nærmest småpenger når vi samtidig har ekstraordinære inntekter, og det forstår folk. Det folk ikke forstår, er passivitet. Da innbyggere og næringsliv ble flådd med høye strømpriser, gikk det månedsvis før regjeringen kom med tiltak, og det etter stort press fra Stortinget. Lærte ikke regjeringen noen ting av den situasjonen? Statsråd Aasland brukte den gangen kraftuttrykk om strømprisen som jeg ikke vil gjengi fra denne talerstolen, men tydeligvis har han ikke lært noe som helst. Hadde derimot regjeringen lært noe av strømsjokket, ville den hatt all mulighet til å komme Stortinget i forkjøpet med forslag som kunne håndtert drivstoffsjokket. Regjeringen valgte passivitet, og derfor har vi debatten her i dag. Regjeringen kunne satt seg i førersetet, men valgte å stå igjen i veikanten. Det å sitte i mindretallsregjering er en øvelse i seg selv, og den øvelsen håndteres dårlig. Begrunnelsen for det er som følger: Dersom Arbeiderpartiet hadde åpnet vinduene på kontorene sine og lyttet til folk på utsiden, ville de skjønt hva innbyggere og næringsliv nå mener om drivstoffprisene. Dersom Arbeiderpartiet hadde åpnet døra og gått ut og snakket med folk og næringsliv, ville de ha fått en dialog om hva folk der ute mener om drivstoffprisene. Dersom Arbeiderpartiet likevel vil påstå at de har gjort nettopp det, så lurer jeg på om holdningen er å snu det andre kinnet til, ikke ta inn over seg at de er valgt av folket, eller gjøre et tappert forsøk på å prate det bort i parlamentariske fraser. Det er nok en kombinasjon av alle tre. Heldigvis har et flertall på Stortinget valgt en hastebehandling her i dag, en hastebehandling de der ute forstår. Heldigvis er det et flertall som åpner vinduene, går ut døra og lytter til folk og næringsliv. Jeg er stolt av at det var nettopp Fremskrittspartiet som satte debatten på dagsordenen. Først i media, og så fort vi skjønte hvor dette bar, fremmet vi et forslag på Stortinget for 14 dager siden, med tiltak for lavere drivstoffpriser. Dagens debatt her i Stortinget har regjeringen rett og slett fått i stand selv.

Utbetaling av barnetrygd til utenlandske statsborgere i utlandet har mer enn doblet seg under denne regjeringen, og i mange tilfeller betaler norske skattebetalere barnetrygd til barn som aldri har satt sine føtter i Norge. Samtidig ser vi at sykepengeutbetalinger til utlandet har steget med flere hundre millioner kroner under denne regjeringen. Til sammen er denne økningen på disse to ytelsene på over 500 mill. kr. For Fremskrittspartiet er det sentralt og viktig at trygdeutbetalingene primært går til personer som bor og oppholder seg i Norge. Vi ser også at det er leger som sitter i hjemlandet der de bor og skriver sykmeldinger til norske Nav-kontor. Da er det fristende å spørre statsråden om dette er noe dagens regjering bare har tenkt til å sitte og se på, eller om regjeringen har tenkt til å gjøre noen tiltak.

Siden 2021 har denne regjeringen gjennom Nav utbetalt over 55 mrd. norske kroner til mennesker utenfor Norge. Rekordhøye summer til bl.a. barnetrygd og sykepenger sendes rett ut av landet, og nesten alt går til utenlandske statsborgere. Fremskrittspartiet ser med bekymring på at Norge framstår som hele Europas trygdekontor, samtidig som vi må spare på kjerneoppgaver som skole, helse og eldreomsorg her hjemme. Hva mener statsråden og regjeringen om at rekordstore summer av skattebetalernes penger går ut av Norge på denne måten?

Fremskrittspartiet mener vi trenger en grundig Nav-reform. Reformen må systematisk gjennomgå alle deler av Nav og vurdere om Navs opprinnelige mandat fra 2006 er tilstrekkelig oppfylt. Reformen må ha som målsetting at det blir færre og mer treffsikre ytelser, mindre byråkrati, færre ledere og kanskje færre ansatte, når vi lykkes. Reformen må også inneholde og vurdere alle systembarrierer, hjemler, forskrifter og retningslinjer som er til hinder for effektiv saksbehandling på tvers av områder. Vi mener at de forslagene vi behandler i dag, er for vage og for lite konkrete. Det som derimot er konkret, er Senterpartiets forslag om å splitte Nav. Det er mulig det er en del av løsningen, for vi må tørre å se oss i bakspeilet nå som Nav er 20 år. For Fremskrittspartiet er det likevel en inngripen som vi i et forslag i Stortinget ikke kan støtte i dag. Vi trenger mer kunnskap. Senterpartiet bruker også ordet «tillitsreform». Det gjorde meg ganske glad. Jeg fikk litt wow-følelse og tenkte at det er noe jeg gleder meg til å lese mer om, men ble litt skuffet da jeg leste hva som faktisk var ment. Det handler altså om vedtaksmyndighet for arbeidsavklaringspenger. Det var liksom ikke så mye reform i det, men det er likevel et godt forslag. Fremskrittspartiet jobber nå systematisk for å innhente kunnskap ute hos dem som har skoene på, for å få ærlige innspill om hvordan Nav faktisk fungerer. Blant mange flotte ansatte er det mye som fungerer, men for oss er det viktig å få mer kunnskap om hva som ikke fungerer tilstrekkelig, slik at vi på et senere tidspunkt kan fremme en egen sak med mer konkrete tiltak. Det kommer vi tilbake til. Derfor støtter vi ikke noen av de forslagene som ligger i innstillingene vi behandler i dag, men jeg kan jo nevne at Fremskrittspartiet bl.a. ønsker å se nærmere på rollen til Nav stat og Nav kommune. Kanskje inkluderer det en vurdering av å overføre sosialhjelp til staten. Arbeidsformidling vil vi også vurdere som en egen enhet, med mer konkurranseutsetting. Kanskje bør også pensjon og uføretrygd vurderes skilt ut i en egen enhet. Dette ligger i Senterpartiets forslag, men for oss er det for tidlig å konkludere. Vi er nødt til å se på tiltak som øker brukertilfredsheten i Nav, inkludert hos brukere av førstelinjetjenesten. Jeg vil vise til tidligere vellykkede forbedringer i brukertilfredsheten da Agder fikk sitt Nav-ombud. Tilfredsheten gikk på få år opp med 15 pst. til 81 pst., noe som gjorde Agders Nav-brukere til landets mest fornøyde. I vårt alternative budsjett har vi foreslått en styrking av Nav kontroll for å komme tettere på trygdesvindel, noe vi mener det må bli slått hardere ned på. Vi må også se på måloppnåelse og på utdanningskrav – om utdanning skal trumfe erfaring. Det spørsmålet lar jeg henge i luften.

Beklager tidsoverskridelsen. Enn så lenge må vi leve med det Nav vi har i dag, men er det en ting som sliter på folk nå – som statsråden også nevnte i sitt innlegg – er det lange saksbehandlingstider. Litt billedlig kan en jo spørre seg hvordan det kan ha seg at Tesla nærmest kan sette sammen en bil på under ett minutt og ha den klar i oppkjørselen din på tre uker, mens Nav har problemer med å behandle en enkel søknad på tre måneder. Med dette som bakgrunn må jeg få lov til å stille statsråden følgende spørsmål: Er statsråden fornøyd med behandlingstidene på Nav, eller vil det være aktuelt å sette helt konkrete mål for å få disse ned?

