Etter åpning av ny trasé på rv. 4 mellom Roa og Lygna har det blitt oppført en ny bomstasjon på Lygna. Det gir en betydelig økning i bompengebelastningen for alle som trenger å bruke denne veien. Spesielt treffer kostnadsøkningen lokalbefolkningen og det lokale næringslivet, som er helt avhengig av å ferdes på rv. 4, for denne veien er den viktigste transportåren mellom Gjøvik og Oslo. Den bompengebelastningen vi nå har på rv. 4, står ikke i et rimelig forhold verken til utbedringen som er foretatt av veien eller standarden på veistrekningen som helhet. Deler av den utbedrede veistrekningen gir ikke økt kapasitet og tar dermed ikke høyde for framtidig trafikkøkning. Ser man helhetlig på rv. 4 er store deler av veistrekningen fortsatt kraftig underdimensjonert og i dårlig stand. Det medfører at det også er en svært ulykkesbelastet veistrekning, noe som på tragisk vis ble illustrert sist onsdag da det var en dødsulykke i Røstetunnelen. Dagens bompengenivå på rv. 4 står virkelig ikke i et rimelig forhold til veistandarden. En underdimensjonert og ulykkesbelastet veistrekning, der det er gjort noen mindre utbedringer som ikke i særlig grad har økt kapasiteten, kan ikke forsvare det nivået bompengene ligger på i dag. Dette er en betydelig utgift for folk og næringsliv, som kommer på toppen av stigende priser og økende renter. I en tid der folks hverdagsøkonomi blir stadig mer krevende og landet har en regjering som ikke tar det på alvor, er det viktig at Stortinget tar dette på alvor og finner løsninger. Det så vi at Stortinget gjorde før påske, da stortingsflertallet grep inn med avgiftskutt i møte med galopperende drivstoffpriser. Det forslaget vi nå har til behandling, er en ny mulighet for Stortinget til å finne en god løsning ved å redusere bompengebelastningen på rv. 4 Fremskrittspartiet mener bompengebelastningen på rv. 4 er altfor høy, og at det ikke er samsvar mellom bompengebelastningen og nytteverdien av den siste utbyggingen eller veistandarden som helhet. Derfor fremmer vi i dag et forslag om å redusere bompengebelastningen på rv. 4. Jeg vil oppfordre representantene i denne salen til å stemme for Fremskrittspartiets forslag.

Jeg vil kort adressere innlegget til representanten Kapur. Det var såpass arrogant at det faller på sin egen urimelighet. Det er vel kanskje dette man mener med høyrearroganse. Han framholder at man må forholde seg til saken. Derfor har jeg lyst til å utfordre representanten Kapur på følgende: Hvordan forholder Høyre seg til at Statsforvalteren i Innlandet i sin utredning har forkastet lokalvalget i 2023 som en innbyggerhøring i denne saken, og at Høyre nå bruker det som kjernen i sin argumentasjon for at dette har en folkelig legitimitet og forankring i Gran kommune?

I dag begår flertallet i denne sal en urett mot innbyggerne i Gran kommune. Stortingsflertallet tvangsflytter kommunen deres fra Innlandet fylke til Akershus fylke. Det gjør de til tross for et klart og tydelig ønske blant granasokningene om å forbli i Innlandet, og til tross for alt som har kommet fram om den måten Arbeiderpartiet og forskjellige forvaltningsnivåer har manipulert faktum på i denne saken. Derfor vil jeg henvende meg direkte til innbyggerne i Gran kommune: Jeg ga dere et klart løfte i fjor om at jeg skulle gjøre alt jeg kunne for å hindre at Arbeiderpartiet tvangsflyttet kommunen deres til Akershus – et løfte om at dere skulle bli hørt i spørsmålet om hvilket fylke kommunen deres skulle tilhøre framover. Det skulle ikke avgjøres over hodene på dere på et bakrom på Youngstorget. Kjære granasokninger, jeg gjorde så godt jeg kunne. Med et godt samarbeid med Gran FrP og Gran bygdeliste fikk vi avdekket mye. Vi avdekket at prosessen i Gran rundt innbyggerhøringen i 2022 og den etterfølgende prosessen med søknad om fylkesbytte ble manipulert av Gran Arbeiderparti ved daværende ordfører. I forlengelsen av det fikk vi også brakt på det rene at kommunal- og distriktsministeren har feilinformert Stortinget i denne saken i den hensikt å presentere et faktum som best mulig samsvarer med det vedtaket Arbeiderpartiet vil at Stortinget skal fatte, nemlig å overføre Gran kommune til Akershus. Det å påvise at den lokale prosessen ble manipulert for å maskere hvor stor motstanden mot et fylkesbytte var blant kommunens innbyggere, og at regjeringen videreførte denne manipulasjonen av faktum og med det brøt opplysningsplikten overfor Stortinget, at helheten ved dette også gjør det tindrende klart at utredningsinstruksen ikke er fulgt i denne saken, og at regjeringen i proposisjonen benytter seg av tall som det er umulig å si om er i henhold til bestemmelsene for innbyggerhøring og inndelingsloven – det skulle da være nok til å få stanset denne tvangsflyttingen av kommunen deres. Men kjære granasokninger, det holdt ikke. Det holdt ikke fordi partiet Høyre ville det annerledes. Høyre var så begeistret over resultatet av den avgjørelsen som Arbeiderpartiet hadde tatt på bakrommet på Youngstorget, at da fikk prinsipper være prinsipper. Denne prosessen var de villige til å sette sitt godkjentstempel på. De viser delvis til lokalvalget i 2023. Jeg nøyer meg med å påpeke at i saksutredningen forkastet Statsforvalteren i Innlandet dette som innbyggerhøring i spørsmålet om fylkestilhørighet. Det er et parti som i hvert fall i eget selvbilde er opptatt av gjennomtenkte beslutninger som bygger på grundige utredninger. Men det at den demokratiske prosessen er manipulert, at utredningsinstruksen ikke er fulgt, og at statsråden har feilinformert Stortinget, lever Høyre godt med, så lenge de får flytte Gran kommune til Akershus, i strid med folkeviljen. Kjære granasokninger, jeg gjorde så godt jeg kunne. Det holdt ikke, og det er trist. Når stortingsflertallet nå tvangsflytter dere til Akershus, skal dere vite at motstanden deres er blitt sett og hørt. Det er klart og tydelig at det ikke er dere som har snudd ryggen til Oppland og Innlandet. Det er Arbeiderpartiet og Høyre som har snudd ryggen til dere, til Oppland og til Innlandet. (Innlegg er under arbeid)

Jeg merker meg når vi hører på debatten, at kommunevalget i 2023 benyttes flittig – i mangel på annen folkelig forankring og legitimitet for dette fylkesbyttet. Statsforvalteren i Innlandet har utredet saken og har konkludert med at dette ikke er noen egnet måte å høre innbyggerne på i et spørsmål om fylkestilhørighet, fordi det i et lokalvalg vil være flere saker enn én enkelt som vil prege den lokale valgkampen. Da lurer jeg på: Er statsråden enig med Statsforvalteren i Innlandet på dette punktet, og hvorfor er disse opplysningene ikke inntatt i den proposisjonen statsråden har lagt fram for Stortinget i denne saken?

Dette svaret gir inntrykk av at statsråden ikke forstår hva som egentlig er temaet her nå. Det er ikke hvordan kommunene velger å høre sine innbyggere som er problemstillingen, men at regjeringen skal gi Stortinget nødvendige, fullstendige og korrekte opplysninger. I Stortingets spørretime den 14. januar sto jeg og statsråden akkurat her, og statsråden hadde da noen uttalelser om at det var viktig å gjengi innbyggerundersøkelen fra Sentio korrekt. Jeg ga da statsråden et godt råd om å sette seg inn i denne undersøkelsen, for da ville han se at tallene jeg benyttet meg av, er det Sentio mener er de korrekte. Da blir mitt spørsmål: Hva foretok statsråden seg for å undersøke dette og sikre at Stortinget fikk korrekte opplysninger i denne saken, i den tiden som gikk mellom vi sto her den 14. januar, og denne proposisjonen var i statsråd den 6. februar?

