Det er åpenbart at statsråden igjen ikke vil svare på spørsmålet, for det er tydelig, ut fra de beregningene som er kommet, at dette vil føre til at Nordland mister en plass i denne salen. Det betyr noe for Nordland-samfunnet. Det er en ganske oppsiktsvekkende beskjed til nordlendingene at statsråden fra Nordland ikke først og fremst vil jobbe for nordlendingene. Det mener jeg er helt feil. Jeg vil også vise til at forskere har pekt på at den spørreundersøkelsen som ligger til grunn, ikke bør tillegges vekt når det gjelder Gran, på grunn av ledende spørsmål og at informantene er selektert på forhånd. Med respekt å melde, dette er ikke et godt beslutningsgrunnlag for å gjøre et sånt valg. Vil statsråden på bakgrunn av de avsløringene som er gjort gjennom media, trekke denne saken til Stortinget?

Jeg opplever ikke at statsråden svarer på spørsmålet, for de tallberegningene og estimatene som er gjort, viser tydelig at dette kommer til å føre til at Nordland mister representasjon i denne salen. I valgkampen kritiserte Senterpartiet i Nord-Norge – sammen med Arbeiderpartiet – Fremskrittspartiet for å fjerne politisk representasjon her i salen fra Nord-Norge gjennom at de ville endre arealnøkkelen. Hvorfor gjør en det som en tidligere har kritisert?

«Statsråden har nylig levert en sak til Stortinget om endring av fylkestilhørighet for Gran kommune, noe som også medfører flytting fra Oppland til Akershus valgdistrikt. Denne flyttingen fører til at statsrådens eget valgdistrikt mister et mandat i mandatberegningen ut fra folketall. Hva er statsrådens personlige mening om at Nordland mister representasjon og makt i nasjonalforsamlingen som følge av regjeringens politikk?»

Vi har et helsetilbud under press, og nå skal statsråden kutte mer. Det er en følelse av at statens helsetjenester forlater Nordland, om man spør mange nordlendinger. Jeg kan nevne sykehusene i Lofoten og Narvik, som Senterpartiet heldigvis fikk berget. Ambulanser er fjernet, og nå angripes altså fødetilbudet, f.eks. i Brønnøysund. Uten det er det slik at om man bor i Brønnøysund, er det tre timer til et fødetilbud, og det er om man rekker de to fergene. Ambulansen på søndager er nedlagt. Kan statsråden garantere at fødetilbudet i Nordland, inkludert Brønnøysund, ikke kuttes?

Bakteppet for denne proposisjonen er den langvarige og alvorlige kritikken fra nasjonale og internasjonale kontrollorganer når det gjelder omfanget av isolasjon og manglende menneskelig kontakt i norske fengsler. Det er alvorlig og bekymringsfullt. Isolasjon er både inngripende og helseskadelig. Isolasjon kan øke risikoen for selvmord, selvskading og utvikling av alvorlige psykiske lidelser og hindre rehabilitering. Barn er spesielt skadeutsatt. La meg derfor bare innledningsvis fastslå det selvfølgelige: For Senterpartiet er ivaretakelse av innsattes rettssikkerhet og grunnleggende menneskerettigheter under straffegjennomføring helt sentralt. Grunnlaget for det er bl.a. det vi diskuterte i foregående sak, om stortingsmeldingen om straffegjennomføring: tilstrekkelig bemanning, kompetanse og adekvat helsehjelp. Som det framgår av innstillingen, mener Senterpartiet det er bra at det nå lovfestes hvor mye tid innsatte skal kunne tilbringe utenfor cellen hver dag. Ved å vedta at normalen skal være åtte timer eller mer per dag, og aldri mindre enn fire timer, blir loven tydeligere. Det er også bra at lovendringen innebærer styrket rett til tilsyn og sosial kontakt i de tilfeller der den innsatte av ulike årsaker må sitte isolert, f.eks. i varetekt. En lovfesting av at innsatte som ikke har tilgang til fellesskap, skal sikres minst to timer meningsfull menneskelig kontakt hver dag, er viktig. Selv om det er mye bra i proposisjonen, savner Senterpartiet en generell lovregulering av fysisk maktbruk, slik Sivilombudet har anbefalt. Maktanvendelsesteknikker kan være smertefulle og ha stort skadepotensial ved uforsvarlig utførelse, og vi er derfor enig med Sivilombudet, som i høringen påpeker behovet for å regulere bruk av fysisk makt i slike situasjoner. Det er viktig at loven setter grenser, men også er praktikabel for dem som jobber i kriminalomsorgen. Jeg viser her til forslaget fra Sp og MDG i saken. Det er også nødvendig med et særlig fokus på og egne regler for barn, samt tydeligere regler for hvordan beslutninger om utelukkelser og kontrolltiltak skal fattes. Her mener vi proposisjonen er noe mangelfull, og jeg viser derfor til forslagene om å be regjeringen komme tilbake med forslag til å redusere maksimumstiden for hvor lenge innsatte under 18 år kan utelukkes fra fellesskapet, og en tydeliggjøring av bestemmelsene om bruk av tvangsmidler mot barn og tilsyn fra helsepersonell i kriminalomsorgen. Som vi var inne på i forrige debatt, skal tiden under soning fremme rehabilitering av den innsatte, slik at de innsatte er rustet til å leve et lovlydig liv etter å ha sonet straffen sin. Da er tilgang på fellesskap og meningsfulle aktiviteter essensielt. Alternativt vil mangel på fellesskap kunne føre til forverret psykisk helse. Det er derfor viktig at rettighetene som sikres gjennom straffegjennomføringsloven, kan realiseres i praksis. For å forebygge isolasjon er det derfor avgjørende at kriminalomsorgen har nok ansatte til å følge opp de innsatte og tilby et meningsfullt sysselsettings- og aktivitetstilbud utenfor cellen og et velfungerende samarbeid med helsetjenesten. Senterpartiet kommer til å stemme mot Fremskrittspartiets løse forslag i saken. Med det tar jeg opp de forslag Senterpartiet er en del av.

Jeg er glad for avklaringen justisministeren ga knyttet til Fauske fengsel. Samtidig fikk jeg ikke tilstrekkelig svar når det gjelder soningsplasser, det å flytte soningsplasser fra Nordland til Finnmark, ei heller om Mosjøen. Jeg kan bare nevne helt kort at å kjøre fra Mosjøen til Vadsø betyr godt over 20 timer i bil, så det er enda lenger unna. Jeg vil gjerne ha en tydeligere avklaring fra statsråden på akkurat det punktet. Så viser jeg til forslaget i saken fra bl.a. Senterpartiet om at man må utvide kapasiteten i rusmestringsenhetene i fengslene, og at avhengige skal få tilbud om avrusning. Jeg legger til grunn at det er noe alle i denne salen kan enes om, all den tid man tilsynelatende er for å hjelpe folk ut av rus, selv om man ikke vil forebygge virkningsfullt nok i alle tilfeller, etter Senterpartiets syn. Helt avslutningsvis vil jeg bemerke at Senterpartiet kommer til å støtte Fremskrittspartiets løse forslag i saken, om Vestoppland fengsel avdeling Valdres.

Jeg takker for svaret. Det er nok veldig mange, inkludert meg selv, som er glade for den avklaringen som nå er gitt til Stortinget. Jeg spurte også om Mosjøen fengsel. I det skrivet som ble sendt fra direktoratet før jul, foreslås det å flytte fengselsplasser fra Mosjøen/Fauske til Vadsø, da i motstrid med nærhetsprinsippet. Kan statsråden garantere at det ikke er aktuelt, og at det vil bli bygd et nytt fengsel i Mosjøen?

Jeg takker for svaret, og jeg vil vise til innlegget mitt, hvor jeg nevnte den prosessen som nå pågår i Nordland knyttet til fengslene i Fauske og Mosjøen. I mitt hode er 19 timer kjørevei én vei ikke i tråd med nærhetsprinsippet. Kan statsråden garantere at Fauske fengsel vil bli bevart, og at man opprettholder Mosjøen fengsel og bygger nytt fengsel i Mosjøen?

For ikke lenge siden kunne NRK Nordland avdekke en sak hvor en innsatt i Bodø fengsel bedrev omfattende narkotikakartellvirksomhet. Det var bakmenn fra utlandet, og det var ungdom involvert. Han satt altså i et norsk fengsel i Bodø. For meg er det sjokkerende. Det er totalt uakseptabelt, og jeg lurer på hvilke konkrete tiltak statsråden vil iverksette for å forhindre at dette skjer i Norge, i lys av at det faktisk har skjedd.