Da skal jeg gi statsråden muligheten til å resonnere litt mer om innlegget sitt fra talerstolen. Fremskrittspartiet mener det er for tidlig å konkludere om løsninger for Nav, men vi mener det er viktig at staten tar sitt ansvar og ikke skyver flere oppgaver over på de hardt pressede kommunene. Derfor er vi litt bekymret over det mandatet og den sammensetningen vi ser i regjeringens ekspertgruppe. Gruppen er full av direktører og professorer, mens representanter for ansatte og brukere altså er ekskludert fram til i dag. De som opplever systemet på kroppen hver dag, får dermed ikke noe sete ved bordet og ingen stemme under diskusjonene. Da kunne en jo spørre seg om de ble glemt. Nå får vi rettet opp i det. Har Arbeiderpartiet i det hele tatt tenkt på at systemet må gjenspeile behovene og utfordringene til ekte mennesker, folk som oftere bytter jobb, har flere barnekull, studerer i utlandet og oftere kommer fra utlandet? Det er færre standardbrukere nå enn for bare 20 år siden, og utvalget trenger stemmer ved bordet som reflekterer nettopp dette. (Presidenten klubber.) Spørsmålet – beklager, president – er: Hvor fritt anser statsråden gruppens mandat å være, og vil statsråden ta ytterligere grep for å sikre at dette ikke blir nok en skinnprosess for å legitimere at regjeringen flytter enda flere oppgaver over til hardt pressede kommuner?

20 år etter Nav-reformen ser vi dessverre at utviklingen har gått feil vei. Reformen som skulle sørge for mer inkludering og flere i arbeid, har hatt motsatt effekt. Både de som jobber i og med Nav, og de som har vært innom Nav, vet det. Det er problemer på flere plan, fra strukturelle og organisatoriske til det juridiske og praktiske. Løsningen med én dør inn er utskjelt, og det er uvisst om det blir veien videre. Altfor mange opplever dette i dag som forvaltningens svar på tivoliets skrekkslott. De møtes med tusener av stengte dører og labyrinter og gåter. Sånn skal det ikke være. Samtidig kan ideen om én dør inn fungere om førsteleddet utstyres med forvaltningskompetanse til å veilede brukerne til rett hjelp. Kanskje må det også bli enklere å møte en person ansikt til ansikt i starten av en vanskelig saksgang. I de enkle sakene fungerer digitale løsninger godt, og man skal fortsette å digitalisere framover. Men vi må også tørre å spørre om vi digitaliserer for å gjøre det enklere for Nav eller for å gjøre det enklere for brukerne. Fremskrittspartiet er klar på at brukerne må tilbake i sentrum. Den norske modellen med en felles etat har vist seg både vanskelig å styre og å bruke. Flere rapporter har pekt på høy kompleksitet, tidvis mangel på kompetanse, rigide systemer for både ansatte og brukere og en stor overlapp av ytelser. Den mest åpenbare endringen som trengs, er at regelverket må bli enklere og mindre byråkratisk, antallet stønadstyper må reduseres uten at de reduserer rettighetene. Samtidig må det samarbeides bedre med helsevesen og næringsliv, og det må innføres krav om bruk av skjønn framfor silotenkning på enkeltbudsjetter. Norge står overfor store utfordringer, og Nav kan ikke løse dem alene. Vi har hørt det mange ganger: Norge har 700 000 mennesker i arbeidsfør alder som for tiden står utenfor jobb og utdanning. Det er en enorm arbeidsreserve, hvor mange vil kunne aktiviseres ved å bruke de rette grepene også innenfor helseområdet og økt bruk av privat kapasitet. Vi er bekymret over mandatet og sammensetningen i regjeringens ekspertutvalg med ekskluderingen av representanter for ansatte og brukere. Det får vi rettet opp i dag, men valget gir likevel grunn til bekymring. Fremskrittspartiet mener vi trenger en Nav-reform som gjør livet enklere for brukerne, og som møter dem bedre med mer konstruktive og smartere løsninger. Til sist vil jeg minne om at Nav er fullt av gode, hardtarbeidende mennesker, men de må få lov til å jobbe effektivt og enklere. De må måles på det som fungerer. – Med dette vil jeg varsle støtte til forslag nr. 8.

Innstramminger i innleiereglene har bidratt til å gjøre det vanskeligere for bedriftene å møte skiftende etterspørsel. Bemanningsbyråene har hatt en viktig funksjon i norsk arbeidsliv, men regjeringen har gjort det vanskeligere for bedriftene å benytte bemanningsbyråenes tjenester. Det bidrar verken til inkludering eller økt produktivitet. Det er bred enighet om at faste, hele stillinger skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv. Likevel har både arbeidstakere og arbeidsgivere behov for den fleksibiliteten som bemanningsbyråene tilbyr. De siste årene har det vært tøffe tider i bemanningsbransjen, og det er det fortsatt. I tiden framover håper vi i hvert fall på økt byggeaktivitet, kanskje fordi rentenivået kan bli lavere. Dette kommer til å bety at de ulike arbeidsgiverne i byggebransjen få økt bemanningsbehov. Når alle trenger flere medarbeidere samtidig, vil det oppstå flaskehalser, og bemanningsbyråene kan bidra med nødvendig kapasitet til å møte utfordringer i perioder med produksjonstopper. For mange bedrifter er faktisk muligheten til å leie inn arbeidskraft ved behov en viktig nøkkel for å kunne drive virksomheten effektivt, trygt og lønnsomt, og det trygger også dem som jobber fast hele året. Bemanningsbransjen spiller en viktig rolle i å inkludere flere i arbeidslivet. En undersøkelse fra Ipsos viser at hele 48 pst. av dem som blir ansatt i bemanningsbransjen, er unge under 34 år. Videre oppgir 69 pst. av de ansatte i bemanningsbransjen at de vil anbefale venner og bekjente å jobbe som utleid medarbeider. Dette viser at bemanningsbransjen ikke bare tilbyr fleksibilitet for bedriftene, men også gir arbeidstakere en verdifull mulighet til å få relevant erfaring og bygge nettverk. Det er viktig å understreke at innleide arbeidstakere er fast ansatte i bemanningsselskaper og har samme stillingsvern, sosiale rettigheter og krav på inntekt som fast ansatte i enhver annen bedrift. Det er arbeidsstedet som ikke er fast for den innleide, og det er nettopp den fleksibiliteten bedriftene trenger for å håndtere svingninger i produksjonen. Fremskrittspartiet arbeider for et seriøst arbeidsliv, men det må være rom for fleksibilitet. Et for strengt regelverk for innleie rammer ikke bare bemanningsbransjen, men det rammer også kundene deres, som er lokale bedrifter og viktige arbeidsplasser, det rammer verdiskaping, og det rammer jobbsøkere som ønsker seg inn i arbeidslivet. Fremskrittspartiet er derfor veldig tydelig på at loven som trådte i kraft i april 2023, må reverseres. Vi trenger flere av dem som står utenfor, innenfor. Bemanningsbransjen er et viktig verktøy som vi ikke kan stenge ute. Vi har ikke råd til å holde dette verktøyet utenfor verktøykassen.