Statsrådens opplysningsplikt etter Grunnloven § 82 slår fast at en statsråd skal gi Stortinget de nødvendige opplysninger for å behandle en sak. I proposisjonen er et tallgrunnlag som inneholder det mye omtalte ekstrautvalget lagt til grunn, helt uten forbehold og uten noen videre opplysninger. Hvorfor mente statsråden det ikke var nødvendige opplysninger for Stortingets behandling av denne saken vi nå har til behandling, at det finnes to utvalg i denne innbyggerundersøkelsen, med store forskjeller i kvalitetssikring og resultat?

Prosessen med søknad om fylkesbytte for Gran kommune og proposisjonen Stortinget nå behandler om endret fylkestilhørighet for Gran kommune, er beheftet med flere feil og svakheter. Summen av prosessuelle svakheter, faktafeil og mangelfulle opplysninger i denne proposisjonen medfører at det ikke er forsvarlig å treffe en avgjørelse på bakgrunn av dette beslutningsgrunnlaget. For det første er det blitt påvist at innbyggerhøringen som ble gjennomført i Gran kommune i 2022, ble utformet av daværende politisk ledelse i Gran, som hadde et klart ønske om at denne kommunen skulle bytte fylke, videre at det ikke kan sies med sikkerhet at det regjeringen i proposisjonen omtaler som innbyggere i Gran, faktisk var innbyggere i Gran kommune. Både Gran kommune og Sentio, som utførte undersøkelsen, er klare på at tallene ikke er representative for innbyggerne i Gran sitt syn på spørsmålet om fylkestilhørighet. På skriftlig spørsmål har kommunal- og distriktsministeren gitt det oppsiktsvekkende svaret at dette ikke var problematisk, da representativitet ikke var en faktor for denne innbyggerundersøkelsen – hva nå enn statsråden måtte mene med det. Statsråden har altså unnveket å svare direkte på om man kan garantere at respondentene faktisk var innbyggere i Gran. Det er vanskelig å se at kommunal- og distriktsministerens kommunikasjon til Stortinget i denne proposisjonen og ikke minst på konkrete skriftlige og muntlige spørsmål fra Stortinget er i henhold til statsrådens opplysningsplikt i Grunnloven § 82, men det er en tematikk Stortinget får forfølge på dertil egnet måte. Det vi i hvert fall kan slå fast, er at det eneste anvendelige tallgrunnlaget for måling av folkeviljen i Gran viste et signifikant og absolutt flertall for å bli i Innlandet. Den folkelige motstanden mot dette fylkesbyttet som vi har sett i Gran kommune, er illustrerende for hvorfor dette blitt håndtert på denne måten. Det har vært et grep for å forsøke å maskere den folkelige motstanden i det som ville bli Stortingets beslutningsgrunnlag i saken. Regjeringen har altså i proposisjonen gitt misvisende opplysninger om Gran kommunes interkommunale samarbeid med kommuner som ligger nord for Gran kommune. Sagt på en annen måte: deres tilknytning til kommuner beliggende i Innlandet fylkeskommune. Dette er igjen blitt supplert med misvisende opplysninger om at Gran kommune er den eneste kommunen i Innlandet som er orientert sørover med stor utpendling til Oslo-området. Med disse grepene har regjeringen søkt å skape et bilde av Gran kommune som en ensom enklave på sørspissen av Innlandet som ikke har noen orientering mot kommunene nord for seg, og som nå står mutters alene etter at de to andre hadelandskommunene bestemte seg for å søke lykken i Akershus. Det er direkte feil. En annen vesentlig svakhet ved dette beslutningsgrunnlaget i den sikkerhetspolitiske situasjonen vi nå står i, er den manglende utredningen av hvilke konsekvenser dette kan få for Raufoss-industrien og dermed for Nammos virksomhet på Raufoss. Dette illustreres ved at industriklyngen på Raufoss har gitt et høringsinnspill i saken som påpeker nettopp dette. Vi vet ikke hva som vil skje med eierskapet og dermed samarbeidet med Hapro, der Innlandet fylkeskommune i dag er en stor eier. De vet heller ikke hva som vil skje med det godt etablerte samarbeidet de har med Hadeland videregående skole, som er av stor betydning for rekruttering til arbeidsplasser som er viktige for både vår egen og våre alliertes sikkerhet. Dette er overhodet ikke omtalt eller kartlagt i det beslutningsgrunnlaget regjeringen har framlagt for Stortinget. Dette har vært en så hastverkspreget og lite sannhetssøkende prosess – med et klart definert mål for øye allerede fra oppstart – at det ikke utgjør et forsvarlig beslutningsgrunnlag for en så viktig beslutning som å flytte denne kommunen fra Innlandet til Akershus. Slik Fremskrittspartiet ser det, er det åpenbart at utredningsinstruksen ikke har vært fulgt i denne saken, da med en særlig henvisning til instruksens § 2-2. Videre vil vi påpeke at regjeringen benytter seg av tallgrunnlag som det er umulig å si om er i tråd med inndelingsloven § 10 første ledd. Vi vet rett og slett ikke om den personkretsen loven angir, altså innbyggerne i kommunen, er de som faktisk har blitt hørt i dette ekstrautvalget – sannsynligvis ikke. Dette er veldig langt unna et forsvarlig beslutningsgrunnlag i en så prinsipielt viktig sak som endring av fylkesgrensene og ikke minst landets valgkretser. På denne bakgrunn vil Fremskrittspartiet derfor ikke stemme for noen av de forslagene regjeringen fremmer i denne proposisjonen, men vi vil stemme for det løse forslaget fra Senterpartiet.

Det er et godt og nødvendig forslag om et veldig viktig tema representantene fra Fremskrittspartiet her har framsatt. Det er viktig at vi som samfunn finner en balanse som i størst mulig grad ivaretar både samfunnsvernet og helsen til psykisk syke mennesker. Som medlem av Stortingets justiskomité er innretningen av lovgivningen vår for psykisk syke et gjentakende tema i min kontakt med aktører i justissektoren. Det er ikke slik at den psykisk syke pasienten og dennes sykdomsbilde blir borte fordi helsevesenet ikke har tilstrekkelige hjemler for å kunne gripe inn. De problemstillinger og utfordringer som kommer med den psykiske sykdommen, forflytter seg – i fravær av inngripen fra helsevesenet – til andre områder av samfunnet. I mange tilfeller er det til justissektoren, slik at justissektoren, og da særlig politiet, blir de som må gripe inn i tilfeller der den faglige kompetansen for å håndtere problemet ligger hos helsevesenet. Det er en negativ trend at antallet psykiatrioppdrag som politiet må håndtere, er stadig økende. Denne utviklingen gjenspeiles også ved at fengslene melder om stadig flere innsatte med et psykiatrisk sykdomsbilde. Utviklingen har en klar sammenheng med de lovendringer som ble gjort i 2017, og som Fremskrittspartiet nå foreslår å fjerne. Konsekvensen av lovendringene var at helsevesenets hjemmelsgrunnlag ble svekket. Det igjen har ført til at stadig flere psykisk syke må håndteres av justissektoren. Denne utviklingen har to veldig klare negative sider: én for pasienten og én for justissektoren. For pasientens del er det åpenbart at det er bedre å bli ivaretatt av helsevesenet. Justissektoren er ikke til for pasientbehandling og har heller ikke kompetanse om dette. Det er helt klart bedre for alvorlig psykisk syke å bli tvangsinnlagt på et sykehus etter psykisk helsevernloven enn å bli varetektsfengslet på gjentakelsesfare etter straffeprosessloven. For justissektoren innebærer dette en økende belastning som trekker ressurser og fokus bort fra sektorens kjerneoppgaver og samfunnsoppdrag. Med den kriminalitetsutviklingen vi ser, og en sikkerhetspolitisk situasjon som er mer krevende enn på lenge, er det vanvittig at politiets ressurser i stadig økende grad skal gå til å håndtere konsekvensene av at helsevesenet ikke har det hjemmelsgrunnlaget som trengs for å håndtere alvorlig psykisk syke. Alvorlig psykisk syke utgjør i mange tilfeller en helt vilkårlig fare for samfunnet. Det er nok å være på feil sted til feil tid for at det skal gå ut over noen dersom sykdomsbildet er alvorlig nok. Det er også på sin plass å nevne arbeidshverdagen til landets politifolk, som i økende grad må håndtere alvorlige psykiatritilfeller. Det er nok ingen som blir politi fordi de ønsker å utøve makt og i ytterste konsekvens måtte ta livet av alvorlig syke mennesker fordi helsevesenet vårt ikke har hjemlene som trengs for å ivareta samfunnsvernet og pasientens helse. Jeg vil derfor oppfordre representantene i denne sal om å stemme for Fremskrittspartiets forslag.