Formålet med straffegjennomføring er at folk skal ta sin straff og komme tilbake til samfunnet. At vi nettopp kaller dette kriminalomsorg i Norge, er sentralt og noe vi skal huske når vi diskuterer denne saken. Straffereaksjoner må komme raskt og være tydelige. Samtidig er det viktig å huske på at formålet med straffen ikke bare handler om reaksjon, men også rehabilitering og tilbakeføring til samfunnet. Målet er både å forebygge og også å forhindre framtidige lovbrudd. De som sitter i fengsel i dag, er noens nabo og arbeidskollega når soningen er ferdig. Kvaliteten på kriminalomsorgen er avgjørende for om formålet nås eller ikke, og det er nødvendig med differensierte tilbud. Derfor er det bra at Stortinget nå går inn for å evaluere ordningen med samfunnsstraff med sikte på videreutvikling, særlig i møte med unge lovbrytere. Senterpartiet er også opptatt av bemanningen og kompetansen i norske fengsler. Uten tilstrekkelig kvalifisert personale på jobb blir det ikke kvalitet i soningstilbudet. Det er veldig bra at vi har fått etablert desentraliserte grunnutdanningstilbud. Det er en satsing som bør fortsette. Vi er overrasket over at regjeringen – i motsetning til i resten av utdanningssystemet – ikke lager flere løp for fengselsbetjentutdanningen. Derfor har vi foreslått og er tilfreds med at vi får et flertall med oss på at regjeringen også skal se på muligheten for å etablere desentraliserte fagskoletilbud for å øke rekrutteringen til kriminalomsorgen. Kjernen i den norske modellen for straffegjennomføring er bl.a. nærhetsprinsippet, der straff gjennomføres i nærheten av familie og nettverk. Dette har et viktig kriminalitetsforebyggende element og har vist effekt over lang tid. La meg sitere fra meldingen vi nå behandler: «Nærhetsprinsippet innebærer at domfelte, så langt som mulig, settes inn i fengsel i nærheten av hjemstedet. Formålet med prinsippet er å bevare båndene til familie, arbeid og andre bånd som den domfelte kan ha til lokalsamfunnet». Videre står det: «Nærhetsprinsippet tilsier også at det fortsatt bør være fengsler, friomsorgs- og konfliktrådskontorer i hele landet.» Dette prinsippet bidrar til nettopp målet om tilbakeføring og rehabilitering, og det er utrolig viktig. Desentralisert struktur sikrer innsatte kontakt med familie og positive nettverk, rekruttering av ansatte med lokal tilhørighet og bedre tilbakeføring. Samtidig viser prognosene en moderat økning i etterspørsel etter straffegjennomføringskapasitet på lang sikt, og at det samtidig vil være behov for en vridning av kapasiteten til noen flere plasser med lavere sikkerhetsnivå og noen færre plasser med høyt sikkerhetsnivå. Det er derfor et paradoks at det over mange år har vært et kontinuerlig press på norsk fengselsstruktur. Gang på gang har Kriminalomsorgsdirektoratet foreslått sentralisering og nedlegging av og en gradvis glidning bort fra nærhetsprinsippet. Jeg vil advare på det sterkeste om at man nå, etter noen år med ro med Senterpartiet i regjering, igjen fortsetter denne trenden. Vi skal være svært bevist på at store avstander til soning flytter kostnader over på politiet, kostnader politiet etter Senterpartiets oppfatning burde bruke på andre tiltak, f.eks. å forebygge behovet for soning i det hele tatt. I distriktene er dette spesielt krevende når det er lange avstander til nærmeste soningsplass. Jeg viser til forslagene nr. 17 og 18, fra Senterpartiet. La meg ta et nærliggende eksempel fra mitt eget fylke. Der har en håndfull politifolk måttet bli benyttet til å eskortere én fange fra Nordland til Finnmark. Dette er politifolk som da tas bort fra patruljene og erstattes av etterforskere, som må patruljere. Politiets prioriteringer rokkes ved, det svekker tryggheten i samfunnet vårt, og andelen henleggelser og uoppklarte saker øker. Jeg finner det derfor, i søken etter et parlamentarisk uttrykk, finurlig at regjeringen i denne meldingen kraftig påpeker nærhetsprinsippets verdi, samtidig som det foregår prosesser med å legge ned ett av tre fengsel i Nordland. Jeg er blitt gjort kjent med at det i desember ble sendt et brev fra direktoratet, velsignet av departementet, som foreslår å flytte fengselsplasser fra Fauske til Vadsø. Med all respekt: De som tror at Fauske ligger nær Vadsø, er nødt til å kjøpe seg et kart. Aller helst bør de ta seg en tur til Nord-Norge. De kan forsøke å kjøre bil fra Fauske til Vadsø. Jeg kan avsløre såpass at de kommer til å ha veldig god tid til å reflektere over om et slikt forslag er i tråd med et nærhetsprinsipp eller ikke. Turen tar altså 19 timer i bil, én vei. Til sammenligning tar det 18 timer å kjøre fra Oslo til Bodø. Hva ville reaksjonen vært om alle fengsler sør for Bodø skulle vært lagt ned i Norge og fanger fikk tilsvarende reisetid? I denne innstillingen har Senterpartiet derfor forslag om å bevare Fauske og Mosjøen fengsel, i tillegg til at den planlagte byggingen av nytt fengsel i Mosjøen gjennomføres. Vi er også opptatt av at lavsikkerhetsplassene i Vadsø kommer på plass og har derfor forslag på dette også. I Nord-Norge er avstandene store, og den eneste måten å bevare et nærhetsprinsipp på, er å bevare og styrke dagens struktur. Jeg legger også til grunn at prosessen fra regjeringens side med Ålesund fengsel går sin gang i tråd med tidligere plan. Jeg tar opp Senterpartiets forslag.

Inkassovirksomhet er viktig for å opprettholde et fungerende kredittmarked og en sunn samfunnsøkonomi. Ved å sikre at bedrifter får betalt for solgte varer og tjenester, bidrar inkasso til å opprettholde tilliten i det norske kredittsystemet ved å sikre at forpliktelser blir fulgt opp. Det er samtidig helt avgjørende at inkasso foregår på en ryddig og hensynsfull måte og innenfor strenge rammer, som bidrar til at folk får gjort opp for seg uten å påføres unødig merbelastning. Derfor er en inkassolov som sikrer en effektiv inkasso med proporsjonale sanksjoner, svært viktig. Inkassovirksomhet skal bidra til å løse saker – ikke forsterke folks gjeldsproblemer. Fra Senterpartiets side oppfatter vi at det ligger et langt og omfattende lovarbeid til grunn for den nye inkassoloven som vedtas i dag. Gjeldende inkassolov ble vedtatt så langt tilbake som i 1988, og mye er endret i samfunnet siden den gang, ikke minst når det gjelder digitalisering, netthandel og ulike former for kredittkjøp, og hvordan utviklingen i dette har påvirket inndriving av fordringer, bl.a. gjennom automatisering. Veksten i antallet inkassosaker de siste årene gjør det overmodent å få på plass en oppdatert lov. Inkassoloven bygger på en vanskelig balansegang mellom hensynet til en effektiv inndriving av fordringer på den ene siden og hensynet til skyldneren på den andre siden. Lovforslaget innebærer en modernisering av loven som i stort ivaretar de to hensynene på en balansert måte. Senterpartiet mener loven vil styrke rettssikkerheten til den som skylder penger, ved bl.a. å lovfeste bedre krav til rutiner, kompetanse og oppdragsavtaler. At det stilles krav om mer informative inkassovarsler og betalingsoppfordringer, er grunnleggende nødvendig. Folk må forstå og føle trygghet for at de krav de blir presentert, er i overensstemmelse med lov og god inkassoskikk. Tydeligere regler for inkassoforetak om inndriving av urettmessige krav og regler for når det er reist innsigelser mot kravene, samt ved klager på inndrivingen, er nødvendig for å styrke rettssikkerheten. Som det framgår av innstillingen, er det i hovedsak bred oppslutning om regjeringens lovforslag, men på enkelte områder har flertallet, deriblant Senterpartiet, foreslått justeringer. Det gjelder bl.a. forslaget om innstrammingen i advokaters adgang til å drive med fremmedinkasso. Selv om omfanget er begrenset og synkende, er det fortsatt enkelte små og mellomstore virksomheter som benytter sin faste advokat i inndriving av fordringer. Det kan være både praktisk og kostnadseffektivt at advokaten fortsatt kan bistå i inndrivingsfasen uten en særskilt inkassobevilgning. Advokatvirksomhet er allerede underlagt strenge regler for håndtering av klientmidler og økonomisk kontroll, hvilket fortsatt bør være tilfredsstillende. Vi merker oss at lovforslaget er tilpasset slik at den nye inkassoloven vil tilfredsstille EU-direktivets krav til regulering. Det er en fordel for norske skyldnere og inkassoforetak å kun måtte forholde seg til én lov ved å implementere direktivet på denne måten, forutsatt at dette ikke svekker konkurransen eller påfører næringslivet unødvendige kostnader.

På vegne av Senterpartiets stortingsrepresentanter Trygve Slagsvold Vedum, Geir Inge Lien og meg selv vil jeg fremme forslag om sterkere tiltak for å forebygge og avdekke bruk av narkotika.

Som det framgår av innstillingen, er komiteen samlet om de fleste lovforslagene i proposisjonen. Når det gjelder saksfordeling og forslaget om lovfesting av prinsippet om at saker som hovedregel skal fordeles tilfeldig mellom dommerne, med mindre saklige grunner tilsier noe annet, er Senterpartiet enig i en lovfesting av tilfeldighetsprinsippet. Dette vil sikre en uavhengig og upartisk saksbehandling, samtidig som loven ivaretar behovet for en rimelig arbeidsfordeling mellom dommerne samt behovet for særskilt kompetanse eller erfaring i den enkelte sak. Når det gjelder rettskretser med flere rettssteder, vil Senterpartiet særlig understreke viktigheten av å opprettholde rettstilstanden ved å lovfeste at tilfeldighetsprinsippet skal praktiseres på det enkelte rettsstedet og ikke i rettskretsen som helhet. Så til det forslaget der komiteen deler seg i innstillingen: Når det gjelder avspilling av opptak i ankeinstans, ser Senterpartiet gode argumenter for begge løsninger. Dette reflekteres også av høringssvarene og de innspillene som er kommet i forbindelse med komitéhøringen. Jeg vil påpeke at det fortsatt er et krav om at sakene skal opplyses skikkelig og underlegges en grundig og forsvarlig behandling i ankeinstansen. En lovfesting av «skal» som hovedregel innebærer at lagmannsretten fortsatt må foreta en konkret vurdering av om avspilling av opptak er forsvarlig og hensiktsmessig, eller om det foreligger omstendigheter i den enkelte saken som tilsier at det ikke skal avspilles opptak fra tingrettsbehandlingen. I mange tilfeller vil det derfor være mulig å unnlate gjenbruk av forklaringene i opptakene, både etter loven direkte og gjennom nærmere regler gitt i forskrift. Senterpartiet mener dette gir ankeinstansen et tilstrekkelig skjønnsrom til å beslutte om opptak skal spilles av eller ikke. Det er derfor viktig å understreke at en skal-regel ikke vil avskjære rettens mulighet til å høre de samme vitnene på nytt eller tilføye nye bevis. Det er derfor ikke slik at bruk av opptak reduserer lagmannsrettens behandling til en ren reprise av bevisførselen i tingretten. Som flertallet poengterer i innstillingen, skal det legges betydelig vekt på en eventuell omforent uenighet hos partene i vurderingen av om gjenbruk av opptak er forsvarlig. Jeg merker meg at flere høringsinstanser i høringen trakk fram at en kan-bestemmelse, slik det var foreslått i høringsnotatet, ville kunne gi andre, uheldige utslag. Det pekes her på faren for ubegrunnede praksisforskjeller i de ulike lagmannsrettene og mellom de enkelte dommerne. Det er derfor interessant at Hålogaland lagmannsrett, som i perioden 2018–2022 deltok i prøveprosjektet «Opptak i retten», argumenterer sterkt for å videreføre «skal» som hovedregel. Etter Senterpartiets vurdering gir lovforslaget om gjenbruk av opptak fra tingretten de nødvendige rettssikkerhetsgarantiene, og hensynet til likebehandling tilsier at hovedregelen fortsatt bør være en skal-bestemmelse. Når det gjelder de øvrige lovforslagene, viser jeg til proposisjonen og Senterpartiets merknader i innstillingen.

Vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner er ingen privatsak, men brudd på grunnleggende menneskerettigheter og alvorlig kriminalitet. Dessverre er det altfor mange mennesker i Norge som til enhver tid lever i frykt for å bli utsatt for vold, trusler og annen uønsket kontakt fra en nærstående. Senterpartiet deler intensjonen fra forslagsstillerne når det gjelder behovet for å trygge og beskytte personer som blir utsatt for partnervold. Som Riksrevisjonen uttalte i 2022, har myndighetene forsømt seg grovt i oppgaven med å verne ofrene for vold i nære relasjoner. Det tar Senterpartiet på alvor. Dette er også årsaken til at Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering la fram en helhetlig opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner. Opptrappingsplanen fikk bred støtte i Stortinget. Oppfølgingen av de 122 tiltakene er nå godt i gang. Som det framgår av innstillingen, er Senterpartiet en del av flertallet i komiteen som avviser Høyres forslag. Det er flere grunner til det. En innsynsrett etter modell av Clare’s Law kan kanskje virke som rettmessig informasjon og en god idé, men bare tilsynelatende. For det første rokker en slik modell ved grunnleggende rettsprinsipper, hvilket i seg selv er problematisk. I innstillingen peker vi også på noen åpenbart vanskelige grenseoppganger. Et annet viktig ankepunkt som bekymrer Senterpartiet, er at en slik modell vil kunne gi en falsk trygghet spesielt når det er snakk om partnervold, der vi vet at mørketallene er store. Det er jo ikke slik at et rent rulleblad er en garanti for at en potensiell partner ikke har en voldshistorikk eller kan være tilbøyelig til å utøve vold mot partneren i framtiden. Slik vi oppfatter det, er erfaringene fra Storbritannia heller ikke udelt positive. En innføring av innsynsrett etter modell av Clare’s Law vil legge beslag på politiets ressurser. Når vi vet at politiets kapasitet allerede er presset, mener Senterpartiet det er bedre å sørge for at politiets kapasitet først og fremst settes inn på å etterforske saker om vold og overgrep, og dessuten sette inn mer ressurser til de beskyttelsestiltakene vi vet har effekt. Som samfunn må vi bli bedre til å forebygge vold, bl.a. ved å sette inn tiltak og behandling rettet mot personer som har begått eller står i fare for å begå voldtekt eller annen seksuell vold. Senterpartiet vil framheve en videre utrulling av RISK-modellen i samtlige politidistrikt som et nødvendig tiltak. Som det framgår av innstillingen, avviser ikke Senterpartiet at politiet bør kunne være mer proaktiv med å dele informasjon for å avverge partnervold. Det er allerede en viss åpning i politiregisterloven. Vi vil henstille til regjeringen å vurdere behovet for å revidere denne bestemmelsen og utarbeide retningslinjer, slik at politiet tar muligheten i bruk.

Senterpartiet i regjering foreslo en rekke lovendringer som et samlet storting sluttet seg til, og som gir domstolen flere handlingsalternativer i møte med unge lovbrytere, bl.a. hurtigspor i domstolen og adgang til å kombinere ungdomsstraff med særvilkår og ubetinget fengsel. Det denne saken egentlig handler om, er hvordan vi skal møte ungdom som begår kriminalitet. Jeg viser til forsvarerforeningen og Barneombudet som har advart sterkt mot lukkede institusjoner. Det fører ifølge dem til mer kriminalitet. Senterpartiet, i likhet med de nevnte aktørene, mener vi skal være litt forsiktig med å tro at strengere tiltak alene løser problemet. Blant annet er vi derfor også kritisk til å senke den kriminelle lavalderen i Norge. Samtidig mener jeg vi må ha et system som faktisk fungerer når ungdom først begår lovbrudd. Da er det viktig med rask og tydelig oppfølging, ikke nødvendigvis bare straff, men tiltak som faktisk hjelper ungdommene ut av den situasjonen som de er i. Det er viktig for meg å påpeke at når det skjer alvorlige hendelser, må man gripe inn og finne tiltak som kan stoppe utviklingen, men det må alltid balanseres mot hva som faktisk er best for ungdommen og samfunnet på sikt. Det beste er om vi i utgangspunktet forhindrer at ungdom blir kriminelle. Da skjermer vi de sårbare barna, men også samfunnet ellers. Det vil nok samtidig være tilfeller der lukkede institusjoner vil være nødvendig for enkelte ungdommer for å skjerme samfunnet. Vår linje i denne saken er at institusjonen må være så lukket som nødvendig, men så åpen som mulig. På den ene siden må vi ha tydelige reaksjoner og gode systemer. På den andre siden må vi aldri glemme at dette først og fremst er barn og unge som trenger hjelp. Hva angår forslaget fra Høyre og KrF som omhandler den danske modellen, vil jeg ikke avvise at elementer fra denne modellen kan være nyttig i vår norske modell, og vi imøteser det allerede pågående arbeidet fra regjeringens side som vurderer dette.

At ungdom kaster håndgranater på gata, er et tydelig bilde på problematikken vi diskuterer. Jeg vil innlede med å takke justisministeren for å ha holdt redegjørelsen for Stortinget. Det er både viktig og riktig at vi debatterer dette viktige temaet. Faktum er at det er færre ungdomskriminelle i dag enn tidligere, men de ungdommene og barna som er kriminelle, utøver både hardere og mer omfattende kriminalitet. Hvordan møter vi så denne situasjonen? Dette er ikke en utfordring politiet kan løse alene. Hvis vi skal få ned ungdomskriminaliteten, mener Senterpartiet at flere må være med: skolen, familien, barnevernet, idretten og lokalmiljøet rundt ungdommene. Det krever en landsby å oppdra et barn. Det ligger noe i det ordtaket. Jeg vil også understreke hvor viktig tidlig innsats er, altså at vi må gripe inn før problemene blir store. Jo tidligere man fanger opp at en ungdom sliter, desto større er sjansen for å hjelpe dem inn på riktig spor igjen. Jeg tror ikke noen barn ønsker å bli kriminell, men det er dører som åpnes for sårbare unge, som vi som samfunn må holde lukket. Derfor må vi fokusere på bakmenn som lokker barn inn i kriminalitet. Samtidig tenker Senterpartiet at lokalsamfunnene spiller en veldig viktig rolle. Kommunene må ha nok ressurser og muligheter til å følge opp ungdom som er i risikosonen. Det kan f.eks. være gjennom fritidstilbud, oppfølgingstjenester eller tettere samarbeid mellom skole og andre tjenester. Jeg mener samtidig det må få konsekvenser når alvorlige lovbrudd skjer. Det handler ikke bare om straff, men om å reagere på en måte som faktisk hjelper ungdommen og hindrer at de fortsetter med kriminalitet. Det er en grunn til at det heter kriminalomsorg i Norge. Et annet poeng jeg vil trekke fram, er at løsningene ikke kan være helt like overalt. Det er forskjell på små steder og store byer, og derfor bør kommunene og politiet få frihet til å tilpasse tiltakene etter hva som trengs lokalt. Senterpartiet mener kort sagt vi må jobbe bredt: Vi må forebygge tidlig, styrke lokalsamfunnene og samarbeide bedre – samtidig som vi følger opp ungdom som begår kriminalitet, på en god måte.

Voldtekt og seksuelle overgrep er svært alvorlig kriminalitet og skal straffeforfølges deretter. Det er under et år siden Stortinget vedtok en helhetlig revisjon av straffelovens kapittel 26, om seksuallovbrudd. Det er grunn til å minne om at lovendringene var grundig utredet av Straffelovrådet i NOU 2022: 21, og det var bred enighet både i høringen og i Stortingets behandling av proposisjonen når det gjaldt endringene av strafferammer, fjerning av minstestraffer og normalstraffer. Når det gjelder endringene i strafferammene, som forslagsstillerne delvis tar til orde for å reversere, må jeg gjenta det som tidligere er understreket, at endringen i strafferammene ikke var for å redusere straffenivået. Formålet med endringene var å gjøre strafferammene mer realistiske. Da Stortinget behandlet endringene av straffeloven i fjor vår, ble det samtidig besluttet å iverksette en systematisk følgeforskning, herunder studier av rettspraksis, bevisvurdering samt effekten på rettssikkerheten av endringene i voldtektsbestemmelsene i straffeloven. Regjeringen skal komme tilbake til Stortinget på egnet måte med en evaluering av hvordan loven fungerer, etter at den har vært i kraft en tid. Dette arbeidet er vel knapt påbegynt, og Senterpartiet mener vi må la arbeidet fullføres. Innenfor strafferettens område er det viktig med forutsigbarhet, og vi bør være varsomme med å gjøre hastige endringer. Dette er også begrunnelsen for at Senterpartiet ikke gjentar vårt forslag fra i fjor om unntak fra foreldelse eller støtter Høyres forslag i denne saken. Voldtekt er et underkommunisert samfunns- og folkehelseproblem som ikke i tilstrekkelig grad har vært prioritert av myndighetene. I 2023 gjennomførte Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress en undersøkelse. Der svarte 22 pst. av kvinnene og 3 pst. av mennene at de har opplevd voldtekt enten ved makt og tvang eller som sovevoldtekt. Bare én av ti voldtektssaker ender med domfellelse. Jeg må påpeke at dette er kjernen i tematikken vi i dag diskuterer. At de fleste voldtekter ikke anmeldes, og at et fåtall av dem som blir anmeldt, dømmes, er et problem. Jeg ser derfor fram til at det gjennomføres et grundig arbeid med den pågående følgeforskningen, og at Stortinget så får en sak fra regjeringen til behandling.