Denne saken handler også om at vi i Agder sier at E39 skal danne grunnlag for et felles bo- og arbeidsmarked, men med disse bomkostnadene snakker vi altså om en årlig kostnad på 50 000–60 000 kr for en pendler. Det betyr fort at en pendler må tjene nærmere 100 000 kr ekstra årlig for å dekke inn bomkostnadene, noe som åpenbart er en uholdbar situasjon for en arbeidsgiver. Det innbyr ikke til kompetanseutveksling i næringslivet. Umoe Mandal, som er en stor lokal bedrift, og som leverer og skal levere mer materiell til Forsvaret, signaliserer at de vil trenge 200 nye ansatte. Det er gledelig, men direktøren i Umoe ser på disse bomkostnadene som er en stor utfordring med hensyn til å rekruttere nok folk. Altfor mange velger den gamle veien – naturlig nok – men det er en svært trafikkfarlig vei, med historisk mange dødsulykker og hardt skadde. Fremskrittspartiet fremmer derfor to løse forslag som vi håper Stortinget kan samle seg om. Når det faller litt snø, slik det gjør nå, ser vi fort overskrifter om kaos på veiene, og jeg refererte til dagens ulykke. Den gamle veien opplever fort stenging, da vogntog ofte står fast i bakkene, og biler kjører i grøfta. Det vil utgjøre en risiko ved at utrykningskjøretøy ikke kommer fram til hendelser som krever at de må kjøre gammel vei for å komme fram til dit hendelsen er. I tillegg gir det hjemmehjelpen utfordringer med å komme fram til brukerne. Uansett hvordan det går i denne debatten, mener vi at det på vinterhalvåret må legges til rette for at flere bruker den nye veien. Derfor fremmer vi forslag om en årlig halvering av bompengetakstene i perioden fra 1. desember til 31. mars. Det som er ganske utrolig i dette tilfellet, er at det i februar 2024 ble en økning i prisen – og vet dere hva grunnen var? Det var for mange som valgte bort ny vei og kjørte på den gamle veien. Tenkte man da at hvis man skrudde opp prisen, ville flere velge den nye veien? Åpenbart ikke. Nei, man tenkte rett og slett at de som velger ikke å kjøre den gamle dødsveien, må straffes med høyere bompengebelastning på den nye. Hva slags markedsøkonomer det er som kan finne på noe slikt, er jeg litt usikker på. Vi fremmer også et forslag om en prøveperiode på 12 måneder med halvering av bompengetakstene. Da vil regjeringen kunne ta denne prøveperioden med seg videre i sitt arbeid med en helhetlig sak. Vi håper på flertall for det i dag. På vegne av Fremskrittspartiet vil jeg også varsle at vi vil støtte Høyres forslag i saken, og at vi ser fram til voteringen.

Først har jeg lyst til å si til de representantene som bruker tiden i innleggene sine på å peke på Fremskrittspartiet i regjering: Ja, vi satt i regjering da veien ble vedtatt. Det er vi stolt av. Ja, vi hadde samferdselsministeren i regjering, men det som er en realitet, er at i regjering er det forhandlinger, og vi nådde ikke opp overfor våre samarbeidspartnere med det som er vår primærpolitikk. Klokken 11.28 i dag fikk politiet et varsel om nok en ulykke på gammel E39 – én person til sykehus og stengt vei. Det er tragisk, og det går inn i statistikken. Det er noe jeg vil komme tilbake til i mitt neste innlegg. På E39 mellom Kristiansand og Mandal har det altså vært svært høy bompengetakst – langt høyere enn det som lå til grunn for de lokalpolitiske vedtak som representanten Indgaard og statsråd Nygård viser til. Nå er vi utålmodige. Sist jeg kjørte fra Mandal til Kristiansand sentrum, faktisk på ny vei, var det en samlet takst på 163 kr én vei. For en tungbil er det nå på mellom 800 og 900 kr tur-retur, noe som gir en kostnad på opp mot 200 000 kr årlig for tungbilpasseringer. Det er helt vanvittig. Noen må også betale den regningen. Til sjuende og sist blir det forbrukere og innbyggere. Når vi i tillegg vil få en belastning gjennom bypakkebommer i Kristiansand, ser vi at de som bor sånn at de ikke kan bruke kollektivtransport som et alternativ, eller er avhengig av bil og jobber i et lavlønnsyrke, nærmest ikke har råd til å gå på jobb lenger. I går startet også vinteren på Sørlandet. Jeg fikk melding fra en lastebilsjåfør som var på vei fra Østlandet til Klepp i Rogaland. Han kunne melde om en nesten bilfri ny E39, mens trafikken gikk tett på gammel vei. For knapt tre uker siden kom det brev fra Vegdirektoratet, som bl.a. foreslår sideveisbom. Dette forslaget er Fremskrittspartiet svært kritisk til. Vi vil ikke åpne for en presedens der sideveisbom skal være pisken. Selv om man belastes kun ved kjøring gjennom to sideveisbommer, vil det likevel ramme interntrafikken. Det som kanskje er det mest interessante i brevet, er at det pekes på at veiprosjektene videre vestover er blitt utsatt i to til seks år. Hvorfor er de det? Som Fremskrittspartiet flere ganger har påpekt, er det som et resultat av manglende satsing på samferdsel fra dagens regjering. Nye veier er siden 2021 avspist med nærmere 1,1 mrd. kr årlig, og derfor har de ikke klart å fordele bompengebelastningen utover flere strekninger og flere kilometer. Straffen for regjeringens manglende satsing på samferdsel er da et forslag om sideveisbom. Det blir for meg, Fremskrittspartiet, innbyggere og næringsliv helt uakseptabelt.

Nye veier som modell fungerer og har vært en suksess, men det er bekymringsfullt når Nye veier blir avspist med for lite av nødvendige midler. Representanten Helleland pekte på at prisstigning ikke kompenseres. Det er riktig, og det er jeg glad for at ble sagt. Når Nye veier da er blitt avspist med 1,1 mrd. kr årlig siden 2021, er det alvorlig. Det har bl.a. utsatt strekningen E39 Mandal–Lyngdal øst med to år. Heldigvis er dette arbeidet nå i gang med dyktige entreprenører, og det er ingenting som er bedre enn å se skogsmaskiner i full mundur og dynamitt som sprenger fjell i lufta. Da er det veiutbygging, og det er gøy å følge med på. Det som er særdeles uheldig med denne avspisingen når det gjelder midler til Nye veier, er at utbyggingen blir stykkevis og delt. Nå står strekningen mellom Lyngdal og Kvinesdal ferdig, men den henger ikke sammen i øst. Det oppfattes i tillegg som en kostbar omvei. Nye veier minner meg nå dessverre mer og mer om Statens vegvesen, nemlig stykkevis og delt. Det henger ikke sammen, og det er svært bekymringsfullt at dagens regjering ikke følger opp med nok midler til Nye veier. Derfor er jeg glad for at Fremskrittspartiet legger inn til sammen 1,5 mrd. kr til Nye veier i sitt alternative budsjett, men det hjelper lite når regjeringen må samarbeide med partier som vil stanse firefelts utbygging og aller helst legge ned Nye veier. Strekningen E39 Agder og Rogaland haster. Derfor er jeg glad for at E39-nettverket, med ordførere og næringsforeninger på strekningen, jobber godt sammen for å bidra til løsninger og er i god dialog med alle aktører, inkludert samferdselsministeren, for å få framdrift. Det hjelper likevel lite hvis det ikke følger med midler. Nå ser vi at innbyggere og næringsliv velger de gamle, trafikkfarlige veiene der dødsulykkene kommer stadig vekk, både fordi det er dyrt, og fordi det ikke er sammenhengende. Til det med at det er for dyrt: Hvordan tenker regjeringen at vi skal oppnå effektiv næringsdrift, oppnå miljøgevinster ved bruk av ny vei og oppnå et felles bo- og arbeidsmarked når innbyggere som pendler, betaler 50 000–60 000 kr per år for å spare tolv minutter? Eller hva med næringslivet, som betaler 400 kr per passering for å spare de samme tolv minuttene? Det skjer ikke: Dagens bompengefinansiering står for fall, og det må skje snarest.