Fremskrittspartiet fremmet allerede i april 2022 et representantforslag på Stortinget for å sikre økt bygging av tilfluktsrom. Ingen av de forslagene fikk flertall, og det er over fire år siden nå. Hvor mye mer tid trenger regjeringen på å få en forskriftsendring på plass, og når kan det ventes at den vil bli gjennomført?

Takk for svaret. Under dette besøket som justiskomiteen var på på Toten, ble også Mjøssykehuset et tema, som skal bygges på Moelv, og som blir det nye hovedsykehuset for Innlandet. Det vurderes nå i fullt alvor om det sykehuset skal bygges uten tilfluktsrom. Det er nesten litt vanskelig å tro at det vurderes, når vi har sett hvordan krigen i Ukraina utkjempes. Så er det slik at sykehusbygg ikke ligger under denne statsrådens ansvarsområde – det er jeg klar over – men mitt spørsmål blir da: Mener statsråden med det konstitusjonelle ansvaret for den sivile beredskapen at det er forsvarlig å bygge Mjøssykehuset uten tilfluktsrom?

«Andelen av den norske befolkningen det er plass til i landets tilfluktsrom, har blitt mindre i tiden som har gått siden krigsutbruddet i Ukraina. Justiskomiteen var den 26. mars på besøk hos Sivilforsvarets kompetansesenter på Starum i Østre Toten, og der fikk vi bekreftet at denne trenden bare fortsetter – dekningsgraden går fortsatt ned. Krigen i Ukraina er nå inne i sitt femte år, og det haster med å få økt tilfluktsromkapasiteten vår. Når kan vi forvente at regjeringen vil gjøre noe for å få bygget flere tilfluktsrom i Norge?»

Jeg synes det at statsråden omtaler dette som en reell uenighet i sak, viser at man, til tross for 16 skriftlige spørsmål, ikke har evnet å forstå den reelle problemstillingen bak spørsmålene. Statsråden besvarte også i går et spørsmål om måten regjeringen presenterer tallene fra Sentios innbyggerundersøkelse på i proposisjonen, spørsmål nr. 2360. Statsrådens besvarelse på det spørsmålet gir enda større grunn til å anta at statsråden ikke fullt ut har forstått innholdet i rapporten fra innbyggerundersøkelsen. Da er mitt spørsmål: Har statsråden og departementet gjort en selvstendig vurdering av innholdet i Sentios rapport fra innbyggerundersøkelsen, eller har man bare lagt til grunn Statsforvalteren i Innlandets forståelse av den?

Jeg registrerte ikke noe svar på det direkte spørsmålet, men jeg oppfatter det slik at man i hovedsak har bygget på vurderingene og konklusjonene i utredningen til Statsforvalteren i Innlandet. Som nevnt har tidligere skriftlige spørsmål til statsråden om denne tematikken også i stor grad blitt besvart med henvisning til statsrådens utredning. Hvis Statsforvalteren i Innlandet har gitt feil informasjon i sin utredning, har regjeringen feilinformert Stortinget?

«Gjennom flere skriftlige spørsmål har jeg forsøkt å bringe klarhet i regjeringens svært kritikkverdige bruk av tall og fremstilling av faktum i Prop. 34 LS (2025–2026). Regjeringens omgang med faktum i et beslutningsgrunnlag som vil få svært negative konsekvenser både for Innlandet og for Nordland, er helt utrolig. Statsråden har dels argumentert med at tallbruken samsvarer med statsforvalterens tallbruk ved utredningen av saken. Er statsråden enig i at det er regjeringens ansvar å sikre at opplysninger de fremlegger for Stortinget, er korrekte?»

Takk for svaret. Jeg setter pris på å høre at regjeringen prioriterer dette, etter eget utsagn, men trenden med reduksjon i antallet straffedømte utlendinger som overføres til hjemlandet for soning, ser jo ikke ut til å snu når vi ser på tallene. Da blir mitt spørsmål: Hva var det Fremskrittspartiet gjorde i sin tid i regjering, som denne regjeringen ikke gjør, siden den ikke evner å få til like mange soningsoverføringer som da Fremskrittspartiet styrte Justis- og beredskapsdepartementet?

Denne stortingsmeldingen avdekker et ganske kraftig fall i antallet soningsoverføringer av utenlandske domfelte under denne regjeringen, om man sammenligner med tiden da Fremskrittspartiet styrte Justis- og beredskapsdepartementet. Fra et snitt på rundt 50 soningsoverføringer per år, har man nå falt til et snitt på 15 per år. Hvorfor har ikke regjeringen prioritert soningsoverføringer av utenlandske innsatte?

Kriminalomsorgen utfører en samfunnskritisk oppgave i vår rettsstat. Ivaretakelsen av innbyggernes trygghet er bygget på en forutsetning om at kriminalomsorgen har kapasitet og evne til å håndtere de straffedømte på en sikker og forsvarlig måte. En velfungerende justissektor og straffesakskjede er av avgjørende betydning for en velfungerende rettsstat. For at straffesakskjeden skal være velfungerende, må alle leddene i kjeden være rustet til å løse sitt samfunnsoppdrag, da også straffegjennomføringen, som er kriminalomsorgens oppdrag. Det igjen forutsetter at kriminalomsorgen har de nødvendige lovhjemler, tilstrekkelige ressurser og god nok bemanning for å gjennomføre sitt samfunnsoppdrag. Det er derfor beklagelig å se at dette er nok et viktig samfunnsområde hvor den sittende regjeringen dessverre gjør altfor lite. Regjeringen har tydeligvis viktigere ting å prioritere enn å ruste kriminalomsorgen for å kunne løse sitt samfunnsoppdrag. Denne nedprioriteringen av kriminalomsorgen går direkte ut over samfunnssikkerheten og tryggheten til landets innbyggere. Ressurs- og bemanningssituasjonen kriminalomsorgen står i, er en konsekvens av de prioriteringene regjeringen og dens samarbeidspartier på den politiske venstresiden gjør i budsjettene. Det er ikke til behandling her i dag, men med meldingen vi har til behandling her i dag, fremmer Fremskrittspartiet flere forslag for å styrke kriminalomsorgens hjemmelsgrunnlag. Dette mener vi er viktige verktøy og derfor noe som vil styrke kriminalomsorgens evne til å løse sitt samfunnsoppdrag. Vi fremmer også et forslag om iverksettelse av tiltak for i størst mulig grad å sørge for at utenlandske domfelte overføres til sitt hjemland for avsoning av straffen der. Det inkluderer også opprettelse av nye bilaterale avtaler for soningsoverføring med land utenfor Schengen-området. Dette er fordi vi har et klart utgangspunkt om at utlendinger som straffedømmes i Norge, som hovedregel bør avsone straffen i sitt hjemland. Det er flere positive effekter ved å ha et klart utgangspunkt om at utenlandske domfelte skal avsone straffen i hjemlandet. Det er god samfunnsøkonomi at vi reduserer den norske stats kostnader ved straffegjennomføring for utlendinger så mye som mulig. Det vil også frigjøre kapasitet i norske fengsler. På den måten vil det holde soningskøen nede, og med det øke effektiviteten i straffegjennomføringen. Det er derfor beklagelig å lese i stortingsmeldingen at heller ikke dette er noe regjeringen synes å se betydningen av, og at tallenes tale vitner om en manglende prioritering også av dette. Det framgår av meldingen at i perioden 2013–2019 var det i gjennomsnitt 50 soningsoverføringer per år. Sammenligner man det med tallene for perioden 2022–2025, viser det en nedgang på om lag 70 pst. Det tilsvarer at rundt 15 domfelte per år blir overført til hjemlandet for avsoning av straffen der. Der regjeringen tydeligvis ikke ser viktigheten og verdien av å prioritere soningsoverføringer av utenlandske domfelte, håper Fremskrittspartiet at flertallet i denne salen gjør det, og at man vil stemme for forslaget om iverksettelse av tiltak for i størst mulig grad å sørge for at utenlandske domfelte overføres til sitt hjemland for avsoning av straffen der. Jeg går nå over til noen bemerkninger om det løse forslaget Fremskrittspartiet fremmer. Forslaget gjelder Vestoppland fengsel avdeling Valdres, som ligger på Slidreøya i Vestre Slidre kommune. Justiskomiteen besøkte dette fengselet den 25. mars i år. Det er en fengselsenhet med lavt sikkerhetsnivå, og som har gode resultater å vise til. Fengselet ligger på leid grunn, og er leid av en privat utleier. Det ble under komiteens besøk opplyst om at kapasiteten ved fengselet kan utvides på en svært kostnadseffektiv måte. Gjennom et samarbeid med grunneier kan kapasiteten utvides med ti soningsplasser til en kostnad som ble anslått å være minst halvparten av kostnadene sammenlignet med når Statsbygg bygger ut fengselsplasser, men sannsynligvis enda lavere, ved at utbyggingskostnadene betales gjennom en økning av leieprisen over en tiårsperiode. Det kan med andre ord etableres ti nye soningsplasser i et lavsikkerhetsfengsel med gode resultater på en samfunnsøkonomisk svært gunstig måte. Derfor fremmer vi et forslag i dag hvor regjeringen bes om å avklare utvidelseskostnadene over en tiårsperiode. Med det tar jeg opp de forslagene Fremskrittspartiet er en del av. Så en kort stemmeforklaring til slutt: Ut over de forslagene vi er en del av, vil Fremskrittspartiet også stemme for forslagene nr. 17 og 18, fra Senterpartiet.