Jeg tolker representanten Engen-Helgheims innlegg som at han ikke ønsker noen ørkenvandring for Politihøgskolen i Oslo. Det setter jeg for så vidt pris på, og så håper jeg ikke at det er der vi ender opp. Når vi diskuterer Politihøgskolen i eller utenfor Oslo, handler det bl.a. om å frigjøre midler til nettopp politiet. Når man bygger dyrere enn nødvendig, går det ut over noe annet, f.eks. politiet. Fremskrittspartiet framskriver egentlig et paradoks for seg selv. Det er nettopp derfor vi ønsker å utrede alternativer utenfor Oslo, og fremmet det i forbindelse med trontalen, med bl.a. støtte fra Høyre. Fremskrittspartiet stemte dessverre imot.

Vil det si at statsråden da åpner opp for å vurdere lokasjon i Moss, Kongsvinger eller Stavern?

Jeg viser til replikkordskiftet fra representanten Carnarius Elseth om den nye Politihøgskolen som skal erstatte dagens på Majorstuen. Der sier statsråden at hun er opptatt av å få et billigst mulig bygg. I den forbindelse lurer jeg på hvor statsråden mener det vil være billigst kvadratmeterpris – om det er i Oslo, eller i alternativet Moss, Kongsvinger eller Stavern?

Det er et paradoks at vi i dag diskuterer denne saken fra FrP, når vi samtidig vet at Høyre og FrP i regjering selv vedtok å redusere antallet studieplasser på Politihøgskolen fra 720 til 400. Dette har hatt en direkte konsekvens på rekrutteringen til politiet. De rød-grønne partiene har etter 2021 snudd denne utviklingen. Det er etablert flere politihøyskoler, og antall studieplasser er på god vei oppover igjen. Det tar tid å bygge opp kompetanse, men vi er nå på rett kurs igjen. I perioden Senterpartiet hadde ledelsen av Justisdepartementet, ved Emilie Enger Mehl, ble politibudsjettet styrket med 26 pst., altså 5,4 mrd. kr. Vi kjenner alle til at det er enkelt å mene ting i opposisjon, men det er noe annet reelt sett å prioritere det. For eksempel ble det brukt 27 mrd. kr på politi i 2024, mens det i 2019, da høyresiden og FrP ledet departementet, ble brukt 22 mrd. kr. på politiet. Når det angår forslaget om lokalisering av Politihøgskolen, er det forsiktig sagt litt forvirrende hva FrP egentlig mener. Det virker som det viktigste for FrP nå er å støtte Arbeiderparti-regjeringen i at Politihøgskolen fortsatt skal ligge i Oslo – og for FrPs vedkommende helst på Majorstua, selv med de begrensede mulighetene som der ligger, med trang tomt og høy kvadratmeterpris. Akkurat nå framstår Fremskrittspartiet som Arbeiderpartiets sterkeste våpendrager i dette spørsmålet. Senterpartiet mener at en ny lokalisering av Politihøgskolen fra Majorstua til Moss, Stavern eller Kongsvinger vil framstå som det mest framtidsrettede, slik vi tidligere har foreslått. Jeg blir litt bekymret for framtiden og hva dette skal munne ut i, når vi vet hva som inngår i den utredningen som er bestilt fra regjeringen. Arbeiderpartiet har altså bedt om en vurdering av om hele eller deler av politiutdanningen skal legges inn under andre universiteter eller høyskoler. Hva vil regjeringen med politiutdanningen i Norge? For Senterpartiet er det avgjørende at politiutdanningen er praksisnær og innrettet mot politiets samfunnsoppdrag, og ikke akademiseres inn under et universitet. Jeg håper ikke regjeringen og FrP vil føre Politihøgskolens prekære behov ut i en ørkenvandring rundt omkring i Oslo.

Det kom noen kommentarer fra representanten Gruer, som jeg ønsker å svare ut, knyttet til autorisasjon. Jeg har selv vært sikkerhetsoffiser i Forsvaret i ganske mange år. Det er sånn at man som regel har en personopplysningsblankett foran seg, og man tar en samtale med den enkelte. Jeg vil påpeke at politiet mener det er behov for å avdekke trusler, og i tiden vi lever, mener vi i Senterpartiet at vi ikke skal ta risiko knyttet til det. Til det med klageomgang sies det at det må ses i en større sammenheng. Det er jo akkurat det som foreslås fra Senterpartiet, at regjeringen bes vurdere saken, slik Fagforbundet, Forsvarets sikkerhetsavdeling og Energidepartementet har påpekt. Det er hele poenget med at vi ønsker en nærmere vurdering tilknyttet disse momentene, nemlig at regjeringen må vurdere dette nærmere. Det er akkurat det forslagene omhandler.

59:50] (ordfører for saken): Jeg vil først takke komiteen for samarbeidet i saken. Personellsikkerhet er en sentral del av sikkerhetsloven, og som det framgår av innstillingen, er det en samlet komité som slutter seg til forslagene i proposisjonen. Dette vil gjelde autorisasjon til alle nivåer, men vil særlig ha betydning for autorisasjon for BEGRENSET, der det etter gjeldende rett ikke er en forutgående prosess med sikkerhetsklarering. Den nærmere reguleringen av opplysningsplikten for autorisasjon for BEGRENSET vil fastsettes i forskrift etter vanlig høringsprosess. Lovendringen vil tydeliggjøre regelverket og sikre bedre forutsigbarhet og rettsikkerhet i prosessene, både med hensyn til de autorisasjonsansvarlige og til den som skal autoriseres. Som det framgår av innstillingen, er komiteen enig i behovet for en tydeligere regulering av hvilke opplysninger som skal innhentes og vurderes som grunnlag for autorisasjonsavgjørelsen, og slutter seg til den foreslåtte endringen i sikkerhetsloven § 8-9 fjerde ledd om at det i forskrift kan stilles krav til egenopplysninger ved autorisasjon. Komiteen er videre enig i behovet for en tydeligere regulering av hvilke opplysninger som skal innhentes og vurderes som grunnlag for autorisasjonsavgjørelsen. Komiteen merker seg at det i forskrift legges opp til å innhente mindre omfattende opplysninger enn ved klarering, da autorisasjon for BEGRENSET innebærer en lavere risiko enn tilgang til høyere gradert informasjon. Jeg går ellers ut fra at representantene fra de øvrige partiene i komiteen selv vil redegjøre nærmere for sitt syn i saken, og jeg går nå over til å redegjøre for Senterpartiets syn. Senterpartiet har merket seg at enkelte høringsinstanser har påpekt at det i autorisasjonssamtalen bør kunne stilles spørsmål av samme omfang som ved klarering til høyere nivåer, jf. sikkerhetsloven § 8-4. Vi vil her påpeke at Politidirektoratet i høringen anser det som nødvendig å kunne innhente opplysninger om nærstående for å kunne vurdere om det foreligger en trussel. I lys av den sikkerhetspolitiske situasjonen mener vi det bør vurderes nærmere, klargjøres og ivaretas i det videre forskriftsarbeidet, og vi foreslår derfor at regjeringen foretar en nærmere vurdering om behovet for å utvide hjemmelsgrunnlaget i sikkerhetsloven ved autorisasjon til BEGRENSET. Vi har også merket oss at både Forsvarets sikkerhetsavdeling, Fagforbundet og Energidepartementet påpeker mulige rettssikkerhetsmessige utfordringer knyttet til mangel på klageadgang. Vi leser proposisjonen slik at dette er noe som anerkjennes, men at det ikke er vurdert i denne omgangen siden det ikke var en del av høringen. På bakgrunn av dette fremmer vi forslag om at regjeringen skal vurdere innføring av en klageadgang ved negativ avgjørelse om autorisasjon til BEGRENSET, og at regjeringen kommer tilbake til Stortinget med forslag til regulering av dette. Jeg tar med dette opp de forslag som Senterpartiet står bak.

Representanten Thorheim er ikke den eneste representanten fra Nordland i salen. Jeg vil si at jeg er helt enig i det representanten Vedum trekker fram, for det vil medføre store, økte kostnader om vann- og avløpsdirektivet skal innføres i hele Norge, i hver en bygd og by. Det kan godt hende at man skal se på rensing i de store byene, men det er forskjell på Oslo og Leirfjord, det er forskjell på Oslo og Hadsel Innland, og det må man ta inn over seg. Det trekker representanten Thorheim fram og bare kaster det under en buss og sier at det er distriktsfiendtlig. Nei, det handler om å ta vare på hele Norge, ivareta hele Norge, og ikke øke kostnadene i hele Norge.