Det ser ut til at vi går inn for landing, og at vi i komiteen etter hvert kan ønske hverandre god jul. Jeg hadde ikke tenkt at jeg skulle kommentere så veldig mye av det som har vært sagt, men til representanten Waagen: Mitt poeng i hele innlegget var at en tapt helse ikke kan prissettes, men det handler om respekt. Det er flere her som har vist til at det hersker noe usikkerhet rundt hvordan man beregner inntekter og kostnader i samordningsfella. Det er sjefsøkonomer som har sett på dette, og Finansdepartementet har sett på det. Jeg vil i hvert fall varsle at Fremskrittspartiet også kommer til å støtte forslag nr. 2, fra Miljøpartiet De Grønne, i sak nr. 10.

Som det har blitt sagt fra talerstolen her mange ganger, har Fremskrittspartiet sammen med SV fremmet forslag om en kompensasjon til oljepionerene på 65 G, altså på linje med nordsjødykkerne. Det skal ikke være forskjell på om man ble eksponert for gass og miljøskadelige stoffer over eller under vann. Vi trenger ikke flere utredninger og kommisjoner. Vi trenger en avklaring, og det ønsker FrP og SV her i dag: en rettferdig kompensasjon, en respektfull kompensasjon, en kompensasjon oljepionerene føler er en oppreisning. Helseskadene pionerene har fått, kan ikke rettes opp med penger. De som er gått bort, som døde av skadene, kommer ikke tilbake. Dette handler altså ikke bare om penger, men om anerkjennelse. Sammen med SV skjønner vi at vårt primærforslag på 65 G ikke får flertall. Vi prøvde også på et utspill på 50 G for å se hvor landet lå i de politiske partiene, uten at det var støtte for det heller. Spørsmålet en sitter igjen med, er: Hva er rettferdig kompensasjon? Er det 65 G? Er det 50 G? Det er skuffende at vi ikke kommer i mål her i dag. Jeg har sittet på kontoret de siste dagene og kjent på at dette kunne renne ut i sanden – at Arbeiderpartiet skulle stå igjen som vinnere med en kompensasjonsordning som er et skambud overfor pionerene, og at taperne var oljepionerene, med tapt anerkjennelse, tapt respekt, tapt helse og tapt liv. Vi sto sammen ute i vandrehallen for et år siden, flere partier, under den forutsetning at kompensasjonen skulle ligge i samme størrelsesorden som for nordsjødykkerne. Vi forventet og hadde tillit til at regjeringen skulle levere på den forventningen. Derfor la ikke vi andre mye inn i dette budsjettet. Jeg vil minne representantene Kjølmoen og Sandanger på at vi sier 2027. I dag behandler vi loven, og vi støtter da ikke § 5, men jeg vil varsle støtte til representanten Bjørn Arild Grams framlagte løse forslag, som vi fra Fremskrittspartiets side støtter subsidiært. Så har vi tillit til at vi i løpet av våren skal komme fram til, og regjeringen levere på, en bedre kompensasjonsordning.

Eva Vibeke Rosenberg er født i 1948. Hun har jobbet fast i Forsvaret fra 1967 og helt til hun var nesten 72 år. I 1972 begynte hun hos Sjøforsvarets forsyningskommando. Der jobbet hun fortsatt i en alder av 77 år, men nå på pensjonistvilkår. Det er virkelig en heroisk innsats. Hun har nå jobbet i staten i 58 år, men får allikevel utbetalt mindre enn 17 000 kr per måned. Det er ingen som har fortalt Eva Vibeke at hun ville tape pensjon etter fylte 67. Hun ble enke i 2002 og har levd på én inntekt. Hun ble frarøvet det hun hadde krav på, og det føles urettferdig. Hun får 8 500 kr mindre per måned enn om hun hadde sluttet da hun var 67 år. Hun har fortsatt å betale inn til pensjonskassen etter fylte 67. Eva Vibeke og undertegnede ønsker å spørre statsråden: Hvor er alle pengene som ble innbetalt fra hun startet i jobb i 1967, og hvordan kan man tape på å stå lenger i jobb?

Jeg ser at statsråden stadig vekk påpeker kostnaden rundt dette, men ikke vil ta inn over seg at det faktisk er inntekter og sparte kostnader. LO er på samme linje som Fagforbundet, og de skriver: Samordningsregelen har medført at samlet offentlig tjenestepensjon utbetalt over livet blir lavere og etter hvert kan bli helt borte, om en arbeidstaker i offentlig sektor står lenge nok i jobb. LO har derfor over flere år tatt til orde for at disse reglene bør endres. Jeg registrerer at både Fagforbundet og LO fullt ut er på linje med Fremskrittspartiet i denne saken, i alle argumenter og alle prinsipper, og det er kommet inn over 50 høringssvar som støtter det representantforslaget. Mitt spørsmål til statsråden blir derfor: Er statsråden i utakt med sine venner på Youngstorget?

Takk for innlegget fra statsråden. Det kan virke som det nesten hersker en slags forvirring rundt samordningsfella og om den koster penger, eller om den ville ha gitt staten inntekter gjennom skatt og redusert pensjon. Det henvises til tidligere forslag som har vært behandlet, men da ønsker representanten bare å være tydelig på at det ikke gjelder tilbakevirkende kraft, som har vært en del av de tidligere forslagene. Fagforbundet skriver følgende om samordningsfella: Vår prinsipielle holdning er fortsatt at dette er et tema som ikke ble forhandlet mellom partene i 2009, som en del av forsøket på å tilpasse offentlig tjenestepensjon til pensjonsreformen. Dermed skulle også reglene om pensjon etter at forholdstall 1 er nådd, etter vårt syn vært endret med tilbakevirkende kraft. Dette forslaget har ikke tilbakevirkende kraft. I tillegg ser det ut som Fagforbundet støtter FrP. Mitt spørsmål til statsråden er: Tar Fagforbundet feil?

Fremskrittspartiet er som sagt opptatt av fagforeningene og det trepartssamarbeidet vi har i dag. Også innenfor vårt parti er det litt ulike erfaringer rundt det, men partiet er opptatt av trepartssamarbeidet. Fremskrittspartiet mener at det å få opp organisasjonsgraden er opp til fagforeningene selv. Fagforeningene må selv gjøre seg så attraktive overfor arbeidstakere ute i landet vårt at de velger å være organisert i en fagforening, for det gir en merverdi for arbeidstakerne på alle mulige måter. At det skal gi et økonomisk fradrag til fordel kun for dem, er vi imidlertid imot.