La meg begrunne Fremskrittspartiets standpunkt for hvorfor vi har landet på at denne kan-regelen er å foretrekke over skal-regelen. For til tross for at det er lagt inn noen kriterier for å kunne avvike utgangspunktet som «skal», mener vi det er grunn til å anta at en regel med skal-utforming vil bli praktisert ganske så absolutt. Dette vil, slik Fremskrittspartiet vurderer det, kunne lede til mye repetisjon ved lagmannsrettsbehandlingen, som ikke er av stor betydning for sakens opplysning, men som vil ha til konsekvens at saksbehandlingstiden blir lenger. Det har, slik vi ser det, en klar side mot det stadig økende omkostningsnivået for domstolsbehandling, særlig i sivile saker. Det er et rettssikkerhetsproblem dersom sakskostnadsnivået blir så høyt at borgerne i praksis ikke har reell adgang til domstolene. Derfor er det for Fremskrittspartiet viktig å ta hensyn til at reglene utformes på en måte som i størst mulig utstrekning søker å holde sakskostnadsnivået nede. Vi mener en aktiv dommerstyring av ankeprosessen med en tilskjæring av saken til det som er nødvendig for å behandle de faktiske og rettslige problemstillinger som er til prøving, best ivaretas ved en kan-regel. Dette balanserer etter vårt syn på en god måte hensynet til rettssikkerheten og til å holde kostnadsnivået for domstolsbehandling nede.

Takk for svaret. Jeg merker meg at det skal være en overprøving og ikke en full, ny runde. Det ligger jo også visse begrensninger her ved dette med «helt eller delvis» og «hensynet til forsvarlig saksbehandling». Statsråden er tidligere dommer, og denne representanten er tidligere skrankeadvokat, så jeg skal av gammel vane trå litt varsomt akkurat her, men det er vel trygt å si at ingen dommer blir begeistret for å få avgjørelsen sin overprøvd av ankeinstansen. Er statsråden enig i at man da, med en ordlyd utformet med et «skal», sender et signal om en så klar hovedregel at man i praksis går veldig langt i å redusere den aktive dommerstyringen av ankesaken på dette punktet?

Har statsråden noen bekymringer knyttet til om en absolutt utformet regel med skal-ordlyd for avspilling av opptak ved ankebehandling vil kunne føre til en unødig vidløftiggjøring av ankeforhandlingene – med den konsekvens at saksbehandlingstiden blir unødvendig lang og sakskostnadene unødvendig høye.

Ja.

01:41] (ordfører for saken): Jeg vil innledningsvis takke komiteen for et godt samarbeid om denne saken. Innstillingen inneholder flere forslag til endringer av lovverk som er viktig og betydningsfullt for den tredje statsmakt, domstolene. De fleste av endringene som en samlet komité har sluttet seg til, vil styrke og tydeliggjøre domstolens uavhengighet i det norske systemet for maktfordeling og samfunnsstyring. Det vises herunder til at lovfestingen av det nåværende antallet dommere i Høyesterett i domstolloven § 3, slik at endringer i antallet må vedtas i Stortinget, er en naturlig oppfølging av grunnlovsvedtaket fra mai 2024, hvor det øvre antallet på 21 høyesterettsdommere ble grunnlovfestet i Grunnloven § 88, andre ledd. Det er da naturlig at fastsettelsen av det til enhver tid gjeldende dommerantallet i Høyesterett løftes fra statsrådsbehandling til stortingsbehandling, av hensyn til den demokratiske legitimiteten. Det er gledelig og viser en klar styrke ved det norske samfunnet at det i en sak av så prinsipiell karakter, og om et så viktig tema som domstolene, er bred konsensus og et fravær av politisering av de store linjene. Sagt på en annen måte: Det er gledelig at det er bred enighet i denne sal om å hegne om den norske samfunnsmodellen gjennom å styrke og tydeliggjøre domstolenes uavhengighet. Komiteen har delt seg i synet på hvordan den konkrete innretningen av reglene for avspilling av lyd- og bildeopptak fra tingretten i ankeforhandlinger bør utformes. Det legger jeg til grunn at representantene for de enkelte partier vil komme inn på under sine innlegg i debatten. Med det er jeg ferdig med saksordførerens innlegg og går over til Fremskrittspartiets syn på saken. La meg innledningsvis understreke at lyd- og bildeopptak av domstolsbehandling, og adgangen til senere å spille av slike opptak, er en viktig rettssikkerhetsgaranti som kan bidra til mer presis og etterprøvbar bevisbedømmelse i ankesaker. Dette er også en av grunnene til at Fremskrittspartiet over tid har prioritert økt digitalisering av domstolene. Vi prioriterte dette da vi satt i regjering, og vi har prioritert dette høyt i våre alternative statsbudsjetter etter at vi gikk ut av regjering. For oss har digitalisering av domstolene vært langt viktigere enn eksempelvis reversering av en vellykket domstolsreform som ble godt mottatt i hele justissektoren, noe som har vært en viktig prioritering for den sittende regjeringen. Over til det konkrete forslaget om hvordan reglene for adgangen til avspilling av opptak under ankeforhandlinger bør utformes: Her har Fremskrittspartiet konkludert med at reglene bør utformes som en kan-regel, ikke som en skal-regel, slik regjeringen har fremmet forslag om i proposisjonen. Til tross for at det er lagt inn noen kriterier for å kunne avvike … (Presidenten klubber.)

Jeg må komme med en kort merknad til representanten Qureshis innlegg. Om hans versjon av de faktiske forholdene legges til grunn, lå dette i en skuff hos FrP i et års tid, mens det lå i skuffen i tre års tid under Arbeiderpartiets regjeringstid. Det er verdt å ha med seg. Jeg vil avslutte med å oppfordre Arbeiderpartiet til å snakke mer om løsninger i denne debatten, og mindre om FrP – men igjen: Gjør det i hvert fall sannferdig hvis de først skal gjøre det.

Jeg vil si litt om inndragning av utbytte fra straffbare handlinger. Representanten Qureshi fra Arbeiderpartiet driver med historieforfalskning når han sier at FrP la dette i en skuff. Dette arbeidet ble påbegynt av FrP, ved daværende justisminister Kallmyr, etter klar inspirasjon fra Irland og det irske lovverket for inndragning av straffbart utbytte. Så gikk FrP ut av regjering, og dette arbeidet stoppet helt opp – eller havnet i en skuff, om du vil. Derfor fremmet FrP gjentatte forslag om dette i Stortinget i forrige stortingsperiode, men vi ble nedstemt hver gang – helt til i fjor vår. Da hadde Senterpartiet gått ut av regjering og plutselig funnet litt handlekraft på justisfeltet. Da støttet de FrPs forslag. Det ble dannet flertall for et anmodningsvedtak om dette, et flertall Arbeiderpartiet selv gikk inn i da de så at det dannet seg et flertall mot dem. Så de grepene som nå foreslås når det gjelder inndragning, er faktisk en leveranse på et anmodningsvedtak fra FrP som fikk flertall i denne salen våren 2025. Slik Arbeiderpartiet og regjeringen sleper bena etter seg i håndteringen av den urovekkende kriminalitetsutviklingen, er det fullt forståelig at de helst vil snakke om andre, men de må helst gjøre det på en sannferdig måte.