I vår deltok jeg på øvelse Joint Viking. Jeg var ute i felt i sovepose sammen med flere avdelinger og tidligere kollegaer i Brigade Nord. Besøket ble dessverre kortet ned fordi øvelsen ble nedskalert. Intensjonen med besøket var å finne ut hva som kan gjøres raskere, og hva stoda er blant avdelingene i Hæren. Jeg er bekymret for at lyd og bilde ikke henger sammen. Jeg får mange tilbakemeldinger fra tidligere kollegaer om at flere øvelser utover Joint Viking nedskaleres, og at man ikke får trent i brigaderammene i tilstrekkelig grad. Jeg er enig i at vi skal fylle opp lagrene, og det er viktig, men jeg er like opptatt av at vi også prioriterer dem som skal bruke lagrene. Ansatte i Forsvaret sier til meg at lyd og bilde ikke henger sammen. De hører oss politikere si at det skal gjennomføres tidenes satsing på forsvar, samtidig som de opplever å ikke få øvd i tilstrekkelig grad på det de skal gjøre. Derfor la Senterpartiet inn økte midler til øving og trening i vårt alternative budsjett. Når Forsvaret nå skal styrkes, er jeg opptatt av at vi gjør de enkle grepene raskt for å øke kampkraften. Et åpenbart grep er prioriteringen av EBA, som Senterpartiet har pekt på. Det som kan gjøres raskt, bør gjøres raskt i oppfølgingen av langtidsplanen. Samtidig er jeg opptatt av at vi i større grad legger til rette for økt samhandling mellom Forsvaret og sivil beredskap. Forsvaret skal ikke forsvare landet vårt alene. Det var derfor utrolig viktig at Senterpartiet berget sykehuset i Narvik. De militære stillingene på sykehuset må komme på plass, og man må fortsette å øve i rammene av totalforsvaret, helst i større grad enn før. Arenaer som Øvelse Nord må etter min mening utvikles til å omhandle militære elementer i større grad. På samme måte mener jeg at man bør inkludere sivile beredskapsorganisasjoner i større grad når Brigade Nord øver og deployerer. Det er som kjent de samlede tiltakene blant alle aktører i Norge som danner vår motstandskraft. Dette må øves på. Sjef Hæren var nettopp i en podkast hvor han pekte på at å bevare kompetanse og bygge beredskap handler om å øke aktivitetsnivået. Vi må lytte til dem med skoene på og sørge for at lyd og bilde henger sammen.

Som statsråden hørte i mitt innlegg, er jeg særdeles opptatt av totalberedskapen og totalforsvaret i Norge. Det handler om Norges samlede motstandskraft og en helhet i beredskapstenkningen, på tvers av sektorer. Det erfarer vi fra Ukraina nå. Vi ser hvordan hele samfunnet må engasjere seg i den konflikten som er der. Nå venter Stortinget på å få behandlet langtidsplanen for sivil beredskap. Senterpartiet er utålmodig og mener at vi ikke har tid til å holde på med utredning i årevis. Jeg har et helt konkret spørsmål til statsråden: Når kommer langtidsplanen for sivil beredskap til Stortinget?

Senterpartiet og KrF er på linje i narkotikapolitikken. Vi mener at narkotika ikke bør liberaliseres, og at det skal være minst mulig narkotika i samfunnet vårt. Derfor er det en overraskelse for meg at det ikke er satt av penger til å motvirke narkotika i samfunnet i KrFs alternative budsjett, noe som igjen betyr at det er lavere enn i budsjettforliket som nå ligger på bordet, hvor det er en styrking til både politiet og tollvesenet. Gitt at det ikke er satt av penger under Justisdepartementets budsjett, hvilke tiltak mener KrF er viktigst for å stoppe flyten av narkotika i samfunnet vårt?

Når man forhandler budsjett, handler det om å gi og ta, noe representanten helt sikkert er kjent med. Jeg mener at når man ser på budsjettmaterialet, har Senterpartiet bidratt til å øke beredskapen og styrke justissektoren. Det er vi opptatt av. Det kommer vi til å jobbe for i Stortinget når vi forhandler budsjett med forskjellige partier, men også i øvrige saker i salen.

Jeg vil først og fremst påpeke at svaret til høyresiden var å kutte antallet studieplasser på Politihøgskolen. Det er jo helt feil retning å gå i. Det har vært en økning av studieplasser, noe som kommer til å øke ressursene til politiet og antallet politifolk der ute. Når det gjelder ungdomskriminelle miljøer, tror jeg en av hovedårsakene som går igjen, er narkotikapolitikken. Politiet rapporterer jo selv at de ikke følger opp narkotika på samme måte som de gjorde før. Der har Høyre vært med og dannet flertall for en ny narkotikapolitikk som drar dette i feil retning.

Som jeg sa i mitt innlegg: Hvis politiet ikke er til stede, åpner man rom for at kriminelle kan være der i større grad. Derfor er Senterpartiet opptatt av å ha beredskap i hele landet. Sivilforsvaret er styrket i den budsjettenigheten som nå foreligger, og det er gjort forbedringer i budsjettet med tanke på beredskap, så jeg vil påpeke at Senterpartiet har bidratt til å dra dette i en bedre retning for landet. Jeg er også opptatt av at totalberedskapsmeldingen må følges opp. Det er vi opptatt av, og vi forventer at regjeringen kommer tilbake til Stortinget helt konkret, slik at vi får fulgt det opp her.

Sammensatte problemer trenger helhetlige løsninger. Vi kan ikke se barne- og ungdomskriminaliteten isolert til justissektoren. Vi må se den i en helhet over flere sektorer. Når det gjelder inndragning, er jeg fornøyd med at det omsider er kommet en sak til Stortinget på akkurat det punktet, for med hensyn til ungdomskriminalitet tror jeg vi må fokusere langt mer på bakmenn – at man tar bakmenn og egentlig kutter hodet av slangen, sånn at man ikke oppfordrer til at flere blir kriminelle.

«Deilig er jorden» er egentlig en protestsalme mot krig. Den ble skrevet i 1850 og handler om Schleswig-Holstein-krigen og et håp om fred. La meg følge opp den tråden: Når vi i dag skal debattere statsbudsjettet for justissektoren for 2026, skjer det for fjerde gang med et dystert bakteppe. Krigen i Ukraina, hybride trusler og krenkelser av luftrom både her hjemme og i Europa er en stadig påminnelse om at verden fortsatt er urolig, og at vi ikke kan ta friheten for gitt. Det er mer enn noen gang avgjørende at vi gjennom statsbudsjettet setter sivil sektor i stand til å forebygge, avdekke og håndtere trusler og risiko. Som understreket i totalberedskapsmeldingen, må vi også i større grad enn tidligere ta høyde for at sivil sektor må understøtte Forsvaret. Det er samfunnets totale motstandskraft som måles i krise og krig. Det ser vi daglig i Ukraina. Den sikkerhetspolitiske situasjonen rundt oss krever økt beredskap og økt sivil motstandskraft. Det er summen av små og store tiltak som danner beredskapen i landet vårt. Totalberedskapsmeldingen må følges opp, og vi trenger å se trygghet i en større sammenheng. For Senterpartiet var det dessverre derfor noe overraskende at regjeringens budsjettforslag ikke inneholdt den nødvendige styrkingen av totalberedskapen. Senterpartiet ønsker å styrke beredskapen på tvers av politiske områder i hele Norge. Derfor var det viktig for oss å reversere Arbeiderpartiets foreslåtte kutt i sykepleierutdanning og matberedskap i nord, styrke Sivilforsvaret og prioritere økt støtte til de frivillige beredskapsorganisasjonene. Det er totalberedskap. En av de viktigste brikkene i vår beredskap er at det bor folk i hele landet. Som gammel etterretningsoffiser vil jeg si det kanskje er den viktigste faktoren. Å ha øyne, ører og motstandskraft i nesten hver en fjord og dal i dette landet er beredskap. Det er viktig at Norge sikrer dette fortrinnet. Sentralisering fører til en svekket beredskap for nasjonen vår. Jeg har selv vært med på deployeringer med Forsvaret til både områder som er tett befolket, og områder som ikke er det. Det er to helt forskjellige settinger. Øynene og ørene til lokalbefolkningen er gull verdt. Tillit og en godt fungerende rettsstat er grunnleggende i et demokrati. Det er heldigvis fortsatt høy tillit til rettsstaten i vårt samfunn. Likevel har vi sett at den er under press, og det må vi ta på alvor. Kriminalitetsbekjempelse og beredskap må starte lokalt. Hvorfor blir folk kriminelle? Jeg tror særdeles få – eller ingen – ønsker å bli eller være kriminell. Samtidig går folk veier som fører til kriminalitet. Senterpartiet er opptatt av tidlig innsats og forebygging gjennom lokal tilstedeværelse. Jeg vil også påpeke at innsatsen mot kriminalitet må rettes mot årsakene og faktorene som går igjen. Derfor er jeg fornøyd med at budsjettenigheten peker i retning av økt fokus mot narkotika gjennom styrking av både politiet og tollvesenet. Narkotika er gjennomgående en faktor i politiets beskrivelse av kriminelle miljøer, især ungdomskriminalitet. Derfor må vi slå hardt ned på narkotika. Kriminalitet skjer i hele landet. Om politiet trekker seg ut gjennom sentralisering, skaper man et større rom for kriminelle miljøer. Man kan mene hva man vil om det, men det er et faktum. Senterpartiet mener også at man i større grad må få økt søkelys på hverdagskriminaliteten. Det er særdeles få som begynner sine kriminelle spor med tung kriminalitet. Ofte starter det i det små. Derfor er tidlig innsats mot hverdagskriminaliteten viktig for å sikre forebyggingen. Vi i Senterpartiet foreslo i vårt alternative budsjett økte ressurser til grunnbemanning i politiet, og jeg er fornøyd med at vi fikk gjennomslag for å øke kapasiteten til etterforskning av kriminalitet. Det er viktig med tanke på å få redusert antall henlagte saker og å få oppklart flere saker enn i dag, og det er viktig for tilliten i Norge og tilliten til justissektoren. Når vi skal styrke tryggheten for det norske folk, kan vi ikke gjøre det gjennom å svekke tryggheten én plass for å styrke den en annen. Politiet må organiseres slik at det faktisk er til stede der folk bor. Sist jeg sjekket, bodde det folk i hele Norge.

På vegne av stortingsrepresentantene Geir Pollestad, Geir Inge Lien, Erling Sande og meg selv har jeg gleden av å levere et representantforslag om styrking av redningshelikoptertjenesten i Nord-Norge.