At det er to millioner som har registrert seg i fagforening, er bra. Fremskrittspartiet støtter trepartssamarbeidet fullt ut, men fagforeningsfradraget gir et økonomisk fradrag til fordel kun for dem som er fagorganisert, og dette mener vi er en særbehandling. Fremskrittspartiet ønsker derfor skattelettelser som skal komme alle til gode, og ikke bare dem som er fagorganisert.

Fremskrittspartiet leverer på nytt et alternativt budsjett som er bra for alle. Vår vektlegging av lavere skatter og avgifter kommer alle til gode ved å sørge for økonomisk handlefrihet. Fremskrittspartiet har fått viktige gjennomslag før, og i denne sammenheng peker jeg på avkortingen for gifte og samboende pensjonister. Vi fikk redusert avkortingen fra 20 pst. til 10 pst. og mener at det er på tide at avkortingsregelen avskaffes. Samtidig prioriterer vi å øke minstepensjonen med 10 000 kr årlig. Det er uholdbart at en minstepensjonist i Norge skal ligge lavere enn EUs definerte fattigdomsgrense. Med vårt alternative budsjett vil en minstepensjonist få totalt snaue 20 000 kr mer å rutte med per år, mens et pensjonistpar årlig vil få ca. 28 000 kr mer. Fremskrittspartiet legger altså med det inn 900 mill. kr til pensjonistene – et betydelig løft. I det siste har vi hørt Nav blitt kalt en mastodont og en jungel. Mange finner det nærmest umulig å finne fram blant alle ordninger og krav, og likevel er det kun ett sted i Norge man har kunnet få uavhengig hjelp med Nav-systemet. Nav-ombudet i Agder har bare eksistert i et par år, men resultatene taler for seg. Rett før Nav-ombudet ble opprettet, var 66 pst. av brukerne i Agder fornøyd med Nav, men nå, etter et par år med Nav-ombud, er hele 81 pst. fornøyd. Det er et hopp på 15 pst., noe som tydelig viser verdien av et Nav-ombud. Fremskrittspartiet legger derfor inn 10 mill. kr til opprettelse av et nasjonalt Nav-ombud. Fremskrittspartiet legger også inn 3 mill. kr til Stiftelsen Rettferd. De gjør en fantastisk jobb for samfunnets utsatte, deres rettigheter og deres menneskeverd. Samtidig legger vi inn 2 mill. kr til TV BRA. I det siste er det avdekket svindel fra Nav i milliardklassen. Her må det en skikkelig storrengjøring til. Barrierer må fjernes, forskrifter må endres, og lover må justeres. At skattebetalernes penger potensielt brukes til å finansiere kriminell virksomhet, er uakseptabelt. Vi legger inn 10 mill. kr ekstra til Nav kontroll for å synliggjøre en retning om at for Fremskrittspartiet er svindel med midler fra Nav uakseptabelt. Vi prioriterer også 500 nye VTA-plasser utover det som var regjeringens forslag, og legger inn 56 mill. kr til det. Vi gjør også noen kutt på rammeområder. Vi kutter i forsknings- og tilskuddsmidler. I de postene finnes bl.a. samarbeid i regi av OECD, ILO, ELA og EU-kommisjonen, samt EU-kontingenter og andre internasjonale tilskudd – ja, listen er lang. Vi mener at arbeids- og velferdsetaten nå skal prioritere midler til dem som trenger det i Norge. Vi vil også avvikle supplerende stønad på 430 mill. kr som gis til dem med kort botid. Dette er en hvilepute, og vi mener derfor at pensjon, inntekt og de ytelser alle andre kan få, også skal gjelde for denne gruppen. Denne stønaden er ikke bærekraftig, den er kun for en begrenset del av befolkningen, og den bærer faktisk preg av å være en sosialhjelpsordning for noen enkeltgrupper, som statsråden selv skriver. Det største kuttet gjør vi i overgangsstønaden. Her har jeg lyst til å sitere litt fra regjeringens høringsnotat: «Ordningen passer likevel ikke helt inn i dagens samfunn og vårt velferdssystem. Den har sin rot i en annen tid, da kvinnenes mulighet for selvforsørging var mindre […]» Videre skriver regjeringen at lengre stønadsperioder kan virke innelåsende og motvirke overgang til selvforsørging, og at dette er «en særlig utfordring for integrering av innvandrere, siden disse utgjør en stor andel av stønadsmottakerne». Vi er helt enig og har argumentert for en avvikling i mange år. Vi er såpass enig at vårt kutt støtter regjeringen i at denne ordningen må fases ut, men vi ønsker å gjøre det raskere enn regjeringen. Derfor kutter vi med 1 mrd. kr. I dag står vi overfor to saker som handler om rettferdighet – rettferdighet for dem som har bygget landet vårt, og rettferdighet for dem som har båret velferden. Samordningsfella rammer 18 årskull offentlig ansatte født mellom 1944 og 1962. Om disse står i jobb etter fylte 67 år, mister de tjenestepensjon for hvert år. De ti eldste kullene mister hele sin oppsparte pensjon om de står i jobb fem ekstra år. De verst rammede sitter igjen med 48,5 pst. av sluttlønn. Dette rammer tidligere renholdere, sykepleiere og lærere spesielt hardt. De yngste årskullene er i 60-årene og «tvangspensjonerer» seg nå for å unngå tap. Dette skjer mens landet skriker etter arbeidskraft, spesielt offentlig ansatte helsearbeidere. Dette er en lov som er så ulogisk og urettferdig at Arbeiderpartiet gikk inn og endret den slik at den ikke skulle ramme politikere som dem selv. Ja, dere hørte rett: Stortingspolitikere, statsråder, høyesterettsdommere og politisk ansatte i kommunen, som f.eks. en ordfører, er unntatt. Det er for meg helt ubegripelig at både KrF og Høyre støtter Ap-regjeringen i å beholde en slik særlov, en lov som stjeler pensjonen fra offentlig ansatte, og som tvinger folk ut i pensjon før de ønsker. Hvorfor vil noen opprettholde noe som snyter staten for milliarder i skatteinntekter? Hvorfor vil de beholde noe som ødelegger livsgrunnlaget til pensjonister som har jobbet hardt og betalt skatt hele livet? Hvorfor vil de ikke støtte arbeidslinja og la folk som vil jobbe, jobbe lenger – uten å miste pensjon? Om forslaget som nå behandles i Stortinget, vinner fram, og loven fjernes, vil staten gå i pluss med flere milliarder fordi flere vil velge å stå i jobb lenger. Det betyr økte skatteinntekter og sparte pensjonsutgifter. Fremskrittspartiets forslag har ikke tilbakevirkende kraft. Så må jeg over til oljepionerene. Vi skylder også dem en stor takk – og en rettferdig kompensasjon. Fra 1960- til 1990-tallet jobbet tusenvis under forhold vi i dag vet var helseskadelige. Mange ble syke, mange døde. NOU 2022: 19 anbefalte en kompensasjonsordning, og Stortinget vedtok dette i desember 2024. Likevel: Regjeringens forslag om 8 G i kompensasjon er et skambud. Det bryter med presedens, for både Forsvarets veteraner og nordsjødykkerne fikk 65 G. Vi snakker om mennesker som la grunnlaget for oljerikdommen. De fortjener ikke å bli møtt med småpenger og fradrag som gjør at noen får null i kompensasjon. FrP har vært tydelige: Vi vil sikre en kompensasjon opp mot 65 G, og vi jobber for et bredt forlik med partier som deler denne linjen. Det handler om respekt, det handler om rettferdighet, og det handler om å holde de løftene som er gitt. Vi må også huske at dette ikke bare handler om penger, det handler også om anerkjennelse. Oljepionerene jobbet under forhold som i dag ville ha vært helt uakseptable: eksponering for boreslam, hydrokarboner og benzen, uten tilstrekkelig beskyttelse. Mange har fått kreft, kroniske lungesykdommer og andre alvorlige lidelser som har ødelagt livskvaliteten. Når staten nå tilbyr en kompensasjon som er langt lavere enn det vi har gitt andre grupper, sender vi et signal om at deres innsats ikke verdsettes. Det kan vi ikke akseptere. Et rettferdig oppgjør på nivå med nordsjødykkerne – opp mot 65 G – er ikke bare økonomisk riktig, det er moralsk nødvendig. Avslutningsvis: Det er noe som er felles for disse to sakene. De handler om mennesker som har gjort sin plikt, og som nå ber oss om å gjøre vår. Vi kan ikke akseptere at samordningsfella fortsetter å straffe dem som vil jobbe. Vi kan ikke akseptere at oljepionerene får en kompensasjon som ikke står i stil med innsatsen de har lagt ned. La oss vise at Stortinget står for rettferdighet. La oss fjerne samordningsfella. La oss gi oljepionerene et verdig oppgjør. Det er med stor glede jeg med dette tar opp alle forslagene Fremskrittspartiet har alene eller sammen med andre i sakene nr. 7 og 9, og i tillegg tar jeg opp det løse forslaget som er sendt inn på vegne av FrP, SV og Rødt i sak nr. 10.