Jeg merker meg at det ikke er noen garanti om å ta det økonomiske ansvaret for opprydding. Avslutningsvis: Fra et lokalt perspektiv har denne saken båret preg av en defensiv og avventende holdning fra statlige myndigheter, noe som egentlig er litt pussig når man skulle tro at staten ville være proaktive i å rydde opp i den situasjonen de selv har skapt. Informasjonen fra departementet har vært vag. Det har vært vist liten vilje til å ta noen form for lederskap og ansvar for å få ryddet opp i situasjonen. Dette har jeg da også løftet i Stortinget tidligere gjennom skriftlige spørsmål. Mitt siste spørsmål blir: Vil statsråden sørge for at staten nå tar et større initiativ og lederskap i den videre prosessen?

Denne saken dreier seg altså om store mengder sprengstoff og tungmetaller som staten har dumpet på bunnen av Mjøsa. Det har staten gjort rett utenfor et område med attraktiv beliggenhet, hvis utnyttelse og bruk er av stor betydning for Gjøvik kommunes muligheter til videre byutvikling. Det er med andre ord svært viktig for den videre utviklingen av Gjøvik kommune at det ryddes opp i denne situasjonen. Kan statsråden garantere at staten vil ta det fulle økonomiske ansvaret for å rydde opp i den sitasjonen staten her har skapt ved å dumpe ammunisjon i Mjøsa?

«Forskere anslår etter nye undersøkelser at det ligger et sted mellom 2 000 og 3 000 tonn ammunisjon på bunnen av Mjøsa. For et drøyt år siden var forskernes anslag på omtrent 200 tonn. Ammunisjonen inneholder sprengstoff og tungmetaller. Det er også alvorlig at det nå er indikasjoner på at det ligger dumpet ammunisjon nærmere land enn det som har vært oppdaget tidligere. Det er staten ved Forsvaret og Raufoss Ammunisjonsfabrikker som har dumpet ammunisjonen i Mjøsa. Hva vil statsråden foreta seg for å rydde opp i denne situasjonen?»

Det var stor glede i hele Ottadalen og spesielt i Lom den 19. januar i år. Etter en lang og seig kamp mot overmakten, bestående av Arbeiderpartiet, Høyre og MDG i Innlandet, seiret lokalsamfunnene i Ottadalen til slutt, og Jotunheimen vidaregåande skule fikk offentlig godkjenning som privatskole. Lokalsamfunnenes kamp ble foranlediget av at Arbeiderpartiet løp fra valgløftene sine i forhandlinger med Høyre – et tospann der man blir stadig likere hverandre, og som samarbeider i stadig flere saker. Resultatet denne gangen av samarbeidet mellom norsk politikks nye radarpar ble nedleggelsen av den videregående skolen i Lom. Gjennom en oppvisning i skaperkraft, dugnadsånd og samhold mellom lokalsamfunnene i Ottadalen ble det på en helt enestående måte etablert en privatistskole på det som må være rekordtid for et sånt prosjekt. Vågå, Lom og Skjåk lot seg ikke knekke. Det neste slaget sto om offentlig godkjenning som privatskole. Igjen sto makkerparet Arbeiderpartiet og Høyre i Innlandet på motsatt side, og særlig Høyre var tydelig i sin motstand mot denne privatskolen. Den skulle ikke ha noen offentlig godkjenning. Dette private initiativet skulle man ikke ha noe av. Dette foranlediget at Fremskrittspartiet fremmet et representantforslag om å gi Jotunheimen privatistskule offentlig godkjenning som privatskole, noe som sammen med det andre forslaget som nå er til behandling, medførte at Arbeiderpartiet i regjering så skriften på veggen, og at det ikke var noen vei utenom å gi skolen offentlig godkjenning, noe som ble klart den 19. januar i år. Det hardføre folket i fjellbygdene i Ottadalen hadde vunnet igjen. Den oppryddingen Arbeiderpartiet nå har gjort av den situasjonen som ble skapt av Arbeiderpartiet og Høyre i Innlandet, er imidlertid ikke helt fullendt ennå, for det går elever på Jotunheimen vidaregåande skule som risikerer ikke å få førstegangsvitnemål når de fullfører sitt utdanningsløp til sommeren. Den situasjonen som her har oppstått rundt usikkerheten om elevene vil få førstegangsvitnemål når de går ut av skolen i Lom, er på ingen måte elevenes skyld eller deres ansvar. Denne situasjonen er politisk skapt av Arbeiderpartiet, Høyre og MDG i Innlandet. Det bør derfor også finnes en politisk løsning på den. Den politiske løsningen ligger i forslaget fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet, SV og Rødt, hvor regjeringen bes sikre at nåværende elever ved Jotunheimen vidaregåande skule som fullfører videregående i 2026, får rett på førstegangsvitnemål. Jeg vil derfor avslutte med å appellere til representantene fra Arbeiderpartiet og Høyre i denne sal om å ta ansvar for å rydde opp i den situasjonen ved å støtte dette forslaget, slik at elevene på Jotunheimen vidaregåande skule blir garantert retten til førstegangsvitnemål.

La meg avslutningsvis oppstille et spørsmål som kan si noe om kvalitetssikringen av denne rettslige vurderingen. Har Justis- og beredskapsdepartementet vært involvert i den vurderingen som her er gjort av de «etablerte regler for lovgivningslære og rettskildelære», eller er dette noe Kultur- og likestillingsdepartementet har gjort på egenhånd?

Takk for svaret. I et annet skriftlig spørsmål om samme tematikk, spørsmål nr. 871, som statsråden besvarte den 7. januar, ble det vist til at «etablerte regler om lovgivningslære og rettskildelære» lå til grunn for vurderingen om at DNS-blokkering kunne iverksettes. Kan statsråden redegjøre for hvordan de ulike rettskilder har vært vektet ved den rettskildevurderingen som har vært foretatt?

«Det vises til mitt skriftlige spørsmål nr. 1 317, som statsråden besvarte den 3. februar i år. Tematikken for spørsmålet var regjeringens praktisering av DNS-blokkering, og Stortingets uttrykte forutsetninger for bruk av DNS-blokkering. Kan statsråden redegjøre for hvordan regjeringen tar kontroll- og konstitusjonskomiteens uttalelser på alvor i saken om DNS-blokkering?»

På Toten ligger rehabiliteringssenteret Unicare Steffensrud, blant lokalbefolkningen bare omtalt som Steffensrud, et kunnskapsbasert og bredt spesialisert rehabiliteringstilbud som er høyt verdsatt av pasienter, pårørende, ansatte og lokalmiljøet. Det har blitt veldig tydelig de siste månedene, for etter den rotete anbudsprosessen i Helse sør-øst, hvor pris var langt viktigere enn kvaliteten på rehabiliteringstilbudet, fikk ikke Unicare Steffensrud forlenget sin kontrakt. Konsekvensene av det ville blitt at snaut hundre ansatte hadde mistet jobben, og at det høyt verdsatte rehabiliteringstilbudet på Toten ville forsvinne nå til sommeren. Den 19. november i fjor stilte jeg spørsmål til helse- og omsorgsministeren i Stortingets spørretime om nedbyggingen av rehabiliteringskapasiteten og svekkelsen av kompetansen og forskningen i spesialisthelsetjenesten, som ville bli konsekvensen ved en avvikling av Steffensrud. Svaret fra statsråden var at med denne anbudsprosessen og nedleggelsen av Steffensrud ville rehabiliteringstilbudet i Helse sør-øst faktisk øke. Statsråden var heller ikke bekymret for at avviklingen av Steffensrud ville føre til tap av kompetanse og forskning i spesialisthelsetjenesten. Det ble ganske raskt klart at Arbeiderparti-regjeringen hegnet om anbudsprosessen til Helse sør-øst, og med det nedleggelsen av rehabiliteringstilbudet på Steffensrud. Det er derfor svært gledelig at flertallet i denne sal er av en annen oppfatning enn statsråden og Arbeiderpartiet, og at Stortinget nå fatter et vedtak som stanser nedleggelsen av rehabiliteringstilbudet på Steffensrud – et vedtak som også sikrer at prosessen for anskaffelse av det framtidige rehabiliteringstilbudet i Helse sør-øst i tilstrekkelig grad vektlegger kvaliteten på det rehabiliteringstilbudet pasientene får. Som jeg sa innledningsvis, har det blitt veldig tydelig de siste månedene hvor høyt verdsatt rehabiliteringstilbudet på Steffensrud er blant pasienter, pårørende, ansatte og ikke minst lokalmiljøet. Det engasjementet vi har sett siden nyheten om nedleggelsen sprakk, har vært enormt, og budskapet unisont. Pasienter, pårørende, ansatte og lokalbefolkningen var beredt til å kjempe for Steffensrud. Det ble godt illustrert den 8. januar i år. Da deltok jeg i en fakkelmarkering på Steffensrud. Alle de som hadde tatt turen en torsdag ettermiddag i bitende januarkulde på Toten, viste med det store oppmøtet klart og tydelig hva Steffensrud betyr, og hvor viktig dette rehabiliteringstilbudet er, både for dem som ble berørt av den varslede nedleggelsen, og for lokalsamfunnet. Avslutningsvis vil jeg framheve den jobben de ansatte ved Steffensrud har gjort for å opplyse om hvordan anbudsprosessen i Helse sør-øst har foregått. Den 10. november var jeg på Steffensrud for å møte ledelsen og representanter for de ansatte. Der ble sakens faktiske forhold formidlet på en imponerende presis måte. Det var av stor betydning for å forstå hva som hadde skjedd i anskaffelsesprosessen, som Stortinget nå fatter vedtak om – et vedtak som har stor betydning for alle som har engasjert seg i kampen for Steffensrud.

