I fjor viste tall fra IMDi at det var rekordmye negativ sosial kontroll og æresmotivert vold. Kripos sier at denne typen kriminalitet har blitt hverdagskriminalitet. Aldri før har så mange fått hjelp av myndighetene når det gjelder tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og ufrivillig opphold i utlandet. Våre grunnleggende verdier, som frihet, åpenhet og likeverd, utfordres av ideologier og praksiser som begrenser kvinners frihet og deltakelse i samfunnet. Fremskrittspartiet har advart mot denne utviklingen i mange år, men har gang på gang blitt stemt ned. Det var et viktig framskritt da Stortinget vedtok forbud mot heldekkende ansiktsplagg ved utdanningsinstitusjoner. Vedtaket sendte et tydelig signal om hvilke verdier vi ønsker å verne om. Samtidig må vi erkjenne at utfordringene ikke stopper ved skoleporten. Sosial kontroll tar ikke pause når undervisningen er over. Dersom vi mener alvor med kampen mot negativ sosial kontroll, må vi være villige til å ta ytterligere grep. Dette handler først og fremst om de kvinnene som blir undertrykt, de som lever under press, trusler og forventninger om å dekke seg til, og det handler de barna som ikke får muligheten til å være barn, delta på svømmeundervisning eller leke i parken. Frihet vi andre tar helt for gitt, er frihet andre barn ikke får oppleve. Når det er de mest sårbare som betaler prisen, kan vi ikke være passive tilskuere. Da har vi som samfunn et særskilt ansvar for å beskytte deres frihet. Det er godt å se at det nå er politisk enighet om at sosial kontroll, burka og nikab ikke er noe som hører hjemme i vårt liberale samfunn. Problemet er at erkjennelsen ikke følges av nødvendig handlekraft. Arbeiderpartiet sier at de ser problemet, men argumenterer samtidig for at kvinner som bruker heldekkende ansiktsplagg på grunn av negativ sosial kontroll, vil bli ytterligere isolert med et forbud. Med all respekt: Det er å snu problemstillingen på hodet. Hvis en kvinne holdes hjemme fordi hun ikke lenger kan bære et heldekkende ansiktsplagg i det offentlige rom, er det ikke forbudet som er problemet, det er den sosiale kontrollen hun utsettes for. Vi løser ikke kvinneundertrykking ved å tilpasse samfunnet til undertrykkelsen. Vi bekjemper den ved å stå opp mot den og å sende et tydelig signal om hvilke verdier som gjelder i Norge. Derfor mener vi i Fremskrittspartiet at det trengs langt mer politisk vilje og handlekraft, ikke flere kartlegginger og vurderinger. Vi kan ikke akseptere praksiser som fratar kvinner muligheten til å delta på lik linje med andre, og samtidig hevde at vi er for likestilling. Dette handler ikke om kommunikasjon og samhandling. Det handler om hvilket samfunn vi ønsker å være. For Fremskrittspartiet er svaret klart: I Norge skal ingen kvinner skjules, og friheten skal gjelde for alle. Derfor støtter vi dette representantforslaget.

Kripos-rapporter viser en bekymringsfull utvikling. De siste årene har vi sett en økning i antall tilfeller der barn og unge rekrutteres til grove voldsoppdrag og annen alvorlig kriminalitet. Kriminelle nettverk ser på barn som verktøy: De bruker dem fordi de vet at risikoen ofte er lavere når mindreårige utfører den kriminelle handlingen. Det er kynisk, og det er nettopp derfor samfunnet må slå hardt ned på dem som står bak. Fremskrittspartiet har advart mot denne utviklingen i mange år. Vi har sett hvordan organiserte kriminelle miljøer stadig mer systematisk bruker barn og unge som løpegutter, narkotikaselgere, våpenbærere og voldsutøvere. Mens andre ville utrede, vurdere og diskutere, har vi etterlyst handling. Derfor er det positivt at vi nå får på plass et eget straffebud som retter seg mot involvering av mindreårige i kriminalitet. Det er et viktig skritt i riktig retning. Problemet er at regjeringen fortsatt ikke går langt nok. Arbeiderpartiet sier de vil ramme rekrutteringen, men foreslår et lovverk som først og fremst rammer når rekrutteringen har lyktes. Fremskrittspartiet mener at selve rekrutteringshandlingen må være straffbar, også når kriminaliteten ikke har blitt gjennomført. Akkurat som vi ikke venter til huset står i full brann før vi slukker, kan vi ikke vente til et barn står med narkotika i hånden eller våpen i lomma før samfunnet reagerer. Regjeringens forslag treffer heller ikke godt nok den virkeligheten politiet beskriver. Mye av rekrutteringen skjer gjennom åpne oppdrag og stillingsannonser for kriminalitet på sosiale medier, der kriminelle forsøker å nå ut til flest mulig unge. Da holder det ikke med et lovverk som først reagerer når en konkret mindreårig har blitt rekruttert til et kriminelt nettverk. Dette er ikke et nytt fenomen. I flere år har politiet og Kripos advart om at barn rekrutteres inn i kriminalitet gjennom sosiale medier. Likevel kommer regjeringen først nå med de nødvendige lovendringene, men selv da leveres det et forslag som ikke fullt følger opp det Stortinget har etterspurt. Regjeringen vet at denne rekrutteringen og kriminaliteten skjer digitalt. De vet at kommunikasjonen mellom bakmenn og mindreårige ofte er det viktigste beviset og verktøyet for å forhindre flere lovbrudd. Likevel har ikke regjeringen sørget for at politiet får de nødvendige verktøyene til å avdekke denne kriminaliteten. Det er vanskelig å forstå. Denne saken handler til syvende og sist om hvem vi ønsker å beskytte. For å beskytte barn mot de voksne kriminelle som forsøker å utnytte dem, må vi slå hardere ned på bakmennene og gi politiet de verktøyene som trengs for å stoppe kriminaliteten før den skjer. Når kriminelle nettverk forsøker å rekruttere barn, er det samfunnets ansvar å stille seg mellom barnet og bakmannen.