Gjennom media er vi gjort kjent med rystende historier der barn er sendt ut av landet, etterlatt og utsatt for grusomme overgrep. Mishandling, tvangsekteskap og andre overgrep mot norske barn er alvorlige lovbrudd som vi må bruke både lov og et bedre samarbeid mellom ulike tjenester for å forhindre. Senterpartiet støtter regjeringens lovforslag og mener det er et steg i riktig retning for å forhindre og motvirke negativ sosial kontroll og æresrelatert vold. Det vil også beskytte barn som er i fare for å bli utsatt for overgrep. At det de siste årene er avdekket tilfeller der barn og unge mot sin vilje er blitt sendt til utlandet og derav utsatt for skadelige opphold, er fullstendig uakseptabelt. Jeg er derfor glad for at man nå strammer inn lovverket for å forhindre dette. Det viktigste vi gjør i denne saken, er å skjerme og beskytte ungene. I NOU 2024: 13, Lov og frihet, ble det foreslått en rekke tiltak, også utover det som foreslås i saken vi behandler i dag. Dette er forslag som berører flere lovverk og departementsområder. Etter Senterpartiets syn krever dette en ordinær lovprosess før Stortinget kan ta stilling til ytterligere endringer. På bakgrunn av dette kommer ikke Senterpartiet til å stemme for anmodningsforslag som fremmes i denne saken, men vil avvente realitetsbehandling til departementet kommer tilbake til Stortinget med lovforslag og en nærmere vurdering av utvalgets øvrige forslag. Dette er en så alvorlig problemstilling at vi må være sikre på at tiltak som iverksettes, har effekt og virker. Vi tar nå, uansett, et steg i riktig retning for å beskytte sårbare barn, og jeg ser som sagt fram til behandling av øvrige tiltak, som er foreslått i NOU-en.

Senterpartiet viser til at grunnleggende menneskerettigheter skal gjelde for alle. Inkorporering av FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne i menneskerettsloven slår fast at alle mennesker er like mye verdt, og at menneskerettighetene gjelder likt for alle. Målet med lovforslaget er å styrke likestillingen for personer med funksjonsnedsettelse, og det slutter Senterpartiet seg til. Jeg vil påpeke at konvensjonen som foreslås inkorporert, tar for seg alle deler av livet. Den sikrer rett til frihet fra vold, utnytting og misbruk og rett til privatliv og til å bo og leve det livet som man ønsker – tydelige prinsipper og goder som de fleste tar for gitt. Det er grunnleggende verdier for samfunnet og viktig for enkeltmennesket. Det handler om å legge til rette for den enkeltes frihet. Senterpartiet ønsker å understreke at vi har dyp respekt for rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne, og at vi mener Norge fortsatt skal være i front når det gjelder likeverd, inkludering og vern av sårbare grupper. Det er derfor viktig at vi nå diskuterer hvordan vi best sikrer disse rettighetene juridisk. Selv om et stort flertall har pekt på at dette ikke vil føre til økte økonomiske konsekvenser, registrerer jeg at KS i høringen uttrykker bekymring for dette. Derfor vil Senterpartiet, for å avklare, legge fram forslag om at eventuelle framtidige lovendringer eller tiltak som utløses med bakgrunn i FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne, og som medfører økonomiske og administrative konsekvenser av betydning for kommunene, skal fullfinansieres av staten. På denne måten tar vi tak i bekymringen samtidig som vi inkorporerer CRPD i menneskerettsloven. Konvensjonen gir en bred og tydelig beskrivelse av rettigheter for personer med funksjonsnedsettelser, alt fra rett til deltakelse i samfunnet til arbeid, helse, bolig, utdanning og beskyttelse mot diskriminering. Dette er idealer vi deler og ønsker å sikre. Jeg viser for øvrig til innstillingen og merknadene som Senterpartiet er en del av, og fremmer med dette forslaget Senterpartiet er med på.

Trygve Hoff synger i sin nordnorske julesalme om oss nordlendinger: «Vi levde med hua i handa, men hadde så sterk ei tru. Og ett har vi visselig sanna: Vi e hardhausa vi, som du.» Da Arbeiderpartiet la fram sitt budsjettforslag, var vi mange fra nord som reagerte. Heldigvis har Senterpartiet fått Arbeiderpartiet til å snu i sakene om ferge og studielån samt avgiftsøkning på diesel og bensin. Jeg er fornøyd med at nordlendingen ikke trenger å stå med «hua i handa», og at Senterpartiet var «hardhausa» i forhandlingene. Det er mye som er verdt å nevne etter budsjettenigheten. Å styrke kommuneøkonomien har hatt topp prioritet for Senterpartiet. Gjerne kunne det ha vært enda mer styrking, men det er et godt steg i riktig retning. At vi berget studieplassene på sykepleien i nord, betyr også mye. Med budsjettenigheten unngår vi nå det Sykepleierforbundet med bekymring omtalte som «et kutt i fremtidens helsetjenester». I en tid der vi trenger en styrket medisinsk beredskap i nord, er vi helt avhengig av rekruttering av sykepleiere og annen faglært arbeidskraft – og vi som har vært i Forsvaret i mange år, vet hvor avhengig det militære er av det sivile. Senterpartiet var det eneste partiet som hadde disse studieplassene inne i sitt alternative statsbudsjett, og nå ligger det i enigheten om statsbudsjett. Dette er også en viktig kapasitet i den sikkerhetspolitiske situasjonen vi står i, på samme måte som oppbyggingen av tjenestepliktige i Sivilforsvaret og kapasiteten i de frivillige beredskapsorganisasjonene, som Senterpartiet har fått gjennomslag for i budsjettet. At også matberedskapen styrkes i nord, er viktig for Norge. At vi fikk reversert dette kuttet og attpåtil sørget for en økning, er bra for totalberedskapen. Det samme gjelder økningen vi har fått inn til politiets evne til å bekjempe narkotika- og økonomisk kriminalitet, hvor det er stadig større utfordringer som må tas tak i. Senterpartiet vil også mer, noe alle kan lese i det alternative budsjettet til partiet. Vi kommer til å stå på videre for det vi mener er viktig, og presse regjeringen i vår retning. Budsjettprosesser er krevende, uavhengig av hvem som fører dem. De respektive alternative statsbudsjettene viser hvem som prioriterer hva. For eksempel finner jeg det søkt når FrP mener at nitrogenrensing av Oslofjorden er å regne for en styrking av kommunesektoren. De har i alle fall presentert det som en satsing på kommunalfeltet. Hvordan er det en satsing på kommunesektoren i hele Norge? Jeg lurer også på hvor mange kommuner FrP vil ha i Norge. Er det totale tallet 40, 70 eller 80? Vi i Senterpartiet ønsker å legge til rette for verdiskaping der verdiene er, og en desentralisering av utdanning, makt, kapital og muligheter for å utvikle hele landet. Vi vil prioritere norske interesser og følge opp forvaltertankegangen, og jeg er glad for at vi nå på mange områder sikrer et budsjett i riktig retning. Avslutningsvis vil jeg igjen sitere Trygve Hoff i setningen som kanskje treffer meg best, fordi den handler om å satse der verdiene våre i dette landet er, nemlig i distriktene: «La det gro der vi bygge og bor.» Etter Senterpartiets gjennomslag i forhandlingene legger statsbudsjettet for 2026 i langt større grad til rette for nettopp dette.

Senterpartiet er bekymret for den ungdomskriminaliteten vi nå ser. Narkotika er en faktor som går igjen. Senterpartiet mener at narkotika er svært skadelig for Norge som samfunn, og vi vil ta bakmennene kraftfullt. Etter Senterpartiets forhandlinger ligger det nå inne 50 mill. kr øremerket til bekjempelse av narkotika og økonomisk kriminalitet. Hvordan ser statsråden for seg at vi kan få størst mulig effekt av disse 50 mill. kr i kampen mot narkotika?

Jeg registrerer at statsministeren har tatt på seg et Senterparti-grønt slips for anledningen, og det er veldig hyggelig. Gratis ferge er et utrolig viktig tiltak for folk og næringsliv i nord. På Herøy melder Mowi om at de har spart om lag 20 mill. kr i årlig margin for slakteriet, og at en konkurranseulempe er borte. Jeg kjenner selv til flere som har flyttet til Nordland som følge av nedskrivning av studielån. Kan statsministeren garantere at gratis ferge og nedskrivning av studielån er tiltak som vil bestå i hans regjeringstid?

Den samme ROS-analysen peker på at man ikke skal spare inn penger. Uansett: Mange i distriktene i Norge, spesielt i nord, føler at det er en stor avstand mellom hverdagen deres og det som skjer i helsevesenet. Man opplever et helsevesen som trekker seg tilbake, inn på lukkede møterom, og man føler at beslutningene tas langt unna folket som blir berørt. Dette skjer på statsrådens vakt. Nå er vi altså i en situasjon hvor helsevesenet skal overlate jobben sin til andre etater. Det mener jeg er helt uforståelig. På Sømna har de ikke legevakt på hverdager etter kl. 15.30, ei heller i helgene. De har derimot mye næringsaktivitet, som meieri, havbruksnæring, transportselskap og biogassanlegg, i tillegg til å være en stor landbrukskommune. Nå skal statsråden få en lissepasning: Vil statsråden gripe inn og sørge for at man sikrer gode prehospitale tjenester på Sør-Helgeland gjennom å bevare ambulansen på Berg og sørge for beredskapen i nord?

På Sømna i Nordland står man nå i en situasjon hvor man skal legge ned ambulansen og flytte den til Brønnøysund. I ROS-analysen i forkant av beslutningen pekes det på at sentraliseringen har ført til dårligere prehospitale tjenester og høyere responstid. Tiltaket skal ikke spare inn penger. Det er langt fra DMS-et i Brønnøysund til Vennesund, som ligger sør i Sømna kommune, om lag en time unna i bil. Det er om lag én og en halv time fra Brønnøysund til Tosbotnet, og responstiden blir derfor svært mye lengre. I tillegg har man pekt på at brannvesenet kan erstatte ambulansen som avbøtende tiltak for å håndtere akutte situasjoner som hjertestans. Mener statsråden at det er prinsipielt rett at brannvesenet skal måtte ta over oppgavene til det offentlige helsevesenet, og mener han det er forsvarlig å svekke responstiden på Sør-Helgeland?

«Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at det totale antall ambulanseoppdrag økte med 20 pst. i perioden mellom 2012 og 2023. Antall akutte oppdrag med ambulansebil har i den samme perioden økt med 63 pst. Det viser en utvikling som tyder på et økt behov for ambulansetjenester. Kan statsråden redegjøre for hvilke konkrete grep han vil gjøre for å styrke ambulansetjenestene i distriktene?»

Regjeringen sier at vi er i den mest krevende sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Norge har et åpenbart behov for å styrke vår evne til alliert mottak. Stortinget har bevilget om lag 0,5 mrd. kr til Andøya flystasjon for å styrke alliert mottak og for å understøtte den militære kapasiteten til Andøya Space. Ansatte på Andøya flystasjon og Andøya Space viser til at pengene ikke har kommet fram til Andøya i tråd med det Stortinget har vedtatt. Når informerte statsråden Stortinget om at pengene ikke skulle gå til Andøya, i tråd med opplysningsplikten overfor Stortinget?

Jeg takker for svaret. Regjeringen sier at vi er i den mest krevende sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig, noe jeg støtter. Norges forsvarskonsept støtter seg på flere pilarer: vår egenevne, totalforsvaret, NATO og herunder vår evne til alliert mottak. I Meld. St. 10 for 2021–2022, oversendt Stortinget den 8. april 2022, skriver regjeringen at det bare er Andøya som har relevant infrastruktur som kan gjøres tilgjengelig for alliert mottak. Mener statsråden at vi har en troverdig evne til avskrekking uten en operativ flystasjon på Andøya til å ta imot allierte styrker?

«Regjeringen har påpekt at Andøya flystasjon er viktig for å ivareta Norges evne til alliert mottak i krise og krig. Samtidig er de operative forholdene i en slik tilstand at aktivitet flyttes fra Andenes til andre lokasjoner, i motstrid med regjeringens tidligere ambisjoner. Hvilken konkret konsekvens har Andøya flystasjon sin operative status for Norges samlede evne til alliert mottak i krise og krig?»

Ordførerne fra Arbeiderpartiet i Narvik, Alver og Larvik uttalte til E24 i forkant av framleggelsen av statsbudsjettet at kommunene sårt trenger et økonomisk løft. Ordførerne trekker fram at de står i krevende prosesser, med nedleggelse av skoler og kutt i helsetjenester. De mangler også mulighet til en nødvendig satsing på unge og bli- og bolyst, bl.a., i strid med Arbeiderpartiets valgløfter. Samtidig kommer toppolitikere i Arbeiderpartiet med et budskap som får det til å virke som om kommunene har nok penger. Blant annet viste finansministeren til at kun 2,6 pst. av befolkningen bor i ROBEK-kommuner, og nestleder i Arbeiderpartiet, Tonje Brenna, ba kommunene ta ansvar for egen økonomi. Hvem har rett – Arbeiderpartiets egne ordførere ute i lokalsamfunnene eller toppolitikerne fra Arbeiderpartiet, som sitter i regjering og på Stortinget?

På vegne av representantene Kjersti Toppe, Erling Sande, Maren Grøthe og meg selv legger jeg fram et representantforslag om å unngå samfunnsskadelige følger av innføring av forenklet forelegg ved mindre narkotikalovbrudd.

Jeg takker for svaret. I brevet med politifaglige råd fra Politidirektoratet til Justisdepartementet datert 2. juni står det: «Gitt alt annet likt, vil det være mulig å spare om lag 23 millioner kroner i konsept 1, noe som gir en reduksjon i gebyrnivået på 20 kroner per dokument sammenlignet med dagens modell.» Politiet skriver altså rett ut at et dårligere tilbud gir grunnlag for å senke gebyret, men Arbeiderpartiet tar med begge hendene – dårligere tilbud og høyere pris. Dette stemmer dårlig med at det i proposisjonen står at regjeringens beslutning er fattet på bakgrunn av politifaglige råd. Hvordan vil statsråden forklare at politiet foreslår å sette gebyret ned ettersom tilbudet blir dårligere, men at Arbeiderparti-regjeringen gjør det motsatte og foreslår å sette prisen opp?

Som nevnt i spørsmålet mitt forelå det ikke tall på antall besøk og utstedte pass ved de nye passkontorene før april i år. Likevel initierte regjeringen nedleggingsprosessen allerede i mars, antakelig som et ledd i å finne innsparinger til statsbudsjettet. Når vi nå kjenner tallene, ser vi at regjeringen har forregnet seg, og at passkontorene er godt besøkt og et populært tilbud. Ikke bare foreslår Arbeiderpartiet å fjerne et populært tilbud, men også å øke gebyret på pass og ID-dokumenter. Folk skal altså betale mer for et dårligere tilbud – en dårlig deal. Hva er den faglige begrunnelsen bak regjeringens beslutning om at tilbudet til innbyggerne blir dårligere samtidig som gebyret blir høyere?

«24. mars i år sendte statsråden et brev til Politidirektoratet som handlet om effektiviserings- og strukturtiltak i politiet. Her ber statsråden om en utredning av endret struktur for passkontor og økt bruk av passbuss. Denne beslutningen tok altså regjeringen én måned før regjeringen visste hvor mange som benyttet de nyopprettede passkontorene. Har Arbeiderpartiet ved statsråden en ideologisk motvilje mot tjenester nær folk, siden de bestiller utredninger av nedlegging av passkontor før de vet hvor mange som faktisk besøker dem?»

Jeg takker igjen for svaret. I Nordland har vi ikke døgnåpen PCI- eller hjertesviktbehandling. Pasientene må flys til Tromsø for å få behandling utenom arbeidstiden. Dette har ført til at nordlendinger har mistet livet, senest for noen måneder siden. Ettersom helseministeren er den eneste demokratiske nøkkelen i Helse-Norge med foretaksmodellen som vi har i dag, lurer jeg på om statsråden vil sørge for at man får på plass døgnåpen PCI i Bodø. Jeg gjør oppmerksom på at jeg ikke er interessert i noe svar som peker på helseforetakene; jeg er interessert i å vite hva ministeren som har det overordnede ansvaret, vil gjøre med saken.

Jeg takker for svaret og registrerer at statsråden ikke har gjort det han gjorde da han var næringsminister, nemlig å sende brev til styrene. Som statsråden sikkert hører på dialekten, kommer jeg fra Nordland. Der er vi nå i en situasjon hvor helseforetaket finansierer millionlønninger til direktørene, samtidig som man ikke har tilstrekkelige prehospitale tjenester, hvor ambulansetjenestene svekkes, og hvor man mangler analyser av behovet før man dimensjonerer og disponerer prehospitale tjenester. Jeg tillater meg derfor å spørre statsråden om hvorvidt han mener at direktørene er viktigere enn ambulansene, ettersom det er den prioriteringen som gjøres i nord, og siden han selv ikke griper inn som ansvarlig statsråd.

«I henhold til statens lederlønnssystem skal ingen ledere i staten tjene over 2,1 mill. kr. Flere av helseforetakenes direktører har en samlet godtgjørelse på over 3 mill. kr. Da statsråd Vestre var næringsminister, sendte han brev til styrene i statlige selskaper og advarte de mot å la direktør lønningene skyte fart. Hvilke konkrete styringssignaler har statsråden gitt til helseforetakene for å stoppe lederlønnsgaloppen?»

Det som er faktum, er at politiet går bort fra nulltoleranse. Det å gjøre feil som ung er allerede ivaretatt gjennom politiregisterloven, som kom i 2014. Det å bruke narkotika er ensbetydende med å bryte norsk lov. Salg av narkotika er alvorlig kriminalitet og en driver for den organiserte kriminaliteten – som justisministeren sa selv i stad. Grunnen til at vi nå står i denne situasjonen, er at Arbeiderpartiet sammen med Høyre, Venstre og SV i vår bestemte at strafferammene for mindre mengder narkotikabruk skal likestilles med å drikke alkohol offentlig, altså forenklet forelegg. Ved å åpne politiutdanningen for personer som har kjøpt narkotika, risikerer en samtidig å få studenter og politifolk som kan utvikle et avhengighetsforhold til kriminelle miljøer. Senterpartiet er bekymret for at dette vil øke risikoen for at politifolk kan utsettes for utpressing, gi dem en sårbarhet og dermed utgjøre en alvorlig sikkerhetsrisiko for samfunnet. Har regjeringen gjort en risikovurdering av å fjerne nulltoleransen, og vil statsråden nå sende et brev til Politihøgskolen der de blir bedt om å stoppe eller utsette inntaksendringen til ny forskrift er på plass?

Jeg registrerer, i likhet med andre representanter fra Senterpartiet, at verken statsministeren eller finansministeren er i salen, i tråd med vanlig praksis etter at et statsbudsjett er framlagt. Så til spørsmålet: I et tidligere styremøte, i september, vedtok styret ved Politihøgskolen å endre opptaksreglene for politistudiet slik at det ikke lenger vil være nulltoleranse for narkotika for å kunne bli politi – dette som en direkte konsekvens av lovendringen som stortingsflertallet vedtok før sommeren, og som Senterpartiet advarte sterkt imot. Når forenklet forelegg heretter skal være normalreaksjonen, vil mindre mengder narkotika til eget bruk verken vises på ordinær eller uttømmende politiattest. Slik kan rusmiddelmisbruk kamufleres på et ellers rent rulleblad. Konsekvensen er at det blir vanskeligere å få silt ut personer som ikke er egnet i tjenesten. Politihøgskolen har over 3 000 søkere, men bare 577 plasser. Senterpartiet mener det er urimelig at kandidater med narkotikahistorikk vurderes på lik linje med søkere med rent rulleblad, når Politihøgskolen har så mange søkere. Politiet utøver samfunnets maktmidler og skal håndheve norsk lov. Da er det viktig med god dømmekraft. Mener statsråden det er forenlig at politifolk som har brukt, eller av og til bruker, narkotika, også kan bære skarpladd våpen og utøve makt?