Den viktigste forutsetningen for omfanget av sekundærflytting av flyktninger og de mangefasetterte utfordringene kommunene med stor sekundærtilflytting står overfor, er hvor stor asylinnvandring vi har til Norge. Mitt spørsmål er derfor: Er statsråden enig i at det viktigste grepet som kan gjøres for å redusere framtidige sekundærflyttinger, er å begrense asylinnvandringen til Norge så mye som mulig?

Takk for svaret. Jeg vil vise til en pressemelding fra regjeringen av 14. januar i år, hvor det står følgende: «Når en flyktning blir bosatt får kommunen integreringstilskudd i fem år og tilskuddet følger flyktningen. I integreringstilskuddsperioden er det begrensinger for flyktninger å flytte til en annen kommune dersom de har behov for introduksjonsstønad og sosiale tjenester. Om man likevel flytter kan man miste sosialhjelp i dag. Det er særlig etter de første fem årene at det skjer såkalte sekundærflyttinger.» Da er mitt spørsmål: Hva tenker statsråden er den viktigste grunnen til at det er særlig etter de første fem årene at sekundærflyttingene skjer?

«Kan regjeringen konkret redegjøre for hvilke evalueringer og indikatorer den bruker for å måle effekten av dagens politikk mot sekundærbosetting, og om regjeringen anser det nødvendig å utvikle nye mål eller indikatorer som bedre fanger opp både økonomiske og integreringsmessige konsekvenser på kommunalt nivå?»

Da merker jeg meg at statsråden ikke legger nevneverdig vekt på Sentios uttalelser om hvilke utvalg som er kvalitetssikret. Sist vi sto her, bygde statsråden en argumentasjon ut fra tallene om at sju av ti i undersøkelsen mener det er viktig eller litt viktig at hadelandskommunene tilhører samme fylke, for deretter å vise til at Lunner og Jevnaker tilhører Akershus, og at dette automatisk betyr at innbyggerne i Gran ønsker en overgang til Akershus. De faktiske omstendighetene snur den argumentasjonen på hodet. Da det konkrete spørsmålet om hvilket fylke de spurte mener at Gran skal tilhøre i framtiden – Innlandet eller Akershus – ble stilt, ble det formulert på denne måten: Slik situasjonen er nå, er Nytt Akershus fylke det alternativet som gir mulighet for å samle hadelandskommunene. Hvilket fylke ønsker du at Gran kommune skal tilhøre i framtiden? Er statsråden enig i at respondentene er klar over at en overgang til Akershus er det alternativet som gir mulighet til å samle hadelandskommunene, men likevel foretrekker å bli i Innlandet, eller mener statsråden at respondentene ikke har evnet å forstå premisset for spørsmålet?

Takk for svaret, som holdt et høyere nivå enn det gjorde sist vi møttes for å diskutere dette. Jeg vil også ta tak i denne innbyggerundersøkelsen, hvor det ble sendt ut invitasjon på SMS til alle innbyggere med tilgjengelig mobilnummer, som statsråden var inne på. Dette er undersøkelsens hovedutvalg. For at de som ikke hadde tilgjengelig mobilnummer, skulle få mulighet til å delta, åpnet Gran kommune for at disse kunne kontakte kommunen og legge igjen sitt mobilnummer. Det er undersøkelsens ekstrautvalg, som statsråden var inne på. Sentio, som har laget undersøkelsen, skriver avslutningsvis i rapporten følgende om de to utvalgene: Resultatene bør ses i lys av at utvalgene har forskjellige egenskaper. Vi har lite kontroll på hvordan rekrutteringen til ekstrautvalget har foregått. Med denne forskjellen i hvordan utvalgene er valgt ut, og merknaden fra Sentio om at de ikke har hatt kontroll på hvordan ekstrautvalget er rekruttert, er det betenkelig å legge noe vekt på dette ekstrautvalget ved vurdering av innbyggerundersøkelsen. Er statsråden enig i at det mest forsvarlige å ha som et beslutningsgrunnlag for en politisk beslutning i denne saken er tallene fra undersøkelsens hovedutvalg?

«I spørretimen den 14. januar stilte jeg spørsmål om regjeringens iver etter å overføre Gran kommune fra Innlandet til Akershus – i strid med folkeviljen i Gran. Statsråden fremholdt da at det er viktig at vi gjengir innbyggerundersøkelsen korrekt, for så å vise til tallene for et annet spørsmål i undersøkelsen enn spørsmålet om fylkestilhørighet. For å fjerne all tvil og tåkelegging, er statsråden enig i at innbyggerundersøkelsen i Gran kommune viser at det på konkret spørsmål om fremtidig fylkestilhørighet var et flertall som svarte Innlandet?»

Da skal jeg gi et godt råd til statsråden, og det er å sette seg inn i Sentios innbyggerundersøkelse, for da ville han sett at de tallene jeg presenterer her, er de Sentio mener er de korrekte. Men over til noe annet: Etter et initiativ fra Nannestad kommune om å se på muligheten for kommunesammenslåing på Øvre Romerike, uttaler Arbeiderparti-ordføreren i Lunner til lokalmedia at han heller vil samle Hadeland til én kommune. Da spørsmålet om kommunesammenslåing på Hadeland var oppe til folkeavstemning i 2015, var tallenes tale ganske klar blant innbyggerne i regionen – de ønsket ikke noen storkommune på Hadeland. Som vi ser av prosessen med fylkesbytte, betyr ikke folkeviljen noe når Arbeiderpartiet vil gjøre strukturelle endringer på Hadeland. Mitt spørsmål er derfor: Hvor viktig har hensynet til en sammenslåing av kommunene Gran, Lunner, Jevnaker og Nittedal vært for regjeringens beslutning om å overføre Gran kommune til Akershus – i strid med folkeviljen?

Det er veldig klart og tydelig at Arbeiderpartiet ikke vil forholde seg til hva innbyggerne i Gran kommune vil og mener om denne overføringen av kommunen deres til Akershus. Måten prosessen med søknaden om fylkesbytte har blitt håndtert på i Gran kommune, bærer også sterkt preg av nettopp det. Den eneste innbyggerundersøkelsen om spørsmålet viste at 51 pst. av granasokningene ville bli i Innlandet, og kun 42 pst. ønsket at kommunen skulle overføres til Akershus. Statsråden kan vel ikke være uenig i at den manglende folkelige forankringen for å overføre Gran kommunen til Akershus er et demokratisk problem og en demokratisk svakhet ved regjeringens standpunkt – om å overføre Gran kommune til Akershus.

«Regjeringen vil overføre Gran kommune fra Innlandet til Akershus. Det vil de til tross for at innbyggerundersøkelsen om spørsmålet viste at et flertall av innbyggerne i Gran kommune ønsket å bli i Innlandet. Beregninger gjort av nettstedet Poll of polls – basert på gjeldende innbyggertall – viser at Nordland sannsynligvis mister et stortingsmandat til Akershus om Gran kommune overføres fra Innlandet til Akershus. Hvorfor er det så viktig for denne regjeringen å trosse folkeviljen i Gran for å svekke Nordlands representasjon på Stortinget?»