Jeg vil på vegne av Tor Mikkel Wara, sakenes ordfører, takke for et godt samarbeid i komiteen om innføring av karbongrensejusteringsmekanismen, også kalt CBAM. Formålet med ordningen er å motvirke karbonlekkasje ved at varer som importeres til det europeiske området, i større grad skal møte de samme karbonkostnadene som varer produsert innenfor EU og EØS. Komiteen har samlet seg om lovforslaget, med unntak av Rødt. Det er imidlertid ulike vurderinger i komiteen av hvilke konsekvenser CBAM-regelverket kan få for norsk og europeisk industri. Fremskrittspartiet støtter lovforslaget om innføring av CBAM. Samtidig mener vi at det er viktig å være ærlig om hva dette regelverket faktisk er, og hvorfor det er nødvendig. CBAM framstilles ofte som klimatiltak, men realiteten er at mekanismen i stor grad er et svar på problemene som oppstår når man påfører egen industri stadig høyere kostnader gjennom klimapolitikk. Når europeiske bedrifter må betale stadig mer for sine utslipp, mens konkurrenter utenfor Europa ikke møter de samme kravene, svekkes konkurransekraften. Resultatet er risiko for karbonlekkasje, utflytting av industri og tap av arbeidsplasser. CBAM er i praksis et forsøk på å reparere denne ubalansen ved å pålegge importerte varer en tilsvarende karbonkostnad. Det illustrerer etter Fremskrittspartiets syn et grunnleggende problem. Klimapolitikken har blitt så kostbar at den i stadig større grad krever nye reguleringer og kompenserende tiltak for å fungere. For enkelte kraft- og energiintensive næringer kan CBAM bidra til likere konkurransevilkår, men kostnadene forsvinner ikke, de flyttes. Dyrere stål og aluminium rammer bedrifter som bruker disse varene videre i produksjonen. Resultatet kan bli svekket konkurransekraft og nye krav om kompensasjonsordninger for å rette opp konsekvensene av dagens regulering. For mange eksportbedrifter kan dette innebære en reell konkurranseulempe. Fremskrittspartiet støtter lovforslaget, men med en klar forventning om at konkurransekraften til norske virksomheter skal ivaretas. Dersom norsk industri taper konkurransekraft, må man være villig til å gjøre justeringer i ordningen. Klimapolitikken må ikke utvikle seg til et system der stadig nye reguleringer innføres for å reparere skadevirkningene av de forrige. Målet må være utslippsreduksjoner som lar seg forene med industriell verdiskaping.

Regjeringen legger til grunn at proposisjonen kun er en begrenset lovteknisk endring som etablerer en hjemmel for senere forskriftsregulering, men etter vårt syn er det mer enn som så. Forslaget legger i realiteten til rette for at sentrale deler av bærekraftskriteriene i EUs fornybardirektiv kan innføres gjennom forskrift uten at de konkrete bestemmelsene behandles av Stortinget. Fremskrittspartiet mener dette reiser prinsipielle spørsmål knyttet til forholdet mellom lov og forskrift, graden av politisk behandling og handlingsrommet for nasjonale tilpasninger. En rekke høringsinstanser, bl.a. Norges Skogeierforbund, NORSKOG, Norges Bondelag, Nobio og Norsk Biokullnettverk, har pekt på at det fortsatt er betydelige uavklarte spørsmål knyttet til det underliggende regelverket. Når konsekvensene fortsatt er usikre, framstår det som prematurt å gi regjeringen en så vid forskriftshjemmel. Dette handler ikke bare om teknisk-juridiske spørsmål, det handler om forholdet mellom lov og forskrift, om graden av demokratisk kontroll, og om hvorvidt viktige beslutninger skal behandles av Stortinget eller flyttes til forvaltningen. Det er særlig problematisk at hjemmelen ikke bare skal benyttes overfor dagens regelverk, men også til framtidige EU-rettsakter, som eventuelt blir innlemmet i EØS-avtalen. Vi risikerer blankofullmakt, hvor nye regler kan gis virkning i norsk rett gjennom forskrift uten ny behandling i denne sal. Dette reduserer forutsigbarheten og svekker den parlamentariske kontrollen. Det blir enda mer alvorlig når de samme forskriftene kan bli gjenstand for tilsyn, overtredelsesgebyr og sanksjoner. Med andre ord kan framtidige krav få direkte rettsvirkninger for skogeiere, næringsaktører og andre berørte, uten at det konkrete innholdet har vært behandlet av Stortinget. Fremskrittspartiet mener at så sentrale og materielle bestemmelser bør forankres på lovnivå og bør behandles i Stortinget. Når regelverket kan få betydelige konsekvenser for norsk næringsliv og råderett over norske ressurser, må de politiske avveiningene tas her i Stortinget, ikke delegeres gjennom vide forskriftshjemler. Derfor mener vi at regjeringen bør komme tilbake til Stortinget med et revidert forslag som i større grad ivaretar behovet for demokratisk forankring, parlamentarisk kontroll og nasjonalt handlingsrom. Det er ikke urimelig å kreve at viktige beslutninger behandles av landets lovgivende forsamling. Tvert imot er det selve kjernen i vårt parlamentariske system.