Jeg registrerer at representanten mener at 66 pst. er en god ordning. Da kan jeg legge til at de som rammes av samordningsfella, får 48 pst. I dag er det mange oljepionerer her på huset, og noen av dem sitter på galleriet. Det er de som er friske nok til å komme hit, mens de aller fleste sitter hjemme og lytter, med særdeles dårlig helse. De har gjennom årene brukt av egne penger til helseutfordringene sine. Mange har også falt bort. Det som er felles for dem alle, er at de har ødelagt livet som en konsekvens av den jobben de har gjort for den velferden vi høster goder av i dag. De har alle uttrykt, både personlig og gjennom sine organisasjoner, en kraftig skuffelse – de har også brukt andre kraftuttrykk, som jeg ikke skal bruke her i dag – over forslaget om 8 G. Hva vil representanten Waagen si til alle de oljepionerene som nå sitter og hører på denne debatten i dag?

Takk for svaret. Mine replikker går til representanten fra Arbeiderpartiet, med bakgrunn i Arbeiderpartiets politikk. Fremskrittspartiet er opptatt av å anerkjenne dem som har vært med på å bygge opp landet vårt. Minstepensjonister lever under EUs fattigdomsgrense, de sitter faktisk nederst ved bordet, mens Arbeiderpartiet stadig snakker om å redusere forskjellene i landet vårt. Fremskrittspartiet legger inn 900 mill. kr til minstepensjonistene våre, men Arbeiderpartiet mener i sitt utgangspunkt at de har nok. Arbeiderpartiet mener også at de som fanges av samordningsfella, og som har betalt inn til sin pensjon, ikke skal få den utbetalt. Hva er det Arbeiderpartiet har så sterkt imot pensjonistene våre, siden de ikke skal få den pensjonen de fortjener og har innbetalt til?

Takk til representanten Waagen for et godt innlegg og en god åpning av debatten. Jeg registrerer at Arbeiderpartiet til sammen kutter 102 mill. kr i Arbeids- og velferdsetaten, sosiale tjenester for vanskeligstilte, arbeidsmarkedstiltak, lønnstilskudd og tiltak for arbeidssøkere. Det er over 700 000 mennesker i arbeidsfør alder som står utenfor arbeidslivet, og vi så at Nav gikk tom for penger tidligere i høst. Da blir spørsmålet: Mener virkelig representanten at disse kuttene vil bidra til å utjevne forskjeller, og at kutt i de viktigste tiltakene for å få flere i jobb er den riktige retningen å gå i?

VTA-plasser er ikke bare en ordning – det er et uttrykk for våre verdier som nasjon. Det handler om menneskeverd, om retten til å bidra og om et fellesskap. Vi vet at arbeid betyr mer enn bare lønn. Arbeid gir struktur i hverdagen, det gir sosial tilhørighet, og det gir en følelse av mestring. For mange mennesker med nedsatt funksjonsevne er VTA-plass den eneste muligheten de har til å oppleve nettopp dette. Uten disse plassene risikerer vi at mennesker blir stående utenfor – isolert, uten fellesskap og uten mulighet til å bruke sine ressurser. Hvorfor er VTA-plasser viktig? Et samfunn måles ikke bare i økonomisk vekst, men i hvordan vi tar vare på dem som trenger det mest. VTA-plasser gir mennesker med varig og betydelig funksjonsnedsettelse en reell mulighet til å delta i arbeidslivet. Det gir trygghet for den enkelte, gir avlastning for familier og forebygger ensomhet og psykiske helseutfordringer. Dette er ikke bare sosialpolitikk. Det er god samfunnsøkonomi. Vi må også huske at VTA ikke er en kostnad, men en investering. Når vi gir mennesker mulighet til å bidra, skaper vi verdier som ikke kan måles i kroner og øre, men i verdighet, livskvalitet og fellesskap. Det er verdier som styrker hele samfunnet. Vi står imidlertid overfor noen utfordringer. Behovet for VTA-plasser øker samtidig som mange kommuner og tiltaksarrangører melder om pressede rammer. Vi kan ikke akseptere at mennesker blir stående i kø for å få en plass. Vi kan ikke akseptere at kvaliteten svekkes fordi ressursene ikke strekker til. Derfor er vi nødt til å ta grep både politisk og økonomisk. Derfor er Fremskrittspartiet enig i intensjonen i forslaget fra Høyre, men mener det skal være kommunene som må gjøre den endelige vurderingen av om en person som fyller 67 år, skal kunne oppta en VTA-plass. Dette er for å sikre at kommuner med ventelister skal kunne gjøre sine selvstendige vurderinger av hva som er best utnyttelse av kommunens VTA-plasser. Vi ser at det fra kommune til kommune er et ulikt tilbud med hensyn til hvilke tiltak de som nå går av ved 67 år, får, og hvilket tilbud de som står i kø for VTA plass, har. Fremskrittspartiet mener staten fortsatt skal dekke kostnaden på 75 pst. for de personer kommunene velger kan stå i arbeid, hvis det en gang blir en enighet om det. Som ordfører var det for meg ingen tvil om at det å være ute og besøke VTA-plasser var en stor glede. Det var motivasjon og verdiskaping, gode klemmer og et sosialt fellesskap. Det var alltid en glede å signere på nye VTA-plasser. Med dette fremmer jeg forslag nr. 3, fra Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiet går ut av forslag nr. 2, som står på side 3 i innstillingen. Jeg vil i tillegg varsle at Fremskrittspartiet subsidiært støtter forslag nr. 1, fra Arbeiderpartiet og Rødt.

Jeg fikk egentlig utløp for min argumentasjon gjennom replikkordskiftet. Derfor har jeg bare lyst til å signalisere at Fremskrittspartiet støtter SVs løse forslag – bare så det er notert fra presidentens side.