CRPD-komiteen har hatt en ganske vidtgående tolkning av konvensjonen, noe som er blitt problematisert fra flere hold. Som jeg også var inne på i mitt hovedinnlegg, gir menneskerettslovens trinnhøyde over ordinær norsk lovgivning dette en dimensjon av overnasjonalitet og suverenitetsavståelse for norsk retts vedkommende. Mitt spørsmål er da: Hvordan vurderer statsråden rettskildevekten av CRPD-komiteens uttalelser i norsk rett?

Fremskrittspartiet støtter fullt ut intensjonen i FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Vi mener videre at det er gjennom tydelige politiske prioriteringer at man sikrer et samfunn med like muligheter for alle. Norge ratifiserte allerede i 2013 FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, CRPD-konvensjonen. Norsk lovgivning gir også allerede et sterkt vern av rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Det finnes flere ordninger som gir klageadgang ved diskriminering eller ved andre lovbrudd begått overfor personer med nedsatt funksjonsevne. Eksempelvis er diskriminering på grunnlag av funksjonsnedsettelse forbudt etter likestillings- og diskrimineringsloven. Brudd på denne loven kan klages inn for Diskrimineringsnemnda. Det problematiske med inkorporeringen av CRPD-konvensjonen i menneskerettsloven, og grunnen til at Fremskrittspartiet ikke støtter den foreliggende proposisjonen, er det elementet av suverenitetsavståelse som ligger i en slik inkorporering. En inkorporering av denne konvensjonen i menneskerettsloven ville i motstridstilfeller gi konvensjonen forrang framfor ordinær norsk lovgivning. Det følger av menneskerettsloven § 3. Dette regulerer de motstridstilfeller der det ikke er mulig å tolke den norske lovbestemmelsen konformt med den folkerettslige forpliktelsen. Der hvor konformitet mellom lovbestemmelse og folkerettslige forpliktelser er umulig, følger det av presumsjonsprinsippet, som er utviklet i høyesterettspraksis, at den norske lovbestemmelsen skal tolkes i samsvar med den folkerettslige forpliktelsen. I de tilfeller der motstrid ikke kan løses ved tolkning, er menneskerettsloven § 3 en bestemmelse som løser dette, ved at bestemmelser i konvensjoner og protokoller som er nevnt i lovens § 2, gis forrang i disse tilfellene. Dette vil da ha forrang og fortrenge den norske lovbestemmelsen som står i motstrid til det som følger av menneskerettsloven. CRPD-konvensjonen, i likhet med andre av FNs menneskerettskonvensjoner, har resultert i opprettelse av en egen komité: CRPD-komiteen. Denne komiteen har gitt uttrykk for en vidtgående tolkning av flere av konvensjonens bestemmelser. Det er omdiskutert hvilken vekt disse tolkningene har som rettskilde i norsk rett. Dette var bl.a. oppe i høringen under behandlingen av denne saken. At det vil være en rettskilde med en viss rettskildevekt er imidlertid hevet over enhver tvil. Og her er vi ved kjernen når det gjelder hvorfor Fremskrittspartiet ikke støtter den proposisjonen vi har til behandling i dag: En konvensjon som i kollisjonstilfeller går foran norsk lovgivning, hvor en komité avgir tolkningsuttalelser som går videre enn den naturlige språklige forståelsen av ordlyden de tolker, skulle tilsi, vil i praksis innebære at en overnasjonal komité som ikke er demokratisk valgt, og ikke står til ansvar overfor det norske folk og norske velgere, vil kunne utvikle lovgivning som i motstridstilfeller vil gå foran norsk lovgivning, i medhold av bestemmelsen i menneskerettsloven § 3. Denne konstruksjonen vil utvilsomt innebære et element av suverenitetsavståelse. Fremskrittspartiet vil ikke støtte den suverenitetsavståelsen som vil komme med denne inkorporeringen. Norsk lov, norske lovvedtak, skal fattes i denne sal. Derfor vil Fremskrittspartiet ikke støtte proposisjonen.

Statens kjerneoppgave og en grunnforutsetning for statens legitimitet er å sikre borgernes trygghet ved å beskytte innbyggerne mot indre og ytre farer. En sentral del av beskyttelsen mot indre farer er at staten må sikre en justissektor som er rustet til å håndheve landets lover og beskytte landets innbyggere mot kriminalitet. Her tar ikke budsjettenigheten til flertallet i denne sal den kriminalitetssituasjonen Norge og Europa står i, på tilstrekkelig alvor. Kriminaliteten blir stadig grovere, drevet fram av organiserte kriminelle nettverk med globale ambisjoner. Denne organiserte og grensekryssende kriminaliteten representerer en alvorlig trussel mot hele vår samfunnsmodell. Dette er et fenomen vi som samfunn må ta på det største alvor og bekjempe på en rask og effektiv måte. Det siste legger dessverre ikke denne budsjettenigheten opp til. Denne enigheten innebærer ingen reell styrking av justissektoren. Der vi ser at landene rundt oss nå tar grep og styrker politiet og justissektoren for å møte den økende trusselen fra organisert og grensekryssende kriminaliteten, velger partiene bak budsjettenigheten å ignorere trusselen den eskalerende kriminaliteten representerer. De har tydeligvis viktigere ting å prioritere enn borgernes trygghet. For å møte den samfunnstrusselen kriminalitetsutviklingen representerer, er det nødvendig med en kraftig styrking av hele justissektoren. Fremskrittspartiet har i sitt alternative statsbudsjett foreslått å styrke politiet både med 1,4 mrd. kr til en kraftig økning av grunnbemanningen og med 250 mill. kr til målrettede tiltak for å bekjempe den økende gjengkriminaliteten. Fremskrittspartiets budsjettforslag ville ha styrket grunnbemanningen i politiet med 1 000 nye politifolk. I tillegg kommer økt bevilgning til påtalemyndigheten i politiet for å ansette flere politiadvokater. Vårt alternative budsjett ville ha styrket kriminalomsorgen mer enn i budsjettenigheten, med særlig økning av antall fengselsplasser for unge lovbrytere. Domstolene har også høyere prioritert i vårt alternative budsjett enn i den enigheten som nå foreligger, bl.a. med hurtigspor for unge lovbrytere i alle landets politidistrikter. Som jeg innledet med, er statens kjerneoppgave å sikre borgernes trygghet. For å løse denne kjerneoppgaven kreves det – med den kriminalitetsutviklingen vi nå ser – en kraftig satsing på justissektoren. Den satsingen på justissektoren finner man i Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett. Dessverre finner man ikke spor av det i budsjettenigheten som flertallet i denne sal stiller seg bak.

Når det henvises til målet om 2 per 1 000 og detaljstyring, og statsråden samtidig gir uttrykk for at hun er opptatt av god politidekning i hele landet, kan jeg vise til at politidekningen i Innlandet i den tiden som har gått siden regjeringen overtok, har blitt redusert fra 1,86 politifolk per 1 000 innbyggere til 1,66 politifolk per 1 000 innbyggere. Det betyr en reduksjon i politidekningen på 10,5 pst. i Innlandet politidistrikt. Er statsråden enig i at en så kraftig reduksjon i politidekningen svekker tryggheten til innbyggerne, og at regjeringen dermed har svekket tryggheten til befolkningen i Innlandet i den tiden en har styrt landet?

Det er forbausende å høre statsråden omtale detaljstyring som er direkte ødeleggende for drift av politiet, når man snakker om nedbemanning av politiårsverk. Når det gjelder detaljstyring som er direkte ødeleggende, har jo regjeringen en historikk på å overstyre politifaglige vurderinger for å oppnå symbolpolitiske seire. Jeg kan her vise til opprettelsen av nye politikontor i strid med faglige råd. Mediedekningen har vist at mange av de nye politikontorene knapt har besøkende, og med det kriminalitetsbildet vi nå ser, kan man vanskelig se noen fornuftig begrunnelse for opprettelsen av nesten samtlige av disse kontorene. Innlandet politidistrikt har blitt pålagt opprettelse av to nye kontorer – i Engerdal og på Skarnes. Med den kraftige reduksjonen av politiårsverk vi har sett i Innlandet politidistrikt, er statsråden da enig i at opprettelsen av nye tjenestesteder i Engerdal og på Skarnes var en feilprioritering og en uheldig detaljstyring som har svekket politidistriktet?