Det kastes håndgranater på gaten i Norge. Situasjonen som har utspilt seg de siste ukene, er rystende og dypt alvorlig. Den ungdomskriminaliteten vi ser i Norge i dag, er svært bekymringsfull. Når barn og ungdom begår alvorlig kriminalitet, må hele samfunnet ta grep. Selv om det totale bildet viser en nedgang i ungdomskriminaliteten, er det en økning i de yngste aldersgruppene – de som utfører kriminaliteten, blir yngre, og alvorlighetsgraden er stigende. Forrige uke pekte Kriminalomsorgsdirektoratet på at vi må forberede oss på en dobling av antall mindreårige i fengsel. Det er bra at vi har fått etablert flere ungdomsplasser for å forhindre at gjerningspersoner under 18 år må sone med hardbarkede voksne innsatte. Samtidig må vi ikke tro at dette er en situasjon vi kan fengsle oss ut av. Jeg har i likhet med Forsvarergruppen, Barneombudet og andre ikke tro på at flere fengselsplasser er hele løsningen. Fengsling av barn øker sannsynligheten for utøvelse av mer kriminalitet. Samtidig må vi være stødige. Senterpartiet mener at barn som håndteres av barnevernet, må håndteres gjennom en linje som er så åpen som mulig, men så lukket som nødvendig. Vi må følge faglige anbefalinger fra dem som står med skoene på, samtidig som vi skjermer samfunnet for følgene av de hardeste kriminelle. Ungdomskriminalitet og bestilling av kriminalitet er ikke bare et Oslo-fenomen eller et storbyfenomen. Hendelsene den siste måneden understreker det, for det ulmer også i andre deler av landet. I mediene leser vi om utfordringer både på Gjøvik, i Tromsø og i Aurskog-Høland. For at politiet skal kunne forebygge og være på høyde med situasjonen, er det helt nødvendig med tilstedeværelse, lokalkunnskap og forebygging. Et politi som kjenner skolene, ungdomsmiljøene og lokalsamfunnene kan gjøre mer for tryggheten enn en tilfeldig patrulje som er på gjennomreise. Hvorfor blir personer kriminelle? Det er som regel første setning i fagbøker om strafferett. Dette er det essensielle spørsmålet vi må stille oss. Jeg har ikke tro på at mennesker ønsker å bli kriminelle, men det er bakenforliggende årsaker som fører folk, og nå i større grad barn, på veier de helst ikke vil gå – på veier vi som samfunn må jobbe for å unngå at de går. Omsorgssvikt og vold i hjemmet pekes på som en faktor for at barn og unge blir kriminelle. Jeg savner tydelige svar på hvordan regjeringen skal gripe inn før mindreårige blir kriminelle. Det offentlige må være langt tettere på disse mindreårige enn det de er i dag, og ikke minst sørge for tilstrekkelig informasjonsflyt mellom politiet, skolen og hjelpetjenestene slik at barn og ungdom fanges opp – tidlig nok. Dette haster. Innvandringsbakgrunn er også en faktor. Vi må kalle en spade for en spade. Sosiale sårbarheter og områder med store sosiale forskjeller sammenlignet med andre deler av landet er en utfordring som må tas tak i, kanskje spesielt i Oslo. I en rapport fra Oslo politidistrikt fra februar peker politiet på narkotika som en tydelig driver i ungdomskriminaliteten. Vi vet at kjente kriminelle grupperinger kriger om markedsandeler. Tall fra Folkehelseinstituttet viser at markedet for kokain og andre illegale stoffer øker i Norge. Istedenfor å redusere etterspørselen ved å stramme inn straffereaksjonen for bruk av narkotika før det utvikler seg til misbruk, valgte stortingsflertallet i vår å fjerne virkemidler for politiet. Senterpartiet frykter at konsekvenser av dette blir at tilbud og etterspørsel av narkotika vil fortsette å øke, og at krigen som pågår mellom gjengene, vil øke i omfang. Jeg blir derfor noe overrasket over at statsråden i sin redegjørelse ikke peker tydeligere på sammenhengen mellom narkotika og ungdomskriminaliteten, ettersom også politiet selv påpeker dette. Som jeg nevnte innledningsvis, og som også statsråden var inne på i sin redegjørelse, er ikke barne- og ungdomskriminalitet en oppgave for politiet alene. Foreldre har et ansvar. Barn har ingenting å gjøre på sosiale medier, enten det er Snapchat eller Signal. Her håper jeg og Senterpartiet at Fremskrittspartiet forstår at de er i et blindspor. Der de ellers snakker om å straffe og stramme inn, bommer de ikke bare på skiven, men på skytefeltet når de går mot aldersgrenser på sosiale medier. Så vil jeg tilbake til essensen: Vi løser ikke problemet uten å løse årsaken. Vi vet en del om hva som gjør at barn og ungdom blir kriminelle. Vi snakker om sårbare barn og unge som trolig ikke ser noen annen utvei, svært unge mennesker som mangler et fellesskap og tilhørighet – helt grunnleggende behov i ethvert menneskes liv. Vi som samfunn må gi dem en annen utvei. Jeg mener hovedinnsatsen må være på de faktorene politiet peker på som gjenkjennbare blant ungdommene som begår kriminalitet. Samtidig må vi ha et langt større søkelys på bakmennene, for 13-åringer får ikke tak i håndgranater av seg selv.

«Det er langt dette landet. Det meste er nord.» Nordland er et eksportfylke, et fylke som skaper verdier og bidrar til Norge som nasjon, enten det er fisk, mineraler eller – i all ærbødighet – Norges fineste turistdestinasjoner. Vi lever i urolige tider. Ting er ikke som de en gang var. Vi ser det knyttet til kriminalitetsbildet, vi ser det knyttet til sikkerhetstruende hendelser og utenlandsk etterretning, og vi ser det knyttet til lokalsamfunnenes evne til å gi gode tjenester til sin egen befolkning. Kommuneøkonomi handler om de nære ting: om skolen, om eldreomsorgen, om at ferga og båten skal gå. Det handler om de primære behovene vi har i samfunnet vårt. I et historisk perspektiv kan man si at Norge har utviklet seg raskt på kort tid. Det digitale samfunnet skaper ikke bare muligheter, men også utfordringer, f.eks. innen ungdomskriminalitet. Jeg har et bilde hjemme fra hjemkommunen min, Hadsel, fra 1968. På bildet er det kun asfalt på flystripa, alt annet er grusveier. Hvorfor tar jeg opp dette? Vi i denne sal må evne å tilpasse politikken til den virkeligheten det norske folk opplever, og der tror jeg vi har en vei å gå. Vi må legge til rette for at det fortsatt kan skapes verdier der verdiene er. Vi må styrke innsatsen for å få bukt med kriminaliteten vi ser i både små og store lokalsamfunn, og vi må ta på alvor de tilbakemeldingene den offentlige grunnsteinen i samfunnet, kommunesektoren, gir oss. Mange hjemme i Nordland opplever at avstanden til Oslo er blitt større. Det er vårt ansvar i denne sal å gjøre avstanden kortere. Når vi har et samfunn hvor skoler, hurtigbåter, legekontor og andre grunnleggende faktorer for Norge som samfunn legges ned, betyr det en endring av Norge. Jeg ønsker ikke en slik utvikling. Det handler om hva slags nasjon vi skal ha, skape og leve i. Vi må legge til rette for gode samfunn i hele Norge – samfunn vi satser på, plassene der folk bor og verdiene skapes.

På NRK i går kom det fram at tallet på dem som er på kokainavrusning, øker kraftig i hele Norge. I de store byene i Norge har antallet på avrusning steget med over 30 pst. på få år. Alle piler peker mot mer narkotika i samfunnet vårt. Det er Senterpartiet sterkt kritisk til. I februar 2025, etter at statsråden hadde tiltrådt, kom en rapport fra Oslo politidistrikt som peker på en tydelig sammenheng mellom narkotika og ungdomskriminalitet. Vel vitende om dette, hvorfor velger Arbeiderpartiet å gå sammen med Høyre, SV og Venstre om å redusere straffereaksjonen, slik at det å ta kokain i parken likestilles med det å drikke en pils i parken?

Jeg ønsker også å gratulere med vervet. Jeg kommer fra Nordland, og langs kysten vår skapes det store eksportverdier. En forutsetning for denne eksporten er ofte ferger, et område Senterpartiet har fått Arbeiderpartiet med på å satse på gjennom gratis ferger. De aller fleste av disse fergene næringslivet er avhengig av, tilhører fylkeskommunen. Forrige uke gikk kommunal- og distriktsminister Bjørnar Skjæran ut og sa at det nå var på tide å ta fram sparekniven i Kommune-Norge, deriblant da i fylkeskommunen. Er representanten, som leder av næringskomiteen, enig i kommunalministerens utsagn? Hvordan tror han næringslivet på kysten tar dette budskapet?

Senterpartiet ser med stor bekymring på den utviklingen som nå skjer knyttet til ungdomskriminalitet. I Debatten på NRK 7. oktober sa nestleder i Venstre, Abid Raja, følgende: Vi må anerkjenne at vi står overfor en helt ny virkelighet i Norge. Vi må anerkjenne at vi har havnet virkelig bakpå. Vi som samfunn har sviktet når 13-åringer blir rekruttert inn i kriminelle nettverk. Når politiet peker spesifikt på narkotika som en tydelig driver bak den organiserte kriminaliteten, som kynisk rekrutterer barn og ungdommer til kriminalitet, hvorfor vil Venstre frata politiet virkemidler i kampen mot narkotika?