Fiskarlaget peker også på at pensjonstrygden for fiskere nå går i balanse grunnet økt medlemspremie, økt omsetningsavgift og økt førstehåndsomsetning til fiskeriene. Dette betyr at næringen i dag bærer hele kostnaden av pensjonstrygden. Norges Fiskarlag mener det er nødvendig å utrede fiskernes pensjonsmessige status og alternative pensjonsordninger på en grundigere måte enn det er rom for i den partssammensatte gruppen. Mangelfulle avklaringer på øvrige pensjonsspørsmål bidrar til usikkerhet om lukking av dagens ordning. Mener statsråden dette har vært et godt håndverk, når vi ser på hva som er Stortingets vilje i dag?

Arbeids- og inkluderingsdepartementets lovforslag legger rapporten fra den partssammensatte arbeidsgruppen til grunn. Norges Fiskarlag mener det er kritikkverdig at denne rapporten ikke ble sendt på høring før departementet konkluderte med lukking av pensjonstrygden for fiskere, særlig i lys av at pensjonstrygden i dag går i balanse, noe som ikke var tilfellet sist dette spørsmålet var på høring, i 2021. Norges Fiskarlag mener prosessen rundt utredning av lukking av pensjonstrygden for fiskere har vært preget av flere forsinkelser, uklare signaler og korte frister. Fiskarlaget mener en ryddig og mer oversiktlig prosess kunne bidratt til mindre usikkerhet for fiskerne og medlemmene av ordningen. Er statsråden enig i Norges Fiskarlags betraktninger?

22:02] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for en god behandling. Den var kanskje noe langvarig, men det skal jeg komme litt tilbake til. Formålet med proposisjonen er å lukke pensjonstrygden for fiskere for nye medlemmer fra og med 1. januar 2026 samt å avvikle den på sikt. Saken ble i komiteen skjøvet fra vårsesjonen og til nå, i høstsesjonen, og komiteen mottok derfor et brev den 17. november fra statsråden med forslag til endring av lovforslaget når det gjaldt iverksettelsestidspunkt, fra 1. januar til 1. april 2026. Komiteen merker seg at forslaget bygger på anbefalinger fra en partssammensatt arbeidsgruppe, og at det har vært gjennomført en høringsrunde med involvering fra relevante aktører i næringen. Om den har vært god nok, er det mange som har stilt spørsmål om. Det vises til at pensjonstrygden for fiskere er en særskilt lovfestet nedtrappingsordning som ble vedtatt i 1957 for å kompensere for de særlige belastningene i fiskeryrket. Komiteen er kjent med at ordningen over tid har vært underfinansiert, og at den i de senere år har vært avhengig av direkte tilskudd fra statsbudsjettet. Nye anslag fra Garantikassen for fiskere viser at det kanskje ikke er det samme behovet for tilskudd fra staten som det en gang var. Garantikassen viser til at ordningen gikk i pluss i 2025 og forventes å gå i balanse årlig til og med 2029. Jeg vil vise til at både medlemsavgiften og omsetningsavgiften har blitt økt flere ganger for å styrke ordningens økonomiske bæreevne. Det vises i proposisjonen til at regjeringen legger til grunn at dagens medlemmer beholder sine rettigheter i tråd med eksisterende regler, og at lukkingen kun gjelder for nye medlemmer. Komiteens flertall er ikke enig. Alle unntatt Arbeiderpartiet og Høyre er uenig i departementets forslag om å lukke pensjonsordningen for fiskere for nye medlemmer uten at det foreligger alternativer. Flertallet har signalisert at de vil stemme imot departementets forslag til vedtak. Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag, som også er komiteens tilråding: «Stortinget ber regjeringen sette ned et bredt partssammensatt utvalg, med balanse mellom partene, som skal legge frem forslag som moderniserer fiskerpensjonen slik pensjonsordningen for arbeidstakere til sjøs er i dag, og gjør den til en obligatorisk, kostnadsnøytral og innskuddsbasert ordning hvor statsgarantien videreføres. Ordningen må ivareta både ansatte og selvstendige medlemmer og tilpasses vedtatt pensjonsreform. Utvalget må ha god fremdrift i arbeidet, slik at et omforent forslag til modernisering av pensjonstrygden for fiskere legges frem for Stortinget våren 2026.» Det er fremmet en del løse forslag, og jeg vil senere be om et innlegg for en stemmeforklaring. God debatt.

På vegne av stortingsrepresentantene Bård Hoksrud, Erlend Wiborg, Dagfinn Henrik Olsen, Morten Wold, Bjørn-Kristian Svendsrud, Bjørnar Laabak, Kristoffer Sivertsen og meg selv vil jeg fremme et representantforslag om å avvikle samordningsfellen.

Vi merker at Arbeiderpartiet og regjeringen har litt utfordringer med tillit i akkurat disse dager. Både oljepionerene og ofre og etterlatte etter den forferdelige Kielland-ulykken, der 123 personer døde og 89 overlevende ble merket for livet, er svært skuffet over regjeringen. Stortinget har etter trontaledebatten vedtatt, mot Aps stemmer, at det skal legges fram forslag til kompensasjonsordning for ofre og etterlatte etter Kielland-ulykken innen mars 2026. Da blir det naturlige spørsmålet til statsråden som følger: Kan Stortinget og ofre og etterlatte etter Kielland-ulykken nå stole på at denne ordningen kommer på plass innen mars 2026?

Jeg kan egentlig ikke forestille meg hva det har kostet oljepionerene å kjempe mot staten for rettferdighet i alle disse årene. Arbeiderpartiet har vært motstandere av at pionerene skal få sin rettmessige erstatning, men tapte i Stortinget før sommeren. I budsjettet som regjeringen nå har lagt fram, opplyses det at både vilkårene for kompensasjon og andre vilkår skal være hjemlet i en egen lov. Vi vet at regjeringen ikke ønsker å gi den erstatningen og har trenert saken etter beste evne. Hvilke forsikringer kan statsråden gi om framdrift i saken, og følgelig at de første utbetalingene faktisk vil finne sted så tidlig som mulig i 2026, etter en forventning om at regjeringens forhandlingspartnere har økt denne kompensasjonen i budsjettforhandlingene?

Saken til oljepionerene er en skamplett i norsk historie. En gang var de unge, sterke, staute karer som dro ut i Nordsjøen for å legge grunnlaget for oljeeventyret slik vi kjenner det i dag. I en tid uten verneutstyr eller HMS sørget de for at den norske statskassen snart skulle renne over, mens deres egen helse forvitret i oljedampen. En etter en og i hopetall har de blitt syke: kreft, nerveskader og Parkinsons er bare noen av diagnosene. De har blitt gamle og uføre, og mange har dødd lenge før sin tid, alt mens staten har blitt rikere. Til FriFagbevegelse uttaler statsråden følgende: «Dette er et viktig og etterlengta løft for oljepionerene. De var med på å bygge opp en helt ny industri under forhold som i dag ville være utenkelige.» Mener da virkelig statsråden at 8 G, altså en drøy million, er en tilstrekkelig erstatning for denne gruppen? Og hva legger statsråden til grunn for at det ble akkurat 8 G?