«I tiden som har gått fra Arbeiderpartiet overtok regjeringsmakten i oktober 2021, har Innlandet politidistrikt mistet 61 politiårsverk. Med et eskalerende kriminalitetsbilde og en sikkerhetspolitisk situasjon som er mer krevende enn på lenge, har regjeringen svekket politibemanningen i Innlandet med 9 pst. Bedriver regjeringen desinformasjon når den hevder å satse på politiet, eller er det slik at Innlandet politidistrikt er unntatt fra regjeringens politisatsing?»

Takk for svaret. Med de forbehold som tas, vil jeg stille et overordnet spørsmål, og det er: Vil statsråden da være enig i at dersom store deler av disse 1,5 pst. skal finansieres som nye bevilgninger over statsbudsjettet, vil det enten redusere handlingsrommet i resten av budsjettet betydelig eller øke behovet for innstramminger andre steder for å unngå økt inflasjon? Hvordan vurderer regjeringen dette handlingsrommet per i dag?

Takk for svaret, som var overordnet og med en del forbehold, så jeg forsøker meg med et konkret eksempel. Hos Nammo på Raufoss produseres det ammunisjon som er av stor betydning for både vår egen og våre alliertes forsvarsevne. Mesteparten av den ammunisjonen skal sørover til Oslo, og derfra skal mye transporteres videre til våre NATO-allierte. Hovedtransportåren mellom Raufoss og Oslo er rv. 4, en underdimensjonert og ulykkesbelastet veistrekning. Mener statsråden at finansiering av allerede planlagte utbedringer av veistrekningen vil kunne defineres inn i 1,5-prosentmålet, eller vil det kreves nye utbedringsprosjekter på rv. 4 for at finansieringen av dette skal kunne defineres inn i 1,5-prosentmålet?

«NATO-landene har vedtatt et mål om at 5 pst. av BNP skal brukes til forsvarsrelaterte formål. Av det nye målet skal 3,5 pst. gå til forsvarsutgifter i henhold til dagens definisjon og 1,5 pst. til utgifter i sivil sektor, som bidrar til å understøtte militær kapasitet og styrke motstandsevnen. Kan statsråden avklare om regjeringen planlegger for at målet skal nås uten ekstra bevilgninger over statsbudsjettet, eventuelt om hvordan ekstra bevilgninger skal brukes på en måte som ikke gir økt inflasjonsrisiko?»

Takk for svaret. Når steder som Unicare Steffensrud avvikles, gjøres det samtidig irreversible grep ved at de spesialiserte fagmiljøene som er der, brytes opp. Konsekvensene er at kompetanse og forskning forsvinner fra spesialisthelsetjenesten. Samtidig står Norge overfor en demografisk utvikling som vil være preget av en aldrende befolkning. Hvordan kan statsråden i lys av det ønske en slik svekkelse av kompetansen i rehabiliteringen i spesialisthelsetjenesten som avviklingen av steder som Unicare Steffensrud da vil føre til?

Takk for svaret. Det var ordrikt, om ikke annet. Det legges til grunn et premiss om at tilbudet skal økes samtidig som Steffensrud ikke får forlenget sin kontrakt og da avvikles. Pasientenes lovbestemte rettigheter er jo ikke endret. Pasientene og deres behov for spesialisert helsehjelp er der fremdeles. Pasientrettighetene er der fremdeles, men de spesialiserte helsetjenestene ved Steffensrud blir borte. Helsehjelp i kommunal regi er heller ikke spesialisert helsehjelp, så mitt spørsmål er: Hvordan kan statsråden se på at rehabilitering i spesialisthelsetjenesten bygges ned på denne måten?

«I 2023 fikk ikke Unicare Steffensrud på Toten fornyet sin avtale i pågående anbudsprosess hos Helse sør-øst. Trass i håp om en forlengelse er det nå endelig besluttet at avtalen med Steffensrud ikke videreføres. Over 90 ansatte mister jobben, og et høyt verdsatt rehabiliteringstilbud forsvinner, når Unicare Steffensrud stenger dørene i juli 2026. Hvordan vurderer statsråden konsekvensene dette får for pasientene særlig med tanke på redusert kapasitet og økte ventetider for spesialisert rehabilitering?»

På vegne av stortingsrepresentantene Jon Engen-Helgheim, Anette Carnarius Elseth, Stian Storbukås, Kristoffer Sivertsen, Tor André Johnsen og meg selv vil jeg framsette et representantforslag om en opptrappingsplan for flere politifolk.

Skal jeg da oppfatte statsråden dit hen at når det gjelder statsforvalters rolle og betydning i å nå målet om 130 000 nye boliger, ser man ikke for seg å gjennomføre noen konkrete, håndgripelige tiltak for å redusere antallet innsigelser, men vil nøye seg med å uttale en målsetting om at det er det man ønsker?

De fire foregående årene har gjennomgangsmelodien fra regjeringen vært at man utreder, ser på og følger nøye med. Det hjelper lite på boligmangelen, snarere tvert imot bidrar den sendrektigheten til å forsterke dette problemet. Kan statsråden nå garantere at det vil bli gjennomført tiltak som får en praktisk effekt på det problemet vi søker å løse, som i dette tilfellet er en effektivisering av plan- og byggeprosesser?

«Statsforvalterne fremmer fremdeles mange innsigelser mot boligprosjekt. Skal ikke statsforvalterne bidra til å nå målet om 130 000 nye boliger?»

De fire foregående årene har regjeringen konsekvent vært på etterskudd i kampen mot den eskalerende kriminalitetsspiralen. Kriminaliteten blir stadig grovere og med en åpenbar smitteeffekt fra kriminalitetsbildet i vårt naboland Sverige. Regjeringen tviholdt på å benekte fenomenet kriminalitetsimport fra Sverige så lenge at det nesten ble parodisk. Nå kan det ikke benektes lenger, vi har kommet dit at mediedekningen jevnlig påminner oss om konsekvensene av denne samfunnstruende svenske importen. Den sendrektige erkjennelsen av realiteten i kriminalitetsutviklingen er én ting. Langt mer alvorlig er det at regjeringen som følge av det ikke benyttet handlingsrommet som var der, til raskt å prioritere politiet og justissektoren. Konsekvensen er at vi nå er på etterskudd, og dessverre ser det ut til at regjeringen vil fortsette å slepe bena etter seg i håndteringen av denne samfunnstrusselen. For Innlandet har dette bildet om svekket trygghet også en annen side. Med statsbudsjettet for 2022 ble det innført en ny finansieringsmodell for politiet, ressursallokeringsmodellen, også kalt RAM-modellen. Formålet var at ressursene skulle fordeles mellom politidistriktene på en bedre og mer effektiv måte. Regjeringen ble advart fra flere hold mot å implementere denne modellen. Blant modellens kritikere var Politiets Fellesforbund. RAM-modellen ble like fullt innført, med effekt fra budsjettåret 2022. RAM-modellen har nå fått virke i nesten tre år. Resultatet av det er en geografisk skjevfordeling, der Innlandet politidistrikt kommer svært dårlig ut. Fra slutten av 2021 og til august i år har Innlandet politidistrikt mistet 40 politiårsverk. Det skal her bemerkes at ansvarlig statsråd ved innføringen av RAM-modellen var fra Innlandet og Senterpartiet. Så i en tid da kriminaliteten utvikler seg i helt feil retning, er regjeringens grep for å ivareta tryggheten til befolkningen i Innlandet å tappe politidistriktet for politifolk. Fremskrittspartiet har vært lydhør for de mange innvendingene mot RAM-modellen. I vårt alternative statsbudsjett for 2022 hadde vi et verbalforslag om en gjennomgang av finansieringsmodellen for politiet med sikte på en mer effektiv ressursutnyttelse. Det forslaget fikk bare Fremskrittspartiets stemmer. Fremskrittspartiet vil fortsette arbeidet for å få avviklet RAM-modellen. Vi vil ha en modell for ressursfordeling i politiet som legger politiets reelle behov til grunn for budsjetteringen, til erstatning for RAM, som er en fordelingsmodell som ikke hensyntar de reelle ressursbehovene i det enkelte politidistrikt. Det haster med å få kontroll over kriminalitetsspiralen og ta tryggheten tilbake. Hvis regjeringen er klar til omsider å ta situasjonen vi står i, på alvor, står Fremskrittspartiet klar til å danne flertall for å styrke politiet og innføre kraftfulle tiltak mot kriminalitetsimporten.