Jeg vil bruke dette innlegget til å varsle om to kommende representantforslag. Det første gjelder E39 mellom Kristiansand og Mandal, som har en svært høy bompengetakst, langt høyere enn det som lå til grunn for kommunale vedtak da strekningen ble bygget. Sist jeg kjørte fra Mandal til Kristiansand sentrum, faktisk på ny vei, noterte jeg meg en samlet takst på 163 kr én vei. For tungbiler er vi nå på mellom 800 og 900 kr tur-retur. Næringstrafikken som kjører strekningen flere ganger om dagen, ber nå sine sjåfører om å kjøre den gamle og farlige veien. Fylkestinget i Agder gjorde vedtak om utredning av bompengetakster 18. juni 2022 på grunn av misnøye. Bompengetakstene ble likevel økt med 30 pst. i februar 2024, og Ferde varslet i brev av 7. april 2025 en ytterligere økning. Ikke nok med det: I og med at trafikken ikke tilfredsstiller Ferdes krav til inntjening, varsles det nå ytterligere økninger ut over den varslede prisstigningen. Hvor skal grensen gå for en strekning på 20 minutter? I februar 2024 var begrunnelsen svakt inntektsgrunnlag, da mange velger å bruke gamleveien. Det er en strekning som er svært farlig, med mange hardt skadde og tapte liv. På vinterstid har man i tillegg problemer med å holde den gamle veien åpen på grunn av stans som følge av snømengder, og de konsekvenser det gir for utrykningskjøretøy og hjemmesykepleien. I fylkesutvalget 1. april 2025 er Ferde klar på at det kun er myndighetene som kan endre forutsetningene for takstene, altså at statsråden kommer til Stortinget, som tar en endelig avgjørelse. Det andre representantforslaget jeg vil varsle om, gjelder samordningsfellen. Det er et av de mest urettferdige utslagene i dagens pensjonssystem. Det rammer vanlige folk som har jobbet et helt liv i offentlig sektor, og som i god tro har spart opp til en tjenestepensjon bare for å oppleve at folketrygden trekker fra det de har spart opp. Hva blir resultatet? Jo, lavere pensjon enn forventet og en følelse av å ha blitt lurt. Fremskrittspartiet mener dette er helt uakseptabelt. Pensjon skal være en opparbeidet rettighet, ikke en salderingspost. Når folk har jobbet i 30, 40 eller 50 år, skal de få beholde det de har tjent opp, ikke bli straffet fordi de har vært ansvarlige og spart gjennom tjenestepensjon. Mange opplever at de får mindre utbetalt enn forventet, og at det ikke lønner seg å jobbe. Det er stikk i strid med prinsippet om at arbeid skal lønne seg. Fremskrittspartiet har i flere omganger foreslått å fjerne samordningsfellen, og nå varsler vi en ny runde. Vi vil ha et pensjonssystem som er rettferdig og forutsigbart, og som belønner innsats.

Dagens velferdssystem baserer seg i utgangspunktet på prinsippet om at alle som kan, skal klare seg selv, leve av egen inntekt og ta vare på seg selv og sin egen familie. De som ikke makter dette av bl.a. helsemessige årsaker, skal få hjelp til å leve et verdig liv. Samtidig må velferdspolitikken innrettes slik at det alltid vil være lønnsomt å arbeide. Det er selve grunnlaget for økonomisk handlefrihet, nemlig at innsatsen gir belønning og ikke straff. Av et budsjett på drøye 2 000 mrd. kr går over 700 mrd. kr til ytelser, og det øker år for år. Det er utfordrende, og vi kan ikke ende i en situasjon hvor stadig færre finansierer stadig mer for stadig flere. Altfor mange i arbeidsfør alder er ikke i jobb. 700 000 mennesker i yrkesaktiv alder sto utenfor arbeid og utdanning ved utgangen av 2024, og det tilsvarer 20,5 pst. av aldersgruppen 20–66 år. Spesielt bekymringsfull er utviklingen blant unge. Ved utgangen av 2025 var det 22 400 uføre i alderen 18–29 år. Unge mennesker skal bli møtt med muligheter og ikke dagens byråkratiske runddans hos Nav. Det er derfor tragisk at flere politikere møter den debatten med passivitet. Det er et svik mot denne gruppen, som i all hovedsak ønsker å stå i jobb. Norge har verdens friskeste arbeidsstokk og kanskje verdens høyeste sykefravær. Dette koster samfunnet enorme summer, og nå er det på tide at det tas på alvor. Vi må gjennomgå alle ordninger for å finne ut hvor problemet ligger, og hva som skal til for å forbedre det. Det er muligheter for å kutte enorme kostnader dersom vi får flere i arbeidsfør alder ut i arbeid og får ned sykefraværet. Dette handler tross alt ikke kun om økonomi i stort. Det handler også om folks tilknytning til arbeidslivet samt om trygghet, frihet og den økonomiske handlefriheten det gir. Litt om pensjon: Fremskrittspartiet ser på pensjon som en opparbeidet rettighet og ikke som en salderingspost, slik andre i denne salen gjør. I to omganger har tidligere flertall fratatt og endret folks pensjonsrettigheter. Mens penger øses ut på bistand, innvandring og ulønnsomme klimaprosjekter, er pensjon et av de områdene hvor Arbeiderpartiet faktisk vegrer seg for å bruke penger. Fremskrittspartiet mener at minste pensjonsnivå skal være en pensjon til å leve av. Det er usosialt når pensjonister med minstepensjon henvises til andre sosiale ordninger for å kunne greie seg økonomisk. Minstepensjonen ligger under EUs fattigdomsgrense. Fremskrittspartiet har gjentatte ganger foreslått at det lages en opptrappingsplan for å få minstepensjonen over EUs fattigdomsgrense, og at årlig pensjonsregulering skal følge lønnsutviklingen slik at alle alderspensjonister får ta del i kjøpekraftsutviklingen, men det har regjeringen og Stortingets flertall valgt ikke å tilgodese pensjonistene. Det er bra at mange som når pensjonsalder, ønsker å fortsette å jobbe. Fremskrittspartiet vil legge til rette for dette, men ikke tvinge pensjonister til å jobbe lenger, slik regjeringen ønsker. Det bør være en selvfølge at folk som fortsetter i jobb etter ordinær pensjonsalder, også skal få ta del i de sosiale rettighetene alle andre lønnstakere har. Det er faktisk aldersdiskriminering at eldre arbeidstakere fratas sosiale rettigheter i folketrygden, og spesielt usmakelig er det at regjeringen vil tvinge folk til å jobbe lenger, men ikke samtidig vil inkludere de eldre arbeidstakerne fullt ut i de ordningene andre lønnstakere har. Fremskrittspartiet vil avskaffe aldersdiskrimineringen som 75-årsregelen utgjør, der man ikke lenger tjener opp pensjon selv om man er i inntektsgivende arbeid og bidrar til verdiskaping som kommer både folk og stat til gode. Det skal lønne seg å jobbe. Folketrygden bygger på at folk i arbeidsfør alder skal bidra til finansieringen. Når flere tusen i arbeidsfør alder står utenfor, må vi stille oss spørsmålet: Hvorfor? Har vi bygget et system som fanger folk i passivitet, istedenfor å løfte dem ut i frihet? Den beste oppmuntringen til å skaffe seg en jobb er at det vil gi en bedre økonomi, og da må skatten på lønnsinntekt reduseres. Videre er det bekymringsfullt at personer som har uførepensjon, men som ønsker å jobbe noe, faktisk opplever å tape økonomisk med bakgrunn i et for lavt fribeløp. Regjeringen har nå, med Fremskrittspartiets støtte, fått marsjordre om å legge fram forslag om økt fribeløp, og vi forventer at det legges fram for Stortinget snarest.